Hvis jeg forteller deg at Weronika Tofilska – som er delforfatter av manuset til 

, samt skrevet og regissert en kortfilm kalt 

, begynner du kanskje å tro at du aner hva du har i vente hvis du kommer deg på kino.

Men hvis jeg så røper at hovedforfatter og regissør av 

, Rose Glass, spillefilmdebuterte i 2019 med horror-dramaet 

 tenkte i rette baner. For det å hoppe så kraftig fra sjanger til sjanger, uttrykk til uttrykk, atmosfære til atmosfære, med dine to første langfilmer – som begge er til de grader helstøpte og stilsikre – er ikke bare mektig imponerende. Det gjør henne også sjangeroverskridende uforutsigbar.

 var et eksepsjonelt stykke filmkunst i form av et 

, om en sterkt religiøs ung kvinne som ble tvunget til å forlate det offentlige helseforetaket hun jobbet i, for så å vandre gatelangs på leting efter noe nytt å vie livet til. Hvilket hun finner som hjemmehjelpen til en eldre og pleietrengende eks-diva. (Det ser kanskje litt slapt ut når jeg beskriver plottet slik, men filmen er så hypnotiserende 

 at du ikke vil tro det før du ser den.)

 utspilte seg i nåtid i en liten, britisk kystby og hadde et tett og tydelig religiøst bakteppe, drar vi denne gang 35 år tilbake i tid, til rurale New Mexico, hvor vi følger en lesbisk romanse spekket med gangstervold og kvinnelig bodybuilding. Men først må vi stake opp en dass.

Det vil si: Det er Lou (Kristen Stewart), som jobber som daglig leder og altmuligmann på den lokale treningslåven (å kalle det et -senter ville være å ta i) som må plukke ufyseligheter fra porselenet for å få toalettet til å suse ned. Og det er Lou som sliter med røyksuget mens hun lengselsfullt drømmer om å finne en vei vekk fra sin miserable hverdagseksistens.

Gutta på låven – for det er stort sett dem som pumper metall hos Lou – er av den ikke-sofistikerte sorten, som strever med å akseptere at ikke alle damer har lyst til å bli med dem ut på et par øl. Låvens vegger er for øvrig dekorert med inspirerende plakater med slagord som «Pain is just weakness leaving your body», «Destiny is a decision», «The body achieves what the mind believes» - og, selvsagt: «No pain, no gain». Så vel nåtid som fremtid ser rimelig tragiske ut for Lou.

Ikke like tragiske som hennes søsters, riktignok, for Beth (Jena Malone) er gift med JJ (Dave Franco), som med ujevne mellomrom slår livskiten ut av henne. Lou har flere ganger truet med å ta affære, men siden hun er omtrent like pinglete som Beth, og siden Beth alltid sier at hun elsker JJ og at han angrer hver eneste gang, er det blitt med de tomme truslene.

Så dukker Jackie (Katy O’Brian) opp. Jackie er en landeveis-haikende, biseksuell bodybuilder med en drøm om å delta i et bodybuildingmesterskap i Las Vegas i slutten av måneden, og som egentlig bare legger inn et 

 for å tjene penger til påmeldingsavgiften. Men så var det dette med kjærlighet ved første blikk, drømmen om et forhold som kan vare – og følelsen av å endelig føle seg «hjemme» i samvær med noen.

Snart viser det seg at den ulekre eieren av skytebanen hvor Jackie har fått seg jobb heter Lou Sr. (Ed Harris), er Lou sin pappa – og en kaldblodig psyko med en finger eller to i alle omegnens kriminalitets-paier. Så, efter at Lou og Jackie har falt fullstendig for hverandre, hatt intenst deilig sex og virkelig begynt å kjenne på at livet faktisk kan være ganske fint – begynner det meste å gå skeis.

En av Lous rusavhengige ekser blir sjalu på det nye forholdet, JJ går langt over streken med Beth, og Jackies steroidbruk gir henne ikke bare store muskler, men også store humørsvingninger. Som om ikke dette var nok, kommer et par FBI-agenter til byen, og ganske snart begynner det å hope seg opp med lik. Det er nesten så man går tom for tepper å rulle dem inn i.

Stil og stemning er veldig «overgangen mellom 80- og 90-tallet» 

), dialogen er levende og liketil, skurkene er skikkelig ‘’skurkete’’, sexen er brennhet, humoren er beksvart og 

 herlig skildret. Regissør Glass benytter seg av flere smarte illusjonsskapende grep, uten at filmens realistiske grunntone lider. Alles emosjoner er ekte, og Lou og Jackies vei mot selvstendighet og styrke (indre som ytre) gis med det en helt egen troverdighet. Ultravold, psykoser og metafor-bruk til tross.

 er en film ulik alle andre: Farvesterk, følelsesfull, forunderlig forførende og fortryllende fengende. Den har glimt av 

, men er alltid seg selv. Den leker med lyddesign, klipp og diskré effektbruk. Og den formelig bugner av sexy skuespill og sensuelle, smarte, supersterke scener og sekvenser. En kan vanskelig bli annet enn filmatisk frydefull av slikt.

Ukens kåte og kinematografiske kraftpakke: Love Lies Bleeding

Har du noen gang sett Will Smith som gjest på et chat show; eksempelvis The Graham Norton Show? Lagt merke til den forfryktelig falske (og aggressive) latteren hans – til forveksling lik en manisk-depressiv latter, idet den maniske fasen når senit?

