Tradisjonen tro arrangerer Tromsø kunstforening festivalutstilling i anledning Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF). Årets utstilling løfter frem Norges eneste nybølgefilm, Erik Løchens modernistiske spillefilm 

Filmen er tydelig inspirert av europeisk eksperimentell 60-talls-film. Den er en politisk thriller med NATO, storpolitikk og hemmelige agenter, og samtidig en metafilm, hvor man følger et filmcrew idet de lager denne politiske thrilleren. Det mest spesielle med Løchens film er at den består av fem filmruller – akter, om du vil – som det er meningen at man skal kunne se i tilfeldig rekkefølge. Det finnes derfor 120 ulike versjoner av filmen. I en DVD-versjon som kom for rundt ti år siden var dette også mulig.

Motforestillinger

 vises Løchens film sammen med seks kortfilmer fra vår tid, i et innovativt utstillingsdesign signert Tobias Putrih. Veggene beveger seg i det TKF omtaler som et «selvbevegende auditorium». Målet: å gjøre publikum bevisst på hvor de selv står – også bokstavelig talt – i forhold til filmen de ser på.

På den måten legemliggjøres, forhåpentligvis, den kritiske distansen et oppslukende medium som film krever, ifølge modernister som Løchen. Med 

 ønsket han i alle fall å radikalt riste publikum ut av den tradisjonelle måten å passivt konsumere film. I en flammende tale holdt til Tromsø filmklubb i anledning visning av filmen i 1981 konstaterte han: «Derfor trenger vi brohoder av bevisst holdning til film, folk som krever noe mere enn det vanlige kinotilbudet som bare doper ned folk!».

Til tross for at den er delt i fem liksom innbyrdes utbyttbare deler, følger filmen en viss logisk struktur. Dessuten er det en sekvens hvor regissøren av filmen-inni-filmen, spilt tørrvittig av Espen Skjønberg, i klartekst forklarer 

 man skal se filmen: «​​La oss derfor prøve bare å legge frem et materiale – og la publikum 

 lage intrigen. (...) man må bare gi publikum en sjanse!». Det slår litt bena under forvirringseffekten Løchen søkte å oppnå, men likevel, det er i høyeste grad en film det er verd å se, også i dag.

Eller som kurator for utstillingen, Mike Sperlinger sier til Tidens ånd:

 er unik, ikke bare i Norge, men i verden.

Kanskje er det derfor Joachim Trier, Løchens barnebarn, har arrangert visninger av filmen i New York.

Utstillingen hos Tromsø kunstforening skrur til Løchens ideer om et aktivt publikum enda et hakk. Kunstner Tobias Putrih har stått for et utstillingsdesign som tar Løchens idé om et aktivt filmpublikum på alvor. I rommet hvor 

 vises er det montert en vegg med fem skjermer som viser hver sin del av filmen, og som «på en måte roterer».

– For å se hele må du bevege deg rundt i rommet, manøvrere deg i det fysiske rommet med andre gjester og så videre.

Sperlinger prøver å forklare hvordan det ser ut, men det må tydeligvis bare oppleves.

I tillegg til Løchens film vises seks kortfilmer av samtidskunstnerne Ed Atkins, Lene Berg, Kevin B. Lee, Maryam Tafakory, James Kienitz Wilkins og Rehana Zaman. Alle har vidt forskjellig tilnærming til filmmediet, med alt fra dramatiseringer til CGI-sporing, til visning av funnet materiale. Også disse filmene vises i et av  utstillingsdesigners Tobias Putrihs «selvbevegende auditorium».

Kurator Sperlinger sier at at alle seks har en forbindelse til tematikkene eller teknikkene som Erik Løchen har tatt i bruk:

– De er selvrefleksive, problematiserer massemedia-narrativet, og de vil at folk skal bli aktive i måten de ser på bilder – og slik produsere egne motforestillinger.

– Vi viser en film av Rehana Zaman, en ung britisk kunstner som har laget film sammen med kollektivet Liverpool Black Women Filmmakers. De har også en struktur hvor de blander en historie de prøver å fortelle med momenter som ser på filmskaperne selv, hvor de for eksempel bare sitter og diskuterer. Man er ikke alltid sikker på hvilket nivå av virkelighet man ser på i filmen, sier Sperlinger.

Å se en film én gang er å se den null ganger

Hver film vil bli vist tre ganger om dagen. Sperlinger trekker frem et av Løchens sitater:

– En interessant ting han sier, er at hvis du ser en film én gang kunne du like gjerne sett den null ganger. Han ville 

Ukens utstilling

Ukens utstilling: Tromsø Kunstforenings festivalutstilling presenterer Norges eneste nybølge-film, Trier-bestefar Erik Løchens «Motforestilling» i innovativt utstillingsdesign.

– Å se en film én gang er å se den null ganger

Høgskolen i Innlandet har ønsket å opprette et tettere samarbeid mellom Den norske filmskolen på Lillehammer og Fakultetet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK), også kalt tv-skolen og spillskolen.

