Livet kan for de fleste ligne en feberdrøm iblant, selv om den mest sannsynlig aldri vil oppleves så intens som som den gjør for Tommy Wiseau.

, ble raskt selve symbolet for «så dårlig at den er bra»-type filmer – et stempel Wisau noe motvillig har måttet omfavne. Selv om det for Wiseau må ha vært vanskelig å forstå den ironiske begeistringen for filmen han lagde med genuin intensjon, har han ikke hatt noe annet valg enn å akseptere mottakelsen, fortsette å promotere filmen og takke ja til invitasjoner om å møte opp på spesialvisningene rundt om i USA. Han er tvunget til å leve parallelt med en subkultur som er bygget på hans sviktende virkelighetsoppfatning.

De siste årene har nok bare gjort kløften mellom omverdenen og hans egne opplevelser større. I 2013 kom 

-medspiller Greg Sestero. Boka forsøkte å forklare filmen og Wiseaus eksentriske vesen, og ble i 2017 filmatisert med James Franco i hovedrollen.

. Bob Odenkirk skal denne gangen spille rollen som katastrofekunstneren, noe han bekrefter i en twittermelding:

. Ifølge nettstedet er det Brando Crawford og organisasjonen Acting For a Cause som står bak prosjektet, med et mål om å la overskuddet gå til veldedige formål. Antakelig er det Bella Heathcote, kjent fra Nicolas Winding Refns 

, som skal være en av Odenkirks mest sentrale medspillere i rollen som Lisa. Mesteparten av filmen skal sies å foregå foran en greenscreen.

Dermed er Tommy Wiseau atter en gang tvunget til å se sitt eget liv og virke mutere til en ny hallusinasjon. Mon tro hva det er han ser selv.

Film/TV

– Dette er ekte. Dette er sant, skriver «Breaking Bad»-skuespilleren i en twittermelding.

Bob Odenkirk skal spille Tommy Wiseau i en remake av «The Room»

Hvilke andre steder får du ordene teaterdiagnosen, Salong, Houellebecq, Det argentinske diktaturet og Elon Musk i samme åndedrag? Nettopp. Du har fått nyhetsbrev av Tidens ånd. Igjen!

Men selv om folka i nyhetsbrev.no kanskje vil ha det annerledes, så er ikke nyhetsbrevet 

. I alle fall ikke for oss. Inne på tidensand.no denne uka har vi skrevet om at 

 (dette er ikke tiden for livsfjern eksess!), om 

 (vi hører de sier det!), kritikk av Undergrunn, Veps, og Kanaan (om 90-tallsrevival i indierocken og om det å hoppe bukk over nittitallsmimringen og heller gå for saftige, kommersielle Def Jam-beats!). Og mye mer. 

Mote er over 

De sier det er en ny gullalder 

Døden på Oslo S-teaterregissør: – Jeg hadde kvaler med å dra Nationaltheatret opp hit

– Jeg føler at jeg bidrar til gentrifiseringen på et vis. Men jeg har vel tenkt at jeg prøver å være en slags trojansk hest. Samtidig tenker jeg at vi kan vise Nationaltheatret og publikummet en annen måte å tenke på, sier Simen Formo Hay. 

– Jeg prøver virkelig å lage en forestilling som er et innlegg i byforandringen. De skal kanskje ikke rive Høyblokka, men de skal rive alt annet. Jeg føler det er så jævla meningsløst. Det er kun økonomiske motiver som ligger til grunn. Målet mitt har vært å bruke denne kjente tittelen og Nationaltheatret og all den hypen man kan skape rundt det, for å kunne dra 23.000 mennesker opp hit og vise dem hvorfor byen bør være mer nedtagga, forsøpla og 

. Jeg vil lage et sted hvor de som til vanlig føler seg veldig hjemme på Nationaltheatret, ikke gjør det. Jeg vil, helt ærlig, at de skal føle seg litt utilpass.

Les hele intervjuet om penger som råder i byutviklingen, teaterets tilstand og dikotomien undergrunn/mainstream: 

«Døden på Oslo S»-regissør: – Svikter jeg undergrunnen ved å gjøre det mainstream? 

Det er blitt laget dokumentarfilmer om Elon Musk før, men ingen har virkelig  klart å knuse mytene han så omhyggelig har skapt rundt seg selv. Mens 

 diskuterte problemene med Teslas selvkjørende biler, ble det 

 at den lett kunne forveksles med reklame.

Men den kommende dokumentaren, bare kalt 

 (vi har begynt å miste troen på at det lenger går an å kalle biografiske fortellinger på film noe annet enn bare 

), er det Alex Gibney som står bak. Mye tyder på at den vil gå grundigere til verks.

Gibney debuterte med braksuksess i 2005 med filmen 

, som handlet om hvordan kraftselskapets regnskap skjulte milliarder av dollar i gjeld. Ti år senere laget han 

Going Clear: Scientology and the Prison of Belief

, der den kritiske linsa ble rettet mot scientologi-kirkens historie med mishandling og forbrytelser. I 2019 var det den nå berømte historien om svindleren Elizabeth Holmes og bioteknologi-selskapet Theranos som stod for tur. Om 

 har Gibney sagt at den er i ferd med å bli en «definitiv», «utilslørt» og «streng» undersøkelse.

Forhåpentligvis vil den ligne mer på True Anons skarpe og harselerende podkast-serie om Musk, 

Fredag 10. mars, altså i dag, inviterer vi i Tidens ånd til salong på Dangerous Club for å debriefe uka. 

Adresse: Maridalsveien 10, Oslo. Kom klokken 16 og bli til sent! Ketil Sellæg Ramberg og Audun Vinger spiller plater. Det blir skøyyy. 

