Det korte, enkle, brutale svaret er at vi simpelthen ikke 

 dekke alt. Men vi kommer et ganske godt stykke på vei, og starter for enkelhets skyld med våre tilkortkommenheter:

 (av Mari Storstein) ser ut til å være en velspilt og engasjerende fortelling basert på virkelige hendelser – hvor en ung kvinne som har levd hele sitt liv i rullestol og som endelig skal bo for seg selv (som universitetsstudent), i stedet blir plassert på institusjon. Og altså opplever sin første kjærlighet.

Selv om det filmatiske uttrykk (ifølge responsen under Tallin Black Nights Film Festival) lider litt under en TV-lignende estetikk og selv om enkelte poeng blir vel tydelige, scorer 

 høyt på autentisitet, empati, engasjement og godt spill, og anbefales varmt - mens iTromsø (efter TIFF) triller en sterk femmer på terningen.

 forsvant også for oss. Men siden den er laget av Baz Luhrman og klippet sammen ved bruk av plenty med tidligere usette konsertopptak, har vi tro på den.

Når den i tillegg har mottatt særs gode omtaler over dammen, hvor så godt som alle gjør et poeng av at filmen er laget for IMAX, og minner oss på at Elvis Presley er en av tidenes aller største musikalske entertainere, da 

 vi at dette er en konsertfilm det er verdt å få med seg. Kjøp billett til den største salen og det største lerretet du kan finne, og se frem til 90 heseblesende høyoktankonsertentertainment-minutter.

Når det gjelder de filmene vi faktisk har sett, er det særlig én som stikker seg frem: den doble Cannes-vinneren (regi og mannlig hovedrolle) og firedoble Oscar-nominerte (film, hovedrolle, casting, fremmedspråklig film) 

Den tar oss med til Brasil i 1977, hvor vi møter Marcelo (Wagner Moura) på hans vei mot et trygt gjemmested og en jobb som kan sikre ham et bevis på at hans døde mor faktisk levde – samt en sjanse til å forlate landet sammen med sønnen.

Akkurat hvorfor disse tingene er så vanskelige å oppnå for Marcelo, og hvorfor han er på flukt fra noe eller noen, er lenge uklart. Men ikke på klønete vis. Regissør og manusforfatter Kleber Mendonça Filho klarer på mesterlig vis (med svært god hjelp av den fantastiske fotografen Evgenia Alexandrova, samt Wagner Moura og resten av det eventyrlig gode ensemblet) å holde oss akkurat informert nok til å henge med, til å ane konturene av noe stort og innviklet, til å bare 

: Brasil var på denne tiden et autoritært og gjennomkorrupt diktatur, styrt av kynisk-griske rikinger som slapp unna med nesten hva som helst, godt hjulpet av militariserte styrker av alskens slag og et regime som endret lover og regler over en lav sko og efter eget forgodtbefinnende (dette minner deg kanskje om en eller annen nasjon av i dag?), mens den jevne borger levde i frykt for å bli angitt, spionert på, fengslet, torturert og drept.

Efter hvert viser det seg at Marcelo er del av et landsdekkende undergrunnsnettverk, eller en slags motstandsbevegelse om du vil, men hvilket ledd i den hemmelige kjeden han er holdes fra oss til langt ut i denne nesten to timer og tre kvarter lange filmen – til uhyggelig god effekt. At den røkende, gamle damen rett ovenfor er et viktig ledd, røper vi her og nå. Men særlig mer sier vi ikke.

Annet enn at vi får møte fæle og fine og flotte og forferdelige mennesker. Leiemordere, sadister, fascistiske industriherrer, journalister, kinomaskinister, byråkrater og politimenn. Vi får se vold og sex og blod og gørr. Og frykt, angst, sinne og heltemot. Ispedd litt humor, varme, hengivenhet og kjærlighet.

Vi får se så tydelig at vi kan føle i vår egen kropp hvor viktig det er at noen står opp mot overmakten, at noen ofrer seg (eller i det minste tar store risker) for fellesskapet, og at hjelp kan komme fra de mest usannsynlige steder. Og også død og fordervelse kan komme brått på.

 er en overveldende troverdig skildring av en fabelaktig-fryktelig historie hvis ben er så åpenbart plantet i en forgangen virkelighet at den griper skikkelig tak i deg. Dessverre ble jeg vristet fri fra dette grepet på grunn av en kontinuitetsfeil i en av filmens sterkeste sekvenser. Om du har litt flaks (les: er av en litt mer ‘normal’ kinogjenger-type) legger du ikke merke til nevnte feil i det hele tatt. Og uansett henter filmens epilog inn nesten alt av det tapte, så dette er en film du bare 

Til alt overmål er Wagner Moura eksepsjonell i hovedrollen, Udo Kier briljerer i sin siste viktige filmrolle, musikken og tidskoloritten er perfekt, handlingens struktur er pirrende smart – og heten, svetten, taktiliteten i opplevelsen sitter i lenge efter at filmen er over.

Ukens andre store prisvinner og Oscar-favoritt er den erkebritiske 

, som tar for seg muligheten for at Shakespeares mest kjente skuespill, 

, var inspirert av Shakespeares tap av sønnen Hamnet.

Skjønt, erkebritisk er kan hende ikke ordet, idet filmen er regissert (og delvis skrevet) av kinesiske Chloé Zhao, mens irske Jessie Buckley og Paul Mescal spiller hovedrollene. Uansett kan 

 by på en meget spennende historie, fortalt via uvirkelig flott foto og skuespill, pepret med gripende scener og sekvenser.

Beklageligvis er den også et par hakk for gjennomkontrollert, -instruert og -iscenesatt, noe som gjør at enkelte øvrige scener og sekvenser oppleves som så tilgjort at de river benene vekk fra flere av de gode og gripende.

En god film er dette like forbannet, bare ikke så uforglemmelig god som enkelte vil ha det til.

 film, som faktisk er minst like god som mange kritikere vil ha det til, er den über-sjarmerende og imponerende troverdige dramedien 

Filmen er skrevet av Will Arnett (bildet) og Bradley Cooper (som har regien), sammen med Mark Chappell (som skapte og skrev serien 

, som hadde Arnett i hovedrollen) – og er inspirert av historien om den engelske komikeren John Bishop, som midt i en skilsmisseprosess endte opp som standup-komiker efter å ha satt seg på liste for en ‘open mic’-kveld, mest av alt fordi han ikke ville betale £4 i cover charge

 er historien/filmen transportert (eller transponert, om du føler deg finurlig) til USA; denne gang til New York. Her (rettere sagt: i en forstad til NY) bor Alex og Tess (Will Arnett og Laura Dern) med sine to ti år gamle sønner.

