Bergenske Nelly Moar er en man bør rette ørene mot, dersom man er interessert i hva som foregår i norsk R&B med raske drill-hihats og dyp dub-bass. Hun har gått jazz på Grieg-akademiet, men spiller tilsynelatende like mye brettspill som gamle soul-klassikere.

En av mine absolutt favoritter. Sarah Vaughan har et så enormt særpreg, kombinert med latterlig god timing, frasering og feeling. Improvisasjonene hennes høres så lette og frie ut, når de egentlig er svært avanserte. Måten hun treffer hver eneste tone, uavhengig av modulasjoner og endringer i takter.

, har jeg i likhet med resten av verden forelsket meg i Jennifer Coolidge. Hun er alt jeg drømmer om å være i livet. Jeg elsker alt ved henne, hun er en diva som gir totalt F! Rett og slett en legende. Jeg tenker mye på henne i løpet av en dag, og har et stort crush på henne.

I disse dager er det sjeldent jeg ser en musikkvideo jeg synes er skikkelig fet, men Greentea Peng får det til hver gang. Spesielt musikkvideoen til låten

 suger meg inn i verdenen hennes. Elsker alt fra fargene og settingene, til antrekkene hennes. 

Brettspillet Catan gjør livet mitt bedre. Når ingen vil spille med meg, så spiller jeg online under brukernavnet Fudgyy.

KAYTRANADA er en ekstremt dyktig produsent som har klart å skape et gjenkjennelig image og artistpersona. Så klart er det ikke alle produsenter som vil dette, men synes ikke det burde være en selvfølge at produsenter skal leve i artistens skygge. Produsentene som jeg jobber mest med er også mine nærmeste venner: Sjur Folgerø og Kim-Andreas Castillo Oen. De er de dyktigste, mest hardtarbeidende menneskene jeg kjenner. SJUR FOLGERØ, KIM-ANDREAS CASTILLO OEN, HUSK DET

«You don’t have to call, it’s okay girl. Cause imma be your ride tonight». For en vokalist, og for en attitude. Arrangeringene og musikerne han har med, chefs kiss*. Jeg elsker også når en mann tør å vise at han føler seg selv, ja, rett og slett tør å deige seg. Ikke bare vrir om capsen og biter seg i underleppen, for å så forvente at alle skal dåne.

Smakssak

– Sarah Vaughan har et så enormt særpreg, kombinert med latterlig god timing, frasering og feeling.

Smakssak: Nelly Moar 

Swingin' easy, Jennifer Coolidge, brettspillet Catan, Usher sin tiny desk ++

Et mørkt, tungt sminket blikk. Lange lemmer, utstuderte antrekk. Ved første øyekast ligner det andre moteserier, arketyper i populærkulturen: en 

-pastisj, som Kate Moss med en rullet pundseddel. Men bildene av modellen er morfet med noe annet, noe klinisk: portretter av anonyme profesjonelle, eller profesjonelt anonyme, ansatte på Paracelsus i Sveits, verdens dyreste rehabiliteringssenter.

Bildene er en del av verkserien «Meg at Paracelsus» som vises ved galleriet VI, VII i Oslo frem til 5. mars. Bak står den amerikanske fotografen og kunstneren Rob Kulisek. 

– Hvordan ser rehabilitering ut når det snakker til en ultraelite, som et middel for å bekrefte ekstrem rikdom?, spør han.

Paracelsus, rehabiliteringsstedet for de 0,01%, avslører ikke lokasjonen sin med annet enn at det ligger «et steinkast fra Carl Jungs hus», og trigget Kulisek i sin alternative og kliniske tilnærming. Jungs’ lære er bærebjelken i AA: en mer spirituell tilnærming til ekstase og rus. Kulisek selv tidligere pre-med student, og hadde et ungdomstalent for kjemi. Det kliniske blikket synes i verkene hans. 

Objektet og subjektet i serien, Meg Yates aka «MegSuperstarPrincess», kunne også vært en jungiansk arketype. En artikkel i New York Magazine beskriver henne som en Edie Sedgwick av i dag, Cat Marnell er en annen mørkøyd skribent som renner en i hu. Velartikulerte partyjenter som blander en fascinasjon for stil, substanser og selvrefleksiv skriverier.

– Meg er en jente jeg kjente fra New York, hun jobbet som assistent for flere stylister og var veldig spesiell, forteller han.

– Hun kom på sett og så ut som hun kom rett fra fest, i fantastiske antrekk og med de store vaskebjørn-øynene sine. Jeg ville egentlig skyte henne på Paracelsus, men på grunn av covid og hemmelighold gikk ikke det, og jeg bestemte meg for å sende henne et kamera så hun kunne ta bilder av seg selv. Jeg ga henne en brief, pakk og style deg som om du skal sjekke inn på på rehab der, og hun valgte 12 looks. Så jobbet vi over zoom med poseringer og setting, før hun tok bildene selv. Jeg følte de trengte noe mer, og selv om jeg ikke hadde tilgang til fasilitetene, fantes det disse utrolige bildene av de ansatte på hjemmesiden deres, som Meg ble satt sammen med. Og sånn oppsto verket.

Yates begynte selv å ta bilder med kameraet Kulisek sendte henne, lagde en blogg og en Instagram-konto.

