Det er Musikkfest Oslo kommende lørdag, noen som i oldtiden var en av forsommerens store høydepunkt i en by hvor man ikke kunne vasse i konserter og DJs hver eneste dag, som tilsynelatende er tilfelle nå. Hvor mange kabler og mikrofoner er egentlig i aktivitet til enhver tid i hovedstaden nå? Ikke få. Men ingen klager over dette. Det er en kjensgjerning at norsk musikk er usedvanlig mye bedre og rikere enn i Musikkens dag, som det het før, sin barndom.

Det var også gøy med den gamle indie-rock-scenen som pleide bli presentert av So What! og Last Train, dette var en ytterst sjelden mulighet til å se stamgjester og ansatte på disse stedene i dagslys, etterhvert med kledelig tskjorte-skille.

Lydens ånd er fremover et eget nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant andre Audun Vinger. 

Men det har sin sjarm fortsatt. Et enormt antall artister av forskjellig karakter, ikke alle like fantastiske, er i gang fra tidlig formiddag til sent kveld, på etablerte scener og langt mer provisoriske. Jeg synes egentlig ikke det er riktig å velge seg ut favoritter fra programmet, ja bare det å se på programmet føles som et overgrep. Det handler om sol, luft og å ta det man får servert. Om det er norske rappere som gjør sin første offentlige opptreden, et kor, noe søplete rockeband eller en genial visesanger får komme som det passer. Finn et sted du liker å henge eller sitte, eller la deg sakte drive gjennom din del av byen.

 velge noe, er det som tidligere år bandprosjektet 

 som spiller tre forskjellige konserter på Kafé Hærverk i løpet av dagen og ettermiddagen. Dette er dyktige unge musikere med Downs syndrom som med eller uten veiledning fra voksne snur opp-ned på hva en konsert egentlig kan være, det setter spørsmålstegn ved improvisasjonstankegangen og får en til å sone ut og tenke på livets mange ruvende problemstillinger. Veldig ofte låter det også fett som bare det - total psykedelia som varmer hjertet.

Om du vil være litt utendørs etter dette, er det en haug gode DJs og liknende på Hør Hør og Jæger, eller det som lenge var det ultimate Musikkfest-stedet: Dattera til Hagen.

Et typisk band som opptrådte årlig på Musikkens dag lenge før de ble særlig kjente var 

 En periode et av landets største liveband, en periode litt glemt, men nå over i «legendariske veteraner»-klassen. Deres ferske (og 13. !) album 

 er en liten triumf, full av vibber fra gospelsoul, boogie og 90s LA rock, med bemerkelsesverdig deilig lyd. 

Mye av grunnen til dette er at det delvis er innspilt i Frelsesarmeens såkalte Tempelsal, bortgjemt midt i sentrum like ved St. Olavs Plass - byens beste studio ifølge lydfreak Øystein Greni. Dette var også åstedet for en konsert tidlig tirsdag kveld som ga gode Musikkens dag-vibber. Det var uten PA for en mest mulig autentisk opplevelse, ingen alkoholservering, men stappfullt av god stemning. Låtene fra albumet ble ypperlig fremført, men det var også et ekstra hyggelig innslag der, siden hele bandet tigerstate (en slags rullerende besetning av byens beste unge jazz og pop-musikere som noen har gitt tilnavnet «Beccokammeret) var med på kor og diverse instrumenter. Bethany og Iver fra Mall Girl, Andreas fra Fieh, Elias Tafjord fra Why Kai, trombonist Jørgen Bjelkerud og saksofonist Zakarias Øverli Meyer var blant medhjelperne. Det hele minnet litt om da Jaga Horns ble en del av ambisiøs norsk live-rock inkludert Bigbang på slutten av 90-tallet. Best av alle var todelte «Little Wolf», der de for ordens skyld var innom «Girl in Oslo» og Curtis Mayfields «Move On Up» i ekstatiske overganger. En skikkelig triumf.

*

Når vi snakker om livemusikk er det vanskelig å komme unna 

 En av rockens aller største scenepersonligheter, og nå dessverre ikke lenger med oss. Hun ble 83, så vi fikk endel. Musikkjournalistikk med historisk bevissthet handler i stor grad om å skrive nekrologer, virker det som. Hvor mange ganger skal man som skribent måtte levere fra seg vemodige setninger 

 at man så ofte må levere mange setninger om storheter fra musikkhistorien som faller fra? Selv artister man anså som «udødelige»? Det er nok ingen mulighet til å stoppe her. Selv om det er overraskende mange fans som dukker opp ved en artists død, er det full forståelse for at slike anledninger får en til å minnes med respekt og fornyet engasjement - ikke det at man nødvendigvis er så himla trist for at et godt voksent menneske man ikke kjente er gått bort.

Det later likevel til å være bred konsensus om Tina Turners storhet, selv om profiler fra Heidi Nordby Lunde til Thomas Seltzer prøvde gjøre politiske og humoristiske poenger i sosiale medier.

Hun var i alle fall en sanger og scene-utøver med en kraft helt utenom det vanlige, og hennes rolle som en «survivor» har vært til stor inspirasjon for mange andre mennesker. Dette er alle enige om.

Karrieren hennes er riktignok temmelig ujevn, også kvalitetsmessig, og det var unektelig svært lenge siden det hadde kommet noe virkelig sensasjonelt på albumfronten fra henne.

Ofte leter man med lykt og lupe i katalogen etter 

 å finne frem etter slike hendelser, men i Turners tilfelle var det uansett de mest kjente som også fortjener å bli stående og skinne sterkest. «Nutbush City Limits», og coverne av CCRs «Proud Mary» og The Who’s «Acid Queen» er verdenskjente av en grunn.