Husker du ham under Oscar-seremonien, da han ble så liksomsint at han slo Chris Rock fordi Jada (ikke han selv) ble sur av Rocks vits? For så å takke for sin Oscar for tolkningen av rollen som den ikke-aggressive tennispappaen Richard Williams, med en tale som i kombinasjon med slaget han nettopp hadde levert gjorde den tilstedeværende familien Williams så ubekvemme at det gjorde vondt? Topp type, altså.

, om man virkelig vil gni salt i såret), og så lar vi det være med det. For nå er den «dynamiske» duoen tilbake med en film som er så lei at den burde utstyres med en advarsel. En streng advarsel. Hvilket betyr at Smith og Lawrence dessverre ikke kan forbigås i stillhet.

Fire år er gått siden forrige kapittel i Bad Boys-sagaen. Det første kom i 1995, i regi av Michael «We’re gonna rape the audience’s eyes» Bay, og var en stor kommersiell suksess. Oppfølgeren, 

, dukket opp åtte år senere og ble en like stor suksess, selv om/fordi den var enda litt mindre subtil, enda mindre 

 og langt mindre morsom. Først sytten år senere, i 2020, ble vi begunstiget med den tredje filmen – denne gang i regi av den belgiske duoen Adil & Bilall. 

 var mindre gyselig og pre-pubertal, og som følge av dette, bittelitt mer egenartet enn forgjengerne (som ikke egentlig var stort mer enn Miami-baserte 

 – eller «Will Smith rehabiliteres gjennom film», om du vil, er den verste av dem alle. Selv uten Michael Bay-filmenes pinlig-forkastelige homofobi og generelle intellektuelle lavmål, er dette så svakt at det oppleves som provoserende. Martin Lawrences manglende evne til å nyansere, paret med Will Smiths overenergiske desperasjon (

hallo, overarbeidede kjevemuskler og langsom diksjon!

) – i tandem med et manus såtungt på klisjeer og en regi så kåt på drone-kameraføringer og tonedøv klipping at man selv i 2024 føler seg skuffet over standarden på hyperkommers dummingunderholdning – trekker aldri annetsteds hen enn ned.

Marcus (Lawrence) og Mike (Smith) er fortsatt partnere. Noe som sementeres i en intro smekkfull av sponsede 

» bilkjøring og generelt stakkarslig idioti. Ikke lenge efter blir vi med på Mikes bryllup, og Marcus’ forlover-tale (

) samt et påfølgende hjerteattakk. Hvilket, via en patetisk-komatøs drømmesekvens gir oss «Marcus som spirituelt opplyst». Hysterisk morsomt, men samtidig forunderlig følsomt formidlet av manus og Lawrences superbe skuespill. (

. Lawrence er skammelig dårlig.) (Virkelig.) En sekvens som følges opp med Marcus’ hjemkomst fra sykehuset; et opplegg som oppleves som enda mindre naturlig, troverdig og underholdende enn en under pari-episode av 

Ikke overraskende er det nedoverbakke derfra og ut. Plottet, som dreies rundt avdøde og høyt elskede politikaptein Howards påståtte korrupsjon, er ikke aldeles umulig/tåpelig/teit/urimelig. Filmens formidling og fremstilling av alt dette, derimot …

Som vanlig i slike filmer har rollegalleriet en mega-skurk. En som ingen i utgangspunktet ville tro vondt om, men som senere viser seg å være 

 I tillegg til den latterlig overtydelig ugreie slemmingen som bare er tvers gjennom ond fra første øyeblikk. Men ikke engang dette klarer 

 å gjøre skikkelig. Lenge før handlingen skyter fart er vi sikre på hvem skurken er. Hvilket gjør at vi også skjønner hvorledes alt henger sammen. Likevel må vi presses gjennom en lang remse uinteressant, uoriginal (og sjokkerende dårlig spilt) action, før vi kommer så langt som til det uunngåelige – og grunnet filmens gjennomgående krøkkete form og mangel på genuin spenning – 

På en nedlagt, men likevel semifunksjonell (

) alligatorfornøyelsespark byr filmen på en av de aller minst nyskapende og fengende (ideer og uvante kameravinkler til tross) shoot out-ene jeg har sett. For selv ikke 

) å gi handlingen tilstrekkelig med realisme – emosjonell, faktuell eller rasjonell – til at det er mulig å tro at avslutningen kan bli noe annet enn klisjétung og forutsigbar. Til overmål får vi en epilog hvor Martin Lawrence fremstår som 

I en tid hvor kinodøden er truende reell, hvor rekrutteringen er lik null (kino er altfor mye dyrere enn gratis-strømmingen de fleste unge lever med) og hvor filmtilbudet ikke er spesielt eklektisk, hjelper det virkelig ikke å servere søl som dette. Ikke engang om man ser den på IMAX, slik jeg gjorde, sitter man igjen med følelsen av å ha sett noe særskilt.

år gamle sønn hadde fått lov til å se denne filmen (aldersgrense 15

Se heller gode, interessante, utfordrende og/eller givende filmer som

 The Sweet East, Lærerværelset, Hit Man 

Ukens advarsel: Bad Boys: Ride or Die

Vi vasser i festivaler i dette landet, mange av dem ganske like. Noen få er også veldig 

, der man merker en total tilstedeværelse av ideer og personlig engasjement i booking og 

 - en kunstnerisk, sosial kongstanke der publikum føler seg som deltakere i noe helt utenom det hverdagslige kommersielle og strømlinjeformede helvetet vi ser ut til å leve i 24/7. Festivalen 

 som foregår i Moss med folk fra det energiske kulturhuset/forlaget House of Foundation og den eneste Emil Nikolaisen blant arrangørene, er utvilsomt blant dem. Fjorårets festival resulterte også i to herlige småbøker om Lee Ranaldo og Bertrand Burgalat (sistnevnte er tilbake på festivalen i år).

https://www.audiaturbok.no/forlag/lyse-netter-editions/something-down-the-road

Vi kan ikke huske å ha sett et mer fristende og annerledes program enn det i år - fullt av uventede koblinger og navn og hendelser, mye fra undergrunnens dyp men samtidig også med en mengde beinharde legender og kulthelter, forfattere og kunstnere på programmet.
Lyse Netter starter så smått på torsdag og går helt frem til søndag, med konserter, klubber og happenings og samtaler og så videre på en rekke steder i den revitaliserte byen. For den som ikke bor i byen er det mange muligheter med buss og Vy til ganske sent, det er også satt opp en buss til Oslo og til Fredrikstad etter festivalen kl. 02.