Kunst-/pornofilmen med Michel Houellebecq utsettes på ubestemt tid. På kunstnerkollektivet KIRACs Instagram-konto (@keeping.it.real.art.critics) meddelte Stefan Ruitenbeek tirsdag at kunstnergruppen har mottatt to søksmål fra Houellebecq og hans kone i forbindelse med filmen, og at premieren 11. mars derfor ikke blir noe av. Foreløpig.

Filmen, Kiracs 27 i rekken, skulle vise forfatteren pornodebutere på et hotellrom i Amsterdam. I en trailer som nå er fjernet fra jordens overflate, kunne man se forfatteren i sengen med en av kvinnene, og at han lepjer i seg en sigg med en verdensvanthet som stiller alle oss andre i forlegenhet. 

Ruitenbeek beroliger i samme innlegg at alt dette blir en del av filmen.

Siden 2016 har kunstnergruppen KIRAC laget filmer som iscenesetter konfrontasjoner mellom ulike kulturaktører. I 2021 gikk de viralt med Kirac 23 – Honey pot, hvor den nederlandske, høyreradikale politikeren Sid Lukassen lå med en venstrevridd studine, og hvor forakten fra alle involverte er ... påtakelig. 

Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo har vart et par dager, og varer ut helgen. Få med deg argentinske 

(The Trial) om rettsoppgjøret etter militærjuntaens fall på tidlig 80-tall.

I løpet av rettsaken ble 833 vitner hørt, og gjennom deres forklaringer ble militærdiktaturets grusomheter gjort kjent for allmennheten – også utenfor Argentinas grenser. På 70-tallet hadde mer enn 30 000 mennesker blitt drept eller bare «forsvunnet». De øverste militære lederne ble kjent skyldige i forbrytelser mot menneskeheten.

Norske Dag Hoel er medprodusent på filmen. Til bransjenettstedet 

 fortalte han i febuar at lydarbeidet i stor grad er produsert i Trondheim og Oslo. Det er flere koblinger til Norge: Opptakene fra rettsalen ble i sin tid smuglet ut av Argentina og lagret trygt i Norge, i Stortingsarkivet.

Filmen hadde premiere på Berlinalen, og er blitt vist på MoMa i New York. Befinner du deg ikke i Oslo, men f.eks. i Trondheim, kan den ses på Kosmorama. 

«Det er tydelig at å i stedet for simulere alle mulige stiler, fostrer AI fremveksten av en distinkt visuell stil», skrev den tyske forfatteren og medieviteren Roland Meyer på 

 på tirsdag. Han hevder den kunstige intelligensens visuelle kjennetegn stammer fra steder som DeviantArt – store, offentlige bildebanker med sin egne, visuelle kultur, som deretter hentes frem av Dall-E.

, der motivene ser ut til å skinne og glitre, som om de er «lyst opp fra innsiden». Meyer sier også at fargepaletten er påfallende: kontrasterende, varme jordfarger, med sterk belysning og høy dynamisk rekkevidde. En komposisjon han mener ofte forekommer, er symmetriske objekter i tvunget perspektiv, som lett fanger oppmerksomheten til kjapt scrollende brukere (sånne typer bilder som festivalgående elever på medier og kommunikasjon repostet på Tumblr i 2013).

Mobilskjermen har mye med saken å gjøre, skriver Meyer: «Jo mer bildene gløder og drar deg inn, desto mer suksessrike er de».

I utstillingen Haarr og Hurum møtes to ganske ulike kunstnerskap under en felles paraply: vannmalingen.

Haarr og Hurum har en svung over seg, litt som Harm & Hegseth. De er ikke egentlig en duo, men i denne utstillingen møtes de. Les Yngve Sikkos anmeldelse 

Som en vårforelskelse

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #32: Salong, Det argentinske diktaturet, Elon Musk, nordisk poesifestival og AI

Nyhetsbrev #32: Teaterdiagnosen, Salong, Houellebecq, Det argentinske diktaturet, Elon Musk 

Hvor mye veier et riff? Det later til at de tre musikerne i Kanaan er besatt av dette spørsmålet. Men hver eneste gang de prøver, kommer de stoner rock-glade guttene øyensynlig frem til at svaret er et tonn. Så er også tilfelle med deres nye single «Orbit», som begynner søkende, sakralt og moody, før det ugjenkallelig trykkes på bokser ved minuttmerket, og de blir i det hårete element i fem minutter til. Trommeslager Ingvald Vassbø, bassist Eskild Myrvoll og gitarist Ask Vatn Strøm har etter oppsiktsvekkende mange utgivelser og konserter på kort tid funnet frem til det vi gjerne kalles et telepatisk groove sammen, og der de klarer alltid å kryste noe interessant ut av ellers ganske minimalistiske komposisjoner. Men er det tegn til endring? I denne låten er det tilløp til både melodiske partier og litt friform mot slutten. Er det 

på gang? Enn så lenge har låten akkurat riktig vekt.

Herregud, er det 90-talls revival i indierocken også nå. Som ikke det var nok med hiphop og jazz. Men det føles helt greit likevel. Oslobandet Veps utga sitt debutalbum Oslo Park før jul, og i likhet med alle andre utgivelser for tiden er det kø hos trykkeriene og den i sjangeren så viktige LP-versjonen kommer først nå snart. Men det ga dem tid til å legge til et ekstra spor, og den låten utkommer også som single i dag. «Nr. 2» har denne utpregede stopp-start-stilen som var så dominerende i sånn bråkete fuzzpop fra det nevnte tiåret. Låten er produsert av bandet selv og Marcus Forsgren, og mikset av Matias Tellez, og låter dermed helt riktig. Snart skal vel Flott Gjort starte opp So What igjen.

