Nyhetsbrev #43: AI-dubbing, Munch i nytt lys og Lyse netter

Dubbingens fremtid

Italienske dubbere gikk ut i streik i mars, i møte med ny teknologi som muligens kommer til å gjøre dem overflødige. Nå ser det ut som at teknologien har ankommet.

AI-selskapet Flawless, grunnlagt i samarbeid med filmskaper Scott Mann, har nå inngått et partnerskap med XYZ Films og produsenten Tea Shop Productions, for å skaffe rettigheter til fremmedspråklige filmer. Planen? Å scanne ansiktene til utenlandske skuespillerne og animere munnen så den passer til den engelske dubben.

Teknologien ble brukt i Manns egen Fall fra i fjor, primært for å fjerne alle gangene skuespillerne sa «fucking», erstatte det med «freaking», senke aldersgrensen på filmen og dermed øke distribusjon og inntekter betraktelig.

Men hva skjedde med kunstnerisk integritet og intensjon, skuespillernes eierskap til eget arbeid, kulturelle nyanser, publikumskontrakten og … undertekster? Hørte ikke – vi sitter hypnotiserte, som spebarn med rangler, og ser på denne utrolige TrueSync™-demonstrasjonen.

«Dette er veldig kul teknologi», lyver Eamonn Blake i kommentarfeltet. «Fra perspektivet til en klipper tror jeg fjerning av dialog har store fordeler, når man sitter med en flott, følelsesladet tagning, men regissøren vil fjerne en replikk».

👍

Mossefestivalen alle snakker om

Årets festivalopplevelse finner du, etter alt å dømme, i Moss. Lyse netter ønsker å gjøre ting på en helt ny måte, og matcher artister på tvers av band.

Ingen festival har i år fått bredere omtale på bar, i parken og i pausene på jobb. Den relativt obskure festivalen har nemlig lansert et imponerende program med store, internasjonale navn, der man i tillegg får se artistene opptre i helt nye konstellasjoner.

Ikke bare kommer Brainbombs, The Brian Jonestown Massacre og krautrock-legendene Faust i fullformat (som skal spille hele sin Faust IV fra 1973), men medlemmene skal også samarbeide på tvers av band, spille solo og prate med publikum.

Susanne Sundfør skal opptre i duoformat, Lee Ranaldo fra Sonic Youth skal spille med Raül Refree, Neil Halstead fra Slowdive skal spille solo og Colm O'Ciosoig fra My Bloody Valentine skal spille plater. I tillegg viser de frem litteratur, visuell kunst og performancekunst.

Og lista fortsetter: Lindstrøm, Hilma Nikolaisen, Backstreet Girls, Veps, André Bratten, Bjørn Torske og The Megaphonic Thrift. Blant annet.

– Jeg mener det er en fin modell for hvordan man kan møtes, bli inspirert og gjøre ting on the go, sier festivalarrangør Emil Nikolaisen til Tidens ånd.

– Vi setter folk i en lurvete setting. Seriøse folk får sjansen til å møtes og jobbe sammen i en kort og intensiv periode.

Les hele saken her.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Få det direkte i stedet for!

Litt uvant Munch

Vi lever i munchske tider. Tenk bare på den rare Munch-filmen, eller det rare Munchmuseet. Eller hvordan angsten i Munchs bilder appellerer til nesten alle mennesker i vår tid, tilsynelatende. Man burde ha nådd et metningspunkt – omtrent i går.

Derfor er det bittelitt sensasjonelt det Oslo-galleriet VI, VIIs nye Munch-utstilling «Landskap» gjør: Den bringer noe nytt til bords. Galleriet har rett og slett klart det. Det har satt Munch i, bokstavelig talt, nytt lys. To timer på slutten av hver visningsdag vil nemlig persiennene heves littegrann, og man kan se bildene slik Munch så dem: I naturlig lys.

Det er ikke blitt gjort, etter det man kan bedømme, på flere tiår. Munchs bilder, både maleriene og trykkene, er skjøre og følsomme for lys. De vises derfor så godt som aldri i dagslys. Derfor er dette en happening.

Les hele anmeldelsen her.

En film man ikke kan skyve under teppet

Fortellinger om terrorangrep preges gjerne av stormannsgale vrangforestillinger, men bombingen av oljerørledningen i How to Blow Up a Pipeline fremstår verken glamorøs eller heltemodig.

Det er en film som rettferdiggjør terror mot demokrati og privat eiendom, og samtidig en film man ikke kan avfeie. Ikke på grunn av en rørende historie som forfører deg til å sette de ubehagelige premissene til side (Gone with the Wind), eller artistiske ambisjoner så høye at de overdøver det politiske budskapet (The Birth of a Nation), men fordi den handler om et av de viktigste – og mest kontroversielle – spørsmålene i vår tid, uten å la noe bli hengende i lufta.

Filmen er umulig å overse, fordi den snakker åpent og direkte om et tema som er for tabubelagt for de aller fleste institusjoner. Ta NRK som eksempel, som etter Stopp Oljeletinga-protestene på Nasjonalmuseet og i Vigelandsparken inviterte aktivisten Joachim Skahjem til Debatten. Der tok han til orde for bruk av vold og ødeleggelse som virkemidler i fremtidige klimaprotester. Han sa både at virkemidlene vil være uunngåelige dersom temperaturen ikke faller, og at han selv ikke er fremmed for å ta til våpnene («hvis PST følger med nå: jeg ville gjort det»). Programleder Fredrik Solvang reagerte med vantro («skjønner du hva du sier nå?»), og den påfølgende samtalen mellom MDG, Natur og Ungdom og Miljøstiftelsen Bellona dreide seg, i det store og det hele, om hvor grusomt og uakseptabelt vold er.

Samtidig var det ingen andre enn Skahjem som ville peke ut deres felles fiende. Det gjør derimot Daniel Goldhaber med glede, i en film som likner mer på et politisk manifest fremfor en actionthriller.

Les hele anmeldelsen her.