Vi registrerer at Rihanna opptrådte på Superbowl i natt, men vi har ikke hele dagen, og må nesten videre i dette nyhetsbrevet! Men ikke så altfor langt, vi skal fortsatt holde oss til temaet resiliente kvinner™. 

... Som har vært utgangspunkt for en flom av 

 den siste tiden. Bare det siste kvartalet har det kommet (eller blitt annonsert) filmer om: Marilyn Monroe, Hilma av Klint, Rosa Parks, Patricia Highsmith, Amy Winehouse, Pamela Anderson, Whitney Houston, og nå senest: Susan Sontag. 

Innspillingen starter på Berlinalen denne uka, med Kristin Stewart (stort sett aktuell i jeg-vil-vekk-fra-denne-situasjonen-roller) i rollen som Sontag. Spennende match. Filmen baserer seg på Benjamin Mosers (kritiserte*) biografi, 

, og regisseres av Kristin Johnson, som står bak en 

 Nan Goldin, som har hatt sine visninger – og ikke minst

Bli Tidens ånd-abonnent

Førvisninger, ja. For noen uker siden skrev vi om hvordan kinoene har respondert på lave kinotall: den fjerde veggen er brutt ned, det er ikke bare på lerretet det skal skje ting, det skal være en fuckings 

 å sitte i kinosalen også! Vi har fått 

, med sine chunky, dype flanellseter, ofte uten armlener (som legger til rette for armer på avveie – på godt og vondt!), og tilhørende bord. Alle disse førvisningene må være utslag av det samme. 

Premierebegrepet har alltid vært lugubert. Førpremiere, festpremiere, urpremiere, alt sammen: en måte å få folk til å føle seg viktig på. Du er spesiell du, som er på denne visningen her! Vel. Ikke nå lenger. Det har gått inflasjon i førvisningen. Da var det sagt. 

En stor, rød støvel har trampet inn i feeden 

Mer enn estetisk trend, er klumpskoen et steg inn i fremtiden. For det handler egentlig om hvordan vi lager ting. Produkter som kan printes uten tidkrevende assemblage er en hellig gral i moteindustrien: en fullstendig automatisering av produksjonen. Maskiner som kan sy kompliserte sømmer med fingerspitzgefühl finnes ikke, enn så lenge. Derfor er modulære, selvprintende, strømlinjeformede objekter ikke bare stil, men også system.

Klumpskoen er et steg inn i fremtiden 

Nå kan vi slutte å idolisere mesterkokken 

For den besatte matkulturen har nådd sitt metningspunkt (se: The Menu, The Bear, Mon Oncle, Aftenpostens Vink, D2, Kafeteria August) 

Det er kanskje fraværet av noen norsk tradisjon for mat- og restaurantkultur som har gjort de siste ti årenes tendenser her til lands så ekstreme og vulgære, enda mer enn andre steder. Det er sannsynligvis for mye å håpe på at Norge skal få en mer jordnær, fornuftig og sympatisk matkultur: I stedet skal noe slikt heller etterlignes på de mest trendsensitive restaurantene, mens de venter på den nye vinen. Kanskje er alt dette også bare symptomer på den generelle kaksifiseringen av den norske urbane middelklassen, selv om bastardiserte versjoner av denne matkulturen også har funnet veien til distriktene, ofte i et utbredt oppheng i gourmetburgere med tilhørende pommes frittes servert i små liksom-frityrkokere.

Rapping. Ikke er det synging, ikke er det snakking

Tar man plass på et serveringssted ved en trafikkert gate, kan man se alle mulige klesstiler åke seg forbi. En skinnveske-bærende student, en jentegjeng med magetopper, slengbukser og trashy 2000-talls accessories, og folk i 30-årene, som ikke har sluttet med lyse jeans, allværsjakke, behagelige joggesko og caps. Litt sånn er det med rappen også.

– Alt skjer samtidig. Det finnes en fullstendig variasjon nå, sier Kjell Andreas Oddekalv, som er en av forfatterne av boka 

Flytsoner – Studiar i flow og rap-lyrikk

 (SAP, 2023) – som er, ja, dét: En studie i flow og rap-lyrikk. 

 det er som skjer når skandinaviske rappere lager rap på skandinaviske språk?

Kan man flowe uten å rime? Og utenrikskorrespondenter og travkommentatorer, man kan vel nesten snakke om en flow der også? 

En undersøkelse av flowen som kunstnerisk uttrykk

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for

Aafk, jugendstil, fergesus, tunnelulykke, klippfisk og tripp-trapp-stol 

 får Ålesund til å virke som en by hvor tiden går saktere enn andre byer. Sammenlignet med det håndholdte kameraet og klipperytmen til den gjengse norske underholdningsfilm (klippet i hjel for ikke å miste publikums oppmerksomhet hvis et skudd varer for lenge), er Anders Emblems film rolig og stillferdig, tydelig inspirert av den minimalistiske og observerende 

-tradisjonen (Kaurismäki, Tarkovskij, Kiarostami, Akerman, f.eks.). 

En behagelig tvangstanke

* https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2019/10/misunderstanding-susan-sontag/596653/ 

https://www.theguardian.com/books/2019/sep/08/susan-sontag-her-life-benjamin-moser-review 

https://lareviewofbooks.org/article/the-struggle-to-feel-on-benjamin-mosers-sontag-her-life-and-work/ 

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #28: førvisnings-inflasjon, idolisering av mesterkokken, biopics, travkommentatorens flow og klumpsko

Nyhetsbrev #28: førvisnings-inflasjon, idolisering av mesterkokken, Sontag, biopics, travkommentatorens flow og klumpsko

De som har gjort matinteresse til hele personligheten sin opplever nå en identitetskrise, enten de vet det selv eller ikke. 

 øyeblikk er over, den er i ferd med å trekke seg tilbake til det det en gang var, et litt obskurt sted for rikinger som ikke aner hvor de skal gjøre av pengene sine.

Noma stenger for godt neste år. Maaemos Esben Holmboe Bang er tilsynelatende blitt mer interessert i å servere kaviar, duebryst og Beef Wellington i en fransk restaurant*, enn å være en del av den kulinariske avantgarden. At det spektakulært uoriginale konseptet Mon Oncle fremstår nyskapende i matverden i Oslo i Norge i 2023, betyr forhåpentligvis minst én av følgende: Perioden definert av en besettelse med mat som identitetsmarkør er nå over.

