Filmskaperen Caveh Zahedi har blitt oppsummert som en slags persisk bizarro Woody Allen eller Larry David – bare fra et parallelt univers, hvor det å være genierklært, morsom, grenseoverskridende, nevrotisk, etisk tvilsom, ekstremt selvbevisst og utleverende på grensen til det smertefulle, ikke fører til suksess. Bare for de som plagierer ham. 

Han har tatt konseptet «selvbiografisk film» til hyper-hyper-personlige nivåer, med mål om å bryte gjennom alle lag med skam, og til slutt nå fram til en universell sannhet. Det er her selve livet skal leves, slik Zahedi ser det, og på veien dit kan han kaste alle under bussen. Også seg selv. 

På starten av 90-tallet dro han til Las Vegas med far og lillebror (15 år), der målet var å ta et oppgjør med barndomstraumene … og middelet var ecstacy. Det ble filmen 

På vei inn i sitt tredje ekteskap lagde han

, om hvordan hans dragning mot prostituerte hadde ødelagt alle hans tidligere forhold, og de siste årene har han prøvd å runde av sitt meta-kaotiske mesterverk 

 – en nådeløs, brutalt ærlig og selvrefleksiv serie hvor hver episode skulle handle om innspillingen av den forrige – flere episoder er nå fjernet fra YouTube på grunn av endeløse rettstvister med kona og flere andre involverte (men den kan ses i sin helhet 

Vi møter Zahedi over Zoom, han i sin New York-leilighet med en liten mikrofon festet til kragen. Det er en del av et podkastprosjekt inspirert av den taiwanske performancekunstneren Techin Hsieh. I løpet av ett år skal han ta opp lyden av alt og alle rundt seg. Tre måneder ut i prosjektet ble det slutt med kjæresten, og podkasten fikk nytt navn: «Recording Myself And Everyone Around Me Was Destroying All My Relationships So I'm Doing A Daily Audio Journal Instead». 

«Hvordan kom du over filmene mine egentlig», spør Zahedi. Svaret: Jeg bladde gjennom en utgave av kulturfanzinen SEX MAGAZINE, hvor det var en småmystisk helsides annonse for 

. Kombinasjonen av den progressive, persiske pappa-looken hans, og blurbene fra Rick Alverson, var nok til at jeg sjekket det opp. Og da var det gjort. Jeg så alt, hørte alt, og satte opp to filmer på jobben min på Kunstnernes Hus: 

kortfilmen Dimitri in the Mud With Turquoise 

– Og vi kan egentlig starte med den visningen. Det var første gang du ble satt opp i Norge, og jeg har sjeldent opplevd et så oppjaget publikum i en kinosal. Folk hoiet og jublet. Hva tror du er den universelle appellen i filmene dine?

– Jeg vet ikke. De har ikke vært så veldig universelt godt mottatt for å være ærlig. Men ja, ærlighet, tror jeg. Ærlighet er appellerende. 

– Man kommer nesten ikke foruten radikal ærlighet når man snakker om deg og filmene dine. Kan du en gang for alle forklare hvorfor radikal ærlighet er så viktig for deg at du omtrent baserer alt du lager rundt det?

– Det var en veldig gradvis prosess. Jeg tror jeg innså at når jeg gjemte ting fra andre, fra kjærester, så følte jeg meg fremmedgjort. Jeg klarte ikke å skape nærhet til personen foran meg. Og når de viste meg kjærlighet, klarte jeg ikke å ta den imot. Det finnes en Jonathan Richman-sang som heter

, hvor han sier «I look so lifeless when I try to lie». Jeg relaterer veldig til den linjen. Jeg føler meg livløs når jeg ikke snakker sant. Det er kanskje litt egoistisk, fordi det er mest for meg selv, ikke andre. 

– Jeg opplever at du har en ganske smittsom effekt på folk jeg anbefaler deg til, som jeg ikke så ofte opplever med så mange andre kunstnere og filmskapere. At de som biter på, gaper fort over det meste. Mens de andre avviser deg fullstendig. Hvorfor tror du det er sånn?

– Jeg ser på kunsten min som anti-moralistisk. Så hvis du er en moralist, hater du det, fordi den jobber i mot deg. Og hvis du er PK, som er en underkategori av moralist, så hater du det også. Men hvis du hater moralisme, eller har noe som helst imot det, så elsker du det nok fordi det er sjeldent å høre noen snakke ut mot moralismen. Så jeg tror filmene gir folk tillatelse til å være hvem de egentlig er, og jeg tror mange som meg føler seg kvelt, holdt tilbake eller anstrengt av sosiale forventninger.

Naucica Renner skrev nylig et essay i N+1 («radical narcissist»). Hun oppdaget deg, slukte alt, før det snudde tvert. I teksten konkluderer hun med at du er en manipulativ narsissist som hersker med folk rundt deg for egen personlig vinning. Klarer du å se hvordan folk kan trekke så forskjellige konklusjoner etter å ha sett på det samme?

– Jeg leste den, og ja, jeg kan egentlig det. Jeg er jo ikke helt enig med henne, selv om hun har et poeng. Hehe. Det handler kanskje om hvordan man definerer ordet narsissist. For meg virker det som om alle gjør akkurat det på et eller annet nivå, hele tiden, uten å være åpne om det. Jeg tror de som tenker det om meg har ikke akseptert sin egen narrsisisme eller sin egne manipulative trekk. Jeg er veldig åpen om det, som jeg tenker er ganske anti-manipulativ og anti-narsissistiske trekk. Så det er en ganske komplisert dialektikk som jeg spiller ut, som ikke alle plukker opp på. Jeg føler meg ikke mer narsissistisk enn andre. 

– Tenker du personlig at viktigheten av å vise seg frem ærlig, ufiltrert og transparent veier tyngre enn å bevare intimiteten i nære relasjoner?

– Den er vanskelig. Det er viktig for meg, og jeg prøver hele tiden å finne den riktige balansen, hvor jeg pusher grensene mine for ærlighet, uten å samtidig knuse alle sjanser jeg har for personlig intimitet. Men det tror jeg igjen at vi alle gjør. Prøver å være så ærlige som vi kan, uten å ødelegge hele fundamentet vårt for å utvikle egne relasjoner.

– Hvorfor veier du ærligheten så sterkt, opp mot all denne dritten du får som konsekvens? Brudd i relasjoner, karakterdrap i N+1 ... 

– Det er en slags frihet i det også. Frihet er et rart ord og konsept, men det er en følelse man har som alle vet hva er. Man føler seg «fri». Problemet med uærlighet og moralisme og etikette er at det ikke er frihet. Det er anti-frihet. Det er noe i mennesket, eller meg, som ivrer etter frihet. Og dessverre kommer den friheten i form av ensomhet noen ganger, men det er fortsatt noe nobelt der som er vanskelig å slå. 

