En gjeng studenter skal neste tirsdag, 8 april, arrangere en 

 avbrutt av opplesninger fra forskjellige forsvinningspunkt i forfatterskapet etter Tor Ulven (1953 - 1995). Det er en meget fin og god idé - og paradoksalt nok en ikke helt unaturlig måte å forholde seg til tekstene hans på. Ulvens tekster er tross fortvilelsen noe det river inni leserne etter å dele med andre. Tidligere har viktige penner som Martin Bjørnersen og Bjarte Breiteig nydelig beskrevet dette nærområdet i kontekst av forfatterskapet og forfatter-auraen hans, men det kan bli en ny erfaring å gå seg inn i det med egne bein.

Det kan gå noen år mellom hver gang jeg dypper begge føttene uti, men Tor Ulvens dirrende forfatterskap er noe man ikke klarer å forlate sånn helt med det første. Lesingen av hans poesi, av hans kortprosa, historier, hans ene roman, hans håndfull essays og andre typer litterære tekster, er kanskje et slags rituale man må gjennom i unge, svermeriske år, og hvorfor ikke? Samtidig er det både morsomt og interessant å lese disse tekstene med noen års mellomrom, og se hvordan de folder seg ut på stadig nye måter på boksidene foran deg. Noen ganger føles det nesten platt, som om du har vokst fra dem, for gjenkjennelig, det er på tide å komme seg videre, ikke gnure mer med dette her nå. Andre ganger er det, for å ty til klisjeen, som om du leser det på 

 for første gang, og du blir offer for en eksistensiell 

 som truer med å slå deg helt ut. Begge disse reaksjonene er tegn på at man er i selskap med stor litteratur.

Nå og da skjer det ting med forfatterskapet, han blir oversatt til forskjellige språk, eller det kommer bøker, eller små pamfletter som fjorårets 

 av Espen Grønlie. Begge vel verd å søke opp, og utgitt i forbindelse med en Audiatur-festival om forfatterskapet. På bursdagen min til høsten kommer en tjukk samling med og med fyldig etterord om Ulvens egne oversettelser av andre forfattere, hentet fra utgitte bøker og forskjellige støt i tidsskrifter (tror jeg). Tekster av Jean Arp, Samuel Beckett, René Char, Jean Daive, Giacomo Leopardi, Claude Royet-Journoud og Claude Simon.

Og i fjor kom det omsider en gul og en blå pocket av to av hans mer kjente, om man kan bruke slik et ord, bøker, nemlig den evig fascinerende prosaboken 

 som ble utgitt i 1988 med tekstbeskriveluen Fragmentarium, og diktsamlingen 

Som for å nå et nytt publikum, og det er helt greit, synes jeg, er bøkene også utstyrt med forord, denne gangen hentet fra miljøer utenom de umiddelbart 

 Den begavede musikktenkeren, utøveren og komponisten Anja Lauvdal skrev fint om 

 (og må ha blitt inspirert av det - i slutten av april er det premiere av bestillingsverket 

). I den gule diktsamlingen var det luringen Kristoffer Cezinando Karlsen som bidrar med en tekst faktisk som faller like mye ned på litteraturteori-ish som på det intenst levde poetiske livet vi kjenner fra hans vulkanske sangtekster. Cez er akkurat nå aktuell med det kompromissløse albumet 

 da regner vi med at han ble ytterligere kunstnerisk frigjort av å arbeide litt med Ulvens beinharde diktlinjer.

Men vi må få på oss noen gode sko også - vi fikk tak i det navnløse kollektivet på fem studenter som har tatt initiativ til vandringen så vi kunne finne ut mer om hvilke tegn som kommer etter oss på stien.

OK, så hvem er egentlig dere som står bak denne vandringen, og hvordan var det at dere fikk Ulvens dikt og prosa under huden selv?

— Vi er fem studenter ved Oslomet som studerer bibliotek- og informasjonsvitenskap, og som en del av studiene skal gjennomføre et formidlingsarrangement ute i den virkelige verden. Vi stod veldig fritt til å velge hva vi ville, og vi har jo alle litt forskjellige bakgrunn og noe forskjellige interesser, men vi landet vel ganske raskt på at vi vi ønsket å gjøre noe der vi formidler et forfatterskap med en eller annet tilknytning til Osloområdet.

Vi har alle hatt noe forskjellig grad av eksponering for Ulvens tekster oppgjennom. Mitt første møte med ham var da jeg åpnet opp en bok av Jon Fosse, jeg tror det var 

 og så at boka var dedikert til en fyr ved navn Tor Ulven. Etter det tok det ikke lang tid før jeg skaffet meg Gyldendals Tor Ulven: 

 som så ble stående urørt i bokhylla mi i et år eller to, før jeg faktisk åpnet den.

En annen av oss hadde sitt første møte med Ulven gjennom Joachim Triers film

 fra 2006. Filmens fiktive forfatter Sten Egil Dahl, nydelig spilt av Sigmund Sæverud, er løst basert på Tor Ulven. Tor Ulven selv nevnes også flere ganger i filmen, og når Erik får sin nye bok fersk fra trykkeriet setter han den ved siden av Tor Ulvens 

. Slik ble interessen skapt og Tor Ulvens «

t» fikk også en plass i hennes bokhylle. 

For andre i gruppen har studiet på Oslomet og dette prosjektet vært deres første møte med Ulvens tekster. Vi har vært så heldige å ha et par forelesere som vi mistenker har hatt en liten Ulven-agenda, og som har hatt det med lure inn et dikt her og et prosastykke der. Nok til å pirre nysgjerrigheten hos flere av oss. Så vi skal ikke påberope oss å være noen store eksperter på Ulven, men vi kan vel si at forholdet vårt til ham, for flere av oss, bærer preg av en nyforelskelse. Forhåpentlig vis kan det være med på å gjøre opplevelsen interessant for både nye og gamle Ulven-lesere.

Det kommer heldigvis flere leserere til. Hvordan melder man seg på

— Vi har opprettet et arrangement på Facebook som heter Tor Ulven: på vandring med Ulven, hvor man kan melde seg på. Dette er mest av praktiske hensyn for å få en slags oversikt over hvor mange som møter opp. Men egentlig er det bare å møte opp utenfor Årvoll senter, tirsdag 8. april, klokken 18:00. Arrangementet er gratis, så man trenger ikke å skaffe seg billetter på forhånd. Men det kan være lurt å ta med seg noen gode sko da det blir en del trasking rundt i marka. Man må nok også belage seg på noen bratte bakker.

Sånn er det å lese ordentlig litteratur, si. Noen vil, ganske overflatisk, si at Ulvens forfatterskap handler om det hermetiske og isolerte, men her skal vi snarere ut i naturen, sammen. Hvordan har dette seg?

— Det er vel noe med at å lese tekster som, i hvert fall på overflaten, kan virke ganske hermetiske og isolerte, kan akkurat slik når man sitter og leser dem for seg selv. Vi har i hvert fall opplevd med flere av hans tekster at de har fått en dypere og rikere mening når vi har delt dem med hverandre, sammen. Tekster som har hatt en veldig klar mening for meg har betydd noe helt annet for noen av de andre av oss, og det er kanskje nettopp slik vi har fått opp øynene for hvor komplekse følelser som ofte blir formidlet. Det er mye isolasjon i tekstene, men det er også mye kjærlighet til omverdenen og menneskene i den.

Det kan være at det er det nyforelskede perspektivet som spiller inn her, men det var vel dette med naturskildringene som virket mest slående på oss til å begynne med. Han er jo mye ute i naturen i diktningen sin, og man kan jo kanskje si at han til tider skriver seg selv inn i den da surklingen i lungene hans blir til fuglekvitter, eller når han legger seg under en stein med ansiktet ned mot jorden. Som mennesker er vi jo en del av naturen, og det var vel noe vi følte litt ekstra sterkt da vi leste Ulven. Så å ta han med ut på tur i Lillomarka, like ved der han tilbrakte mesteparten av livet sitt, virket ganske naturlig for oss.

Er det lokal turguide eller oppleser - og hvor nøyaktig er det vi skal gå —

stå utenfor hans gamle hus der han tilbrakte så mye tid?

— Selve turen begynner som sagt ved Årvoll senter, klokken 18:00 og ender omtrent 1 time og 30 minutter senere ved Grefsenåsen utsikt. Derfra kan folk velge å fortsette turen innover i marka, eller bli med oss langs en kortere rute tilbake til Årvoll. Selve ruta har vi funnet fram selv, og opplesning av Ulven-tekster blir gjort av oss ved planlagte stoppesteder. Mesteparten av turen går langs skogsveier og stier. Så igjen vil vi anbefale gode sko og at man kler seg etter været. Vi vil også gjøre et stopp utenfor huset han bodde, men vil holde oss trygt på utsiden av gjerdet for å ikke sjenere de som bor der nå.

I hvilke bøker, eller enkeltpassasjer i dem, vil dere at dette landskapet og nærområdet trer klarest frem i språket og på boksiden?

