Det er en fabelaktig og grenseoverskridende festival på Kunstnernes Hus denne helgen. Festivalen all Ears tyvstarter torsdag kveld, og har et fullstappet program med musikalsk samtidskunst i de fleste tenkbare former frem til søndag. Vi snakket med en av arrangørene om hva vi kan vente oss, og det er den supre musikeren 

 som mange kjenner fra forskjellige former for pop, jazz, samtidsmusikk, ambient og så videre.

— Flere ting, det kan jo bety å bare være til stede. Høre etter, følge med, være i flyt, konsentrere seg. Det første jeg tenkte på da du sa det var en event jeg var på i høst. De Utvalgte hadde en åpning av «Biotopen», et langvarig prosjekt på Steilene, en øy i Oslofjorden. Vi tok båt fra Oslo, og på båtturen tilbake var det en filosof som sto på taket av båten, i mørke, og snakket om mørket og hvordan det visuelle stjeler oppmerksomheten vår, vi ser andre ting med ørene. Det er jo ingen hemmelighet det, og man trenger bare å lukke øynene for å være omringet av mørke. Å være lutter øre er for meg både en protest, en levevei og en katalysator for nysgjerrighet! Da skjer det ting.

Hva slags musikk er det egentlig publikum kan vente seg? Da festivalen startet i sin tid var det mer slik at det kretset rundt eldre menn fra frijazz, impro og noise. Musikalsk er det kanskje kjernen fortsatt - men i likhet med verden ellers er underlaget i endring? Vil du si at det er 

som er opptatt av denne musikken, eller ser du tegn til utbredelse?

— Det er både ett miljø og mange miljø på en gang, da vi tok over festivalen for tre år siden var det med en følelse av at impromusikken plutselig var overalt, i alle sjangre, elektronisk musikk og ambient, noise, jazz, alternative pop/kunst-produksjoner - og at alle festivaler hadde små elementer av denne musikken på plakaten uten at det var uttalt at artistene faktisk improviserer og jobber med improvisasjon. Det synes jeg er spennende, og det sier jo litt om hvor stort det er. Likevel føles det som en «smal» sjanger, og mange som jobber her jobber også innenfor mange andre sjangre. Det er kanskje derfor den har åpnet seg sånn opp også, musikalsk, og derfor det skjer så mye kule musikalske møter for tida. Improvisasjonsmusikken tar opp i seg innflytelser fra alle sjangre, men med en kjærlighet til det spontane og øyeblikket. Der lever det ekstra, liksom. Det å dele dette risikable øyeblikket, både artister og publikum, er det som gjør det magisk for meg.

Akkurat det med «de eldre mennene» var noe jeg selv protesterte mye mot i starten, jeg ville at det skulle være plass til flere stemmer og mer ulik lyd og mer lydlig eksperimentering med annen musikk fra samtida. Også forstår jeg kanskje mer og mer hvilket nybrottsarbeid de før oss har gjort, hvilke fronter de har brynet seg på og stått i, og at de har stått i det gjør at vi kan jobbe ut ifra deres kreativitet. Nå er jeg veldig glad i «de eldre mennene». Når det er sagt er denne festivalen starta av Maja (S.K. Ratkje) og Paal Nilssen-Love, en ekstremt inspirerende dame og en ekstremt inspirerende mann. 

True dat. Det er et element av motstand ved disse musikkstilene - slik har det vært hele veien. Hvordan og hvorfor er det viktig med musikalsk aktivisme som dette i 2026?

— For meg blir det bare viktigere og viktigere, og jeg blir gladere og gladere i alle dem som utfordrer, på hver sine måter.

år er det flyttet til Kunstnernes Hus-bygget. Det er jo veldig flott, da! Er det

én scene eller kan man også oppleve musikk i de andre rommene, til og med i utstillingene som står oppe?

— Ja, det blir fantastisk, helt rått sted, nå også med en ny «Save our house»-freske på bakveggen til konsertene i foajeen, av Vanessa Baird. Vi holder oss til de tre rommene i første etasje, da en utstilling er på vei ut og en annen er på vei inn i andre etasje. Det blir opplevelser i kinoen, i foajeen og i utstillingsrommet.

Apropos åstedet: Setter du egentlig noe skille mellom musikk som er på programmet deres og begrepet kunst? Altså når går det fra det ene til det andre?

— Jeg tenker ikke det, nei, for meg er det i samme kategori og jeg er glad i alt i den kategorien. Men jeg synes jo at musikk er noe helt spesielt, da, og har en egen evne til å åpne oss opp for både hverandre og nye virkeligheter. Det er noe jeg tenker vi trenger mer av, og er en av grunnene til at det føles meningsfylt å jobbe med denne festivalen, å kunne dele sånne opplevelser med folk.

Og er det noen av innslagene som er av mer performativ art?

— Jess, det er flere. Greg Pope, en skikkelig undergrunnsstjerne, en slags uslepen pønkdiamant og cinematek-programmerer og -framviser her i Oslo, inntar kinosalen både fredag og lørdag kveld med sin unike musikk-og-billedkunst, et nytt verk kalt 

. Om man kommer tidlig, når dørene åpner kl. 18, vil jeg anbefale få for eksempel kjøpe seg noe og drikke og sette seg en times tid der inne før resten av festivalen kjører i gang. På fredagen kan man også sette seg et minutt i «den elektriske tannlegestolen», Morten Minothi Kristiansen og Ulrik Ibsen Thorsruds ombygde 50-talls tannlegestol/trøorgel og få en skreddersydd 1-min-konsert som kan spenne fra hvisking til filleristing. Samme dag spiller også Heida Mobeck, Blanche Lafuente og Risten Anine Gaup, de skaper et performativt rom og inviterer lytterne til å «bevege seg gjennom musikken, ikke bare lytte til den», og skriver på en kokebok om «soulful soulfood». Lørdagen har vi trioen Cake, med Jennifer Torrence, Ingrid Haakstad og Orfee Schuijt utøvere fra samtidsmusikk og -dansefeltet som jobber med «a myriad of sounding objects and other inanimate materials». Perkusjonisten Toma Gouband er også nokså performativ av seg, vil jeg si, med naturmaterialer m.m. Det blir også noe performativt på søndagen, men det kan jeg ikke si noe mer enn det om!