– Og nå har hun en liten kult-following. Hun er super-intelligent og det er virkelig ingen som gjør det med samme edge som henne, sier han.

– Men det skal også sies at Meg faktisk dro på rehab rett etter bildene er tatt.

Opprinnelig var utstillingen en del av prosjektet «The Opioid Crisis Lookbook», et magasin og utstillingsprosjekt av kuratorene Pierre-Alexandre Mateos and Charles Teyssou. Kuliseks verkserie er et tidsbilde, men også del av en personlig historie.

– Faren min var heroinavhengig og moren min var i AA da jeg var liten. Mye av barndommen min ble tilbragt på lekerom på Anonyme Alkoholikere, forteller kunstneren. 

– Så jeg var egentlig veldig nervøs for dette prosjektet og for hvordan moren min, som nå er blitt kristen, skulle oppfatte det. En slags glorifisering av noe som har vært veldig tungt i hennes liv og vår familie. Men hun tok det veldig pent, og mente det var en velsignelse at jeg kunne bruke noe tungt og gjøre det til noe vakkert. Og jeg var egentlig forfulgt av denne triste historien, denne utrolig mørke businessen som er rehabilitering i USA og som snakker om en spesifikk isolert amerikansk kultur.

, motebransjens glorifisering av den hengslete, livstrøtte, avhengige looken, personifisert av Kate Moss og fotografkjæresten Mario Sorrenti på 90-tallet. Motefotografiet og dens auteurer fikk skylden for å fremme forkrøplede idealer gjennom flere generasjoner, og kanskje var det noe i det. Likevel kan en trygt fastslå at alternativet er verre:

– Demoniseringen av drugs er ofte det som drar noen enda lenger inn i det, sier Kulisek.

Bildene til Kulisek har ofte en cinematisk kvalitet. De beveger seg med noe abstrakt, er ofte fysiske, dramatiske og vakre. Det er noe som ulmer. Han jobber kritisk, men fra innsiden. Mote er et format, det sosiale et materiale.

– Jeg elsker de polare motsetningene i hastighet og tid som begge har i seg - mote er en blitz, avgjørelser tas momentant i kaotiske øyeblikk. Det er et sted hvor mange inntrykk og mye mening kan observeres og dekodes. Og mote ser skjønnhet overalt, det er litt sånn ville vesten. Alt går.

–Det er kanskje fritt, men er det også hemmende på noe vis? 

– Å være kunstner kan kanskje virke som et enklere liv. Mote er veldig vanskelig. Du må delta i denne super-kompliserte maskinen, som ikke er lett å henge med på. Det krever mye, mye utholdenhet, for å klare å arbeide i denne sonen - det er krevende, bitende hardt arbeid. For å jobbe i mote må du virkelig dedikere deg og spille spillet. Det er nesten helseskadelig i seg selv, en egen form for avhengighet.

Meg at Paracelsus

Kunst

Rob Kulisek: – Hvordan ser rehabilitering ut når det snakker til en ultraelite?

Ordet på gaten under fjorårets Cannes-festival var angivelig at skotske Charlotte Wells’ 

 var for stor for kritikeruken, og heller burde vært med i hovedkonkurransen. Hvem vet, hadde det ikke vært for at den er en debutfilm hadde den kanskje vunnet hovedprisen. Den selvbiografiske fortellingen om en far, Calum (Paul Mescal), og en datter, Sophie (Frankie Corio) på sydenferie, har i alle fall fått merkbart mer entusiastisk mottakelse enn det oppblåste nybegynnerkurset i kapitalisme som var 

«Memory is a slippery thing», skriver Wells i et åpent brev på A24s nettsider. «Details are hazy, fickle. The more you strain, the less you see. A memory of a memory endlessly corrupting itself». Slik føles også 

, som en hallusinasjon av noe som en gang har vært virkelig, men som like fullt representerer noe sant. Det er en fintfølende film om hvordan minner ikke simpelthen arkiveres, forblir statiske og hentes frem igjen når man vil huske noe, men lever sammen med oss, parallelt med nåtiden.

Wells har forstått at en slik film krever at hun er personlig. Kimen for prosjektet var to feriebilder fra hennes eget liv, der hun og faren hennes sitter og smiler med hver sin paraplydrink. Selv om Wells ikke setter underbevisstheten sin på utstilling slik Tarkovsky gjør i 

, er situasjonene, gjenstandene og interaksjonene så spesifikke at filmen raskt oppnår en autoritet. Vi tror på at det er slik hun husker, og at det hun husker er sant. Noe av informasjonen kommer kanskje fra Wells’ eget hjemmevideokamera (hun er i alle fall oppmerksom på hvor potent oppstartslyden på kameraet er som madeleinekake for dem som har vokst opp rundt årtusenskiftet). Men kameraet husker annerledes enn mennesker. Det fanger bare det vi velger at det skal fange.

Derfor må Sophie søke sannheten om faren et annet sted enn i bildene, til tross for at de, i motsetning til minnene, er detaljrike og presise. Det levende minnet finnes i mørket utenfor tid og rom, og må snubles over for å komme til syne.

