Fredrik Øverlie aka Fredfades er en underlig krabat med mye gående - mangeårig DJ og platesamler med ekspertnese, med utgangspunkt i hiphop og minst like viktige sidespor i modern soul, house, obskur jazz og annet. Det har gått noen låter gjennom ørene hans i årenes løp. Låter som også har informert hans egen musikk, som har vært i utvikling de siste årene. Han er som kjent også en del av Tøyen Holding, Mutual Intentions, og hardcore burgund-miljøer i Oslo og det store utland - hvor han også DJ-er hyppig. Denne lørdagen er han tilbake i gamlelandet og den ærverdige klubb der nede ved Akerselvens bredder.

Muligens en litt mer elektronisk femmer denne gang enn det jeg har normalt har sett denne i spalten. Her er litt ulike ting fra UK som kom ut på nittitallet, som jeg har plukket opp nylig og deretter vasket, rippet, og lagt på USB-en til lørdagens fest på BLÅ!


En fet og merkelig tidlig house/soul-låt fra England som jeg kjøpte av en kompis i Bristol nylig. Med en produksjon og vokal som vekker assosiasjoner til både litt boogie, garage house og new wave. Idioten som har rippa den og lagt den påYouTube har valgt å pitche den ned, men dette er ikke nødvendig, da den spiller helt fett i sin naturlige pitch.


Litt i samme gate som Cathy Gilliat - litt mer i retning 'street soul' muligens - med et litt 

 jazzy bridge. Proper DIY stuff her også, slik som forrige låt.




«Confirm Reservation» er altså vokal-miksen, mens «Movin On» som er lagt ved her er dub-mixen. Samme vokalisten som er på dub-mixen har en del gode, soulful vokaler med gode tekster. Samme fete produksjon på begge sider, og jeg har ikke lagt merke til noen eventuell forskjell i det instrumentelle på tvers av de to sidene.

UVX - Elevator (Trancefloor Transporter Mix)


Har kjøpt både originalutgave og repress av denne hos Roland og Sverre på Filter i Oslo. Fantastisk artwork har den også, selv om det ikke er synlig på denne YouTube-lenken. Sjekk Google eller Discogs. Fet, percussive, deep, basstung og trancy progressive house med stødig driv og breakbeats. Krever litt gulv eller et åpensinnet publikum.




Enda en introvert banger. En superfet og tålmodig 125 BPM deep og trancy progressive builder av System 7, som også har gitt ut fantstiske «Alpha Wave» på samme label to år tidligere. Også den er en stor personlig favoritt.

Fem i bagen med Fredfades

Det er fristende utstillinger overalt i Oslo-området hele tiden, også denne tiden det nylig Sentrum Scene-aktuelle bandet Blue Öyster Cult kaller «Then Came The Last Days of May». Det er sommer i lufta, i alle fall rent sesong- og værmessig, og da passer det jo bra at Astrup Fearnley Museet (som de velger å skrive det) åpner sin sommerutstilling denne helgen. Det er en utstilling som det gjør godt å se og være i. Om du føler deg som en vandrende knute kan det være sunt å oppsøke denne for å føle deg litt fri igjen.

Uten å være noen typisk kommersiell blockbuster-utstilling, har den noe tilgjengelig tiltalende ved seg, så langt som moderne abstraksjon kan oppfattes slik av den gemene hop. Det er ikke nødvendigvis slik at alle vil forstå hva som fortelles, men man kan utvilsomt sanse det.

Det blir vel sikkert en også fin backdrop for badegjestene som straks er i ferd med å innta plassen utenfor - og kan hende noe mindre konfronterende enn den forrige utstillingen der nede, som var en stor og gripende presentasjon av norske Frida Orupabos kunstnerskap.

Sesongens utstilling har fått tittelen «Space Making», med det trofaste maleriet som omdreiningspunkt. Utstillingen er kuratert av den dyktige direktøren Solveig Øvstebø i tett samarbeid med Owen Martin. Der møter vi åtte forskjellige kunstnere, to av dem norske, som alle, i hvert fall i denne sammenhengen, arbeider med 

 i sine abstrakte malerier. Vi blir utfordret av flere innfallsvinklinger: bl.a. rom som i faktiske rom med arkitektonisk tilnærming, det konseptuelle rommet eller benyttelsen av forskjellige teknikker hvis hensikt er å frembringe den sagnomsuste 

 Noen ganger med romskapende kikkhull i bildene, som hos sør-afrikanske Gerda Scheepers. Eller Robert Burniers veggmonterte papirfugl-aktige skulpturer som i virkeligheten er laget av aluminium og som settes i dialog med andres kunstverk. Eller Vivian Suters tekstilmalerier, som henger i hopetall med fristende farger oppover veggen, eller henger fritt fra taket slik at man nesten kan gå gjennom dem. Det er, ja faktisk, uungåelig å ikke se kunsten i sammenheng med rommet.

Bergenskunstneren Vegard Vindenes er tatt inn i en stor internasjonal samleutstilling for første gang, med malerier av fantasifulle, nesten-virkelige geometriske former som viser seg å være maleriske avbildninger av fysiske modeller kunstneren har laget på forhånd. Vi som møter maleriene blir påminnet kunstnerens og omverdens eksistens i form av noen subtile malingsklatter i paneler på siden av motivene.

«Traces of other spaces», som kuratorene uttalte det under en omvisning.

 sommerlig ut. Men det er med en utpreget følelse av iskald lemonade i munnen og rene og behagelige badehåndklær mot kroppen man entrer den luftige hovedsalen.

Litt på grunn av alle de deilige tekstilene som svaier brisent, men også for New York-kunstneren Julia Rommel som ofte benytter seg av en lys fargepalett i sine på avstand tålmodige og renskårne fargeflater, ja selv det effektfulle svarte bildet som er i museet eie fra før har en mild framtoning. Dessuten er de fleste av dem malt på lin, sommerens definitive klesmateriale. Det er malerier av typen det er gøy å undersøke på nært hold, for å observere hvordan lerretene på et vis blir brettet rundt seg selv flere ganger og er blitt lappet på - som når en ufaglært skal forsøke å lage fin innpakning på julegavene sine.

Et rom man meget gjerne bør oppsøke om man er i det åndelig-psykedeliske hjørnet er det hvor det henger et knippe meget ettertraktede malerier av amerikanske Miyoko Ito (1918 - 1983). Kunsteren opererte i Chicago hele livet, og har noen ytterst fascinerende motiver i særegne fargetoner. De gir umiddelbart assosiasjoner til former, scener og interiører man gjerne erindrer fra en drøm, men som fånyttes går å beskrive. Her hadde passet med noe bra ambient synth fra Suzanne Ciani eller Anja Lauvdal i rommet, men noen av oss har vel den lyden i hodet hele tiden uansett.

Atta Kwami (1956 - 2021) fra Ghana har også sitt eget rom (om enn trangt), der hans rytmisk-abstrakte malerier, preget av en interesse for jazz (hva ellers), har selskap av et annet karakteristika ved ham: skulpturer formet som faktiske markedskiosker som finnes eller fantes overalt i Ghana. Et lite stykke virkelighet tatt ut av sin kontekst, men også disse malt i hans stil og med små «utstillinger» inni dem. Det går an å lese mer om bakgrunnen for disse og resten av kunstnerskapet i en særdeles lekker og månedsfersk bok jeg plukket med meg fra museumsbutikken.

Den klart dominerende kunstneren i utstillingen er Finnskogens store maler Hanne Borchgrevink, som i hoveddelen av sitt lange kunstnerskap har konsentrert seg om besnærende avbildninger av svært karakteristiske og fortettede hus-former. Merkelig at hun og vi som ser på aldri går lei av disse motivene - men de er totalt avhengighetsskapende og ganske forskjellige alle sammen. Akkurat som oss. Hun har også, igjen, fått anledning til å lage en romlig installasjon i utstillingen, som en slags invertering av disse husene. Vi går inn i rommet og føler oss på innsiden av et maleri og på innsiden av oss selv - i dette tilfellet et irr-grønt rom der kunstnerens egne malingsstrøk er merkbare. «Haabet er lysegrønt» sa Alexander Kielland som kjent i en av sine noveller, og man går ganske så oppløftet ut av rommet.

 til Borchgrevinks bilder, vil jeg anbefale en tur til Erlend Apneseth og Margit Myhrs vakre gård i åssiden i Ål i Hallingdal i perioden 31. juli - 3. august. På festivalen Gjestespel: Huslyd vil de to og andre musikere som Sinikka Langeland, Frode Haltli og Maja S.K. Ratkje, samt Bergens forfattermonark Cecilie Løveid, være i kontakt med Borchgrevinks motiver. Noe man også kan undersøke via en herlig CD-utgivelse som kom på Grappa for noen år siden. Et rom i seg selv, det også.

