Vi teller fortsatt januar, men det skal godt gjøres at det i løpet av 2026 vil utgis en friskere og finere norsk plate enn 

 Dette er Hayeminols fjerde album, og de har vært en kilde til stor inspirasjon for hovedstadens bakgatekonsertgjengere i mange år allerede, ja siden tidlig i bandmedlemmenes tenår. Det er en overflod av impulser og tanker og ideer å finne i deres oppvakte rock - låter som har i seg liflige tolvstrengere, koringer tett i tett som flettverket i en gammel hagestol, pipende orgler og rytmeseksjonell totalforståelse, tekster som river opp huden med rispende klo, innfall fra grisgrendte steder på det musikalskhistoriske verdenskartet og frukter fra de mest vidunderlige platemesser, og veldig mye som også fremstår som upløyd mark for både dem og oss. Hør for eksempel mesterlige «Syntetisk brennesle». Vi spurte den enestående sangeren, gitaristen og hjernen 

, som heller slettes ikke er alene i bandet om å være glimrende og klok musiker, om han hadde fem låter som hadde vært viktige for ham når albumet ble til. Det svarte han godt på, vil jeg rolig mene.

Det ble endel store ord her nå, men de trengs om akkurat disse folkene, diamanter i slagghaugen 2026. Det er temmelig sikkert at konserten lørdag blir utsolgt, men da dukker dere i så fall bare opp på den neste - det vil bli mange flere. De er sikkert igang med ny plate også.


Mission of Burma er kanskje det bandet som har påvirket de to siste platene våre aller mest. Kombinasjonen av tidvis straight-ahead punk med psykedeliske og progga tendenser, og kontrasterende dissonanser, melodier og støy, ble en revelasjon for meg som låtskriver da jeg først vendte meg til dem. Jeg regner deres debutalbum Vs. som et feilfritt mesterverk og definitivt en av de fem beste platene jeg har hørt i mitt liv. Den første singelen «Academy Fight Song», EP-en 

 og mye mer (sjekk ut låtene «Dirt» og «Peking Spring») er også dødsbra. De er langt, langt ifra vår eneste innflytelse, men jeg føler at en betraktelig del av soundet vårt er bygd på skuldrene (eller kanskje heller krypende opp ryggen) til Mission of Burma. Det at jeg aldri har hørt noen snakke om dem i diskusjoner eller anmeldelser av vår musikk kan egentlig bare bety en ting: det er ikke nok folk som hører på dette fantastiske bandet.

 med Sudan Dudan gjennom 2014 og flere år senere gikk i relativt non-stop rotasjon på biltur med familien min. Den ufattelige vakre stemmen til Marit Karlberg i kombinasjon med gitarspillet og koringen til Anders Røine (også kjent fra Reolô) er en helt fullstendig magisk lyd, og de tolker gamle viser og folketoner på en utrolig gjennomført og smakfull måte. Det var en plate som absolutt alle i bilen likte og den gjorde tydeligvis inntrykk. Noen år senere, i starten av 2018, dukket det nemlig opp en veldig Sudan Dudan-aktig melodi i hodet mitt. Den ble der i flere måneder og nekta å forsvinne. Jeg husker at jeg hadde den på hjernen på konfirmasjonsdagen min, men det var først etter det at jeg satte meg ned med en gitar og spilte den. Jeg visste at jeg hadde noe skikkelig bra på henda, men problemet var at den ikke passet med det jeg holdt på med da, og jeg klarte ikke finne ut av hvordan resten av låta skulle gå. Jeg prøvde gjentatte ganger å komponere vers og skrive tekster, men det bare klaffa ikke, så jeg la den til side. Jeg klarte rett og slett ikke skrive noe som levde opp til refrenget. Det var først i 2022 at jeg kombinerte melodien med verset på en annen uferdig låt, også fra 2018, at «Syntetisk Brennesle» ble født. Jeg la deretter på en bridge og en instrumentaldel, og teksten (pluss noen siste justeringer) skrev jeg ferdig sammen med Thora våren 2024.


Beach Boys var et sånt band jeg brukte flere forsøk på å komme meg inn i. Det var lenge sånn at det var noen av låtene deres jeg digget intenst, men som en helhet syns jeg det var ujevnt og ikke minst utrolig cheesy. Men det var alltid noe som trakk meg tilbake til dem. Selve stilarten og koringene var jeg ekstremt fascinert av, og det føltes ut som hver gang jeg hørte på dem lærte jeg noe nytt musikalsk. Til slutt sa det «klikk», og de var omtrent det eneste jeg hørte på i 2024. Det jeg før syntes var cheesy og kleint ble til en stor del av appellen, og plutselig var omtrent alle platene deres fra 1962 til 1973 rent gull. Den nye plata vår er kanskje spesielt påvirket av 

-prosjektet fra 1966-67 som på berømt vis aldri ble ferdig. I denne perioden utviklet Brian Wilson sammen med Van Dyke Parks en ny måte å konstruere låter på. Låter kunne bestå av vilt forskjellige deler, ofte med forskjellige tempo og instrumenter fra hverandre, og til og med spilt inn i forskjellige studio. Likevel jobber disse kontrastene sammen med tekstene for å skape et virkelig sterkt musikalsk bilde. Det er som en historie som fortelles i selve musikken i flere av låtene på prosjektet som «Cabinessence», «Heroes and Villains» eller «Surf's Up». Dette er noe jeg har prøvd å gjenskape i mine egne låter som "Ingen vår», «Jeg akselererer» og «Sunlight City». Jeg har også tatt inspirasjon fra den Spector-inspirerte instrumentbruken på 

 og ikke minst synthesizerne på mitt favorittalbum av bandet The Beach Boys Love You fra 1977.

Emy Jackson and the Smashmen - «Crying in a Storm»


Hvem liker ikke når to gode ting møtes? Denne er egentlig ikke noen av låtene på plata så veldig inspirert av, den er her rett og slett med fordi jeg syns den er dritkul. På «Crying in a Storm» kombineres Shangri-las-aktig tenåringsmelodrama-pop med en rå Ventures-inspirert instrumentalsurf-backing til stor effekt. Singelen har en nokså interessant historie, den er visstnok den første hitlåta i Japan der en japaner synger på engelsk og ble utgitt som en import-plate til tross for å være av en japansk artist. Jeg anbefaler et lite internettsøk hvis du er nysgjerrig. Jeg har også hørt en instrumental coverversjon av svenske Spotnicks fra 1966. Den er mer Shadows-aktig og ikke i nærheten så bra.


Jeg har ikke så mye å si om denne, annet enn at den får meg til å føle noe helt spesielt som ingen annen musikk jeg har hørt har gjort. Jeg føler meg vektløs som om jeg flyter i verdensrommet, nostalgisk for noe jeg aldri har opplevd, elsket og melankolsk. 

