Synne Øverland Knudsen: – Det er noe dødsdrift-aktig over indiescenen

I 2013 oppstod tidsskriftet Fanfare, som etter hvert ble til lydbokprosjektet Ferdigsnakka og som til slutt ble et forlag. Men nå er det altså slutt for det som ifølge redaktør og forlegger Synne Øverland Knudsen var «et forsøk på å forene alvor med å ha det gøy, kritisk tenkning, ideer og aktivisme med en lun nysgjerrighet».

– Forfatterne sliter, de uavhengige bokhandlene sliter, og nå sliter pinadø forlagene også?!

– Bra og presis spinn (tror jeg) på historien. I alle fall når det gjelder de uavhengige aktørene som setter litterær kvalitet høyt, men for det meste er drevet av innsatsviljen til enkeltpersoner. Støtteordningene kuttes, bokhandelinnkjøpene er et stort sentralisert spøkelse (som man bare hører om, men aldri ser). Det er hardt, det er sårbart, og det er bare noen få igjen, skriver Knudsen i en mail til Tidens ånd.

– Hvorfor legges Fanfare ned, handlet det også om slutten på innsatsviljen til enkeltpersoner?

– Det er en følelse av at det å drive uavhengig og på kunstneriske premisser er blitt vanskeligere å finne et øre for. Jeg har ofte følt meg latterlig i møte med de store institusjonene, men også byråkratiet og det politiske apparatet, bare for å snakke om det: hvorfor et uavhengig forlag med sine helt vanlige og/eller smale, originale, radikale, teoretiske eller hva nå enn de er-titler, er et gode for feltet som helhet. Og bør støttes selv om de er helt utafor når det kommer til «egeninntjening» eller «kreativ næring» eller «ekstern finansiering» som de er blitt så glad i å snakke om for å legitimere kulturstøtte. Jeg har tatt meg i å slutte å argumentere for vår eksistensberettigelse, fordi det virker nytteløst. Og uten det motet, da er det over. I alle fall for meg, for nå.

– I fjor ga du ut boka «Gode lesere», som handler om en kvinne som driver et eget forlag i Oslo, der pengene ikke strekker til ...

– Det er jo tett på, men så er det liksom ikke meg heller. Det er det som er så rart. I ettertid skulle jeg ønske boka ble lest mer mot en satiretradisjon enn mot virkelighetslitteraturen, og dermed som maktkritikk, med spark rettet oppover, mot gjenkjennelige karakterer fra feltet (som i satiren må være gjenkjennelige).

– Hvordan har du gjennom Fanfare arbeidet mot det etablerte og kommersialiseringen av litteraturen?

– I dagens økosystem, er det nesten nok å eksistere. Det gjelder uavhengige forlag, men også tidsskrifter og alternative strukturer generelt: som henter nye ideer, setter dem i sirkulasjon, samler folk, jobber med dem helt fra starten og over tid, på en annen måte, fra en annen vinkel. Noen ganger har vi nok også laget noe det etablerte feltet aldri ville beveget seg utpå – som for eksempel en performance med Emile The Duke på Henie Onstad da hans alter ego "Rapman" padlet vekk i en kajakk, eller da Fredrik Høyer framførte boka si med fullt band på toppen av Kampen park.

– Hva tenker du nå, da? Er det umulig å drive et lite, uavhengig forlag i Norge?

– Vi har holdt på i noen år, Pelikanen ble nettopp ti år, Camino, No Comprendo Press, Minuskel og H//O//F kjører på, så man kan jo drive, men spørsmålet er kanskje hvor lenge? Og hvor stabile det er mulig å bli om man ikke har en stødig filantrop i ryggen, eller en politisk bevegelse å komme seg opp og fram med? Hva hekter man seg egentlig på i tiden vår, om ikke kapitalen? Man kan også velge å se det på en annen måte: Det finnes noe dødsdrift-aktig over indiescenen. Den energien man må ha for å drive noe sånt som dette, må brennes, i alle ender, og så må det ta slutt. Det eksisterte og betød jo noe likevel.