Norsk hiphop er garb, påstår Tøyen Holding på sin nye plate. Det er lov å mene, men det er mange som på hver sine vis prøver å motbevise det.

Etter tre soloutgivelser som kanskje fikk enkelte til å frykte at Norges største boyband Undergrunn hadde mistet kjernen av syne, er de nå ute med den nye singelen 

. De fikk som ventet svært mange nominasjoner til Spellemannprisen, og de lurer vel fælt på hvor alle haters har blitt av. Italia blir nevnt og mye er gjenkjennelig, men de hopper over nittitallsmimringen og går heller for saftige, kommersielle Def Jam-beats slik de låt på begynnelsen av 00-tallet med Just Blaze, Swizz Beats og resten av kara. Veldig hyggelig gyng som sikkert låter best i bil på vei et sted. Nå har dem vel fått førerkort også.

Kortkritikk

Fredag, og nye låter av Veps, Kanaan og Undergrunn. 

Er det en sell-out på gang? 

Vi befinner oss på på det nedlagte Økernsenteret. Skjønt, nedlagt. Som kjøpesenter, absolutt, men ikke som 

I 1969 ble senteret bygget for å «avlaste Oslo», og nå, vel, fortsetter det å avlaste Oslo på et vis. Stedet har blitt teaterscene. Nationaltheatret setter opp musikal av Ingvar Ambjørnsens roman 

I den anledning: smått forfalne butikkfasader, åttitalls-dekor, en grå toyota som ruller hit og dit, vegger dekorert av en gjeng taggere som ikke kan krediteres i programmet fordi ... politiet, sofaer, hundrevis av stoler. 

På en av dem sitter teateregissøren, Simen Formo Hay, og kikker rundt seg. Det er dagen før premieren. 

Vil gjøre Nationaltheatrets publikum utilpass 

– Jeg er vant til å jobbe i dette formatet her. Ikke i denne størrelsen, men med stedsspesifikke oppsetninger hvor publikum er spredt rundt i lokalet. Det handler litt om at jeg synes veldig mye teater er kjedelig, og at det ikke trenger å være sånn. Det er egentlig en levende kunstform. Teater er potensielt ganske pønka.

– Hva er det med settingen og estetikken rundt

– Det er en jævlig hard ungdomsfortelling, som handler om barneprostitusjon og heroin og dødsfall. Vi er vant til 

 og alle de P3-seriene, men dette er noe annet, og jeg tror at unge folk liker at det handler om noe ekte.

– Men også at det gir en mulighet til å løfte opp alt det politiske i samtiden. Da filmen og boka kom, så handlet det litt om at Oslo faktisk var litt farlig noen steder. Og at det handlet om at det er tryggheten som skal seire. Men nå har den tryggheten seiret, da. Og se hvordan det gikk! Kanskje er dette et slags motinnlegg.

– Jeg synes det er ganske mye mangel på respekt for det bestående her oppe. Byen skal bygges så jævlig pen og planlagt. Vi trenger det man på folkemunne kaller «stygge byer».

– For at det skal være plass til alle mulige folk. Det er mye lettere for folk med masse penger og makt å være i et stygt byrom, enn det er for dem som lever litt hardt å være i ekstremt strigla byrom. Jeg mener byutviklingen gjenspeiler hvordan man behandler folk, at det henger ganske tett sammen. I mediene snakkes det om Økern som om det ikke er noe her. Det er en replikk i stykket, der Nina, den av karakterene som kanskje er mest herja, sier: «Jeg har faen ikke bedt om å bli redda, jeg klarer meg helt fint». Fortellingen handler om at det trygge Oslo redder en på den andre sida. Men jeg vil gjerne flytte det over til at det trygge Oslo lærer noe av det stygge Oslo. Og akkurat det er ganske spennende med tanke på Nationaltheatret, som er en representant for høykulturen. Jeg merket at jeg hadde kvaler med å dra Nationaltheatret opp hit. Jeg føler at jeg bidrar til gentrifiseringen på et vis. Men jeg har vel tenkt at jeg prøver å være en slags trojansk hest. Samtidig tenker jeg at vi kan vise Nationaltheatret og publikummet en annen måte å tenke på.

– Men egentlig føler jeg at slaget er tapt. Dette handler mer om å gå ned med et skrik.

– Hvordan har det vært å jobbe med en institusjon som Nationaltheatret?

– For det første er det masse flinke folk som jobber ræva av seg. Det syns jeg har vært jævlig kult å være med på. Men man merker at det er om ikke motstand, så er det et hus som ikke er vant til å tenke så hardt og politisk på denne måten. Det har vært en utfordring. Et eksempel, da: Hvem skal komme på premieren? Nationaltheatret har masse VIP-publikummere plassene er forbeholdt, ikke sant. Men jeg vil bare ha unge folk her, det er det vi trenger her, ungdommer og anmeldere. Men det blir en blanding, da.

– Det er et stort problem at teater er ekstremt høykulturelt

– Hva må til for å bekjempe monokulturen i byutvikling og kulturlivet?

– Nå føler jeg litt at slaget er tapt. Nå må vi bare gå hardere inn i undergangen. Jeg gleder meg til det bare er Askeladden & Co igjen i byen, da kan man virkelig bedrive hærverk med god samvittighet. Ingen av de som jobber i butikkene har noe ansvar eller tilhørighet til stedene, og eierne har råd til å fikse det med meste ... det er noe litt forlokkende med å tenke seg en slags total destruksjon. Men for å svare på spørsmålet, tror jeg det handler om penger, at penger har altfor mye makt i måten man skal forandre byen på. Det er konserner som driver lobbyvirksomhet og jobber på, og de har jævlig mye penger. Og så klarer ikke politikerne å stå imot.

