#4: Trolldom, kritikk som litteratur og festivalen hvor publikum er headliner

Tidens ånd er med på å arrangere Norsk-Amerikansk Litteraturfestival neste uke. Samtalene skal foregå på Litteraturhuset, mens det blir fester på Grotto/Galleri Melk på torsdagen, og tradisjonen tro på Last Train på lørdagen. Der blir det konsert med bandet The Fun Stuff, som består av medlemmer av TRBNGR, Gluecifer, King Midas og Amulet, og med den amerikaboende britiske litteraturkritikeren James Wood på trommestolen. Band-idéen ble unnfanget en sen kveld på Izakaya, og etter en litt knirkete første øving satt det som et skudd da debutkonserten ble avholdt året etter. Siden spilte de på Manhattan med New Yorker-redaktør David Remnick på gitar. Bandnavnet, og band-idéen i seg selv, er hentet fra Woods nyklassiske essay om The Who-trommeslager Keith Moon og et obskurt Youtube-klipp av Wood som sitter og fingertrommer løs på bord, bokser, kopper og krus hjemme på kjøkkenet.

La gå, han er ikke verdens aller råeste trommis, men han har absolutt rytmisk karakter. Det er i alle fall noe som kjennetegner hans essays og anmeldelser, som har gjort ham til en av de mest toneangivende vestlige litteraturkritikerne dette årtusenet. Per Petterson blamerer seg delvis i sin dagbok Mitt Abruzzo (Oktober, 2021) ved å være ganske opphengt i ham og hans meninger om Pettersons forfatterskap.

Men det er mulig å forstå dette opphenget også, for Wood er verd å henge seg opp i. De færreste i dag er vel uhyre interessert i avansert litteraturkritikk, men det er akkurat mange nok av oss. Dessuten er lesbarheten hos Wood betydelig. Her om dagen fant vi oss selv sittende på en benk i solen utenfor Coop Mega til en jublende gjenlesning av en av hans tekster, om de spisse detaljobservasjonene hos Anton Tsjekhov. Ved hjelp av en ganske musikalsk form for siteringspraksis kommer litteraturen til live foran øynene til den som leser. «Serious noticing», heter et av Woods essays, og det er nettopp dét han holder på med. Han legger merke til små, men signifikante hendelser og detaljer, og forteller om dem på en måte som gjør at vi også ser dem. Hans litteraturkritikk er litteratur. På NALF i år vil han være med i flere paneler, han skal gjøre en samtale med den skarpe New Jersey-forfatteren og kritikeren Jesse McCarthy om sistnevntes forfatterskap (les romanen The Fugitivities for et godt blikk på den kontemporære afrikansk-amerikanske erfaring), og han skal snakke om musikk med Tidens ånd.

Men det er mange andre spennende deltakere også. Christian Lorentzen er en rabagast-kritiker som alene gjør London Review of Books og Bookforum verd å lese, Jennifer Wilson har et fett essay i siste NYRB om Pushkins afrikanske oldefar, Claire Messud har blant annet skrevet den fabelaktige romanen The Woman Upstairs og 11.september-romanen The Emperors Children. Becca Rothfeld er en ung stjerne på kritikerhimmelen som er medredaktør i The Point og leverer til alle de store tidsskriftene, hun fikk også den første Robert B. Silvers-litteraturkritikerprisen, Sloane Crosley er en superpopulær forfatter kjent for sine reise-essays og humoristiske tekster, samt sin aktuelle roman Cult Classic, og Thomas Chatterton Williams jobber ved Bard College og har blant annet utgitt boken Self-Portrait in Black and White: Unlearning Race. Puh!

I tillegg kommer norske kjenninger som Preben Jordal, Ane Farsethås og Brita Strand Rangnes.

Se oversikt over alle paneler og bestill billetter her: https://tidensand.no/nalf

Teppefall

Det er siste åpningshelg for den vellykkede utstillingen med Synnøve Anker Aurdals fantastiske tepper og vevkunst nede på Astrup Fearnley Museet denne helgen. Om du ikke har sett den er den sterkt anbefalt, teppene har fått god plass og rom til å puste igjen, og hennes posisjon som en av kunst-Norges viktigste modernister er befestet.

