Damien Chazelle er Hollywoods vidunderbarn. Etter en svært lovende debut med 

 i 2016, en hyllest til Los Angeles, og en enorm kinosuksess som gjorde 32-årige Chazelle til den yngste vinneren av Oscar for beste regi.

 (2018) var en relativ skuffelse kommersielt, men Paramount ga Chazelle et enda større budsjett for å virkeliggjøre hans neste ambisiøse prosjekt: en tvetydig hyllest til det tidlige Hollywood og den smertefulle overgangen til lydfilm.

 er spekket med talent, mye av det bortkastet. Vi kan begynne med å skissere den historien jeg tror Chazelle ønsker å fortelle, og vente litt med elefanten som har diaré og muskelmannen som tygger i seg levende rotter.

Vi befinner oss i Californias ørken i 1926. Filmindustrien er fremdeles ville vesten, bortsett fra at folk ikke dør i duell, men i ulykker på filmsett og overdose på fest. Filmene er fremdeles stumme, men produksjonen er et støyende kaos. Chazelle drar oss først inn i epoken via en grenseløs fest i en villa langt ute i ørkenen. Dansegulvet er pakket med lettkledde og nakne kropper. Noen drar kokain opp i nesa, mens andre foretrekker en champagneflaske opp i rumpa. Chazelle ønsker åpenbart å bli husket for den mest orgiastiske festen som er laget på denne siden av porno.

Mange av danserne virker proffe og kunne glidd sømløst inn i en r&b-video fra 2010-tallet, mens musikken fra jazzbandet er en hybrid som ville fungert bedre i litt mindre doser enn vi får her. Alle de intense, flimrende inntrykkene risikerer å bli monotone, men heldigvis får vi noen litt mindre hektiske pusterom, der vi introduseres for de tre karakterene som skal bære filmen.

) er en meksikansk immigrant som starter på bunn av hierarkiet i bransjen. Etter å ha fraktet en elefant til villafesten, faller han hodestups for Nellie (Margot Robbie), en vakker og vilter skuespiller fra New Jersey, uten cv, men med høye ambisjoner: «You don't become a star. You either are one, or you ain't. I am.» Men et tårn av kokain mellom seg, snakker de om sine drømmer.

Samtidig, i et annet hjørne av festen, sitter Jack Conrad (Brad Pitt), en av stumfilmens førsteelskere, og drikker seg snydens på fancy cocktails. Jack ansetter Manny som en slags tjener, mens Nellie snubler inn i en rolle som blir ledig på grunn av overdose, og dermed er vi i gang med historien. Nellie imponerer med sin evne til å gråte foran kamera, mens Manny blir produksjonssjef. Jack drikker konstant og krangler med sine kommende eks-koner. Han er full på jobb, også, men kvikner til når kamera sveiver i gang.

Vi følger disse karrierene i et tempo så hektisk at vi ikke rekker å bli kjent med dem. Alle utfordringer de støter på, blir skildret i form av ellevilt anarki, der ulykker, overdoser og dødsfall feies nonsjalant til side. Det er fullt kjør på vei opp karrierestigen, og enda mer kaotisk når alt faller i knas, idet lydfilmen og sanering er bransjens umoral skaper mange fallende stjerner.

Det er nærliggende å sammenlikne Damien Chazelles episke ærgjerrighet med Baz Luhrmann, bortsett fra at både 

 fant sitt publikum. Chazelle glemmer å stoppe på stasjonen for å plukke opp folk og la dem bli med inn i historien han forteller.

I tillegg til meksikanske Manny, innfører Chazelle et par karakterer som skal vise hvor vanskelig det var å tilhøre en minoritet i det tidlige Hollywood. Lady Fay Zhu (Li Jun Li) gjør suksess som kabaretartist på fest når hun synger «My Girl´s Pussy», men får ikke rollene hun fortjener og har som levebrød å skrive tekstplakater til stumfilm. Trompetist og bandleder Sidney Palmer (Jovan Adepo) får suksess når lydfilmen kommer, men må gjennom nedverdigende episoder for å være riktig type svart musiker. Begge disse artistene hadde fortjent mer plass i 

Når karakterene forblir endimensjonale, sitter vi igjen med rent show og dramatiske gester. For noen kan en tre timers trailer være det man ønsker seg på kino. For meg ble det utmattende. Idet jeg går ut av salen, har jeg glemt de gode bitene. For dette frenetiske kalaset viser en overflod av talent. Jeg kunne med glede brukt et par dager på å høre om hvordan Justin Hurwitz komponerte musikken og hva filmfotograf Linus Sandgren og produksjonsdesigner Florencia Martin har å fortelle om sine kreative valg.

Jeg lovet å komme tilbake til elefanten, som trer inn i sin rolle helt i starten. En dyrepasser står på feil sted idet Jumbo får et kraftig anfall av diaré, i en scene som varer litt for lenge. Hvis du fremdeles er klar for 

, skal jeg la være å nevne slutten, bortsett fra å sitere den perverterte gangsteren McKay (Tobey Maguire), som inviterer Manny på undergrunnsklubb: «Welcome to the asshole of Los Angeles!»

Kritikk

«Babylon» er spekket med talent, mye av det bortkastet, skriver Mikael Godø.

Anmeldelse «Babylon»: Tre timers trailer 

Tre timers trailer 

«Jeg hater nyttår, skrev den italienske revolusjonære filosofen Antonio Gramsci i en tekst i 1916, nyttår ga ham følelsen av å miste følelsen av kontinuitet i liv og ånd.». Dette kunne vi lese i Klassekampens bokmagasin i starten av 2023, og to tanker slo oss: Har vi ikke snart nådd et metningspunkt for tekster som starter med et sitat, hvor sitatet mest virker som en proxy for, ja, en 

Den andre tanken var mer en nikkende anerkjennelse av at det ikke er noe greit å miste følelsen av kontinuitet og ånd, så her en overgang til uka hos ... Tidens ånd: 

Er samtalene vi har om kunst like lette å etterlikne som kunsten selv?