Den glupske samleren og musikkelskeren Fredfades spiller på BLÅ lørdag


Enda en introvert banger. En superfet og tålmodig 125 BPM deep og trancy progressive builder av System 7, som også har gitt ut fantstiske «Alpha Wave» på samme label to år tidligere. Også den er en stor personlig favoritt.


Ikke bare er langhelgen over oss, så er også snart juni måned – med alt det innebærer av reiser, helgeturer og/eller utendørsaktiviteter. Noe som gjør at man ikke først og fremst tenker på disse tider som kinotider. Likevel finner vi det for godt å starte med nettopp en kinofilm; blant annet fordi den tidvis er så tett, streng og sterk at den ikke kan forbigås i stillhet.

 er et dansk hverdagsdrama av den krevende sorten, idet handlingen er lagt til en travel akuttavdeling hvor alt fra de vanligste til de verste tilfellene kan dukke opp. Hvilket det også gjør, mens vi følger legen Alex på jobb.

Som vanlig er avdelingen underbemannet, og dagen som startet så fint glir snart over i et mareritt. Parallelt med at Alex påtar seg ekstra oppgaver renner pasientene inn. Siden Alex på toppen av alt må takle en halvfersk kollegas usikkerhet, samt vakthavende sykepleiers ønsker om raske utskrivninger – med mere – går det nokså snart galt. Skikkelig galt.

 skildrer en sykehushverdag det er sørgelig lett å tro på, med kostnadsfokus, rapporteringskrav, vanskelige pasienter, strevsomme pårørende og en ekstremt krevende balansegang mellom hva man kan, bør, må, ønsker – og rekker – å gjøre. Filmen holder seg i det store og hele på rett kjøl, men ved et par anledninger (e.g. Alex’ møte med to politikonstabler, samt en bare halvveis velfungerende coda) brytes den nesten dokumentariske troverdigheten.

Men, som nevnt: Dette er en film som bør sees. Og tas på alvor. Ikke bare fordi vi alle er avhengige et velfungerende sykehustilbud, men også fordi samfunnet som helhet, ved å vende blikket vekk fra det vi burde fokusere på, og i stedet rette det mot bunnlinjen, ser ut til å gå samme vei som sykehusene våre.

Er man i humør til mer død og elendighet – men av det litt artigere slaget, og sett fra sofaen hjemme eller på hytta, eller i togsetet, er trolig Sarah Silvermans nyeste standup-spesial, 

 tingen. Selv om hun i det store og det hele har hentet materialet til forestillingen fra opplevelsene hun har gått gjennom det siste året, da hennes kjære far og stemor døde med nokså kort tids mellomrom, har hun selvsagt pakket fremføringen av historien(e) inn med sin sedvanlige humor og liksom-vimse-uskyldighet.

Riktignok når hun ikke helt opp til sin forrige Netflix-spesial (

 og velkomponert at man nesten måpte, og skal man være ærlig (og det skal man jo) er ikke 

 – på varmt, medmenneskelig og artig-anekdotisk vis. Så dersom du allerede vet hvem hun er og hva slags forestillinger, følelser og festligheter hun pleier å by på: Prøv denne også. Og dersom du ikke vet hvem eller hvordan hun er: Forsøk den uansett. Og vit at dette er Silverman i mild og snill utgave, og at der finnes skarpere versjoner av henne. (Første spesial, 

, er godt, gammeldags og upolert frekkaseri.)

Til slutt tar vi turen til The Beacon Theatre i New York, hvor den kose-keitete komikeren Mike Birbiglia har et nytt sett med sammenvevde historier å dele med oss, under headingen 

 Heller ikke han er helt på topp, sånn latterkulemessig sett, men siden hele hans 

 er lengre historier dreiet rundt livsomkalfatrende omstendigheter og hendelser – som avstedkommer mye lun humring og mange gjenkjennende nikk – oppleves ikke dette som et like stort avvik.

Hos Mike er det ikke direkte døden som står i fokus – snarere hvorledes leve et godt liv – men historien om hans fars slag toucher naturlig nok innom temaet. Blant øvrig tematikk, som behandles via vel fortalte og ømt sjarmerende anekdoter, er det særlig hans usikkerhet om egen egnethet som far til en åtteårig pike som skiller seg ut. Samt det sanne helvete det er å måtte bruke urimelige mengder av sin tid på andre barns fødselsdagsfeiringer. Særlig for barn man ikke liker.

Nok en lun og finurlig fiffig time, altså – som passer fin-fint mot slutten av en fin-fin forsommerdag.

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Fredfades

Drøm ditt eget rom

Nyhetsbrev: Drøm ditt eget rom

Det er Visuelt og Årets Vakreste Bøker og en virkelig enorm mengde utmerkelser i faget for grafisk design, deilige bøker og så videre for tiden, arrangert av den særdeles aktive organisasjonen Grafill. Men det er liten tvil om at det er én som utmerker seg, og det er Bokkunstprisen som går til en viktig veteran i faget. Her har det vært mange gode vinnere opp gjennom årene og jeg har hatt gleden av å intervjue flere av dem. Og når det var alles favoritt - den milde og morsomme krabaten Lars Fiske som ble årets mottaker, var jeg nødt til å gjøre et med ham her også. Det er ikke lenge siden jeg var på en nydelig utstilling med ham på det herlige Frogner-galleriet Art with a Purpose (kommende helg er det rockfoteografmonark Morten Andersen der). Det var i anledning utgivelsen av selvbiografiske 

 som alltid utgitt av No Comprendo Press. Blant annet beskriver det hans oppvekst og dannelsesreise med tegneserier og kunst. Han har gjort så mye fint og morsomt opp gjennom tiårene, fra kulttegneserier og rock, barnebøker, nyskapende bøker om andre kunstnere, et utested eller to, gamle Deichman og til og med på mjælka. Alt han gjør anbefales å undersøke, rett og slett.

Hvordan ser du på å bli verdsatt av bokkunstmiljøet. Finnes det et bokkunstmiljø?!

— Veldig stas, selvfølgelig, å få en slik pris for mine bøker. Mine prosjekter har alltid hatt bokformatet som kunstnerisk mål. Man kan vel si at det finnes et løst sammensatt bokkunstmiljø? Det er i alle fall mange dyktige bokkunstnere, som jeg treffer på en gang iblant, eller bare følger på avstand. Men mitt eget nærmeste bokkunstmiljø er så klart No Comprendo Press og Espen Holtestaul.

Han er fin. Men hvorfor og hvordan ble du tegner og forteller?

— Født i 1966 som jeg er, ble jeg solid flasket opp på tegneserier, spesielt utover på 1970-tallet, da det var det suverene visuelle mediet (NRK hadde kun en svart/hvitt kanal) og jeg knakk både bilde- og tekstlesingkodene slik. Av en eller annen grunn ble det et Tintin-album som ga meg impulsen å lage tegneserier - da var jeg 12, og så fortsatte jeg bare.

Noen spesielle steder, kunstnere, kompiser, musikere, eller bevegelser som har hatt ekstra betydning for din utvikling?

 år boklig sett, ikke bare oppdaget jeg og en kompis Tronsmo bokhandels avanserte tegneseriekjeller, på Bekkestua åpnet også det nye Bærum Bibliotek, der jeg kunne låne science fiction Lanterne-pocketene, og alt av Bing & Bringsværd, som uten å blunke opphøyde både SF og tegneserier til et høykulturelt nivå. Senere lånte jeg alt de hadde i kunstavdelingen om modernismen; dada, bauhaus, kubisme og så videre, og fikk plutselig helt andre inspirasjonskilder enn tegneserier.

Du har laget viktige bøker om kunstnere som Georg Grosz, Kurt Schwitters og de norske. Fritt valg av annen

å lage en med meg om Gunnar S og «dødsgjengen»?

— Dødsgjengen ja! Veldig bra forslag. En annen er Arnold Haukeland, som bodde i nabolaget jeg vokste opp i, der alle veiene var oppkalt etter Fleskum-malerne, men Haukeland som hadde hagen full av sine moderne skulpturer (slik jeg husker det) fikk ikke noen vei. Ja, han klarte seg jo selvfølgelig fint uten. Fredrik Stabel? Saul Steinberg? Det er en endeløs rekke mulige kandidater.

Gleder meg uansett hva du velger. Apropos bibliofili - Er du av typen som lukter på nye bøker og sånn?

— Jovisst! Lukter, stryker over papiret, kjenner på vekten og formatet, ikke minst sjekker produksjonen som helhet. Jeg har noen perfekte bøker, ikke nødvendigvis dyre og eksklusive. Dessuten liker jeg å stå foran mine ulike bokhyller og kontemplere, bare stå der og lese bokryggene.

