Ingen er bedre på scenen enn Iggy Pop (76). Det er noe «alle» vet, og alderen er tilsynelatende ingen hindring for ham. Man blir blåst overende av å se på fyren, en livskraft, en overlevende, et stykke skrukkete hudfille som aldri slutter å forundre oss. 

Jeg har beundret musikken og kroppen hans siden jeg var liten gutt, og ofte skrevet om ham som voksen. Han, og forhåpentligvis jeg også, har hatt en rivende utvikling med årene. Samtidig er det fortsatt noe litt reduktivt over hvordan han blir mottatt av enkelte - konsertene blir en katarsisøvelse der menn blant publikum uavhengig av overkroppfasong i ren beundring og følelsesssig, aggressiv forløsning henfaller til utagerende baris. Selv i stilige Oslo Konserthus i fjor, under en ytterst smakfull men også rå konsert med et strøkent band, var det total overkropp-mayhem langs benkeradene og til slutt nede ved hjørnet av scenen. Jeg pleier å holde meg i skinnet selv, men jeg forstår egentlig impulsen. 

Han gir ellers nøkterne menn (og kvinner) en mulighet til frigjøring i en streit og undertrykkende verden. Samtidig er det jo langt mer ved Iggy enn hans utstråling og kunstnerskap enn rå kraft og «dum» rock’n’roll. Jeg har alltid assosiert noe intellektuelt og kunstnerisk ved ham og brorparten av låtene hans. Litt på grunn av oppveksten på Hadeland, der bygda smarteste, eldre folk jeg så opp til, gjerne hadde ham blant sine godkjente artister. Konserten på Kalvøya-festivalen i 1987, på samme slot som Rickie Lee Jones og Anne Grete Preus’ band Can Can, ble starten på min dype musikkinteresse — som har vært kontinuerlig siden den gang. Jeg husker godt jeg leste Torgrim Eggens konsertanmeldelse, med formuleringer som dagens festivalgjengere, vant til god service på alle områder, neppe vil forstå (etter hukommelsen): «Vinden kastrerte lyden, men foran scenen blant fansen var det bra». Han skrev også noe om plagsom «polsk frijazz» over anlegget før konserten. Med senere viten kan det jo godt hende det var Iggy selv som hadde bestemt pausemusikken. Punkens gudfar har endog utgitt en crooner-plate på fransk. 

Samtidig må man heller ikke glemme at et av hans første band The Psychedelic Stooges var inspirert av avantgarde-strategier og frijazz, som var en viktig del av Detroits motkultur de årene. De hadde bare en langt mer primitiv holdning. De første par konsertene jeg fikk sett med Iggy var med temmelig begredelige band som poengterte hans tungrock-appell, ut på 00-tallet gjenforente han to besetninger av The Stooges og da fikk det om ikke annet ekstremt historisk sus. Men han har truffet blink med sitt nåværende band, delvis fransk, med to blåsere og en keyboardist, og den glimrende art rock-gitaristen Sarah «Noveller» Lipstate.

Det ble John Cale, nylig sparket fra Velvet Underground, som fikk jobben med å produsere The Stooges selvtitulerte debutalbum for plateselskapet Elektra i 1969. Bandet hadde ikke klart å skrive mer enn et par låter, noen enkle ble presset ut der og da, og Cale tok tydeligvis grep på avsluttende «We Will Fall», en ti minutter lang og rolig drone-basert låt med Cales bratsj som førende element.

 (1970) ble en enda tøffere affære, en av rockens aller beste utgivelser, men også her er det avantgarde-strategier ute og går i denne improviserte jam-en full av faenskap og med saksofonist Steve Mackay i en ledende rolle.

Etter The Stooges’ implosjon var Iggy på bunn og ingen ville jobbe med ham. Eks-gitarist James Williamson prøve i 1975 å hjelpe ham med å spille inn noen demoer basert på nye låter Stooges spilte på sine siste tragiske turneer og noe nytt som kunne befeste dem som «Amerikas Stones». Men ingen plateselskap ville røre dem, og innspillingene ble først utgitt noen år senere på et lite fransk selskap. Sjelfulle låter som denne beviser at det er en lost classic.

 (1977) er et av 70-tallets sterkeste kunstrockalbum, med et litt modnere sound enn hva folk forventet av ham, godt hjulpet av fanen David Bowie. I denne sugende låten synger han om hvor i alle dager det ble av den gamle gjengen i Stooges.

Bowie hjalp også Lou Reed i disse årene, som for å bli kvitt konkurransen fra de to eneste artistene han så opp til. Han så nesten også på 

 som en demo for den retningen han selv skulle gå i på sin Berlin-trilogi, noe man hører klart på denne skumle bangeren.

Mitt favoritt soloalbum fra Iggy er sofistikerte 

 produsert av Williamson som egentlig hadde pensjonert seg for å jobbe med med den ferske dataindustrien. Synth, saksofon, fiolin og Iggys malmfulle røst i sentrum.

Etter noen tvilsomme plater som de fleste hatet, i alle fall markedet, gikk Iggy indie med det strøkne postpunk-album 

 (1982) som skjulte mange rockperler, i en spenstig og rar produksjon som inneholdt alt fra electro til country, og fine poplåter som denne.

Ah, andre halvdel av åttitallet, da så mange aldrende 70s rockere prøvde å modernisere seg. Hans comeback som rusfri legende med albumet 

 (1986) kom i en ekstremt glossy pop-produksjon, med vakre singler som denne Bowie/Ferry-aktige perlen.

 (1990) kom da jeg oppdaget hans karriere for alvor, med en high end roots-rock-produksjon med de beste sessionmusikerne fra perioden, låter skrevet av John Hiatt, og denne jazz-smygeren med kontrabass og David Lindley på bouzouki. En forsmak på senere utgivelser.

Iggys siste par plater har vært utsøkte, fra en kar som vet han er på tampen. Gripende og neddempede 

 (2019) inneholder også denne saktevoksende låten som passer perfekt inn i hans nåværende konsertsett.

10 grunner for å elske Iggy

10 grunner til å elske Iggy

Det er vanskelig å forestille seg noen på settet brenne for 

, bortsett fra Jennifer Lawrence. Hun får drive med det hun er god til: time vitser, føle ut kleine situasjoner og bruke den store personligheten sin som en vits i seg selv. Man kan anta at rollen som Maddie, en 32-åring som oppfører seg – og blir behandlet som – en middelaldrende kvinne, er en projisering av hennes egne opplevelser som sexsymbol og nybakt mor, etter å ha tilbragt årevis i bransje som setter ungdommelighet høyest av alt.

