I forrige uke skjedde akkurat det hverdagsfuturister har spådd i lang tid: Drake og The Weeknd gikk viralt med låta «Heart on my Sleeve», en låt de personlig ikke hadde noe som helst med å gjøre. Alt var generert på bestilling av Tiktok-brukeren Ghostwriter977, men låt bemerkelsesverdig likt noe de selv kunne funnet på å lage.

«Jeg var ghostwriter i mange år og fikk så godt som null betaling, bare så store plateselskap kunne tjene penger», skrev den smått anarkistiske spøkelseslåtskriveren i kommentarfeltet. «Fremtiden er her».

Låta skapte millioner av lyttinger på tvers av plattformer, og stor fascinasjon. Men tonen hos Universal, som sitter på rettighetene til de to artistene, var surere enn den i kommentarfeltene. Selskapet 

 strømmetjenestene, som, ifølge dem, har et «fundamentalt juridisk og etisk ansvar å forhindre bruken av tjenestene deres på måter som kan skade artister».

Lettere sagt enn gjort. Hvordan skal man forhindre at noen plukker lyder fra internett, smelter dem om og legger dem ut igjen? Går vi inn i en tidsalder der opphavsrett nærmest blir umulig å definere, eller må bare bransje og lovverk bare bli enige om noen nye løsninger?

Det hele minner om debatten rundt sampling, og den senere debatten om piratkopiering og fildeling.

– … eller det som skjedde på 60-tallet, da den engelske fagforeningen reagerte på The Beatles' bruk av 

. De mente instrumentet tok arbeid fra musikere, sier Willy Martinsen.

Han er kommunikasjonsdirektør for TONO, samvirket som er eid og styrt av norske låtskrivere, komponister, tekstforfattere og forlag. Organisasjonens mandat er å beskytte opphavsretten: holde orden på når og hvor musikk brukes, for så å fordele penger mellom de som eier den. Siden AI-modeller som lager musikk er basert på allerede eksisterende materiale, beskyttet av opphavsretten, sier Martinsen at man i disse tilfellene er forpliktet til å spørre om tillatelse til å bruke materialet. På samme måte som Kanye West spurte og fikk tillatelse av King Crimsons Robert Fripp for å lage «POWER».

– Australske The Avalanches, for eksempel, baserer musikken sin langt på vei kun på samples. Disse klareringsrundene er derfor en sentral del av prosjektet deres.

Men man må kun registrere seg hos TONO om man vil bruke tekst eller komposisjon. Dersom man er ute etter å bruke spesifikke innspillinger, som lydfilene Drake- og The Weeknd-låta er basert på, for skape noe som til slutt ikke likner det originale produktet, må man klarere rettighetene direkte med artister og plateselskap. Men hvem kan hindre en i å stjele hvilken som helst stemme og bruke dem til sin egen fordel, dersom de ligger fritt tilgjengelig på internett? Det er tvilsomt at Trump, Biden eller Obama gitt tommel opp til å være med i de virale gaming-videoene, for eksempel.

– Det har ikke noe med TONO å gjøre, sier Martinsen, og trekker linjer til tilfellene der 

 har ringt foreldre der de – med genererte stemmer – utgir seg for å være deres barn, tryglende om penger så de skal slippe å bli drept av en kidnapper.

– Vi skiller mellom opphavsrett, altså det som har med kunstverk å gjøre, og retten man har til sin egen stemme. Det går på personvern. Drake har et vern for sin person og sin stemme. I tillegg kommer ikke retten til å la andre bruke det kunstneriske uttrykket ditt, etter du har lagt det ut på en plattform med reklameinntekter, sier Martinsen.

– Slå deg løs med å bruke stemmen min

Han når Tidens ånd over video, sammen med kollega Inger Elise Mey. Hun er jurist, og har ledet medieavdelingen i TONO siden 90-tallet. Hun har altså opplevd mang en digital musikkrevolusjon fra innsiden.

Hun kom nylig tilbake fra en AI-konferanse i Brussel, der EU er i ferd med å utvikle nye retningslinjer for bruk av kunstig intelligens.

– I stedet for å si nei, bør vi finne nye løsninger. Tannkremen er ute av tuben, sier hun.

Men noe har man rett til å si nei til, i alle fall om man bor i EU. I området gjelder nemlig noen direktiver, som Digitalmarkedsdirektivet. Dette inneholder en rekke bestemmelser for datautvinning – regler for hva man kan trene AI-modeller på, og hvilke rettigheter man har til å reservere seg mot å bli brukt til slike modeller.

– Vi er i tenkeboksen for øyeblikket, med å finne ut av hvilket ledd i denne prosessen TONO passer inn, hvilken policy vi skal ha og hva våre medlemmer forventer vi håndterer. Målet er etterhvert å komme frem til noen felles bestemmelser på dette, i første omgang i Europa, sier Mey.

Hun forteller at det i EU nylig er fremmet et utkast kalt 

, et forslag til håndtering av såkalte «høyrisikoområder». Dette er felt der man ønsker mer kontroll over bruken av kunstig intelligens, som overvåking, datasikkerhet og spørsmålet om bruk av IP-rettigheter.

– Men man ser foreløpig ikke på kultursektoren som såpass kritisk at man vurderer å forby AI-modeller i kunst og kultur, sier hun.

– Selv om EU parlamentet akkurat nå drøfter om man kanskje også burde inkludere lyd og bilde i den generelle bestemmelse om bruk av AI på slike høyrisikoområder.

På samme måte som musikkbransjen etterhvert møtte piratkopiering med strømmetjenester, er det flere artister som har tatt til orde for at bransjen må finne løsninger som møter behovene til de som vil bruke andres stemmer og låtmateriale til å generere deres eget. Grimes skrev mandag på Twitter at hun synes det er «kult å smelte sammen med en maskin», at hun «liker ideen om å opensource all kunst og drepe opphavsretten».

 til å dele inntektene 50/50 på suksessrike AI-genererte låter som bruker stemmen hennes. «Slå deg løs med å bruke stemmen min uten straff», skriver hun. «Jeg er ikke tilknyttet noe plateselskap og har ingen juridiske bindinger». Samtidig tar hun forbehold om at hun muligens vil være nødt til å be om å fjerne de giftigste tekstene fremført av hennes egen stemme. Vennligst ingen nazisme, og vennligst ingen låter om å drepe babyer.

