I samarbeid med Tidens ånd åpner Norsk Amerikansk Litteraturfestival på Litteraturhuset i dag. En skikkelig gavepakke til deg som er interessert i litteratur, kritikk, gode samtaler og den slags spik! Det er en ganske ålreit gjeng fra amerikansk litteraturliv som kommer på besøk, med forfattere/kritikere som Jesse McCarthy, James Wood, Sloane Crosley, Thomas Chatterton Williams og Claire Messud, samt norske sluggere som Preben Jordal og Ane Farsethås.

Sjekk program for disse tre dagene, og skaff deg billetter (gratis!) her: 

En annen sylskarp penn som er på vei over, er kritikeren og essayisten Becca Rothfeld, som skriver for NYRB, TLS, og en haug andre sentrale publikasjoner, og som absolutt er et navn vi kommer til å høre, og i alle fall lese, mye om og av i årene fremover.

Vi tok en kjapp prat med henne før avreise.



– Du publiserte et herlig essay i The Baffler der du begråt den nye forfatterrollen der man er forventet å være en stor muntlig underholder og offentlig «talking head» i tillegg. Likevel tar du den lange turen over dammen til Europa for å delta i en haug panelsamtaler - hva skjer?!

– Det var i Gawker! Men det er vel samme greia. Hovedgrunnen er at jeg aldri har vært i Oslo, og jeg dør etter å dra dit! Men mer seriøst: det er ikke slik at jeg misliker snakking, men snarere slik at jeg tror snakking innebærer noe annet enn skriving, og at det blir feil å likestille de to aktivitetene, og en stor misforståelse å anta at en som er god til det ene også er god til det andre. Som regel snakker jeg om saker og ting med venner og kolleger før jeg egentlig vet hva jeg mener om det, som en måte å finne ut hva jeg tenker, mens jeg skriver for å uttrykke hva jeg har funnet ut. Jeg kunne ikke motstå muligheten til å finne ut hva jeg tenker sammen med så mange av mine yndlingskritikere og forfattere, så nå er jeg på vei til Oslo!

– Hva er de verste sidene ved denne nye panel- og podkast-kulturen?

– Et av de verste aspektene ved dette er at forfattere og skribenter føler på et press for på bli interessante og omgjengelige offentlige skikkelser, når det faktisk er slik at god skriving fordrer at de som skal gjøre det lever ganske kjedelige liv. Kravene fra podkastkulturen bryter tvert med kravene for skriving, som jo er en usedvanlige kjedelig aktivitet når sett utenfra. Tross alt handler det stort sett om et menneske som sitter ved en pult. For den som skriver er det så klart veldig spennende å sitte der, men det kommer ikke noe bra ut av at man skal forsøke å gjøre denne spenningen synlig og tydelig for andre.



– Tror du at alt dette vil påvirke hvordan skriving vil arte seg i fremtiden?

– Det er ikke nødt til å gjøre det, dersom skribenten klarer å kapre seg nok tid til å konsentrere seg om selve handlingen det er å skrive. Men jeg tror at dess mer tid og energi vi bruker på å snakke og på å promotere oss selv, dess mindre tid får vi til å det vanskelige og ofte ensomme arbeidet det er å få ord ned på papiret.

Nei, hva skal man si om «Oslobukta», dette nye litt for Instagram-tilpassede strøket som ligger bak Operaen og Munch-museet og er fylt med kafeer, spisesteder og ekstremt dyre, likevel sikkert ikke alt for store leiligheter?

Og er det egentlig et strøk eller er det en merkevare?

På Oslobukta.no kan man lese: «Oslobukta er handelsstrøket i Bjørvika, og er en samlebetegnelse på tilbudet man finner på bygulvet i områdene Sørenga, Barcode, Bispevika Nord og Munch Brygge». 

På tross av at instinktene stritter imot, må det sies at området på en bittersøt måte gir en slags følelse av … kontinent. Joda, tankene vandrer hen mot kultur, god mat, vin på hverdager og et klima alltid nøyaktig ti grader varmere enn den norske.

Noe er iferd med å skje, som det heter i avisenes feature-spalter. Norge er ikke lenger bare Norge. Norge er også litt som utlandet. Norge er også steder som Oslobukta. Og akkurat nå er det to utstillinger der det i høyeste grad er verd å få med seg, på to fluer i samme smekks vis.

(tror det uttales «sixes and sevens»?) viser for tiden den London-baserte kunstnernen 

r med verk fra 2016 og frem til i dag. Kunstkritikernestor Peter Schjeldahl grovsorterer alle kunstverk under kategoriene «hot, cold, heavy light». I så måte er Byrnes kalde, men både lette og tunge. Han har nemlig møysommelig risset inn og malt på kobberplater og laget noen slags gardiner i silke. Kobberplatene er montert i frittstående, hvitmalte rammer midt i rommet slik at de tunge, formodentlig, kobberstykkene liksom svever i luften. Står til 18. september.

Går man i retning bydelstorvet og Munchmuseet finner man galleriet 

Der står det akkurat nå en utstilling med 

. Det er deres første utstilling sammen og klissete nok heter den 

. Heldigvis er den ikke klissete ellers. Hellings kaotiske strek-univers møter Brochs mer stringente trykk-figurer og i det oppstår det noe nytt – slik både gode menneske- og kunstnermøter skal.

Søndag 11. september er det slutt på åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» i den agorafobiske Lyshallen nede på Nasjonalmuseet. «Loppemarked» kalte den beryktede arkitekt Klaus Schuwerk det hele foraktelig, og det var liksom ikke måte på hvor ille alt var ifølge enkelte. Men smaken er som baken, alle har en, og det er vel en sjeldenhet at norsk samtidskunst får et så stort publikum som med denne. Da har man vel oppnådd kontakt med folk. Vi huket tak i kurator Geir Haraldseth på tampen.

– Nå skal dere snart stenge en av de mest omtalte kunstutstillingene i manns minne. En moderne kulturgigant som Nasjonalmuseet kan jo måle alt mellom himmel og jord, og dere har vel faktisk brukt mye informasjonsteknologi i utformingen av utstillingen også. Hvor mange var inne der, sånn cirka? Fikk dere målt hvilke type verk flest folk stoppet opp ved?