Og det er med en moderlig og rå seksuell makt hun begir seg ut på å vitalisere den tafatte, patetiske, innesittende incel – en idé som forsøker, og mislykkes, med å bære hele filmen. Kilden til filmens forviklinger er den normaliserte og utvidede forståelsen av sex som kommoditet: I søken etter en ny Uber-bil finner nemlig Maddie en uvanlig annonse på Craigslist. Et velstående par, av nettopp den innflytter-typen som sirkler over hennes ikke-nedbetalte hus og eiendom som gribber, leter etter noen som kan ta jomfrudommen til deres 19 år gamle, VR-bebrillede sønn. Etter en overbeskyttende oppvekst har de innsett at han er hakket for innesluttet til å kunne lykkes sosialt på college. Belønningen for den offervillige: en gammel Buick.

Vi befinner oss altså i et univers der det riktignok føles litt merkelig, men ikke helt urealistisk, at foreldrene dine kjøper deg et ligg. Filmens klønete manus og skinnende Netflix-utseende gjør derfor at den, i blant, likner på dialogscener fra vanlig porno. Den unødvendige bruken av CGI forsterker også den lettere, surrealistiske følelsen av en seksuelt liberal fremtidsdystopi. Vi ser på mennesker i et karakterdrama med moderat budsjett, stå fullstendig separert fra omgivelsene sine, med vindmaskin foran en LED-vegg som viser solnedgang i HDR-farger. Effektene renser bildene for taktilitet, og gjør at man i verste fall kan begynne å tvile på selve ideen om virkelighet.

 er en gjennomsnittlig dårlig komedie som ankommer uten verken brask eller bram, gammeldags i sitt potensiale til å kunne passe inn i et slitt DVD-omslag, et sted bakerst i hylla på den lokale videosjappa, tålmodig ventende på et par tenåringer ute etter noe å ha på i bakgrunnen mens de tenker på å kysse hverandre.

Film/TV

«No Hard Feelings» er en smakløs sexkomedie av den gamle skolen, ikledd den nye, virkelighetsfjerne og skinnende strømme-estetikken.

Hører til i et slitt DVD-omslag, bakerst i hylla på den lokale videosjappa

Det er varmt i Oslo - ja, i hele landet, men vi skal ta steget over i en annen verden der solen alltid, eller aldri, skinner; nemlig den digitale.

Denne uka snakker vi med medieforsker Synne Skjulstad (@synneskjulstad) om Instagram, motens soleklare favorittplattform. Vi snakker om hvordan Instagrams grensesnitt har skapt en ny type mote, hva mobilkameraet har gjort for motefotografiet og hvordan hva mote og teknologi sammen skaper nye virkeligheter, både for publikum og kreatører. 

Det går nesten ikke an å understreke nok hva appen har gjort med motefeltet og den visuelle kulturen, fra å etablere nye industrier til å bidra med en demokratisk plattform for bevisstgjøring, til Insta-fjes og hyperfast-fashion. For ikke å snakke om influencer-økonomien. Ingen del av moten står urørt.

I forbindelse med episoden lanseres også Om Stils egen Instagramkonto - så følg oss gjerne på @om_stil_ 

Det er blitt den fremste annonseflaten for ‘alternativ’ markedsføring, en direkte handelskanal, det bærer alle slags budskap, det kan elevere små navn eller ta ned Goliat med en enkelt post.

 er blitt viktige motstemmer til den servile motepressen (ihvertfall før de selv ble tatt inn i varmen) og fungerer som døråpnere, der bransjen tidligere har holdt tette skott, innhyllet i mystikk. Har Instagram gjort moten bedre? Jeg vil si ja - plattformen har skapt større åpenhet, muligheten for å bli stilt til veggs og kortere avstand mellom publikum og skapere av ‘drømmen’. Demokratiseringen av mote skjedde her, ikke med billige utgaver av designerklær i kjedebutikker.

Ikke minst er Instagram en utømmelig kilde til informasjon. 

Har du fått nyhetsbrevet videresendt? Meld deg på selv 

Det var her jeg fant ut at System Magazine har lastet opp hele arkivet sitt, 15 år og artikler om innsiden av motesystemet - virkelig, de har usannsynlig god tilgang, med intervjuer med de største designerne, redaktørene og andre bakkvinner og -menn i bransjen. Litt som Om Stil - bare følg med ;) Sjekk også deres Instagram for tips til det beste fra det store arkivet, blant annet fra vår egen Elise By Olsen: 

En ting jeg faktisk først hørte i virkeligheten, men som senere havnet på Instagram (det er først da det er offisielt) er nyheten om at halvt norske GmbHs tid som kreative ledere hos Trussardi er over. 

Det er synd, for GmbH (@gmbh_official) er et merke med en distinkt signatur og estetikk, og Isik og Husebys sensibilitet er et viktig tilskudd til moteindustrien - og bør være det også på ‘drive et tradisjonsrikt motehus’-nivå.

Ikke minst bidrar de til en mer interessant moteindustri på mange måter - en som både er mer mangfoldig, men også en som tar med seg skreddersøm og materialkunnskap (Isik) sammen med en visuell og kunstnerisk nerve ulik noe annet (Huseby). Ikke glem at Benjamin Huseby er kunstutdannet og en av verdens mest ettertraktete motefotografer, som jobber for navn som Vogue og Adidas på fast basis, sånn på siden. 

Deres inntreden i det slumrende italienske motehuset virket som en soleklar match, og lenge så alt lyst ut. Men, som Isik forklarte, ’deres folk’ forsvant ut av ledelsen, nye kom til, og en dag bare sluttet de å utbetale lønn. ‘Vi må være de første kreative lederne til å bli 

Som så ofte når det gjelder ghosting - det er ikke deg det er noe galt med, det er dem. De som klarer å hanke inn duoen igjen er heldige. 

Det er herremoteuker, og vi følger med, både på Pradas slimete catwalk og Pharrell Williams gigantiske debut hos Louis Vuitton på Pont Neuf.

Jeg skrev en artikkel om nettopp dette - at designere forsvinner ut, mens stjernene kommer inn - i Tidens Ånd for noen måneder tilbake. Les den 

Men sånn er det. Tema for Pharrells show var LoVe - en smart 

 på logoen, og det fortsatte med en homage til Virgil Abloh, som var sjefsdesigner for Louis Vuittons herrelinje før han døde av kreft, men også til hans forgjenger Kim Jones. Rutene var overalt - fra et slags Minecraft-aktig camo-mønster, tette små ruter og overdimensjonerte sjakkmønster, det var mye fokus på skinn - både jakker og vesker, og det var fargerikt, voldsomt, lekent og positivt. Kampanjemodell Rihanna satt på første rad kledd heldekkende LV sammen med Asap Rocky, Jay-Z opptrådte med Beyonce i publikum og Pont Neuf (kjærlighetsbroen i Paris med alle låsene) var sperret av og fungerte som catwalk. Mission accomplished.

