For ikke lenge siden pantsatte Francis Ford Coppola nesten alt han eide i et siste forsøk på å virkeliggjøre sin mangeårige drøm: Å filmatisere et siste magnum opus; en megaloman fantasi av et drama som sidestiller dagens USA med Romerrikets siste dager, kalt 

. Som de fleste har fått med seg gikk det ikke helt efter planen. Coppolas 120 millioner av egne dollars forsvant i et pandemonisk kaos av et sluttprodukt skjemmet av et rotete manus, sjenerende uvirkelige rollefigurer og computergenererte bygningsmasser og storbystrukturer.

Regissør, produsent og medforfatter Brady Corbet – som skrev 

 sammen med Mona Fastvold – valgte en ganske annen og langt heldigere vei, noe som resulterte i en fantastisk, imponerende, engasjerende og stimulerende film, spekket med gripende scener, sekvenser og prestasjoner. Til alt overmål er den nesten som en anti-

, idet den er renskåret og staffasjefri. Og i stedet for å bruke uhorvelig mye penger på å konstruere et parallelt, uvirkelig fantasi-USA å filme i, heller bruker en brøkdel – på fornuftigste vis – noe som i kombinasjon med nyskapende og finurlige filmatiske grep og knep, gjenskaper et efterkrigs-USA vi kan tro på.

 klokker inn på tre timer og trettifem minutter, fordelt på en ouverture, del 1, et kvarters pause, del 2, og en epilog) er endog så fascinerende og fengslende at man – tross filmens åpenbare, budsjettrelaterte begrensninger – efter kun kort tid er fullstendig fanget av fortellingen. Og 

Holocaust-overlevende Lázló Tóth (Adrien Brody) ankommer Ellis Island uten sin kone Erzébet (Felicity Jones) og niese Zsófia (Raffey Cassidy), som begge er antatt omkommet. Så snart Lázló kommer seg til Philadelphia blir han tatt hånd om av sin fetter Attila (Alessandro Nivola), som har giftet seg katolsk og driver en møbelforretning hvor Lázló skal jobbe som designer.

Riktignok er det en litt annen del av Lázlós virke som får handlingen til å skyte fart: Møtet med den formuende Van Buren-familien og deres ønske om et re-designet bibliotek på familiegodset. Et møte og et prosjekt som ikke fullt ut kan sies å ha et heldig utfall. (Amerikansk overklasse var åpenbart ikke helt klar for minimalistisk-brutalistisk interiørdesign, den gang da.)

Ulykker kommer som kjent sjelden alene, ei heller for Lázló. Snart er han på vei videre; både i livet og i USA – to entiteter som skal vise seg å romme ekstreme opp- og nedturer for den intenst målrettede jødiske arkitekten. (Uten at jeg røper mer om dette her.)

I stedet vil jeg si noen ord om historien, handlingen, manuskriptet. Corbet og Fastvold har kommet opp med en fabel, et eventyr og en tragedie som blottstiller USA sin nasjonalisme, rasisme og konformisme. Som på diskret brutalt vis stiller til skue nasjonens antisemittisme og selvgodhet, via et manus så imponerende godt at jeg flere ganger blokkbokstav-notere ting som 

Riktignok glapp det litt i del 2. Ikke fordi de gikk tom for ideer, men fordi de gav meg grunn til å stusse over et skurr i tidsforløpet, et par akkurat litt for «nakne» scener, samt en ubalanse i forholdet mellom det ekspansive og det intenst intime – element og poeng jeg ikke kan forklare på tilfredsstillende vis uten eksplisitte henvisninger til avgjørende øyeblikk.

 for meg som noe av det mest interessante og kompromissløst målrettede jeg har sett på lang tid.

Kjenn din besøkelsestid, kom deg på kino – og velg deg det største lerretet du kan finne. Det bør gi deg en opplevelse du neppe vil glemme.

The Brutalist

Det er ikke ofte man finner nye, «voksne» serier av kvalitet. Altfor ofte viser lovende kandidater seg å ha en eller annen gimmick som ikke helt fungerer, eller så avrundes de på et vis som plutselig gjør det klart at skikkelige svar og forklaringer ikke serveres før i neste sesong – som ikke er klar før om åtte måneder.

, derimot, er på nesten alle sett og vis glimrende. Hovedrolleinnehaver Robert De Niro er bunnsolid og i besittelse av en stille tyngde som umiddelbart gjør ham troverdig. Resten av ensemblet, som blant andre består av Angela Bassett, Joan Allen, Matthew Modine, Jesse Plemons og Lizzy Caplan, fyller på eksemplarisk vis sine roller – og når så vel plottpremiss og manusirrganger, som dialog, regi og alt det tekniske, holder tilsvarende nivå, da blir det bra. For ikke å si spennende.

Samme dag som eks-president George Mullen (De Niro) får besøk av en dame fra forlaget som skal utgi memoarene hans, går USA i svart. Hvilket vil si at alt av telekommunikasjon slås av i ett minutt – noe som forårsaker et utall ulykker og mer enn tre tusen dødsfall, deriblant kvinnen som nettopp besøkte Mullen. Så snart alle system (tv, radio, mobiler, GPS-duppeditter, pc-er etc.) ‘kommer tilbake’, står én og samme beskjed tydelig å lese på alles skjermer: «This will happen again».

Men hvem står bak? Her er ingen avsendere, intet krav, ingen som tar ansvar for cyber-angrepet. Frykt og frustrasjon sprer seg som en hurtigvirkende gift, både mer og mindre seriøse nyhetsplattformer presenterer (konspirasjons)teorier av alle slag, og kaoset er nær komplett. President Evelyn Mitchell (Angela Bassett) ber Mullen lede en hasteopprettet kommisjon – Zero Day-kommisjonen – som skal gis eksepsjonelt frie tøyler og vidtrekkende fullmakter for å kunne finne og straffe de ansvarlige.