Det er noen kjente veterannavn her, som f.eks duokonserten med trommis Paal Nilssen-Love og den tyske pianogiganten Alexander Von Schlippenbach på torsdagen. Samtidig er det artister med besnærende navn som gabby fluke-mogul. Det er god rekruttering?

— Jess! Vi har ønsket oss å ha tilbake de som sto i bresjen for denne festivalen i løpet av tiden vi har hatt æren av å drive den, så i år har vi både opphavspersonene Maja S.K.Ratkje og Paal Nilssen-Love på plakaten, med det de selv har ønsket seg å spille med. Maja kommer med en ny trio sammen med Torstein Slåen og Sigurd Ytre-Arne, som slapp plata 

 i fjor. De avslutter fredagen, som jeg tror blir storslått.

Tre ting jeg personlig gleder meg til er nevnte lily og gabby på lørdag kveld, Helga Myhrs vokalbestillingsverk på søndagen (kl 13) og legendariske Andy Moor og Marion Coutts / dog faced hermans på fredag!

Det er også noen samtaler underveis i helgen, utrolig nok har dere fått med Sidsel Endresen, en av norsk kulturlivs største stoltheter, men ganske lite glad i å snakke om seg selv offentlig - dette vet jeg fra en opplevelse med henne som intervjuer akkurat samme sted!

— Det synes jeg også er helt utrolig! Og er kanskje en av de tingene jeg ser aller mest frem til. Da jeg først flyttet til Oslo i 2008, hadde jeg årskort på Nasjonal Jazzscene. Jeg studerte journalistikk og hadde ikke så mye med jazzmiljøet å gjøre akkurat da, så jeg gikk som regel alene på konsertene og det føltes veldig magisk. En av de konsertene jeg husker aller aller best var Sidsel Endresen og Jan Bang på gamle Belleville, nedi kjelleren ved Rockefeller der. Hun slo meg rett i bakken, det var så radikalt og ulikt noe anna jeg hadde hørt før, nedi den dunkle kjelleren fantes det her, liksom. Det var så spennende. Jeg husker at jeg skulle prøve å skrive en omtale etterpå, og klarte ikke å få ut ett ord.

Mye av denne musikken har kanskje et mer intuitivt preg, uten at man nødvendigvis trenger å lete etter et 

— Ja, ikke sant. Det intuitive er jo det som gjør den så levende. Men for meg er mye av denne musikken direkte overførbar til friskriving eller andre kunstformer som jobber med øyeblikksflyt. Formen får utfolde seg i real-time, og øyeblikket er hellig. Det er magisk å være i den sonen.

scenen selv, tror jeg, men du er jo en herlig musiker, da. Blir det andre muligheter til

en scene eller platespiller den nærmeste tiden?

Takk for det! Nei, vi spiller ikke selv på festivalen. Det er nok å organisere! Ja, etter hvert! I aller første omgang på Kampenjazz søndag 1. februar, en urpremiere i duo med Johanna Orellana på fløyter.

All Ears på Kunstnernes hus torsdag til søndag, 

Lutter øre på Kunstnernes hus. 

Lutter øre på Kunstnernes Hus

Øyvind Morken er en av de gode. Denne unge veteranen har skills og etikk i orden, og har et bevisst forhold til techno-kulturen, dens historie og hvordan den kan utleves i praksis i nåtiden. Før han åpnet bagen for oss, benyttet vi anledningen til å stille ham noen spørsmål.

Hallo Morken, hvorfor og hvordan begynte du å

— Jeg har vært opphengt i musikk så lenge jeg kan huske. Oppdaget Kraftwerk's «Electric Cafe» i 1986, og M.A.R.R.S. «Pump Up The Volume» i 1987, begge blåste hodet av meg. Jeg DJ-et første gang på en av de lokale fritidsklubbene på SøndreNordstrand våren 1991, i en alder av 11 år. Ble kastet inn i det av en av de eldre gutta jeg skatet med. Jeg holdt på med det av og på endel år frem til jeg kjøpte meg egne platespillere i 2000, og startet våren 2001 med å spille på klubber, barer, raves, utefester, rett og slett hvor som helst jeg kunne spille musikken jeg digget.

Liker du ett kontant sett på to timer, et langt ett på fem timer, eller litt med kaotisk back2back?

— Det kan være morsomt å komme inn og blæste ut noen bangers i 2 timer, men jeg trives best når jeg spiller hele kvelden. Alt fra 5 til 8-9 timer er bra - hvis det er for en bra fest.

Jeg spiller fra tid til annen med min kompis Olefonken, men jeg vil si vi spiller 

, ikke back 2 back. Hele greia har blitt en gimmick, litt som når fotballklubber kjøper dyre spillere for å trekke flere tilskuere. Har lite med lagbygging å gjøre, eller i klubbens verden, dansegulvet.

Hvorfor må alltid de beste DJene spille så himla seint? Jeg vil IKKE ha morgen-rave, men går det an å se for seg klubber som begynner med klimaks i vanlig konsert-tid?

— Som småbarnsfar er jeg er helt enig. Jeg kan romantisere tidlige morgener med skikkelig trippa musikk, men det skjer jo ikke her til lands med disse skjenkereglene uansett, så hvorfor ikke bare starte litt tidligere? Dessverre er vi ikke noen fødte naturlige dansere de fleste av oss her oppe på berget, og med all stigmatiseringen rundt alkohol, rusmidler og fest som har blitt påført folk igjennom generasjoner her, så blir det oftest fest når solen har senket seg og minst mulig folk ser oss. Bortsett fra 17 mai da, da er alt plutselig greit. Jeg har lenge drømt om å starte en rusfri klubb for dansing på dagtid på søndager, hvor man kan ta med seg ungene også. Dans er en av de tingene som virkelig frigjør stress og annen spenning i kroppen, og burde ikke være limitert til et slags glidemiddel for sjekking, sånn det ofte blir brukt av Hvermansen. Det er høykultur og noe som alle faktisk kan delta i.

Det er mange som griner av KI-s raske innmarsj i musikken. Noen vil kanskje si at de sa det samme om rytmebokser og datamaskiner også. Men er det en forskjell, og har du kvaler?