I forrige uke fikk de varslede endringene 33 studenter ved Filmskolen til å reagere, da de signerte de et 

– Vi er imot en sammenslåing, fordi vi er redd for at det vil ødelegge filmskolens autonomi. Vi er veldig få studenter per linje, og savner en ledelse som viser åpenhet om planene og utredninger, og som tar i mot diskusjonen om samarbeid på tvers av fakultetene, sa student Jens Dahle-Granli til 

Splid mellom studenter og ledelsen ved Filmskolen: – Vi er bekymret

Nå har ledelsen ved høgskolen snudd, og sier de utsetter endringene. Det skriver 

Ifølge Khrono var det 16. januar at ledelsen ved Filmskolen kom frem til at de vil utsette revideringen av filmutdanningen. Til nettstedet sier dekan Eli Bø at de vil sikre bedre informasjon til både studenter og ansatte, i tillegg til i større grad å inkludere studenter i samtalen om revidering. To av studentene som signerte oppropet er nå kalt inn til et møte med dekanen.

– Det er veldig positivt at studentene har kommet på banen slik de har gjort det nå. Så skal vi bruke den tiden som er nødvendig før vi konkluderer, sier Bø til Khrono.

En liknende splid oppstod ved Den danske filmskolen i 2019. 

 skrev da at studenter hadde satt opp sprerringer på skolens område, og krevde at rektoren gikk av etter ledelsen hadde annonsert «nye planer med akademisering og fellesundervisning».

Frykter splittelse i klassemiljø og færre produksjonsøvelser

I det norske oppropet stilte filmstudentene seg uforstående til hvordan «prosesser som handler om akademisering» kan ha en positiv innvirkning på det frie kunstfeltet, noe Kjetil Vassdal, tidligere hovedlærer i filmfoto, sa seg enig i et tredje 

 på nettstedet. Vassdal skrev at dette er «bekymringer faglærere ved filmskolen har varslet ledelsen på DNF om i lang tid.»

Først og fremst frykter studentene at det tette studiemiljøet på Filmskolen skal splittes opp ved å gi studenter frihet til å velge hvor mange år de skal gå. Hittil har man kunnet gå en treårig bachelor i Lillehammer, eller en separat master i Oslo. Ledelsen ønsket å åpne opp for at man skal kunne gå videre fra bachelor til master om man ønsker det – en såkalt integrert master.

Den andre bekymringen kommer av at ledelsen angivelig hadde uttrykt et ønske om å kutte ned på antall felles produksjonsøvelser, der studentene får sjansen til å simulere arbeidslivet, fulle dager på sett med et fullstendig poroduksjonsteam. Resultatene fra disse produksjonene blir ikke vist for offentligheten utenom avgangsfilmen.

Til Tidens ånd sa dekan Eli Bø at hun synes anklagene om «akademisering» var vagt og misvisende, og at høgskolens søknader om universitetsstatus ikke hadde noe med endringene å gjøre. Antallet produksjonsøvelser ville hun heller ikke redusere, men påpekte at det ikke holder med én evaluering i løpet av hele studieløpet, i tilfelle noen er syke eller styker på eksamen.

Bø sa at filmproduksjon, underholdning og media har forandret seg stort siden skolen ble grunnlagt i 1997, og at skolen alltid har måttet holde seg relevant.

– Da filmskolen startet gikk folk på kino hele tiden. Det gjør man ikke lenger i samme grad. Nå finnes produksjonsmetoder og historiefortellingsformater som er plattformoverskridende. Innen spillefilm jobber man med spillmotorer på samme måte som spill gjør, for eksempel, og 

Tidens ånd spurte om det ikke er nettopp dette studentene er bekymret for – at innholdsprodusering skal gå på bekostning av filmproduksjon. Bø svarte at filmen skal fortsette å være hovedfokuset.

Det som er viktig er at spillefilmen og dramatikken skal fortsette å leve. Vi skal fortsette å jobbe praktisk og vi skal fortsette å utdanne spesialister på høyt nivå. I et fremtidig samarbeid er det viktig at Filmskolen bevarer sin faglige identitet. Vi skal ikke slå studieprogrammene ved Filmskolen, TV-skolen og spillskolen sammen, men vi skal åpne opp for samarbeider. Det tror jeg vil skape et sterkere fagmiljø som også vil styrke det filmfaglige miljøet og filmen som kunstform.

Film/TV

Høgskolen i Innlandet ville samle film-, tv- og spillutdanningene, men studenter ved Filmskolen protesterte. Nå har ledelsen utsatt endringene.

Endringer ved Filmskolen utsettes etter opprop

Det viser seg at et nyhetsbrev kan stappes med det meste. Følg med nå: 

Siden sist har vi begynt å ta betalt for journalistikken vi skriver – nyhetsbrevene fortsetter å være gratis, og noen saker vil være åpne! – men for å lese alt må du abonnere. 

, for 990 kroner i året eller 149 kroner i måneden. 