Det er fristende å anbefale hele programmet, som du kan se her med inngående beskrivelser av alt som foregår (

), men vi prøver å trekke ut noen highlights.

* Den nydelige brasilianske veteranartisten 

 sammen med et norsk stjernelag med musikere fra norsk jazz og alternativ rock. Dette blir neo-bossa.

* De har utrolig nok klart å grave frem den glemte supermusikeren 

, kjent fra sitt arbeid med Iggy Pop, David Bowie og Todd Rundgren.

* Britisk psykedeliakunst fra Pete Kember aka 

 fra Sonic Youth i trio med J.P. Shilo og Mika Bajinski

* Den underlige kulthelten Mozart Estate, bedre kjent som 

, som produserte Nick Drake, Pink Floyd, Sandy Denny og svært mange andre og som fortsatt er aktiv og senere i sommer kommer med ny bok på Faber

* Et annet opplegg der nettopp Nick Drake skal feires av en virkelig spennende gjeng.

Vi stopper der, med store unnlatelser. Og mainstream-navnene på plakaten er gode folk som Stian Carstensen, Valkyrien, Fay Wildhagen, Sondre Lerche. Ingen Carola eller Hagle å se noe sted.

Det er sikkert full kok i topplokket hos arrangør 

 for tiden. Han har vært en av norsk undergrunnsmusikk viktigste hedersmennesker dette årtusenet, med bakgrunn fra band som Serena-Maneesh, Silver, The Loch Ness Mouse og trioen med Lindstrøm og Todd Rundgren, samt som produsent for andre. Men den siste tiden har han viet all energi til dette opplegget i Moss. Nikolaisen har vært en turnerende musiker i undergrunnen i årevis og knyttet kontakter underveis. Festivalen bærer preg av det, på en god måte. Det er inspirerende at det går an å jobbe på denne måten, med personlig kontakt og vennetjenester, frivillighet, idealisme. Uten å drive med for mange dyre store bookingagenter, kommersielle samarbeid, Golden Circle og annen drit. Det virker også som at mange av postene på programmet er noe annet enn bare en ny stopp på turneen for artistene. Det føles som noe som bare skjer her og nå - og med flere nye koblinger av norske musikere med utenlandske kulthelter som er temmelig unike.

Vi klarte likevel å få tak i Niklaisen for fem låter som kunne beskrive dette eventyret.

Emil Nikolaisen fem i bagen for Lyse Netter 2024


Ville egentlig sagt «Mistérios» med henne fordi den minner meg om min barndoms store oppdagelse, da jeg ble introdusert for psykedelisk bossanova, lengtende sådan - med Jobim og Bonfá som forandret livet mitt. Flora Purim gjør også en glimrende versjon! Denne musikken er til å gråte gledestårer av, men jeg sier freakliy «Aldeia De Ogum» - en festlåt covret av blant andre Tortoise og remikset av selveste festmaker Fatboy Slim. Hun skal etter sigende spille begge på Lyse Netter.

Sensations' Fix: «Leave My Chemistry Alone»


Dyp, ekte hipsterspacerock før hipsterne as we know them var født!


Han holder all frihetsbejagende LN24 i sin hånd - Joyce's bossa, 60' freaka funk, eleganse og krumspring. Årets slektningstriangel: Joyce-BB-High Llamas via klubb.


16-årige Hunt teller opp og setter i gang et nydelig øyeblikk for historiebøkene. Henta ham på flyplassen i går, han har ikke vært i Europa siden Tin Machine med David Bowie for 33 år siden.


Rørende, knallbra låt med Lawrence (FELT) på sitt beste.

Dra til Moss! Årets råeste festivalprogram skjer denne helgen

Dra til Moss! Årets råeste festival skjer denne helgen

Sean Price Williams har lenge vært kjent som en av indie-filmverdenens fineste fotografer; kanskje mest kjent for jobben han gjorde på Safdie-brødrenes 

. Men nå har han altså, om man ser bort fra hans delaktighet i 

 i 20111, debutert som spillefilmregissør. Og det med en aldeles forvirrende, forheksende og foruroligende fantastisk Mark Twain møter Lewis Carroll via Tom Waits, med hint av 

Days of Heaven, Apocalypse Now og Askeladden og de gode hjelperne

 og sett gjennom kaleidoskopiske indie-musikkvideoøyne pent plassert i et belest og intelligent hode-type film. Om du skjønner hva jeg mener.

Hvilket du selvsagt ikke gjør, all den tid jeg selv ikke er helt sikker. 

 er en av de mest fengslende, fabulerende og tilfredsstillende spillefilmene jeg har sett på lenge. I tillegg til Williams’ superbe regi (og kamera, for så klart har han også filmet den selv) og et supersmart, gjennomgående overraskende og vilt manus – som hele veien holder seg på riktig side av pretensiøst – av den anerkjente filmkritikeren Nick Pinkerton, introduserer filmen oss for et rollegalleri av de sjeldne. Som til overmål portretteres av en rollebesetning det formelig lyser av.

