Det er duft og dystopi og destruktiv seksualitet vi har å by på denne gangen. Vi kan ikke garantere at alt det vil inntreffe også på eksamenskonsertene for de superdyktige studentene ved Norges Musikkhøgskole som begynner mandag 19. mai og holder på en god stund fremover. Men vi kan garantere gode musikkopplevelser og et ganske så velvillig og ivrig publikum på alt sammen. Om vi skal dømme etter kvaliteten på navnene og det vi har hørt av dem allerede, kan vi f.eks peke på Torjus Klykken og hans herlige band Himmelskip, eller Symre Bang.

Det skjer mye annet i byen fremover også i de fleste kunstformer, men siden dette er gratis for publikum å være med på, tenkte vi at det holdt med det. Dessuten har vi kanskje dårlig råd etter 17 mai-helgen med rens av bunad, bøter for fyllekjøring og det som verre er. Kanskje greit å ta det litt rolig den dagen likevel, eller? Eksamenskonsertene gir alltid grunn for håp, og det kan vi trenge. Alt sammen foregår på Nasjonal Jazzscene Victoria klink på Karl Johan. Hvem vet, kanskje du våkner i Spikersuppa rundt da uansett. Sjekk program for alle dagene her 

Parfymeduftene som gir ekstra mening for den bokaktuelle artisten Jenny Hval

Den enestående musikeren og forfatteren Jenny Hval er ute med to fabelaktige og temmelig tett beslektede utgivelser nå. Essayet Scenemennesket (Forlaget Oktober) og popalbumet Iris Silver Mist (Smalltown Supersound/4AD) er i total dialog med hverandre. Der boken gir et åpenhjertig og analytisk blikk på Hval som scenisk vesen, gir låtene på albumet de samme tankene i tillegg et sanselig og melodisk tilsnitt. Hval kommer blant mye annet også innom sin nyvunne interesse for parfyme og duft. Opprinnelig som et substitutt for alt hun savnet da pandemien gjorde konserter vanskelig, og kontakten med andres kroppslukt og egen scene-aktivitet dermed avtok. Hun har også tatt med seg ideer inn i eget kunstnerskap, i parfymespråket snakker man jo om noter, med duftorientert konsertperformance, og et opplegg med parfymeforhandleren Heaven Scent. Det er da ikke så rart at hun har fått kick på dette - duft har alltid vært ansporende for mennesket, kunstner eller ei.

Dette var den første parfymen jeg virkelig likte - jeg prøvde den på Scent Bar i New York mens jeg var på turné i 2022 og den definerte resten av turen og sommeren det året. 

 er en røkelseduft laget for å lukte som et japansk tempel, og passer for alle som trenger å puste inn rolig, kjølig og sakral luft mens man tasser rundt i tempelgangenes knakende tregulv i små tøfler.


Serge Lutens er kanskje det aller viktigste navnet innen begrepet «nisjeparfyme». Og det er veldig viktig for meg, så viktig at jeg kalte opp den siste plata mi etter en av hans parfymer (Iris silver mist). Jeg fikk en tester av Jeux de peau for en stund siden, og nå skal den få være med i sekken på turné. Jeux de peau betyr «hudlek» eller «lek på huden», og duften skal være et spill mellom søtt brød og hud, som om man legger baksten mot kinnet. Den lukter mer fantasibakst enn virkelig bakst, og nettopp derfor er den så god - den er en idé, et minne, en følelse. Kan noen selge meg en flaske takk?


One Day er et lite merke basert i HongKong, og jeg fikk en sample av denne en gang jeg var på reise. Jeg er over gjennomsnittet glad i lukten av te, men synes sjelden parfymer med tenoter får til noe spennende, de er ofte for søte for meg. Oolong Tea derimot, er nydelig - som å stikke nesa ned i en kopp med teblader etter man har drukket opp teen, dypt og rent på samme tid, kanskje litt bittert, kanskje en fornemmelse av puffet ris og sjasminblomst.


Kalit er et norsk merke som drives av Henia Gamborg, og duftene makter å se norsk kultur både innenfra og utenfra - med integritet. Det er mange å anbefale herfra - Hulda, Baral og det siste samarbeidet Kalit x Morteza Vaseghi - men jeg har en tendens til å legge Corniche i bagen, som er «en steinete vei som snirkler seg langs havet» i Marokko, med krydder fra kafeer og salt fra havet. Jeg tåler ikke så mye saltvannslukt, men denne vender jeg tilbake til likevel.


Jeg hadde aldri trodd jeg kunne gå med en parfyme opprinnelig ble laget for 100 år siden, selv etter jeg hadde testet den på parfymeri et par ganger… men så skulle jeg kjøpe en termos på Jernia for noen måneder siden, og hun som sto i kassa, i arbeidstøy, hadde på seg Shalimar. Det var en fantastisk opplevelse, denne gamle dufteksplosjonen av heftig sitrus, klissete søtt vaniljepudder og røykfylt lær, en va-va-voom!-følelse midt mellom grytekluter og bålpanner og metalltermosen i hånda mi. Etter den opplevelsen har jeg oppdaget at det er mang en Shalimar ute og va-va-voomer i gatene. Og eau de cologne-varianten er ikke så heftig søt. Anbefales rett før leggetid, som en tannpuss for fantasien.

En viktig strøm av bøker som flyter utover landet

Det nye småforlaget Akantus Press lanseres med en nyutgivelse av norske Karo Espeseths sjokkerende kultroman Sår som ennu blør (1931)

Det er et ras av fristende bøker ute i handelen for tiden, og de fleste av dem kommer fra nye, små og uavhengige forlag. 

, og den første grønne tittelen er nå ute. Jeg fikk en lett skjelving i hendene da jeg fant ut hvilken tittel det gjaldt, den prosalyriske romanen Sår som ennu blør fra 1931 av den ikke spesielt kjente kvinnen Karo Espeseth. For cirka 13 år siden, da jeg var redaktør av litteraturtidsskriftet Vinduet, redigerte jeg en fascinerende serie i tidsskriftet kalt «Litterære forstyrrelser» signert forskningsbibliotekar og kritiker Trond Haugen. Der gikk han gjennom historien om utvalgte norske bøker som i sin samtid ble forhatt, supprimert, forbudt eller bare sett på med forakt eller uforstand. Utgaven som tok for seg Karo Espeseths bok gjorde dypt inntrykk - og nå har jeg omsider få lest selve boken. Det er et usedvanlig rørende avsnitt om akutt begjær og forelskelse på første side, av typen man fotograferer og legger ut på nettet, men allerede fra side to går det i en langt mer uhyggelig men fortsatt besnærende retning.


Boken lanserer på Litteraturhuset torsdag kl. 18, der selvsamme Trond Haugen møter Erle Marie Sørheim til samtale om boken. At sistnevnte har lest boken er også bekreftet, for hun bidrar med et godt forord til nyutgivelsen. Men vi måtte selvfølgelig også ta en prat med Anne Cathrine Wollebæk - den nyslåtte forleggeren.

Vi hører skrekkhistorier om hvor ille det står til i forlagsbransjen, at færre leser og så videre. Likevel ønsker du å starte forlag. Hvorfor?


— Det korte svaret er fordi jeg elsker litteratur, men da kunne jeg jo nøyd meg med bare å lese. Det litt lengre svaret er fordi det er mulig. Jeg så at flere oversetterkolleger startet nisjeforlag, som Kristina Quintano, Signe Prøis, Julia Wiedlocha og Lars Holm-Hansen. Det fins også flere énpersonsforlag, eller mikroforlag som jeg kaller det, startet av folk som ikke er oversettere, som for eksempel Stendal forlag og Briskeby forlag. Og det er mulig, med en kombinasjon av egeninnsats, sparepenger og støtteordninger – i det sørgelige fraværet av litteratur-meséner. Det mer ideologiske svaret er at de største forlagenes utgivelser synes litt for dominert av krim, kjendisskriverier, løkkeskriftromaner og selvhjelpsbøker. Noen må løfte frem den smale, skakke og sære, men samtidig gode litteraturen, som småforlagene, nisjeforlagene og mikroforlagene gjør. For første gang har mange uavhengige bokhandler og forlag slått seg sammen i det relativt nye «Forum for uavhengige aktører i bokbransjen», som jobber politisk for å bedre bransjevilkårene for de uavhengige aktørene.