Bli Tidens ånd-abonnent

INTERVJU: Erlend og Steinar i kor: – Vi er åpenbart inspirert av «Nathan For You»

Erlend Mørch og Steinar Klouman Hallert har laget forbruker-TV med 

 på Discovery+. Gjennom ukonvensjonelle metoder skal de hjelpe forulempede nordmenn, heter det seg, men har det hendt at Mørch og Hallert har tvilt på egne metoder underveis? Hvem sine metoder er de i det hele tatt inspirert av? Og hvem er den mest undertrykte forbrukergruppen i 2023? 

Alle disse spørsmålene får du svaret på i dette 

Erlend og Steinar i kor: – Vi er åpenbart inspirert av «Nathan For You»

Tidens: – Flere av menneskene som deltar tenker kanskje at de deltar i et vanlig forbrukerprogram ... når de i realiteten er utsatt for humor. Hadde dere noen etiske forbehold, et ørlite samvittighetsnag over å fremstille (i mer eller mindre grad) uvitende mennesker på denne måten?

Erlend: – Stort sett er vi bare slemme mot de store selskapene. Voi for eksempel. Men ja, det oppstod ting som føltes feil for meg noen ganger. Vi har laget kaos-TV, da vil man kanskje bomme litt noen ganger. Men vi har hatt en ambisjon om å lage noe som føles friskt, og da kan man ikke alltid befinne seg i trygge rammer.

Steinar: – Jeg følte overraskende lite på det, men sliter ellers med mye dårlig samvittighet.

«Storyfiseringen» av virkeligheten 

Alt er en historie. Alle har en historie å fortelle. Det er vår tids demokratiske trosbekjennelse. Fra din egen livshistorie, både den du forteller til andre og historiene du forteller deg selv («in order to live», som Joan Didion skrev), til sjokoladepapiret, via «Om oss»-seksjonen på alle bedrifters nettsider. Fortellingene er overalt. Strømmetjenestene renner over. Også i politikken finner man dem.

Alt dette er ikke bare positivt. Det kan det ikke være. Og blant dem som er kritiske til denne historiefortellinges tidsalder, finner man også en av dens fødehjelpere: Peter Brooks, som har skrevet boka 

Smaken til @utlending.memes-Javad 

Ny spalte: Smakssak. Først ut til å fortelle om hva han liker og ikke liker akkurat nå: Javad El Bakali. Bakali er et levende eksempel på at det er mulig å meme seg til både bok- og podkast-kontrakter, dersom man opparbeider seg rundt 80 000 følgere. 

Han nevner Edgar Allan Poe, Skrillex, dyrt sengetøy, phat kaphrao ++

Hver uke plukker redaksjonen ut sine favoritter innenfor den brede termen «kultur», og 

Denne uken ble det kjent at LA-rapperen 03 Greedo løslates etter bare fire og et halvt av de i alt 20 fengselsårene (!) han ble dømt til i 2018, som følge av besittelse av både våpen og narkotika. For en nyhet! På siste halvdel av 2010-tallet var 03 Greedo en av de beste gangster-rapperne, vist spesielt med album som 

 er noe av det beste innen all «autotune-rap». Greedo var melodiøs, men tøff. Hard, men følsom – litt som Future, men han ble aldri så stor at han gikk helt i selvmedliden-stjerne-modus. Han forble en rappens rapper, ikke en popstjerne. Samme dag som løslatelsen ble gjort kjent, ble albumet 

 sluppet, hans første siden 2020. Angivelig spilte han inn flere titalls album før han røk i spjeldet, og totalt 3000 sanger. Albumet 

er dessverre langt fra kjempebra, men det gjør meg sulten på mer 03. Ny 03. Det trodde jeg vi aldri skulle få igjen. 

Patti Smiths A Book Of Days: Kjære bloggen! 

Kjære bloggen, hilsen Patti Smith

– Patti Smith lever et 100% u-ironisk liv og det er kanskje derfor hun går meg på nervene, samtidig som jeg på en måte også er misunnelig på henne av nettopp den grunn, skriver Audun Vinger. 

Patti Smith har ikke problemer med ironisk avstand til egne følelser og sin private kultur-kanon, i motsetning til Gunnhild Øyehaug, for eksempel, som i et av fjorårets sterkeste essays balet med tanker om den kunsten som sto aller sterkest for henne i yngre år, men som nå hadde bleknet, som om den tilhørte et annet menneske, ting som Radiohead, Tor Ulven og Giacometti. Patti Smith går fri av dette, hun lever et 100% u-ironisk liv og det er kanskje derfor hun går meg på nervene, samtidig som jeg på en måte også er misunnelig på henne av nettopp den grunn. Jeg ønsker også et mer uanstrengt forhold til min egen smak, i hvordan jeg blir oppfattet, og en følelse av å være fri i mitt tankeunivers, uten frykt for å dele det med hele verden. Å stå opp for det jeg tror på (samt å ha det som levebrød). 

Rune Christiansen: – Poesien har relativt gode vilkår i Norge

Rune Christiansen er aktuell med diktsamlingen 

, en poet som ifølge Christiansen er på høyde med Edith Södergran. 

Löwenhjelm finnes kanskje ikke tilgjengelig på norsk nå, men nordmenn burde jo uansett lese mer svensk. Og Rune Christiansen tar et av de fineste han vet, et av de fineste diktene han vet om overhodet: 

och bak fjärran fuktiga skogar rasslar ett tåg.