Kritikk

«Aftersun» har fått merkbart mer entusiastisk mottakelse enn det oppblåste nybegynnerkurset i kapitalisme som var «Triangle of Sadness». Foto: A24 

ANMELDELSE: Aftersun er en fintfølende film om hvordan minner ikke simpelthen arkiveres, forblir statiske og hentes frem igjen når man vil huske noe, men lever sammen med oss, parallelt med nåtiden.

Charlotte Wells' madeleinekake

I går var det fastelavn. Det tenkte man kanskje forrige søndag også, og søndagen før der igjen, ettersom det har bugnet av fastelavnsboller og svenskenes variant 

 både i fysisk format og i feed i hele februar. Men ja, det var altså 

Blant annet skal Christian Krohgs maleri 

(1893) henges opp igjen på Nasjonalmuseet. Det var forvist til kjelleren fordi det var «kolonialistisk», sa samlingsdirektør Stina Högkvist 

 – og reaksjonene? De kom. Hvis noen var i tvil om museene er en ideologisk kampplass! 

Nå har Högkvist beklaget formuleringen, og i dag skrev Nasjonalmuseet i en 

 at: «Det har aldri handlet om kansellering eller ideologiske motiver. Den slags holder ikke Nasjonalmuseet på med. Å lage en samlingspresentasjon av en samling på over 400.000 gjenstander handler om valg.»

Nå har de valgt å henge maleriet opp igjen. Fra og med tirsdag kan man se det, i første etasje bak Vestibylen ved inngangen til utstillingene. Hedersplassen. 

Bli Tidens ånd-abonnent

I disse dager går Ludvig Holbergs komedie 

 (1723) på Nationaltheatret, regissert av danske Christian Lollike. Stykket tar opp i seg det typiske karneval- og fastelavnsmotivet «konge-for-en-dag», og bolling. Okei, 

Første akt åpner med en /akt/: Nille (Trine Wiggen med fatsuit!) ligger med en annen, mens mannen Jeppe (Eindride Eidsvold) ligger forfyllet i en sofa. Og så tar det ikke lang tid før det som så ofte inntreffer i Nationaltheatret inntreffer. Man kan kanskje kalle det «Nationaltheatrets kompleks».

Det er ikke utenkelig at det på en eller annen måte er forbundet med Nationaltheatrets indre gemakker. Det er som om lysekroner, gull og generell overådådighet legger opp til å introdusere et fremmedelement, noe som kan bryte med det bestående, ryste.

 intet unntak. Det kan selvsagt dreie seg om et forsøk på å bygge bro mellom et gammelt stykke og et moderne publikum, som i seg selv et prisverdig tiltak, men som ender opp med å kollapse når man sitter igjen med følelsen av å 

ha blitt snakket til som et moderne publikum

 (med utstrakt bruk av fyllord som er betegnende for måten vi snakker på i dag, og voguing, for eksempel).

Noe annet som er påtakelig, i tillegg til technoen: Det virker alltid som at Nationaltheatret har krympet i maskinen. Alt er mer kompakt enn man hadde forestilt seg. Som en gjennomsnittlig dimensjonert voksenperson sitter man og er bevisst på at man har 

. Ideelt sett burde man glemme, eller i hvert fall ikke tenke stort over, at man har en kropp mens man har en kulturopplevelse. 

 at de utreder muligheten for at Nationatheatret kan flytte inn i Nasjonalgalleribygningen på Tullinløkka. I mellomtiden:

Tina & Bettina er tilbake. For de som ikke skjønner hva dette dreier seg om (det gjør heller ikke vi, på et grunnleggende, åndelig nivå): Tina og Bettina er to karakterer skapt av Odd-Magnus Williamson og Henrik Thodesen, som et innslag i et humorprogram som het 

Det var en lavpannet fjortis-parodi, som ble såpass populært at det endte opp som alt av en viss popularitet ofte gjør: nappet ut av sitt opprinnelige format, uthulet og tilgjengeliggjort for en bredere masse, i dette tilfellet for kinopublikum (som allerede på dette tidspunktet, i 2012, føltes utdatert og ferdig). Men nå, i det herrens 2023: en oppfølger. 

Tina & Bettina var i utgangspunktet underholdning for voksne, en slags live-action 

 rettet mot foreldre med tenåringsbarn de ikke helt forstod seg på. Det er vanskelig å se for seg hvordan en ny generasjon foreldre kan se noe av verken Tina eller Bettina i sin dabbende, Minecraft-reagerende hyperpop-tenåring. Men så er det heller ikke på grunn av de voksne at duoen det siste året har trendet på Tiktok heller. Gjør de scrollende fjortisene narr av dem? Er det nostalgi for en tid de ikke selv var vitne til? Eller er det den umettelige apetitten for skingrende, høyrøstede og hyperaktive karakterer? Williamson og Thodesen ser heller ikke ut til å forstå, da unge konsulenter har vært benyttet under  produksjonen. Premiere 24. februar.

Innblikk i Tidens ånds innboks: «Alexander Fallo har skrevet diktbok med 20 mg ritalin i kroppen»

Mediekonglomerater møter milliardinvesteringer

Hver uke plukker redaksjonen ut sine favoritter 

innenfor alt som på en eller annen måte kan sies å være kultur

How The Last Jedi Killed Star Wars And Why That's A Good Thing - 


Noen tekster forteller deg noe nytt, andre beskriver noe du allerede visste, men mye bedre enn du selv hadde klart. 