— AI er av interesse for opportunister og late folk. Jeg skjønner at musikkbransjen vil bruke det, da slipper de å betale musikerne. Jeg vil høre musikk med personlighet, det kan ikke AI lage.

albumet sitt i 2022 med hjelp av AI. Det er bra det, men alt de gjorde for 30-35 år siden under diverse aliaser er mye, mye bedre. Spør du dem, sier de sikkert at de bare har tatt til bruk av ny teknologi med AI, akkurat som de gjorde på starten med trommemaskiner, samplere, midi og synther. Men man hører en helt annen karakter i den gamle musikken. AI gjør ikke noe et menneske ikke kan. Det bruker bare utrolig mye naturressurser på å gjøre det.

Hva er dine håp for musikkåret 2026? Noen norske man burde være på utkikk etter, og hvordan går det med din egen produksjon?

— Jeg håper stedene som presenterer musikk i konsert eller klubbform klarer å overleve så folk har et sted å møtes og sosialisere seg rundt musikkinteresse, dans og samhold. Vi trenger virkelig å trekke oss ut i fra skjermen og mot hverandre, og benytte oss av møtepunkter utenfor nettet. Når det gjelder norsk musikk, så er jeg fan av Snorkel Records. Ollis og Snorri gjør alt riktig med det labelet. Jeg har ikke kjøpt noe musikk fra Ute Rec. Men har stor respekt for at de kjører på med sin egen greie. Mere av dette, takk. Håper Jan Mayen får lyst til å gjøre mere med Hjemme Med Dama-labelet. Børre kjører på med eksperimentelle saker på Kora, det er bra. Jo flere som gjør ting, jo bedre. Jeg er fan av digital musikk, men det er noe spesielt når folk putter pengene hvor kjeften er og gir ut noe fysisk.

Når det gjelder egen musikk, så har jeg ikke hatt studio siden september 2024, alt av utstyr er pakket ned i bokser på et lager. Så det som har kommet ut i det siste har vært ting jeg laget før den tid. Det er snakk om noen små prosjekter med noen andre folk, så det kan hende det blir litt musikk i fremtiden, men ikke under eget navn.

The Holy Ghost Inc - «Mad Monks On Zinc»


Stor favoritt, i en klasse for seg selv, udefinerbar, original, oppfinnsom, rar men tilnærmelig. Gjerne omtalt som starten på trance, men også kastet inn i progressive house-sjangeren, selv om den høres milevis unna den konforme stilen det ble til.


Wrong Speeder alert! Det er ikke så veldig ofte (men det skjer) at jeg beveger meg over til Jungle og så høyt tempo, så jeg spiller oftest denne låten fra DJ Rap & Aston på 33rpm istedenfor 45rpm. Da blir den til et emosjonelt breakbeat-monster i house og techno-tempo.

The Infinite Wheel - «Lake Of Dreams» *Bay Of Rainbow Mix*


Dyp hypnotisk, drømmende techno-trance fra to av medlemmene i åttitallsbandet Pigbag. Dessverre fungerer musikk som dette aller best langt ut på morgenen, flere timer etter at klubbene i Oslo har stengt. Jeg pleide å spille morgensettet på forskjellige ulovlige klubber og raves en 15-20 års tid tilbake, da var musikk som dette ofte presentert i riktig kontekst.

Cousin Cockroach - «This Ain’t Tom N’ Jerry»


Broken beat bass-monster fra Dego fra 4 Hero/Jacob's Optical Stairway. Prototypen på dub-step, høres helt sjukt ut på et bra anlegg. Jeg presser gjerne inn musikk som dette for å bryte hypnosen av fire flate fra tid til annen.


Jeg er superfan av Plaid/The Black Dog, og her transformerer de en triphop-låt til noe mye mere mystisk og emosjonelt. Helt perfekt til starten på en bra kveld. Hvem vil vel komme inn på en klubb og få massakrert sansene sine av en overbegeistret DJ med volumet på fullt og sensualiteten til en full sjømann som ikke har satt føttene på land på månedsvis?

Fem i bagen med Øyvind Morken

For å vise at vi virkelig mener alvor med ingressen, starter vi på YouTube, hvor levende teaterlegender, feterte karakterskuespillere og andre interessante personligheter – så som Judi Dench, Simon Callow, Penelope Wilton, Stephen Fry, Robert Lindsay, Anne Reid og Giles Brandreth – møtes for en slags William Shakespeare-gjenforening. I et opptak fra The Orange Tree Theatre i London forteller de om sine første møter med Shakespeares skuespill 

 (som er pepret med hemmelige stevnemøter, frekke forkledninger, merkelige misforståelser etc.) – og deler sine kjæreste minner fra diverse oppsetninger av stykket.

En liten porsjon intens og belest krangling og diskutering om hvorvidt Shakespeare faktisk skrev alt han i eftertid er blitt kreditert med, er også inkludert, så dersom du føler for å føle deg ekstra kultivert – for ikke å si elevert, engasjert og emosjonelt ekspandert: 

Er du derimot i humør for mer tradisjonell og filmatisk underholdning (og i tillegg abonnerer på SkyShowtime, eller er villig til å leie den via andre tjenester) bør du absolutt vurdere Steven Soderberghs seneste, spionthrillerdramaet 

, med Cate Blanchett og Michael Fassbender som gifte (og kanskje konkurrerende?) spioner.

Som de to foregående av Soderberghs filmer (

), er den skrevet av David Koepp (som i sin tid skrev den første 

-filmen), så agent-, overvåknings- og spionvirksomhetskredibiliteten er godt dekket – så også evnen til å skape spenning på små flater.

Handlingen utspilles stort sett innendørs og gjerne med skuespillerne/rollefigurene sittende rundt et møte- eller middagsbord. Spenningen ligger med andre ord ikke i løping, skyting og forkledninger (i hvert fall ikke til å begynne med), men snarere i en slags snikende og metodisk katt-og-mus-lek.

Selv om det ikke er aldeles umulig å gjette seg frem til hvem som har gjort noe de ikke burde gjort (her i gården røpes så lite som mulig av seriers/filmers plott) drives 

 så forbilledlig fint frem av sitt snertne manus, gode spill, stramme regi, heftige klipp og intense foto, at den uansett er en glede å følge.

