I en serie artikler ser vi på fordeler og ulemper ved byutvikling og utelivet i 2023.

Gjestekronikk

har denne våren vært en publikumssuksess på Økern. I et nedslitt og forlatt kjøpesenter har scenografene utfoldet seg og gjenskapt et urbant ødeland hvor graffiti, knuste ruter og gamle sofaer setter rammen for teatermusikalen.

Rundt forestillingene ble det laget events – kulturarrangement med pønkband og panelsamtaler med overskrifter som «Hvem utvikler vi byen for?». Det skinner gjennom et savn etter en by som en gang var, eller som står i fare for å gå tapt i møte med dagens, «generiske» byutvikling.

Hvor kommer denne fascinasjonen for «Stygge Oslo» fra? Og er den farlige storbyen så mye å savne egentlig?

For å forsøke å finne svar, vil jeg ta en liten reise i tid, gjennom det Oslo jeg har elsket, hatet og fryktet siden jeg kom hit for første gang som barn.

Oslobilder – en fotografisk dokumentasjon av bo- og leveforhold i Oslo

 er tittelen på en fotobok av Åsmund Lindahl fra 1981. Over hundre sider i sort-hvitt, viser boka det som var norgeshistoriens siste slumområde: Indre by øst. Bilde etter bilde viser fram en elendighet man ikke lenger ser i det moderne Norge. Våte, kalde og skitne barn stirrer ut av mørke portrom eller opp fra klaskedassen i trappa. Førti år senere har disse bildene noe fascinerende over seg. Men de var på ingen måte ment som en estetisering av sosial nød og undergang da.

På begynnelsen av 1980-tallet stod den sentrale, tette byen lavt i kurs. De fleste som hadde råd, hadde allerede flyttet ut i drabantbyene. Lys, luft og moderne leiligheter med eget bad og toalett, koblet på sentrum gjennom skinnegående transport og motorveier, framsto som langt mer attraktivt enn trekkfulle murgårder nederst på Grønland med stall i bakgården.

 var Oslo kommunes langsiktige program for å restaurere den gamle murbyen i sentrum, og grunnen til at vi har populære kvartalsbyer som Grünerløkka og Nedre Tøyen /Grønland i dag. På begynnelsen av 1980-tallet var det likevel mange utviklere som spekulerte i å la gamle gårder forfalle inntil de fikk saneringsverdig status. Det var tomta, ikke gården, som var verdt noe. Og det var menneskene overlatt til denne skjebnen 

 dokumenterer på rystende vis. Dette var folk som av ulike grunner ikke greide eller ville komme seg vekk: lavtlønnede og trygdede, funksjonsnedsatte, syke, alkoholikere, nyankomne landsmenn, enslige og de som ikke ønsket – eller tålte – det miljøskiftet som flytting ‘ut’ ville medføre.

 premiere. Lokasjonen i filmen var de samme bydelene som i boka 

. Men filmen viste også fram det som var «Den nye byen» på denne tida: Oslo City, Spektrum, Plaza og Galleri Oslo.

I flere scener i filmklassikeren fra 1990, ser vi Pelle og Proffen vandre rundt i et bylandskap i endring. Vi ser Plaza og Trafikanten har kommet opp, men ikke Byporten. Oslo Spektrum, som utgjør et viktig rom i filmens spenningsklimaks, er fortsatt under oppføring. I andre scener er Pelle og Proffen på ferd gjennom østkantens ruinliknende bakgårder, da de drister seg inn i «Dønkereiret». Den gamle, forfalne byen i kombinasjon med Plaza som skinner høyrakt, gir filmen en særegen stemning og Oslo-koloritt som antageligvis bare kunne fanges på dette tidspunktet. I et NRK-intervju i forbindelse med filmens 30-års jubileum, fortalte regissør Eva Isaksen at hun ønsket å få fram kontraster i filmen.

By-designet vi kjenner som Oslo City, Plaza, Spektrum og Galleri Oslo med bussterminalen, vokste fram mot slutten av 1980-tallet. Det var et resultat av LPO Arkitekters vinnerforslag for Oslo kommunes konkurranse om 

 i 1983. Det er noe voldsomt urbant over hele greia; det nærmeste man kommet en 

 framtidsby med gang-broer mellom høyhus i et motorveilandskap. Designet er preget av å være premissgitt den gamle trafikkmaskinen, med Nylandsbroa som et monument over massebilismens introduksjon i byens historie.

I dag er denne delen av byen omstridt og upopulær (selv om den bidrar til et effektivt knutepunkt). Å rive både broa og Galleri Oslo har lenge vært et mainstream synspunkt på lederplass i Aftenposten. Samtidig begynner tiden å innhente kritikerne; det historiske, tidsmessige trer tydeligere fram og bidrar til byens arkitektoniske variasjon og lesbarhet.

I intervjuer og foredrag har Pål Henry Engh (P’en i LPO arkitekter) fortalt at deres vinnerforslag var drevet fram av en litt fandenivoldsk holdning der man særlig ville utfordre anti-urbane tendenser i Norsk kultur generelt, og i nærliggende SV-kretser spesielt. De ville utfordre «folk med Sigrun Berg-sjal» som framholdt den gamle trehusbebyggelsen på Rodeløkka og Kampen som ‘Det gode liv’ i storbyen. De ville bygge noe skikkelig urbant; en skyskraper i glass med bar på toppen! Oslos høyeste! Den skulle være vendt mot Mekka. Den skulle markere en ny epoke i byens historie.

To år etter at Aftenposten bestilte riving av Galleri Oslo på lederplass, ser man en gryende fascinasjon for den snart 40-år gamle byen nord for jernbanesporene. Verneinteressene er i emning hos en ny generasjon arkitekter. Stedet trer fram med en historisk patina og noen særegne kvaliteter bare man forstår det på dets egne premisser. Sånn er det gjerne med våre estetiske dommer fra en epoke til en annen.

Man kan undres om regissør Eva Isaksen og manusforfatter Axel Hellstenius intuitivt leste noe av dette da de lagde 

At både den skitne murbyen og Plazas glassfasade var to urbane stereotypier på hvert sitt vis. Som arkitektur passet begge inn i et drama som virkelig skulle formidle Oslo som storby til en hel ungdomsgenerasjon, og sette et støkk i dem.

Over de tretti årene som har gått siden 

, har Oslo vokst på alle måter og i alle retninger. 

 har blitt et sentralt begrep i den offentlige samtalen, som engasjerer bredt. Man ser byen forandre seg foran sine øyne. På samme tid har det foregått en 

 urbanisering, der nordmenn har blitt mer urbane i verdier og preferanser. Mange har fått et annet blikk på den tette byens kvaliteter enn hva folk på åttitallet tenkte.