Er det noen kongstanke bak hvilke titler som skal gis ut på forlaget - er det glemte skatter det skal gå i, og en spesifikk type?


— Absolutt! Akantus Press er et feministisk forlag, så det er kun bøker skrevet av kvinner som skal gis ut. Det feministiske ligger ikke nødvendigvis bare i det tematiske, men også i det å tilgjengeliggjøre verk skrevet av kvinner som et ledd i dokumenteringen av kvinners liv og erfaringer. Alle utgivelser får nye forord av profilerte kvinnelige kritikere og/eller forfattere, og det står også en kvinne bak all design for forlaget, Mona Dahl i Mona Dahl Design. I tillegg fokuserer forlaget på såkalt «glemte» verk av avdøde kvinner, inspirert av det engelske forlaget Persephone Books, som gir ut 1900-tallsverk skrevet av britiske kvinner.

Forlaget presenterer to serier: «De grønne glemte» er nyutgivelser av norske verk, som 

 av Karo Espeseth er en del av, boken ble opprinnelig utgitt på Gyldendal i 1931. Disse nyutgitte verkene skal varsomt moderniseres språklig i tråd med moderne moderat bokmål. I serien «De gule gode» presenteres oversettelser av kvalitetslitteratur skrevet av kvinner, med hovedvekt på fransk- og engelskspråklig litteratur, enten verkene er glemt, forbigått eller bare uoppdaget. Når det gjelder type bøker, har forlaget sansen for lett eksentriske utgivelser, gjerne i skjæringspunktet mellom selvbiografi og fiksjon. Og gjerne kortromaner. Den første utgivelsen i serien «De gule gode», som kommer til høsten, er et eksempel på dette: Colettes selvbiografiske roman 

, som den skal hete på norsk. Boken er fra 1928 og ikke tidligere utgitt på norsk, som mye av Colettes mangfoldige forfatterskap. For å knytte an til den kjedelige økonomien igjen, så kommer forlaget til å konsentrere seg om forfattere som har vært døde i 70 år eller mer, slik at rettighetene er falt i det fri. Dette gjelder ikke for Karo Espeseth, men der var de gjenlevende arvingene hennes sjenerøse og overdro publiseringsrettighetene til forlaget vederlagsfritt.



Boken ser skikkelig flott ut, er det viktig forlagspolitisk motstandsarbeid med godt bokutstyr og ekstra innsats for smått bibliofile lesere?


— Ja, det er viktig. Bøkene gis ut i innbundet form med smussomslag, stilrent seriedesign i grønt og gult, mønstret for- og baksatsblader og lesetråd. De to sistnevnte elementene er selvfølgelig et nikk til tidligere tiders vakre utgivelser. Hadde økonomien tillatt det, skulle jeg gjerne også hatt marmorert toppsnitt på bøkene. Forlag som har inspirert omslagsdesignet, er Éditions Gallimard, Fitzcarraldo Editions og Persephone Books. Penguin Classics har for øvrig nå en flott bokserie, Penguin Clothbound Classics, med dekorert shirtingbind, mønstret for- og baksats og lesetråd.

Det er et herlig navn på forlaget - men hva menes med Akantus?


— Jeg syns ordet ligger godt i munnen rent fonetisk, og det går bra sammen med «Press», som er valgt istedenfor «Forlag», som en liten hilsen til Virginia og Leonard Woolfs Hogarth Press — er man anglofil, så er man. Rent semantisk er navnet en måte å knytte den klassiske arven, representert ved akantusplantens blader på greske ornamenter, sammen med det særnorske, siden akantusmønsteret har blitt brukt i rosemaling og treskjæring i flere hundre år. I tillegg er logoen til forlaget inspirert av William Morris’ tapetmønster «Acanthus» fra 1875.

Hvordan kom du egentlig over Karo Espeseths bok, og hvorfor var det viktig å tilgjengeliggjøre den igjen?


— Da tanken om glemte kvinnelige forfattere dukket opp, var det min irriterende kunnskapsrike ektemann Tom Lotherington som nevnte Karo Espeseth. Navnet kimet kun svakt i min bevissthet, men straks jeg begynte å lese det lille som fantes tilgjengelig om forfatteren og så selve boken (som bare var å oppdrive i ett eksemplar på Deichmann), ble jeg overbevist om at dette var en verdig tittel å nyutgi, både på grunn av litterær verdi og den unike resepsjonshistorien. (Og litt fordi Einar Økland har sagt at boken burde gis ut på nytt!)



 er for det første en eksperimentell roman som omhandler krigstraumer og seksualsadisme; en dirrende prosalyrisk beretning der en tidligere tysk soldat i første verdenskrig fører ordet. Han bærer på krigstraumer, noe som manifesterer seg i voldsfantasier og seksualsadisme, og dette ødelagte følelseslivet preger hans forhold til kvinner sterkt. Krigstraumeproblematikken er dessverre stadig aktuell, siden det er mange veteraner, soldater og flyktninger som har fått den moderne diagnosen PTSD, noe den navnløse mannlige hovedpersonen her åpenbart lider av. Boken kan dermed leses som et sterkt antikrigsinnlegg.

For det andre ble boken gjenstand for landets muligens verste anmelderslakt, i Fredrik Ramms nå beryktede artikkel «En skitten strøm flyter utover landet» i Morgenbladet høsten 1931. Sammen med andre Gyldendal-forfattere, som Rolf Stenersen med God natt da du,Hans Backer Fürst med 

, ble Espeseths roman beskrevet som «talentløs», «litterært svineri» og en del av «en skitten strøm som flyter utover landet». Den kulturkonservative Ramm advarte mot bøkene og forfatterne: «Men den skade en fordrukken voldtektsmann gjør et barn, er liten sammenlignet med den som en Sigurd Hoel, en Hans Backer Fürst og en Karo Espeseth kan gjøre ved sin litterære virksomhet.» Dette er unektelig sterke ord. Jeg mener at Karo Espeseth fortjener litterær oppreisning, særlig fordi det i ettertid har kommet frem at Ramms slakt ikke var litterært motivert. Da jeg oppdaget dette, ble jeg rasende på Espeseths vegne. Jeg vet ikke om hun var klar over det som hennes forlegger Harald Grieg skriver i den utvidede utgaven av sine erindringer (1971-utgaven). Nemlig at Fredrik Ramm noen år etter slakten skrev et brev til Grieg der han bekjente at artikkelen i Morgenbladet var skrevet for å ramme Grieg, på grunn av hans fremskutte posisjon i den kulturelle offentligheten. Ren og skjær misunnelse, med andre ord.



Wow! Men på hvilken måte var den sjokkerende, og ble den forbudt på ordentlig?


— Forbudt rent formelt ble boken først av tyskerne under andre verdenskrig, da den ble definert som 

. Men i 1931 mente Ramm og andre kritikere at boken var sjokkerende på grunn av det seksualsadistiske innholdet. De reagerte på de inngående beskrivelsene av hva hovedpersonen har lyst til å gjøre med den unge kvinnen. Voldsfantasiene skyldes at han deltok i krigshandlinger i Frankrike der voldtekt av unge franske jenter var en del av fremferden. Nå ti år etter krigen vil han bite brystene av kjæresten; piske henne, slå henne, knekke ryggen hennes. Og ikke bare kjæresten, men også søsteren hans blir gjenstand for disse tvangsmessige tankene. Og lystene som kommer over ham til stadighet:

Jeg skulle slå så den hvite huden brast.
Jeg skulle slå så blodet kom frem.
Jeg skulle slå så blodet strømmet.
Jeg skulle bite over brystene.
Jeg skulle bite dem av.
Jeg skulle.



I tillegg til emne og innhold er den spesiell på andre måter, hvordan vil du beskrive den litterært stilistisk?


— Boken er formmessig avansert og forbløffende moderne, særlig når man tenker på at det var en 28-årig debutant som skrev den rundt 1930. Dette er en roman skrevet i det man kan kalle eksperimentell prosalyrikk; korte, urimede linjer, der gjentakelsen er det fremste litterære virkemiddelet. Sammen med syntaksens korthugde rytme, gjør det den tyske mannens monolog insisterende og intens. Språket er glassklart; enkelt, men kirurgisk presist. Mannen som fører ordet, henvender seg til et «du», den unge norske kvinnen som han møtte tilfeldig på gaten i Berlin og innledet et komplisert forhold til. Forholdet er preget av sadisme, og mannens temmelig avvikende seksuelle ønsker hamres inn i leseren. Harald Grieg mente at Espeseth var «en hel menneskealder forut for sin tid» med boken, med tanke på både form og innhold; dessverre fikk han rett.