— Flere av Ulvens dikt skildrer verden utenfor opplevd innenfra. Solen som skinner på en husvegg, fuglene som kvitrer eller en dunkende bass fra et stereoanlegg utenfor som oppleves gjennom et vindu. Naturskildringer er også noe han stadig vender tilbake til. Mange av disse skildringene kan minne om naturen man finner om man tar en tur inn i skogen like ved der han bodde. Det er steinrøyser, falne trær i ulik grad av forråtnelse, fuglesang, stier og etterlatte tomflasker og sigarettsneiper. Alt i alt et ganske Ulvensk landskap. Så vet vi jo ikke vi om inspirasjonen til akkurat de tekstene vi har valgt å formidle er hentet fra hans eget nærområde, men det er iallfall ikke vanskelig å forestille seg at de kan være det.

Vi legger altså ikke spesielt vekt på spesifikke bøker eller epoker, men har heller valgt ut tekster fra store deler av forfatterskapet hans som kan være med på å utforske overgangen mellom det menneskeskapte og det naturlige, samtidig som vi går en tur som begynner i et boligområde på Årvoll og går stadig dypere inn i skogen.

Tor på sporet

Dette er fritidsforbedring: Vandring i Tor Ulvens litterære fotspor på Årvoll og omegn.

 avbrutt av opplesninger fra forskjellige forsvinningspunkt i forfatterskapet etter Tor Ulven (1953 - 1995). Det er en meget fin og god idé - og paradoksalt nok en ikke helt unaturlig måte å forholde seg til tekstene hans. Ulvens tekster er tross fortvilelsen noe det river inni leserne etter å dele med andre. Tidligere har viktige penner som Martin Bjørnersen og Bjarte Breiteig nydelig beskrevet dette nærområdet i kontekst av forfatterskapet og forfatter-auraen hans, men det kan bli en ny erfaring å gå seg inn i det med egne bein.

Fem i bagen DJ Sissyfus aka Center of the Universe

Spiller på Tuvas Blodklubb kommende lørdag

Det eksentriske technogeniet DJ Sissyfus, som enkelte kaller ham, skal bak grytene på stadig mer populære Tuvas Blodklubb på Riksscenen i Oslo kommende lørdag. Med seg har han DJ Gammaldans, og det er ikke minst konsert med fabelaktige Erlend Apneseth Trio (felespilleren er samtidig plateaktuell med bestillingsverket 


Siden jeg begynte som DJ på slutten av 00-tallet har jeg vært interessert i folkemusikk fra rundt i verden, gjerne i kombinasjon med elektronisk musikk. De siste ti-tolv årene har jeg fått ørene mer opp for den norske og nordiske musikken, og dette begynte å rulle på seg for alvor da jeg ble hus-DJ på Tuvas Blodklubb på Riksscenen. Vi spiller også elektronisk norsk folkemusikk med en duo jeg har sammen med Kenneth Lien. På lørdag har vi invitert verdens eneste gammaldans DJ-team til å lage stemning nemlig 


Rykende ferske remikser av en svensknorsk folkduo. Har laga en remix sjøl som sender dem inn i et Giorgio Moroder-aktiv italo-disco landskap, de andre miksene er også veldig bra her!


Endelig noe folkrock som tar opp arven etter Folque og det mindre kjente bandet 

 (som jeg nettopp hørte om(!)).
Har begge disse bandene i bagen også!


https://reolo.bandcamp.com/album/dystopi-delete

Malmin med Åshild Vetrhus - «Springar etter Svein P. Eikeland»

, men nå er det ny skive med det andre prosjektet til Anders Hana, som graver opp musikk fra Rogaland som svinger på sitt mikrotonale vis. Tipper det her blir før konserten for å skape litt mystikk - på Blodklubben er også min rolle å «legge opp ballen» til bandet som skal på scenen. Det er noe som er lett å glemme som DJ, men som etter min mening er desto viktigere!


https://malmin.bandcamp.com/album/med-shild-vetrhus

Seba Kayan - «The Impossible Halay» (feat. Rizan Said)


Keyboard-kongen Rizan Said bor visttnok i Stockholm(!) og har spilt i Oslo flere ganger uten at jeg har klart å få det med meg. Det her er nesten litt halay-tekno, noe som jeg skulle ønske det fantes mere av.




En kjempestor skjerpings til alle produsentene som ikke lager edits av norsk folkemusikk og gammaldans. JEG MÅ LAGE ALLE EDITSENE MINE SELV - det er for mye jobb! Nå må dere komme på banen med remikser og edits, ellers så blir jeg nødt til å fortsette å spille låter fra denne mikstapen!


Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for

Akkurat her og akkurat nå er der så mye sol og varme at det å gå på kino er ganske langt fra toppen på de fleste (normale) menneskers 

. Like fullt, dersom du skulle oppdage at du likevel er i den type humør, her er en kjapp oversikt over ukens nykommere på kinoplakaten:

 er den soleklare vinneren, i den grad man kan snakke om en vinner i forbindelse med skildringen av en brutal og mislykket terroroperasjon. Datoen refererer uansett til dagen under de olympiske sommerlekene i München i 1972, da en gruppe palestinske paramilitære snek seg inn i utøverlandsbyen og tok elleve israelere (utøvere og ledere) som gisler. Filmens ståsted er nokså bokstavelig talt «hermetikkboksen» til det amerikanske kringkastingsselskapet ABC, og deres sportsteam. Tross deres manglende ressurser og erfaring, brøytet de seg frem til å dekke de skjebnesvangre hendelsene – i stedet for at nyhetsavdelingen overtok – noe som sannsynligvis hadde flere uheldige ringvirkninger.

, basert på faktiske hendelser, og inkorporerer arkivfoto på så smart vis at spenningen når uvante høyder. Med siste år hendelser friskt i minne, fungerer filmen dessuten som en effektiv (og ekkel) speiling av vår egen hverdag.

 på sin side er en langt mer tilbakelent affære, der den forteller historien om en kvinne fra Elfenbenskysten som «rømmer» til Kina, for der å oppdage hemmeligheten ved sort te. (Med meget mere, så klart.) Manus og regi er ved Abderrahmane Sissako (som i 2014 ble Oscar-nominert for «Timbuktu») og filmen har alt i alt mye spennende å si – og å vise. Men helt til topps når den kanskje ikke – selv om en slik domsavsigelse naturligvis er opp til den enkelte (basert på dagsform og humør) å avsi.

 er en erkenorsk film av spillefilmdebutanten Brwa Vahabpour, og forteller historien om en norsklærer som må ta seg av en onkel fra Pakistan som «bare skal ha et sted å sove et par dager» – for så å bli værende. Her lukter situasjonskomikk, innvandrerproblematikk, og kan hende til og med litt romantikk.

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Jørgen Skjulstad.

Nyhetsbrev: Ut i marka, ned i myra

Opprinnelig en av Einar største døtre, men i senere år også en av de viktigste gledessprederne og musikerne i hovedstadens ekspansive miljø for funk, alternativ pop, jazz, soul og så videre. Blant annet som vokalist i Fieh og Andreas Røysum Ensemble, men også med et forbløffende antall sideprosjekter. Nå er mange av dem samlet under navnet Sofi O - som hun stundom også har opptrådt som DJ som. Denne gangen er det først og fremst fordi hun har ny musikk ute - sjekk for all del singelen 

 som lover ytterst godt for et kommende album. Så vi spurte hva Tollef spilte for tiden, og som kanskje også var representativt for hva hun sysler med under dette navnet. Og det lover fortsatt godt.


Musikk med en intens stemning og farge! Det er mitt generelle mål å lage musikk med en tydelig farge. Jeg hørte denne for første gang sampla på Madlib og Freddie Gibbs sitt album Pinata i 2014. Låta med samplet, «Thuggin», får meg til å minnes situasjoner fra den tida så vividly, som en parfyme. Det er på grunn av det samplet. Fyren bak denne låta er en svært enigmatisk karakter, Jacky Giordano. Masse AKAs og mystiske greier, rett opp min alley.

Salami Rose Joe Louis «Cumulous Potion (For The Clouds To Sing)»


Jeg og Johannes Nøkling Aagaard, som spiller gitar med meg og som har skrevet mye med meg til Sofi O, hørte i en periode veldig mye på dette albumet. Veldig kul låtskriving, løse saker, inspirerende synthlyder og episk bruk av trommemaskin. Dessuten: artistnavnet.


Steve Lacy står for et av albumene fra nyere tid som jeg har hørt desidert mest på, og det er Gemini Rights. Denne låta er min favoritt.



The Manhattans «Wish That You Were Mine»


Når en slik classic soul tune treffer mitt hjerte, kommer jeg på at det er dette det handler om. Jeg har hørt veldig mye på soul fra 60-og 70-tallet mens jeg har skrivi Sofi O-musikken. Det er så uendelig mye bra der ute, stadig dukker en eller annen perle man aldri har hørt før opp. Slikt gjør livet verdt å leve. Den oppmerksomme lytter hører kanskje også at denne er sampla på en her tidligere nevnt plate.