Et retorisk grep for teateroppsetningen av 

, er at dagens byutvikling fortjener et kritisk søkelys. I starten av stykket holder Nina en monolog der hun langer ut:

«Rulletrapper overalt. Og glass og glass og glass. River ned de kule, gamle bygga. Gjøre Oslo helt glætt. Folk som sitter bak glassene sine høyt oppi der. Og som klør seg på balla mens de lurer på hvordan i helvete dem skal bli kvitt oss».

I en byutviklingsdebatt ledet av Aftenpostens Nazneen Khan Østrem før en utsolgt forestilling, var overskriften «Er det ikke plass til alle i dagens by?». Man får inntrykk av en slags slumromantiserende, «føkk makta!»-idé i bånn. Man kjenner det igjen fra Christopher Nielsens tegneserieunivers, der liknende tanker var essensen i kunstnerens «anti-Bjørvika» utstilling 

på Tøyen. Verdien av gamle, slitne bygg som emosjonelle rom der kunsten trives, ser fortsatt ut til å holde stand i kulturen: Lars Vaular skapte nylig en kortfilmserie fra det samme Økernsenteret i lanseringen av sitt siste album 

Med litt godvilje kan man godta dette som et positivt budskap om en mer inkluderende og fargerik by. Kanskje Nationaltheatret må mate publikum med ei ekstra stor skje for å introdusere det klassiske dramaet til en ny generasjon. Likevel er det noe som skurrer.

Hvis man sammenlikner Oslo i 1990 og 2023, og stiller seg spørsmålene «Har Oslo blitt en åpnere og friere by? Lettere å være annerledes i? Med større variasjon i opplevelser, kulturtilbud og uteliv?», så er svaret et rungende «JA!». Så hvem eller hva er det som fordrives fra byen slik Nationaltheatret legger til grunn for sin oppsetning på Økern?

Flere aktuelle debatter ser ut til å sauses sammen i et vagt ideologisk bakteppe. Den første er Arkitekturopprøret og kritikken av nye bygg og bydeler. Den andre er boligdebatten der begrepet «sykepleierindeksen» peker på hvordan vanlige folk ikke har råd til egen bolig lenger i sentrale bydeler. Den tredje handler om gentrifisering; hvordan kunstnere må flytte ut av arbeidslokaler i indre by når disse får større verdi på eiendomsmarkedet. Den fjerde er kulturminnevernet, med Y-blokka friskt i minne. Og den siste er kanskje ordskiftet omkring human narkotikapolitikk. Alt dette blandes i en radikal cocktail med et litt banalt syn på helter og skurker. 

En viktig forskjell mellom gårsdagens og dagens byutvikling preges av at den skjer på tidligere industrieiendommer, og ikke jorder, sånn som drabantbyene fram til 80-tallet. Det gir de nye områdene et litt hardt og goldt, avgrenset preg. Eiendommene ligger der, mellom andre logistikk-, lager- og industritomter, men er på grunn av sentrumsnærheten dyre eiendommer. Det gjør at utviklerne presser utnyttelsesgraden til det ytterste av hva planmyndighetene kan anbefale. Det gir en høy og tett, ny-pushwagnersk arkitektur, fattig på grøntområder, smett og smug og uplanlagt overskuddsareal der nyskapende lek kan foregå. Og siden tomtene utvikles prosjekt for prosjekt, får man aldri de visjonært planlagte bydelene sånn som i gamle dager.


Samtidig er det dette som gjør Oslo til en tett by med urbane kvaliteter. For å sitere Erling Dokk Holm: Det er Markagrensen som gjør at vi ikke bygger rekkehus på Kikut, men fortetter på Økern. Der andre byer og tettsteder bedriver byspredning og utbygging i naturområder, bygger Oslo innenfor en grense. Vi får nye delområder med identitet og felleskap, som med tiden binder byen sammen i et finmasket nettvert av 

Løren er kanskje ikke like fint som Frogner, men det er heller ikke 

Det er heller ikke sånn at alle gamle «sjelfulle» bygg rives og erstattes av kalde kontorbygg. På veien mot å få en reguleringsplan vedtatt på Rådhuset, har både riks- og byantikvar hatt mye å si for hvordan en eiendomsutvikler ivaretar lokale- og nasjonale verneinteresser. Vern av stedsmarkører i form av gamle bygg og strukturer er ikke bare noe som både naboer og byantikvar engasjerer seg i. Også utviklere kan se potensialet i disse byggene som særlig egnet som samfunnshus fordi de representerer stedets historie.

Når byen endrer seg mye på kort tid, vil naturlig nok inntrykket være at den nye byen er repetitiv og billig. En liknende kritikk har man sett i forbindelse med drabantbyutbyggingen i etterkrigstiden. Et stort skille i hvordan Oslo oppleves i dag sammenliknet med 1990, er i hvor mye større grad barnefamilier preger bybildet. Men barnefamilier ønsker seg en trygghet i omgivelsene som strider mot andre gruppers ønske om rom for kreativitet, spenning og fravær av kontroll. Noen føler seg kanskje fordrevet av trillemafiaen. Hvilke hensyn er viktigst? Man må man erkjenne at frihet og trygghet er motstridene kategorier filosofisk sett.

En annen fortelling om Oslos byutvikling etter år 2000, er hvordan vi har fått mer levende bydeler, og attraktive offentlige rom. Man skal ikke langt tilbake i tid, før det å gå på byen var noe som knyttet seg til Karl Johan og sidegatene. I dag er det bydelene som har det mest spennende utelivstilbudet. I samme epoke har man fått offentlige rom som tilgjengeliggjør byen på nye måter for ulike grupper - tenk på Havnepromenaden, badekulturen i Bjørvika, utendørstrening på Tjuvholmen. Å bo i Fjordbyen er kanskje ikke for alle, men Sørenga er et fellesgode som hele Østlandet kan ta i bruk.

Sett i sammenheng med dette, er det kanskje litt ironisk at Nationaltheatrets byutviklingskritikk formidles fra Økernblokka. Den mørke, ensomme høyblokka på Økern, skal ikke rives, den skal bevares. I inngangspartiet har den skjeggete kunstneren Lars Ramberg sitt atelier. Han tar i bruk bygningsstrukturen for å eksperimentere med kunst som byutviklingsstrategi. Det er Oslo kommune, KORO (Kunst i offentlig rom) og Steen & Strøm Eiendom som finansierer dette. Deres interesse er, med litt ulike innfallsvinkler, å gjøre Økerntomtene til et så bra byutviklingsprosjekt som mulig. Dermed blir Økern et 

på at det er både kommunale, statlige og private interesser i å fremme den inkluderende byen som teatermusikalen 

Jeg begynte selv å reise inn til Oslo på den tiden filmen 

 gikk på kino. Jeg husker det som en mørkere og hardere by enn den jeg kjenner i dag. Var den også mer spennende? Jeg husker dårlige leiligheter, det gamle musikkstudioet Endless Sound i en stall i bakgården til Schweigaardsgate 44, og jeg husker snøslapset langs «Ditten-hølet» der Tinghuset ble bygget. Det var det «Stakkars Oslo» som deLillos synger om i låta fra 1991. Det var ikke en by i sort-hvitt, men definitivt blekere. Samtidig var det en by der man som musiker kunne bruke indre by som boltreplass, med «streitingene» på trygg avstand.

