Klokken er 09:30 og jeg løper så fort min stadig mer sviktende fysiske form tillater nedover Hans Holmboes gate, forbi Grieghallen, Lille Lungegårdsvann og inn på Bystasjonen. Jeg slår meg selv i ansiktet, ikke hardt, bare bestemt, et triks jeg plukket opp fra Kristoffer Hæstads selvpisking, som jeg antar skal fungere som en slags espressoshot for superegoet, som overstyrer den utslitte, nervøse kroppen med en klar beskjed om å skjerpe seg. Det fungerer tålelig, jeg karrer meg inn på Coopen og kjøper en sekspakning med Hansa, før jeg i et mer bedagelig tempo går mot de tre bussene som skal kjøre oss til Sandnes.

Jeg lurer ofte på hvorfor jeg bruker så mye tid og krefter på Sportsklubben Brann. Av og til lurer jeg også på hvorfor jeg ikke bruker mer tid og krefter. Det er mange som legger ned så mye av sitt liv inn i denne fordømte skandalen av en sportsklubb, at jeg føler meg som en dagdriver, en medhårssupporter til sammenligning. Slik har det ikke alltid vært. Joda, det har alltid vært noen som legger ned adskillige timer i tifoarbeid, rekruttering, medlemsmøter, sanggrupper, reisegrupper, kort sagt alt som hører til livet som fotballsupporter av det mer fanatiske slaget. Nå er det likevel noe som har endret seg, noe har fanget oss, som om Brann ikke lengre bare er en Sportsklubb med tilhold i Idrettsveien, men en slags flerbruks-anvendelig katalysator, en kraftmotor for byens kultur, identitet og verdisett. Det handler selvsagt fortsatt om fotballen, men fotballen og supporterkulturens grasrotsetos blir i økende grad en mangefasettert uttrykksform i seg selv, for tilhørighet, verdier, aksjonisme, kulturelle anakronismer, spontanitet, lek og lokalhistorie.

Klisjeene om Bergen er mange. Flere av dem er også helt sanne. Det er alltid en slags oppjaget desperasjon etter selvhevdelse i byen, en dyrking av det egne, det partikulære, det som gjør oss annerledes. Dynamikker som dette er rent brennstoff for tribunekultur, hvor det er nettopp slike ting som har en tendens til å fremheves, snarere enn det sportslige. I Bergen veives det med hanseatiske flagg, det synges gamle sanger om byens skjønnhet og bergenserens lynne, nettopp fordi det er viktig for både byens stolthet og mindreverdighetskomplekser å stadig understreke forbindelsene dagens Bergen har til en for lengst tapt storhetstid. Brann er dog ikke bare Bergens lag. Brann er hele Hordalands lag, «fra Halhjem i sør / Til Lindås i nord», som byens store trubadur, Ove Thue, synger. Denne bredden i supporterkulturen gir seg virkelig til kjenne på vei til Sandnes.

Buss nummer én er et lite stykke sosialantropologisk avhandling om vestlandet, med alt det innebærer av både by-, strile- og ungdomskultur. En Sandviksbosatt tjommi forsøker å selge leiligheten sin, og har derfor bestemt seg for å ikke drikke øl før han ser dagens første vindmølle. Det mumles et par Don Quijote-vitser fra den nystartede, svært løse grupperingen «Stril i eksil», en gruppering som på mange vis er innfatningen av supporterkulturen her i vest – en slags pun, bestående av like deler høykultur og rølp. Gruppens banner prydes av strilehelten og visekongen Ivar Medaas. Det drikkes, det synges, det diskuteres mediestrategier, litteraturkritikk, politikk og fotball. I det vi nærmer oss Os, synges det om GHB og Terje Søviknes. Slik er det kanskje overalt i fotball-Norge, det kan jeg ærlig talt ikke vite noe om.

Miljøet rundt SK Brann har alltid, som supportermiljøer flest, vært preget av tydelige DIY-prinsipper. Det var dog i fjor vinter at en ny, målrettet og grasrotbasert form for aksjonisme virkelig begynte å gjøre seg gjeldende, i form av en sak som for øvrige deler av fotball-Norge kunne virke meningsløs, bakstreversk, ja til og med uvesentlig. En frostkveld blir jeg oppringt av en tjommi, en av disse kisene med den konstruktive kombinasjonen av stadige innfall og høy gjennomføringskraft. Han forteller meg at Sportsklubbens styre har planlagt å bytte ut naturgresset på Brann Stadion med kunstgress, bak ryggen på supporterne, og vil trumfe det gjennom før årsmøtet. Han sier at han har prøvd å få tak i flere, men du vet, folk har ting å gjøre, men det har jo ikke du, Joakim, så – jeg har en gardin og noen spraybokser, skal vi henge noe greier opp på stadion og se hva som skjer? Sannsynligvis hadde jeg ikke noe bedre å gjøre på, kanskje var jeg i en fase hvor jeg leste mye, kanskje hadde jeg sovet hele dagen i en pøl av ølbokser, tøsesorg og japanske rollespill, kanskje hadde jeg arbeidet godt og spist en sunn middag, dagene glir litt inn i hverandre for en middelmådig løsarbeider. Jeg pakket meg inn i mine tykkeste rene klær og møtte ham i Kong Oscars Gate. – Hva faen skal vi skrive da? Spørsmålet var betimelig. Plastgress på ærverdige stadion er en krenkelse, det var helt sikkert. Slike ting driver man med i klubber vi ikke liker å sammenligne oss med, i landsdeler vi ikke anerkjenner eksistensberettigelsen til. Man kan legge plastgress på en parkeringplass på Valle, fair nok, men ikke på Brann Stadion, stedet både min far og min farfar hadde mytologisert for meg helt fra barnsben av som en arena for tjuagutters gudbenådede finesse, ubønnhørlige arroganse og skandaløse nedturer. Gresset på stadion står midt oppå en myr, bokstavelig talt, en synkefelle for alle langvarige ambisjoner, hvor gresset fester sine røtter så dypt i det våte element, at selv den mest lettsindige før eller siden vil synke ned i jordsmonnet, og for evig bli en del av et århundre av døde drømmer og tapte illusjoner. Vi velger et adskillig enklere budskap: «Ekte gress på stadion!». Det får holde, tenker vi. Banneret henges opp på et gjerde utenfor byens storstue, og klubben fjerner det umiddelbart, men en slags spire synes likevel å ha blitt sådd. Andre grupperinger følger opp med organiserte demonstrasjoner, med alt det innebærer av tung lokalforankret symbolikk. Foran statuen av Roald «Kniksen» Jensen, byens store fotballsønn, samles et drøyt hundretalls branntilhengere med pyro og banderoller.

Klubben må til slutt bite i gresset. Den 2. februar 2021 kalles det inn til ekstraordinært årsmøte, hvorpå styret blir møtt med et sjeldent skoleeksempel på godt organisert aksjonisme i et medlemsdemokrati. Medlemsmøtet, som for anledningen foregår digitalt, blir regelrett kuppet av et bredt utvalg velforberedte, retorisk sterke og svært koordinerte supportere. Forslaget om kunstgress blir nedstemt. Klubbens ledelse syntes å ikke helt forstå nøyaktig hva det var som traff dem, og hvilke krefter de hadde satt i sving.