Mens vi venter på en ny stor bok om henne som er under produksjon (det finnes for øvrig en fin en fra før som du finner på antikvariat) kan også utstillingen leve litt lenger gjennom en pen liten publikasjon som kom etter hvert i utstillingsperioden, med noen meget snacksy nærbilder av trådene hennes, og nyskrevne dikt inspirert av arbeidene hennes, signert poeter som Priya  Bains, Erlend O. Nødtvedt, Morten Langeland og ​​Karoline Brændjord:

En kvinne står foran havet
Du gjenkjenner henne som din datter
Når hun snur seg og spør

Hva skal det tjene
Å ligge på plenen i solen
og elske det som er lett?

Diktet heter «Kjærlighet» og er å finne i Dikt til Synnøve Anker Aurdal (Astrup Fearnley Museet).

Ekte musikk

I en periode da jazz og undergrunnsmusikk dominerer på avanserte vinbarer og nyåpnede luksushoteller, er det fint å vite at det fortsatt er liv i bakgatene. Den legendariske cellisten Tristan Honsinger, kjent for sine samarbeid med den frie musikkens giganter som Derek Bailey, Cecil Taylor og Globe Unity Orchestra, er i Oslo for tiden. Den slapstickutseende musikeren skal være scenemusiker i Lars Øynos nye oppsetning Lament III som har premiere på Grusomhetens Teater (kjent fra filmen Gritt) kommende torsdag. Men allerede i kveld opptrer han på sjappa ved siden av, umistelige Kafé Hærverk, på en kjapt organisert konsert sammen med unge norske giganter innen improvisert faenskap, nemlig Andreas Røysum Andreas Røysum, Marthe Lea, Øyvind Brække, Kalle Moberg, John Andrew Wilhite-Hannisdal og Andreas Wildhagen. Musikken starter i 20-tiden.

Bergenspublikumet

Å innse at den koselige såkalte «bransjefestivalen» Vill Vill Vest (Bergen, 1-3 september) plutselig er i ferd med å gå av stabelen, og det helt samtidig med filmfestivalen Oslopix (29.08–04.09) og så om bare et par uker Bylarm (Oslo, 15.09–17.09), gir en følelse av kulturell fartsblindhet etter to år pluss-pluss med stillstand og reserveløsninger.

For å lese om Oslopix, sjekk ut forrige ukes nyhetsbrev.

Som ellers i norsk musikk om dagen er det mye spennende på Vill Vill Vest-programmet, men det største trekkplasteret er nok publikum selv. De gir liksom så mye mer av seg selv enn publikum i andre byer, man føler at hver eneste lille konsert er den største begivenhet. I alle fall når det er lokale artister.

Kast med fordel alt du har i hendene og få med deg up-and-coming R&B-jente Nelly Moar. Jazzvokal-utdannet ved Grieg-akademiet i Bergen og med den lovende EP-en More i bagasjen. Fem sanger, både med UK-garage-aktig Y2K-synging, ikke helt ulikt PinkPantheress, for eksempel, og mer klassiske R&B-spor med både orgel og funk i seg.

Noe annet å glede seg til er Ayka, mer indie, men med minst like mye følsomhet i uttrykket som Moar. For to uker siden slapp hun en av de beste musikkvideoene på en stund, av den typen som føles som den kunne vært en hel film ikke bare fordi den er så godt skutt, men også fordi den er så stemningsfull.

Litt mer spesielt er Witch Club Satan, kulturråd-støttet black metal som har gått i lære hos Mayhems Jørn Stubberud med mål om å strekke det teatralske elementet i black metal så langt at det blir nettopp teater. Bandet består av Nikoline Spjelkavik på gitar, Victoria Røising på bass og Johanna Holt Kleive på trommer. De to førstnevnte har ingen tidligere musikkerfaring og måtte lære seg instrumentene fra scratch, men har til gjengjeld scenekunst-bakgrunn.