Allerede idet filmen åpner blir det klart både for dem og oss at det er på tide å avslutte ekteskapet, en prosess som starter på tilforlatelig og vennlig vis. Alex flytter ut og har guttene i helgene og enkelte ukedager (sånn cirka), mens Tess blir boende i huset og har guttene mesteparten av tiden. Tess lurer på å gå tilbake til volleyballkarrieren (nå som trener og ikke som utøver), mens Alex har sin finansjobb. Penger er med andre ord ikke et presserende problem, og grunnen til at Alex havner nede i kjelleren på en standup-klubb har lite med ambisjoner eller behov å gjøre. I hvert fall den første, rare kvelden.

 å stå på scenen. At det føles godt å gjøre sin triste situasjon om til noe morsomt, noe folk ler av; noe han selv kan le av. Men siden han hverken trenger en ekstrainntekt eller ser på standup som en fremtidig karriere, forteller han absolutt ingen om de nattlige komiklubbrundene, de nye komikervennene (som fremstilles av virkelige standupkomikere) – eller om at han bruker stadig mer av sin fritid til å tenke frem festlige måter å fortelle vitser og historier på.

I tillegg til dette nye livet, er han og Tess (overfor venner o.a.) fortsatt et par. De simpelthen orker ikke deale med alt forklaringsmaset. Noe som selvsagt skaper en del stress og mas og misforståelser. Særlig når også Tess tar noen prøvende steg ut på datingmarkedet.

Mye i denne filmen er artig. Tidvis er den direkte morsom. Men først og fremst er den ektefølt og varm. Innimellom blir den litt tøvete og ikke alt vi er ment å le av fungerer like godt. Men det genuine, det gjenkjennelige og det relaterbare trumfer alt.

 merkelig lavmælt og ikke på langt nær så ambisiøs som 

. Men hva så? Denne filmen er til å kose seg med, glede seg over og bli litt varm inni seg av. Og selv om nesten alt (bortsett fra cover charge-elementet og at han er Liverpool-fan) er endret, overdrevet eller veldig pyntet på, er det litt gøy å tenke på at noe ganske så lignende faktisk skjedde.

Fiffig bruk av ‘Under Pressure’ har den også.

Siste film ut i denne omgang er også ukens overraskelse: En Jason Statham-film som fenger på mer enn et rent overfladisk nivå. 

 (som det var populært å si en gang på åttitallet): Statham hadde hovedrollen i 

, som hadde mer enn kun tilløp til dybde, men den var tross alt en Guy Ritchie-film, ikke en Jason Statham-film (hvor han – og ikke regissøren – er stjerne, gallionsfigur og den som forteller publikum hva de har i vente.)

Følgelig forutså jeg ikke at jeg skulle komme til å bry meg det minste om hvordan det kom til å gå med Jason eller vennene hans. Eneste grunn til at jeg tok meg tid til å se filmen var at jeg følte meg fysen på uforpliktende, useriøs, uviktig action.

 en litt annen film enn vi vanligvis ser Statham i. Nøkkelordet i foregående setning er riktignok «litt», og hvis man tar et steg tilbake og ser nøkternt på handlingskurven, ser man at plottet er skåret over nokså nøyaktig samme lest som de aller fleste andre Statham-filmer man har sett. Men visse forskjeller finnes altså.

 og ‘de andre’ ligger i progresjonen og kaliberet på birolleskuespillerne, og kommer til uttrykk omtrent på denne måten:

Mason (Statham) og hunden hans bor på en liten øy ytterst i de skotske Hebridene. En fiskeskøyte leverer varer ukentlig og Mason har ingen direkte kontakt med omverdenen, inntil han ad dramatiske omstendigheter må ta seg av en skipbrudden tenåringsjente ved navn Jessie.

Jessie (spilt av nykommerstjernen Bodhi Rae Breathnach, som hadde rollen som eldstedatteren i 

) er skadet og trenger pleie, og kommer efterhvert ‘under huden’ på Mason. Mot Masons vilje, naturligvis. Men selv derefter går det overraskende lang tid før omverdenen banker på døren.

Hvorfor, hvorledes og den slags går vi ikke inn på her. Vit bare at Bill Nighy, Harriet Walter, Naomie Ackie og Daniel Mays dukker opp; at 

 byr på langt færre superkoreograferte slåsskamper enn den gjengse Statham-film, og at nesten uansett hvordan du tror filmen ender så har du bare nesten rett. Samt at jo mer vi tenker på det, ser vi at det nok er Bodhi Rae Breathnach som utgjør den største forskjellen.

Idet vi runder av ukens hovedtekst, åpner vi dokumentardøren på vidt gap og meddeler at: Fra 2. til 8. mars arrangeres nemlig 

 dokumentarfilmfestival på Vega og Cinemateket.

Der serveres et utall filmvisninger, diverse regissørbesøk, panelsamtaler og intervju – m.m.

Aller helst bør du ta deg tid til å sjekke programmet selv, men siden vi er slik en leservennlig gjeng her på bruket trekker vi likesågodt frem følgende godbiter:

 kommer på besøk og har med seg portrettfilmene 

 – og stiller til Q&A efter samtlige fire visninger, torsdag 5. mars.

 (om politisk motstand og politiske fanger i Russland i dag) vises 3. og 6. mars.

 (et innsideblikk fra helvetet i Gaza) vises 6. og 7. mars.

Ukens blandede bilder – 260226

Solveig Sørbø er blant de mange unge norske komponistene man gjerne skulle sett oppført oftere på norske scener, slik er det bare. Men da må man ta saken i egne hender. Sørbø, som også har vært en viktig radio-formidler av speida musikk av alle mulige former, kan i kveld møte et utsolgt Parkteateret, da det er norgespremiere på 

 Dette er noe så sjelden som en norsk indie-opera, og som oppmerksomme lesere forstår, tar den utgangspunkt i Maria Kjos Fonn’s gufne men populære roman. Enda bedre! Historiske verk har en enorm tiltrekningskraft på dagens publikum, men vi trenger holde fast i samtiden også. Om enn en temmelig dyster variant av den, som her.

— Noen kan bli syke. I en liten, uavhengig produksjon som denne er dette ekstremt sårbart. Ingen understudies her akkurat!

Hvorfor ønsket du å lage opera av denne romanen, eller hvordan kom samarbeidet i stand?

— Jeg intervjuet Maria om musikken i boka som del av programmet Solveigs Speisa Musikk. Jeg hadde allerede en idé om at jeg ville skrive en opera og ante at 

 kunne egne seg. Det skulle vise seg at den egnet seg enda bedre enn jeg hadde skjønt da, for Maria lot seg også rive med. Handlingen med jenta som trekkes mot avgrunnen, med mye drama på veien og et mulig dødelig utfall, er jo melodramatisk og operatisk passende. Jeg var tydelig klar på at det måtte bli 

 versjon, for jeg syns religiøse og makabre ting er mye mer inspirerende musikalsk sett enn lange dialoger i Brugata.

