Film som ligner teater

«Good luck to you. Whatever it is you’re fighting about», sier Pádraic Súilleabháin (Colin Farrell) idet han stopper opp og ser mot det irske fastlandet hvor en eksplosjon dundrer i det fjerne. I The Banshees of Inisherin fortoner den irske borgerkrigen seg som en metaforisk refleksjon av hovedperson Pádraics egen pågående feide med sin livslange bestevenn, Colm Doherty (Brendan Gleeson), som uten forvarsel har bestemt seg for å avslutte vennskapet deres. Noe som, viser det seg, får foruroligende konsekvenser for dem begge.

Martin McDonagh er kjent for sine beksvarte, tragikomiske verk som In Bruges (2008), Seven Psychopaths (2012) og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (2017). Hans nyeste film, The Banshees of Inisherin (2022) slekter kanskje mest på førstnevnte. Filmen har flere paralleller med In Bruges. Både helt konkret, gjennom gjenbruk av hovedrolleinnhaverne – det er fristende å se denne som en videreutvikling av vennskapet fra In Bruges – men også tematisk: vennskap, tragikomikk, religionsfilosofiske spørsmål, og jakten etter å fylle eksistensiell tomhet. Men også, og uunngåelig, når en film foregår innenfor de irske landegrenser: puben.

Kunst og idioti

«Take your pint elsewhere», kommanderer Colm Doherty, eller ColmSonnyLarry som de kaller ham, idet Pádraic kommer innom Inisherins eneste pub. Årsaken er at Colm føler at han kaster bort livet sitt på å høre på Pádraics pølsevev, og viser til eksempel om hvordan han må høre på Pádraic snakke om innholdet i avføringen til kjæledyret sitt (et esel) i timevis, når det eneste han ønsker er å komponere musikk og spille fele. ColmSonnyLarry vil bli husket for musikken etter sin død – som Mozart. Idet han føler at tiden løper fra ham, velger han å avslutte vennskapet deres på en heller brutal måte – til tross for at øya er såpass liten at det praktisk talt er umulig å unngå hverandre.

Øyenbryn i hovedrollen

Colin Farrells øyenbryn, som i fortvilelse kan bøye seg mer enn 45 grader nedover, er som skapt for hovedrollen som den rådville Pádraic. Sammen med trøblete, unge Dominic (Barry Keoghan) – «the dimmest on the island» – og søsteren Siohbán (Kerry Condon), det intelligente og rasjonelle mellomleddet i feiden, prøver Pádraic diverse ørkesløse strategier i forsøket på å vinne tilbake sin venn. Men hans stadige forsøk skyver Colm lenger unna, helt til han gir Pádraic et desperat ultimatum for å understreke alvoret, og som gjør at de begge sitter i saksa.

Med ni oscarnominasjoner kan man anta at The Banshees of Inisherin har en bred appell. Kanskje blant annet fordi filmens smertelige tematikk om vennskap som avsluttes rommer en følelse som er gjenkjennelig for mange. At noen plutselig slutter å være din venn uten noen videre god forklaring, minner kanskje mest om noe som skjedde i fjerde eller femte klasse. Som Dominic sier: «What is he, twelve?».

Rytmisk

Der hvor In Bruges var underholdende og morsom på et nivå hvor de barnslige, humoristiske poengene til tider føles mer essensielt enn selve handlingen, er det som om The Banshees of Inisherin ikke besitter noen overflødige scener. Replikkene, fylt med sarkasme og vidd, virker utvungne og er rytmisk plassert. På samme måte som «feckin» inngår som en naturlig del av enhver setning i det irske språket og dens flytende musikalske intonasjoner, er det som om selve dialogene i seg selv naturlig faller inn som en melodiøs nødvendighet for historien. Som om McDonagh har modnet og lært å kjenne vitsens besøkelsestid, blitt litt mer inderlig, eller noe, samtidig som han i større grad vier tid til skuddene – himmelen, gresset og havets kontemplerende effekt.

Martin McDonaghs trofaste komponist, Carter Burwell, setter sitt tendensiøse, underfundige og sørgmodige preg på Banshees, slik han også har gjort det på Spike Jonzes og Coen-brødrenes filmografi. Det musikalske lydbildet gir historien en eventyrlig klang. Steinhus, kyr, esler, hester, en gammel hekseaktig dame og felens klagende tone flettes sammen til en slags irsk folklore om Per Spelemann Som Byttet Bort Sin Beste Venn For Fela Si Og Udødelighet.

Nesten som teater

Enda en likhet med In Bruges: et splittet publikum. Filmens harmoniske sammensetning av elementer og skuespillere, tilsynelatende født inn i sine stereotypiske, men samtidig komplekse roller, bidrar til en helhet som kanskje være på grensen til provoserende for noen. Banshees gir nesten følelsen av å være et teaterstykke eller en sitcom. Fraværet av realistisk lyddesign og romlyd – tenk knirkete jakker og andre lyder i omgivelsene – kombinert med det Vente på Godot-aktige narrativet, gjentagende kulisser (puben, huset), og vinduene som rammer inn det nesten overnaturlige irske landskapet i bakgrunnen, kan kanskje være vanskelig å omfavne for den som ønsker at teater skal være teater og film skal være film.

The Banshees of Inisherin

1t 54 min
Regi: Martin McDonagh
Premiere: 27.01.23