Jeg var naken første gang jeg ble obs på Bret Easton Ellis. Jeg satt i en badstue i den lille svømmehallen ved Brandbu Ungdomsskole en fredag ettermiddag, noe jeg hadde gjort sammen med faren min en årrekke i oppveksten, og av en eller annen grunn fortsatte med ut ungdommen, så lenge jeg bodde der. I en artikkel i VG, som meget 

 ble lest der den ene dagen i uka, som ledd i en slags nedstigning til folket for far og sønn, sto det en artikkel om en forfatter som hadde skapt enorme kontroverser borte i USA i sammenheng med utgivelsen av med sin andre roman 

Spesielt for sin grafiske fremstilling av vold mot og drap av kvinner, og en generell dekadent livsanskuelse i en ny verden der penger og status betydde alt. I Australia måtte man visstnok selge boken skjult med gråpapir, eller noe i den dur. Det er klart at nysgjerrigheten ble vekket av at en skarve roman kunne avstedkomme slike reaksjoner, og da den ble utgitt på norsk året etter, ble den lest med vellyst. Tre scener brant seg fast: den der børsguttene sammenlikner design og papirkvalitet på visittkortene sine, og det sakte men intenst demrer for hovedpersonen Patrick Bateman at hans ikke var det mest sofistikerte. Den der han får daten sin på en 

 restaurant til å spise en urinal-stein som han har fått drapert i den fineste sjokolade, som dessert, med den tapre mottakelsen: «it’s very minty …». Og selvfølgelig de innskutte, pasjonerte småessayene skrevet «av» Bateman om musikkartistene Genesis, Whitney Houston og Huey Lewis and the News — perfekt kuraterte pop-artister fra sin tid. Samtidig en type såkalt glatt musikk som på tidlig nittitall var så uvanlig å ta seriøst og skrive om i positive ordelag. Mange mente derfor at disse tekstene var minst like skremmende og beviste et psykotisk indre like godt som de nitide beskrivelsene av brutale drap. Her har tidene forandret seg. Skjønt, jeg har fått med meg at filmkarakteren Patrick Bateman i dag er blitt et maskulint idol for meme-filosoferende unge menn.

«The Shards» 

I 1998 arbeidet jeg i Natt&Dag med storøyd fascinasjon for uteliv, og husker at oppfølgeren 

, lagt til et eksentrisk modellmiljø på Manhattan som utartet seg i uventede retninger, ble møtt med positiv interesse, men selve romanen husker jeg egentlig lite av i dag, utover at jeg kjøpte den på Tanum Karl Johan i en sånn deilig stor amerikansk versjon med fristende skriftspeil. Og at handlingen i mitt indre, slik jeg forestilte den mens jeg leste, av en eller grunn var lagt til skiløypene ved Lygna på Hadeland. Det er ofte slike irrelevante lokasjoner jeg tenker på mens jeg leser, av en eller annen grunn.

Ellis hadde i en periode en forfatteraura mange fant forlokkende, med gamle dagers eksklusive literary parties sammen med folk som Jay McInerney, lunch på Elaine’s, store forskudd og så videre, men interessen svant fort, både for den livsstilen og for forfatterskapet hans.

, selv om man sikkert i dag igjen kan undersøke den romanens forsøk på autofiksjon med upålitelig fortellerstemme, som man jo skulle se mer av i årene som fulgte. Han var så lavt i kurs at jeg vagt kan erindre noe håndgemeng med ham på Lorry da han kom og skapte oppstuss i irriterende atal form, sikkert mentalt utslitt etter en endeløs bokturné. Vi hadde vært en gjeng på lansering av en litterær essay-bok på gamle Tronsmo en sensommerdag og the moveable feast hadde sakte forflyttet seg opp til uteserveringen på Lorry. Da Matias Faldbakken og antakelig Erling Kagge ankom med Ellis ble det kulturkrig, og essayisten var tydelig ikke lenger i sentrum av oppmerksomheten. Etter at flere var involvert i småprat, flørtete krangling og sigarettbomming med Ellis, gikk essayisten frem til ham, rakte frem neven, introduserte seg selv og sa «I’m an author too». Ellis repliserte med et forskrekket: «Ouch, you’re hurting my hand!»

I de siste årene har Ellis blamert seg selv ved å gå etter «de unge pripne» og politisk korrekte menneskene som i følge ham har tatt vekk moroa ved livet. En noe slitsom podcast og utgivelsen av non fiction-boka 

 gjorde ham gammel på alle de feil måtene. Jeg regnet med å aldri skulle lese noe av ham igjen.

Så viser det seg at han kan ha noe i seg likevel, og når han kommer til Litteraturhuset neste uke for en scenesamtale med Emma Clare Gabrielsen, er det utrolig nok en delvis revitalisert forfatter som kommer til syne. Noe av grunnen til det er at han med den enorme romanen 

 (på norsk ved Henning Kolstad under tittelen 

, Kagge forlag), klokelig holder seg unna samtidens gjenvordigheter, og heller fantaserer tilbake til Los Angeles i 1981, og livet på privatskolen Buckley, samt ekstravagant fritid. Dette er en kulturell og sosiologisk arena han behersker godt. At romanen med sine 600 hundre sider er cirka 300 irriterende sider for lang med utallig kjedsommelige 

 og gjentakelser, forpurrer ikke det faktum at den i sum er overraskende underholdende. Jeg hadde glede av å lese den, den var spennende, skummel, morsom og historisk interessant, og selv om det i stor grad er en beskrivelse av overflate og overflatisk eksistens, og den eneste vi får være med under topplokket er Bret selv, føler man som leser empati med skikkelsene i boka. 

Den korrekte lykken i den vellykkede gjengen på privatskolen merker begynnende skår i gleden da en hippie-kult terroriserer de californiske omgivelsene, med okkulte ofringer, drap og generell guffen stemning oppi alt det perfekte. Dette skaper en opphetet og nervøs stemning som stigende gjenskapes på boksidene. Men på linje med angsten for mord og tortur, er den dominerende faren for karakteren Bret (og de andre), den største angsten, det at fasaden vil sprekke og den vellykkede gjengen ikke klare å holde ut siste-året. Det viktigste er å kunne opprettholde det store spillet. Det er endeløse beskrivelser av «scene-oppsettet» i skolegården og på fritiden. Da skolens vinnerpar Thom og Susan (Bret er betatt av begge) blir bedt om å posere for et fotografi under et pool party hos en av de velstående foreldrene (alle foreldrene er det), går det av seg selv - «they were already posing». Den nye studenten Robert Mallory kommer derimot og lager splid innad i rolleforståelsene i skolegården. Bret er kjærest med Debbie, ilter datter av rik og eksentrisk filmprodusent, og sjeleglad for hvilken posisjon det gir ham på skolen, der han skal holde ut bare ett år til, før han omsider kan bli seg selv et annet sted. I denne romanen er alle homofile i skjul, så også Bret, som har underlige, hemmelige affærer med stoneren Matt og jocken Ryan. De grundige sexscenene mellom disse blir pasjonert beskrevet boken gjennom, i likhet med endeløse bilscener i standsmessige sportsbiler (ingen går til fots i LA), stadig inntak av weed, Quaaludes, Valium og coke ettersom hva det indre liv krever, og ikke minst gjentatte, nydelige beskrivelser av garderoben deres: seilersko, hvite Armani button down-skjorter, Ray Ban Wayfarers, Polo-trøyer i påskeegg-farver, skolens blazer.