Det har vært en merkelig tid. De fineste restauranter var med på å sette premisser for kulturen: ny-nordisk mat, fermentering, sanking av ramsløk, surdeig og håndverksøl. Nå er mat atter i ferd med å bli det det alltid har vært, og som det alltid burde være: Ikke noe man 

 over, snakker om hele tiden, abstraherer, men noe man spiser og koser seg med – i fred.

 illustrerer godt hvordan vi har nådd den besatte matkulturens metningspunkt. Den satiriske fremstillingen av vulgære rikinger, selvhøytidelige kokker og matskribenter og 

 med fritidsproblemer, er i stor grad lavthengende frukt, men det er likevel fornøyelig, og ikke minst sårt tiltrengt. 

Det er underlig at filmens kulminasjon fremstilles som et vendepunkt og en stor erkjennelse for stjernekokken, når filmen helt til det punktet har ropt, så høyt den har klart, nøyaktig det samme poenget, men det er likevel et nødvendig vendepunkt: Først når mesterkokken Julian Slowik, som har sin egen restaurant på sin egen øy, blir bedt, av en gjest som egentlig ikke burde være der, om å lage en helt alminnelig cheeseburger, først da blir han frigjort. Det er med den nesten i overkant karikerte Tylers ord at ideologien tilhørende matverdenen av i går klarest beskrives: Han idoliserer mesterkokken, som han mener er viktigere og mer opphøyd enn idrettsutøvere, musikere eller malere:

«Chefs, they play with the raw materials of life itself. And death itself. … I’ve watched him explain the exact moment the green strawberry is perfectly unripe. I’ve watched him plate a raw scallop during its last, dying contraction. It’s art on the edge of the abyss, which is where God works too. It’s the same thing.»

Parodien er altså dratt ut til det ekstreme, men vi måtte altså hit før absurditeten viste seg i all sin velde.

 definisjonsmakt og latterlig opphøyde posisjon som er over høyden. Også i andre enden av skalaen er vi over i parodien, og også her finner vi talende eksempler på film. TV-serien

ble en hit i fjor, med sitt sentimentale blikk på hvordan det er å drive en sandwich-sjappe i Chicago. Selv om vi er i

-segmentet, er det som om serieskaperne har latt seg inspirere av foodie-Tylers ord, men ikke skjønt ironien. Alt romantiseres, fra hovedpersonen Carmys indre demoner til de slitne kokkenes alkoholproblemer og plastboksene de drikker vann fra (kokainen, den overarbeidede linjekokkens beste venn, glimrer pussig nok med sitt fravær). Det utmattende kokkelivet har aldri vært kult, men 

gjør absolutt alt den kan for å overbevise deg om det. At en så skamløs hyllest til matbesettelsesideologien kommer, og lar seg gjennomskue, først når ideologien er i ferd med å dø, er kanskje typisk. Minervas ugle flyr først i skumringen.

I Norge har D2 i årevis, om ikke i hele sin levetid, bidratt til å opprettholde mytologien rundt matkulturen. Det kanskje mest ekstreme eksempelet var fjorårets svært omstendelige (men også velskrevne, det skal sies!) reportasje om Rune Rake, som bruker alt han tjener på vin og mat, og som livsstilsmagasinets journalist holdt med selskap på sitt 92. Maaemo-besøk. Det er klart vi har nådd et metningspunkt.

At D2 er D2 også i 2023 kan man liksom ikke annet enn forvente, men det er vanskeligere å finne unnskyldninger for Aftenpostens siste forsøk på å kaste seg på matkulturbølgen: det anbefalingstyranniske underbruket Vink. De tilsynelatende endeløse listene med anbefalinger gjelder ikke bare for mat (du finner også artikler som «23 fine steder i ake i Oslo», «Her er fem fine skiturer i Oslo» og «Serieåret 2023: Disse seriene gleder vi oss til i 2023»), men det er likevel blant restauranter at begjæret etter Oslo-guider syns mest umettelig: «Sulten på 2023? Dette kan du forvente, ifølge Oslo-kokkene», «Frokost + lunsj? Hit går du for god brunsj!», «15 nye steder vi gleder oss til å besøke i år», «10 steder du kan oppleve øl og mat i skjønn forening», «Her spiser Oslos hotteste matfolk middag til under 250 kroner». Til slutt ser de faktisk ut til å ha gått tom for matguider å skrive, for her om dagen kunne man smått utrolig nok også lese guiden «Disse barene har de beste doene». 

Den endeløse rekker med guider vitner om at menneskene bak, og menneskene som leser dette (om de finnes?), aldri får nok av nye, trendy restauranter. Tilsynelatende har ingen fortalt dem at mat ikke trenger å være trendy, det trenger bare å være godt.

Vi skal guides i hjel, eller i hvert fall til lommeboka er tom. Det er dyrtid, og forhåpentligvis tar det livet av den vulgære mat- og restaurantkulturen alle disse listene er et uttrykk for. Steder med naturvinfikserte, gjennomtatoverte og liksom-avslappede gourmbro-kokker som serverer små og dyre deleretter har omsider gått av moten. Men hva får vi i stedet for? Ifølge D2 er

det nye: Enkelt, rustikt og beigt. Kafeteria August trekkes fram som et eksempel på de som har omfavnet den nye, beige trenden. Kafeteria August altså, som mer enn noe annet sted i hovedstaden skriker siste skrik: Å være trendy er rett og slett restaurantens eksistensberettigelse. Nå satser de på fries, pølser, fritert fisk og eplekake med vaniljesaus.

Norsk matkultur – eller mangelen på den

Det er kanskje fraværet av noen norsk tradisjon for mat- og restaurantkultur som har gjort de siste ti årenes tendenser her til lands så ekstreme og vulgære, enda mer enn andre steder. Det er sannsynligvis for mye å håpe på at Norge skal få en mer jordnær, fornuftig og sympatisk matkultur: I stedet skal noe slikt heller etterlignes på de mest trendsensitive restaurantene, mens de venter på den nye vinen. Kanskje er alt dette også bare symptomer på den generelle kaksifiseringen av den norske urbane middelklassen, selv om bastardiserte versjoner av denne matkulturen også har funnet veien til distriktene, ofte i et utbredt oppheng i gourmetburgere med tilhørende pommes frittes servert i små liksom-frityrkokere. Folk kan nå ha godt av å slappe litt av, og nyte maten sin i fred. God mat er god mat, selv om alle trendrestauranter lå øde.