Det må ha vært hardt for Espeseth å møte stengte dører, hva skjedde med forfatterskapet etterpå?

— Før boken kom ut, sa hun kjekt i et intervju at selv om kritikkene ble dårlige, så blåste hun i det og skulle fortsette å skrive. Hun var en ressurssterk og intellektuelt svært oppegående kvinne som hadde studert i Norge, Tyskland og Frankrike, og planen var å ta en magistergrad i litteraturhistorie. Men hun må ha blitt overveldet av den massive negative mottakelsen. Prester advarte mot boken fra prekestolen, og den generelle oppfatningen var at om Karo Espeseth ikke selv bedrev seksualsadisme, så hadde hun trolig omgang med seksualsadister. I memoarene skriver hun at det var «lynsjestemning» i kjølvannet av utgivelsen. I hjembyen Haugesund var skandalen et faktum etter Ramms artikkel, og boken ble avskrevet som pervers og fjernet fra bokhandlenes vinduer. Det var antakelig ekstra ille at boken var skrevet av en kvinne, og alle anmelderne i samtiden var menn. De misforsto prosjektet til Karo Espeseth fullstendig. Hun var drevet av et genuint ønske om å forbedre verden. Hun mente at de usynlige indre sårene fra første verdenskrig kunne få uhyggelige følger dersom de utviklet seg til byller som etter hvert sprakk. Hun skriver i memoarene at hun følte at hun måtte varsle om en truende fare; en fare vi vet rammet verden i 1939.Espeseth utga ikke noe mer før memoarene kom på Gyldendal i 1983, med den megetsigende tittelen Livet gikk videre. Der skriver hun at det var to ting hun syntes hadde vært spesielt tungt i livet: Farens død og mottakelsen av 

Én av få ting som forener alle levende vesener, er at døden kommer for oss alle. Enkelte snålinger – kanskje spesielt ekstremt rike snålinger – oppfører seg riktignok som om de tror at dette ikke egentlig gjelder for dem, men likevel …

Uansett er det slik at ifølge en populær tenåringsthrillerhorror-suspensfilmfranchise ved navn 

Døden kommer ikke for oss alle; den er her allerede. Men mer om det senere. Først skal vi nemlig ta turen tilbake til åttitallet, for derfra å ta turen til fremtiden. Hvilket vil si år 2019, noe som åpenbart trenger en forklaring.

. Den utkom i 1982, er basert på en roman av science fiction-maestro Philip K. Dick, og skildret en dyster og regntung fremtid (november, 2019) befolket av, blant andre, replikanter. Siden enkelte av disse svært menneskelignende og robotaktige skapningene tidvis ‘klikker’ – og dreper mennesker – må spesialtrenede politimenn spore dem opp og tilintetgjøre dem.

 (som også er tilnavnet replikant-jegerne har fått) følger i hovedsak en av disse politimennene, Rick Deckard (Harrison Ford), i hans jakt på en gruppe replikanter som har rømt fra en rom-koloni og ned til jorden – for der å gå 

I og med at filmens replikanter spilles av folk så fantastiske som Rutger Hauer, Sean Young, Joanna Cassidy og Daryl Hannah, mens politistyrken fremstilles av herligheter som M. Emmet Walsh og Edward James Olmos – i tillegg til at filmen varter opp med banebrytende effekter, stemninger og visjoner – er den med årene blitt en vaskekte klassiker. Som for sikkerhets skyld finnes i syv forskjellige versjoner. Utgaven som vises på Gimle kino 15. mai, kl. 17.30, er «The Final Cut»; den eneste utgaven regissør Ridley Scott hadde full kontroll på.

Senere på kvelden, nærmere bestemt kl. 20.00 (også det på Gimle), kan man prøve seg på oppfølgerfilmen – 

 (fra 2017; to år før handlingen i originalen utspiller seg) – i regi av Denis Villeneuve. Som seg hør og bør i en film av Villeneuve er det visuelle så absolutt på plass. Dessverre synes jeg at et par andre aspekt (så som en viktig spesialeffekt + et viktig ‘oppgjør’) ikke satt helt som de skulle.

Siden x antall andre kritikere synes filmen var fin-fin, siden Ryan Gosling i hovedrollen er god, og siden den serverer opptil flere herlig overraskende cameos – og gjennomgående er virkelig velgjort – kan det godt være du vil like den bedre enn jeg gjorde.

(Gimle kino, torsdag 15. mai kl. 17.30 og kl. 20.00)

Så er tiden omsider kommet for litt samtidsdød og -fordervelse. Det vil si, 

starter i 1968, med en av de herligste introsekvensene siste tiår. I løpet av dennes femten minutter melkes ethvert skrekk-, sjokk-, og katastrofeforvarsel så hardt at det er direkte deilig å se på, akkompagnert av perfekt duste-smarte musikkvalg.

Som tidligere indikert er dette en franchisefilm (nummer seks i rekken), og det virkelig fiffige ved den er at den (jamfør folk jeg stoler på) både forholder seg til sine fem forgjengere, 

 Jeg har aldri vært fan av skrekkfilmer. Jeg blir ikke redd og synes at det meste av det som visstnok er ‘smarte samtidskommentarer’ er platte og/eller barnlig enkle poeng. Følgelig har jeg ikke sett noen av de fem foregående 

-filmene, men siden traileren til denne var så morsom, tok jeg sjansen.)

 tar hverken seg selv eller plottet sitt på ekte alvor. Den jobber ikke overdrevent hardt for å få deg til å tro at dette er sanne saker og at de de dødelige fenomen filmen skildrer på noe som helst vis er relevante for livet i den virkelige verden. Utover at de er veldig underholdende, da.

I stedet byr filmen på en lang, lang rekke med smarte 

 som gjør at vi vet at noe forferdelig snart vil skje, før den lurer oss trill rundt angående akkurat når og hvorledes grusomhetene vil inntreffe – for 

 å sjokkere og glede oss med de mest absurd underholdende (og grusomt blodige) dødsfallene jeg kan huske å ha sett.

Filmen er åpenbart ikke beregnet på sarte sjeler, men hvis du har så mye som en unse sort humor innabords, eller så mye som et hint av en små-makaber livsanskuelse, er dette trolig noe for deg. Bare husk at filmen er blott til lyst. Med mindre du er en ekte doom-scroller. Da vil du sitte igjen med så mye fyr på fremtidsfryktbålet at du ikke får sove på en uke. 

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Jenny Hval

Dufteksplosjon av heftig sitrus og røykfylt lær

Nyhetsbrev: Dufteksplosjon av heftig sitrus og røykfylt lær

Ukens disk jockey er en veldig ålreit krabat som har gitt norske og europeiske konsertgjengere utallige kicks de siste årene, han kommer opprinnelig fra Gjøvik og heter Eskild Myrvoll. Den lekre bassisten var tidlig å høre i action pop-bandet Mall Girl, men konsentrerte seg snart om det suksessrike stoner rock-bandet Kanaan, laus hardcore med Daufødt, psych i Full Earth, samt prosjekter med metal og techno. Han er en vaske-ekte nysgjerrig musikkelsker og en virkelig fin kar, så det var på tide å la ham åpne platebagen også - i forkant av et besøk på Den Gyldne Sprekk på Kafe Hærverk den 14. mai.

Mystisk Musikk™ med DJ Fosterstilling



1. Minami Deutsch - «Vocalism Ai - Forever Takemitsu


(fra Minami Deutsch, Guruguru Brain 2015)



Moderne japansk krautrockband som har turnert ustanselig de siste årene og fått et ganske stort europeisk publikum. Fint band som jeg har hørt live noen ganger – kan bli litt for behersket, som gjør at de står i fare for å bli litt salong-psych, men sist gang på Goldie for noen uker siden virket det som de begynte å slippe opp litt mer. Blir spennende å se hva det utvikler seg til! Denne låta har en fin repetitiv groove med bra gyng, hele skiva er et slags motorik-konseptalbum – «Sunrise, sunset» er også veldig bra.