Jag orkade kanske inte att hålla dem kvar.

Ingen mening finns i mitt fattiga, förspillda liv,

Invitasjon til «The Cathedral» på Kunstnernes hus torsdag 26. januar

Det er gräsligt trist att leva, men det finnes måter å gjøre litt bedre på. Sammen med Kunstnernes hus setter vi opp filmen 

 av Ricky D'Ambrose(!) og som mottaker av dette nyhetsbrevet er det gratis (bare send en mail til post@tidensand.no, så setter vi deg på liste). 

 om den jødisk-amerikanske familien Damrosch og deres eneste barn, Jesse. Familiens opp- og nedturer gjennom 80- og 90-tallet skildres gjennom Jesses meditative refleksjoner, formet av hendelser som onkelens AIDS-relaterte død, det anspente forholdet til faren, bombingen av World Trade Center i 1993 og presidentskapet til George W. Bush. 

Filmen hadde verdenspremiere på Veneziabiennalen og ble premiert med HFPA-award. Mens Ricky D'ambrose har blitt kåret til en av de 25 største talentene i uavhengig film, og en av tiårets beste nye filmskapere av The New Yorker. Så, ja. Post@tidensand.no, for å melde seg på altså. 

Trailer: https://www.youtube.com/watch?v=kS183HKyTcA 

Nyhetsbrev #20: Spalte-premiere, invitasjon til eksklusiv Norgespremiere og ukens utvalgte

Spalte-premiere, invitasjon til eksklusiv norgespremiere og ukens utvalgte++

En av de mest spennende (og provoserende) fotballskribentene å følge med på om dagen er skotske 

. Spennende, fordi han ikke er redd for å intellektualisere sporten. Provoserende ... av samme grunn. Hamilton tar gjerne i bruk teoretisk stoff fra filosofiens og litteraturens verden for å belyse 

 vi forstår fotballen. Han er opptatt av hvilke ideer, forutsetninger og implisitte antagelser som ligger til grunn for hvordan vi ser, forstår, fortolker og spiller fotball i dag.

Av samme grunner er Hamilton åpenbart provoserende. Han går på akkord med rådende oppfatninger om hva fotballspillet er og kan være. Et eksempel på dette er hans siste påfunn, en grovt skissert 

 om at to grunnideer står mot hverandre i fotballen: 

Posisjonisme er den hegemoniske måten å forstå og lære bort spillet i dag. Den er «rasjonell», vitenskapelig og europeisk, og sikkert litt kjedelig. Spillemønstrene – et elsket konsept i norsk fotball, tenk både på Drillo og Eggen – er mer eller mindre planlagte på forhånd. Manchester City-trener Pep Guardiola er selve symbolet på denne ideen. På treningsfeltet er han kjent for å dele banen inn i 

for å tydeliggjøre for spillerne hvor de til enhver tid helst skal befinne seg.

på den andre siden, innebærer at spillerne i mindre grad forholder seg til banen som et objektivt geometrisk areal. Spillerne tar heller utgangspunkt i hverandre, motspillere, ballen, i tillegg til andre ytre og umiddelbare faktorer. En vannpytt, et område av banen det ikke vokser gress. En svak helling. Supporterne på tribunen. Relasjonismen innebærer at spillerne er til stede i øyeblikket, beredt til å være kreative med de forutsetningene som skulle oppstå. Denne ideen ser Hamilton i sin pureste form hos Fernando Diniz, trener for Fluminense i den brasilianske toppdivisjonen. 

Diniz blir for øvrig – ironisk nok, med Hamiltons perspektiver i mente – omtalt som nettopp «Brasils Guardiola», på grunn av fokuset på pasningsspill og ballbesittelse.

«Relationism differs form Positionism in that it does not believe future possibilities derive from fixed, known, established concepts», 

 og trekker videre inn den franske filosofens Gilles Deleuze. Relasjonisme er å være forberedt på å forestille seg at fremtiden er umulig å forestille seg. Å gi slipp på ideen om kontroll.

All fotball befinner seg på spekteret mellom posisjonisme og relasjonisme, mener Hamilton. Men nå har pendelen svingt så mye i retning den rasjonelle, kontrollorienterte posisjonismen, at noe vesentlig ved spillet synes å være i ferd med å gå tapt.

Men det finnes håp. En av Hamiltons beste tekster 

 Roberto De Zerbi, Brighton & Hove Albions egenartede, 2000-talls-beskjeggete, italienske trener. 

43-åringen De Zerbi, før trener for blant annet ukrainske Sjakhtar Donetsk og en rekke halvstore italienske klubber, er kjent for en merkelig ballbesittende form for fotball. Spillerne står ofte helt stille eller bare labber rundt. De flokker seg mot samme lille område av banen, noen ganger nesten som barn. Det virker som om det viktigste er å være nærmest mulig ballen. Det De Zerbis lag egentlig vil, er å lokke motstanderen til å gjøre noe dumt, miste konsentrasjonen et lite øyeblikk – for så å kjapt spille seg fremover i banen med korte pasninger. Det er både gøy og rart å se på. 

