Enkelte anmeldere og kulturkommentatorer har latt forfatter-regissør Alex Garland få på pukkelen fordi han med 

 ikke er tilstrekkelig tydelig i sitt politiske budskap – en kritikk jeg kjapt sa meg enig i, på prinsipielt grunnlag. Efter å ha sett filmen sier jeg meg imidlertid 

 skildrer et USA i oppløsning. En nasjon som ikke lenger kan kalles en union. California og Texas har brutt ut, og sammen (snakk om diametralt motsatte entiteter) dannet The West Forces (WF), som marsjerer mot Washington D.C. for å avsette presidenten. Presidenten (Nick Offerman), som er inne i sin tredje(!) periode og som holder en nokså diktatorisk kurs, forsøker på sin side å overbevise både seg selv og sine omgivelser om at WF snart er nedkjempet. Hvilket de absolutt ikke er.

Tilsynelatende har borgerkrigen rast i flere år. Penger er nær verdiløse, mat og vann er ikke alltid tilgjengelig; ei heller drivstoff – og folk fra alle samfunnslag krangler, skriker, anklager, slåss, skyter, dreper og dør. Ingen vet hvem eller hva de kan stole på. Paramilitære grupperinger, private militser og enkeltpersoner har for lengst tatt loven i egne hender – mens andre igjen forsøker å late som at borgerkrigen ikke egentlig eksisterer. Selvmordsbombere kan når som helst slå til og situasjonen kan kun beskrives som et jævlig blodig kaos.

Midt inne i dette dødelige virvaret finner vi krigsfotografen Lee (Kirsten Dunst) og hennes adrenalinjunkie av en journalistkompanjong, Joel (Wagner Moura). Under et ekstra voldelig og eksplosivt sammenstøt i New York, redder Lee den unge og uerfarne amatørfotografen Jessie (Cailee Spaeny), og ikke lenge efter legger de tre – sammen med presseveteranen Sammy (Stephen McKinley Henderson) – ut på en ekstremt farlig reise: Til Washington D.C., for å sikre seg et siste intervju med presidenten, før han avsettes (eller, mest sannsynlig, drepes).

På veien dit må de navigere seg gjennom endeløse motorveistrekninger fulle av forlatte/istykkerskutte biler, konkurrerende journalister, mentalt skadeskutte og tungt bevæpnede medborgere, morderiske militser og desillusjonerte drapsmaskiner av ymse slag. I løpet av reisen diskuterer og definerer kvartetten sine egne roller, motivasjoner og syn på konflikten, på et vis som gjør at vi i salen kan henge med og efterhvert opparbeide oss en forståelse av hva en borgerkrig innebærer.

Til å begynne med kan en savne klarere linjer, tydeligere forklaringer på hvem de forskjellige styrkene, grupperingene, menneskene er. Hvor de står politisk. Hva de søker å oppnå. Hvem vi kan sidestille dem med i dagens (virkelighetens) USA. Og, ikke aller minst: Hvordan borgerkrigen startet. Gradvis går det imidlertid opp for oss at ønsket om forklaringer, rene fakta og en klar oversikt er nettopp det som først forsvinner i konflikter som dette. Vår villrede forsterker filmopplevelsen, endog informerer den.

 ser aldeles strålende ut. Fotograf Rob Hardy har, sammen med Garland (Hardy har også fotografert alt Garland tidligere har regissert) funnet frem til et urovekkende troverdig filmatisk uttrykk, hvor vakker natur, blodige lik, mellommenneskelig varme, sadistisk vold, ærverdig moral og blind fanatisme smelter sammen til et levende hele. Tidvis trykkende; tidvis eksplosivt. Noen ganger intimt og vennlig; andre ganger goldt og hatsk. Alltid intenst.

Til overmål fungerer lydsporet godt. Alt fra fotoapparatenes klikking og våpnenes ladegrep, via hvinende bildekk og skrik av smerte – til landlig insektsurr og vennlige vindpust. Til og med musikken sitter, og da særlig de nøye utvalgte sangkuttene. Enkelte sekvenser er så vakre at man kjenner det på kroppen. Og spor av (f.eks.) De La Soul, Sturgill Simpson og Suicide går så tett i dialog med bilder, handling og symbolikk at man nesten får lyst til å reise seg og applaudere. Men så var det dette med drap og destruksjon og demokratiets død, da.

 efterlater oss med flere spørsmål enn svar er ikke et problem. Det er snarere ett av dens poeng: At i et scenario som det den beskriver er alle forvirret, utrygge, uvitende. Og så desperat på jakt efter svar at man fort ser seg nødt til å lage sine egne svar og sette sammen sitt eget verdensbilde. Skape sin egen sannhet. Vi har sett det før, i utallige reportasjer fra opprør og borgerkriger (gjerne i den tredje verden) – og vi ser det nå. I dagens og virkelighetens USA lever flere og flere i henhold til sine egne lover, regler og ideer. Frontene er i ferd med å bli farlig steile, og en overordnet, objektiv sannhet blir stadig vanskeligere å få øye på. Og følgelig umulig å få gehør for.

Ukens skremmeskudd: Civil War

Helene Rickhard er en platesamler/DJ og noen ganger produsent fra Arendal, hvor hun også bor for tiden. Besnærende elektronisk musikk fra det hun kaller den tidlige gullalderen mellom 1977 og 1983 er grunnstammen hun drømmer videre fra - i en flytende og fortellende spillestil. Hun har foreløpig utgitt litt egen musikk på fremragende undergrunnslabeler som Rune Lindbæks Drum Island og Metronomicon Audio, og kommer på høstparten med sitt første album på Snick Snack Music, labelet til Ost & Kjex og Truls & Robin.

Når hun spiller på Kafe Hærverk sammen med Ramy på fredag, blir blant annet disse med i den fysiske baggen hennes.

1. Concise - «Tears In The Snow» (Milan)


Sveitsisk Yello-relatert prosjekt med Carlos Peron fra 1985.


Tysk «proto»-New Beat fra 1986.
Youtube: 

https://www.youtube.com/watch?v=zJv0Pj3ZyEs

3. Dietmar Mainka - «Ach, wie herrlich» (Ariola)


En tysk barneplate om trekkfugler jeg kjøpte sist jeg var i Oslo på anbefaling av en venn som hadde to.

4. Pink And Black - «Sometimes I Wish» Dramadance USA Mix (Emotional Rescue)


Britisk lo-fi synth-pop fra 1984. Denne kan jeg spille ganske ofte uten at jeg går lei. B-siden er også fin.

5. Cori Josias - «Takin It Straight» Instrumental (Carrere)


Tror denne også er britisk, fra 1983. Fant 12" i billigkassene hos vinylsjappa på Grim i Kristiansand for ikke så lenge siden. Den minner meg mye om midten av 2000-tallet da Skatebård brukte å spille den på den legendariske klubben sin Digitalo i Bergen og den var i rotasjon på nettradioen CBS/Intergalactic FM.