Filmtwitter-generatoren viser hvordan publikum er en del av maskinen

«Real fans of Werner Herzog are priests.»

Basert på alt som har skjedd hittil, kunne man kanskje ha forutsett at det ville oppstå. En filmtwitter-generator som spytter ut kontrære meninger for å skape engasjent når «du ikke vet hva du skal poste». Et program som gir følelsen av å ha en imaginær krangel i dusjen, bare uten alt det rennende vannet. 

I samtaler om AI-teknologiens påvirkning på kunstfeltet er man påpasselig med å påpeke at maskinen bare kan etterlikne menneskelige mønstre, og at den derfor ikke i stand til å skape noe annet enn variasjoner av noe som allerede finnes. Kort sagt, maskiner er ikke kreative, og kan ikke skape noe nytt. Men, som Morgenbladets kulturkritiker Aksel Kielland 

, oppfører filmindustrien seg allerede som en kunstig intelligens, da den i mange år har produsert formelbaserte filmer og serier basert på fokusgrupper og trendanalyser.

Gjelder da forutsigbarheten også for publikum? Er samtalene vi har om kunst like lette å etterlikne som kunsten selv? Betyr det at vi også er en del av maskinen?

Apropos samtalene vi har om kunst og kunsten selv. Vi har anmeldt Park Chan-wooks 

av Damien Chazelle. En av dem en «tre timers trailer», den andre en «original neo-noir». Hint: førstnevnte er filmen som handler i tre timer og åtte minutter. Den andre varer 

Original neo-noir

Filmene blir lengre, låtene blir kortere, og uka ... den går videre ;-) 

Lars Berrum hører på P1 for å pleie engstelse

Ikke så rart, han er en av landets beste til å holde en mikrofon og si ting folk ler av. De siste stand up-forestillingene hans, 

ble begge kritikerrost og publikumsbesøkt.Et annet stikkord er podkast-suksess. I NRK-podkasten Berrum & Beyer snakker om greier, snakker Lars Berrum og Martin Beyer Olsen om ting som skjer i livet og i hodet, ofte sammen med gjester. Ifølge Podtoppen.no er Berrum og Beyers podkast Norges nest mest populære, kun slått av NRKs nyhetspodkast Oppdatert.

Men akkurat nå er Lars Berrum mest aktuell med å feriere i varmere strøk, men preferansene hans tar aldri fri.

Essay: Menn mest pistol var midt i blinken  

Menn med pistol var midt i blinken

Det positive med å bli eldre er at man blir mer likegyldig til det meste, inkludert rigide forestillinger om kjønn og litteratur, skriver Elise Winterthun.

Det er bare få år siden jeg begynte å lese Cormac McCarthy, som i vinter er aktuell med to nye romaner. En stund tenkte jeg på ham som en slags Hollywood-forfatter. Første gang jeg hørte navnet, var da filmatiseringen av 

 gjorde enorm suksess i 2007. Seinere var det den irriterende fankulten som gav meg avsmak. I takt med genistatus er McCarthy gjenstand for en rekke troper, hvor alt fra nidkjære arbeidsmetoder til skrivemaskin (en lyseblå Olivetti til 50 dollar!) får en mytisk dimensjon. Han lar seg aldri intervjue, som bidrar til mystikken – ifølge kilder skal han ha takket nei til opptredener selv da han var så fattig at han måtte vaske seg i en bekk. Gjesp. I mine studieår, da jeg identifiserte meg med tredjebølgefeminismen og dens hyllest av selvutleverende og underkjente kvinnelige forfattere, sto det innesluttede mannlige geniet som skrev om menn med pistol ikke særlig høyt på leselista. 

Roberto De Zerbis fotball sammenlignes med Bertolt Brechts teater 

Provokatørene

En av de mest spennende (og provoserende) fotballskribentene å følge med på om dagen er skotske 

. Spennende, fordi han ikke er redd for å intellektualisere sporten. Provoserende ... av samme grunn. Hamilton tar gjerne i bruk teoretisk stoff fra filosofiens og litteraturens verden for å belyse 

 vi forstår fotballen. Han er opptatt av hvilke ideer, forutsetninger og implisitte antagelser som ligger til grunn for hvordan vi ser, forstår, fortolker og spiller fotball i dag.

All fotball befinner seg på spekteret mellom posisjonisme og relasjonisme, mener Hamilton. Men nå har pendelen svingt så mye i retning den rasjonelle, kontrollorienterte posisjonismen, at noe vesentlig ved spillet synes å være i ferd med å gå tapt.

PS: Invitasjon til eksklusiv norgespremiere på 

Det er fortsatt noen plasser igjen på visningen av 

 (regi: Ricky D'Ambrose) på Kunstnernes Hus nå på torsdag, 26. januar klokka 18:00. Send en mail til post@tidensand.no, og du er på lista! 

Ps(st): Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? 

Meld deg opp på mailinglisten vår og få det uten forsinkende mellomledd i stedet for! Det kan du gjøre 

Nyhetsbrev

Cormac McCarthy, imaginære krangler i dusjen, P1 mot engstelse og fotball som teater

Nyhetsbrev #22

Imaginære krangler i dusjen, P1 mot engstelse, Cormac McCarthy og fotball som teater

På et åsted i fjellene har en middelaldrende klatrer angivelig falt i døden. På politistasjonen i det Sør-Koreanske tettstedet Ipo avhører en søvnløs detektiv den avdødes enke, den kinesiske emigranten Seo-rae (Tang Wei), som er mistenkt på grunn av sin sorgløshet. Mørk humor skinner gjennom når ulovlig kjemi på avhørsrommet oppstår da detektiven, Hae-Jun, bestiller

 er en neo-noir omkranset av et melankolsk, tåkete fjellandskap og disige strandkanter – hvor en kjærlighetshistorie og et detektivmysterium er sammenflettet. Til tross for at dette nesten kan høres ut som noe som går hånd i hånd med Park Chan-wooks tidligere tyngre, brutale plottwistfilmer som 

poenget med filmen er ikke å bygge opp til et mysterium hvor det endelige klimakset avslører hvem drapsmannen er, til publikums forløsning. Det avsløres tidlig at Hae-Jun gjør en ynkelig innsats i å faktisk løse saken, han er heller intenst interessert i Seo-rae.