 Vi har hatt over 350.000 besøkende så langt – på hele museet – og det er over forventningene våre. Vi har ikke målt hvor folk har stoppet opp, men det er noen verk som har blitt delt utrolig mye på sosiale medier og det korresponderer med mine observasjoner i Lyshallen. Lena Trydals to malerier av kongefamilien har nesten blitt emblematisk for utstillingen. Ina Vang sine to trøtte museumsbesøkere i strikk har også fått sin del av oppmerksomheten, ellers er det Vilde von Kroghs installasjon og naboen hennes i hall 3, Goro Tronsmo, som har blitt delt mest. Internasjonal presse har fanget opp Borgny Svalastogs installasjon «Draumkvedet». Joar Nangos «A House For All Cosmologies», ute på terrassen, har også vakt oppsikt. På nettet har vi vist videokunst og det har så langt hatt over 12.500 klikk, noe som vi også er fornøyde med.

– Klikkbasert kunst er fremtiden! Apropos det - er det mange av verkene her som til slutt ble kjøpt inn av Museet og dermed er sikret Evig Liv?

 Det jobber vi med. Innkjøp tar sin tid og blir grundig diskutert på museet. Kartleggingsfasen vår var ganske omfattende og noen innkjøp i 2020 og 2021 kan ses i lys av det, selv om disse kunstnerne ikke var en del av utstillingen Jeg kaller det kunst. Noen verk ble også kjøpt inn før vi åpnet utstillingen og noen verk blir nok kjøpt inn etter vi stenger utstillingen 11. september.

Nasjonalmuseets til dels utskjelte åpningsutstilling «Jeg kaller det kunst» går inn i sin siste helg.

– Ikke alle var like happy. Hva var de verste beskrivelsene av og adjektivene du så om utstillingen og designen av den?

Vi er ikke her for å gjøre kritikere happy, men for å sikre at Nasjonalmuseet oppleves som relevant for publikum. Det å skape en diskusjon om utstillingsarkitektur og samtidskunst er ikke alltid like lett, så vi er fornøyde med all oppmerksomheten utstillingen har fått. At noen skjærer alle kunstnerne i utstillingen over samme kam og kaller de for tapere faller på sin egen tåpelighet.

– Alle snakker om museet. Det skal være endel live-aktiviteter rundt om i lokalene i helgen?

 Ja, vi har hatt et ganske tett program gjennom hele sommeren. Nå på avslutningshelgen er det performance med Kirsty Kross på fredag, Goro Tronsmo skal aktivere sitt verk gjennom hele helgen og vi har videovisninger lørdag og søndag i auditoriet. På nett kan du også se alle videoverkene. Søndag har vi invitert inn Skeiv Ungdom som får utfolde seg i Lyshallen. Så er det over.

 i Adresseavisen om snus. En av fem trøndere snuser nemlig, og det er visst mange fordeler med å slutte. Det er egentlig litt trist å lese slike saker hvor mennesker som har klart å slutte med for eksempel snus forteller om hvor vanskelig det var å slutte og hvor vanskelig det er å ikke begynne igjen. At den eneste premien viser seg å være litt flere penger på konto (og penger har sin tendens til å forsvinne uansett hvor mange man har av dem), vagt bedre helse og en moralsk følelse av stramhet, av å ikke være 

, en som unner seg noe. Man gir da ikke seg selv en premie (pøh!) bare for å ikke bryte sammen under Dagliglivet.

En eks-snuser sier i saken: «Å ta seg en snus føles ut som en slags belønning. Det er lett å tenke hvorfor skal jeg ikke snuse, når jeg jobber hardt og står på?».

Det denne skribenten hang seg mest opp i var derimot et annet sitat, et sitat som åpnet øynene rundt de, selv innad i Norge, mange ulike sosiale kodene som gjør seg gjeldende i ulike sammenhenger og som det er en superkraft å være klar over: «Det er ikke noe sosialt stigma rundt det å snuse, slik som det er med røyking», heter det i Adresseavisen. «Røyker du offentlig blir du uglesett, mens snus nesten har blitt trendy».

Sosialt stigma? For denne skribenten er det derimot dagligdags, i alle fall skjer det nesten ukentlig, at han er med på et møte – stiftelsesmøtet for denne avisen, for eksempel – og etter møtet er den eneste som ikke tenner seg en røyk. Journalister og mediefolk er siggrøykingens siste skanse. Norske avisers takterrasser får fortsatt – i dette herrens år 2022 – kjørt seg noe så inni helvete av feature- og kulturjournalister med både hel- del- og vikarstillinger.

Snus er skam. Sigg er dyd. En snuser er en person som nærer sitt indre belønningsdyr, men som ikke er villig til å betale prisen i form av tapte leveår. Alle som røyker vet at de sannsynligvis skal dø av sigg. Men det er nå en gang en død med en slags verdighet, en slags Sokrates med giftbegeret, er det ikke? Bare at veldig, veldig sakte og på fortauet utenfor en bar.

Kanskje handler det likevel ikke først og fremst om moral og dyd i ulike sosiale lag. Kulturfolk trekkes nemlig umerkelig mot steder med veldig dårlig luft. Klubber, barer og overfylte 

 man ut i bakgården eller på fortauet for å trekke luft. Man 

 ut dit hvor sigaretter og lightere fortsatt flyver veggimellom i dette – nok en gang – herrens år 2022.

Og forøvrig gleder vi oss til Lars von Triers 

Dette nyhetsbrevet er skrevet av Audun Vinger og Yngve Sikko.

Nyhetsbrev

Og Nasjonalmuseet-kurator Geir Haraldseth om den utskjelte åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» som straks ryddes bort.

Nyhetsbrev #5: NALF-forfatter ut mot snakke-kravet i kulturbransjen, god kunst i Oslobukta og et par betraktninger om sigg 

#5: NALF-forfatter ut mot snakke-kravet i kulturbransjen, god kunst i Oslobukta og et par betraktninger om sigg 

Tidens ånd er med på å arrangere Norsk-Amerikansk Litteraturfestival neste uke. Samtalene skal foregå på Litteraturhuset, mens det blir fester på Grotto/Galleri Melk på torsdagen, og tradisjonen tro på Last Train på lørdagen. Der blir det konsert med bandet The Fun Stuff, som består av medlemmer av TRBNGR, Gluecifer, King Midas og Amulet, og med den amerikaboende britiske litteraturkritikeren 

på trommestolen. Band-idéen ble unnfanget en sen kveld på Izakaya, og etter en litt knirkete første øving satt det som et skudd da debutkonserten ble avholdt året etter. Siden spilte de på Manhattan med New Yorker-redaktør David Remnick på gitar. Bandnavnet, og band-idéen i seg selv, er hentet fra Woods 

 om The Who-trommeslager Keith Moon og et obskurt 

 av Wood som sitter og fingertrommer løs på bord, bokser, kopper og krus hjemme på kjøkkenet.