Sistemann ut på strømmefronten er (avhengig av hvordan man ser det) Sterlin Harjo, Lee Raybon eller Ethan Hawke.

 på Disney+ er signert serieskaper Sterlin «Reservation Dogs» Harjo, har Lee Raybon som protagonist, og stadig severdige Ethan Hawke i rollen som nettopp Lee Raybon; en sleivete, selvgod og derfor på det nærmeste selvskadende gravejournalist.

Serien er både en hyllest av gamle dagers hardkokte krimromaner (kanskje spesielt dem som ble skrevet av Jim Thompson) 

 en sjarmerende, smart og spennende lek med sjangeren. Den er vittig, morsom, urimelig, lun og dødsseriøs – alt på én gang.

 utspiller seg i dagens Tulsa, Oklahoma, hvor skillet mellom folkegruppene – førstenasjons (les: gamle dagers ‘indianere’), hvite og afroamerikanere – fortsatt er friksjonsskapende stort. Takket være sin bemerkelsesverdig effektive sjarm er Lee (Ethan) i stand til å bevege seg nokså fritt, inn og ut av enhver forsamling eller gruppering – med mindre han tidligere har skrevet noe stygt om dem, så klart.

Rollefigurene og plottrådene blir efterhvert mange – og jommen dukker ikke gamle favoritter av så forskjellig art som Jeanne Triplehorn og Killer Mike opp, også – men Harjo og kompani evner på herligste vis å holde orden på dem alle, og ganske snart er vi så oppslukt av selvmord, utroskap, eiendomsdealer, svindel, drap, farskap og håpløs kjærlighet at vi bare vil ha mer, mer, mer.

Beklageligvis er det hele over efter åtte episoder, så nyt det mens du kan.

Når vi nå (omsider) beveger oss over til de store lerreters rike – eller Cinemateket, om du vil – tar vi først turen tilbake til sort/hvitt-filmens gullalder. Eller blir det 

? Uansett: For tiden har Cinemateket i Oslo, i tillegg til et godt utvalg kulørte knallperler, et supert sett med eldre og fabelaktig fine monokrome filmer på programmet, og førstkommende tirsdag viser de tre av dem.

Først og fremst (må man ha lov til å si), og kl. 18.00, står 

 på plakaten. Den er en av de virkelig store Hollywood-filmene, og handler attpåtil 

 filmbransjen. Filmen er fra 1950 og dreies rundt forholdet mellom en gammel, fallert stumfilmstjerne (Gloria Swanson) og en ikke altfor suksessrik manusforfatter (William Holden). Plottet utspilles stort sett i et flashback, og er filmet i sort/hvitt fordi regissør Billy Wilder og hans mer eller mindre faste fotograf John F. Seitz ble enige om at farvefoto ikke ville kle filmens noir-atmosfære.

 er flere ganger blitt kåret til tidenes beste film, den ble nominert til elleve Oscar-priser, og er aldeles fabelaktig fascinerende den dag i dag. Eller som salige Roger Ebert sa det: «

 remains the best drama ever made about the movies».

Kl. 18.30 (man må med andre ord velge) er det tid for den franske nybølgens største hit; 

 – filmen som, blant meget annet, danner grunnlaget for Richard Linklaters kritikerroste 

 er Jean-Luc Godards gjennombruddsfilm og en 

, og forteller historien om en drapsmann og biltyv, og dennes romanse med en ung amerikanerinne …

… og byr på endeløs sigarettrøking akkompagnert av banebrytende klipping og kameraføring, samt en ny innstilling til film som fortellermedium, tett fulgt av enda flere sigaretter og et filmhistorisk paradigmeskifte. Eller som den stadig så salig Roger Ebert sa: «Modern movies begin here, with Jean-Luc Godard’s 

Kl. 21.00 (stadig på tirsdag 13/1) avrundes kvelden med François Truffauts 

På vei mot livet / Les quatre cents coups

, en annen av de første og virkelig viktige bølgefilmene. Filmen er semiselvbiografisk, både bitter og vemodig – og på sitt såre og sarte vis, ganske så vakker.

Siden vi allerede har gjort bruk av to sitater fra kritikerlegenden Roger Ebert, går vi like gjerne for en trippel og avrunder 

omtalene med følgende fine ord: «One of the most intensely touching stories ever made about a young adolescent».

Alle disse filmene, og flere til (som f.eks. Michael Manns gjennombruddsfilm,

), vises gjentatte ganger i dagene som kommer, så sjekk for all del Cinematekets

Filmen vi spanderer noen ekstra linjer på denne uken er intet mindre enn Månedens film på Cinemateket. Den har et såpass lite filmatisk navn – 

 i engelsktalende land, og er så sær og uvanlig i formen at den blant annet er blitt omtalt som «… et surrealistisk, neo-noir psykologisk drama» – en betegnelse jeg synes passer godt til historien om en stjernejockey i Buenos Aires som pådrar seg en hjerneskade, før han vandrer gatelangs på jakt efter «seg selv» og muligheten til igjen å bli elsket av sin ekskjæreste.

Allerede før hodeskaden ser jockeyen, spilt av Nahuel Pérez Biscayart, som var så strålende i AIDS-dramaet 

, ut som om han ikke kommer til å holde det gående så lenge, der han kaster innpå med sprit, hestemedisiner og sigaretter – samtidig som han står i gjeld til en skummel og mafialignende fyr som så godt som alltid har en baby(!) å bære på (med mindre han overlater den til en håndlanger).

Som nevnt tidligere er vi forsiktige med å røpe mer enn nødvendig om en film, en serie eller et shows handling. Det skal vi holde fast ved også her. Ikke bare fordi vi synes dette er riktig innstilling å ha, men også fordi det er vanskelig å ‘forklare’ denne filmen uten å skrive svært langt. Når 

 er sagt, er det såpass vrient å si særlig mer om den uten å gå i detalj, at det nesten frister å bryte prinsippet. Men vi forsøker:

 tar oss med på en bisarr og (umiddelbart, i hvert fall) irrasjonell reise gjennom Buenos Aires-natten, hvor vi følger en mann som er så skadet i hodet (av både ulykken og livsførselen), at han rømmer fra sykehuset (for)kledd som kvinne – noe som gir ham en forstyrrende ‘Buster Keaton i 

 type vibb – for så, svært så gradvis, å anta en mer og mer feminin identitet, før han havner i politiets søkelys samtidig som plottet for n-te gang serverer en overraskelse. Så to til. Og derefter enda et par uforutsette vendinger.