Hadde klubben vært klar over hva som kom til å skje, for eksempel gjennom sosiale medier, hadde de sannsynligvis rukket å forberede seg bedre. Hadde misnøyen strandet i noen sinte tweets, med noen minst like sinte likes, ville det vært enkelt for makthaver å simpelthen ignorere det. Ratios på twitter, behagelige og ubehagelige meningsytringer, tunge faglige diskusjoner og innspill, alt dette er i bunn og grunn støy. Opplysende støy? For all del. Radikaliserende støy? Absolutt. Men det er ikke på langt nær så konkret, så handlekraftig, som man forestiller seg, midt i denne vage strømmen av meningsbærende mennesker. På flere vis minner sosiale medier ganske mye om et humanistisk fakultet. Hadde samfunnet for øvrig vært slik, så hadde alle stemt Rødt og absolutt ingenting hadde manifestert seg som noe annet enn kjekling, posering og opphetede diskusjoner. Uansett hva man tenker og sier om «fellesskap» og «sosial rettferdighet», er man fremdeles bare en samling individer som sakte men sikkert kommer til å gli fra hverandre, like for like, helt uten å ha satt et eneste merke på samfunnet. I motsetning til sosiale medier og humaniora er supporterkulturen full av folk som møtes, organiserer seg og agerer i de formene man har disponibelt. Man får ting til å skje, egentlig uten at hverken makthavere eller den gemene hop på internett nødvendigvis får det med seg.

Etter fjorårets nedrykk har Brann helt sluttet å tape fotballkamper. Allerede i september rykket laget opp til øverste divisjon igjen og kampen vi reiser til er egentlig en ren formalitet. Også i Sandnes ble alt nøyaktig som forventet. En kontrollert borteseier, bygget på uhøflige mengder øl og gauling. På bussen hjemover synges det om krigsprofitører, brødmangel i Hellemyren og den Sandviksbosatte får endelig solgt leiligheten sin. – Førti under takst! meldes det resignert, før også denne kjensgjerningen på magisk vis blir forvandlet til allsang. Svette, fulle, kokende og syngende – alt dette er uttrykk for en større og viktigere kultur. Dette merkelig forpliktende, og samtidig uforpliktende, fellesskapet, hvor hvem som er med varierer fra gang til gang, og det eneste kravet er at man deltar uten forbehold, er kanskje det beste utgangspunktet for aksjonistisk mobilisering. Det er lettere å skape felles front mot hva enn det måtte være, hvis man vet at man når som helst kan få tyve likesinnede med seg til å handle. Fotballen i en ganske unik posisjon i så måte. Her finnes det ikke et formelt organisasjonshierarki, sosial status er i bunn og grunn midlertidig opphevet, rekkevidden er like stor som fellesskapets, ikke individets. Man handler som en masse, både på tribunen og overfor makten, og den enkelte representerer hele den kulturelle floraen av supportere, ikke seg selv og sine kjepphester. Rom som dette finnes det svært få av i dagens samfunn.

Vår tids atomisering er ikke utelukkende en diskusjon om teknologi og kapitalisme, det er en vedvarende ideologisk fundert oppspaltning, integrert i selve kjernen av de arenaene vi liker å tro er fellesskapsdannende, offentlige og statseide. For å parafrasere Lars Ove Seljestads store arbeiderklasseroman 

, så starter individualiseringsprosessen – opphevelsen av kollektiv handling, tankegang og verdisett – allerede i det man trer inn skoleportene for første gang. Fra første skoledag vurderes man som enkeltindivid, straffes som enkeltindivid, lykkes alene, dropper ut alene. Mot dette er fotballtribunen, en uatskillelig del av idrettsverdenens mest uapologetisk 

 kapitalstyrte sport, ironisk nok en av få arenaer hvor individet fremdeles kan opphøre fullstendig, bli en del av en større enhet, en felles kropp, en felles røst, gjennom nitti minutter, uke etter uke, år etter år. I motsetning til mobben, demonstrasjonen og protesten, er dette fellesskapet langvarig, i mange tilfeller livet ut.

Jeg husker ikke spesielt mye av hva som skjedde etter vi ankom Victoria Café og Pub sent på lørdagskvelden. Jeg vet jeg drakk øl, for dagen etterpå ble jeg vippset 90 spenn av en litt under middels kjent norsk forfatter. «Skandale å be frilansere betale pilsen sin når du har fast jobb! Burde vere straffbart», stod det i tekstmeldingen som fulgte med geltene. Og ja, de pengene kom godt med, de betalte snusboksen jeg sårt trengte dagen derpå. Jeg vet at jeg gav en god klem til en oppildnet tjommi som ikke fikk reist til Sandnes, da han dessverre måtte delta i bryllupet til sin far. Jeg vet også at jeg våknet et sted jeg ikke burde ha våknet, men som en konsekvens av min høyverdige, anti-knausgårdske diskresjon, velger jeg å ikke oppgi nøyaktig hvor dette Sodom befant seg. Når sant skal sies, så vet jeg egentlig ikke om jeg var på tur til Sandnes i det hele tatt. Det var ikke noe «jeg» der såvidt jeg kan huske, bare et vi, og vi reiser over alt, hele tiden, uavhengig av hvem som skulle finne det for godt å slenge seg med. Fellesskapet vil bestå, fullstendig uavhengig av meg og andre.

Essay

Jeg lurer ofte på hvorfor jeg bruker så mye tid og krefter på Sportsklubben Brann

Få minutter før den engelske standup-komikeren James Acaster (38) entrer scenen foran et utsolgt Cosmopolite i Oslo, lyser det opp i flere mobiltelefoner blant publikum. Dronning Elizabeth den andre er død, melder samtlige aviser. 

Som så ofte ellers, når store hendelser skjer, kan man innimellom ta seg i å lure på hvilke konsekvenser dette kan få for en selv. Betyr dette at det ikke blir noe show likevel? Britene er jo, tross sitt rykte, et ganske emosjonelt folkeslag som man aldri vet helt hvor man har. Noen ganger gir de oss Spice Girls, andre ganger konsentrasjonsleire i Sør-Afrika, eller så melder de seg ut av EU. Spesielt emosjonelle kan de være når det kommer til kongefamilien deres, hvor reaksjoner på dødsfall ofte har vært «keep calm and cancel everything».

For mange britiske komikere ville det å miste sin dronning minutter før en opptreden i utlandet vært et marerittscenario. Men Acaster kommer ut på scenen på mest Acaster-tenkelig vis, og sammenligner dronningens død med at det er som om McDonalds plutselig forsvant (McDonalds, som da også valgte å stenge flere av sine filialer i Storbritannia under dronningens begravelse, slik at ansatte kune «pay their respect»), før han minner om at det er mange grunner til at det britiske kongehuset egentlig ikke er så bra.

James Acaster har, takket være sin originale blanding av historiefortelling, absurde innfall og sårbarhet, blitt sin generasjons beste og mest nyskapende komiker. Han har som eneste person blitt nominert til «Best Comedy Show» fem år på rad på den prestisjetunge humorfestivalen Edinburgh Fringe Festival. I britiske aviser blir han jevnlig beskrevet som en brilliant og særegen virtuous, et komisk geni. Politisk plasserer han seg trygt på venstresiden, som da han gikk viralt ved å sammenligne Brexit med 

Han innrømmer at den nylig intrufne hendelsen (dronningens død) får ham til å angre på at han har kalt showet sitt «Hecklers Welcome». 

 betyr egentlig bare at alt som vanligvis er greit å gjøre ellers i livet, også er lov på showet, forklarer Acaster. Du kan gå på do, småsnakke, se på mobilen, le og ja, avbryte showet ved å rope ting. Hvis du vil, da. Men, understreker Acaster, han har faktisk forberedt et helt sceneshow, så om du er en person som vanligvis ikke liker å 

, trenger du ikke føle press om å gjøre det, heller.

Å invitere publikum til å rope akkurat hva de vil til en emosjonelt skjør komiker på scenen kan i de fleste land klusse til showets dramaturgi. Det, forteller han litt senere den kvelden, har han nok av eksempler på. Men Acaster, som bare har vært i Oslo én gang før, kan ikke klandres for å ikke vite hvor langt unna det å skulle 

 ligger en gjennomsnittlig nordmann.