Jeg så en helt fantastisk Tiny Desk med nigerianske Tems for kanskje et eller to år siden, og havna på Tems-kjøret i månedsvis etterpå. Helt utrolig vokal, superfengende hooks, så mange gode melodier. I en av periodene jeg skreiv ny Sofi O-musikk, var jeg veldig inspirert av fraseringa hennes, de rytmiske tinga som gjør frasene så minneverdige og kule.




Må bare ta den med, for det demra for meg på nytt da vi vandra rundt i New York her forleden og den dukka opp på hver en uberhip coccamoccalattespot og thaikinorestaurant: for en ekstrem låt. Refrenget?! Drømmemusikk.

Fem (6) i bagen med Sofi O

På flere vis føltes det som magisk realisme å vandre rundt i etasjene på International Library of Fashion Research sist søndag. Det er noe drømme-aktig ved det, man blir hensatt til en våken og skjerpet form for døs. At Elise By Olsen i det hele tatt får muligheten til å disponere disse lokalene, midt i smørøyet og festet med en haspe til Nasjonalmuseet, er et av få gjenværende eksempler på at vi faktisk kan ha nice things. Og et bud om at det finnes likesinnede der ute. Et blafrende håp sendt oss som et mildt vindkast fra et nylest papirmagasin.

Så er det ikke bare svermeri som i foregående linjer heller, det er intellektuelt kunstarbeid som er tungt og viktig, og det foregår så mye der nede, nå sist messen Fashion Printed Matter(s). Kunst- og mote-publikasjonene som en lang rekke uavhengige selgere satt der og solgte, nye som gamle og noe som tilsynelatende ble laget der og da, var alle fristende. Og det var noe med viben som var det motsatte av steril og kjølig - rett og slett en smule organisk. Cellulosisk. Idealistisk.

Direkte fra ansvarlig redaktør Embla Moe fikk jeg kjøpt meg tredje utgave av det ganske ferske norske magasinet 

 unnfanget på Oslo Fotokunstskole. Denne utgaven fra november hadde tema «Frykt og begjær» (ofte tilstøtende følelser), men de er allerede i gang med fjerde - frist for innsending er 15 mai. Les mer om bladet

I en panelsamtale jeg deltok i, fikk jeg som den tidsskrifthunden jeg er også anledning til å anbefale et tidsskrift selv. Skjønt - hvilken betegnelse man bruker kan gå litt over i hverandre, utgivelsene fra det danske kunsttidsskriftet 

 i seg selv - med forskjellige formater, papirtyper og naturlig nok nye ideer hver gang. Åse Eg-Jørgensen har vært med i redaksjonen i rundt 40 år, og går ikke tom for hverken ideer eller lidenskap for Saken.

Den seneste utgaven, #97, ble lansert på Guttormsgaards arkiv ute på Blaker forleden uke, der det også var en utstilling og et lite program rundt Pist Prottas ideer før og nå. Det foregikk der ute, siden det er et spesialnummer som tar utgangspunkt i Guttorm Guttormsgaard (1938 - 2019) og hans livslange arbeid og arkiv. Dette har vi sett flere bøker og reportasjer om tidligere, men de bidrar med nye perspektiver, vinklinger og tanker om det. Tekster om og nye avfotograferinger av kunstverk, bøker, taterarbeider og andre gjenstander som finnes der ute, et intervju med GG selv, og mange andre tankevekkende og visuelt stimulerende innslag. Det kanskje mest rørende er et istikk - med forskjellige papirprøver fra arkivet der. Store mengder papirtyper, kanskje ment for bruk, men også fordi han var så glad i det. Det blir nesten som å ta noen i hånden å stryke fingrene over, sette nesegrevet i det, og ikke minst 

 til det. Da jeg før helgen var en tur innom Guttormsgaards livslange venn og kollega Kai Gjelseth som feiret voksenbursdag, nevnte han umiddelbart dette med øret i møte med papiret. Noen har virkelig sterke følelser for papiret - det har vært sivilisasjonsbyggende. Som han sa: så lenge man har stein, brød, vin, papir - da klarer man seg.

Det er også et kapittel i utgaven som forteller nærmere om hver enkel papirtype og dets karakteristika. Der fortelles det også om en konsert av bassist og boktrykker Megan Adie, der deltakerne skulle riste, klemme, knørve og brette papiret etter dirigentens anvisninger. Og om kunstneren Ursula Nistrup som har et prosjekt med ingen ringere enn Papirmuseet i Silkeborg, om produksjon av papirer stemt i forskjellige toner.

Da ble jeg med ett påminnet en herlig liten bok om Agnar Mykle, utgitt av tidligere Gyldendal-forlegger Nils Kåre Jacobsen. Hva het den? 

Pist Protta #97 og et stort antall andre små og store utgivelser, kan fås ved et besøk hos hedersmenneskene i

 om du er i Oslo - men godsaker kan også bestilles via brevdue. Torpedo lager og er fødselshjelper for veldig mange utgivelser selv også, innen kunst, teori og poesi - undersøk for all del også flere av dem.

Påsken kan kanskje sies å nærme seg, men heldigvis (tross gult og lilla og marsipan over alt i butikkene) er den stadig et godt stykke unna. Promotering av diverse påskekrimserier er riktignok for lengst igangsatt, men vi holder oss unna krimmen en liten stund til – og velger i stedet å ta en titt på en annen type 

-underholdning; den hvor menn er menn og hvor de havner i vanskelige og voldsutsatte situasjoner på grunn av sin voldelige fortid.

Først ut er en kinesisk prisvinner som – når sant skal sies (og det skal det jo) – hører hjemme helt i ytterkanten av denne sjangeren. Like fullt inkluderes 

 i ukens oversikt, for ikke bare er den verdt å få med seg; dens protagonist er nylig sluppet ut av fengsel, returnerer til en fødeby hvor mye er endret siden han måtte dra – akkurat som i ørten andre slike sjangerfilmer – hvor han blant meget må annet takle trange kår, en rabiessmittet hund, og en trio hissige, hevngjerrige, krenkede menn. Året er 2008, og sommer-OL i Beijing nærmer seg.

Av fotos, plakater og markedsføringstekster er det lett å få inntrykk av at filmen handler om en mann, en motorsykkel og hans trofaste hund, som legger ut på en eventyrlig reise sammen, men så er ikke tilfellet. Lang (den nokså unge fengselsfuglen) holder seg stort sett hjemme, og i hvert fall i hjembyen, hvor han forsøker å tjene til livets opphold – i tillegg til ikke å dø av rabies, bensindynkede bungee-tau, giftige slanger og annen moro – og å manne seg opp til å møte sin gamle og sønderknuste far.

 film, med sær humor, triste skjebner, episke naturbilder og både menneskelige og arkitektoniske ruiner – alt pakket inn i en uvant og original «redemption story» – som for øvrig også byr på litt Pink Floyd anno «The Wall». Møt filmen med et åpent sinn og gled deg til å bli fascinert, sier vi.

En film som trenger et voldshungrig snarere enn et åpent sinn, er 

. Basert på romanen «Levon’s Trade» av Chuck Dixon, produsert av bl.a. Jason Statham selv og Sylvester Stallone, med et manus av Sylvester Stallone og David Ayer, og i regi av David Ayer, er dette en actionfilm av det «gode», gamle åttitallsslaget.

David Ayer var i flere år kjent som en regissør av action- og spenningsfilmer 

. Altså filmer hvor spenningen, blodet og volden kom som et resultat av relaterbare følelser som kom til uttrykk i emosjonelt krevende og livstruende situasjoner. På sitt beste leverte han 

 (2012), hvor to politipartnere (Jake Gyllenhaal og Michael Peña) gikk gjennom noen urimelig slitsomme dager sammen, og hvor økonomiske, relasjonelle, profesjonelle og emosjonelle vanskeligheter smelter sammen til et intenst hele.

Men nå er det virkelig en stund siden han leverte tilsvarende, og i senere år er det blitt mindre og mindre av det emo-intellektuelt engasjerende grunnlaget, og mer og mer av de ytre, overfladiske og blodige actioneksessene. Og i så måte er 

Levon Cade (Jason Statham) har lagt soldatkarrieren på til side og konsentrerer seg nå om byggebransjen, hvor han jobber for en familiebedrift i Chicago. Han jobber knallhardt, sover i bilen og sparer opp alt han kan så han har råd til advokatene som skal hjelpe ham med å få full foreldrerett til datteren sin. Samtidig er han nesten som et medlem av familien han jobber for, og er spesielt nær datteren der. En datter som – ikke overraskende – blir kidnappet av noen ekstra, ekstra fæle 

Enda mindre overraskende enn dette, er det at Levon (efter litt frem og tilbake) risikerer alt for å holde et løfte han en gang gav til den kidnappede – og at denne løfteoverholdelsen innebærer ekstreme mengder kuler, krutt, død, fordervelse og blod.

Filmen holder seg innenfor det akseptabelt ‘nesten-realistiske’ (eller i det minste 

nesten liksom-troverdige og vi er jo her for å se en spennende film, ikke sant?