Les også denne saken om Pharrell Williams vei til toppen av moten, fra

Apropos Pharrell - mye av hans påvirkning på motebildet har vært gjennom streetwear og koder fra skateboardkultur - kanskje derfor han også har blitt en frontmann for shortsbruk? Williams er ofte å se på den røde løperen med shorts, han stylet mange av antrekkene til LV-debuten med korte bukser, og jeg vil si de har bidratt mye til hans evigunge image. 

Jeg var en tur innom Studio 2 i P2 igår, der jeg snakket om nettopp 

 - hva som er innafor og hvorfor det stadig blir debatt på norske arbeidsplasser i juni måned. 

Vil du slippe unna solen - eller regnet - anbefales en variert og fin runde mote, design og kunst i skjønn forening, fra sentrum via Nasjonalmuseet for så å avslutte på Astrup Fearnley.

Maja Hattvang debuterer i Tidens Ånd med en nydelig tekst om Mummi-skaper 

 som stilles ut på Tegnerforbundet i Kvadraturen. Jeg har skrevet en omtale av 

 på Nasjonalmuseet, og Astrup Fearnley feirer 30 år - med høydepunkt fra den mest toneangivende samlingen i Norge de seneste ja, 30 årene. En perfekt før-feriedag.

Har dere tips, kommentarer eller andre ting dere vil jeg skal vite; skriv gjerne til meg på 

Nyhetsbrev Om Stil #5 

Hvis du, som en vanlig, passe online person, de siste månedene har snublet inn i en artikkel om hva vi kan forvente av den kommende Barbie-filmen, kan det se ut som at verden har blitt gal. Independent skriver at fans «går av hengslene» over et «genialt» shot fra traileren (Barbie som tar av seg skoene og steller seg på tærne). Pinknews skriver at fans er fra seg av begeistring etter det «episke øyeblikket» i samme trailer når en remix-versjon av Aqua-låta spilles av, mens Daily Mail og Ladbible skriver at andre fans «raser» over det samme. I mang en 

 om hvordan trailerne refererer til både 

 og historiske Barbie-dukker, utnevnes regissør Greta Gerwig til et geni.

Det er ikke mer enn et par tiår siden denne typen språk og entusiasme over en leketøymerkevare var forbeholdt en liten gruppe dramatisk hengivene, antisosiale superfans. Men tegneserie-subkulturen har for lengst tatt over massekulturen, og tendensen vi har for å gli inn i superfan-hysteri gjør det lett for PR-byråer å selge oss konsepter uten etablerte historier, univers eller karakterer. Barn er lettlurte superfans av natur, og det er kanskje derfor vi de siste årene har sett så mange filmer av merkevarer som ikke har noen naturlig plass i en kinosal, som 

. Og så lenge filmene er ironiske nok, kan de også nytes av voksne.

Barbie-filmen har heller ingenting å selge et kinopublikum, sånn egentlig. Det er et blankt lerret for Gerwig, en filmskaper med velkjent, feministisk tilsnitt, til å si noe om dukkens historie. Men nysgjerrigheten for hva hun har på hjertet om ideen om Barbie som vestlig, konservativt skjønnhetsikon, og hvordan Mattel har gått andre- og tredjebølgefeminismen i møte ved å lansere multikulturelle karrieredukker, føles sekundært. Siden Barbie-filmen er markedsført mot voksne millennials med merkevare-dominerte barndomsminner, er det åpenbart graden av selvbevissthet – alle elementene som peker på absurditeten i prosjektet – som skaper forventningene: «nøyaktig 

 uhøytidelig kommer den til ta seg selv?»

Selv om publikum ikke har noen forventning til filmens emosjonelle, dramatiske eller estetiske innhold (bortsett fra hvorvidt den er 

 nok), har vi til gjengjeld store forventninger til publikumsfrieriet i seg selv. Vi ønsker oss en slags cinematisk Twitter-tråd, en helaften med riffing, 

, visuelle referanser og alt det andre som holder popkulturnettsteder i live. Barbie-filmens største forbrytelse vil derfor være å mislykkes med å gi publikum en tilstrekkelig renselse etter å ha bitt på agnet. Vi stoler på at Gerwig besitter den riktige sensibiliteten og møter oss på halvveien, slik at vi som voksne kan nyte merkevaren, ukritisk og fri for skam, akkurat som vi gjorde da vi var barn.

I perioden Barbie-filmens promomateriale har gått viralt i sosiale medier har nytelseskompetanse-begrepet, lansert av film- og TV-kritiker Aksel Kielland, skreket mot oss. Nytelseskompetanse, 

 han, er «kombinasjonen av ferdigheter og kunnskaper som skal til for å kose seg og formidle dette til omverdenen, og er for mange nøkkelen til mestringsfølelse i sosiale medier og den SoMe-infiltrerte offentligheten.» Begrepet må imidlertid ikke forveksles med vanlig kulturelitisme og snobberi, for faktisk «er det å skvise nytelse ut av objektivt dårlig kultur, mat, handlingsmønstre og samfunnsutvikling et av de fremste bevisene på at man besitter nytelseskompetanse.»

Som det heter i traileren: «Hvis du elsker Barbie, er dette filmen for deg. Hvis du hater Barbie, er dette filmen for deg». Det er likegyldig om du liker eller ikke liker, for tomheten er ikke bare utilslørt, det er filmens viktigste salgsargument. Vi gleder oss til Barbie-filmen fordi den ser ut til å ville omfavne kynismen til et publikum som ikke lenger tror på noe – et publikum som setter seg ned i kinosetene på kødd og som vil belønnes for ikke å ta noe på alvor.

Hvorfor gleder man seg til Barbie-filmen?

Mitt forhold til Tove Jansson som voksen begrenser seg til to ting: 

, som jeg har et psykotisk forhold til, og et postkort jeg fikk en gang, med et fotografi av Jansson i atelieret sitt. 


Fotografiet er tatt av Janssons seks år yngre bror, Per Olov Jansson, og viser billedkunstneren Jansson, på huk på gulvet, omgitt av lerret, rammer og materialer. Rommet er luftig, med mange meter høye tak, store buede vinduer, vegger dekket av bokhyller, skulpturer, kunst, et orientalsk teppe, takrammen til en gammel, forgylt himmelseng suspendert fra taket. Kort sagt, et godt rom.