Det er ikke overraskende at det stort sett bare er mennesker som vil Acaster godt som hever stemmen denne kvelden. Det nærmeste vi kommer det man kan beskrive som forsøk på noe som minner om 

 har med sko å gjøre. Først spør en mann (senere identifisert som Sebastian) om hvorfor Acaster går med «bowling-sko» (fargerike Vans). Svaret: «Because I think they’re lush». Okei, takk for at du bidro denne kvelden, Sebastian! De to andre kommer når noen går for langt og insisterer på at Acaster skal signere sine to crocs. Da smeller det fra noen i salen at Acaster skal signere med navnet til avdøde Sean Lock (en eldre komiker med samme type humor som Acaster, som døde av kreft for ett år siden) og så, enda verre: som Rowan Atkinson.

Acaster opplevde for få år siden noe av det verste en mann kan oppleve: at kjæresten hans forlot ham for å bli sammen med Atkinson, mannen bak Mr. Bean. Men det er nettopp her kjernen i Acasters popularitet ligger. Han har riktignok tidligere gjort narr av både Brexit, det britiske kongehuset og 

, men han er ikke en utpreget satiriker. Han er mest kjent for å fortelle om tilsynelatende endeløse absurde og pinlige historier fra eget liv, som regel punktert av imponerende underholdende tankerekker, og digresjoner. Dette var en sjanger han mestret spesielt godt i sin egen spalte på radiokanalen XFM, som senere ble den bestselgende boka James Acaster's Classic Scrapes. Disse historiene kan ofte virke improviserte (og mye er også det), men Acaster er også kjent for å bruke mye tid på planlegging og skriving. At det er såpass vanskelig å skille mellom det planlagte og det tilfeldige i Acasters standup gjør både arbeidet og improvisasjonsevnene hans enda mer imponerende.

Acaster har parallelt med radioinnslag, egne podcaster, panel- og realitydeltakelser, også drevet med standup siden 2008. Det største gjennombruddet kom med den fire episoder lange standup-serien Repertoire på Netflix, hvor det bærende elementet gjennom episodene er en rettssak han var i etter å ha bestemt seg for å bli narkotikasmugler som barn (veldig sannsynligvis ikke sant, men også veldig morsomt). Netflix har den største katalogen standup av alle strømmetjenester, men det er vanskelig å finne noe bedre enn maktdemonstrasjonen Repertoire.

I oppfølgeren, den selvpubliserte Cold Lasagne Hate Myself 1999, er Acaster enda mer åpen om egen usikkerhet og personlige problemer, til tross for at han til tider spiller en slags utagerende versjon av seg selv, ikledd solbriller og en fargerik bomberjakke. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men at Acaster klarer å gjøre noe så oppbrukt som å snakke om egen angst og depresjon til noe både underholdende og fint, sier mye om evnene hans.

I tillegg til å bli dumpa til fordel for Mr. Bean hadde Acaster nemlig også et brudd med en annen kjæreste i 2018, rett etter å ha avsluttet samarbeidet med agenten sin og tvilt på om han i det hele tatt han burde fortsette med humor. Det trigget selvmordstanker og depresjon, men det fikk heldigvis en løsning Acaster verdig: Å bare høre på og samle på så mye musikk fra 2016 som mulig. Acaster ble etter hvert overbevist om at 2016 var det beste året for musikk noensinne, og lagde både en podkast og nok en bestselgende bok dedikert til å overbevise andre om det samme.

Tilbake i 2022, på Cosmopolite på Torshov, har folk blitt fulle. Noen spør Acaster hvordan han møtte kjæresten sin, noen roper «looking forward to see you again» rett før James tar en pause. Noen tar en Fjørtoft-parodi og spør hva han synes om Haaland.

Denne direkte kontakten med publikum er i utgangspunktet sjelden vare for Acaster, som ikke har vært på sosiale medier på mange år. (Det endte selvsagt også opp i en bokutgivelse: selvhjelp-parodien James Acaster's Guide to Quitting Social Media. Boka var en sjeldent underveldende til Acaster å være, hvor de absurde overdrivelsene i stort sett sanne historier fra Scrapes og Repertoire nå er erstattet med ren fiksjon om Acasters forhold til sosiale medier. Men ingen er ufeilbarlige, selv dronningen døde jo til slutt.)

Videre viser han hvorfor han er blant de beste standup-komikerne i verden akkurat nå. Han forteller en lang historie om alt som gikk galt da faren kalte opp familiens dachs etter en av sine tidligere elever, forfølger en veldig morsom tankerekke om hvor mye mennesker elsker å bruke sosiale medier til å «push people to the brink» og snakker om hvordan han ifølge psykologen sin har vært så redd for hekling og kritikk tidligere fordi han egentlig beskytter sitt indre, usikre barn. Han får også tid til å forklare (og mime) hva en rokk er, til glede for alle oppmøtte.

Folk begynner å rope igjen, men det er stort sett bare for å vise hvor mye de setter pris på at komikeren endelig er tilbake i Oslo. Acaster ser ut til å kose seg, og gir etter hvert opp med å komme i mål med det planlagte showet. Det hele ender i en uformell spørsmålsrunde («Have you listened to any new music lately?»), som gir Acaster sjansen til å improvisere svar som er på høyde med det beste man kan se av standup en gjennomsnittsdag i Oslo. Før han forlater scenen tar noen mot til seg og stiller spørsmålet alle i salen lurer på: når kommer du tilbake neste gang?

La oss håpe det skjer før neste britiske monark dør.

Kritikk

James Acaster kom til Oslo og viste hvorfor han er verdens beste komiker

King James


«What’s your favorite idea? Mine is being cre-a-tive. Where do you get the idea? I just try to think creatively» synger en notisblokk i første episode av 

. En fargerik dukketrio synger sorgfritt med, før scenen går over i urovekkende dans, hvor dukkene transformeres om til mennesker i kostymer til off-beat musikk og hjemsøkende skrik. Siden den ble lagt ut på Youtube i 2011 har første episode av 

 TV-serie av det, med premiere på britiske Channel 4 i disse dager.

I serien blir vi såvidt kjent med tre protagonister. «Yellow guy», «red guy» og «the duck», mens de i det ene øyeblikket lærte om temaer som kreativitet, kjærlighet, familie og vennskap og i det andre sang om hat, død og frykt: «Everybody hates you and no one cares», «An old man died, but look, a computer» og «Or you’re just generally unlikeable in a way that is hard to pin down».

En enkelt episode i sesong to utgjør tiden det tar å se hele første sesong (en halvtime). Skaperne laget Youtube-serien med den estetiske ideen i fokus og manuset sist, mens TV-serien virker å heller være drevet av narrativet.

Noe av det fine med surrealisme er at man kan introdusere nye premisser hele tiden, noe som korresponderer godt med den Tiktok-aktige måten vi 

 kultur på: stadig skiftende, hyperventilerende. I likhet med 

mellom ulike dimensjoner, et godt utgangspunkt for kreativ utfoldelse knyttet til surrealismens inspirasjon fra psykoanalysen, hvor dikotomiene mellom våkenhet og drøm, det reelle og det imaginære og det bevisste og ubevisste kan oppheves. Seriens sterkeste side er den assosiative kraften som oppstår idet de optimistiske, foruroligende hyggelige scenene omkalfatres til marerittaktige scener, og der de urovekkende fengende sangene fungerer som en advarsel om hvor lett en lar seg hjernevaske.

Men de surrealistiske elementene av det improviserte og umiddelbare, som er helt sentralt i Youtube-serien, forsvinner i overgangen til TV-formatet. hvor handlingsforløpet motiveres av protagonistenes vilje. Karakterene er mer kritiske til sin egen situasjon – de lurer på hvorfor de er i huset, hvilken relasjon de har til hverandre og hva som foregår på utsiden. Spørsmålene stilles av karakterene selv, og ikke den som ser på. Da forsvinner litt av poenget.

Don't Hug Me I'm Scared 

Film/TV

Hva skjedde med surrealismen? 

Surrealisme er Tiktok-æraens dominerende formspråk, men kommer til kort på TV

Doning, hovedbøl, pralhans. Bøling, dåse, miging. Matias Faldbakken er tilbake med en ny, kødden roman, og denne gangen med enda flere kuriøse, bondske, og nesten alltid hysterisk morsomme gloser. Boso, tampen, skrud, krumtapp, rekel. Selv skjønner han ikke helt hva folk mener.