Lenge før vi kommer så langt som til ulykken blir vi presentert for et filmatisk uttrykk av uvant kaliber. For selv om regissør og medforfatter Luis Ortega tydeligvis har latt seg inspirere av Wes Anderson og Xavier Dolan, og selv om 

 tidvis kan fremstå som en shabby latino-versjon av en Wes Anderson-film, bare med grellere farver, mer synthmusikk og flere referanser til 

, er den fortsatt noe helt for seg selv. Og selv om Ortegas film åpenbart har tatt opp i seg elementer og melodramatiske stilgrep fra Dolans 

 (sistnevnte vises på Cinemateket i disse dager), er heller ikke dette nok til å nekte 

 – identitet, altså – er det denne filmen dypest sett handler om. Men før jeg forsvinner ned i det kaninhull-lignende mørket jeg sa jeg ikke skulle entre, og før jeg ender opp med å rote meg ut på de metaforiske vidder i min søken efter en tilfredsstillende beskrivelse av filmen, avrunder jeg.

Ikke med et fjerde Roger Ebert-sitat, men en egenformulert oppfordring: Dersom du vil se noe nytt, annerledes, sprøtt, rart, og overordentlig 

Ukens blandede bilder – 080126

 er ikke bare den første filmen på ørten år som Josh Safdie gjør alene (altså uten å dele regiansvaret med sin bror Benny, som han skrev og regisserte 

 sammen med), det er også den mest bisarre av årets julefilmer. Det vil si: 

 er ikke bisarr, men historien den forteller – som attpåtil er basert på virkelige hendelser – er i sannhet et stykke utenfor allfarvei.

Året er 1952, og en omtrent tyveårig Marty Mauser (Timothée Chalamet) jobber som skoselger i onkelens butikk på Manhattan. Han er liten, kvikk, gnager-lignende og flink med de kvinnelige kundene. Men det er ikke skoselger han ønsker å være. Han vil være bordtennisspiller. 

Heldigvis for ham er han allerede ekstremt dyktig. Men for virkelig å skape seg et navn må han vinne en turnering. Aller helst den største turneringen som finnes – verdensmesterskapet – som skal avholdes i London. Og det å komme seg dit, for en skoselger som fortsatt bor hjemme hos sin mor i en liten og sliten leilighet, er både vrient og dyrere enn godt er.

Dersom du har sett ‘pool-klassikeren’ 

, vet du hvorledes slike utfordringer gjerne løses i det langt mer sagnomsuste, koole og stilige biljardmiljøet: Via sleipe veddemål. Og det er nettopp på dette viset Marty planlegger å anskaffe tilstrekkelig med cash til å delta i VM. Et mesterskap han bare 

 ikke er blitt til en knallfilm bare fordi Josh Safdie & Co. vet hva de driver med, men også fordi historien om Marty Mauser (som egentlig het Marty Reisman) er av den urimelig drøye sorten, går selvsagt ingenting som planlagt.

Inn i miksen blandes blant annet en gravid, gift barndomskjæreste han har en affære med, flere bordtennisorganisasjonsttyper som ikke akkurat har latt seg sjarmere av Marty, en skoselgerkollega som bortimot hater ham, en onkel som er nesten like oppsatt på å få viljen sin som Marty selv er – samt en hundeelskende gangster (spilt av rus- og regilegenden Abel Ferrara) – noe som til sammen gjør Martys liv langt, langt, langt mer komplisert enn det burde vært.

Og siden jeg kom på dette akkurat nå, legger jeg her inn at Gwyneth «Goop» Paltrow også dukker opp; som en eldre og nokså mislykket skuespillerinne som lar seg lokke tilbake på teaterscenen – og til et forhold med Marty – uten å ha tenkt tilstrekkelig godt gjennom hva det vil gjøre med henne. Hverken rent personlig, eller ekteskapelig – idet hun til alt overmål er gift med den uhyre rike finansmannen som finansierer store deler av Martys eskapader(!).

Josh Safdie har ikke bare skrevet manus sammen med Ronald Bronstein (som han har jobbet med flere ganger tidligere), han har også hanket inn Timothy Chalamée, som han hele veien hadde i tankene som Marty. Dessuten har han co-produsert filmen og regissert den – 

 hatt siste ord i valg av fotograf, musikkansvarlig, produksjonsdesigner og så videre. Noe som til sammen gjør 

 film, så vel som til en særs livlig kinoopplevelse.

Hva enten du får et kick av å finne hans filmatiske foregangsfigurer eller favoritt- og forbildefilmer mens du ser den – eller bare er klar for en drivende god filmopplevelse: Kjøp billett til 

. Det skal godt gjøres å ikke la seg fornøye.

Romjulsbilder 

I tillegg til cinematisk snadder serveres også litt folkelig underholdning, så som 

. Førstnevnte ser ut som et sabla søl av verste skuffe – og følgelig noe jeg har valgt å ikke se. Den andre ser mindre ut som en dårlig film, og mer som en sentimental og billedskjønn en. Også denne falt utenfor min ‘må sees’-liste, og jeg føler meg fortsatt trygg på at jeg ikke vil angre.

Den tredje – altså Flåklypa-filmen – har jeg imidlertid ikke bare sett, men også likt (i hvert fall til en viss grad), sannsynligvis fordi jeg så den med barnefilmanmelderbriller. I og med at jeg fortsatt holder den banebrytende dukkefilm-originalen fra 1975 svært høyt, føles det ikke riktig at Kjell Aukrusts figurer og miljø nå skildres via computergenerert animasjon. Spesielt ikke når det forflatede, masseproduksjonslignende uttrykket frarøver filmen den menneskelige livaktigheten som Aukrust-universet fortjener.

Når det er sagt, må det presiseres at filmen fungerer aldeles strålende for sitt kjernepublikum, nemlig barn i barneskolealder. Handlingen – eller handlingskurven, om du vil – er nesten nøyaktig den samme som i den originale dukkefilmen fra 1975, men i stedet for å konkurrere på en racerbilbane omkranset av en storøyet lokalbefolkning, er det i år et racerbilløp fra Paris til pyramidene som gjelder.