Hamilton sammenligner De Zerbis fotball med den radikale dramatikeren Bertolt Brechts teater. Som Brecht bruker De Zerbi sitt medium for å provosere. Når publikum ser noe som bryter helt med forventingene, tvinges de til å ta selvstendig stilling til det de ser. De blir pent nødt til å gjøre seg kritiske refleksjoner. Samtidig, og nettopp derfor, blir publikum bevisst avstanden mellom seg selv og det som utspiller seg på scenen eller på banen. Og slik dras publikum enda nærmere, mer intenst i dialog med spillet.

Fotballkultur

Roberto de Zerbis fotball sammenlignes med Bertolt Brechts teater.

Provokatørene

Aftenposten har begynt med podkast om popkultur, Poprådet.

«Reality-TV, moteskandaler, maskerte artister, TikTok-mat, Twitter-feider, filmfestivaler, og seriene alle sier du bare må se. Poprådet tar seg av de aller viktigste sakene hver uke med ett mål for øyet: Finne ut hva feedene våre forteller om tiden vi lever i.» 

Første episode kom denne uken og handler om «Nepo babies», Andrew Tate og «Kongelig TMI».  Med andre ord sier «feedene våre» tydeligvis dette om oss: vi interesserer oss for tiden for veldig kjedelige ting.

Apropos kjedelig. Golden Globe er vel selve innbegrepet av ordet. En prisutdeling mest kjent for å 

 være Oscar-utdelingen. Etter ett års pause, i kjølvannet av kritikken av manglende svart representasjon i Hollywood Foreign Press Association, som arrangerer utdelingen, gikk Årets utgave av stabelen uten alt for mye oppstuss. Den eneste 

 er vel at Zendaya vant fortjent prisen for beste kvinnelige skuespiller i en TV-serie, og at folk fortsatt kler seg helt uforståelig der borte, både til hverdags og fest.

En drøy uke tok det, fra den bejublede kongress-storming-dokumentar 

ble sluppet på HBO, til det begynte det sirkulere anklager om seksuelle overgrep mot den 25 år gamle skaperen Andrew Callaghan.

Callaghan, kjent for sine stuntete gonzo-reportasjer på Youtube-kanalene All Gas No Brakes og Channel 5, brukte store deler av pandemien på å reise rundt i USA, på jakt etter sannheten om kulturkrigen som fikk en foreløpig kulminasjon ved stormingen av kongressen den 6. januar 2021. Tidens ånd omtalte dokumentaren i en anmeldelse 

 postet en video der hun fortalte om at Callaghan hadde fortsatt å insistere på å ville ligge med henne, selv om hun hadde sagt at hun ikke var interessert. Det tok ikke lang tid før flere stod frem med lignende historier, og dokumenterte med bildebevis eller screenshots. Youtuber Ethan Klein fortalte i en stream at han hadde hatt en samtale med Callaghan, der han angivelig – ved siden av å skulle ha bekreftet historiene – skal ha fortalt at han for øyeblikket er innlagt på en psykiatrisk avdeling grunnet panikkangst.

Milkshake Duck-tweeten står fjellstøtt. Vi er dømt til stadig å bli skuffet av at forbildene våre på internett viser seg å være noen andre enn vi tror de er.

 kinopremiere. Filmen, hennes første siden den vidunderlige og rare 

 (Filmet i 2006, på kino i 2019), handler om legen og alenemoren Emma, som en dag får beskjed om at hun har galopperende kreft i lymfekjertelen og tre måneder igjen å leve. Eksmannen, som hun aldri er blitt offisielt skilt fra, fordi han ikke har villet, er voldelig. Han må dømmes før hun dør, ellers får han omsorgen for barna.

 er en del av en pågående dekalog, en serie på ti filmer, hvor også 

inngår. Dogme-legenden Hoel, som først ble et navn med 

(2000), skal ta for seg hvert av de ti bud, stille dem til veggs, og undersøke hvor formålstjenlige disse bibelske påbudene egentlig er. Kieslowski gjorde noe lignende på 80-tallet. I 

 er det «Du skal ikke bryte ekteskapet» som er tema.

I disse usikre tider er én ting sikkert. Hadde Edvard Munch levd i dag ville han satt av hele helgen til 

 på Munch-museet. Fredag, lørdag og søndag arrangeres musikkfestivalen All Ears på Bjørvika-Munch. Fesitvalen har «Et dynamisk program med det aller beste av ny norsk og internasjonal improvisert musikk», ifølge Munch – altså museet – selv. På plakaten står artister som Lasse Marhaug, Marisa Anderson og Jim White og ØKSE.

Det All Ears på Munch taper av intimitet – mye av denne musikken vises gjerne fram i mindre, mer umiddelbare rom – sikter de på ta igjen ved å skape hi-fi-lytteropplevelse, ved å bruke lokaler hvor en lydtekniker kan spenne opp ganske flotte og svære lydbilder. Bookingen er nok gjort med det 

, og når det treffer (som det sikkert gjør noen ganger i løpet av helgen), kan jo det være en fascinerende lydopplevelse, selv om man ikke er blant de som sier «oooh, Lene Grenager» når de ser en festivalplakat.

 skrev denne uken om opphavsrettsspørsmålene som de siste årene er blitt reist som følge av to hendelser. Den første, den voldsomme utviklingen innen såkalt AI-kunst, med bildegenereringsprogrammer som Midjourney i spissen. Den andre, apeselfier.