La gå, han er ikke verdens aller råeste trommis, men han har absolutt rytmisk karakter. Det er i alle fall noe som kjennetegner hans essays og anmeldelser, som har gjort ham til en av de mest toneangivende vestlige litteraturkritikerne dette årtusenet. Per Petterson blamerer seg delvis i sin dagbok 

(Oktober, 2021) ved å være ganske opphengt i ham og hans meninger om Pettersons forfatterskap.

Men det er mulig å forstå dette opphenget også, for Wood er verd å henge seg opp i. De færreste i dag er vel uhyre interessert i avansert litteraturkritikk, men det er akkurat mange nok av oss. Dessuten er lesbarheten hos Wood betydelig. Her om dagen fant vi oss selv sittende på en benk i solen utenfor Coop Mega til en jublende gjenlesning av en av hans tekster, om de spisse detaljobservasjonene hos Anton Tsjekhov. Ved hjelp av en ganske musikalsk form for siteringspraksis kommer litteraturen til live foran øynene til den som leser. «Serious noticing», heter et av Woods essays, og det er nettopp dét han holder på med. Han legger merke til små, men signifikante hendelser og detaljer, og forteller om dem på en måte som gjør at vi også ser dem. Hans litteraturkritikk er litteratur. På NALF i år vil han være med i flere paneler, han skal gjøre en samtale med den skarpe New Jersey-forfatteren og kritikeren 

 om sistnevntes forfatterskap (les romanen 

 for et godt blikk på den kontemporære afrikansk-amerikanske erfaring), og han skal snakke om musikk med Tidens ånd.

Men det er mange andre spennende deltakere også. 

 er en rabagast-kritiker som alene gjør London Review of Books og Bookforum verd å lese, 

 har et fett essay i siste NYRB om Pushkins afrikanske oldefar, 

 har blant annet skrevet den fabelaktige romanen 

 er en ung stjerne på kritikerhimmelen som er medredaktør i The Point og leverer til alle de store tidsskriftene, hun fikk også den første Robert B. Silvers-litteraturkritikerprisen,

 er en superpopulær forfatter kjent for sine reise-essays og humoristiske tekster, samt sin aktuelle roman 

, og Thomas Chatterton Williams jobber ved Bard College og har blant annet utgitt boken 

Self-Portrait in Black and White: Unlearning Race

I tillegg kommer norske kjenninger som Preben Jordal, Ane Farsethås og Brita Strand Rangnes.

Se oversikt over alle paneler og bestill billetter her: https://tidensand.no/nalf

Det er siste åpningshelg for den vellykkede utstillingen med 

s fantastiske tepper og vevkunst nede på Astrup Fearnley Museet denne helgen. Om du ikke har sett den er den sterkt anbefalt, teppene har fått god plass og rom til å puste igjen, og hennes posisjon som en av kunst-Norges viktigste modernister er befestet.

Mens vi venter på en ny stor bok om henne som er under produksjon (det finnes for øvrig en fin en fra før som du finner på antikvariat) kan også utstillingen leve litt lenger gjennom en pen liten publikasjon som kom etter hvert i utstillingsperioden, med noen meget snacksy nærbilder av trådene hennes, og nyskrevne dikt inspirert av arbeidene hennes, signert poeter som 

En kvinne står foran havet
Du gjenkjenner henne som din datter
Når hun snur seg og spør

Hva skal det tjene
Å ligge på plenen i solen
og elske det som er lett?

Diktet heter «Kjærlighet» og er å finne i Dikt til Synnøve Anker Aurdal (Astrup Fearnley Museet).

I en periode da jazz og undergrunnsmusikk dominerer på avanserte vinbarer og nyåpnede luksushoteller, er det fint å vite at det fortsatt er liv i bakgatene. Den legendariske cellisten 

, kjent for sine samarbeid med den frie musikkens giganter som Derek Bailey, Cecil Taylor og Globe Unity Orchestra, er i Oslo for tiden. Den slapstickutseende musikeren skal være scenemusiker i Lars Øynos nye oppsetning 

som har premiere på Grusomhetens Teater (kjent fra filmen 

kommende torsdag. Men allerede i kveld opptrer han på sjappa ved siden av, umistelige Kafé Hærverk, på en kjapt organisert konsert sammen med unge norske giganter innen improvisert faenskap, nemlig Andreas Røysum Andreas Røysum, Marthe Lea, Øyvind Brække, Kalle Moberg, John Andrew Wilhite-Hannisdal og Andreas Wildhagen. Musikken starter i 20-tiden.

Å innse at den koselige såkalte «bransjefestivalen» Vill Vill Vest (Bergen, 1-3 september) plutselig er i ferd med å gå av stabelen, og det helt samtidig med filmfestivalen Oslopix (29.08–04.09) og så om bare et par uker Bylarm (Oslo, 15.09–17.09), gir en følelse av kulturell fartsblindhet etter to år pluss-pluss med stillstand og reserveløsninger.

Som ellers i norsk musikk om dagen er det mye spennende på Vill Vill Vest-programmet, men det største trekkplasteret er nok publikum selv. De gir liksom så mye mer av seg selv enn publikum i andre byer, man føler at hver eneste lille konsert er den største begivenhet. I alle fall når det er lokale artister.

Kast med fordel alt du har i hendene og få med deg up-and-coming R&B-jente 

. Jazzvokal-utdannet ved Grieg-akademiet i Bergen og med den lovende EP-en 

 i bagasjen. Fem sanger, både med UK-garage-aktig Y2K-synging, ikke helt ulikt PinkPantheress, for eksempel, og mer klassiske R&B-spor med både orgel og funk i seg.

, mer indie, men med minst like mye følsomhet i uttrykket som Moar. For to uker siden slapp hun en av de beste musikkvideoene på en stund, av den typen som føles som den kunne vært en hel film ikke bare fordi den er så godt skutt, men også fordi den er så stemningsfull.

, kulturråd-støttet black metal som har gått i lære hos Mayhems Jørn Stubberud med mål om å strekke det teatralske elementet i black metal så langt at det blir nettopp teater. Bandet består av Nikoline Spjelkavik på gitar, Victoria Røising på bass og Johanna Holt Kleive på trommer. De to førstnevnte har ingen tidligere musikkerfaring og måtte lære seg instrumentene fra scratch, men har til gjengjeld scenekunst-bakgrunn.