Park unngår hollywoodklisjéer. Filmen sjonglerer det mystiske, det romantiske og det komiske, og blir noe spissfindig noe som er vanskelig å sjanger-kategorisere.

Decision to Leave

I flere situasjoner utviskes grensen mellom filmens virkelighet og karakterenes hypotetisk tenkte situasjoner. Hue-San går fra å sitte i en bil og spionere med kikkert på Seo-rae, til å plutselig befinne seg inne i leiligheten sammen med henne, nære. Den voyeuristiske etterforskningsprosessen virker som allegori for det å forelske seg i noen.

Arbeidet som ligger bak det visuelle uttrykket føles i seg selv som en inderlig kjærlighetserklæring. Sammen med filmfotograf Ji-yong Kim (

) utnytter Park filmmediets privilegium overfor det blotte øye. Nesten mikroskopaktige skudd viser nærbilder av insekter som klatrer på et blankt øyeeple, sjokkerte ansiktsuttrykk eller en hånds komplekse hudtekstur – nært nok til at man ser skitten under neglene – før det raskt zoomes ut til noe som kan minne om teaterkulisser. Kontrasten mellom det nære, organiske og det iscenesatte er appellerende på en uforklarlig måte.

 utfoldes scener av abstrakte landskap, og Park Chan-Wooks øye for 

 gir skuddene maleriske egenskaper, der signalfarger som rød subtilt brukes som en aksentuering i en ellers sparsommelig palett.

Det er sjeldent å se moderne teknologi så sofistikert og sømløst gli inn som et estetisk, romantisk virkemiddel i film som i 

. I tillegg til at mobiltelefonen er et viktig ledd i selve etterforskningen, vises tekstmelding-skriving overlappende med detektiv Hae-Juns blikk, dypt forankret i Seo-Rae. Sammen skaper de et intenst bilde som uttrykker mye samtidig. I andre tilfeller brukes en oversettelsesapp. Selv om Seo-rae snakker greit koreansk, oversetter hun når hun ikke føler at ordene strekker til, som oftest ved emosjonelle erklæringer. Først hører vi henne altså snakke mandarin, før det oversettes til koreansk av en digital, monoton stemme via telefonen hennes. For å forstå må Hue-San legge sammen tonefall og stemmeleie, og de monotone, koreanske ordene (eller for oss som heller ikke kan koreansk, den engelske underteksten). Den indirekte kommunikasjonen blir en form for poesi, samtidig som det er frustrerende – for Hue-San, og for oss.

Til tross for interessante visuelle eksperimenter, skaper filmen i sin helhet en ambivalent følelse. Det er som om bitene ikke faller helt på plass idet det som starter som et gåtefulle mordmysterie, omdreies til en psykologisk, subtil hitchcockiansk thriller. I løpet av 2 timer og 18 minutter er det ikke spart på verken visuelle mindfucks eller elegiske app-oversatte dialoger, noe som gjør at filmen føles stakkato. I likhet med mange av de andre Film fra sør-besøkende rundt meg, blir jeg sittende og vri meg i setet, og når rulleteksten til slutt dukker opp på lerretet er det til et kollektivt lettelsens sukk. Dette kan imidlertid like godt bety at filmen på en eller annen måte lykkes, at den rett og slett har blitt en kroppslig thriller.

Dessuten: Jeg klarer ikke å slutte å tenke på 

 Som om den er et uoppklart mysterium som kan løses ved å se den én – eller kanskje to – ganger til.

Men mester-regissør Park Chan-wooks siste film forblir et uløst mysterium, skriver anmelder Ruth Emilie Rustad Marthinsen.

Stockholms gängkrig – bakom rubrikerna

Først et tips til deg som er ute i strømmingens ærend: løft blikket – ikke fra skjermen, men fra de store strømmegigantene.

 får man tilgang til (mesteparten av) danskenes rikskringkastelser. Blant annet kan man allerede nå se sesong 2 av gangster/fotballsupporter-serien 

 som NRK sendte første sesong av i høst.

. Best akkurat nå: dokumentar-serien om den pågående gjengkrigen i Stockholm, som siden 2015 et hevndrap av gangen stadig har eskalert, og hvor den voldelige utviklingen er tett sammenvevd med både sosiale medier, så vel som noen av Sveriges aller største rapartister.

De siste fem årene har omtrent 40 personer blitt skutt og drept i Sverige hvert år. I 2022 ble det satt en ny mørk, rekord. 63 personer. Skytingene startet som oppgjør barndomsvenner i mellom, men er nå blitt et nasjonalt anliggende. 

 er nøktern i tonen, og gir et nyttig overblikk over en samfunnsutvikling som fra Norge kan virke uforståelig.

Fra Sverige til Finland: I oktober publiserte de to kunstnerne ​​Terike Haapoja og Eero Yli-Vakkuri et åpent brev rettet til Kiasma, Finlands viktigste museum for samtidskunst. De krevde at den britisk-finske milliardæren Chaim «Poju» Zabludowicz trakk seg fra museets styre, på grunn av hans investeringsselskap Tamares’ bånd til Finsk-Israelsk våpenhandel. Tamares har blant annet investert i rakettvåpen og overvåkningsteknologien Palantir. Zabludowicz er også grunnleggeren av den pro-israelske lobbygruppen BICOM (Britain Israel Communications and Research Centre). Brevet ble skrevet under av flere titalls kunstnere – og så enda flere. Per i dag har antall underskrifter steget til 219.