), men mot slutten tar det så til de grader av, at man nesten må anstrenge seg for å legge rasjonaliteten til side. (Og i de tilfeller hvor Stallones dialog- og manusinput er på sitt tydeligste, er det nesten som vi virkelig ER tilbake i 80-tallet.)

A Working Man er med andre ord ingen umiddelbar klassiker. Ikke engang en potensiell fremtidig klassiker, om vi skal være ærlige. Men om du skulle kjenne at du er i humør til et såkalt throwback, til en type film som var populær i en (såkalt) enklere tid – hvor skurkene er så skurkete at ingen i hele verden kunne ta dem for noe annet, og hvor de gode er tilsvarende gode – ja, da finner du en trygg havn i denne filmen.

Kjært barn har mange navn, heter det, og hovednavnet til denne ukens artist eller DJ Sofi O er Sofie Tollefsbøl. Opprinnelig en av Einar største døtre, men i senere år også en av de viktigste gledessprederne og musikerne i hovedstadens ekspansive miljø for funk, alternativ pop, jazz, soul og så videre. Blant annet som vokalist i Fieh og Andreas Røysum Ensemble, men også med et forbløffende antall sideprosjekter. Nå er mange av dem samlet under navnet Sofi O - som hun stundom også har opptrådt som DJ som. Denne gangen er det først og fremst fordi hun har ny musikk ute - sjekk for all del singelen 


Steve Lacy står for et av albumene fra nyere tid som jeg har hørt desidert mest på, og det er Gemini Rights. Denne låta er min favoritt.


Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Sofie Tollefsbøl

Nyhetsbrev: Lytt til papiret!

Den litterære epoke. Dag Solstad (1941 - 2025)

Sleng på byen. Bena gikk av seg selv ned mot Tullinløkka lørdag ettermiddag, antakelig fordi det oppsto et akutt behov for å oppsøke eller lete etter en kjerne. Her nede ligger Tronsmo bokhandel og kontorene til dens i utgangspunktet tett tilknyttede Forlaget Oktober, kun et dyktig bok-kast fra hverandre. Kanskje det foregikk noe der nede. Som da jeg i min for så vidt helt fine men kjedelige oppvekst noen ganger formålsløst tok beina fatt ned til tettstedets «sentrum» i håp om å finne noe, eller noen - bare henge rundt og håpe å bli reddet fra tomheten. Men det var absolutt et formål denne gangen.

Hva ventet jeg å finne? En liten ansamling likesinnede som var ute i samme ærend? Et begynnende hav av blomsterbuketter à la Diana - fortsatt med plasten rundt? En spontan opplesning-session, eller kanskje en stående rundebordssamtale? Det er uansett ingen tvil om at nyheten om at Dag Solstad ikke fantes mer i fysisk form, om enn bedrøvende på flere plan, ikke virket passiviserende. Det fikk fart på ting. Et ras av minner og ideer fra bøker og offentlighet og sosiale litterære aktiviteter gikk gjennom skolten, noen gjenfunne rester fra begynnelsen av et seriøst lesende liv, andre ganske ferske fra kun få dager siden. Det hadde vært mer napping rundt i forfatterskapet hans den siste perioden enn på lenge, noe initiert av aktivitet rundt utgivelsen av den lille boka om travsport og minnearbeid, 

 men det var også noe med verdenssituasjonen, eller bare tendenser i den den lokale hverdagen, eller i sinnstilstanden, som har gjort at lesingen har føltes nødvendig. En god nok grunn til å ha veldig mange bøker tilgjengelig hjemme: plutselig 

 du de setningene i livet ditt, her og nå, igjen eller for første gang. Hyller fulle av udetonerte bomber.

Men det var stille utenfor forlaget, ingen fakler eller lys på fortauet. Heller ikke noe synlig rituell aktivitet inne på Tronsmo, det vil si det var absolutt mange kunder der på tampen av åpningstiden, som det ofte er. Når den sjappa der stenger inntreffer impulsen som gjerne viser seg når de blinker med lysene på en bar der godformen har inntruffet: man later som man ikke har fått det med seg. Det virket likevel som en helt vanlig dag, ikke noe bilde på veggen med hjerter på, jeg ble nesten bestyrtet. Forøvrig alltid gøy å henge rundt i den butikken på utgivelsesdatoen for en ny Solstad-bok, da kommer de som regel halsende (på en god sykkel), alle disse senete sporty kulturraddis-boomerne med perfekt grått hår, sliten vindjakke, standsmessig kåk og på sin tredje kone. «Hvor ligger nye Solstad?» Hvilket stramt tak han har hatt på den generasjonen. Inkludert mennesker som på ingen måte var en del av den politiske vekkelsen.

Men jeg var altså ikke tilfredsstilt. Jeg kom meg

de viktige meterne lenger ned i det noen kaller «bokgata», og jeg burde jo skjønt det: umistelige Norlis antikvariat kom til unnsetning. De to herlige, litt Sivilisasjonen-aktige unge karene som alltid jobber der på lørdager var i høylytt passiar om noen William Blake-oversettelser sammen med en annen ung kunde, og det var også snakk om noen som kunne hjelpe til med å få en god scan av et Rilke-omslag. Men de hadde uansett fått lagt ut et lite, provisorisk alter i hans mine, med et knippe fristende Solstad-utgivelser fra hyllene, med en veldig pen førsteutgave av debuten 

 litt for dyr for meg akkurat der og da. Noe av poenget med slike innkjøp når man egentlig har mer enn nok bok fra før, er jo å begynne å lese med en eneste gang, gjerne ute på gata om det er oppholdsvær. Det store Kaffebrenneri-vinduet ut mot gamle Nasjonal er et av de bedre åstedene for å lese kortere tekster av høy kvalitet, så jeg gikk ned dit med en lekker utgave av andreboka 

 med kortprosa-tekster. Perfekt til kaffen, men flere av tekstene har beviselig også virkelig varig verdi, i forfatterskapet og for leseren som sådan. Vel så tankevekkende var en tjukk blå sak jeg selvfølgelig burde hatt fra før men ikke hadde fått kloa i før nå: «Et festskrift til 30-årsdagen 16 juli, 1971». Ja, selvfølgelig måtte det eksistere et omfattende festskrift fra så lenge før han «slo gjennom» hos norske lesere og i det hele tatt hadde utgitt sine aller viktigste bøker. Også tankevekkende at det var til 30-årsdagen - det var kanskje uansett skikkelig voksent den gangen? Det er ikke fryktelig mange i det litterære miljø som får festskrift i sitt navn lenger i det hele tatt. Selve den blå boken fra 1971 er en skatt, velholdt med godt bokutstyr etter så mange år, og med en god miks av hilsningsdikt og andre tekster fra venner og kolleger som JEV, Økland, Køltzow og Angell. Og ikke minst korte og lengre tekster fra Solstad selv: essays, kortere prosa og utdrag fra hans overraskende spenstige petiter fra avisa Tiden i Arendal, fra noen måneders engasjement der tilbake i 1962. Mye senere utgitt i bokform under tittelen 

. Ikke oppe der med hans i flere faser Nobelprisverdige romaner, men likevel en essensiell del av forfatterskap og aura.

Heiagjengen består selvfølgelig ikke bare av hans egen generasjon. Det er jo et forfatterskap med en utpreget evne, i alle fall hittil, til å fange nye leseres oppmerksomhet - og med det bidra til små eksplosjoner av eksistensiell gjenkjennelse. Således var Solstad en av de ytterst få som klarte å holde liv i Den litterære epoke, også utenfor litteraturmiljøets egen innhegning. En forfatter «alle» visste hvem var, og kunne forholde seg til - samt ideen om et litterært verdenssyn. Også langt utover det å være «han rare forfatteren» på TV - han var og er rett og slett lesbar, i tillegg til å sparke borti tankeapparatet støtt og stadig.

I dag lever mange som kjent tilsynelatende i en litterær ørken som gjør en tørrere og tørrere i strupen for hver uke som går. Det er allerede veldig vanskelig å ha en opplyst samtale på det metaforiske lærerværelset. Ingen forstår noe om Castorp. Men i tapet etter Solstad skylder vi også oss selv å forsøke å gjøre noe for saken likevel. Og det gir jo paradoksalt nok håp å lese i flere av tekstene i den blå boka at Solstad og kompani selv hadde liknende tanker om kulturen, også for så lenge siden. Det har liksom alltid vært på vei i dass. Så da er det kanskje mulig at alt går bra også.

Ved en forfattersamtale jeg hadde med ham i duskregn en sløv formiddag på en musikkfestival i Tøyenparken, rundt utgivelsen av den tredje Bjørn Hansen-romanen, ble det raskt en kø av unge signatur- og selfiejegere. En av dem brettet stolt og ugenert opp genser-ermet og viste frem sin tatovering av en paraply.