– Kan man bevare undergrunnskulturen hvis det er penger som styrer gamet, hvis markedet dikterer hva som er viktig kultur og hva som skal være tilgjengelig?

– Man har et ansvar som kunstner til å ikke bare bli med på hva som helst. Man må bruke anledningene man har til å fremme undergrunnskultur. Og det er jeg litt spent på med dette prosjektet. På en måte er det undergrunnskultur hevet opp til høykulturens borg. Spørsmålet er jo: svikter jeg undergrunnen ved å gjøre det mainstream? Men forsøket mitt ligger i å vise vanlige kulturbrukere og institusjoner som Nationaltheatret at det går an å tenke annerledes. Og jeg håper og tror at det kan skape litt ringvirkninger, at teaternorge ser at dette var jævlig gøy, at de tenker: «La oss tenke annerledes». Det er et stort problem at teater er ekstremt høykulturelt og myntet på en veldig liten gruppe mennesker med mye penger. Å fortelle historier i et rom, hvis man ser på det sånn, er egentlig veldig folkelig.

– Hvordan står det egentlig til med norsk teater anno 2023?

– Jeg synes det står litt dårlig til. Eller, hvis du er innenfor en høykulturell sfære, så går det sikkert greit. Men det er veldig få som er det. Det er uinteressant. Jeg personlig, som har teaterutdanning, synes veldig ofte at det er vanskelig å forstå alt i en oppsetning. Og enten er det gjerne litt kjedelig, eller så føles det ikke som om det er for meg, da.

– Jeg har vært opptatt av at dette prosjektet ikke skal være 

. Fordi en stor del av det er at nå kommer det jævlig mye folk fra et ganske bredt samfunnslag. Jeg stiller meg alltid spørsmål som: Hvor er kunsten i dette prosjektet? Og det ligger på en måte ikke i å la seg plage av hvordan man utfører en viss scene, men å fortelle den øvrige historien på en bra og hard og effektiv måte. Med sterke skuespillerprestasjoner og musikk og alt det der, uten at skal være vanskelig å henge med. De radikale grepene ligger mer i formen og utformingen av rommet og den slags. Vi har for eksempel en stor konsert midt i forestillingen hvor det er stage-diving og masse rart. Men en forestilling som altså ikke er vanskelig å forstå.

– Forestillingen er en musikal. Hvordan har du foretatt utvalget, og hvilken rolle spiller musikken i forestillingen?

– Vi åpner én time før forestillingen, og da kjører vi mye postpunk og New Wave, både litt norske greier, mye fra 80-tallet og sånn, typ det Gylne Triangelet og Krim U, men også en del DDR og Sovjet-greier. Musikken er kjempeviktig, og det handler om at Frank Hammersland, som døde tidligere i år, komponerte fantastisk musikk til forestillingen. Der det i filmen er et mer rocka musikalsk uttrykk, har Frank i større grad skrevet pop-låter, men da tufftet i den delen av 80-tallets musikken som ligger i postpunk, New Wave-landskapet. Og vi ville på en måte bygge ut den estetikken, da. Både med kostymene og kulissene, men også så i musikken vi spiller før og etter for forestillingen.

– Du er ikke redd for revy-assosiasjonene?

– Nei. Vi er ganske tydelige fra starten at det ikke er noe kødd. 

Teaterstykket «Døden på Oslo S» 

Teater

– Man har et ansvar som kunstner til å ikke bare bli med på hva som helst. 

Det er ikke et godt tegn for en musikkscene at The New York Times-journalister begynner å skrive flere hundre siders lange bøker om den. Joe Coscarellis 

(Simon & Schuster, 2022) handler om Atlanta-rappens hegemoni. Atlanta-rappen, «an oral tradition of neighborhood dope-boy mythology with melodic, ominous synth-and-808- driven beats», ble først en dominerende undersjanger innen hiphop, senere en premissgiver for den bredere popmusikken og -kulturen utover 2010-tallet.

Ifølge Coscarelli kan Atlanta-rap 2013-2020 sammenlignes med grunge i Seattle på 90-tallet, Londons 80-talls post-punk og Detroits soul og r&b på 60-tallet hva gjelder kulturell betydning.

Han har dekket Atlanta-scenen som journalist i mange år, Coscarelli, og i boken kommer vi på innsiden av noen av de store navnene. Artister som Lil Baby, City Girls, Migos og Jeezy. Og ikke minst managerne/mogulene Coach K og P, som sammen står bak plateselskapet Quality Control, i disse årene det definerende omdreiningspunktet for scenen. Men også de som 

 lykkes helt får plass, artister som Lil Reek og Marlo.

Men det er ikke bare musikkhistorie. Capital-delen av tittelen har dobbelt betydning, og mange sider går med til opptegnelse av business-modellene og -kranglene som har hatt sin tendens til å prege en scene drevet av en råkapitalistisk 

Boken er bedre når den zoomer ut, og peker på hvordan Atlanta som sted har påvirket musikken. At Atlanta er det største urbane området med svarte i USA etter New York, hvordan Atlanta ikke egentlig er en 

 av ulike nabolag som alle føles som at de ligger midt i skogen. Motorveiene som raser tvers igjennom og bringer impulser og varer inn og ut. Og ikke minst det soniske, som riktignok litt for ofte havner i bakgrunnen: Atlanta-rappen har av pengemessige hensyn vært mindre preget av hiphop-hovedingrediensen samples enn andre steder. Dette favoriserte et minimalistisk lydbilde, med masse plass til 

(bakgrunnsutrop) som rappere kan bruke både til å skape rytmisk dynamikk og til å markedsføre seg selv ved å rope ut egenartede ord og fraser. Perfekt til korte 

i sosiale medier.