Det som startet som et opprop, er i dag er blitt til en regelrett streik. På nettsiden 

 er kravene formulert i klartekst: «Som kunstarbeidere forventer vi at Kiasma Museum for samtidskunst avviser finansiell eller annen støtte fra private selskap som er involvert i våpenhandel eller tilvirkning og finansielle investeringer i konfliktsoner».

De understreker samtidig at dette ikke er en 

Zabludowicz’ familie kom til Finlands som Holocaust-flyktninger. I en uttalelse gjengitt i 

 forteller han at han har «tro på viktigheten av museet som et uavhengig og inkluderende rom».

 forteller talsperson for kiasmastreiken, Jenna Jauhiainen, at det ikke bare dreier seg om Zabludowicz: «Streiken handler ikke bare om én giver, men om institusjonens mangel på klare retningslinjer for å motta støtte generelt, som har ført til denne situasjonen».

 i fjor viste at rundt åtte av ti nordmenn har tillit til myndighetene. Gjennomsnittet i OECD-land er fem av ti. Joda, tilliten går ned, men den er fortsatt høy. Vi sier ofte til hverandre at vi lever i et tillitssamfunn. Slik skal det fortsette å være. Regjeringen har satt i gang en tillitsreform i offentlig sektor. Man liker tillit. Både tanken på den, og når den materialiserer seg, for eksempel i form av at noen har satt en haug med kanelboller eller ved langs et fortau, og hengt opp en lapp som sier at bare forsyn deg, vipps betaling til det og det telefonnummeret. Da tar vi bilde og legger det ut på sosiale medier.

Det er altså ikke helt ut av det blå at Lars Ø. Rambergs gigantiske slagordskunstverk 

 dukket opp på Økernsenteret her om dagen.

Tidligere har Ramberg slengt opp bokstavene 

 (2005) – tysk for tvil – på DDRs gamle parliamentsbygning, Palast der Republik (som for øvrig var asbest-befengt, fant man ut etter gjenforeningen, og dermed rev – stålet ble blant annet brukt til å bygge Burj Khalifa, verdens høyeste hus, i Dubai).

Det er også Ramberg som står bak et av Oslos antakelig mest sette kunstverk i disse dager, nemlig lysslyngene som utgjør kunstverket 

Nå har han stavet ordet TILLIT ved å sette lys på vinduer i det forlatte Økersenteret.

Når man titter opp på Rambergs verk fylles man med mye rart.

I Facebook-gruppen «Økern og Løren» – som jeg er medlem i, til tross for at jeg bor i motsatt ende av byen – er stemningen ikke god. Det har den kanskje aldri vært. Jeg forbinder gruppen mest med innbrudd og problemer med måkefugl. Økern-beboerne er lei av at bydelen skal være åsted for moderne kunst. Kanskje er de også lei den rotete, liksom-moderne business-arkitekturen, og motorveien, kanskje føler de at de lever i helvete, eller i det minste et slags 

 (romanen). Du trenger mer enn tillit for å overleve på Økern. Sannsynligvis behøves en del fandenivoldskhet. I et kommentarfelt spørres det: «Kan Økern slutte å være et sted hvor stygg kunst kommer for å dø?». En annen lurer på nøyaktig HVA man skal ha tillit til, og slenger på en trist emoji.

 eller kanskje heller i dens japanske tvilling, like severdige (på godt og vondt) 

hvor mennesker må kjempe på liv og død i kreative «spill» i en slags metavirkelighet. Å se på Økernsenteret og det store ordet TILLIT gir virkelig følelsen av dystopi. Det føles som at alt står på spill og er farlig.

Egentlig er verket ganske kult også, på samme unektelige måte som Kraftwerk og å gå i bare sorte klær er det.

Økernsenteret, tegnet av Håkon Mjelva og ferdigstilt i 1969, regnes som et hovedverk innen norsk modernistisk arkitektur. Rambergs 

 re-aktualiserer denne stadig mer utskjelte epoken innen arkitekturen. Ved å bruke senterets rektangulære fasader som lerret – åsted for kunst – peker han på noe helt sentralt i den modernistiske arkitekturens etos, det at den skulle være frigjørende, og ikke legge unødvendige føringer, men heller optimalisere det å leve og bo etter objektive kriterier. Det fungerte som kjent ikke. Menneskene ble ulykkelige. De startet noe som het Arkitekturopprøret og ville tilbake i tid, til før friheten.

 føles utidsmessig og anakronistisk, men samtidig underlig rett. Det strider mot all fornuft at dette ikke er et kjent kunstverk fra 2004, men at det dukket opp i 2023. Derfor får jeg liksom litt håp. Men håp, det er vel det motsatte av tillit.

Velkommen til Midt-Nytt! Onsdag ble grunnsteinen til Reitan-familiens Nye Hjorten Teater lagt ned i Trondheim. Teateret plukker opp tråden fra lokalt legendariske Hjorten Revy- og Varietéteater, som holdt til i Ila, og som ble revet i 1947, men som stadig diskuteres på «Du vet du er fra Trondheim når …»-aktige Facebook-grupper. Det nye Hjorten teater skal stå ferdig høsten 2024, vegg-i-vegg med det planlagte kunstmuseet Posten Moderne. Sistnevnte med ambisjoner som inkluderer ord som «verdensklasse». Sammen vil de to Reitan-institusjonene forhåpentligvis gi Trondheim et etterlengtet kulturelt løft.