– Folk spør om det, men jeg sitter ikke og presser dem frem. Det er kanskje den bygdeleia som er språket jeg har med meg. Men jeg merker også at jeg bruker en del ord og uttrykk som begynner å bli gamle. Blant annet var det et ungt menneske som ikke helt var med på tittelen på boka, 

. At det var litt gammelmodig, sier Faldbakken.

– 20? Det er vel også en del hverdagslige ord som plutselig blir utdatert og ikke passer i samtiden.

 begynner når en unge kommer ut av skogen, forkommen, på alle fire, og blir funnet av den enkle gutten Oskar, som tar den med til bruket hvor han jobber for kost og losji. Vi er i en slags fabelaktig skrønehistorie. Det er alltid vanskelig å ta Faldbakkens burleske og begjærlige fortellinger på alvor, og i denne boka kanskje vanskeligere enn noensinne, men det er også et alvor her, insisterer Faldbakken. Han har villet utforske hva det vil si at man har en barndom som ligger i mørket og minner som er utilgjengelig. Hvordan ser et traume ut hvis man ikke husker det?

– Jeg ville skrive det ut gjennom en utviklingshistorie. Jeg unngår i hele boka å beskrive grafisk eller tydelig og klart hva traumet bestod i. Men med de to eller tre stakkarene som finnes som koordinater i boka, prøvde jeg å lage et abstrakt bilde av hva et traume kan være. Det er ambisjonen med boka, å beskrive et traume uten å trykke selve hendelsen opp i trynet på folk. Så det er nok summen av Oskar og ungen som er mitt bud på å beskrive et traume, uten å male det ut.

Ideen kom da han snubla over en av de viltbarnhistoriene fra opplysningstiden. Den gang var det føljetonger, nesten kjendisaktige historier, hvor ryktene og historiene om at det hadde kommet en unge ut fra skogen som var oppdratt av hunder eller ulver eller hva det var, vokste seg gjerne store og rare.

– Bak de historiene ligger det forsømmelse og traume da. Så var forsøket å beskrive traumet uten å se det, å skrive i blinde. Det var også en innskytelse jeg fikk, du vet alle bøker om å skrive filmmanus og den slags understreker at man må kjenne hovedpersonens motivasjon og hva hen vil og kommer fra. Så tenkte jeg i forlengelse av de Kaspar Hauser-aktige historiene, at her gjør jeg det motsatte. Verken personen, omgivelsene eller forfatteren vet hvor ungen kommer fra. Det var oppgaven jeg ga meg selv, romankarakterpremiss snudd på huet. Jeg vet like lite som deg som leser. Kan den mangelen være motoren i en bok, var det jeg ville prøve ut.

 er en roman man ikke kan gjengi for mye av handlingen fra. Men ungen utvikler seg, det er en vill og uregjerlig livsform. Forviklinger oppstår på bruket, og etterhvert forlater vi bygda, og beveger oss inn til byen, samtidig som vi beveger oss fra en fjern, nesten mytologisk fortid, til en høyst moderne og samtidig storby.

Den gamle tanken om at romanen som en form som kan romme hva som helst, er noe som slår ned i en mens han leser boka til Faldbakken, og kanskje i enda større grad enn i hans tidligere bøker. 

– De første bøkene jeg skrev, for rundt 20 år siden, da slo jeg meg veldig løs. Og så strammet jeg veldig inn, og så har jeg vel gradvis åpnet opp igjen. Det er som en liten tretrinnsrakett, disse tre siste. Det tror jeg har vært litt halvbevisst. Siden jeg har hatt lange opphold fra skriving, og aldri har vært en skrivende figur. Jeg hadde jo et ti års opphold hvor jeg ikke skrev noe, så jeg måtte på en måte lære meg å skrive på nytt med restaurantboka, The Hills. Da var det litt av oppgaven jeg ga meg selv, å gjøre det trangt og vrient.

– Vi er fem har også et ganske klar ramme på et vis, kjernefamilien…

forlater jeg ikke bygda egentlig. Mens denne her beveger seg både i tid og rom.

– Det er som om rammen rundt handlingen bare plutselig opphører underveis?

– Ja, det var planen det. Man vet jo aldri hvordan det skal utspille seg, men jeg visste at vi skulle inn i byen, og bli et lite portrett av Oslo, kanskje. Både den fysiske og mentale utviklingen til denne ungen, det ville jeg hive inn i en slags tidsmaskin, hvor man begynner med å ha øyekontakt med 1700-tallet helt i starten, og så ender det opp på Per på hjørnet på slutten. Jeg ville få fram det spennet, mellom en nesten mytologisk tid, til en flat, hønsegul dag i tingretten.

Boka fremstår i stor grad som den er skrevet på innfall som har dukket opp underveis, av en forfatter som lar seg rive med. Han plotter aldri ihjel ting, forteller han. Da blir det like kjedelig for både leseren og forfatteren å tråkle seg gjennom. Noen elementer vet han at skal med, men innfallene er litt av moroa med å skrive.

– Jeg vil gjerne skrive om alvorlige ting, men jeg klarer ikke sitte med prestemine og dosere om alvoret på en alvorlig måte. Mye av det jeg skriver om som er vanskelig prøver jeg også å forstå ved å dra det gjennom, ikke nødvendigvis komikk eller humor, men et eller annet vidd som dukker opp mens jeg holder på. Det er rart med skriving, at man kan lære seg selv ting underveis mens man elter språket, eller whatever.

– Denne litt eventyraktige, skrøneaktige formen, hvor kommer den fra?

– Det er kanskje en litt corny og klein anekdote, men da ungene mine var små, og jeg ikke skreiv så mye, leste jeg ofte eventyr for dem. Da slo det meg at den klassiske eventyrformen til Grimm-brødrene og Asbjørnsen og Moe er utrolig effektiv. Det er et format du kan bruke til alt. Du kan sette opp et helt outlandish premiss, A, B, C, og så kommer Frosken forbi og løfter på hatten og sier «God Aften til Dem» med den største selvfølgelighet. Kanskje det var en liten gnist til at jeg velger en slags realistisk ramme, men ikke har noen skrupler med å introdusere hvilket som helst premiss.

– Du sier at det er vanskelig å være for alvorlig, selv om man skriver om et alvorlig tema. Men samtidig føles det nesten som om du saboterer for den potensielle alvorlige lesningen av boka med humor?

– Ja, til dels har jeg tenkt at det har vært et større problem med mine tidligere bøker. Denne er tettere på og mer emo enn noen gang, har jeg tenkt.

– Særlig når man kommer inn til byen. Da er det et stemningsskifte, fra overdrevet og skrønete, til nesten melankolsk?

– Ja. Da dukker det også opp en romanse, som jeg aldri har skrevet før. Der føler jeg at jeg går rett på. Det er flere som har spurt – ikke i forlag og alle de ja-menneskene der ute, men andre journalister – hvordan jeg klarer å skrive så distansert om fæle ting. Men det er ikke sånn jeg opplever det. Dette er jo nesten sentimentalt, har jeg tenkt selv.

– Nei, det er jeg ikke, men jeg tror ikke det er noe galt med det heller. Jeg er bare ikke vant til å være så emo.

– Ja, det er kanskje et bedre ord. Men ja, jeg prøver å venne meg til det. Den boka her krevde det.

Faldbakken poengterer selv at han snakker mye om å lage bilder når han skriver.

– Det er på en måte det jeg prøver på: å vise fram noe i stedet for å forklare det. Det blir kanskje ofte misforstått når det gjelder klassiske litterære narrativer, hvor man hamrer på hva historien er og hva man vil si. For meg, som jo kommer fra et annet sted, fra billedkunsten, er det ikke alltid hva man vil si, men hva man vil vise.