Den elektroniske musikeren Holly Herndon – som sammen med sin partner, Matt Dryhurst, har en podkast om samarbeidet mellom mennesker og kunstig intelligens – ligger også tilsynelatende foran både bransje og lovverk. På sitt album fra 2019, PROTO, bygget hun et datasett av sin egen stemme, som hun deretter genererte til et kor som medvirker på albumet. På Twitter skriver hun at disse stemmene er tilgjengelige mot betaling på en tjeneste hun har laget, kalt 

. Tjenesten kan angivelig også lisensiere låtene, slik at du vil kunne dele inntektene med Herndon selv.

 nevner hun merkelige, juridiske grensetilfeller av hva som dekkes og ikke dekkes av opphavsretten, som da Tom Waits i 1992 vant frem i retten da Doritos etterliknet stemmen hans i en reklame. «De mest interessante aspektene av rettigheter knyttet til stemmeimitasjon har å gjøre med personvern», skriver Herndon. «Du kan ikke beskytte en stemme med opphavsrett, men som kunstner beholder man eksklusive, kommersielle rettigheter til navnet sitt. Derfor kan man ikke la det virke som at en sang kommer fra en viss kunstner, uten deres samtykke».

Willy Martinsen fra TONO synes Herndon er inne på noe.

– Man bør få på plass et system så det går an å søke om tillatelse fra en representant for, for eksempel, Kanye West, dersom man vil ha ham til å rappe et av versene dine, så de også tjener penger på dette, sier han.

– Ja, for eksempel en portal der man slår seg sammen med plateselskap, forlag og rettighetshavere. Men vi har ikke kommet dit ennå, sier Mey.

Martinsen er sikker på at dette vil gå seg til etterhvert.

– Dette skjer gang på gang, at teknologien leder an, og at lovverket følger etter, sier han.

Tidens ånd har henvendt seg til Universals norske kontor for en kommentar, og ble der henvist til det amerikanske hovedkontoret. I skrivende stund har vi ennå ikke fått svar på henvendelsen.

Man kan imidlertid gjøre visse antakelser om hva de mener om saken, basert på den siste ukas offentlige ytringer. Universal forsøker så godt de kan å fjerne «Heart on my Sleeve» fra internett, selv om den dukker opp igjen så fort den har blitt fjernet. Tidligere i april sendte Universal et brev til plattformer som Spotify og Apple Music, der de ba dem om å blokkere AI-plattformer fra å kunne hente inn materialet de eier som ligger der – den informasjonen sånne som Ghostwriter977 kan putte inn i en modell, og forme til en «ny» låt.

Inger Elise Mey har liten tro på denne måten å håndheve brudd på opphavsrett. Hun fokuserer heller på mulighetene disse teknologiske fremskrittene skaper. Hvordan den konkrete forvaltningen av et AI-verk vil se ut, er imidlertid ennå uvisst.

Mey sikter til en sak fra januar, der Getty Images 

 Stability AI – selskapet som står bak bildegeneratoren Stable Diffusion – fordi de fant åndsverket sitt blant de AI-genererte bildene.

– Hvis musikken som blir generert besår av en stor del materiale som er tatt fra Youtube eller Spotify, så er det klart at de som har opphavsrett også har lyst på en del av pengene disse låtene tjener inn. Det er ikke et lovtomt valkuum, bare fordi noen har funnet nye måter å generere musikk på, sier hun.

– Her er de mange muligheter på musikksiden, og muligheter for å finne nye inntektskanaler for artister. Samtidig er det viktig å ivareta alle involverte parter, slik at ingen blir krenket i prosessen. Dette vet vi kommer til å bli ordnet etterhvert, på samme måte som at produsenter i årevis har lagt ut sine egne sample-pakker for salg.

Musikk

Slik beskytter bransjen opphavsretten i AI-generert musikk

Karin Hindsbo blir direktør på Tate Modern i London. Det skriver 

 Hindsbo har vært direktør på Nasjonalmuseet siden 2017, i en åremålsstilling på seks år. I januar i år ble det kjent at hun ikke ønsket å fornye åremålet, som utløper 1. juni i år. 

Hindsbo har også delt nyheten på egen instagramkonto, der hun skriver: «I september tiltrer jeg som ny direktør for Tate Modern. Det er nesten uvirkelig, siden Tate Modern hele veien har vært en forbildeinstitusjon for meg. Det er et enestående museum med en fantastisk samling, et museum som alltid tenker nytt og går foran. Jeg måtte derfor endre planene mine da telefonen første gang ringte fra London i februar, noe som ble starten på en prosess som tok meg hit. I utgangspunktet hadde jeg tenkt at jeg skulle prøve noe helt annet enn å jobbe med kunstmuseer, i hvert fall for en stund. Men når denne muligheten dukket opp, måtte jeg gripe den. Så nå blir det flytting til London med familien, og det gleder vi oss til. Samtidig er jeg utrolig glad i Norge og alle de fine folk jeg kjenner her. Barna har også bodd her stort sett hele livet. Vi kommer å holde kontakten med venner, familie og kollegaer og håper at mange har lyst å besøke oss når vi etter hvert kommer på plass». 

Samtidig på Nasjonalmuseet: de forsøker å finne ny direktør. Det kom i alt 33 søknader, der tre har trukket seg. Styreleder Maria Moræus Hansen 

, en liste som blant annet inkluderer Stina Högkvis (nåværende samlingsdirektør ved Nasjonalmuseet), Jarle Strømodden (sjef for Vigelandmuseet), Hanne Beate Ueland (avdelingsdirektør ved Stavanger kunstmuseum) og en 23 år gammel art director. Syv personer er unntatt offentligheten. 

Nyhet

Og hun gleder seg, står det i pressemeldingen på museets nettsider. 

Karin Hindsbo blir direktør for Tate Modern 

Det var tilsynelatende en helt vanlig tirsdag, da regissør Eivind Landsvik ble oppringt av et fransk nummer.

– Jeg satt på restaurant med en nær venn og skulle møte resten av teamet minutter senere, av helt andre grunner. I den andre enden var en hyggelig dame som sa at 

 var tatt ut i hovedkonkurransen i Cannes. Samtalen var helt syk, for jeg trodde de hadde valgt ut filmene for lenge siden, sier han.