«Teateret bygges i Apotekerveita, som tidligere het «Bredestrede», og om du legger det inn i Google Translate, ja så blir det rett og slett Broadway! I alle fall nesten. Vi legger oss uansett i samme sjiktet».

Grunnsteinen dobler forresten som en tidskapsel. Til fremtidige arkeologer har Reitan skjenket: En flaske champagne, dagens meny fra Speilsalen, sju originale manus signert Nye Hjortens kreative stab, en

-maske, en minnepinne med forestillinger fra pandemiåret 2020, samt en hilsen fra Odd Reitan sjøl: «Til den det måtte angå en gang i framtida: «Ka i all verden, har dokk revve skit’n?».

Rakk du ikke å få med deg Tiril Hasselknippes forunderlige lysrør-utstilling Play da den ble vist hos Nitja senter for samtidskunst før jul? Nå kommer det en ny mulighet i 

 Utstillingen åpner 9. februar og står til 30-. april.

Da Tidens ånd intervjuet Hasselknippe før jul fortalte hun blant annet om hvordan hun trodde at hun skulle dø, og derfor satset alt på kunsten – til den grad at hun forsaket et sted å bo.

– Jeg hadde en tanke om at hvis jeg bare kunne jobbe med kunst på fulltid, om jeg fikk til det, så skulle jeg gjøre det. Jeg tror jeg var litt redd for at om jeg hadde jobb, ekstrajobb eller fulltidsjobb, så ville jeg ikke ha nok energi til å gjøre begge på en gang. Så jeg valgte en ganske ekstrem livsstil, sa Hasselknippe.

Senere viste det seg at hun hadde nervesykdommen fibromyalgi. Diagnosen satte ikke noen stopper på kunstnerskapet, og har i stedet blitt en tematikk og en erfaring hun har tatt med seg inn i kunsten, noe som gjelder 

Kunstner Tiril Hasselknippe: – Jeg trodde jeg skulle dø 

Ukens ånd

Uke #3: Tillit i Oslo, kunststreik i Helsinki, gjengkrig i Stockholm, Nye Hjorten Teater i Trondheim og Tiril Hasselknippe i Stavanger

I spalten utvalgt plukker redaksjonen hver uke ut sine favoritter. Denne uken kan du lese om et månedlig humorshow som handler om «ting», en podkast om en fremadstormende rapper som risikerte alt for 40 000 dollar – og tapte, John Cale, Vigdis Hjorth på LRB-podkasten, og den franske såkalt nyekstreme filmskaperen Catherine Breillats 

 (2001). I tillegg hylles Juni Habels siste plate, 

 (Koke plate) – coveret på den ser du øverst i denne saken.

Ukens utvalgte er oppdatert!

Nå har han stavet ordet TILLIT ved å sette på lys i vinduer i det forlatte Økersenteret.

Tillit handler om å håndtere usikkerhet. Men ordet skrevet med veldig store bokstaver på en dystopisk utseende blokk er ikke veldig tillitsvekkende.

 re-aktualiserer denne stadig mer utskjelte epoken innen arkitekturen. Ved å bruke senterets rektangulære fasader som lerret – åsted for kunst – peker han på noe helt sentralt i den modernistiske arkitekturens etos, det at den skulle være frigjørende, og ikke legge unødvendige føringer, men heller optimalisere det å leve og bo etter objektive kriterier. Man hadde tillit til fremskrittet. Det fungerte som kjent ikke. Menneskene ble ulykkelige. De startet noe som het Arkitekturopprøret og ville tilbake i tid, til før friheten.

En utgave av denne teksten ble først publisert i Tidens ånds nyhetsbrev.

Lars Ø. Rambergs verk går inn i den pågående samtalen om tilliten som er iferd med å rakne – og makthavernes grep for å forhindre det. Men verket minner oss på at tillit ikke er noe som kan kommanderes eller vedtas. 

Tillit som dystopi

I spalten smakssak snakker folk om egen smak. 

Dette er saken

Det blir bare mer og mer Lars Berrum. Ikke så rart, han er en av landets beste til å holde en mikrofon og si ting folk ler av. De siste stand up-forestillingene hans, 

ble begge kritikerrost og publikumsbesøkt.

Et annet stikkord er podkast-suksess. I NRK-podkasten Berrum & Beyer snakker om greier, snakker Lars Berrum og Martin Beyer Olsen om ting som skjer i livet og i hodet, ofte sammen med gjester. Ifølge Podtoppen.no er Berrum og Beyers podkast Norges nest mest populære, kun slått av NRKs nyhetspodkast Oppdatert.

– Jeg har gjort noe jeg aldri før har gjort, noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre – være edru og trene i en hel måned. Oppsummerende konklusjon: du er ikke fyllesyk, og du kjeder deg i sosiale lag. (Hvis du leser dette og tenker «han sier at han 

 har vært edru, så han sier at han drakk da han var barn også, høhøhø», da må du vite at det er sånne som deg som får meg til aldri å være edru i en måned igjen).

– Jeg hører så mye som mulig på NRK P1. Dette var noe jeg begynte med på turné for å pleie engstelse. Dette har jeg fortsatt med. Jeg vet ennå ikke hva det gjør med meg som person, men det er en snikende forandring i mitt indre liv.

– Jeg leste at en demensforsker sa at han spiste pasjonsfrukt hver dag for å unngå demens. Jeg spiser pasjonsfrukt hver dag, setter pris på smaken og håper på den fremtidige hukommelsen.

– Jeg har, i samvær med min kjæreste, begynt å spille kort på kveldene. Vi spiller et kortspill som kalles «kalabasi». Det gir en hyggelig ro. Anbefales med litt rolig elektronika i bakgrunnen.