Tove Jansson var ikke en kvinne som var redd for å teste ting. Hun var forfatter, tegneserieskaper, billedkunstner, karikaturtegner, dramatiker, illustratør og poet. Dessuten mestret hun det Deborah Levy omtaler som kanskje den viktigste av alle kunstarter: Kunsten å leve.

Atelieret i Helsinki var både hjem og arbeidssted. Hun flyttet inn i krigens siste år, kjøpte det etter å ha landet en syvårskontrakt med London Evening News om å lage Mummi-tegneserier på 50-tallet, og bodde der til hun døde i 2001. I samme bygning hadde Janssons livspartner gjennom 45 år, Tuulikki Pietilä, sitt studio. Der levde de som Jansson var oppvokst, uten klare skiller mellom arbeid og privatliv, kunsten og livet. De hadde hvert sitt sted, koblet sammen av en passasje på loftet. Gjennom den besøkte de hverandre daglig for å spise middag sammen. Hver sin lille øy, på samme kontinent.

Jansson tilbragte alle livets somre på ulike øyer i den finske skjærgården. Fra barndommen med familien, helt til alderen gjorde det vanskelig å få opp fiskegarnet og terrenget ble forrædersk. Sheila Heti skriver i et essay i New Yorker hvordan øyene i Janssons liv forbandt motsetningene i henne: hun som elsket egenværen og hun som satte pris på vennskap. Hun som elsket eventyr og hun som elsket rutiner. Alt kom naturlig sammen.

På starten av 60-tallet slo Tove Jansson og Tuulikki Pietilä seg ned på Klovharun, et lite skjær i Pellinge skjærgård i Finskebukta. I 

ser Jansson tilbake på tiden der, illustrert av Pietiläs sepiatonede laveringer og akvatinter. Boka kom i 1996, fem år etter at paret forlot øya for godt, og inkluderer dagboksnotater fra den første høsten, våren og sommeren. Hun beskriver vindretninger, måkedrama, drageflyging, vedhugging, stormer som tar med seg all veden til sjøs.

løper liksom gjennom alt Jansson foretok seg kunstnerisk. Det gjelder ikke minst 

, som kom i 1972, om lille Sophia og farmoren hennes. Om en sommer på en øy, der alt er konkret og smått og viktig og stort på en gang. Sydøsten og gresset som vokser i sanden og katter som nekter å bli elsket, men som man likevel vil ha. Det er en sånn bok folk leser igjen og igjen, sånn barn leser bøker: ute av tiden og dermed fri til å hengi seg uten forbehold til det de elsker.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest 

, eller når jeg leste den første gang, men jeg vet hvorfor den grep tak i meg. Det er lengselen etter en øy, som melder seg så snart det blir sommer. Å ligge på en stein. Være omgitt av havet.

En øy blir forferdelig for den som nærmer seg utenfra. Alt er ferdig, hver og en har sin bestemte plass, egensindig, rolig og seg selv nok. Innenfor strendene deres fungerer alt etter ritualer som er beinharde av gjentakelse, og samtidig slentrer de gjennom sine dager så lunefullt og tilfeldig som om verden endte i horisonten.

Når Jansson og Pietilä har bestemt seg for å gjøre Klovharun sitt og satt opp et telt nede i en kløft (som Sophia i 

gjør en natt) ror en øynabo ved navn Brunström i land. Han har værbitt ansikt, bruker ikke adjektiver, og båten hans er uten navn. “Vi trodde på honom, omedelbart”, skriver Jansson. Han hjelper dem å reise en hytte med vinduer i alle retninger etter en ikke helt avsluttet og noe lemfeldig bygningssøkeprosess.


 i form av Eriksson, som putrer rundt i en navnløs båt og iblant kaster gaver i land.

De hadde for lenge siden og uten å snakke om det forstått at Eriksson ikke var særlig glad i fiske eller jakt eller motorer. Det han var glad i, var vanskeligere å presisere, men helt forståelig. Hans sinn og hans plutselige lengsler fløy som havets bris over vannet, snart her og snart der, og han levde uavbrutt i en stillferdig spenning.

Man må ikke bygge sin egen hytte på et eget skjær for å ha en sommerøy, man kan være gjest, man kan finne sin egen, ta den i besittelse noen timer av gangen, eller noen dager, om man er heldig. Det viktige er at man kommer tilbake hvert år, at man vet hvor det er farlig og hvor det er mykt, hva som vokser der, hvordan horisonten ser ut når det er i ferd med å tordne og hvor vakkert det er når det er vindstille og havet helt blankt.

Tove Jansson hadde den nordiske sommeren i blodet, den som føles evig, men brått blir skiftet ut med streng iskulde, for så å komme tilbake, like evig. Det er en følelse hun syntes å ha direkte tilgang til, og som hun evnet å formidle gjennom kunsten sin. Følelsen av å være i kontakt med barndom og evighet på en gang, man er Sophia på seks og farmor på 80, samtidig, mens man vanligvis bare er en dum voksen som kjøper ting og tar tvilsomme valg. Som gjør Mummibøkene til noe mer enn barnebøker. Som gjør kunsten hennes så umiddelbart tilgjengelig for betrakteren. Som tar inn verdens alvor i all sin fylde, men minner om at få ting er virkelig farlig.

 kalt “Måneskinn” våkner Sophia midt på natten. Det er mørkt, det er fullmåne, og gjennom de doble vinduene er verden mystisk og truende i Sophias halvvåkne tilstand. Hun vekker farmoren ved å forsiktig dra henne i en flette. Spør:

Den er åpen, svarte farmoren. Den står alltid åpen, du kan sove helt trygt.”

Den første norske separatutstillingen med Tove Janssons tegninger og malerier åpner på Tegnerforbundet imorgen, onsdag 21. juni kl 18:00 og står til 3. september 2023. 

Utstilling 

En ny utstilling på Tegnerforbundet viser tegninger og malerier av Tove Jansson. Maja Hattvang skriver om Janssons metaforiske og reelle øyrike, den nordiske sommeren og hennes kanskje fremste innsikt; kunsten å leve. 

Muligheten av en øy

For godt over ti år siden skulle jeg og noen venner besøke den nå nedlagte restauranten Gilbert Scott i London. Den var en relativt nyåpnet affære, signert stjernekokken Marcus Waering, plassert i en smakfullt nyoppusset og storslått spisesal. Stedet hadde allerede sikret seg velfortjent oppmerksomhet, både gjennom gode anmeldelser og et forsiktig vink fra Michelinguiden.