Det første først. I september 2022 slo det amerikanske patentkontoret fast at kunstner Kris Kashtanova fikk innvilget søknad om opphavsrett på tegneserien Zarya of the Dawn, en post-apokalyptisk 18 sider lang fortelling om et overgrodd, mennesketomt New York i kjølvannet av en psykologisk (!) krise. Men Kashtanova ikke hadde tegnet serien selv, det var det AI-programvaren Midjourney som hadde gjort. Etter to måneder innså patentkontoret at det muligens var gjort en feil. Kun det som er menneskeskapt omfattes av opphavsretten. En undersøkelse ble satt i gang og pågår enda. De fleste, skriver Weekendavisen, regner med at Kashtanova vil tape. Kunstneren selv hevder at hun kun har brukt AI-en som et redskap for å skape kunst, slik det er vanlig å bruke et hvilket som helst digitalt program for å lage kunst.

«Sagen handler altså om, hvor grænsen går mellem skabere og redskaber», skriver Weekendavisen.

Presedens. I 2008 bet den britiske naturfotografen David Slater seg merke i at makake-apene som levde der lot seg fascinere av klikkelyden hver gang han tok et bilde. Han la derfor igjen kameraet og gikk, håpet på det beste. Da han kom tilbake kunne

 han konstatere at apene hadde trykket flere hundre ganger på utløserknappen. I 2011 publiserte han bildene. Spesielt et bilde, en selfie tatt av en tilsynelatende smilende ape, ble berømt. Apen fikk navnet Naruto.

Men var det egentlig Slaters bilder? Skulle ikke opphavsretten heller tilfalle apene? Wikimedia publiserte bildene, og fikk etter hvert medhold av amerikanske myndigheter i at det var apenes, ikke Slaters bilder. Nå er spørsmålet hva som vil skje med AI-kunsten. Skal den tilfalle fellesskapet, eller den enkelte prompt-inntastende kunstner?

Uansett. Spørsmål som hvem som kan lage kunst, kan dyr lage kunst, kan maskiner lage kunst, er både for viktige og interessante til at vi kan outsource dem til amerikanske patentdomstoler. Disse diskusjonene vil fortsette i årene fremover. Men sannssynligvis mest på grunn av AI-teknologi, ikke aper – dessverre.

Etter seks år er det i sommer altså slutt for Karin Hindsbo, som har vært direktør for Nasjonalmuseet siden juni 2017. Direktøren for Nasjonalmuseet er ansatt i åremål på seks år, og danske Hindsbo fornyer det ikke. Etter de siste årenes «ekstreme omstilling», hvor museet er blitt hakket i mange mindre, egentlig koselige, men langt fra monumentale deler, og så satt sammen til en grå koloss nede ved Aker Brygge, går «stafettpinnen» nå videre til noen andre, nå som er museet tilbake i ordinær drift.

Spørsmålet nå er ikke bare hvem som skal ta over Hindsbos kontor, men også hvem som eventuelt følger henne ut dørene. Nye tider!

Ukens ånd

Uke #2: Popkulturpodcast, Ape-selfiens relevans, Mona Hoel, Munch-impro og Karin Hindsbo

I spalten smakssak snakker folk om egen smak. 

Dette er saken

Javad El Bakali er et levende eksempel på at det er mulig å meme seg til både bok- og podkast-kontrakter, dersom man opparbeider seg rundt 80 000 følgere. I sommer slapp han boka 

, der han med personlige anekdoter og observasjoner forsøker å å beskrive det Linda Hofstad Helleland og Sylvi Listhaug aldri helt klarte. Stemmen hans har tidligere vært å høre sammen med artisten Pasha i podkasten Broren Min, og vil fremover være å høre i Aftenpostens internett- og popkultur-podkast Poprådet.

Ved siden av å sitte i baris på webinar mens han drikker Monster liker han å 

 og hisse opp over folk som støtter bolighaier. God smak, synes vi, og har derfor bedt ham om å fortelle oss hva han har vært opptatt av i det siste:

 på Netflix, som egentlig ikke var noe spesielt bra, men jeg satt igjen med en fornøyd følelse da rulleteksten dukka opp. Det var noe med hele stemningen i filmen. Et gammeldags mørkt, gotisk drapsmysterium satt 1830-tallet med Patrick Bateman og Dudleif Dumling i hovedrollen.

Jeg ble så betatt av stemningen og estetikken i filmen at jeg endte opp med å bestille følgende bøker da jeg kom hjem fra byen på lørdag:

Edgar Allan Poe's Puzzles from Beyond the Grave - Cryptic Conundrums from the World and Works of the Gothic Genius.

Jeg var dritings da jeg bestilte de, og kommer garantert ikke til å lese alle tre, men de var heldigvis på tilbud.