Satt forfatter Kjos Fonn ved siden av deg da hun skrev librettoen, samarbeidet var tett?

— Noe av tiden gjorde hun det! Det gikk med ganske mange kopper kaffe og vodka. Noe av tiden var det jeg som satt lenket til Mac’en og sendte ting fram og tilbake. Jeg diktet også libretto innenfor operaens univers.

Fortell litt om ensemblet og sangerne og hva det er de bringer til torgs.

— Jeg må skryte litt av Ensemble Oslo. Dette er noen av byens beste frilansere, håndplukket av Hans Petter Mæhle. Det er ikke lett å spille 85 minutter helt ny musikk. Det er endel doblinger og triplinger av instrumenter som krever presisjon, blant snnet. Solistene er megagode. Ivar Magnus Sandve er skikkelig god i rollene som den slibrige sanglæreren og den shabby rockeren. Mange nyanser og et stort skuespillertalent! Vakker stemme også. Johannes Aas har en vanvittig vakker og mørk stemme og går inn i rollen som den destruktive underbevisstheten «D». Stor musikalitet. Jeg er helt forelsket i Siv Misunds tidvis metallpregede dybde, og tidvis iskalde og fyldige stemme. Hun har dessuten gitt meg en dypere forståelse av «moren» som hun tolker på overbevisende vis. Også i rollen som Den sørgende synger hun virkelig hjertet ut. Og selvfølgelig Susanna Wolff som har hovedrollen som Elise og vrenger sjela og synger rusa, villt, aper etter barokk, synger sint, hennes karakter har litt av en reise, og Susannas stemme er dramatisk nok til å bære den. Og barnestjerna vår Sofia Neacsu da, som rører meg til tårer. Det er en veldig stor og krevende rolle for et barn, som hun gjør med bravur! Hans Petter Mæhle holder det hele sammen, er utrolig imponerende hvordan han har kontroll på hele arkitekturen live! Det ble som vanlig lite prøvetid, og den har han forvalta med lunhet, glimt i øyet, og stramme tøyler.

Klarer du å se det utenfra og beskrive stilen på

— Det er relativt melodisk og man kan etter noen lyttinger synge med på deler av det, eller i hvert fall kjenne det igjen. Noen deler har et mer avansert klangspråk og skjeve taktarter. Og det er mange referanser og inspirasjoner i det. For eksempel er det en sats der strykerne spiller noen luftige glissandier som kan minne om Brittens 

, og det er en annen sats som lyder som en slags rockelåt i operadrakt. Det er også deler som er ganske harmoniske, men som har toner og klanger som går på tvers av forventninger og gir et hint om at noe ikke er som det bør være i fortellingen.

Er det viktig å ha det på et rockekonsert-sted som Parkteatret?

— Det var de som ville ha oss! Og jeg liker det. Det gjør det tilgjengelig også for folk som ikke går jevnlig i Bjørvika. Og de er så gode der, så vi føler oss godt ivaretatt. Gleder meg til hva lystekniker finner på, de som jobber der er jo veldig musikalske og er drevne i å legge fett lys på konserter!

Hva er det med opera-formatet som gjør at det kan pirke bortpå sjelen selv til det moderne mennesket i 2026?

— Stemmen er en nøkkel. Vi har speilnevroner som gjør at vi merker på kropp og sjel hva sangeren føler. Opera kan, som film, komprimere hele liv til en time eller to. Da får man en berg og dalbane-reise gjennom livet i revy frem til lyset/mørket i enden av tunnelen. Jeg har lagt inn ting i musikken som jeg har hatt i meg i tjue år. Opera er så konsentrert, og det er kanskje også noe med katharsis, at vi får oppleve noen ekstremer der som vi ikke får i våre små hverdagslige liv. Hverdagen er jo klippet vekk, og igjen står konsentrerte øyeblikk av barndom, søvn med hint om evig søvn, dop, vill kjærlighet, fanatisk tro med martyrfantasier, drøm eller død. eg er utrolig spent — og vi er alle veldig slitne.

Solveigs sang

God søndag! OL er straks over og etterlater seg en viss tomhet, men vi gir oss ikke. Kort søndagsbrev i dag, der vi møter komponist Solveig Sørbø som er spent foran kveldens norgespremiere på 

, og får beskrivelser av fem uhyre fristende låter som ligger i bassist Nikolai Hængsle hjerte nær. Og så finner vi gode og mindre gode grunner til å gå på kino - det foregår mye hele tiden, filmer går en kort periode, det er festivaler, og i det hele tatt.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Den nydelige bassisten spiller med Needlepoint på John Dee onsdag.

Om du er på mer enn cirka syv konserter i året, skal det godt gjøres å ha ungått Nikolai Hængsle, en av norsk rock og jazz’ fremste bassister, både hva angår «ruller og går», funky snert eller sofistikert melodiøsitet. Gjorde seg først bemerket i Big Bang, senere enda mer i jazzrockband som Elephant9, Steamdome, i Knut Reiersruds mest spennende band, han har spilt soul og funk, og i det hele tatt. Alltid kledelig antrukket i rutete skjorte. 

Han er faktisk med i så mange prosjekter at han forleden år fikk pris som tidenes mestselgende musiker på butikken Big Dipper. Det aller fineste prosjektet, det meget groovy og følsomme og poetiske og melodiske prog/vise/psych/rock—bandet Needlepoint, har konsert kommende onsdag på John Dee. Prøv den! Bjørn Klakegg på gitar, sang og tekster/låter er minst like unikt fin. Hængsle er en utpreget musikkfreak med en varm entusiasme, og lot seg ikke be lenge før han leverte fem låter i en relevant bag før onsdagens konsert.


«Where Will You Run «er en av flere herlige friskuser på Walter Hawkins (forsøksvis) sekulære solo-debut i 1972 etter å ha sluttet i storebrorens band Edwin Hawkins Singers og før han igjen gikk all in med gospel og Love Center Choir. (Sjekk ut, hvis man kan leve med budskapet, 

 fra Love Alive (1975) for en hinsides build-up.) Produsert interessant nok i et CCR- og Grateful Dead-relatert miljø av Merl Saunders og Tom Fogerty. Noe av det jeg elsker med gospel er hangen til en skikkelig, skikkelig god vamp (dvs. som sistedel i en låt introduseres et repeterende riff med tilhørende omkved som gjerne stackes suksessivt for maksimalt suggesjon og løft) - så også her. Helt vilt fett! Bay Area gospelrock!