– Men når man gir det en språklig form så forventer kanskje mange et svar?

– Ja, eller en fasit eller konklusjon. I de siste bøkene har jeg jo også lagt meg tett opp mot en nesten filmatisk narrativ utvikling. Folk er jo fora opp på Netflix og de greiene der, som er så formelbasert at folk blir helt tullerusk hvis de ikke får den konklusjonen. Jeg får så mange DMer: jeg elska boka di, men hva var det som skjedde på slutten? Folk holder seg ikke for gode til å spørre direkte. Slike meldinger får jeg mange av. Men det viser jo at jeg klusser litt med forventningene til narrativet. Selv om jeg mener jo selv at det ikke er helt abstrakt. Jeg syns jo selv at jeg samler trådene, selv om det er litt vagt, kanskje.

Og vagt er det unektelig. Men det er også lett å trekke linjer mellom Faldbakkens bøker. Når jeg påpeker at det er noe beslektet mellom den ville krabaten i 

 og den etter hvert fryktinngytende klumpen i 

– Det er det ingen andre som har påpekt. Mens jeg skrev syns jeg nesten at det ble for tett på. Det er egentlig samme premiss: det er en eller annen Fritjof Fomlesen som får et vesen som utvikler seg mellom henda på ham. Det er ingen andre som har nevnt det, men jeg syns selv det ble veldig åpenbart.

– Og det er nesten en fortsettelse? Der var det en slags uidentifisert størrelse, så er det her utvilsomt et menneske.

– Ja, helt klart. Selv om det ikke var planen så tror jeg absolutt man kan se det sånn. Hele poenget med den leireklumpen var jo at det var noe midt imellom et objekt, et slags husdyr og en person, og så nærmer den seg mer og mer en person, men så slutter boka. Og så begynner denne boka egentlig der den forrige slutter.

– Det må være en eller annen fascinasjon over en uartikulert og fremmed størrelse, som samtidig er kjent?

– Ja, og i de gamle bøkene mine er det også noen ustyrlige unger som heller ikke passer inn i noe system, som bare er vill kraft. Det ligger der det.

– Og nå nærmer du deg en slags forklaring på hva det er?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg vetta faen. Men hvis man skal si noe opplagt, så er det vel at når man beskriver en figur som er umulig å sette inn i system så beskriver du også indirekte konvensjonene og reglene til dette systemet.

– Det er øyeblikk i boka hvor det føles som at du gjør narr av ditt eget alvor. Gjør du det?

– Ja, eller protesterer i hvert fall litt underveis.

Noe av det mest eiendommelig med den traumatiserte ungen, er hvordan den snakker. Først virker den nærmest språkløs, før det etter hvert virker som den har et slags språk fra før, som er i ferd med å løsne. Men man får aldri ordentlig tilgang til ungens språk, før helt på slutten.

– Når det slippes løs på slutten er det hennes språk, første gang hun snakker, og hun får siste ord i boka. Samtidig er det jo en slags rettsregistrering. Hennes burleske, naturbarn-aktige måte å snakke på blir filtret gjennom statsapparatet, de to formene flyter over i hverandre. Det kommer i form av et dikt på slutten, som man får tåle at er et dikt.

– Er du redd for at folk ikke skal tåle det?

Det moderne Oslo som portretteres i boka er et slags Sodoma og Gomorra. Oslo er en by som har brent mange ganger, påpekes det. Og i motsetning til på bruket, der en enkel bruksgut kan gjøre nytte med nevene, fremstår byen degenerert, et sted for nervesammenbrudd og usammenhengende oppførsel, et sted man drar for å miste seg selv.

– Det Oslo som jeg beskriver der er en slags blanding av inntrykket til noen som kommer hit for første gang, og en beskrivelse fra noen som har vært her alt for lenge.

– Som deg selv? Hvor lenge har du bodd her?

– Fra og til i 30 år. Hva syns du selv, er det for lenge?

– Jeg har alltid tenkt at det har en verdi å være et sted over tid?

– Det er det absolutt. Man får jo også et behov for å forstå de gatene man har gått i 30 år. Oslo-historie er noe av det morsomste jeg vet å lese.

– Ja, de sier at jo eldre man blir jo mer opptatt blir man av lokalhistorie.

– Nei, det er ikke så rart. Og detaljer, blir viktigere og viktigere. Der man brukte store overskrifter som ung blir de mindre og mindre, og detaljene blir større og større. Krig og kapitalisme og urett hviner rundt øra på en, mens man går og lurer på hvor vollen egentlig gikk mellom Øvre og Nedre Vollgate i Christian IVs Christiania.

De tre siste bøkene har vel handlet om en type nostalgi også, påpeker Faldbakken.

– Det er en formulering i boka, etter vi har kommet oss til byen: «Mitt blikk på samtiden slukner?» Er det sånn du ser det selv?

– Både ja og nei. Mitt blikk slukner, men jeg stirrer fortsatt.


Intervju

Willa Wathne

Matias Faldbakken om protesten mot eget alvor, frykten for DMs og fascinasjonen for det uartikulerte. Og «Stakkar», hans nyeste bok.

Matias Faldbakken har skrevet sin mest emo bok hittil

– Den klassiske eventyrformen er utrolig effektiv

Svevet


I often think about this thing that happened in my neighborhood ten years ago. My old friend Si and I were upstairs in the study, talking and strumming guitars. Si is one of the best guitar players I have ever heard but never records anything. I oscillate between giving him grief about that and thinking it’s sort of beautiful. His half-songs are some of my favorite songs, but he never really finishes them. Anyway, I was listening to him, when we started to hear strange noises outside. We went to the window and parted the blinds and saw big trucks on the street. One truck had a “cherry picker” on it. They had come to trim or cut down trees. It was one tree, as it turned out, a gigantic oak in my next-door neighbor’s yard. Easily two hundred years old, it was the tallest and broadest tree on our street. The thought that it would not be standing when I die had never occurred to me. But the parks and landscaping department had determined that it was diseased. We have hurricanes here. If the tree were to fall in one, it could flatten a house. We watched three tree men climb up the trunk in the fall, early afternoon light. Or one climbed, one stood in the cherry-picker basket, and one sat operating it. They sawed off all the branches, down to the limbs, and dressed the tree stark. That was first. Then they took the smaller limbs. It stood there naked and thick, As if these had been its bones or truest body. That’s when we heard the boom. Felt it, rather, and heard it, too, the sound of a big oak limb hitting the ground. One after another they dropped them—BOOM! Each time the windows rattled, And the floor vibrated. You could tell how much biomass was hitting the street. At some point, amid those little quakes, we started to hear these other sounds. The men shouted at each other, not just commands but higher-pitched chatter. They had been quite workmanlike, but now something unusual was happening. We strained to make out their words above the buzzes of the saws and engines. There were little exclamations. “Ho! See him that time?” And all would go quiet. “Right there,” I heard one say. “That’s the nest.” He gestured with his chainsaw. We couldn’t tell what they were talking about at first—a nest of birds? Hornets? It was Si who heard them say, “Flying squirrel.” The tree had flying squirrels in it. Glaucomys Volans, the Southern variant. They live here, but you never see them. Flying squirrels move at dusk or in the night and seldom are seen, yet numerous. That was a sentence that ran in the local Morning Star in the mid-winter of 1953. They make a home in holes hollowed out by other animals, mostly woodpeckers. People liked to keep them as pets and would even cut down trees to catch them. Galucomys, I read, is Latin for blue-gray mouse. Obviously “Volans” means flying. They don’t really fly, of course. They glide. Their skin flaps stretch, and they glide. They make themselves into paper airplanes and slide through the air in the trees. They make themselves into their own parachutes and artfully slow their descents. Supposedly they can travel more than one hundred and fifty feet on a single ride. God knows how many generations of these creatures had been raised in the tree. It may have been like a city to the flying squirrels, this oak, an ancestral mansion. One particular squirrel was proving a devilment to the tree men, rushing at them. A mother—her kits were still in the nest, and the nest lay exposed on the ground. She was freaking out and refusing to leave the tree. She scampered up and down. The tree had become a spike that stuck straight up sixtyish feet into the blue sky. She raced to the top and got trapped and actually squatted there atop the spike. The men stood on the ground and gazed at her with a kind of amused admiration. Si and I watched it all from the open window. He had taken out his camera-phone. Memory says we could see her trembling, but we would have been too far away. There was an instant like an inhalation, and then she launched herself into the air. It was amazing how slowly she seemed to move during the few seconds airborne. She landed in the middle of the street and froze there, seized up on the concrete. Probably she had managed for her entire life to avoid having to land on that shit. One of the men went over to her, bent down, and bothered her with his helmet. She sort of grudgingly let herself be nudged off the street and into some bushes. I like to imagine she managed to collect her kits again and set up in another tree, But who can say—the experience of displacement may have been too traumatic. The men made a cut at the base of the tree and put a chain around it, higher up. The other end was hooked to a vehicle, which backed up and away from the tree. The trunk cracked and came down hard on the street like a statue being toppled. That made the biggest sound of all. Everything shook. Some car alarms went off. The last thing they did was chainsaw the oak into slices, load it, and haul it away. Si and I were both pretty much stunned by the whole thing. Neither of us spoke. Every few years I ask about the video, but he says it’s lost or on an old computer. Which is hilarious because that’s exactly what he always tells me about his songs. 