– Jeg aner ikke hvordan jeg endte der, men har begynt å se på voksne mennesker fra innlandet ha livesendinger på Tiktok. Det er det mørkeste og fineste jeg noen gang har sett. Det virker som om det er livsnødvendig for dem, og underholdningsverdien begynner å bli livsnødvendig for meg. En gang så jeg en mor og datter krangle om oppveksten, mens resten av gjengen fyrte løs mot dem begge. Akkurat den runden var litt vond, men til slutt ble dattera kastet ut fra sendingen, og stemningen ble god igjen. Profesjonelt.

– Jeg har for første gang i livet oppsøkt en av disse barbererne i byen. Jeg liker at han spurte meg på engelsk om jeg skulle gjøre skjegget «ready to party». Jeg svarte «hell yea». Han trimmet det, og sa jeg måtte betale mer for kremer og behandling. Jeg sa «next time», han svarte «next time».

– Jeg har i flere år vært medlem av Aristotelesakademiet, den peripatetiske skolen. Det vil si at jeg går mye rundt. Jeg går og går. På ekte – i 

 hvor mye jeg går. Dette er min største anbefaling. Det hjelper knollen, jeg blir mer og mer glad i Oslo for vært steg jeg går, jeg opplever årstidene på en annen måte, og jeg pleier min 10k-skritt-om-dagen-samvittighet vær eneste dag. Hadde jeg vært Gunnhild Stordalen eller muslim, så hadde dette vært én av mine fem pilarer.

Smakssak

Lars Berrum hører på P1 for å pleie engstelse og spiser pasjonsfrukt hver dag.

SMAKSSAK: Lars Berrum

På den syvende dagen tok ikke gud en hviledag. Han skapte nyhetsbrevet. Så gikk det 13,7 mrd. år, og Tidens ånd sendte deg dette:

Du får dette nyhetsbrevet siden du har meldt deg opp, og det har du vel dine grunner til. Eller? Hvis ikke er det bare å melde seg av! Men vi håper du vil 

i stedet for: for 990 kroner i året, eller 149 kroner i måneden. Slik får du tilgang til alt vi skriver, og invitasjoner til alt vi arrangerer. 

 på Kunstnernes Hus torsdag 26. januar klokka 18:00. Bare send en e-post til post@tidensand.no og meld deg på!) 

 3. februar, hvor vi i selvforbedringens og den hvite januars ånd spør: alkohol?

De som svarer: Runar Døving, Ida Lødemel Tvedt, Martin Svedman, Endre Ruset og Vegar Tryggeseid.

DJ ASDFGHJKL (Faduma Mohamud) spiller hele kvelden, og baren er åpen. Man får også kjøpt noe å spise. Programmet begynner rundt kl. 18.00.

Nyhetsbrev #21: Tillit, kunststreik i Helsinki, gjengkrig i Stockholm, Nye Hjorten Teater og Tiril Hasselknippe

Tillit i Oslo, kunststreik i Helsinki, gjengkrig i Stockholm, Nye Hjorten Teater i Trondheim og Tiril Hasselknippe i Stavanger

Jeanne Dielman, 23 Commerce Quay, 1080 Brussels

«There's nothing more lynchian than a movie by Sergio Leone»

«I don't think anyone actually likes David Fincher»

Og vips, så deltar du i en diskusjon inne i ditt eget hode, der du prøver å overbevise en maskin om at den tar feil om film. Utspillene over kommer fra en 

. Programmet spytter ut kontrære meninger i formater designet for å skape engasjement på Twitter i et visst spesifikt brukersegment med filminteresserte – «når du ikke vet hva du skal poste».

Å bruke programmet gir følelsen av å ha en imaginær krangel i dusjen, bare uten alt det rennende vannet. 

Programmet gjør nøyaktig det vi mennesker gjør på sosiale medier hver eneste dag, altså. I samtaler om AI-teknologiens påvirkning på kunstfeltet er man påpasselig med å påpeke at maskinen bare kan etterlikne menneskelige mønstre, og at den derfor ikke i stand til å skape noe annet enn variasjoner av noe som allerede finnes. Kort sagt, maskiner er ikke kreative, og kan ikke skape noe nytt. Men, som Morgenbladets kulturkritiker Aksel Kielland 

Gjelder da forutsigbarheten også for publikum? Er samtalene vi har om kunst like lette å etterlikne som kunsten selv? Betyr det at vi også er en del av maskinen? Det kan kanskje virke sånn, om man tar utgangspunkt i kraften virale utspill på Twitter kan ha. For eksempel var den ironsike og hatefulle oppmerksomheten som fulgte den første sesongen av 

 sannsynligvis en av grunnene til at det i det hele tatt finnes flere sesonger av serien. 

Kunstig intelligens kommer tilsynelatende bare til å kunne gjøre arbeidet vi ikke trenger mennesker til å gjøre uansett. Filmtwitter-generatoren er derfor bare en ubehagelig påminnelse om hvor uoriginale samtalene våre kan være – og hvordan måten plattformen belønner brukerne sine på påvirker måten vi former tanker.

Film/TV

Er samtalene vi har om kunst like lette å etterlikne som kunsten selv? 

Filmtwitter-generatoren flagger ut den dårlige samtalen

 gjorde enorm suksess i 2007. Seinere var det den irriterende fankulten som gav meg avsmak. I takt med genistatus er McCarthy gjenstand for en rekke troper, hvor alt fra nidkjære arbeidsmetoder til skrivemaskin (en lyseblå Olivetti til 50 dollar!) får en mytisk dimensjon. Han lar seg aldri intervjue, som bidrar til mystikken – ifølge kilder skal han ha takket nei til opptredener selv da han var så fattig at han måtte vaske seg i en bekk. Gjesp. I mine studieår, da jeg identifiserte meg med tredjebølgefeminismen og dens hyllest av selvutleverende og underkjente kvinnelige forfattere, sto det innesluttede mannlige geniet som skrev om menn med pistol ikke særlig høyt på leselista.