I døren ble vi møtt av en velstelt middelaldrende mann, pent antrukket i en noe korny tweed-dress, som landet akkurat på riktig side av Dickens-cosplay. Han strålte en type selvsikker stolthet som gjerne tilhører en øst-Londoner med lang og tro tjeneste i serveringsbransjen. I tillegg til å ha overoppsyn med salen, besto arbeidsoppgavene hans hovedsakelig i å ønske oss velkommen, å forsiktig påse at måltidet forløp knirkefritt, og til sist å overlevere regningen akkompagnert av en røverhistorie fortalt på kameratslig vis.

Jeg må innrømme at jeg ikke husker noe særlig av maten vi spiste den kvelden, annet enn at den var et absolutt tilfredsstillende eksempel på en moderne tolkning av det klassiske engelske kjøkken. Det kan skyldes den gode samtalen rundt bordet eller de mange flaskene med vin vi entusiastisk tømte i gapet, men jeg minnes ikke en eneste matrett, råvare eller anretning. Det jeg derimot husker er mannen i tweed-dressen. Jeg minnes hvor godt ivaretatt vi ble, den uformelle, men samtidig høflige servicen. Tross et tydeligvis forglemmelig måltid, vil jeg alltid huske besøket som minneverdig, med høy score på den fiktive terningen.

 de som ivaretar gjesteopplevelsen når vi er ute på livet. De som uanfektet passer på at besøket svarer til forventningene, som tar uforutsette utfordringer på strak arm, enten det er plutselig beskjed om uannonserte livsfarlige allergier, vriompeiser med bedriftskort eller bestemødre som sårt trenger en høneblund etter å ha overvurdert sitt eget dessertvininntak. 

Restaurantbransjen og media har lenge fokusert på alt som foregår på kjøkkenet og romantisert personalet bak passet (utleveringspunktet for mat) som genierklærte perfeksjonister og heltemodige outsidere i evig tidsklemme, med brennmerker og bandasjer. Likevel er det sjeldent dem man faktisk møter når man drar på restaurantbesøk. Kanskje de (ofte motvillig) presenterer en rett eller to under måltidets utrettelige avansement, men det er servitørene, hovmesterne, runnerne og bartenderne som ønsker deg velkommen og kvalitetssikrer besøket ditt, så du trygt kan hengi deg til fråtsing og virkelighetsfraskriveri.

Det som utgjør godt vertskap kan være så mangt, og veldig individuelt. Noen spiller på sjarmen, med en innarbeidet, avvæpnende «løssluppenhet» og såkalt glimt i øyet. Andre er profesjonelle serveringsmaskiner, som heller bruker høflig effektivitet, og makter å holde måltidet sømløst i gang helt uten koseprat og floskler. Og for noen er vertskapsrollen så naturlig at de på nesten gladkristent vis flommer over av arbeidsglede og entusiasme over å ivareta gjesteopplevelsen.

Skulle ikke alt svare til forventningene er det gjerne i salen besøket reddes. Enten kjøkkenet salter maten til det uspiselige, kamskjellemulsjonen uteblir eller vinen smaker surt, faller oppgaven med å berge opplevelsen på dem som jobber på gulvet. Tross dårlig lønn, såre føtter og ukonvensjonell arbeidstid stråler de av yrkesstolthet, formidlingsglede og nestekjærlighet som er avgjørende for at du som gjest hengivent skal kunne fortsette å gasse deg.

Og som oftest er de på ditt lag. En kveld jeg selv var på jobb i et av byens daværende heitere restaurantalternativ, måtte vi stenge hele sjappa før tiden, da kjøkkenet havnet såpass på felgen at de leverte mat langt under pari og med forsinkelser som ville fått selv den mest tålmodige til å reagere. Skammen over å ikke kunne levere var så følelsesmessig nedverdigende, at vi kollektivt tok avgjørelsen om å stenge. Heller det enn å utsette gjester for kulinarisk apokalypse og pinlige unnskyldninger fra vår side. Det var en allmennpreventivt riktig avgjørelse. Heldigvis gjentok det seg aldri.

For et serveringsted er det viktig med nøkkelpersoner i salen. Et besøk som ellers kunne føltes som kjedsommelig tidsfordriv gir i stedet en følelse av å bli invitert hjem til noen, med personalets utvidete vennekrets som medgjester. Det kan raskt gi en opplevelse av trygghet, skuldersenk og løssluppenhet, som kan utvikle seg til stammis-status, kompispris på Fernet og en betjening som bare ved å gi deg et enkelt nikk som velkomst, automatisk har et iskaldt beger klart før du rekker å sette deg på plassen din, for de kjenner deg (og minst drikkemønsteret ditt).

Ok, noen ganger kan serveringsbransjen fremstå som selvhøytidelig, bedrevitende og i verste fall totalt avvisende, i møte med enten et blasert hipstertryne med bedre ting på agendaen enn å ta vare på deg, eller sommelieren som lirer av seg fremmedgjørende kunnskapsonani og himler med øynene skulle plebeiere som deg være så frekke å komme på visitt.

Men jeg tør påstå at dette hører med til sjeldenhetene. Som oftest blir man ønsket velkommen av og ivaretatt av mennesker – med eller uten tweed – som faktisk bryr seg om deg og helhetsopplevelsen din. Mer verdt enn kokkekunst på elitenivå, genierklærte vinpakker og cocktailparings, er følelsen av for en kveld å bli forstått, passet på og sett. 

De passer på at vi kan forlate restauranten mette, i perlehumør og sånn passe påseilet. Hvem er de? Servitører, hovmestere, runnere og bartendere.

Alle som jobber på gulvet: Salut!

Ved siden av John Cale og Fieh var det ekstra gledelig å se selveste Syverkiosken, Pride of Oslo, representert med bua si i matområdet nede på Loaded-festivalen. Dette er noe vi har venta på! Jeg assosierer jo automatisk rockekonsert med pølser etter Leiv Vidars sponsorat av de store Valle Hovin-konsertene på 80 og 90-tallet. Men Syverkiosken har jo langt mer kred, og kvaliteten er uslåelig.

For en velknekkende pølse med jalapenosalat, brød, lompe og litt sprøstekt løk kom jeg unna med 47 kroner. Det må da være det billigeste og beste måltidet i festival-Norge?! Mindre søl blir det også. De fleste andre aktørere øker prisene radikalt i slike sammenhenger, men ikke Syver’n. De lever som kjent etter mottoet «Det er hyggelig å servere gode pølser» - som om det er belønning nok i seg selv.

Personlig er jeg innom et par formiddager i måneden, bena går dit av seg selv når behovet melder seg. Siden jeg bor og tidligere arbeidet i området, er det blitt rundt 30 år med pølsespising der. Barna mine har vokst opp der. Jeg var der også 11. september, etter det andre flyet - vi var i sjokk og trengte noe betryggende. Selv under en av vår tids mest dramatiske hendelser, kunne man stole på Erlend Dahlbo og hans pølseknekk. «Det er Osama Bin Laden som har gjort det, nå er de på vei mot Pentagon», husker jeg han sa. Hvordan hadde han fått vite det? Det er vel noe i det man sier om pølser og politikk.