-essayet er av siste sort. Den mystiske skribenten Coldhealing er mest kjent for sitt internett-antropologiske arbeid, der han tråler Tiktok etter merkelig oppførsel for å dele videre på Twitter (i en 

 om «hyperoppriktighet» forklarer han hvordan feeden gir oss et insentiv til å opptre i en slags superposisjon mellom ironi og oppriktighet. Anbefales også!). I tillegg er han åpenbart lidenskapelig opptatt av Star Wars: Med 16 000 ord forsøker han å legge ballen død i samtalen om 

. Filmen fikk egenhendig Disney til å skrote planene om en ny kinotrilogi, og i konkurransen om å være det mest forhatte Star Wars-produktet gjennom tidene, har 

 i alle fall en pallplass. Det til tross for dens fremskrittsambisjoner, frihetsfølelse og elegante metagrep. Coldhealing loser oss gjennom hele historien i et forsøk på å forstå psykologien når mediekonglomerater møter milliardinvesteringer møter superfans som nekter å vokse opp.

Emma Steinbakken, «Brothers in Arms» og døde kropper. Dette ble slått sammen i NRKs markering av at krigen mellom Ukraina og Russland har pågått i et år.

Mark Knopfler skrev låta parallelt med hjemlandets pågående falklandskrig, men brukte bildemateriale fra første verdenskrig i musikkvideoen fra 1985. Teksten forteller oss at «We’re fools to make war», og opererer på et abstrakt plan for å favne bredt: poesien er symbolsk, ingen spesifikk krig nevnes og bildematerialet brukt i musikkvideoen skjuler seg bak et lag med blyant-effekter.

Så hva skjer når NRK er helt eksplisitte med de visuelle referansene? Hvorfor føles det så feil når Emma Steinbakken fremfører den samme låta, kryssklippet med døde kropper fra Bucha, artilleri som fyres av og blodige mennesker som blir hjulpet ut av bombede bygninger? Fremførelsen makter ganske enkelt ikke å gi bildene oppmerksomheten de forlanger. Samtidig som ideen er uinspirert og preget av latskap, fremføres teksten av en sanger som ikke virker til stede i situasjonen, og med en gitarist som ser ut til å spille mest for sin egen del.

Målet for sendingen var nok å vekke til live empati og solidaritet blant tv-tittere, men endte i stedet for opp som et ekko fra liberalismens glansdager, da man trodde et par rockekonserter kunne gjøre en reell forskjell i sult- og sykdomspregede utviklingsland.

Hvordan ser rehabilitering ut når det snakker til en ultraelite?, spør kunstner og fotograf Rob Kulisek. Fram til 5. mars vises utstillingen hans «Meg at Paracelsus» på galleriet VI, VII i Oslo. Les intervju med Kulisek 

Etter å ha lest et visst antall pressemails, kan man nesten begynne å innbille seg at de utgjør et slags tverrsnitt av virkeligheten, og så ... blir man gal. 

Her forleden ramlet følgende inn i redaksjonsinnboksen: 

«Apollo fortsetter å oppfordre nordmenn til å tre ut av komfortsonen og 

og lanserer nå sin egen twist på blåturer. Er du modig nok innebærer det at du bestiller en pakkereise, men lar skjebnen bestemme hvor i verden du ender opp. Hellas, Kroatia, Spania eller et annet sted.»

«Eller et annet sted». Noe sier oss at det ikke er i Karibien. Men kanskje er det rett og slett uvesentlig hvor man ender opp? Selve ferien er tiden man bruker på å 

seg alle de potensielle reisemålene. Og så er det jo ikke akkurat feil å sjekke inn på et ydmykt 3-stjerners hotell på solkysten på tampen av ferien heller. 

 er underveis, Bafta-prisene var like forutsigbare som alltid, Missy Elliott etterlyser mer respekt for de kvinnelige rap-pionerene (i en Doritos-reklame, men likevel), alt på Netflix ser likt ut (

) og EU har lagt fram en ny lov om kunstig intelligens som beskrives som «

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #29: Nationaltheatrets kompleks, et comeback mange ba om, et comeback ingen ba om, ritalin-poesi, maskorama-effekten

I desember fikk de 86 kunstnerne med atelier på Ila beskjed om å flytte på seg innen seks måneder. Det ikoniske gule bygget på Alexander Kiellands plass skal brukes til å huse ukrainske flyktninger fra og med juni – om det viser seg at bygget er egnet.

I slutten av 2023 må også de rundt 60 kunstnerne i Myntgata finne seg nye arbeidssteder.

I forrige uke startet kunstnerorganisasjonen Billedkunstnerne i Oslo (BO) et opprop for å bevare atelierene, som fikk over 600 underskrifter på noen timer.

«Vi vil alle støtte de som kommer til Norge fra et krigsherjet Ukraina. Det vi ikke er med på er at krigssituasjonen i Europa skal brukes som en unnskyldning for å frata kunstnere sine arbeidsplasser», stod det i oppropet.