I den tilstanden havner jeg ofte. Hva er ditt yndlingsredskap innen tusjer og papir? Og hvor får man kjøpt dem?

— Jeg bruker pennesplitt, en stålhard sak med veldig god spenst fra Nordiska Pennfabriken (ute av produksjon) og dypper i Windsor & Newton Black Indian Ink (kan kjøpes på KEM). Mitt favorittpapir er Schoellershammer Matt (kan kanskje kjøpes hos Tegne Oslo).

Åssen skal det gå med de oppvoksende slekter og tapet av fantasi og lesing?

— Jeg har trua! Må jo være noen som fysisk vil kline maling mot et staffeli eller kna en leireklump fra fantasi til kunst. Men jeg er vel naiv, nostalgisk til og med, over det faktum at jeg selv en gang bare la meg ned på stuegulvet og begynte å lage tegneserier. Skjermlivet dominerer jo tidens Human Highway.

Kan ikke KI bare være til hjelp og gjøre ting effektivt da?

— Sikkert bra til å beregne plass i oppvaskmaskinen eller oppdage kreft, men til å generere såkalt kunst basert på et rent tyveri av kunstneres åndsverk er jo hinsides dystert.

Ja for faen. Noen yngre folk i boklivet du vil gi honnør til?

— Jeg deler kontor-etasje med den fabelaktige Bendik Kaltenborn, og så kjøpte jeg nettopp Aslak Gurholts nye briljante bok om Paul Brand på Tronsmo, for ikke å snakke om Olivier Schrauwens nye tegneserie 

. Men de er jo ikke så unge da, men yngre enn meg!

Les juryens begrunnelse og mer om prisen her

Jaktpokal til Fiske!

Det er ingen hemmelighet at jeg har varme tanker om Rune Christiansens forfatterskap (dikt, romaner, essays), hans gjendiktningsserie, hans film- og kunstinteresse, hans strøkne musikksmak, og hans væremåte og personlighet. En skikkelig fin fyr - og i senere år har han omsider møtt et større lesende publikum her hjemme, og i stadig flere land der ute. Det gleder meg stort.

 en totalt oppslukende psykologisk mysterieroman, skrevet av en poet. Kerstin reiser fra sine problemer, en død far og et kjærlighetsbrudd, og lander på et lite fransk pensjonat. Det skjer det mye gåtefullt, underlige fenomener, rystende menneskemøter og dyp indre uro. Den har fått sitt publikum og kritikerne viser seg å fatte virkelig interesse i det de leser. Man havner i en totalt eiendommelig men lesermessig besnærende sone av å lese bokens setninger. Gjør det. Og stikk innom lanseringen på Tronsmo, torsdag kl. 16:30

I selve diktningen hans, og i hans privatliv hjemme på Vestfossen, ser vi hans interesse for andres litteratur, vidunderlig musikk, film og fotokunst rund baut. Han var dermed ikke vond å be om å fortelle om et lite utvalg av dette.

Satyajit Ray er en av få filmskapere som kan skilte med en filmografi bestående av nærmere et dusin mesterverk. I 

 skildrer Ray innsiktsfullt hvordan aristokraten Biswambhar Roys desperat klamrer seg til sin falmende livsstil og smuldrende rikdom. Rollen spilles med dyp innlevelse av Chhabi Biswas. Biswambhar Roys største glede er godsets musikkrom hvor han har holdt overdådige og kostbare konserter. Rays film er en elegisk skildring av sammenstøtet mellom tradisjon og modernitet, mellom ynkelighet og menneskelig motstandskraft. For den som er glad i film er det interessant å se Satyajit Rays film opp mot Luchino Viscontis legendariske 

 fra 1963. Begge filmene forteller om mektige menns nederlag i møte med verdener som forandrer seg ugjenkallelig. Jeg vil også nevne filmens mesterlige fotograf Subrata Mitra. Han samarbeidet også med Ray på 

 har så mange uforglemmelige øyeblikk, så utsøkte detaljer og subtile nyanser. Hvem kan glemme den sørgmodige åpningsscenen på taket? Hvem vil ikke bli overveldet av musikken? Og hvem kan glemme edderkoppen? Kanskje er det sjelens elendighet vi er vitne til i dette definerende verket til den store indiske filmskaperen.

Rivers produserte sitt femte studioalbum, 

, sammen med legendariske Lou Adler. For det meste består platen av coverlåter, men de blir alle omdannet gjennom de nøkterne arrangementene, den ypperlige produksjonen og først av alt gjennom Rivers særpregede stemme. Jeg har selvsagt en, billedlig talt, tårnhøy stabel med favorittplater, men denne er nok en av de jeg har spilt flest ganger og som jeg oftest vender tilbake til.

fra 1970 som jeg aldri blir helt klok på selv etter mange lesninger.

Julien Gracqs lille roman på knappe 90 sider med den engelske tittelen 

 er en nærmest besettende meditasjon over minne, krig og begjærets unnvikende natur. Scenen er allehelgensdag 1917 og boken legger for dagen minnene til en tidligere soldat som, mens første verdenskrig tordner i det fjerne, besøker den hemmelighetsfulle villaen til piloten og musikkskribenten Jacques Nueil. Gracqs prosa er hypnotisk, tettpakket og likevel lysende ved sin måte å blande spektrale ekko fra både fortidens og nåtidens villfarne indre og ytre strider. 

 er inspirert av Goyas etsninger og Burne-Jones’ prerafaelittiske maleri av Kong Cophetua. Og Gracqs drømmeaktige stil beskjeftiger seg med introspeksjon og poetiske detaljer fremfor et konvensjonelt narrativ. Hele Gracqs verk er en skatt å oppdage igjen og igjen. PS. Den belgiske regissøren André Delvaux filmatiserte Gracqs roman i 1971, da med tittelen 

Nanni Cagnones dikt gjendiktet til svensk av Ingamaj Beck.

Da jeg leste Cagnones dikt i Bonniers Litterära Magasin nummer 2 1987, opplevde jeg å bli ført inn i en ny type poesi. Det snudde opp ned på skrivingen for meg. Jeg la alt jeg hadde av notater til side og gikk i gang med det som skulle bli 

, min tredje bok. Særlig et av diktene har jeg alltid i bakhodet når jeg skriver, også nå, snart førti år senere. Jeg er ikke sikker på hva det er. Kanskje fordi det er uutgrunnelig.

Och när jag rör tungan
efter en så tät sömn, ser
händarna som under tiden
blivit mindre rörliga,
förstår jag att jag aldrig nådde fram
till visshet. Jeg rör mig
över lugna ytor
och minns brottstycken och röster
från likgiltiga varelser
någonstans i kosmos. Men det är jag själv
som resonerar i mörkret
– andras ord
inger mig ingen tvivel.

Med sin flytende mildhet traff denne sangen meg så hardt da jeg så Carlos Sauras film 

for første gang. Spansk-engelske Jeanette synger «Oye papá, oye mamá» på sitt barnlige, nærmest troskyldige vis. Det vil si hun snur på teksten, av ukjent grunn synger hun «oye mamá, oye papá». Alt høres så tilforlatelig ut, så smektende og innbydende. Men så, da jeg kom over singelen i en platebutikk i Paris for bare et par år siden, sjekket jeg teksten. Jeg jeg ble både rørt og rystet. Oversatt til norsk går den omtrent slik: «Hør mamma, hør pappa, ikke straff sønnen deres, for i morgen vil han forstå når tiden for offer kommer. Hør mamma, hør pappa, ikke si at han er for ung. Det er en tid for lek og drømmer. At han er lykkelig, er alt dere bør ønske dere. Ungdommen går fort og kommer aldri tilbake. Morgendagen bringer en verden full av hat, hvor det eneste som gjenstår, er lysten til å gråte. Hør mamma, hør pappa, la ikke sønnen deres være trist. Vis forståelse og ta dere tid til å tenke over tingene. Hør mamma, hør pappa, nyt alle de lykkelige øyeblikkene, selv om dere tar feil av og til. Alle gjør feil. At han er lykkelig, er alt dere bør ønske dere. Ungdommen går fort og kommer aldri tilbake. Morgendagen bringer en verden full av hat, hvor det eneste som gjenstår, er lysten til å gråte. Lalalalala ...» Helt til slutt i romanen 

 blir «Oye papá, oye mamá» spilt på bilradioen.