En bok som dette er tydelig prov på Atlantas betydning, men samtidig gir den et anstrøk av irrelevans. Musikk er noe man hører på, leser man bøker om det er det historie og passé. Vår tids hiphop er nok bygget på grunnsteiner fra Atlanta, men den voldsomme populariteten ble også den regionale scenens død – i dag skjer utviklingen andre steder.

Rap Capital – an Atlanta Story

Utvalgt

UTVALGT: «Rap Capital - an Atlanta Story» er best når det ikke handler om business.


Vår tids grunge, motown og post-punk

Den viktigste musikalske scenen siden Seattle-grunge

Denne samlingen, utgitt av Ace, de britiske øyers dyktigste arkivist-plateselskap (see what I did there?), samler 25 låter med det de kaller «She-punks & Beyond», ukjente og superkjente låter utgitt mellom 1975 og 2016 i England og USA. Alle med det som en gang ble kalt «sterke kvinner», og som man vel innenfor denne konteksten av en kuratert sammenheng, gjerne fortsatt kan kalles det. Man kan argumentere for at noe av tilstanden har endret seg til det bedre i løpet av disse årene, både i musikkbransjen og i samfunnet som helhet, men en viss form for 

«Guerilla Girls»

Samlingen tar sin tittel fra den fortsatt aktive, anonyme aktivistgruppen Guerilla Girls som bedrev «culture jamming» og gjorde fysiske intervensjoner i amerikansk kunstliv på midten av 80-tallet, der menn besatt de fleste styreplasser i museer og forbund, og prosentandelen kvinnelige kunstnere som fikk plass med verkene sine i utstilllingslokalene var i dramatisk undertall. Avbildning av nakne kvinnekropper var man derimot godt forspent med. På grunn av en skrivefeil fra en av de plakatskrivende aktivistene ble de tidlig omtalt som gorilla girls, og de tok denne svakheten og gjorde det til sin styrke, med gorillamasker og det hele. I dag kan det se ut som det er snarere er vikingdrakt som er det dominerende for kulturkrigere i kunstfeltet.

Og det er med følelsen av at det er liknende intervensjoner i mange av låtene som er på denne samlingen. Punkrock-årene var neppe så glorifisert en era som den er er omtalt som, men også denne sexistiske og destruktive gjengen fant rom for en rekke kvinnelige kunstnere og amatører som har laget utgivelser som kanskje ble ignorert av de fleste den gangen, men som nå står som de viktigste fra hele epoken. Da tenker jeg ikke bare på stjernene som Debbie Harry og Patti Smith, som på hver sine vis skapte sine egne rom i musikklivet, til enorm betydning for dem som kom senere. Band som The Raincoats, Essential Logic og The Slits har en større samtidsrelevans enn de fleste av sine bandbrødre. Og utover i post-punk-årene utvidet det hele seg, hør fantastiske bevis på dette i form av mindre kjente en-single-band som pragVEC eller Ludus, som hadde den viktige britiske performancekunstneren og illustratøren Linder Sterling med i besetningen.

Men apropos masker var man nok nødt til å gå til ekstreme tiltak for å oppnå respekt som kvinner. I den ellers ikke kvinnetunge Los Angeles-punken (som låt annerledes enn den fra østkysten, som alltid, er det få band som var friskere enn The Bags, som i starten opptrådte med brune papirposer over trynet. Deres «Survive» er en perle også i dag. Utover åttitallet fikk oppsiktsvekkende mange dilla på sekstitallet, og ut av den mer avantgardistiske postpunken vokste det frem mye avansert neo-psykedelia og annet som virket med fascinert av den mer uskyldige delen av tiåret. Representert på dette albumet finner vi herlige låter som The Bangles’ «Bitchen Summer», The Pussywillows «Come On Now» og The Pandoroas «It’s About Time». Disse bandene motbeviste den seiglivede myten om at kvinner ikke kan være platesamlere og nerder, men de endte dessverre opp som objekter i eget miljø den gangen.

Da fungerte det litt bedre ti år senere, i alternativrocken og grungens era, også den håpløst maskulin, til band som Huggy Bear og Bikini Kill dukket opp. Ingen av dem ble likevel i nærheten av like store som «gutta» den gang, men historien har definitivt vært på Riot Grrrl-bevegelsens side. Her ser man hvordan arkivist-aktivitet har noe for seg. Samlingen avsluttes med et knippe band som tok opp igjen denne arven tyve år senere, for eksempel den britiske trioen Skinny Girl Diet som hadde den beste konserten på Bylarm i 2016.

Samlingen kommer utstyrt med et tjukt hefte med omfattende linernotes skrevet av Lucy O’Brien, som i 1995 utga den viktige boken She Bop. The Definitive History of Women in Popular Music. En historie som fortsatt skrives.

Musikk

Samleplaten «Guerilla Girls» demonstrerer hvordan arkivist-aktivitet har noe for seg. 

Fra objekter i eget miljø til samleplate 

Moteukene i de etablerte motehovedstedene peker ofte på ting som rører seg, det er en samtidsdiagnose, et slags kontemporært teater. Det er et ønske om å representere det som skjer i fysisk form, for å appellere til kunden av i morgen. Derfor ble moteukene for høst og vinter 2023/24 en nykter affære. 

Vi vil starte på nytt, jobbe, koke ned og rendyrke. Depresjonen lurer kanskje rundt neste sving.