(fra New Age of Earth, 1976 Isadora/Virgin)


 
Ash Ra Tempel var i noen korte øyeblikk i 1970-71 verdens absolutt beste spacerockband, med supergitarist Manuel Göttsching i front. Noen år senere omdøpte han prosjektet til bare Ashra og begynte å lage vennligsinnet elektronisk musikk på egenhånd. Låta «Sunrain» er som et mykt elektronisk teppe, veldig new age-y før new age var et begrep – men jeg føler fortsatt det er en nerve i denne plata i mye større grad enn annen sequencerdreven «kosmisk» musikk fra samme periode (Tangerine Dream/Klaus Schulze osv.).




(fra X In Search of Space, United Artists 1973)



Enormt spacerock-anthem! Fikk faktisk applaus under introen her da jeg var DJ etter en Black Moon Circle-konsert en gang, stas når man finner rett låt til rett publikum! Fantastisk vibb på hele låta («The wind of time is blowing through me…» - gåsehud!), og et veldig tidlig eksempel på en slags dancehall-aktig rewind i rockemusikk?




Et av de mer skruete bandene fra den originale krautrockbølgen, men veldig mye flott musikk inne i alle spilloppene til Mani Neumeier og gjengen. Kan være litt vrient å spille hele låter fra krautrockplater fra denne perioden – de er ofte veldig lange og litt kollasjpregede med mange forskjellige takes og låter lappet sammen, men denne har jeg pleid å spille fra 6:30 og ut, da får man en ganske konsis freakout-rockelåt! To gitarsoli oppå hverandre for de som liker det.




Gyngete krautrock-låt fra førsteplata til Mokri – på høyde med det beste fra utlandet! Hørte dem live en gang på Fjellparken rett etter denne skiva kom og det var helt fantastisk. Veldig kul miks og produksjonsjobb fra Ådne Meisfjord!

Fem i bagen med DJ Fosterstilling

Dette brevet skal hverken handle om Cedric the Entertainer, Bob the Builder, Boris the Spider eller Eric the Half-a-bee. Neida. Tirsdag denne uken møtte jeg en mann som uttalte at Tyler, the Creator var vår tids Brian Wilson. Det er jo en type hyperbol mange av oss tyr til i godt lag - men vedkommende underbygget påstanden og det handlet ikke nødvendigvis om at det var best i verden og vår tids mesterverk og Beach Boys II, men at han utvilsomt var en visjonær i studio som hadde gjennomtenkte komposisjoner som var som små egne universer - tenåringssymfonier til Gud. Tyler kunne vite nøyaktig når det passet med en rar tuba-lyd. Og jeg sa meg enig - lydlandskapet hans er sublimt tiltrekkende, populært men også psykedelisk og rått - og med en unik, personlig innfallsvinkel.

Det var forøvrig den vidunderlige samtidsmusikk-gitaristen Kim Myhr som sa dette - jeg møtte ham tilfeldig ved inngangen til felt 210 i Oslo Spektrum, der han sto sammen med broren Adrian som er en skarp kontrabassist innen verdensmusikk og jazz, og med den unike trommisen og sjarmtrollet Hans Hulbækmo. Jeg introduserte kjapt min teori om at de var der på studietur for å undersøke dette geniet, samt for å finne ut av hvordan virkelig populær musikk hørtes ut i 2025. Men da jeg snudde meg rundt var det ikke mange andre lik oss der - musikalsk nysgjerrige menn i sin beste alder. Det var en overveldende ansamling med kids der på denne umiddelbart utsolgte konserten, samt en betydelig mengde fine far/sønn, mor/datter-konstellasjoner. Men hvor blir det egentlig av alle disse forhåpentlig musikkinteresserte som befinner seg i midten aldersmessig? Dette er noe jeg ofte lurer på i konsert- og festivalsammenheng. La oss håpe at de befant seg nede på gulvet - men så er det dette med slitne ben da. Mer naturlig å sitte godt.

Vel inne i salen, etter support-actene Paris Texas og Lil Yachty som jeg ikke rakk men som Nils fra D2 og hans sønn Johan mente hadde vært livsbejaende og helmaks, merket jeg den lave DJ-ingen over anlegget, «People Make The World Go Round» av The Stylistics og «Cleva» av Erykah Badu, og det gledet jeg meg stort over. En stor futuristisk og skummel scene-rigg ventet i summingen der nede. Plass for et storband eller en strykekvartett eller et metal-band? Tanken streifet meg. Tyler ble som kjent forbanna da han vant Grammy i kategorien rap - for det var jo kunstpop og Kate Bush han identifiserte seg med.

Men det viste seg fort at scenen stort sett var der for at kun én mann skulle innta den. All I need is 1 mic, som det het en gang. Det var en mega-produksjon som likevel føltes ganske minimalistisk.

Kan man bli skuffet over at det er enorm billettpris for å se én mann rappe over tracks og backingvocal i en og en halv time? Spesielt når det står en ung manns rygg på raden foran oss og filmer hele konserten? Svaret er nei. Dessuten kom jeg på hvorfor jeg siden tidenes rapmorgen har vært skeptisk til rappere med liveband. Det har føltes feigt og borgerlig, som oftest med en overspillende trommis, en som er slappin’ da bass og en med noen grelle synth-stabs. De ofte smartelydlandskapene produsentene har gitt til rappernes låter, forsvinner ut i banaliteter. Mye bedre med DJ.

Tyler hadde ikke engang dét, men det er lov å kritisere lydmiksen likevel. Litt Mp3-aktig til tider, mulig det er en retro-greie. Det ble dermed mest bassfrekvenser å lage moshpits til (til tider minst fire parallelle sirkler med unge og håpefulle kropper) og vokalspor å gaule med på denne gangen. Kuler og granater og lyn-nedslag også. Mye av det vidunderlige ved musikken hans ble begravd i bass og publikumshyl. Dette ville gjort det vanskelig å møte disse låtene for første gang der - men brorparten av publikum kunne jo låtene ut og inn uansett - og hørte produksjonene inni seg. Det var rett og slett rørende og ga meg atter en gang håp å erkjenne at det finnes så mange mennesker der ute, de fleste av dem fra det voksne kaller en kulturelt fortapt generasjon, ha så varme følelser for og tilknytning til og kunnskap om såpass avantgarde-aktig og voksen musikk med mange lag og lyriske feller.

Etter en sterk og litt konfronterende start med dyster, kald postindustriell stemning, der han bar maske, endret konserten karakter og det ble varme og positivitet. Litt som det bildet i VG av noen tolvåringer som fikk selfie med ham med en is i hånda på Sørenga før konserten. Han kom seg over det farlige havet via en slags flyvende bro (norsk sceneteknologi har kommet et stykke, men ikke enormt mye, siden Oslo Liftutleie hadde sitt stolteste øyeblikk under konserten med Kanye West i Middelalderparken), til en annen liten scene på motsatt side, som var formet som en blanding av barndoms-crib, kjellerstue og mancave i 70-tallsstil. Han bladde gjennom en boks med LP-plater (er jeg syk som syntes jeg så Blossom Toes psych-klassiker 

 der?), og fant plater fra sin femten år lange LP-karriere som han så slang på en gammel platespiller - og gamle hits og deep cuts ble fremført. Maskeløs og avslappet. Et triks det kanskje var lett å gå lei av, men han viste innlevelse og ble ofte rørt, selv om han ga oss kritikk for å ha fadet ut på en av allsangene. Ja, karrieren siden Odd Future og den epoken der viser jo at årene har gått - men det kan altså gi opplevelser til nye mennesker hele tiden. Å overhøre gutta-samtaler på bussen hjem og ikke minst fra en fra en allsidig jentegjeng på vei til Fagerborg ungdomsskole påfølgende morgen, var livgivende, og så fant jeg jeg i overshirtlommen et prøve-eks av undergrunnskultur og HC-fanzinen Armering som utgiver Erik hadde stukket til meg kvelden før. Fint å vite at vi alle kunne være på samme sted.

Det er en mengde fristende litteraturarrangementer i Oslo hele tiden for nye utgivelser av gode bøker som kjemper for å finne sine lesere, men torsdag kan man også markere 30-årsjubileet for kremforlaget Kolon. I følge myten ble det skapt som et imprint av Gyldendal etter at daværende konsernsjef Geir Mork traff hedersmannen Torleiv Grue utenfor vinduet til Tronsmo bokhandels legendariske adresse i Kr. Augusts gate en dag i 1995. Spørsmålet kom plutselig: «Kan ikke du starte et forlag for oss?».

