 av Patricia Highsmith, fra 1955) eller sett spillefilmversjonen ved samme navn (med Matt Damon, Jude Law og Gwyneth Paltrow, fra 1999), har du åtte uvirkelig vakre og vidunderlig seige, forførende og snedig underholdende tv-timer foran deg.

 lest boken eller sett den filmen (eventuelt den fransk-italienske filmatiseringen 

 åtte timer uvirkelig vakker og vidunderlig tv-underholdning foran deg. (Bare på et litt annet plan.)

Serieskaper, manusforfatter og regissør Steven Zaillian har nemlig gått så grundig til verks i sin tolkning av Patricia Hightsmiths mesterlige roman, og gitt plass til så mange flere detaljer og aspekt enn det man har rom for i en spillefilm, at selv den som kjenner historien vil kose seg.

Dette er blant annet fordi han har fått med seg et imponerende sett med nøye utvalgte proffer bak kamera, samt et like utsøkt lag foran. Men mest fordi han virkelig 

 Highsmiths roman; dens protagonister og sosiale sfærer. Til overmål har han valgt å fortelle hele historien i sort/hvitt; et grep som fungerer ekstremt godt. Oscar-vinneren Robert Elswit (som i en årrekke har fungert som Paul Thomas Andersons faste filmfotograf, og som skjøt George Clooneys smellvakre, sort-hvite 

), skildrer den samvittighetsløse Tom Ripleys ferd fra småkriminell fattiglus til morderisk luksussvindler med bilder så lekre at det tidvis er vanskelig å tro på det man ser. Noe som selvsagt passer perfekt for en historie som dette.

Året er 1961 (Zaillian har oppdatert litt), og byen er Roma. Det er natt, og en mann drar et lik ned trappen i en fasjonabel bygård. Så åpnes en dør i en av etasjene over og noen roper «Hvem der?». Mannen stopper opp, er helt stille – og håper intenst at spørsmålet ikke følges opp av tripping eller tramping nedover trappetrinnene.

Så hopper vi seks måneder tilbake i tid, til New Yorks Lower East Side, hvor Tom Ripley bor i en gyselig, rotteinfisert minileilighet, hvorfra han bedriver diverse ulovligheter. Livet hans ser nitrist ut – hvilket det også er. Så, en kveld, blir han (feilaktig?) identifisert av en privatdetektiv som en av vennene til rikmannssønnen Dickie Greenleaf. Privatdetektiven ber Ripley om å kontakte Dickies far angående en jobb. En jobb som viser seg å innebære en reise til Italia for å overtale Dickie til å begynne i familiebdriften. Hvilket gir Tom en enestående sjanse til å bevege seg i sosiale sirkler han ikke egentlig hører hjemme i. (Bortsett fra i hans eget hode.)

I løpet av sine åtte diabolsk deilige og avhengighetsskapende episoder får vi være med på Toms møter med bekymringsløs luksus, dyre vaner og storslagne omgivelser, og med en unik sjanse til å (på uærlig og/eller dødelig vis) tre inn i den verdenen og det livet. Sagt med andre ord følger serien Ripleys transformasjon fra pengelens arbeiderklassebondefanger til en sosietetssvindler av rang. Snakk om klassereise uten gyldig billett.

Hvorvidt han var sosiopat fra fødselen av, eller om hans sykelige higen efter rikdom og anerkjennelse blir vekket av oppdraget, og henter frem barmhjertighetsløse kvaliteter i ham, er uvisst. Men at det er svært spennende å følge Ripleys ferd fra New York til den italienske riviera; til Roma, til Firenze og San Remo – det kan jeg garantere.

Andrew Scott er magnetisk i rollen som den titulære og morderiske lystløgneren, mens Johnny Flynn og Dakota Fanning overbeviser i rollene som den bortskjemte Dickie og hans mistenksomme kjæreste, Marge. På imponerende vis får serieskaperne oss til å like og mislike dem i likt monn. Men aller mest – til tross for at vi vet at han er sykelig selvsentrert og amoralsk – heier vi på Tom.

Når politiet omsider begynner å interessere seg for alt det merkelige som foregår i Dickie, Marge og Toms efter hvert så sammenvevede liv, får vi også møte den formidable Inspektør Ravini (en fantastisk Maurizio Lombardi) – samt, av ymse øvrige årsaker, flere andre fascinerende figurer. Ripleys dragning mot Dickies liv (eller er det mot Dickie selv?) skildres vekselvis på subtilt, symbolsk og eksplisitt vis, hele tiden gjennom Robert Elswits lekre foto. Tidvis kan en undre seg over at statuer, skulpturer og øvrig ornamentikk til stadighet inkorporeres i bildene, eller over de mange uvante vinklinger og billedutsnitt. Men efter som tiden og episodene går, faller også disse brikkene på plass – sammen med en rekke andre.

Til overmål flettes den italienske barokkmaleren Caravaggios liv og virke inn i fortellingen om Ripley. Både gjennom direkte paralleller i de to mennenes livsløp, men også via vektleggingen av ambisjoner og villigheten til å ta sjanser, samt bruken av refleksjoner, lys og skygger. Sistnevnte eminent speilet i Elswits foto.

Som om ikke dette var nok, serveres vi også en (på flere måter) inspirert og vittig cameo, med en passiar så utsøkt at dens eleganse ikke fullt ut synker inn før i påfølgende episode.

 er i sannhet et utspekulert og lekkert stykke drama, hvis visuelle, emosjonelle og eksistensielle kvaliteter ville sitte lenge i. Om du har anledning, ser du den på en stor skjerm i et mørkt rom, gjerne med noe godt i glasset. Dersom du klarer (jeg klarte det ikke), ser du den porsjonsvis – kanskje en episode eller to ad gangen. Da vil du i enda større grad føle svindlerens engstelse og kjenne seriens grep – og nettet som sakte, men sikkert, strammes rundt Ripley. God fornøyelse.

slippes på Netflix i dag, fredag 5. april

Ukens lekreste: Ripley

Det er få mennesker i Oslo jeg ser mer opp til enn Petter Baarli. En virkelig super gitarist gjennom 40 år i Backstreet Girls og andre sammenhenger, en underlig varm, sår og morsom skrue - og til overmål en herlig kunstmaler. Yeah!

Denne helga er han, som alltid kan det føles som, svært aktuell.

På stedet Brewgata i Brugata 5 i Oslo åpner han i kveld kl. 19 en ny utstilling med malerier, der han i karakteristisk stil portretterer storheter fra musikkhistorien, og selve følelsen av rock’n’roll. Han har fått mye oppmerksomhet for maleriene sine, og har heldigvis også økt prisene med årene - det er de verdt! Dette er noe mange kunne tenke seg å ha på veggen.

Lørdag er det konsert samme sted - bare å møte opp.