Ellis sier selv at han hadde prøvd å skrive denne romanen flere ganger, men at det plutselig løsnet og at han ved hjelp av endeløse spillelister med musikk fra perioden, klarte å få hamret det ut. Og musikk er utvilsomt et av de viktigste redskapene her, om enn bare den flyter kort innom fra kassettspilleren i en bil som fyker forbi.

1981 var et strålende år for soul, post-disco, yacht rock og voksenpop, jeg finner ustanselig nye favoritter, men det er ikke først og fremst slik musikk som går igjen i romanen. Det viser en herlig brytningstid, med en type pop og rock som er like nervøst i høyspenn, glamorøst glinsende, kantete, ung og frisk som karakterene i boken. Og like hvitt. Slik musikk som dominerte i MTVs første år. Om man ser bort fra endel av de mest kjente artistene som dukker opp, åpenbarer det seg en stor verden med fantastisk musikk som egentlig ikke har fått noen enorm revival på en stund: skinny tie-powerpop, new wave og såkalt modern rock. Ja, såkalt divorce-core fra litt senere på åttitallet, moody voksenrock med synther, har dominert deler av rocken et par år nå. Men denne litt tidligere rocken, har en høyskuldret intensitet ved seg som er ytterst besnærende. Den er i beste forstand wired.

Det er laget spillelister med låter som blir nevnt som en del av narrativet i romanen, og disse listene er på nærmere ti timer. Det er en fantastisk opplevelse å lytte til, enten under lesning eller kanskje etterpå, for å la stemningen vedvare.

Jeg tenker litt på stjerner fra foregående tiår som tok til seg new wave-soundet, slik som Fleetwood Mac og Linda Ronstadt, men først og fremst på frekke men slightly overproduserte band som The Tubes, B-52s, The Romantics, Kim Wilde’ «Kids In America» og så videre. Hvor fett er det ikke at «homecoming queen» Susan kjører rundt i LA med vind i håret mens hun hører på band som Romeo Void, Psychedelig Furs og Icehouse? Jeg ser umiddelbart for meg disse mange annonsene for mentolsigaretter og dyre kassettspillere som man kunne finne i utgaver av Rolling Stone Magazine fra perioden.

Min personlige favoritt, som ikke er med på spillelisten men som like gjerne kunne vært det (de er representert med en annen låt) er det unike bandet Missing Persons med singelhiten «Walking In L.A.» Den nailer stemningen fullstending. Låten er skrevet av supertrommis Terry Bozzio og med uforglemmelig vokal fra kona Dale Bozzio (begge tidligere involvert med Frank Zappa). Albumet Spring Session M (et anagram av bandnavnet) er totalt genial, og singelen går inn til kjernen av den kaliforniske livsstil og bokens toneleie: ingen går til fots i LA. Bare om du er kriminell, gal eller en taper. Sjekk for øvrig dette sylskarpe opptaket av bandet fra US-festivalen sør i California to år senere i 1983. Herlig band, men også et publikum som er verd å observere. Bret Easton Ellis har vekket denne tidsånden fra sin dvale med utgivelsen av 

Litteratur

Jeg var naken første gang jeg ble obs på Bret Easton Ellis. 

Sex, løgn og powerpop

Bret Easton Ellis kan ha noe for seg likevel

«Lin». «Det er lin som er det aller diggeste» overhørte jeg noen tenåringsgutter snakke om på trikken nylig. De diskuterte buksestoff i detalj, snart enige om at det lette og luftige materiale var å foretrekke. Det slo meg at jeg nesten aldri hadde overhørt noen snakke om noe sånt i offentligheten tidligere, og ble som så ofte, fylt av takknemlighet for den oppvoksende generasjon. 

Men at det suser en ny vind over herremote – eller guttemote, manneklær, 

er en tendens vi har sett en stund. At unge gutter er opptatt av stil er godt omtalt, menn som spør-og-tipser om stil-spalter er en greie, det er en generell dreining mot mindre kjønnsdelt mote generelt. Men også på topp, altså blant designere og moteskapere, er det en ny interesse for klær for dem som identifiserer seg som menn. Den er mer alternativ, føles friskere, mer relevant, nesten. Man kan se det som at en av de få kvinnedominerte industriene står for fall: mote er et av få felt der kjønnsdelingen er omvendt og kvinnesegmentet er vurdert og verdt grovt mye mer enn den mannlige motparten. Eller man kan se det som at likestillingen i praksis også favner alle kjønnsdelte felt, til alles fordel. Og vi alle har alle noe å vinne på et større handlingsrom for menn til å dyrke flere sider av seg selv, også de som er mer kvinnelig kodet i samtiden.

At menns garderobe skal være så ensformig, at holdningen blant menn er at «de ikke bryr seg om mote» er et utslag av vår tid. Det er i alle fall ikke natur, dyreriket er jo kjent for spraglete menn og noe gråere damer. Historisk sett har samme tendens vært gjeldende blant oss også, at menn viser status og posisjon via klær. Vendepunktet kom med industrialismen på 1800-tallet: en moderne institusjon som rev den nye tiden fri fra gamle konvensjoner om klasse og stand og tilrettela for at aktører kunne gjøre forretninger i øyehøyde, samme hva slags bakgrunn de hadde. 

 fødtes med det som mannlig uniform, og dette kalles innen faget «den mannlige forsakelsen av mote». Mannlige påfugler, parykker, sterke farger og lange kjolesnipper gikk med i dragsuget. Moten ble overført kvinnen som representasjon av hans rikdom - som «smykket på mannens arm». Da 

på sin side begynte å leke med klær og stivnede kjønnsroller begynte ballen å rulle, mens mannen sto igjen på kontoret.