Som under depresjonen eller krigsårene i første halvdel av 1900-tallet er moten dempet, praktisk, sober. Dette er ikke tiden for livsfjern eksess, men for realitet og en påminnelse om mobiliseringen av kvinner som arbeidstakere. Nøytrale toner, praktiske elementer, strikkegensere, beige, svart, grått, hvitt og ikke minst kampfargen rødt. En blir jo nesten lei for å si det: det er en distinkt 30-tallet møter corporate tech-vibb på det hele, hvis Twitter hadde hatt en uniform, eller en evig arbeidende frilanser i en allroundblazer – vår tids allværsjakke.

Til og med influencerne har tatt hverdagsklærne på. Det var lite fjær og mye jeans å se, også blant de profesjonelt stylede. Og etter en drøyt tiår dynket i rosa i alle tenkelige toner har alvoret sunket inn og fargen … det er rødt. Rihannas superbowl-show var vel mest av alt rødt (og hvitt), den nye 

 er knall rød, Valentino hentet frem sin rødeste rød, selve signaturfargen. Det sier seg på en måte selv: lyset er rødt og det er bare å stoppe opp og vente litt.

Fysisk sett ga det seg utslag i at alt på et vis er blitt mindre. Som om det altoverskyggende Balenciaga-showet eksploderte i tusen mindre biter. Megabrands kan også bli kansellert, og restene ble passe størrelse oppmerksomhet spredt fra ulike avsendere over sosiale medier. Og det er mange innovative og eksperimentelle stemmer som klarer å bryte gjennom: Coperni gjorde et nytt stunt med roboter a-la McQueen, AVAVAV lot klærne falle fra hverandre på catwalken, før hele settet kollapset til finalen, Area i New York gjorde emoji-mote, mens japanske ANREALAGE lagde UV-sensitive plagg. Virale øyeblikk løfter frem mindre kjente designer og merker i støyen, positivt om det kan bane vei for et større mangfold også i form av størrelsen på foretaket, at det finnes rom for nye, mindre, innovative og digitalt orienterte kreatører.

For i en sesong der et betimelig spørsmål kan være: Hvorfor i all verden bry oss om mote – nå? Svarer moteskapere med kledelig introspeksjon. Hva driver vi egentlig med? Og svaret bør jo egentlig være å lage klær som betyr noe for mennesker i dag, og staffasjen er for å skaffe seg oppmerksomheten til å selge dem. Giganter som Balenciaga, Prada og Comme des Garçons var tydelige på å understreke sitt

: Prada var veldig Prada-esk, det var godt å se Raf Simons ta plass på ordentlig ved siden av Miucca med det sterkeste showet på lenge. Fordi det var det kjedeligste? 

Balenciaga svarte på kontroversen etter reklamekampanjeskandalen med å vise veldesignede klær med nye silhuetter på en off-white lerretsbakgrunn under Louvre, der visninger ble holdt i «gamle dager». Demna ville gå tilbake til begynnelsen, da han selv designet sine egne bukser og fikk de sydd i Georgia som liten gutt. Balenciaga publiserte til og med et mønster til en dressjakke du kan ta med til din lokale skredder, eller sy selv. «It was great to see the clothes without the drama» skrev Cathy Horyn I New York Magazine. Rei Kawakubo, sjefsdesigner i Comme des Garçons, var karakteristisk kryptisk, men billedlig klar: Med ni orbiter modellene sirklet i, uttalte hun etter showet at det handlet om at vi må «starte på nytt». Moten, menneskeheten, ja selve universet, som i et nytt Big Bang.

Og ifølge en ny utstilling på Palais Galliera: Paris' mest seriøse motemuseum er det året 1997. Deres utstilling «1997 Fashion Big Bang» handler om et definerende år der mote fant formen det har i dag, med store motehus, enorme visninger, debuten til flere av nåtidens største stjerner – et system som ble katapultert inn i populærkulturen, for så å kanskje bli større enn det så for seg. Det forklarer også min egen fascinasjon med skremmende presisjon – jeg var påvirkelige fjorten år i 1997. Men det er absolutt tid for en revidering av feltet på systemisk nivå: det kjennes på på den samfunnsmessige kroppen. Mote er en av verdens mest forurensende industrier, tuftet på premisset om evig økende omsetning. Sånn kan det ikke fortsette.

Kommentar

Dette er ikke tiden for livsfjern eksess, viser moteukene. 

Haarr og Hurum har en svung over seg, litt som Harm & Hegseth. Men de er ikke egentlig en duo. Elisabeth Haarr, festspillkunstner i 2021, er snart 80, hadde sin første soloutstilling – nettopp i Oslo kunstforening – for 50 år siden, og er kjent som tekstilkunstner med feministisk tilsnitt. Marianne Hurum er 45, midt i karrieren, og maler ofte abstrakte former som bringer tankene til biologi, i hvertfall sånn bakterier blir seende ut når man blir bedt om å tegne dem.

Denne utstillingen er noe helt annet. Alle verkene er malt med vannmaling, sterke og svake farger som flyter utover.

Utstillingen er delt i tre. Et rom til Haarr, et til Hurum og i et midtre rom bilder de har laget sammen, i en prosess dokumentert av NRK-programmet Kunstnerliv, sesong to.

Haarr har fylt sitt rom med 326 (!) små, selvbiografiske og samfunnskommenterende bilder. Parallelt med tekstil, har hun de siste årene malt små akvareller for å «komme i gang», uten tanke på å gjøre det 

Bildene er inspirert av alt fra tepper fra Aleppo, som er brukt til å henge foran vinduene for å gi beskyttelse, til den gangen hun møtte opp på ballett som liten pike i en mosegrønn kjole, innkjøpt av hennes far – alle andre møtte selvsagt opp i rosa.