Eksempelvis er Simon Rex (o’boy, har kanskje ikke han fått strukket litt på vingene siden gjennombruddet med rollen som snill, men douchy-trendy gjøk i tv-serien 

 for femogtyve år siden?) urimelig herlig (og Hitler-lik, om enn kun utseendemessig og i de svetteste close ups-ene), som den lærde, neonazistiske og 1800-talls-chevalereske foreleseren Lawrence, som faller for heltinnen, Lillian. Samt at Talia «Never Rarely Sometimes Always» Ryder – som innledningsvis fremstår som en ung og i dobbel forstand blåøyd Winona Ryder – er perfekt (ja, jeg brukte faktisk det ordet) som nevnte Lillian. En heltinne, eller i det minste følgesvenninne, som, blant meget annet og med nøye utmålte mellomrom, møter kameraets blikk, av årsaker vi ikke helt får grep om før rulletekstene kommer.

Nøyaktig når handlingen utspiller seg, er litt uklart. I intervjuer har Williams og Pinkerton sagt at Lillians 

 (samt en del andre estetiske element) er pur 90-talls, og innledningsvis serveres vi en eksplisitt Pizzagate-referanse – så allerede der ha vi et tyve års spenn. Men så har vi mobiltelefonene, som er nåtidige, og filmmusikken, som er mer fortidig-fremtidig-ubestemmelig – og dialogen, som er samtidig igjen.

Heldigvis blir det snart klart at dette ikke er viktig. 

 har sin effekt nokså uavhengig av hva man mener om tidsfestelsen. Uansett når det hele foregår, snakker handlingen til oss her og nå. Lillians ferd gjennom det metaforiske kaninhullet og over, eventuelt ned, til den andre siden av virkeligheten speiler samtiden (og kanskje aller mest samtids-USA) så godt at vi slipper å bry oss med trivialiteter. Det vi heller kunne brydd oss med – om vi ikke er for tilfredse med å glede oss over hvor rå, røff og rik filmen er – var hvorvidt 

 har et klart budskap; noe spesielt den ønsker å si oss.

Men, som så ofte er tilfellet med denne type springende, sprikende filmer, er plottet uhåndgripelig og nær umulig å sammenfatte i få setninger. Så også de eventuelt pertinente poeng filmen har å dele med oss. Men jeg gjør et forsøk: Sydstats-Lillian og klassen hennes drar på skoletur til Washington D.C. Via et fengende flerplans-kaos stikker Lillian av og drar på en helt egen oppdagelsesreise, langs østkysten, oppover mot New York. Gjennom et sett med vaudeville-lignende birollefigurer sneier hun innom flere typer småsamfunn og samfunnsstrata – med hårreisende følger.

Som det barn av sin samtid hun er – forutsatt at hennes samtid er dagens – er hun så vant med at alskens rariteter renner inn i livet hennes, via skjermen(e) hun kontinuerlig serveres vilt varierende og vilkårlig hjernefyll på, at hun holder masken uansett hvilken situasjon hun havner i. Som følge av dette er hun vanskelig å lese og umulig å forstå. Hvem 

 hun egentlig? Hvem eller hva er hun ment å representere? Det vet vi ikke.

 vært en film hvis slutt hadde gjort det åpenbart at vi var ment å finne et slags svar eller entydig budskap i den, ville vår uvitenhet vært et problem. Men siden den ser ut til å ikke ville strekke seg lenger enn å fungere som et speil for vår egen forvirring, eller en forsikring om at 

 kan være helt sikre på hva som foregår eller hvorledes det hele henger sammen, oppleves ikke dette som problematisk.

Tvert om er Sean Price Williams og Nick Pinkertons svette og tette (

), forvirrende og forklarende reisebrev – alle farver og farverike personligheter til tross – for et tomt lerret å regne. Hvor man selv kan tegne fasiten. Eventuelt som en gåte som aldri var ment å skulle ha kun én, korrekt løsning. Hvor de svar eller poeng du selv kommer frem til alltid vil være riktige for deg.

Ukens villeste: The Sweet East

Shane Gillis har ikke et stort navn i Norge. I USA derimot, er han en kjent fyr. Først som white trash standupkomiker med potensielt rasistisk humor, derefter som white trash komiker med potensielt rasistisk humor som blir hyret av Saturday Night Live, og kun kort tid senere: som white trash komiker (ja, du vet) som blir sparket fra SNL. 

Før han rakk å være med på så mye som en eneste SNL-episode.

Som så ofte er skjedd i det siste, efter at noen er blitt annonsert som et nytt medlem, årets vert, eller lignende, dukket det opp et uheldig klipp. I dette tilfellet fra en fire år gammel podcast, hvor Gillis og en kamerat hadde en samtale om Chinatown. Poenget/problemet var at Gillis hadde inntatt rollen som en 1940-talls hvit gårdeier, som (naturlig nok) snakket nedsettende om kinesere. Tatt ut av vitsens kontekstuelle rammeverk lød klippet rimelig ugreit.

Dersom man tar en kvikk titt på noen av de mange YouTube-klippene som ligger og venter når man googler mannen, kan ideen om at Gillis er en type med ugreie holdninger fort få ben å gå på. Personlig mener jeg imidlertid – efter å ha sett gjennom en serie 

 klipp og opptredener – at problemet (som kanskje ikke 

 vært et problem) snarere ligger i Gillis’ form, enn i innholdet.