Under oppkjøringen til dette – og i løpet av racet til Egypt – serveres så vel festligheter og fjas, som katastrofer, krasj og komiske kalamiteter. Alt med det for øyet å underholde barna.

 er av et ganske annet kaliber. Richard Linklaters nyeste langfilm forteller historien om tilblivelsen av 

); en av fransk films viktigste representanter.

Året er 1959, François Truffaut og Claude Chabrol har rukket å etablere seg som filmskapere, mens Jean-Luc Godard ennå ikke har gjort mer enn en kortfilm eller to. Likevel er han overbevist om at han har det i seg å bli en eksepsjonelt god spillefilmregissør, noe han ikke er redd for å informere omverdenen om.

Ad omveier ender Godard opp med å overta et manus Truffaut og Chabrol har jobbet med, og takket være de to etablerte regissørenes forsikringer, lar en produsent seg overtale til å gi Godard penger nok til å filme manuset, hvis plott dreies rundt Michel, en ung mann som har stjålet en bil og drept en politimann, og Patricia; hans unge, amerikanske kjæreste.

Vi følger forhandlinger, planlegging, krangling og innhyring av talenter både foran og bak kamera – og vi følger det tett. Jean Seberg (den amerikanske skuespillerinnen som spilte Patricia) er hele veien usikker på hvor smart det er å bli med på et prosjekt som dette, særlig efter at Godard legger for dagen en ganske så særegen innstilling til regissørgjerningen.

Ett av filmens mange fiffige poeng er at den (som ‘originalen’) er filmet i sort/hvitt. Et annet er at dens rytme og stil i relativt stor grad imiterer 

 sitt særegne ‘nyveiv’-uttrykk. Et tredje er at Linklater og kompani (i særdeleshet casting-ansvarlige Stéphane Batut) har vært veldig flinke til å finne de rette skuespillerne. Zoey Deutch ligner på Seberg; Guillaume Marbeck ligner på Godard; Aubry Dullin ligner Jean-Paul Belmondo – og så videre.

 er i det hele en særs vellykket film, som både hedrer bølgen, filmen og filmskaperne den skildrer – 

 gir herr og fru Hvermannsen en sjarmerende, intellektuelt og emosjonelt stimulerende innføring i et av filmhistoriens mer innflytelsesrike kapitler. Alle dens aspekt og bestanddeler er av høy klasse, tidsånden fanges på forbilledlig vis, og det skal godt gjøres å ikke trives i dens selskap.

25. desember er ikke bare første juledag, det er også premieredato for en av årets sterkeste filmer. 

 forteller historien om militærdiktaturets effekt på det brasilianske samfunnet (på tidlig 70-tall), sett gjennom øynene til en velstående fembarnsfamilie i Rio de Janeiro. Særlig er det moren som følges (mens hun fremstilles av en fengslende god Fernanda Torres), i skildringen av hvordan det bedrestilte sjiktet av samfunnet omsider ser hvor umenneskelig jævlig diktaturet faktisk er.

(Dersom noen lesere ikke ennå har fått med seg hvor ille det blir i USA dersom Trump og hans administrasjon får fortsette sitt fascistoide diktaturprosjekt, anbefales det på ‘det ekstra sterkeste’ å se denne filmen. USA per i dag er ikke kommet riktig så langt, men at de er på vei til samme endestasjon er åpenbart.)

 er med andre ord en viktig, relevant og «må sees»-type film, som attpåtil er meget god. Regien er ved multiprisvinnende Walter Salles, hovedrollene innehas av strålende dyktige Torres og eminent sjarmerende Selton Mello – mens de mange unge skuespillerne (barna vokser opp og gestaltes av flere aktører, noe som skaper en realistisk aldersprogresjon), er usedvanlig overbevisende. Min eneste opplevelse av skurr i filmen, er at Mello (særlig i mimikk) ligner sjokkerende mye på Liverpool-manager Arne Slot, mens Torres er for en latina-utgave av Sofie Gråbøl å regne. (Uten at dette er noens feil, selvsagt, annet enn min egen.)

Som så ofte før velger jeg å heller si for lite enn for mye, og anmoder alle som liker film på kino om å løse billett til denne – som til alt overmål er basert på virkelige hendelser.

Fortsatt god førjulstid, og ha en fin tur på kino når den tid kommer.

Julens blandede bilder – 221225

Det drar seg til. Sikkert litt mindre jul enn tidligere år, eller? Det sa vi vel i fjor også. Men det kan være lurt å legge telefonen i en liten boks nå i julen, sone litt ut av nyhetsstrømmen i det minste. Lese en bok i stedet for å doomscrolle. Drap og undertrykkelse har kloden rundt seg hele tiden, så hvorfor blir vi da så indignert av Trump og hans gjeng, som foreløpig bedriver bagateller sammenliknet med hva som foregår i andre land? Det må være fordi de demonterer utsikten, og river ned det «vi» har ansett som delte verdier om anstendighet og skjønnhet og hva som er viktig. Fotfestet glipper. Ta noe så perifert som kunst- og underholdningsstedet The John F. Kennedy Memorial Center for the Performing Arts i Washington. Det er jo bare en venue - egentlig ikke noe for oss i Norge å bry seg om. Men etter at Trump fikk innsatt sine venner i styret har dette prestisjestedet over natten mer blitt et talerør for MAGA-kulturen. Nøkkelpersoner som jazzpianist og -historiker Jason Moran, og mange andre, er borte. Sylvester Stallone, Kiss og Gloria Gaynor får hedersutmerkelser. Det står ikke på nettstedet deres ennå, men bokstavene er montert på veggen: nå heter det faktisk Trump-Kennedy Center. Da er det viktig å koste på seg et godt minne, som da 

 for å hedre låtskriver Carole King, med the Obamas i publikum:

Eller tilbake til senterets åpning i 1971, da dirigent, komponist og klassisk musikk-influenser Leonard Bernstein komponerte den voldsomme åpningsforestillingen 

MASS: A Theatre Piece for Singers, Players and Dancers

 En blanding av katolsk messe, musikal, symfoni, danseforestilling og rock-opera. Ei smørje i positiv forstand - og et avtrykk av USAs i grunn blandede sammensetning.

Det er faktisk andre ting å gjøre enn å gå på julekonserter frem til onsdag.