Og innspillingen av «River Deep Mountain High» med produsent Phil Spector og et stort orkester i 1966 - finnes det noe større fjellkjedevandring i pophistorien? Neppe. Hennes voldelige ektemann Ike Turner insisterte på at det skulle krediteres dem i fellesskap, men det er så klart det vulkaniske vokalarbeidet alt handler om her. I følge mytologien fikk/tvang Spector henne til å synge den svært mange ganger, til hun nesten ble gal av det. Låten ble ingen stor hit hjemme i USA i begynnelsen, men er en trygg del av kanon nå.

Men det er sannelig også comebackalbumet 

 fra 1984 - en periode da mange tidligere soulstjerner begynte å slite i popmarkedet. Nøkkelen her er, i tillegg til den voksne og alvorlige tematikken i låtene, det unike lydbildet fremskapt av britiske musikere og produsenter som Rupert Hine, Terry Britten og Martyn Ware. Mer glinsende, mindre «soul-autentisk», men likevel sterkt og gripende, og også med noe typisk britisk, sofistikert gråvær i miksen som skaper en x-faktor. Tina ble sikkert for populær og johan for enkelte smaksdommere den gangen, men albumet står seg usedvanlig godt i dag. Det dype tittelkuttet, den moody megahiten «What’s Love Got To Do With It», og tolkningen av Ann Peebles «I Can’t Stand The Rain» som glatt overgår originalen - fantastisk!

Men om jeg blir tvunget til å finne noen litt mer skjulte favoritter, kan jeg for eksempel velge disse tre.

Det ble veldig mange utgivelser med Ike & Tina Turner opp gjennom 60- og 70-tallet, her er det også fortsatt plater å oppdage. Den mest spennende er kanskje 

 fra 1971. Dette har mye av den grove R&B-livskraften duoen var kjent for, men det er mer soul og flytende funk i denne platen, spesielt forgyllet av at den begavede låtskriveren Leon Ware, en av soulhistoriens største kulthelter spesielt kjent for sitt samarbeid med Marvin Gaye senere på 70-tallet, står bak en rekke av låtene.

«Afterglow» var den siste, ikke spesielt suksessfulle singelen fra «Break Every Rule»-albumet i 1986, men det er deilig å høre på den rolige og tålmodig dype dance-remiksen som kom samtidig, med litt ekstra knotting fra house-semilegenden Eric Kupper.

Et helt annet sound, og et hun med hell kunne undersøkt mye mer, er hennes formidable innsats på jazzgigant Herbie Hancocks album med Joni Mitchell-tolkninger fra 2007 - «

». Dette ble fullt fortjent årets album på Grammy’s, og det er så skjønt å høre stemmen hennes på en spretten men bevegende «Edith and The Kingpin», en av Jonis største, med et strøkent band der Herbie hadde med seg Dave Holland på bass, Lionel Loueke på gitar, Vinnie Colaiuta på trommer og Wayne Shorter på saksofon. Og nettopp Wayne, som også gikk bort tidligere i år, var en spesielt viktig skikkelse i livet hennes. Da hun i 1976 klarte å løsrive seg fra terroren det var å leve sammen med Ike, fikk hun flytte inn på hybel hjemme hos Wayne og Ana Shorter, og bodde der lenge, til hun fant et nytt, trygt underlag for sitt videre liv. Det er veldig fint å tenke på.

Musikk

Audun Vinger om Musikkfest Oslo og DNA? AND?, ny Bigbang-plate og Tina Turner in memoriam. 

Lydens ånd #2: Hver dag er musikkens dag

I bransjen sier man gjerne at det er den nest beste som vinner, i alle fall 

-produsenten Brede Hovland. Lars von Trier har uttalt seg på samme måte, da han slo fast at han synes regelen også gjelder for hans egen gullpalmevinner fra år 2000, 

. En «middle of the road»-film, kalte han den.

Det virker som en uungåelig konsekvens av demokratiet, at en gruppe mennesker som ikke nødvendigvis har noe til felles skal bli enige om hva de liker best, og dermed ender opp med å løfte frem noe alle liker, men ingen elsker. Slik ble det også i fjor, da den høythengende prisen i Cannes for andre gang gikk til Ruben Östlund og hans selvgratulerende kritikk av kapitalismen, 

. Utmerkelsen gjorde heller ikke den ordinære mottakelsen av filmen mer unison: konsensusen er at den er for lang og for grunn, til tross for dens treffende satire og velfungerende drama.

Etter den franske filmfestivalen takker for seg, pleier det amerikanske filmnettstedet Indiewire å spørre kritikere om hva de synes om juryens avgjørelse, gjennom en 

. I fjor var det Lukas Dhonts skeive oppvekstdrama 

 som toppet lista, med Park Chan-wooks virtuose 

Også i år er kritikerne helt uenige i juryens avgjøresle. Halvparten av de 60 kritikerne Indiewire inviterte til å delta på avstemningen satte Jonathan Glazers 

. Glazers eksperimentelle holocaust-drama er hans første film på ti år, et etterlengtet gjensyn siden den moderne sci-fi-klassikeren Under the Skin.

 av finske Aki Kaurismaki, som, med bare seks stemmer, om ikke annet demonstrerer den samlede entusiasmen for Glazers comeback. Justine Triets rettsdrama fikk fem stemmer, og ligger dermed på kritikernes tredjeplass.

Valget av årets gullpalmevinner er kanskje mindre kontroversielt enn i fjor. Samtidig virker det som om kritikerne i større grad står samlet om hvilken film de mener er best.

Kritikerne stemte også over hvilken debutfilm de likte best, og resultatet ble delt mellom Ramata-Toulaye Sys 

. Walker vant prisen i Un Certain Regard-kategorien, og de fleste anmeldere virker å ha latt seg fange av historien om den britiske tenåringen som bestemmer seg for å miste jomfrudommen på jentetur til Kreta. 

 ble laget med ikke-profesjonelle skuespillere fra Senegal som snakker pulaar, en variant av fula.