Saken er at han er født og vokst opp i et genuint white trash miljø, i en republikansk/white trash by – og at han tøyser med hvit, republikanerstemmende ignoranse på et vis som kan gjøre det vanskelig, i hvert fall umiddelbart, å se at han driver gjøn med ikke bare seg selv, men også sin oppvekst/bakgrunn/familie/med mere. Efter å ha beroliget og betrygget meg med at Shane Gillis er en morsom fyr som (komikerkvalitetene til tross) sliter litt med formen vitseriene hans tar – heller enn at han er en 

 med guggene holdninger – tok jeg en kikk på komiserien han har vært med på å skape, skrive og produsere, og spiller hovedrollen i, kalt 

. Du finner den på Netflix, sammen med hans seneste 

 (i hvert fall om du kan trixe deg inn på amerikautgaven); 

. Sesong 1 teller seks episoder, hver på om lag 21 minutter. Alt foregår i resepsjonen og verkstedhallen til Valley Forge Automotive Center, hvor Shane (Gillis) jobber sammen med sin fetter, Will (Steve Gerben, som også har vært med på å skrive og produsere). Will er – på et vis – sjefen, idet hans far eier hele kjeden med dalførets autosjapper. Fra første stund er det klart at Will er relativt ubrukelig, urealistisk og uegnet for en lederstilling. Og at Shane er eksepsjonelt god på å manipulere Will til å gjøre hva enn Shane synes er morsomt.

For å sette en ekstra spiss på saken åpner serien med at Will har bestilt altfor mange dekk (mange flere enn de har sjanse til å selge før hele hurven dør av bildekkgummistank, og det til en kostnad langt høyere enn Wills far vil sette pris på). Noe som blant annet medfører at Will kommer opp med enda flere «gode ideer» enn vanlig, i et fortvilet forsøk på å selge unna dekkene. Noe som igjen gir Shane (og resten av de ansatte) enda flere muligheter enn vanlig til å skape problemer for Will, butikken – og seg selv.

Til en viss grad kan jeg se poenget enkelte amerikanske kritikere har pekt på – at 

 en serie som ikke handler om annet enn å skildre en slags mentalitet og vitseform, spesifikke til en tid og et sted; visst handler den (på samme vis) om «ingenting», og visst er produksjonsdesign/setting/kameraføring/etc. av tilsvarende anti-fancy kaliber.

 er, på godt og vondt, langt mer utfordrende. Med mindre man kjenner litt til Shane Gillis’ humor og komistil fra før av, er det veldig lett å sette smilet (om ikke latteren) i vrangstrupen. Men om man gir serien litt tid (

) vil man nokså lett kunne se at der er mer under den dustete anti-woke humoroverflaten enn man først plukker opp: At vitsene leveres av figurer som gjerne ender opp med å være ofrene for vitsenes sting.

Mitt forslag er derfor som følger: Gjør deg kjent med Shane Gillis på forhånd (eksempelvis gjennom en god dose YouTube-klipp), se serien, døm selv. Kan hende blir du overrasket.

Ukens potensielt problematiske: Tires

 en helligbrøde og en potensielt ulekker gjenoppliving; den er også litt av en overraskelse. Mot slutten av 80-tallet/på begynnelsen av 90-tallet, da jeg var på det aller videoleie-hissigste, var der ingen i verden (i hvert fall ikke i min) som så for seg at Irwing M. Fletcher noen gang skulle bli fremstilt på film av andre enn godeste Chevy Chase. 

 (1985) ble en vaskekte videovinner, og ble sett (om igjen og om igjen) av et ekstraordinært høyt antall tenåringer; gjerne gutter. (Oppfølgeren, 

 (1989), var ikke på langt nær så god, men også den hadde Chevy Chase i hovedrollen, og med det, glimt i øyet og gullgod timing.)

Da jeg for et par år siden leste at en ny Fletch-film var på trappene, denne gang med Jon Hamm i hovedrollen, følte jeg først og fremst vantro, dernest mistro. Så vidt jeg kunne huske var Hamm ingen komiker (eksempelvis var hans opptreden i 

 alt annet enn morsom), så at han skulle kunne fylle Chases sko, stod ikke til troende. Men – for der var et men – så var det regissøren, da. Greg Mottola (som også er medforfatter av 

, og som har gjort en meget god jobb med å oppdatere handlingen fra romanens 1976-setting til i dag), har tidligere regissert lure, lekne og stilsikre komedier som 

 – så helt galt kunne det vanskelig bli. Da jeg senere fant ut at manus var basert på en av Gregory McDonalds ikke-filmatiserte Fletch-bøker, var det nesten så jeg fikk tro på prosjektet.

Gregory McDonalds Fletch-bøker er nemlig av den smarte sorten, som kombinerer vidd og krim på sømløst vis, med en lettlikt og treffsikker anti-helt i hovedrollen. At Fletch er en anti-helt (og en langt fra ufeilbarlig en) forsvant helt i den første filmatiseringen, hvor fokus var rettet mot munnrapphet og festlige forkledninger. Men med en Chevy Chase i toppslag var ikke dette et problem. Tvert om. Ved å vri intriger og stemning i retningen som passet hovedrolleinnehaveren best, ble filmen minst et hakk bedre enn den ellers ville vært. Heldigvis har de gjort tilsvarende med 

 at de har satset på festlige forkledninger. Klokelig har de fremhevet bokens anti-helt-baserte intriger, og lett henslengte, smidig fremførte vittigheter. Og i slik en foreleggsnær utgave av Fletch fungerer Hamm aldeles strålende.