Han når Tidens ånd over telefon mellom slagene: tekniske ting som må ordnes før kortfilmen i hui og hast skal sendes nedover kartet. Landsvik har ingen filmutdanning, og har tidligere laget reklame og musikkvideoer for artister som Linni, Boy Pablo, Gundelach, og Ayka. Musikkvideoen han lagde for Lars Vaular og Daniel Kvammen, 

, vant priser på Spellemann, BIFF og Kortfilmfestivalen.

Han har flere kortfilmer bak seg, blant annet 

fra 2021, men det er langfilm han har mest lyst til å lage. Manuset er klart, og han jobber for tiden med å få prosjektet realisert. Som regissør er han inspirert av filmskapere som Sofia Coppola, Mia Hansen-Løve, Éric Rohmer og Céline Sciamma – snakkete filmer, som ofte setter atmosfære over handling.

– Det føles helt utrolig å få denne typen anerkjennelse. Det er jo den viktigste filmfestivalen i verden.

– Vi skal definitivt ned dit, og så vet jeg ikke så mye mer enn det. Jeg har alltid ønsket å dra til Cannes for å se film, men det er et dyrt sted å dra. Nå håper jeg å få sett den nye filmen til Jonathan Glazer, for eksempel.

 tar for seg en kveld i livet til to ungdommer, som på hver sin måte opplever å bli forlatt. Landsvik ønsker å si noe om hvor tilfeldig det er hvem man ender opp med å bli kjent med, i en tidlig fase av livet. Filmen er basert på minner fra egen ungdomstid, og drevet frem av et ønske om å mane frem en type karakter han ikke synes man ser nok av på skjermen. Men han vil ikke avsløre for mye.

– Der er en film som tuller med guttastemning, som er noe jeg aldri har vært særlig glad i.

– Du er ikke noe glad i kjønnsbaserte fellesskap?

– Jeg er ikke noe glad i fellesskap generelt. Joda, men jeg liker ikke tanken på at gjenger og miljøer skal være den sterkeste kilden til et enkeltmenneskes identitetsfølelse. Filmen handler litt om å ikke behøve å tilhøre et miljø bare fordi man har vokst opp sammen, eller fordi man jobber med det samme. For at ekte vennskap skal gro på en sunn måte må det ligge mer til grunn enn at dere tilfeldigvis har gått på samme skole, jobber med det samme eller tror på det samme. Disse tingene betyr jo mindre enn de nære relasjonene som kan oppstå når man møter mennesker én til én.

– Men hipstergjenger er du glad i, etter musikkvideoene å dømme?

– Hehe, det er videoer som er laget uten noe særlig penger i det hele tatt, så jeg har spurt venner og bekjente. De fleste er vel venner av artistene også.

Film/TV

Eivind Landsviks «Tits» er en av de 11 kortfilmene som får konkurrere i Cannes, blant over 4000 innsendte bidrag.

Norsk kortfilm til Cannes: – Føles helt utrolig

Til helgen, i Nedre Foss park på Grünerløkka, rett over elven fra Vulkan, skal det arrangeres, av alle ting, en ren hardstyle-festival. Hardstyle DNA har som mål å bli landets største i sin sjanger: en energisk, rask og brautende versjon av trance, som oppstod på 00-tallet i Nederland og Italia. «Kicks go kongkong», står det i bioen til den norske hardstyle-artisten Refuzion – basstrommelyder som slekter til de enda raskere hardcore- og gabber-sjangerne fra tiåret før.

For allmennheten er det tyske Scooter som har vært hovedinngangen til sjangeren. Under overflaten finner man imidlertid en levende subkultur: det blir arrangert hardstyle-kvelder og festivaler overalt på kontinentet, hele tiden, spesielt i Nederland som arrangerer festivaler som Defqon, Decibel og Rebirth. Verdens største festival for elektronisk musikk, belgiske Tomorrowland, har også dedikerte hardstyle-scener.

Men å få til en i Norge har vist seg å være vanskeligere enn man skulle tro.

– I 2014 ble det forsøkt arrangert en hardstyle-fest på Gjøvik, som endte med fiasko da politiet stengte den ned. Norge var nok ikke klare for det da, men vi ser nå at 18-åringene sulter etter harde kicks, sier Andri Papanicolas, markedsansvarlig for Hardstyle DNA.

Tidens ånd starter snart et nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. 

Til Tidens ånd forteller Papanicolas om fordommene knyttet til hardstyle-miljøet. Hun kan melde om et holdningsskifte i emning.

– Da jeg begynt å høre på dunkdunk-musikk, var jeg ganske alene i Gjøvik. Det var brødrene mine som introduserte meg for musikken.

– Hvorfor hardstyle over andre former for techno, house og EDM?

– Jeg var på et rave i Frankrike for litt siden, og jeg har aldri savnet hardstyle så mye. Techno går bare videre og videre, og jeg hører ikke forskjell på DJer eller sanger eller noe. I hardstyle har man et ordentlig klimaks.

Kommunekamp på både høyre- og venstresiden

Hardstyle DNA har arrangert små og store arrangementer siden 2008, men det var ikke før primus motor for helgens festival, Omar Haddouche, besøkte Defqon i 2013, at han for alvor satte seg til å etablere sjangeren i Norge. Oslo Kommune innvilget søknaden deres om å arrangere festival, og ga dem Nedre Foss til disposisjon.

– Men så begynner naboene å klage. De klaget på Vulkan Open Air i fjor, og klagene ble ikke tatt tak i av kommunen. Senere leser politikerne hva hardstyle-festivalen vår faktisk innebærer, som fører til at noen politikere går sammen med naboene for å få oss til å flytte. Åtte dager før opprigg!

 mot Rødt-politiker Siavash Mobasheri og Høyre-politiker Mehmet Kaan Inan i Avisa Oslo, fikk de imidlertid lov til å 

– Konflikten handler egentlig bare om hvorvidt området kan brukes til festival eller ikke. Men når folk leser om usikkerheter bruker de heller ikke penger på billetter, så det er synd at akkurat vår festival har tatt skade av konflikten.

– Hardstyle blir assosiert med bråk og støy

Hardstyle-fans er vant til å kjempe for sin rett, ifølge Papanicolas, akkurat som metal-fans på 80-tallet. Og mens norske DJer som Da Tweekaz og Refuzion vil være ukjente for de fleste nordmenn, er de opptatte med å spille for tusenvis av mennesker i utlandet.

Selv satte Papanicolas livet på vent da hun hørte at det skulle arrangeres en hardstyle-festival i Oslo sentrum, og utsatte vårens planer om å flytte til Kypros.