Siden har kvinner kunnet ta i bruk herregarderoben og hele spekteret av klær uten at det oppleves subversivt. Men kan vi si det samme om mannen? Og hva slags holdninger som 

 ligger i det, at menn i dameklær er en alternativ figur, en anomali, og alle alternative tendenser til tross: et tap av status. Og nettopp dette er kjernen og det positive i den nye mannlige moteinteressen. Det kan leses som et lite verdivalg, radikalt og uredd i insisteringen på andre og nye verdier. 

I 2015 lanserte den nederlandske, selvoppnevnte trendguruen Li Edelkoort et kampskrift, et «

», der hun sablet ned oppleste og vedtatte sannheter om hva mote var og er i dag. Som det ofte er med trendanalytikere ligger «profetiene» deres ofte allerede innprentet i kulturen, om enn ikke på overflaten enda, så de lange linjene leses som selvoppfyllende, selv om de var der hele tiden. Likevel, Edelkoort satte fingeren på mye, tidlig.

Rapporten var preget av en klagesang over moten, og da spesielt utviklingen innen damemote. Mote var ikke lenger en kunst eller et fag, det var bare klestrender, styling og overproduksjon, klar for å sende både klimaet, etikken og faget ut i en avgrunn. Mote var dødt, sa Edelkoort, og mulig hadde hun delvis rett i det. Et av de få lyspunktene i den ellers illevarslende rapporten var noe som fylte henne med håp og glede. Herremoten. 

Kanskje er det patriarkatet selv som utfordres innenfra når menn skifter ham og får nye roller å ikle seg. «Menn går opp i rollen som fedre i større grad» peker Edelkoort på som et eksempel. «Jeg ser aldri kvinner bære på barn lenger, det er alltid menn». 

En kjapp titt på herremoteukene som ble arrangert i januar, viste i hvert fall at det er nye krefter i sving. En kan også lukte en viss anspent energi. To av de feteste jobbene er ledige, og hvem som seiler inn på topp hos henholdsvis Louis Vuitton etter Virgil Abloh og hos Gucci etter Alessandro Michele, er oppe i luften. Sikkert er det i hvert fall at de vil vil påvirke hele motefeltet. Den nye bølgen moteskapere er en påfallende mangfoldig generasjon som spenner bein under myten om klesdesigneren som (mannlig) livsfjern diva. De nye smaksskaperne er nettopp noe 

 – og bringer med seg sin (sub)kultur, et skråblikk, en ny dag.

Se bare på Grace Wales Bonner, som lenge har vært et stort navn innen sjangeren. Fascinert av afro-karibisk og britisk kultur, tegner den litt propre, 70-talls aktige stilen hennes opp en 

. Hun forsker på herremote slik den ser ut mellom sentrum og periferi: vekselvirkningene mellom tidsepoker, generasjoner, livsfortellinger, innvandring og emigrasjon - spesielt fra Karibia og afrikanske land. Paret med referanser fra klassisk herremote og skreddersøm, estetikken fra puben og dansegulvene i Nord-England, er Wales Bonner 

Bianca Saunders er en annen brite med et eget blikk på det å kle seg opp, og hva det betyr. Dressjakker formes så de kan brukes som t-skjorter,hun forenkler og tilgjengeliggjør det formelle - «en elevert form for bekledning for sine peers», som Vogue skriver. Saunders har røtter fra Jamaica og bruker ofte samtidige referanser og populærkultur i både klær og presentasjoner. Og som på øyriket der artister lager låter om Clarks (Jamaica), peker Vogue på at hun representerer en ny type eleganse, i dress og skreddersøm, som påvirker hverdagsuniformen både for kvinner og menn.

GmbH, Berlin-merket til norsk-pakistanske Benjamin Huseby og tysk-tyrkiske Serhat Isik, har lenge vært i front av den «nye herremoten». Kolleksjonene bruker koder fra både herre- og damegarderoben om hverandre, og kan kanskje best beskrives som sensuell. Med en selvsikker, hard, gatesmart maskulinitet som utgangspunkt, som en date på Berghain, har de skaffet seg fans blant dagens toneangivende kreative av begge kjønn. Nylig tok de også over merket det italienske merket Trussardi som kreative ledere.

Hvor langt kan sosiale medier ta deg? Selvfølgelig helt til topps. Matthew Williams er ny sjefsdesigner for Givenchy, og er tidligere del av kollektivet Been Trill. Influencer-gjengen som var Kanyes protegeer på veien inn i motebransjen har fostret designere som avdøde Virgil Abloh ogHeron Preston. Det som opprinnelig startet som et DJ-crew med tilhørende merch utviklet seg raskt til å bli en inkubator for merker som Off-White, Heron Preston og Alyx, og sjefsdesigner-oppdrag for Louis Vuitton for Virgil, samarbeid med Calvin Klein for Preston og nå med Williams hos Givenchy.

Og sist, men ikke minst: Martine Rose har taglinen «Probably the best designer in the world» på merket sitt. Det er mye mulig. Kvinnen som sto bak Balenciagas tidlige herrekolleksjoner gjør menswear på sin helt egen måte: med like deler fra gatemote, egen ungdomstid på 90- og 2000-tallet, dels rave, dels britisk arbeiderklassestil, litt sleazy, høyt og lavt i en alltid sikker mix. Designernes designer.

Mote

Den nye bølgen moteskapere er en mangfoldig generasjon som spenner bein under myten om klesdesigneren som (mannlig) livsfjern diva. 

Nå er det herremote 

Det store hamskiftet

Prisen på Zalo er én ting (43,00 kr). En annen er prisen på fotballspillere. Denne vinteren har klubber i den norske eliteserien gått 38 millioner euro (415 millioner kroner) i 

 på overganger. Det er mer penger inn enn italiensk Serie A, og også mer enn dansk, spansk og belgisk liga – riktignok kjøper klubber i disse landene også dyrere, noe som påvirker balansen. Det toppet seg på overgangsvinduets siste dag, da Daniel Karlsbakk (19), som skåret to mål i 2022-sesongen, ble solgt fra Viking FK for over 30 millioner kroner.

Som vanlig er det engelsk Premier League som leder an. 

 omtaler de utrolige pengesummene som «cheap thrills in winter of disconnect», og påpeker hvordan den engelske fotballen, akkurat som finanssenteret City of London, er fullstendig avskåret fra resten av samfunnet. Realøkonomiske realiteter har null å si, og faktisk er det ikke publikum som betaler prisen engang, selv om man kan klage over både økte strømmepriser og dyre live-billetter. Pengene det dreier seg om er «(...) private equity money, sponsor money, money advanced by a generous merchant bank, money buttressed by viewers in India and Indiana, leveraged against an arrow on a graph, boosted by the overseas tours and commercial deals and social media numbers and crypto purchases of the future».