Fem i bagen med DJ Helene Rickhard

Selv om det tidvis virker kjørt for skjønnlitteraturen, kulturlivet som sådan og noen ganger også selve 

, finnes det alltid lyspunkter. Enn så lenge. For noen uker siden ble 

 mottaker av Tarjei Vesaas debutantpris for den skarpe novellesamlingen 

 (Aschehoug). Tette og følsomme, ofte smertelige men hele tiden empatiske og spenstige tekster. De er fulle av gode menneskelige observasjoner, ofte om unge jenter som er i ferd med å miste fotfestet i en verden som for dem er i endring. Syv dynamisk tilstøtende noveller, et par av dem går inn i aktuelle samfunnsdebatter om seksuell makt og ulikheter i arbeidslivet, men først og fremst er de i berøring av en mer evig aktuell, litt uggen naturtilstand. Som forfatteren selv har flere av de litterære figurene i samlingen røtter i Asia. Nå er det ofte slik at Systemet er ekstra oppmerksomme på debutanter, men Goksøyr har til tross for alt det kulturelle forfallet fått mange gode lesninger av samlingen. Boka er nå ute i pocket, som riktignok ikke lenger er like rimelige som det vel egentlig er meningen at billigbøker skal være, men det er uansett et kledelig format for Goksøyrs noveller, og gjør det enklere for folk å sjekke den ut.

Sannelig er ikke Goksøyr blitt utvalgt til å være en av det som i nyere tid av enkelte blir omtalt som «hovedtaler» på 17. mai i Oslo. Passende nok ved bekransningen av statuen av Sigrid Undset i Stensparken, kl. 0830. Perfekt vorspiel før det som er blitt noe av det verste ved Norge: de unge vellykkedes 17.mai-frokoster der man skal drikke seg banal og atal i bunad og Ray Bans, til ære for Verdens beste jenter og land.

Goksøyr er også blant dem som skal delta på den litt annerledestenkende, delvis unge litteraturfestivalen «God natt, Oslo» som foregår nede på SALT i dag torsdag og i morgen fredag. Årets tematittel er «Hvem skal hjelpe oss gjennom mørket», og i kjent stil foregår samtaler og opplesninger like gjerne rundt en bålpanne eller i en sauna (der man etter sigende kan få oppleve syndige folkeeventyr) som i det gode gamle maktforholdet mellom scene og sal. Unge forfattere som Priya Bains, Mira Hussain og Oliver Lovrenski dukker opp, men også den stadig mer toneangivende unge gamle-gjengen rundt tidsskriftet Sivilisasjonen. Det skal også være en session med Levende brev, der den skrevne korrespondansen mellom tidligere nevnte Sigrid Undset og Ninni Roll Anker skal gestaltes av kjente skuespillere og opplesere (akkurat dette arrangementet er gratis, presentert av Oslo byjubileum)

Goksøyr skal på fredag, se resten av programmet her 

, men for all del også dette møtet med novelleforfatteren:

Gratulerer med Tarjei Vesaas debutantpris nå nylig, og mye interessert og god mottakelse. Er det slik at man

en egen måte når man er debutant? Det har noe nobelt ved seg fortsatt å bli forfatter, og så begynner slitet og følelsen av å bli ignorert?

— Min godhjarta redaktør førebudde meg på å bli møtt med tausheit, noko som tydelegvis ikkje er uvanleg for debutantar i desse dagar. Eg vart derfor positivt overraska over å bli lest i det heile. Sett hen til kor vennlege kritikarane dessutan viste seg å vere, mistenker eg dei legg litt godvilje til i sin lesing av ferskingar. No som eg vant Vesaas ventar eg det vil vekkje kritikaren i kritikarane. Det er jo ikkje kult å berre følgje flokken! Nyleg fekk eg også min fyrste lunkne lesing av ein kar. Han meinte novella mi «Vaskedama» mangla piff. Men Arne Lygre slid into my DM og erklærte seg som fan, så da er det samma kva Jógvan i Norsk Tidend meiner!

Har du forresten et intenst forhold til Vesaas’

forfatterskap og finner livsmening i det?

 «Intenst» kan eg kanskje ikkje skryte på meg, men eg er glad i han Tarjei. Mitt fyrste sjølvstendige møte med Vesaas var novellesamlinga 

 som eg fann i bokhylla i ein hybel eg leigde som tenåring. Eg las om mannen på nattoget som er så oppslukt av sin eigen frykt for å falle av toget at han ender opp med å hoppe av - eller? Då eg flytta ut stal eg med meg boka. 

 fann eg i eit venterom på ei ferjekai. Det enda opp med å bli ei av mine alle største lesaropplevingar, og eg blant dei som set forteljinga om Mattis over 

Du gikk på Aschehougs forfatterskole, ser jeg. Hva konkret det som faktisk foregår der, egentlig? Indoktrinering der alle de unge håpefulle dras gjennom den samme kverna, eller vage formeninger om å «finne sin egen stemme»?

— Dette er opplysningar eg har avlagt eid og blod på å ikkje bringe vidare. Neida. Vi møttest annankvar måndagskveld og fekk opplæring i diverse litterære tema av vår læremeister Bjarte Breiteig. Så skreiv vi tekster som vart lest og kommentert av kvarandre, Bjarte og forlagets redaktørar. Eg hadde inntrykk av at oppsedinga var ganske open, men har høyrt kviskring og tisking om at kurset kanskje forfekta eit noko smalt kunstsyn; ein aspirerande krimforfattar hadde kanskje ikkje følt seg heilt heime. Uansett, om det ikkje var der eg fann mi eiga stemme så fann eg i det minste Bjarte sin, ein lugn, roleg sørlandsdialekt som eg har lese alle mine eigne tekster med sidan.

Ved siden av arbeider du som jurist i staten. Også der finnes jo også begrepet

det slik at skjønnlitteraturen en flukt fra det mer skjematiske for deg, eller er det ikke så

— Den kreative skrivinga brukte å vere ei friheitsflukt, ja, inntil eg begynte å arbeide meir seriøst med bokskriving. Da viste kunsten seg å ikkje vere så fri likevel. Eg oppdaga at tilbakemeldingane frå redaktøren min var skremmande like dei eg sjølv ga nyutdanna juristar under opplæring på jobben, der eg i tråd med juridisk metode fanatisk formana om relevans, relevans, relevans! Aldri trekk inn forhold som ikkje bidreg til å besvare det rettslege spørsmålet! Det var fyrst då eg begynte å anvende tilsvarande prinsipp i skjønnlitteraturen at ting begynte å losne. 