– Hardstyle blir assosiert med bråk og støy og folk som tar amfetamin. Men det er umulig å ignorere kvaliteten i musikken.

Hardstyle-miljøet er det mest inkluderende miljøet du kommer borti, sier hun.

– Man treffer alle slags type mennesker, fra 16-åringer til folk på 50 som har vært på rave i ungdommen. Folk samles også på tvers av klasser. På sånne arangementer ser man fremmede hoppe over småpratet for å snakke om musikken. Det håper vi også at skjer på Hardstyle DNA.

– Det er mye hårgelé på bildene av artistene, de ser nesten ut som e-sport-utøvere. Hvordan har DJene forandret seg de siste 20-30 årene?

– Som alt annet som er i vekst har sjangeren blitt kommersialisert. Scenene har forandret seg i den forstand at hardstyle-DJer blir anerkjent som faktiske artister. Det har nok ført til at DJene oppnår en stjernestatus som tidligere var sjelden. Men det er forskjell på dem – noen er divaer mens andre vil bare ha en sixpack og feste med crowden.

– Bassbrain har mye fokus på øl i musikken sin, for eksempel, og dagen han ikke spiller skal han bare henge med oss.

Til helgen går Hardstyle DNA av stabelen midt i Oslo sentrum, noe naboer og lokalpolitikere ikke har latt gå upåaktet hen.

Ny, norsk hardstyle-festival: – Vi ser at 18-åringene sulter etter harde kicks

I en liten serie artikler ser vi på fordeler og ulemper ved byutvikling og utelivet i 2023

Gjestekronikk

Dette er ikke et innlegg basert på fakta og iskalde bransjetall. La oss snarere kalle det kvalifiserte tanker, basert på mangeårig erfaring fra bar og restaurant. De siste tyve pluss årene har jeg jobbet i serveringsbransjen med noen av de beste i faget og opparbeidet meg en solid figurativ loggbok av 

 betraktninger, erfaringer og meninger om utelivet generelt og i Oslo spesielt.

Landskapet har forandret seg i løpet av tiden som har forløpt siden jeg først tappet mitt første beger øl. Men én sannhet har vist seg å alltid stå ved lag: Bartendere, servitører, kokker, drivere og eiere - de som velger å kalle bransjen for sitt nokså permanente yrkeshjem - er for det meste en misantropisk, men også selvoppofrende gjeng. Tross at de både er hardtarbeidende i masochistisk forstand og ofte godt over gjennomsnittet skarpe, velger de å bli ved sin lest, langt ut over det rygg, knær, lever og libido har godt av.

Men dette er første gangen jeg ser mørkt på fremtiden til mange av Oslos vannhull, ny-bistroer og 

. Jeg tror riktignok det er håp. Eller rettere sagt har jeg et ønske om hva som forhåpentligvis reiser seg av asken etter konkursbølgen jeg frykter at kommer.

Det er flere grunner til at situasjonen slik den er, at vi trolig står ovenfor flere nedstengninger og konkurser i tiden fremover. Resesjon, post-pandemi, en ræva krig og en svak krone.

Nedgangstider er én av årsakene. At publikum i større grad søker seg bort fra etablissement i øvre prissjikt med kamskjell og Krug, er rimelig selvforklarende når lommeboken ikke lenger strekker til. Men jeg er ikke overbevist om at dét alene har skylden for knipen serveringsbransjen står i.

Mange steder sliter om dagen, men ifølge ferske tall fra DNB, blir det brukt mer penger på bar og restaurant til nå i år, enn på samme tid i 2019, året før pandemien. Tallene tegner et bilde av at det står bra til. Likevel er det stor usikkerhet i bransjen, fordi tilbudet langt overgår etterspørselen. Serveringstedene fremstår til forveksling homogene og en pre-pandemisk optimisme råder hva gjelder nordmenns luksusbehov. Det har vært nedgangstider før, hvor serveringsbransjen har virket som landets tryggeste arbeidsplass. Folk trenger å komme seg ut, ta en etterlengtet fest blant livsglade medmennesker, og utelivet har stått klar for å bistå virkelighetsflukten. Men slik oppleves det nødvendigvis ikke lenger.

Slik jeg ser det er hovedproblemet en overetablering av serveringstilbud i hovedstaden. Det er rett og slett for mange om beinet. Publikum vasser i alternativer og nye tilskudd til utelivet – hovedsakelig drevet frem av ekspansive restaurant- og utelivsgrupperinger, men også fra folk utenfor bransjen som enten trenger å selvrealisere eller komme seg bort fra voksenjobben. Føle de har noe å tilføre byen.

Sistnevnte er jeg som oftest ganske positiv til, da det alltid er bra med friske innfallsvinkler og mangel på bullshit-bagasjen som mange år i bransjen ofte medfører. Førstnevnte utelivsgrupperinger er jeg derimot mindre henrykt over. Godt hjulpet av en gentrifiseringskåt eiendomsbransje, og under parolen 

, popper det opp serveringstilbud i et altfor høyt tempo.

Nye bydeler skal vitaliseres og utvikles for å igjen kunne selge leiligheter og kontorlokaler til overpris i arkitektonisk intetsigende nybygg, mens eksisterende bydeler plutselig trenger et 

 med dyr øl, naturvin, podkast-studio og fritidsaktiviteter – igjen fordi utleier har et nybygg vis a vis å fylle opp.

Felles for mange av disse nyetableringene er et strømlinjeformet og uinspirert syn på hva som utgjør et godt samlingssted. De er forsvinnende like hva gjelder både uttrykk, innhold og utforming. Eiendomsutviklere står klare med ferdige rålokaler, og inn flytter et konsept som er til forveksling likt et økende antall andre steder i hovedstaden. Det skal bare små justeringer og ny Instagram-profil til.

Vi lever i en virkelighet hvor fetisjeringen av dyre matmenyer og kjøkkenpersonale står som bransjestandard, godt hjulpet av velproduserte matprogrammer på Netflix og sexy rockekokker poserende med finslipte japanske kniver. Det samme gjelder glorifiseringen av vinprodusenter og begjær etter kjølige årganger og utvalgte vinområder, og elitismen som følger. I møte med serveringsbransjens fråtsekor, er det kanskje ikke så rart at publikum heller sikter seg inn på pizza og husets rødvin: tryggere menyalternativ, billigere børst og et lokale som fremstår som mer autentisk. Spesielt når kosebudsjettet i større grad må fordeles med omhu.