– Mitt håp før jeg dør er å finne en slags indre ro, som jeg for øyeblikket ikke har. Jeg går rundt bekymret, angstete, sint, stressa, håpløs og trist. Mens jeg håper jeg kan gå rundt fredfull, rolig og glad.

–Tilbake til kinovisningen. Jeg gjorde en kort introduksjon av deg før filmene, og midt i den var den en fyr fra salen som ropte: «Autofiksjon må dø!». Kan du se paralleller mellom autofiksjon og ditt eget arbeid?

– Jeg tror ikke jeg helt vet hva autofiksjon betyr. Det betyr vel egentlig bare autobiografisk innhold som redigeres for å fremstå skjønnlitterært? Som jeg for så vidt er imot. Jeg er bare 

. Jeg er ikke så opptatt av skjønnlitteratur.

– Så du leser ingenting av det? Hva med den mest åpenbare: Karl Ove Knausgård? (wink wink).

– Nei, eller jeg har startet på ham noen ganger og hatt lyst å fullføre, men ble distrahert vekk fra det. Jeg har egentlig vært litt sjalu og irritert på Knausgård, fordi han er så berømt.

– Apropos berømmelse. Har du de siste årene følt en crowd forme seg rundt deg?

– Uten tvil. Spesielt de siste par årene. 

– Opplever du noen gang at andre kunstnere eller filmskapere lar seg inspirere av det du lager, eller at noen rett slett plagierer stilen din?

– Ja! Mer og mer og mer. Det er jo litt flatterende, men egentlig mest irriterende. Mest fordi det ofte innebærer noen andre tjene masse penger på det, mens jeg ikke gjør det.

– Det var egentlig en usmooth måte å bevege meg inn i Nathan Fielders 

som mange mener ligger kanskje litt for tett opp til The 

– Ja, jeg har det. Og jeg syns det er veldig bra, men jeg bare føler sånn «åååh … plagierer du meg her?». Og jeg ville engang brydd meg om han gjorde det, så lenge han hjalp meg litt, eller fortalte meg personlig at «jeg liker det du lager og nå kopierer jeg det, men jeg skal spre ordet om serien din og få det ut til folk». Da ville det vært greit, men nei. 

– Så hvis han blurba deg i et intervju eller noe så hadde alt vært ok?

– Ja. Jeg kan jo aldri vært helt sikker på at han har sett serien min, men jeg er god venn med John Wilson. John elsker det jeg lager, jeg ba ham vise det til Nathan og jeg vet han ba Nathan om å sjekke det ut. Så det ville vært litt merkelig om han ikke har sett det, alt det tatt i betraktning, men hvem vet. Jeg liker min egen serie mer selvfølgelig, men jeg syns hans var veldig bra. Det er også en annen serie som nettopp kom ut på Peacock som minner veldig om 

– Ja, og det er det samme opplegget her: han 

 ha sett greiene mine! Jeg tok faktisk kontakt med han, og han innrømmet å ha sett noe av det, men aldri 

. Og jeg må bare tro på ham. Men ellers virker det som om vi har mye å snakke om, og jeg har faktisk spurt om han vil være med på en 

– Er rusmidler fortsatt en nødvendighet for deg for å nå denne tilstanden du jakter etter, eller mer et fartøy som speeder opp prosessen? Det har jo tatt opp ganske mye plass i alt du lager.

– Nei. Mindre og mindre egentlig. Jeg fant det veldig nyttig i få en slags oversikt over «landskapet» jeg har å jobbe med, men hvis du spør meg og hvordan prosessen min er så er jeg veldig fan av boken 

hvor jeg tror mye av min kosmologi stammer fra. Altså jeg tenker i de termene. Om ego og gud, og så videre. 

 Betyr det at du er religiøs nå? Du har vært mye frem og tilbake på det i dine tidligere intervjuer. Jeg kjenner best den boken som en slags bibel for folk på avrusning. 

– Jeg kan ikke huske de intervjuene, men jeg har blitt mer og mer religiøs. Jeg tror på Gud og er dypt inni det spirituelle. Ordet religiøs kan bety så mye. Jeg er religiøs, men tilhører ingen form for organisert religion. Jeg er imot organisert religion.

– Jeg leste også i et annet intervju hvor en av dine venner omtalte deg som en person som er helt totalt uvitende om all kultur annen enn din egen. At du en gang helt uironisk prøvde å bestille en peppermynte-te på en strippeklubb. Så spørsmålet mitt er vel egentlig hvordan du forholder deg til kulturen rundt deg og ellers i verden?

– Jeg vet ikke. Jeg drikker ikke alkohol. Jeg var tørst. Jeg vet ikke. Jeg ville ha peppermynte-te. Men ja, jeg føler folk hører til forskjellige stammer rundt om i verden, og tenker ikke så mye i form av nasjoner eller kulturer. Gother, punker, jocks, geeks. Jeg har aldri følt jeg har passet inn i noen form for subkultur. Men når jeg har jeg tenkt over disse stammene så er vel «kunstner» min form for stamme, men det en også en stamme som er veldig splitta. Jeg tror allikevel at når jeg møter noen som er en ekte kunstner så kan jeg veldig fort relatere og like dem. Jeg liker folk som tenker for seg selv. Mennesker flest virker å bare gjenta ting de har blitt fortalt, inkludert meg. Så hvis noen forteller meg noe jeg aldri har hørt før eller ville klart å tenkt selv, blir jeg fort veldig begeistret.

– Helt til slutt… jeg har en venn som er stor fan av deg og arbeidet ditt. Han ga meg et utrolig langt spørsmål. Kan jeg lese det opp for deg også bare svarer du som du vil også avslutter vi det der?

– Bare ett sekund … (han kikker på sønnen sin i bakgrunnen) «Beckett jeg er ferdig om ca 5 min, vil du bli med meg til dyrebutikken om 5 min?» Nei, svarer sønnen. «Du vil ikke gå allikevel?» Nei, svarer sønnen igjen. «Du vil ikke gå?» (Kikker tilbake på meg). 