Jeg pleier å bli unødvendig irritert når det blir «selfie med nylig bortgått storhet»-bonanza i sosiale medier, og den umiddelbare utbredelsen av «mitt Solstad-møte» og mer grundige, litteraturkritiske og kulturhistoriske tekster de siste dagene, skapte kjapt mindre behov for et nytt festskrift. Men et slikt kommer nok også. Jeg ble egentlig bare glad av å se alle disse selfiene og tilfeldige møtene i alle mulig rare sammenhenger - det var en så veldig søt side ved ham. Han var så på giversiden, ganske lite tverr, faktisk. Samtidig var denne viljen til å være med på ting og være en offentlig person ikke noe som overskygget alvoret i forfatterskapet.

Det er spesielt å tenke på med hvilken oppdrift han dro av gårde. Svært mye positiv oppmerksomhet rundt travboka, og den nylige vissheten om en ny roman ute allerede til høsten. Kun to uker tidligere hadde jeg gleden av å snakke med ham på scenen på Nasjonalbiblioteket, da boka skulle markeres. Han må ha vært stolt den dagen - han klarte å gjennomføre til tross for svekket helse, han mottok sitt livs siste ærespris i form av en vakkert utskjært Alm Svarten i heltre, og kunne se ut mot en sal der så mange av hans forfatterkolleger, og venner helt tilbake til oppveksten i Sandefjord, var smilende til stede for å ære ham. All mulig grunn til å nippe lett til et glass Chateau des Capucins Rex Rodney. Rett og slett en rørende kveld. Attpåtil gikk vallaken Stumne Fyr fra Hadeland, med Ole Johan Østre i sulkyen, ut og vant Jacob Meyers minneløp på Bjerke Travbane, kun noen timer etter dødsbudskapet ble offentliggjort.

Men uansett om bøkene hans vil være der med stor tiltrekningskraft så lenge det finnes interesserte, lesende mennesker

 er uansett Dag Solstad borte, og det er trist.

Apropos Nobel: et navn som lenge har gått igjen som en mulig og fortjent mottaker av honnøren er Anne Carson (f.1950). Født i Toronto - oh Canada! Det er ikke mange samtidspoeter som har klart å sette like tydelig avtrykk som henne i moderne tid, også med tre og etter hvert i mai fire utgivelser på norsk sendt ut av Kolon, i hovedsak gjendiktet av den strålende poeten Tone Hødnebø. Den tredje kom i høst - den tilgjengelig pregnante, noen ganger lett humoristiske og alltid lærde prosadiktsamlingen 

Carson er i tillegg oversetter fra latin og spesielt gresk, der hun som professor i klassiske studier har klart å kna forskning (og lek) inn i poesien og essayene. Emma Helene Heggedal, førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda og Carson-forsker, skal diskutere nettopp dette og sikkert mer på Litteratur på Blå, tirsdag 25. mars. Hødnebø er selvfølgelig med i samtalen som ledes av Cheyenne Madelaine Gretemeier.

 tjuetre hefter samlet i en boks med essays, dikt og prosapoesi. Leses etter egen rekkefølge. I tillegg til Hødnebø har Kolon-banden Pedro Carmona-Alvarez, Øyvind Berg, Simen Hagerup,, Cecilie Løveid, Karin Nygård og Jørn H. Sværen gått til sin indre ordbok og gjendiktet. Men først er det «Poesi mellom forskning og oversettelse» på BLÅ.

PS vedlagt er et lite minne fra da jeg og forleggermonark Janneken Øverland på Gyldendal i 2010 bestemte oss for å sjekke hvor langt vi kunne lese Anne Carsons da ferske bokrull 

Solen lar i disse dager sitt blide åsyn lyse over deg og gir deg varme, glede og våryre følelser. Men ikke la deg lure: Snart gjemmer den seg bak skyene igjen. Snart blir det grått og vått igjen. Snart lengter du efter noe å se på kino igjen. (Eller på TV.)

På kino denne uken dukker flere ekstremt forskjellige filmer opp, og tre av dem har jeg sett. Den ene av dem handler om en iransk familie i Teheran, som parallelt med omfattende opptøyer blant byens studenter, gjennomgår store omveltninger på privaten. Den andre handler om en 30-årig assisterende banksjef i San Diego som ikke kan føle smerte – den tredje er en nytolkning av en tegnefilm fra 1937.

 har vunnet priser i Cannes, Tromsø og halve resten av verden – og det skulle da også bare mangle. Manusforfatter-regissør Mohammad Rasoulof har begått en knallsterk film om hvorledes en familiefars forfremmelse leder til høyere rang, lønn og prestisje, samt konflikt- og stressnivå innad i familien. Paret med ymse ringvirkninger av de brutalt nedkjempede studentopptøyene (skildret via autentiske mobilopptak fra de faktiske opptøyene), blir dramatikken av det opprivende slaget.

Godt hjulpet av sterkt spill og sitt særdeles vel gjennomtenkte manus gjør regissør Rasoulof seg fortjent til all den heder han har fått. Hans kritikk (så vel implisitt som eksplisitt) av Irans brutale regime og hårreisende lov- og regelverk er kan hende ikke like besk og bitende som fra annet filmskaperhold, men i takt med at spenningen tiltar og situasjon blir mer og mer uutholdelig, trer den tydeligere og tydeligere frem.

For øvrig åpner filmen med introduksjonen av «en tsjekhovsk pistol», og det at man hele tiden har en anelse om hvilken vei det bærer er med på å forsterke intensiteten. På toppen av dette tilbyr manus på en rekke mindre, men meget snedige vendinger som gjentatte ganger får en til å tvile på anelsen man i utgangspunktet hadde.

Filmens store styrke er imidlertid ikke dens triks og overraskelser, men den fortettede spenningen som oppstår, efterhvert som de to døtrene blir mer og mer klar over hva som skjer i Teheran, hvordan myndighetene egentlig styrer landet, og hvilken rolle deres far (kanskje) har i det hele. Mellom barken og veden befinner naturlig nok moren seg, der hun rives mellom lojaliteten til ektemannen, fromheten overfor Allah – og den dype morskjærligheten hun har for døtrene.

 er en film man bør møte med et åpent sinn, årvåkne sanser og en avslått telefon. Den krever litt, men gir mye tilbake.

 på sin side er en film som ikke krever noe som helst av deg, bortsett fra en villighet til å ignorere dens mange mangler. Så som at manus har så store logiske brister og er så fullt av usannsynligheter at det er avhengig av superlativverdig skuespill og et veritabelt lass med vittigheter og gullkorn – hvilket den virkelig ikke besitter – for å kunne fungere. Hovedrolleinnehaver Jack Quaid har så godt som ingenting å by på, bortsett fra at når han smiler så blir det veldig tydelig hvem han er sønnen til. (Noe som er artig to til tre ganger.) Styr unna.

Ukens potensielt største søppelsekk var uten tvil 

-nyinnspillingen av Walt Disneys supersjarmerende, høyt elskede og håndtegnede tegnefilm, 

. I tillegg til at produksjonen har slitt med problemer av sånn cirka alle slag (inkl. brann på settet og vilt divergerende politiske holdninger innad i rollebesetningen), gikk det senest i forrige uke rykter om at årets utgave er så full av computergenererte kunstigheter, teite omskrivninger og forferdelige musikalnumre at det gjør vondt. Sannheten er imidlertid at dersom man synes en nyinnspilling av dette slaget er en god idé, vil man sannsynligvis like den. Og omvendt.

På strømmefronten er det én serie som skiller seg ut; Netflix’ 

. Der anklages en 13-årig gutt for å ha knivdrept en jente fra skolen, med syv dype stikk. Serien (fire x én time) er skapt og skrevet av Jack Thorne og Stephen Graham, hver episode er gjort i én tagning, historien fortelles på uvanlig intenst og engasjerende vis, og skuespillerne er uten unntak formidable. Dessuten takler den sine hovedtema (foreldreansvar, sosiale medier, toksisk maskulinitet o.a.) uten polemikk og store bokstaver. Jævlig god, simpelthen.

 på kinoplakaten. Andrea Arnolds nye film er trolig meget god (hun har vunnet publikumsprisen i Cannes tre ganger), og garantert noe utenom det ordinære.

Kommende lørdag er det igjen Oslo Soul Alldayer på Hør Hør i Storgata 36, der en haug DJs, inkludert noen fra Tidens Ånd, skal spille halvtimes-sett fra kl. 1600 til kl 03:15. Det må sies å være valuta for pengene og greit å reklamere for i og med at det er gratis inngang. Et nytt innslag på DJ-lineupen er Christer Jacobsen, opprinnelig fra kraftbyen Askim, og antakelig den mest høylytt unsung samleren og DJen på hele østlandet. Noen kjenner ham fra viktige år i en av musikkbransjens gullaldre, deriblant i Warner Music. Han er ikke blant dem som har stukket seg mest ut i slike anledninger det siste tiåret, men hans allerede meget rause samling med soul, bygget fra da musikken var fersk, har ikke avtatt med årene. Her følger hans kommentarer om noen favoritter.


