Bli Tidens ånd-abonnent!

Hva får du?

Saker ingen andre publiserer, kulturkritikk (også den hensynsfulle slakten!), intervjuer som går i dybden, litterære reportasjer, trendfølsomme kulturanalyser, sjangeroverskridelser, lange essays og korte bemerkninger om det som er i tiden. Du får også ukentlige nyhetsbrev der vi tar stilling til ukas viktigste begivenheter og får utløp generelt, i tillegg til invitasjoner til en rekke arrangementer, som konserter, debatter, filmvisninger, salonger og fester.

Hva får du ikke?

Lanseringsjournalistikk, klikkagn, raserifeller, anmeldelser som tar form av anbefalinger, «Norges 100 mektigste kulturpersonligheter», lettvinte analyser, knekkprosa, oppskriftspreget duplo-journalistikk.

Så, ja: her blir du abonnent.

Her er noen av sakene i Tidens ånd:

Hvordan er det å jobbe med Lars von Trier?

Av Ludvig Furu

– Lars tror på det ufullendte og uperfekte. Han liker når det sniker seg inn uventede feil eller overraskelser. Han synes det gir en følelse av autentisitet, som jeg også synes representerer ham som menneske, sier Louise Vesth, produsenten til Lars von Trier gjennom 12 år.

Les saken her.

NRK-scenen er et symptom på livemusikkens død

Av Audun Vinger

Hvorfor kan ikke for en gangs skyld musikk være musikk. Hvis folk skal få et tett forhold til musikkopplevelsen igjen, og komme seg ut på konsert før hele systemet raser sammen, trenger vi alle mann til pumpene. Vi må vise hvordan det egentlig er. Jeg ønsker et NRK som rapporterer fra virkeligheten, som er på konserter og klubber landet over, som har lengre intervjuer, som er med i studio og studerer prosess og diskuterer musikktekniske og sosiologiske aspekter ved artister som på forskjellig vis setter sitt avtrykk på verden nå. Og, ikke minst, som presenterer og dokumenterer lokale, kan hende små, men eksplosive miljøer som skaper essensielle menneskemøter og stor musikalsk kunst her og nå. Gjør det neste gang, a! Jeg kan ikke tenke meg noen bedre utnyttelse av lisenspengene enn det.

Les saken her.

Hvor langt kommer en flaske rødbetejuice seg på et norsk museum?

Av Yngve Sikko & Ida Wammer

Vi satte kursen mot Munch-museet, Skrik og Madonna. Med en bul i jakka, et veldig tilgjengelig pressekort og med samme følelse som når man passerer sikkerhetssjekken på en flyplass – bare at med ulovlige substanser i bagasjen, og all den mistroiskheten sånt noe fører til. Hadde ikke billettøren blikket festet på på bulen gjennom hele møtet??

Ingenting å bekymre seg for (bortsett fra for kunsten!), viser det seg, idet vi glatt passerer de som kontrollerer billett, og dernest de to i garderoben, som smiler kort, men som ikke viser tegn til å ville ta fra oss jakken (med bulen). Vi fortsetter inn, eller opp alle rulletrappene, opp til det aller helligste.

Les saken her.

Kippers og Kapers på restaurant Null Null: – Mer kokketering enn kokkelering

Restaurant Null Null er nok et bidrag til den stadig voksende porteføljen til Flott Gjort. Dette er utelivsgründerne som «skaper fremtidens møteplasser» ved å teppebombe Oslo med konseptsteder – Rent Mel, Becco, Vin Vin, Trekanten – steder med det til felles at de serverer nøye planlagt sjel på boks: «møteplassene» er så utstudert og ferdigeltede at det sjelden er rom for at en egen, utemmet aura kan oppstå mellom veggene.

– Jeg kan ikke se for meg at Null Null kommer til å fylles av liv og røre, sa Kippers, og skulte mot strålanternene og vasene fylt med spaghetti.

Les saken her.

Det anti-estetiske i Kjetil Røeds prosjekt

Av Thula Kopreitan

Å ta kunstneren på alvor er å slutte å umyndiggjøre henne med alle mulige hensyn i frykt for at hun skal gå i stykker. Hadde man ikke brydd seg om kunsten hennes, hadde man ikke giddet å bruke tid og krefter på å la den virke inn. Leseren og kunstneren må ha tillit til at kritikeren har omtanke i aller første ledd. Kritikeren må få lov til å bli begeistret, henrykt, oppgitt, kvalm og rasende. Dette er innlevelsen, som er den virkelige kjærlighetserklæringen, ikke analysen.

Les saken her.

Gunnhild Øyehaug: – Jeg skjønner ikke noe av plott

Av Torgeir Holljen Thon

– Det er en indre motsetning i skrivingen din, føles det som, mellom entusiasmen og inderligheten på den ene siden, og ironien og karikaturen på den andre. Er det en reell motsetning når du skriver?

– Nei, jeg er 100 prosent ironisk hele tiden. Haha. Nei, det er helt sant, det er gjennomgående i det meste jeg gjør, både litterært og personlig. Det er en balanse det har tatt meg tid å forstå hvordan jeg skal oppnå. Jeg kan fort bli lei av ren sarkasme, selv om det også kan være befriende. Men det må også lodde dypere, og komme i kontakt med noe … varmere, som er eksistensielt avgjørende på en eller annen måte. I et essay skriver jeg at jeg-formen er vanskelig fordi det ligger sentimentalitet og nostalgi og lurer bak hvert et hjørne. Det er et eller annet med intimiteten i jeg-formen som jeg kan reagere på med en kraftig allergi, når jeg leser en sånn fluffy fortellerstemme som er tett innpå øret ditt, da får jeg noia. Den danske poeten Mette Moestrup har sagt en gang at hvis du har et veldig varmt materiale, så hjelper det å bruke en kald metode. Og hvis du har et kaldt materiale, så hjelper det å bruke en varm metode. For meg gir det veldig mening.

– Ofte når man leser ting du har skrevet er det ikke så vanskelig å gjenkjenne at det er deg. Er det bra eller dårlig?

– Jeg er litt usikker. Jeg kan jo bli irritert på min egen metode og prøve å komme meg ut av den. Men så hanker den meg inn igjen. Så jeg må nok bare godta at jeg er prisgitt min egen personlighet. Jeg tror det jeg alltid kommer fram til når jeg er i sånne selvkritiske faser, som man jo er i noen ganger i lenger perioder av gangen, eller jeg da, for å bytte subjekt i den setningen, er vel egentlig bare at jeg må skrive det jeg kan. Det pleier min kollega Gunnar Wærness å si: Du må skrive den boka du kan skrive, ikke den du vil skrive. Jeg har prøvd mange ganger å skrive på en annen måte, men det blir alltid dårlig. Det verste var da jeg prøvde å skrive som Tua Forsström. I seks år stanga jeg i veggen. Helt til jeg forstod at jeg jo ikke er Tua Forsström. Så da godtok jeg at jeg må skrive prosa. Man kan jo håpe at det skal komme et kometnedslag i min egen hjerne, og at jeg blir transformert til Sigrid Undset eller noe sånt, men jeg tror ikke det kommer til å skje.

Les saken her.