Fem i bagen med Ånon fra Hayeminol

Siden verden er som den er for tiden (full av dritt og løgn og elendighet som distribueres i alle kanaler til alle tider) er det bare å kaste seg uti det – hvilket vi gjør ved å ta en titt på 

29. januar, 2024 var en palestinsk familie på vei hjem i bil, da de måtte stoppe (omtrent 400 meter hjemmefra), fordi israelske stridsvogner sperret veien. I et desperat forsøk på å få hjelp, ringer de Røde Halvmånes nødtelefon og beskriver situasjonen. Men før hjelpeorganisasjonen (den muslimske verdens motstykke til Røde Kors) og dens ansatte rekker å gjøre noe, beskytes bilen og samtalen brytes. Alle i bilen antas omkommet; alle på nødhjelpssentralen – og særlig han som mottok samtalen – er sønderknust.

Men så, efter en liten stund, ringer telefonen igjen. Noen i bilen overlevde. Hun er i sjokk, hun er livredd, hun er seks år.

Den lille stemmen i den andre enden av telefonsamtalen tilhører Hind Rajab. Hennes mor og lillebror sitter hjemme og venter på henne, og alt hun ber om er at noen skal hjelpe henne ut av bilen slik at hun kan gå de fire hundre meterne hjem.

Men slik hjelp er ikke lett å gi: Israels militære må godkjenne en trygg rute for at et palestinsk kjøretøy (e.g. en ambulanse) skal kunne gi seg i vei uten å bli angrepet. Og en godkjennelse kan kun oppnås ved at Røde Halvmånes koordinator jobber via ‘korrekte kanaler’.

Frustrasjonen og desperasjonen hos så vel telefonoperatører, koordinatorer, kolleger – og seksårige Hind – er helt forjævlig vond å se på. Og å høre. Telefonsamtalene i filmen er nemlig ordrette gjengivelser av telefonsamtalene fra hendelsesdagen (nødsamtaler blir tatt opp og lagret for senere gjennomgang), kombinert med avspillinger av disse opptakene.

Hva enten du vet eller ikke vet hvordan dette endte, skjønner du sikkert at 

 ikke er en gledens film. Samtidig forstår du hvor viktig det er at folk går og ser filmer som dette, slik at man kan begynne å forstå hvilken verden palestinere i Gaza tvinges til å leve i.

 er på nesten alle måter en annen type film. Den følger MMA-fighteren Mark Kerr (Dwayne «The Rock» Johnson») gjennom noen av hans vanskeligste år. Kerr var en av pionerene innen Mixed Martial Arts og filmen er basert på hans kamper – både mot kampsportmotstandere og egne demoner – i den glorete og strevsomme ‘opiater og støgge klær’-perioden 1997-2000. Som hans lekre, lille lady, Dawn, møter vi Emily Blunt – også hun med perfekt ‘turn of the millennium’-utseende.

Problemet jeg hadde med filmen, var flerdelt: For det første er den skrevet, regissert, produsert og klippet av Benny Safdie, som sammen med broren Josh gjorde intenst gode filmer som 

, hvilket gav meg høye forventninger til denne. (Særlig fordi Josh sin ‘alenefilm’, 

Dernest var jeg (med vilje; for spenningens skyld) ikke fullt ut oppdatert på hva slags film 

 var ment å være; ren fiksjon, tradisjonell sportsbiografi – eller hva? Siden jeg aldri hadde hørt om Mark Kerr, satt jeg lenge og lurte, noe som neppe hjalp på filmopplevelsen.

Til slutt, og kanskje viktigst, tilkom det poeng at vi fikk vite usedvanlig lite om Mark og Dawn som personer. Så lite at vi ikke egentlig ble kjent med dem. Noe som, i kombinasjon med de to foregående poeng, gjorde det særdeles vanskelig å bry seg om hvordan det gikk med dem.

Jeg tror målet var å få oss til å ‘være med på Marks kamp mot opioidavhengigheten’, og å heie på ham efterhvert som han taper MMA-kamper, men vinner ny selvinnsikt – eller noe i den dur. Men mest av alt satt jeg – tross perfekt tidskoloritt og spennende soundtrack – og kjente på det uinteressante i å se smådumme mennesker fatte uforståelige beslutninger på bakgrunn av merkelige ønsker og drømmer, for så å havne i 

, horrormeister Sam Raimis nye film, møter vi den svette, ufikse og upopulære Linda Liddle (Rachel McAdams). Hun jobber i Planlegging- og Strategiavdelingen i et velstående amerikansk firma, har ingen venner, er ikke likt av kollegene sine, blir utnyttet av alle de mannlige mellomlederne (som tar æren for hennes harde arbeid) – og bor alene med sin kanarifugl i en liten leilighet.

Bokhyllene hennes er smekkfulle av bøker om hvordan man kan klare seg i villmarken uten mat, vann, kompass og den slags nødvendigheter, og favorittprogrammet hennes er selvsagt 

. Noe som skal vise seg å ha ganske mye å si efterhvert som handlingen skrider frem.

Linda blir nemlig nødt til å være med på en tur til Bangkok for å vise firmaets nye sjef (som skulle gitt henne en visedirektør-stilling, men som gav den til sin ‘bro’ i stedet) at hun er verdt å satse på. Flyturen dit går imidlertid ikke som den skal, og snart våkner Linda og sjefen opp på en øde stillehavsøy. Uten mat og vann og kompass og den slags nødvendigheter.

 er en merkelig blanding av ‘hater hverandre først, men lærer å like hverandre’-type romcom, glimt av hard action, skrekkelige og brutalt overraskende stikk av blodig horror – innbakt i et uoversiktlig ‘kattens lek med musen’-rammeverk.

Siden vi ikke aner hvem som er katt og hvem som er mus, og siden vi i salen oftere enn godt er befinner oss i muse-rollen, mens filmen forsøksvis leker med oss (egentlig blir det mere rot enn lek), samtidig som vi gremmes over gjennomgående dårlig CGI og et par krøkkete ‘overraskelsesscener’, får filmen aldri anledning til å gripe tak i oss. Og dumt er det, for dette er en av virkelig få nye filmer som ikke er basert på en annen film, eller en bok, eller er del av en serie.

Heldigvis har den flere herlige enkeltøyeblikk, et par reelle overraskelser og en fin-fin bruk av Blondies «One Way or Another». Men det er også alt.

. Eller skal vi kanskje si at Mikal – filmens hovedperson – er sistemann ut? Uansett er dette en deprimerende god dokumentar av den norske debutanten Monica Strømdahl, som gjennom en treårsperiode fulgte Mikal og hans foreldre, Tonya og Jason, som bodde altfor tett innpå hverandre i et lite, rotete og kjøkkenløst hotellrom.