Film/TV

Også i år var kritikerne uenige med Cannes-juryen

Mang en gang har filmbransjen forsøkt å gjenopplive 3D-effekten. Det som startet som et triks for å hevde seg på det tyske filmmarkedet rundt 1910, ble igjen brukt som kinolokkemat for TV-frelste amerikanere på 50-tallet. Deretter kom 

-spillet man lånte på biblioteket, som dessverre aldri inneholdt de nødvendige, røde og grønne pappbrillene.

 og deretter 3D-TVer, at man trodde teknologien igjen var kommet for å bli. Men samtlige, nye 3D-blockbusterne kan man fortsatt se i 2D, også på Imax-kinoer. VR-filmer har også latt vente på seg. Nok en gang har publikum gått lei av illusjonen.

Det er altså mot all forventning at 3D-flammen nå plutselig er blitt tent i hjertet til Wim Wenders. I et 

 med Variety under forrige ukes Cannes-festival tok han til orde for formatet som ellers stort sett er forbundet med maksimalistisk underholdning. Dermed føyer han seg inn i rekken av kunstnerisk anlagte filmskapere som har forsøkt å utforske muligetene i følelsen av rom, bak Jean-Luc Godard (

-regissøren mener effekten stimulerer hjernen på en måte 2D ikke klarer.

– Under noen filmer kunne seeren like så godt vært hjernedød, fordi mengden hjerneaktivitet er minimal. Men i 3D står hele hjernen din i flammer, fortalte han Variety.

Han utdyper, i samme, kvasi-nevrovitenskapelige spor:

– Hjernen din jobber med å etablere rom – som er noe du gjør på egenhånd: du får opp to separate bilder på skjermen, og hjernen din setter dem sammen, akkurat som du gjør i virkeligheten med dine to øyne. Så, hjernen din er enormt aktiv, men andre deler av hjernen også aktive – du er emosjonelt mer involvert siden du er mer «der».

– På kino er vi vant til at alt er der på skjermen, og vi er her, foran den, og ikke «der». Men i 3D, så er du 

Mon det! Kanskje man må sjekke ut den siste filmen hans for å forstå hva han mener: 

 er et portrett av den verdensberømte kunstneren Anselm Kiefer, en film Wenders mente krevde 3D-formatet. Kiefers verk er blant annet inspirert av holocaust, den jødiske kabbalaens spirituelle konsepter og Paul Celan.

– 3D var det idelle språket for dette, fordi verdenen hans (Kiefers, journ.anm) er så enorm og så intens. Jeg ville plassere publikum rett foran. En todimensjonal skjerm kan ikke takle det. I 3D ser du mange ganger mer enn du ser på en vanlig skjerm, du ser mer enn du du noen sinne har sett på kino.

Ifølge Variety er det tatt i bruk flere formater i dokumentaren, og den har angivelig en aldri så liten følelse av fiksjon. Wenders forklarer:

– Jeg ville ikke lage en biografisk film. Biografier er ikke interessant for meg, av en eller annen grunn. Jeg leser ikke engang biografiske bøker. Andre elsker dem, men jeg kjeder meg.

Det virker som filmen handler minst like mye om Tyskland som Kiefer selv, da kunstneren uttrykker en ambivalens over å være tysk gjennom verkene sine.

– Jeg vet hvor mye arbeid han la i å overvinne fortiden, sier Wenders.

– Lerretet var hans slagmark. For ikke å glemme fortiden sin, å lære av den, å minne andre om den, å bli til en stemme mot det å glemme … Det var en av motorene i hans kreativitet.

Wim Wenders elsker 3D

Wim Wenders elsker 3D: – Hjernen din er enormt aktiv

Nylig leste jeg Kristin Vallas selvbiografiske sakprosa-utgivelse 

Egne steder. Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda 

Den utkom i vår og er ennå ikke blitt en bestselger, men burde ha muligheter til å bli det, skulle den bli oversatt til andre språk. Det har ofte vist seg være et suksessrikt konsept: fortelleren kommer til et punkt i livet der hen trenger en forandring eller en utfordring, og gjennom beskrivelser av de gjenvordigheter dette medfører, kombinert med forskjellige nedslagspunkt i kulturhistorien, kommer fortelleren nærmere seg selv, og gjennomgår en slags gjenfødelse.

For Kristin Valla, en forholdsvis suksessrik forfatter og kulturjournalist med komplett familie og et liv i relativ velstand, kom hun frem til at hun ikke lenger 

I en middag med John Irving etter en scenesamtale med ham, unnlot hun å nevne at hun hadde utgitt flere romaner og til og med var oversatt til flere språk. Hun led ikke av noe så høylitterært som en skrivesperre, ikke egentlig, det var mer at hun ikke lenger følte at forfatter var en del av hennes identitet. Hun fortjente ikke lenger å kalle seg forfatter. Dessuten var det så vanskelig å finne roen til å tenke de lange tanker og få dem ned på papiret, når det var så mye annet å forholde seg til i det moderne, urbane livet. Kan man egentlig være 

i dag, uten å være gudbenådet inspirert, eller på en annen side være en kynisk tekstprodusent?

Egne Steder 

For henne var det ikke nok å sitte på Nesbøs bord på Schrøder eller i luksuriøs ro på Nasjonalmuseets nye bibliotek, slik jeg har observert andre gjøre. Den ytterste perfeksjon måtte til. Valla fant løsningen i form av et temmelig falleferdig gammelt hus i den lille franske landsbyen Roquebrun. Hun følte det talte til henne, 

Hun tar opp lån og forlater i store perioder familien, som et annet «art monster», for å dedikere seg til egen selvrealisering, og til praktiske utfordringer hun føler hun må løse selv. Det er mange av oss i dag som er opptatt av ekstrem oppussing, upålitelige håndverkere, dumme bygningsregler og så videre. Store deler av denne boken er viet dette handlingsforløpet. Det bryr meg egentlig midt i ryggen, men Valla klarer nok å interessere mange lesere med denne relaterbare spenningskurven. Mer givende er det hvordan hun klarer å levendegjøre dette sommerhusets egen historie og personlighet, det fikk meg til å tenke litt på Jenny Erpenbecks fenomenale roman 

. Man kan også lese Vallas egen vekst gjennom de problemene hun opplever med huset. Noen ganger er hun like ved å gi opp. Kanskje hun uansett ikke er forfatter likevel?