Fem i bagen med Rune Christiansen

Det er både vår og sommer og grøssende kaldt i lufta (både metaforisk og skjerf-faktisk), men samma det. Ute kan man være senere. Det er mer enn nok å finne på innendørs. For eksempel å ta den deilige togtturen til Bergen der det er konserter rund baut i dagevis. Nattjazz på Verftet i Bergen har nydelig og omfattende program, der ser jeg spesielt frem til liveband-utgaven av SOFI O, som er soloprosjektet til Sofie fra Fieh. Det er også Feststspillene, med den sørafrikanske kunstneren William Kentridge som fokuspunkt, med noen veldig fristende forestillinger, deriblant noe jeg ser veldig frem til. I Grieghallen kan man lørdag se 

 en film som vises i tandem med og kontrast til at Bergen Filharmoniske Orkester fremfører Dmitrij Sjostakovitsj’ tiende symfoni. Også denne om Stalins terrorvelde, som den geniale komponisten fryktet i flere tiår - med angst for å bli deportert eller drept på grunn dekadent vestlig-vennlig musikk, føyet han seg heller til parti-linja og skrev patriotiske verk. Det fortelles at han likevel ofte lå fullt påkledd og med kofferten klar i tilfelle Stalins menn skulle komme og hente ham midt på natta. Sannelig ble det flerdimensjonal og fantastisk musikk av det. I tillegg i Bergen er det fristende utstillinger fra Tori Wrånes og Lotte Konow Lund. Men så vender vi nesa mot øst igjen.

Først og fremst må det informeres om at hedersmannen, manges kompis og kollega i årevis, i alle fall vår: fotograf Alex Kayiambakis har noe så sjelden som en utstilling. Mange legendariske motiver som får livet til å passere i revy, på en god måte. Samt andre greier.Dette foregår på The Oslo Gallery nede i Bislet-høgget, se mer info 

— Dødsgjengen, ja! Veldig bra forslag. En annen er Arnold Haukeland, som bodde i nabolaget jeg vokste opp i, der alle veiene var oppkalt etter Fleskum-malerne, men Haukeland som hadde hagen full av sine moderne skulpturer (slik jeg husker det) fikk ikke noen vei. Ja, han klarte seg jo selvfølgelig fint uten. Fredrik Stabel? Saul Steinberg? Det er en endeløs rekke mulige kandidater.

I anledning lansering av suksessromanen Tragedie under drivende skyer på Tronsmo torsdag kl. 16:30 ba vi Christiansen velge noen favoritter fra forskjellige kunstarter.

Dersom man skal tro den kulørte delen av dagspressen, i hvert fall. Mer sannsynlig er det vel at 

er over, og at vi nå har en god del nedbør i vente. (Før sommeren faktisk ankommer.) Hvilket – om ikke annet – gir oss flere og bedre grunner til å gå på kino. Eksempelvis kan man da forlyste seg med Tom Cruises seneste selvforherlighetsepos, også kjent som 

Mission: Impossible – The Final Reckoning

Den nesten tre timer lange andre-delen til 2023s 

 er på mange måter aldeles spektakulær (se for eksempel ovenstående foto), samtidig som den på merkelig vis også er litt småtreg. For ikke å si beregnet på et småtregt publikum: Innledningsvis er der så mange repetisjoner og så mye forklarende dialog at en fort kan føle seg hensatt til en forelesning for folk med ‘alternative’ evner.

Uansett: Dersom du skal se denne, pass på å se den på 

 lerret, og vær forberedt på å måtte overse en sprekk i internlogikken på størrelse med San Andreas-forkastningen.

I den motsatte enden av spekteret finner vi 

, et drama om en engelskmann i Buenos Aires i statskuppåret 1976. I stedet for å være oppblåst, spektakulær og gedigen, er denne Steve Coogan-filmen nedskalert, timid og semi-anonym.

På den ene side står dette i veldig kontrast til de mest kjente sidene ved Coogans komiker-/skuespiller-/entertainerpersonlighet. På den annen side står det godt til historien filmen forteller; om en engelsklærer som sliter med vonde minner, som tar til takke med en jobb i en situasjon han egentlig ikke ønsker, og – som (ad artige omveier) ender som «faren» til en pingvin reddet fra en oljekatastrofe.

-fortellingen finner vi også torturerende sikkerhetstjenester, Suomi-sære kolleger, selvoppdagelse, formidable (og skuffende simple) omskrivninger – i tillegg til en god dose diskret sjarm.

Ikke forvent noe stort, med andre ord, men vurder å ta en titt likevel – særlig om denne delen av din historiekunnskap er litt underutviklet. Eller dersom du synes du kan se paralleller til en eller flere store og verdensledende nasjoner i verden av i dag, naturligvis.

Tekster av Jon Hagene, Audun Vinger og Rune Christiansen 

Ta imot applausen

Nyhetsbrev: Ta imot applausen

Det er et ras av fristende bøker ute i handelen for tiden, og de fleste av dem kommer fra nye, små og uavhengige forlag. 

, og den første grønne tittelen er nå ute. Jeg fikk en lett skjelving i hendene da jeg fant ut hvilken tittel det gjaldt, den prosalyriske romanen Sår som ennu blør fra 1931 av den ikke spesielt kjente kvinnen Karo Espeseth. For cirka 13 år siden, da jeg var redaktør av litteraturtidsskriftet Vinduet, redigerte jeg en fascinerende serie i tidsskriftet kalt «Litterære forstyrrelser» signert forskningsbibliotekar og kritiker Trond Haugen. Der gikk han gjennom historien om utvalgte norske bøker som i sin samtid ble forhatt, supprimert, forbudt eller bare sett på med forakt eller uforstand. Utgaven som tok for seg Karo Espeseths bok gjorde dypt inntrykk - og nå har jeg omsider få lest selve boken. Det er et usedvanlig rørende avsnitt om akutt begjær og forelskelse på første side, av typen man fotograferer og legger ut på nettet, men allerede fra side to går det i en langt mer uhyggelig men fortsatt besnærende retning.


Boken lanserer på Litteraturhuset torsdag kl. 18, der selvsamme Trond Haugen møter Erle Marie Sørheim til samtale om boken. At sistnevnte har lest boken er også bekreftet, for hun bidrar med et godt forord til nyutgivelsen. Men vi måtte selvfølgelig også ta en prat med Anne Cathrine Wollebæk - den nyslåtte forleggeren.

Vi hører skrekkhistorier om hvor ille det står til i forlagsbransjen, at færre leser og så videre. Likevel ønsker du å starte forlag. Hvorfor?


— Det korte svaret er fordi jeg elsker litteratur, men da kunne jeg jo nøyd meg med bare å lese. Det litt lengre svaret er fordi det er mulig. Jeg så at flere oversetterkolleger startet nisjeforlag, som Kristina Quintano, Signe Prøis, Julia Wiedlocha og Lars Holm-Hansen. Det fins også flere énpersonsforlag, eller mikroforlag som jeg kaller det, startet av folk som ikke er oversettere, som for eksempel Stendal forlag og Briskeby forlag. Og det er mulig, med en kombinasjon av egeninnsats, sparepenger og støtteordninger – i det sørgelige fraværet av litteratur-meséner. Det mer ideologiske svaret er at de største forlagenes utgivelser synes litt for dominert av krim, kjendisskriverier, løkkeskriftromaner og selvhjelpsbøker. Noen må løfte frem den smale, skakke og sære, men samtidig gode litteraturen, som småforlagene, nisjeforlagene og mikroforlagene gjør. For første gang har mange uavhengige bokhandler og forlag slått seg sammen i det relativt nye «Forum for uavhengige aktører i bokbransjen», som jobber politisk for å bedre bransjevilkårene for de uavhengige aktørene.

Er det noen kongstanke bak hvilke titler som skal gis ut på forlaget - er det glemte skatter det skal gå i, og en spesifikk type?


— Absolutt! Akantus Press er et feministisk forlag, så det er kun bøker skrevet av kvinner som skal gis ut. Det feministiske ligger ikke nødvendigvis bare i det tematiske, men også i det å tilgjengeliggjøre verk skrevet av kvinner som et ledd i dokumenteringen av kvinners liv og erfaringer. Alle utgivelser får nye forord av profilerte kvinnelige kritikere og/eller forfattere, og det står også en kvinne bak all design for forlaget, Mona Dahl i Mona Dahl Design. I tillegg fokuserer forlaget på såkalt «glemte» verk av avdøde kvinner, inspirert av det engelske forlaget Persephone Books, som gir ut 1900-tallsverk skrevet av britiske kvinner.