– Det er også ganske tydelig at når vi prøver å lage 

 Black Metal så blir det ikke akkurat det uansett. Vi får et form for gratis særpreg fordi veien vår inn til sjangeren er så atypisk, kan Kleive fortelle når vi etterspør litt bakgrunnsinfo.

Witch Club Satan er ikke alene om å fremheve heksa for tiden. På lørdag er det åpent hus på Black Box teater i Oslo. Avant garde-scenen er mest kjent blant menigmann som åstedet for det kontroversielle 

-teaterstykket, nå re-aktualisert med boken 

Lørdag 3. September er det åpent hus på Black Box, hvor man blant annet kan få med seg scenekunstner 

 foredrag om trolldomsprosessene i Europa, med linjer trukket fra svartedauden via inkvisisjonen og til vår tid. Man kan også være med i tegne-workshop ledet av illustratør 

hvor målet er å «forsøke å nærme oss historiene til dem som har blitt tiet gjennom tegning!». De to har også sammen laget kortfilmen 

 om trolldomsprosessene som også skal vises.

I den endeløse rekken med festivaler for kvalitetsmusikk i landet her er vi nå kommet til Kristiansand, den byen med siloen og IK Start. Det går visst en 

 for tiden om historien om Quart-festivalen. Vi trodde det var slik at om du husker noe av de sommerukene på 90-tallet var du ikke til stede, men vi skal gi den en sjanse. Det er derimot den mer soignerte arvtageren 

 i sørlandsbyen denne helgen, en new age/spa-orientert jazzfestival med vekt på live remixing, ambient, electronica og samtidsmusikk. Basert rundt musikerne 

, med celebre internasjonale gjester fra kunstmusikkfeltet og en rekke spenstige utøvere innen jazz og avantgarde folkemusikk og melodisk pling-plong. Vi hadde våre fordommer mot festivalen, men da vi var der forleden år fant vi ut at det jo var fantastisk! Spesielt live remix-delen av konsertene er et fascinerende opplegg. Bang er aktuell denne uken med det avslappende nye albumet 

(Jazzland), laget i samarbeid med Dai Fujikura, og med identitetsrike musikere som Arve Henriksen og Nils Petter Molvær som selvfølgelig medreisende. Om du har et par gode hodetelefoner (det har jo alle i dag), går det an å ringe hjem og holde seg der, lenge.

På Punkt er det i år en av norsk musikks mest fabelaktige kunstnere som feires, vokalkunstner 

 fylte 70 i år og er motvillig sentrum for begivenhetene. Spennende at hun både er språkløs vokalimpro-innovatør og Norges poetiske souldronning, etter duoen med Bugge Wesseltoft, og ikke minst Jon Eberson Group på 80-tallet. 

Hun skal også sceneintervjues av den viktige forfatteren David Toop. Vi kjenner noen som har gjort det før, hun liker ikke å snakke om seg selv. Men kanskje det er annerledes i Kristiansand.

presenterer sitt nye prosjekt Gouldian Finch der han har med orgelsjef 

 (fra Komo Saxo og Y-Otis), og ellers er det en lang rekke sterke musikalske personligheter til stede, som Simin Tander, Stian Westerhus, Django Bates og Michaela Antalova.

skal få nye nettsider, det sendte de oss nemlig e-post om akkurat nå – sammen med et program for høsten som ser meget lovende ut. Men det får vi komme tilbake til.

Dette nyhetsbrevet er skrevet Audun Vinger og Yngve Sikko.

Meld deg på Tidens ånds nyhetsbrev og bli klok på hva som rører seg i kulturen.

Nyhetsbrev #4: Trolldom, kritikk som litteratur og festivalen hvor publikum er headliner

#4: Trolldom, kritikk som litteratur og festivalen hvor publikum er headliner

Er det én ting norske kulturfolk liker så er det å bli tatt på kornet. Når det nå allerede er ett år siden forrige Trier-film er det derfor med abstinenser i blodet kulturfolket igjen setter seg på syklene sine og triller ned til sentrum for å se Kristoffer Borglis film 

som også markerer åpningen av festivalen Oslo Pix Filmfestival (29.08–04.09). Etter rapportene er filmen «lættis» og i traileren blir D2-reportasjer gjort narr av. Bare det bør være nok til at kultureliten holder ut tilværelsen enda ett år, skulle en tro.

Skotske Charlotte Wells’ far-datter-film 

 årets store oppdagelse i Cannes. På Oslopix har den fått hele én visning, som er utsolgt. Heldigvis har Arthaus sikret at Wells’ debutfilm får distribusjon på norske kinoer – en eller annen gang i fremtiden.

Akkurat da vi trodde vi var ferdige med disse standardfortellingene om andre verdenskrig slår NRK til med en serie om … Gutta på skauen. Kanskje var det naivt å tro at vi hadde sluppet unna nasjonalromantikk med 1940-1945 som omdreiningspunkt, men etter nærmere ettertanke er det kanskje akkurat dette vi behøver nå, noe å styrke kampmoralen på i en tid hvor krig atter herjer Europa. Oslopix viser 

. Visningen varer i fire timer og er gratis.

I tillegg setter festivalen betimelig fokus på Ukraina. Fire filmer retter blikket mot perioden rundt 2014, da Russland invaderte øst-Ukraina samt Krim-halvøya og beredte grunnen for fullskalakrigen som i disse dager har vart i et halvt år. Se og bli klok!

Samfunnsengasjementet stopper ikke der, i kjølvannet av opphevelsen av Roe v. Wade-dommen i USA har festivalen også to filmer på programmet som tar opp abortspørsmålet. Eliza Hittmans 

 ser sakskomplekset fra et amerikansk og kontemporært perspektiv, mens Audrey Diwans 

Om akkurat filmen du vil se er utsolgt, og det er det en viss sjanse for, finnes det alltids også et gratis utekino-program.

Tidens ånd og NALF presenterer: Norsk-Amerikansk Litteraturfestival

Det er visst ti år siden den første Norsk Amerikansk Litteraturfestival, et lite event som startet som en vill idé i hodet til Frode Saugestad og med årene utviklet seg til et enda villere og større eventyr, med ringvirkninger for norsk litteratur i USA og mange morsomme hendelser på norsk jord, med gjester som Lydia Davis, Ben Lerner og John Jeremiah Sullivan. Nå gjør festivalen snart et lite comeback etter noen års velfortjent pause. Og med Tidens ånd med på laget. Arrangementene foregår på Litteraturhuset 8.–10. september, selvfølgelig også med rockekonsert med The Fun Stuff på Last Train på lørdagen.

Årets festival har kritikk som hovedtema.