«STOP PLAYING THOSE MIND GAMES TO CHECK ME OUT – BRAIN STRAIN, I CAN DO WITHOUT» – Alex English


5 i bagen er egentlig en tilnærmet umulig oppgave – det er simpelthen for mange bra låter der ute. Dette avhenger av dagsform og hvilken del av spillesyklusen jeg befinner meg i. Her kommer likevel fem spor som regelmessig finner veien til skivetallerkenen og er like magiske hver eneste gang stiften treffer rillene. Alt fra frysninger til ubeskrivelig indre glede og av og til sjelfulle tårer: det er hva musikk gjør i de rette øyeblikkene.

1) B.O.F – «I’ve Got Your Number»
(1985) Dupar Records 12-inch

På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet var spenningen stor annenhver uke, da bladet Blues & Soul kom i posten. Richard Searling, med flere, hadde sine anbefalinger i egne spalter og man måtte bare ta dem på ordet og sende en krysset sjekk til «Record Corner» i Balham og be pent om å få det som var tilgjengelig. B.O.F er et av de store kuppene fra den tiden. Fantastisk følelsesladet mid-tempo Chicago Soul av ypperste kvalitet. Velprodusert på deres egen etikett under manager Joe Dupar og Marshall Thompson (The Chi-Lites). Et typisk college-band fra denne tiden som vant talentkonkurranser lokalt. De antas å ha årlige sammenkomster for en Bar-B Que Jam Session den dag i dag. Tilgjengelige kopier har tørket ut på Discogs, og jeg tør ikke tippe hva prisen for en Mint kopi blir ved neste anledning.



2) JUNE EVANS – «Hardly Need To Say»
(’81) Izipho Soul 2021 7-inch


Det er sjelden jeg promoterer re-utgivelser – er jo en OG-junkie, men denne oser kvalitet og er lisensiert direkte fra June Evans selv. Originalene på H & H Records forsvinner før du rekker å snu deg. Denne utgivelsen kan du fortsatt plukke opp til en overkommelig pris.

Hva skal man si? June har en ping-pong ball av motstridende tanker og følelser rundt denne kjærligheten som bare må uttrykkes over et groove som er helt uimotståelig. Fullstendig uperfekt perfekt. Er det rart vi menn har problemer med å forstå disse kvinnene av og til? Men du er tilgitt June – og kan ta ut din frustrasjon på meg når som helst! Helt magisk!



3) MANZEL – «Space Funk»
(1977) Fraternity Records 7-inch


Fra New Jersey-June til Manzel Bush i Cincinnati, Ohio. En tangent-trollmann i et lekent synth-univers fra analoge tider med stryk og blås som løfter arrangementet til nye høyder. Tunge «dirty» trommer og generelt en «framifrå» instrumental-låt.

Butikken Record Mania i Stockholm har vært en utømmelig kilde til obskure utgivelser i topp kvalitet gjennom noen 10-år nå. Manzel i Mint utgave er et av mange strålende funn fra den kanten. Her i første utgaven med det strøkne etikett-designet. Senere blå label med sort eller rød vinyl før en senere re-utgivelse i gult.



4) GIFT OF DREAMS – «Better Day»
(1982) Jam Power Records 12-inch Promo


Vi skal til Northridge, California. De som har min samler Can You Feel The Vibe? –Vol.1, er kjent med denne gjengen fra før via en sårbar «mellow-soul floater». «Better Day» er et perfekt eksempel på tidlig 80-talls Boogie med kvalitet i alle ledd fra instrumentering til vokal og fet blås som skaper bølger av intensitet gjennom hele låten. Helt Outstanding!Igjen – det er tørt som i Sahara å oppdrive kopier for øyeblikket. Kjøpte min «Sealed» av «Records By Mail» gjengen i Portland, Oregon for rundt 15 år siden.



5) ROLAND HAYNES JR. AND PHENIX – Mind Games
(1983) EII Records


Min foreløpig seneste ervervelse. Har hatt den på min Wants List i 7-8 år. Må gi honnør til Natasha Diggs som snurret denne i et DJ-set rundt 2018. Men det tok år før jeg fant den rette kilden. Nå har det gått unna med 3 kopier på Discogs det siste året. Athens Of The North-gjengen har selvsagt promotert og til og med gitt ut album. Men det er denne 7-tommeren som gjør meg helt skjelven hver gang den ligger på platespilleren. Dette høres ut som en av de virkelig store Kashif-produksjonene fra samme tidsperiode – det er bare enda mer jazzy og sofistikert. Jeg spurte record-dealer Joe V. om historien bak Roland’s signatur-hilsen på etiketten i 2015, og fikk dette svaret:

— I tracked them down back then and he sent me three copies and autographed one copy. The record was not very well known back then so I gave or sold the other two copies to my friends for cheap and kept the autographed version. He’s from Colorado Denver and he was friends with Alex English, the basketball player who was playing for the Denver Nuggets at the time and Alex wrote the lyrics for the song.

Alex kunne mer enn å spille basketball. «Stop playing those mind games to check me out – brain strain, I can do without». For en linje! Jeg var helt hypnotisert da jeg hørte dette første gang. Roland og Alex komponerte en magisk låt og vokalist Arndra Argo satt prikken over i’en. Nyt!

I en litt småslesk artikkel i 30-årsjubileumsutgavne av tidsskriftet PROSA, sier Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen at tidsskriftenes epoke er over. Man trenger ikke lenger kulturtidsskrifter på papir når man har nettet, og aviser som hans egen. Mon det. Et menneske som lenge allerede har vært kulturpapirets unge hvite håp er 

. Aktivitetsnivået der er forbløffende, og på motebiblioteket hennes nede ved Nasjonalmuseet er det til helgen en messe for papirpublikasjoner om mote, kunst, litteratur og så videre. Man kan se på og kjøpe en rekke indie-utgivelser, i tillegg er det fagprogram med mange motemennesker fra indre kjerne, samt poesifenomenet UKON, og en samtale om nettopp tidsskrifter i dag, der By Olsen skal snakke med Kåre Bulie - nyslått mottaker av utmerkelsen Årets kritiker, og denne bladfyk. Gratis dette også, 

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Christer Jacobsen

Nyhetsbrev: Solstads epoke

Den litterære epoke, 1941-2025


5 i bagen er egentlig en tilnærmet umulig oppgave – det er simpelthen for mange bra låter der ute. Dette avhenger av dagsform og hvilken del av spillesyklusen jeg befinner meg i. Her kommer likevel fem spor som regelmessig finner veien til skivetallerkenen og er like magiske hver eneste gang stiften treffer rillene. Alt fra frysninger til ubeskrivelig indre glede og av og til sjelfulle tårer: det er hva musikk gjør i de rette øyeblikkene.



Fem i bagen med DJ Christer Jacobsen 

Nylig utkom den glimrende fotokunstneren 

 som inneholder en serie verk som inntil forrige helg var utstilt i Sandefjord Kunstforening. Anker er en lysfanger, om enn på en utpreget lavmælt måte. Gjerne med tomme interiører, vinduer, vegger og arkitektur som antar ny karakter ved utsnitt og lyssetting. Et annet kjennetegn er viljen til å berøre andre kvinners kunstnerskap - for eksempel den fantastiske serien fra Sigrid Undsets forfatterhjem Bjerkebæk, utstilt på Lillehammer Kunstmuseum for noen år siden. Eller den vakre boken hun utga med Nina Mauno Schjønsby: «Lyset i flatene. I arkivet etter Harriet Backer» (Tekstbyrået/Uten Tittel, 2021). Der gikk hun i dialog med mestermaler Backers fascinerende brev, blant annet med foto fra viktige Backer-åsteder som Uvdal og Tanum Kirke, men også mer ikke-stedsbundne assosiasjoner.

 er hun ute i naturen ved Roa på Hadeland - huset finnes ikke lenger. Men tilknytningen er desto større. Det som har satt energi i bevegelse er en gammel dagbok hun fant etter Bodil Beata Borchsenius - bestemoren. Dagboken ble funnet i opprydningen etter morens eiendeler, og Anker følte umiddelbart, også etter sammenlikninger med andre etterlatte skriverier, at dette antakeligvis ikke kun var ment for eget bruk. Men også for at det kunne være en liten beretning for ettertiden. Å finne den føltes som en lysning, forteller Anker - noe nytt kom til syne. En del av historien som ellers ville vært skjult og glemt. Grunnen til at vi fornemmer trær og annen hadelandsnatur og vær i fotografiene, finnes i dagbokførerens egne notater i starten av notisboken: «Dagboken mens Wilhelm, min mann og mine barns far deltok i krigen i Norge fra 9. april til 7. mai 1940».

Det er en oppsiktvekkende innholdsrik og lavmælt heroisk fortelling fra en hverdag som blir snudd på hodet over natten. Mor og barn forlater livet på Røa i Oslo til fordel for det lille småbruket Inngjerdingen ved Roa. Dramatisk nok i seg selv det, men selv om savnet etter mannen er en konstant uro, blir det raskt en ny hverdag der hun lærer seg å skaffe mat og gjenstander, passe syke familiemedlemmer og holde seg unna farlige mennesker. En buljongterning av eksistensiell spenning. Vi i dag som inntil kort tid siden følte vi levde etter historien, kan med ett merke at vi er nærmere den, og leser kanskje disse nedtegnelsene på en annen måte.