At kommisjonens arbeid vil følges tett av en hel (om enn splittet og kranglevoren) nasjon, sier seg selv. Efter hvert som det blir klart at kommisjonen kan sette alt som heter borgerrettigheter til side, anholde hvem de vil når de vil – og kanskje til og med torturere dem – øker spenningen ytterligere, akkompagnert av et stadig mer høylytt klagekor av desperate, redde og aggressive befolkningsgrupper. Når det så blir åpenbart at Mullen – som ble tilbudt sjefsjobben fordi han er en kjent, respektert og stødig leder, som skapt for å redde nasjonen fra sin hittil verste krise – ikke nødvendigvis er så stødig, begynner det virkelig å dra seg til.

 er skapt og skrevet av tre kyndige menn med lang fartstid fra både tv og politisk journalistikk, og med flere høythengende priser mellom dem. At serien kan sies å ha en venstreliberal slagside har ikke overraskende irritert flere konservative kritikere og kommentatorer, men at den uansett ståsted sier noe viktig om tilstanden verden (særlig USA) befinner seg i, er åpenbart. Til alt overmål sjonglerer den overraskelser, tildragelser, avdekkinger og hemmelighold på intelligent engasjerende vis.

Tidvis kan den oppleves som vel vidtfavnende. Andre ganger som noe naiv eller enkel. Men alt i alt: Velgjort, viktig, virkningsfull.

Ukens skremmeskudd: Zero Day

Noen filmer griper deg mer enn andre. «Sånn er det bare», kan man si. Men som regel er det relativt enkelt for et trenet filmøye å si noe om hvorfor. I tilfellet 

 er det ganske åpenbart akkurat hva det er som gjør at filmen tar tak, drar deg inn og efterlater et varig avtrykk – uten at dette på noe vis er til sjenanse.

Én ting er Saoirse Ronans spill og tilstedeværelse, en annen er regissør og medforfatter Nora Fingscheidts bruk av lyd, av byks frem og tilbake i tid, og smart inkorporering av en periodisk 

 som styrker filmens emosjonelle sannhetsgehalt. (Eller får den til å føles mer ekte, om du vil.)

 er en film av typen «jo mindre du vet om den før du ser den, jo bedre», kommer jeg ikke til å si særlig mye mer – annet enn å understreke at dette er en vakker, vond, engasjerende og både emosjonelt og intellektuelt stimulerende film om en ung kvinnes kamp mot egne utskeielser.

 vises på Cinemateket, Dronningens gate 16, søndag 26/1, tirsdag 28/1 og onsdag 29/1.

Ukens ville og vakre: The Outrun

Sutre-alert: Folk klarer ikke lese lenger, ikke en gang presumptivt oppvakte norske litteraturstudenter orker å lese tjukke, viktige bøker. Det blir for vanskelig. Det å være «voksen» er ikke lenger noe ideal, leste jeg i Klassekampen nylig - våre landsmenn i tretti, førti, til og med femtiårene synes det holder lenge med infantiliserende kjendiskonkurranser, superheltfilmer og lek. Ach, vi er homo ludens på vei ned alle mann, sa jeg og hyttet neven mot en nokså irriterende sky-formasjon. Samtidig liker jo folk å gå på museum og kunstgallerier, publikumstallene er stigende og så er det også denne TV-serien mange liker for tiden. Det er visuelt stimulerende og har en dåm av noe verdifullt - det kan ha noe med saken å gjøre. Men undring og spesiell underholdning er vel fortsatt populært? Kanskje korte dikt kan gjøre susen? Det hører nok til sjeldenhetene at folk piler av gårde til nettbokhandelen for å anskaffe nye norske diktsamlinger. Vi skal en god tid tilbake i historien før det var tilfelle. Men det var likevel fullt av folk tilstede på MUNCH sist søndag for å høre en opplesning av så godt som hele den seneste diktsamlingen 

 av ikke spesielt superkjente Anna Kleiva. 

Det skal hun også gjøre denne søndagen, og den neste. 

Søndagstur må man jo på uansett, og den kan like gjerne være urbant orientert.

Kleiva, som debuterte i 2011, er en interessant forfatter og essayist med flere lesbare utgivelser på samvittigheten, som f.eks. diktsamlingen 

 av Eve Babitz. Hun er også villig til å bre seg ut med kunst og musikk, og det er nettopp det hun har gjort med fjorårets 

 Det er et samarbeid med musikeren Vilde Tuv, som var et tidlig norsk eksempel på figuren «rar hipster» og fikk mye oppmerksomhet, også før debuten 

 i 2016, og mottok den en gang så viktige bronseharpa for andrealbumet 

 fem år senere. Snurrig, abstrakt og flytende elektronisk alternativpop og trance med bruk av fløyte en god stund før folk som André 3000 gjorde det samme. Boken ble utgitt med opptak av de to sammen på en CD i en plastlomme limt inn bakerst - og via en QR-kode for den som ikke finner igjen spilleren i boden eller noensinne har eid en. Samarbeidet med 

 startet som et oppdrag - et bestillingsverk til Dei nynorske festspela i Ørsta, sommeren 2023. Det var 

, og skulle ta utgangspunkt i Romedalen og tilstøtende steder: «Vartdal, Skorgedalen, Follestaddalen, fjelltoppane, og fjordarmane og asfaltvegane i Ørsta. Lyden av staden, luktene, lyset og historiene». Tuv er fra Bergen og Kleiva er fra Fron i Gudbrandsdalen - men med rekogniserende feltarbeid og Kleivas minner fra sommerferier der og bestemorens fortellinger om frodige og fristende 

 jonsok-tradisjoner som underlag, fikk de naturkreftene under huden. Boken er delt inn i en avdeling med enkeltdikt, og en halvpart med mer fortellende kortprosa, inkludert beskrivelse av prosessen. Vi hører om ritualer og underlige blomster og vekster - inkludert den meget skumle Johannesurt, som man skal ha autoritet for å plukke. Det sendes også signaler mellom fortid og nåtid, mellom Nikolai Astrup-aktige jonsok-raves og dagens techo-nattklubber. Forøvrig en sammenheng saksofonist Bendik Giske har påpekt tidligere.

Lite av den ovenstående informasjonen ble tildelt de mange som dukket opp i Monumentalsalen på MUNCH denne søndagen. Kan hende det å sitte på gulvet og beundre den enorme skissen til «Solen» med lydene i øret var nok underlag. Men selv om det antakelig var en tekst tilgjengelig på museets nettside, kunne de også kostet på seg noen papirer ved inngangen eller en introduksjon som satte noen rammer for opplevelsen. De begynte 

 og jeg vil anta at endel av det poetiske budskapet var trøblete å få has på, i alle fall i begynnelsen av opptredenen. Tuv bisto med moderat lydlegging, noen svake droner, små innsmett av hynpnotiserende synthfigurer, og noen solopartier med drømmende trance-pop og mer klassisk museumspassende blokkfløytespill. Utover i den korte timen faller informasjon og lydpoesi lettere sammen, tekstene trekker seg sammen og Kleivas opplesningsrytme glir bedre av sted.