Blant gjestene finner man James Wood, Sloane Crosley, Christian Lorentzen, Claire Messud, Jennifer Wilson, Becca Rothfeld og Jesse McCarthy.

Følg med her for tilgang på billetter og ytterligere festinformasjon.

Det er mange gode øyeblikk i kunstmaler Lars Ellings debutroman 

 (Oktober), som utrolig nok, men fullt fortjent er årets mest solgte norske roman så langt i år. Det er rett og slett en opplevelse å lese, dette er skikkelig diktning, med svært minneverdige karakterer og en særegen stemning over flere tidsplan. Spesielt gripende er en scene med noe svært dramatisk tømmerfløting, som jo er en av de mer sceniske, fysiske arbeidsformene som finnes, og nå dessverre eller heldigvis noe man må til kunsten for å oppleve. Det er liksom mennesket mot elementene, en ballettforestilling for mannfolk, med en handling som gjentar seg og gjentar seg, men som man aldri helt vet om man kommer seg levende unna.

Per Petterson har også en sitrende skildring av et slikt elvedrama i sin moderne klassiker 

, forøvrig også vakkert filmatisert med unge Loverboy fra Undergrunn i en sentral rolle, og nettopp Petterson har et etterord med i den virkelig skjønne og bevegende nye fotoboken 

Elva er et annet sted – Bilder fra tømmerfløting på Glomma

, utgitt av det smekre kunstbokforlaget Torpedo Press. Det er fotografen Hans Hamid Rasmussen som omsider har gjort noe med alle bildene han tok på den aller siste tømmerfløtningen i 1985. Han hadde hatt en sommerjobb i 1979 og kommet seg innafor i miljøet, men fikk nærmet walraffet seg rom som kunstfotograf inn i dette hardbarkede arbeidsmiljøet, hvor det ikke er tid til mye dilldall og uoppmerksomhet. Da ryker kjapt en finger. Bildene er fulle av både dramatikk og elvens hverdagslige bevegelser, arbeidsritualer, kaffekoking og skiftende vær, og alle de vakre stokkene. Som fotobok er dette nydelig lagt frem av designer Anna Prestsæter og redaktør Ellef Prestsæter.

Boken lanseres førstkommende lørdag på et sted ved Glomma der vi har sett på fotografier av tømmerfløting flere ganger tidligere, på totalt vidunderlige og unike Guttormsgaards arkiv, i et nedlagt meieri på Blaker. I tillegg til utstilling i tilknytning til boken, er det en ny, meget temporær utstilling med forskjellige samtidskunstnere som går i dialog med Guttormsgaards enorme og frodige samling av kunst, brukskunst, bøker og trykksaker. Åpningsarrangement lørdag er klokken 15, med en minikonsert i Meierisalen med Becaye Aw på gitar og Hans-Petter Skurdal på oud. Dette er en av kunst-østlandets fineste utflukter – toget er lett tilgjengelig og stopper like ved.

Torpedo er også åsted for en annen boklansering, allerede i kveld torsdag klokken 18. Forlaget har som kjent også en egen butikk der de fører egne og andres kunstbøker, gjerne av typen man ikke får tak i andre steder i landet. Etter en del glinsende år nede i Barcode (stor overgang fra rønna de opprinnelig hadde ved Hausmania) har de nå fått nye lokaler i Sofies gate 11 ved Bislett.

Familieterapeut og hardcore-entusiast Fredrik Bakkemo har skrevet en liten og meget god bok om straight edge hardcore-bandet Onwards EP 

 som utkom i 1997. Den avholdsorienterte straight edge-kulturen er fascinerende nok som emne for historieskriving, og et ellers tungt underdokumentert øyeblikk i norsk undergrunnskulturhistorie. Plata er jo dødsbra, og forfatteren beskriver godt ideologi og tidsånd (hey!) på nittitallet. Men også gleden over musikken og de tette vennskapsbåndene som ble skapt gjennom fanziner, bytting av syvtommere og alskens brevskriving landet og verden gjennom. Noe ekstra fascinerende ved denne boken er mange tanker om hardcorekulturens gullalder, som forlengst var forbi i 1997, men som likevel ble gjenskapt i nuet med denne EP-en, slik man forestiller seg at det kunne vært – eller burde vært? Ikke retro, mer rettroende. «Reviving what was never there», sto det skrevet på platen, og det var nettopp denne intense reaktualiseringen av øyeblikk i peak-året 1988 denne musikken skulle innebære. I alle fall for bandets «leder», gitaristen Peter Amdam, som forøvrig senere ble en beryktet kunstskribent, løst tilknyttet Torpedo-miljøet.

Det er sjelden man ser en slik intellektuell lesning av noe bråkete undergrunnsmusikk fra kun et par tiår tilbake, men boken anbefales for flere enn dem som var tilstede den gang da. Gjenlevende medlemmer er med på en panelsamtale, Amdams mor, kunstneren, kunstsamleren og arkitekten Irene Sævik bidrar med en rekke nye verk, og det blir DJ-ing fra andre legender i miljøet.

For den som ikke bor i Kristiansund er det kanskje overraskende at denne byen – ofte kalt «ballbyen» fordi folk er så glade i ball (raspeball, raspekake, potetball, klubb, kompe, komle) der, men som også er ganske kjent for matretten 

 (fish and chips) – har noe som heter Kristiansund kunsthall. Men det har altså Kristiansund.

Akkurat disse ukene vises det i hallen en mini-retrospektiv Sebastian Helling-utstilling. Sebastian Helling, hvis graffitiaktig rotete malerier alltid bærer initialene SH, som en tagg, har et særegent uttrykk og klarer kunststykket å lage graffiti-inspirert kunst uten at det ser ut som en konfirmasjonsgave eller noe greier som var kjipt allerede på 80-tallet. Hva er det de sier i Michelin-guiden, verd en omtur? «Did You See Me?», heter utstillingen.

 i kjølvannet av Pstereo-festivalen forrige helg. Men én ting hadde (for anledningen?) kulturkommentator Ole Jacob Hoel å utsette på Trondheims versjon av Øya-festivalen, sånn i tillegg til forhøyet gjennomsnittsalder på publikum, i likhet med nettopp Øya, nemlig at festivalen med usikker økonomi i mente i sitt 15. år hadde nedskalert fra tre til bare to scener og at ingen konserter dermed foregikk samtidig. Det gjorde at noe magisk forsvant fra festivalen, mente Hoel. Når alle kan se alt, og i praksis, mellom matbod-mumsing og ølkø-ståing, i alle fall 

 alt, forsvinner et av festivalers sentrale samtaleemner: «Hæææ, så du ikke DET? Det var jo festivalens høydepunkt!» For like legendarisk som gode konserter er gode konserter man er alt for smertelig klar over at man har gått glipp av.