Når målgruppen som aktivt bruker byens mange serveringstilbud, plutselig har mindre penger, samtidig som de besitter mer fagkunnskap enn hva som var vanlig før, kan ikke jeg annet enn å observere at på mange av stedene som utgjør Oslos serveringstilbud ligger tynt an. For mange av dem fremstår som copy/paste-pastisjer over samme mal og henvender seg til et oppkonstruert publikum de skulle ønske fantes: Kule, komfortabelt rike hverdagshedonister som ikke stiller spørsmål ved pris, og som finner det mest behagelig å sitte i et anemisk, estetisk uinspirerende rålokale med vanskelig akustikk.

Serveringsbransjen har lenge vært drevet i stor grad av folk nettopp som meg selv: Middelaldrende menn med et forutinntatt syn på hva som nødvendigvis funker, og med svekket evne til å tenke nyskapende. Vi har nytt godt av årevis med hegemoni, med opparbeidet selvtillit og overbevisende monologer om hvorfor akkurat 

 har svaret på hvordan utelivet skal drives. Dette er selvfølgelig sprøyt.

Forhåpentligvis fremstår jeg ikke som noen bitter nostalgiker når jeg minnes hvordan serveringslandskapet så ut da jeg begynte bak en bar for over tjue år siden.

Til forskjell fra nå var det flere unge folk på jobb der ute, i klubber og restauranter. Mange åpnet en plass for seg og sin omgangskrets, og forhåpentligvis var det nok andre folk utenfra som ville støtte opp og være en del av festen. Det skulle være som å komme hjem til noen som er litt kulere og mer verdensvant enn seg selv. Og ikke minst sto eierne selv og tok imot gjestene, de jobbet på gulvet og strålte av stolthet. Dette er til stor forskjell fra en i stor grad anonym eiergruppe bestående av 

Hvis nye, unge aktører heller kommer på banen med friske innspill og evnen til å være sitt eget kvalitetsbarometer, samtidig som man skaper et genuint miljø, kan dette gå riktig bra. Det koster ikke nødvendigvis så mye penger å åpne bar eller restaurant, bare blodslit, nattesøvn og et godt stykke forstand.

Uteliv

– Urolige tider i hovedstadens uteliv, men det kan finnes håp

Fremtiden eies ikke av de ekspansive utelivsbaronene

Ingvild Krogvig er kurator for den lekre utstillingen 

 som åpnet på Nasjonalmuseet for noen uker siden. Onsdag skal hun holde et foredrag om dette interessante og for mange temmelig obskure kunstnerskapet, og samtidig lære oss mer om hans fargerike liv og omgangskrets. Det er mange spennende forbindelser til pengemakt, monarkiet, statsforvaltningen, motedesign, teater, arkitektur og ikke minst til avantgarde-uteliv og sosietet, i et liv som kun varte mellom 1888 og 1937. Han ble delvis misforstått og latterliggjort i sin hjemlige samtid, men var samtidig midt i smørøyet i moderne europeisk kunstliv, han samarbeidet blant annet tett med Fernand Léger og hadde berøringspunkter til landets mektige. Det ligger mange underlige paradokser der, og noen virkelig blendende verk er samlet inn for noe som føles som en posthum oppreisning for ham. Det er nylig også utgitt to fristende bøker om kunstnerskapet. Foredraget er en glimrende anledning til å stille kurator Krogvig noen spørsmål om dette og hint.

Ditt foredrag om Thorvald Hellesen som skal holdes onsdag heter 'En uforbederlig kubist'. Hvordan ble egentlig kubismen mottatt i Norge, blant kunstnere, publikum, kritikere og

 De norske kubistene, med Hellesen som den første, fikk en brutal mottagelse i hjemlandet. Forhåndsomtalene av Hellesens utstilling på Tivoli høsten 1919 var positive. VG omtalte utstillingen som «utvilsomt er aarets mest sensationelle», mens journalisten fra Tidens Tegn meldte noe forbløffet at kunstneren tok i bruk «lionoliumsbeter, papstykker, sølvpapir, ja endog træklosser og gamle galoschesaaler» i bildene. Collage var ikke overraskende en ukjent strategi for norsk presse.

Foredrag onsdag 26. april

Men et par dager etter åpningen dro det seg til. Aftenposten omtalte utstillingen som «en spøk,» og beskrev bildene som «farveorgier, som er slængt hen i væggene». Den mest nådeløse slakten kom fra Dagbladets kritiker Jappe Nilssen, som åtte år tidligere hadde spådd Hellesen en lysende fremtid.

Allerede i først setning slo han følgende fast: «Det hender en og annen gang, men gudskjelov ikke så ofte, at det holdes kunstutstillinger her i byen, som fylder mig med et saadant ubehag, at jeg kun ved en viljesanstrengelse kan bekvemme mig til aa omtale dem, utstillinger, hvor man forgjeves speider efter en smule talent (…) vor originaliteten kun bestaar av et par kummerlige, avlegs narrestreker», før han fortsatte: «Det er den siste mote fra Paris, han vil forsøke aa lancere herhjemme, de siste krampetrekninger av en voldført malerkunst, som han nu vil prøve paa aa blende sine troskyldige landsmenn med.»

Hvordan publikum og samlere så på hele vet vi ikke. Men jeg har ikke funnet spor etter noe salg. Alle bildene skal etter utstillingens slutt ha blitt lempet opp på en lastebil og fraktet til Villa Eckbo, hjemmet til Hellesens venn og mesen Eivind Eckbo.

Ser vi egentlig mange slike slakt i kunstlivet i moderne tid?

— Det var et helt annen temperament og en nådeløshet i kritikken tidligere. Som lesestoff betraktet er anmelderiet fra mellomkrigstiden langt mer underholdende enn dagens ofte ryddige pro-et-contra kritikker. Men for kunstneren som ble rammet, var det en tvilsom fornøyelse.

Hellesen ble til tross for utsmykninger og anseelse i viktige europeiske sirkler ingen profet i eget land. Ble slakten nådestøtet for ham?

 Hellesen ikke var mer enn 30 år gammel da han hadde sin første og siste soloutstilling i Kristiania, men mye taler for at den brutale mottagelsen satt et punktum for en hjemlig karriere. Et intervju han ga mot slutten av livet, gir en indikasjon på hvordan han opplevde det: «Da jeg (…) lige efter Krigen – kom hjem til Oslo og lavde en ny Udstilling, vendte mine tidligere Venner og Velyndere sig imot mig alle som en – og i Avisene frakendte man mig enhver Gnist af Talent».

