#5: NALF-forfatter ut mot snakke-kravet i kulturbransjen, god kunst i Oslobukta og et par betraktninger om sigg

I samarbeid med Tidens ånd åpner Norsk Amerikansk Litteraturfestival på Litteraturhuset i dag. En skikkelig gavepakke til deg som er interessert i litteratur, kritikk, gode samtaler og den slags spik! Det er en ganske ålreit gjeng fra amerikansk litteraturliv som kommer på besøk, med forfattere/kritikere som Jesse McCarthy, James Wood, Sloane Crosley, Thomas Chatterton Williams og Claire Messud, samt norske sluggere som Preben Jordal og Ane Farsethås.

Sjekk program for disse tre dagene, og skaff deg billetter (gratis!) her: tidensand.no/nalf

En annen sylskarp penn som er på vei over, er kritikeren og essayisten Becca Rothfeld, som skriver for NYRB, TLS, og en haug andre sentrale publikasjoner, og som absolutt er et navn vi kommer til å høre, og i alle fall lese, mye om og av i årene fremover.

Vi tok en kjapp prat med henne før avreise.

– Du publiserte et herlig essay i The Baffler der du begråt den nye forfatterrollen der man er forventet å være en stor muntlig underholder og offentlig «talking head» i tillegg. Likevel tar du den lange turen over dammen til Europa for å delta i en haug panelsamtaler - hva skjer?!

– Det var i Gawker! Men det er vel samme greia. Hovedgrunnen er at jeg aldri har vært i Oslo, og jeg dør etter å dra dit! Men mer seriøst: det er ikke slik at jeg misliker snakking, men snarere slik at jeg tror snakking innebærer noe annet enn skriving, og at det blir feil å likestille de to aktivitetene, og en stor misforståelse å anta at en som er god til det ene også er god til det andre. Som regel snakker jeg om saker og ting med venner og kolleger før jeg egentlig vet hva jeg mener om det, som en måte å finne ut hva jeg tenker, mens jeg skriver for å uttrykke hva jeg har funnet ut. Jeg kunne ikke motstå muligheten til å finne ut hva jeg tenker sammen med så mange av mine yndlingskritikere og forfattere, så nå er jeg på vei til Oslo!

– Hva er de verste sidene ved denne nye panel- og podkast-kulturen?

– Et av de verste aspektene ved dette er at forfattere og skribenter føler på et press for på bli interessante og omgjengelige offentlige skikkelser, når det faktisk er slik at god skriving fordrer at de som skal gjøre det lever ganske kjedelige liv. Kravene fra podkastkulturen bryter tvert med kravene for skriving, som jo er en usedvanlige kjedelig aktivitet når sett utenfra. Tross alt handler det stort sett om et menneske som sitter ved en pult. For den som skriver er det så klart veldig spennende å sitte der, men det kommer ikke noe bra ut av at man skal forsøke å gjøre denne spenningen synlig og tydelig for andre.

– Tror du at alt dette vil påvirke hvordan skriving vil arte seg i fremtiden?

– Det er ikke nødt til å gjøre det, dersom skribenten klarer å kapre seg nok tid til å konsentrere seg om selve handlingen det er å skrive. Men jeg tror at dess mer tid og energi vi bruker på å snakke og på å promotere oss selv, dess mindre tid får vi til å det vanskelige og ofte ensomme arbeidet det er å få ord ned på papiret.

Oslobukta?

Nei, hva skal man si om «Oslobukta», dette nye litt for Instagram-tilpassede strøket som ligger bak Operaen og Munch-museet og er fylt med kafeer, spisesteder og ekstremt dyre, likevel sikkert ikke alt for store leiligheter?

Og er det egentlig et strøk eller er det en merkevare?

På Oslobukta.no kan man lese: «Oslobukta er handelsstrøket i Bjørvika, og er en samlebetegnelse på tilbudet man finner på bygulvet i områdene Sørenga, Barcode, Bispevika Nord og Munch Brygge».