Solappelsinen ble en gjenganger denne dagen. Og på gode dager er faktisk Bjørvika et ypperlig mål for søndagsturen. Området har helt klart sine svakheter, men når man ser ned på det fra vinduene øverst i autovernbygget, ser jo arkitekturen riktig organisk ut, som om det har vokst opp fra en besnærende elektro-forurenset natur. Denne dagen var jeg innom flere av nøkkelbyggene der nede - alle møtte mye motstand før og under bygging, selv Operaen der jeg så en kjempeålreit konsert med Sondre Lerche like etter at solplommen hadde gått ned i en gnistrende himmel ved Nesoddlandet. Oslo er begunstiget med noen heftige himler på denne tiden av året. Om man er på Deichman og er sykt heldig og får seg en av stolene ved vinduet ut mot Operaen, kan det være vanskelig å holde blikket ned i boken, selv om jeg klarte det denne gangen med kunstkatalogen til grafiker Terje Resell. Jammen fikk jeg ikke en solplomme ned i magen også, etter en sen lunsj på Koie Ramen der jeg valgte en tjukk Mazemen med en rå og gnistrende gul eggeplomme i sentrum av bollen. Sol ute, sol inne, sol i sinnet.

Plommen i egget

Det var på sett og vis grunn til bekymring da nyheten om en stor oppsetning med Sondre Lerche i Den Norske Opera og Ballett ble annonsert. Med alt vi vet om hans mangesidige og skyhøye ambisjonsnivå i de fleste av livets anliggender, og hans vekselsvis alvorlige og skøyeraktige personlighet, på godt og vondt, kunne dette lett blitt til en albatross. Fugl føniks, om man foretrekker dét bildet. Ja det er et fantastisk vakkert og godt rom der man kan dytte all sin oppmerksomhet mot scenen og glemme alt det slitsomme som foregår på utsiden. Både artister og publikum. Men det å bli booket dit, eller rettere sagt leie salen, gir også en automatisk kunstnerisk lisens til å tenke stort. For stort. Det er stedet popartister drar til, ikke for å dø, men for å vise til omverden at man for alvor er 

. Modningsprosessen nærmer seg topp-punktet. Slik det er blitt sagt de siste årene at den første konserten i Oslo Spektrum er blitt den nye første konserten på Rockefeller, er Opera-gigen blitt den nye «artist X med KORK». Greit nok, det. Norge vokser. Men popen har også en tendens til å vokse til det latterlig pompøse, med emosjonelle fakter. Innerst innerst inne var jeg også trygg på at han kunne få til noe sympatisk - han er en artist som leter etter nye kommersielle arenaer å utfolde seg i, men først og fremst er han en fyr som har låtskrivingen som mening med livet, og de fleste ting han er med på er basert på akkurat det. Han utfordrer seg selv, men det later heldigvis alltid til å være innenfor komponist- og poputøver-konteksten. Med mulig unntak i musikaler og maraton - selv om også det egentlig passer inn i ideen om «Sondre Lerche».

Jeg hadde hatt en fin søndag i Bjørvika og sett solen gå ned langs en malerisk himmel, og gikk sammen med en overraskende ikke-homogen ansamling mennesker over broen, i alle fall aldersmessig. Heldigvis også flere kjente fjes fra kulturen inne i foajeen, se der var monarkparet Susanna og Deathprod, et kjapt nikk til forfatterhøvding Jan Kjærstad hvis seneste roman 

 ligger på nattbordet og frister etter de første kapitlene. Han stod og snakket med giganten Åse Kleveland, som jeg helgen før hørte synge Raga Rockers sammen med Staxrud Allstars på Rockefeller. Hun lot oss vente i cirka ti minutter den gangen, men ingen klagde på dét. Dette var første av to konserter for Lerche denne dagen, jeg må si at konsertstart kl. 17 ikke er så verst i det hele tatt, egentlig. Da rekker man jo middag og bok etterpå. Det ble visst utdelt et programhefte, men det så jeg ikke noe til, og hadde dermed de berømte blanke ark med meg inn i salen. Akkurat når det gjelder popkonserter er det fint, synes jeg. Men det lå i kortene at Lerche skulle se på sin egen karriere der oppe på scenen. Han har utviklet seg i rasende tempo, men har i senere tid også likt å se seg litt tilbake, har gjenvisitert enkelte låter og ga også nylig ut en lekker reissue på LP av andrealbumet 

 noen sanghefter og så videre. 25 år er ikke så verst, det er et kvart århundre. Så sant han ikke går bort av naturlige årsaker eller mer sannsynlig at verden går under før det, vil det forundre meg om det ikke blir det dobbelte.

Det har vel vært gøy hele tiden, pangdebut og ganske sikker på seg selv og med enormt talent helt siden jeg møtte tenåringen som journalist på Hotell Europa i Oslo, en stund før han hadde musikk ute i butikkene. Så til Statene der han holdt på med masse greier vi kanskje egentlig ikke fikk med oss her hjemme. Det var suksess, men på et fornøyd mellomnivå - indiesuksess og med mange gode kontakter i musikklivet. Ikke noe som nordmenn liker, egentlig. Om man reiser ut av landet har man å bli kjempesvær. Å være fornøyd med det er ikke en vibb å komme tilbake til gamlelandet med. Men da han først gjorde det, klarte han fort å jobbe seg tilbake respekten. Og jeg vil si en nøkkelhendelse inntraff nettopp i Operaen, da han var med på Anja Lauvdals fantastiske jazzprosjekt med Joni-låter. Da havnet han inn i et nytt og bedre selskap, fikk en utvidet aura både sonisk og åndelig, og det ble starten på et nytt kapittel i hans kunstnerskap - da han ble en Stor Låtskriver. I tillegg evner han å møte sitt publikum på ekte, gjerne som trubadur på et veldig lite sted, men også som energisk scenepersonlighet med singlet. Sånt noe gir essensiell erfaring, og er med at oppdrag som dette i Operaen burde være som et stykke kake for ham.