Forlaget presenterer to serier: «De grønne glemte» er nyutgivelser av norske verk, som 

 av Karo Espeseth er en del av, boken ble opprinnelig utgitt på Gyldendal i 1931. Disse nyutgitte verkene skal varsomt moderniseres språklig i tråd med moderne moderat bokmål. I serien «De gule gode» presenteres oversettelser av kvalitetslitteratur skrevet av kvinner, med hovedvekt på fransk- og engelskspråklig litteratur, enten verkene er glemt, forbigått eller bare uoppdaget. Når det gjelder type bøker, har forlaget sansen for lett eksentriske utgivelser, gjerne i skjæringspunktet mellom selvbiografi og fiksjon. Og gjerne kortromaner. Den første utgivelsen i serien «De gule gode», som kommer til høsten, er et eksempel på dette: Colettes selvbiografiske roman 

, som den skal hete på norsk. Boken er fra 1928 og ikke tidligere utgitt på norsk, som mye av Colettes mangfoldige forfatterskap. For å knytte an til den kjedelige økonomien igjen, så kommer forlaget til å konsentrere seg om forfattere som har vært døde i 70 år eller mer, slik at rettighetene er falt i det fri. Dette gjelder ikke for Karo Espeseth, men der var de gjenlevende arvingene hennes sjenerøse og overdro publiseringsrettighetene til forlaget vederlagsfritt.



Boken ser skikkelig flott ut, er det viktig forlagspolitisk motstandsarbeid med godt bokutstyr og ekstra innsats for smått bibliofile lesere?


— Ja, det er viktig. Bøkene gis ut i innbundet form med smussomslag, stilrent seriedesign i grønt og gult, mønstret for- og baksatsblader og lesetråd. De to sistnevnte elementene er selvfølgelig et nikk til tidligere tiders vakre utgivelser. Hadde økonomien tillatt det, skulle jeg gjerne også hatt marmorert toppsnitt på bøkene. Forlag som har inspirert omslagsdesignet, er Éditions Gallimard, Fitzcarraldo Editions og Persephone Books. Penguin Classics har for øvrig nå en flott bokserie, Penguin Clothbound Classics, med dekorert shirtingbind, mønstret for- og baksats og lesetråd.

Det er et herlig navn på forlaget - men hva menes med Akantus?


— Jeg syns ordet ligger godt i munnen rent fonetisk, og det går bra sammen med «Press», som er valgt istedenfor «Forlag», som en liten hilsen til Virginia og Leonard Woolfs Hogarth Press — er man anglofil, så er man. Rent semantisk er navnet en måte å knytte den klassiske arven, representert ved akantusplantens blader på greske ornamenter, sammen med det særnorske, siden akantusmønsteret har blitt brukt i rosemaling og treskjæring i flere hundre år. I tillegg er logoen til forlaget inspirert av William Morris’ tapetmønster «Acanthus» fra 1875.

Hvordan kom du egentlig over Karo Espeseths bok, og hvorfor var det viktig å tilgjengeliggjøre den igjen?


— Da tanken om glemte kvinnelige forfattere dukket opp, var det min irriterende kunnskapsrike ektemann Tom Lotherington som nevnte Karo Espeseth. Navnet kimet kun svakt i min bevissthet, men straks jeg begynte å lese det lille som fantes tilgjengelig om forfatteren og så selve boken (som bare var å oppdrive i ett eksemplar på Deichmann), ble jeg overbevist om at dette var en verdig tittel å nyutgi, både på grunn av litterær verdi og den unike resepsjonshistorien. (Og litt fordi Einar Økland har sagt at boken burde gis ut på nytt!)



 er for det første en eksperimentell roman som omhandler krigstraumer og seksualsadisme; en dirrende prosalyrisk beretning der en tidligere tysk soldat i første verdenskrig fører ordet. Han bærer på krigstraumer, noe som manifesterer seg i voldsfantasier og seksualsadisme, og dette ødelagte følelseslivet preger hans forhold til kvinner sterkt. Krigstraumeproblematikken er dessverre stadig aktuell, siden det er mange veteraner, soldater og flyktninger som har fått den moderne diagnosen PTSD, noe den navnløse mannlige hovedpersonen her åpenbart lider av. Boken kan dermed leses som et sterkt antikrigsinnlegg.

For det andre ble boken gjenstand for landets muligens verste anmelderslakt, i Fredrik Ramms nå beryktede artikkel «En skitten strøm flyter utover landet» i Morgenbladet høsten 1931. Sammen med andre Gyldendal-forfattere, som Rolf Stenersen med God natt da du,Hans Backer Fürst med 

, ble Espeseths roman beskrevet som «talentløs», «litterært svineri» og en del av «en skitten strøm som flyter utover landet». Den kulturkonservative Ramm advarte mot bøkene og forfatterne: «Men den skade en fordrukken voldtektsmann gjør et barn, er liten sammenlignet med den som en Sigurd Hoel, en Hans Backer Fürst og en Karo Espeseth kan gjøre ved sin litterære virksomhet.» Dette er unektelig sterke ord. Jeg mener at Karo Espeseth fortjener litterær oppreisning, særlig fordi det i ettertid har kommet frem at Ramms slakt ikke var litterært motivert. Da jeg oppdaget dette, ble jeg rasende på Espeseths vegne. Jeg vet ikke om hun var klar over det som hennes forlegger Harald Grieg skriver i den utvidede utgaven av sine erindringer (1971-utgaven). Nemlig at Fredrik Ramm noen år etter slakten skrev et brev til Grieg der han bekjente at artikkelen i Morgenbladet var skrevet for å ramme Grieg, på grunn av hans fremskutte posisjon i den kulturelle offentligheten. Ren og skjær misunnelse, med andre ord.



Wow! Men på hvilken måte var den sjokkerende, og ble den forbudt på ordentlig?


— Forbudt rent formelt ble boken først av tyskerne under andre verdenskrig, da den ble definert som 

. Men i 1931 mente Ramm og andre kritikere at boken var sjokkerende på grunn av det seksualsadistiske innholdet. De reagerte på de inngående beskrivelsene av hva hovedpersonen har lyst til å gjøre med den unge kvinnen. Voldsfantasiene skyldes at han deltok i krigshandlinger i Frankrike der voldtekt av unge franske jenter var en del av fremferden. Nå ti år etter krigen vil han bite brystene av kjæresten; piske henne, slå henne, knekke ryggen hennes. Og ikke bare kjæresten, men også søsteren hans blir gjenstand for disse tvangsmessige tankene. Og lystene som kommer over ham til stadighet:

Jeg skulle slå så den hvite huden brast.
Jeg skulle slå så blodet kom frem.
Jeg skulle slå så blodet strømmet.
Jeg skulle bite over brystene.
Jeg skulle bite dem av.
Jeg skulle.



I tillegg til emne og innhold er den spesiell på andre måter, hvordan vil du beskrive den litterært stilistisk?


— Boken er formmessig avansert og forbløffende moderne, særlig når man tenker på at det var en 28-årig debutant som skrev den rundt 1930. Dette er en roman skrevet i det man kan kalle eksperimentell prosalyrikk; korte, urimede linjer, der gjentakelsen er det fremste litterære virkemiddelet. Sammen med syntaksens korthugde rytme, gjør det den tyske mannens monolog insisterende og intens. Språket er glassklart; enkelt, men kirurgisk presist. Mannen som fører ordet, henvender seg til et «du», den unge norske kvinnen som han møtte tilfeldig på gaten i Berlin og innledet et komplisert forhold til. Forholdet er preget av sadisme, og mannens temmelig avvikende seksuelle ønsker hamres inn i leseren. Harald Grieg mente at Espeseth var «en hel menneskealder forut for sin tid» med boken, med tanke på både form og innhold; dessverre fikk han rett.

Det må ha vært hardt for Espeseth å møte stengte dører, hva skjedde med forfatterskapet etterpå?