– Kjære Caveh Zahedi. Jeg heter Jo Forbord Stavdal, og jeg er en venn av Daniel Vatsvåg. Jeg har vært en fan av arbeidet ditt i lang tid, og ikke bare av arbeidet ditt, men også av ditt metafysiske verdensbilde, som angir metoden for radikal ærlighet som alfa og omega for en oppfylt åndelig eksistens. Det har gitt meg stor kunstnerisk glede å se det manifestert i filmene og intervjuene dine. En tydelig begeistring følger med det. Noe som virker så vanskelig, viser seg å være så enkelt. Er det vår tids knipe at folk misforstår ærlighetens grasiøse vektløshet som umulig å skille fra et infernalsk fall? I mange år trodde jeg det, og oppmuntret av arbeidet ditt tok jeg metoden din til hjertet og brukte den på mine egne relasjoner. Mye harme, misforståelser og konstruert sentimentalitet ble utvist av ærlighetens talisman. Jeg blomstret i auraen av din innflytelse. Men så, uventet, etter en lang periode med zahediansk ærlighet, endret noe seg. Det skjedde etter en visning av I Don’t Hate Las Vegas Anymore på Kunstnernes Hus i Oslo i vinter. I løpet av filmen snek en følelse av uro inn på meg. En engleskikkelse skilte seg ut for meg, og fikk meg til å tvile, og likevel tro enda sterkere. Det var din far, hans gudfryktige natur, sammen med hans utøvelse av kjærlighet her på jorden, på den mest profane måte – og derfor, i vår profane verden den mest ekte – gjennom penger, som rystet meg. En strøm av skremmende spørsmål angrep meg: Hvis modernitet er en kategori i helvetes teologi, må da ikke ærlighet, under disse forholdene, nødvendigvis bare løftes opp til en høyere størrelsesorden? Faktisk til en monstrøs størrelsesorden? Vil det å prøve å realisere ærlighetens himmel her på jorden, nødvendigvis føre til helvetes institusjon i disse landene? Er ærlighet kanskje ikke noe vi kan gjøre (djevelen, må vi huske, fristet oss med kunnskap – med andre ord: sannheten), men noe som gud kan tillate oss å manifestere? Er vi ikke alle allerede ærlige til det fulle, er vi ikke alle engler, i kraft av å være Guds skapninger? Hvem, bortsett fra djevelen selv, kan overbevise oss om å tro at vi ikke er det, og derfor, som mangelfulle vesener, krever hans profane magi – ærlighet? Disse tankene har forfulgt meg siden den skjebnesvangre dagen, og jeg følte derfor at det var min plikt å dele dem. Ikke i ærlighetens navn, men i Guds navn.

– Ehm ... det var bra sagt. Men jeg føler kanskje ikke ærlighet er det riktige ordet her. Vet du hva en ønskekvist er? Du vet folk som leter etter vann under jorden men sånn pinne som rister osv. Jeg føler at alle går rundt med en slags ønskekvist i livet, og hver gang de nærmer seg noe som føles ekte, ærlig, autentisk eller viktig så begynner den å riste. Men mange ignorerer denne ristingen og leter ikke etter selve kilden for ristingen, og heller etter noe trøstende, behagelig ro eller en slags tidligere eksisterende versjon av dette «gode» Når det egentlig finnes en fysisk ekte opplevelse av det som får deg til å riste, og for meg er det deg jeg ville kalt ærlighet, men for andre kan det være noe annet. Kanskje det kan være stillhet, i møte med noe. Det er altså mer en individuell vibrerering med en høyere frekvens, og knytte dette opp mot en spesifikk oppførsel, eller ikke-oppførsel blir feil måte å tenkte på det. Så det virker som i denne dialektikken mellom ærlig - uærlighet som vi alle befinnes oss i, er i en slags tid hvor selve energien i pendelen for øyeblikket ligger i ærligheten, mens det kanskje på et senere tidspunkt vil ligge mer energi i å gi slipp på det og la pendelen slippe tilbake, ikke tvinge den frem sånn som nå. Men den er som den er nå, i hvert fall for meg, og ingen kan si hva som er riktig for noen andre. Så jeg sier ikke at alle skal være ærlige, men det jeg sier er: Det hjalp meg. Jeg fant det nyttig. Og hvis du gjør det også, så vil jeg oppmuntre til det. Det er selvfølgelig tider hvor man trenger det motsatte av man trengte før vice versa. Det er svaret mitt.

Intervju

En radikal narssisist, et geni, plagiert av Nathan Fielder og sjalu på Karl Ove Knausgård. For filmskaper Caveh Zahedi er livet enkelt: han snakker sant så ofte han kan, selv om det gjør livet vanskelig. 

Jakten på ærligheten 

Lite er mer tilfredsstillende enn en kort roman som i tillegg er god. Frederik Svindland (f. 1985) har nå utgitt tre av dem, korte, lyriske romaner om – hva ellers – oppvekst, familie, omgivelser og porøse sosiale relasjoner, romaner som likevel er pregnante som en omfattende livshistorie.

 i 2016, omtalt som årets norske debutbok av Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen (eller Benhard Ellefsen som Cappelen Damms markedsavdeling i en liten freudian slip omtaler ham som på bokomslaget). Oppfølgeren 

 fulgte i 2018, før vi nå etter noen års opphold kan motta avslutningen i form av 

Boken er slank som en diktsamling, med et ganske forlokkende irrelevant omslagskunstfoto et sted mellom Pussy Riot og Ballinciaga, men som også setter tonen for en poetisk, underliggjort beskrivelse av ungdommens i øyeblikket enormt tette vennskapsforbindelser, lidelse, kjedsomhet, utforskningstrang og små poff av lykke. Det episodiske preget, som små glimt av en vokse- og løsrivelsesprosess, gjør 

 til en bok som føles som en samling med sammenknyttede kortprosatekster. Dette er ikke negativt, det gir snarere en mer dynamisk rytme til lesingen, med korte og veldig korte kapitler, og det understreker hvordan historiefortellingen er underordnet språkfølelsen.

Idet romanen tar til har hovedpersonen blitt kastet ut av én skole og overført til en annen i småbyen. Han er «den andre» blant nye klassekamerater, men får seg venner, flere av dem i utkanten av det sosiale hierarkiet. Gamlevennen Sal er også elev på denne skolen, og er en sentral skikkelse i romanen, med sin aparte oppførsel er han både noen å beundre og å måle seg opp mot – og fra. Det er herlige skildringer av mer eller mindre uskyldig rusbruk, mer kjedsomhet, 

, rituell felles lytting på National Rap Show, hjemmefester, tilfeldig og meningsløst skadeverk, begravelser, og annet som hører oppveksten til. Tiden snegler seg av gårde, dramatiske hendelser inntreffer, men eksistensen føles likevel langsom. Det er riktig skjønt beskrevet.

Litteratur

Frederik Svindland avslutter sin nøkterne trilogi «Dyrenes lykke» med svimlende språkbruk. 