Det er ikke fryktelig mange verk av ham i samlingen deres, selv om han riktignok er blitt fremhevet i flere høydepunkt-kataloger og har hatt en fremskutt plass i samlingsutstillinger en stund. Hvordan har dere klart å skrape sammen så mange verk likevel?

— Museet har bare fem malerier og en goauche, så ja, selv om dette er gode verk måtte det omfattende innlån fra andre samlinger, samlere og privatpersoner til. Av de 54 Hellesen-arbeidene i utstillingen, har 36 aldri vært vist tidligere.

La meg si litt om bakteppet her. Etter at Hellesen døde bare 48 år gammel i 1937, ble han glemt. På slutten av 1970-tallet ble han gjenoppdaget av kunsthistorikeren Steinar Gjessing. Som ansatt i et engasjement på Nasjonalgalleriet, klarte han å vekke museets interesse for Hellesen, og i løpet av få år kjøpte de inn tre malerier.

Da arvingene etter Hellesens mesen, Eivind Eckbo, på begynnelsen av 1980-tallet ønsket å kvitte seg med mye av familiens store samling, forsvant de fleste verkene ut av landet. Noen havnet hos den Paris-baserte galleristen Marcel Fleiss, andre hos en kunsthandler i København og hos en norsk forretningsmann med galleri på Manhattan.

Alle disse tre salgene har jeg forsøkt å kartlegge, med varierende hell. Jeg har også plaget auksjonshus som har hatt Hellesen for salg, gravd i arkiver og generelt snust litt Miss Marple-aktig rundt. Heldigvis viste det seg at mange av Hellesens slektninger satt med en del verk. Det samme gjaldt noen norske samlere som i har kjøpt arbeider tilbake til Norge.

Og bare så det er sagt: Jakten er ikke over, selv om utstillingen har åpnet. Senest for noen dager siden fikk jeg en melding fra en norsk billedkunstner, som hadde kommet over et for meg ukjent stilleben som akkurat nå er på innlån i Sven-Harrys konstmuseum i Stockholm. Få ting er mer egnet til å fremkalle eufori hos en livstrøtt, middelaldrende kurator!

ha vært litt av et sosialt liv han førte i Paris, fortell litt om hans kone

 Jeg vet ikke all verden om Hélène Perdriat, bortsett fra at hun kom fra en velstående aristokratisk familie i La Rochelle. Hun giftet seg tidlig, men skal ha blitt enke bare 20 år gammel etter at ektemannen ble drept i krigens første år. Antagelig møtte hun Hellesen rundt 1915, de ble et par – og han oppfordret henne til å begynne å male.

De kom inn i Henri-Pierre Rochés vennekrets. Samleren og kunsthandleren, som i dag er mest for den selvbiografiske romanen 

 var ifølge Gertrude Steins bror Leo Stein «en mann som kjente alle, og som ville at alle skulle bli kjent med alle». Kanskje var det via Roché at paret ble kjent med Pablo Picasso, Francis Picabia, Juan Gris og Constantin Brâncuși.

Det er ingen smålåten omgangskrets hun hadde, det må

— Roché ble en viktig støttespiller for Perdriat. Allerede i 1916 og 1918 skal han ha skaffet henne utstillinger i New York. De søtladne bildene hun malte av seg selv og andre kokette kvinneskikkelser var en stor kommersiell suksess i motsetning til Hellesens kubisme. De ble, ifølge en anmelder i Time Magazine, revet vekk straks de forlot staffeliet. Hun tegnet også scenografi og kostymer til den svenske balletten i Paris, Ballets Suédois, tidlig på 1920-tallet.

Man Ray tok flere ikoniske bilder av Perdriat der hun fremstår som en fe

 den nye frigjorte, androgyne kvinnetypen som utsondret skjødesløs suverenitet. «To be ‘done’ by Man Ray and Berenice Abbott meant that you rated as somebody», konstanterte Sylvia Beach

 Og Perdriat var definitivt en å regne med i Paris’ kulturelle sosietet.

Etter at Perdiat og Hellesen flyttet fra Brâncușis rufsete atelierkompleks på Montparnasse til det langt mer fasjonable Passy midt på 1920-tallet, holdt de salong for venner og bekjente hver søndag. Her møttes kunstnere, forfattere, skuespillere og dansere, men også velstående forretningsfolk og filantroper som baron Robert de Rothschild. Et sofistikert kunstmiljø på tomgang, var Gjessings dom basert på et reisebrev som sto på trykk i 1928. Litt strengt, kanskje, men at det er eim av resignert dekadanse over Morgenbladets rapport fra salong-livet i Paris er det ikke tvil om.

Jeg leste noe om at han etter skilsmissen fra henne likevel bodde sammen med henne og hennes nye ektemann. Han var tilkalt for å være muse og medhjelper da hun

ønsket å ta opp igjen sin egen kunstnerkarriere. Det virker rimelig spesielt?

 Perdriat og mannen fikk som så mange andre strammere økonomi etter at børsene kollapset i 1929 og depresjonen kom sigende inn over Europa. Den nye mannen, Monsieur Falk, kom til at ektefellen burde gjenoppta kunstnerkarrieren for å bidra til husholdningen. Siden Perdriat aldri hadde lært å snekre blindrammer og spenne opp lerreter, kort sagt utføre malerkunstens kjedelige praktikaliteter, inngikk de en avtale om at Hellesen skulle flytte inn som en slags assistent på Perdriats store landeiendom i Vest-Frankrike. Det var en ordning alle tre tjente på, ikke minst Hellesen, som kunne bo i Falks leilighet når han var i Paris. Hellesen og Perdriat skal ha hatt et åpent ekteskap mens de var gift, så arrangementet utløste neppe de helt store sjalusidramaene.

Selv med alle de historiske og fasjonable forbindelsene i Hellesens liv og virke, er forskningen og historieskrivingen om ham preget av mange store hull, manglende dateringer og antakelser. Mye museumsarbeid handler altså ikke bare om å benytte sine fagkunnskaper, men av detektivarbeid og kvalifisert gjetning og mer eller mindre vidløftige teorier?

— Med den eldre kunsten følger en del detektivarbeid, ja. Samtidig blir man nok blir ekstra forsiktig med å lansere vidløftige teorier når kildematerialet er såpass spinkelt som det er her.