At livet ikke er en dans på roser, vet vi godt. Men når man blir født inn i en møkkahotell-/

tilværelse som den Mikal sitter fast i, er det ekstra tøft. Og når mor og far er alkoholikere, når kun far evner å holde på en jobb, og når rommets sofa må doble som Mikals seng og leksepult, sier det seg selv at fremtiden ikke ser lys ut.

Hverken Tonya eller Jason er slemme (de er tvert om flinke til å fortelle Mikal hvor glad de er i ham), men de er heller ikke sterke nok til å ta seg selv i nakken og legge inn det arbeidet som trengs for å endre trioens livssituasjon. Om ikke annet er de – i edrue stunder – klar over hvilken skvis de (

) sitter i, og hvor viktig det er at Mikal tar skolen på alvor.

Fotograf-regissør Strømdahl har gjort en kjempejobb. Kameraets diskrete tilstedeværelse gir oss et (bokstavelig talt) usminket innblikk i en fattigdomstilværelse de fleste bare kjenner fra avisartikler eller UXA-reportasjer.

Som jeg skrev i Klassekampen forleden, minner 

 (en indiefilm om nihilistiske, limsniffende, tøylesløse ungdommer med kjipe fremtidsutsikter). Mest fordi stemningen føles lik, og fordi flere viktige scener har med et badekar å gjøre, men også fordi Gummo er navnet på den femte av 

. Han som ikke var som de andre. Han som ingen snakker om.

Ukens blandede bilder – 290126

Vi overlevde uka!
Og sannelig ble det ikke en liten lykkepille av et nett-tv øyeblikk da nominasjonene til Oscar-utdelingen gikk live torsdag. Ni nominasjoner! Fikk litt OL på Lillehammer-følelse av det. Det er definitivt lov å være glad og stolt på vegne av det lille filmmiljøet i Oslo og for folk man rett som det er treffer på gaten. Og for rolig kinofilm i en forrykt og hektisk hverdag. Vi er team Inga her. Det er selvfølgelig fortsatt helt greit at flere føler at det i lengden blir litt kleint med det filmkunstneriske universet med Frogner og St. Hanshaugen og Rouleur og Becco og den generelle vellykkethetens uutholdelighet. Filmkjennere i USA og andre land har riktignok ikke klinisk lokalkjennskap til bydelene, og kan ta Affeksjonsverdi for den meget givende filmopplevelsen fra utlandet som den er. Det var morsomt å umiddelbart kødde med Ellefsen fra Morgenbladet, men også litt feil at han blir en del av denne historien, selv på nyhetene på NRK. Det føltes litt uverdig. Kritikk-faget handler ikke om å vinne på Børsen og ha teft for suksess. Det handler om å kunne tolke signaler, eller ta utgangspunkt i dem og tenke videre. Ikke nødvendigvis om å ha rett.
Og den aller fremste i så måte, og en av de kritikerne og forfatterne som det gir mest mening å lese av alle i det norske språkområdet, var utvilsomt Henning Hagerup, som gikk bort i fjor, men som etterlater seg to essaysamlinger og en mengde annen tekst (og gjendiktninger). Om du lurer på hva det var som foregikk i hans pennesplitt, kan en tur til Litteraturhuset på lørdag anbefales. Kl. 15 skal 

 om hans liv og virke som kritiker, leser og person. Anbefales!

Og vi har én sterk anbefaling til. I økende grad er det også andre enn kritikere som får gode bøker distribuert ut i de metaforiske tusen hjem. Det er nesten pinlig at BookTok (eller hva det heter) blir nevnt i innledningen av alle norske omtaler av 

 Men det er vel slik det er. Boken kom opprinnelig ut i Belgia i 1995, men er nå ute i Gøril Eldens oversettelse.

39 kvinner er fanget i et bur under jorden. De vet ikke om det er natt eller dag. De husker knapt livet på utsiden. Noen mannlige vakter gir dem mat, ellers fortelles ingenting. En av fangene er en ung jente som ikke kjenner til 

 utenfor. Aktivitet, følelser, språk, ingenting. Men fra scratch klarer hun å lære seg noe om livet, selv å fremkalle det kun kaller det deilige 

 inni seg. Plutselig en dag forsvinner vaktene. Og kvinnene beveger seg ut. Hva nå?

Mer trenger jeg ikke si, jeg antar du allerede har knyttet lissene og er på vei til Bislet Bok med lommeboken i hånden. Romanen minner til en viss grad om andre store bøker som f.eks. Cormac McCarthys rystende klassiker 

 fra 1963. Også her ser vi verdighet og idiotisk håp i møte med den golde intethet. Men Harpmans roman er likevel noe helt for seg selv. La gå at man kan bli usikker på den solide fortellerstemmens skriftlige troverdighet noen ganger, men man er likevel totalt i sonen under lesning. Dessuten er vel dystopi noe vi alle baler med i hverdagen nå.

Soulsanger, musiker og DJ, straks aktuell med den glimrende mikstapen Thousand Yrs Tape

Vi har hatt med DJ Tilla i denne Tidens Ånd-spalten tidligere, men som hun sa den gangen er det techno om natten og soul/jazz på dagtid. Denne helgen er det musikeren som er mest i aktivitet, da utgis nemlig den finfine mikstapen/minialbumet Thousand Yrs Tape (

).

Godt utviklet musikk og med vokal identitet og selvfølelse, delvis inspirert av 90s nusoul men uten å benytte for mange av klisjeene fra den gangen. Virkelig en artist å følge med på videre - dette er ting fra skrivebordsskuffen. Av forskjellige gode grunner har hun også meldt overgang til CD-formatet, som også mikstapen vil være tilgjengelig som. Vi lot Tilla i denne sammenheng velge ut noen låter som representerer denne siden av henne.


Jeg heter Tilla, jeg er en 28 år gammel musiker & DJ fra Nøtterøy, basert og aktiv i Oslo de siste ti årene. Denne uken kommer 

 ut, jeg har laget 99 håndtegnede, nummererte CDer. Med beats fra Chuck Kennedy, låter i R&B/soul-landskap spilt inn på rommet mitt for ett tiår siden (2016-2018). Dette er jeg stolt av å endelig putte ut, spesielt i dette formatet. Coveret er et bilde av meg som liten på garasjeloftet hjemme, tatt av min storebror Axel. Direkte fra meg til lytteren, en mixtape fra jenterommet!
Så, med dette har jeg fokusert på musikk jeg enten hadde på CD, eller som var i CD'ens storhetstid som kjærlighetserklæring til formatet. Jeg er født senere på 90-tallet, og fikk min første CD som syvåring. Det var 

 som jeg fikk til jul, men jeg var ikke fornøyd så jeg ble med til Platekompaniet i Tønsberg og fikk byttet til 

 (1973) av Stevie Wonder. Etterhvert ble samlingen større, og så gikk jeg over til å samle vinyl som tenåring. Men vinyl har blitt en dyrebar vare med høye produksjonskostnader og Discogs-haier, så jeg har med det nylig tittet mer på andre formater, også fordi det er så mye musikk som kun finnes på CD! Blant annet R&B, elektronika og hiphop.