– Det er også ganske tydelig at når vi prøver å lage classic Black Metal så blir det ikke akkurat det uansett. Vi får et form for gratis særpreg fordi veien vår inn til sjangeren er så atypisk, kan Kleive fortelle når vi etterspør litt bakgrunnsinfo.

Witch Club Satan er ikke alene om å fremheve heksa for tiden. På lørdag er det åpent hus på Black Box teater i Oslo. Avant garde-scenen er mest kjent blant menigmann som åstedet for det kontroversielle Ways of seeing-teaterstykket, nå re-aktualisert med boken Jeg skulle si storm (Oktober). Lørdag 3. September er det åpent hus på Black Box, hvor man blant annet kan få med seg scenekunstner Lisa Lies foredrag om trolldomsprosessene i Europa, med linjer trukket fra svartedauden via inkvisisjonen og til vår tid. Man kan også være med i tegne-workshop ledet av illustratør Christa Barlinn Korvald og filmskaper Marin Håskjold hvor målet er å «forsøke å nærme oss historiene til dem som har blitt tiet gjennom tegning!». De to har også sammen laget kortfilmen Pinlig forhør om trolldomsprosessene som også skal vises.

Pointillisme

I den endeløse rekken med festivaler for kvalitetsmusikk i landet her er vi nå kommet til Kristiansand, den byen med siloen og IK Start. Det går visst en podkast for tiden om historien om Quart-festivalen. Vi trodde det var slik at om du husker noe av de sommerukene på 90-tallet var du ikke til stede, men vi skal gi den en sjanse. Det er derimot den mer soignerte arvtageren Punkt i sørlandsbyen denne helgen, en new age/spa-orientert jazzfestival med vekt på live remixing, ambient, electronica og samtidsmusikk. Basert rundt musikerne Jan Bang og Erik Honoré, med celebre internasjonale gjester fra kunstmusikkfeltet og en rekke spenstige utøvere innen jazz og avantgarde folkemusikk og melodisk pling-plong. Vi hadde våre fordommer mot festivalen, men da vi var der forleden år fant vi ut at det jo var fantastisk! Spesielt live remix-delen av konsertene er et fascinerende opplegg. Bang er aktuell denne uken med det avslappende nye albumet The Bow Maker (Jazzland), laget i samarbeid med Dai Fujikura, og med identitetsrike musikere som Arve Henriksen og Nils Petter Molvær som selvfølgelig medreisende. Om du har et par gode hodetelefoner (det har jo alle i dag), går det an å ringe hjem og holde seg der, lenge.

På Punkt er det i år en av norsk musikks mest fabelaktige kunstnere som feires, vokalkunstner Sidsel Endresen fylte 70 i år og er motvillig sentrum for begivenhetene. Spennende at hun både er språkløs vokalimpro-innovatør og Norges poetiske souldronning, etter duoen med Bugge Wesseltoft, og ikke minst Jon Eberson Group på 80-tallet.

Hun skal også sceneintervjues av den viktige forfatteren David Toop. Vi kjenner noen som har gjort det før, hun liker ikke å snakke om seg selv. Men kanskje det er annerledes i Kristiansand.

Jaga-trommis Martin Horntveth presenterer sitt nye prosjekt Gouldian Finch der han har med orgelsjef Ståle Storløkken og den so hot right now bassisten Petter Eldh (fra Komo Saxo og Y-Otis), og ellers er det en lang rekke sterke musikalske personligheter til stede, som Simin Tander, Stian Westerhus, Django Bates og Michaela Antalova.

Og for øvrig gleder vi oss til at Stavanger Kunsthall skal få nye nettsider, det sendte de oss nemlig e-post om akkurat nå – sammen med et program for høsten som ser meget lovende ut. Men det får vi komme tilbake til.

Dette nyhetsbrevet er skrevet Audun Vinger og Yngve Sikko.