Syverkiosken er ikke bare en minirestaurant, det er også en sosial sentral for folk i området som ligger i grenseland mellom St.hanshaugen, Sagene og Grünerløkka. Lørdag inviterer de til endagsfestivalen Musikk på Taket. Det ga omsider Tidens ånd en grunn til å gjøre et lite intervju med Erlend i Bua.

Pølsene dine er ute av denne verden. Hva er hemmeligheten bak den gode smaken - selve pølsa, eller noe du putter oppi vannet?

– Hemmeligheten med pølsene er riktige råvarer, riktig kraft og riktig temperatur, og ikke minst at pølsene ikke ligger for lenge. Å trekke pølser på damp er dødssynd!

Hva er det perfekte drikkefølget til en nøktern pølse? Dere er ambassadører for Jarritos, det føler jeg er en god kandidat, også estetisk.

– Jeg synes alle kan velge hva de vil, men de fleste drikker brus av forskjellig sorter hos meg.

Hvor lenge har du egentlig jobbet på Syverkiosken, hva liker du best ved jobben?

– Jeg har jobbet i Syverkiosken i 32 år. Det jeg liker best med jobben er å få så mange hyggelige faste kunder, folk er jo så positive og fine og det hjelper veldig på humøret. Ja, hele tiden opplever jeg morsomme ting. 


Du opplever sikker mye rart der, noe du har et spesielt minne om?

– Syntes det var utrolig hyggelig at ordfører Marianne Borgen kom innom og delte ut prisen Oslos Hverdagshelt i fjor, jeg trodde ikke det var sant! Sto der så stolt med småtassene mine.

Hvor mange pølser kan du selge på en god dag?

– Jeg teller ikke pølser da hadde jeg blir gal, jeg teller heller smil og dem er det mange hundre av. 


Det er noen andre kioskvarer enn pølse der, men virkelig ikke mange. Omsetningen er likevel til å leve med?

– Jo færre ting man kan bli god på, jo lettere er det. Har man kebab og sushi og indisk så snur jeg i døra. 

Det er en slags bakgård der, med naboer i fin interaksjon med tilfeldige kunder. Viktig å skape et slags rom for nærmiljøet?

— Ja, jeg syntes det er viktig at naboene også har det hyggelig. I forrige uke kjøpte jeg to bord og fire stoler slik at de kan kose seg. 

Det er også kunstgalleri og øvingslokale rett i nærheten, jeg føler at Syverkiosken i tillegg til typisk pølsesultne byboere appellerer til kunstnersjeler! Emile the Duke har jo også vært et velkjent fjes i bua. Mange spesielle stamkunder, kan jeg tenke meg?

– I Syverkiosken liker vi kunst veldig godt. Moren min Torill Thorstad Hauger var kunstner, hun malte og skrev bøker og Vanessa Baird og fem andre gatekunstnere har jo laget kunsten på veggen ved siden av kiosken. Kunst er så viktig å få ut på gatenivå til alle.

Det er musikkfestival der til helgen. Når begynte dere med det, og hvorfor?

– Vi har holdt på med festival i 10 år nå, og Ole Maaland spurte meg det første året om de kunne spille på taket mitt, og da sa jeg selvfølgelig ja. Det ble dødsbra og etter det har det blitt en tradisjon – dette likte folk. Det er gratis og bærekraftig, med posepils, verdens beste pølser og lang dasskø. 

Oslos mest sympatiske musikkfestival. På taket av Syverkiosken i Maridalsveien 45B braker det løs lørdag 17. juni klokken 13:00.

Oslos mest utsøkte pølsebu inviterer til musikkfestival. 

Nye Wiener-klassikere

— Utgangspunktet for utstillingen var historien om sauen Shrek - et bortkomment lam som holdt på å bli kvalt av sin egen ull i villmarken i Austraila, forteller Simone Farresin. Han står midt i sin egen utstilling, Oltre Terra, i en av de store lyssalene (i dette tilfelle mørklagt) på Nasjonalmuseet.

— Hvorfor feller ikke sauen hammen, slik andre dyr gjør?, spør han.

– Hva skjedde i vår relasjon med sauene som har gjort at det har blitt sånn?

 stålstruktur, har Nasjonalmuseets invitert noen av designverdens fremste formidlere, duoen Formafantasma, til å fabulere vitenskapelig rundt ull - og vårt forhold til den. Formafantasma - som betyr ‘spøkelsesform’ - drives av Farresi og Andrea Trimarchi, et multidisiplinært studio som beveger seg i front, men også i randsonene av designfeltet. Prosjektene deres, som de stiller ut i museer, samarbeider med kommersielle aktører om eller forsker på selv, brer seg ut praktisk, forskningsmessig og kommenterende rundt tema de leser inn i samfunnsveven. De har holdt utstillinger ved Serpetine Galleries i London, er kjøpt inn av MoMA og samarbeider med selskap som Artek og Prada - i flytende overgang mellom design, kunst, historie, håndverk og vitenskap. 

Oltre Terra er det italienske navnet på tradisjonen som kalles transhumans, forflytning over og kryssing av landegrenser for å finne beitemark og hente ut ressurser av landskapet. En sesongbasert forflytning i pakt med andre levende vesener. Transhumane levemåter innebærer at mennesker, dyr og miljø inngår i konstante forhandlinger, kan vi lese i utstillingsteksten.

— Begrepet fordrer en respektløshet ovenfor grenser som er interessant, sier Hanne Eide, kurator for samtidsmote på Nasjonalmuseet.

Foran oss kan vi se et pastoralt tablå - en gjeter som følger en saueflokk ved en isbre i de sveitsiske alper, malt av norske Thomas Fearnley. På tross av at Oltre Terra tar for seg en viktig del av norsk kulturhistorie, har utstillingen først og fremst et aktivt internasjonalt perspektiv, ikke uten kulturkritisk kant. 

Den aller første utstillingen om klær, tekstil og mote ved det nye Nasjonalmuseet handler altså om det mest grunnleggende. Etter halvannet år med research og utallige intervjuer med blant annet forskere, biologer, bønder, kuratorer og historikere er datagrunnlaget behandlet og presentert i Formafantasmas bilde, med en fyldig katalog og egen nettside ved siden av. Timingen er god. Sjelden har ‘forskningsbaserte utstillinger’ vært mer i dagen, med Artforums Claire Bishops kritikk av tendensen på lederplass. Kurator Hanne Eide, som selv har bakgrunn som moteforsker, forteller at det forskningsbaserte er selve grunnfiberet i prosjektet:

— Forskingsbaserte utstillinger er utfordrende i det at man ikke vet hva som kommer ut av dem eller hvordan de skal bli, sier hun.