Når man har fem barn skal det ekstraordinær innsats til for å unngå at algoritmer og «mest spilt»-lister blir tuklet med i uheldig retning, og ikke at jeg egentlig er så hypp på å dra sånt inn for å underbygge et poeng, men denne låta er altså den #1 mest spilte låta 

 i digi-tjenesten min. Forundrer ikke meg om noen hører Free Design mest som naivt og for snilt, men for meg har søskenflokken Dedrick verdens vakreste vokalharmonier med et helt utrolig «high» - som regel akkompagnert av et perfekt, lett og funky beat. Bare hør på det nærmest bevissthetsutvidende koret i outroen på «Love Me». Bonus: den utvalgte låta er nest siste spor på 

, og tåler i mitt tilfelle tydeligvis uendelig med repetisjon, men hvis anledning, la nåla vandre videre inn i episke «


Det definitive høydepunktet på en ellers litt ujevn skive. Er ikke så begeistret for begrepet supergruppe (enten ironisk og nedsettende eller uironisk og individfokusert - sier meg jo ingenting), men dette er altså en såkalt supergruppe med det musikalsk geniet Jack Bruce (som nylig har oppdaget heroin) og gitarist Leslie West og trommis Corky Laing fra fantastiske Mountain (som er i oppløsning pga rus og annen slitasje). Mao, mye drugs på de kara på den tiden, og det kan jo gå begge veier, men akkurat her klaffer alt og vi snakker seriøs synergi. Vakker, rik låt sjelfullt sunget og (sannsynligvis hovedsaklig) skrevet av Bruce, for et refreng! Min personlige peak i låta, der hvor hyttende fingre og lufttromming går opp i en høyere enhet av fysisk uro og eventuelt andre familiemedlemmer i rommet blir matte i blikket, er den klagende gitarsoloen med en enorm oppbacking fra underkjente Laing (fader som jeg elsker spellinga og beatet hans i Mountain!) og det enorme koret og inn i det siste refrenget. Aiaiai. Får også lyst til å snakke om Felix Pappalardi nå, som i likhet med Bruce er en favorittbassist/-vokalist, men sjekk heller ut f.eks 

 og vit at Pappalardi i tillegg til å skrive og synge de fineste låtene + produsere skivene til Mountain, også produserte størsteparten av Creams diskografi + 

Valkyrien Allstars: «Er du ensom har du meg»

 i 2020 fikk jeg meg et nytt favorittband. Hadde jeg fulgt litt bedre med burde jeg ha skjønt at det var noe voldsomt i gjære med låter som «Down for whatever» og det ti minutter lange mesterverket 

 på den foregående skiva, men nå hadde synergien virkelig tatt fart i gjengen. Progressive og harmoni-sterke låter med tekster jeg kan relatere meg til, og fineste samklangen jeg kan tenke meg av tre vokalister som alle gir meg gåsehud på sine solo-vers. I fjor fulgte de opp med det som lett ble fjorårets album (uansett hvor eller hva) for min del, og den utvalgte låta er den jeg har satt på flest ganger. Her er det felespiller og den ekstremt hippe tenorgitaristen Erik Sollid som synger lead, og stemmen treffer meg faktisk ikke helt ulikt en annen favorittvokalist, Kerry Minnear fra Gentle Giant. Valkyrien og Dungen er nok de to kontemporære artistene som beveger meg mest.


Min musikalske oppvåkning for afro-amerikansk musikk gikk hånd i hånd med at jeg i 15-16 årsalderen begynte å øve mer på bass istedenfor gitar. Via Aretha Franklin oppdaget jeg Chuck Rainey, som vel fortsatt er aller øverst der oppe for meg, og i en pre-internett tilværelse og uten bekjente med såå dyp kunnskap ble f.eks det å finne skiver han (og helst i lag med Bernard Purdie og Cornell Dupree) hadde spilt på som en skattejakt. Og det er klart, det er blitt spilt på litt av hvert, det er ikke 

 jazzfunk som inspirerer kan du si, men å komme over den plata her var helt gull. Jeg føler på at jeg kanskje har pushet «Woman in the Window «vel mye i livet, og det finnes plenty megainspirerte tracks med samme gjengen, men akkurat det her er så ufattelig livsbejaende at det fortsatt kan og bør inntas daglig.

Det er vinterferie nå, noe denne teksten bærer preg av. Like fullt har vi funnet frem til to reale godbiter.

For snart tredve år siden var fire skolevenninner med på noe slemt. Skikkelig slemt. «Brenne ned huset for å fjerne alle bevisene»-slemt, faktisk. Tre av venninnene er fortsatt på talefot, men den fjerde – hun som på mange måter var grunnen til at det gikk så galt som det gjorde – har forsvunnet fra livene til de andre. Helt til nå.

Plutselig en dag får de nemlig vite, midt oppi alt annet som skjer i de mer eller mindre kaotiske livene deres, at Greta (‘den fjerde’) er død. Selv om, eller kanskje fordi, de fortsatt ikke klarer å snakke åpent om det som skjedde for tredve år siden, synes de at de må delta i begravelsen, som skal avholdes i avsidesliggende County Donegal, nordvest i Ulster – en avgjørelse som skal vise seg å lede dem inn i en ekstraordinært komplisert og stadig eskalerende affære.

Ikke bare blir de forfulgt av et kobbel med tilsynelatende psykisk og/eller emosjonelt uheldigstilte kvinner, de møter også en kjekk bilmekaniker (som dessuten er politikonstabel), en hotellvert som umulig kan være så vimse-rørete som han fremstår (eller kan han kanskje det?), en kombinert bensinstasjon/storkiosk-ekspeditør med Downs syndrom og et dårlig kamuflert ønske om å bli en stor privatdetektiv – samt en bemerkelsesverdig lite lun og imøtekommende enkemann (efter Greta), som også fungerer som områdets politimester.

Når det i tillegg viser seg at noe er fullstendig ‘off’ med hele begravelsen, når avdødes svigermor fremstår som legemliggjørelsen av skumle hensikter – og det stadig dukker opp hint og referanser til det vonde som skjedde i skoletiden, samt noe merkelig som skjedde i Portugal nå nylig – går det ikke bedre enn at alle planer, delplaner og reserveplaner til stadighet må forkastes, omarbeides eller justeres. Uten at det ser ut til å gå særlig bedre av den grunn.

På toppen av alt har de tre kvinnene kompliserte familieforhold på hver sin kant (en potensielt utro ektemann og tre umulige sønner; en syk og dødsfiksert mor; en urimelig usexy forlovede som ikke ser ut til å plukke opp selv de minste hint om hvor dårlige utsikter det forestående bryllupet har), samt en egen evne til å drikke seg fulle på feil tidspunkt.