Jeg skjønte med en eneste gang jeg dumpet ned i stolsetet at han var inspirert av Jonathan Demmes vidunderlige konsertfilm 

 med Talking Heads, som jeg hadde et herlig kinogjensyn med i fjor. Hele den enormt dype scenen var blottlagt, løperen i Lerche kunne utfolde seg der om han ville. Men vi så også alt scenepersonellet jobbe med sine kabler, bandet sto og småpratet og ordnet med sitt. Fra langt bak der kom han gående med gitaren rundt halsen, og startet det hele alene med «You Know So Well». I «Sleep on Needles» kom etterhvert trommis Dave Heilman inn og kompet litt. Så kom lune Chris Holm inn med sin frekke lille bass og knottemaskin. Akkurat som i filmen. Keyboardist Alexander von Mehren satte seg i sin svært vanlige treningsjakke bak en helt ordinær rødplanke. Kato Ådland la til litt mer trøkk på elgitaren. Dette handlet om bandet og virkeligheten i musikken for dem slik den har vært. «I Can’t See Myself Without You» var et rørende høydepunkt blant poprock-låtene, med tusen søte turnébilder på storskjerm. De har noe fint sammen.

Låtene gikk fremover kronologisk etter fra når de kom ut, og det var lett å legge merke til hvordan låt-identiteten har holdt seg konsekvent selv om han har fått nye inspirasjonskilder, og også lagt seg opptil det hippe soundet i den og den perioden, inkludert såkalt «danserock» for de som husker de greiene der. Helt kult at noe virker mer datert - som sagt et kvart århundre. Som i filmen ser vi hele rigger bli dyttet frem av scenearbeidere - denne gang de klassiske hjelperne i Oslo Strings som gjorde akkurat det de burde for låtene, ikke for å forgylle dem i sakens høytidelige anledning. Mer og mer staffasje på scenen, enkelte klesskift inkludert en frekk brun skinnjakke, men fortsatt moderat. Mattis Herman Nyquist hadde regi, uten at noe tok for mye oppmerksomhet vekk fra låtenes egen historie - selv da danseren Ida Haugen ga ny energi til dem. Projeksjoner på scenetepper henviste direkte til faser i kunstnerskapet og folk han har samarbeidet med. Det store koret Volve Vokal var hvitkledde og sang hverdagslig vakkert.

Den nydelige brasilianske bergenseren Gabriela Garrubo var duettpartner på «Sentimentalist», akkurat som på EP-en 

 som ble sluppet i helgen. De mer ambient-aktige kuttene derfra fungerte som inngang- og pausemusikk. Og pause ble det, selv om den ikke føltes veldig nødvendig - for publikum. Men sikkert en viktig greie for arrangøren å få solgt litt farris og enkel hvitvin. Egentlig litt overraskende at Lerche ikke stod ute i merchboden og solgte vinyl i pausen, slik de fleste artister med respekt for seg selv gjør i 2025. Men han tilgis pga tett søndagsprogram.

Da vi var i gang igjen etter pausen ble det ikke radikalt mer spillopper, heldigvis. Bare litt mer av alt fra de medvirkende - inkludert litt gymnastikk på dreiescenen under «Cut» - en låt som uansett går dypt inn i filmens verden. Lerches «late style» handler mest om virkelig gripende, usentimentale låter av høy klasse, og «In the Dead of the Night» ble kveldens andre store høydepunkt.

Selvfølgelig ble en lang og god og orkestrert «Avatars of Love» gullklumpen til slutt - og alle i salen reiste seg lenge før de følte at det var nødvendig.

Entertaineren hadde en siste liten runde ute langs seteradene, som et ekko fra hans første opptreden med Joni-bandet den gangen. Og selv det føltes bare helt sympatisk. Han er ingen nevemagnet. Det er ikke mange norske artister, unnskyld: musikere som kunne kommet unna med en slik opptreden og kraftanstrengelse med samme elegante uanstrengthet. Han strømmer kanskje ikke enormt, men klarer likevel å fylle Operaen to ganger, og noe sier meg at han kunne klart det et par helger til. Det hjelper å ha låtene i kroppen i det meste han foretar seg.

Operafantomet

I år er det 30 år siden David Fincher annonserte for verden at han var en regissør av rang, en filmskaper forut for sin tid, og en kunstner med en forkjærlighet for det groteske og det nådeløse. Tre år tidligere opplevde han å få sitt debutverk (

) klippet om (les: maltraktert) av sine arbeidsgivere, 20th Century Fox, som ikke riktig satte pris på hans forvaltning av arven fra de to første 

New Line Cinema hadde heldigvis en ganske annen holdning – samt et usedvanlig brutalt og originalt manus fra en 

 Andrew Kevin Walker – i motsetning til det urimelig rotete «manuset» (les: tekstlappeteppesammensuriet) som Fincher hadde å jobbe med forrige gang. En 

, tar vi oss friheten å kalle det. Det meste av filmen gir oss riktignok bedre innsyn i helvete enn i himmelen – men det var da også meningen, med et plott dreiet rundt en sadist med et psykotisk strengt oppheng i de syv dødssyndene.

På den ene side vet jeg ikke helt hvorfor jeg tar meg bryet med å forklare filmens plott. På den annen side 

det jo være at noen hverken har sett eller er blitt fortalt om 

».) Og siden jeg uansett er i gang, nevner jeg likeså godt at Andrew Kevin Walker baserte scriptet på opplevelsen/følelser han kjente på da han flyttet fra en forstad og inn til storbyen, samt at Fincher mottok Walkers manus ved en tilfeldighet, at slutten egentlig var endret, men at Fincher kun ville regissere dersom originalslutten ble beholdt. Men før vi kommer dithen er der mye å glede seg over. Også for den som husker nøyaktig hvordan det ender, selv efter kun å ha sett filmen én gang, da den kom ut.

Allerede i løpet av åpningssekvensen skjønner vi at vi har noe spesielt foran oss. Og om vi husker å ta med i betraktning at filmen ble laget i 1995, og således var først ute med en intro som dette, forstår vi at vi har noe bent frem ekstraordinært i vente. Kun få minutter senere, når tonene til Trent Reznor/Nine Inch Nails’ «Closer» toner ut, møter vi Somerset (Morgan Freeman), en nedslitt og pensjonsklar politidetektiv som truer seg gjennom nok et nitrist mordåsted, i en bekmørkt regntung storby.