Baarli har også utgitt noen freske soloalbum med ujevne mellomrom de siste årene, og årets 

 (Voices of Wonder) står ikke tilbake for noen av dem. Det er umiskjennelig stil, men man merker også hans musikalske allsidighet og flere andre inspirasjonskilder enn den deilige boogierocken moderbandet står for. Her er classic rock, powerpop-melodier, noen mer dystre og eksperimentelle øyeblikk, og en dypt personlig og indignert men inspirerende single. Produksjonen er også mer variert. Den er produsert sammen med Stamos Koliousis som også spiller bass, sammen med Anders Langset på trommer. Og det er ikke bare en powertrio heller, her finner vi også gjester som Bendik Brænne på sax, Nils Andreas Grosås Granset på trombone, og selveste Anne Kari Baarli på cello. Sjekk den ut - dette er rock’n’roll med mening.

Gratulerer med ny soloskive - den låter ikke overraskende som ei kule, med enkle men inspirerte låter, og noen overraskelser også - særlig mot slutten. Hvor mange skriver du egentlig i løpet av et godt år, cirka?

— Jeg skriver to om dagen. Noen ganger sju, og noen ganger én. Og en sjelden gang null. Så det blir vel mellom 600 og 700 ideer eller låter i løpet av et år.

Wow, det blir det mye ny rock av. Nøkkel-låten på albumet er nok «Revolution», som gjør stort inntrykk med sin ekte innlevelse, der du mer enn noen gang sier hva du mener om noe du virkelig bryr deg om. Her går du absolutt ut av rockens vanlige temaer som whisky og damer.

— «Revolution» er en låt for Palestina. Jeg synes det er helt forferdelig at palestinerne blir behandlet som dyr. Jeg er gift med Fofo som er fra Palestina. Og det er som om ingen virkelig bryr seg om disse fantastiske menneskene.

Sterkt, og personlig. Hva er egentlig forskjellen på solo-Petter og Petter i Backstreet Girls, rent musikalsk? Kunne Bjørn Müller sunget disse låtene eller blir det mer personlig

— Noen av låtene er faktisk skrevet for BSG. Men de ligger kanskje litt for høyt for stemmen til Müller. Og det gjør at jeg kan gå litt andre veier med disse soloplatene mine. Backstreet har 

 sound, og det kjenner alle som liker god RNR!

Backstreet Girls nå utrolig nok større enn ever, låter vidunderlig og har mange spillejobber. Og selger også endel LP fortsatt - jeg så at en testpress av en nyutgivelse i Norske Albumklassikere-serien gikk for flere tusen kroner! Dere fikk også hederspris fra de voksne i bransjen og greier. Hvordan føles det, egentlig? Bittersøtt etter alle disse årene, noen av dem i motgang?

— Vi har aldri spilt for å få priser! Men det var så klart hyggelig. De skulle også gitt oss noen kroner, synes jeg - etter 40 år i bransjen!

Ved siden av musikken er du en ganske genial art brut-kunstner. Hva viser du fram på helgens utstilling?

— Iggy, Jokke, Keith og så videre - de folka jeg digger sjøl!

Føler du at du har utviklet deg kunstnerisk med malerkostene med årene?

— Ja, men jeg bare flipper og setter farge på tilværelsen. Det er gøy!

Og egentlig litt viktig - får du solgt noe?!

— Jeg har solgt ut tre av fem utstillinger så langt. Det er meget bra, synes jeg.

Det er slettes ikke alle kunstmalere som kan oppleve sånt. Hvor kan vi se deg på en scene framover?

— Det begynner nå med BSG i april. Så blir det en god runde med forestillingen 

, før det er en haug konserter med Valentourettes og BSG fram til jul. 78 gigger er booket til nå.

Til slutt - det er jo helg. Har du en låt å anbefale?

— Ja, hva med «Anarchy in the UK» av Sex Pistols?

Petter med øks og kost

Nå som påsken er over oss, og x antall aviser, nettsteder og radio- og tv-kanaler har ørten innslag og oppslag om årets påskekrim, er det kjekt å vite at man kan ha en førsterangs krimopplevelse også på kino.

 er ikke bare andre gang Michael Keaton regisserer seg selv, thrilleren er også andre gang han regisserer seg selv som leiemorder. Men mens rollefiguren hans forrige gang (i 

) slet så tungt med depresjon at han vurderte å ta livet av seg, er situasjonen for årets drapsmann, den titulære John Knox, nærmest omvendt. I tillegg til at han sliter med en stadig mer aggressiv demens, har en lei rekke med uforutsette omstendigheter og hendelser gitt ham et desperat behov for å rydde opp efter ikke bare ett, men 

Keatons stil som skuespiller er notorisk 

 å definere, men at han gjerne gjør god bruk av sine intenst blå øyne og de smått truende, semimaniske personlighetsantydningene som ligger og lurer like under overflaten, er ingen nyhet. At han har gestaltet så vilt og voldsomt forskjellige roller som avisredaktør, DEA-agent, Batman, gangster, narkoman, spøkelse, hamburgemagnat, lege og leiemorder, hjelper selvsagt ikke. Like fullt vil jeg våge den påstand at hans rollefigurer jevnt over (med enkelte unntak, så klart) besitter en stillferdig, betenksom verdighet, paret med den nevnte intensiteten. Noe som også er tilfellet med hans tilnærming som regissør.

John Knox (Keaton) jobber for en fast oppdragsgiver, sammen med den faste partneren, Muncie (Thomas McKinnon). Alt er ryddig og rimelig forutsigbart. Bortsett fra at Knox stadig oftere blir forvirret. Glemmer hvor han er, hva han skal – og hvorfor. Så lenge det kun er Muncie som legger merke til endringene hos Knox, går det greit. Så vidt. Men omtrent samtidig med at Knox omsider skjønner at han må informere sin oppdragsgiver, går det skikkelig galt. Ikke kun på jobben (jeg røper intet, så du får se selv); på privaten også.

Samme dag som Knox har fått dårlig nytt fra legen, ringer Miles (James Marsden) – Knox sin sønn, som han ikke har snakket med på minst et tiår – på døren. Miles har blod på klærne, en bandasjert hånd, tårer i øynene og en helt forjævlig historie å fortelle. Igjen snus Knox’ liv på hodet, helt nye planer må legges, hjelp må innhentes fra uvant hold, og sykdommen må holdes i sjakk. I hvert fall forsøksvis.

Michael Keaton utviser beundringsverdig tilbakeholdenhet i 

, både som skuespiller og som regissør. Gregory Poiriers manus byr på nok av overraskelser, uortodokse tilnærminger og muligheter for overspill til at en lett kan gå seg litt vill i dobbeltrollen «regissør-skuespiller». Men plottets og planens mange og til tider mystiske steg, grep og trinn presenteres uten unødvendig fancy knep; ekskone, elskerinne, politietterforskere og innbruddstyver sjongleres og håndteres på forbilledlig vis – og Knox’ forvirring, fortvilelse og innbitte kamp mot klokken formidles helt uten tilløp til overspill. (Selv Al Pacino, som har en liten (men viktig) rolle, er bemerkelsesverdig tilbakelent.)

