Imaginære krangler i dusjen, P1 mot engstelse, Cormac McCarthy og fotball som teater

«Jeg hater nyttår, skrev den italienske revolusjonære filosofen Antonio Gramsci i en tekst i 1916, nyttår ga ham følelsen av å miste følelsen av kontinuitet i liv og ånd.». Dette kunne vi lese i Klassekampens bokmagasin i starten av 2023, og to tanker slo oss: Har vi ikke snart nådd et metningspunkt for tekster som starter med et sitat, hvor sitatet mest virker som en proxy for, ja, en bedre inngang.

Den andre tanken var mer en nikkende anerkjennelse av at det ikke er noe greit å miste følelsen av kontinuitet og ånd, så her en overgang til uka hos ... Tidens ånd:

Er samtalene vi har om kunst like lette å etterlikne som kunsten selv?

«Real fans of Werner Herzog are priests.»

Shots fired!

Basert på alt som har skjedd hittil, kunne man kanskje ha forutsett at det ville oppstå. En filmtwitter-generator som spytter ut kontrære meninger for å skape engasjent når «du ikke vet hva du skal poste». Et program som gir følelsen av å ha en imaginær krangel i dusjen, bare uten alt det rennende vannet.

I samtaler om AI-teknologiens påvirkning på kunstfeltet er man påpasselig med å påpeke at maskinen bare kan etterlikne menneskelige mønstre, og at den derfor ikke i stand til å skape noe annet enn variasjoner av noe som allerede finnes. Kort sagt, maskiner er ikke kreative, og kan ikke skape noe nytt. Men, som Morgenbladets kulturkritiker Aksel Kielland skrev i forrige uke, oppfører filmindustrien seg allerede som en kunstig intelligens, da den i mange år har produsert formelbaserte filmer og serier basert på fokusgrupper og trendanalyser.

Gjelder da forutsigbarheten også for publikum? Er samtalene vi har om kunst like lette å etterlikne som kunsten selv? Betyr det at vi også er en del av maskinen?

Les hele saken her.

Samtalen vi har om kunst

Apropos samtalene vi har om kunst og kunsten selv. Vi har anmeldt Park Chan-wooks Decision to Leave og Babylon av Damien Chazelle. En av dem en «tre timers trailer», den andre en «original neo-noir». Hint: førstnevnte er filmen som handler i tre timer og åtte minutter. Den andre varer bare i 2 timer og 18 minutter.

Filmene blir lengre, låtene blir kortere, og uka ... den går videre ;-)

Smakssak: Lars Berrum

Det blir bare mer og mer Lars Berrum.

Ikke så rart, han er en av landets beste til å holde en mikrofon og si ting folk ler av. De siste stand up-forestillingene hans, Tuttifruttiland og Amor Fatigue, ble begge kritikerrost og publikumsbesøkt.Et annet stikkord er podkast-suksess. I NRK-podkasten Berrum & Beyer snakker om greier, snakker Lars Berrum og Martin Beyer Olsen om ting som skjer i livet og i hodet, ofte sammen med gjester. Ifølge Podtoppen.no er Berrum og Beyers podkast Norges nest mest populære, kun slått av NRKs nyhetspodkast Oppdatert.

Men akkurat nå er Lars Berrum mest aktuell med å feriere i varmere strøk, men preferansene hans tar aldri fri.

Essay: Menn mest pistol var midt i blinken

Det positive med å bli eldre er at man blir mer likegyldig til det meste, inkludert rigide forestillinger om kjønn og litteratur, skriver Elise Winterthun.

Det er bare få år siden jeg begynte å lese Cormac McCarthy, som i vinter er aktuell med to nye romaner. En stund tenkte jeg på ham som en slags Hollywood-forfatter. Første gang jeg hørte navnet, var da filmatiseringen av Ikke et land for gamle menn gjorde enorm suksess i 2007. Seinere var det den irriterende fankulten som gav meg avsmak. I takt med genistatus er McCarthy gjenstand for en rekke troper, hvor alt fra nidkjære arbeidsmetoder til skrivemaskin (en lyseblå Olivetti til 50 dollar!) får en mytisk dimensjon. Han lar seg aldri intervjue, som bidrar til mystikken – ifølge kilder skal han ha takket nei til opptredener selv da han var så fattig at han måtte vaske seg i en bekk. Gjesp. I mine studieår, da jeg identifiserte meg med tredjebølgefeminismen og dens hyllest av selvutleverende og underkjente kvinnelige forfattere, sto det innesluttede mannlige geniet som skrev om menn med pistol ikke særlig høyt på leselista.

Roberto De Zerbis fotball sammenlignes med Bertolt Brechts teater

En av de mest spennende (og provoserende) fotballskribentene å følge med på om dagen er skotske Jamie Hamilton. Spennende, fordi han ikke er redd for å intellektualisere sporten. Provoserende ... av samme grunn. Hamilton tar gjerne i bruk teoretisk stoff fra filosofiens og litteraturens verden for å belyse hvordan vi forstår fotballen. Han er opptatt av hvilke ideer, forutsetninger og implisitte antagelser som ligger til grunn for hvordan vi ser, forstår, fortolker og spiller fotball i dag.

All fotball befinner seg på spekteret mellom posisjonisme og relasjonisme, mener Hamilton. Men nå har pendelen svingt så mye i retning den rasjonelle, kontrollorienterte posisjonismen, at noe vesentlig ved spillet synes å være i ferd med å gå tapt.

Les hele saken her.

PS: Invitasjon til eksklusiv norgespremiere på The Cathedral

Det er fortsatt noen plasser igjen på visningen av The Cathedral (regi: Ricky D'Ambrose) på Kunstnernes Hus nå på torsdag, 26. januar klokka 18:00. Send en mail til post@tidensand.no, og du er på lista!

Ps(st): Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt?

Meld deg opp på mailinglisten vår og få det uten forsinkende mellomledd i stedet for! Det kan du gjøre her.