– Du vet hvilke jeg mener? De mugne «sjokoladene» du av en eller annen grunn fortsatt finner i hver eneste butikk? Ja, jeg snakker selvfølgelig om: Gullbrød, Troika, Mandelstang, After Eight, Anthon berg, Toffin, M, Monolit ... Hvorfor eksisterer de fortsatt? Jeg kan forstå at en mann i slutten av 80-årene med en lang karriere innen trykkeribransjen faller sammen av nostalgi ved smakskombinasjonen gelatin, marispan og mørk sjokolade, men den tiden er over nå eller? Snickers lanserte en versjon med mørk sjokolade i 2016 som var fantastisk, hvorfor forsvant den, men ikke Troika og Gullbrød?

– Jeg har ingen god forklaring på dette, men noen uker før jul begynte jeg å høre urimelig mye på Skrillex mens jeg traska til og fra jobb i desemberkulda. Lyden av vintage dubstep fra 2011 er den beste kuren jeg har mot fjoråret som mildt sagt var ganske 

– Denne retten her dukka opp på Tiktok en eller annen gang i oktober, og jeg har spist det ca. annenhver uke siden. (Ja, det er enkelt å lage)

– Jeg har alltid vært en «tilbudskurven på Ikea» type fyr, så all sengetøyet mitt fram til nå har vært billig, fullt av nupper og statisk elektrisitet. Men i sommer forstod jeg hvorfor folk er villige til å betale godt over tusenlappen for et sengesett. jeg sover helt uforstyrret fra 00:30 til 08:30 nå fordi jeg punga ut 1700 for et olivengrønt sengesett. Helt fantastisk!

– Dette har alltid vært et utskjelt jåleprodukt, og det gir jeg totalt faen i. Det eneste som finner roen i meg på vinteren er å tenne et duftlys ved navn «Zesty yuzu & other fruits» mens jeg fråtser Premier League og drikker svart kaffe med en dråpe h-melk.

Smakssak

Edgar Allan Poe, Skrillex, dyrt sengetøy, phat kaphrao.  

Hvordan var det å bli stilt spørsmål om hvordan det var å kline med Jakob Oftebro? Man føler seg «naken og liten», sier Lea Myren, skuespiller i den Kenneth Karlstad-regisserte TV2-serien 

 – som portretterer et ungt, rohypnol-befengt miljø i Sarpsborg anno 2001. 

Da Myren gjestet TV2-programmet God kveld Norge i desember, fikk hun spørsmål om hvordan det var å kline med Jakob Oftebro, og ikke om … skuespill. I etterkant postet hun et innlegg på Instagram, der hun skrev «I, the only woman in the little KIC-family, gets headlines about kissing, makeup, clothes and sex scenes. And the boys gets to actually talk about acting» (Myren residerer for øyeblikket i Paris). 

– Jeg følte at det var en gjennomgående tendens i media da 

 kom ut, at overskriftene handler om en sexscene jeg har gjort, utdyper hun til Tidens ånd. 

– Det var noe jeg følte jeg måtte si fra om, også fordi jeg vet det er mange som føler på det samme, ikke bare i film- og tv-bransjen, men også generelt i andre yrker ... vi er fortsatt et godt stykke unna likestilling. 

Da spørsmålet ble stilt i innslaget, svarer Myren at det var «nydelig», men i ettertid skulle hun ønske at hun sa tydeligere ifra. 

– I en intervjusituasjon som det prøvde jeg å svare ærlig der og da. Le litt av det, prøve å komme meg videre til neste spørsmål. Men i ettertid skulle jeg nok ønske at sa tydeligere ifra. Pass, neste spørsmål. Det er vanskelig, man føler seg ganske naken og liten. Men at jeg i det hele tatt må angre på noe som det, føles feil.

– Hva vil du snakke om i en ideell intervjusituasjon?

– Jeg ønsker å snakke om tematikken i 

, hva jeg ønsker å formidle med karakteren og hvordan det er å spille en som Monica. Snakke om arbeidet mitt, rett og slett. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal stille opp i et intervju hvis jeg ikke skal snakke om skuespill. Jeg er ikke der for å snakke om utseende og sex.

– Så la oss snakke om skuespill. Hvorfor er du skuespiller?

– Jeg tror det er min måte å dele sjela mi på – nei, vent, dropp det! Ah, det er mange grunner. Jeg har så mye jeg vil si, så mye jeg vil gjøre, så mye i kroppen som vil ut. Jeg har en energi som jeg føler passer til skuespilleryrket. En trang til å meddele og formidle følelsesliv – jeg føler alt så veldig sterkt.

– Hva tilførte du Monica som karakter? 

– En type tristhet, kanskje? En sårbarhet som ikke var like fremtredende i utgangspunktet. Hun har en fortid som hun så å si aldri prater om, med mindre det er med en distanse, et smil om munnen og manipulative øyne – hun eier jo verden, liksom, samtidig som hun har fortiden hengende over seg. Hun er et godt menneske som har opplevd vonde ting. Det prøvde jeg å få frem, subtilt, i blikkene, reaksjonene, mimikken.