Lite er mer tilfredsstillende enn en kort roman som i tillegg er god

St. Hanshaugen er Oslo fineste sjelløse strøk. Eller er det motsatt? Er det det jævligste strøket 

 sjel? Det balanseres i alle fall på en knivsegg akkurat i det høgget der. Disneyslott-aktige bygårder i søte farger med tårn som spirrevipper seg oppover og har en viss romantisk sjarm, spesielt på gode vårdager, er kulissene for det som fortoner seg som et eneste stort Oslomet om man senker blikket fra husfasadene. St. Hanshaugen er innflytternes første møte med 

 Oslo utenfor de mest åpenbare turiststrøkene. En eim av tilgjort tilhørighet – 

dette er mitt nye hjem og jeg eeeelsker det! –

 ligger over gatene. To av Oslos mest brukte bussruter, 21 og 37, skjærer gjennom området. Trafikkstøyen medfører forlengede skjenketider (altså sjel?), men som vel blir for lite utnyttet (sjelløst). Fasadene på gateplan domineres av eiendomsmeglerkontor og boligannonser.

 er det også på Galleri Melk om dagen. I galleriet, som ligger i en rolig sidegate opp mot 'haugen, har kunstner Emil Finnerud dekket veggene med mørk filt. På gulvet ligger steiner og togskinner som løper innover før sporet tar en liten sving, og ender opp i et rom hvor det står et mekanisk troll av typen vindusutstilling-på-turistbutikk og veiver med en stav. Rundt trollet går et system av samlebånd, som er vinklet slik at det som ligger oppe på båndene faller skranglende ned fra det ene til det andre i en evig runddans. Og det som ligger oppå dem? 3D-printede avstøpninger av ansikter ... 

Det sies at en person som får hodet avkappet er bevisst i flere sekunder etter at kropp og hode skilles. Det er vel omtrent der vi er som samfunn nå, det?

Finnerud har også tidligere vist en fascinasjon for det døde blant oss. Både i motiv og ved å bruke døde materialer, som stein og metall, ikke-liv som er helt nødvendig for å holde samfunnet i gang. Tidligere blant annet ved å ta i bruk bildeler fra Porscher involvert i dødsulykker som skulpturelle elementer.

Trollet, da? Det har et merkelig forhold til stein. Jeg mener vi trodde i barnehagen at troll 

 stein? Det stemmer sikkert ikke. I alle fall er det sånn at den som tar på troll, blir omgjort til stein, at trollet blir gjort til stein om det treffes av solstråler, og at trollene tidligere kastet gigantiske steiner mot kirker, derav store steiner som ligger rundt omkring i norsk natur.

Grelle saker. Det er stygt og på ingen måter 

 Men i en tid hvor mye av kunsten er så søt, så natur-romantisk, eller liksom-problematiserer AI/Internett på en måte som tydelig uttrykker positiv fascinasjon over denne nye teknologien (buhu, teknologi er forferdelig, her er en sykt fet film jeg lagde med teknologi), er det godt å se at noen fortsatt løfter frem det stygge og fæle. Det som lurer i dypet. Troll-figuren peker mot noe som ligger i det norske, i oss. Den metaforiske steinen som vi bærer med oss, men som vi helst ikke vil tenke på.

Attrition

Kunst

Emil Finneruds stedsspesifikke installasjon «Attrition» må være årets styggeste og fæleste utstilling til nå.

Døden er et turistifisert troll

Finnerud's wake

Noe av det som skiller oss fra dyrene, er at vi bruker deodorant, og at vi lyver. 

I dag kom f.eks. podkastepisoden «Who was H.G Carrillo - A novelist whose fiction went too far»på The New Yorkers Radio Hour: han var ikke det han utga seg for å være, noe ektemannen hans gjennom flere år fant ut etter hans død. P3 haddde nylig 

 som løy om hva han spiste til frokost, og vi har lagt merke til at studentavisa Under Dusken har viet en dobbeltside til temaet i 

. Og hvorfor lader vi os gang på gang forføre av løgnere, 

 nå nettopp, etter at det kom fram at sjefen for det danske, børsplanlagte selskapet Meew ikke var den nevrovitenskapsmannen han utgav seg for å være  – han hadde lest fagstoffet, men aldri gått på skole og tatt eksamen. Litt som ... Jean-Claude Romand, som forfatteren Emmanel Carrére skriver om i 

Fylla er det eneste som ikke lyver i en verden av løgn, skrev samme Carrére i en annen bok (

 uansett, argumenterer Juan Jacinto Muñoz-Renge i boka 

Men midt i denne pølen av halvsannheter, butler-lies og reinspikket fabrikasjon, står filmskaper Caveh Zahedi og praktiserer sin 

Zahedi har blitt oppsummert som en slags persisk bizarro Woody Allen eller Larry David – bare fra et parallelt univers, hvor det å være genierklært, morsom, grenseoverskridende, nevrotisk, etisk tvilsom, ekstremt selvbevisst og utleverende på grensen til det smertefulle, ikke fører til suksess (bare for de som plagierer ham!). 

Han har tatt konseptet «selvbiografisk film» til hyper-hyper-personlige nivåer, med mål om å bryte gjennom alle lag med skam, og til slutt nå fram til en universell sannhet. Det er her selve livet skal leves, slik Zahedi ser det, og på veien dit kan han kaste alle under bussen. Også seg selv.

– Det er en slags frihet i det også, sier han i intervjuet vi publiserte inne på tidensand.no i dag. 

– Det er noe i mennesket, eller meg, som ivrer etter frihet. Og dessverre kommer den friheten i form av ensomhet noen ganger, men det er fortsatt noe nobelt der som er vanskelig å slå. 

Bli Tidens ånd-abonnent

, kunne du lese i Tidens ånd for litt siden, men man kan ikke frata Mindreverdighetskomplekset all æren heller. Vi ser til andre byer, og vil være som dem, men på vår egen måte, og aller helst på en

måte. Helt siden Bilbao fikk Guggenheim-museet, vil alle ha et. Og siden vi bor i Norge, fikk vi 

«Døden på Oslo S»-regissør: – Svikter jeg undergrunnen ved å gjøre det mainstream? 

Nå vil Danmark ha et nytt nasjonalmuseum, skriver danske Weekendavisen. Det nåværende museet «ligner mere et fængsel end et museum», ifølge direktør Rane Willerslev. Dersom planene får gjennomslag, vil det lyses ut en arkitektkonkurranse i løpet av 2024. Det skal bli det største bygget siden Operaen (som åpnet i 2005), og prislappen på mellom 1-2 milliarder, skriver den danske avisen. 

Vi har et nytt, gigantisk signalbygg som heter noe med «Nasjonal» og «museet», og som kostet noen milliarder, så vi tok kontakt med dem for å høre om de hadde noen 

. Men det hadde de ikke, så da får vi bare ønske danskene lykke til. 