— Før boken kom ut, sa hun kjekt i et intervju at selv om kritikkene ble dårlige, så blåste hun i det og skulle fortsette å skrive. Hun var en ressurssterk og intellektuelt svært oppegående kvinne som hadde studert i Norge, Tyskland og Frankrike, og planen var å ta en magistergrad i litteraturhistorie. Men hun må ha blitt overveldet av den massive negative mottakelsen. Prester advarte mot boken fra prekestolen, og den generelle oppfatningen var at om Karo Espeseth ikke selv bedrev seksualsadisme, så hadde hun trolig omgang med seksualsadister. I memoarene skriver hun at det var «lynsjestemning» i kjølvannet av utgivelsen. I hjembyen Haugesund var skandalen et faktum etter Ramms artikkel, og boken ble avskrevet som pervers og fjernet fra bokhandlenes vinduer. Det var antakelig ekstra ille at boken var skrevet av en kvinne, og alle anmelderne i samtiden var menn. De misforsto prosjektet til Karo Espeseth fullstendig. Hun var drevet av et genuint ønske om å forbedre verden. Hun mente at de usynlige indre sårene fra første verdenskrig kunne få uhyggelige følger dersom de utviklet seg til byller som etter hvert sprakk. Hun skriver i memoarene at hun følte at hun måtte varsle om en truende fare; en fare vi vet rammet verden i 1939.Espeseth utga ikke noe mer før memoarene kom på Gyldendal i 1983, med den megetsigende tittelen Livet gikk videre. Der skriver hun at det var to ting hun syntes hadde vært spesielt tungt i livet: Farens død og mottakelsen av 

En viktig strøm av bøker som flyter utover landet

Den enestående musikeren og forfatteren Jenny Hval er ute med to fabelaktige og temmelig tett beslektede utgivelser nå. Essayet Scenemennesket (Forlaget Oktober) og popalbumet Iris Silver Mist (Smalltown Supersound/4AD) er i total dialog med hverandre. Der boken gir et åpenhjertig og analytisk blikk på Hval som scenisk vesen, gir låtene på albumet de samme tankene i tillegg et sanselig og melodisk tilsnitt. Hval kommer blant mye annet også innom sin nyvunne interesse for parfyme og duft. Opprinnelig som et substitutt for alt hun savnet da pandemien gjorde konserter vanskelig, og kontakten med andres kroppslukt og egen scene-aktivitet dermed avtok. Hun har også tatt med seg ideer inn i eget kunstnerskap, i parfymespråket snakker man jo om noter, med duftorientert konsertperformance, og et opplegg med parfymeforhandleren Heaven Scent. Det er da ikke så rart at hun har fått kick på dette - duft har alltid vært ansporende for mennesket, kunstner eller ei.

Dette var den første parfymen jeg virkelig likte - jeg prøvde den på Scent Bar i New York mens jeg var på turné i 2022 og den definerte resten av turen og sommeren det året. 

 er en røkelseduft laget for å lukte som et japansk tempel, og passer for alle som trenger å puste inn rolig, kjølig og sakral luft mens man tasser rundt i tempelgangenes knakende tregulv i små tøfler.


Serge Lutens er kanskje det aller viktigste navnet innen begrepet «nisjeparfyme». Og det er veldig viktig for meg, så viktig at jeg kalte opp den siste plata mi etter en av hans parfymer (Iris silver mist). Jeg fikk en tester av Jeux de peau for en stund siden, og nå skal den få være med i sekken på turné. Jeux de peau betyr «hudlek» eller «lek på huden», og duften skal være et spill mellom søtt brød og hud, som om man legger baksten mot kinnet. Den lukter mer fantasibakst enn virkelig bakst, og nettopp derfor er den så god - den er en idé, et minne, en følelse. Kan noen selge meg en flaske takk?


One Day er et lite merke basert i HongKong, og jeg fikk en sample av denne en gang jeg var på reise. Jeg er over gjennomsnittet glad i lukten av te, men synes sjelden parfymer med tenoter får til noe spennende, de er ofte for søte for meg. Oolong Tea derimot, er nydelig - som å stikke nesa ned i en kopp med teblader etter man har drukket opp teen, dypt og rent på samme tid, kanskje litt bittert, kanskje en fornemmelse av puffet ris og sjasminblomst.


Kalit er et norsk merke som drives av Henia Gamborg, og duftene makter å se norsk kultur både innenfra og utenfra - med integritet. Det er mange å anbefale herfra - Hulda, Baral og det siste samarbeidet Kalit x Morteza Vaseghi - men jeg har en tendens til å legge Corniche i bagen, som er «en steinete vei som snirkler seg langs havet» i Marokko, med krydder fra kafeer og salt fra havet. Jeg tåler ikke så mye saltvannslukt, men denne vender jeg tilbake til likevel.


Jeg hadde aldri trodd jeg kunne gå med en parfyme opprinnelig ble laget for 100 år siden, selv etter jeg hadde testet den på parfymeri et par ganger… men så skulle jeg kjøpe en termos på Jernia for noen måneder siden, og hun som sto i kassa, i arbeidstøy, hadde på seg Shalimar. Det var en fantastisk opplevelse, denne gamle dufteksplosjonen av heftig sitrus, klissete søtt vaniljepudder og røykfylt lær, en va-va-voom!-følelse midt mellom grytekluter og bålpanner og metalltermosen i hånda mi. Etter den opplevelsen har jeg oppdaget at det er mang en Shalimar ute og va-va-voomer i gatene. Og eau de cologne-varianten er ikke så heftig søt. Anbefales rett før leggetid, som en tannpuss for fantasien.

Fem i bagen med Jenny Hval

Det er duft og dystopi og destruktiv seksualitet vi har å by på denne gangen. Vi kan ikke garantere at alt det vil inntreffe også på eksamenskonsertene for de superdyktige studentene ved Norges Musikkhøgskole som begynner mandag 19. mai og holder på en god stund fremover. Men vi kan garantere gode musikkopplevelser og et ganske så velvillig og ivrig publikum på alt sammen. Om vi skal dømme etter kvaliteten på navnene og det vi har hørt av dem allerede, kan vi f.eks peke på Torjus Klykken og hans herlige band Himmelskip, eller Symre Bang.

Det skjer mye annet i byen fremover også i de fleste kunstformer, men siden dette er gratis for publikum å være med på, tenkte vi at det holdt med det. Dessuten har vi kanskje dårlig råd etter 17 mai-helgen med rens av bunad, bøter for fyllekjøring og det som verre er. Kanskje greit å ta det litt rolig den dagen likevel, eller? Eksamenskonsertene gir alltid grunn for håp, og det kan vi trenge. Alt sammen foregår på Nasjonal Jazzscene Victoria klink på Karl Johan. Hvem vet, kanskje du våkner i Spikersuppa rundt da uansett. Sjekk program for alle dagene her 

Parfymeduftene som gir ekstra mening for den bokaktuelle artisten Jenny Hval

Den enestående musikeren og forfatteren Jenny Hval er ute med to fabelaktige og temmelig tett beslektede utgivelser nå. Essayet Scenemennesket (Forlaget Oktober) og popalbumet Iris Silver Mist (Smalltown Supersound/4AD) er i total dialog med hverandre. Der boken gir et åpenhjertig og analytisk blikk på Hval som scenisk vesen, gir låtene på albumet de samme tankene i tillegg et sanselig og melodisk tilsnitt. Hval kommer blant mye annet også innom sin nyvunne interesse for parfyme og duft. Opprinnelig som et substitutt for alt hun savnet da pandemien gjorde konserter vanskelig, og kontakten med andres kroppslukt og egen scene-aktivitet dermed avtok. Hun har også tatt med seg ideer inn i eget kunstnerskap, i parfymespråket snakker man jo om noter, med duftorientert konsertperformance, og et opplegg med parfymeforhandleren Heaven Scent. Det er da ikke så rart at hun har fått kick på dette - duft har alltid vært ansporende for mennesket, kunstner eller ei.

Det nye småforlaget Akantus Press lanseres med en nyutgivelse av norske Karo Espeseths sjokkerende kultroman Sår som ennu blør (1931)

Det er et ras av fristende bøker ute i handelen for tiden, og de fleste av dem kommer fra nye, små og uavhengige forlag. 

Én av få ting som forener alle levende vesener, er at døden kommer for oss alle. Enkelte snålinger – kanskje spesielt ekstremt rike snålinger – oppfører seg riktignok som om de tror at dette ikke egentlig gjelder for dem, men likevel …

Uansett er det slik at ifølge en populær tenåringsthrillerhorror-suspensfilmfranchise ved navn 

Døden kommer ikke for oss alle; den er her allerede. Men mer om det senere. Først skal vi nemlig ta turen tilbake til åttitallet, for derfra å ta turen til fremtiden. Hvilket vil si år 2019, noe som åpenbart trenger en forklaring.

. Den utkom i 1982, er basert på en roman av science fiction-maestro Philip K. Dick, og skildret en dyster og regntung fremtid (november, 2019) befolket av, blant andre, replikanter. Siden enkelte av disse svært menneskelignende og robotaktige skapningene tidvis ‘klikker’ – og dreper mennesker – må spesialtrenede politimenn spore dem opp og tilintetgjøre dem.

 (som også er tilnavnet replikant-jegerne har fått) følger i hovedsak en av disse politimennene, Rick Deckard (Harrison Ford), i hans jakt på en gruppe replikanter som har rømt fra en rom-koloni og ned til jorden – for der å gå 

I og med at filmens replikanter spilles av folk så fantastiske som Rutger Hauer, Sean Young, Joanna Cassidy og Daryl Hannah, mens politistyrken fremstilles av herligheter som M. Emmet Walsh og Edward James Olmos – i tillegg til at filmen varter opp med banebrytende effekter, stemninger og visjoner – er den med årene blitt en vaskekte klassiker. Som for sikkerhets skyld finnes i syv forskjellige versjoner. Utgaven som vises på Gimle kino 15. mai, kl. 17.30, er «The Final Cut»; den eneste utgaven regissør Ridley Scott hadde full kontroll på.