I tillegg kan man nevne at en hel del av disse pengene kommer fra kriminelle diktaturer og ulovlige, asiatiske bettingselskaper, en utvikling det norske tidsskriftet Josimar har 

Men det er ett aspekt til. De 815 millionene britiske pund – altså over 10 milliarder norske kroner! – som de engelske klubbene svidde av bare nå i januar, tilsvarer ikke mer enn det en «konkurrent» som Disney bruker hver 12. dag.

Dette handler egentlig ikke om fotballkampene. Vår tids definerende kamp er den om oppmerksomheten, og i denne verdenen kan ikke «strømmekrigen» lenger forstås som en avgrenset konkurranse mellom Amazon, HBO og Netflix, og fotball ikke som Manchester United mot Liverpool. Nå er det alle mot alle.

Sport

Fotballens overgangssummer forteller noe dypere om samfunnet

Fotballens overgangssummer forteller noe dypere

Selv om musikkdatabasen Rate Your Music knapt har skiftet layout siden oppstarten i år 2000, har nettsiden likevel maktet å beholde sin posisjon som hjemsted for musikkinteresserte som er opptatte av å rangere musikk.

På samme måte som filmnettsiden Letterboxd er grobunn for korte anmeldelser designet for screenshots og sosiale medier-viralitet, har RYM i årevis vært stedet hvor sosialt utilstrekkelige musikk-tenåringer har gått for å bruse med fjærene.

Som i en virtuell utgave av platebutikken i 

(2000) er kontrære utspill om avvikende musikk her den høyeste valutaen. Utforskning av nye horisonter innenfor sorg, angst og depresjon er viktigere enn de pene jentene i parallellklassen.

Det er disse menneskene vi setter vår lit til når vi skal finne ut av hvilket album som er tidenes beste.

I årene frem til 2013 utkonkurrerte The Beatles, Bob Dylan og Pink Floyd jevnlig hverandre om topplasseringen på 

 «Top albums of all time»-liste, før til slutt Radioheads 

seilte opp og fram, og etter hvert så ut til å skulle beholde posisjonen for alltid.

Det var inntil denne uken. På onsdag kunne man nemlig se Kendrick Lamars 

De hvite, nerdete guttene har kjempet en seig kamp, men hiphopen klarte til slutt å dominere dem også.

Musikk

Kontrære utspill om avvikende musikk har den høyeste valutaen. 

Hiphopen seirer på alle fronter 

Radiohead ikke lenger «tidenes beste»

Selv om musikkdatabasen Rate Your Music knapt har skiftet layout siden oppstarten i år 2000, har nettsiden likevel maktet å beholde sin posisjon som hjemsted for musikkinteresserte som er opptatte av å rangere musikk. På samme måte som filmnettsiden Letterboxd er grobunn for korte anmeldelser designet for screenshots og sosiale medier-viralitet, har RYM i årevis vært stedet hvor sosialt utilstrekkelige musikk-tenåringer har gått for å bruse med fjærene. Som i en virtuell utgave av platebutikken i 

Det er disse menneskene vi setter vår lit til når vi skal finne ut av hvilket album som er tidenes beste. I årene frem til 2013 utkonkurrerte The Beatles, Bob Dylan og Pink Floyd jevnlig hverandre om topplasseringen på 

seilte opp og fram, og etter hvert så ut til å skulle beholde posisjonen for alltid. Det var inntil denne uken. På onsdag kunne man nemlig se Kendrick Lamars 

(2015) helt på topp. De hvite, nerdete guttene har kjempet en seig kamp, men hiphopen klarte til slutt å dominere dem også.

TV-spill-TV-serien The Last of Us var visst kunst likevel. I alle fall skal vi tro reaksjonene forrige episode har vekket. La oss holde oss innenriks: Jo Røed Skårderud kaller den i torsdagens Klassekampen «en av vakreste kjærlighetshistoriene på tv i nyere tid», Hasse Hope har tidligere i uken erklært episoden for «stor kunst» på 

, og Asbjørn Slettemark gjorde det fineste en voksen mann kan gjøre mot en annen voksen mann (altså seg selv): han så den én time og et kvarter lange episoden to ganger og skrev blogg om det. På 

 trekker han frem «ti ting jeg tenkte på mens jeg så, gråt og jublet», deriblant «solen som myste frem gjennom trærne og gjerdet da de spiste jordbær» og hvor god maten så ut.

Oppstyret rundt episode 3 kommer litt bardust på. For mens den massive oppmerksomheten rundt serien de siste ukene i stor grad har dreid seg om hvordan serien ligger tett opp til originalen – i sosiale medier har det stadig dukket opp usjarmerende side-ved-side-sammenligninger av cut-scener fra TV-spillet og klipp fra serien – er tredje episode en øm kjærlighetshistorie som visstnok bare såvidt er med i spillet. Idet man turte å gå vekk fra originalteksten oppstod det TV-magi, gitt.

Og jeg skal innrømme at jeg strigråt, jeg også. Dette er vi sammen om, Slettemark.

30 millioner kroner, 300 liter vann, 200 seere (... og 3488 flasker zalo)

NRK har stadig nye påfunn. Ofte er det noe man ender med å smile litt overbærende av, kanskje man trekker pusten litt ekstra hardt gjennom nesen, legger armene i kors og banner lavt inni seg. Litt som når hunden har pisset i sofaen. Man kan alltids skjelle ut hunden, men innerst inne vet man at hunden for alltid bare vil være en hund.

Men noen ganger er det godt å bare få det ut også. NRK er som et slags mikrokosmos uansett, all kritikk kan ses på som kritikk mot samfunnet for øvrig. Og kritikk 

 den siste uka. I fjor punget de (underforstått: vi som samfunn) ut 16 millioner for en villa på Nordstrand (tegnet av Unn Piene og tidligere eier Knut Wisting, oppført i 1986), før de brukte ytterligere 14 millioner på oppgraderinger. Det skulle bli «gamingens svar på Big Brother», ifølge den forutsigbare 

: her skulle tre profiler leve, game og livestreames hele døgnet. Hvordan det gikk?

 – og påfølgende rettstvist), uteble 

. 200 seere har det vært i gjennomsnitt, kunne vi lese på bransjenettstedet 

 denne uka. 30 millioner kroner. Det blir ca 150 000 kroner per seer, det. Eller 3488 flasker med zalo etter dagens kurs! 