Livet kan for de fleste ligne en feberdrøm iblant, selv om den mest sannsynlig aldri vil oppleves så intens som som den gjør for Tommy Wiseau. Hans kultkalkun fra 2003, 

, ble raskt selve symbolet for «så dårlig at den er bra»-type filmer. Og selv om det må ha vært vanskelig å forstå den ironiske begeistringen for filmen han lagde med genuine intensjoner, har han ikke hatt noe annet valg enn å akseptere mottakelsen, og til å leve parallelt med en subkultur som er bygget på hans vaklende virkelighetsoppfatning. 

I 2017 kom en remake med James Franco i hovedrolle og regissørstol, og nylig ble det annonsert at det kommer enda en med Bob Odenkirk (fra 

Bob Odenkirk skal spille Tommy Wiseau i en remake av «The Room»

, og handler om tre brannmenn som må redde New Orleans fra en stor hai. Vi vet ikke hva dette kommer til å bety, eller hva det betyr at traileren underveis utvikler seg til å bli en reklame for Wiseaus eget undertøysmerke ... men vi tror det betyr at Tommy Wiseau fortsatt er Tommy Wiseau. 

Verden skakkjøres, og hvis man av en eller annen grunn ikke har fått med seg det, så kan man få 

 i Wien. I disse dager står landskapsmalerier av blant andre Egon Schiele og Gustav Klimt på skakke, vinklet i samme grad som temperaturen er forventet å stige i det landskapet som portretteres. Kampanjen er et samarbeid mellom museet og CCCA (Climate Change Centre Austria), og varer fram til 26. juni. 

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #36: Løgn, radikal ærlighet og Caveh Zahedi, bilbao-syndromet ++

Nyhetsbrev #36: Løgn, radikal ærlighet, Caveh Zahedi, bilbao-syndromet ++

«Dette er jazz for deg som ikke liker jazz», påsto Aftenposten nylig i en ellers smigrende omtale av Harald Lassens nye album «Balans». Jeg er usikker på om Lassen tar dette som en kompliment eller om han føler seg sett. En slik formulering pleier jo å vitne om et utvannet uttrykk, der de kronglete, vanskelige og utfordrende elementene ved jazzen er nedtonet. Musikk for deg som ikke helt gidder. Music for wimps.

«Balans»

Om man på død og liv på bruke merkelapper

Han er jo uomtvistelig en jazzmusiker, som har det mest ikoniske jazzinstrumentet saksofon som sitt musiske hovedredskap. Hans kolleger i bandet på innspillingen like så: Stian Andersen på bass, Tore Flatjord på trommer, Sander Eriksen Nordahl på gitar og Solveig Wang på synth og litt til. Sterke navn fra det jeg fortsatt føler for å kalle ungjazz og fri musikk-scena. På samme tid har jo disse også like lang fartstid fra gode og viktige initiativ innen sjangre som funk, electropop, impro, space-psych-pop, nordicana, power-pop og så videre. Lassen selv har i en årrekke vært musiker i popbandet No. 4, og har for eksempel en glitrende og omfattende tilstedeværelse på episke «Carickalinga» på singer/songwriter Signe Marie Rustads ferske album Particles of Faith. Han har også tøyet strikken i flere år med sitt eget band, som nå er ute med sitt fjerde album, som sagt kalt «Balans», og for ordens skyld utgitt på Jazzland Records.

Det sentrale her er vel å se på det som «musikk». Mange musikere i dag har en løs omgang med jazzbegrepet uansett, det er nyttig ved søknadsskriving og ved festivalbookinger, men ellers ønsker man vel bare sette sammen lyder som betyr noe for en i øyeblikket eller der en befinner seg i livet for tiden. Jazzens metode med samspill, improvisasjon og forskjellige måter å forholde seg til tradisjonen på, er dog noe som er en konstant verdi. Og musikerne får definitivt ut mye godt av hverandre på denne innspillingen - den er preget av en meditativ ro og markant naturfølelse, tidvis høres det ut som duggende gresstrå som vokser iherdig opp av bakken. Stundom sorterer det under ambient, om man på død og liv må bruke merkelapper, men den stadige søkenen etter interessante sensibiliteter i musikken er klart det viktigste. Spesielt gjør Wang og Nordahl Eriksen mye spennende rent sonisk, de legger til farger og intrikat tekstur som får Lassens ofte ganske enkle melodilinjer til å fly. Han jorder dem også selv godt med noe effektivt, rudimentært pianospill, utført av ham selv denne gangen, bortsett fra låten «Jeg elsker deg», der bandets egentlige pianist, den virtuose belgieren Bram De Looze bidrar.

Lassen er en del av en forholdsvis eksperimentell generasjon musikere i Norge, og han er i grunn en nokså besynderlig type, men det er lite tvil om at han setter den lyriske, naturbejaende tonen fra prime-Jan Garbarek høyt, han har en OL-åpning i seg, kanskje til og med Ingrid Alexandras bryllup.

Han klarer uansett godt å bidra med minneverdige melodier i forlengelse av denne tradisjonen. Det er bare det at den musikalske innpakningen, og musikerene han bruker, er milevis mer gripende og fascinerende enn hva Garba har holdt seg med i over 30 år. Det finnes definitivt patos også i Harald Lassens musikk, men den blir holdt på plass av mange surklende og rare lyder, og en veldig søt inderlighet som heller ikke forkvakler låtene over i det sukkersøte. Den sjelfulle, korte popfiguren i pianotemaet på «Good Luck, W» er glimrende og avhengighetsskapende, og akkurat idet du kan ta deg i å mistenke at musikken på plata blir i overkant bløt og melodiøs, kommer den antakelig improviserte avslutningslåten «Impromptu Wonder» flytende inn fra venstre, og blir der i elleve klukkende minutter. Spesielt deilig blir det når Lassen legger fra seg hornet og klunker litt minimalistisk på tangentene med field recordings av fuglesang i bakgrunnen, ikke veldig ulikt kollega Anja Lauvdals ekskursjoner over i mer ambiente farvann. I disse elleve minuttene er «Balans» det nydeligste stedet å befinne seg i denne hustrige mars-eksistensen vår.

Kritikk

Harald Lassens «Balans» er i sine mest inspirerte øyeblikk den vakreste norske musikken denne sesongen. 

En annen grønn verden

, Houellebecqs radikale ungdomsmanifest fra 1991, med tekster om arkitektur, internettporno, stumfilmer, turisme, «det tyske» og fester, kommer ut på norsk på Cappelen Damm den 30. mars. Boka er oversatt av Thomas Lundbo, og forsynt med forord av Asle Toje og etterord av Jonas Bals. 