En rekke av landets fremste forfattere, og især poeter, fikk et godt hjem i årevis. Torleiv har dessverre gått bort, men forlegger Bjørn Aagenæs har i en årrekke holdt fanen stolt og høyt. Arrangementet handler om vårens utgivelser fra Torborg Igland, Runa Borch Skolseg, Joakim Kjørsvik, Tone Hødnebø og Jørn H. Sværen. Men de har også fått invitere gjestene Jan Erik Vold, Minus Miele, Pedro Carmona-Alvarez, Thomas Marco Blatt, Ingvild Lothe og Jonathan Lengali. Dette skal foregå på den lekre baren Himmel på/ved/i BLÅ, og det begynner «nokså presis» kl. 18 og varer til kl 22. Vi gratulerer med våren, og tillater oss å sitere fra Joakim Kjørsviks over fem hundre sider tykke diktsamling 

 Der finner man en overveldende mengde lune, rare og noen ganger regelbrytende haiku-dikt, hamret ned av Kjørsvik i løpet av et år, med et kapittel for hver av årets måneder.

Ukene mellom
larven og vingene
kalles mai.

Froskelyder fra
sykkelen. Litt olje
nå, så er det mai.

To jenter på
en sparkesykkel. Puppene
rister av latter

Solen skinner og jeg er så glad; det er fordi jeg skal se film i dag – kunne jeg startet med dersom jeg skulle parafrasere en kjent og kjær Jokke-sang i innledningen av en filmomtale. Men det skal jeg jo ikke. Jeg skal i stedet starte med å skryte av en 

, er en oppdatering av en Alan Alda-film fra 1981, ved samme navn, og er i stor grad (om)skrevet og fremført av Tina Fey.

Det vil si, med seg har hun et herlig knippe skuespillere som vet nøyaktig hvordan man skal pare patos med vidd; hvordan bake løyerligheter inn i seriøst håndtert tematikk – og generelt hvordan fremstå som et flerbunnet, relaterbart menneske. Hvilket kommer ekstra godt med når serien dreies rundt tre vennepar på deres faste fellesturer, fire ganger årlig. Seriens åtte halvtimesepisoder serverer akkurat nok med drama, pinligheter, krangler, latterligheter og vanskeligheter til at den fenger fra vår til vinter – og vel så det.

Mens nevnte Netflix-serie følger en lett gjenkjennelig mal, er 

 en indisk affære av det mer uvante slaget. Uma (Radhika Apte) og Gopal (Ashok Pathak) sitter på nattoget. De er nygift, åpenbart som et resultat av et arrangert giftermål, og de kjenner hverandre tydeligvis bare så vidt. Snart er de hjemme, i hans gamle leilighet (halvannet rotete rom, i en slags rekkehushytte i en bakgate i Mumbai) og begge gruer seg til bryllupsnatten. Ingen av dem sier så mye som et eneste ord, de skifter hver for seg og ingenting skjer. Derefter går det stort sett nedover.

Snart viser det seg at Uma er tøff i trynet, smågal, aggressiv og proaktiv, mens Gopal er veik, passiv og redd for Uma. Ikke akkurat en ‘match made in heaven’, der altså. Mens Gopal jobber, er det meningen av Uma skal rydde, vaske, handle og lage mat – eller altså være husmor – men det er hun urimelig dårlig på. Omsider tar imidlertid kjedsomheten overtaket, hun lærer seg et par husmorknep av nabokonen og situasjonen ser et øyeblikk nesten positiv ut. Så skaffer hun seg jobb som nattvaskedame på et kontor fire timers gange unna. Da begynner det virkelig å gå nedover.

Uma er nemlig i ferd med å få et nervøst sammenbrudd, hører rare lyder, ser syner, og begynner i tillegg å føle en ekstrem tørste. 

 har i seg elementer fra Aki Kaurismäki, Wes Anderson, Jim Jarmush og flere til – samtidig som den er noe helt for seg selv. Den kombinerer rare ideer med knallfet musikk; vill råskap med mild vennlighet. Du har garantert ikke sett den før og det vil trolig gå år før du ser noe som ligner den.

Hvis du er på jakt efter en litt annen type underholdning du ikke tidligere har sett – noe litt mer familievennlig, for eksempel – foreslår vi at du tar en titt på 

 film, og handler om en pike som finner en liten, foreldreløs ochi som hun velger å ta seg av. (I stedet for å drepe den, slik som alle andre i det lille samfunnet hun tilhører ville gjort.)

Sammen legger de ut på en reise som selvsagt lærer henne mye om samhold, vennskap, viktigheten av mot til å gjøre det man vet er riktig – og så videre. Med andre ord er det ikke plottkurven som er uvanlig her, men settingen: Levendegjøringen av de rare skapningene, landskapet de ferdes i, med meget mere.

Fem i den kosmiske bagen med bassisten som skjuler seg bak navnet DJ Fosterstilling. Gig på Kafé Hærverk 14 mai

Ukens disk jockey er en veldig ålreit krabat som har gitt norske og europeiske konsertgjengere utallige kicks de siste årene, han kommer opprinnelig fra Gjøvik og heter Eskild Myrvoll. Den lekre bassisten var tidlig å høre i action pop-bandet Mall Girl, men konsentrerte seg snart om det suksessrike stoner rock-bandet Kanaan, laus hardcore med Daufødt, psych i Full Earth, samt prosjekter med metal og techno. Han er en vaske-ekte nysgjerrig musikkelsker og en virkelig fin kar, så det var på tide å la ham åpne platebagen også - i forkant av et besøk på Den Gyldne Sprekk på Kafe Hærverk den 14. mai.

Mystisk Musikk™ med DJ Fosterstilling




Ash Ra Tempel var i noen korte øyeblikk i 1970-71 verdens absolutt beste spacerockband, med supergitarist Manuel Göttsching i front. Noen år senere omdøpte han prosjektet til bare Ashra og begynte å lage vennligsinnet elektronisk musikk på egenhånd. Låta «Sunrain» er som et mykt elektronisk teppe, veldig new age-y før new age var et begrep – men jeg føler fortsatt det er en nerve i denne plata i mye større grad enn annen sequencerdreven «kosmisk» musikk fra samme periode (Tangerine Dream/Klaus Schulze osv.).



Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Eskild Myrvoll

Chromakopia i Byhallen

Peder Niilas Tårnesvik kan oppleves i fri flyt på Blå fredag 2. mai

Peder Niilas Tårnesvik er en norsk produsent og DJ som er like bekvem på klubben som i bestillingsverk på kunstsentre, og har i flere år nå satt sitt identitetsrike merke på egen og andres musikk. Hans samiske opphav farger noe av musikken, og han er også en musiker av typen som kan oppleves på mange forskjellige måter og stemninger. Ekstra gøy for DJs er det utvilsomt å spille for et tett gulv, og det er nettopp det han skal gjøre fredag på BLÅ - lenge

Her er fem låter med godt og blandet fra nå nettop og litt lengre bak




En super nedpå låt som funker dødsbra for å starte kvelden, eller riste litt opp i publikum mens jeg gir meg selv en 11 minutters tissepause.



Hele denne platen er fylt med masse bra kuduro som kan loopes, choppes og mixes inn og ut over annen klubbmusikk. En glede å spille ute!




Denne låten er liksom litt solbriller og pyjamas samtidig. Smerz er veldig flinke til å få frem et uanstrengt uttrykk samtidig som de bruker en del «naive» lyder, synther og samples. Som DJ kan det være gøy å dra frem disse låtene og blande det inn for å få et hint av «pop og syngemusikk» uten at du mister klubb-foten. Veldig fet låt og plate!



Gjennom prosjektet mitt Locus med Gabriel (Gabifuego) har jeg blitt introdusert til og hørt mye på Cumbia det siste året. Den låten her, og platen forøvrig, gjør en veldig kul og skeiv dub-twist på sjangeren og gir meg masse inspirasjon!




Miles Davis covrer Michael Jackson (samt Cyndi Lauper på samme plate). Verdens beste sistelåt!