Senere på kvelden, nærmere bestemt kl. 20.00 (også det på Gimle), kan man prøve seg på oppfølgerfilmen – 

 (fra 2017; to år før handlingen i originalen utspiller seg) – i regi av Denis Villeneuve. Som seg hør og bør i en film av Villeneuve er det visuelle så absolutt på plass. Dessverre synes jeg at et par andre aspekt (så som en viktig spesialeffekt + et viktig ‘oppgjør’) ikke satt helt som de skulle.

Siden x antall andre kritikere synes filmen var fin-fin, siden Ryan Gosling i hovedrollen er god, og siden den serverer opptil flere herlig overraskende cameos – og gjennomgående er virkelig velgjort – kan det godt være du vil like den bedre enn jeg gjorde.

(Gimle kino, torsdag 15. mai kl. 17.30 og kl. 20.00)

Så er tiden omsider kommet for litt samtidsdød og -fordervelse. Det vil si, 

starter i 1968, med en av de herligste introsekvensene siste tiår. I løpet av dennes femten minutter melkes ethvert skrekk-, sjokk-, og katastrofeforvarsel så hardt at det er direkte deilig å se på, akkompagnert av perfekt duste-smarte musikkvalg.

Som tidligere indikert er dette en franchisefilm (nummer seks i rekken), og det virkelig fiffige ved den er at den (jamfør folk jeg stoler på) både forholder seg til sine fem forgjengere, 

 Jeg har aldri vært fan av skrekkfilmer. Jeg blir ikke redd og synes at det meste av det som visstnok er ‘smarte samtidskommentarer’ er platte og/eller barnlig enkle poeng. Følgelig har jeg ikke sett noen av de fem foregående 

-filmene, men siden traileren til denne var så morsom, tok jeg sjansen.)

 tar hverken seg selv eller plottet sitt på ekte alvor. Den jobber ikke overdrevent hardt for å få deg til å tro at dette er sanne saker og at de de dødelige fenomen filmen skildrer på noe som helst vis er relevante for livet i den virkelige verden. Utover at de er veldig underholdende, da.

I stedet byr filmen på en lang, lang rekke med smarte 

 som gjør at vi vet at noe forferdelig snart vil skje, før den lurer oss trill rundt angående akkurat når og hvorledes grusomhetene vil inntreffe – for 

 å sjokkere og glede oss med de mest absurd underholdende (og grusomt blodige) dødsfallene jeg kan huske å ha sett.

Filmen er åpenbart ikke beregnet på sarte sjeler, men hvis du har så mye som en unse sort humor innabords, eller så mye som et hint av en små-makaber livsanskuelse, er dette trolig noe for deg. Bare husk at filmen er blott til lyst. Med mindre du er en ekte doom-scroller. Da vil du sitte igjen med så mye fyr på fremtidsfryktbålet at du ikke får sove på en uke. 

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Jenny Hval

Dufteksplosjon av heftig sitrus og røykfylt lær

Nyhetsbrev: Dufteksplosjon av heftig sitrus og røykfylt lær

Ukens disk jockey er en veldig ålreit krabat som har gitt norske og europeiske konsertgjengere utallige kicks de siste årene, han kommer opprinnelig fra Gjøvik og heter Eskild Myrvoll. Den lekre bassisten var tidlig å høre i action pop-bandet Mall Girl, men konsentrerte seg snart om det suksessrike stoner rock-bandet Kanaan, laus hardcore med Daufødt, psych i Full Earth, samt prosjekter med metal og techno. Han er en vaske-ekte nysgjerrig musikkelsker og en virkelig fin kar, så det var på tide å la ham åpne platebagen også - i forkant av et besøk på Den Gyldne Sprekk på Kafe Hærverk den 14. mai.

Mystisk Musikk™ med DJ Fosterstilling



1. Minami Deutsch - «Vocalism Ai - Forever Takemitsu


(fra Minami Deutsch, Guruguru Brain 2015)



Moderne japansk krautrockband som har turnert ustanselig de siste årene og fått et ganske stort europeisk publikum. Fint band som jeg har hørt live noen ganger – kan bli litt for behersket, som gjør at de står i fare for å bli litt salong-psych, men sist gang på Goldie for noen uker siden virket det som de begynte å slippe opp litt mer. Blir spennende å se hva det utvikler seg til! Denne låta har en fin repetitiv groove med bra gyng, hele skiva er et slags motorik-konseptalbum – «Sunrise, sunset» er også veldig bra.




(fra New Age of Earth, 1976 Isadora/Virgin)


 
Ash Ra Tempel var i noen korte øyeblikk i 1970-71 verdens absolutt beste spacerockband, med supergitarist Manuel Göttsching i front. Noen år senere omdøpte han prosjektet til bare Ashra og begynte å lage vennligsinnet elektronisk musikk på egenhånd. Låta «Sunrain» er som et mykt elektronisk teppe, veldig new age-y før new age var et begrep – men jeg føler fortsatt det er en nerve i denne plata i mye større grad enn annen sequencerdreven «kosmisk» musikk fra samme periode (Tangerine Dream/Klaus Schulze osv.).




(fra X In Search of Space, United Artists 1973)



Enormt spacerock-anthem! Fikk faktisk applaus under introen her da jeg var DJ etter en Black Moon Circle-konsert en gang, stas når man finner rett låt til rett publikum! Fantastisk vibb på hele låta («The wind of time is blowing through me…» - gåsehud!), og et veldig tidlig eksempel på en slags dancehall-aktig rewind i rockemusikk?




Et av de mer skruete bandene fra den originale krautrockbølgen, men veldig mye flott musikk inne i alle spilloppene til Mani Neumeier og gjengen. Kan være litt vrient å spille hele låter fra krautrockplater fra denne perioden – de er ofte veldig lange og litt kollasjpregede med mange forskjellige takes og låter lappet sammen, men denne har jeg pleid å spille fra 6:30 og ut, da får man en ganske konsis freakout-rockelåt! To gitarsoli oppå hverandre for de som liker det.




Gyngete krautrock-låt fra førsteplata til Mokri – på høyde med det beste fra utlandet! Hørte dem live en gang på Fjellparken rett etter denne skiva kom og det var helt fantastisk. Veldig kul miks og produksjonsjobb fra Ådne Meisfjord!

Fem i bagen med DJ Fosterstilling

Dette brevet skal hverken handle om Cedric the Entertainer, Bob the Builder, Boris the Spider eller Eric the Half-a-bee. Neida. Tirsdag denne uken møtte jeg en mann som uttalte at Tyler, the Creator var vår tids Brian Wilson. Det er jo en type hyperbol mange av oss tyr til i godt lag - men vedkommende underbygget påstanden og det handlet ikke nødvendigvis om at det var best i verden og vår tids mesterverk og Beach Boys II, men at han utvilsomt var en visjonær i studio som hadde gjennomtenkte komposisjoner som var som små egne universer - tenåringssymfonier til Gud. Tyler kunne vite nøyaktig når det passet med en rar tuba-lyd. Og jeg sa meg enig - lydlandskapet hans er sublimt tiltrekkende, populært men også psykedelisk og rått - og med en unik, personlig innfallsvinkel.

Det var forøvrig den vidunderlige samtidsmusikk-gitaristen Kim Myhr som sa dette - jeg møtte ham tilfeldig ved inngangen til felt 210 i Oslo Spektrum, der han sto sammen med broren Adrian som er en skarp kontrabassist innen verdensmusikk og jazz, og med den unike trommisen og sjarmtrollet Hans Hulbækmo. Jeg introduserte kjapt min teori om at de var der på studietur for å undersøke dette geniet, samt for å finne ut av hvordan virkelig populær musikk hørtes ut i 2025. Men da jeg snudde meg rundt var det ikke mange andre lik oss der - musikalsk nysgjerrige menn i sin beste alder. Det var en overveldende ansamling med kids der på denne umiddelbart utsolgte konserten, samt en betydelig mengde fine far/sønn, mor/datter-konstellasjoner. Men hvor blir det egentlig av alle disse forhåpentlig musikkinteresserte som befinner seg i midten aldersmessig? Dette er noe jeg ofte lurer på i konsert- og festivalsammenheng. La oss håpe at de befant seg nede på gulvet - men så er det dette med slitne ben da. Mer naturlig å sitte godt.