I morgen er en viktig dag i litteraturen - i hvert fall for noen. Slike litterære datoer finnes det flere av - fans av James Joyce og 

 huker av 16. juni, om preferansene går mer mot 

 og Virginia Woolf er det den 13. juni. Mer samtidsorienterte lesere som har falt for Solvej Balles storverk 

Men 21. desember, som da i år er på en søndag, er datoen den fascinerende diktsamlingen 

Den amerikanske poeten Bernadette Mayers bok som opprinnelig het 

 er skrevet i løpet av et døgn, i Lenox, Massachusettes, ved vintersolverv i 1978. Det er en tradisjon i flere land, å samle seg til kollektiv maratonlesning av boka ved vintersolverv. Boken er nå utgitt i Monica Aasprongs gjendiktning (og med et stort og godt etterord) på et av landets viktigste mindre forlag (H//O//F). Tilknyttet sjappa House of Foundation i hjertet av Moss.

Men i morgen søndag skal vi til den lille sjappa Rosa Bøker i Schweigaardsgate 51. Aasprong holder en innledning kl. 11, og så blir det opplesningsstafett, og antakelig også noen andre aktiviteter, slag i slag frem til kl 19. Disse er med: Aasne Linnestå, Paal Bjelke Andersen, Beate Petersen, Kristine Næss, Mira Næss, Maja S. K. Ratkje, Frida Haltli, Anne Løddesøl, Kjersti Bronken Senderud, Heidi Marie Kriznik, Ebba Bohlin, Kari Steihaug, Ida M. Andenæs, Nina Mauno Schønsby, Sindre Andersen, Aina Villanger og Karin Haugane. Det er visst også lov å melde seg frivillig som oppleser underveis.

Det er en suggererende diktbok som har i seg alt av livets erfaringer. Leseren kan en musikalsk flow følge dikteren «fra hun våkner om morgenen, ennå halvt i drømme, via hverdags­ gjøremål som frokost, lek, matlaging, handle­turer i byen, bibliotekbesøk – iblandet politiske funderinger, tanker om skrift og forfatterskap, moderskap, kjær­lighet, kjedsomhet, minner – fram til kvelden og inn i drømmene igjen.»

Les også denne saken fra Vinduet av Karin Nygård

Bok er best i godstolen, men en opplesningsstafett på en stressende søndag rett før jul må være en god nummer to.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Spiller på Kobra Bar i Mariboes gate 4 ikveld.

På lørdag spiller Ubachiiii sammen med DJ-en Blck Mamba fra Brüssel og Endre 3K på Kobra – en kveld arrangert av Digital Diaspora.

Hovedattraksjonen for kvelden er Blck Mamba, men den unge lovende Oslo-DJ-en Ubachiiii bør være god nok grunn til å sjekke ut stemninga på Kobra Bar.

Hun er en DJ fra Oslo med bakgrunn fra Norge og Nigeria, som elsker å introdusere publikum for sjangre som bouyon, baile funk og andre afrodiasporiske hybrider. Det afrodiasporiske klubbmiljøet er en stor inspirasjon for musikkvalgene Ubachiiii tar, og hun er ikke redd for genre-bending – ikke minst med kontemporære og klassiske hiphop-bangere.

Kobra Bar er et relativt nytt tilskudd i byens uteliv, med bar i første etasje og klubb i kjelleren. Sjappa er plassert i et klassisk kvartal av byen, rett over gata for Robinet og Rockefeller, og ved siden av Melahuset.

Furacão 2000 Feat. Nyasi - «Mimosa 2000»


Etter en lang pause fra mixing var dette en av sangene som inspirerte meg til å komme meg på decksa igjen og inn i musikk søken på ny. Akkurat denne vekket noe i meg da den kom på i et sett av DJ-en Zack Fox. Den var så egen, og noe jeg ikke hadde hørt før, og jeg syntes det var kult hvor moderne og i tiden den hørtes ut, selv om det er en snart 26 år gammel låt. Jeg hadde før dette vært nedi et hull med de samme ikke-inspirerende sangene på repeat i flere måneder, men funken fra Rio inspirerte meg igjen.




Jeg så Dj g2g live på Roskilde i sommer, og det ga meg en helt ny opplevelse av elektronisk musikk. Denne låten er en så gøy reise å ta med publikum på. DJ/produsenten er en gender bending, skeiv artist fra Danmark og Uruguay som leker med en variasjon av sjangere og jeg ser mye av min egen approach til DJ-ing i dem. Jeg elsker hvordan de setter sammen sjangere som mange ofte setter i mer separate båser.


Sleit veldig med å velge hvilket track fra ekstraalbumet til PinkPanthress Fancy Some More? jeg ville ha med her, fordi DISC 2 av albumet i min mening er en DJs drøm. Så mange kule remixes av legendeprodusenter! Men jeg endte med å velge denne remixen av «Tonight» av ikoniske Basement Jaxx. Den har så mange lag, og jeg elsker hvor nostalgisk de får sangen til å føles. En sang som får meg til å føle at jeg er på klubben uansett hvor jeg er.


Jeg er jo en SoundCloud edit-kriger og det hadde ikke vært fair å ikke ha med noe fra en av favoritt-produsentene derfra. Lamsi er en DJ fra Amsterdam som leker mye med utgangspunkt i sine surinamske bakgrunn, og blander grime og afro-diasporiske klubblyder til sin egen særegne stil. Dette tracket er en av mange der han forvandler tracks vi kjenner og elsker til sin helt egen greie.



Bouyon Dub w/ King Doudou - «Welcome to Jamrock»


Den dominikanske sjangeren Bouyon har vært en av årets favorittsjangre for meg, og er definitivt alltid med når jeg spiller ute. Jeg liker spesielt godt at bouyon blandes med noe uforventet som her! Både dub og reggae er sjangre med mye bass, skapt for å kjennes like mye som de høres. I bouyon er bassgangen like levende som i de to andre sjangre, men uten like mye luft. Jeg ville si at de alle tre sjangre deler musikkfilosofi. De har samme rytmeforståelse, og bruker repetisjon for å skape en transe.

Med kun få dager igjen til jul, en ‘to do-list’ fra helvete og et knallsterkt knippe julefilmer på kino fra 1. juledag gjelder det å prioritere.