Du har vokst opp på øya Runde på Sunnmøre, som har sånn cirka 100 beboere. Hvordan vil du beskrive tilværelsen der? Holdt det

å leve i harmoni med naturelementene, eller ble det imperativt å søke en annen tilværelse?

— Som barn var det eit paradis, sjølv om vi hadde vårt daglege strev, til dømes som at vinden ein sykla mot til skulen alltid syntest å snu når ein skulle heim att og hadde gledd seg til å få han i ryggen. Som ungdom vart øylivet uuthaldeleg; det store havet og fjellet kjentest brått trongt. Eg flytta som 16-åring. Fyrst til California, så til Ulsteinvik (

-byen), så til Oslo. No saknar eg motvinden.

Det er sju beslektede noveller her, alle om forskjellige jenter, mennesker på leit etter et eller annet. Det er gripende tekster i seg selv, men de beveger seg også godt mot hverandre. Hvordan tenkte du som novelleforfatter - blankt ark hver skrivedag eller en større sammenhengende komposisjon?

— Det er fleire som har rosa meg for å halde ein stram, raud tråd gjennom samlinga. Eg skulle gjerne skrytt på meg at dette var eit utfall av ein nøye gjennomtenkt disposisjon frå byrjinga av. Men samanhengen tekstene imellom handlar nok meir om at dei er skrive fram av ein og same person med den same grunnleggande uroa som dermed gjennomsyrer samlege noveller. Sånn sett har samanhengen oppstått meir organisk enn som følgje av planlegging. Eg er jamt over dårleg på planlegging.

«Jazz meg opp», og i en annen er det en referanse til trommeslageren Gard Nilssen som hadde hatt konsert på Victoria. Er du opptatt av musikk?

— Eg har inga lærd forståing av musikk, eller nokon musikkfagleg ide om kva som føregår når eg høyrer på. Som til dei fleste andre ting er mitt forhold også til musikken reint sanseleg og emosjonelt, men på denne måten er eg høgst opptatt av det, ja. Det er jo ei av få kjelder til andelege opplevingar vi har i desse sekulære tider. Dessutan har musikk ein uvurderleg verdi når det gjeld å få senka skuldrane og opna dei kreative kanalane i hovudet som trengs for å hengi seg til diktarkunsten. Gard Nilssen fann vegen inn i novellesamlinga mi etter eg høyrde han på Victoria. Ei storarta oppleving som eigentleg ikkje vert ytt rettferdigheit i novella mi. 

Dette er jo noe du kan følge opp senere. Gard spiller ofte, med åpning for både sanselige og åndelige opplevelser. Men noe mindre hyggelig:

Man hører til stadighet at ungdom i dag knapt leser, og at snart står også noe så fundamentalt som den skrevne setning for fall. Er det i det hele tatt håp for framtida, og på en annen side: kan vi se en renessanse for det mer komprimerte novelleformatet i denne hastige jammerdal vi alle lever i nå?

— Ja, eg har aldri forstått denne merkelege oppfatninga om at noveller liksom skal vere mindre tilgjengelege som underhaldingsstoff enn romanar. Eg er sjølv diagnostisert med konsentrasjonsreguleringsvanskar, det er vel snart ein folkesjukdom blitt, og har av den grunn aleine alltid verdsett novella, som jo kan gi ei litterær oppleving utan å forplikte ein til eit langt og omstendeleg verk. Når det er sagt krev novella kanskje meir oppmerksam lesing sidan sjangeren ofte byr på tolkingsrom som lesaren sjølv må fylle med meining, men det gjer jo det heile enda gøyare! 

Det var en avisdebatt nylig da en ung innskriver foreslo å rive alt og begynne å tenke helt nytt mht både boka og litteratur-arrangementer: gjøre det morsommere og mer tidsriktig rett og slett. Trengs det, og hvordan skal du selv i så fall bidra til dette på God Natt Oslo-festivalen?

 Eg vert litt svimmel av å skulle tenke på kva folk der ute vil lese. Har meir enn nok med å finne ut kva eg sjølv vil skrive. Erfaring har dessutan vist meg at kunsten vert betre om eg søker innover heller enn utover etter svar. Og så må eg berre akseptere at eg ikkje kan bli likt av alle. Men eg er overraska over kor omfamna boka mi har blitt av yngre lesarar, det var uventa ettersom eg stort sett skriv om desillusjonerte kvinner på rundt 30. Uansett, kanskje eg skal freiste med litt song og komikk under boksamtalen på God Natt Oslo.

Du skal søren meg holde 17. mai-tale også. Hva ser du på som norske verdier i 2024?

 Ja søren. Eg trur eg begynner å bli litt overratedd. Norske verdiar er tilsynelatande nedhogd urskog, auka shoppekraft og friserte augebryn. Eg nyttar høvet til å slå eit slag for morskapet, noko eg som nybakt mor naturlegvis meiner er kjelda til det perfekte samfunn. Invester i kunsten og morskapet så vil alt ordne seg.

Desillusjonerte kvinner på rundt 30

Tale til desillusjonerte kvinner på rundt 30

Selv om vi her i Tidens ånd gjerne oppfordrer til så vel lesing som lesning av litterære verk og tekster, og til å lese boken heller enn å se filmen (eller i hvert fall lese boken først), er vi klar over at ikke alle har tid, anledning eller lyst til dette. Og at det er bedre å se filmatiseringen enn å gå glipp av 

 forfatterens og filmskaperens visjon. Så er også tilfellet når det kommer til Isabella Eklöfs filmatisering av dansk-norske Kim Leines prisbelønnede debutroman, 

Med dette i mente – og tatt i betraktning at undertegnede ikke har lest boken – kan denne omtalen sees som et bilde på hvordan filmen oppleves av en «ubelest» kinogjenger. Men før vi kommer riktig så langt, må et par ting oppklares. For det første er regissør Isabella Eklöf en nådeløs filmskaper som tar publikum med til steder de ikke nødvendigvis ønsker å være. Hun spillefilmdebuterte med ubehagelig gode 

y, og senere samme år (2018) stod hun som medforfatter av Cannes-vinneren 

. Også det en film med såpass ‘krevende’ elementer at en kanskje bør forsøke å nærme seg 

 er tvetydig, at det kan bety både ‘ekte’ grønlending og ‘jævla’ grønlending – og at forholdet mellom Grønland og Danmark på sett og vis speiles i forholdet filmens hovedperson har til både seg selv og til sin far. (Grønland var i mange år en dårlig behandlet, for ikke å si grovt utnyttet, dansk koloni.) Og mens jeg først er i gang med å forberede potensielle kinogjengere: Filmens litterære forelegg (altså romanen 

) er selvbiografisk, Kim Leine ble seksuelt misbrukt av sin far, og han slet i mange år med rus og utroskap (m.m.) som følge av overgrepene.