– Hvordan gikk du inn i en sånn karakter?

– Jeg gjorde mye research, snakket med mennesker som ligner Monica, som har vært i det miljøet lenge, og prøvde å hanke inn historier, væremåter, hvordan de snakker, tempoet, ansiktsmimikk, om de holder øyekontakt eller ikke, sånne ting. Og så måtte jeg så klart finne frem til den sårbarheten, som jeg hentet mye av fra mitt eget liv.

TV2: – Naturlig å stille spørsmål rundt det 

Tidens ånd har bedt TV2 om en kommentar, og pressesjef Jan-Petter Dahl svarer følgende i en e-post: 

«Det ligger alltid redaksjonelle vurderinger bak et intervju, og disse gjøres uavhengig av kjønn. I dette tilfellet møter en ung skuespiller en av bransjens mer etablerte, og da er det naturlig å stille spørsmål rundt det. Intervjuet må i tillegg sees i lys av den redaksjonen det er gjort i. «God kveld Norge» er en plattform hvor også denne type tematikk gis plass.»  

Kids in Crime-skuspiller Lea Myren: – Overskriftene handler om en sexscene jeg har gjort

«Kids in Crime»-skuspiller Lea Myren: – Overskriftene handler om en sexscene jeg har gjort

Bare en drøy uke etter at youtuber Andrew Callaghans dokumentar, 

, ble sluppet på HBO, begynte det å sirkulere rykter om at han har trakassert flere kvinner over flere år.

Callaghan, kjent for sine stuntete gonzo-reportasjer på Youtube-kanalene All Gas No Brakes og Channel 5, brukte store deler av pandemien på å reise rundt i USA, på jakt etter sannheten om kulturkrigen som kulminerte i stormingen av kongressen den 6. januar 2021. Tidens ånd omtalte dokumentaren i en 

.

Anklagene gikk viralt etter Tiktok-brukeren 

 i forrige uke postet en video, der hun fortalte om en hendelse der Callaghan angivelig hadde insistert på å skulle ligge med henne, selv om hun hadde sagt at hun ikke var interessert. Det tok ikke lang tid før flere kvinner stod frem med liknende historier om Callaghans pågående oppførsel, og delte 

 (bildebevis eller screenshots) i kommentarfelt og nye innlegg.

Callaghan har ennå selv ikke kommentert anklagene, men har angivelig uttalt seg i en telefonsamtale med Youtuber Ethan Klein, der han skal ha bekreftet å ha møtt kvinnene. Klein fortalte i streamen at Callaghan for øyeblikket skal være lagt inn på en psykiatrisk avdeling grunnet panikkangst.

En tydelig preget Tim Heidecker kommenterte hendelsene i en episode av hans podkast Office Hours 

– Det har vært en veldig smertefull uke for oss, en veldig vanskelig opplevelse å prosessere, sa Heidecker.

Han sa at de tar anklagene på alvor, og at han og produsentmakkerne Eric Wareheim og Jonah Hill er skuffet.

– På dette tidspunktet har vi ikke et profesjonelt forhold til Andrew, og har ingen planer om samarbeid i fremtiden.

– Noen veldig bra folk jobbet veldig hardt med den. Men det er bare en film, og jeg vil si at vi selvfølgelig tror på disse kvinnene som har kommet frem, og at vi fordømmer denne typen oppførsel som Andrew har blitt anklaget for.

Han sa at han håper Andrew publiserer en offentlig, åpen og ærlig uttalelse så snart som mulig.

Nyhet

Tim Heidecker kommenterer anklagene mot Andrew Callaghan 

Presendens. I 2008 bet den britiske naturfotografen David Slater seg merke i at makake-apene som levde der lot seg fascinere av klikkelyden hver gang han tok et bilde. Han la derfor igjen kameraet og gikk, håpet på det beste. Da han kom tilbake kunne han konstatere at apene hadde trykket flere hundre ganger på utløserknappen. I 2011 publiserte han bildene. Spesielt et bilde, en selfie tatt av en tilsynelatende smilende ape, ble berømt. Apen fikk navnet Naruto.

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #19: Ape-selfiens relevans, Mona Hoel, Munch-impro, popkulturpodcast og Karin Hindsbos gir seg

Nyhetsbrev #19:  Popkulturpodcast, Ape-selfiens relevans, Mona Hoel, Munch-impro og Karin Hindsbo

Høgskolen i Innlandet ønsker å opprette et tettere samarbeid mellom Den norske filmskolen på Lillehammer og Fakultetet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK), også kalt tv-skolen og spillskolen.

På skolen er det varslet endringer i hvordan studiet er lagt opp, der stikkordene er tverrfaglige samarbeidsformer og et «dynamisk audiovisuelt høgskolemiljø».

Det har fått 33 studenter ved Filmskolen til å reagere. Den 6. januar signerte de et 

– Vi er bekymret, sier student Jens Dahle-Granli til Tidens ånd.

I et opprop signert 33 studenter ved Den norske filmskolen, uttrykkes det bekymring for skolens autonomi. 

Alle artikler