Glimt

John Jeremiah Sullivan on flying squirrels.

The Flight by John Jeremiah Sullivan

The flight 

Det er allerede en god del år siden Oscar Blesson (26) først dukket opp som et slags ungdomsalibi for miljøet rundt Tommy Tee. I 2015 slapp han låten «Watch the Boy Grow», og fikk oppmerksomhet fra spesielt den eldre garde som hadde sett seg lei på den rådende trenden i hiphop-musikken, nemlig låter med lite tekstmessig substans og større interesse for det rent soniske, i form av lek og eksperimentering med verktøy som autotune. Oscar Blesson var ikke en sånn. Han rappet på den gode, gamle måten, og han gjorde det på engelsk, slik kredible norske rappere gjorde på 90-tallet, da norsk rap på norsk fortsatt var synonymt med reklame, tull og tøys.

Men nå har Oscar Blesson fra Holmlia snudd helt. De siste par årene har han sluppet en stadig strøm av singler på norsk, og til og med fått en hit med «Er du dum» sammen med Jonas Benyoub. I starten av september kom også et album, v

– Jeg har alltid planlagt å gjøre ting på norsk, sier rapperen, mens han snurrer på rattet i først den ene retningen, og så i den andre, i et forsøk på å manøvrere leiebilen vi sitter i ut av det som virker å være en  labyrint av veiarbeid og stengte gater designet helt spesifikt for å holde biler fanget på Grønland i Oslo.

– ​​Men først var det sånn, la meg gjøre det under et alias. La meg kalle meg «Unge Herman», bruke maske …

Den egentlige bilen hans fikk for noen uker siden motorstopp midt mellom Oslo og Kristiansand.

– Men jeg følte meg alltid for bra for det. Det var ikke det jeg skulle gjøre. Jeg skulle bli verdensstjerne, og så, når jeg hadde gjort alt det, skulle jeg komme tilbake hit og gjøre det på norsk.

Oscar Blesson

Et telefonnummer, som ifølge skjermen på dashbordet er oppført som «Skrrrrt», ringer. Det avtales henting senere på dagen. Når man likevel har tilgang på bil, hvorfor ikke?

– Så var jeg med Abidaz, den svenske rapperen, og han var sånn, «Bror, du måste rappa på norska. Bror, du kan inte spela mot Barcelona, du måste spela mot, vad heter ni här, du måste spela mot Vålerenga!».

Ikke alt har et klart definert startpunkt. Oscar Blessons karriere har det. Vi skal ganske nøyaktig ti år tilbake i tid, og vi skal til Bjørnholt videregående skole på Søndre Nordstrand i Oslo, og Den kulturelle skolesekken. Rapperen Son of Light, på 90-tallet og tidlig 2000-tall kjent som N-Light-N, og i senere tid som Lyset, turnerte med albumet 

– Jeg bare okei, «Son of Light», hvem faen er det? Så jeg søkte han opp, gjorde en kjapp 

 før han kom og bare ah, okeeei, han er artisten til Tommy Tee. Og er ikke Tommy Tee en hiphop-legende i Norge, eller noe? Jo, det er han.

Blesson gikk i mediaklassen og ble rutinemessig, i kraft av sin deltagelse i lydgruppa, spurt om han ville delta på opprigg. Han sa ja umiddelbart.

– Jeg tenkte at jeg skulle rappe for ham når han kom, for jeg visste at jeg hadde noe spesielt.

Litt ut av det blå dukket en mulighet opp. 

– Han spurte meg og kompis om hvor toalettet var. Kompisen min holdt på å svare, men jeg avbrøt og bare: jeg kan vise deg, jeg kan bli med deg ned, jeg.

Da Son of Light etterpå skal ut og ta en sigg blir Blesson med. Han forteller at han også rapper, og spør om han kan rappe en 

 for ham og han var sånn «ah, heftig»! Dette var før han spilte, så han var sånn, hva sier du til at jeg tar deg med opp på scenen? Jeg var litt sånn, nja, hm, den er litt syk, ass. Jeg tror egentlig at jeg sa nei.

– Men midt inne i settet så drar han i gang en syk 

: «Dere har et stort talent blant dere …», og jeg bare ah, nå begynner han. Så sier han navnet mitt og alle bare wøøy! Så jeg gikk opp der, rappa verset mitt, og så utvekslet vi kontaktinfo. Han pleide å ringe meg i ny og ne og bare: rap et nytt vers for meg, rap et nytt vers! Over telefon. For å sjekke om jeg fortsatt hadde det. På den tiden så var det ikke … Jeg hadde ikke spilt inn ting, og han kom jo fra en eldre skole, også, så han var bare sånn: bare rap litt for meg, la meg føle den energien.

André Hadland (47) alias Lyset og Son of Light husker godt når vi ringer og spør.

– Jeg la merke til ham ganske kjapt, forteller han. 

– Han var utrolig interessert. Han observerte nøye og meldte seg frivillig med en gang til å rigge. Mens vi rigget ut og inn spurte han meg masse. Tidlig i samtalen la jeg merke til at han var over gjennomsnittet interessert i raphistorie, og hadde veldig gode referanser. Så spurte han meg om han kunne spytte noen bars for meg. Jeg tenkte at dette er jo knallbra, dette er sånn det skal være.

e. Sånn som vi vokste opp. Med alt det det innebærer, ting som unge rappere i dag kanskje synes er litt kjedelig. Dette med å grave. Det virket 

Møtet med Hadland førte Blesson inn i miljøet rundt Tommy Tee. Skjønt, Tommy sjøl, norsk hiphops gudfar, som han kalles, var ikke bare lett å få kontakt med. Blesson skaffet seg nummeret hans på en releasefest, men møtte telefonsvareren hver gang han forsøkte å ringe.

– Så ser jeg at han skal ta i mot en Tono-pris eller noe et eller annet sted, og tenker, okei, da bare fanger jeg ham der, da. Ferdig!

Etter det jobbet de sammen i fire år. Men Blesson ble aldri en ny TP Allstar.

– Jeg lærte mye mens jeg var der. Blant annet å være en særing. Men jeg måtte bare videre, lære ting på egen hånd.

I tillegg så var det dette med å alltid være yngst. Ikke alltid en fordel. Først var planen å kalle albumet «Benken brenner».

– Jeg har liksom vært innbytter så lenge. Ung og lovende talent som har fått høre «du er så flink!». Flink! «Flink» doesn’t pay the bills. Flink er … hvem faen bryr seg om det, liksom.