Jeg har vært helt skikkelig hekta på Wagon Christ i vinter, aka Luke Vibert. Gitt ut på Ninja Tune i 2004. Jeg digger den lunefulle stemningen han har i musikken sin, samtidig som det er masse groove, rom og finurlig sampling gjennom diskografien hans. Han blander inn acid, soul, hip-hop, psykedelia og breaks gjennom prosjektet, det merkes på tittelsporet. Det merkes at han er en stor samler, og lytter bredt. Han har forøvrig kuratert noen kule compilations, sjekk blant annet 


Som en ivrig funk-fan, var Pleasure på rotasjon hos meg i hele 2025. Så mye overskudd i musiseringen og lek, de er litt som en mer jazz-orientert Earth, Wind and Fire-konkurrent. Jeg digger denne sounden og tiden, går aldri, aldri lei! Det er noe helt eget over denne perioden funk/soul/boogie, som jeg fortsatt til gode å se gjenskapt i nåtiden. Kanskje fordi det finnes så utrolig mye å grave i, jeg finner alltid nytt jeg ikke har hørt før når jeg er på graving. Men det tilhører sjeldenhetene å finne noe av dette kaliberet.

Marvin Sapp - «Never Would Have Made It»


Jeg må dra frem hele dette gospel-albumet for musikkens skyld. «Thirsty» endret meg som musiker, i form av at jeg fikk nye nivåer å strekke meg etter. Det tar en del tid å øve på de låtene der, det er jaggu en bratt læringskurve! Marvin Sapp synger så rent, fra hjertet og med så mye overskudd at han nesten høres autotunet ut. Det villeste er at konserten/gudstjenesten albumet finnes på YouTube, fordi skiva ble spilt inn live. Gjør deg selv en tjeneste og se videoene.

I 2009 var jeg vel akkurat gammel nok til å gå på kjøpesenter selv, og jeg husker så godt jeg *måtte* anskaffe denne CDen av Q-tip med en gang, etter å ha hørt ihjel 

 (2008). Jeg satt på rommet hjemme og hørte hip-hop og soul, da gjerne Soulquarians gjengen (J Dilla, Erykah Badu, Common, Mos Def, Bilal, m.m.). Det er mange som ble bergtatt av denne musikken. Man ser jo det nå, i lys av D’angelos bortgang. R.I.P. Jeg tror nok mange av neo-soulen, om man skal bruke begrepet, jeg vet D’Angelo ikke var så glad i betegnelse,) og hip-hopens store pionerer vil få lignende status som mange av de store før dem. Det er litt på vei dit allerede - det er mange analyser og covere og av unge musikere i sosiale medier. Det er hyggelig, syns jeg.


Altså.. . Jeg er nok ikke alene om dette, men det var som et hardt slag i magen at Angie Stone, og noen måneder senere, hennes tidligere kjæreste og “babydaddy” D’Angelo begge gikk bort i 2025. De har begge definert en så stor del av oppveksten min. Jeg syns fortsatt det er nesten vanskelig å snakke om, men heldigvis er musikken alltid der, for en gave de har gitt oss! Skivene står fortsatt på display hjemme hos meg. «Easier Said Than Done» hadde vært en ganske standard R&B-låt fra den tiden, om ikke Angie Stone synger på den. Stor, unik stemme som gir meg frysninger hver gang. Nydelig og groovy skive!

… og rekordartet store muligheter for feillesning i kommentaren om dette.

Rundt omkring i verden, og særlig i USA, vil nok folk legge merke til at en film for første gang i historien har mottatt så mange som 16 nominasjoner. Filmen vi refererer til – 

 – er attpåtil det man må kunne ta seg lov til å kalle en afroamerikansk film, idet så vel manusforfatter-regissør Ryan Coogler, som den dobbelte hovedrolleinnehaveren Michael B. Jordan – samt medprodusent Zinzi Coogler (Ryans kone), fotograf Autumn Durald Arkapaw og birolleinnehavere som Delroy Lindo og Wunmi Musaku, begge Oscar-nominert – også er (helt eller delvis) fra familier hvis utspring kan sies å ha startet i Afrika, i tillegg til at filmen tar opp i seg elementer av afroamerikansk historie. Alt i alt kan det se ut til at Akademiet har ‘tatt av litt’ når de med 

 omsider har fått anledning til å pøse på med nominasjoner til en «farvet» film.

Tror jeg, da, selv om jeg (som lett kan utfordre Erlend Øye i kategorien Whitest Boy Alive) kanskje burde holde slikt for meg selv; vanskelig som det er å formulere sine tanker uten å trampe (enda hardere enn jeg her har gjort) i klaveret. Og før noen får skumle ideer haster jeg til med å si at jeg ikke mener noen av dens nominasjoner er ufortjent, eller at taktikkeri har tatt over Akademiet.

Jeg mener at tilstrekkelig mange har ventet tilstrekkelig lenge på at en film som

skulle dukke opp, til at rekordmange nominasjoner ble et faktum.

Så. For å roe ned litt, beveger jeg meg over på tryggere grunn og melder at også lille Norge kan skryte av rekordmange Oscar-nominasjoner, og at det at Inga Ibsdotter Lilleaas omsider fikk nominasjonen hun så inderlig fortjener, var genuint godt å se. Hennes rolletolkning/rolle i 

 er så avgjørende for dramatikken at det nesten er skummelt hvor oversett hun er blitt. Til nå, altså. (Selv om jeg er redd Elle Fanning – amerikansk som hun er – stiller sterkere i denne kategorien. Som trolig vinnes av den godt likte veteranen Amy Madigan (for hennes rolle i 

Ellers på skuespillersiden ble jeg mektig glad på vegne av Ethan Hawke som i år har levert to svært sterke og meget forskjellige rolleprestasjoner: I 

 (til leie på bl.a. TV2Play, efter å ha gått en liten runde på kino). Han var i mine øyne langt mer imponerende en Leonardo DiCaprio i 

 og i hvert fall litt bedre enn Timothée Chalamet i 

 er en sterk og langt mer velkjent og velpromotert prestasjon (og i tilfelle du har glemt åpningsavsnittet, 

) – så han ligger nok bedre an til en statuett enn Hawke.

) gjør jobben sin i en brasiliansk film, og er vel med dette i mente omtrent på nivå (hva vinnersjanser angår) med Hawke og hans portrett av den hentesveisede, kortvokste og legendariske mellomkrigs-sangtekstforfatteren, Lorenz «My Funny Valentine» Hart.