Som redaktør og forfatter-journalist gjenkjenner Valla en god idé når hun ser den. Og dette er en god idé. Fortellingen om huset foregår i temmelig ordinær lettlest men personlig prosa, men det veksler også flytende med partier der hun bedriver en viss romantisering av litteraturhistoriens kvinner, som i Virgina Woolfs ofte siterte ord har følt behovet for å finne «sitt eget rom». De fleste av disse kvinnene levde i tider da ens personlige bevegelsesfrihet var hemmet av samfunnets uskrevne regler, og andre mer konkrete hindringer. Desto større pondus på forfatter-auraen. Det er snakk om giganter som Woolf, Marguerite Duras, Sigrid Undset, Halldis Moren Vesaas, Suzanne Brøgger og så videre. Huskjøp og egne rom er så klart mest metaforer for åndelig selvstendighet, og det er ikke slik av Valla hever seg opp på deres litterære nivå eller at hun har hatt like store sosiale utfordringer som dem. Men som 

kan hun identifisere seg med dem, og det er som dét de blir presentert i denne boken. Således blir de på samme nivå likevel.

Jeg ble egentlig litt oppstemt av å lese Vallas bok. Ja, det er en romantisk idealisering av kanoniserte, sterke kvinner, og således ingen intellektuell kraftprestasjon. Men på sitt vis bærer boken bud om at tanker om et litterært liv fortsatt betyr noe i dag. Det er sannelig ikke alltid slik.

Hvor enn man snur seg får man undergangsforestillinger om litteraturen og lesningens fremtidige endelikt. Det er over nå, sier ’em. Setningsstrukturer, lengre resonnementer, inndelingen i kapitler, poesi, hele bokgrensesnittets tålmodige arkitektur - alt dette legges tilsynelatende til side til fordel for visuelle fortellerteknikker og umiddelbart tilgjengelig informasjon. Når man kan komme raskt til løsningen på det man lurer på, hvorfor gå den lange omveien gjennom en tidkrevende og muligens krevende bok? I vonde stunder ser jeg få tilløp til håp i disse spørsmålene, men kan hende det bare er den paradoksalt nok deilig trøstende følelsen av kulturpessimisme - det gjør litt godt å være bitter.

Samtidig opplever jeg for egen del en kraftig økende leseappetitt med årene, ja jeg er riktig stolt av meg selv, og føler jeg er tilbake til det lovende, glupske stadiet fra da jeg lånte med meg cirka ti bøker på Brandbu bibliotek hver fredag etter svømmingen. Og jeg kan neppe være enestående i så måte. Ja, her jeg nå sitter på Deichman Bjørvika, for å få unna litt skriving og jobblesing, er jeg knappest alene. Jeg måtte kretse rundt i etasjene i en halvtimes tid før en enslig sitteplass materialiserte seg. Dette er blitt en av de suverent viktigste adressene i Oslo for folks ve og vel. Det er mulig det ikke alltid er så stille som det ideelt sett burde, men det fyller en essensiell funksjon for svært mange deler av samfunnet i dag. Og det er fortsatt, selv med flere nye distraksjoner, med boken i sentrum.

Det utpreget litterære blikket på verden føles dog ikke lenger like sentralt, mange leser, men man kan i minkende grad sitte i lunsjen og referere til en klassiker eller en roman man nylig har lest og regne med å få tilsvar eller anerkjennende nikk. «Å føle seg litt som Hans Castorp» er en setning som blir mottatt med enda flere skuldertrekk i dag. Interesse for bøker som ikke inneholder krim, selvhjelpsråd, annen verdenskrig eller historisk romantikk, faller snart over i kategorien jazz - noe som først og fremst lever godt blant spesielt interesserte.

Flere burde kanskje gjøre som Valla - risikere hverdagslivet og samtidens åk, og hengi seg til romantiserende tanker om bokens vesen, skrivingens forløsende kraft og ideen om at bokstaver på sammenheftede papirsider fortsatt teller, og har betydning for menneskets helse og forstand.

Litteratur

Flere burde kanskje gjøre som Valla - risikere hverdagslivet og samtidens åk, og hengi seg til romantiserende tanker om bokens vesen, skriver Audun Vinger om 'Egne Steder'. 

Kristin blir forfatter igjen 

Italienske dubbere gikk ut i streik i mars, i møte med ny teknologi som muligens kommer til å gjøre dem overflødige. Nå ser det ut som at teknologien har ankommet.

AI-selskapet Flawless, grunnlagt i samarbeid med filmskaper Scott Mann, har nå inngått et partnerskap med XYZ Films og produsenten Tea Shop Productions, for å skaffe rettigheter til fremmedspråklige filmer. Planen? Å scanne ansiktene til utenlandske skuespillerne og animere munnen så den passer til den engelske dubben.

 fra i fjor, primært for å fjerne alle gangene skuespillerne sa «fucking», erstatte det med «freaking», senke aldersgrensen på filmen og dermed øke distribusjon og inntekter betraktelig.

Men hva skjedde med kunstnerisk integritet og intensjon, skuespillernes eierskap til eget arbeid, kulturelle nyanser, publikumskontrakten og … undertekster? Hørte ikke – vi sitter hypnotiserte, som spebarn med rangler, og ser på denne utrolige 

«Dette er veldig kul teknologi», lyver Eamonn Blake i kommentarfeltet. «Fra perspektivet til en klipper tror jeg fjerning av dialog har store fordeler, når man sitter med en flott, følelsesladet tagning, men regissøren vil fjerne en replikk».