Snaue døgnet senere dukker Somersets erstatter opp, den unge og ivrige Mills (Brad Pitt) – og et nytt lik. Regnet høljer fortsatt ned, Somerset er stadig sliten og lei, og i tillegg må han hanskes med den unge og håpefulle Mills, som attpåtil har en pen og hyggelig kone (Gwyneth Paltrow). Så langt, så standard politifilm. Bortsett fra fotoet, stemningen, lyset, lyden og alle de andre elementene som skaper en atmosfære ulik alle andre datidens filmer.

Parallelt med at duoen først kives, så trives (som partnere), avdekkes et infamt og intrikat seriemorderopplegg av eksepsjonelle proporsjoner. Dersom du er av de heldige som ikke har sett 

, eller som ikke husker særlig av den, er det bare å gru-glede seg. Opprullingen av saken håndteres og presenteres på et vis man så sjelden ser (Finchers 2007-film, 

, er en av få ekvivalenter) at selv en livstrett filmfyr som jeg kjente kinosalen fylles av genuin glede.

I tillegg til, og til en viss grad som en følge av, å nyte filmhåndverket, kan man også la seg begeistre over at det at historien utspilles i en tid før mobiltelefoner og internett ikke på noe vis demper spenningen, rokker ved troverdigheten, eller fratar filmen noe av sin emosjonelle kraft. Faktisk opplevde jeg 

 som enda viktigere, riktigere og mer samtidig nå, enn i 1995.

Kanskje fordi jeg er gammel (har følt meg 80 siden jeg var 18); kanskje fordi jeg har sett mange gamle filmer – men trolig ikke. Mer sannsynlig er det av 

Ukens klassiker-sjokk: Se7en

I den forbindelse har jeg tatt meg friheten til å sette sammen en liste over aktuell audiovisuell snacks. Følg den gjerne slavisk. (Eller, i tråd med hva jeg nettopp skrev om å råde over egen tid: Plukk og miks efter forgodtbefinnende.)

Årets beste film, som attpåtil er en julefilm, ble lansert allerede i januar. 

 er historien om læreren som ingen liker (en fabelaktig god Paul Giamatti), som må tilbringe julen som barnevakt på den eksklusive kostskolen hvor han underviser. «Barna» han skal passe på, er av den rike og bortskjemte sorten, og det eneste voksenselskapet han har, er skolens afroamerikanske kokke (en Oscar-vinnende Da’Vine Joy Randolph), men efterhvert utkrystalliseres et merkelig vennskapstriangel, hvis utvikling gir rom for fine innsikter om rase- og klasseforskjeller, samhold og tilhørighet – og enda mye mer. Dessuten er filmen full av beksvart galgenhumor, nydelig musikk, flott foto og 

 filmhåndverk, alt formidlet gjennom meget godt skuespill.

Mye av det samme (med unntak for humoren) kan sies også om 

 – et hjerteskjærende sårt kjærlighetsdrama, tuftet på gresselig godt spill av Andrew Scott, Paul Mescal, Jamie Bell og Claire Foy. Historien er såkalt ‘åpen’, idet den skjenker publikum store tolkningsrom, uten at dette på noe vis oppleves som unnfallenhet fra forfatter-regissør Andrew Haighs side.

. Den skildrer hverdagen til familien Höss, som lever i et ekstraordinært rent og ryddig hus, med en vidunderlig grønn og herlig hage, med en super-servil stab med tjenestefolk – vegg i vegg med konsentrasjonsleiren Auschwitz. Foruten å være nådeløs i sin skildring av nazistenes uhyrligheter, fungerer den ypperlig som et bilde på (hvordan verden forholder seg til) Israels fremferd i Gaza i dag.

Langt muntrere er årets serieoverraskelse; 

. Du finner den på Disney+ og du blir neppe frelst umiddelbart. Men om du gir den litt tid (halvannen episode, eller så) gjetter jeg på at du vil kose deg stort i selskap med den homofile high school-læreren Evan, som stadig havner i trøbbel. Ikke kun fordi han er homo (på en befriende ikke-camp, men likevel helt åpen måte), men fordi skoler i USA i dag er så jævla teite. Brian Jordan Alvarez er både hovedrolleinnehaver og skaper av serien, og han imponerer på begge områder – så her er det bare å lene seg tilbake og le.

, som den heter på NRKTV). Via en stygg bil-hund-pupp-ulykke(!) krysses Gordon og Ashleys veier, på et vis som nokså snart endrer begges liv. Denne seriens to sesonger er så smarte, morsomme, særegne og supre at de mer eller mindre 

Dessuten finnes en hel rekke med julerelaterte herligheter fra tidligere år, som muligens kan hjelpe deg til å komme i julestemning (dersom du skulle trenge litt hjelp til det) – både på Netflix og ellers. Min favoritt er kanskje 

; en animert perle av en film, om en bortskjemt gutt som forvises til en bortgjemt liten landsby, hvor han må jobbe som postmann. Enkelte – så som den intenst anti-julete og aldeles herlig «over the top» 

 – finnes på gratistjenesten cineast.no (bibliotekenes digitale filmkanal) – slik at uavhengig av penger kan hvem som helst med lånekort meske seg med et helt lass av cinematisk snadder.

Har du ork til å fjerne deg fra tv-sofaen og å gå på kino, anbefaler jeg ferske, fæle, forbilledlig intrikate 

, med Ralph Fiennes i spissen for et hundretalls kranglevorne kardinaler som skal forsøke å enes om en ny pave. Ikke alle har rent mel i posen, ikke alle diskusjoner foregår på vennlig vis, og ikke alle triks som benyttes kan sies å være kardinalene – for ikke å si kirken – verdige. Men spennende, underholdende og informativt; 

Men før du gjør noe som helst annet, synes jeg at du skal ta deg tid til denne:

Ukens gavepakke – film- og serietips for julen ‘24

Fotobøker kan være så mangt, det eneste som er sikkert er at de som er opptatt av slike ting, er 

 opptatt av det. Det er nærmest som en avhengighet - jeg glemmer aldri han som «sprakk» på et bakgårdssalg på Tronsmo og handlet mer enn han kunne bære, selv om han hadde sagt til kona at han hadde sluttet. Det er en dyr og plasskrevende hobby - men vi lever jo bare en gang, og det er viktige å la seg stimulere mens det står på. Bokformatet gir noe til fotografiet som utstillingsveggene ikke har, vil jeg si. Det finnes store og fasjonable formater som vil senke selv det stolteste av salongbord - men det går også an å tenke helt annerledes og likevel oppnå en monumental effekt. Slik er tilfellet med den lille men store nye fotoboken fra Morten Andersen, med den forlokkende tittelen 

 Formatet er økonomisk nok til å gli ned i en overshirtjakkelomme, men setter også i gang tankeprosesser og visuell nytelse som overtar hele klesskapet. Den finnes i kun 300 eksemplarer, så det er viktig å være obs nå før jul. Den er utgitt på det kresne forlaget Multipress, som har en oppsiktvekkende sterk katalog utgivelser der mange av de friskeste norske kunstnerskapene er representert. Søk opp alle sammen, egentlig.