Kvinnen bak serien, Lisa McGee, har tidligere skjenket verden 

. Har du sett den serien, bør du kunne ane sånn cirka hvor i tv-landskapet denne serien ligger. Bare vit at det nå er snakk om én sesong, åtte episoder, ett plott (samt en drøss med subplott, når sant skal sies) og en rimelig høy krimfaktor. Humoren ligger dog på nokså nøyaktig samme nivå, så at tv-sofaen fort vil fylles med lune smil, lette lattertriller og gledesfylte fjes er svært sannsynlig.

Serien du nå har lest om – og som vi anbefaler på det aller varmeste – heter 

Dersom du er blant dem som koser deg i byen i stedet for å dra til fjells, bør du i disse dager benytte deg av sjansen til å se 

. Den vises på Klingenberg 1 – i 70 MM-utgave.

Audun Vinger

Jon Hagene

Heroin-opera, groovy rock og nye filmer

Fem i bagen med Nikolai Hængsle

Ukens blandede bilder – 200226

God lørdag
Hvem hadde trodd at OL skulle bringe så mye glede og god gammeldags uskyld i en dekadent tid? Hyggelig opplegg, kanskje fordi det går på NRK og dermed får et lite snev av nasjonalt leirbål? Dessuten går det an å heie på andre enn norske utøvere, da.

Om du ikke liker sport eller eier en tv, går det an å se den voldelige, overstyrte, destruktive, romantiske og symboltunge soft porn-filmatiseringen av Wuthering Heights på kino. Det vil si, om du først skal på kino kan du godt velge en annen og bedre film, men i teorien er vi glad for alle kinobesøk. Den er altså ganske teit, men også veldig fin å se på, på grunn av Jacqueline Durrans kostymer og Suzy Davies’ design. Knuste svale-egg, tapet inspirert av Cathys hud og føflekk, erigerte hengingsofre, og mye, mye mer. Merk også en erotisk ladet pop-up bok.

Charli XCX har laget mye sterk musikk til filmen, men det største som foregår for ørene er jo helt klart de to gangene vi hører gripende engelske folketoner. Det er nærmere bestemt 

 av den rystende vakre og romantiske «Dark-Eyed Sailor» (en snill Heathcliff). Hør den her, og ta også med Steeleye Spans herlige folkrock-utgave 

Det er i det hele tatt moro med hvordan slike gamle klassikere kan oppleves så vidt forskjellig fra bruker til bruker. Og hvordan boken kan selges på mange forskjellige vis. Jeg plukket med meg en pocket-utgave av Emily Brontës roman fra 1847 som ga veldig mixed signals: den utkommer på det gamle raddis-forlaget Pax, har en ryggvendt dame kjent fra mange løkkeskrift-romaner som omslagspryd, og den er utstyrt med en blurb fra landets fineste og mest avanserte litteraturkritiker Henning Hagerup. Jeg likte det litt. Les romanen, den er ganske rar, men dette er tiden for å grave seg ned i klassikere.

Det er Valentines day i dag, visstnok. Et fint sted å markere den er på klubben Hør Hør i tjukkeste Storgata - der er det Thomas Eiene og Lars Martin Dahl som står bak platespillerne i kveld med verdens beste soul og tilstøtende sofistikert musikk under navnet Romantic Journey.

På Kulturhuset (lenge siden jeg har vært der) er det en nydelig festival som heter 

, arrangert av studenter ved Norges Musikkhøgskole, og med band som også kommer fra andre steder. Høy kvalitet, mye soul, folkemusikk, jazz og funk med interessante vinklinger. Det starter med Rigla kl. 16 og går slag i slag utover - her er det musikere som allerede har gjort seg bemerket og som vil gjøre det enda mer i årene som kommer.

Det er også en fin helg for Kunstnernes hus - fint inne og sol-utsikt ute. Fredag åpnet 

 «No Master Territories: Feminist Worldmaking and the Moving Image», som fokuserer på dokumentarfilm og andre levende bilder, hovedsaklig skapt mellom 1970 og 1990-årene. En bred vifte av internasjonale kunstnere er representert. I tillegg til filmer og videoer er det også andre typer kunstverk, dokumentasjon og prosess-arbeider med. Feministisk orientert kunstfilm - det må da være svært, svært nødvendig motgift til hva som dominerer i nyhetsbildet for tiden. Sett av tid.

Her forteller artist Torgny om fem ting som har vært en inspirasjon i arbeidet med hans nye soloalbum Air Mail.

Ideen til Torgny Amdams personlige og historiefortellende album 

 fikk han etter å ha funnet brev han skrev til moren sin da han var utvekslingstudent på USAs vestkyst, som 17-åring i 1991.

For det første var det kanskje ikke så enkelt som han fortalte den gangen, faktisk ganske dramatisk for en ung mann, og ser vi ikke ganske forskjellig på virkeligheten, selv når vi er i god kommunikasjon?

Torgny er, ved siden av viktig musikkorganisasjonsarbeid, noe av en outrert kunstpop-artist i sine soloprosjekter. Og har som mange sikkert husker bakgrunn i, blant flere, hardcore-bandet Amulet (fun fact er at jeg booket dette bandet ganske tidlig i karrieren til rockebaren Last Train, et sted som veldig fort gikk tomt for Coca-Cola siden knapt noen i publikum drakk alkohol. Det tok en stund før slike band ble booket igjen). Han gjør også en strålende innsats som rocksanger i bandet The Fun Stuff som har ca én konsert annethvert år, det han gjør en spesielt god Roger Daltrey.

 er tonen en litt annen. Ja det er punk og tilløp til disonnant hip hop her, men først og fremst er låtene basert på rolige spoken word-partier der Amdam resiterer tekster. Blant gjestemusikere finner vi en av de fineste gitaristene og lydmalerne i byen idag: Iver Armand Tandsether, kjent fra Mall Girl, Tigerstate etc. Kledelig.

Det er også laget en veldig flott og vemodig 

 til den fine låten «I Don’t Handle This Very Well», der mye found material, egne arkivopptak og mer tilfeldige gamle videoer i forskjellige formater er gnidd sammen til et rørende stykke minnearbeid. Se selv her.

Vi ba Torgny plukke ut fem verk som hadde inspirert ham under mekking av den nye musikken.