På tross av at instinktene stritter imot, må det sies at området på en bittersøt måte gir en slags følelse av … kontinent. Joda, tankene vandrer hen mot kultur, god mat, vin på hverdager og et klima alltid nøyaktig ti grader varmere enn den norske.

Noe er iferd med å skje, som det heter i avisenes feature-spalter. Norge er ikke lenger bare Norge. Norge er også litt som utlandet. Norge er også steder som Oslobukta. Og akkurat nå er det to utstillinger der det i høyeste grad er verd å få med seg, på to fluer i samme smekks vis.

Galleriet VI, VII (tror det uttales «sixes and sevens»?) viser for tiden den London-baserte kunstnernen Nicholas Byrnes utstilling Liver of Sulphur med verk fra 2016 og frem til i dag. Kunstkritikernestor Peter Schjeldahl grovsorterer alle kunstverk under kategoriene «hot, cold, heavy light». I så måte er Byrnes kalde, men både lette og tunge. Han har nemlig møysommelig risset inn og malt på kobberplater og laget noen slags gardiner i silke. Kobberplatene er montert i frittstående, hvitmalte rammer midt i rommet slik at de tunge, formodentlig, kobberstykkene liksom svever i luften. Står til 18. september.

Går man i retning bydelstorvet og Munchmuseet finner man galleriet Kösk. Der står det akkurat nå en utstilling med tidligere nyhetsbrev-nevnte Sebastian Helling og hans partner Oda Broch. Det er deres første utstilling sammen og klissete nok heter den I Love You Too. Heldigvis er den ikke klissete ellers. Hellings kaotiske strek-univers møter Brochs mer stringente trykk-figurer og i det oppstår det noe nytt – slik både gode menneske- og kunstnermøter skal.

De kalte det kunst

Søndag 11. september er det slutt på åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» i den agorafobiske Lyshallen nede på Nasjonalmuseet. «Loppemarked» kalte den beryktede arkitekt Klaus Schuwerk det hele foraktelig, og det var liksom ikke måte på hvor ille alt var ifølge enkelte. Men smaken er som baken, alle har en, og det er vel en sjeldenhet at norsk samtidskunst får et så stort publikum som med denne. Da har man vel oppnådd kontakt med folk. Vi huket tak i kurator Geir Haraldseth på tampen.

– Nå skal dere snart stenge en av de mest omtalte kunstutstillingene i manns minne. En moderne kulturgigant som Nasjonalmuseet kan jo måle alt mellom himmel og jord, og dere har vel faktisk brukt mye informasjonsteknologi i utformingen av utstillingen også. Hvor mange var inne der, sånn cirka? Fikk dere målt hvilke type verk flest folk stoppet opp ved?

– Vi har hatt over 350.000 besøkende så langt – på hele museet – og det er over forventningene våre. Vi har ikke målt hvor folk har stoppet opp, men det er noen verk som har blitt delt utrolig mye på sosiale medier og det korresponderer med mine observasjoner i Lyshallen. Lena Trydals to malerier av kongefamilien har nesten blitt emblematisk for utstillingen. Ina Vang sine to trøtte museumsbesøkere i strikk har også fått sin del av oppmerksomheten, ellers er det Vilde von Kroghs installasjon og naboen hennes i hall 3, Goro Tronsmo, som har blitt delt mest. Internasjonal presse har fanget opp Borgny Svalastogs installasjon «Draumkvedet». Joar Nangos «A House For All Cosmologies», ute på terrassen, har også vakt oppsikt. På nettet har vi vist videokunst og det har så langt hatt over 12.500 klikk, noe som vi også er fornøyde med.

– Klikkbasert kunst er fremtiden! Apropos det - er det mange av verkene her som til slutt ble kjøpt inn av Museet og dermed er sikret Evig Liv?

– Det jobber vi med. Innkjøp tar sin tid og blir grundig diskutert på museet. Kartleggingsfasen vår var ganske omfattende og noen innkjøp i 2020 og 2021 kan ses i lys av det, selv om disse kunstnerne ikke var en del av utstillingen Jeg kaller det kunst. Noen verk ble også kjøpt inn før vi åpnet utstillingen og noen verk blir nok kjøpt inn etter vi stenger utstillingen 11. september.