Forøvrig var en av fjorårets klart vakreste og mest pirrende kunstpublikasjoner også en grønn bok, nærmere bestemt Sofie Berntsens 

 (Uten tittel, 2024). Jeg aner et mønster.

Historiens forgjengelighet

Ja, det ble som ventet både morsomt, vellykket, trist og ille med VM på ski i Granåsen sist. Det var kjipt nok at veteran og småbarnsmor Therese Johaugs svært respektable innsats med medalje-bonanza og kun et par sekunders distanse til gull både her og der av konsensus og media ble omtalt som «under pari», «fiasko» og «ikke verd slitet». Hallo, hvem er vi nordmenn blitt til?! Jeg vil tilbake til underlige slitere fra Skrautvål og fortvilelsen i 1966 der tv-seerne ventet på at Gjermund Eggen skulle dukke opp bak et snøkledd grantre. Kall meg gjerne nostalgisk, men hva er alternativet? Skandalen med hoppdressene og den nye norske folkesjela der «winning» er livsgrunnlaget var ikke bare kleint og flaut - det var illusjonsbristende. For at «hopp» igjen skulle få noen positive konnotasjoner, ble jeg nødt til å tenke på (vandre)historien om årsaken til at bandet Hot Tuna, med Jorma Kaukonen og Jack Casady fra Jefferson Airplane, i 1976 utga et album med den snodige tittelen 

 Kaukonen var av alle ting veldig opptatt av skøyteløp, og oppholdt seg av den grunn ofte i Skandinavia. Ryktet skal ha det til at han var på et løp i Østersund i Sverige med kompis Håkan Sannemo. Sistnevnte mistet plutselig pølsa han forsøkte å spise, og utbrøt visstnok «jävla hoppkorv!». Slik kan også rockhistorie skapes.

Men det skjer også fine ting i Oslo og omegn i nærmeste tid, i bokhandelen, nattklubben eller kinosalen, og her følger et lite utvalg av nettopp det.

Det er ikke nødt til å være store, prangende og autoritære kunstbøker som salongbordet knapt klarer å bære for at de skal gjøre inntrykk. Noen ganger holder det lenge med en skjønn, liten flis. Nylig utkom den glimrende fotokunstneren 

Det grønne viser seg også i skjønnlitteraturen. Det blir økonomisk og innholdsmessig rasert for tiden med kraftige nedskjæringer i de største forlagene, og en noe anti-litterær samtid (mulig jeg bare sutrer nå og er en Tiktok-hater). Men stadig kommer det nye initiativ og småforlag som har andre mål her i livet. Forlegger 

 har startet fristende Meteor forlag, med to grønne utgivelser så langt. Meteor er et «uavhengig forlag som gir ut oversatt fantastisk skjønnlitteratur av høy litterær kvalitet, hovedsakelig skrevet av kvinner.» Først ut er for meg den temmelig ukjente polske forfatteren Weronika Murek samling 

Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode

 (i Agnes Banachs oversettelse). Og langt mer kanoniserte 

 som ble lest på norsk i tidligere tider, men hvis mest kjente bok 

 nå er ute på norsk for første gang via Merete Alfsen.

Den består av ti feministiske gjenfortellinger av kjente eventyr som Snøhvit, Ridder Blåskjegg, og Rødhette og ulven, i en besnærende burlesk fortellerstil.

Og neste tirsdag, 18. mars, vil etterhvert tradisjonsrike «Litteratur på Blå» på sistnevnte utested ta ha et arrangement som kretser rundt «Angela Carter, kunsteventyr og den kvinnelige fantastiske tradisjonen i de franske litterære salongene på 1600-tallet». Forleggeren møter Karin Kukkonen, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, med Andrea Regine Meyer som samtaleleder.

Alpaca Beats er DJ-aliaset til Alex Cardenal, en produsent som har utforsket alskens musikkstiler fra latin folk til UK garage. I desember debuterte han med LPen Adorable/Heartbreak, under hans indiepop/alt-rock-prosjektnavn Alex & The Alpaca. 25-åringen har nicaraguanske og indiske røtter, og flyttet til Norge i 2018, studerte ved Limpi i Lillehammer, og fullfører nå en bachelor i musikkvitenskap ved UiO. I det siste har han mikset sine egne Alpaca Beats-singler og edits, samt spor av DJ Sus og DJ Tilla – sjekk ut «Champion: Remixes». Han er for tiden tekniker og mikser for en EP med piano/vokal for moren sin: Katia Cardenal.

Man kan se og høre Alpaca Beats spille plater sammen med DJ Tilla på deres konsept «Take a Min», annenhver onsdag på Gehør.

Kommende spillejobber: 15.03 på Panu, 19.03 Take a Min Vol. 9 på Gehør. 22.03 på Hagen S26.




Jeg snublet over Underworld i 2021, sommeren rett før jeg begynte å DJe selv. De endret totalt hvordan jeg oppfattet elektronisk musikk i måten de inkorporerer oppslukende, visuell låtskriving. Min første DJ-spilleliste noensinne het «Glass Like Rain», ord hentet fra denne sangen. Arrangementene deres hypnotiserer meg alltid. Jeg håper de re-utgir musikken sin snart!




Sade er en stor favoritt for sin unike måte å skrive ubetingede kjærlighetssanger. Bandets frodige, latin-påvirkede produksjon kompletterer dette. Å innse at Frank Ocean interpolerte denne låten på «Cayendo» gir den et ytterligere magisk skjær. Jeg har alle platene hennes, og det er alltid en i baggen min. Det er et safe space!




Jeg kan ikke komme på fryktelig mange som som har blandet eksperimentell, moderne produksjon med singer-songwriter-tradisjonen på spansk. Gustavo Cerati fortjener forresten også en shoutout i den forbindelse for albumet Bocanada. Drexler har virkelig overrumplet meg, og jeg har vært heldig å se ham live i både Norge og Nicaragua. Sea og Eco er mesterverk.



Aleksandir – «Skin & Mind» (Tom VR Blossoming ARP Mix)


Jeg fikk endelig se Aleksandir gjøre et DJ-sett forrige fredag på Gehør. Jeg har spilt «Skin Remixes»-tolveren regelmessig på Take a Min, så det var en drøm å se ham spille i samme klubb. Jeg elsker å følge med på hva disse gutta gjør, de er konger av å lage teksturer. Jeg håper også Tom VR kommer på besøk snart!



Duo Guardabarranco – «Para Amarnos Con El Mundo»


Før jeg begynte å samlet på vinyl eller i det hele tatt tok opp gitaren, startet den musikalske lidenskapen min som barn med å samle moren min og onkelen mins CD-er. De er to av de største musikerne i Nicaragua og, selvfølgelig, min aller største inspirasjon. Jeg fikk endelig tak i denne LPen i fjor i gave fra vennen min Rulefinn, etter at jeg strengt tatt forbød ham å få tak i den før meg. Fun fact: dette albumet ble produsert av Jackson Browne!

Våren banker på døren, men vinteren nekter å gi seg riktig ennå. Været er med andre ord ustabilt og utrivelig – og som skapt for innetid. Skulle du imidlertid befinne deg i skjæringspunktet mellom «jeg vil bare være inne» og «jeg tar gjerne en tur ut, bare ikke en lang en», er kan hende en tur på kino løsningen. Ikke bare fordi filmen jeg anbefalte forrige uke – den ordløse og vidunderlig vakkert animerte Oscar- og Golden Globe-vinneren Flow – har premiere fredag 14. mars, men også fordi den lørdag 15. mars, kl. 12.30, vises i en av byens (landets, Nordens, Europas?) fineste saler: Colosseum 1. Det blir en filmopplevelse.

Er du klar for en mer hverdagslig og taletrengt opplevelse, er kanskje Arild Østin Ommundsens nyeste noe for deg. I Alt skal bort, dramedien han har skrevet sammen med sin partner og hovedrolleinnehaver, Silje Salomonsen, møter vi tre søsken (Ellen, Amund og Carl-Olav) som må tømme barndomshjemmet efter at faren er gått bort.
Siden moren forlot familien da barna var små – og nå returnerer – er det klart det blir ballade. Et salig sammensurium av minner, eiendeler og andre efterlatenskaper, paret med vekselsvis fullt forståelig/tidvis klisjéfylt oppførsel, gir rom for følelser og opplevelser av de forskjelligste slag – både for rollefigurene og oss i kinosalen. Fin musikk av Thomas Dybdahl byr filmen også på.