At Hellesen sjelden daterte og signerte arbeidene sine, og heller ikke ga dem titler bortsett fra det generiske ordet 

 (maleri), gjør det vanskelig å etablere en sikker verkskronologi. Vissheten om at mange verk har gått tapt, eller i det minste ikke har latt seg oppdrive, gjør ikke saken mindre komplisert. Som kunsthistorikeren Matthew Drutt skriver, føles forsøkene på få oversikt over Hellesens kunstnerskap som bevege seg i en labyrint.

Å jobbe med dette kunstnerskapet har også vært en påminnelse om det gigantiske informasjonstapet som oppstår når en kunstner som aldri får noe omfattende gjennombrudd dør, og alle som kjente vedkommende også er forsvunnet.

Jeg observerte deg en gang ved en tilfeldighet da jeg var museumsgjest. Du sto foran et av Hellesen-bildene i museets eie og studerte det intenst, og forklarte at du etter mange

år hadde oppdaget kvinnelige former i et bilde du ellers hadde ment var non-figurativt. Gjør du ofte slike oppdagelser?

— Dette er en litt pinlig historie. Første bud for en kunsthistoriker er jo å identifisere motivet 

 man begynner å analyser og kontekstualiserer verket. Antagelig ble jeg så fiksert på den stramme «arkitekturen» av horisontale og vertikale felt – denne antydning til et modernistisk rutenett – at jeg ikke klarte å se den nakne, erotiserte kvinnekroppen rett foran meg. Etter hvert oppdaget jeg at flere av Hellesens bilder undersøker grensene mellom det figurative og det non-figurative ved å legge inn halvskjulte motiver .

Hellesen utformet den fantastiske blåfarven på trikkene i hovedstaden. Hvordan fikk han et så celebert oppdrag, og klarer du å

— De fleste celebre oppdragene Hellesen fikk kom fra hans venn og økonomiske støttespiller, Eivind Eckbo. Da Eckbo kjøpte en av Oslos to trikkelinjer fikk Hellesen i oppdrag å fargesette den. Resultat ble «blåtrikken», som i mange år var turkisblå og gulhvit, malt i det som har blitt kalt Oslo-blått og Oslo-gult.

Jeg er fascinert av hans søster Sylvia Salvesen, som han hadde et tett forhold til. Hun var venninne av Dronning Maud, startet hovedstadens første fashion-butikk, var motstandskvinne under krigen og så videre. Litt av en dame!

— Den fascinasjonen deler jeg! Sylvia, som først var gift med John Halvor Schou, som hadde arvet Hjula Væverier, åpnet motehuset Sylvian som i stor grad blitt oversett i norsk motehistorie, i 1921. Sylvian solgte parisisk couture og eget design, og engasjerte bla. broren Thorvald til å tegne mønstre. Sylvian var det eneste motehuset som skapte plagg for Dronning Maud, og vennskapet mellom dem var tett. De siste fotografiene tatt av Maud utenfor Appleton i 1938 ble knipset av Sylvia. Etter krigsutbruddet våren 1940, ble Sylvia med i motstandsgruppen KB (Kongens budbringere) som hjalp flyktninger til Sverige. Hun ble arrestert, og sendt til Grini og senere til konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Etter krigen engasjerte hun seg i krigssaken, og bygget bla. hjemmet Solhøgda for kvinner som hadde sittet i tysk fangenskap. Antagelig var hun også kong Haakons nærmeste venn etter at Maud gikk bort. Mens hun satt på Grini broderte hun Haakons monogram, et høyst risikabelt «motstandsarbeid». Monogrammer ble senere sydd inn i fóret på kongens pels.

med motedesign, hun lagde klær basert på

hans mønstre. Var dette på noen måte unikt, eller var det mange slike koblinger i kunst og moteverdenen på

— Hellesen var, som mange andre kunstnere, opptatt av at kubismen kunne bidra til en estetisering av hverdagen. Ikke minst mente han at ved å designe klær, møbler, tapeter og tekstiler, ville man gradvis skape større aksept for den kubistiske kunsten. Som han sier i et intervju: «en ung Bourgeoisi-Dame, som maaske vilde korse sig over et kubistisk Maleri, slet ikke nærer nogen Betaenkelighed ved at bære en Silkekjole med et kubistisk Mønster, ja maaske endog finder det smukt!»

Flere billedkunstnere i Paris jobbet med couture. Mest kjent er nok Sonia Delaunays Simultanbutikk med klesdesign for blant annet filmstjernen Gloria Swanson. En annen interessant skikkelse fra Hellesens omgangskrets er maleren Amédée Ozenfant som jobbet for motehuset Jove. Senere, det vil si midt på 30-tallet, begynte Salvador Dalí sitt berømte samarbeid med motehuset Schiaparelli.

har vært de tre viktigste ordene i internasjonalt museumsliv de siste

årene. Det finnes også mange glemte mannlige kunstnere. Har du noen kjepphester selv, med norske kunstnerskap som du håper blir tatt solid frem i lyset igjen?

— Det er flere kunstnerskap – både mannlige og kvinnelige – jeg gjerne skulle ha tørket støv av med et kuratorisk pusseskinn. Både for at flere skal oppdage dem, men også for å få glimt inn i de historiske virkelighetene disse verkene springer ut av. Virkeligheter som kan tilby alternative perspektiver til den smale, ensporede samtiden vi er født inn i. Hvis jeg har en urkjepphest, så er det kanskje denne.

«En uforbederlig kubist» om den norske kunstneren Thorvald Hellesen (1888 - 1937)

«Farveorgier, som er slængt hen i væggene»

Det norske forlaget No Comprendo Press er en stødig leverandør av utgivelser som oser av kvalitet og noe jeg vil kalle verdighet i den norske bokheimen. Ikke bare fordi historiene og tegningene i utgivelsene deres er interessante, morsomme, fulle av motstand og stort sett godt tenkt. Det er bare noe med auraen av et lite forlag som holder ut gjennom en årrekke i en stadig mindre hyggelig bokbransje, og som tviholder på utgivelser som har deilig trykk og er sydd i ryggen. Kanskje en romantisk holdning der, men hva så, skyt meg.

En udugelig mann

I tillegg til deres stall bestående av noen av landets mest feterte (?) tegneserieskapere, utgir de skjønnlitterære bøker av Victoria Kielland (gjerne flere slike forfatterskap!) og kunstbøker av Vanessa Baird og Mette Hellesnes (nå sist vakre 

Le printemps, l’été, l’automne, l’hiver,

 en billedbok for voksne om diverse hunder hun har hatt).