*Men frarøvet den spontaniteten som er karakteristisk for det 

 franske – plinging i boller og kjørler, lett kaos – i Beef wellingtonen på Mon Oncle monteres kjøttet inn i butterdeigen i etterkant. Det er mekanisk og ufeilbarlig: det er 

De som har gjort matinteresse til en identitet opplever nå en identitetskrise, enten de vet det selv eller ikke. 

Den besatte matkulturen har nådd sitt metningspunkt

Veien til helvete er brolagt med superheltfilmer på kino, 

 på TV, lip syncing på telefonen, følelsesutbrudd i avisen, bordtennisbord på jobb, fornøyelsesparker i ferien, brus i munnen, hurtigmat i magen, artige t-skjorter på overkroppen og sneakers på føttene. I møte med en uoversiktlig verden opprettholdt av usynlige maktstrukturer og tilsynelatende uoverkommelige, globale problemer, er menneskets forsvarsmekanisme nummer én å legge seg ned på alle fire, krype tilbake til sprinkelsenga og se opp på de fargerike ranglene som dingler høyt der oppe.

Noen av trendene er mer åpenbare enn andre. Setningene våre blir 

. Gentrifiseringsvirksomheten Askeladden & Co. har ekspandert med et 

 i det en gang ærverdige Bogstadveien, omtrent uten kritikk. Virale matoppskrifter kommer oftere fra narsissister som leker med mat, enn profesjonelle kokker. 

Profesjonaliseringen av videospillkulturen har imidlertid vært 

, like grell som voksne menneskers Disney-besettelse. Studenter får dårligere og dårligere 

, og sliter med å holde oppmerksomheten over lengre tid.

Det er derfor vanskelig å se Dagbladets nye nettprogram 

 som noe annet enn enda et undergangstegn.

Stjernene – denne gruppen mennesker som tidligere utgjorde en slags sekulær gudeverden – er erstattet med relaterbare «profiler», maniske kameleoner som er tvunget til konstant å finne opp seg selv på nytt for å fungere som levende reklameplakater i bare én trendsyklus til. I Dagbladets 

 sitter de, som barn, rundt flasketuten-peker-på, for så å bli presset til å drikke av doen, barbere seg på hodet og kysse de andre deltakerne.

 Ingen av dem dukket opp på premierefesten.

Den amerikanske sosiologen Simon Gottschalk påpeker i en tekst på 

 at infantiliseringen har pågått lenge før Dagbladet ble Dagbladet slik vi kjenner det i dag, men at den forsterkes av ny teknologi. «Jeg tror våre daglige interaksjoner med smarttelefoner og sosiale medier er så behagelige nettopp fordi de normaliserer og tilfredsstiller infantile tilbøyeligheter», skriver han, og påpeker at atferdsmønstrene er spesielt forførende i krisetider. For det er ikke alle som legger barndommen fra seg – psykologer er kjent med at mennesker som utsettes for store mengder stress kan se tilbake til tidligere faser av livet i søken etter komfort.

Den digitale smokken hindrer oss dessuten i å forme lengre, sammenhengende tanker, skriver han, og avslutter teksten med en advarsel: «Det er ikke vanskelig å forestille seg et infantilt samfunn bli tiltrukket av et autoritært styre». 

Denne teksten ble først publisert i Tidens ånds nyhetsbrev, som vi sender ut hver mandag og torsdag. Ikke på mailinglista? 

Kommentar

Menneskets forsvarsmekanisme nummer én er å legge seg ned på alle fire, krype tilbake til sprinkelsenga og se opp på de fargerike ranglene som dingler høyt der oppe.

Barnelek i krisetid

Veien fra raseri til ydmykelse er kort, ydmykelsen er nærmest å anse som raseriets arvtager. For de fleste utslag av raseri, uansett hvor berettiget det nå enn måtte være, gjør et rettskaffent offer til en komisk skikkelse på et blunk. Det er et tap av kontroll, og det er det ikke plass til i vårt ellers siviliserte samfunn. 

 plass til å diskutere raseriet i siviliserte former på Litteraturhuset i Bergen (men 

 Litteraturhuset i Bergen i siviliserte former?). I disse dager arrangeres Litfestbergen, og temaet er raseri. Om hvordan identitetskamper fører til raseri, raseri i liv og litteratur, om å være rasende på mor, om rasende far og hvordan oversette raseri, blant annet. Så det 

seg altså gjøre, å ha noe annet enn metadebatter om Litteraturens Posisjon i Samfunnet.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for! 

Man skal selvfølgelig være forsiktige med å erklære noe for dødt, for det vil alltid finnes folk utstyrt med den livsfarlige kombinasjonen ingen risikoavers, mye penger, enda mer selvtillit og varierende grad selvinnsikt, som tenker å tjene seg søkkrike ved å blåse liv i en merkevare (som kanskje, eller kanskje ikke, burde fått dø i fred. Veel, vel.). Det har allerede skjedd én gang med nettstedet 

 – som har vært like deler uverdig sladreside som sted for gode tekster (f.eks. 

), og dermed oppnådd en form for terrorbalanse. Nå ser det ut til å være over. For andre gang, altså.

(Kort historietime: I 2012 publiserte Gawker en sextape som involverte den fallerte wrestleren Hulk Hogan (Terry Bolea) og hans beste venns kone. Ganske privat, og det var også rettens oppfatning. I 2016 ble Hogan tilkjent 140 millioner dollar i erstatning, og Gawker gikk konk. Bonusspor: Søksmålet var finansiert av Paypal-grunnlegger Peter Thiel som angivelig var ute etter å ramme Gawker etter saken «

I 2021 ble Gawker kjøpt opp av BDG-grunnlegger Bryan Goldberg. Nettsiden ble beskrevet slik av The Guardian: «still purveying snark, still relying on attitude against elites – but without the edge of nastiness that got its original iteration in such trouble.», men først og fremst komplett uleselig som følge av nytt, grafisk design (overdesignet på den måten ting som forsøker å kompensere for manglende innhold ofte er). Uansett, nå er det over. NÅ.