Vil du bare være hjemme, og drømme deg langt bort mens du sitte-ligger i sofaen iført umake sokker og klær du ikke er klar for å sees ute i, har vi selvsagt et par tips til deg også. Ikke for det: Å drømme seg bort er kanskje ikke det man gjør mest av når man ser A Thousand Blows på Disney+. Til det er serien for vond og voldelig.
Steven ‘Peaky Blinders’ Knight er tilbake med atter en emosjonelt og fysisk brutal serie; denne gang fra London. Mens forgjengerens handling stort sett utspilte seg i Birmingham i mellomkrigstiden, er det hovedstaden anno 1880-årene som gjelder nå. Det, og illegal boksing uten hansker. Samt kvinnelige tyveribander, kinesiske handelsdelegasjoner, amerikanske juksepaver og dødsdømte romanser – med meget mere. Den holder dessverre ikke samme nivå som Peaky, men duger likevel.

Og mens vi uansett er inne på «drama fra fortiden»-sporet, hvorfor ikke anbefale et knippe gamliser fra Netflix? Nylig avdøde Gene Hackman gjør som alltid en god jobb i den overraskende spennende og uvanlig underholdende John Grisham-filmatiseringen Runaway Jury fra 2003. Eller hva med finnenes formidable filmfyrste, Aki Kaurismäki? Hele 13 av hans gamle filmer er brått blitt tilgjengelige her, og om du ikke finner noe du kan like blant sære og såre herligheter som I Hired a Contract Killer, La Vie de Boheme, Le Havre og Mannen uten minne (pluss 9 til), vet vi ikke hva vi skal si.
Med mindre vi farer fra Finland til Italia, da, og tipser om en ny dramatisering av Leoparden; Guiseppe Tomaso di Lampedusas 1958-roman om da landet ble samlet til ett rike (på midten av 1800-tallet), gjennom noe som kan ligne en ‘væpna revvlusjon’ og dertil hørende omkalfatrende sosiale og politiske endringer. Første gang man gjorde et forsøk på å transponere sagaen fra bok til bilder, var i 1963, da Luchino Visconti vant Gullpalmen i Cannes for sin tre timer og et kvarter lange filmatisering – men nå er altså tiden kommet for en strømmeserialisering på hele seks timer, fordelt på seks episoder. Det er med skam vi må melde at vi ikke har sett serien selv, men via klipp og fremmedspråklige omtaler skjønner vi at den er verdt å bryne seg på.

For å unngå å rote oss helt bort i en fortidstilslørt tåkeboble, avrunder vi med en nykommer – i hvert fall sånn halvveis: Den eneste jenta i orkesteret vant prisen for beste kortdokumentar under årets Oscar-utdeling, klokker inn på 35 tette minutter og forteller historien om kontrabassisten Orin O’Brien, som i 1966 ble det første kvinnelige heltidsmedlemmet i New York-filharmonien. (Innhyret av selveste Leonard Bernstein.) Riktignok må det innrømmes at filmen er konvensjonell i formen, men fascinerende og interessant er den, åkkesom. Og ny.

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Alex Cardenal


Nyhetsbrev: Hoppkorv!

Det har egentlig vært dypt tragisk å følge med på VM i ski fra Trondheim den siste tiden. Ikke bare er nordmenn altfor dominerende i de viktigste grenene, det er dette med snøsorgen og de grelle bildene av trøndelag i regn i tillegg. Samt den forferdelige Smørebussen, de infantilt fantasiløse spørsmålene til utøverne etter konkurransene og generell kommentator-aura. Slik har det for så vidt vært i årevis allerede, det eneste formildende er at det tross alt er folk tilstede i løypa og på stadion, og at de mange unge jazzstudentene og musikerne i byen får flere giger og har det gøy på kveldstid. Noen av dem får også opptre før medaljeutdelingen.

Nei, det er denne snikende følelsen av at ingenting betyr noe lenger. Det har vært mange kronikker om vinteridrettens rolle som nasjonalt leirbål (via fjernsynsruten) og at dette ikke lenger er tilfelle. Nå er jo uansett fellesskapet en saga blott, utøverne er dølle kapitalister som føler de burde skape mer content, og ideen om det nasjonale er blitt trøblete. Hvem er det man egentlig heier på? Til og med den elskede fem-mila i Kollen er for lengst en grotesk affære for bemidlet Amundsen-ungdom.

Etter jeg fikk det norske laget i halsen for noen år siden begynte jeg å heie på Jessie Diggins og Kikkan Randall fra USA i stedet for (mye på grunn av navnene) - men nå kan man jo faen ikke heie på det landet på en god stund heller.

Idretten har vært korrumpert av storkapitalens mediale logikk lenge, nå er det vel kulturlivet som står for tur. Musks motorsag der borte kommer vi neppe til å merke umiddelbart, men det holder lenge med den uunngåelige spikkinga som vil gi syrlige sår. Men også brått reverserte holdninger og de-finansierte prosjekter i det amerikanske kunst og kulturlivet vil antakelig få en langsiktig effekt også hos oss (også på grunn av vanskeligheter med nye samarbeidsprosjekter). De store museene som Nasjonalmuseet og andre har de siste årene vært preget av utstillinger og arbeid rundt glemte kvinner, Sápmi, skeive folkedrakter, utenlandske «modernister», strukturell rasisme og så videre. Det er grunn til å frykte eller tro at viktige tiltak som disse vil møte større motbør i fremtiden (det merket vi jo allerede i den forstemmende debatten om det såkalte Leiv Eriksson-maleriet)— i alle fall der borte i Statene hvor det vil bli utradert i løpet av neste uke, til fordel for mer «patriotisk» kunst.

Hvorom allting er, det er nye takter på Nasjonalmuseet, som søndag setter seg i spill mot kvinnenes femtikilometer på bortoverski da de har et arrangement der de lanserer at de får vise frem Theodor Kittelsens ikke ukjente verk «Kvitebjørn Kong Valemon».

Maleriet er kun til utlån og profesjonelt oppuss fra den anonyme nye eieren som overtok det fra den ulykksalige romantiker Petter Olsen, men kulturminister og kuratorer vil la ny glans skinne over det denne formiddagen. Mange vil sikkert bli overrasket over størrelsen på maleriet, andre vil minnes Sissel Kyrkjebø, noen vil grunne over om det er en isbjørn eller en hvit bjørn, noen vil kanskje tenke på en reklameplakat, andre vil merke nasjonalfølelsen bruse i brystet. Hva angår verkets kunstneriske kvalitet merker vi oss at museet omtaler det som «et av Norges mest omtalte kunstverk». Når du først er der nede er det vel så anbefalt å gå opp til Lyshallen og den ferske utstillingen «Gothic Modern. Fra mørke til lys». På vegger og gulv der oppe finnes en mengde kunstverk fra perioden rundt forrige århundreskifte som var inspirert av nordeuropeisk senmiddelalder og tidlig renessansekunst. En nesten forfriskende voksen og seriøs utstilling som får en til å ville lese tekstene i katalogen og ikke bare beundre bildene. Men utstillingen fenger også nå ikke minst for det solide innslaget av nettopp Kittelsens langt mer gufne (og snart mer realistiske?!!) arbeider om Svartedauen. Også her kommer den dype norske folkesjela til syne.

Martin Bjørnersen er en levende legende i Oslos gater, og denne uken markerer han en av livets sentrale bursdager - vi bøyer oss i dusty grooves og tar en Underberg i hans ære.

Men han har også lagt igjen mer varige verdier i form av store mengder musikk-produksjon, tidlig rapping, som billigbunke-entusiast og viktig DJ i stadig mer utflytende sjangerlandskap. Og som en av de soleklart viktigste og ofte også beste musikkjournalistene og kritikerne i landet de siste, ja 30 årene. Fra Reporter via N&D til Kampas Musikkmagasin - lesefrukter en masse og ikke minst som en inspirator for haugevis av folk til å plukke opp nye ting. Selvfølgelig både en enkel og vanskelig oppgave å få ham til å velge fem sentrale låter før markeringen av ham på Hør Hør lørdag.

I fjor en gang satt jeg i en bakgård i Storgata i Oslo på en liten uformell bursdagsfeiring, og jeg ble sittende i en fin prat med hedersveteran Claes Hogedal. Om det forholdet man har til DJ til minnene i musikken man spiller. Man husker forbausende ofte det øyeblikket man kjøpte den fysiske plata, hvor man var, ikke minst hvem man var der med. Eller det kan være andre minner. En gang man hørte låta, på et dansegulv (sammen med hvem), eller bare en epoke i livet. Litt som de der madeleinkakene til Proust. Det der har vært med meg som et element av Djingen veldig lenge etter hvert mer og mer. Og – som sagt har jeg jo noen av disse minnene og assosiasjonene fra ganger andre DJer har spilt den musikken. Klarer ikke å høre Mike Oldfield «North Star» uten å tenke på den gangen jeg sto helt for meg selv på en slette i Georgia og danset mens jeg hørte på Hunee krysse alle sjangre i solnedgang, for eksempel. Så et slags ideal eller iallfall en fin tanke er at man som DJ også har privilegiet å kunne skape sånne madeleinkakestunder for andre igjen. Her er fem i baggen, bokstavelig talt, plukka fra den usorterte haugen fra sist jeg spilte på samme sjappa i Storgata, eminente Hør Hør, som er et sånt sted man får lov til å spille så fritt man orker og tør!

Alle artikler