Fint at NRK prøver å nå de unge, og synd at det blir så helhjertet irrelevant. 

Noe litt annet. I morgen arrangerer Tidens ånd salong på Nasjonalbiblioteket, og temaet er «alkohol». 

Kom fra 16:00, programmet starter omkring 18:00. En kjapp påminnelse om programmet: 

 vil si noen ord, en forsøksvis januar-nykter 

 vil begå en rask kulturanalyse av vårt alkoholiserte samfunn, 

 vil holde en monolog om drikking som  metode, 

Ukens ånd

Nyhetsbrev #25: vår tids kamp, nok et nederlag for hvite nerdegutter, nok et nederlag for NRK, episode 3

Nyhetsbrev #25: vår tids kamp, nok et nederlag for hvite nerdegutter, nok et nederlag for NRK og «episode 3»

Nasjonalmuseet har fått en stor gave. Maler, tegner og grafiker Carroll Dunham har skjenket museet 161 grafiske blad, laget fra midten av 80-tallet og frem til i dag. Fredag 3. februar åpner en utstilling bestående av et utvalg av disse. Dronning Sonja skal være til stede.

Carroll Dunham er noe av en norgesvenn. Han har stilt ut i Oslo med jevne mellomrom siden slutten av 90-tallet og bejubler Edvard Munch. I 2006 stilte han til og med ut i Drammen. Ikke dårlig for faren til 

viser frem spennet i Dunhams arbeider, og er presentert kronologisk. Det som hører 80-tallet til er primærfargesterkt, rødt, blått og gult, nesten litt barnehage-abstraksjonistisk i måten det virker klæsjet sammen. Artefakter fra en enklere tid. På 90-tallet og tidlig 00- fortsetter det med en rekke mindre interessante verker, som bringer tankene til tegninger signert brukere av psykedelisk sopp. Det er litt fargelegge-bok for voksne over det, dessverre. Senere blir det brunt og beige – rett og slett hudaktig – og vage former trer frem. Man aner konturene av menneskefigurer. Her har Dunham klippet av biter fra papiret som trykkene vises på. Det fremstår litt for fikst, og blir platt.

Serien «Where Am I?» har gitt navn til utstillingen. Den består av tropisk nakenhet, i form av sydensk slarrafenliv, og har mye humor (om å vise penis er humor, noe det vel fortsatt er). Serien jeg liker best er «Green Self Models» (2021-2022). Dunham sier det så greit selv i veggteksten: grønnfargede mennesker er et felt med rike assosiasjoner (aliens, irske gnomer). Til sist kommer noen greier inspirert av trær – men det blir for for motivaktig, bildet er som stivnet. Da heller serien «Wrestlers» (2015-2016), hvor nakne og langhårede menn måler krefter.

Det første. Alle Dunhams menn har skjegg og langt hår. Man føler seg nesten 

 til å la håret gro, og naturen ta over. Under pressevisningen ser jeg  meg rundt i rommet, hvor kurator Geir Haraldseth går entusiastisk omkring og peker, smiler, og på alle måter er i sitt rette element – ikke så rart: han har langt hår og skjegg.

Det andre. Alle Dunhams ansikter ser man bare halvt bakfra, som vendt vekk fra betrakteren. Samtidig er rumpeballene oppsiktsvekkende svære og runde, ja, helt ekstremt muskuløse. De blir viktigere enn fjesene. Dunham er på sitt artigste her. Han balanserer gjennom hele kunstnerskapet mellom de to motpolene abstrakt og figurativ. 

 viser at han er klart best når det abstrakte må vike.

Carroll Dunham. Hvor er jeg? Grafikk 1985–2022

Kritikk

Lena Dunhams far har skjenket Nasjonalmuseet en stor gave. Men mye av den er litt ... meh. 

Anmeldelse: «Carroll Dunham. Hvor er jeg?» på Nasjonalmuseet.

Lena Dunhams far lager kunst om rumpeballer og skjegg

I spalten Smakssak snakker folk om egen smak. 

Dette er saken

Det er noen ting som får programleder Markus Neby til å føle at den klareste og reneste bekken renner gjennom ham, noe som har fulgt ham hele livet, noe som får hans (selverklært skitne) sjel til å vri seg og noe som får han til å hoste-le. Nå snakker han endelig ut om hva! 

Might as Well Have a Good Time – Crosby, Stills & Nash

 Siden David Crosby gikk bort forrige uke har Crosby, Stills & Nash gått på repeat hos meg, og særlig denne sangen. Når koringene kommer inn på refrenget føles det ut som den klareste og reneste bekken renner gjennom kroppen og gjør sitt beste for å rense den skitne sjelen min. Låta har fulgt meg hele livet og da jeg hadde en runde om David Crosby med faren min, snakket vi faktisk om at dette er en låt jeg kan spille i begravelsen hans. På grunn av formen hans har jeg allerede begynt å øve på den.

Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil 

Kanskje litt nesevist av meg, men det føles godt og riktig å få det ut i en kulturavis: dette kan komme fra anmeldere jeg synes er gode og ellers skriver bra, men hver gang en musikkanmelder bruker musikkteoretiske begreper feil eller upresist, vrir det seg i den nevnte skitne sjelen min. Nå nylig ble flere bidrag i MGP beskrevet med «fengende taktarter», hvorav samtlige låter hadde samme taktart: 4/4, den mest brukte og tradisjonelle arten av dem alle. Med Eurovision husker jeg også at Måneskin ble beskrevet med at de benyttet seg av «sylfrekke harmonier», når harmonien de benyttet seg av var den berømte «husmor-tersen». Blir som å anmelde en bok og skrive at forfatteren leker seg med «sylfrekke skildringer» når et hus blir beskrevet som «rødt». Kan skrive en egen tekst om musikkeksperter i aviser og tv-programmer som benytter seg av ordet «synkope» på hver sine unike måter, men må komme meg videre i denne spalten her nå.

 Når jeg kommer med et pek til musikkanmeldere kan jeg jo også komme med skryt av en musikkanmelders tekst også. Tidens ånd-Audun

 opplyste meg faktisk om et vestkystmusikkbasert prosjekt jeg ikke visste David Crosby hadde. For en som elsker Crosby, Stills & Nash og har vestkystmusikk som en av sine kjerneverdier er det selvfølgelig vondt å erkjenne, og jeg håper dette veier opp for mitt forrige punkt her. Anbefaler artikkelen og bandet CPR! 

