Ukens intenst intime monstermiks – Elskling-Massakren med Lee (+)

Først ut er ukens nye kinofilmer – Elskling, The Texas Chainsaw Massacre og Lee (samt en snei innom Sirocco og Vindens Rike) – som du kan lese om litt lenger nede.

Dessuten er saker som Nobody Wants This, Kinds of Kindness, Ripley og Confess, Fletch stadig å finne på strømming, mens filmer som The Substance og Megalopolis fortsatt går på kino. (Ikke at sistnevnte nødvendigvis vil hjelpe mot depresjon, men likevel …)

Og hvis alt annet feiler: Kos deg med fårikålen!

Elskling

Dette var ikke en film jeg egentlig hadde lyst til å se, og en jeg motvillig dro meg selv på visning av – men som i løpet av få minutter overbeviste meg om at min avgjørelse om å se den var helt riktig. Spillefilmregissørdebutant Lilja Ingolfsdottir (som også har skrevet manus) har snekret sammen en historie om en kvinne som for annen gang i sitt relativt unge liv står foran et vondt samlivsbrudd, uten at filmen noen gang eller på noe vis føles som en «sånn» film.

I stedet er Elskling spekket med lett, leken, livaktig historieformidling, som tross dette lette og lekne bærer i seg så mye troverdig og hårdt erhvervet erfaring at en vanskelig kan gå uberørt fra den. Elskling er på mange måter fortellingen om Maria, som efter en lei skilsmisse treffer ham hun umiddelbart vet er «riktig» – hvilket vil si musikeren Sigmund – for så å kaste seg inn i et nytt forhold med alt hun har av følelser og bagasje. (Hvilket vil si en hel del.)

Det fine med Elskling er at den (på aller beste vis) lurer oss opptil flere ganger – via endrede ståsted, uvante tilbakeblikk, konfrontasjoner med uventet utgang – og så videre. I tillegg befolkes og formidles den av skuespillere som i stor grad er rollene sine, og som uansett hvor utiltalende de (tilsynelatende) er, igjen og igjen viser seg å romme mer. Omtrent som virkelige mennesker.

Dog må det sies at ikke alle taktomslag fungerer like godt og at enkelte scener oppleves som uforløste. Men alt i alt er filmen en opplevelse man har godt av å unne seg.

The Texas Chainsaw Massacre – 4K / 50th anniversary edition

Og så var det denne, da. Tidenes mest omtalte og nedrakkede video-nasty. Den som alle bekymrede foreldre på tidlig 80-tall mente at ingen – i hvert fall ingen under 18 år – burde se, og som lenge (så vidt jeg husker, i hvert fall) var forbudt i Norge. Men nå er den altså her, på kino, i uklippet og oppusset utgave.

Hvilket nødvendigvis fremtvinger spørsmålet, eller spørsmålene, om du vil: Er det noen vits i det? Er der et poeng i å se denne filmen nå? JA, sier jeg. Både fordi den er god som den er, og fordi den tydeligvis har inspirert, fremprovosert og influert så mye av dagens skrekkfilmkanon at det vil være bortimot ugreit å ikke se den nå som den kan nytes (evt. «nytes») på kino.

Samtidig bør en ha i mente at The Texas Chainsaw Massacre ikke er en direkte fantastisk film. Tiden har på flere vis gått fra den (verden er råere, alle har sett verre, det som på 70- og 80-tallet var ekstremt er i dag bortimot hverdagslig, osv.), og i det store og det hele får du ikke se noe du ikke allerede har sett. MEN (og dette er bokstavelig talt et stort men): Dersom du klarer å ha med deg at da filmen dukket opp, en ekkel oktoberdag i 1974, var uhyrlighetene den skildrer noe helt nytt, noe verre enn nesten alt annet som tidligere hadde preget et kinolerret (for ikke å si et ungdomssinn) … Ja, da har du en jævlig (god) filmopplevelse foran deg.

Lee

Lee Miller var en fantastisk person. (Larger than life, som dem sier i junaiten.) Først gjorde hun karriere som modell, så drakk, knullet, fotograferte og sosialiserte hun seg verden (og særlig den franske rivieraen) rundt – før hun bestemte seg for at hun på ingen måte kunne sitte stille og bare vent på at andre verdenskrig skulle ta slutt.

I spillefilmdebutant Ellen Kuras’ nesten taktilt intime film (basert på biografien skrevet av Millers sønn) får vi være med på store deler av denne bemerkelsesverdige, personlige, men også historisk signifikante, reisen.

Kate Winslet gjør i (og som) Lee en av sine beste prestasjoner, hvilket sier en del. Pluralismen i Lee (kvinnelig, tøff, seksuelt frigjort, et menneske av sin tid, såret, sterk, amerikansk, europeisk) fremstilles på ubesværet og uvanlig overbevisende måte; som regel i tandem med en venninne, elsker, ektemann, kollega. (Dog innimellom også helt alene.)

Ikke alle filmens vendinger, detaljer eller valg av skildringsform er like smarte, men Lee sitter virkelig i, også flere dager efter at man har sett den. Til overmål treffer utsagn som «… even as it happened it seemed unreal» – i filmen som referanse til Hitlers herjinger; i vår tid om Trumps – tragisk godt.

Som om ikke dette var nok gjør Andy Samberg en imponerende jobb i en «seriøs» rolle, Josh O’Connor fortsetter der han slapp i La Chimera, mens Marion Cotillard og Andrea Riseborough som vanlig er eminente i sine roller.

Sirocco og Vindens Rike

Har du barn, kjenner du noen med barn eller har du bevart så mye som en tøddel av barnet i deg selv: Kom deg eller dere på kino og se denne. Filmen er så fantastisk at selv gretne, gamle gubber kan elske den.