Årets festivalopplevelse finner du, etter alt å dømme, i Moss. Lyse netter ønsker å gjøre ting på en helt ny måte, og matcher artister på tvers av band.

Ingen festival har i år fått bredere omtale på bar, i parken og i pausene på jobb. Den relativt obskure festivalen har nemlig lansert et imponerende program med store, internasjonale navn, der man i tillegg får se artistene opptre i helt nye konstellasjoner.

Ikke bare kommer Brainbombs, The Brian Jonestown Massacre og krautrock-legendene Faust i fullformat (som skal spille hele sin 

 fra 1973), men medlemmene skal også samarbeide på tvers av band, spille solo og prate med publikum.

Susanne Sundfør skal opptre i duoformat, Lee Ranaldo fra Sonic Youth skal spille med Raül Refree, Neil Halstead fra Slowdive skal spille solo og Colm O'Ciosoig fra My Bloody Valentine skal spille plater. I tillegg viser de frem litteratur, visuell kunst og performancekunst.

Og lista fortsetter: Lindstrøm, Hilma Nikolaisen, Backstreet Girls, Veps, André Bratten, Bjørn Torske og The Megaphonic Thrift. Blant annet.

– Jeg mener det er en fin modell for hvordan man kan møtes, bli inspirert og gjøre ting on the go, sier festivalarrangør Emil Nikolaisen til Tidens ånd.

– Vi setter folk i en lurvete setting. Seriøse folk får sjansen til å møtes og jobbe sammen i en kort og intensiv periode.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? 

Vi lever i munchske tider. Tenk bare på den rare Munch-filmen, eller det rare Munchmuseet. Eller hvordan angsten i Munchs bilder appellerer til nesten alle mennesker i vår tid, tilsynelatende. Man burde ha nådd et metningspunkt – omtrent i går.

Derfor er det bittelitt sensasjonelt det Oslo-galleriet VI, VIIs nye Munch-utstilling «Landskap» gjør: Den bringer noe nytt til bords. Galleriet har rett og slett klart det. Det har satt Munch i, bokstavelig talt, nytt lys. To timer på slutten av hver visningsdag vil nemlig persiennene heves littegrann, og man kan se bildene slik Munch så dem: I naturlig lys.

Det er ikke blitt gjort, etter det man kan bedømme, på flere tiår. Munchs bilder, både maleriene og trykkene, er skjøre og følsomme for lys. De vises derfor så godt som aldri i dagslys. Derfor er dette en happening.

Fortellinger om terrorangrep preges gjerne av stormannsgale vrangforestillinger, men bombingen av oljerørledningen i 

 fremstår verken glamorøs eller heltemodig.

Det er en film som rettferdiggjør terror mot demokrati og privat eiendom, og samtidig en film man ikke kan avfeie. Ikke på grunn av en rørende historie som forfører deg til å sette de ubehagelige premissene til side (

), eller artistiske ambisjoner så høye at de overdøver det politiske budskapet (

), men fordi den handler om et av de viktigste – og mest kontroversielle – spørsmålene i vår tid, uten å la noe bli hengende i lufta.

Filmen er umulig å overse, fordi den snakker åpent og direkte om et tema som er for tabubelagt for de aller fleste institusjoner. Ta NRK som eksempel, som etter Stopp Oljeletinga-protestene på Nasjonalmuseet og i Vigelandsparken inviterte aktivisten Joachim Skahjem til Debatten. Der tok han til orde for bruk av vold og ødeleggelse som virkemidler i fremtidige klimaprotester. Han sa både at virkemidlene vil være uunngåelige dersom temperaturen ikke faller, og at han selv ikke er fremmed for å ta til våpnene («hvis PST følger med nå: jeg ville gjort det»). Programleder Fredrik Solvang reagerte med vantro («skjønner du hva du sier nå?»), og den påfølgende samtalen mellom MDG, Natur og Ungdom og Miljøstiftelsen Bellona dreide seg, i det store og det hele, om hvor grusomt og uakseptabelt vold er.

Samtidig var det ingen andre enn Skahjem som ville peke ut deres felles fiende. Det gjør derimot Daniel Goldhaber med glede, i en film som likner mer på et politisk manifest fremfor en actionthriller.

Nyhetsbrev

Ukens oppsummering: AI-dubbing, Munch i nytt lys og Lyse netter

Nyhetsbrev #43: AI-dubbing, Munch i nytt lys og Lyse netter

Ingen festival har i år fått bredere omtale på bar, i parken og i pausene på jobb enn Lyse netter. Den relativt obskure mossefestivalen har nemlig lansert et 

 med store, internasjonale navn, der man i tillegg får se artistene opptre i helt nye konstellasjoner.

 fra 1973), men medlemmene skal også samarbeide på tvers av band, spille solo og prate med publikum. Susanne Sundfør skal opptre i duoformat, Lee Ranaldo fra Sonic Youth skal spille med Raül Refree, Neil Halstead fra Slowdive skal spille solo og Colm O'Ciosoig fra My Bloody Valentine skal spille plater. I tillegg viser de frem litteratur, visuell kunst og performancekunst.

– Jeg mener det er en fin modell for hvordan man kan møtes, bli inspirert og gjøre ting 

, sier festivalarrangør Emil Nikolaisen til Tidens ånd.

– Skjønte at tiden min som produsent var over

Nikolaisen ser for seg et slags «psykedelisk Andeby», etter de har flydd inn en god porsjon av kontaktlista hans til Moss. Tanken er å matche folk fra forskjellige bakgrunner, artister og kunstnere han selv tror kunne skapt noe sammen.

Han omtaler dem som en «utvidet familie», og anser arrangementet som en slags kulminasjon av hans «vandring i musikkens verden».