På byrådsmøtet som fant sted onsdag ettermiddag, brakte Mehmet Kaan Inan (H) temaet på bordet. Ansvarlig byråd Omar Samy Gamal (Sv) svarte at han forstod kunstnernes frustrasjon og at de jobber med å finne alternativer. 

Inan er «svært kritisk» til byrådens svar, skriver han i en SMS til Tidens ånd. 

– Kunstnerne trenger forutsigbarhet, og det er utrolig kritikkverdig at byråden setter dyktige kunstnere opp mot ukrainske flyktninger. Gamal må fikse et alternativ så fort som overhodet mulig, ellers må vi instruere ham gjennom bystyret.

– Det er ganske spesielt at Høyre nå rett før kommunevalget begynner å engasjere seg i atelierer, svarer Omar Samy Gamal på SMS, og fortsetter: 

– Jeg jobber kontinuerlig med å skaffe flere atelierer, i motsetning til hva Høyre har gjort. Samtidig mener jeg det er viktig at kommunen tar sitt ansvar for å bosette flyktninger. Hvis Høyre er uenige, får de hvertfall være ærlige på det. 

På fredag, etter at oppropet fra BO var sendt inn til bystyret, dro bystyrerepresentant Viktor Rakov Gjengaar (Mdg) og leder for Kultur- og utdaninngsutvalget i Oslo bystyre, Eivor Evenrud (Ap), til Ila hybelhus.

Gjengaar var med på å forhandle kulturdelen av byrådsplattformen. Han mener at det som nå skjer, er i strid med byrådets egne løfter.

I byrådsplattformen for 2019-2023, forplikter det sittende byrådet seg til å «Legge til rette for flere subsidierte atelierer for kunstnere blant annet ved å forlenge Ila Hybelhus som produksjonslokale frem til fremtidig bruk er avklart.»

– Jeg ble overraska og opprørt da jeg hørte at kunstnerne nå kun har fått tilbud om kontrakt frem til sommeren. Ut fra kommunikasjonen kunstnerne har fått, skal Oslobygg vurdere byggets egnethet til å bosette flyktninger. Jeg håper man konkluderer med at det er uegnet, gitt dagens standard og byggets vernestatus.

– Men bygget fungerte i perioden 2016-2018 som asylmottak. Hva gjør det uegnet nå?

– Den gangen var det et asylmottak. Nå er det snakk om bosetting av flyktninger, svarer Gjengaar.

Eivor Evenrud har ikke besvart Tidens ånds gjentatte henvendelser. 

BO-styreleder Kjølaas mener bygget lite egnet til permanente boliger. Han har selv atelier på Ila.

– Det er ikke handicap-tilgang her, og stort etterslep på vedlikehold. Tenk hvor kjipt det er å gi dette til ukrainske flyktninger som har vært i krig i et år.

Kjølaas mener bygget ikke var egnet forrige gang det ble brukt til å huse flyktninger heller:

– Før 2015 huset bygget tunge rusmisbrukere og det ble kalt helvetes forgård. Det var krigen i Syria som gjorde at det ble brukt som mottak i en kort periode, men allerede da var det i for dårlig stand, og forbedringer er ikke gjort siden, sier han.

– Symptomatisk for hvordan kommunen behandler kunstnere

– Jeg skulle ønske det ikke var nødvendig

Byråd for Kultur, idrett og frivillighet Omar Samy Gamal (Sv) vil ikke kommentere Gjengaars kommentar direkte, men skriver i en e-post at han skulle ønske det ikke var nødvendig å kaste ut kunstnerne.

– Det har fungert bra på Ila, og Oslo har behov for flere atelierer. Men krigen i Ukraina har skapt en ekstraordinær situasjon, og vi skal ta imot 2000 flyktninger på svært kort tid. Kommunen har få bygg som kan egne seg til flyktningboliger, eller kan settes i stand til dette på kort tid. Ila er ett av disse byggene. Leietakerne av atelierene er derfor nettopp blitt varslet om at vi undersøker om bygget kan brukes til flyktningboliger, skriver Gamal.

Gamal påpeker at antallet atelierer har økt med 40% siden dagens byråd tok over. 

– Likevel er det fremdeles ikke nok, så vi jobber for fullt med å finne lokaler som kan brukes, enten permanent eller midlertidig. Dette arbeidet blir ekstra viktig hvis Ila må brukes til flyktningboliger, skriver Gamal.

– Men kunstnerne må altså ut – selv om det ikke er avklart om bygget er egnet?

– Nei, det innebærer det ikke. Kunstnernes kontrakter har opsjon på 6 mnd forlengelse, dvs. ut året. Vi har varslet at vi skal avklare dette og gi beskjed raskest mulig denne våren om hvorvidt opsjonen utløses eller ikke. 

– Prinsipielt mener jeg vi må klare å bosette flyktninger uten å kaste ut kunstnere.

86 kunstnere har fått om at leiekontraktene deres utløper til sommeren, fordi bygget de leier i kanskje skal huse flyktinger. Både kunstnere og politikere reagerer.


– I strid med byrådets egen plattform

– Det er mange måter kunstnere kommer inn i arbeidet sitt på, men felles for dem alle er at du trenger et sted å arbeide ut i fra, sier kunstner Marthe Ramm Fortun.