Nå har forlaget invitert til diskusjon om hvorvidt Houellebecqs bøker «har gitt oss klarsyn eller svartsyn». Vi må vente til 

 med å få vite hva Lundbo, Bals, Toje, Preben Jordal og Andrés Stoopendaal mener om den saken. Men allerede nå vet vi hva forfatter Hilde Østby mener om panelet: 

 «Dere fant ikke en eneste kvinne som kunne si noe om Houellebecq, eller? Ikke en eneste kvinne til å diskutere den halv-misogynistiske forfatteren, altså, jeg hadde med glede stilt opp, jeg digger ham og har lest alle bøkene og kjenner på dette kvinneproblematiske i bøkene hans, samtidig, men nei, ikke en eneste? Ikke EN? Ikke ordstyrer en gang?», skrev hun i en kommentar under Facebook-arrangementet. 

«Porn» var en overskrift vi leste i går (i 

!). Forfatter, skribent og oversetter Polly Barton skriver at hun som en noen-og-tredve-åring har kunnet snakke med vennene sine om alt. Bortsett fra porno. Derfor bestemte hun seg for å ta det opp, og

 Transkripsjonen endte opp som en kortere tekst med overskriften «porn» i The Paris Review, og en lengre tekst, ja, faktisk en hel bok: 

  på Fitzcarraldo Editions, utgitt 16. mars. Den samler 19 samtaler om hvordan man snakker om porno, hvordan man utvikler et språk for noe som er løsrevet fra talespråket, og hva som er et godt pornomanus. Blant annet.

 porno, eller hudfilm, som hun kaller det, og dens uadskillelige forhold til tabu og forbud. Men er det bare et alibi for at få lov til at være en gris?, 

– Mit område inden for sociologi har altid været sex, drugs og kriminalitet. Måske fordi jeg er så dårlig til alle tre dele selv, og så kan man ligesom komme et stykke af vejen ved at forske i det, hihi. Men selv inden for kønssociologi og kriminologi er der mange forskere, der ikke vil røre ved porno med en ildtang. 

 Innsatte i norske fengsler har sendt klager til Medietilsynet

 om at de ikke får tilgang til pornografisk materiale (heretter: «hudfilm») uten Medietilsynets registreringsmerke. Alle filmer som skulle selges eller leies ut skulle være utstyrt med et slikt merke, fram til loven ble opphevet i 2022. Nå er vi i 2023, og filmer kan omsettes uten et slikt merke. Også i fengsler – stedet hvor lover håndheves. 

De fleste blir bare rarere og rarere med årene, og det gjelder også avisa Ny Tid. Uansett. Nylig publiserte de en maskingenerert analyse av Dag Solstads forfatterskap – som Vagants redaktør Audun Lindholm har spekulert i om er den første i et etablert medie?? Mennesket, eller i alle fall vi, har begrenset partisjon i hjernen for de etablerte medienes midlertidige forfall i møte med AI, men skulle de være de første, så gratulerer vi med et grep som ikke akkurat strutter av originalitet. I likhet med teksten i seg selv, som konkluderer sånn her: 

«Men det er selvsagt til syvende og sist opp til Nobelpriskomiteen å avgjøre hvem som skal tildeles prisen hvert år.»

... Med mindre dette skal leses med ondskapsfull, komplottleggende datastemme? 

I Lars von Triers kultserie «Riget» heter det seg at man skal ta det gode med det onde. I teaterversjonen, Riket, som i disse dager vises på Oslo Nye, blir det dessverre for lite av det onde og da blir ikke det gode noe godt i det hele tatt ... 

«Jeg vet ikke om dette er en teaterfaglig vurdering akkurat, men: hvorfor ikke bruke mer røykmaskin?», foreslo Yngve Sikko i 

Teater-versjonen av «Riket» bommer

Vel, nå viser det seg at det pågår en livlig debatt om nettopp: bruk av røykmaskin. I dag la Arbeidstilsynet fram sin veiledning for bruk, skriver magasinet Kontekst, et forslag representanten for lysdesignere og scenografer beskriver som: «konservativt» og «kan gjøre det vanskelig å gjøre jobben sin». 

 gjøre det vanskelig å adaptere Riget, som i Triers versjon er innhyllet i en permanent tåke, til teater. 

65 kroner for en slice, over en hundrings for en halvliter og dyre billettpriser er ikke så sjarmerende for et teaterstykke om handler om forskjells-Oslo. I disse dager vises Døden på Oslo S på det nedlagte kjøpesenteret på Økern – og både teatret og de hippe byutviklere som står bak, er skamfullt klar over denne ubalansen. Les kommentaren til Audun Vinger 

. Det må du ha abonnement for å gjøre, men det kan du skaffe deg 

! For 1 krone den første måneden, også. 

Døden på Økern 

Leiv Eriksson-maleriet er tilbake i Nasjonalmuseets magasin, været legger ikke akkurat opp til å gripe dagen, og det arrangeres CPH: Dox. Hva forteller alt dette oss? Jo, at vi har kommet til slutten av mars! 

 bejamret vi oss over filmfestivalenes aggressivt fiendtlige programdesign, og vi foreslo en løsning. Det fikk konsekvenser. I alle fall er det mulig å skaffe seg en viss oversikt over hva som skjer borte på CPH:Dox, som varer fram til 26. mars. I morgen vises for eksempel Margreth Olins 

 der Pål Enger, mannen som stjal Munchs 

en gonzodetektiv-dokumentar om hvordan 55.000 kultfilmer fra den legendariske videosjappen Kim's Video i New York endte opp på Sicilia. 

Andre filmer som kan være verdt å merke seg: 

White Balls on Walls, De Humani Corporis Fabrica, The Society of the Spectacle

Ellers: Ting med sjel har det ikke så greit om dagen (de brune pubene forsvinner, og det gjør 

 om boligkrisen i Irland, Kronprins Haakon 

 og siden det tross alt er verdens poesidag: 

 («both poem and poet aspire to fulfill a set of impossible expectations from the culture.» – hmm, gjør vi ikke alle det?). 