Vel inne i salen, etter support-actene Paris Texas og Lil Yachty som jeg ikke rakk men som Nils fra D2 og hans sønn Johan mente hadde vært livsbejaende og helmaks, merket jeg den lave DJ-ingen over anlegget, «People Make The World Go Round» av The Stylistics og «Cleva» av Erykah Badu, og det gledet jeg meg stort over. En stor futuristisk og skummel scene-rigg ventet i summingen der nede. Plass for et storband eller en strykekvartett eller et metal-band? Tanken streifet meg. Tyler ble som kjent forbanna da han vant Grammy i kategorien rap - for det var jo kunstpop og Kate Bush han identifiserte seg med.

Men det viste seg fort at scenen stort sett var der for at kun én mann skulle innta den. All I need is 1 mic, som det het en gang. Det var en mega-produksjon som likevel føltes ganske minimalistisk.

Kan man bli skuffet over at det er enorm billettpris for å se én mann rappe over tracks og backingvocal i en og en halv time? Spesielt når det står en ung manns rygg på raden foran oss og filmer hele konserten? Svaret er nei. Dessuten kom jeg på hvorfor jeg siden tidenes rapmorgen har vært skeptisk til rappere med liveband. Det har føltes feigt og borgerlig, som oftest med en overspillende trommis, en som er slappin’ da bass og en med noen grelle synth-stabs. De ofte smartelydlandskapene produsentene har gitt til rappernes låter, forsvinner ut i banaliteter. Mye bedre med DJ.

Tyler hadde ikke engang dét, men det er lov å kritisere lydmiksen likevel. Litt Mp3-aktig til tider, mulig det er en retro-greie. Det ble dermed mest bassfrekvenser å lage moshpits til (til tider minst fire parallelle sirkler med unge og håpefulle kropper) og vokalspor å gaule med på denne gangen. Kuler og granater og lyn-nedslag også. Mye av det vidunderlige ved musikken hans ble begravd i bass og publikumshyl. Dette ville gjort det vanskelig å møte disse låtene for første gang der - men brorparten av publikum kunne jo låtene ut og inn uansett - og hørte produksjonene inni seg. Det var rett og slett rørende og ga meg atter en gang håp å erkjenne at det finnes så mange mennesker der ute, de fleste av dem fra det voksne kaller en kulturelt fortapt generasjon, ha så varme følelser for og tilknytning til og kunnskap om såpass avantgarde-aktig og voksen musikk med mange lag og lyriske feller.

Etter en sterk og litt konfronterende start med dyster, kald postindustriell stemning, der han bar maske, endret konserten karakter og det ble varme og positivitet. Litt som det bildet i VG av noen tolvåringer som fikk selfie med ham med en is i hånda på Sørenga før konserten. Han kom seg over det farlige havet via en slags flyvende bro (norsk sceneteknologi har kommet et stykke, men ikke enormt mye, siden Oslo Liftutleie hadde sitt stolteste øyeblikk under konserten med Kanye West i Middelalderparken), til en annen liten scene på motsatt side, som var formet som en blanding av barndoms-crib, kjellerstue og mancave i 70-tallsstil. Han bladde gjennom en boks med LP-plater (er jeg syk som syntes jeg så Blossom Toes psych-klassiker 

 der?), og fant plater fra sin femten år lange LP-karriere som han så slang på en gammel platespiller - og gamle hits og deep cuts ble fremført. Maskeløs og avslappet. Et triks det kanskje var lett å gå lei av, men han viste innlevelse og ble ofte rørt, selv om han ga oss kritikk for å ha fadet ut på en av allsangene. Ja, karrieren siden Odd Future og den epoken der viser jo at årene har gått - men det kan altså gi opplevelser til nye mennesker hele tiden. Å overhøre gutta-samtaler på bussen hjem og ikke minst fra en fra en allsidig jentegjeng på vei til Fagerborg ungdomsskole påfølgende morgen, var livgivende, og så fant jeg jeg i overshirtlommen et prøve-eks av undergrunnskultur og HC-fanzinen Armering som utgiver Erik hadde stukket til meg kvelden før. Fint å vite at vi alle kunne være på samme sted.

Det er en mengde fristende litteraturarrangementer i Oslo hele tiden for nye utgivelser av gode bøker som kjemper for å finne sine lesere, men torsdag kan man også markere 30-årsjubileet for kremforlaget Kolon. I følge myten ble det skapt som et imprint av Gyldendal etter at daværende konsernsjef Geir Mork traff hedersmannen Torleiv Grue utenfor vinduet til Tronsmo bokhandels legendariske adresse i Kr. Augusts gate en dag i 1995. Spørsmålet kom plutselig: «Kan ikke du starte et forlag for oss?».

En rekke av landets fremste forfattere, og især poeter, fikk et godt hjem i årevis. Torleiv har dessverre gått bort, men forlegger Bjørn Aagenæs har i en årrekke holdt fanen stolt og høyt. Arrangementet handler om vårens utgivelser fra Torborg Igland, Runa Borch Skolseg, Joakim Kjørsvik, Tone Hødnebø og Jørn H. Sværen. Men de har også fått invitere gjestene Jan Erik Vold, Minus Miele, Pedro Carmona-Alvarez, Thomas Marco Blatt, Ingvild Lothe og Jonathan Lengali. Dette skal foregå på den lekre baren Himmel på/ved/i BLÅ, og det begynner «nokså presis» kl. 18 og varer til kl 22. Vi gratulerer med våren, og tillater oss å sitere fra Joakim Kjørsviks over fem hundre sider tykke diktsamling 

 Der finner man en overveldende mengde lune, rare og noen ganger regelbrytende haiku-dikt, hamret ned av Kjørsvik i løpet av et år, med et kapittel for hver av årets måneder.

Ukene mellom
larven og vingene
kalles mai.

Froskelyder fra
sykkelen. Litt olje
nå, så er det mai.

To jenter på
en sparkesykkel. Puppene
rister av latter

Solen skinner og jeg er så glad; det er fordi jeg skal se film i dag – kunne jeg startet med dersom jeg skulle parafrasere en kjent og kjær Jokke-sang i innledningen av en filmomtale. Men det skal jeg jo ikke. Jeg skal i stedet starte med å skryte av en 

, er en oppdatering av en Alan Alda-film fra 1981, ved samme navn, og er i stor grad (om)skrevet og fremført av Tina Fey.

Det vil si, med seg har hun et herlig knippe skuespillere som vet nøyaktig hvordan man skal pare patos med vidd; hvordan bake løyerligheter inn i seriøst håndtert tematikk – og generelt hvordan fremstå som et flerbunnet, relaterbart menneske. Hvilket kommer ekstra godt med når serien dreies rundt tre vennepar på deres faste fellesturer, fire ganger årlig. Seriens åtte halvtimesepisoder serverer akkurat nok med drama, pinligheter, krangler, latterligheter og vanskeligheter til at den fenger fra vår til vinter – og vel så det.

Mens nevnte Netflix-serie følger en lett gjenkjennelig mal, er 

 en indisk affære av det mer uvante slaget. Uma (Radhika Apte) og Gopal (Ashok Pathak) sitter på nattoget. De er nygift, åpenbart som et resultat av et arrangert giftermål, og de kjenner hverandre tydeligvis bare så vidt. Snart er de hjemme, i hans gamle leilighet (halvannet rotete rom, i en slags rekkehushytte i en bakgate i Mumbai) og begge gruer seg til bryllupsnatten. Ingen av dem sier så mye som et eneste ord, de skifter hver for seg og ingenting skjer. Derefter går det stort sett nedover.

Snart viser det seg at Uma er tøff i trynet, smågal, aggressiv og proaktiv, mens Gopal er veik, passiv og redd for Uma. Ikke akkurat en ‘match made in heaven’, der altså. Mens Gopal jobber, er det meningen av Uma skal rydde, vaske, handle og lage mat – eller altså være husmor – men det er hun urimelig dårlig på. Omsider tar imidlertid kjedsomheten overtaket, hun lærer seg et par husmorknep av nabokonen og situasjonen ser et øyeblikk nesten positiv ut. Så skaffer hun seg jobb som nattvaskedame på et kontor fire timers gange unna. Da begynner det virkelig å gå nedover.

Uma er nemlig i ferd med å få et nervøst sammenbrudd, hører rare lyder, ser syner, og begynner i tillegg å føle en ekstrem tørste. 

 har i seg elementer fra Aki Kaurismäki, Wes Anderson, Jim Jarmush og flere til – samtidig som den er noe helt for seg selv. Den kombinerer rare ideer med knallfet musikk; vill råskap med mild vennlighet. Du har garantert ikke sett den før og det vil trolig gå år før du ser noe som ligner den.

Hvis du er på jakt efter en litt annen type underholdning du ikke tidligere har sett – noe litt mer familievennlig, for eksempel – foreslår vi at du tar en titt på 

Alle artikler