De siste årene har det stedet vært Ila pensjonat for mange av Oslos kunstnere. Det nybarokke, men kanskje først og fremst gule, huset er et ikonisk bygg i Oslos indre skyline. Det ble bygget i 1921 som kommunalt hybelhus, og ble senere hospits for rusmisbrukere, noe det var frem til 2015. Fra 2016 var det et asylmottak for nyankomne flyktninger, men da antallet flyktninger gikk ned ble mottaket i 2018 stengt. Siden 2019 har bygget huset kunstnere.

Nå ønsker byrådet å utrede om bygget kan huse flyktninger fra Ukraina. Men allerede før svaret foreligger, har kunstnerne fått beskjed om at de må ut til sommeren.

Innsiden av bygget er slitt. I trappeoppgangen føles det som en ærverdig, men opppusningsklar skolebygning. Bak anonyme dører holder kunstnerne til.

Bak en av dem finner man Marthe Ramm Fortun. Hun er en av dem som forrige uke skrev under på oppropet om å bevare atelierene på Ila og i Myntgata. Oppropet er nå sendt inn til bystyret og skal behandles.

Fortun flyttet selv inn på Ila så sent som i januar, men har holdt til der lenger enn det, gjennom arbeidet ved galleriet Femtensesse, som også holder til i det gamle pensjonatet. I praksisen sin har Fortun henvendt seg direkte til byen rundt, blant annet ved å ta i bruk reklameflatene på bussholdeplassene i nærheten, samt en performance-serie, som har foregått midt i rundkjøringen og i en fontene på Kiellandsplass. Tanken bak å søke atelier her var å fortsette dette prosjektet.

Fortun mener at prosessen rundt Ila pensjonat er symptomatisk for hvordan kommunen behandler kunstnere.

– Man forvalter rommene som kunstnere kan disponere på en måte som er veldig uforutsigbar, sier Fortun.

Og eksemplifiserer: Før hun i januar fikk tildelt atelier på Ila, holdt hun til på Olaf Ryes plass. Egentlig kunne hun hatt det atelieret i fem år fremover, men det fikk hun vite først etter at hun hadde flyttet ut og takket ja til ny kontrakt på Ila. Hun trekker også fram episoden hvor kulturetaten etterfakturerte for felleskostnader for atelierene i Kirkeristen, hvor en kunstner fikk en regning på godt over 100 000 kroner. Saken er omtalt i blant annet 

– Kanskje er det en forventning i forhold til genetrifiseringsprosessen at kunstnere kommer inn og sanerer områder, lurer Fortun.

– Man skal jobbe i tomme næringslokaler og ha en viss opportunisme. En kunstner skal være grei og takknemlig og kaste seg rundt på en måte.

At kunsterisk praksis ikke skjer uavhengig av sted, synes også å være en glemt faktor, mener Fortun.

– Kunstnere kommer inn i en kort periode i bygd som ikke lenger er egnet til sitt opprinnelige formål, og så skaper kunstnerne kanskje en bærekraftig situasjon for sin arbeidsvirksomhet.

Fortun spør seg om det er en fornuftig bruk av fellesskapets midler å hele tiden røske opp bærekraftige initiativer. 

– En studiopraksis er ikke alltid konvensjonell. Selv et lite rom til å tenke i kan være viktig. Det behøver ikke å være stort og med alle fasiliteter, men at du har forutsigbarhet, at du vet hvor lenge du kan oppholde deg et sted, det er viktig.

, er den norsk-sudanske kunstnerens største noensinne. Han har fylt andreetasjen på Kunstnernes hus med 99 verk. 

Den største er 150 kvadratmeter stort. De minste er bare små figurer (12x3 cm).

Utgangspunktet for utstillingen er prosjekt-serien «The Forbidden Prayers», hvor han gjennom flere år og en rekke utstillinger har behandlet samme sudanske spritiuelle praksiser som tematikk, med utgangspunkt i materialer fra små eksotiserende figurer – se for deg en stereotypisk «afrika-suvenir» i mørkt tre, ibenholt, eller elfenben, som skal forestille et typisk savannedyr, eller en karikert afrikaner med store lepper, mektige panner og lange lemmer.

Umar filer ned, pusser og former egne verk ut av råstoffet som er disse skulpturene. 

– Er dette din måte å rette opp i urett?

– Jeg ser på det som personliggjøring av noe som er blitt laget på en veldig upersonlig måte, sier Umar.

. Antall skulpturer er nemlig ikke tilfeldig.

– Vi sufi-muslimer bruker bønnekjeder for å telle bønner. En bønn for meg kan anta forskjellige former: den kan være lest eller skrevet, eller i mitt tilfelle laget – i form av et objekt. Så dette er et imaginær bønnekjede som starter i et rom og fortsetter gjennom de andre rommene.

Umar ble først oppmerksom på denne typen dekorative skulpturer etter at han kom til Norge i 2008. På grunn av legningen sin måtte han flykte fra Sudan. 

– Jeg så det i Sudan, men det var ikke … Det var ikke til meg. Det betydde ikke noe for meg som sudaner. Det ble laget til turister, sier han.