Keaton og co. har med andre ord sydd sammen en uvanlig presis affære, hvor alle tråder nøstes opp, hvor hver brikke faller på plass – og hvor alle våre spørsmål besvares til slutt. Uten at det betyr at alt går efter planen, eller slik vi i salen så for oss at det ville. Og det er intet mindre enn imponerende godt gjort. 

Påskens kinokrim

At kjært barn har mange navn, er viden kjent. Men at en prisvinner fra Cannes er kjent under så mange navn som denne, er uvanlig. I Frankrike (filmens opprinnelsesland) går den under navnet 

, på det generelle internasjonale filmmarkedet er den kjent som 

Dette er jo så klart ikke relevant for filmens kvalitet Men det at den er skrevet og regissert av Tran Anh Hung, hvis filmer (så som 

) har vunnet priser i Cannes og Venezia, gir en svært god pekepinn. Og den pinnen peker i aller høyeste grad riktig vei: 

 – Veien til hjertet, som gav Tran Anh Hung regiprisen under fjorårets Cannes-festival, er slik en deilig, kulinarisk-romantisk film at den aller helst skulle være enda lenger enn sine to timer og et kvarter. Samspillet mellom Juliette Binoche og Benoit Magimel (som tidligere har vært et par og har en datter sammen) er aldeles upåklagelig, og alt av filmens matlaging (der er 

) er så appetittvekkende at en lett kan bli seriøst sulten. (Den anerkjente kokken Pierre Gagnaire fungerte som kulinarisk tilrettelegger for alle kokkeleringssekvenser, og har endog en liten rolle i filmen.)

Handlingen er lagt til et luksuriøst gods i Loire-dalen, mot slutten av 1800-tallet, og dreies rundt livene til godseier Dodin Bouffant (Benoit Magimel) og hans kjære kokke, Eugenie (Juliette Binoche). De er begge lidenskapelig opptatt av mat. Men ikke hva slags mat som helst: det dreier seg om 

, må vite – selv om maten gjerne (men ikke alltid), består av enkle og lett tilgjengelige råvarer. (Filmen åpner med innhøsting av en sellerirot og et salathode.) Dodin er fullstendig forelsket i mat og matlaging – og i Eugenie, som de siste tyve år har hjulpet ham med å virkeliggjøre hans kulinariske drømmer. Sammen, men på hvert sitt soverom, bor de på Dodins gods, og sammen kokkelerer de hver eneste dag et flereretters måltid så innbydende og imponerende at det nesten ikke er til å tro.

Alt foregår på et tidsriktig vedovnskjøkken, med hjelp av kokkepiken Violette, et utall gedigne kobbergryter og øvrige attenhundretalls redskaper og teknikker. Dodin har fordypet seg i det meste av (allerede den gang) klassisk kokkelitteratur, og sammen med sine venner – som titt og ofte kommer på besøk for å nyte av Dodin/Eugenie sine kulinariske kreasjoner – diskuterer han matkunstens historie, utvikling, viktighet og symbolverdi.

Filmens plott er såpass beskjedent at å oppsummere det er gjort i løpet av en setning eller to – så det avstår jeg fra. I stedet påpeker jeg at 

 er en sanselig, sensuell og sjarmerende (film)opplevelse av den saktegående typen; spekket med subtil symbolikk, intelligent dialog, supert skuespill og flott foto. Dersom du hverken er interessert i mat, matlaging eller filmkunst i «slow cooking»-sjangeren, er dette neppe filmen for deg. Men om du tror du kan se skjønnheten i mennesker som finner verdi, glede og kjærlighet i å planlegge en meny, å tilberede et måltid og å nyte maten, vinen og samværet rundt bordet – da skal du komme deg på kino, sporenstreks. Og hvis du i tillegg er glad i å lage maten din selv, vit at 

 er løselig basert på en roman av gastronomiskribenten Marcel Rouff – og at filmen i enda større grad enn å være appetittvekkende, gir deg lyst til å lage mat. Gjerne sammen med – eller kanskje aller helst 

Pot-au-feu – Veien til hjertet

Det er tid for den tyske regissøren Wim Wenders igjen, litt på grunn av suksessen med fortsatt ganske ferske 

. For enkelte filmfreaks er det sikkert slik alltid, men den som befinner seg i nærheten av stor-Oslo i mars og april er det gode muligheter for å la seg nedsenke ekstra dypt i filmkunstnerens store oeuvre gjennom en lang rekke visninger nede på Cinemateket. Se hele programmet for feiringen og en presentasjon av Wenders her: 

Allerede i kveld torsdag kl 20:30 er det visning av en av hans klassikere, amerikanske «Paris, Texas» fra 1984, med flere visninger neste uke og rett over påske. Den fikk jeg akutt lyst til å skrive om, men så demret meg at det ikke var veldig lenge siden jeg hadde gjort nettopp det, i alle fall om én side av den, for en spesialutgave på papir av det norske filmtidsskriftet Z i 2015. Så med tillatelse fra blekka, og med en påminnelse om deres ferske og anbefalte utgivelse med tema «generasjoner» og at det er viktig å støtte små norske kulturaktører (bli abonnent her: 

) publiserer vi for enkelhets skyld en oppdatert utgave av teksten her. Og husk å se filmen, for første eller n’te gang.

(Wim Wenders, 1984) gjør natten mørk, grunnen kald og hjertet varmt 

I knew these people. These two people. They were in love with each other. Det nupper lett i huden når jeg skriver det. De første ordene i Harry Dean Stantons monolog til Nastassja Kinski gjennom speilet, i Wim Wenders spillefilm 

 (1984), åpner døren til en høstvind av følelser. Historien om deres kjærlighetsforhold, og veien mot slutten av det, løfter på skjorteflakene. Hva trodde jeg egentlig om livet da jeg som ung tenåring så denne filmen i NRKs lørdagsserie Nattkino? Og etterpå?

Det var en serie med voksenfilmer som ble sendt i denne perioden som gjorde så sterkt inntrykk at jeg knapt har kommet meg videre siden. Mine preferanser innen musikk, litteratur og kunst er nogenlunde avansert og i stadig utvikling, men når det gjelder film er jeg snarere temmelig middlebrow og klassikerorientert. Kanskje med en ekstra forkjærlighet til typiske filmklubb-filmer for sortkledde som dominerte da jeg var i vekst.

 resonnerer fortsatt i skrotten, den synger i knoklene. Robby Müllers sitrende bilder, Dean Stockwells soft pack med Marlboro, omorganiseringen av sko-par i gangen, Kinskis ubegripelige skjønnhet, den skrikende mannen på broa, støvet. Den franske uttalen av guttenavnet «Hunter». Alt er der fortsatt.