Sosiologen Richard Sennet er kjent for utsagnet «Cities are places where strangers meet». Dette er et by-ideal som står litt i motsetning til for eksempel Oslo Arkitekturtriennales tema «Neighbourhoods», som betoner felleskap i byens lokalmiljøer. Mange som har ankommet Oslo, har nok kjent mer på «det fremmede» enn «gode nabolag». Mange ankommer i en ung livsfase der man er fattig, ensom og søkende, og starter ut med å bo et tilfeldig sted. For mange blir den unge voksen-fasen i byen et ritual der man går gjennom «skogen», for å ende opp i et trygt nabolag med lastesykkel femten år senere.

-Jeg ville vise en hovedstad i forandring. Jeg tenkte bevisst på kontraster da jeg regisserte; det skulle være gammelt mot nytt, mørke mot lys, betong mot barn. - Eva Isaksen, regissør

Film- og litteraturhistorien er fylt med fortellinger som gir en episk form til dette moderne, menneskelige dramaet. «Den farlige storbyen» er det gjennomgående motivet i alt fra Dickens og Baudelaires skildringer av fattigdom i industrialiseringens byer, den mest berømte åpningssetningen i norsk litteraturhistorie, til 

, til rockens «Welcome to the jungle» og en hel hip-hop sjanger. Den samme vinteren som 

 har gått på Økern-senteret, har en nyinnspilling av den tyske ekvivalenten 

Denne stemningen er fin på film, spennende i bøker og kul på plate. Men å savne den er en form for 

 som ikke anerkjenner at byen har blitt renere, sunnere og generelt mer menneskevennlig og inkluderende de siste 30 årene.

Nationaltheaterets hyllest til den 'skitne, stygge og ustreite' byen har skapt årets teaterbegivenhet i 'Døden på Oslo S'. Hvor kommer denne fascinasjonen for «Stygge Oslo» fra? Og er den farlige storbyen så mye å savne egentlig?, spør kultursosiolog og musiker Knut Schreiner.

Fascinasjonen for stygge Oslo 

Etter medietrykket å dømme, kan det se ut som om 

 hadde premiere for flere måneder siden.

Lenge har det gått rykter om vanskelige tilstander på settet til 

 i mars om dyre reshoots og provokative uttalelser fra medskaper Abel Tesfaye, om at han vil redusere seriens kvinnelige perspektiv. Flere av produksjonens ansatte har angivelig luftet bekymringer for hvordan serien forholder seg til vold og seksualisering av kvinner, og stiller seg tvilende til om Levinson egentlig vil den Britney Spears-liknende hovedkarakteren Jocelyn, spilt av Lily-Rose Depp, sitt beste. Hun er verdens mest kjente popstjerne, i ferd med å gjøre et comeback etter et psykisk sammenbrudd, når hun innleder et forhold til den kultleder-aktige figuren Tedros, spilt av Tesfaye selv.

Allerede etter første episode har man kunnet lese fordømmende profetier om seriens innhold, intensjon og etikk. Er serien en satire med et budskap som drukner i mannlige pornofantasier og overdådig stil? Er det bare en stormannsgal 

-oppfølger som prøver for hardt å være edgy? En serie der den kaotiske produksjonen åpenbarer seg i slurvete bilder og uferdige dialoger? Jocelyn føltes jo like todimensjonal som alle fryktet! Hun blir objektivisert, hun harselerer med grensene intimitetskoordinatoren setter for henne og ser knapt ut til å bry seg om bildet av henne med sæd i ansiktet som sprer seg i sosiale medier.

Svaret er åpenbart: Vi vet ikke ennå. Likefullt skrev Vogues Douglas Greenwood at hvorvidt 

 kommer til å bli husket som en «høybudsjetts misogyni-bommert» eller en «treffende skildring av berømmelsens grusomheter», vil være avhengig av «hvem man spør». I Greenwoods hode vet altså «de man spør» nok til å gjøre seg opp en endelig mening om serien i sin helhet, selv om ingen har sett mer enn én episode. Spekulasjoner ser ut til å stå høyere i kurs enn selve verket.

Først og fremst virker denne måten å forholde seg til media på å være et resultat av populariseringen av fankultur – der man i klubber og fora engasjerer seg i historier og univers ved å fantasere om hvordan handlingen vil utvikle seg – og binging. Etter Netflix gjorde det vanlig å se alt i én jafs, kan det virke som vi ikke lenger tåler å se historier stå uforløst. Vi trenger en konklusjon, her og nå, og hvis vi ennå ikke har alle brikkene til puslespillet foran oss, går vi i gang med å lage våre egne.

I nyheter er det heller ingen plass til tvil eller nysgjerrighet. Journalister forsøker stadig å kontrollere feedens evige nåtid med å forme begynnelser og avslutninger: En krig bryter ut, og fremfor hva, hvorfor og hvordan det har skjedd, leter de etter et tydelig svar på hva som kommer til å skje videre. Eksperten med den mest bastante spådommen – det mest troverdige og tilfredsstilende narrativet – vinner frem. Om det senere viser seg at eksperten tok feil, er det uansett ingen som husker hva som ble sagt. Det viktigste er at hen satte nået i kontekst.

Den samme typen spekulering foregår i risikokapitalisme, der verdien av et produkt ikke regnes ut i fra dets nåværende markedspris, men i stedet ut i fra dets antatte, fremtidige verdi. Derfor har verdivurderingene lite eller ingenting å gjøre med det eksisterende produktet, da investeringer gjøres i blind tro på at de visjonære, karismatiske gründerne holder det de lover. På samme måte vurderer vi dagens episode av 

Bør man ikke, når man kritiserer kunst, være overbevist om at 

 noe blir fortalt på har en betydning for 

 som blir fortalt? Anmeldere ser likevel ut til å være mer interessert i å tolke overskrifter enn grepene Levinson tar i bruk når han forteller historien – åpenbare virkemidler som inneholder all informasjonen vi trenger.

 åpner med et nærbilde av ansiktet til Jocelyn, med stemmen til en fotograf i bakgrunnen. Han ber henne te seg på forskjellige måter. Vær sårbar. Farlig. Sexy. Trist. Samtidig som hun eksisterer alene i bildet, forstår vi at følelsene hun uttrykker kommer fra et annet sted. Kameraet ruller deretter sakte bakover, og avslører en hel del andre mennesker som også jobber med å gjøre om Jocelyn til et produkt.