Så, til filmen: Jan (en hjerteskjærende god Emil Johnsen) har flyttet fra Danmark til Grønland med familien sin, i et forsøk på å fjerne seg fra sin vonde fortid. Der forsøker han å finne en ny identitet, et nytt jeg, som en skikkelig kalak/vaskekte grønlender. Men hverken traumer, minner – eller faren – lar ham være i fred, og det blir nokså raskt klart at selv om Jans plan var god, eller i det minste svært forståelig, vil grønlandsoppholdet ikke nødvendigvis forløpe som planlagt.

Allerede i åpningsscenen får vi se hva slags liv Jan hadde da han bodde med sin far. Regissør Eklöf og fotograf Nadim Carlsen tar oss tett innpå en opplevelse vi skulle ønske vi kunne slippe; til noe vi ikke behøvde å forholde oss til. Men vi er – som Jan – fanget. Ikke et øyeblikk av filmens to timer lar oss unnslippe, og efterhvert som handlingen skrider frem, og Jans søken efter flukt og fred utarter, blir vi attpåtil vitne til farens totale mangel på anger.

Måten Jans fortid klenger seg til ham, følger ham hvor enn han går, hva enn han gjør og hvem enn an forsøker å være, er så djevelsk godt fremstilt at vi kjenner det på kroppen. Synergien mellom manus, regi og skuespill er så velfungerende at det oppleves som en symbiose. (En symbiose fra helvete, riktignok, som også tar opp i seg hendelser fra Eklöfs liv, og – som Eklöf har presisert i intervju – ikke må sees som et sannhetens dokument.)

Fortellingen om Jan vandrer fra det vemmelige og vonde, via det utrygge og uhyggelige, til noe som kan minne om et håp for fremtiden. Samtidig tar den oss også med bakover i tid og deler grønlandske myter, riter, samfunn og natur med oss. På toppen av alt er 

, på besynderlig og bekmørkt vis, morsom. Eller, snarere: lattervekkende. Jans far – en ufyselig god Søren Hellerup – er så uhyrlig at en nesten får lyst til å le. Ikke fordi han ikke er troverdig; tvert om. En eventuell latter ville fungert som en taklingsmekanisme. Eller, mot slutten, som en forløsning.

Dersom denne omtalen har skremt deg fra å ville se filmen, vit at det ikke var meningen. Og at 

 – sitt vedvarende ubehag til tross – er vel verdt å se. Kanskje til og med viktig.

Ukens versting: Kalak

Kent Horne er en åpensindig DJ med gode år på baken, og er å se her og der på klubber og festivaler hvor god og annerledes musikk nytes. Han er arkitekt og platesamler, og ikke minst sjef for serien Classic Album Sundays som ruller og går med all slags musikkfordypning. Lørdag er det en ny runde på Riksscenen i Oslo med den temmelig unike klubbkvelden Endelig Belg, der han sammen med sine makkere Karoline Asskildt og Martin Bjørnersen graver langt bak i bunken for å finne dansemusikk fra hele verden og alle aldersklasser, bare det inneholder trekkspill. Her er noen mulige smakebiter.

Etter konserten da belghelt Mestrinho besøkte oss på Riksscenen var forrò-mafiaen raskt ute med å arrestere oss om vi ikke spilte ekte forrò. Men Brasil har jo så mye livsbejaenhet å by på. Ta Sivuca for eksempel - han trakterte trekkspill som få og trakk opp de sorgmuntreste traller der tenkes kan.



2. Clipse «Momma I'm So Sorry» (Arista)

MF Doom og Madvillain har gjort stas på sin Accordion. CunninLynguists, Eminem og Clipse likeså. Hip hop'en har alltid lekt seg med inspirasjonskilder fra øst og vest, snutter av trekkspill intet unntak.



3. Adrian Simionescu & Orchestre Marin Ioan «Tutti Frutti» (Princes Film)

Romfolket har visst å utnytte seg av concertinaen og dragspelets mangfoldige egenskaper. Lydsporene til Gadjo Dilo, Tony Gatlifs fantastiske film fra 1997 (hvil i fred Rona Hartner), har noen brillebra eksempler som kan trekkes fram i mange ulike musikalske sammenhenger, ikke minst på en klubbkveld som hyller trekkspillet.



4. Jrpjej «Елэ Елэ» (Ored Recordings)

Martin Bjørnersen, medsammensvoren på Endelig Belg-kveldene, har skjenket meg en god favn gull fra sine reiser rundt i Kaukasus. I dalstroka nord for Georgia befinner Jrpjej seg. Foreløpig fanget av vestens kulturboikott av Putins Russland, men sterkt ønsket til Endelig Belg når det blir mulig å invitere tjerkasserne hit.



5. Aníbal Velásquez Y Su Conjunto «Carruseles» (Toda La Noche Records)

Med familiære bånd til Colombia kommer jeg ikke utenom «el mago» Aníbal Velásquez på tampen, kongen av guaracha (og cumbia).

Fem i bagen med DJ Kent Horne

Country ble med ett igjen vestens viktigste musikksjanger, det føles i hvert fall slik. Det er også fortsatt god bevegelse på den norske americana-scenen. Nylig fikk duoen Sweetheart den i nyere tid beklageligvis noe obskure Spellemannprisen, mens det er like herlig musikk å høre fra artister som blant andre Krissy Mary, Unnveig Aas, Signe Marie Rustad, Roger Græsberg, Malin Pettersen, Ole Kirkeng, Louien, Silver Lining og The Northern Belle. De to sistnevnte har musiker, sanger og komponist Stine Andreassen midt i besetningen. The Northern Belle’s nye album 

 er ikke bare en samling låter som er skrevet siden sist - materialet tar utgangspunkt i en raus samling med kjærlighetsbrev etter frontfigurens besteforeldre. Dette måtte vi finne ut mer om.

Gratulerer med nytt fint album som dere har lanseringskonsert

en norgesturné. Det har faktisk rukket å bli en pen bunke utgivelser fra dere

- så da er det naturlig å tenke på om det har vært noen radikal utvikling eller modning underveis. Hvordan ser du på dette selv?

— Endelig skal vi få spille disse låtene live! Det er rart å tenke på at førstealbumet vårt snart er 9 år gammelt og at vi nå har gitt ut vårt femte studioalbum. Jeg klarer nesten ikke høre på vårt første album nå. Jeg er glad for at jeg har blitt bedre i engelsk siden den gang, men jeg er fortsatt utrolig stolt av det. I mitt stille sinn har mitt mål vært å danne Norges svar på Fleetwood Mac, med gjesteartister som Nina Persson, Judee Sill, Kacey Musgraves og Shania Twain. Ønsket har hele tiden vært å lage bra musikk og musikk som er gøy å spille live. Jeg elsker å skrive låter, og det har blitt en del av meg. Jeg klarer ikke se en hverdag uten. Modningen er nok et resultat av at jeg har tatt mer kontroll og klart å stole på egne ideer, og at vi har blitt godt kjent med hverandre i gruppa. Jeg tør å ta diskusjoner om produksjonen og å stå i det hvis vi er uenige. Jeg tør også å sende over uferdige ideer til bandet og tåler tilbakemeldinger som jeg kanskje ikke helt vil ha. Det er bare bra med litt diskusjon. Da vet jeg at vi bryr oss. Jeg har også blitt mer trygg på egne preferanser og lyder. Jeg er en 

 for 12-strengs gitar, og gitarparken min vokser stadig.