Forlaget er også flinke på oversatte tegneserier, og et prakteksemplar av sorten foreligger nå i Yoshiharu Tsuges 

Den ble opprinnelig utgitt som hefter i årene 1985-86, og tilhører den «voksne» manga-tradisjonen som kalles gekiga.

Boken følger japansk leseretning, og leser dermed bakfra, fra høyre mot venstre. Men det slår meg at man like gjerne kunne lest den baklengs, for det er liten positiv progresjon å spore i livet til bokas protagonist. Hans møter med verdens utvikling og den kapitalistiske verdens fremvekst, og kravene han setter til seg selv og føler han ikke oppfyller for sin stadig kaldere kone, er preget av håpløshet. Men han er standhaftig, og nekter å gi seg. Han prøver for eksempel å kombinere jakten etter verdifulle steiner i elva med å ta med sin lille familie på en utflukt som overstiger de fleste forestillinger om begrepet «fattigfornemt»

Han forsøker seg som ikke fullt så celebre yrkesveier som stein-selger og reparatør av gamle kameraer, men den nye verden er ikke bygget for ham. Vi møter også andre fascinerende skikkelser som fuglefangere, bokselgere og haiku-poeter som alle er fanget av fortiden og ute av stand til å operere i den nye verden, og som forfaller som kompost i møte med den.

Det er fortalt med få ord og i et meget effektivt dirrende sort/hvitt billedspråk, det er vanskelig å komme unna ordet poetisk, og oppi all elendigheten kommer igjen dette ordet verdighet opp i pannebrasken. Kona er skuffet over livet og hater ham nok, men det er svært nydelig å observere den betydelig omsorgen hans lille barn føler for ham. Man leser ofte bøker for å havne et annet sted, og 

er nettopp en slik dør inn til en ganske annerledes, men likefullt håndgripelig eksistens, som man blir berørt av å gå inn gjennom.

Utvalgt

Usedvanlig gripende japansk tegneserieroman

Livet er en liten dings

OM STIL er en podkast og nyhetsbrev om mote og stil, visuell kultur, kunst og industri.

Det handler, naturlig nok, om stil - eller i bredere og smalere forstand om alt som favner nettopp stil. Mote, men også design, form og smak. Mote er et enormt felt, internasjonalt en av verdens største industrier - og noe som angår oss alle, hver eneste dag. Jeg skal prøve å trekke linjer mellom dagens uttrykk og historiske fenomen, snakke med eksperter og gå i dybden av overflaten.

OM STIL springer ut fra et ønske om å skape et rom for tanker og betraktninger om og 

 feltet - på egne premisser. For nettopp 

, som er ekstra interessert. Det vil følge både det jeg publiserer på Tidens Ånd, og det som er aktuelt i podkasten OM STIL som kommer med jevne mellomrom. Vi vil dekke det som skjer her og nå, men også alt det spennende som ligger bak tidsånden og andre fenomen som interesserer oss. I tillegg vil jeg snakke med folk, rett og slett, og vise frem mangfoldet i moteinteresserte og -affilierte mennesker. For klær har vi alle til felles.

Norge har produsert mange veldig bra motefotografer, spennende designere, internasjonalt anerkjente moteforskere, skribenter, modellagenter, redaktører, arkivarer, fashionistaer og bare veldig interesserte mennesker. Men hvem er de, alle sammen?

Jeg har selv jobbet med og i motefeltet i over 20 år, som skribent, journalist, forsker, lærer og foreleser, kreativ leder og modell (puh) og har alltid opplevd feltet og bransjen som dels misforstått. Mote har i Norge (og andre steder) ofte vært synonymt med noe overflatisk, lite interessant, et ungdomsfenomen. Noe vi vokser fra - før vi blir seriøse.

Det er ikke sånn det er, sett fra innsiden. Tvert imot er motefeltet fullt av spennende folk og historier, komplekse kulturuttrykk, globale nettverk og lange karrierer, kryssende industrier, mangfold, medier i utvikling, særegne fenomen og seriøse kunstnerskap. Mange mennesker i mange ulike felt har jobbet med mote, og enda flere er oppriktig glad i mote - uten at det handler om hverken trender eller shopping. Jeg har ikke ord på hvor ofte jeg møter folk med en levende interesse for mote, klær og stil som befinner seg langt utenfor den definerte ‘målgruppa’. Er du en av dem, vet du det selv. Dette nyhetsbrevet er for deg!

I aller første episode snakker jeg med artist Nils Bech om hans forhold til stil - både på scenen og i eget liv. Nils er en av landets stiligste menn, synes jeg - helt subjektivt - vi er nemlig også bestevenner privat og deler det meste. Så det føltes ekstra hyggelig å starte der, litt nært og på trygg grunn.

Vi snakker om hvorfor han idag liker å kle seg ‘ned’ på scenen, hvordan du bør bygge en garderobe for midtlivet og den eventuelle krisa, og hvordan fake en comme des garcons-garderobe på budsjett. Ikke minst forteller han om hva han tenker når han jobber med mote og klær, noe du kan se tydelig i videoene han snakker om.

 - som han nevner i episoden - er egentlig en helt fantastisk, litt underspilt låt av Nils. Videoen med storhetene Gisken Armand og Petronella Barker i hakkande fri utfoldelse er herlig teater-camp, nydelig skutt av filmfotograf Cecilie Semec.

Skutt av Benjamin Huseby på nachspiel på WhiteLights studios på Tøyen er dette et sjeldent innblikk i ting som foregår en sommernatt ved fjorden.

Smertefullt vakker låt, skutt på Henie Onstad Kunstsenter. Benjamin Huseby, mote- og kunstfotograf, nå kreativ leder og klesdesigner for både GmbH og italienske Trussardi har regi, igjen skutt av Cecilie Semec. Hovedperson i videoen er personligheten James Jeanette, en legende i Londons uteliv og nå vokalist i bandet Wild Daughter.

Jeg er også glad for å meddele at jeg tar over fra Ida Wammer som ansvarlig redaktør i Tidens Ånd. Jeg begynner i jobben i midten av mai, og kommer til å kombinere den med å dekke stil-stoffet på siden. Jeg ser frem til å være med på å utvikle oss videre, og gleder meg til fortsettelsen.

Alle artikler