Vi kommer ikke noe nærmere sannheten om Jocelyn de neste 20 minuttene heller. Vi lærer om henne gjennom PR-teamet, managere, assistenter og journalister. Bruken av lange linser og sakte zoom minner om Francis Ford Coppolas overvåkningsthriller 

 – som om seeren står utenfor dramaet som utspiller seg. Deretter drar Jocelyn ut på byen og blir forført av Tedros, en mann som heller ikke virker å være interessert i henne som noe mer enn et statussymbol. Jocelyn inviterer ham hjem, selv om assistenten hennes (som også er hennes beste venn) sier han er «so rapey».

Episoden etterlater i en følelse av tomhet, for Jocelyn fremstår helt flat. Nærmest insisterende kjedelig. Vi ser henne fingre mens hun kveler seg selv og fantaserer om å bli undertrykket. Hun kjenner knapt igjen sin egen stemme i musikken hun jobber med. Foran journalisten vil hun ikke legge skjul på noe, men svarer likevel kun i intetsigende onelinere. Kjenner hun i det hele tatt igjen sitt eget ansikt i det skandaløse bildet som har gått viralt? Verken seeren eller Jocelyn selv ser ut til å ha noen anelse om hvem hun egentlig er.

Det sier seg selv at denne spekulative, kulturjournalistiske måten å vurdere historier på faller på sin egen urimelighet. Avslutningen finnes jo der ute et sted. Vi vet til og med hvilken dato den slippes.

Likevel leter vi etter svar i intervjuer, uttalelser fra medarbeidere og kritikeres kvalifiserte gjetning, selv om det bare gjør oss til forutintatte, dårligere seere.

Siden vi befinner oss i en tid der historier ikke lenger har en permanent begynnelse eller slutt – der forfattere på Twitter 

 i gamle bøker, og univers og tidslinjer ekspanderes i henhold til hvor mye penger merkevaren tjener – kan det virke som vi er i ferd med å utvikle en ny forståelse av kontinuitet.

Film/TV

Etter medietrykket å dømme, kan det se ut som om The Idol hadde premiere for flere måneder siden.

«The Idol» startet før premieren, og sluttet etter første episode

Det er ikke akkurat et mysterium hvorfor danske Lea Glob brukte 13 år på å ta kameraet vekk fra Apolonia Sokol. Den polsk-dansk-franske maleren, som vi får observere gjennom hele hennes tiår som noen-og-tjueåring, innehar de fleste mytene kan forbinder med den kvinnelige kunstneren. Hun er ung, rastløs, vakker, bestemt og ambisiøs, uansett om hun befinner seg i et alternativt teater, på vernissage i Los Angeles, i parken i København, hos bestemor i Polen eller i Romas Villa Medici. Med andre ord: Hun gjør seg godt på skjermen.

Mens Apolonias liv og karriere stadig tok nye vendinger, følte Glob at hun også måtte fortsette sin egen historie. Etterhvert som hennes opprinnelige idé druknet i motforestillinger, ønsket hun i stedet å komme frem til en slags helhet – et fullstendig, dokumentarisk portrett av en ung, kvinnelig kunstner. Resultatet er 

– Blikket i filmen har endret seg mye, sier Glob. 

Tidens ånd møter henne i baren på Hotel Continental.

– Vi blir eldre gjennom filmen, sammen. Det første materialet, fra 2009, reflekterer en tid da vi hadde frihet, ekstreme ambisjoner og ungdommelig rastløshet. Alt det man har som ungdom, som man senere ser at vi mister.

I dag ser Glob tilbake på materialet med et voksent blikk. Hun hadde nok ikke regnet med at det til slutt skulle være en 40 år gammel mor som skulle sitte og klippe sammen materialet fra det falleferdige Lavoir Moderne Parisien. Det var i dette teatret de møttes første gang, etter Glob gikk på filmskole og fikk høre om en jente som var født og oppvokst der. Hun ville passe perfekt som subjekt i en dokumentarfilmoppgave.

– Da jeg først møtte Apolonia på Skype, som på den tiden var helt nytt, så jeg allerede da, i firkanten på skjermen, som tidligere bare var forbeholdt film, at hun hadde filmatiske kvaliteter. Hun var underholdende og intervjuet meg tilbake, samtidig som det var to-tre andre ting som foregikk i bakgrunnen. Jeg dro til Paris med en gang.

Glob fikk adressen, og ble bedt om å rope navnet hennes to ganger da hun kom frem. Så kastet Apolonia nøklene ut av vinduet. 

Den franske bohemen var alt hun hadde sett for seg.

– Det var en naiv jente som kom til Paris, som ble fullstendig fascinert av Apolonia og hele hennes miljø, sier Glob.

– Det var et ungdomseventyr, som også var preget av en endimensjonal idealisering av Apolonia som kvinne. Siden har vi gått gjennom mye sammen, opplevelser som ikke har noe med idealisering å gjøre. Virkelige ting.

– Forsvinner magien, etterhvert som man blir eldre?

– Nei, men idealiseringen forsvinner. Jeg har innsett at mennesker har alle mulige begrensninger. Det har blitt en del av fortellingen.

I filmen kan man se mytene forandre ansikt i sanntid. I begynnelsen bor Apolonia i teatret, sammen med ukrainske Oksana Shachko, en kjent, feministisk aktivist og kunstner som hadde flyktet landet sitt med to brukne armer. Men som i enhver desillusjonert historie om hippietiden, fortellinger som vil skrifte for sin blankøyde tro på en bedre verden, begynner også tilværelsen i teateret å slå sprekker. Bygningen blir kanskje eller kanskje ikke satt fyr på, og en person forsøker å sette istand en masseskyting på et av arrangementene deres (to mennesker blir skutt, men ingen drept). Samtidig blir presset fra kommunen og bolighaiene stadig større.

En dag ser Apolonia seg nødt til å gi fra seg nøklene til sitt fødested og barndomshjem, prosjektet foreldrene hadde skapt. Oksanas feministiske aktivistgruppe har på dette tidspunktet også dødd ut, og uten hjemmet i teatret mister hun fotfestet. Hun flytter inn med Apolonia og moren hennes i en ny leilighet. Hun forsøker å male, søker seg inn på en kunstskole, men blir syk og tar noen år senere sitt eget liv.

Apolonia slutter derimot aldri. Hun fullfører kunstskolen, der bildene hennes strippes for virkemidler. Hun utelates fra den nasjonale avgangsutstillingen hun hadde håpet å bli valgt ut til, og reagerer med å arrangere sin egen soloutstilling rett over gaten. Deretter blir hun satt i kontakt med en kunsthandler i Los Angeles, personen som skal gi henne den første kalddusjen i møte med kunstmarkedet.