Chief Keef: «Ain’t Gonna Happen»
(låt, Glo Gang/RBC Records 2019)


— Vi snakker pianolicks og bekjennelser. Det er noe rent og ærlig ved dette, i mine ører. Oppe i denne skyen av weed finnes det et eksistensielt alvor. Vi sitter igjen med en opplevelse av noe sorgtungt og PTSD-preget. En annen låt i Keefs katalog jeg har hørt mye på, er «I Don’t Think They Love Me». Og nå slår det meg at en av titlene på min nye skive er «I Don’t Handle This Very Well». Og jeg registrerer også at åpningssporet på den nye skiva mi, «A Working Class House» kan plasseres i 

Joanne Robertson: «Blue Car»
(låt, AD 93 2023)


— En konsekvens av Robertsons utstrakte bruk av klang og improvisasjon er at lytteren inviteres til å dikte opp sin egen versjon av teksten. Det går nemlig ikke an å høre nøyaktig hva hun synger, bare enkelte ord her og der. Først forsøkte jeg å google teksten, men den finnes ikke. Man vet jo ikke engang om det eksisterer en offisiell versjon for artisten selv. For noen måneder siden prøvde jeg faktisk å skrive ned teksten slik jeg hører den. Låta representerer en helt spesifikk form for melankoli for meg, uten at jeg trenger å si noe mer om det. Anyway, jeg har alltid likt rakrygget kvinnelig vokal uten innyndingsambisjoner. Jeg har jobbet mye med vokalist Maria Due på platene mine, og jeg synes Robertson har noen av de samme kvalitetene.

Alan Vega - Infinite Dreams
(biografi, Backbeat Books 2024)


— Dette er en bok alle musikkinteresserte bør lese. Hva betyr det å gå 

? Den visjonære Suicide-vokalisten skrives frem med kjærlighet, innsikt og overraskelser. Vi får et innblikk i en kompromissløs kunstnereksistens i et mindre gentrifisert New York enn dagens Starbucks-Manhattan. Intet annet kulturprodukt har gitt meg en sterkere New York-følelse, det måtte i så fall være noe ala 

 (Bob Fosse). Alan Vegas liv og virke formidles med stor kjærlighet og respekt av Vegas enke, medforfatter Liz Lamere. Kjærligheten dem imellom dirrer i teksten. Bruce Springsteen har skrevet forordet, men det er bare en fun fact sammenlignet med resten av boka.

Sun Kil Moon: Benji
(album, Caldo Verde Records 2014)


— Det er noe med de lange tekstene og fortellerstilen på dette albumet som har vært inspirerende for meg i mitt virke. Helt siden låta «Elegy for Hassan» fra 2017 har jeg beveget meg i noe av det samme landskapet. Åpningssporet «Carissa» er en vill familiefortelling, sår, vakker og sjokkerende. Neste spor, «I Can’t Live Without My Mother’s Love», er så direkte og inderlig at det som på papiret kunne blitt en flau sentimental hyllest, i stedet fremstår desperat, sårbar og farlig. Mark Kozelek, mannen bak Sun Kil Moon-navnet, er også innom ABB i «Pray for Newtown», en låt om vold i Amerika. Sun Kil Moon har en egen evne til å mane frem Amerika i sangene sine, «Third and Seneca» er et tidligere eksempel. Denne skiva vil, tror jeg, stå igjen som et mesterverk i skjæringspunktet mellom historiefortelling og melodi. Og hva handler den egentlig om? Døden, selvfølgelig.

Tirzah: Trip9Love…???
(album, Domino, 2023)


Min absolutte favorittskive fra de siste årene – som også ga meg styrke og inspirasjon til å starte arbeidet med Air Mail. Etoset og sounden på denne plata har vært viktig for meg. En rå skive trenger ikke å være så “stor”. Det er i kongstanken og i produksjons- og komposisjonsgrepet at kruttet ligger. Som kjent kan man skrive en fantastisk roman om en sytråd eller et rumpehull. I dette tilfellet handler det “bare” om et skeivt piano og en distet gitar oppå en herpa beat, og så : syng fra hjertet! Her har Mica Levi og Tirzah virkelig fått til noe, synes jeg. De bruker samme tromme-beat gjennom hele skiva, men tweaker på den. (Dette inspirerte meg til å bruke samme basslyd og stil på alle låtene på "Air Mail”). Hør eksempelvis på låta “Stars”, det er mektig, catchy, krigersk og undrende. “Trip9love…???” låter som ødelagte deler av et romskip som faller mot jorda. Jeg tror denne skiva vil ha underdog-klassikerstatus om 20 år, litt som Leatherface sin plate “Mush”, som kom ut samtidig med “Nevermind", men fikk en helt motsatt kommersiell reise.

Denne uken er vi tilbake i vanlig gjenge, med en Cannes-vinner, en event-film og en thriller – som alle er å finne på kino.

Fjorårets Gullpalme gikk til den iranske filmskaperen Jafar Panahi, som i mange år har dedikert seg til regimekritikk – noe som har gitt ham mange tunge og vonde stunder. Ikke bare er han blitt fengslet og fratatt retten til å virke som filmregissør, han har også fått sitt pass beslaglagt og nektes å forlate Iran.

Imponerende nok har Panahi valgt å fortsette å jobbe som filmskaper – i skjul, naturligvis – et valg som har gitt verden filmer som 

 noe som igjen har gitt ham en Sølvbjørn, en Gullbjørn, en manuspris fra Cannes og nå senest, Gullpalmen for 

Panaris regimekritikk er på ingen måte blitt mildere med årene, og i 

 er den på sitt aller mest eksplisitte, idet filmen tar for seg effekten av måten dissidenter og opposisjonsmedlemmer blir behandlet på, blant annet ved at en gruppe torturofre diskuterer sine opplevelser og ønsker om hevn.

Innledningsvis følger vi en personbil med mor, far og barn. Det er kveld og de er på vei hjem. Mor er gravid, datteren er bråkete, faren er sliten, og brått kjører de på noe(n). Like efter konker bilen og de må få hjelp til å starte den. Ad tilforlatelige omveier gjenkjenner en mann ved navn Vahid sjåførens ganglag og stemme – og kidnapper ham, kjører ham ut i ørkenen og graver en grav til ham.

 sikker på at mannen han er i ferd med å begrave er mannen som for flere år siden torturerte ham? Før han fullfører jobben bare 

 han fjerne all usikkerhet. Den kidnappede mannen, som høylytt bedyrer sin uskyld, har jo en gravid kone og en liten datter, tross alt. Men det å eliminere enhver tvil viser seg å være lettere sagt enn gjort. For hver nye forhenværende medfange han klarer å komme i kontakt med (den ene kjenner den neste, osv.), blir han presentert for en ny tvil, et nytt syn på saken, en annerledes tilnærming til det å forsøke å leve et «vanlig» liv efter fengsling og tortur.