– Ikke alle var like happy. Hva var de verste beskrivelsene av og adjektivene du så om utstillingen og designen av den?

–Vi er ikke her for å gjøre kritikere happy, men for å sikre at Nasjonalmuseet oppleves som relevant for publikum. Det å skape en diskusjon om utstillingsarkitektur og samtidskunst er ikke alltid like lett, så vi er fornøyde med all oppmerksomheten utstillingen har fått. At noen skjærer alle kunstnerne i utstillingen over samme kam og kaller de for tapere faller på sin egen tåpelighet.

– Alle snakker om museet. Det skal være endel live-aktiviteter rundt om i lokalene i helgen?

– Ja, vi har hatt et ganske tett program gjennom hele sommeren. Nå på avslutningshelgen er det performance med Kirsty Kross på fredag, Goro Tronsmo skal aktivere sitt verk gjennom hele helgen og vi har videovisninger lørdag og søndag i auditoriet. På nett kan du også se alle videoverkene. Søndag har vi invitert inn Skeiv Ungdom som får utfolde seg i Lyshallen. Så er det over.

En betraktning om røyk og snus

En av oss leste nylig en magasinartikkel i Adresseavisen om snus. En av fem trøndere snuser nemlig, og det er visst mange fordeler med å slutte. Det er egentlig litt trist å lese slike saker hvor mennesker som har klart å slutte med for eksempel snus forteller om hvor vanskelig det var å slutte og hvor vanskelig det er å ikke begynne igjen. At den eneste premien viser seg å være litt flere penger på konto (og penger har sin tendens til å forsvinne uansett hvor mange man har av dem), vagt bedre helse og en moralsk følelse av stramhet, av å ikke være en sånn en, en som unner seg noe. Man gir da ikke seg selv en premie (pøh!) bare for å ikke bryte sammen under Dagliglivet.

En eks-snuser sier i saken: «Å ta seg en snus føles ut som en slags belønning. Det er lett å tenke hvorfor skal jeg ikke snuse, når jeg jobber hardt og står på?».

Det denne skribenten hang seg mest opp i var derimot et annet sitat, et sitat som åpnet øynene rundt de, selv innad i Norge, mange ulike sosiale kodene som gjør seg gjeldende i ulike sammenhenger og som det er en superkraft å være klar over: «Det er ikke noe sosialt stigma rundt det å snuse, slik som det er med røyking», heter det i Adresseavisen. «Røyker du offentlig blir du uglesett, mens snus nesten har blitt trendy».

Sosialt stigma? For denne skribenten er det derimot dagligdags, i alle fall skjer det nesten ukentlig, at han er med på et møte – stiftelsesmøtet for denne avisen, for eksempel – og etter møtet er den eneste som ikke tenner seg en røyk. Journalister og mediefolk er siggrøykingens siste skanse. Norske avisers takterrasser får fortsatt – i dette herrens år 2022 – kjørt seg noe så inni helvete av feature- og kulturjournalister med både hel- del- og vikarstillinger.

Snus er skam. Sigg er dyd. En snuser er en person som nærer sitt indre belønningsdyr, men som ikke er villig til å betale prisen i form av tapte leveår. Alle som røyker vet at de sannsynligvis skal dø av sigg. Men det er nå en gang en død med en slags verdighet, en slags Sokrates med giftbegeret, er det ikke? Bare at veldig, veldig sakte og på fortauet utenfor en bar.

Kanskje handler det likevel ikke først og fremst om moral og dyd i ulike sosiale lag. Kulturfolk trekkes nemlig umerkelig mot steder med veldig dårlig luft. Klubber, barer og overfylte litteraturarrangementer. Altså må man ut i bakgården eller på fortauet for å trekke luft. Man må ut dit hvor sigaretter og lightere fortsatt flyver veggimellom i dette – nok en gang – herrens år 2022.

Det var bare det.

Og forøvrig gleder vi oss til Lars von Triers Riget Exodus på Viaplay (premiere 9. september).

Dette nyhetsbrevet er skrevet av Audun Vinger og Yngve Sikko.