Men det er ikke bare Wim Wenders som har laget denne filmen. Det er kanskje vel så mye Ry Cooder. Hans soundtrack er et av de mest solide innslagene i min album-kanon, opplest og vedtatt som noe av den fremste lydmalingen av amerikansk film fra åttitallet, og senere. Det dypt blå hovedtemaet er basert på intense «Dark Was the Night – Cold Was the Ground» av Blind Willie Johnson, innspilt i 1927. Virkelig en av de mer rystende låtene fra tidlig blues, den låten er da også valgt som et eksempel menneskeheten vil bruke for å forklare om seg selv til fremmede livsformer, som dere kan lese mer om i denne saken 

https://tidensand.no/blueslaten-som-forteller-alt-om-menneskeheten

En tolking av selve denne låten avslutter også soundtracket og filmen. Det må være et av de viktigste stykkene musikk for Cooder, vi kan høre et tidlig ekko fra den allerede i musikken han var med og gjorde i 

 (Nicolas Roeg, 1970) — Mick Jaggers glinsende låt «Memo from Turner» fra denne filmen, med Cooder på gitar, er et annet enormt øyeblikk for musikk i film, men det er ikke nervetrådene som strekkes her, det er en annen type nytelse. I 

-musikken føler du hele filmen umiddelbart, det går ikke an å lytte til soundtracket mens man gjør noe annet, leser en aktuell roman eller snakker med noen. For ti års tid siden ble originalmanuset signert Sam Shepard og L.M. Kit Carson tilgjengeliggjort på nettstedet Cinephiliabeyond, høyst lesverdig, men den samme effekten kan oppnås ved å sette på LP-en med det sorte omslaget, eventuelt streame den fra din Samsung om du er slik anlagt. Og det er da spesielt kuttet «I knew these people» som griper. Den er med på soundtracket, nærmest som en egen sang. Romantikk og tragedie, fanget på telefonlinjen mellom rød ullgenser med åpen rygg, og solbrent, grov mannehud. Surret i bakgrunnen av telefonlinjen, og selvfølgelig stillheten, blir et instrument i seg selv. Sam Shepards tekst brenner seg inn i huden. Så skjer det.

Den meksikanske folkesangen «Canción Mixteca», skrevet av José Lopez Alavez i 1915, kommer rolig inn midtveis i monologen, og kontrasterer den dirrende beretningen om galskap og hard kjærlighet med toner av sørgmodig håp og stolthet. Cooder har her selskap av David Lindley (strengeinstrumenter) og Jim Dickinson (piano), og for et øyeblikk stiger stemningen. På soundtracket er det en versjon der Harry Dean Stanton synger selv. Sangen handler hjemmelengsel: «Inmensa nostalgia invade mi pensamiento …». Men i filmen er det hjemmelengsel for et sted ingen lenger kan reise til.

Denne følelsen, en rimelig beslektet følelse, tok også bolig i kroppen i en viktig scene i Pedro Almodovars 

 (2002), der Caetano Veloso fremfører en vanvittig vakker versjon av «Cucurrucucú paloma», en sang som er brukt mange ganger i filmer siden debuten med Lola Beltrán i filmen fra 1965 ved samme navn. I Velosos tolkning og regissørens høystemte plassering av den, og den filmatiske selvrefereringen, finner vi følelsen av undring — undring på hvor stort et savn kan være, hvor uendelig den oppleves, men også et ønske om å holde fast i den følelsen. Som om den er et land eller en eksistens i seg selv. Slik også 

Ry Cooder har laget mange soundtracks siden 

, men han har ikke klart å komme ut av skyggen av 

 der mange av dem er samlet. Den følger Cooders karriere som lydlegger av filmene 

. Det går i mye av den samme godlyden, men utenfor kinosalen faller musikken nærmest død til jorden, og revnene i genseren forårsaket av cutis anserina uteblir. I hvert fall til sammenlikning. Da er noen av hans utgivelser fra «moderne tid», spesielt den løse konseptalbumtrilogien som inneholder 

 mer som filmer å regne, med det historiske amerikanske bakteppet, Cooders narrativt anlagte låtskriving, tekster, illustrasjoner og fotografier som hjelpemidler.

-soundtracket trengs kun et mørkt rom og et sett med fungerende ører.

Den røde genseren

På fredag er det konsert med den fabelaktige amerikanske harpisten Mary Lattimore på det stadig mer interessante stedet Dunk nede ved Torggata i Oslo. Sjekk ut hennes musikk på forhånd. I tillegg vil konserten rammes inn av platespill fra duoen DJ Dulce de Leche og DJ Orchid Wine. Vi fikk sistnevnte til å levere ukens fem i bagen, og det var virkelig vidunderlige greier - musikk for ekstremt sofistikerte dansegulv, kan man si.

Om du er av typen som noen ganger klarer å se opp fra drinken har du kanskje også observert kvinnen bak DJ-navnet, Hilde Solli, bak bardisken på steder som Merkur, Grotto og Dangerous Club. Nylig meldte hun overgang til det nye stedet Happy Ending i historisk korrekte lokaler i Rosteds gate. Vi regner med at musikken der er utsøkt.

Os Mulheres Negras - «Mãoscolorida» (WEA)

Denne låten er en yndling jeg vet jeg aldri kommer til å gå lei av. Jeg oppdaget den et sted på det store internettet i 2017. Den er så lett å høre på, og den gir meg en følelse av å vente på noe godt, eller avslutte noe godt. Os Mulheres Negras er en eksentrisk og eksperimentell rock-duo fra Brasil som lagde mye gøy på 80- og 90-tallet. Nå har jeg har endelig fått denne sangen på vinyl i gave fra min kjæreste og dj-partner. På samlealbumet 

Outro Tempo: Electronic And Contemporary Music From Brazil 1978-1992

 utgitt av Music From Memory finnes den blant mange andre fine brasilianske låter fra 1978-1992. Anbefales!

UMAN - «Atmosphère» (Freedom To Spend)

En låt fra et album fra et band, som for meg oppsummerer hva jeg liker å høre på. Et fransk søskenpar som lager musikk som er så drømmende, esoterisk, overveldende og uventet. Dette var fra debutalbumet deres i 1992, og det er så kult hvor digitalt og nesten polert det høres ut.

Ryuichi Sakamoto - «Risky» (Sony Music Japan)

Med Iggy Pop som synger, mens jeg ser for meg en blanding av ansiktet til David Bowie og David Sylvian. Hele albumet er en magisk reise. “But what is life without a heart?”

Denne holdt meg varm gjennom sesongens vinterdepresjonen. Masse synth som river i deg og erkenorsk vokal som bare sier det som det er. Jeg har to av den nå, bare i tilfelle.

Jun Fukamachi - «Urban Square» (We Release Whatever The Fuck We Want Records)

Enda en perle jeg stadig kommer tilbake til og alltid hører med nye ører. Avantgardistisk, jazz/ambient/new age. For alle oss som nesten ikke klarer å vente lenger på vår og sommer. Måper!