Her i gården gjør vi det ved å presentere et knippe 

 julefilmer som kan snikes inn mellom slagene, og som er tilgjengelige på én eller flere strømmetjenester, slik at man kan få seg en filmatisk pust i bakken uten å måtte forlate huset/kjøpe billetter/finne parkering/sjekke rutetider/skaffe barnevakt og den slags.

Men aller først skal det sies noen ord om årets (trolig) nest beste ‘rett på Netflix’-film, nemlig 

. Selv om dette er regissør-forfatter Rian Johnsons 

 film med mesterdetektiven Benoit Blanc (en slags erke-flamboyant sydstats-Poirot), som oppklarer et tilsynelatende umulig drap ved hjelp av sine uovertrufne deduktive evner, er den faktisk hans beste.

; 2019), er trolig den som folk kjenner og liker best. Men Daniel Craig (i rollen som Benoit Blanc) er akkurat litt 

 mye med aksenten, til at filmen fullt ut fungerer. Dessuten har den en håndfull småriper i lakken, plott- og fortellermessig sett. 

 (2022) er direkte krampaktig i oppsettet sitt og klarer aldri helt å finne flyten, den herlig intrikate innledningen til tross. Men ikke misforstå: Begge filmene er spennende, meget vel uttenkt – og underholdende.

Likevel er det altså først i år jeg har latt meg imponere og engasjere fra start til slutt. Johnson har denne gang latt seg inspirere av klassisk krimlitteratur av typen som (f.eks.) John Dickson Carr var så god på. Filmen starter med høytlesing av et brev skrevet av en ung assistent-prest, som skildrer for Benoit Blanc (og seeren) hva som er skjedd. (I korte trekk er en maktglad landsbyprest blitt drept, nesten rett foran øynene på flere vitner, og selv om den unge brevskriveren er landsbyens favorittmistenkte, bedyrer han sin uskyld.)

I tillegg til den avdøde – som vi blir kjent med via brevlesings-akkompagnerte flashbacks – og brevskriveren, møter vi kirkens vaktmester, dens husholderske/regnskapsfører, samt flere av menighetens mer ihuga kirkegjengere. I og med at så godt som alle ser ut til å ha noe imot måten verden har behandlet dem, og kanskje også hvordan presten – eller 

, som han ønsket å bli tiltalt – hadde behandlet dem, skorter det ikke på mistenkte. Dessuten er det aldri godt å si om forfatteren av et brev som dette har aldeles rent mel i posen.

Opplegget er alt i alt gullgodt og gammeldags på en solid og tillitvekkende måte. Rollelisten er imponerende (Daniel Craig, Josh O’Connor, Glenn Close, Josh Brolin, Jeremy Renner m.fl.) og plottets irrganger, ledetråder og falske hint er nesten til å spise opp. Dessuten rommer filmen flere fine stikk til dagens USA, radikalisering, maktsyke og meget, meget mere. En fiffig løsning på det hele leverer den også.

Når det gjelder de øvrige strømmetipsene, de som skildrer jul og julerelaterte hendelser på mer alternativt vis, er det ikke lett å finne gode fotos, særlig ikke om korrekt opphavsrett skal kunne identifiseres. Men vi prøver som best vi kan. (Og anbefaler 

 for å finne riktig strømmetjeneste for hvert tips – eventuelt 

Dersom man foretrekker noe skikkelig annerledes og ikke egentlig i julens ‘sanne ånd’, er det fortsatt mye å glede seg med. Som for eksempel 

, hvor en søskenkrangel på eiersiden, kombinert med rykter om mulig nedleggelse, gir firmaets julebord ganske spesielle rammebetingelser. (T.J. Miller, Olivia Munn, Jason Bateman, Rob Corddry og Kate McKinnon m.fl. går fullstendig av skaftet, mens Jennifer Aniston er den voksne i rommet.)

 er også en julevinner, i hvert fall om du foretrekker at julenissen er kriminell, alkoholisert og glad i analsex. (Billy Bob Thornton, John Ritter, Bernie Mac, Octavia Spencer, Lauren Graham m.fl. i regi av Terry «Crumb» Swigoff)

 er vel heller ikke helt stueren, med all dopen, sexen og volden – pluss alle de andre utskeielsene. Men det er jo også poenget. Det, og at når Doug Liman regisserer Sarah Polley, Timothy Olyphant, Katie Holmes m.fl. efter et manus av John August, går nesten ingenting som planlagt. Heldigvis.

Og er du sugen på noe skikkelig anti-julete, kanskje til og med voldelig, kan du velge verre saker enn 

 – en av Tommy Wirkolas (relativt sett) mer vellykkede filmer. Med folk som (dårlig ektemann-aktuelle) David Harbour, John Leguizamo og Warlocks-rapperen André Eriksen (hvis imdb mini bio er vel verdt å sjekke ut!).

Dersom Wirkolas hypervoldelige utskeielser blir for drøye, og du ønsker noe litt mer 

 filmen for deg. Her møtes to gamle venninner på særs ubehagelig vis, noe som gjør at gammelt fiendskap blusser opp og nær sagt alle grenser for sømmelig oppførsel overskrides. Sandra Oh og Anne Heche imponerer som ‘venninnene’.

Ønsker man noe genuint sofistikert, anbefales homoerotikkens mesterregissør Todd Haynes’ 

, hvor Cate Blanchett og Rooney Mara møtes på et lekkert Manhattan anno 1953, basert på en historie av Patricia Highsmith.

Eventuelt kan man gå for Whit Stillmans evig sjarmerende og nydelig naive, ungdommelige, intellektuelle og romantiske 1990-tallsklassiker, 

Arbeiderklassegutten Tom (til venstre), faller hardt for overklassepiken Audrey (i midten), mens overklasse-Charles (til høyre), som har vært forelsket i henne siden 

Stort søtere, smartere og mer syrlig enn dette blir julerelaterte filmer ikke.

Alle artikler

Lutter øre på Kunstnernes Hus

Fem i bagen med Øyvind Morken

Ukens blandede bilder – 080126

Romjulsbilder

Julens blandede bilder – 221225

Du skal få en dag i mårå

Fem i bagen med DJ Ubachiiii

Ukens blandede bilder – 181225

Et oppgjør mellom far og sønn på dansegulvet

Fem i bagen med Elias Løstegaard