Fem i bagen med DJ Niilas

En musiker som har gitt livet ny mening de siste par årene er utvilsomt 

 - som lager magiske poplyder i finurlige soloprosjekt, sammen med jazzmusikere, i den suksessfulle poptrioen Klossmajor, og ikke minst i den fantastiske trioen Nothing Personal. Sistnevnte dukker faktisk også opp på Undergrunns ferske album.

Men nå er det noe ganske annet det dreier seg om - og vi kan alle være med. Fra fjerde mai kan vi delta i hennes lydvandring, som har fått tittelen konkylie. Hva om jeg hadde en konkylie, skriver Ole Robert Sunde et sted, hva hadde han da hørt? Vi kunne i alle fall spørre Dottie hva 

Næmmen hei, Dorothea, inviterer du til vandring?


— Ja det gjør jeg! Fra 4.mai- til 4.juni er det åpen invitasjon til lyd-vandringen konkylie. Befinn deg i Oslo, last ned appen Echoes og gå når du selv måtte ønske.



Hva er egentlig appen Echoes? Ikke noe ekkokammer på internett, vel?


— Hehe! Echoes er en plattform som lar deg laste opp lydopptak på valgte GPS-koordinater. Det blir brukt til masse forskjellige prosjekter, over hele verden. Alt fra guidede turer til kunstinstallasjoner. En veldig spennende plattform, med masse muligheter. Echoes kan man laste ned på sin egen mobil, og på den måten har tilgang til mange ulike vandringer, når som helst på døgnet, så lenge man befinner seg innen for de utvalgte GPS-koordinatene til de ulike vandringene.



Skal du være med selv eller er det bare slik at du lever husleiefritt i hodene våre?


— Jeg er kun med helt husleiefritt i dette prosjektet, ja! Og ingen som går vandringen skal betale noe leie av noe slag heller. Jeg er med gjennom lydene, men vandringen går man alene, når man vil selv.



Vil du si at dette er et sideprosjekt eller en inkorporert del av ditt virke som sanger og utøver? 

— Dette er absolutt en inkorporert del. Syns det er gøy å utvide hvilke plattformer det er mulig å formidle musikk på, og jobbe med ulike måter å invitere andre inn i mitt arbeid.



Ok, benytter du bylyder og naturlyder i musikken din ellers?


— Jeg har endel field recordings, fugler, opptak av vann og vind og lignende, som jeg bruker i solo-ting men også i prosjektet Nothing Personal. I konkylie er det også innslag av field recordings, og så håper og tror jeg at lydene som finnes på de ulike stedene skal blande seg med musikken naturlig.



Fortell om følelsen av å lytte til en konkylie!


— Jeg husker første gang jeg som barn selv la øret inn mot en konkylie, det var hjemme hos bestemor. Konkylien på plakaten er den som lå på kommoden inne på soverommet til bestemor og bestefar, ved siden av bestemor sitt smykkeskrin. Jeg husker at jeg ble så fascinert av å lytte til den, helt forundret over lyden jeg hørte, og jeg begynte å se for meg bilder i hodet. Opplevelsen av at noe som ikke har en lydkilde koblet opp mot seg, har lyd og hvordan man selv fyller det med mening, syns jeg er veldig spennende.
Denne konkylien har jeg hatt med meg i mange år. Sammen med den og av å jobbe med Claire deWangen sine site-specific teater, og av en vandring jeg selv tok for noen år siden laget av bl.a. danser Mia Habib, har ideen om denne vandringen utviklet seg.

Og tror du dagens unge - og gamle - egentlig benytter seg nok av livskvaliteten som er gjemt i en konkylie?


— Jeg tror kanskje ikke så mange benytter seg nok av sjansen, føler vi blir helt distrahert bort fra at vi i det hele tatt har mulighet til å gjøre det, stoppe opp, og legge øret til en konkylie.



Kan du erindre de lokale lydene fra din oppvekst i Haugesund?


— Ulende vind, måkeskrik, det første regnet som treffer knusktørre blader om høsten.

Og hva er de definerende lydene av Oslo, kanskje spesielt nabolaget ditt?


— Jeg bor i et veldig rolig område, og mye av vandringen kretser rundt det, da det er steder jeg oppholder meg mye. Noen ganger later jeg som at jeg bor i en skog, da jeg ser rett ut på masse trær, og fordi det er et yrende fugleliv der, selv om jeg bor midt i byen. Jeg bor ikke langt fra Vår Frelsers ortodokse kirke, og når våren kommer står menigheten der ute og synger sammen på søndager. Også «kråke-timen», når alle kråkene møtes på Vår frelsers gravlund til «kråketing» er en definerende lyd for mitt Oslo.



Jeg antar det er et aktivistisk tilsnitt til dette arbeidet også?


— I så fall aktivistisk på den måten at jeg har lyst å legge til rette for følelsen av å oppdage nye ting på steder man har vært tusen ganger før, bli invitert til å gå en ny vei, finne et nytt smau, se et nytt ornament på en blokk, stoppe opp, la ens egen årvåkenhet og fokus vende til de tingene som er rett rundt oss, i samspill med ens egen fantasi. Jeg har selv har hatt så fine opplevelser gjennom steds-spesifikke prosjekter, og det håper jeg å kunne lage et rom for!



Hva skjer ellers med deg utover våren og sommeren?


— Videre denne våren jobber vi med neste plate med Nothing Personal, som er en veldig gøy prosess, og så blir det spilling med både det prosjektet og Klossmajor i sommer. Det blir fint!

Uffameg. Forrige uke skrev jeg at jeg skulle forsøke å få ut en omtale av 

, men det rakk jeg ikke. Ikke har jeg rukket det til denne ukes billedbrev, heller – men jeg synes stadig man bør ta seg tid til å se den. Som med regissør Alonso Ruizpalacios’ forrige film (eksepsjonelt interessante 

 (2021); tilgjengelig på Netflix nå), er formen noe uvant, og enkelte fortellertekniske grep kan overraske – på en god måte. Hvilket gjør at jeg atter melder at jeg synes man bør gi denne filmen en sjanse. Og det på kino

En film man ikke behøver å gi en sjanse (og som også er tilgjengelig på Netflix nå), er den nye filmen med Tom Hardy, som treffende nok heter 

. Den er simpelthen ‘off from the off’, idet man allerede før den kommer ordentlig i gang kjenner at noe er galt. Siden dette «noe» (kall det gjerne balansen, stemningen, totaluttrykket) bare ikke sitter som det skal, og ganske snart viser seg å være ødeleggende for alt fra flyt og atmosfære til dialog og troverdighet, blir det nesten strevsomt å følge filmen helt til slutten. Bare la den være, sier vi. Eller spar den i det minste til en søndagskveld du virkelig ikke finner 

 – går det bedre. I hvert fall en god stund. Men med mindre du er av typen som intenst har savnet en ny Marvel-film, er det trolig begrenset hvor mye entusiasme og glede du klarer å hente ut av enda en halv-vittig actionkomedie, selv om akkurat denne prøver nokså hardt – via minst ett interessant plottgrep – å ta form av en 

 gjør et forsøk på å inkorporere et slags budskap om at mental helse er viktig, at vi alle trenger å føle oss ønsket, og at alle har godt av å snakke om problemene sine, gjør den definitivt annerledes. Men direkte god kan jeg dessverre ikke si at den er. Florence Pugh er riktignok overraskende engasjerende i hovedrollen (som Yelena; den sørgende søsteren til den nå avdøde Black Widow som ble spilt av Scarlett Johansson i tidligere filmer) – men i og med at jeg kun vagt husket søsterens endelikt, og enda vagere husket Yelenas far sin inntreden i Marvel-universet, hjalp det lite. Og mot slutten, da mentalhelse-aspektet trådde inn i sin avgjørende fase, og ble skildret på i og for seg fascinerende vis, var jeg såpass forsynt at jeg paradoksalt nok begynte å lure på hva jeg skulle ha til middag.

At filmen er god, kan jeg til gjengjeld si om Alex «Civil War» Garlands nyeste; 

. Den sender oss på ubehagelig troverdig vis lukt til helvete, akkompagnert av kuler, krutt, avrevne lemmer, svidde tarmer og annen fordervelse.