Passasjeren & Stella Maris 

Det positive med å bli eldre er at man blir mer likegyldig til det meste, inkludert rigide forestillinger om kjønn og litteratur. Så en dag hadde jeg rasket med meg McCarthys

 (1992), første bind i hans grensetrilogi, og falt pladask. Foruten grensetrilogien, 

 (2006), leste jeg McCarthys uforlignelige 

(1979)(aldri oversatt til norsk), og hans mest hyllede verk, 

(1985), som Harold Bloom mente var på høyde med Melville og Faulkner.

Det viste seg at menn med pistol var midt i blinken. Hva var det jeg likte så godt? På merkelige måter minnet McCarthy meg om en forfatter jeg hadde vært besatt av i min feministiske oppvåkning, nemlig Doris Lessing. Både McCarthy og Lessing skriver om mennesker i tørre, golde nybrottsområder, og bøkene er såkalte pageturners. McCarthys romaner tilhører western-sjangeren: Handlingen utspiller seg i sørstatene, typisk i Tennessee, Texas eller over grensa til Mexico, og romanpersonene er rotløse cowboys, ei sjel og ei skjorte. Tidvis dulter de borti plyndringer, voldtekter og massakrer. Bøkene framkaller den samme skrekkblandede fryden som en skikkelig spekulativ netflix-film, mens samvittigheten lettes av det poetiske språket og tenkningen man forstår ligger til grunn. Sånn er historien, dynket i blod, synes McCarthy å si: mer bestemt, dette er sånn Amerika er.

For McCarthy er, innså jeg raskt, er en særlig amerikansk forfatter. Trump-æraen var på hell, og mitt bilde av USA, som jeg aldri har besøkt, var nokså banalt. Amerikanere og særlig sørstatsamerikanere framsto pinlig dumme og ukultiverte der de klynget seg til våpen, svære biler og evangelisk kristendom. Hvorfor kunne ikke landet bare inspireres av Nord-Europa, innføre litt flere lover og se verdien av noe som minnet om sosialisme?

McCarthys romaner kompliserte denne forestillingen, og gjorde meg oppmerksom på hvor radikalt annerledes det amerikanske samfunnet har oppstått – at 

 ikke bare er en teit trope, men en nedarvet identitet. Den henger tett sammen med the frontier, altså det historiske lovløse grenseområdet under USAs ekspansjon. Det er en hyppig romantisert epoke, hvor mange av de nasjonale fortellingene ble sådd, forestillinger helt i hjertet av republikansk politikk: den uredde nybyggeren som tok seg over havet og med to tomme hender dyrket jorda, omringet av indianere og andre fiender. Mens man i Europa var fanget i små, gjennomsiktige samfunn, født inn i en sosial orden, hadde de første hvite amerikanerne mulighet til å skape seg selv på nytt. Landet var enormt, uoversiktlig, individet måtte vokte seg selv. I McCarthys bøker er det ofte noe ullent ved personene. Hvor kommer de fra, hva er deres egentlige navn? Vil de godt, eller ondt? Tilliten er skjør. I dette perspektivet får man en ny forståelse for hvorfor amerikanere i visse deler av landet er så følelsesmessig knyttet til våpen: det dreier seg om en svært rotfestet folkekultur.

Også nedslaktningen av indianere fremtrer mer kompleks. 

følger en unggutt som flakker rundt mellom Texas og Mexico på 1840-tallet med Glanton-gjengen, hvis oppgave er å «beskytte» den hvite befolkningen mot de fryktede Apache-indianerne. Den brokede gruppen kjeltringer rir rundt i ørkenen og skalperer indianere, men etter hvert hvem som helst i en økende voldsrus. Romanen er en strøm av drap, brente spedbarn, voldtekt av maltrakterte kropper og så videre. Det oppleves som en helvetesvisjon, et glimt av hva som skjer når mennesket slippes løs i Hobbes’ naturtilstand. Fortellingens mest skremmende person er «dommeren». Han er tre meter høy, komplett hårløs, polyglott, og blottet for empati: romanen går langt i å antyde at han er en overnaturlig figur, sadisme inkarnert. Moralen er imidlertid ikke enkel, slik den sjelden er hos McCarthy. Mens vår samtid liker å framstille uramerikanere som fredelige idealmennesker, er indianerne her uforutsigbare. De går selv til angrep på hvite og andre indianerstammer. Det finnes ingen tilstand i Amerika «før volden», synes McCarthy å si – hangen til overgrep er urmenneskelig. Utrydningen av uramerikanere blir ikke mindre grotesk. Men som alle gode bøker viser 

 at flere ting kan være sant på samme tid.

Mens jeg ofte har tenkt at sørstatsamerikaneres hang til nostalgi er uløselig knyttet til rasisme, har lesningen av McCarthy utvidet perspektivet. Cowboyromanene forteller om en særegen frihet som eksisterte fram til relativt nylig, muligheten til å være omflakker uten all staffasjen som preger et mer ordnet liv. Skjønnheten ved dette basale livet er åpenbart i 

, hvor handlingen finner sted ved slutten av 1940-tallet og forteller om tenåringen John Grady, som har et stort talent for hester. Nå er imidlertid Texas i rask endring, og familiegården blir oppkjøpt. Han rømmer til Mexico, og får hyre på en svær ranch. Bokas litt smørjete tittel er ikke fullt så smørjete når man innser at romanen faktisk handler svært mye om hester, om kontakten mellom mennesker og dyr, som har vært et så sentralt aspekt ved det amerikanske hverdagslivet og nå er i ferd med forsvinne. Historien farges av en melankoli over en kunnskap som forvitrer, som rørte meg dypt. Historien forteller også om framveksten av et brutalt fengselsmiljø – mer regulering betyr ikke automatisk mindre vold.