David Crosby & The Ligthouse Band sin tiny desk concert 

Dette ender jo opp opp med å bli en egen tekst om David Crosby det også, men et prosjekt jeg visste David Crosby hadde, er The Lighthouse Band, som han blant annet har med hovedpersonen bak det youtube-berømte fusion-bandet Snarky Puppy, Michael League. Deres 

Noe helt, helt annet. Hvis du er interessert i fotball og det ikke er et must for deg at lagene du følger er finansiert av oljesjeiker eller land uten religionsfrihet, kan jeg anbefale deg å sjekke ut den helt ferske podkasten Rivjern. Den lages blant annet av en fyr som er med å utarbeide databasen for Football Manager når de snart lanserer kvinnelag. En god og nerdete innføring i årets sesong av Toppserien, som i år blir dekket av TV2 og NRK, kanalen du allerede betaler for! Mange mener jo kvinnefotball går for sakte, men damene bruker faktisk mindre tid på å ligge nede med skader, og mindre tid på å feire scoringer, så de henter seg inn, og det er ofte veldig mye pent spill. Jeg er sammen med fotballspiller Andrine Hegerberg!

 Tre hendelser fra julekalenderen jeg var med å lage havnet nylig i Kringkastingsrådet, og jeg synes det er helt vanvittig rått at man en gang i måneden kan streame live at Jan Bøhler, Snorre Valen og Trude Drevland sitter i et rom og diskuterer blant annet om det er greit å vise puppene eller fortelle om runking på NRK.

 NRK får jo stadig kritikk for å ikke være flinke på musikk, men som en indoktrinert, statlig fotsoldat opplever jeg også at folk ikke er flinke nok til å lete. 

 med Knut Reiersrud er for eksempel et dritbra program. På radio.nrk.no er det et arkiv av gode episoder, helt tilbake til 2004, hvor den sanne legenden Knut Borge også var med som programleder. 

 når vi er inne på gitarhelt-relatert snak. Toto-gitaristen har tidligere sagt om sitt liv som verdens mest brukte gitarist på 80-tallet at det var en kul tid i livet: «Har noen fortalt meg!». Steve rusa seg masse og har derfor glemt mye! Men i dette ferske intervjuet husker han og bobler over av fortellerlyst. Usikker på om han lar Rick Beato fullføre et eneste spørsmål. Litt slitsomt karaktertrekk akkurat det, men veldig gøy å høre så mange tekniske detaljer og anekdoter fra hvordan de formet musikken på 70- og 80-tallet i studiomusikerens storhetstid. Det nevnes en del navn, som ikke alltid blir satt i kontekst, så det er kanskje aller mest for entusiasten det her. 

Sceneproduksjonsselskapet Starworks og Over Norge har slått seg sammen og tatt over Christiania Teater. Starworks produserer i all hovedsak musikaler av typen Jersey Boys, Grease og Sister Act. Forestillinger jeg er fryktelig svak for! Jeg klarer rett og slett ikke holde tårene tilbake når de utkledde menneskene danser og synger sammen i finalen etter det har løst seg for hovedpersonen, og den onde antagonisten har lært noe om seg selv. Dette er ikke ment ironisk! Jeg antar at sånne oppsetninger ikke nødvendigvis er den typiske Tidens ånd-leser sin kopp med urtebasert varmtvannsdrikk, men den første forestillingen på Christiania Teater tror jeg kan være det. De har fått Mattis Herman Nyquist til å regissere Ingar Helge Gimle, Sven Nordin, Nader Khademi og Christian Skolmen, og resultatet fikk meg til å hoste-le. Tror du kan ta både den deprimerte kunst-kusina di, OG den rasistiske onkelen din, med på dette!

 En siste musikkanbefaling, ja. Den norske produsenten og artisten Bård Berg anbefaler jeg både i strømmetjenester og som noe du må oppleve live. Spilte nylig fletta av Parkteateret med en konsert som opplevdes som en blanding av å være på danseklubb og jazzpub. Låta 

, hvor hovedtema høres ut som klubbversjonen av Adieu av Jahn Teigen, var den som gjorde meg betatt av ham. Fengende taktarter, sylfrekke harmonier og mange flotte synkoper presist på slagene.


Smakssak

 – Jeg synes det er helt vanvittig rått at man en gang i måneden kan streame at Jan Bøhler, Snorre Valen og Trude Drevland sitter i et rom og diskuterer om det er greit å vise puppene eller fortelle om runking på NRK.

Smakssak: Dette får Markus Nebys sjel til å vri seg 

Markus Neby: – Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil , får det til å vri seg i sjelen

Da drapsmannen og musikkprodusenten Phil Spector utviklet produksjonsmetoden som skulle bli kjent som «the wall of sound», var det for å skape illusjonen av et fortettet lydbilde. Den geniale ideen løftet midttonene i en låt og fikk sounden til å virke større, varmere og bedre enn materialet musikerne alene kunne bringe til bords.

Man blir påminnet om Spectors vegg av lyd idet man går inn i den nyåpnede restauranten Panu på St. Olavs Plass. Her er endeveggen i lokalet dekket av en plassbygget hylle i valnøtt, fylt av vinylsamlingen til Panus medeier Eirik Sevaldsens, to massive rørforsterkere, og en Studer båndopptaker – som ikke vites om står der som pynte- eller bruksgjenstand. På siden står to Fyne Audio høyttalere, og i midten en DJ-pult med en rotary-mikser, som denne kvelden 

 var en pyntegjenstand, der den sto urørt av en DJ.

, fordi det fordrer av gjestene en nærmest uoppnåelig hengivenhet til lyden, at man skal høre mer enn man skravler, og hvis kuriøse konsept er noe de fleste nordmenn antageligvis kun har forholdt seg til gjennom en Time Out-guide til Japan.

Og det er nettopp i en slags fornorsket versjon av Japan Panu vil gi gjestene en følelse av at de er blitt transportert til, for her består menyen av seks småretter – tre forretter, to hovedretter og én dessert – alle forankret i den asiatiske øystaten.

Panu forspiller ikke blekkpatronene i printeren, og enhver rett på menyen er redusert til sine viktigste bestanddeler. Gildet startet med «krabbe og brød». To crispy smørdunstende pitabrød, som var i utseende til forveksling lik fiskekaker, ble servert ved siden av en kuppel av ris og krabbe, dynket i en lys oransje smørsaus med peanøtter og blad av kaffirlime.

Presentasjonen var på samme tid deilig slepphendt og direkte uappetittlig. Den tykke oransje guggen fordekte krabben, som verken var mulig å se eller smake.

«Blekksprut og egg», var akkar fritert i tempura, dandert rundt en plump eggeplomme. Blekkspruten hadde for mye tyggemotstand og var undersaltet, og selv om eggeplommen tilførte de tørre elementene en etterlengtet klissen saus, ble eggets basiske smak rettens motvillige stjerne.