Nyhetsbrev #35

Nyhetsbrev #35: Porno-snakk, røyk, poesi, Dag Solstad og Houellebecq ++

Det er en ganske berusende opplevelse å entre Nationaltheatrets enorme pop up-avdeling, en kald, mørk og hustrig tidlig vinterkveld, rett opp overgangen fra Økern T-bane, og med Lars Rambergs slående kunstverk «TILLIT» lysende fra den nå gamle ruinen, den tidligere menneskemaskinen Økernsenteret. Etter at man har fått løst inn billetten hos dama som står utenfor og fått kommet seg inn bak den ugjestmilde gitterdøren, som i klisjeen av en skikkelig nattklubb, trer man inn i en ballardiansk drøm av forlatte butikklokaler og kommersialitetens vrakgods. Loppemarkedstoler og sofaer for publikum er plassert rundt om i den mobile scenografien, ypperlig satt sammen av scenograf Dagny Drage Kleiva, som får oss til føle denne «forlatt kjøpesenter»-vibben som har vært et så fast innslag i fremstillingen av fremmedgjort urbanitet. Siden handlingen foregår i 360 grader i lokalet kan man få litt vondt i nakken av å følge med på det hele, men det er noe med den visuelle innkapslingen man føler, og det interaktive ved den, som nok gjør at dette oppleves som en mer naturlig teaterform for vår tid, enn å se på noe som foregår på én scene-spot.

Litt som med gamle Munch-museet får det meg til å håpe at det bare blir stående slik når forestillingsperioden en gang er omme, så forskjellige folk som det er litt tak i kan fylle det med mening. Men det spørs vel. For det første er stykket i ferd med å bli så populært at det kan bli en institusjon i seg selv, slik som med Les Miserables som vel gikk i 30 år eller hva det var. For det andre er det så sterke interesser involvert i byfornyelse for tiden at kommersielle/offentlige krefter antakelig klarer å slå kloa i dette og gjøre det til et etablissement for de bemidlede masser.

Døden på Oslo S 

De fleste oppsetninger i regi Nationaltheatret jeg har sett dette årtusenet har hatt et element av humor og slapstick ved seg, nesten uansett hva slags litterært forelegg som benyttes. Å «få med seg publikum» later til å være imperativt. Det er fint å le, og mange av karakterene er temmelig outrerte, men det viktigste med dette stykket er jo å kjenne på menneskelig tomhet, og likeledes håp. Dette var alvor, og forestillingen i dag oppleves som alvor.

Stemningen i boka og spesielt filmen fra 1990 var jo virkelighetsnært for folk, og svært populært, før det inderlige ved den i lang tid gikk mot tidsånden og ble latterliggjort. Men i likhet med Wam & Vennerød-filmene er ikke lenger dette noe folk ler av – det oppleves som virkelig og ekte. Og det er disse elementene ved stykket som gjør at regissør Simen Formo Hay og de andre i teamet lykkes.

De unge og temmelig ferske skuespillerne gjør fine opptredener, Pelle & Proffen oppleves kanskje litt barneaktige, men Flo Fagerli som Lena og Maria Kristine Hildonen som Nina gjør inntrykk. Fagerli har et vidunderlig, sårbart ansikt man ikke helt klarer slutte å studere, mens Hildonen går fra å fremstille Nina som noe monster-aktig til å bli en skikkelse man føler aktiv medfølelse for. Hun har også noen rå monologer om å se på Oslo, både postkortperspektivet og tapernes blikk.

Av de voksne er Tone Mostraum perfekt i rollen som virrete men varm og sosionomaktig mor med nydelig Oslo-sosiolekt. En typisk norsk kvinneskikkelse det finnes/fantes mange av. Det slår meg hvor mange slike fortellinger jeg ble utsatt for i oppveksten, fra

 og så videre. Ungdom som faller utenfor men likevel finner en trygghet og et fellesskap blant de utstøtte, er vel ikke noe som har forsvunnet i vår tid heller. Uansett slår det meg underveis at det er en selvfølge at denne fortellingen skal re-aktualiseres som teaterstykke – det er en ekte klassiker. Det oppleves også som viktig – kanskje spesielt for de yngre publikummerne. Junkies og byens utskudd blir ofte fremstilt som sjablonger med knekk i knærne. Her er de mennesker.

Musikken går som en melodi gjennom hele forestillingen, nesten så det er en musikal. Mange av sangene er temmelig mislykkede all den stund man ikke får med seg et døyt av teksten, og blir sittende igjen med ikke spesielt vakker revy-sang som ikke utdyper historien. Dette bedrer seg kraftig i andre akt, med både morsomme og dypt gripende låter som dytter opplevelsen av historien videre, enten det er rene bandlåter eller deler av ensemblet som synger. Martin Miguel Almagro Tonne, ekstremgitarist fra blant annet Pom Poko, er kapellmester for det den lille punktrioen som spiller hele forestillingen gjennom. Den glimrende jazztrommisen Martin Mellem viser seg fra en litt annen side enn ellers, og Synnøve Gustavsen Ovrid fra bl.a. Din Moris er herlig på typeriktig postpunk-bass. Alle tre er stylet ikke ulikt dønkerparet Stein og Filla i forestillingen, i tillegg ser de ut som henholdsvis Ian MacKaye, Stian Westerhus og Hilma Nikolaisen. Ikonisk trio. Et lite innslag der publikum er med på konsert er både ur-kleint og avvæpnende fint, med keeg ungdom og foreldre som er med på å vise finger’n mot alt fra månen til penger, fotball, Bygdøy Allé og barn. Tre utplasserte «pønkere» blant publikum er med på å egle opp stemningen.

Det er selvfølgelig hyggelig å kunne ta seg en øl og et stykke «lørdagspizza» før, etter og i pausen. Man oppfordres til det. Men 65 kroner for en slice og over hundringsen for en halvliter (det er ikke mange årene siden vi vitset om slike priser, nå er det standard) er ikke like sjarmerende med tanke på all belysningen mot forskjells-Oslo som tas opp i stykket. Som med selve billettprisen som også er høy for voksne, kunne man sett til inspirasjon hos Christopher Nielsen, som under sin salgsutstilling med vakre og verdige fremstillinger av byens løse fugler opererte med tre prisnivåer: ett for fattigluser, ett for hvermansen og ett for de superrike.

Døden på Oslo S-teaterregissøren: – Svikter jeg undergrunnen ved å gjøre den mainstream? 

Men både teatret og de hippe byutviklere som står bak, er også skamfullt klar over denne ubalansen, noe som fremgår av alle satelittarrangementene som foregår der oppe i perioden det spilles.
Det er et omfattende program med en rekke debatter med interessante paneldeltakere om byutvikling, det deilige «stygge Oslo» som mange har varme følelser for, om det åpne rusmiljøet, og ikke minst om hvem denne byen er til for, og hvem som nyter godt av all nyskapningen og etableringen av utesteder og tilbud som vi er vitne til i flere bydeler nå. Alt dette oppleves som en slags gedigen og langvarig selvpisking fra  gruppen Flott Gjort, som unektelig har åpnet og skal starte mange hyggelige og nyttige steder som mange har glede av, men som også, selv om de er «de snille», definitivt også er med på å gentrifisere stadig flere strøk og gjøre Oslo til et sted for konsum for den som har råd til det. Suksessen med Deichman Bjørvika viser at det er skrikende behov for et sted man bare kan henge.