For øvrig tør jeg melde at jeg tror at Renate Reinsve har en viss sjanse til å vinne for sin hovedrolleprestasjon. Emma Stone (

) har vunnet to ganger allerede, Rose Byrne (

) spiller i en ellers forbigått film, og Kate Hudson spiller i en veldig lett (om enn veldig ‘amerikansk-underholdende’) film. (Og hun 

 jo Goldie Hawn og Kurt Russells datter …) Største utfordrer er nok uansett Jessie Buckley for sin innsats som William Shakespeares kone i 

 være for tung og gråtete. Samtidig som den er lettere tilgjengelig, idet den er på engelsk.

Men. I og med at 35% av akademiets medlemmer nå er kvinner, og 25% av dem tilhører etniske minoriteter (i motsetning til for bare ti, tolv år siden, da tallene var henholdsvis 24 og 6 prosent) er det blitt langt mer vrient å forutsi noe som helst.

Annet enn at de fleste vil bli veldig skuffet, mens noen få vil glise fra øre til øre.

, en film som Matt Damon ikke bare har produsert og spiller en av hovedrollene i, men som han også har uttalt seg negativt om i pressen. Det vil si: Han har 

 snakket filmen ned (eksempelvis da han var gjest hos Joe Rogan(!)) ved å røpe Netflix’ nye retningslinjer for originalprodusert innhold. Strømmestedet har for lengst tatt inn over seg at folk flest (eller i det minste ‘mange’) ser film via Netflix samtidig som de scroller på telefonen – noe som gjør det 

 viktigere enn før å hjelpe dumme amerikanere til å henge med i plottsvingene. (Ikke for det: Der er trolig mange flere enn ‘kanerne som fikler under filmen.)

Uansett ble Damon (og Ben Affleck, som også spiller en av hovedrollene og produserte) fortalt at det ikke ville være så dumt om man repeterer hva handlingen dreies rundt. Gjerne tre, fire ganger. Noe som (igjen ifølge Damon) vil ha kraftig innflytelse på hvorledes vi foreller historier nå. Dette, kombinert med rimelig varierende omtaler av filmen (alt fra ‘dustete ræl’ til ‘drivende og spennende’) gjorde det vrient for meg å ha særlig høye forventinger da jeg i går satte meg til rette i TV-sofaen.

Men du og du som jeg ble overrasket. Bortsett fra ett direkte irriterende tilfelle av unødvendig repetisjon i flashback-format, ble jeg servert nesten to timer med eminent dødtidsdrepende (jeg var nedsyltet allerede i går), småfengende, ‘’hva faen er det egentlig som foregår her’’-type actionthrillerunderholdning.

Førstetimen, hvor vi blir kjent med Dane og J.D. (Matt og Ben) og deres politikolleger, og skjønner hvor grim situasjonen i avdelingen spesielt og i byen (Miami) generelt er – samt hvordan arbeidshverdagen til disse menneskene har gjort dem til dem de er – går unna. På skinner, nærmest. Og så snart meldingen om et potensielt pengebeslag i et stille hus i et forstadslignende villastrøk tikker inn, begynner det virkelig å koke. Blant annet fordi vi også er blitt introdusert for brødrerivalisering, politietat-konkurranser, budsjettproblem, en henrettet sjef og et dødt barn* – med mere – før den imponerende veloljede ‘’hvem er det egentlig som styrer begivenhetene’’-leken med både rollefigurer og sofapublikum begynner. 

Intet av dette er spesielt originalt; jeg sier ikke annet. Men gode prestasjoner både foran og bak kamera gjør oss likevel interessert og engasjert.)

Selv jeg, som hadde øyne og ører ekstra åpne for uønsket terping og gjentagelse, ble godt underholdt. Og tross at 

mot slutten ikke klarte å holde seg like stram og tett som den var til å begynne med, stod det lenge uklart for meg hvordan alle plottets mange floker skulle kunnes løses opp.

Det som imidlertid ikke er fett nok, er tredelersserien 

Seriens litterære forelegg, som selv om det må sies å være blant Christies svakere og er hentet fra hennes ‘la oss cashe inn-fase’, fortsatt har mer enn nok av spennende element og smarte overraskelser i seg til å underholde, frarøves av serieskaper Chris Chibnall all sin sjarm. I og med at han er mannen bak kvalitetsserien 

 er dette ganske overraskende. (Vilt forskjellige verdener, plott-typer og så videre – men likevel.)

Til tross for Chibnalls åpenbare kvaliteter som serieskaper (han har også skrevet 42 episoder av 

; alle kritikerrost), kombinert med erfaringen til regissør Chris Sweeny og hovedrolleinnehavere som Helena Bonham-Carter, Martin Freeman og Mia «How to have sex» McKenna-Bruce, er dette en så livløs, barnlig, klønete og uspennende tolkning av Christies historie at det bare er trist.

Eller, forresten: Stryk det. Serien er også provoserende dårlig og usjarmerende.

Smakebiter før punkrock-fest på Klosterenga café og bar fredag kl. 22

Det er mange DJs i disse spalter, og flere skal det bli. Det har en tendens til å bli mye soul, house, Brasil og Jamaica, naturlig nok, men det finnes jo mer bra musikk! Og det får man si at blir levert i form av punkrockens to stilarter, flidd og uflidd, på Klosterenga café fredag kveld. Da spiller Robert Solum og Kim Amundsen låter de liker, noe de gir sine respektive smakebiter på under her. Sistnevnte hedersmann kan også se fram til mer musikk, da hans semi-legendariske hardcore-band Tiebreak albumdebuterer fredag 13. mars noen hundre år etter at bandet startet. Det er lov å spelle egen musikk, vel? Gå ned på Tiger og pre-save til deg selv også.

Illustrasjon ved den enestående KI-dreperen Flu Hartberg.




En klassiker av rå energi destillert til pur punkrock. Lukten av skitten storby, frihet og fare. Et urbrøl fra rockens undergrunn.


Dundrer på som et godstog, et deilig knyttneveslag i solar plexus. Og mer aktuell enn noen gang i dagens politiske landskap. Heisann Donald.


Hårreisende bra versjon av Sonics-låta. Her gjør våre svenske venner absolutt alt riktig!


Kunne valgt mye fra Lux, Poison & Co. Men denne møkkete perla av en låt er både deilig, vond og alltid god i øret. Produsert av Alex Chilton.


Et av tidenes beste band. 1-2-3-4, og så kjører de på med sin perfekte pop/punk formel. (Nesten) bare gode låter, litt tilfeldig at det ble denne singelen i boksen nå. Men igjen, litt sedering trengs i disse tider.


Det finnes veldig mange bra australske band om dagen. Det har det vel faktisk alltid gjort, når jeg tenker meg om. Men fikk 100 % hangup på Split System fra Melbourne etter at de spilte på Hærverk for et par år siden. Supercatchy greier! Sjekk også ut deres siste 7" «No Cops In Heaven» som kom i fjor.


Den siste singelen til The Jam, er det ikke? Post-punk perle! Piano-introen kiler i tinningen. Kunne jo like gjerne valgt tjue andre Jam-singler.