Som man kan se av bildet med brudeparet baller det virkelig på seg efterhvert, og filmen er ikke uten (bekmørkt) komiske episoder og øyeblikk. Som man også kan ane, er filmen spilt inn ‘litt utenfor allfarvei’ (altså i skjul for styresmaktene). Noe Panari har evnet å gjøre uten at filmen lider under det: For det første er ikke hele filmen spilt inn i ørkenen (det er bare det at de beste bildene er derfra). For det andre dreies filmens handling rundt diskusjoner og aktiviteter man uansett ville velge å ha eller utføre i ‘trygge’ omgivelser – et poeng som gjelder dobbelt (eller mer) hvis man lever i et autoritært samfunn hvor hvemsomhelst kan finne på å rapportere deg til myndighetene.

 en imponerende, engasjerende, skremmende og bevegende film om livet i dagnes Iran. (At den også fungerer som et bilde på andre av dagens autoritære samfunn, gjør den ekstra vond.)

Tidvis minnet den meg veldig (i ånd, ikke i struktur) om 

 – Roman Polanskis filmatisering av Ariel Dorfmans stykke med samme navn, hvor et offer (Sigourney Weaver) drar kjensel på sin torturist (Ben Kingsley), før en intens utforsking av hevn, moral og etikk igangsettes – men Panaris film er mer hverdagslig enn den; langt løsere i formen og med mer humor. Dessuten tar den opp i seg tematikk som korrupsjon, fri vilje, systemisk undertrykkelse, tilgivelse og mye, mye mer.

, hvis reklameplakater pryder ethvert t-banestopp, buss- og trikkeskur (kan man få inntrykk av). Hvorvidt den investeringen vil vise seg fornuftig er jeg imidlertid svært usikker på, for å kalle Emerald Fennells filmatisering av Emily Brontës roman vellykket, er vanskelig. Selv det å kalle det en vellykket 

Ikke bare var det en skuffelse å se hvor ujevn Fennells film var blitt, det var også en overraskelse. Hennes debutfilm, 

, var så god, så stilsikker, egen og smart i sine mange vrier og vendinger, at dens skildring av unge kvinners evige kamp for tilværelsen (eller i det minste for likeverd – eller i det 

 minste for egenverd) i verden i dag, at man hadde god grunn til å forvente mer av hennes skildring av en tilsvarende kamp fra ‘gamle dager’. Særlig fordi den allerede var så godt skildret i romanen filmen er (løselig) basert på. (Selvsagt handler romanen 

også om klasse, noe også Fennells andre/forrige film, 

 er klasseskiller redusert til en slags ‘plott-prop’ eller et poeng som gjør handlingen mer komplisert, snarere enn noe som skal utforskes eller gjøres satire på (som i nevnte 

Nå bør det nevnes at Fennells filmatisering er 

 løselig basert på Brontës roman. Flere figurer fra romanen er ikke med i filmen og andre halvdel av historien er stort sett kuttet bort, så at det ikke er en ‘sann’ filmatisering legges det ikke skjul på.

Likevel, når man efter kun kort tid tar seg i å tenke tilbake på eventyrfilmen 

 og de åpenbart falske kulissene rundt den store fektescenen mellom Inigo Montoya og den maskerte Wesley, i en sekvens som man her ikke har grunn til å tro at skal være like ‘falsk med vilje’ som sceneriet i komiactionfilmen, så har vi (og litteraturfilmen) et problem.

Dessverre er ikke sceneriet det største problemet. Merkelige inkonsistenser og anakronismer tårner i så måte over omgivelsene – eksempelvis i form av cellofanlignende og/eller PVC-basert bekledning, kritthvite tenner på noen og påtagelig kunstige proteser (som dukker opp 

 i filmen!) på andre – samt en rekke andre riper i lakken (

Men ikke musikken. Den er som kjent(?) av Charli XCX, og uansett hvor moderne, samtids eller nåtids den kan sies å være, fungerer hennes bidrag særs godt. Sammenblandingen av nymotens lydbilde, effekter og instrumenter med datidens ballader og folkeviser, er forbilledlig velgjort. (Dog skurrer det som bare faen når filmen er over og billedteksten begynner – mens to splitter nye og hundre prosent 2026-Charlilåter 

Verst er det dog med mangelen på kjemi mellom Margot Robbie og Jacob Elordi – i rollene som Catherine Earnshaw og Heathcliff (

). Merkelig nok slo ikke denne forferdeligheten meg før jeg var på vei hjem. De to figurene er nemlig så ‘flinke’ til å fortelle hverandre hvor intense følelsene deres er – samt at hele filmen lider under et ‘ikke bare vis det; si det også’-problem – at mangelen på synlig attrå og kjærlighet ikke helt slår inn mens man sitter i salen. Ei heller klarer andre figurers påstått sterke følelser å trenge seg gjennom all staffasje, regn, møkk, blod og generelt vansmektende tilværelser.

Sist ut denne uken er en film som kun de færreste kan ha hatt særlige forventinger til. Ikke fordi den ser så dårlig ut, eller har fått elendig omtale i andre land, men fordi nesten ingen – meg selv inkludert – var klar over at filmen i det hele tatt eksisterte før den nå er å se på ‘kinoplakaten’ (les: oppføringen av kommende filmer på Filmweb og den slags nettsteder).

 refererer til et nybegynnerkurs i kriminalitetsbekjemping eller noe i den dur) og er skrevet og regissert av en viss Bart Layton, som slo gjennom med den eminent underholdende (og nokså særegne) 

, om fire unge menn som begår et, skal vi si, 

 ran – og er basert på virkelige hendelser.

 forteller heller ikke en historie som er originalskrevet eller funnet på av Layton, for denne gang er manus basert på en kortroman av 

-mesteren Don Winslow. Men bevare meg vel så godt Layton har adaptert den for film.

Davis, en juveltyv av det ikke-voldelige, intelligente og høyst suksessfulle slaget (Chris Hemsworth) er på jakt efter det siste, store ranet som kan gi ham ro nok til å pensjonere seg, mens politimannen Lou (Mark Ruffalo) ligger an til å bli dumpet av sin kone, sliter med både vekt og sigaretter, og er i ferd med å bli politistyrkens vits på grunn av sine teorier om noe de andre politimennene ser på som tull: En eventyrlig god juveltyv som ingen aner identiteten til.

Dersom du allerede nå aner konturene av en slags katt-og-mus-lek, har du rett, i hvert fall delvis. For inn i miksen kommer også en ung dame (Monica Barbaro) som krasjer bilen sin inn i bilen til juveltyven, samt en litt eldre kvinne (Halle Berry) som jobber for et forsikringsselskap som forsikrer overdådig rike menneskers hjem, biler, smykker og den slags – og efterhvert blir de alle fanget i et nett av vidunderlig intrikate irrganger og proporsjoner.