– Det krever så klart mye mer arbeid enn en ordinær festival, men til gjengjeld er det mer spennende, både for artister og publikum, sier han.

– Større musikkarrangementer er gjerne avhengige av store, rike eiere, men bak denne står det bare et ekte musikkmiljø.

Selv om festivalnavnet ikke er splitter nytt, har prosjektet definitivt fått ny giv. Siden 2018 har de hatt besøk av artister som Motorpsycho, Silvana Imam, Cezinando og Jaga Jazzist – konserter som har blitt holdt i tøylene av Martin M. Sørhaug. Han er en av hovedpersonene bak House of Foundation, et kunstkollektiv, litteraturhus, forlag og bokhandel. Huset finner man også i Moss, der de lefler med venstreradikal og eksperimentell litteratur. House of Foundation er også en sentral del av Lyse netter.

– Årets samarbeid begynte da jeg en dag våknet opp og skjønte at tiden min som produsent var over, sier Nikolaisen.

– Jeg orket ikke engang tenke på det. Jeg så en kompressor og fikk lyst til å spy.

Dersom han ikke sluttet med å produsere musikk kom han aldri til å komme i gang med sin egen igjen, tenkte han, som tidligere har laget album med Årabrot, Carmen Villain, Okkultokrati, søsteren Elvira Nikolaisen og Maria Solheim. Nikolaisen er mannen bak Serena Maneesh, og har tidligere spilt i band som The Loch Ness Mouse, Silver, Royal og Extol.

Under pandemien fant han seg et studiolokale i Møllebyen – et «skikkelig The Factory-aktig rom». Etterhvert som lokalet tok seg opp, tok venner og kjente turen ut for å se. Snart var kalenderen full av avtaler om besøk og samarbeid.

– Så var det fire fra Jonestown som ville komme på besøk, uavhengig av hverandre. Da var veien kort til å organisere en full konsert, og vi var i gang.

De bestemte seg for å flytte festivalen utendørs, samtidig som en god porsjon av programmet også skal foregå inne.

– Noen av konsertene skal tas opp i Moss-A-go-go studio, med publikum til stede. Det blir bare noen få plasser, så vi regner med kø, sier Nikolaisen.

Er Moss i ferd med å bli en kulturforstad? Nikolaisen håper det. Han opplever massiv støtte fra lokalbefolkningen, som hiver seg rundt for å stille med mat, drikke og annen praktisk organisering. Men han har også møtt motstand – intet mindre enn beint frem 

– Det har jeg opplevd i Moss’ mørkeste kroker, fra gutta på gølvet – en jantelov jeg aldri har sett maken til. En kveld møtte jeg en skikkelig pessimist, som med en hånlig tone sa at folk har prøvd på dette i alle år, men aldri fått det til å funke. Sånt kommer som regel fra folk som er på en helt annen planet, folk som driver de bruneste stedene og heller vil drikke seg i hjel enn å prøve noe nytt.

– Jeg håper det blir en god kulturby, ja, at den har rom for at man kan ta sjanser. Den mentale sperren med å dra til Moss kommer sakte men sikkert til å forandre seg, tror jeg. Folk ser verdien av det vi gjør, så de støtter oss mer og mer. Det er mange kule folk som har engasjert seg, noen skikkelige connoisseurer på hver sine felt: Michelin-folk på drinker og moromann Espen Thoresen vegg i vegg med Faust. Det passer bra, for det er mange lokale som både digger Backstreet Girls og høykulturelle ting.

Emil Nikolaisen er mannen bak årets store festivalsnakkis

Ser for seg et slags 'psykedelisk Andeby' 

Vi lever i munchske tider. Tenk bare på den rare 

, eller det rare Munchmuseet. Eller hvordan angsten i Munchs bilder appellerer til nesten alle mennesker i vår tid, tilsynelatende. Man burde ha nådd et metningspunkt – omtrent i går.

Gallerist Esperanza Rosales sier når Tidens ånd er innom at disse ni bildene ikke er dem man mest forbinder med Edvard Munch.

De er ikke rasende og i følelsenes vold. Utvalget er stillfarent. Motivene: Utsikt fra et soveromsværelse, et hustrig norsk bondelandskap, klesvask ved vannkanten. Det ene maleriet som er med er en liten akvarell av utsikten, 

(1879-1880), som Munch malte da han var 16 og nettopp hadde droppet ut av den tekniske skolen, bestemt seg for at det var kunstner han skulle bli. Noen hus oppe på en hei med en forgylt ramme rundt. Resten er trykte motiver.

Utstillingens tittel er «Landskap». Og hos Munch skjer det ofte ting i landskapet i bakgrunnen som kontekstualiserer figurene i forgrunnen. Tenk himmelen i 

 er ikke med her, selvsagt, men det er også sånn i 

 (1915). I sistnevnte plukker to mennesker i forgrunnen epler fra et bugnende tre mens det i bakgrunnen forliser et skip. En kommentar til Norges nøytralitet under første verdenskrig.

(1912-1913) er med i to utgaver, både som litografi og tresnitt. Et håndfarget trykk av 

(1920) overrasker. Det er ikke den sørgtunge, engstelige eller romantiske Munch som vi kjenner så godt, men en lettere og mer moderne en, som med en pastellpalett gir assosiasjon til 1980-tallet. Plutselig trer han inn i vår tid, Edvard Munch.

Hva gjør lys med bilder, hva gjør lys med farger? Munchmuseets varme lys fremhever det røde. Kaldt gallerilys fremhever det blå. Naturlig lys har hele spekteret – alle fargene i regnbuen. Det diskriminerer ikke. Munch selv oppbevarte ofte maleriene sine utendørs. Er det fordi det fremhever hans  gusje, gule og grønn?

Galleriet åpner persiennene og litt lys strømmer inn fra gråværsdagen utenfor. 