Los Angeles åttogsøtti. Egentlig b-siden på «We Got The Neutron Bomb»- sjueren, som også er veldig bra. Men denne låta er kanskje en av verdens beste punk-singler!


Wipers er et av de bandene du oppdager litt for sent og skjønner at de har inspirert masser av band du liker som driver med hektisk nedover-strumming på gitaren (hei, John Reis!).


Klassisk UK emoskrammel med hes vokal og store refreng. Props til Håkon på Dattera til Hagen som satte opp solokonsert med Frankie Stubbs i 2024!

Audun Vinger

Jon Hagene

Uutholdelig letthet

Fem i bagen med Kim og Robert

Rekordartet år for Oscar-nominasjoner!

Siden ukens tekst skrives fra sykesengen, siden jeg derfor kjeder meg, og siden jeg ikke kan holde fingrene fra tastaturet på en torsdag så treg som denne – mens jeg uansett bare ligger og lurer på nevnte nominasjoner – tar vi en titt på andre saker først. Saker (en film og en serie) som neppe nevnes ofte når Akademiet annonserer sine utvalgte litt senere i dag.

Men så var det Oscar-nominasjonene, da dere. Som på sedvanlig vis ble lest opp av skuespillere som ikke hadde øvet på å uttale navnene til de nominerte (selv om hverken Danielle Brooks eller Lewis Pullman var i nærheten av Marlon Wayans da han forsøkte å lese opp de nominerte til årets Golden Globes).

 et lite øyeblikk, for dagens annonsering bragte så mange som 9 – sier og skriver 

! (En viss Ellefsen må gremmes langt inni ringmuskelen nå.)

 som den heter ‘over there’ – nominert i følgende kategorier:

Beste kvinnelige hovedrolle (Renate Reinsve), Beste kvinnelige birolle (Elle Fanning OG Inga Ibsdotter Lilleaas), Beste mannlige birolle (Stellan Skarsgård), Beste klipp (Olivier Bugge Coutté), Beste originalmanus (Joachim Trier og Eskil Vogt), Beste regi (Trier), Beste internasjonale film (Norge), Beste film (Maria Ekerhovd og Andrea Berentsen Ottmar, produsenter).

Beklageligvis for alle som heier på de norske – de 

 norske (og skandinaviske og «utenlandske») – menneskene bak denne filmen, møter den ekstremt hard konkurranse. Spesielt ser 

 ‘farlige’ ut. For ikke å snakke om 

, og i kategorien Beste internasjonale film: 

Sirat, Hind Rijab – stemmen fra Gaza, Bare et uhell, The Secret Agent.

Men den slags kan vi stresse med senere. Nå synes vi at man bare skal kose seg med at norsk filmkunst har hevdet seg historisk godt i Oscar-sammenheng – før vi i mars en gang kan begynne å gru-glede oss til utdelingen.

 ble også nominert; i kategorien Beste make up. 

Ukens blandede bilder – 220126

 ut, jeg har laget 99 håndtegnede, nummererte CDer, og har releasefest på Gehør torsdag 22. januar. Med beats fra Chuck Kennedy, låter i R&B/soul-landskap spilt inn på rommet mitt for ett tiår siden (2016-2018). Dette er jeg stolt av å endelig putte ut, spesielt i dette formatet. Coveret er et bilde av meg som liten på garasjeloftet hjemme, tatt av min storebror Axel. Direkte fra meg til lytteren, en mixtape fra jenterommet!
Så, med dette har jeg fokusert på musikk jeg enten hadde på CD, eller som var i CD'ens storhetstid som kjærlighetserklæring til formatet. Jeg er født senere på 90-tallet, og fikk min første CD som syvåring. Det var 

Fem i bagen med Tilla

Nå skal dette forhåpentligvis ikke bli en gubbete sutreblogg om KI og andre plager i samtiden, men det er jo veldig vanskelig å unngå, da, med alt som foregår nå. Virkeligheten og språket betyr lite, det er løgner fra autoriteter og babbel fra litt for tidlig gamle menn med en podkastmikrofon mellom seg og samtale om helse og sunn fornuft på agendaen. Kan det hende at dette, at man trenger å benytte poesiens verktøy og koder for å kunne formidle det man ønsker, uten innblanding eller til og med farlige reaksjoner. Det kommer i alle fall stadig fine samlinger, også i det lille norske språkområdet. En skikkelig bauta, om enn han kanskje ikke ønsker den merkelappen, er 

 som har vært aktiv siden tidlig på 80-tallet. Han er også en dugandes gjendikter med monarker som Brecht, Celan og Shakespeare på samvittigheten. Han fikk en litt større leserkrets i senere år da han har kommet over i filen for romaner, memoar og personlige småtekster, men det er ekstra fint at nå har en skikkelig diktsamling ute. Den akkurat passe tjukke 

 viser Berg i godt lune med fine og rammende observasjoner av folk, fe og natur, selv om vi også er innom krigens lidelser, med innsmett fra kjæresten Dina som har vokst opp under slike forhold. Det er i en fortellende stil, uten at Diktets iboende struktur blir etterlatt i ruiner. Berg var forøvrig en av de første poetene jeg digget som oppleser, da jeg så ham på Det Norske Teatret under det som het Bokdagen (dette var før det gikk inflasjon i opplesninger og litteraturhus) og jeg identifiserte meg med hans stil, selv om han hadde hanekam.

Det skjer mye i byen hele tiden, så hvorfor ikke prøve Jazz Langt Borte, den stundome serien med konserter borte på den usedvanlig fine baren (også på vinteren) som heter 

, men som egentlig er ganske nærme det meste. Forrige gang vi var der ble vi langt lenger enn vi hadde planlagt. Det er et av landets fineste små orkestre som spiller, igjen, og de heter 

 bestående av Kornstad, Zanussi og Solberg, blant annet kjent fra Bladfyk julekro på Last Train. Tema denne gang er Miles Davis, siden det selvfølgelig er Det Store Miles-året i år. Det er viktig å holde fast i de halmstrå som finnes. I sammenheng med konserten søndag blir det også et høyst sannsynligvis glimrende og innsiktsfullt foredrag fra Jazznytt-redaktør og medmenneske Filip Roshauw. Peter Vollset fra etablissementet vil også gi sine besyv om denne store trompeteren.

Tidens Ånd var i Blackpool forrige helg for å atter en gang delta på 

 En av livets største gleder, og langt mer enn en party-tur, dette er en blanding av treningsopphold, tur i kirken, kick-off, vennemøte og sjelefredoppnåelse. En lenger rapport følger til uken, men i mangel av en fem i bagen denne helgen, bringer vi spillelisten fra 

s nydelige sett kl. 12:00 søndag formiddag. 