Fem i bagen med DJ Orchid Wine

Efter forrige ukes B-film tar vi denne helgen turen innom noe man i det minste 

 referere til som en semi-eksperimentell, indie-

-kunstfilmlignende affære. Men dersom du synes den teite merkelappen bærer bud om en film man helst bør unngå: Ta det med ro. 

 er altfor interessant til å hoppe over.

Ikke at den er en film for alle. Brede lag av befolkningen vil nok si at den er rar, vanskelig – eller endog 

. Men om man er litt over snittet glad i film, og nysgjerrig på hva som rører seg i den mer utforskende delen av den norske (for ikke å si den «osloske») filmskapersfæren – da har man mye å glede seg over her.

Johanna Pyykkö, den svenske, oslobaserte og norskutdannede forfatter/regissøren som blant annet har vunnet gjeve priser for 2019-kortfilmen 

 levert et spillefilmsvennestykke av sære proporsjoner.

Og proporsjonene, de gjør de seg gjeldende fra første sekund. Den drømmelignende åpningssekvensen (og hele resten av filmen, skal det vise seg) er nemlig skutt i noe som ligner gamledagers tv-format, og gir umiddelbart beskjed om at vi blir tatt med på en tur litt utenom det vanlige.

Ebba (debutanten Camille Godø Krohn) bor i en sokkelleilighet, i et meget stort og fint og flott hus. (En gedigen Bygdøy-villa, kanskje?) Snart skal eierne på ferie og ber Ebba passe på huset, mate kattene, vanne planter og slikt – fordi de trenger «… en vi kan stole på». Men vet de egentlig hva for slags person Ebba er? Vet Ebba selv hvem hun er?

Det vi i kinosalen får vite, er at hun er 18 år, har sluttet på skolen, jobber som rengjøringsarbeider i kontorbygg og kafeer, for et firma med base blant containerne i Oslos havneområde. Og at hun stjeler på jobben, lyver for arbeidsgiver – og at hun så snart villaeierne er dratt, forsyner seg av barskapet og begynner å fantasere om nabolagets rikmannsungdommer. Og det å være som dem. Å være en del av deres fasjonabelt fine miljø. 

En kveld hun er på vei hjem fra jobb, finner hun en svimeslått, ung mann (Radoslav Vladimirov). Han ser ikke ut til å vite hvem eller hvor han er, og han blør fra hodet. Ebba ringer efter ambulanse, før hun ombestemmer seg og tar ham med hjem. Men ikke til sokkelleiligheten: Hun tar han med til hovedhuset, hvor hun forteller ham at de er kjærester og at huset er hennes. At en slik løgn neppe vil ende i suksess, er ikke vanskelig å se. Men hvorledes det rakner, ser vi slett ikke.

Johanna Pyykkö har, sammen med medforfatter Jørgen Færøy Flasnes, komponert en fortelling som rommer mye. Via nøye uttenkt kronologi og plottkurve, og gjennom virkemidler som ikke nødvendigvis fremstår som forståelige med én gang, fortelles en historie om urealistiske drømmer og forventninger; om utenforskap og lengsel efter tilhørighet – og om det skumle ved å ikke forholde seg til virkelighetens realiteter. Ved det å føre folk (inklusive en selv) bak lyset.

Samspillet mellom Ebba og Ivayalo (som han viser seg å hete) har i seg en stiv og kjølig distanse, og en viss 

 i dialogen. Men også glimt av varme, intimitet og direkte kommunikasjon. (En sex-scene skiller seg tydelig ut i så måte.) Til tider er det oppstyltede aspektet ved filmen forstyrrende, og gjør det vanskelig å la seg fullt ut fange og fengsle. Efterhvert gir imidlertid (film)språket mer og mer mening. Vi lærer oss å se filmen på riktig vis (eller «å tolke den», om du vil) og å sette pris på det den har å si, og måten den sier det på.

 er som sagt ikke for alle. Men den anbefales for alle som vil se noe annet, noe vågalt og ukonvensjonelt – som samtidig er vel gjennomtenkt og snedig. Det smale formatet (trolig valgt for å hinte om at vi ikke får se «hele bildet»), og alle de andre uvante bestanddelene til tross, vil man før eller senere (kanskje helst senere) kunne oppleve at denne raringen av en film likevel viser oss hele historien. Om vi bare er åpne for den.

Ukens film – Min fantastiske fremmede

Det såkalte norske jazzeventyret har mange flere kapitler. På lørdag har St.Hanshaugens stolthet Susanna en stor konsert på Munch sammen med Oslo Sinfonietta, der mer ny musikk vokser ut av Charles Baudelaires grusomt vakre poesi. Hun har også en ny EP ute nå som heter 

, utgitt på hennes eget label SusannaSonata. Hun er en artist som ser nødvendigheten av å gjøre ting selv, men karrieren hennes er også preget av mange samarbeid. Og denne karrieren har nå vart i to tiår. Kongsberg-kvinnen har mye å være stolt av.

årene så langt. Når du setter på debuten

, i den grad du gjør sånt, kjenner du deg selv igjen, eller smiler du av mer ungdommelige valg og stilistiske

— Hehe ja det er ikke så ofte jeg hører på de eldre tingene, men det hender jo at jeg snubler over det. Eller for eksempel skal sjekke hvordan «originalen» er. Noen ganger har jeg også opplevd å høre musikken på en kafé eller lignende, og jeg har tenkt «å hvem er det igjen" før jeg innser at det er meg, haha. Jeg synes utelukkende det er gøy å høre, faktisk, det gir meg masse minner om prosessen som førte til resultatet. Det tar meg tilbake til den tiden da jeg lagde låtene eller vi arbeidet med plata.

Det er mange nye prosjekter og forskjellige vinklinger i kunstnerskapet ditt, fra det intime til det mer prangende - fra psykedelisk folkrock til kammermusikk til vakre piano-covere av AC/DC og tilbake igjen. Uten at det noen gang er tvil om hvem det er som er avsender. Er dette nødvendig for å kunne

holde på din egen kunstneriske nysgjerrighet?

— Jeg tror jeg har vært helt avhengig av å la alle de musikalske retningene i meg kunne eksistere og utfolde seg samtidig. Det er mer som en viltvoksende plante enn som en planlagt strategi. Jeg har gått dit kreativiteten har ført meg, og det er et såpass galskapandes liv å være kunstner at om jeg ikke skal følge mitt kreative hjerte, kan jeg like gjerne gjøre noe annet.

Du har også drevet plateselskap i flere av disse

årene. Kult å ha kontroll over egen produksjon, men sikkert også noe av et Sisyfos-arbeid i den trange nye virkeligheten for innspilt musikk. Men du holder motet oppe, kan vi klare å bygge et nytt fellesskap der nede?

— Ja, i snart tretten år har jeg drevet plateselskapet SusannaSonata. Tida flyr! Jeg tror mye av grunnen til at jeg fortsatt gir ut musikk er fordi jeg har dette selskapet, og styrer både det kunstneriske og det forretningsmessige. Det har vært litt av en ferd så langt, og jeg blir vel mer og mer dystopisk på vegne av både innspilt og levende musikk. Men jeg har samtidig også troen på felleskapet, som du nevner, og nye måter å gjøre ting på. Så jeg er en optimistisk pessimist.