Stefan Simchowitz er en kjent karakter for de som har fulgt det nederlandske kunstnerkollektivet KIRAC, som de siste månedene har blitt verdensberømte på grunn av en rettssak som involverer Michel Houellebecq og en pornofilm. I en 

 fra 2017 henger de seg på Simchowitz, et millionærbarn med ambisjoner om å bli verdens mektigste kunsthandler. Han er skamløs i sitt syn på kunst som vare. Simchowitz kjemper med nebb og klør for respekt blant amerikanske kunstnere og samlere, samtidig som han omtaler sine mest populære bilder som «søppel» og sine beste kunder som «rike idioter». En viss grad av selvbevissthet gjør ham til en parodi på seg selv.

Avtalen Simchowitz inngår med Apolonia er enkel: Han ordner studio og lommepenger, hun maler bilder han kan selge. Omtrent som en fabrikk.

– Det han gjør og spesialiserer seg i er ikke særlig bærekraftig for kunstneren, sier Glob.

– Han driver en farlig forretningsmodell. Jeg synes han har en forpliktelse til å legge til grunn en bærekraftig produksjonsvirksomhet.

– Apolonia virker bevisst på det i dokumentaren, der hun er i Los Angeles og sier hun nå er blitt til et industriprodukt.

– Ja, jeg kunne ønske at jeg hadde fått plass til å gå mer i dybden på spekulasjoner i kunst, men det hadde gått på bekostning av den emosjonelle reisen i filmen. Vi var naive den gangen – vi trodde at den virkelige faren var å selge bildene for billig. Det som er farlig er konstellasjoner som presser prisene kunstig høyt, så de blir så dyre at det er vanskelig å selge noe senere til lavere pris. Men hvem vet hva som kommer til å skje nå som filmen kommer til USA. Simchowitz eier fortsatt mange av bildene hennes.

Samarbeidet deres ender med at Simchowitz sier at han ikke lenger er interessert i å samarbeide med Apolonia.

– Jeg tror det var fordi hun var for vanskelig å ha med å gjøre, sier Glob.

Apolonia var heller ikke medgjørlig da hun møtte Harvey Weinstein. Glob forteller at de hadde avtalt å møtes i en hotellobby, der det satt en pianist som spilte en melodi fra en av filmene hans da han kom gående ned trappen. De setter seg ned, han er nysgjerrig på hvem hun er, og han spør henne om hun har lyst til å være med i en film. Apolonia sier nei takk, og forteller at det allerede er noen som lager en film om henne. Det ble med det ene møtet.

For Glob har det vært essensielt å inkludere livets ubehagelige sannheter i filmen – også hennes egne – for å gi et presist bilde av hvordan det faktisk er å være kvinnelig kunstner.

– Apolonia ville for eksempel ikke nevne at hun hadde tatt abort. Men hvis alle hadde tatt slike hensyn hadde alle vært alene om det. Etter vi hadde den samtalen besøkte vi Polen, et land som nå har forbudt abort. Vi må vise det livet vi har, ellers reproduserer vi bare maktstrukturer som vil undertrykke det.

– Hvordan ser du tilbake på utviklingen hennes som kunstner, etter alle disse årene?

– Jeg er overhodet ingen kunstkritiker, og er alt for tett på henne for å komme med en god vurdering, men jeg synes hun er fantastisk. Det var et stort tap for henne å miste Oksana, og jeg synes det har skjedd mye spennende i bildene hennes i ettertid. Hun virker enda mer bevisst over maleriene som en form for aktivisme.

Dokumentarfilmskaper Lea Glob klarte ikke å skru av kameraet i møte med maleren Apolonia Sokol. 

Et 13 år langt kunstnerportrett

Det er svært mange festivaler rundt omkring de kommende ukene - la oss håpe det er nok mikrofoner til alle. Et av høydepunktene kommer antakeligvis allerede klokken 17 torsdag, et stykke ned på plakaten på Loaded-festivalen ved Kontraskjæret, men likefullt en av rockens viktigste nålevende enkeltpersoner. Såpass må man kunne melde.

den nye levende legende-alderen?), mest kjent for sitt tidlige arbeid med The Velvet Underground i New York i andre halvdel av 1960-årene, en fruktbar periode der avantgarde-strategier, reklame, samtidskunst og dekadent rocke’n’roll møttes. Bandet var som kjent ingen stor suksess den gangen, men i ettertiden har deres viktighet bare blitt tyngre for hvert år som går. Mye på grunn av all kunstnerisk innovasjon og alle de unike plateutgivelsene og handlingene deres, men også for deres betydelige påvirkning på nesten all alternativ rock og pop siden midten av 70-tallet.

John Cale har også hatt en snodig, langvarig og svært interessant solokarriere, og han kom faktisk med ett av sin karrieres mest imponerende album 

så sent som i år - 2023. Ikke at verden og markedet gikk av skaftet den grunn, men det burde det absolutt gjort.

Her er 10 gode argument for hans unike posisjon i rockens kanon.

Han kom fra klassisk og samtidsmusikk, og var noe av et vidunderbarn ved klaveret hjemme i Wales og med et stipend kom han seg over til USA og traff de rette menneskene som fikk åpnet hans horisont og gav ham nye, usunne vaner. Med sin bakgrunn fikk han dyttet det merkelige rockprosjektet The Velvet Underground over i noe de var helt alene om. Han spilte bass og orgel i dette bandet, men den tydeligste signaturen er den elektriske bratsjen som skjærer en dyp rift i lytterens sjel fra første lytt.

Andrealbumet «White Light White Heat» kan skremme fanden på flatmark, men har også mange suggererende grooves og en helt særegen, medrivende stemning. Selv i 1968 ble det ansett som aparte å utgi en åtte minutter lang låt med en opplesning av en novelle. Den handler om Waldo Jeffers som blind av forelskelse sender seg selv som en pakke til sin utkårede Marsha Bronson, bare for å møte sitt endelikt da Marsha ser seg nødt til å hogge gjennom den nennsomme innpakningen med en stor kniv. Novellen var en gammel tekst skrevet av gitarist/sanger Lou Reed, men det er John Cales 

opplesningsstil som gjør denne låten så virkningsfull. En variant av denne historien ble forøvrig levert på engelsk tentamen på Brandbu Ungdomsskole av undertegnede.

Svart høyhalser, midtskill og mørke solbriller

Det var vel også en periode at John Cales stil fra disse første årene med The Velvet Underground ble forsøkt appropriert. En meget slående stil var det i alle fall.

Etter mye krangling med Lou Reed var det ut av bandet. I stedet ble han virkningsfull produsent for en rekke mildt sagt revolusjonerende albumutgivelser, som The Stooges debutalbum, den tidligere Velvet Underground-sangeren Nicos trilogi, Patti Smiths debut 

 og mange andre. Han var også musiker for den da ukjente britiske folk-artisten Nick Drake. Tidlige, mer konvensjonelle soloalbum som 

og samarbeidet med minimalisme-komponisten Terry Riley på 

viste hans allsidighet og vanskelige salgbarhet.