Man kan kanskje tenke seg at dette er den verste sloten, men jeg vil si at det er den aller beste. Jeg våknet frisk og fin på hotellet etter en flott dansedag og kveld som varte til cirka 03, og rakk å stikke innom en stor Sainsburys for å finne en kaffe og en varm pirog med spinat og feta og pekte nesa i en drosje ned til det andre hotellet der eventet finner sted.

Det satt mange slitne folk i loungen som hadde gitt jernet i to døgn, men de var klare på å høre Cliffords sett. Konseptet var soul på single, men det er dyp 80s, gospel og liknende som er tematikken. Ballader og midtempo man sjelden hører drithøyt fra et godt anlegg. Jeg tok meg en half pint at noon og inntok dansegulvet som eneste person. Riktignok holdt jeg meg i et hjørne, der jeg kunne hvile ryggen mot en søyle innimellom. Snart kom min DJ-venninne Jill på gulvet, og en til. Vi beveget beina sakte, men vårt indre ble kraftig beveget. Snappy vestkyst med ekstra dyp vokal, DJ-en sang innbitt til seg selv, og vi gjorde det samme. Hør på utvalget her (klikk på lenkene), noen kjente, noen overraskende - alle veldig sterke.

Carletta Sue - you keep holding back on love

Evelyn "Champagne" King - Kisses Dont Lie

Som vanlig styrer vi litt utenfor allfarvei, og velger oss denne uken et par tv-overraskelser og en finsk kinodokumentar – med en av tidenes mest fascinerende badebuksemodeller.

Som de fleste vel vet, falt ikke Berlinmuren fordi Ronald Reagan i 1987, under en tale han gav i Berlin, sa: "Mr. Gorbachev, tear down this wall!". Den falt som et resultat av en lang rekke begivenheter som ble igangsatt minst femten år tidligere og som blant annet resulterte i igangsettelsen av Helsinki-prosessen. Denne ble avsluttet i 1975 – med undertegnelsen av The Helsinki Accord (som på norsk ble omtalt som Helsingforsavtalen) – og var i stor grad med på å rive ned så vel Jernteppet som Berlinmuren, i tillegg til at den i hvert fall indirekte foranlediget Sovjetunionens fall. (Uten at noen forutså det, så klart.)

Undertegningen av denne avtalen, av de «åtte sosialistiske og syvogtyve kapitalistiske» nasjonene som deltok i prosessen, ble i overgangen juli/august 1975 fulgt av et enormt presseoppbud. De raffe guttene som er avbildet like over disse linjene og som sitter i et studio uten utsikt til Finlandshuset – derav den kunstige bakgrunnen – representerer BBCs delegasjon. Som den observante leser vil ha lagt merke til, sitter de ikke i et røkfritt studio, og som filmen vil vise fantes det ennå ikke tobakksrestriksjoner av den slags art; hverken for sigaretter, sigarer eller piper. Det var, som man gjerne sier, «en annen tid».

 nokså tidlig påpeker, var man i 1975 midt inne i en av Den Kalde Krigens aller kaldeste perioder, noe som gjorde det ønskelig for begge sider å forsøke å jobbe seg frem til en 

. Hva dette ordet betyr (sånn cirka at partene i en konflikt trekker seg litt tilbake for ikke å tråkke hverandre på tærne/fremprovosere en eskalering), samt hva mye annet av diplomatisk art innebærer, forklares på forbilledlig klart og underholdende vis av filmens forfatter-regissør; den finske dokumentarfilmskaperen Arthur Franck.

 i innledningen: «Denne filmen har 12 kapitler og handler om ‘slow diplomacy’. Mye av det er veldig kjedelig. Men jeg skal forsøke å spole over det verste og presentere essensen.» (Jeg parafraserer, men poengene står.)

Ett av mange bevis på at han evner å finne spennende vinkler og bolde billedvalg i sin eksaminering av hvordan arbeidet som til slutt gav verden slik et skjellsettende dokument faktisk forløp, er at han efter en times tid forteller oss at 

… dersom vi ikke har sovnet ennå, kan vi jo like gjerne fullføre

. Et annet er hvordan han benytter AI-genererte stemmer (som ligner veldig på Sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger og Generalsekretær Leonid Bresjnev sine, og som sier ting de to mennene faktisk har sagt eller skrevet, basert på nylig offentliggjorte transkripsjoner, møtereferat o.l.) – og tidvis går i dialog med dem, eller får dem til å samtale med hverandre. En tredje er bildet av Bresjnev umiddelbart under denne linjen:

I en samtid som vår, med et geopolitisk, økonomisk og militært spenningsnivå som det vi daglig hører og leser om, er en dokumentarfilm som denne særs betimelig. Når filmens hovedbudskap er (eller i det minste kan sies å være) at selv om diplomati ofte kan ta lang, lang tid, og se ut som om det utføres på altfor innviklet og kronglete vis, er det fortsatt bedre enn alternativet.

Og når så skrale menn som Bresjnev (hvis helse ikke akkurat var på topp i ’75) og Gerald Ford (som dog var assistert av skarpe og nådeløse Kissinger, men som uansett 

ikke hadde ord på seg for å være så smart

) kunne få det til, er det håp også i 2026.

På TV kan man finne så mangt, særlig om man har tilgang til et visst antall strømmeplatformer. Ved bruk av formuleringer som dette refereres det som oftest til Netflix, HBO, AppleTV, Disney+ og desslike, men man kan også finne interessante saker – som man ikke engang visste at eksisterte – på de litt mindre. Eksempelvis har jeg på Viaplay funnet to Guy Ritchie-filmer jeg ikke var klar over at han hadde laget, til tross for at de utkom i 2023 og 2024, og er basert på faktiske hendelser.

 (2023) så jeg en kveld for ikke så altfor lenge siden. I korte trekk kan den beskrives som en krysning mellom 

, og er langt bedre enn sistnevnte – uten at det gjør den til en uforglemmelig klassiker-opplevelse. 

I går fant jeg plutselig en annen film jeg ikke allerede kjente til – av en regissør jeg trodde hadde pensjonert seg. Hans Petter Moland har levert såpass mange gode filmer av såpass mange forskjellige slag (

Kjærlighetens kjøtere, Aberdeen, Kraftidioten, The Beautiful Country

 m.fl.) – og i tillegg er han jo norsk – så da han i november 2024 slapp en film ved navn 

, med Liam Neeson i hovedrollen, burde jeg ha fått det med meg.

Uansett: Liam Neeson spilte hovedrollen i den amerikanske nyinnspillingen av 

), som Moland selv regisserte. Stemningen de to imellom må åpenbart har vært god, for fem år senere samarbeidet de altså igjen.