Andersen har utgitt så mange bøker nå at det er lett å miste tellinga - men det er alltid nye ideer og vibber å finne der. Opprinnelig kjente jeg ham som landets beste rockfotograf, spesielt fra undergrunnen på østlandet og punk på østkanten, og fra livet i bakgatene - ofte et velegnet område for fotokunst. Han arbeidet i den mektige rockpressen på 80/90-tallet, og fulgte spesielt to av norsk rokhistories mest visuelle band: Backstreet Girls og TRBNGR (første fase). Også disse finnes i bokform i de lekre utgivelsene 

 - en fryd å se på. Men han har lenge også oppholdt seg helt andre steder - langt ute i naturen, og er nå mer kjent for dette enn for den mimringen jeg bedrev i de foregående linjene. Også skogen har vært hans domene. Men nå skal vi lenger enn til Nordmarka - og det klinger da av undergrunn når vi røper at det er boreale regnskoger i Midt-Norge han har lagt sitt blikk på.

Vi er godt vant med skævv her i landet - og det er også en integrert del av vår kulturelle selvforståelse: folkelig men også lukket og mystisk. Malerkunsten, litteraturen og musikken tiltrekkes av skogens uro - ikke minst når det gjelder black metal men også frijazz og rave. Men at vi har regnskog i Norge er kanskje ikke noe alle tenker på hele tiden. Og snart er det for sent: det er i dag mindre enn 1% igjen av den opprinnelige utbredelsen. Og med det kan unike arter av mose og lav forsvinne. Det er en tekst av Trude Myhre, skogsbiolog i WWF, i boka som forteller mer om dette. Andersens foto og selve redigeringen av fotografiene og hvordan de er i spill med hverandre, forteller også sin historie. Noe jeg liker ekstra godt med boken er at det ikke først og fremst handler om naken, forlatt og skummel skog i en post-industriell verden - selv om dette naturlig nok er representert. Boken er derimot full av liv også, med frodig kvae og utvekster som viser standhaftighet og absurd livsglede. En skjult krystallisert verden, som i den «tidlig Ballard»-aktige tittelen. Også dette er Norge.

Krystalpalasset

Krystallpalasset

Det går inflasjon i å påpeke at det er all mulig grunn til mismot nå, verden går til grunne, kulturen smuldrer opp, andre mennesker er helvete, maten er dyr, fotballresultatene er ikke optimale, og så videre. MEN at vi kan finne mening i å møtes i et rom, legge fra oss telefonene og nyte musikk fremført av mennesker på en scene. Jeg har hatt minst 82 slike artikkelinnledninger dette tiåret, ifølge en fast leser. Jada, det er slik fatt denne gangen også, men i tillegg var det fysiske plager. Kraftig rammet av en forbigående forkjølelse/man flu, men jeg fant heldigvis en gammel flakong med rød trekant bakerst i skapet og fikk karret meg ned til Oslo Konserthus for å oppleve byens stolthet Oslo-Filharmonien fremføre et spenstig sammensatt program, med den ukrainsk-fødte finnen 

 som gjestedirigent. En voksende internasjonal stjerne som begeistret med stor energi og innlevelse, gøy å se hvordan hun med sin moderate høyde turnerte orkesteret og dro dem opp der hun følte de hørte hjemme. Fun fact er at hun er gift med bassisten i det finske power metal-bandet Stratovarius - og at hun har fått tyn fra unge kulturkonservative mannosfærebloggere.

Flere burde nok søkt etter hostesaften før de dro dit, for det er en kraftig merkbar økning av host i salen konserten gjennom, små dumpe bomber som kiler seg inn i musikken - å vente til mellom satsene er ikke et memo som blir tatt alvorlig. I det minste er det ingen på speaker phone underveis, som ved mitt forrige besøk der nede.

Kanskje slike gamle regler er med på å skremme nye folk vekk fra å oppleve konserter. I «det fine» kulturlivet de senere år har det vært panisk aktivitet for å av-elitifisere virksomheten og bli «yngre», dette gjelder spesielt de store kunstmuseene som er blitt opplevelsessenter som «alle» kan kunne benytte seg av. Ideen om at den klassiske musikken har stagnert og kun appellerer til de sølvhårede masser har satt seg. Det var forøvrig som å besøke gruvene i Kongsberg i går, heldigvis med flere hederlige unntak. Denne angsten og kommersiell tankegang har avstedkommet mange corny og harry nytenkninger - for eksempel disse mindfullness-aktige «candlelight concerts» som jeg ser avertert i feeden min hele tiden (om det da ikke er et AI-prosjekt). Jeg venter på erkenorsk champagnefrokost med nyttårskonserten på storskjerm, morgenrave med Filharmonien, «Bach og bobler» med verdens beste jenter, live podcast med DJ og en sånn ung komiker jeg ikke kan navnet på, og så videre. Den nye sjefen Knut Skansen har hatt stor publikumssuksess i sin forrige jobb på Deichman, som absolutt er blitt et værested og opplevelsessenter mer enn bare et bøkenes tempel for visdom og kontemplasjon. Men akkurat når det kommer til størrelser som Orkesteret og Konserten har vi et temmelig uslåelig konsept. Ingen grunn til endre på det, snarere er det slik at det er nettopp dét folk trenger. Man må selge de bæra man har, som det heter. Nei, om det skal gjøres noe er det å jobbe mer med smart programmering, finne en ny balanse mellom klassikerne og nålevende komponister. Gjerne med en ekstra satsning på sistnevnte, og heller forsøke å velge deler av det eldre repertoaret som kan belyse aktuelle eller filosofiske spørsmål som opptar oss her og nå, eller som tangerer bevegelser andre steder i musikklivet. Man kan bli mer trendfølsom uten å kludre med selve kjernen av oppdraget og seriøsiteten og kvaliteten av det som blir levert.