Året er 2006, stedet er Ramadi i Irak. Vi følger en liten gruppe Navy SEALS som ligger i posisjon i et bolighus og speider efter potensielt voldelige opprørere i de omkringliggende bygningene. Et såkalt rutineoppdrag, som snart skal vise seg å gå skikkelig skeis.

Medregissør og medforfatter er Ray Mendoza, som selv var med på nettopp dette forjævlig mislykkede oppdraget. Efter samtaler med sine overlevende medsoldater har han skrevet historien om hvorfor og hvordan det gikk som det gjorde, og som det heter i filmens innledningssekvens: 

Denne filmen er kun basert på soldatenes minner.

Samtidig med at irakiske opprørere igangsetter et angrep mot amerikanerne i bolighuset går filmens handlingsfremstilling over til sanntid, i tillegg til at lydnivå og -effekter skrus litt opp, mens kameraføringen blir enda litt mer nærgående – noe som alt i alt gjør den påfølgende timen urimelig intens.

Enkelte kommentatorer har klaget på at filmens handling ikke fremstilles og/eller settes inn i en kontekst, og at filmen derfor mangler heft og tyngde. Det er jeg ikke enig i: Nettopp det at hverken vi eller soldatene har anledning til å bry oss om 

; nettopp det at det eneste man har å forholde seg til er det som skjer 

, forsterker snarere enn svekker den intense spenningen, redselen, forvirringen, hjelpeløsheten, aggresjonen – og det ekstreme presset – soldatene måtte takle. Lik en soldat i en skuddveksling som vanskelig kan bry seg om ringvirkningene av sin egen, potensielt nært forestående død, bryr ikke vi i salen oss om noe som helst annet enn det vi er vitne til på lerretet.

 er tidenes mest realistiske krigsfilm/krigsskildring (hvilket var filmskapernes uttalte mål), vet jeg ikke. Men at den oppleves som forferdelig virkelighetsnær, 


Peder Niilas Tårnesvik kan oppleves i fri flyt på Blå fredag 2. mai



Peder Niilas Tårnesvik er en norsk produsent og DJ som er like bekvem på klubben som i bestillingsverk på kunstsentre, og har i flere år nå satt sitt identitetsrike merke på egen og andres musikk. Hans samiske opphav farger noe av musikken, og han er også en musiker av typen som kan oppleves på mange forskjellige måter og stemninger. Ekstra gøy for DJs er det utvilsomt å spille for et tett gulv, og det er nettopp det han skal gjøre fredag på BLÅ - lenge



Her er fem låter med godt og blandet fra nå nettop og litt lengre bak




Hele denne platen er fylt med masse bra kuduro som kan loopes, choppes og mixes inn og ut over annen klubbmusikk. En glede å spille ute!




Gjennom prosjektet mitt Locus med Gabriel (Gabifuego) har jeg blitt introdusert til og hørt mye på Cumbia det siste året. Den låten her, og platen forøvrig, gjør en veldig kul og skeiv dub-twist på sjangeren og gir meg masse inspirasjon!



Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Peder Niilas Tårnesvik

Nyhetsbrev: Lyden av byen; vår

Det skjer så mye på kulturfronten i hovedstaden denne helgen at det kunne vært en fordel å ha både spaltet personlighet og spaltet kropp. Som om kunsten fornekter den smule anti-kunst-virkeligheten vi øyensynlig befinner oss i. Som alltid i undergrunnen, men også hos de fryktede institusjonene, som vi konsentrerer oss om i dette brevet.

Først må vi nevne at den utsøkte komponisten og tangentspilleren 

 kjent fra jazz, pop og ambient, har en uke utenom det vanlige. Torsdag skal hun fremføre et eget verk skrevet til det årlige Fosse-foredraget som den piperøkende filosof og teolog Jean-Luc Marion skal holde på Slottet. Bra venue, også ganske nærme Fosses egen crib. Dette er i regi av Nasjonalbiblioteket, og for den som ikke er husvarm på Slottet ennå kan det også 

Og på søndag har hun en enda mer sentral plass ute på Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden, da hun har urfremføring av verket med den aldeles nydelige tittelen 

Natur og filosofi, økologi og aktivisme, har fått en viktigere rolle i Lauvdals musikalske kunstnerskap de siste årene - noe som hun vil få ytterligere utløp for her. Med scenografi, råfine musikere og også utgivelsen av en liten publikasjon. Det aller meste hun har fingrene sine borti blir ganske vidunderlig - ingen grunn til å tro at dette blir et av unntakene.

https://www.hok.no/arrangementer/anja-lauvdal

Det føles nesten som en begivenhet bare det faktum at det er en 

 norsk kunstner som får en stor, retrospektiv utstilling i Lyshallen på Nasjonalmuseet. En det faktisk går an å snakke med, og som fortsatt har arbeid ugjort. Så hjelper det selvfølgelig at det er 

 som er signatur for den omfattende utstillingen som er døpt 

 Den inneholder rundt 80 verk, fra 80-tallet og frem til i dag.

Utstillingen åpner for folket torsdag kl. 19., og det er ikke bare snorklipping og sur musserende: kunstneren selv deltar i en performance med den ytterst særegne gitaristen Stian Westerhus (som for øvrig også har laget musikken til operaen 

 av Lisa Lie som har premiere på Den Norske Opera & Ballett torsdag 30. april). Det vil også være en rekke arrangementer utover i utstillingsperioden, inkludert omvisning med kunstneren selv - og en boksamtale i anledning utgivelsen av den fristende og telefonkatalogtjukke (en referanse for eldre lesere, vel) katalogen, som vi skal komme nærmere tilbake til senere.

Lyshallen kommer absolutt til sin rett i denne utstillingen, det er som om Pantone-skalaen og materialene er i total harmoni med verkene, uten at det blir overflate-pynt av den grunn. Det er flere referanser til kunsthistorien i Dolvens verk, her er det også som hun overtar selve museet. De høye veggene og brede gulvene gjør at kunsten hennes, enten det er videoverk, lyd, malerier, en lang rad med oppslåtte skissebøker fra kunstnerskapets historie, eller noe helt annet, får boltre seg i total ro og oppmerksomhet. Og som også gir rom for den uroen som finnes i flere av dem.

Apropos skissebøker, stilte Dolven i en slående, rød frakk, designet for anledningen av moteskaper Fredrik Tjærandsen, og plagget hadde en passende x-faktor i form av en spesialsydd innerlomme som akkurat har plass til hennes faste størrelse av skissebok. Jeg hater de fleste spin-off produktene som moderne museer selger i sine stort sett uinteressante butikker, men akkurat her smiler jeg: man kan visst skaffe seg nøyaktig slike, allerede signert av kunstneren med imperativet at man også må 

Forskjellige verk vil også finnes andre steder i museumslokalene, som i biblioteket, ute på terrassen, og rundt om på forskjellige vis. Som seg hør og bør. Også ute i byrommet, slik som den moderne klassikeren 

 på Honnørbrygga et bjellekast unna. I det hele tatt er lyd sentralt i kunstnerskapet og i denne utstillingen, uten at det det blir oppmerksomhetskrig i øret av den grunn. Rett og slett god lyd-design, som en ansatt stolt kommenterte på visningen.

Dolven har hatt et tett forhold til musikk i livet og i kunstnerskapet - fra drum’n’bass til Sjostakovitsj. Men kanskje mest jazz - hun har barn med musikeren Erik Balke, har samarbeidet med musikere som Eldbjørg Raknes og Terje Rypdal - og var festivalkunstner på Moldejazz i 2006, der hun også kvitterte med et herlig, lite Miles-verk til bruk på t-skjorten. Og i 2021 hadde jeg faktisk selv gleden av å ha premiere på hennes 16mm-filmen «

» i anledning minnearrangementet Jons hus for trommeslager Jon Christensen. Dette kunne jeg ikke finne i Lyshallen, men kanskje det dukker opp på Herr Nilsen eller annet passede lokale en gang.

Musikalske assosiasjoner før konsert med Sex Judas feat. Ricky og DJ-gig med treig house på Hærverk.

, men han er en av norsk undergrunnsmusikk legender selv, ja det vil jeg si. Han er for noen kjent som Tore Jazztobakk på alskens klubber høyt og lavt i en årrekke, som medlem av band som Spellemannprisvinnerne Sex Judas og innovatørene i Ost & Kjex. Han har et åpent sinn, ja mer og mer vil jeg si, og er også en del av eventyrlige Dei Kjenslevare - et ensemble som inkluderer notabiliteter fra norsk samtidsmusikk og folkemusikk (og har et album ute på Motvind Records).