– De er ikke autentiske materialer. De blir ikke laget for at de skal være i et narrativ som er personlig for den personen som lager det. De blir lagd fordi en vestlig person eller en turist – men de er stort sett fra vesten – synes det er morsomt å kjøpe det. Det er ofte antilope som spiser, en antilope som melker en kalv, det er veldig repetetive motiver. Det føles som om de er masseprodusert, men de er laget for hånd. Håndverkernes kreativitet begrenset.

– Vet du hvor lang tid man bruker på en sånn?

– Nei, det vet jeg ikke. Men jeg bruker lang tid på det. Folk lager disse for hånd. Jeg bruker maskiner. Spesielt ibenholt ødelegger og sløver maskineriet … Det er veldig hardt. Jeg har brukt voltaren og tigerbalsam konstant de siste tre-fire månedene. Det er veldig belastende for kroppen å jobbe med disse materialene.

Materialene Umar jobber med er kontroversielle. Figurene han tar utgangspunkt i kan være laget av ibenholt eller rester fra dyr. Han bruker støttenner fra elefant og vortesvin, til og med et hvalskjelett – for å også gi utstillingen en mer norsk kontekst.

– Jeg er veldig glad i materialene.  Jeg synes det er nesten hellige materialer, sier han. 

– Elefanter er et av mine yndlingsdyr, og de blir jaktet for støttennene sine! Det er helt sykt, liksom. Jeg samler på de 

– Jeg er sterk imot at dyr skal jaktes for at de skal bli en dekorasjon. Eller bare for et testosteron-kick. Det har jeg null respekt for. Og det må slutte, for det har ført til store skader i vårt natursystem i Sudan. Elefantene er nesten utrydda. Nesehorn som var symbolet til Sudan er også nesten utrydda.

Materialene har Umar funnet på bruktmarkeder. Han drar på alle loppemarkedene. Noe har han også skaffet seg gjennom kontakter:

– Jeg samler veldig mye på Miljøstasjonen på Sofienberg. Gutta på stasjonen  kjenner meg godt, og de vet hva jeg er interessert i. Så når de kommer over noe, sparer de på det til meg.

– Jeg leste et intervju med deg i boken som kom i forbindelse med det nye Nasjonalmuseet, og der snakket du om at kunsten ble en stemme for deg, og at du nå har full kontroll over den stemmen. Hva du legger i det?

– Av natur er jeg ikke den mest utadvendte typen. Jeg er blitt stillegjort veldig mye, siden jeg var barn. Kulturen vår, familien min, tillater ikke at du skal uttrykke deg, at du skal kritisere. Du må være en del av gruppen, du skal ikke være et individ.

– Jeg var veldig bestemt som person. Og det passer ikke i en kollektiv kultur. Du skal ikke protestere.

– Og jeg visste også veldig tidlig at jeg var annerledes. At jeg var homofil.

Noe som i Sudan innebærer at man risikerer dødsstraff. Resultatet ble at Umar holdt alt han tenkte for seg selv. 

– Jeg tegnet alt jeg tenkte på. Jeg tenkte alltid at jeg skulle være kunstner. Det var ingen annen vei for meg enn å være kunstner. Ved å jobbe fysisk og kunstnerisk med ting, kan jeg snakke åpent og ordentlig. Og bygge fred i det å snakke om historien som handler om min plass i samfunnet.

– Det koster litt. Du blir utstøtt. Du blir dømt. Men du gjenvinner deg selv. 


Glowing Phalanges

Ukens utstilling

– Ved å jobbe fysisk og kunstnerisk med ting, kan jeg snakke åpent og ordentlig, sier Ahmed Umar. 

Gjør karikerte turistsuvenirer om til personlig kunst

Rapping. Ikke er det synging, ikke er det snakking. Kanskje er det også derfor verken musikkteoretikere eller litteraturvitere har skjenket 

 Flytsoner – Studiar i flow og rap-lyrikk

 (SAP, 2023) er den første i sitt slag her til lands, en bok om «rappens lyrikk», om ordene og måten de blir fremført på i rapmusikk. Til tross for at det er en akademisk orientert fagbok, er den øye- og øreåpnende lesning også for rapfans flest. Med bidrag fra både Norge og Danmark er det den første utgivelsen som går metodisk til verks for å forklare nøyaktig 

 det er som skjer når skandinaviske rappere lager rap på skandinaviske språk. 

Flytsoner - Studiar i flow og rap-lyrikk

Som tittelen antyder: boken er grovt delt i to, mellom 

– Cirka halvparten av artiklene er flow-orienterte, mens den andre halvparten handler om det lyriske – enten direkte innholdsmessig, eller om rim, grenseoppganger mellom rap og 

Sammen med Even Igland Diesen og Bjarne Markussen er Oddekalv en av bokens tre redaktører. Til daglig er han postdoktor ved RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse (IMV) på Universitet i Oslo, og på fritiden er han rapper i Sinsenfist.

Blant temaene boken tar for seg er spørsmålet om hva 

 egentlig er, prosodiske strukturer i norsk rap (altså grovt sett setningsmelodien), om rimet som poetisk element i dansk battle-rap («Rimet som fænomen befinder sig i et krydsfelt mellem mundtlighed og skriftlighed og litteratur og musik (...)», og en analyse av betydningen av rim, assosiasjonsrekker og kreativ språkbruk i den danske rapperen Sivas' raplyrikk. 