Du gir ikke bare ut deg selv der, det har kommet flere interessante ting, nå sist det muligens selvforklarende prosjektet Brutter med Christian og Fredrik Wallumrød. Klarer du å selge inn det for nye kunder og lyttere?

— Jeg tror det! Det er et arbeid i kontinuerlig utvikling, men jeg synes det er veldig spennende og interessant å arbeide med andres utgivelser også. Så det blir det mer av. Det trengs selvfølgelig mer ressurser på den fronten; det er egentlig det som hindrer meg fra å ikke gi ut alt jeg vil og får tilbud om. Til tross for at markedet på mange måter sprenges av all ny musikk som gis ut, er det et stort behov for plateselskaper som kan utgi og spre ordet om musikken. Og det er et behov for plateselskap som ikke først og fremst er opptatt av å skaffe seg masterrettighetene til masse innspillinger slik at selskapet deres blir mer verdt til den dagen de skal selge. For det synes jeg ikke er et godt miljø for bærekraftig skaping og utøving av musikk. Don’t get me started!

Nei, det er ofte mer behagelig å snakke om det kunstneriske. I senere

år har du med hell jobbet mye med tekstene til poeten Gunvor Hofmo, et materiale som du i det siste har turnert som duo med Harald Lassen. Og et skikkelig høydepunkt så

langt i karrieren må være hvordan du har fått angrepet tekster fra Charles Baudelaires 

din helt egen og naturlige måte, flere ganger. Hva slags kick er det du får av disse tekstene, og hva har noen tekstlinjer fra midten av 1800-tallet å fortelle mennesker av vår moderne verden?

— Jeg synes det er vanskelig å forklare kicket, men diktene til Baudelaire i denne spesifikke oversettelsen av Anthony Mortimer har skapt et ras av musikk i meg. Jeg elsker det billedlige men også alle lagene i tekstene. Det er en helt enorm stofflighet i materialet, som for eksempel ledet meg inn i kassettsusingen til Stina Stjern, og derfra har tatt meg videre til store tekstilpaneler og den visuelle iscenesettelsen av musikken. Å synge disse tekstene er nærmest en religiøs opplevelse.

 Flott tittel, men hva er dette for noe prosjekt egentlig?

— Ja! Dette er en EP med fire låter fra Baudelaire-syklusen innspilt med KORK. Disse fire låtene er arrangert av Jarle G. Storløkken, og én av dem er komponert av Stina Stjern, i utgangspunktet for kassetter. Tekstlig behandler disse diktene tiden, som går og går, og brutalt suger livet ut av oss, i The Enemy, en meditasjon (eller andakt i nynorsk oversettelse) til sorgen, og til slutt kveldens harmoni der vi formelig kan høre kronbladene lukke seg i solnedgangen. Innimellom disse sangene kommer Stinas Rose-Pale Dawn. EP’n er en slags epilog til albumet 

Det var vellykket, vil jeg si. Lørdag kveld skal du ned til det der skjeve bygget ved siden av den i mine

av Tracey Emin. Konsertene på Munch kommer liksom med en medgift av de kulturelt viktige hendelsene i det gamle museet på Tøyen back in the day med Bill Evans og norsk avantgarde-jazz. Er konserter i gallerier og museer

spille på Rockefeller eller en basic jazzfestival?

—Ja, det er helt klart noe annet å spille i museer og gallerier, og jeg er glad for at jeg fikk sjansen til å ved flere anledninger spille på gamle Munch da de sveivet i gang live-programmet igjen etter mange års stillhet. Jeg liker spesielt godt de nære forbindelsene mellom kunstartene, som blir så tydelig i sånne hus og sånne settinger. Og jeg er glad for at både Munch og Henie Onstad har blitt ganske aktive på dette feltet. Viktig å understreke at disse stedene bør få lov til å være scener og plattformer for mer eksperimenterende uttrykk. Med dagens ekstreme kommersialisme føles det som det snart kun er A-ha og Aurora som kan spille noe som helst sted, og tjene inn utgiftene forbundet med konserter kun ved billettsalg. Utsolgt = alfa omega = livets rett i kulturbransjen i dag.

Hva kan vi vente på konserten du har på lørdag?

— Det blir premiere på nytt samarbeide med solist-ensemblet Oslo Sinfonietta. De er helt rå, og Jarle Storløkken og Jan Martin Smørdal har skrevet nye arrangementer til denne besetningen, pluss at Jan Martin har komponert noe ny musikk for anledningen. Vi skal bruke scenografien som opprinnelig ble laget til 

 på Henie Onstad i 2020 (av Thale Kvam Olsen), og lysdesign gjøres med utgangspunkt i noen av Munchs bilder; fargebruk og strek, sånne type ting. Jeg har med meg Stina Stjern på kassetter og koring, og Christian Eggen dirigerer. Så dette blir en festaften i Festsalen!

Susannas uendelige skrik gjennom naturen

De fleste som er interessert i film har vel fått med seg det meste av hva som foregikk på Oscar-utdelingen i helgen. I gamle dager – altså før internett og smarttelefon – var resultatene fra Oscar-utdelingen langt vanskeligere å få rede på; særlig om man kun hadde NRK eller TV2 hjemme. Og spesielt om man ønsket seg en 

 oversikt. (For filmfantaster var dette virkelig viktig info.) NRK sendte kun et sterkt redigert opptak av utdelingen, og da så sent som påfølgende lørdag (efterhvert riktignok «allerede» på onsdagen), og avisene hadde som oftest bare en ufullstendig oppramsing av vinnerne i onsdagsutgaven.

Da var det skikkelig stas å kjenne noen med tilgang på eksotiske tv-kanaler, som enten kunne tenke seg å ha en overnattingsgjest i kjellerstuen, eller som kunne ta opp seansen på video, slik at du kunne se den, i all sin uavkortede prakt, på mandagen.

Da jeg studerte i Nederland, overnattet jeg hos noen bekjente med «riktig» tv-kanal og var så heldig at jeg fikk se at 

 ble kun den tredje filmen på drøye 60 år til å vinne storeslem (beste film, regi og manus + mannlig og kvinnelig hovedrolle) – og at 73 år gamle Jack Palance gjorde enarms-pushups mens han skrøt av viriliteten sin da han hentet Oscar-prisen sin (beste mannlige birolle; 

). Kveldens vert, Billy Crystal (som spilte mot Palance i 

), brukte opptrinnet som grunnlag for ørten 

 og vitser, fint fordelt ut over resten av utdelingen. En seanse som for øvrig varte i nærmere fem timer, noe som var helt normalt på den tiden.