Denne uka erklærte Goldberg at de ville prioritere sider som 

 «Investere i kunst for første gang? Dette bør du tenke på», hos Dagens Næringsliv. Et gratis tips fra oss: Hvis du trenger en artikkel i Dagens Næringsliv til å fortelle deg hvordan du investerer i kunst, er det kanskje best å la være.

Et annet gratis tips: Bli Tidens ånd-abonnent og få tilgang til alt vi skriver, og invitasjoner til arrangementer og fester. Det koster 149 kroner i måneden, eller 990 kroner i året. 

Falsk Vermeer får være med i Vermeer-utstilling

Fredag åpner Amsterdams Rijksmuseum en historisk stor utstilling med malerier av Johannes Vermeer. 28 av de i alt 37 kjente verkene av kunstneren stilles ut, inkludert «Pike med perleøredobb» (1665) og «Melkepiken» (1657-1658). Vermeers malerier er små, og utstillingen er stor, dermed vil enkelte malerier ha hele gallerirom for seg selv.

Det kanskje mest oppsiktsvekkende er likevel at et bilde som muligens – trolig? – ikke er laget av Vermeer får lov til å være med. «Ung pike med fløyte» (ca. 1669-1675) får henge side om side med «Pike med rød hatt» (1665-1667), men har etter 

 ikke de samme lysdetaljene i leppene som en ekte Vermeer. At bildet er inkludert kaster lys over Vermeers kunsterskap – tidligere har man trodd han var en enstøing som ikke tok imot studenter. 

Det er allerede solgt 200 000 billetter, og åpningstidene er forlenget. Utstillingen vil være åpen frem til 4. juni.

De siste to årene har antall nystartede podkaster gått ned med 80 prosent, det kunne NTB melde onsdag. I rekordåret 2020 ble det startet 1,1 millioner podkaster globalt. I 2022 fikk man usle 219 000 nye podkaster. 

Og i år fikk vi Aftenpostens Poprådet, som vi skrudde på, og skrudde av igjen :) Det finnes nok tiktok-korrespondenter i dagens medievirkelighet.  

Så, har boblen sprukket? Tvilsomt. Ifølge det amerikanske analysebyrået Chartr, som står bak rapporten disse tallene er hentet fra, har lyttingen økt.

Den store nedgangen er i virkeligheten trolig bare en tilbakegang til normalen, skriver nettsiden 

 torsdag, og peker på en mulig forklaring: under pandemien fikk folk både mer tid til å lage og å høre på podkast. Mye mulig! 

Nyhetsbrev #27: Infantiliseringen av samfunnet, raseri som metode, RIP Gawker, podkast-boblen

Vi er vant med at de store musikkinstitusjonene er i fritt fall og med brutalt krakelerende kvalitetsparametre. NRK fyller ikke sitt samfunnsoppdrag, avisene skriver ikke nok om musikk, de store plateselskapene satser ikke på den kunstnerisk mest verdifulle og nyskapende musikken, og så videre, herfra til evigheten. Strømmetallene viser vel at publikum ofte er på en liknende nedadstigende kurve med hensyn til kvaliteten i hva de engasjerer seg i, men det skal vi ikke røre borti her nå. Men i en kynisk musikkindustri som intenst prøver å holde tritt med samfunnsutviklingen ellers, skulle man jo saktens regne med at den amerikanske Grammy-prisen, det som én gang ble kalt «musics’s biggest night», skulle speile denne kulturelle degenereringen. Den har fått mye kritikk de siste årene for å være irrelevant og ikke følge med på reell innovasjon, slik også Spellemannprisen har fått her hjemme. Begge var først lenge arrogante i møte med kritikk, i senere år mer underdanig. Det er altfor mye viktig ny musikk som ikke inkluderes i det gode selskap, slik 

 på Tidens ånd. Men hva kan man egentlig vente av den etablerte og gjennomkommersialiserte amerikanske musikkbransjen? Det blir neppe Bladee eller Viagra Boys med det første.

Grimes har rett i at Grammy-utdelingen er irrelevant

Og der den presumptivt gode musikken, fra etablerte såvel som i Spelleman-sammenheng i økende grad blir totalt skjøvet ut i margen, i programmet for de som «også var med», til fordel for evinnelig dyrking av folkets elskov for grell bygderock, Emma Steinbakken og Ballinciaga og alskens uvesentligheter, var det endel fortjente vinnere i årets utdeling. Steve Lacy, Harry Styles og Beyoncé er tegn på at det tross alt slettes ikke står så verst til, helt på toppen av salgslistene der borte. Sistnevnte er forøvrig både undervurdert og overvurdert. Ja, hun er en av de viktigste i kulturen i moderne tid, med mange låtsignaturer og mega-events som vil bli husket lenge. Men det er fortsatt ute til høring hvor mange virkelig fullkomne låter hun har bidratt med de siste årene. Så det er helt greit for meg at Styles tok Årets album-prisen «fra henne». Hun fikk mer enn nok i andre kategorier, og er tidenes mestvinnende bla bla bla.

Da var det noen andre hendinger i helgen som brakte større engasjement. At Samara Joy ble Best New Artist for albumet Linger Awhile (Verve), i konkurranse med folk som Anitta, Måneskin og Wet Leg, er atter en stor seier for jazzens nyvunne posisjon i 2023. Også fordi det hun holder på med ikke er tidsriktig og hektisk Viral Jazz (a la Domi & JD Beck, som også var nominert), men mer klassisk vokaljazz med inspirasjon fra de evige størrelsene Sara Vaughan og Ella Fitzgerald. Er dette en del av en global overflatisk stiltrend med norske eksponenter som Hotell Sommerro, Stordalens Gatsby-fester og forbudstidpartyguttene i Swing’it? Folk som cosplayer fortidens glamorøse dekandanse fordi nåtiden blir for vanskelig å forholde seg til? Når man hører Samara Joy's tolkning av denne musikalske tradisjonen hører man en kvalitetsbevisst sanger som sin unge alder til tross klarer å bære historiens bør på skuldrene. Hun kommer fra en musikalsk familie med gospel-sangere, som kanskje er medvirkende til at dette fremstår som ektefølt musikk og ikke bare maskeradeball. Vi regner med at dette vil få ytterligere konsekvenser for Kulturen utover året. Om man synes det blir for mye shu-bi-dua kan man høre stemmen hennes i et mer soul-sofistikert setting på låten «Two Hearts (Lawns)» på Terri Lyne Carringtons fine nye album The New Standards Vol 1.