Det så helt annerledes for et par år siden. Blesson hadde innsett at for å lage musikk på engelsk, måtte han bo et sted hvor de snakket engelsk. Man måtte se folk i øynene, puste språket, få det i blodet. Han dro med andre ord til London.

Så, mens han var hjemom Norge en tur, brøt korona løs. 

. Samfunnet stengte og han kunne ikke reise. 

– Da skjønte jeg at den engelskdritten bare var å gi opp for nå i alle fall, sier han.

Han gikk i studio og spilte inn et vers på norsk.

– Da jeg hørte hvordan jeg hørtes ut på norsk … Det var ikke så gærnt ass … Det var egentlig 

, funker det her!? Et helt nytt språk, en helt annen måte å lage musikk på. Det er norsk, du kan si hva faen du vil, skjønner du?

– Jeg kan ta opp problemer jeg aldri snakker med vennene mine om. Jeg holder ingenting tilbake. Jeg kan fortelle folk hva jeg dealer med gjennom en låt, men jeg kan ikke si det til dere nå for eksempel. Det hadde kommet ut på en helt annen måte.

– Du oppdaget en bekjennende form for låtskriving?

– Ja. Og så bruker jeg det litt som speil, for å se hvor jeg er i livet. Det er ikke alltid jeg skjønner hva jeg dealer med, eller går gjennom, fordi det går så jævla fort. Låten «vi blør i kor.» hitta meg som faen en uke etter at jeg hadde laget den. Bare 

, hva er det han som har laget den dealer med? Han går gjennom noe sykt … Og det var meg selv. Det skjønte jeg ikke da jeg lagde den. Det eneste jeg husker fra den sessionen var at jeg var litt sliten.

I utgangspunktet var planen å lage en mixtape, ikke et album. De fem første låtene han hadde gjort på norsk pluss tre nye låter, hvorav planen var å slippe én som singel. En liten pakke låter mer motivert av et ønske om å bli lettere å booke enn en tanke om å lage et helhetlig prosjekt. Blesson mener at folk er «pissredd» for å slippe et helt album bare for at det ikke skal streame. Det er derfor folk slipper en og en singel, liksom tester ut vannet.

 ligger det derimot noe ektefølt, og det bunner i en erkjennelse som dukket opp under pandemien.

– Det startet med en liten refleksjon: At vi hadde det 

, at vi blødde samtidig. Og du kom deg virkelig ikke unna det. Det var alle i samme båt. 

– La oss være sammen om det. Dele smerten. Det er ikke alle som har penger til psykolog, eller tid til å stå i kø i et år halvannet bare for å få en psykolog som man plutselig ikke har kjemi med heller. La oss heller stå sammen om ting. Vi er alle i samme båt. La oss være gode venner med hverandre og prate om ting.

er han i ferd med å meisle ut en ny Oscar Blesson. Men navnet er det samme. Egentlig heter han Karl Oskar Larsen Klazai. Oscar Blesson-navnet er etter faren Tony Blesson, som gikk bort i 2019. Faren var også musiker, var fra Elfenbenskysten og lagde afropop, og hadde en hjemmestudio-rigg som dominerte leiligheten da Oscar vokste opp. Musikken ligger på Spotify. Blesson beskriver den som «nesten som den nye Beyoncé-skiva».

– Smerte og sånne ting er det eneste vi har til felles som mennesker. Det er noe som er uunngåelig for alle. Det er når man er sårbar man virkelig kan bonde, for det er det vi har til felles.

Han sier at tapet av faren har forandret ham til det bedre.

 måter, det er helt jævlig at han er borte, liksom, men jeg prøver å se det positive i ting. Hva er det du sitter igjen med? Hvilke minner har du, hva er det den personen har lært deg? Det er det viktigste. Ikke å sitt å 

 på ting som skal skje en eller annen gang uansett. Det er lett å si, det var for tidlig, men liksom, var det egentlig det? Det er trist, men det har forma meg, har gjort meg mye mer mottakelig for verden. Mer åpen og sårbar. Du setter mye mer pris på ting. Så jeg bare tar alt på strak arm. Vi er her for å føle.

– Du kan alltid gjøre det bedre. Hvis det ikke funker så er det av en grunn. Ikke dvel ved det, bare lag noe bedre. Alltid ha fokus.




Rapper Oscar Blesson (26) har mistet faren, byttet språk til norsk og kvittet seg med flinkis-stempelet. Albumet «Vi blør i kor» er særs personlig.

Oscar Blesson om å mistet faren, bytte til norsk og å kvitte seg med flinkis-stempelet

Oppsøkte Tommy Tee uanmeldt på prisutdeling: – Okei, da bare fanger jeg ham der!

Dette er saken 

«Ho hadde alltid tenkt som så, at det fanst ingen vakrare farge enn grønska i nyutsprungne bjørkeblad. Det fanst ingen vakrare lyd enn klirringa frå sauer som nett var slepte ut på bakkane, og ikkje noko vakrare syn enn fjellsider som var kvitt dei siste fennene med snø.

Laila Vassenden valde seg mai, for i han hadde det gamle allereie falle.

Ho valde seg mai, for i han var det nye framleis nytt.

My first, my last, my everything.
It’s gonna be MAY.
Ha-ha.
Det nye. Det gamle. Det nye. Det gamle. Det var mai-sola som skein inn over ho akkurat no, maistøvet som kvervla i lyssøylene på tvers av rommet, mailufta ho kunne kjenne draget av gjennom det opne soveromsvin- dauget. To fuglar song til kvarandre der ute, kjapt og jagande som barnehagebarn, og det dei sa var: Mai! Mai! Kan du tru at det er mai? Det er sant, det er sant, det er heilt, heilt sant!

Mai, tenkte ho, var det bitte vesle, halve sekundet som er notida, knivseggen fortida og framtida balanserte på, den jublande stunda på toppen av huska. Og her, liggande i senga i det som ein gong hadde vore jenterommet hennar, nyss vekt av salutten som fortalde at no – no! – byrja den 17. mai, kjende ho alle tidslaga falde seg over einannan og nulle einannan ut. Ein månad før ho sjølv fylte tjuefem, låg ho over omrisset av sin eigen kropp som ti år, tretten år, seksten år gamal. Ho hadde tynne lemmar dekte med dun, ho hadde akkurat blødd på lakenet for fyrste gong, ho var varm i heile seg fordi ... Berre fordi. Kroppen hen- nar på madrassen strekte seg over alt det som ein gong hadde vore, ho var heilt ny i eit terreng som knapt hadde endra seg.

Tenk: Morgonar akkurat som denne, der ho låg vaken lenge før smella gjekk av i grustaket, og overtydde seg sjølv om at dei aldri kom til å kome, at eit hòl i tida hadde opna seg medan ho sov, og slukt heile 17. mai. Så håplaust! Akkurat då kvardagen skulle rykkast ut frå den snublande keisemda og piskast til å rope hurra, akkurat då livet skulle tvingast til å opptre slik ho meinte det alltid burde gjere!

Tenk: Det hadde vore magi.
Tenk: Kunne han framleis fungere?» 

– 183 sider utgjør denne boka. Hvorfor valgte du å plukke fram akkurat dette?

– Eg tenkte det fungerte fint som ein inngang? Det er henta frå det andre kapitlet, då lesaren fyrst vert kjend med Laila, éi av dei fire karakterane boka krinsar kring. Å vakne opp på 17. mai, å prøve å plassere sitt eige litt flytande medvit inn i den tida og det rommet som nasjonaldagen utgjer … Eg syns det er ein bra stad å starte.



– 17. mai har jo sjeldent blitt viet særlig stor plass i litteraturen. Hva er det med nasjonaldagen som egner seg som utgangspunkt for en kollektivroman?