Det er flere tilløp til interessant pop og andre mer mildt alternative teksturer i et par av låtene her i hvert fall. Tenkte du og dere konseptuelt på

 skulle i utgangspunktet være et konseptalbum basert på over 379 nummererte kjærlighetsbrev som bestefar skrev til bestemor, men jeg ble selv mor i skriveprosessen og mistet en nær venn som jeg trodde skulle være der for evig tid. Livet tok rett og slett overhånd, og lyset og mørket kjempet mye om plass i denne perioden. Underveis fortsatte jeg å lese brevene og følelsene i brevene er universelle og essensen er med i alle låtene. Selv om noen låter handler om egne opplevelser.

379 brev … det er fantasi-eggende. Hvem var egentlig besteforeldrene dine?

— Bestefar var sjømann, utdannet maskinist i Tromsø, og ble etter hvert ansatt i Kystvakta. Brevvekslingen startet allerede da han pendlet til skolen i Tromsø fra Balsfjord. Bestemor tvang hamtil å skrive to brev i uka selv om de møttes hver helg. På den tiden leste de opp posten på posthuset, så det var ekstra stas å få brev. Bestemor var bare 17 år da mamma kom til verden. Brevene går fra å vise ung, yrende forelskelse, til kjærlighet som vokser og som varte helt til bestefar gikk bort i 1993 – altfor tidlig. Han var hennes livs kjærlighet. Jeg liker å kalle dem min egen Dolly og Elvis. Bestefar hadde de feteste kotelettene og slengbuksene i bygda og bestemor hadde kjøpt seg løshår som hun dro til frisøren og fikk satt opp. Da var frisyren satt for uka. Hun sydde også de kuleste kjolene og klesplaggene.

Skikkelig par. Hva handlet disse brevene om?

— Brevene har vært fine, men også tunge å lese. Det skildrer en tid der det ikke var uvanlig at mannen jobbet på sjøen, og bestefar kunne være borte i 15 måneder i strekk. Det er ikke lett når du har en familie hjemme. Brevene skildrer lengsel, sinne, sjalusi, drømmer, pirrende kjærlighet og små historier som jeg samler på og setter stor pris på. Jeg var bare seks år da bestefar gikk bort, så det har vært fint å bli kjent med han gjennom brevene. Og jeg har hatt veldig fine og artige samtaler med bestemor i etterkant. Det er et lite stykke historie. Han forteller om alle plassene han har vært som i Portugal, Japan, England, Singapore og mange flere land. Det er veldig stort for meg at jeg har fått lese disse intime og personlige brevene.

Jeg syntes først det var litt vel mange referanser til Dylan og filmen

i låt-tekstene her, det får være måte på å

men så forstå jeg at mye av grunnlaget ligger i nettopp denne

— Det er en del påskeegg i tekstene om man ønsker å lete. Jeg er jo glad 60-70-talls musikk og det var ekstra gøy å snakke med bestemor om hva de hørte på i den tiden, og hvilke filmer som gjorde inntrykk. Låten «Merchant Navy Hotel» er basert på et brev som bestefar skrev til bestemor etter at hun hadde besøkt ham i åtte uker i Middlesbrough i England, der han jobbet som maskinist på et skip. De så filmer på sjømannskirka og drakk kaffe med den svenske bestyrerinna, spiste middag med kapteinen, danset til Elvis over anlegget, spilte på spilleautomater med «Mr. Right You Are» og levde livet. Låten skrev seg selv.

Bob Dylan har jeg et elsk/hat-forhold til. For noen er det han lager en lov, en slags religion, og jeg kan bli litt sliten av det. Men jeg syns at han har laget helt fantastisk musikk og har hentet mye inspirasjon fra låtskrivingen hans. Han har en skarp penn. Det som er ekstra spesielt og trist med Dylan er at jeg var med å synge «Girl From the North Country» på en minnestund for en venninne som tok sitt eget liv under pandemien. Jeg skrev «Even Dylan Can’t Make This Right» til denne konserten og åpnet konserten med denne låten. Jeg vet fortsatt ikke om jeg klarer å spille denne låten live, men den har blitt ekstra meningsfull for meg. Et minne.

Det er også en hyllest til min favoritt-Beatle i låten «Stargazer». Min sønn ble født på samme dag som George Harrison. Etter en hard fødsel og en tid der jeg ikke viste om ting kom til å gå bra har linjen «All things must pass» blitt et slags mantra. Og det har gått bra. Jeg våkner opp til denne lysstrålen hver dag og er så takknemlig.

Føler du det er ekstra givende eller i alle fall pirrende på en annen måte som tekstforfatter å ta tak i noe som dette og jobbe videre med det? Kanskje man kan bli

— Det har vært skremmende siden det er så nært. Det er jo min egen bestemor og vår families historie, men det har gitt mersmak. Det har gitt meg nye perspektiver og jeg føler meg på ingen måte ferdig med dette temaet eller denne måten å skrive på. Låtene kommer av seg selv og jeg har latt meg rive med. Jeg tror det er sunt med nye perspektiver og innfallsvinkler som låtskriver. Jeg ønsker alltid å utvikle meg og jeg ønsker også å lære mer om vår historie. Det er befriende og nødvendig.

Folk som liker americana er ofte glad i tekster, noen av dem leser også fortsatt romaner og noveller! Bra folk i så

 Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er en lesehest, men jeg elsker dikt og noveller, det er det min tålmodighet tåler, også har vi jo en forfatter i bandet: Marie Tveiten.

Jeg elsker fortsatt butikker som Tronsmo og har fått utallige gode tips av Terje Thorsen. Det var også ekstra fint å diskutere ideene om den nye platen med ham, og jeg fikk mange tips om bøker jeg kunne lese. Jeg leste blandet annet 

 av Carson McCullers — også tips fra Terje!

Jeg er nedom den sjappa ukentlig, jeg. Viktig for Oslo.

er en Tronsmo-klassiker. Dere er et tight band, med klare følelser for et ganske kontemporært amerikansk roots-sound med innslag av pop. Samtidig er det unektelig også lyden av Oslo, som her med fabelaktige Marcus Forsgren som produsent og innspillingsleder. Hører du selv Oslo i dette, og altså

«nycountry-Oslo»? Og hvordan ser du på

— Helt klart! Jeg er jo inspirert av mine fellow americana-venner i Oslo og Norge. Det er et lite nordisk stjernestøvdryss over det hele som skiller det fra det som skjer i andre land. Marcus har også satt sitt preg på det. Det er fantastisk gøy å diskutere musikk med ham!