Alle redigerte og tidstilpassede opptak av utdelingen som senere ble sendt på statskanaler o.a., verden over, var selvsagt renset for nesten alt av frekkaserier og festligheter. Men jeg hadde jo sett det live og uten forsinkelse. Akkurat da og akkurat slik det skjedde.

Det at showet (i hvert fall den usminkede, uredigerte og «sanne» versjonen) var så utilgjengelig for folk flest, gjorde det til noe det virkelig var gjevt å se. Noe man (som filmfrelst) strakk seg langt for å få med seg.

Efterhvert som tv-selskapene, annonsørene og tv-publikum (av forskjellige årsaker) ønsket seg – for ikke å si 

 – et mer strømlinjeformet og forutsigbart sluttprodukt, forsvant imidlertid spontaniteten og galskapen under slike prisutdelingsshow. Prisutdelere og -mottagere fikk strengere og strengere beskjeder om hva de kunne/ikke kunne si og gjøre. Sendingene var ikke lenger 100% live (men hadde 8 sekunders forsinkelse, slik at uønskede uttalelser kunne 

). Og orkesteret spilte folk av scenen med stadig større hyppighet – selv om de var midt i en rørende eller underholdende takketale. Snart var ikke bare de redigerte opptakene av Oscar-utdelingen super-stuerene; også «live»-sendingene ble tamme og forutsigbare.

Et lite oppsving fikk de dog da (eksempelvis) Dansk TV2 og SVT4 hanket inn team med kyndige kommentatorer som satt i et Oscar-dekorert studio og diskuterte og forklarte hva de mente – om kveldens vinnere, deres taler, antrekk og opptreden. Og om taperne, så klart. Men showet i seg selv var fortsatt striglet, stivt, stagnert. Noen få overraskelser fikk man så klart, i form av filmer som ikke burde vært nominert, skuespillere som ble snytt for priser, etc. Men showet som helhet var upersonlig, keitete, gjennomregulert og kun glimtvis engasjerende. Riktignok slo Will Smith til med en ørefik i forfjor, men opptrinnet var bare så sørgelig, ynkelig og elendig håndtert av arrangørene at det bare ødela.

Så, i år, kjøpte Disney+ rettighetene til å strømme årets seremoni i Norge. Hvilket betydde at jeg kunne se den på sengen, på laptopen. Men så viste det seg at Disney+ hadde valgt å ikke sette sammen et kommentatorpanel. Å ikke ha noe studio-opplegg i det hele tatt, faktisk. Hvilket igjen betydde at alle sendingens 

 reklamepauser bestod av det samme livløse stillbildet, akkompagnert av den samme (og nesten like livløse) Oscar-melodien. Det ble mange og enerverende lange pauser, det.

I kombinasjon med en halvslapp vert i Jimmy Kimmel, en mangel på overraskelser, et feilslått grep med å la tidligere skuespill-prisvinnere skryte alle årets nominerte skuespillere opp i skyene før vinneren ble annonsert – mens øvrige prisvinnere ble annonsert på mer useremonielt og tidvis abrupt vis – gjorde dette at årets Oscar-utdeling ble en gjennomdesignet, men ubalansert og uengasjerende affære. I en verden hvor Oscar-showet må kjempe for å holde seg relevant, tiltrekke seg nye seere og holde på gamle – samtidig som alle i hele verden vet at de dagen derpå kan få et kvikt sammendrag av det hele på nett (inkludert klipp av eventuelle skandaler eller rørende øyeblikk – må The Academy of Motion Picture Arts and Sciences skjerpe seg, ASAP. Ellers gidder selv ikke innbitte filmfanatikere å bry seg lenger.

Ingen Oscar til Oscar i år

Denne helgen utkommer debutalbumet fra en av norsk musikks mest egenrådige band og, ja kanskje vi også kan kalle det bevegelser. Okkult feminisme er kanskje det som må til i 2024. Witch Club Satan består av Nikoline Spjelkavik på gitar, Victoria Røising på bass og Johanna Holt Kleive på trommer. Uten særlig bakgrunn fra eller dyp kjennskap til black metal-sjangeren eller hvordan i alle dager få instrumentene til å fungere i sammenhengen, kastet de seg ut ut i det. De har sikkert møtt på mye latterliggjøring og skepsis underveis, men har også raskt bygget opp respekt, spilt på Tons of Rock og så videre. I kveld lanseres albumet på Rockefeller med en antakelig spektakulær konsert, og med Hudkreft (sist sett i «Makta») som support. Jeg hadde ikke anledning til, eller turte ikke, møte opp på WCSs såkalte blodrituale tidligere denne uken (men jeg fikk se bildene) - en forhåndslansering og lytteparty av et album som nok går utenpå det meste vi har sett her til her til lands. Mer enn å trykke opp noen ølbonger, liksom. Men jeg har i alle fall gjort et nytt intervju med trommis Kleive, som ved siden av bandet også er en av medie-Norges mest 

skikkelser og skribenter - en sjelden plante.

Ok, debutalbum og greier. Hva er Det Store Konseptet?

— Dette selvtitulerte albumet er resultatet av to år med Witch Club Satan – et manifest av feminin skaperkraft. Vi spilte den inn på gården til en ringrev og legende fra metalmiljøet, Anders Odden, og hanket inn min kompis Vetle Junker, som har null erfaring fra sjangeren. Å sette Odden sammen med Vetle, med de ørene og den teften han har som popmusiker og produsent, sammen med vår faste lydtekniker Sindre Nicolaisen, som har ekstremt spisskompetanse i metal, var en spennende kombinasjon.

Skiva utkommer 8. mars. Hva betyr den dagen for deg, og hva betyr den for bandet?

— Kvinnedagen er en påminnelse om at kampen for rettferdighet aldri tar slutt. For oss i Witch Club handler likestilling like mye om likeverd, humanisme, og kanskje til og med likevekt? Det er et faktum at det er en ekstrem underrepresentasjon av damer i denne sjangeren. Og frem til denne ujevnheten jevnes ut, er det viktig å gjøre et 

og ta plass som et feministisk prosjekt. Når målet er nådd, er det trolig andre statements og temaer som opptar oss. Poenget er at det finnes underkommuniserte historier uavhengig av kjønn, og at det eksisterer grupper som har fått mye mindre taletid. Det er inn hit vi vil, og det er disse historiene vi vil formidle.

Er det noen parole du kunne tenke deg å stille deg bak, eller er demonstrasjonstoget ikke det riktige formatet i det hele tatt?


— Vi foreslo faktisk for 8. mars-komiteen å gjøre noe sammen med dem, da vi mener at tematikken og politikken rundt musikken og prosjektet vårt passer bra under 8. mars-paraplyen. Vi opplever som band og bevegelse at vi når ut til et stort og mangfoldig publikum, og et stort flertall kvinner. Vi ønsker å forene flere krefter, og utvikle en større bevegelse eller organisasjon på sikt. Målet vårt er å utvikle Witch Club Satan til et prosjekt som rommer flere enn kunstnerne på scenen. På Rockefeller har vi for eksempel med et heksekor bestående av syv hekser. 