— Det er en måte å jobbe på som er både eksperimentell og utfordrende. Du må ha tiltro til prosessen.

— Likevel blir det ofte kjøttigere, mer på beinet, på den måten, enn om du jobber med materiale som dette ut fra en egen tese.

Materialet - ull - opplevdes også formmessig gitt, varmt og velkjent nok til at det forskningsmessige løfter frem ukjente aspekter ved noe nesten privat.

— Det er noe med både kontakten og relasjonen mellom menneske og dyr som er vakker, en historie om en inter-arts pakt som er helt utrolig. Ull er jo et magisk materiale, sier hun. 

Kuratoren forteller at hun opplevde duoen som ydmyke i tilnærmingen til materialet:

— Det første de gjorde da de fikk briefen var - rett fra Milano, kledd i Prada, typ - å oppsøke en arkeolog på Kulturhistorisk Museum i Oslo. Jeg opplever at de jobber litt som trojanske hester, der de gjennom samarbeid med kommersielle aktører fletter inn forskning, ganske radikal kunnskap og metodikker, og sprer det ut i verden, forteller hun.

— Utstillingen er definitivt et startskudd for

– Det er ofte sånn vi får mulighet til å utvikle løsninger som vi senere bruker inn i designfeltet, som ellers ikke ville være mulige å jobbe frem.

Både utstillingen, samarbeidet og tematikken ser i bunn og grunn ut til å handle om produktive relasjoner - mellom museet og kunstner, mellom menneske og dyr, det monetære og det materielle.

Men er ikke Eide museets kurator for samtidsmote? Med en uttalt satsing på det yngre motefeltet, er det likevel design som kom først til bords, kan det virke som - Formafantasmas Prada-dresser til tross.

— Jeg så utstillingen ‘Cambio’ som de gjorde ved Serpentine Galleries i London, og ble utrolig imponert av den, forteller kuratoren.

Cambio var en meditasjon over tømmer og tømmerets plass i vår kultur, sett gjennom de bakenforliggende kreftene i materialet - og hvordan vitenskap, ingeniørkunst, lovgivning og historie sammen formet en koherent, men fragmentert fortelling om oss, sett fra et annet, organisk perspektiv.

Eide så en naturlig parallell i noe grunnleggende for nordisk kultur, og mener det er på høy tid vi tar et hardt, fast blikk på realitetene i mote-, tekstil og designfeltet;

— Mote har vært sene på ballen, mens designfeltet er kommet litt lenger, sier hun.

‘Oltre Terra’ kan sees som en oppfølger, en videreføring av tilnærmingen utviklet i Cambio - en videre meditasjon over materialers plass i vår kultur, som omdreiningspunkt og nav; hva kommer først - ulla eller sauen? Kultur eller kommersialisering? Hvem bruker og påvirker hvem?

— Vi vil gjerne forme lenker mellom ulike felt, utveksle kunnskap og ikke bare porsjonere den i kakebiter. Vi trenger hele kaken, sier Eide.

— Det er veldig tydelig i hvordan Formafantasma arbeider - at de i dette tilfellet smelter sammen koblinger som ofte holdes fra hverandre. Evolusjonsbiologi som grunnlag for ullkunnskap, for eksempel.

– Utover det grunnleggende materielle, som mote selvfølgelig bygger på - hvordan ser du alt dette i sammenheng med moten som fenomen, eller samfunnskraft, lik de sammenhengene som avdekkes i utstillingen?

— Biodiversitet er viktig, det setter mangfold i et større perspektiv, sier Eide.

Materielle spørsmål og tilnærminger har en tendens til å fordre uventede perspektiv, som i fortellingen om hvordan den morderne sauen er et produkt av våre behov:

— Avl og design, det snakker jo mye om å nettopp ‘designe’ andre skapninger, sier Eide.

— Som jeg vil hevde er det man gjør i mote hele tiden.

I en mote- og designverden som ofte selger og skaper overflate, er foldingen ut av de indre sammenføyningene og nettverk en øyeåpnende opplevelse. Fra tidlige jeger og sanker-samfunn til vikingenes egen ull, sauene og ullens relevans i tidlig kapitalisme  i den grad at buskapen preger de tidlige pengesedlene, til sauen Dollys genetiske kode - den første levende klonen, argumenterer Oltre Terra godt for et verdensbilde i ullens varme favn.

Det samme kan kanskje sies om det norske selvbildet rundt begrepet. For ved siden av en sau med norsk råull, og viking-artifakter som en tunika i filt, og et norsk flagg, er den lokale konteksten vag - et bevisst valg tatt på tross av dominante narrativ om en enestående norsk kulturtradisjon og en levende lokal ullproduksjon, noe kritikerne også har påpekt.

Et norsk ullflagg ligger utstilt, rester etter da ullmateriale var basis i brukstekstiler til seil, flagg og en reell del av lokal tekstilproduksjon. Idag er virkeligheten mer kompleks og global - nesten alt vi bruker av ull er importert fra Australia - den berømte kløfrie merinoen.

— Dette representerte kanskje et norsk selvbilde tidligere, kommenterer Farresin foran flagget, mens det idag er ‘helt andre materialer norske flagg er laget av og som bedre representerer en norsk økonomi og identitet’.

— Vi ønsker å ikke fokusere på nasjonal identitet, men heller ta et tema som er viktig for en norsk kontekst og se det i et globalt perspektiv, sier Eide.

— Museet har et mandat til å være en del av en nasjonal og en internasjonal sfære, og økologi er et komplekst spørsmål. Men vi ser jo for eksempel at transhumans-spørsmål er en viktig del av dagsorden her også, bare se på debatten om hensyn til reindrift og beiteområder. 

Hun håper folk vil se utstillingen som en mulighet til utvide etablerte sannheter og kunnskapen om noe de fleste tror de kjenner veldig godt. Kanskje inspirere til å ta et alternativt blikk på det ‘norske’ arvesølvet.

— Det er jo et ganske anstrengende narrativ som krever et engasjement, sier hun.

— Publikum oppfordres til å plukke opp tråden selv.

Intervju

Nasjonalmuseet ga den italienske designduoen Formafantasma i oppdrag å forske på ull. Resultatet setter selve samlivet mellom mennesket og sau under lupen.