Et mer beskrevet blad, og for lengst et stilikon med den mest gjenkjennelige hårpryden i amerikansk åndsliv etter Susan Sontag, er den ypperlige sangeren og gitaristen Bonnie Raitt. Men det var likevel et stort sjokk at hun stakk hjem med prisen Song of The Year, i skarp konkurranse med mer kommersielt muskuløse kandidater som Adele og Taylor Swift. Det ville vært utenkelig å gitt en utgammal, kvinnelig roots-artist en liknende påskjønnelse her i norsk musikkindustri, slik den ser ut for tiden. Men «Just Like That» er virkelig en fantastisk låt, med sterk storytelling, rørende melodiføring og tilbakeholden musikalsk eksklusivitet som virkelig griper fatt i lytterens oppmerksomhet. Også i dag. Slik kan man altså også gjøre det – forsøke å skape noe verdifullt. Raitt selv sier hun skrev låten etter å ha hørt et innslag på radioen om en mor som hadde donert sin døende sønns hjerte til transplantasjon, og nå var på vei for å høre sønnens hjerte dunke inni en annens kropp. Hun evner å få en slik muligens over-emosjonell historie ned på landjorda.

Bonnie Raitts karriere er interessant, for hun utga en lang rekke virkelig utsøkte album gjennom hele søttitallet, et sted mellom folk, blues, country og soul, med gode musikere fra California i bandet (slik det gjerne var den gangen). Men det virkelige gjennombruddet kom ikke før hun hadde gjennomlevd mange skuffelser i privatlivet og i industrien, da hun fikk nettopp flere Grammy-priser for comebackplata 

 ble en enda større suksess, med «I Can’t Make You Love Me» som et av det tiårets mest sjelfulle popballader. Utrolig givende å tenke på at konsekvent arbeid siden den gang kan betale seg etter så lang tid.

Jeg er ikke mer nedsnødd platesamler enn at jeg forstår at det mest betydningsfulle på Grammy-utdelingen foregår på den røde løperen. Hva noen nerds i en jury mener om forskjellige innspillinger og sære kategori-inndelinger er hyggelig nok, men i det store bildet irrelevant sammenliknet med verdien av å gjøre et sterkt visuelt inntrykk ved ankomst. Doja Cat var vel ålreit, og det var givende å se senator Ted Cruz twitre misbilligende om noen andre artisters skumle utseende, men den store gullmedaljen går uansett til den interessante R&B-artisten Jazmine Sullivan, som litt i det skjulte har blitt en artist å regne med. Dermed ekstra bra at hun i år ankom som en levende tribute til den tragisk underkjente soulsangeren Phyllis Hyman, som i tillegg var et vaskeekte fashion icon med sin høyreiste kroppsholdning, avantgardistiske vinkler og enorme hatter. Minnekontoene hennes på IG og andre steder er utømmelige. Få sangere har gjort større inntrykk på meg, der hun tok en jazz-sensibilitet inn i discoeraen på 70-tallet og voksensoulen på 80/90-tallet. Hun klarte også å formidle livets smerte og ensomhet i rystende låter som «Living all alone», «I refuse to be lonely», «Living in confusion» og mange flere. Hun tok sitt eget liv etter mange år med rusmisbruk, karriereproblemer og knust hjerte. Om denne Grammy-utdelingen får fem ekstra personer til å oppdage Phyllis Hyman, var det en god utdeling.

Hva kan man egentlig vente av den etablerte og gjennomkommersialiserte amerikanske musikkbransjen? 

Krakelerende kvalitetsparametre

Man kan begynne å lure på hvordan det egentlig går med den amerikanske underholdningsindustrien. I likhet med filmindustrien virker musikkbransjen også mer interessert i gode, gamle glansdager enn å sette fokus på nyskapende musikk.

Harry Styles, Beyoncé, Lizzo, ABBA, Doja Cat, Coldplay og Adele var alle gjengangere på nominasjonslistene under søndagens Grammy-utdeling. Harry Styles mottok kveldens gjeveste pris for årets album, og Beyoncé satte ny rekord som artisten med flest trofeer (32 stykker).

Det er disse navnene man ender opp med når utdelingen ikke er ute etter annet enn å stadfeste det allerede åpenbare: hvilke artister som er plateselskapenes tyngste satsninger.

Utdelingens seertall har, i likhet med Oscar-utdelingen, sunket jevnt og drastisk de siste årene. I 2012 var det nesten 40 millioner som så på utdelingen, et seertall som sank til rundt 19 millioner før pandemien. I fjor var det bare litt over ni millioner som fulgte med.

Det er derfor åpenbart at Grimes er inne på noe, i en kommentar under bildet Charli XCX la ut på Instagram i forbindelse med at 

 ikke ble nominert til årets utdeling. Grimes skriver at utdelingen er «så irrelevant at jeg ikke engang ville brydd meg», for så å dele en historie fra noen år tilbake, da hun forsøkte å nominere Sophie i klassen for beste produsent. Resten av panelet fortalte henne angivelig at hun ikke fikk lov til å vike fra den «prefabrikerte listen» som hun selv mente var «eksepsjonelt kjedelig».

Det er ikke mange år siden det ville vært absurd å stille spørsmål ved påstanden om at USA er klodens popkulturelle navle. Siden starten av 1900-tallet har verdens største stjerner vokst frem sammen med banebrytende teknologi, men mye tyder på at industrien er i ferd med å flytte til nye kontorer. Mens unge ser til rar hiphop og oversaturert musikk fra Sør-Korea utmerker Grammy den nostalgiske vokaljazz-artisten Samara Joy som årets nykommer, og Lizzos regressive discolåt «About Damn Time» som «Record of the Year». Man fikserer på fortiden når man ikke har noe å se frem til. 