På trykk som disse gjør det ikke veldig stort utslag, men grepet gjør at man fininnstiller øynene. Oppriktig er ikke forskjellen stor, men den følelsen av å liksom gjøre noe ulovlig, å snike seg til en titt …

Så. Er dette altså Munch slik han er ment å sees?

Den vanlige norske måten er å se store mengder av gangen. Ta en halv dag, på eget initativ eller i regi av skolen, hvor man forsøker å ta inn over seg flere hundre bilder i slengen. Nesten umulig. Man døser, våkner bare såvidt til når en av de kjente dukker opp: En 

Det er altså sant at VI, VII evner å vise frem Munch på en ny måte. Men det er ikke de to timene med naturlig lys på slutten av hver visningsdag som sørger for det. Det er det sobre utvalget, både i størrelse og omfang, sin fortjeneste. Kjente verk skygger for denne gangen ikke for at man virkelig 

Landskap

Kunst

Oslo-galleriet VI, VIIs lille, nye Munch-utstilling klarer noe overraskende: å vise Munch på en helt ny måte.

Slik er ikke Munch blitt vist på flere tiår

 er en film som rettferdiggjør terror mot demokrati og privat eiendom, og samtidig en film man ikke kan avfeie.

Ikke på grunn av en rørende historie som forfører deg til å sette de ubehagelige premissene til side (

Filmen er umulig å overse, fordi den snakker åpent og direkte om et tema som er for tabubelagt for de aller fleste institusjoner. Ta NRK som eksempel, som etter Stopp Oljeletinga-protestene på Nasjonalmuseet og i Vigelandsparken inviterte aktivisten Joachim Skahjem til 

. Der tok han til orde for bruk av vold og ødeleggelse som virkemidler i fremtidige klimaprotester. Han sa både at virkemidlene vil være uunngåelige dersom temperaturen ikke faller, og at han selv ikke er fremmed for å ta til våpnene («hvis PST følger med nå: jeg ville gjort det»). Programleder Fredrik Solvang reagerte med vantro («skjønner du hva du sier nå?»), og den påfølgende samtalen mellom MDG, Natur og Ungdom og Miljøstiftelsen Bellona dreide seg, i det store og det hele, om hvor grusomt og uakseptabelt vold er.

Samtidig var det ingen andre enn Skahjem som ville peke ut deres felles fiende. Det gjør derimot Daniel Goldhaber med glede, i en film som likner mer på et politisk manifest fremfor en actionthriller. Det er kanskje ikke så overraskende, når kilden er en radikal sakprosabok med samme navn, skrevet av Andreas Malm. I boka tar den svenske forskeren til orde for at sabotasje og ødeleggelse av eiendom som tilhører den fossile energiindustrien, som før eller siden vil påføre oss lidelse, sykdom, fattigdom, krig og død, er logiske komponenter i en kamp mot klimaendringene.

-aktig heistfilm, der vi hopper frem og tilbake i tid for å bli kjent med den brokete gjengen unge amerikanere og deres motiver. Som regel deler banden erfaringen av å ha blitt overkjørt av systemet. Xochitl har mistet moren sin til hjerteinfarkt, forårsaket av en hetebølge. Michael ser sine forfedres land bli ødelagt av oljeraffinerier, og Theo har fått kreft av å ha vokst opp i nærheten av et.

 er derfor en heistfilm strippet for humor, vittigheter og kule, stilistiske valg. Her finnes det bare sorg, nerver og praktisk organisering. Drømmene har de lagt bak seg. Det er derfor ingen stormannsgale vrangforestillinger å spore i personlighetene deres. Det er ingen himmel med 72 jomfruer som venter våre helter. Ingen rasekrig som føres i martyrenes navn. Vi får ikke se noen triumferende tale fra rettssalen. Selv ikke gjennom den innfødte amerikaneren Michael, som i større grad enn de andre er drevet av hevn, opplever vi en ordentlig katarsis. Det siste vi ser av ham er at han sitter på bussen på vei hjem, alene og nervøs.

, ser vi klimaendringene fungere som plotpoeng for å legge til rette for heltemot. I et stigende hav av bedøvende klimahelt-fantasier, kamuflert som relevante historier med viktige budskap, er 

 en kalddusj av realisme. Den inneholder ingen bilder av Gud som utøver sin vrede på de syndende gjennom naturkatastrofer av episke proporsjoner, eller en helt som i siste sekund redder oss fra undergangen. Bombingen av oljerørledningen er verken glamorøs eller heltemodig. Sluttreplikken lyder edru og resignert: «Dette var en handling gjort i selvforsvar».

Fortellinger om terrorangrep preges gjerne av stormannsgale vrangforestillinger, men bombingen av oljerørledningen i «How to Blow Up a Pipeline» fremstår verken glamorøs eller heltemodig.

En film man ikke kan skyve under teppet

Velkommen tilbake, eller hjertelig velkommen til deg som nettopp har meldt deg på nyhetsbrevet!

Siden sist har vi feiret 17. mai - denne gang med stort frislipp av festdrakter og bunadsvarianter. Bunadsdiskusjonen i Norge er like aktuell hvert år, virker det som, og diskursen rundt Hulda Garborgs protestplagg har ikke stilnet, mer enn hundre år senere.

Elise Dybvig i Morgenbladet skriver om det mange føler på her; 

, eventuelt bunadsskammen - om det er den ene eller andre veien. Bunad er blitt en egen stilkategori i Norge, et plagg som trumfer all fornuft og logikk.

I år handlet debatten om hva som var innafor av egendefinerte påfunn, bunadspolitiet og deres holdning, det hele sparket opp av kollektivet Fæbrik og deres alternative festdrakter. 

Jeg synes bunader er spennende materie, altså - og etter årets runde debatt, tillot jeg meg å style min med Martin Rose’ x Nike slip-on sneakers denne gangen.