En pussig detalj i hans karriere var at han, på grunn av tidlige bedrifter, ble en del av A&R-teamet i Reprise records, inn i ledergruppa med alle legendene i Warner-systemet, med fancy bolig på vestkysten og ny livsstil med dyre sportsbiler og alt som hører med. Han fikk ikke signet mange kommende legender i sin tid for labelet, men fikk utgitt noen spennende soloalbum selv, der den vakre og orkestrale 

En ny fase i solokarrieren kom da han i 1974 flyttet til England for å jobbe som A&R på Island Records i stedet, og der han også fikk startet nytt rockebasert band. Et enormt aktivitetsnivå medførte at han spilte inn intet mindre enn tre (!) klassiske album på litt over et år: 

Sistnevnte inneholder en av de skjønneste sangene som finnes, en klar «spille i begravelsen»-kandidat ved navn «(I Keep a) Close Watch». Intet øye tørt.

Parallelt med kunstmusikk og vakre pianoballader, var han i disse årene også en svært konfronterende live-utøver, som fikk påvirkning på punk-artistene som kom i årene etter. Klipp av hans goth-metal cover av «Heartbreak Hotel» er rett og slett rystende å se på, men også svært, svært bra. Hans bruk av hockeymaske var det også andre som tok etter senere, men hans beryktede stunt med å hogge hodet av en levende kylling ble heldigvis en engangsforeteelse. Han hadde mange indre stridigheter denne perioden.

Soloplater kom og gikk i tiårene som fulgte, av noe varierende kvalitet men alltid interessant og med mange gullklumper gjemt blant det grå og vanskelige. Mange forskjellige musikalske eksperimenter og stemingsleier, store verk og tøffe rockalbum om hverandre. Han skrev også musikk til et stort antall filmproduksjoner.

Cale gikk også inn i noen sjelden samarbeidsprosjekt, f.eks. spartanske 

sammen med Lou Reed,tilegnet deres gamle mentor Andy Warhol, og en duo sammen med Brian Eno. Fra nittitallet kommer han også inn i en ny delig stilperiode med velfrisert lugg, Comme des Garcons-klær og en massiv aura.

At han hatet å jobbe med dem er tydelig i hans fantastiske selvbiografi / coffee table-bok 

ien svært ærlig, selvkritisk, bitter, morsom og litterær stil som var uvant i rockbiografifaget den gangen. Og med grundige beskrivelser av et liv og et kunstnerskap som er forbløffende rikt og som trenger langt mer enn 10 punkter. Svært anbefalelsesverdig, også for billedmaterialet, illustrasjonene av Dave McKean og den tidstypiske designen.

I bedre fysisk og psykisk form som gammel mann, har han taklet sin legendestatus med å gjøre alt mulig annet enn hva som er pleier kjennetegne en gammel rockehelt som er i posisjon til å cashe inn på statusen. En rekke meget interessante plater med electronika, eksperimentell pop og rock, hiphop og så videre har blitt utgitt uten hits men med stor verdighet, samarbeid med folk som Dangermouse, og nå i år den store triumfen med dystre og gripende 

, der han samarbeider med folk som Weyes Blood, Laurel Halo og Animal Collective. John Cale har stadfestet sin posisjon som et av moderne musikks største ikoner - men har vært i stadig utvikling.

Loaded arrangeres på Kontraskjæret mellom Akershus festning og Rådhusplassen torsdag og fredag, med bl.a. Selma French, Fieh, The War on Drugs og Gluecifer på plakaten. Mer info: 

En av rockens største gjenlevende legender - på Kontraskjæret?! I ettermiddag spiller waliseren på Loaded-festivalen.

10 grunner til å skrive John Cale inn i kanon

Vi leser skjønnlitteratur for å oppdage nye verdener og alternative historieforståelser. I moderne tid har tydeligvis skjønnlitteratur hatt vel så mye med å tilnærme seg virkeligheten og faktiske personers følelsesliv og beveggrunner. Mange vil si at dette har vært ødeleggende for hvordan man forholder seg til skrift og diktning og forfatterrollen, men det er en diskusjon man kan ta en annen gang. Noen ganger dukker det opp bøker som dekker begge disse lystene. Man har en 

 følelse av å lese en nøkkelroman som like gjerne kunne vært en biografi som et essay som en detektivhistorie, og som er alt dette på samme tid.


Den amerikanske forfatteren Cathrine Lacey bedriver i alle fall et solid stykke eksistens- og verdensbygging på sin avanserte og lettleste kunstnerroman 

en imponerende konstruksjon og godt uttenkt idé der overbygningen sjelden står i veien for lesbarheten.

Det store og fryktede tverrfaglige kunstnerikonet som bare gikk under navnet X, et mysterium av en kvinne og et kynisk kunstmonster som slo gjennom med performance og romaner og musikk og mye annet, utført under en lang rekke forskjellige alias på Manhattans downtown-scene fra 70-tallet og frem til verdensherredømme, faller død om. Hun etterlater seg en sørgende kone, et enormt livsverk, mange beundrere og en lang rekke spørsmål. Hvem var hun egentlig? Hvorfor var hun så vanskelig, og så uimotståelig? Hvem eier historien om henne nå? Hvordan skriver man en biografi over et menneske som ikke ville være bare én?

Den etterlatte blir så indignert over en for tidlig og ifølge henne totalt feilslått suksessbiografi som blir utgitt, at hun så smått begynner å gjøre research til sin egen. Ikke for å bli en stor suksessforfatter selv, hun har øyensynlig få ambisjoner på egne vegne og fremstår som en mer fargeløs og anonym skikkelse sammenliknet med sin voldsomme kone. Men for å prøve å forstå hvem det var hun var gift med og forgudet.

Romankarakteren X er tydeligvis et amalgam av betydelige kvinnelige profiler i kunsthistorien: Kathy Acker, Susan Sontag, Joni Mitchell, Edie Sedgwick, Laurie Anderson og andre, flere av dem like hatet som elsket av sine nærmeste. Antallet personaer hun hadde blir avdekket, og vi ser henne i profesjonell og privat interaksjon med mange virkelige kunstnere og mennesker, og noen og noe som er oppfunnet. Dette kunne selvfølgelig blitt litt for smart og fiffig for sitt eget beste, en litt vel tenkt konstruksjon som kunne blitt trettende i lengden, men Cathrine Lacey behersker sitt eget narrespill svært godt. Det er en haug referanser til intervjuer og bokutgivelser og utstillinger og annet som X har vært involvert i gjennom livet, og man merker etterhvert at mange av dialogene og sitatene er direkte hentet fra romanskikkelsens virkelige forlegg.