I noen andre bilder tar hun utgangspunkt i Wergelands dødsdikt «Til min gyldenlak», som hun rekonstekstualiserer og fortolker med sinne. Ingen vil jo dø. Haarr forteller, under en særdeles morsom pressevisning, at vi jo alle har en drøm om å gjøre et eller annet i livet. Vi har noe vi strever etter, selv om vi kanskje blir skuffet. Henrik Wergeland, for eksempel, sier Haarr, ble aldri prest.

. Små, og på grunn av vannmalingen søte, figurer gjør romerske hilsener foran kokende folkemengder. Vær på vakt mot det allmenne forføreriet, sier Haarr.

Ellers har hun blant annet malt mange ulike ansikter, og dessuten en del dyr. Dette er bare nye arbeider, og med tanke på hvor hun er i karrieren er det fristende å fortolke dette som en slags memoarer. Et liv!

Under pressevisningen forteller Haarr om sin største suksess, den hadde hun i syvende klasse da hun lå hjemme og var syk og produserte papirdukker en masse.

Hurums rom er fylt med den samme energien, men er ganske annerledes. Blant annet har Hurum malt portretter av kvinner hun på ulike måter har noe med å gjøre i livet sitt. Bildene er uskarpe, fargene glir utover og de får et drømmeaktig slør. Hun har også malt noen sko, et yndet objekt blant malere, sikkert på grunn av de kulturelle konnotasjonene, fottøyet sier jo sitt om folk, men også på grunn av de tildels skulpturelle formene. Det er her utstillingens beste bilde, under stor konkurranse, kommer: et maleri av en crocs-aktig tøffel. Den ser nesten hellig ut. Jeg blir helt hypnotisert.

Litt den samme følelsen får jeg av bildet «Alva», hvor de gule fargene lyser ut av bildet. Dette er virkelig kjempebra greier, og helt annerledes det jeg har sett av Hurum tidligere, hvor de abstrakte formene har stått sterkere, og hvor ikke minst malingen er tykkere og mer bestemt.

Midtrommet, satt av til samarbeidsverkene, er etter alt dette mest interessant som et eksperiment, hvor bildene først og fremst fremstår som små detetktivgåter hvor det handler om å avdekke hvem som har gjort hva. For selv om kunstnerskapene støter mot hverandre i disse bildene, oppstår det ikke den samme energien i disse bildene som i soloprosjektene, men det skal mye til – for de føles som en vårforelskelse.

Haarr & Hurum

Ukens utstilling

Ukens utstilling: En lett og energisk dobbeltustilling med Elisabeth Haarr og Marianne Hurum, hvor personlige minner og samfunn glir over i hverandre.

At det står dårlig til med film på kino er en kjent sak, men at årets største titler nesten ikke blir sett av noen på strømmetjenestene heller, kan få en til å lure på om langfilmen i det hele tatt har livets rett. Én ting er at kinovinduet – tidspunktet filmer er eksklusivt tilgjengelige på kino – stadig blir mindre, men vi velger også å se på helt andre ting når filmene først blir mulige å strømme.

For det er ikke tilgjengeligheten det kommer an på. Det har aldri vært enklere å følge med på filmene den amerikanske bransjen selv mener er det beste fra i fjor. I år ligger over halvparten av de nominerte titlene ute til strømming i forkant av utdelingen. Filmene har likevel ikke klart å kapre mer enn en marginal prosentandel av plattformenes totale strømmetall, 

Skyldes den manglende interessen for såkalt 

 at Oscar-akademiets arkaiske kvalitetsstempel fullstendig har mistet sin relevans, eller er folk ganske enkelt ikke lenger interessert i å se god film, når det finnes et mindre forpliktende alternativ bare et tastetrykk unna?

Av de fem filmene som er nominert i kategorien for beste film var det bare tre som nådde over 5 millioner visninger, hvorav to av dem i forkant gjorde stor suksess på kino: 

, Netflix’ egen produksjon som i en god stund har vært tungt promotert på forsiden deres.

Variety påpeker imidlertid at det er vanskelig å sammenlikne unike visninger på tvers av svært forskjellige plattformer. Statistikken måles derfor også etter hvor mange 

 av brukerne som har sett filmene. Rian Johnsons 

, som raskt ble en av Netflix’ mest populære filmer, ble sett av 17 prosent av plattformens aktive brukere. På den andre siden ble den første sesongen av 

Det er derfor ingen stor overraskelse at filmskapere som tidligere hadde vært opptatt med å lage filmer på mellomstort budsjett nå heller holder på med serier. Til og med en av bransjens mest suksessrike filmskapere, Martin McDonagh (

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

 ikke blir sett av mer enn tre prosent av HBO Max’ brukere.

 – til tross for sine mange nominasjoner er det ikke mer enn to prosent av Peacocks brukere som har sett den etter en uke på plattformen, som tilsvarer færre enn en halv million seere.