Nominasjonslista er såpass lang at det skal godt gjøres ikke å inneholde 

 spennende artister, men flere navn som utmerket seg med både populære og kritikerroste utgivelser i løpet av fjoråret uteble: Black Country New Road, Weyes Blood, The Smile, Perfume Genius, Jockstrap, Bladee, Ecco2k og Viagra Boys, for å nevne noen. Kommersielle insentiver fra bransjen har selvfølgelig påvirket seremonien så lenge de forgylte grammofonene er blitt delt ut, men det kan nå se ut som at pengene for alvor har begynt å spenne ben på utdelingens mandat: å løfte frem musikkårets «fremragende prestasjoner».

Årets utdeling fremstod som et spill for galleriet, foran et publikum som har sluttet å følge med. The Recording Academy er ikke lenger portvoktere som viser lekmannen hva som er vedt å ha i øret – de analyserer massens «lyttemønstre» og dilter etter.

PS: Årets duo-vinner Kim Petras er, i motsetning til det flere medier hevder, ikke historiens første transkjønnede Grammy-vinner. Wendy Carlos vant i 1970 tre priser for 

, et album som bidro til å popularisere Moog-synthesizeren utover 70-tallet. Hun er ellers kjent for å ha komponert musikken til 

Musikk

Årets utdeling viser hvordan The Recording Academy er mer opptatt av fortiden enn fremtiden.

 vises i disse dager på galleriet Van Etten i Oslo. Utstillingen består av bare to verk.

Det ene: en kabelstige hvor fargerike ledninger spriker ut i alle retninger. Kablene er flådd og kobberet er fjernet. På bakken ligger en avstøpning av et sitronskall – laget med kobberet fra ledningene.

Det andre: et maleri, som egentlig ser ut som et hvilket som helst lerret, som noen har klistrer frukt-klistremerker på.

– Hva er sammenhengen mellom ledninger og gammel frukt?

– I utgangspunktet er det ikke nødvendigvis så mange likheter, bortsett fra begge er skrelt, men noe av det jeg driver med er å forsøke å sette sammen objekter, handlinger, historier, mennesker på en måte som gir hver og en av dem litt mer, og som gir en historisk forbindelse til vår tid. Det er fabulerende, poetisk undersøkelse av det å skrelle, grunnlaget for det, og hvordan det reflekterer ulike situasjoner, både menneskelige og samfunnsmessige.

Maleriet med fruktklistremerkene, som har fått tittelen «Still life for Mary - Kiss Me [citrus and ananass] aulio, Fyffes, Sun», beskriver han som et «indirekte stilleben». Utgangspunktet for verket er et brev den engelske aristokraten Mary Wortley Montagu skrev til søsteren etter en middag ved kongens bord i Blankenburg, 1716, hvor hun i henrykte ordelag beskrev hvordan hun ikke kunne forstå annet enn at disse ananasene hadde kommet til henne ved hjelp av magi, forteller Ådlandsvik.

– Frukt som statussymbol og verdi er knyttet til europeisk kolonialisering, ekspansjon, handel og generell utnyttelse av verden, konstaterer Ådlandsvik.

Frukten som Montagu spiste ved det tyske hoffet i 1716 var sannsynligvis dyrket i nærområdet. Noen år tidligere hadde man i Amsterdam klart å dyrke frem ananas i drivhus, etter å ha importert frukten, som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika, fra land koloniene i Surinam og Curaçao.

– Dagens frukthandel henger på et vis igjen i det samme bildet, selv om frukten er masseprodusert, og på ingen måte har samme status, selv om ananas gir meg gleden av en særegen følelse av tropikalitet, der de ligger på dagligvarebutikken.

I promo for utstillingen er Jan Davidsz de Heems stilleben-maleri 

 (1650) blitt brukt. Til daglig henger bildet i Louvre. Den delvis skrelte sitronen er en merkelig gjenganger i stilleben-tradisjonen, sier Ådlandsvik.

– Den gav kunstneren mulighet til å flashe sine håndverksferdigheter, tenk forholdet mellom utsiden og innsiden. For oss viser den et kutt inn i datidens statussymboler og handel med eksotiske varer. Det er også dette Mary skriver om.

Og det er altså her de elektriske kablene kobles på igjen:

– Spoler vi frem igjen, reflekteres kanskje en annen type økonomi og prekaritet i kabeltyverier, og det å skrelle ut kobber av disse.

– Hvordan henger utstillingen sammen med ditt tidligere kunstnerskap, og skiller det seg også ut på noen tydeligere måter?

– Den er ganske tett forbundet med det jeg har gjort tidligere, som har vært koblet til undersøkelser av overflate og utside, av materialer og marerialopphav, av handlinger og spor etter disse, av verdi, handel, arbeid og tilhøva dette foregår under, av den negative veksten og de skadde materialenes verdi, og av å spore europeisk tenkning omkring dette.
Den skiller seg vel kanskje ut i det at jeg har begått et maleri, noe jeg også har gjort fra tid til annen, men her har jeg faktisk sittet og pirket og gnurer på et nitidig miniatyrmaleri, et ganske pop-kunst inspirert ett. Det er noe med det overfladiske og generiske som jeg har hatt ønske om å undersøke ytterligere.

Peel

Ukens utstilling

UKENS UTSTILLING: Stian Ådlandsviks «Peel» bruker frukt og ledninger til å koble sammen verden rundt oss i en liten og høyst konseptuell utstilling.

Å forstå verden gjennom frukt

«Du finner det samme spriket mellom dogme og dogmatisk, krig og krigersk, frihet og fri: Forskjellen på incest og incestuøst er stor, og viktig. Incest er det faktiske – den håndfaste, beviselige blodskammen; substantivet: en, ei, et, som lærerne messer. «En incest er ikke det enkleste å riste av seg,» for eksempel. Incestuøst, på sin side, er et adjektiv, og viser til noe som har et preg av incest, for eksempel en mor som ikke gir slipp, en far som er litt for intim, eller som her, en lillesøster som blir overrumplet av sin storebror i voksen alder.

SNAFU 

For søsteren var brorens bakholdsangrep som om en gartner rykket opp familietreet, pekte på roten og sa: «Det er her den sitter, råten.» Det hun kjente, det som skylte gjennom henne, var en avart av den moderne urfortelling: Mor finner indre styrke til å løfte bilen av sitt overkjørte barn; lillesøsteren finner kraft til å løfte en bil og kaste den på sin storebror. Dette var grunnen til at hun brukte substantivet heller enn adjektivet: frustrasjon og vantro, toppet med rent, primitivt sinne: «Dette er jo faen meg incest!»