Det er altså satt til en verden som likner «vår» verden, samtidig er det også en kontrafaktisk verdenshistorie - en meget besnærende sådan. Om man skreller X-løken inn til innerste kjerne, kommer man frem til en oppvekst i et helt annet USA. Et USA som var delt inn mellom et søndre og et nordre territorie, adskilt av en stor mur og med vidt forskjellige lover og moralske regler. Det blir tidlig klart i romanen at X som ung var involvert i en Weather Underground-aktig terrorist/frigjøringsgruppe, noe som kaster nytt lys over hennes senere kunstnerskap og hennes mange forskjellige liv når hun klarte å komme seg over på den andre siden. Det kommer også endel andre historiske diskrepanser i fortellingen som dytter litt på synsvinkelen på det hele.

Alt dette er stort sett livaktig og plausibelt fortalt, det er morsomt, gripende, frastøtende og intellektuelt pirrende, og rett og slett ganske så spennende å lese. Det setter lykten mot vår til nå overdrevne respekt for den vrange geni-skikkelsen, og det setter på en interessant måte store spørsmål ved om noen i det hele tatt kan fange andres liv i en biografisk sammenheng. Cathrine Laceys forsøk er en underholdende fiksjon, men også et tankevekkende prosjekt.

Biography of X 

Litteratur

Et kunstmonsters mange liv

Nå er det én uke siden det hele var over. Ikke siden Sex and The City har et TV-show skapt så mye blest om mote - eller ikke-mote, men 

. De skjulte kodene og den nedtonede auraen som bare sann rikdom kan skaffe (det finnes heldigvis flere måter å være rik på), men i dette tilfellet: Kalde, harde, arvede cash.

Jesse Armstrongs fire-sesongers familiekrønike, om den Murdochske Roy-familien og de fire søskenene som krangler om hvem som skal overta Waystar Royco etter patriarken Logan, har endret TV-landskapet på mange måter. At serien gjennom kostymedesignet skulle bli et av de viktigste stilfenomenene de siste årene, var noe ingen helt så komme. Nå er ‘stealth wealth’ og ‘quiet luxury’ etablerte begrep, og stilen har gått sin seiersgang på internett, sosiale medier og i motemagasinene parallelt med sesongene. 

Helt siden sesong 2, da kostymedesigner Michelle Matland virkelig meldte seg på som karakterbygger, har vi fulgt subtile hint om Successions bane gjennom skarpe dresser, høyhalsere, særegne merker, tweed-capser, kjole, boblejakker og én overdimensjonert Burberry-veske. 

Hva skjedde med Shiv da hun gikk i en ukledelig, litt for trang Ted Baker-kjole? (Hun senket guarden hjemme hos mamma, og fikk svi for det). Hvorfor er det så feil å få en Patek Philippe til 40-årsdagen av kjæresten din? (Fordi det viser at hun ikke kjenner deg)!

Ida Elise Eide Einarsdottir er moteredaktør i KK og har fulgt serien tett, skrevet flere saker om Succession og stilpåvirkningen det har hatt. Hun er med oss i episoden der vi virkelig graver oss ned i materien - så Succession-fans der ute; denne er for dere!

Hvem er egentlig neste generasjon moteskapere å se opp for her til lands?

Motelandskapet er i stor endring, etablerte navn og moteskapere som pleide å dominere moteukene har tatt nye steg i karrieren og - spørsmålet er da: Hvem er Norges nye designstjerner?

For å gjøre deg opp en egen mening, ta turen til noen av visningene og presentasjonene som holdes ved landets fremste designskoler i disse dager.

Lørdag 10. juni kan du se KHiO-studentene kl 15 på nettopp Kunsthøyskolen og OsloMet-studentene kl 18 i Pilestredet 52.

Oslo Runway lanserte også nylig sin egen visningsplattform for unge talenter, Oslo Runway NEXT og en titt på dem viser noen av profilene som holder på å etablere seg som viktige navn. Først og fremst har vi kanskje Margaret Abeshu. Abeshu gikk ut fra KHIO ifjor og har allerede vunnet DS Fashion Talent Awards, i tillegg til å kuratere moteutstilling med Admir Batlak og på andre måter blitt sentral på den norske scenen. Følg med over sommeren - Oslo Runway arrangeres 14-19 august.

Et annet høydepunkt denne uken er bokbad med Norges kanskje største klesdesigner gjennom tidene - 

gammel KHIO-student (tidligere SKHS - Statens Kunst og Håndverksskole), nemlig Per Spook.

Han gjør en sjelden opptreden i forbindelse med lanseringen av sin nye bok, 

 - og den høres ut som noe å få med seg. Boka er et samlerobjekt gitt ut i begrenset opplag på et fransk forlag, og handler både om Per Spooks haute couture-kolleksjoner og livet til Hélène Martini, som han kledte opp og jobbet tett med. 

Museet skriver at Hélène Martini var en polskfødt, fransk eksotisk danser som ble en profilert nattklubbeier i Paris. Martini drev blant annet nattklubben Pigalle, og satt opp show med legender som Edith Piaf og Josephine Baker, skriver Klassekampen i et

Han er eneste nordmann som har drevet sitt eget Haute Couture-hus i byen, etablert i 1977, og som har vunnet fransk motes høyeste utmerkelser, Gullsynålen og Gullfingerbølet. Før han etablerte Per Spook som motehus var han sjefdesigner hos Louis Feraud, og hadde bakgrunn fra både Christian Dior og Yves Saint Laurent. Han var tema for en stor retrospektiv ved Museet for Samtidskunst i 2006, en utrolig flott utstilling, og et innblikk i Spooks eget blikk på Paris-tiden er helt unik norsk motehistorie. 

Det er International Library of Fashion Research som sammen med Nasjonalmuseet inviterer til samtale om det glade 1970- og 80-tallet. Førstkommende fredag 9. juni klokken 18:00, begrenset antall plasser.

Balenciaga lanserte nylig sin vårkolleksjon for 2024, digitalt, en film spilt inn på gaten foran haute couture-studioet på Avenue George V i Paris. Den andre kolleksjonen siden skandalen er fortsatt nedtonet, været i kortfilmen skifter fra sol til regn og plaggene er gjenkjennelige i stil og silhuett. Absolutt ingen krumspring akkurat nå.

Mange spekulerer i om merket klarer å hente seg inn etter skandalen i fjor og ikke minst hvordan det vil skje - de hadde for eksempel massiv backing på Cannes-festivalen, 

 i The New York Times. Uansett hvordan det går til blir det en case for lærebøkene. 

Selve kolleksjonen det ble så mye blest om - Balenciaga Objects - skrev vi faktisk en sak om, før det smalt. Kontroversen kom med, men saken handlet egentlig om prosjektet i seg selv. Les den 

. Interessant nok gjorde de akkurat som kunstner Agatha Wara etterspurte - og slapp mønsteret til en av sine klassiske dressjakker fritt til nedlasting før siste kolleksjon. Kanskje de også leser Tidens Ånd?