Litterære helter som slår over i sci-fi

Da det ble annonsert at den nå svært tilårskomne McCarthy skulle utgi to tvillingromaner, etter ti års stillhet, ble jeg først lykkelig. Da det ble klart at 

 (oversatt av Knut Ofstad) representerte et drastisk skifte i forfatterskapet, og sprang ut fra McCarthys samarbeid med det eksperimentelle Santa Fe-instituttet og sterke interesse for fysikk, ble jeg mer betenkt. Jeg har dårlig erfaring med litterære helter som i framskreden alder slår over til det sci-fi-aktige, eksempelvis nevnte Doris Lessing, og i tillegg er jeg dårlig i matte og fysikk – ville jeg i det hele tatt klare å henge med?

. Handlingen utspiller seg fra 1960- til 1980-tallet, og trådene er mange og kompliserte. Hovedpersonen i Passasjeren, Bobby Western, er tidligere fysiker og nå redningsdykker. Hans far var blant forskerne som framstilte atombomben. Søsteren Alicia var en ekstremt talentfull matematiker, men diagnostisert som schizofren og tok livet av seg – det antydes et incestuøst forhold mellom søsknene. Som redningsdykker får Bobby i oppdrag å dykke ned i skroget til et mystisk styrtet fly, hvor passasjerene er omkommet. Én passasjer er imidlertid uforklarlig forsvunnet, og snart blir Bobby forfulgt av ukjente menn som forhører ham om det han eventuelt vet om saken. Omgangskretsen blir sporløst borte en etter en, en intens klaustrofobi brer seg over sidene.

Alicia er hovedpersonen i Stella Maris, som har form som dialog mellom henne og en psykolog. Samtalene, hvor den briljante Alicia stadig outsmarter terapeuten, handler mellom annet om vitenskapens grenser og hvordan vi mennesker forstår verden. Overraskende nok klarer jeg å henge med på mye, fordi funderingene heller mer mot filosofi enn matematikk. Et spørsmål som diskuteres, er: Hva om vår menneskelige evolusjon bare prioriterer kunnskap som gjør at vi overlever som art, mens et vell av annen kunnskap går oss hus forbi, beslektet med det Wittgenstein kalte «det man ikke kan tale om» – altså noe språkløst? I dette perspektivet blir Alicias vrangforestillinger åpne for tolkning. Hva om den schizofrene ikke innbiller seg ting, men har tilgang på en annen del av virkeligheten? Den absolutte sannheten ligger bortenfor hva vi mennesker har tilgang på. Og (her nikker jeg enig), verken matematikken eller fysikken tilbyr noen absolutt sannhet. Det er én måte å fortolke verden, innenfor våre forståelsesrammer. Mange erfaringer er umulig å systematisere, som musikk. Hvorfor kan en sammensetning av toner bevege oss til tårer? Ingen vitenskap finner svaret.

Om jeg skal tøye strikken litt, kan man påstå at romanene i tråd med McCarthys øvrige forfatterskap også handler om USAs sjel, og fungerer som et slags mikrokosmos. Mange av 1900-tallets ondskap hjemsøker personene underveis, fra Vietnamkrigen til nevnte atombombe. Utviklingen av kraftverk ødela gamle landbruksområder i rurale strøk i USA, hvor befolkningen nå er svært sårbar. Det finnes elementer av det gamle cowboymotivet – Bobby Western (hør på navnet!) – flakker rundt med en svær pengesum, tar inn på motell og spiser på diners. Tilværelsen er imidlertid ikke særlig fristende, idet han jages rundt av CIA-lignende figurer. Underveis blir jeg usikker på hva som stemmer og hva som er Bobbys innbilning. McCarthys budskap må i så fall være den abstrakte, teknologiske forfølgelsen som preger det amerikanske samfunnet fra sekstitallet av, og tilfører den moderne livsfølelsen en sterk klaustrofobi. Muligheten til å begynne på nytt, er nå borte. Ved et tastetrykk kan myndighetene sperre Bobbys bankkonto og pass, og vips er han vingeklippet. Som Bobbys advokat sier: «Sannheten er at alle er i arrest. Eller snart vil være det. Det vil ikke bli nødvendig å begrense folks bevegelsesfrihet. Myndighetene må bare vite hvor folk er.»

Det er elementer som lugger i denne romanduoen: alle de ulike handlingplanene bidrar til en følelse av irriterende forvirring. Iblant kommer det idémessige reisverket i veien for leserens mer intuitive, emosjonelle kopling med romanpersonene. Og bikker det ikke over i det ufrivillig parodiske? Alicia er ikke bare utenomjordisk intelligent og briljant, hun er også slående vakker og tiltrekkende, hvilket stadig fremheves – tidvis får jeg assosiasjoner til karakterportretter i en Dan Brown-roman. Språket, som i McCarthys tidligere romaner har landet akkurat på riktig side av det pompøse, bikker tidvis over. I visse partier er lesningen hovedsakelig motivert av lojalitet, snarere enn genuin leseglede. Som John Jeremiah Sullivan skriver i sin anmeldelse i New York Times: «I came to find the goings-on sometimes captivating, but I almost feel that I am covering for my abuser in confessing that.»

Om man skal kreve at en kunstner skal produsere sine beste verker i den alderen da de fleste er trygt plassert på gamlehjem, er en annen sak. McCarthy, som i sommer fyller nitti, vil etterlate seg et sjeldent rikt forfatterskap, helt sentral i amerikansk kanon. Og om 

 tærer på tålmodigheten, vil hans eldre westernromaner neppe slutte å fengsle meg i årene som kommer.

Essay

Da det ble annonsert at den nå svært tilårskomne McCarthy skulle utgi to tvillingromaner, etter ti års stillhet, ble jeg først lykkelig. Da det ble klart at bøkene representerte et drastisk skifte i forfatterskapet, ble jeg mer betenkt. 

ESSAY: Menn med pistol var midt i blinken

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Alle artikler