Det er ikke plagsomt dominerende i miksen, men en liten x-faktor ved americana-soundet deres er medvirkningen av Johanne Flottorp på hardingfele og andre feler. Det er i det hele tatt mye verdiskapning og friske toner i den norske folkemusikken for tiden – der hovedpoenget kanskje ikke bare er at det er

men at det er kul musikk. Men har det vært mange tilfeller av eksplisitt norske toner i den norske country-historien?

— Jeg tror jo at de fleste er mest opptatt av å lage musikk de elsker og kan stå for. Nylig spilte Marie Tveiten hardingfele med Sondre Justad, noe som var utrolig kult, men jeg kommer ikke på mange tilfeller der folketoner er brukt i norsk country. Selve hardingfela og folketoner har nok blitt litt mer til stede i senere tid i countryen. Jeg har inntrykk av at mange av mine idoler fra Norge så til USA og hentet mye inspirasjon der, mens nå dyrker vi mer det som er rundt oss og det organiske. Artister som Frøkedal, Selma French og Lady Hardanger popper opp i hodet med tanke på spørsmålet ditt, men det er jo ikke så vanlig. Krissy Mary henter vel mest fra britisk folk, får jeg inntrykk av.

Den såkalte nordicana-gjengen hadde godt av å bli sett på

og gjeng da dere var i startgropa. Det hjalp på at flere la merke til kvalitetene i musikken deres. Er det fortsatt like tett, eller

ønsker flere e å fremstå med mer individuelle uttrykk? Har det kommet til noen pur unge artister du har lyst til å gi en shout out til?

Jeg er så inspirert og glad i denne gjengen. Det er mitt eget kontrollsenter som løfter meg opp og også mange av mine næreste venner. Av nyere band har jeg bitt meg merke i We Met in June, The Impossible Green, Norma, Mathias Angelhus og Live Hanken.

Han der Angelshus har vel Veslemøy Narvesen på trommer, så det må jeg undersøke.

Begrepet Southern Belle er jo et stolt et, samtidig som det muligens har mistet noe av glansen når man tenker på Sørstatenes ugne historie. Men hvilke karaktertrekk og kvaliteter har egentlig en northern belle?

 The Northern Belle er inspirert av det vakre nord der jeg kommer fra. Det er en hyllest til sene netter i midnattsola, nordlyset, naturen, den direkte tonen vi nordlendinger har, damer med bein i nesa og oppveksten min.

Country er også på de flestes lepper om dagen, etter utgivelsen av Beyoncés singler og nå album. Det snakkes mye om countrymusikkens svarte røtter. Hva synes du om Bey nå, og er du opptatt av diskursen rundt?

— Jeg har vokst opp med Destinys Child, Aaliyah, Erykah Badu, Brandy og MTV. Jeg tror det er veldig viktig det Beyoncé gjør, valg av låter og samarbeidspartnere, selv om noe av kulturen og countryen drukner i soundet. Men jeg elsker at hun gjør det og gir fingeren til de som hater. Musikk skal ha rom for alle og være et fristed. Ikke en plass med regler.

Til slutt: din kollega Louien, som også har et herlig nytt album ute nå, gjorde nettopp en collabo med en kaffeprodusent, som forhåpentlig klarte å fange hennes kunstneriske essens og aroma. Har du noe mat eller drikke som ville passet perfekt for The Northern Belle?

— Vi har også gjort det samme samarbeidet med Fuglen og da endte vi opp med Los Tongos fra Honduras. Deilig kaffe! Om det skulle være noe med alkohol ville jeg gått for P.A.Larsen Coteaux Bourguignons Blanc, og Whisky Sour.

Dette kan jeg høre i ganen. Det er godt det er helg!

379 kjærlighetsbrev

Det blir mye boss reggae og relatert musikk på en ny utgave av klubben Get Ready i kveld. Dette finner sted på Oslos suverent beste sted for å oppleve musikk spilt på platespillere: Hør Hør i Storgata 36g. Kveldens gjest er Rude Lead. I fjor på samme tid hadde vi et intervju med en av folka bak Get Ready om miljøet for spilling av slik musikk her i byen, det kan du lese her 

 er en av landets utvilsomt mest sjelfulle og entusiastiske deejays (hans avspilling av Beres Hammonds «Do This World A Favour» er et av mine største øyeblikk som bargjest siste to år) ville vi gjerne høre hvordan bagen hans så ut foran kvelden. Det vil si, de holder seg mest til sånne små lekre singlekofferter disse her, da.

Jeg bytter ut så å si alle platene i plateboksen fra gang til gang – for å holde det fresht og interessant for meg selv først og fremst, men også for de publikummerne som eventuelt følger med! Plukket ferdig lørdagens boks tidligere i uken, og her er fem låter som befinner seg i den:



Ernest Wilson «Undying Love» (Studio One, 1968)


— For meg blir det ikke bedre enn dette! En udødelig klassiker fra Studio One. ALT stemmer her, 10/10!

Johnny Osbourne «Power and the Glory» (Techniques, 1972)


— Jeg går gjennom en Winston Riley-periode, og dette er en av hans absolutt fineste produksjoner. Bare hør på den nydelige blåserrekken og de utsøkte harmoniene bak en flott vokal fra en ung Johnny Osbourne.

BB Seaton «Thin Line Between Love and Hate» (Trojan, 1972)


- Den formidable BB Seaton, kjent fra den fabelaktige harmonigruppen Gaylads og både som soloartist og produsent, døde tidligere i år. Som en hyllest til ham tar jeg med denne, en killer tolkning av The Persuaders’ soul-hit.


- Eksemplariske harmonier med en ung Gregory Isaacs i rekkene!

Hippy Boys – Chop Stick (Capital, 1969)


- Jeg er veldig glad i bra orgel-instrumentaler, og denne er et godt eksempel på en slik - røff, funky og moody!

Fem i bagen med Thomas Eiene

 av Patricia Highsmith, fra 1955) eller sett spillefilmversjonen ved samme navn (med Matt Damon, Jude Law og Gwyneth Paltrow, fra 1999), har du åtte uvirkelig vakre og vidunderlig seige, forførende og snedig underholdende tv-timer foran deg.

 lest boken eller sett den filmen (eventuelt den fransk-italienske filmatiseringen 

 åtte timer uvirkelig vakker og vidunderlig tv-underholdning foran deg. (Bare på et litt annet plan.)

Serieskaper, manusforfatter og regissør Steven Zaillian har nemlig gått så grundig til verks i sin tolkning av Patricia Hightsmiths mesterlige roman, og gitt plass til så mange flere detaljer og aspekt enn det man har rom for i en spillefilm, at selv den som kjenner historien vil kose seg.