Til rettene drakk Kippers og Kapers de friske og mineralske vinene Jean-Marc Pillot Bourgogne Blanc (2020), Domaine du Closel Belle-Dame Chenin Blanc (2017), Buisson-Charles Aligote (2019). Med rettene som bakteppe, fremstod vinen nærmest uhyre kompleks.

For den tredje retten sementerte det ganen allerede hadde fått mistanke om, en kløft mellom presentasjonen av maten og det som faktisk ble servert. Selv om menyen ga illusjonen av få ingredienser, trakk servitørene pusten både to og tre ganger for å presentere alle elementene i hver rett. Kippers og Kapers måtte medgi at ingen av dem kjente flere av smakene som angivelig befant seg på tallerkenen. «Yaki baller» var okseragu innkapslet i en smultring-aktig deig, toppet med parmesan og bokhvete. Kjøttet var tørt og tungt, og til tross for den lange listen av ingredienser sendte retten tankene til halvfabrikat: mat med tusen ingredienser som sklir umerkelig forbi alle smaksstasjoner på tungen. 

Servitørene var imidlertid alt man kan drømme om når man går inn i en restaurant, de snakket og forholdt seg Kippers og Kapers som om duoen var gamle venner på middagsbesøk. De var vittige, varme, oppmerksomme, køddne, og av og til uten intimgrenser: én av servitørene var ikke fremmed for å klappe Kippers og Kapers på ryggen, og på et tidspunkt tømte samme servitør halvparten av Kippers fulle vinglass over i Kapers tomme vinglass, som en slags irettesettelse til manglende drikkfeldighet.

Panu er modellert etter den parisiske lyttebaren Bambino, som også har brukt lydnerderi som en rettesnor i sin virksomhet.

Her støpes restaurantens identitet i en demonstrasjon av kunnskap om popkultur, der kombinasjonen av skrukkete MF Doom-vinyler, longsleeve-gensere med Bambino-trykk og naturvin utgjør en hellig treenighet øvre middelklassehipstere kan abonnere på, i håp om at de går ut av døren med både et brisent sinn og det lille 

Selv om det å etablere en ren lyttebar i Oslo er et ideal utenfor rekkevidde når man tross alt inviterer nisseluer, har Panu virkelig fått til akustikken, en kjepphest for Kippers og Kapers. Denne kvelden var restauranten fullbooket, og ut av høyttalerne strømmet det en variert spilleliste som synes komponert av en Spotify-algoritme for bakgrunnsmusikk med et minimum av personlighet. Likevel kunne Kippers – som foretrekker å snakke med en frekvens som befinner utenfor skalaen til det øret kan oppfatte – føre en normal samtale med Kapers. Så god lyd var det i lokalet at man sågar kunne høre gjengen på nabobordet utveksle lavmælte anmeldelser av typen «meh» og «dette var helt OK».

Panus kjøkkensjef er Anders Erlandsson, med bakgrunn fra Pjoltergeist, Geranium og Alchemist, og hans makker er den tidligere Maaemo-kokken Martin Heredia.

Kokkene har åpenbart lang erfaring med fine dining, og mestrer som seg hør og bør både teknikker og smakskombinasjoner lekmenn bare kan drømme om. Med denne kunnskapen kan man likevel falle for fristelsen av å overkomplisere med fikse ideer og dilldall.

Den første hovedretten, «sjøørret og bønner», var en kombinasjon av norske tradisjoner, fransk bondekost og asiatiske smaker. Det var et snålt eksperiment, men ikke særlig spennende. Velsmakende, men forglemmelig.

– Å være for ambisiøs er dørgende kjedelig, men det er som om alle rettene har hatt en ambisjon om å være 

, men så angret seg og tatt på t-skjorte og jeans på vei ut av kjøkkenet, sa Kippers.

«Tonkatsu», den andre hovedretten, var således betryggende i all sin tradisjonelle og trygge drakt. I en katsu-currysaus, lå indrefilet av svin dekket pankosmuler, toppet med fermentert yuzu og chili. Brødskorpen var perfekt stekt, men også denne kjøttretten var noe tørr. Ved siden av tonkatsuen, ble det servert stekte brokkolini, visstnok med bonitoflak og sesam, en krydderblanding det var umulig å ikke føle seg snytt for.

– Ugh, det er kaffirlime eller yuzu på alt, sukket Kapers, skuffet over at ingrediensen som begynnelsen fremstod som en spennende pirring av norske potetganer, i all hovedsak avdekket en pussig besettelse. 

Ved veis ende i måltidet, var Kippers og Kapers enige om at iallfall akustikken hos Panu var verdt å skrive hjem om. Den var fløyelsmyk og behagelig, likt desserten, en karamellpudding på tonkabønner, som var mild og passe søt, og som ikke utga seg for noe mer enn det desserten var.

Punktumet på det panasiatiske-skråstrek-europeiske måltidet var dog en bekreftelse på at summen av mange gode ideer ikke nødvendigvis gir et svar med to streker under.

For to smaksmenyer, fem glass vin og tre øl kom regningen på 2837 kroner. Da Kippers og Kapers spaserte mette, men noe skuffet ut av Panus lokaler, var det umulig å ikke tenke på samme mann som hadde loset dem inn, Phil Spector, og hans forklaring på hvorfor han hadde syntetisert lydmuren:

«Jeg lette etter en sound, en sound så sterk at hvis ikke materialet var det beste, ville lyden bære albumet»

Panus materiale er ikke det beste, men det er uheldig om det er lyden som blir overlatt til å bære restauranten.

Kippers og Kapers på restaurant Panu: Pirring av norske potetganer, eller en pussig besettelse? 

Pirring av norske potetganer, eller en pussig besettelse? 

Hva er det motsatte av stein? Tekstil, kanskje? Torsdag denne uken åpner Elise Storsveens utstilling 

 i Vigelandsmuseet, bestående av et utvalg tekstilarbeider med titlene 

Sistnevnte tittel har gitt navn til utstillingen, og sier noe om hvordan disse forvridde, tilsynelatende forpinte og forvirrede figurene først er blitt til: gjennom hastige skisser utført under hetetokter, overgangsalder-fenomenet, som ifølge pressemeldingen for Storsveen fortoner seg som en «blanding av stort ubehag og en sterkt fascinerende opplevelse.»