Det man snakker om når man snakker om flow 

Verken rim eller ordspill, skriver Jacob Schweppenhäuser i 

avgrenser rappen fra andre kulturelle uttrykk. Det gjør heller ikke «indragelse af en kommerciel, postmoderne virkelighet», eller bruken av autentiske historier fra det levde liv, politiske budskaper eller mysogyni. Det som avgrenser rappingen er hvordan dens rytme fungerer. Som Schweppenhäuser skriver: «Flowet i sin udspændthed mellem musikalsk og sprogligt rytmemønster. Dét er rappens differentia specifica.»

Tilsvarende virker rappens innhold ofte sekundært, skriver han videre. «Flow og stemme synes at bære så godt som hele betydningen».

Men hva er egentlig flow? Ordet flow er gjerne det man bruker når man skal beskrive ulike rapperes egenart. Men ordet er såkalt ullent, ulike personer bruker det på ulike måter, og om ulike ting: En flow kan være en spesifikk rytmisk struktur i et konkret vers, eller det kan være såpass generelt som «80-tallsflow», «eastcoast-flow» eller «westcoast-flow». I våre dager snakker man gjerne om «Migos-flowen».

– Alle vet hva flow er, men … det blir litt svevende når man ber om en forklaring, sier Oddekalv.

– «Flow» blir brukt om mye forskjellig, men jeg velger å definere det slik: Flow er den rytmiske strukturen i ordene og rimene i et stykke rap-musikk, svarer Oddekalv.

Med andre ord er en flow definert ved hvor lydene kommer i forhold til taktslagene i den bakenforliggende beaten. Man kan være frempå, man kan være bakpå, og noen ganger kan man ramle rundt og nesten ikke være på slaget i det hele tatt, før det hele snøres sammen med et deilig konstaterende trykk akkurat på taktslagene. Hvordan en rapper i praksis manøvrerer seg på beaten avhenger av en rekke faktorer som intonasjon, antall stavelser, trykk, og opplevd trykk (f.eks. som følge av rim).

– «Flow» blir også ofte brukt med det jeg kallar «stille suffiks» – altså at «flow» kan være kort for «flow-stil» eller «flow-type». Her er det litt flere nyanser, men en kan gjerne si at en artist eller gruppe eller kyst eller retning har en «flow-stil», det blir altså mer overordnet enn den veldig konkrete rytmisk-struktur-definisjonen. En «flow-type» er en kategori av flows definert utifra noe musikalsk/rytmisk konkret («triol-flow», «stutter rap», «fast flow» etc.), sier Oddekalv.

Selv er Oddekalv uenig med Schweppenhäuser angående hva som helt konkret utgjør flowense bestanddeler. Mens Oddekalv regner rimene som en nødvendig del av flowen, noe han redegjør for i introduksjonskappitelet, gjør Scweppenhäuser, ikke det. Scweppenhäuser regner derimot melodien til flowen.

– Om man skal gjøre en versjon av en låt live, beholder man rytmen eller flowen, men man kan endre melodien. Derfor sier jeg at den ikke er en bit av selve flowen, selv om den åpenbart påvirker flowen. Intonasjon og språkmelodi påvirker hvordan man opplever trykk og sånn. Men det er så mye mer enn bare flow i melodien.

– Kan man flowe uten å rime? Utenrikskorrespondenter eller nyhetsankere, de har nesten en flow? Travkommentatorer!

– Defintivt travkommentatorer! Og auksjonariuser. Men da er tonen også veldig viktig. Det går på nyanser. Flow betyr mange ting på en gang, og er knytt til det etymologiske i at det er noe som faktisk flyter. Det er en bevegelse, sier Oddekalv.

Kjell Andreas Oddekalvs korte grunnkurs i rap-analyse

Derfor fungerer rap så godt på vestlandsk

Den største nyheten i boken står en ikke-rap-kjenner for. Språkforsker Jan Kristian Hognestad ble tilsendt acapellaer med rapperen Jaa9. Han gikk in med som en «naiv lytter, men fagekspert». Hognestad hadde fra før den ganske utbredte idéen om at rapping er tale som følger musikalsk rytme. Det han oppdaget var at det ikke stemmer helt.

Mens vanlig toneleie når man prater operer på to ulike nivå, høytone og lavtone, har rappen tre tydelige toner som den beveger seg mellom. Da han analyserte dette, fant Hognestad ut at østlandsrapperen Jaa9 som regel rapper i et fallende toneleie – han beveger seg fra mellomtone til lavtone i løpet av en linje. Det er 

 av hvordan østnorske dialekter vanligvis opererer, de har stigende setningsmelodi.

– Selv om han rapper på østlandsk, så rapper han med rappens melodi – og den følger det engelske tonespråket, konstaterer Oddekalv.

– Det er kult å ha noe som tydelig viser at man tilpasser språket sitt til afroamerikansk engelsk – det originale hiphop-språket. Hiphopens regler overstyrer de lokale språkreglene, innimellom – og altså i rappingen til Jaa9.

Boken «Flytsoner – studiar i flow og rapteknikk» tegner opp rappens grunnleggende bestanddeler på en måte som aldri før er gjort på norsk.

Alle artikler