I en bedre ordlagt verden ville hun ropt: «Dette er jo faen meg incestuøst!» Men anklagen levert fra den ene smarttelefon til den andre – over Skagerrak, fra Kristiansand ned til København – ble incest. Da hun fikk den henslengte opplysningen inn i øret, ba hun ham bekrefte at han spøkte. Hans svar – «På ingen måte!» – flippet henne over på instinktmodus. Hun flyttet telefonen ned fra øret, holdt den sminkespeilaktig opp foran ansiktet og ropte inn i den svarte skjermen hvor brorens navn stod skrevet: «Dette er jo faen meg incest!» Idet hun tok telefonen opp til øret igjen, steg Morten Harket til overflaten. Dette var Morten Harket i reprise. Da hun var tolv og broren femten, skjøt han Morten Harket i ansiktet – gjentatte ganger. Han gikk inn på rommet hennes mens hun ikke var hjemme, plukket Morten ned fra veggen over sengen, tok ham med seg ut, hengte ham opp på vedskjulets bakvegg og skjøt ham med luftgeværet sitt. Et uhørt svik, slått i bakken av sitt eget kjøtt og blod, i det som skulle være trygge rammer.»

Påkrevd oppsetning (motforestilling), side 65-66. 

– Hvorfor har du valgt akkurat dette utdraget?

– Jeg valgte det fordi jeg synes det er bra, og forhåpentligvis får det folk til å tenke: «Hmm ... Dette vil jeg lese mer av.»

– Snafu, som boken din jo heter, er en forkortelse av det amerikansk militære kalte "Situation normal, all fucked up". Med andre ord: Det går til helvete, akkurat som vanlig. Det kan virke som om flere av karakterene dine "(...) venter på at ting blir som de skal, når de absolutt ikke er som de burde". Hvorfor ville du skrive om disse normaliserte unntakstilstandene?

Fordi de sier noe om hvordan mennesker fungerer; hvordan vi holder ut, kommer oss gjennom og kommer oss videre.

– Boken har jo et preg av noe litt springende, hvor delene har et noe uforpliktende forhold til helheten. I hvor stor grad lå det en nødvendighet bak å skrive akkurat disse tretten fortellingene?

– I høy grad? I fullstendig grad? En total grad av fullstendig nødvendighet? Som du merker, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal svare på spørsmålet ditt, men jeg tror du forstår hvor jeg vil. Og jeg tror alle forfattere, malere, tegneserieskapere, skulptører, musikere etc., som har brukt ett-to-fem eller sju år på å sette noe til verden, vil svare det samme på det spørsmålet. Altså at det var ren nødvendighet som førte til at det ble akkurat dette (det de har laget). At de tretten tekstene seg i mellom er springende med hensyn til handlingen, er det ingen tvil om. Her skal det være sprang. Dette er ikke en roman, og jeg vi påstå at det finnes mange måter å forplikte seg til en helhet på. Språket. Tonen. Stilen. Formen. Perspektivet (på verden). For å nevne noen alternativer.

Når det kommer til din påstand om at delene har et noe uforpliktende forhold til helheten, tror jeg det kommer an på hva du oppfatter som helheten disse delene inngår i. Én helhet disse karakterene inngår i, én av grunnbetingelsene som forener dem, kan sies å være denne: De kverner seg selv innenfra, og de kvernes utenfra. Av og til kommer de ut på den andre siden forandret til det bedre, andre ganger til det verre, og andre ganger igjen kjennes det som om ingenting har skjedd, annet enn at det gjorde vondt. Men de måtte gjennom det (vi må gjennom det vi må gjennom), og det har en samlende effekt. Det finnes en stor kvern som har en samlende effekt, kjennes det ut som.

– For å gi litt kontekst: I denne scenen oppstår krangelen og de medfølgende anklagene om det incestiosøse, etter at broren døper datteren sin det samme som hennes datter. Påfallende er det kanskje også at ingen av karakterene i Snafu går under navn. Så, Espen Stokke: Hva betyr et navn i litteraturen?

– Jeg vet ikke hva et navn i litteraturen betyr, Oscar Grimstad, men jeg tror det er med navn og navnløshet som med skriving som helhet: Man gjør det man gjør basert på en blanding av intuisjon og planlegging.

– Morten Harket skytes i ansiktet, leser vi i dette utdraget. Har det noe med omslaget å gjøre?

– At Morten Harket skytes i ansiktet i dette utdraget har ikke noe med omslaget å gjøre.

Utdrag

Utdrag fra Snafu: – Det var ren nødvendighet som førte til at det ble akkurat dette

Utdrag: SNAFU av Espen Stokke 

Asta (Amalie Ibsen Jensen) jobber som sommervikar for Sunnmørsposten, og bor sammen med kjæresten Live (Maria Agwumaro), som samler på og pusser opp designstoler produsert på Sunnmøre.

«Det er litt rart at vi sitter på stoler», sier Live og sikter til hvordan vi mennesker er de eneste «dyrene» som bruker det menneskeskapte konseptet stol. Uten å få noe særlig svar fra Asta.

får Ålesund til å virke som en by hvor tiden går saktere enn andre byer. Sammenlignet med det håndholdte kameraet og klipperytmen til den gjengse norske underholdningsfilm (klippet ihjel for ikke å miste publikums oppmerksomhet hvis et skudd varer for lenge), er Anders Emblems film rolig og stillferdig, tydelig inspirert av den minimalistiske og observerende slow cinema-tradisjonen (Kaurismäki, Tarkovskij, Kiarostami, Akerman, f.eks.). Et tålmodig formspråk utfoldes gjennom lange tagninger fra et statisk kamera, som understreker tiden som sakte passerer, og hvor repetisjon blir et nøkkelelement.

Med denne lavbudsjettsfilmen settes Ålesund på kartet. Aafk, jugendstil, fergesus, tunnelulykke, klippfisk og tripp-trapp-stol. Til sammen kan de vestnorske symbolene virke litt tvungne, men nettopp fordi de ikke føles prangende – slik som den norske naturen oftere enn ikke «markedsføres» i norsk film – men heller implisitt er flettet inn i det lavmælte formspråket, tillater man det, likevel.