I tillegg til å være kunstner er Storsveen også iblant kurator. Til denne utstillingen har hun laget ett verk til hver av de tre salene museet benytter til midlertidige utstillinger.

 er laget spesifikt med tanke på disse rommene rent formalt, og tematisk i forhold til Vigelands skulpturer, mens 

 er et arbeid jeg påbegynte for flere år siden og har ferdigstilt til denne utstillingen, forteller Storsveen.

Alle arbeidene er sydde tekstiler, en form for collager av diverse materialer. To av dem er applikasjoner, mens det tredje er vatterte figurer hun har malt på.

 og særdeles fargerikt, spesielt sett opp mot det livløse grå i Vigelandsparkens statuer, men helt u-vigelandsk er det ikke: det er 

. Storsveen gjør som oftest monumentale ting. Verket 

 er en slags frise som måler ni meter i lengde, er tre meter høyt. 

består av figurer omtrent dobbelt så store som et menneske.

– Har du et spesielt forhold til Vigeland, eller har denne forbindelsen dukket opp i etterkant?

– Mitt forhold til Vigeland er ikke spesielt, men det er livslangt, fordi jeg har vokst opp i Oslo, og i perioder av livet hatt parken som uteområde og fristed. Det vil si at jeg knytter mange «første» til denne parken. Alt fra å lære å gå og sykle til de senere drikke, røyke, spy og pule. Men selve skulpturene var mer som generelle objekter på lik linje med trærne og benkene. Vi var mer opptatt av om de egnet seg for å klatre på eller ikke. Det er først i voksen alder det gikk opp for meg at parken er en symmetrisk komposisjon med en enorm fallos som hovedpunkt.

Men her, ingen fallos. Den kvinnelige kroppen og dets livsløp er tema for Storsveens utstilling – med spesielt henblikk på de noen av de voldsomste påkjenningene. 

tar for seg fødselen i det tidlig stadiumet, hvor riene dominerer. Hender og føtter spreller i alle retninger, og det er som om at alt er iferd med å gå i oppløsning. 

 tar for seg hetetoktene som kan inntreffe hos kvinner i overgangsalderen, og hvor den ubehagelige temperatur-økningen fremtrer som sterke farger.

Og alt dette på Vigelandsmuseet, altså. Men Gustav Vigeland som kunstner har aldri egentlig interessert Storsveen.

– Derimot har jeg flere ganger prøvd å forstå hvordan én kunstner fikk all denne plassen og de enorme resursene som kom akkurat ham til gode. Eller rettere, hvorfor valgte Oslo kommune å gi etter for disse stormannsgale idéene om en hel park pluss atelier, leilighet museum og la ham begraves i tårnet? Det lurer jeg på.

Hetebølgene

Ukens utstilling

Myk tekstil midt i den vigelandske hardheten.

Ukens utstilling: Elise Storsveens «Hetebølgene»

Fødsel, hetetokter og kvinnelighet

Det er mange grusomme tendenser i samtiden, og en av dem er å si at hvis [person av kulturell, historisk eller kunstnerisk signifikans] hadde levd i dag, ville vedkommende elsket [noe dårlig].

En som ofte blir misbrukt i denne sammenhengen, er den norske kunstneren Edvard Munch. Som har blitt beskyldt for å ville erverve seg en Polestar (kinesisk bil) hadde han vært i live, 

 dratt på kino for å se den nye Henrik Martin Dahlsbakken-regisserte filmen 

«fordi selve ideen bak filmen er god nok

Idéen er den samme som Todd Haynes hadde i 2007 med filmen

, et ikke-lineært portrett av Bob Dylan, der han gestaltes av seks forskjellige skuespillere, deriblant Cate Blanchett (en kvinne!). 

 havarerte i overgangen fra idé til lerret, og endte som «et melodramatisk rot», kunne man lese hos Tidens ånd denne uka: 

«På overflaten virker dette kanskje som et radikalt, kunstnerisk valg, men det resulterer i det motsatte: en film som ikke har klart å bestemme seg for noe. Filmen hopper frem og tilbake i tid, og fremstår som et fletteverk, der det er meningen at forelskelsen, de mentale lidelsene, avslaget han får fra et galleri og en gammel manns hjertesukk, sammen skal gå opp i en høyere enhet – en syntese mellom rolletolkningenes forskjellige innfallsvinkler. I stedet ender regissør 

 opp med fire bruddstykker som verken sammen eller alene sier oss noe nytt om «Kunsten. Sorgen.» eller «Kjærligheten».

Les hele anmeldelsen skrevet av Ludvig Furu 

Melodramatisk rot

ervervet en Polestar, om så bare for en kveld, er Nils Bech. I går stod han på scenen i Operaen sammen med Nasjonalballetten, Emir Hindic, Ceval Omar og en Polestar. At ingen av disse utpeker seg som spesielt oppsiktsvekkende, egner seg nok til å si litt av hvert om vår samtid (ikke ment som skryt). 

Det ville ikke vært første gang en artist samarbeidet 

, og sannsynligvis heller ikke den siste (trolig er vi ennå ikke i stand til å forestille oss hvilket omfang dette kan anta en gang i fremtiden), men da vi ringte managementet for å få 

, viste det seg at markedskreftene ikke har kontaminert kunsten. 

Alle artikler

Bret Easton Ellis kan ha noe for seg likevel

Det store hamskiftet

Fotballens overgangssummer forteller noe dypere

Radiohead ikke lenger «tidenes beste»

Nyhetsbrev #25: vår tids kamp, nok et nederlag for hvite nerdegutter, nok et nederlag for NRK og «episode 3»

Lena Dunhams far lager kunst om rumpeballer og skjegg

Markus Neby: – Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil , får det til å vri seg i sjelen

Pirring av norske potetganer, eller en pussig besettelse?

Fødsel, hetetokter og kvinnelighet

Nyhetsbrev #24: 1 mann, 1 bil, 1 kunstnerisk visjon, samtidens tendenser og salong

Alle artikler

Bret Easton Ellis kan ha noe for seg likevel

Det store hamskiftet

Fotballens overgangssummer forteller noe dypere

Radiohead ikke lenger «tidenes beste»

Nyhetsbrev #25: vår tids kamp, nok et nederlag for hvite nerdegutter, nok et nederlag for NRK og «episode 3»

Lena Dunhams far lager kunst om rumpeballer og skjegg

Markus Neby: – Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil , får det til å vri seg i sjelen

Pirring av norske potetganer, eller en pussig besettelse?

Fødsel, hetetokter og kvinnelighet

Nyhetsbrev #24: 1 mann, 1 bil, 1 kunstnerisk visjon, samtidens tendenser og salong

Markus Neby: – Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil , får det til å vri seg i sjelen