Heksa, ja - hva står den for i dagens samfunn? Er det slik at dere vil vekke til live lenge skjulte krefter i verden?

— Heksa kan brukes som et rent politisk symbol, eller man kan gå mer i tarot- og krystall-retningen. Vi ønsker å ta tilbake begrepet, vi pryder oss med det, og bruker det som noe annet enn et skjellsord. Vi føler oss forplikta til å ta vare på, og formidle historiene og skjebnene til kvinnene før oss, selv om det ikke er våre fortellinger. En av sangene våre handler nettopp om en kvinne som blir dømt som heks, og som dør under vannprøven.

I en verden så hensynsløs og brutal, tenker vi at det finnes en slags trøst i at alle skal bli til jord og vann, at vi alle skal inn i et kretsløp og bli en del av naturen, at naturen tar over på et tidspunkt og gir alt en ny sjanse til å bli nytt liv.

Det er altså behov for nye ritualer i vår golde tid?


— Det vil jeg definitivt si. Og ritualene har effekt også! Noen hevder vi driver en slags eksorsisme med positivt fortegn, der man skal føle seg renset etterpå. Mange kvinner mener også at vi ikke bare skriker én kvinnes skrik, men alle kvinners. Vi har også fått æren for at folk får mensen igjen og blir gravide. En dame som ikke hadde menstruert på lenge, opplevde at noe forløste seg i kroppen under konsert, og så kom den tilbake. En annen led av fertilitetssykdom – men ble med barn etter å ha sett oss.

Wow, sånt noe får man ikke til via Spotify. Så har vi dette med Satan, da. En viktig kulturell skikkelse, på sett og vis - men kanskje ikke alltid så mye å trakte etter i det virkelige liv - eller?

— Det spørs vel hvordan du tolker Satan. Men for meg handler Satan like mye om sjokkeffekten.

Jeg har inntrykk av at bandet i tillegg ble startet av kulturell nysgjerrighet og behov for en ny type selvrealisering?

— Først og fremst var vi jævlig lei av tingenes tilstand da vi startet bandet. Jeg tror alle tre skjønte at det vi ville formidle ville kreve en helt ekstrem sjanger. Vi fant svartmetallen, og det er der vi må være, men det henger også sammen med at svartmetallen er en ekstrem-versjon av punk.
Den energien som punken har, den ER oss. Vi er eksplosive mennesker, politisk bevisste, og dessuten ganske frie og rå. Vi liksom tør å være annerledes. Det var litt rart å oppdage så sent som i 30 årene at punk er greia vår, men samtidig har vi hoppet bukk over barnesykdommene siden vi er såpass gamle. Vi har allerede levde liv, og bærer med oss en mengde ulike erfaringer, som kanskje gir prosjektet en annen eksistensberettigelse, enn om vi hadde vært 20.

Så kan folk innvende at da mister man den ungdommelige nerven. Samtidig er det det fresht å være over 30 og si at vi starter band, at man kan gjøre noe helt nytt, bare fordi man har lyst. Særlig i pop: om du er en kvinne og starter i 30-årene, så er det liksom sosialt selvmord. Mens metal gir litt faen i det. Jeg gleder meg til å ha hengepupper og spille de samme låtene, lissom. Det som er digg med dette prosjektet, er at vi på en måte bare kan bli bedre. Heksa er en gammel kjerring, og vi kan strengt talt bare bli mer 

, haha. Vi er forøvrig alle av den mening at Patti Smith har aldri vært kulere enn de siste årene.


Black metal nyter stor respekt som musikksjanger og som kulturelt fenomen, noe vi så på utstillingen og forskningsprosjektet på Nasjonalbiblioteket i fjor. Før var det

«ikke lov» å uttale seg om man ikke hadde dyp og langvarig kunnskap, virket det som. Startet dere fra scratch, har dere satt dere ordentlig inn i historien, og kan man stå inne for alt tankegodset som ligger der?

— Som band føler vi et sterkt behov for å ta oppgjør med deler av sjangeren, særlig det fascistiske og nazistiske tankegodset som har blitt leflet med opp gjennom årene. Dette er bare en liten del av svartmetallen, men den finnes der, og er ubehagelig. En slik flørting med høyreekstremisme har ikke bare skapt berøringsangst hos journalister og bookere, som er redde for å løfte frem feil band, men også ført til at mange ikke føler seg velkomne, noe som er et stort problem. Det er da også et stort tap for et land som Norge, som er et så multikulturelt samfunn, har en så ensformig og kjedelig sjanger?

Vi i Witch Club er de vi er, kritthvite hele gjengen, men håper at kanskje det inspirerer flere når en minoritet som oss får komme frem og ta plass. Vi sørger i alle fall for å være svært tydelige på hva vi er, og det føles alltid viktig å påpeke at vi er et anti-rasisistisk, anti-fascistisk band.

Har dere mottatt mye dritt underveis, eller blitt klappet videre?

— Det har vært jævlig mange fine tilbakemeldinger, og en god del skeptiske. Men det mener vi er helt greit. Metal-folk er sjelden vare i den grad at de faktisk tar sin sjanger på alvor og vil beskytte den fra å bli for kommers og stueren, for eksempel. At de vil se an prosjektet og høre på skiva før de bestemmer seg for om vi er innenfor eller ikke, er kanskje et kvalitetstegn.

Mer overraskende er hva hva folk blir overrasket over. For en uke siden ga vi ut singelen «Fresh Blood, Fresh Pussy», som vi mener er det norske svaret på «WAP», med glimt i øyet. Vi trodde folk skulle bli provoserte som faen, men har ikke fått én negativ tilbakemelding. Folk reagerer mer på satan eller pupper, som kanskje ikke 

 anser som like voldsomt. Vi tror det var derfor Anders Odden tok kontakt med oss: det er et eller annet med oss som er provoserende i bunn, uten at vi alltid vet hvorfor. 

— Nei, men vi er tro mot våre prinsippet og verdier, og det var dét Odden var fascinert av: at vi klarer å finne frem til noen reaksjoner i folk. Det finnes jo enormt mange gjør jo det, uten å klare det. Selv har har han jobbet med prosjektet «The age of the offended», som både er et album og en podkast – der det i stor grad handler at de har gått aktivt inn og forska på hva som er 

 for folk. Og det viser seg at det ikke er så forutsigbart lenger. Det er deilig for oss å befinne oss i en posisjon der vi kan vekke reaksjoner. Jeg tror det også er litt av poenget med kunsten: skaper den reaksjoner, er det et sikkert tegn på at noe er i utvikling; fordi man plutselig reagerer på noe. Enten er det noe du kjenner til, og blir berørt av. eller så er det noe fullstendig nytt. Og derfra kan vi begynne å snakke.

Jeg intervjuet dere da det var debutkonsert, det har gått litt tid - hvordan sitter musiker-evnene nå til sammenligning?

Alle artikler