Dette er blant annet fordi han har fått med seg et imponerende sett med nøye utvalgte proffer bak kamera, samt et like utsøkt lag foran. Men mest fordi han virkelig 

 Highsmiths roman; dens protagonister og sosiale sfærer. Til overmål har han valgt å fortelle hele historien i sort/hvitt; et grep som fungerer ekstremt godt. Oscar-vinneren Robert Elswit (som i en årrekke har fungert som Paul Thomas Andersons faste filmfotograf, og som skjøt George Clooneys smellvakre, sort-hvite 

), skildrer den samvittighetsløse Tom Ripleys ferd fra småkriminell fattiglus til morderisk luksussvindler med bilder så lekre at det tidvis er vanskelig å tro på det man ser. Noe som selvsagt passer perfekt for en historie som dette.

Året er 1961 (Zaillian har oppdatert litt), og byen er Roma. Det er natt, og en mann drar et lik ned trappen i en fasjonabel bygård. Så åpnes en dør i en av etasjene over og noen roper «Hvem der?». Mannen stopper opp, er helt stille – og håper intenst at spørsmålet ikke følges opp av tripping eller tramping nedover trappetrinnene.

Så hopper vi seks måneder tilbake i tid, til New Yorks Lower East Side, hvor Tom Ripley bor i en gyselig, rotteinfisert minileilighet, hvorfra han bedriver diverse ulovligheter. Livet hans ser nitrist ut – hvilket det også er. Så, en kveld, blir han (feilaktig?) identifisert av en privatdetektiv som en av vennene til rikmannssønnen Dickie Greenleaf. Privatdetektiven ber Ripley om å kontakte Dickies far angående en jobb. En jobb som viser seg å innebære en reise til Italia for å overtale Dickie til å begynne i familiebdriften. Hvilket gir Tom en enestående sjanse til å bevege seg i sosiale sirkler han ikke egentlig hører hjemme i. (Bortsett fra i hans eget hode.)

I løpet av sine åtte diabolsk deilige og avhengighetsskapende episoder får vi være med på Toms møter med bekymringsløs luksus, dyre vaner og storslagne omgivelser, og med en unik sjanse til å (på uærlig og/eller dødelig vis) tre inn i den verdenen og det livet. Sagt med andre ord følger serien Ripleys transformasjon fra pengelens arbeiderklassebondefanger til en sosietetssvindler av rang. Snakk om klassereise uten gyldig billett.

Hvorvidt han var sosiopat fra fødselen av, eller om hans sykelige higen efter rikdom og anerkjennelse blir vekket av oppdraget, og henter frem barmhjertighetsløse kvaliteter i ham, er uvisst. Men at det er svært spennende å følge Ripleys ferd fra New York til den italienske riviera; til Roma, til Firenze og San Remo – det kan jeg garantere.

Andrew Scott er magnetisk i rollen som den titulære og morderiske lystløgneren, mens Johnny Flynn og Dakota Fanning overbeviser i rollene som den bortskjemte Dickie og hans mistenksomme kjæreste, Marge. På imponerende vis får serieskaperne oss til å like og mislike dem i likt monn. Men aller mest – til tross for at vi vet at han er sykelig selvsentrert og amoralsk – heier vi på Tom.

Når politiet omsider begynner å interessere seg for alt det merkelige som foregår i Dickie, Marge og Toms efter hvert så sammenvevede liv, får vi også møte den formidable Inspektør Ravini (en fantastisk Maurizio Lombardi) – samt, av ymse øvrige årsaker, flere andre fascinerende figurer. Ripleys dragning mot Dickies liv (eller er det mot Dickie selv?) skildres vekselvis på subtilt, symbolsk og eksplisitt vis, hele tiden gjennom Robert Elswits lekre foto. Tidvis kan en undre seg over at statuer, skulpturer og øvrig ornamentikk til stadighet inkorporeres i bildene, eller over de mange uvante vinklinger og billedutsnitt. Men efter som tiden og episodene går, faller også disse brikkene på plass – sammen med en rekke andre.

Til overmål flettes den italienske barokkmaleren Caravaggios liv og virke inn i fortellingen om Ripley. Både gjennom direkte paralleller i de to mennenes livsløp, men også via vektleggingen av ambisjoner og villigheten til å ta sjanser, samt bruken av refleksjoner, lys og skygger. Sistnevnte eminent speilet i Elswits foto.

Som om ikke dette var nok, serveres vi også en (på flere måter) inspirert og vittig cameo, med en passiar så utsøkt at dens eleganse ikke fullt ut synker inn før i påfølgende episode.

 er i sannhet et utspekulert og lekkert stykke drama, hvis visuelle, emosjonelle og eksistensielle kvaliteter ville sitte lenge i. Om du har anledning, ser du den på en stor skjerm i et mørkt rom, gjerne med noe godt i glasset. Dersom du klarer (jeg klarte det ikke), ser du den porsjonsvis – kanskje en episode eller to ad gangen. Da vil du i enda større grad føle svindlerens engstelse og kjenne seriens grep – og nettet som sakte, men sikkert, strammes rundt Ripley. God fornøyelse.

slippes på Netflix i dag, fredag 5. april

Ukens lekreste: Ripley

Det er få mennesker i Oslo jeg ser mer opp til enn Petter Baarli. En virkelig super gitarist gjennom 40 år i Backstreet Girls og andre sammenhenger, en underlig varm, sår og morsom skrue - og til overmål en herlig kunstmaler. Yeah!

Denne helga er han, som alltid kan det føles som, svært aktuell.

På stedet Brewgata i Brugata 5 i Oslo åpner han i kveld kl. 19 en ny utstilling med malerier, der han i karakteristisk stil portretterer storheter fra musikkhistorien, og selve følelsen av rock’n’roll. Han har fått mye oppmerksomhet for maleriene sine, og har heldigvis også økt prisene med årene - det er de verdt! Dette er noe mange kunne tenke seg å ha på veggen.

Lørdag er det konsert samme sted - bare å møte opp.

Baarli har også utgitt noen freske soloalbum med ujevne mellomrom de siste årene, og årets 

 (Voices of Wonder) står ikke tilbake for noen av dem. Det er umiskjennelig stil, men man merker også hans musikalske allsidighet og flere andre inspirasjonskilder enn den deilige boogierocken moderbandet står for. Her er classic rock, powerpop-melodier, noen mer dystre og eksperimentelle øyeblikk, og en dypt personlig og indignert men inspirerende single. Produksjonen er også mer variert. Den er produsert sammen med Stamos Koliousis som også spiller bass, sammen med Anders Langset på trommer. Og det er ikke bare en powertrio heller, her finner vi også gjester som Bendik Brænne på sax, Nils Andreas Grosås Granset på trombone, og selveste Anne Kari Baarli på cello. Sjekk den ut - dette er rock’n’roll med mening.