I motsetning til de fleste andre filmene Neeson har gjort de siste årene, er 

 en seig og rolig sak. En som passer for en 73 år gammel hovedrolleinnehaver, som til alt overmål spiller en aldrende torpedo-type med sviktende hukommelse, traumer fra både barndom og voksenliv – samt et forferdelig forhold til sine to voksne barn. (Når han kontakter datteren for å snakke med henne, svarer hun raskt 

Selv om jeg ikke kan si at filmen fortjener full pott eller at den garantert vil engasjere, kan jeg med hånden på hjertet si at den er noe utenom det vanlige – både for Neeson og for denne typen av gangsterrelaterte dramathrillere.

Som en følge av at den holder et lavere tempo og har et mindre høykonsept-lignende plott enn Neeson-filmer som f.eks. 

Taken, The Commuter, Run All Night (en oppfølger er visstnok på gang!)

, gir den rom til å (i hvert fall forsøksvis) portrettere et helt menneske. Et navnløst et, men like fullt.

Som ekstra krydder har filmen genuint gode birolleprestasjoner, og i selskap med dem tas vi med tilbake i tid, inn i demensrørete drømmer og bråkete barbesøk, fortvilede forsøk på familiær forsoning, vanskelige og voldsomme jobbforhold – samt, som tittelen indikerer, et inderlig ønske om syndsforlatelse.

Litt smell og bang blir det nødvendigvis, men en actionfilm er dette ikke. Et portrett av en sliten håndlanger som sitter fast i ’70-årene, som 

 i syttiårene, som skulle ønske han kunne dra tilbake til 

 ’70-årene for å rydde opp, er nærmere sannheten.

Dersom du kan tro at du er i humør til noe slikt, håper jeg du legger til rette for en myk og mørk TV-aften, for 

er så absolutt en film for sene, melankolske kvelder.

Dikt og datt

Ukens blandede bilder – 160126

Vi er omringet av slemme menn i dress, militærklær - og i tweedjakker. Det er jo et så fint plagg, jeg har flere slike selv og brukte en senest i dag. Men det er i ferd med å få noen veldig skumle assosiasjoner til edgelordgubbe nå, eller? Fort, finn motgiften! Det kan man gjøre på forskjellig vis denne helgen og uken. Det er mye snakk og tenners gnidsel om KI i kunsten for tiden, noen vi sikkert kommer til å merke konsekvensene av. Kanskje Ann Lislegaards nye utstilling ANIMOID på Henie-Onstad kan være noe? Hun er riktignok kjent for sin bruk av digital teknologi i sine verk - men også som en pioner innen feministisk futurisme.

En pioner innen feministisk - og menneskelig - litteratur var utvilsomt Liv Køltzow, en av mange litterære størrelser vi mistet i fjor. Lørdag kl. 15 skal Kaja Schjerven Mollerin holde et foredrag om forfatterskapet hennes på Litteraturhuset.

Kommende tirsdag er det muligheter til å behage ører og det bak dem på vanvittig vis. I Oslo Konserthus skal husbandet, Oslo-Filharmonien, under ledelse av Klaus Mäkelä, fremføre den nydelige musikken til den fascinerende finske komponisten Jean Sibelius, som jeg leste en halv bok om før jul med planer om å fullføre. En gang. På programmet denne kvelden er det den fortryllende Lemminkäinen-suite. Finsk mytologi og sisu.

Dette er en såkalt kort & klassisk-konsert, noe som gjør at man kan rekke 15-årsjubileet til den viktige konsertserien Blow Out borte på Kafé Hærverk kl. 2030. Dette er virkelig musikk for kresne konsertgjengere. I kveld er det duoen The Lost Tangos med Guoste Tamulynaite på piano/elektronikk og Jan Martin Gismervik på trommer/elektronikk. Og en frisk og kanskje mer jazzete kvartett som består av Henriette Eilertsen (fløyte), Lotte Anker (sax), Ståle Liavik Solberg (trommer) og John Edwards på bass. Prøv det.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

TÅ handler ofte om ting som skjer i Oslo, men ganske ofte også om Moss. Denne uke intet unntak. På 

 er det lørdag kl. 17 åpning av utstillingen «Talking Heads Live in Rome 1980». Dette er tegninger og akvareller av Hans Petter Blad. Mellom 2020 og 2021 fikk denne kulturelle mangesysleren et underlig kick på tegning, initiert av å se en konsert med dette viktige bandet på TV. Ja, inspirasjon kan komme fra mange steder. Det utgis også en lekker liten chapbok som en slags katalog for utstillingen. Blad er utvalg av poet og billedkunstner Gunvor Nervold Antonsen, som er årets kunstner på bruket og som vi vil høre mye mer fra i år, også her.

Hans Petter Blad er ikke den som havner under flest juletrær, men han er en svært kresen og fin forfatter i flere formater, spesielt romanen og diktet - men han er også en filmens, teaterets, musikken og kunstens mann. Det er vi vel flere om, men vi klarer ikke å utgi like mange fine bøker som ham for det. Han har en ny en ute på Oktober i disse dager også, den leste jeg de to siste dagene. «Hvis jeg dør», heter den, en eiendommelig liten sak med en særegen stemning i seg. Den «handler om» en chilener bosatt i Oslo ved Guillermo Reyes, kalt Memo av familie og sine få venner. Da den trykkeriansatte og østkant-pub-glade mannen får vite at han har kort tid igjen å leve, skal hans forholdsvis anonyme men likevel innholdsrike liv summeres på et vis. Hans venn Lukas Hørslev får oppdraget med å skrive hans nekrolog mens han fortsatt er i live. Da må man gjøre research. Plukk opp Hans Petter Blads nye roman der du kjøper bøker. Det norske systemet er fint slik - enn så lenge.

Ok, det skjer mer fremover, over til Kunstnernes Hus:

Anja Lauvdal om festivalen All Ears denne helgen

Det er en fabelaktig og grenseoverskridende festival på Kunstnernes Hus denne helgen. Festivalen all Ears tyvstarter torsdag kveld, og har et fullstappet program med musikalsk samtidskunst i de fleste tenkbare former frem til søndag. Vi snakket med en av arrangørene om hva vi kan vente oss, og det er den supre musikeren 

 som mange kjenner fra forskjellige former for pop, jazz, samtidsmusikk, ambient og så videre.

— Flere ting, det kan jo bety å bare være til stede. Høre etter, følge med, være i flyt, konsentrere seg. Det første jeg tenkte på da du sa det var en event jeg var på i høst. De Utvalgte hadde en åpning av «Biotopen», et langvarig prosjekt på Steilene, en øy i Oslofjorden. Vi tok båt fra Oslo, og på båtturen tilbake var det en filosof som sto på taket av båten, i mørke, og snakket om mørket og hvordan det visuelle stjeler oppmerksomheten vår, vi ser andre ting med ørene. Det er jo ingen hemmelighet det, og man trenger bare å lukke øynene for å være omringet av mørke. Å være lutter øre er for meg både en protest, en levevei og en katalysator for nysgjerrighet! Da skjer det ting.

Alle artikler