Podkast om Successions stilarv, avgangsuke for designstudentene i Oslo og Paris-fokus; fra Per Spook-bokbad om Paris på 80-tallet til Balenciagas digitale gatemote anno 2023.  

OM STIL #4

OM STIL Nyhetsbrev #4

Han elsker Carl Barks, synes å tegne er kjedelig og fikk en gang nikotin intravenøst som del av et forskningsprosjekt.

Han har jobbet som illustratør for magasiner, aviser og band, og har en karriere som støymusiker bak seg under navnet Narwhalz of Sound.

Småfascinerende type, tegnseriekunstner Brian Blomerth.

Nå er amerikaneren, som i anledning tegneseriefestivalen Oslo Comic Expo for første gang har reist utenfor Nord-Amerika, midt i en serie på fire bøker hvor han tegner den psykedeliske revolusjonens historie. 

forteller historien om da den sveitsiske kjemikeren Albert Hoffman i 1943 ved en tilfeldighet syntetiserte LSD, halvveis tilfeldig inntok en ganske stor dose – og deretter syklet hjem. I 2021 kom oppfølgeren 

om ekteparet R. Gordon Wasson og Valentina Pavlovna som på 50-tallet oppdaget og gjorde pcyolcibinsoppens psykoaktive egenskaper kjent – noe CIA raskt blandet seg selv inn i. Snart følger bøkene om ketamin og MDMA. 

– Jeg satt og så en dokumentar på Youtube om LSD hvor Albert Hoffmann dukket opp. Han fortalte at den første LSD-opplevelsen var en forferdelig opplevelse for ham. Han var sånn: Det var definitivt grusomt. Jeg tenkte, 

, det er ganske artig! Så jeg sjekket opp litt mer rundt det og ... Jeg ble litt sjokkert, egentlig. Det var en interessant historie.

Brian Blomerth

Blomerths bøker er strålende, fargerike, og fulle av små artige detaljer. Figurene hans er hundemennesker, lignende de i Donald-bladet. De er Langbein-er og Olivia-er hele gjengen. Blomerth er sterkt inspirert av denne epoken innen tegneserier og -film. Fargene han bruker er nesten utelukkende hentet fra en Dell Comics-manual til fargebruk fra 1940-tallet.

På omtrent samme tid skjedde den en psykedelisk revolusjon. De samme årene som tegnefilmen var i sin gullalder, hadde kjemien sin. Stoff etter stoff ble syntetisert i laboratorier i håp om å finne noe man kunne tjene penger på.

, altså ikke tegneserier med en haug med ruter, ikke sant. Jeg ville gjøre noe sånt, noe som var litt i mellom tegneserier og en barnebok, kanskje. Litt som en animasjon. Et stort format hvor det bare er masse ting å se på. Og denne første LSD-trippen, det var en så kondensert historie. Bare to avsnitt – så jeg tenkte at det kunne passe. Dessuten, var jeg litt sjokkert over at ingen hadde gjort det fra før. Det virket så enkelt å gjøre det, en sånn psykedelisk historie-ting i tegneserieformat.

Fortell om din siste bok, Mycellium Wassonii

. Jeg har forstått det sånn at noe av det som fascinerer deg med disse historiene er hvordan alle på en eller annen måte handler om parforhold? 

– Det handler om et par, ja. Kona var russisk og mannen var Engelsk-amerikansk. På bryllupsreisen dro hun ut i skogen og plukket sopp. Hun kom hjem og var sånn: disse skal vi spise til middag i dag. Mannen, R. Gordon, var sånn: det der er 

. Vi skal ikke ha det der til middag. Nei.

 Så småkranglet de litt. Neste dag prøvde han disse soppene, og var sånn, vet du hva? Disse var faktiske ganske gode. Så, etter hvert begynte de å skrive på en kokebok om sopp sammen, som en hobby.

– Kokeboken ble til slutt noe annet. De fant ut masse om hvilken rolle sopp har spilt i ulike kulturer, og utviklet en teori knyttet til det. Kokeboken endte i stedet opp som et tobinds verk om hvordan folk ser på sopp rundt omkring i verden.

– Det er ... Ok, greia er: enkelte folkeslag er mycofiliske. Andre er mycofobiske. Noen kulturer er anti-sopp, mens andre, som franskmennene synes sopp er det beste på jord. Russerne er helt like. Sveitserne også, tror jeg, mens i England nekter de å spise sopp. De vil rett og slett ikke ha noe av det, skjønner du?

Kan godt forstå det. Sopper kan være ekle, slimete ...

– Ja, de kan være ganske ekle. I noen kulturer er de assosisert med døden, eller ereksjoner. Eller, liksom, sæd. Kroppslig slim.

– Uansett. Så var det noen som foreslo at de skulle dra til Mexico. For det hadde vært rapporter siden tidlige kolonitider om mennesker som har tatt sopp og fått spirituelle opplevelser. Men det hadde aldri blitt bekreftet. Så da dro dette ekteparet ned dit og sjekket det ut selv. 

– Den første reisen var helt uten suksess. Men på neste forsøk fant de det faktisk, og de endte opp med å ta psykedelisk sopp i en sermoni. Det er helt sykt!

I et av de fineste bildene i boken spiser R. Gordon Wasson sopp med poeten Robert Graves, som også var blitt interessert i psykedelika. Hvordan startet hele denne sopp-greia, spør Graves. Wasson svarer: «Jeg er ikke helt sikker. Jeg tror jeg bare elsket kona mi».

Blomerth går kledd i en rødrutete tømmerhoggerskjorte og en grålig, syrete caps påsydd et merke som forestiller tegneseriefiguren Snoopy som tisser på en beholder. Merket er symbolet på Operation Golden Flow, et anti-narkotika tiltak igangsatt under Nixon-æraen som innebar at samtlige soldater i Vietnam skulle la seg narkotestes. Man ville hindre at soldatene tok med seg eventuelle nye uvaner – som heroinavhengighet – hjem. Tisset de ikke rent måtte de bli igjen i Asia. 4,5 % av testene var positive.

– Jeg var litt sjokkert over at ingen andre hadde gjort det, sier tegneserieskaper Brian Blomerth, på svipptur innom Oslo i anledning Oslo Comic Expo.

Alle artikler

Fascinasjonen for stygge Oslo

«The Idol» startet før premieren, og sluttet etter første episode

Et 13 år langt kunstnerportrett

10 grunner til å skrive John Cale inn i kanon

Et kunstmonsters mange liv

OM STIL Nyhetsbrev #4

Lager tegneserieromaner om LSD, sopp og 1900-tallets psykedelika-revolusjon

Heng plata opp på veggen!

Podkast: Hva var egentlig Succession-stilen?

Nyhetsbrev #44: Musikkfest, Wim Wenders, Succession-pod og Kristin Valla