Viktigere enn narrativet og karakterutviklingen er atmosfæren og stemningene. Tomme gater i blåtimen på sommerkvelden, havnebyens jugendstilistiske bygninger, og hvordan de forholder seg til døgnets timer og byens oppoverbakker.

På lang avstand ser vi Asta sitte i en stol i leiligheten. Ansiktet er halvveis dekket av veggene foran, og fra et annet rom høres et orgel. Skuddene er møysommelig arrangert, lag på lag av vegger i rød teglstein, treverk og pastellfarger, som naturlig og elegant deler inn bildet og på samme tid fanger boligens utforming og dens hjemlige atmosfære.

Særlig avgjørende for det atmosfæriske, og noe som ofte neglisjeres på film: den ambiente lyden som alltid er til stede i en eller annen form, om det så er susende vind eller biler som kjører i gatene, lyd som reflekterer det som befinner seg utenfor skuddets fire vegger – nesten som en ekstra dimensjon – som når Asta står på fergen, og er omgitt av en rumlende, mekanisk lyd i en scene som med fordel kunne ha vart mye lenger.

De estetisk gjennomførte, statiske komposisjonene føles til tider begrensende. I et 

 har regissør Anders Emblem, som også har klippet filmen, fortalt om en «tvangstanke-estetikk»: det konsekvent statiske kameraet, den gjennomtenkte komposisjonen og trangen til at skuddlengdene skal vare i så og så mange sekunder. Kanskje er det nettopp det som gjør at filmen føles litt for rigid – for til tider er det som om denne tvangstanken gir oss følelsen av at det er noe viktigere vi ikke får se.

er behagelig i sitt tempo, og representerer en avslappet, melankolsk stemning som til nå har vært en mangelvare i norsk film.

 var åpningsfilm på TIFF 2022, og er blitt vist ved blant annet filmfestivalen i San Sebastian og filmfestivalen i Rotterdam. Nå er den tilgjengelig for strømming via Mubi.

A Human Position

Kritikk

Kontemplativ og litt rigid. Den norske indiefilmen «A Human Position» får Ålesund til å virke som en by hvor tiden går saktere enn andre byer.

Anmeldelse «A Human Position»: En behagelig tvangstanke

Uka preges av at Beyoncé har vunnet grammy (zZz), at siste rest av de som har sett episode 3 av 

 gir uttrykk for det på digitale flater 

 – og at Solvej Balle og Annie Ernaux har blitt midlertidig tilsidesatt, for nå har Bret Easton Ellis, aktuell med romanen

 og Oslo-besøk, slått leir i vår kollektive bevissthet. 

På en tur innom Oslos bokhandel for kvalitetslitteratur og samtaler av varierende kvalitet, rakk vi i løpet av et kvarters opphold å overhøre to forskjellige samtaler om forfatteren (en av dem varte og rakk, faktisk hele oppholdet, kanskje lenger?). 

Kanskje et tilfelle av Baader-meinhof-fenomenet: er man gravid, ser man barnevogner overalt. Skal man på Bret Easton Ellis på Litteraturhuset i morgen, hører man om Bret Easton Ellis overalt. Eller kanskje det bare er helt naturlig fordi ... det er årevis siden forrige roman (

Ja, og hva vi skulle på bokhandelen? Skaffe

Uansett! Denne uka skriver Audun Vinger om da han oppdaget Bret Easton Ellis («Jeg var naken»), om musikken i bøkene (både som redskap og faktisk) og om da Ellis besøkte Oslo i forbindelse med

«Han var så lavt i kurs at jeg vagt kan erindre noe håndgemeng med ham på Lorry da han kom og skapte oppstuss i irriterende atal form, sikkert mentalt utslitt etter en endeløs bokturné. Vi hadde vært en gjeng på lansering av en litterær essay-bok på gamle Tronsmo en sensommerdag og the moveable feast hadde sakte forflyttet seg opp til uteserveringen på Lorry. Da Matias Faldbakken og antakelig Erling Kagge ankom med Ellis ble det kulturkrig, og essayisten var tydelig ikke lenger i sentrum av oppmerksomheten. Etter at flere var involvert i småprat, flørtete krangling og sigarettbomming med Ellis, gikk essayisten frem til ham, rakte frem neven, introduserte seg selv og sa «I’m an author too». Ellis repliserte med et forskrekket: «Ouch, you’re hurting my hand!».»

Bret Easton Ellis kan ha noe for seg likevel

Ingrediensen som først kunne virke som en pirring av norske potetganer, viste seg heller å være en pussig besettelse: det var yuzu på 

Da drapsmannen og musikkprodusenten Phil Spector utviklet produksjonsmetoden som skulle bli kjent som «the wall of sound», var det for å skape illusjonen av et fortettet lydbilde. Den geniale ideen løftet midttonene i en låt og fikk sounden til å virke større, varmere og bedre enn materialet musikerne alene kunne bringe til bords.

 idet man går inn i den nyåpnede restauranten Panu på St. Olavs Plass.

Panu er modellert etter den parisiske lyttebaren Bambino, som også har brukt lydnerderi som en rettesnor i sin virksomhet. Her støpes restaurantens identitet i en demonstrasjon av kunnskap om popkultur, der kombinasjonen av skrukkete MF Doom-vinyler, longsleeve-gensere med Bambino-trykk og naturvin utgjør en hellig treenighet øvre middelklassehipstere kan abonnere på, i håp om at de går ut av døren med både et brisent sinn og det lille 

Selv om det å etablere en ren lyttebar i Oslo er et ideal utenfor rekkevidde når man tross alt inviterer nisseluer, har Panu virkelig fått til akustikken, en kjepphest for Kippers og Kapers. Denne kvelden var restauranten fullbooket, og ut av høyttalerne strømmet det en variert spilleliste som synes komponert av en Spotify-algoritme for bakgrunnsmusikk med et minimum av personlighet. Likevel kunne Kippers – som foretrekker å snakke med en frekvens som befinner utenfor skalaen til det øret kan oppfatte – føre en normal samtale med Kapers. Så god lyd var det i lokalet at man sågar kunne høre gjengen på nabobordet utveksle lavmælte anmeldelser av typen «meh» og «dette var helt OK».

Pirring av norske potetganer, eller en pussig besettelse? 

Markus Neby har en (og beviser det i ukas smakssak): 

Alle artikler