Den siste sauejakten 

En av de mer gledelige suksesshistoriene i norsk kulturliv de siste par årene er utvilsomt Bjørn Hatterud, en selverklært avviker med merkelig kropp og legning og interesser. Han var - i bittesmå miljøer - tidligere mest kjent som kunstskribent, kurator og støymusiker, men er på et vis blitt hele Norges kronikør av utenforskapets plager og gleder. Han er også en nydelig og alternativ representant for det snurrige bygdelivet, som for ham ofte var ganske så jævlig, men som han utvilsomt også var glad i. Han har vært bygutt i en større del av sitt liv nå, men selv om han kom til flere av sine egne blant kulturelle utskudd i storbyen og fant lykken der, beskriver han livet og stemningen utenfor bykjernen med varme og oppfinnsomhet - og total oppriktighet. Den prisvinnende litterære sakprosabok 

 ble en liten storselger og en klar leserfavoritt, og oppfølgeren er nå ute. Selvbiografisk sakprosa med et blikk for det umiddelbare samfunnet rundt ham, og med et i norsk sammenheng velkjent, men helt eget bløtt hjerte for sliterne og de mindre perfekte menneskene der ute.

Blokka på Bjerke. Tretten år i tredje etasje, 

forteller han fortsatt fritt om egne svakheter og styrker, og bruker en nært forestående flytting fra de tidligere noe uglesette blokkene ved Bjerke Travbane som et symbol på at han er inne i et nytt kapittel i livet. Boken er litt en historie om livet hans i endring under tretten år på denne bopelen med sitt nydelig grelle oransje kjøkken og ellers eksentriske halvplanlagte innredning, om forholdet til kjæresten Peder og til NAV, om området rundt, verdiene ved å bo i blokk, gentrifisering og liknende urbane problemstillinger. Han har gjort litt research, og skriver om byutvikling og om arkitektene og lokalhistorie. Dette er et spor han gjerne kunne fulgt opp enda tettere og over langt flere sider, slikt er interessant å lese mer om.

Men det er nye tider. 31-bussen som går døgnet rundt er som et rullende fortau ned til sentrums attraksjoner, og Bjerke-området er plutselig blitt et sted bemidlede unge voksne i profesjonelt treningsutstyr og fancy handleposer kunne tenke seg å bo.

Det er sikkert ikke slik at Hatterud direkte misliker disse nye vellykkede menneskene, selv om det ikke er til å unngå en viss antipati fra hans side. Men det er en kjensgjerning at gentrifisering ikke bare påvirker næringslivet positivt og øker verdien på leilighetene. Det gjør også at mange ikke lenger føler seg hjemme i sitt eget nærområde, man tør ikke lenger gå i (den metaforiske) joggebuksa på butikken, og mister sitt faste grunnlag under føttene i tilværelsen. Hvor skal de bli av alle disse mindre perfekte menneskene, alle de slitne gamle og smårare? Hatterud skriver godt om dette, og det aller beste ved boken er utvilsomt hans kjærlige portretter av naboene han blir kjent med, slik som den traumatiserte krigsseileren Bjarne og stilige Ester, som vokste opp i fattigdom på søppelbefengte Langøyene. Da denne raden med blokker ble reist og klart for innflytting i 1961, var det som en ny håpefull verden for beboerne.

er en usedvanlig lettlest affære, du sluker den glatt på en ettermiddag, med sine korte kapitler og joviale syntaks. Stilen er lett gjenkjennelig, selv om det mildt pikareske preget fra debuten uteblir. Men den lune, selvironiske tonen er i behold. Den er ganske muntlig fortellende i stilen, med noen små henvendelser til leseren og «her jeg sitter og skriver»-bisetninger som gjerne kunne blitt luket ut.

Noe av stoffet virker kjent, spesielt der han beskriver sine sykdomsplager, praktiske problemer og tilløp til selv-tvil, og for den som har lest noen av hans mange kronikker og petiter tidligere, føles det dessverre som han gjentar seg selv. Men det er jo også nøyaktig disse følelsene og inntrykkene folk har satt pris på å lese om de siste årene.

Han virker genuint forundret over hvordan han tross alt har lykkes i livet, som om han rister flirende på hodet mens han skriver. Og det er med null prosent selvmedlidelse han minnes veien hit. Det han skriver om hverdagsfattigdom, som er et langt, langt større nasjonalt problem enn vi liker å tenke på, gjør inntrykk. Hatterud har funnet noe verdifullt, det han skriver om har betydning. Men det hadde vært gøy om han i fortsettelsen av forfatterskapet også brukte mer av sine kunnskaper om frastøtende musikk og avantgarde-kunst og subversivt natteliv og fortalte om det på en måte som vil få rullgardina til å gå opp for de nye lesende masser han har fått et så fortrolig forhold til. Det er bare å glede seg.


Det er lanseringsarrangement for boka på Litteraturhuset torsdag kveld, der ham møter Bølers litterære monark Tove Nilsen til samtale.

Blokka på Bjerke. Tretten år i tredje etasje

Litteratur

Det oransje kjøkken 

Joda, vannet i fjorden er ikke lenger «ganske kaldt», men kulturnyhetene slutter ikke å komme av den grunn. 
Akkurat nå: 

I en serie artikler ser vi på hva som egentlig rører seg innen byutvikling og uteliv i 2023. 

I anledning lørdagens aller siste visning av teateroppsetningen ‘Døden på Oslo S’,  skriver kultursosiolog og musiker Knut Schreiner om tematikken rundt dagens moderne Oslo sett opp mot Nationaltheaterets hyllest til den 'skitne, stygge og ustreite' byen fra 90-tallet som har skapt årets teaterbegivenhet. 

Rundt forestillingene ble det laget events – kulturarrangement med pønkband og panelsamtaler med overskrifter som «Hvem utvikler vi byen for?». Det skinner gjennom et savn etter en by som en gang var, eller som står i fare for å gå tapt i møte med dagens, «generiske» byutvikling.

Hvor kommer denne fascinasjonen for «Stygge Oslo» fra? Og er den farlige storbyen så mye å savne egentlig?, spør han. 

«For å forsøke å finne svar, vil jeg ta en liten reise i tid, gjennom det Oslo jeg har elsket, hatet og fryktet siden jeg kom hit for første gang som barn.»

Er du ikke selv abonnent på dette nyhetsbrevet? 

Dokumentarfilmskaper Lea Glob klarte ikke å skru av kameraet i møte med maleren Apolonia Sokol. Hundrevis av malerier, en brann, en skyteepisode, et selvmord, en abort, en dramatisk fødsel og et møte med Harvey Weinstein senere, har historien endelig blitt til filmen 

Tidens ånd møtte henne i en hotellbar før filmen skulle vises på Vega Kino, med Apolonia selv i salen.

– Blikket i filmen har endret seg mye, sier Glob.

Alle artikler