Gratulerer med ny soloskive - den låter ikke overraskende som ei kule, med enkle men inspirerte låter, og noen overraskelser også - særlig mot slutten. Hvor mange skriver du egentlig i løpet av et godt år, cirka?

— Jeg skriver to om dagen. Noen ganger sju, og noen ganger én. Og en sjelden gang null. Så det blir vel mellom 600 og 700 ideer eller låter i løpet av et år.

Wow, det blir det mye ny rock av. Nøkkel-låten på albumet er nok «Revolution», som gjør stort inntrykk med sin ekte innlevelse, der du mer enn noen gang sier hva du mener om noe du virkelig bryr deg om. Her går du absolutt ut av rockens vanlige temaer som whisky og damer.

— «Revolution» er en låt for Palestina. Jeg synes det er helt forferdelig at palestinerne blir behandlet som dyr. Jeg er gift med Fofo som er fra Palestina. Og det er som om ingen virkelig bryr seg om disse fantastiske menneskene.

Sterkt, og personlig. Hva er egentlig forskjellen på solo-Petter og Petter i Backstreet Girls, rent musikalsk? Kunne Bjørn Müller sunget disse låtene eller blir det mer personlig

— Noen av låtene er faktisk skrevet for BSG. Men de ligger kanskje litt for høyt for stemmen til Müller. Og det gjør at jeg kan gå litt andre veier med disse soloplatene mine. Backstreet har 

 sound, og det kjenner alle som liker god RNR!

Backstreet Girls nå utrolig nok større enn ever, låter vidunderlig og har mange spillejobber. Og selger også endel LP fortsatt - jeg så at en testpress av en nyutgivelse i Norske Albumklassikere-serien gikk for flere tusen kroner! Dere fikk også hederspris fra de voksne i bransjen og greier. Hvordan føles det, egentlig? Bittersøtt etter alle disse årene, noen av dem i motgang?

— Vi har aldri spilt for å få priser! Men det var så klart hyggelig. De skulle også gitt oss noen kroner, synes jeg - etter 40 år i bransjen!

Ved siden av musikken er du en ganske genial art brut-kunstner. Hva viser du fram på helgens utstilling?

— Iggy, Jokke, Keith og så videre - de folka jeg digger sjøl!

Føler du at du har utviklet deg kunstnerisk med malerkostene med årene?

— Ja, men jeg bare flipper og setter farge på tilværelsen. Det er gøy!

Og egentlig litt viktig - får du solgt noe?!

— Jeg har solgt ut tre av fem utstillinger så langt. Det er meget bra, synes jeg.

Det er slettes ikke alle kunstmalere som kan oppleve sånt. Hvor kan vi se deg på en scene framover?

— Det begynner nå med BSG i april. Så blir det en god runde med forestillingen 

, før det er en haug konserter med Valentourettes og BSG fram til jul. 78 gigger er booket til nå.

Til slutt - det er jo helg. Har du en låt å anbefale?

— Ja, hva med «Anarchy in the UK» av Sex Pistols?

Petter med øks og kost

Nå som påsken er over oss, og x antall aviser, nettsteder og radio- og tv-kanaler har ørten innslag og oppslag om årets påskekrim, er det kjekt å vite at man kan ha en førsterangs krimopplevelse også på kino.

 er ikke bare andre gang Michael Keaton regisserer seg selv, thrilleren er også andre gang han regisserer seg selv som leiemorder. Men mens rollefiguren hans forrige gang (i 

) slet så tungt med depresjon at han vurderte å ta livet av seg, er situasjonen for årets drapsmann, den titulære John Knox, nærmest omvendt. I tillegg til at han sliter med en stadig mer aggressiv demens, har en lei rekke med uforutsette omstendigheter og hendelser gitt ham et desperat behov for å rydde opp efter ikke bare ett, men 

Keatons stil som skuespiller er notorisk 

 å definere, men at han gjerne gjør god bruk av sine intenst blå øyne og de smått truende, semimaniske personlighetsantydningene som ligger og lurer like under overflaten, er ingen nyhet. At han har gestaltet så vilt og voldsomt forskjellige roller som avisredaktør, DEA-agent, Batman, gangster, narkoman, spøkelse, hamburgemagnat, lege og leiemorder, hjelper selvsagt ikke. Like fullt vil jeg våge den påstand at hans rollefigurer jevnt over (med enkelte unntak, så klart) besitter en stillferdig, betenksom verdighet, paret med den nevnte intensiteten. Noe som også er tilfellet med hans tilnærming som regissør.

John Knox (Keaton) jobber for en fast oppdragsgiver, sammen med den faste partneren, Muncie (Thomas McKinnon). Alt er ryddig og rimelig forutsigbart. Bortsett fra at Knox stadig oftere blir forvirret. Glemmer hvor han er, hva han skal – og hvorfor. Så lenge det kun er Muncie som legger merke til endringene hos Knox, går det greit. Så vidt. Men omtrent samtidig med at Knox omsider skjønner at han må informere sin oppdragsgiver, går det skikkelig galt. Ikke kun på jobben (jeg røper intet, så du får se selv); på privaten også.

Samme dag som Knox har fått dårlig nytt fra legen, ringer Miles (James Marsden) – Knox sin sønn, som han ikke har snakket med på minst et tiår – på døren. Miles har blod på klærne, en bandasjert hånd, tårer i øynene og en helt forjævlig historie å fortelle. Igjen snus Knox’ liv på hodet, helt nye planer må legges, hjelp må innhentes fra uvant hold, og sykdommen må holdes i sjakk. I hvert fall forsøksvis.

Michael Keaton utviser beundringsverdig tilbakeholdenhet i 

, både som skuespiller og som regissør. Gregory Poiriers manus byr på nok av overraskelser, uortodokse tilnærminger og muligheter for overspill til at en lett kan gå seg litt vill i dobbeltrollen «regissør-skuespiller». Men plottets og planens mange og til tider mystiske steg, grep og trinn presenteres uten unødvendig fancy knep; ekskone, elskerinne, politietterforskere og innbruddstyver sjongleres og håndteres på forbilledlig vis – og Knox’ forvirring, fortvilelse og innbitte kamp mot klokken formidles helt uten tilløp til overspill. (Selv Al Pacino, som har en liten (men viktig) rolle, er bemerkelsesverdig tilbakelent.)

Keaton og co. har med andre ord sydd sammen en uvanlig presis affære, hvor alle tråder nøstes opp, hvor hver brikke faller på plass – og hvor alle våre spørsmål besvares til slutt. Uten at det betyr at alt går efter planen, eller slik vi i salen så for oss at det ville. Og det er intet mindre enn imponerende godt gjort. 

Alle artikler