Og i tillegg, nærmest sukker Hoel, og har et godt poeng: «Dessuten betinger det at alle ser de samme konsertene at samtlige artister bør ha bred appell. Det blir vanskelig med sjangre som store deler av publikum er skeptiske til (...)».

Findings på Bislett stadion kjørte samme opplegg, men med en Tiktok-aktig vri som nok passet deres publikum bedre enn Pstereos, nemlig null sekunders opphold mellom konsertene. I det øyeblikket Lars Vaular hadde «Rett opp og ned»-et seg ferdig begynte Tiësto å dra i DJ-spakene. Litt rart kanskje? Men også samtidig helt naturlig i en tid hvor alt er en feed eller prøver å late som at det er det.



Nyhetsbrev #3: Tømmerfløting, Oslopix, straight edge og festivaler med bare to scener

#3: Norsk-amerikansk litteraturfestival er tilbake, tømmerfløting, Oslopix og straight edge 

Øyafestivalen var som den pleier, hyggelig og utmattende. Det er liksom alltid føttene som får det verst, ikke leveren. Musikkopplevelser ble det et par av også. Ellers merket vi oss en rekke Tottenham-trøyer blant fansen til den britiske artisten AJ Tracey, som for øvrig selv stilte i en helt mint, fersk tredje-drakt. Blant Undergrunn-fansen gikk det i Wolfsburg og Milan-trøyer. En god del av de rustne herrene ellers i publikum så mer ut som de soknet til VIF. Det bør også bemerkes at den en gang så stolte indie-festivalen i år både hadde Ballinciaga og Astrid S på sine scener. Hvem sa at det ikke er utvikling?

Vi er for øvrig midt inni en annen stolt hovedstadsfestival. Oslo jazzfestival har endret seg endel fra sitt mer tradisjonelle utgangspunkt, og det er som i så mange andre jazz-sammenhenger folk i tyveårene som i kompaniskap med kule og bemidlede pensjonister utgjør publikumsbensinen disse dagene.

På fredag er høydepunktene den meget avanserte legenden Antony Braxton, blant mange ting kjent for sin fantasifulle og truende notasjoner. Notearkene hans er små kunstobjekt i seg selv. Trioen Moskus oppfinner seg selv på nytt hver eneste konsert de spiller. Arild Rønsens slakt av dem i Molde forleden år er for øvrig en av de mest leste jazztekstene i norsk media de senere år. Noe må de vel ha å fare med.

Sofie Tollefsbøl er en av landets fineste frontfigurer i funkbandet Fieh, denne gangen skal hun av alle ting tolke Radka Toneffs albumklassiker 

. Kunne blitt litt snork, heldigvis har hun med seg den oppfinnsomme keyboard wizard Kai Von Der Lippe til å gjøre det. Det går også rykter om harpe.

Von der Lippe dukker også opp lørdag, da er det nemlig hans spreke band Why Kai som spiller helt til slutt, det er surrete, søt og dansbar electronica-jazz som låter litt som i gamle dager, men som likevel bare kunne utkommet akkurat nå. Før det er det antakelig verd å se det britiske vidunderet Emma-Jean Thackray, som utga en av fjorårets herligste album. Dette er frodig klubbjazz med soul og høres ut som noe Gilles Peterson har drømt. Mer eventyrlystne og psykedelisk anlagte mennesker gjør også lurt i å undersøke Hamid Drakes In The Spirit of Alice Coltrane med mange interessante musikere, og med en danser også. Kan hende noen hver velger å delta i akkurat det.

Heldigvis er det enda mer alternativ musikk i byen neste uke når det er fire dager med Blow Out på nyåpnede Mir på Løkka, men om du føler for noe helt annet, her og nå, er en utgave av Toto på plass på Nedre Foss akkurat denne torsdagskvelden.

Onsdag åpnet Gardar Eide Gardarsons utstilling «Maybe it's the calm before the storm. Could be the calm, the calm before the storm» på galleriet Standard (Oslo). Her finner man blant annet små, hvite mursteiner oppstilt portal-aktig og stonehenge-lignende midt på gulvet, litt som Lego-kreasjoner det er veldig viktig å ikke tråkke på og ødelegge. Disse mursteinene skal i sin tur sende tankene til både konstruksjon og destruksjon: mursteinen som både byggemateriale og som opprørsdemonstranters foretrukne våpen mot politi og ordensmakt (muligens på andreplass etter brostein?). I tillegg: noen trykk og malerier. Alt veldig hvitt og subtilt og tilsynelatende unnselig, men meget høyt prissatt.

Tittelen er for øvrig hentet fra et av Donald Trumps mange 

Som del av samme arrangement lanserte professor ved UiO, kunsthistoriker og kritiker Ina Blom essaysamlingen 

. Essaysamlingen består av tekster fra de siste tyve årene og handler blant annet om det ikke-døde samtidsmaleriet, godstransport, syntetiske atmosfærer, abstraksjon på ville veier og smerte, ifølge London-forlaget Sternberg Press’ nettsider.

Tidens ånd ringte Blom dagen før lanseringen.

– Den består av et lite utvalg av veldig mye jeg har skrevet over mange år. Jeg har fokusert på essays som på en eller annen måte har en tematisk eller strategisk sammenheng. Alle tekstene forholder seg på én eller annen måte til den formen for kritisk skriving som jeg foretrekker, sier Blom, som var Aftenpostens kunstanmelder på 90-tallet, har figurert ofte i Morgenbladet og som går under kategorien navngjeten-Blindern-foreleser. 

– En veldig viktig sjanger i kunstskriveri er katalogtekster. Ofte er forestillingen der at man på en eller annen måte skal være en slags talsperson for kunstneren, at man skal ha en nærmest hymnisk tone. Man skal løfte frem hvor fantastisk det hele er. Jeg er jævla dårlig på akkurat det. Veldig, veldig dårlig på akkurat det. Jeg greier ikke å skrive sånt.

– Jeg skriver aldri om kunstverk om jeg ikke synes de er interessante. Og om de er interessante så betyr det at de er gode, da er det noe der, noe å ta tak i, noe å bite i. Jeg må skrive om noe som gjør det til en spennende tekst å lese. Det er hos meg et dypt kunstkritisk – eller bare kritisk – etos, det å skrive en tekst som noen skal ha lyst til å lese, noe man skal få en god leseopplevelse av, kanskje også lære noe eller få noen perspektiver av. Jobben min er ikke først og fremst å fortelle folk hva som er bra i verden. Eller dårlig.