Oscar-favoritter er ikke strømmefavoritter

Jeg våknet i dag 7. mars, og fikk inntrykk av at det var den store tidsskriftdagen. Hvor enn jeg så, i papiravisen, i innboksen eller på mobilen, kunne jeg finne tanker om tidsskriftenes ve og vel, om deres kommende undergang og fortsatte viktighet. Du leser jo på sett og vis i et tidsskrift akkurat nå også. Men kommer du, eller dine barn, til å bry seg om noe så gammelmodig som et tidsskrift i fremtiden? Når selv den lyden jeg likte aller best har forsvunnet, lyden av et nytt Bookforum som lander i postkassen, er det lett la ens indre kulturpessimist overta. Når det ikke engang er marked for et så fett blad som Bookforum,hvordan skal det da gå for alle oss andre? I alle fall med alle rapportene og livredde uttalelsene her og der om studenter og ungdoms labre lese- og konsentrasjonsevner. Kanskje det også er noe av dette de har i tankene, når det nå snart startes opp en bokpodkast ved navn Bokklubben, med Maria Navarro Skaranger, Yohan Shanmugaratnam og Zeshan Shakar – for å invitere lesere og ikke minst potensielle lesere som tidligere har følt seg litt utenfor dette litterære kretsløpet.

Snakking er bra det, men det er nå engang skrift det handler om. Jeg skulle også til å si at mye av alt det virkelig gode som faktisk skapes i små og større redaksjoner eller enerom i dag, dessverre faller ut i det tomme intet etter at det blir publisert, det blir sjelden tatt videre og diskutert ved voksenbordet, på TV eller i de (en gang) store avisene. Det er så nedslående. Selv folk som klager over tingenes tilstand i media og kulturen i dag, overser mye av den verdiskapningen som jo vitterlig foregår rett under nesa deres. Selv disse er slaver av det umiddelbare, harmdirrende, nevehyttende, som jo er blitt den nye folkesykdommen vår. Fremskreden nevehytting.

En viktig unntak, det eneste unntaket, og til gjengjeld et gedigent et, er så klart om noen skriver om Dag Solstad. Selve storoksen i norsk kulturliv. Hvor mange dobbeltsider har utgivelsen av det klassiske, akademiske tidsskriftet Agoras Solstad-nummer avstedkommet til nå? Det er sjukt. Det var vel tre sider i tanta senest i morges (riktignok med advarsler om at forfatterskapet var i fare for å bli kansellert og at det nok var det riktige å gjøre). Jeg gikk selvfølgelig til Tronsmo for å handle inn mitt eksemplar, 

, det er alltid gøy å observere boomer-raddiser med sølvfarget hår og gode sykkel-legger og ny yngre kone, inne i sjappa der på utgivelsesdagen til noe Solstad-relatert. Rett inn – rett ut, med noe mer Dag-stoff i neven. Men det må sies at denne utgaven må legges i sekken – er det tidenes tjukkeste utgave av et tidsskrift? Det er uansett verd å få med seg, her er det et litt mer kritisk blikk enn han pleier få rettet mot seg, spesielt om den kanoniserte 90-tallsperioden som «alle» elsker. Samtidig blir hans tidligere, mer politisk orienterte (og vi vet hva slags politikk) litteratur børstet støv av igjen. Even Teistung velger å omtale «Arild Asnes, 1970» som Solstads aller beste roman. Tidsskriftene er også et hjem for de kontrære stemmer! (Og en gammel pocketutgave av romanen er plukket ned fra hylla nå).

Men – vi må også videre fra tykke dørstoppere, tett skrift og gamle helter. I kveld kl. 18 er det foredrag i lokalene til Gyldendal om tidsskriftet og essayet – tanken og kritikken – og dens posisjon i det digitale samfunnet i dag og i morgen. Det er den Berlinbosatte LA-skribenten Ryan Ruby (f. 1983) som står for foredraget. Han er forfatter, oversetter og kritiker, har vunnet prisene Silvers Prize for Literary Criticism (2022) og Einstein Fellowship (2019), og har publisert i tidsskrift som The Baffler, n+1, The New York Review of Books og The Paris Review. Dette høres jo unektelig ut som en gammel sjel, en tweedmann, som nok vil kle bløtkaka i midten av bygningen på Sehesteds plass. Men stopp en hal - han mener vi er inne i en GULLALDER for tidsskrifter, essays og litteraturkritikk, og at det nettopp er internettet som har lagt til rette for den. I alle fall i engelskspråklig/forståelig sammenheng. Og han kan vel faktisk ha litt rett i. Spredningen av tankegods og språkføring virker da større nå enn på lenge, selv om papiropplag synker og det virker vanskeligere å få tak i tidsskrifter og utenlandske papiraviser (har dere vært på pølseboden Narvesen i det siste? Det er en nasjonal, kulturell skam. Ting har skjedd siden motebibliotek-gründer Elise By Olsen jobbet der, som hun også skriver om i spalten som hadde premiere i Klassekampens bokmagasin denne helgen: «Blad, blad, blad», om tidsskriftenes vilkår). 

Dessuten har det bidratt til en mer vital samtale om innholdet i disse essayene og tidsskriftene, og motstand har kanskje også avlet nye perspektiver? Etter foredraget vil det bli en samtale med Ida Lødemel Tvedt, som i seg selv har bidratt med en solid kvalitetsheving av frisk norsk essayistikk de siste årene, enten det er i bokform, i gammelavis eller på håndholdt.

Alt dette foregår i regi av våre kolleger i Vinduet, et nobelt papirtidsskrift med tidligere redaktører som Janneken Øverland, Johan Borgen, Maria Horvei og undertegnede, som forlot det noble for et par år siden nå, og med redaktørduoen Ola Innset og Simen V. Gonsholt har de bitt i det sure eplet, blitt heldigitalt, og kanskje funnet ut at det smaker ganske søtt likevel? Uten å vite noe om økonomi eller lesertall, virker det da som de holder på med mye bra greier, som også blir lagt merke til.

Mye av alt det virkelig gode som faktisk skapes i små og større redaksjoner eller enerom i dag, faller ut i det tomme intet, skriver Audun Vinger. 

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Kontakt 

Annonsering

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Alle artikler