Plottet er – naturligvis, idet det er basert på McDonalds bok – både tipp og topp (et uttrykk jeg plukket opp på t-banen forleden). Idet Fletch trer inn i Boston-leiligheten hans italienske kjæreste har skaffet ham via en luksus-variant av Airbnb, finner han et lik. At Fletch er smart nok til umiddelbart å ringe politiet for å fortelle hva han har funnet, hjelper dessverre lite – han blir likevel ansett som mistenkt nummer én. Hvorfor og hvorledes Fletch har fått seg en italiensk kjæreste, og hvorfor han ønsker seg en leilighet i Boston (han er jo die-hard Lakers-fan, for svarte), røpes ikke umiddelbart. I god krimtradisjon serveres informasjon dryppvis og i nøye utmålte intervaller.

Efterhvert som plottets irrganger avdekkes, blir vi kjent med et stadig større og mer farverikt rollegalleri (hallo, Kyle MacLachlan, Marcia Gay Harden og Annie Mumelo). Hvem som er til å stole på, hvem som er ute efter å lure Fletch – og hvem som har drept damen som lå død i leiligheten – se, det tar det tid å finne ut av. Både for oss og for Fletch.

? Nei, det er den ikke. Men er den artig, underholdende og overraskende god? Jepp og jess og mere til den slags. Den nye utgaven av Fletch er smart, sjarmerende, lett fordøyelig – og som skapt for en «dagen derpå» i tv-sofaen.

Månedens «dagen derpå»: Confess, Fletch

Månedens film på Cinemateket er et aldri så lite vidunder. At noen – i dette tilfellet regissør og medforfatter Charlotte Le Bon – kan spillefilmdebutere (hun regisserte en kortfilm i 2018) med noe 

 gjennomtenkt og velkomponert, er nesten ikke til å begripe. At filmen ikke får vanlig kinodistribusjon er lettere å skjønne, all den tid den hverken har store og velkjente navn å skilte med, knalle spesialeffekter – eller et handlingsmettet og lett formidlet plott. (Vanskelig å lage promotrailer, da.)

 til gjengjeld har, er en klar identitet. Charlotte Le Bon har laget en film som fra første stund lar oss vite hvem den er, hvilket stemningsleie den hører hjemme i, og hva slags filmopplevelse vi kan vente oss. Til overmål leverer den på førsteanslaget: Stemningen, lyden og lyset, samt lekenheten, morbiditeten og uforutsigbarheten i introsekvensen beholder sin kraft og tilstedeværelse hele filmen gjennom. Noe som betyr at selv om vi efter hvert føler oss mer og mer hjemme i dens verden, er vi fortsatt spent på hvor(dan) det hele vil ende.

Franske Bastien og familien er på sommerferie i Quebec, hvor de besøker en barndomsvenninne av moren. De har vært der én gang før, da Bastien var liten. Nå er han tretten, snart fjorten, og blir umiddelbart tiltrukket av Chloe, husets sekstenåring. Hun på sin side er i så sterk opposisjon til moren at hun så vidt klarer å være hyggelig, til morens fortvilelse. Motvilligst går hun med på å ta med Bastien og lillebroren hans ned til innsjøen.

Selv om Chloe (Sara Montpetit) er rimelig tøff i trynet, er det ikke vanskelig å se sårhet og usikkerhet under overflaten. Noe som gjør at den snille og milde Bastien (Joseph Engel), med sin uskyldig kontaktsøkende fremferd, fremstår som et trygt, om enn litt uspennende, alternativ til de eldre, lokale guttene. Innimellom avvisninger og likegyldighet gir Chloe ham små oppmuntrende signaler, og gradvis – kan hende også på grunn av Chloes sensommerlige kjedsomhet – begynner de to å åpne seg for hverandre.

Like fullt er det Chloe som har styringen. Som eldst og fastboende er det hun som legger premissene for samvær og samtaler; hun som innvier ham i lokal folklore og hemmeligheter i landskapet. Særlig er det Chloes fascinasjon for døden som får luftet seg. Ifølge Chloe druknet en gutt i innsjøen for flere år siden, og guttens spøkelse går nå igjen – på, i og rundt vannet. Bastien, som gjør hva som helst for å tekkes Chloe, stiller villig opp som «spøkelsesmodell», slik at Chloe kan fotografere «spøkelset».

Situasjonen er på det nærmeste perfekt, i hvert fall for Bastien – bortsett fra at nittenåringene Stan og (særlig) Oliver legger beslag på litt for mye av Chloes tid og oppmerksomhet. At Bastien blir nødt til å spille annenfiolin er åpenbart. Men uten helt å vite det selv har han flere ess i ermet, så som uskyldigheten, velvilligheten, ektheten – og danseferdighetene.

 er så velspilt, velkomponert og forbilledlig flink til å formidle atmosfære, at det kun innledningsvis føles som om man ser en film. Før første akt er over er vi blitt så godt kjent med protagonister, omgivelser og fortellingens generelle rammeverk at vi (høyst velvillig, akkurat som Bastien) lar oss lose videre inn i sommerens store eventyr.

Fotograf Kristof Brandl skal ha sin del av æren for at vi lar oss så fullstendig oppsluke. Fotoets samspill med filmens klipperytme og lyd-, lys- og interiørdesign, skaper en taktilitet man sjelden opplever. Ikke bare hører vi vannets klukking rundt bryggepålene og bladenes rasling i solgangsbrisen; vi kan på det nærmeste 

 dem. For ikke å snakke om teksturen i flisene på kjøkkenveggen, eller sengetøyet på barnerommet. Legger man så til den eksepsjonelle kjemien hovedrolleinnehaverne imellom, er det ikke rart at vi snarere enn å 

 få en til å minnes element fra andre filmer (e.g. mørket i 

), og plottpremisset (yngre tenåringsgutt lar seg lede av eldre tenåringsjente) er langt fra nytt. Men Charlotte Le Bon har – blant annet gjennom sine valg av samarbeidspartnere – injisert filmen med så mye egenart at den i høyeste grad er seg selv nok. (Også valget av Shida Shahabi som filmens komponist, er en innertier.)