Papirprogrammet vi fikk utdelt i går var tilfredsstillende, men tross mye forfall rundtomkring er flere av oss mer informasjonshungrige, og kanskje også mindre kunnskapsrike enn vi kan være. Jeg stemmer for et tidsskrift eller en fanzine som bringer analyser, fakta, poesi og overraskende tanker.

Men det var altså noe som fenget ekstra med sammensetningen av stykker torsdag kveld - det satte de små grå i sving. Amerikanske 

 er en av få komponister som har fått et stort gjennomslag utover indre kretser i nyere tid - og er også fremført endel i Oslo. Musikken er superinteressant, rytmisk kompleks og sjelfull, og hun dukker også opp i svært mange forskjellige sammenhenger og formater. Beryktet for sitt samarbeid (på hennes premisser) med Kanye West en periode (og hun turnerte med ham til han gikk for Trump), blant annet på «Say You Will». Men hun lager enda mer fristende musikk på egen hånd, sjekk ut flere av hennes utgivelser på Nonesuch Records. Stykket som åpnet gårsdagen, fabelaktige 

, har i seg elementer av pop, samtidsmusikk, science fiction og man får også en haug ennå ikke lagde filmer på netthinnen underveis. Men først og fremst handler det om en slags barnlig undring over universet og byens lys - og i tillegg oppleves det som musikk om musikk. Det er flere referanser her, inkludert til den sildrende musikken som man ofte hører i foajeen når det er på tide å finne setene sine. Og ingen har vel mer fristende sildring enn den vi får i Oslo Konserthus.

Dalia Stasevska er av sin tid, og er aktuell med Shaws stykke som single fra en «mixtape» som ligger i strømmetjenestene. Det er en skikkelig hit! Sammen med BBCs symfoniorkester fremføres også musikk av friske komponister som Julia Wolfe og Anna Meredith og posthumt gjenoppdagede Julius Eastman.

Jeg er veldig glad i å se band sette opp og ikke minst pakke ned utstyr, men det er selvfølgelig alltid spesielt med store orkestre rett før en konsert. Det hektiske, lave gnisset fra scenen idet folk ankommer setene sine er noe av det vakreste jeg hører, og det går helt klart under kategorien «flarn» - jeg kjenner det på kroppen som en god iling. Samtidig er det noe prosaisk ved synet også som virker tiltalende, dette er tross alt bare enda en dag på jobben i et lokale de øver og prøver og spiller i hele tiden. Den strålende musikeren Bendik Bjørnstad Foss på bratsj (og humor på Facebook) er seint opp på scena, med en anelse krøllete kjoleflak, og med en antakelig ikke tilsiktet hip hårsveis med litt pigg øverst som sender tankene til Rod Stewart og The Faces. Den nye konsertmesteren Sarah Christian skaper trygghet i gjengen med sin smilende autoritet.

Det er selvfølgelig helheten av orkesteret som er det sentrale - og widescreen-bildet av dem samlet, men det er også gøy å studere enkeltpersonene, ikke bare konsentrere seg om spillet men se på deres ansiktsuttrykk (et av de kvinnelige medlemmene har et bekymret men lidenskapelig «tune face» underveis som smitter), og også tenke litt på hvordan de er i sivil. Også gøy at en av fiolinistene stikker opp og setter seg i et ledig sete på raden min under 

, da det gjøres plass for den gjestende førstefiolinisten Karen Gomyo i liturgisk lilla kjole og med eget beskyttelsesteppe for haken.

Finnes det større influenser enn Bernstein for disse musikktradisjonene? Selv så mange år etter hans død resonnerer arbeidet til dirigenten, komponisten, læreren og programlederen kraftig - spillefilmen fra i fjor hjalp også. Femtitallet var et hakkandes år for ham med alle komposisjonene, oppdragene, ledelsesjobbene, musikalene, filmmusikken, TV-programmene - og et vilt og poetisk privatliv. Og han fikk da også tid til å skrive livsglade 

. De fem korte satsene veksler som en OL-stafett i mood-swings, der det er rom for verdenssmerte, atletisk livslyst, skjønn ettertenksomhet, og også litt jazzikalsk snert. I sistesatsen stiger Frode Berg frem av kontrabass-seksjonen med noen sekunder som ikke kan kalles annet enn røyktung walking bass. (

EDIT: det er kommet oss for øre at Berg faktisk hadde fri fra Bernstein, men stemningen som bassisten med erkenorsk herresveis kom med i disse få sekundene var uansett newyorksk femtitallsjazz av godt merke)

. Publikum elsket det, og klappet Gomyo frem til et ekstranummer med mindre hektisk men desto mer sensuelt spill med toner av Piazolla.

Etter pausen var det klart for et større statement, og det var også som om noen hadde skrudd opp volumet og gitt musikerne en shot på bakrommet, for det ble helt andre krefter i sving da det var tid for 

 også kjent under navnet «Fra den nye verden». På begynnelsen av 1890-årene flyttet tsjekkeren til USA for bli direktør ved den ferske nasjonale musikk-konservatoriet. Han ble også anmodet å skrive et stykke som kunne styrke amerikansk musikkultur innenfor orkesterets domene. Gjerne med inspirasjon fra amerikansk folkemusikk, slik han hadde gjort i hjemlandet. Han kom i kontakt med negro spirituals og fikk kick på det, i tillegg til at han ble bergtatt av öppna landskap på prærien under sine reiser gjennom landet. Det ble stor musikk av det, en av de mest spilte symfoniene ever, og stadig en som snakkes om og reaktualiseres i samtaler om musikk på tvers av kulturer, appropriasjon og liknende. Vår store bluesgitarist og musikkhistorier Knut Reiersrud gjorde også en bredt anlagt innspilling av denne for et par år siden.