. Den er småvittig, tidvis brutal, innimellom varm og nesten hele veien sjarmerende og pirrende. Snart heier man på den ene, så på den andre. Efterhvert begynner man å tro at man ser hvor det hele går, bare for å skjønne at man har tatt feil, for derefter å se de riktige endene på alle plottets knutete, flisete tråder – før man til slutt kjenner at man selvsagt bare kan heie på akkurat 

Dette er med andre ord ikke en helt original type krimfilm. Men den er spennende og engasjerende. Og uviktig – på en god måte. Eller sagt på en litt annen måte: Noen ganger er det digg å se en film som bare underholder. Det gjør 

Torgny og Wuthering Heights

Fem i bagen med Torgny Amdam

Ukens blandede bilder – 120226

Hei, et kort brev i dag, for eksempel med tips for deg som ønsker å se barnefilm. Det er det vel stadig flere av oss som ønsker nå, med alt det dumme voksne folk holder på med i nyhetsbildet for tiden. High living, sex, penger, status og dyre viner er nå først og fremst assosiert med noe harry greier for dekadente rikfolk og kjedelige politikere fra Lier. Den senere tids utvikling kommer forhåpentlig til å skape en stor anti-kapitalistisk bølge, men sannelig kan det godt også komme en straight edge/avholdsbølge av alt dette.

Og så er det boklesing, da. De sier på radio at det er tilbake. Ikke bare fersk litteratur som pirker i det vi opplever i det daglige i vår moderne verden, men også klassikerne, som kan gi evig estetisk og språklig nytelse, men som også i mange tilfeller kan hjelpe oss å forstå verden. Fortell det til vaskepersonalet som ryddet på mitt overfylte kontor, der jeg kom i skade for å sette en crisp blå bokpose fra Aschehoug forlag oppi en liten eske for papirgjenvinning. Det var liksom ikke plass flere steder. Oppi posen fantes en god bunke nyutgivelser av Jane Austen i pocket, og det var to Torborg Nedreaas med herlige forside-illustrasjoner gjort av kunstneren Else Hagen som ble gjenoppdaget med den flotte utstillingen på Nasjonalmuseet og Kunstsilo i fjor. Megetsigende nok var det også en nyopprykket hardback-utgave av Stefan Zweigs 

 Den skal visst på Mammut-salget. Men viktigheten av klassikere var ikke ordentlig formidlet til alle i verden tydeligvis. Men jeg nektet å gi opp og kom med ned på søppelrommet og basket rundt i en stor container med alskens papirer og matsøppel. Bøker blir behandlet som søppel! Jeg hyttet med neven og forbannet tidens elv. Og heldigvis dukket de opp til slutt, jeg børstet vekk støv og skitt, og de var som nye igjen. Det føltes som en metafor om et eller annet.

På markedet nå er det også to nye bøker av tyske Jenny Erpenbeck, som forlaget hårete nok påstår at «garantert kommer til å få Nobel-prisen». Joda, det kan veldig godt hende at the nobel guy på et tidspunkt kommer til å peke i den retning. Romaner som 

 er av svært høyt nivå. Nå kommer også hennes tidligste bøker ut på norsk. I fjor kom 

(2025) tilgjengelig i Ute Neumanns oversettelse. En kort roman på 122 sider i lite bokformat, og en tiltalende forside med et maleri av Georg Sholz. Til tross for beskjedent sideantall er romanen stappet med dyster underlighet, en fortelling om en ung jente som vokser opp i avsondret trygghet i et latinamerikansk land under totalitært styre. Ja, det er en roman satt i et barnlig kodet språk som gjør det vanskelig å gjenfortelle i en fei - men det er vel nettopp derfor vi leser skjønnlitteratur, er det ikke? Ord og virkelighet er ikke som man tror, i alle fall ikke for barnet i boken, og mange med det.

Vi kan lese mer om den reelle historiske bakhistorien for det som diktes om i 

 i en lang tekst som foreligger i essaysamlingen 

 som utgis parallelt. Tekster, tanker og taler i utvalg, der Erpenbeck pirker i eget og andres forfatterskap (Thomas Mann, Hans Fallada, Ovid). Det er også gjennomarbeide essays om kultuhistorie, musikk, politikk og samfunn - der Erpenbecks kvasse klo viser seg. Som i skjønnlitteraturen hennes, er den opprivende følelsen av å vokse opp i Øst-Tyskland, og også ettervirkningene av oppløsningen av landet, gjenstand for rystende og klartenkt skriving.

Om du heller vil bruke øynene på kunst, kan du stikke ned til FineArt på den 12 februar, da åpner en retrospektiv utstilling av og med Marianne Heske, hvis rike kunstnerskap inkluderer skulptur, installasjon, fotografi, video og digitale uttrykk.

Fire barnefilmer og én voksenfilm. Pluss et rykte. Hva er dette for slags opplegg?

Siden det nokså sikkert hender i alle voksnes liv at de må ta med seg en småtass eller to på kino, er det kjekt å ha en aldri så liten oversikt over hva som er tilgjengelig av barnesikre kinofilmer. Per tiden kan vi komme på fire fine og tilgjengelige barnefilmer, selv om kun én av dem har premiere denne uken.

, og er den minst interessante av de fire, i hvert fall for oss voksne – og for barn som har sett en film eller to (eventuelt et lass med tv-serieepisoder) om den titulære og tøysete svampegutten.

Men om du kjenner noen som aldri kan få nok av SvampeBob er dette et (halv)artig alternativ. Vitser, ordspill og visuelle gags appellerer definitivt mer til dem under tolv enn over, noe som gjør den nokså kjedelig for oss eldre, men er du villig til å ofre deg for de små: Lykke til.

Et noe bedre alternativ finnes i actionkomediespenningsbarne-animasjonsfilmen 

, hvor en togvogn full av kjæledyr blir ‘kidnappet’ av en skurkete grevling som vil ta hevn (over en eller annen) – og som fjernstyrer den mot en sikker død (tror jeg det var).

Som den observante leser kanskje har plukket opp, var heller ikke denne spesielt stimulerende eller minneverdig for noen over tolv. Men tempoet var høyere, vitsene flere og referansene til andre filmer og popkulturelle fenomen langt bedre.

Best (eller vaffal nestbest) av alle de barnevennlige filmene er den norske dokumentaren 

 Der møter vi tolv år gamle Tuni, som nokså nylig mistet den ene storebroren sin til selvmord - for så å få vite at moren var blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft.

Heldigvis er filmen langt fra så nitrist som innledningen indikerer. I forbindelse med brorens bortgang fikk Tuni en hund ved navn Salto, som kan snakke. 

: Salto er i filmen stemmegitt av Jan Gunnar Røise, slik at hver gang han (hunden) tenker eller bjeffer, så hører vi (via JGRs stemme) hva Salto mener, tenker og føler. Noe som gir oss innblikk i hva Salto legger merke til av det som skjer med Tuni.

Alle artikler