Selv om jeg virkelig prøver, har jeg vondt for å tro på at jeg får oppleve en sartere, sårere, sterkere og mer spennende spillefilmdebut enn dette i år. Eller neste år, for den saks skyld. Går du glipp av 

 på stort lerret, går du glipp av noe magisk.

Månedens magiske: Falcon Lake

Clara er mor til tre og kone til en utro ektemann. Som et resultat av at hun – og i stor grad mannen – innser at deres ekteskap er døende, om ikke allerede dødt, gir hun alt hun har å gi til barna. De to yngste kan enklest beskrives som vanlige eller ordinære, mens eldstemann, Adri, ble født som jente og døpt Adriana. Likevel føler han seg som en gutt, kler seg som en gutt, oppfører seg som en gutt. Og foretrekker å tiltales med guttenavnet Andrea. (Men aksepterer «mellom-kortversjonen», Adri). Siden handlingen finner sted i det macho-orienterte, erkekonservativt katolske Italia på 1970-tallet, er det klart at det her er duket for trøbbel – av mange slag.

Barna går på katolsk skole, hvor guttene bærer sorte uniformer; jentene hvite, og lærerne er nonner. Her er intet rom for individualitet, egenart og den slags. Alt er enten riktig eller galt, sort eller hvitt. Men som Adri sier til sin mor: 

Du og pappa laget meg feil. Jeg er fra en annen galakse, og du har ikke kraft til å endre meg.

Naturlig nok er Adri stadig på jakt efter noe nytt, noe annet – et sted å føle seg hjemme. Muligens finnes det på andre siden av veien de bor i; gjennom og forbi det høye ugresset, der hvor sigøynerne bor? Adri bør helst ikke gå dit, for moren har sagt det ikke er lov. Like fullt er det der han møter Sara.

Clara og Adri er på mange måter like. Begge søker seg bort. Vekk fra problemene, smertene, mangelen på muligheter og fritt valg, noe som gjerne illustreres gjennom deres forkjærlighet for å synke ned mot bunnen når de bader. Eller deres hang til å stirre lengselsfullt, henholdsvis ut av vinduet og opp mot stjernene.

Men begge er fanget i en samtid og et samfunn som hverken liker eller aksepterer oppførselen deres: Koner i velstående familier, uansett hvor utro ektemannen er, skal ikke gjøre skandale, og katolsk oppdratte barn, uansett hvor ukomfortable de er med seg selv, skal ikke te seg som Adri. Delikate fasader (i alle former, fasonger og varianter) fungerer som en slags kamuflasje for alt det udelikate som foregår bak.

Mens Adri har sigøyner-Sara, som tar ham for en gutt fordi hun vet at det er nettopp det Adri vil, har ikke Clara noen som ser og aksepterer henne for den hun er; for den hun søker å være. Heldigvis forstår Adri dette, og gir moren litt ekstra rom, litt ekstra slingringsmonn. Noe som tilføres ytterligere resonans om man vet at regissør og medforfatter Emanuele Crialese stod frem som trans-mann efter filmens premiere under filmfestivalen i Venezia.

 renner nesten over av smakfull arkitektur, og flotte og farvesterke eksteriør, interiør, klær og biler – som alle byr på lekre detaljer av forskjelligste slag. Særlig er kulørkomposisjonene himmelske: Alt fra sjal og skjerf, via drinker og smykker til sko og solbriller, er så delikat, smart og pirrende kokett kuratert, at en gladelig gir seg over. Det hele er (selvsagt) fotografert på deiligste vis.

Og så var det musikken, da. Hva enten vi hører italo-pop på radioen, gamlis-rock fra sort/hvitt-tv-en, eller lar oss innhylle av stemningsforsterkende tangenter og strenger via soundtracket: Her har Crialese tatt så mange riktige valg at de er verdt kinobilletten alene.

Når man i tillegg får tilbringe tid med en bent frem vakker og (som vanlig) knallgod Penelope Cruz, som på uanstrengt vis bare 

 Clara; Clara med den slemme mannen, det uglesette eldstebarnet, de ‘vanlige’ andre to – og det tilsynelatende nært forestående sammenbruddet – da er billettkostnaden i hvert fall forsvart.

Men ikke nok med det: Nykommeren Luana Giuliani, som den frustrerte og søkende Adri, er 

 en opplevelse av de sjeldne, som sammen med alle de andre opplevelsene og åpenbaringene er med på å skape en filmopplevelse man bare bør ta seg tid til. På kino, så klart.

img_7.jpg

Ukens kriserammede: Min enestående mor

Luca Guadagnino er litt av en regissør. Noen av filmene hans – 

I Am Love, Call Me by Your Name, Bones and All

 – er så intense og fengslende at de brenner seg fast i minnet. Andre (

) blir så tunge og seige at de ikke tar tak i det hele tatt – uansett hvor utstudert visuelt lekre de er.

Og nå, efter å ha skildret kjærlighet og andre ekstreme emosjoner via homoerotiske memoarer, vampyrisme, dans, psykoser og slitne rockestjerner, har han med 

 valgt seg tennis som arena. En sport han tilsynelatende ikke kjenner så altfor godt. Ikke for det; jeg er ingen tennisnestor selv. Det jeg vet om sporten har jeg fra David Foster Wallaces skriverier om den, samt x antall tennisturneringer på tv.