Tore er også involvert i Kullebunden jazzklubb på hjemstedet Kolbotn, der han på første del av 90-tallet også var en del av det eksentriske metalbandet Beyond Dawn. Husker jeg så ham på en hjemme alene-fest der jeg pussig nok var gjest på Kolbotn i den perioden, men det får jeg spare til memoarene. Det er nåtiden som teller, og vi fikk ham til å trekke frem litt musikk som snurrer i skolten hans før konsert og flere DJ-jobber i nærmeste fremtid.

1. Sex Judas feat. Ricky - The Book of Dreams / After Sex Remixes Vol. 1 EP

.
Starter med litt skamløs selvpromotering. Vi er nettopp ute med første runde remixer fra den siste Sex Judas-skiva, med mixer av den kenyanske ambient-mesteren KMRU, Oslos egne quirky nudisco / not nudisco-darlings Olav Brekke Mathisen & Sideshow Jøgge, kosmisk discodronning Helene Rickhard, og legendariske Adrian Sherwood, som byr på en oppvisning av britisk postpunk i dub.

. 
Jeg spiller treig house på Hærverk en torsdag i måneden, og dette albumet kom derfor som en gave. Sykt fint produsert breaks, electro og slow house med klare referanser til Art of Noise, Colorbox og annen 80-talls synth og elektronika. Uvanlig melodiøst for vår tid, og det er det noe forfriskende med.



.
Mer musikk som passer på treige house-torsdager. Heroin chic er i vinden, sies det. Få gjør det bedre en Anita Lane på denne lysmørke versjonen av Sister Sledge-klassikeren fra 79.



. 
Blir ikke ferdig med dette vanvittige albumet, og i blant alle lo fi country, indie, soul godbitene finnes det sannelig også et par skeive dansegulvperler.



. 
Jeg er en ordentlig skap-hiphoper og må si at produksjonene til The Alchemist fra tid til annen er helt mind-blowing! Jeg synes at han når nye høyder på dette albumet med Larry June og 2 Chainz.

Sex Judas feat. Ricky - Live på Parkteatret - Lørdag 26. april

Dj Ost spiller treig house - Kafé Hærverk torsdag 22. mai

Jippi? Hurra? Jeg vet ikke helt. Men påsken er i hvert fall over, været begynner å te seg på vårlig vis og humøret er i det minste ikke verre enn vanlig. Og når jeg til alt overmål får anledning til å skrible litt om hele fire nye filmer … ja, da er det nesten så jeg smiler. Særlig når jeg kan starte oversikten i Jura.

Og da mener jeg stedet, området, regionen i Frankrike; den med det kalkholdige jordsmonnet og den urørte naturen. Der det produseres så mye deilig vin (e.g. Crémant de Jura) og ost (e.g. Comté), og hvor det bor så mange rare mennesker. I hvert fall tilsynelatende, og særlig dersom man skal basere seg på Louise Courvoisiers herlige film 

 er skrevet, regissert og i stor grad fremført av folk fra området, føler jeg imidlertid at jeg ikke tar munnen altfor full når jeg uttaler meg om traktens innfødte.

En som på sin side gjør nettopp det, altså tar seg munnen altfor full, er Totone – en festglad umulius i attenårsalderen, med to venner, en krevende far og en liten søster. Mor er borte og faren driver familiens ysteri (med minimal hjelp fra Totone), helt til han (faren) forulykker.

Brått må Totone skaffe seg jobb, ta seg av lillesøster og oppføre seg bortimot voksent. Men siden han ad tragikomisk realistiske omveier får det for seg å lage regionens aller beste Comté (og vinne den store pengepremien) – noe som krever mer enn han på lovlig vis kan ordne selv – varer ikke den gode oppførselen særlig lenge.

 er søt, sjarmerende, skitten, sær og spennende. Flere av skuespillerne er såkalt vanlige folk fra området, som aldri har stått foran et filmkamera før, noe som – i kombinasjon med den lokale aksenten, dialekten, væremåten – gir filmen et udiskutabelt autentisk og overbevisende preg.

Som bonus viser det seg at selv om vi gjentatte ganger «vet» hvor det bærer og kan se alle klisjeer flere minutter før de dukker opp, så blir vi overrasket. Igjen og igjen. Filmen er ikke uten lyter, men den vel verdt å se på kino.

 fungerer på sitt helt eget plan. Her er ingen hverdagsrealisme, trange kår og uvaskede klær. Her er rike, bortskjemte, selvforherligende mennesker; her er satire, karikatur og karakterdrap; her er en forfjamset advokatfar og hans bitre datter – og her er enhjørninger.

Elliot (Paul Rudd) og datteren (Jenna Ortega) er på vei til farens meget viktige møte med en meget rik og meget syk mann, i dennes avsidesliggende hyttepalass. På veien dreper de en enhjørning. Ved et uhell, naturligvis. Før enhjørningen dør rekker datteren akkurat å ha en emosjonell-intellektuell kommunion med den (via hornet dens), noe som skaper en vedvarende kontakt med fabeldyret. Som i denne filmen altså ikke er så «fabelt» likevel. Noe som igangsetter hendelser så fantastiske at man tidvis blir sittende og måpe. Og le.

At filmskapere (og kunstnere generelt) gjør bruk av det fantastiske, eventyrlige, metaforiske for å si noe pertinent om den virkelige verden er slett ikke nytt. Ei heller at de blander fantasi og virkelighet sammen til en ny verdensforståelse. Når slike grep fungerer som kunstneren intenderer kan de åpne publikums øyne for sannheter de ikke tidligere kjente til.

, men den har mye artig å si om rike menneskers opplevelse av sin egen fortreffelighet, rikes evne til å rettferdiggjøre nesten hva det skal være, og rikes måter å behandle sine ubemidlede bekjente (for ikke å snakke om sine ansatte).

Siste akt tar så fullstendig av at filmen mister litt av grepet om begivenhetene, men alt hentes tålelig godt inn til slutt.

 holder seg i virkelighetens verden, men skjener nokså fort nokså langt ut i det ekstreme. Som enkelte vil vite fra første film om den autistiske regnskapsføreren/leiemorderen Chris (Ben Affleck), foregår det mye på imponerende høyt hi-tech-nivå hver gang Chris får hjelp av sin «engelske venninne» Justine – en praksis som i oppfølgerfilmen er tatt enda et par, tre skritt videre.

Så er også forholdet mellom Chris og broren, Braxton (Jon Bernthal), og denne gang er det attpåtil bakt inn litt humor – men i et langt mer generisk plott. Borte er mye av den spesielle sjarmen ‘eneren’ hadde: Ikke bare fordi Chris og filmens handling var nye for oss, men også fordi den var kledelig tilbakeholden. Filmskaperne bak begge 

-filmene ser ut til denne gangen å ha hatt litt mindre tro på historien, og derfor følt et behov for å krydre den med ekstra slemme og skumle skurker, og enda mye mer smell og bang.

Underholdende er det fortsatt, det er bare ikke like givende som sist.

, som den skal hete på norsk) – som tar for seg en uhyrlig hektisk dag i et restaurantkjøkken på Manhattan, og hvorledes en slik arbeidshverdag former livene til dem som jobber der.

Forhåpentlig dukker det opp en egen omtale av den i løpet av uken.

I tilfelle du ikke fikk nok krim i påsken og i tilfelle du ennå ikke har sett 

, tar jeg med et par setninger om den også:

Sjelden ser jeg så fiffige, fengende, fengslende underholdningsserier som dette. Honnør til serieskaper Paul William Davies, alle skuespillerne og Netflix: Dette er gøy!

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Tore Gjerdrem

Alle artikler

Nyhetsbrev: Dufteksplosjon av heftig sitrus og røykfylt lær

Fem i bagen med DJ Fosterstilling

Chromakopia i Byhallen

Fem i bagen med DJ Niilas

Nyhetsbrev: Lyden av byen; vår

Nyhetsbrev: Livets skissebok

Fem i bagen med DJ Ost

Fem i bagen med DJ g-HA

Nyhetsbrev: Art house-påske

Fem i bagen DJ Sissyfus aka Center of the Universe