Det sies at folk gikk bananas under premieren og steg opp i trampeklapp allerede etter førstesatsen, og alle påfølgende. Det er lett å forstå, for vi holdt på å gjøre det samme en desemberkveld i 2024, det kom stumme skrik fra publikum etter det første bastante punktumet. Musikerne hadde langt flere fakter og smil nå, meget energisk, og de delte blikk og grimaser underveis. Louisa Tuck på cello jobbet med buen så det sto om livet, hun gjorde forøvrig god figur kvelden gjennom og fikk mektig applaus da dirigenten pekte stokken mot henne. Men jeg ble også sittende å tenke på optimismen denne musikken hadde for den nye verden og hvordan historien var en del av utviklingen. Hvordan føler vi om fremtiden nå, vår egen men også den amerikanske? Den majestetiske andresatsen er brukt ved amerikanske presidentbegravelser - vil den følge Trump seks fot under om cirka ti års tid? Eller blir det patriotisk country? På en av hans absurde DJ-sessions under valgkampen sto han riktignok og dirigerte til lyden av noe schmaltzy opera, så hvem vet. Det er uansett klinkende klart at vi må sette alle kluter til for å beholde betydningen av orkestermusikken og konsertritualet, enten det er avkolonisert repertoar eller ei. Det er en stor jobb som gjenstår for at også morgendagens sølvhåringer vil oppsøke slike kvelder, dagens unge rikinger har også tilsynelatende mindre respekt for kulturhistorien enn hva de før dem på et vis hadde. Så det må søkes mot andre grupperinger: de interesserte. Det er rom for mange nye tanker og endringer, men som amatør-entusiast vil jeg kreve at grunntanken av opplevelsen burde beholdes. Trur eg.

Mixtape for den gamle verden

Som flere sikkert har lagt merke til er det igjen blitt en ganske markant fordeling mellom soss og frik i ungdomssegmentet, for tiden viser grove øyemål at det er i vektforholdet 70/30. Enten er det midtskillbrigaden i like klær som kommer forbi deg på gata, eller så er det små ansamlinger av blåhåringer, også de ganske likt kledd, men ofte med en gigbag på ryggen. Det er altså håp, og det er den 30-prosenten som er mulig å øke ytterligere. Skal man dømme etter aktiviteter i musikklivet er det riktig så bra rekruttering innen frisk jazz og tung rock. I sistnevnte sjanger har vi morgendagens håp som Drakånis, Hayeminol, Maskin og tusen andre - og flere kan det kanskje bli i fremtiden om dere foreldre er smarte nok til å handle inn en spesiell bok til jul. Bare det å kjøpe inn en bok er visst blitt et statement i seg selv, men et ekstra sterkt et er å velge 

, tegnet og fortalt av ofte geniale Flu Hartberg.

Boken er gitt ut av platebutikken Big Dipper i Oslo som i høst feiret 25årsjubileum, og en av legendene i den sjappa, Jacob Krogvold, står også oppført som redaktør. Men det er antakelig ikke derfor Hartberg har tegnet inn et plateomslag av Thulsa Doom i boka. Selve historien er inspirerende nok, med en tung og dyster oppvekst i tvilsom luftfuktighet og dårlige fremtidsutsikter i et langt fra swinging sekstitall i Birmingham. Et langt liv på fabrikk eller i fengsel som småkriminell blir avverget da han treffer de andre guttene i bandet som skal bli Black Sabbath - et av rockhistorien beste og viktigste band. Dette må da fungere bra som oppdragende litteratur? Det går jo framover!

Hartbergs morsomme og intelligente strek og vibe er som den alltid er, ingen grunn til å heve seg «ned» til barnas nivå. Det har jo uansett alltid vært et element av fantasyfigur eller «gjenglemt lekebamse i regnet" over Ozzy som gjør at det passer perfekt i barnebok. Pussige historier om å sniffe en linje med maur eller å bite hodet av flaggermus kan være med på å forberede poden på alt det rare væren i verden kan medføre. Men når det ser mørkt ut for Ozzy igjen, får han jo en ny karriere med gitaristen Randy Rhoads, og ikke minst møter han Sharon som blir hans manager og senere hustru. Enkelte barn vil sikkert også føle trygghet i at det ender ekstra godt med TV-stjerneliv og alt dette her. Men først og fremst klarer Hartberg å formidle hvor herlig det kan være å lage musikk med andre, da presumptivt rock. Og at man kan komme helt til 76 år selv med tvilsomme livsvalg, slik Ozzy gjorde denne uken.

Jeg har selv på trykk mimret tilbake (og hvem gjør ikke det nå om dagen) til livet på nå nedlagte Fagerlund barneskole mellom Jaren og Brandbu på Hadeland, da jeg brukte plakater fra det svenske bladet OKEJ som bokbind på lærebøkene mine. I dette tilfellet med bilder fra fotoshooten til coveret på hans soloalbum 

 fra 1983. Klart det måtte en slik gærning til for å beskytte bøkene! Noen få år senere fikk jeg skryt av en senere landskjent yrkeskriminell fordi han hadde hørt rykter om at jeg satt på et eks av Black Sabbath-plata 

 som jeg er ganske sikker på at jeg kjøpte på bytur med foreldrene mine på butikken Utopia (forøvrig drevet av foreldrene til Sandra Kolstad). Interessen for tungrock har kommet og gått og kommet tilbake med jevne mellomrom siden den gang - men at Black Sabbath er noe helt spesielt er det ingen tvil om. Ja det er heavy, men det er jo også rester fra pop´en og bluesen og psykedeliamusikken som herjet i England kun noen år tidligere. Det er en forpint Midlands-soulsanger gjemt i Ozzy, og det er et vilt funky groove gjemt i flere av låtene deres. De siste årene har jeg vært spesielt opptatt av den glemte låta «Air Dance» som har i seg alt det overnevnte men også hippie-vennlig jazz. Og et av årets største musikalske kick var helt klart å i høst spasere inn på rockepuben Last Train i 16-tiden med gode venner etter en sen lunsj/tidlig middag og høre på en av stedets nyansatte sjekke ut en CD-samling med bandet. Rockesjokket henger fortsatt i, forhåpentligvis også hos bartenderen. En måte for morgendagens helter å komme i den situasjonen, kan helt klart være å bli eksponert for historien om Ozzy på et tidlig tidspunkt. Men også fint å la henne eller han være alene på rommet og drømme om det også. Show don’t tell.

Tung litteratur

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Musikk

Litteratur

Film/TV

Kunst

Tema

Kontakt 

Annonsering

Abonnementsvilkår

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.

Alle artikler