Uansett opplevde jeg det som problematisk at ikke kun dialog og mellommenneskelige interaksjoner hadde et oppstyltet og kunstig preg; det samme var også tilfellet med mye av tennisen som spilles. Innledningsvis priset jeg meg lykkelig over at den ikke var like ille som i 

 (en romantisk tenniskomedie hvis matchsekvenser er så dårlige at det er umulig å bry seg om noen eller noe som helst), men overbevisende var den altså ikke.

Følgelig tar det en god stund før man lar seg engasjere; før man kan tro på det man ser. Og det vi ser, fortalt via usedvanlig mange hopp frem og tilbake i tid, er historien om to barndomsvenner – Art og Patrick – som begge drømmer om å bli tennisstjerne. De bor sammen, trener sammen, spiller sammen. Så entrer Tashi scenen. Art (Mike Fais) har nettopp forklart for Patrick (Josh O’Connor), der de sitter på tribunen, at hun ene som nå skal spille er den aller mest sexy damen han har sett.

Når Tashi (Zendaya) gjør sin entré, sier Patrick seg umiddelbart enig. Ikke med ord, men med blikk, holdning og lett måping. Problemet (for meg, i hvert fall) er at Tashi ikke utstråler noe som helst. Eller: I hvert fall ikke sex. Målrettethet og stor tro på egne tennisferdigheter: Ja. Sex: Nei. Siden 

 derfra og ut dreies rundt det trekantdramaet som snart oppstår, blir det oppstyltede og kunstige ved filmen enda tydeligere, enda mer forstyrrende. 

nesten-realisme og påtagelig manglende sensualitet gjør den litt kjedelig; noe man ser på fra en viss avstand, uten å la seg engasjere, kun observere. (Ingen i trekanten, med mulig unntak av O’Connor, har den iboende og naturlige kombinasjonen av sensualitet, kraft og fare som trengs. Selv ikke når vi ser dem sammen slår det gnister.)

Heldigvis er ikke alt galt. Skuespillerne gjør gode jobber, filmens/manusets/regiens mangler til tross. Og selv om de mange tidshoppene blir nokså slitsomme efterhvert, har de i det minste den bieffekt at vi aldri føler oss trygge på at vi vet hvor eller hvordan historien vil ende. Og sånn cirka en time ut i handlingen – efter mye frem og tilbake (både over nettet og i tid) – skytes plutselig litt ekstra nerve og kraft inn i filmen, via en stygg skade.

Derfra og ut hever filmen seg. Det mellommenneskelige pløyer dypere, motsetningene innad i trekanten blir mer interessante, og flere av de dramaturgiske brikkene faller bedre på plass. Filmopplevelsen blir mer helhetlig og – godt hjulpet av et knippe (isolerte, men likevel) eksepsjonelt lekkert filmet og redigerte scener og sekvenser – langt mer medrivende. Tennisen blir mer av et bakteppe for plottet, den non-lineære kronologien bidrar mer enn den roter til, og inntrykket av å bivåne et konstruert drama viker for følelsen av å oppleve noe ekte.

Helt til vi ankommer filmens klimaks. Et klimaks som både dras ut i det uendelige og er tuftet på de urimelig lite troverdige elementene fra tidligere – i tillegg til å hamre inn i oss at én eller flere av mennene bak kamera har en usunn svettedråpe-fetish. Trent Reznor og Atticus Ross’ musikk klarer nesten å kamuflere hvor dypt urealistisk og lite overbevisende (også kunstnerisk sett) avslutningen er.

 til tross – likevel omtrent der vi ender. Hvilket kan stå som et bilde på hvordan filmen fungerer som helhet: 

Ukens mixed double: Challengers

Nasim aka Daeva er en Oslo-basert DJ, kunstner og aktivist født i Teheran. Med en lidenskap for musikk og en dyp forståelse for hvordan den kan forene mennesker, inviterer hun til et eventyr av lyd på tvers av alle syv kontinenter.

Siden 2004 har Daeva figurert tungt på Oslos klubbscene og festivaler, med opptredener på steder som Cosmopolite, Blå, Khartoum, Det Andre Teateret, Nasjonalmuseet, Riksscenen, Munchmuseet, Oslo Pride-parade og mange flere. Lørdag spiller hun på det offisielle åpningspartyet for Bar Souk inne på Cosmopolite på Torshov i Oslo.


Palestina/Jordan
47 Soul slår nesten aldri feil når det gjelder musikk og sangtekster. Jeg spiller alltid låter fra denne palestinsk-jordanske gruppen som gjennom bevegende musikk og lyrikk kaster lys over hva som foregår i det okkuperte Palestina.


Sudan (راب شارع)
Rap Shar3 er et av mine favorittprogrammer om dagen. Det er en plattform som samler og forsterker ukjente gaterappere. Sudanske rappere er utrolig dyktige. Denne låten viser det som foregår i Sudan om dagen. Musikken er en blanding av hip hop og tradisjonell sudansk rytme. 


Kurdisk/Tyrkisk
Kurdisk musikk og dans er definisjon av fellesskap. Jeg har nesten aldri sett noen danse kurdisk alene, men alltid hånd i hånd og skulder ved skulder med andre. Denne låten vil kunne bevege hvilken som helst kropp


Iran
Langs kysten av den persiske gulfen er rytmene magiske. De skapes i et tett fellesskap og derfor har låtene makten til å bevege oss i fellesskap. Denne låten spilles over hele Iran om dagen.

5. Koffi olomide ft Diamond Platnumz. «Achii» 2023


Kongo/Tanzania
Denne kongolesisk-tanzanianske låten kommer med gode vibber. Begge artistene produserer dansbare låter 

Fem i bagen med DJ Daeva

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Kontakt 

Annonsering

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Alle artikler