– Jeg beklager hvis jeg er litt rotete i måten å snakke på nå, jeg har akkurat gitt en forelesning og så kommer det tyve gjester om en time.

– Det går bra! Hva var det som gjorde at du kom inn på dette sporet, kritisk skriving?

– Det kommer av å ha lest god litteratur og gode tekster, både skjønnlitteratur og kritiske tekster, i mange, mange år. God litteratur, god skriving, har aldri, eller veldig sjelden, den type hymnisk støtte-aktig promoterende stilen. God litteratur er noe som vekker deg, gjør deg urolig og så videre.

– Det er klisjeer å si dette, men jeg ser ikke noen grunn til at kunstkritikk skal være dårligere.

En forelesningsfersk Ina Blom behøver ikke oppfølgingsspørsmål. Hun bare fortsetter.

– Hvis du ser på for eksempel kunstkritikere som Gary Indiana, forfattere som Joan Didion, bare for å ta noen, Susan Sontag, for den saks skyld, selv om hun kan være mer klar av og til, Sebald … Det er måter å skrive på som ikke har å gjøre med sånn standard skriving, enten det er den journalistiske stilen som er tommel ned eller opp, den hymniske katalogstilen eller den rent museale teksten som går gjennom et kunstnerskap fra A til Å.

– Et av essayene, «Sympathy for the zombie», handler om maleriene til Fredrik Værslev. Jeg syntes arbeidene hans var interessante, men samtidig var jeg veldig interessert i hele denne problemstillingen rundt 

, en slags kritisk anklage mot den type abstrakt maleri som bare er metervis på metervis med alle slags abstrakte teknikker og måter å gjøre ting på som sklir rett inn i hele spekulasjonsøkonomien rundt kunsten. Så jeg tenkte OK, 

 er et interessant begrep, men jeg vil ha noe mer utav det enn denne enkle ideen om at dette er bare er laget for markedet. Jeg tenkte heller at, hva om vi ser tilbake på zombiehistorien, -begrepet, først knyttet til afrikanske mytologier før slavetiden og så til en populærkulturell idé om halvt levende, halvt døde slavearbeidere? Så begynte jeg å tenke på disse maleriene som kunstens slavearbeidere.

– Jeg begynte å skrive om det og analyserte i detalj hvordan Værslevs arbeider passet inn i dette, men på en måte som hadde en sympati for disse maleriene, så det ble en veldig ambivalent tekst. Samtidig var det elementer ved disse arbeidene og ved boken som disse arbeidene ble publisert i som pekte på en helt annen økonomi, som går bort fra det med ekle salgsobjekter for spekulasjon og som har å gjøre med sanseopplevelser. Tenk musikk. Den selges, men distribueres likevel fritt. Men fordi kunstlivet er så arkaisk, samtidig som det er en spekulasjonsøkonomi, så har man sånne absurde greier at erfaringer ikke blir delt, de blir liggende i lagere og i private leiligheter …

Litt stillhet.

– Det er tittelen på det første essayet i boken, som handler om narkotektur, eller såkalt narkotektur og forholdet mellom narkotektur og et viktig kunstverk.

– Hvorfor løfter du frem akkurat den essay-tittelen?

– Jeg tenkte at det var en bra tittel som får leseren til å lure på hva i alle verden er det som skjer i denne boken her.

Etter foredraget onsdag ble samtlige tilgjengelige eksemplarer av boken solgt.

En annen utstilling som åpner denne uken er Vanessa Bairds «The Good Times Used to Kill Me» på OSL Contemporary. Utstillingen er oppkalt etter en Gluecifer-låt med samme navn fra 2004 og er vel egentlig det motsatte av disse zombie-maleriene Ina Blom snakker om over. De bobler jo over på en særegen måte og er ja rett og slett livlige. Baird, som de siste årene har vært å se både i en megaloman utstilling som dekket alt, fra gulv til tak, på Kunstnernes hus (2017/2018) og gjennom koronaen i Oslos bybilde hvor plakater i hennes design har protestert mot nedleggelsen av Ullevål sykehus, befatter seg denne gangen med livet i hjemmet, det vil si alle de forferdelige følelsene og situasjonene som har det med å oppstå like i nærheten av bord, stoler, senger og familiemedlemmer, formidlet med umiskjennelig Bairdsk alvor og humor.

Noe annet som virker interessant er Andreas Meinichs utstilling «Lediggang og tullprat» som åpner fredag på det kunstnerdrevne visningsstedet Hulias i Maridalsveien, inngang fra baksiden ved Blå. Ikke bare vekker navnet på utstillingen nysgjerrighet, 

 er også oppsiktsvekkende blå, trolsk og fin. Men hva utstillingen skal bestå i har vi ikke klart å nøste opp i.

Det er ikke bare de tapte kullene (™) som må (gjen)lære seg hva festivaler og folkemengder er og hvordan man skal forholde seg til dem og i dem. På mandag gikk den amerikanske R&B-artisten Kehlani av scenen som reaksjon på at noen i publikum, muligens på grunn av trengsel, tilsynelatende svimte av. «I can’t have this. This is not okay. I don’t feel comfortable. I don’t feel okay. I don’t feel like anybody is safe right now», uttalte hun ifølge magasinet Rolling Stone før hun 

. Ifølge samme magasin trengte tre stykker litt førstehjelp, 12 stykker litt vann og et sted å slappe av litt og ingen ble sendt til sykehus. 

Kontrasten til, si Limp Bizkits fandenivoldskhet under Woodstock '99, som man kan se i den faktisk hysteriske Netflix-dokumentaren 

Noen som er like bekymret som Kehlani over det ene og det andre er statskanalen. Denne uken forsøkte NRK å sette et 

 på moshpit-kulturen som de siste ti årene har hjemsøkt norske festivaler på tvers av de fleste sjangre. I artikkelen møter vi blant annet Linnea (21) som brakk kragebeinet i en moshpit i Nederland – men som definitivt ville fortsette å 

 likevel. En sikkerhetssjef er også intervjuet i saken. Han kan fortelle at det før var slåsskamper på alle festivaler, mens folk nå 

«Den norske moteuken», aka Oslo Runway, er visst et stadig omskiftelig konsept. Sist sett som en felles plattform med Oslo Fushion (eller var det Fusion?), gjenoppstår nå Oslo Runway i tidstypisk drakt. Livsstilsfestivalen med mote som omdreiningspunkt er blitt nært sagt obligatorisk format for denslags verden over, og på mandag kjører OR for full maskin for første gang på flere år. Events, panelsamtaler og visinger (eller «presentasjoner») av en blanding nye designtalenter, etablerte norske brands, gruppeshows og en ny designpris – mao. «mote, livsstil, kunst og kultur» finner sted fra 23. – 28. august i Oslo.