Men først: I uken podkast-episode av OM STIL handler det om en annen evig aktuell stil. Og ekstra aktuell her hjemme for tiden! Temaet er o store Chanel - og alle ting Coco, Karl og kamelia; fra én med fersk ekspertise på området, nemlig journalist Anna Skavlan.

Anna er journalist i D2 og har har skrevet en fantastisk og 

 om Chanel som merkevare og fenomen i anledning den nye butikken som åpnet i Oslo i slutten av mars. Hun tok kontakt med meg som kilde - og da var det bare naturlig å fortsatte samtalen i OM STIL. Og for en samtale det ble! Hun har vært i Paris og sett Chanel-show, hun har snakket med motesjefen deres, hun har researchet dypt og bredt - og har en egen, spesiell historie knyttet til merket.

Chanel er en evig fascinerende merkevare, fylt med kontroverser og verdenshistorie. I tillegg til sagaen om Gabrielle ‘Coco’ Chanel selv, er merket uløselig forbundet med designer og legende Karl Lagerfeld. Han er tema for årets utstilling ved The Costume Institute ved The Metropolitan Museum i New York, og med det - også tema for årets største mote-event 

, som alltid arrangeres første helgen i mai. 

Vi snakker om alt dette om mye mer - hør den!

Den aller første designkolleksjonen til H&M var faktisk med salige Karl Lagerfeld tilbake i 2004.

 designsamarbeid er den første ut av en ny generasjon moteskapere; med nye holdninger til mote og hvem den er for. Mugler - grunnlagt av avdøde Thierry Mugler - er mest kjent for en teatralsk og hyperfeminin estetikk. Den passer som hånd i gjennomsiktig hanske til Casey Cadwaller, designeren som har tatt over og kler opp modellene sine i bodysuits med åpne paneler, stramt, skarpt og nakent, preget av mangfold og en feiring av motekultur.

Mugler x H&M ble lansert 11. mai  - vi tok turen til flaggskipet i Oslo for å sjekke temperaturen.

Ellers er det mye å se frem til i ukene som kommer, foruten deilig vær - kanskje først og fremst åpningen av 

, den første separatutstillingen ved moteavdelingen til vårt egen ‘Costume Institute’, satsingen på Samtidsmote ved Nasjonalmuseet.

Forma Fantasma tar plass i Lyshallen, kuratert av Hanne Eide. Duoen jobber interdisiplinært med tema som preger samtiden innen felt som mote, design, arkitektur og kunst - og retter nå blikket mot selve nasjonalskatten - ull som 

, så dette blir veldig spennende. En merkedag! 

Utstillingen åpner 26. mai på Nasjonalmuseet. 


Del gjerne med en venn som du tror vil ha glede av dette innholdet

Nyhetsbrev OM STIL #3

– Dommeren har i utgangspunktet utsatt saken til en annen serie med rettssaker, skrev kunstkollektivet KIRAC, eller Keeping It Real Art Critics, på Twitter, tirsdag 16. mai.

Sjebnen skulle ha det til at den verdensberømte, franske forfatteren Michel Houellebecq skulle falle for de rappkjeftede og skarpsynte kritikerne fra Nederland, og i kunstens navn gå med på å la seg filme i sengen med et par av gruppas kvinnelige medlemmer. Senere har Houellebecq angret seg, og satt i gang et langtekkelig rettsdrama.

KIRAC har de siste årene bemerket seg med sin krasse systemkritikk av vestlige kunstinstitusjoner, der den konfronterende kritikken, i fri videoform, ofte fremstår som et kunstverk i seg selv. I sin hittil mest kjente episode, 

, forsøkte de å bygge bro mellom høyrevridde incel-menn og marxistiske humaniora-kvinner, og førte to av dem sammen for å ha sex på kamera. Situasjonen utspilte seg ikke som den konservative filosofen Sid Lukassen hadde tenkt, og etter endt innspilling forsøkte han å trekke seg fra prosjektet.

Enda mindre gikk etter planen da de forsøkte det samme med Houellebecq.

Den franske 67-åringen hadde angivelig fulgt prosjektet deres med stor interesse, og fremmet et tilbud gjennom kona, da hun møtte KIRACs Stefan Ruitenbeek i Paris i fjor.

«Jeg fortalte ham at jeg kjente flere jenter i Amsterdam som av ren nysgjerrighet vil ha sex med den berømte forfatteren, og at jeg kan arrangere et besøk hvis jeg får tillatelse til å filme alt», lød det fra stemmen til Ruitenbeek i traileren til episoden.

Det var rundt da alt raknet. Kona til Houellebecq figurerer nemlig også i traileren, der Ruitenbeek insinuerer at hun angivelig hadde organisert prostituerte for mannen sin. Houellebecq hevder dette er en løgn. KIRAC er vant med at medvirkende forsøker å påvirke retningen av filmene deres, både i og etter produksjonen, men da Houellebecq og kona gikk til søksmål trakk de tilbake traileren fra Youtube og utsatte den opprinnelige premieredatoen.

De angivelige æreskrenkelsene var imidlertid ikke det eneste som fikk Houellebecq til å ville trekke seg fra filmprosjektet. I e-postene forfatteren utvekslet med KIRAC, etter scenene ble spilt inn, oppstod det uenigheter om hvordan forfatteren bør fremstilles.

KIRACs intensjon var angivelig å skape en «vakker film om sex», og leke med grensen mellom fiksjon og virkelighet. «Med å leke med bilder av den virkelige, påkledde forfatteren, satt opp mot de pornografiske bildenes fiktive virkelighet, kan den fulle seksuelle dimensjonen bli en del av filmen. En fullstendighet jeg drømmer om som filmskaper», skrev Ruitenbeek i en e-post til forfatteren. Men Houellebecq ble usikker på kollektivets intensjoner etter å ha lest et 

Alle artikler