Det skal også en være en haug med (heldigvis rimelig prisede) konserter der oppe fremover, med ny-tøddel-band som Kjöter og Laarhöne, samt mer etablerte Mokri og veltitulerte Paralgin Fortere. Det er klart det blir ekte punk når eiendomsutviklere og teaterinstitusjoner arrangerer.

Burger-sjappa er så klart sentralt i scenografien, slik det var i filmen. I motsetning til huseiere og byutviklere synes jeg de største burgerkjedene er fine og nødvendige innslag i en stadig dyrere by, de har en enkel og skitten sjarm, og har tross alt endel rimelig på menyen. Og apropos Oslo-nostalgi er det skandaløst at den aller første Mac’ern-filialen nå må legge ned siden den ikke står i stil med resten av det latterlige nye «luksus»-kvartalet de prøver å ytterligere ruinere Karl Johan med.
En av de største opplevelsene i mitt liv de siste ti årene er forøvrig en gang jeg satte meg ned på BK på Oslo S for å finne igjen kreftene mine etter en reise, med en deilig Whopper Cheese. Og hvem satt på nabobordet om ikke Håvard Bakke og Tommy Karlsen, som spilte Pelle & Proffen i originalfilmen! Dette var en

-opplevelse av høyt nivå, det var som om tiden sto stille. Og det minner meg om den gangen jeg så Helle Beck Figenschow som spilte Lena i filmen, sitte mystisk og alene i baren på Macondo. Et sensasjonelt syn. Det er nesten vanskelig å forestille seg i dag hvor kjent og hvilken aura hun hadde på grunn av denne rollefiguren - folk klarte ikke å skille skuespilleren fra karakteren. Det var sannelig ikke like mange om beinet når det gjaldt oppmerksomhet. Det ble så mye for henne at hun så seg nødt til å flytte utenlands. Jeg sjekket nettet for å se om hun hadde gått i hundene på grunn av det. Men hun hadde blitt fastlege. Håpet lever!

Teater

Det fine teaterstykket forandrer ikke det faktum at alt i dag tilsynelatende handler om byfornyelse.

Vi fryktet umiddelbart at dette dreide seg om nok et lavmål, de kunne like gjerne erklært at 

var tappet for mening, og vi forberedte oss på å bli forbanna. Men det viste seg å være semantisk, at

melk som er tømt for mening, utvannet av all liksom-melken som har flommet over markedet det siste tiåret. Meieri-industrien har i like lang tid forsøkt å overbevise FDA (Food and Drug Administration) om at plantebasert melk ikke er melk, og at det dermed ikke bør få lov til å 

 m-ordet heller, og nå har FDA kommet med sin anbefaling, skriver magasinet. 

Det bør være ok å kalle det melk så lenge det er tydelig hvor melken kommer fra. Så sant det ikke kommer fra en ku, da heter det fortsatt bare: melk. Enn så lenge. 

melk består altså, selv om meieriene henvender seg til deg på melkekartongen som «kjære melkedrikker», som om man tilhører en sjelden, utdøende art som må motiveres ved direkte henvendelse. 

Og apropos, eh, henvendelser på melkekartongen 

Tine-meieriet henvender seg også til alle potensielle og eksisterende melkedrikkere der ute, med sin årlige påskekrim. Og påsken den kom tidlig i år: allerede i starten av februar stod påske-kartongene i en kjøledisk nær deg, på grunn av emballasjemangel i Tine. Sensibiliteten for handelsstandens kronisk premature markering av høytider har vel uansett nådd et historisk bunnivå, i takt med at høytid for enkeltmennesket stort sett betyr at det var på høy tid med ferie (hvordan denne dad-joken klarte å unnslippe Tidens ånds redigerer er en krimgåte!). Men uansett, snart påske, med alt det innebærer av ski, skum og krim. 

Og krimmen som påsketradisjon, har vel et slags 100-årsjubileum i år. I 1923 kom krimromanen 

av Jonathan Jerv (Nordahl Grieg og Jens Lie), som fem år senere ble utgangspunkt for den 

 med internasjonale ambisjoner. Den lyktes i alle fall med å bli forbudt i Sverige.  

Jubileet markeres med påskekrimantologien 

Påskekrim 2023 - buss for tog til Bergen plyndret i natt, 

med bidrag fra Roald Dahl, Patricia Highsmith,  Edgar Allan Poe og ... en katte-novelle av Edvard Munch: 

Ellers: krimfestivalen ble nettopp arrangert, og hvis du ergrer deg over å ha gått glipp av det, kan det visst streames i sin helhet. 

Og apropos både meningstap og kriminalitet

«SoSoPa – en bydel i New York? Nei, den er faktisk i Oslo. Og den er full av bra serveringssteder og butikker.» skriver de inne på Aftenposten Vink, og sikter tydeligvis til området sør for Sofienbergparken.  

Et lovbrudd mot anstendigheten, konstaterer vi, og hopper videre: 

Bordet kunne ikke vært bedre dekket for multivers-actionkomedien 

under nattens Oscar-utdeling. Etter utdelingen for noen år siden fikk massiv kritikk for å ha unngått å nominere noen etniske minoriteter i noen av klassene for andre år på rad, tok Akademiet grep og utvidet antallet medlemmer betraktelig. Og «The Daniels»-regissørduoen, med sin 

-humor, sammen med et hipt produksjonsselskap, en virtuos klipper, et cast med asiatisk herkomst og en enkel, sentimental moralpreken i bunnen, viste seg å være akkurat det Akademiet er ute etter i 2023. Filmen ble nominert i 10 kategorier, og endte opp med syv av statuettene, deriblant for de gjeveste: beste film og beste regissør. 

Beste mannlige skuespiller gikk forutsigbart nok til Brendan Fraser i 

, for sin comeback-rolle som sykelig tjukk homofil. Den indiske megasuksessen 

 fikk sin velfortjente utmerkelse for beste originale låt, selv om den selvsagt burde vært nominert i alle de andre kategoriene også (ingen annen film vist på vestlige kinoer fra det siste året har i alle fall ikke klart å få publikum til å reise seg fra setene, danse og 

 virker det ikke som om det er noen kritikere som faktisk bryr seg om, selv om den ble tildelt fire Oscar-statuetter og en BAFTA tidligere i år. Mens Todd Fields

, og som var nominert i seks kategorier, fikk ingen. 

nominert i kortfilmkategorien, fikk heller ingen statuett. Og etter å ha sett den, tenker vi at dét kanskje ikke var helt uforståelig. 

Alle artikler