Dette nyhetsbrevet er skrevet av Yngve Sikko, Audun Vinger og Ida Eritsland.

Abonnér på Tidens ånds nyhetsbrev og få en sniktitt før lanseringen i september. 

Nyhetsbrev #2: Oslojazz, moteuke, moshpits og Ina Blom om kunstskriving 

#2: Oslojazz, moteuke, moshpits og Ina Blom om god kunstskriving 

Kjære leser, Nyhetsbrevet du leser nå er det første livstegnet noensinne fra Tidens ånd. Hallo!

Tidens ånd er en ny kulturavis. Frem til vi lanserer for fullt i løpet av september kan du forvente deg et nyhetsbrev i uken.

Vi starter med det sommeren slutter med. Festivalene.

Den store festivalkampen: Øya, Mela, Sildajazz.

Det er august og folk er tilbake i byen. Det betyr én ting: mange mikrofoner i omløp.

I Haugesund er det Sildajazz, med alt fra Stian Carstensen til Undergrunn til Equinor storband. Høydepunktet blir nok likevel Mariam Wallentin og Vestnorsk Jazzensembles bestillingsverk som fremføres fredag. I tillegg: Dina Ögon, Marthe Lea og den sikkert kledelig hyperaktive duoen Marius Neset og Anton Eger. Sildajazzen var en gang et veritabel sjøslag basert på Gla’jazz, men har endret karakter etter hvert. Nå er det faktisk bra!

I Oslo er Øya i gang. I dagene før festivalen ble det murret. Holder festivalens utenlandsbookinger den samme standarden som tidligere? Hvorfor har musikere som spiller på klubbdagen fått halvert belønningen fra festivalpass til to dagspass?

Etter dag én er den foreløpige konklusjonen: kliss likt 2019 (på godt og vondt!) bare med litt høyere snittalder i publikum og mer sitting. Folk har hatt mye hjemmekontor siden sist.

Årets Øya-program byr ikke på noen store strukturelle overraskelser. Artistlisten består av unge norske artister som først og fremst trekker et nisjepublikum, men hvor Øya skal gjøre noe med akkurat dét (Kanaan, han gaiden, Kode.59, Niilas, Ea Othilde), «folkekjære» artister i kategorien kunne-vært-på-Lindmo (Kvelertak, Aurora, Arif, Myra), og store indie/alternative navn fra utlandet som skal trekke den delen av publikummet som har gått i svarte klær siden i alle fall 2005 og utgjør Øyas kjernemålgruppe (Nick Cave, Gorillaz, Flor­­ence + The Machine). Og til dem dem som fortsatt ikke er fornøyd slenger de på et par rappere fra Storbritannia (AJ Tracey, M Huncho).

Selve festivalen er i kjent stil utsolgt, men det er andre arrangementer rundt om på Oslos klubber hver eneste kveld. Hva med for eksempel Alexander Nut på sykkelsjappa Oslovelo på Grünerløkka torsdag? Han er DJ og produsent, blant annet kjent for sitt arbeid for NTS Radio og samarbeidet med Floating Points og Eglo records. Mye av den fineste og mest sjelfulle elektro-akustiske dansemusikken det siste tiåret kommer nettopp derfra.

Men det finnes en annen Oslo-festival som fortjener minst like mye oppmerksomhet denne uken.

Melafestivalen er i mye større grad enn den andre festivalen bevisst kulturelle uttrykk fra hele verden, og har en på beste vis folkelig appell – de store utekonsertene på Rådhusplassen er gratis for publikum. Her kan du, i tillegg til å besøke byens mest velsmakende matboder, blant annet oppleve Arooj Aftab (Lørdag 19:15). Aftab ble tidligere i år den første pakistanske artisten som mottok en Grammy-pris, for det nydelige og universelt elskede albumet V

Torsdag klokken 18 holder borgerrettigetsforkjemperen og filosofen Angela Davis åpningsforedrag på Saga Kino.

Melas nattklubb-program står ikke tilbake for Øyas. På lørdag kan man for eksempel oppleve avansert hiphop og jazz fra velrennomerte Tenderlonious, Jaubi og EABS, samt Groruddalens egen DJ Martin Bjørnersen på Melahuset.

Apropos festivaler, sommeren 2022 har skjenket kultur- og utelivsbransjen en helt ny unnskyldning: de tapte kullene.

På grunn av pandemien må nemlig flere 2000-talls-årskull samtidig lære seg å drikke og oppføre seg på byen. Man kan kanskje fnyse av dette, si at det bare er en unnskyldning når festivalaktører kommer skjevt ut av pandemien, mangler frivillige og kanskje enda verre et publikum, men vi har selv vært til stede på en kredibel DJ-gig på Blå som ble åsted for jenka-dansing rundt klokken ett. Fenomenet er reelt.

Hva var egentlig årets sommerhit? Ja, hva er egentlig den siste ekte sommerhiten vi har hatt i Norge?

Redaksjonen har pludret sammen og er usikre.

Er en sommerhit noe som uansett bare dukker opp en gang i blant, eller har det inntil nylig alltid vært lett å plukke ut én eller to siden noen låter alltid er større enn andre? Og skal vi assosiere begrepet med innlysende gigahits, gjerne internasjonale, som «Umbrella» i 2008, «Despacito» i 2017, eller er sommerhit-ordet forbeholdt nasjonale landeplager med en eller annen novelty-faktor, tenk Franklin med «Bombadilla Life», Bjelleklang med «Gud, hvor du er dejlig» og – i og for seg – også Lillebjørn Nilsens «Tanta til Beate»?

Alle artikler

#5: NALF-forfatter ut mot snakke-kravet i kulturbransjen, god kunst i Oslobukta og et par betraktninger om sigg

#4: Trolldom, kritikk som litteratur og festivalen hvor publikum er headliner

#3: Norsk-amerikansk litteraturfestival er tilbake, tømmerfløting, Oslopix og straight edge

#2: Oslojazz, moteuke, moshpits og Ina Blom om god kunstskriving

Nyhetsbrev #1 Øya, Mela, Sildajazz, de tapte kullene. Og hvor ble sommerhiten av?