– 17. mai er ein kollektiv dag, samstundes som grensa mellom av det å vere del av det fellesskapet ei offentleg nasjonaldagsfeiring er, og det å vere ganske einsam, ofte er ganske skjør. Dei fire karakterane i boka mi er knytta saman på ulike vis, og i løpet av dagen tangerer dei kvarandre og vert nøydde til å forholde seg til kvarandre. Men i bunn og grunn går dei gjennom dagen aleine; dei kjem seg aldri heilt ut av sine eigne bobler, og dei greier aldri å eigentleg formidle utad kva det er som skjer på innsida. Som jo er eit definerande trekk ved den menneskelege tilstand.

– Er det snakk om et til nå uforløst litterært potensiale?

– Absolutt! Om eg med denne boka faktisk har forløyst det, er eit anna spørsmål, som eg overlet til andre å svare på.

– Du har jo lenge stått på den siden, som kritiker og redaktør. Hvordan er det å debutere som forfatter med den erfaringen? Var det en større selvbevissthet involvert, eller enn mer analytisk enn intuitiv skriveprosess? 

– Om eg ikkje hadde greidd å legge det analytiske blikket på hylla i sentrale delar av skriveprosessen, hadde det nok aldri vorte ei bok av det. Å vere sjølvkritisk og å evne å redigere seg sjølv sånn litt undervegs, er utvilsamt gode eigenskapar å ha med seg forfattar. Men det finst eit punkt der desse eigenskapane vert meir av ei hindring enn ei produktiv kraft, og då må ein ganske enkelt be den indre kritikaren om å gå og ta seg ein kaffi medan du rundar av fyrsteutkastet. Elles trur eg jo heilt klart at erfaringa som kritikar og redaktør har spelt inn i opplevinga av å debutere skjønnlitterært. På den kjipe sida står det kanskje meir stoltheit på spel, på den positive sida veit eg at det ikkje er så frykteleg, frykteleg farleg – sjølv om det i perioder kjennes slik ut.

– Flere av karakterene i boka opplever å vende hjem til bygda i anledningen nasjonaldagen. Laila Vassenden kjenner "(...) alle tidslaga falde seg over einannen og nulle einnanen ut" når hun returnerer til jenterommet. Hva er det denne erfaringen rommer, og hvorfor tror du det er et bilde som har vist seg å fungere så godt i litteraturen?

– Eg veit ikkje, men for meg viser dette til ei ganske konkret kjensle som kan oppstå i visse rom: At dei er fylt av etterklangen av den du var då du var eit heilt anna - og samstundes akkurat det same - mennesket som du er i akkurat dette augeblikket. Å miste den personen du eingong var er både frigjerande og enormt sørgeleg – og kanskje heilt uunngåeleg.

Utdrag

Utdrag fra en kollektivroman om en kollektiv dag 

Tidens ånd er ikke bare et nyhetsbrev. Snart lanserer vi en fullverdig nettside med intervjuer, kritikk, kulturanalyser, løst henkastede bemerkninger om kultur- og åndsliv, korte tekster, lengre tekster, reportasjer og essays. Følg med på tidensand.no!

I mellomtiden rekker du å lese Audun Vinger om: da innhegningen utenfor Bylarm-delegatloungen snurpet seg sammen fredag kveld, og samtlige innbyggere i byen latet til å arbeide med noe med booking og 3/4 av dem bestemte seg for å røyke sigaretter samtidig, og til overmål var samlet i dette lille inngjerdede kvadratet. Der og da, presset sammen som sauer i en misligholdt sauegård i utkanten av et boligfelt, bestemte jeg meg vel for det finnes bedre måter å utnytte en fredagskveld på, selv i etterdønningene av Selma French’ bejublede showcase-konsert. En nyinnkjøpt halvliter ble satt igjen på en ledig bordflate, og jeg snek meg hjem ut en sideutgang, til en god stol der jeg sovnet inn til Fulham vs. Nottingham Forest på fjernsynet. Aah.

Men på vei hjem fra togstasjonen etter en kort utenbystur lørdag, hadde jeg fått kreftene tilbake, og kunne ikke rett og slett ikke unngå fristelsen som lå i double bill’en med solokonserter fra Jon Ranes og Marstein, aka de to mest oppvakte i Undergrunn, norsk musikks store vinnere i 2022. Det er morsomt hvordan de vokste organisk under pandemi-årene, holdt på med sitt uten at noen av «de voksne» fikk det med seg. De ble først oppdaget fordi de var så unge, det var liksom poenget med dem. Support for KUUK på Blitz og slikt. Men jeg husker veldig godt at de ble buet av scenen av et Sentrum Scene stappfullt av pappagutter da de var support for ungdomsrapperen Lil Mosey i 2019. Med utgivelser og små konserter klarte de å vokse likevel. Vips var de blitt landets mest populære, og det må sies, et par av låtene på sistealbumet deres er da også klart de beste melodiene på noe norsk popalbum i år. Spesielt de mange lekre hitsene, men i en låt som «LSD» viste samtidig et åndelig laksesprang av dimensjoner, en av de mest troverdige låtene om den psykedeliske erfaring vi har hatt på norsk. Åpenbaringen er så kraftig, naturfølelsen så taktil, at man kommer seg inn til det innerste av eksistensens kjerne: de vil ut og kjøpe Gucci. Det sitrer.

Det er blitt snakket en stund om tentakkelaktige ambisjoner i mange retninger, og sannelig min hatt blir begge solo-acts lansert samtidig, av verdens største plateselskap Universal, som hadde alle sine sjefsrepresentanter til stede i Kulturkirken Jakob denne kvelden.

Og én ting blir tydelig: Det er kombinasjon av medlemmene i Undergrunns personligheter som stemmer så godt sammen.

Jon Ranes, han med halvlange krøller og tidvis Gibson SG, utviser klart mest personlighet på egenhånd som Loverboy & the Heartbreakers. Han har oppdaget sin indre sjel og en ny sangstemme, og fremstår her med dønn ærlig følsom poprock på norsk, med meget enkle og emosjonelle tekster om kjærlighet, underlegenhet og voksesmerter. Det låt så ærlig at ryggmargsrefleksen tilsa at det var ironisk, men nei, dette holdt stilen hele veien gjennom, med tekstlinjer om «min søte pus», joviale refrenger, pen falsett, gitarsoloer og en bandfølelse som smittet. Det kom stadige ungjentehvin fra publikum, det var som å bevitne levende boyband-installasjonskunst. Stemmen og fremtoningen hans er ekstremt sympatisk.

Da var det en anelse mer skuffende å se opptreden til Marstein, som jeg hadde inntrykk av at var den smarte i gjengen, men som fremstod noe porøs innholdsmessig uten de andre rundt seg. Dopreferansene, designerklærnamedroppingen, det italienske – det er gøy og typeriktig, men det blir ganske banalt uten det andre stillaset rundt. En smekker ballettdanser var med under hele opptredenen av uante grunner, og stadige referanser til Medici-familien, mafia og katolsk messe gjorde det litt anstrengt og kunstlet. Da han høytidelig døpte noen i publikum med Champagne, ved å fukte deres panner med denne franske eliksir, sendte det tankene til den kunstferdige Bærum-rapperen Pen Gutt som hadde en liknende seanse nøyaktig samme sted noen år tidligere, også det på Bylarm. Han hørte vi dessverre ikke særlig mer til.

Nå viser det seg å gi mer mening på minialbumet som slippes i dag, musikken låter langt mer beefy og sammenhengende her. «Frida Kahlo» er hiten som jeg har sunget på inni meg siden, men det er ikke helt enkelt å se hvor han ønsker å gå med akkurat den kunstreferansen. Denne livekvelden var det i alle fall teknisk knockout fra Jon Ranes. Og det var søtt å se Ranes på første rad, syngende med på tekstene mens han støttet sin venn som stod der på scenen. De hører sammen.

Dette nyhetsbrevet er skrevet av Audun Vinger og Ida Wammer. 

Nyhetsbrev

Undergrunn-rapperne Jo Marstein og Jon Ranes har sluppet hver sin skive. På Bylarm gikk sistnevnte seirende ut.

Alle artikler