Det virker alltid som om Sondre Lerche er aktuell med noe, enten det er et nytt album, en roman, et sangkonkurranse-dommerpanel eller et par Spellemann-nominasjoner.

, der blant andre William Basinski og Maria Kannegaard bidrar med remixer, nytolkninger og alternative versjoner.

Og nå, nå er han aktuell i spalten Smakssak:

Jeg så Spielbergs debutfilm midt på natten på NRK2 for over ti år siden, og igjen på en hytte i Nissedalen, nå nettopp etter å ha sett 

 på kino. Han har jo laget veldig mange svært gøye og gode filmer, men denne forblir meget mulig min favoritt når sånt skal oppsummeres. Filmen er uhyre renskåret, elegant og effektiv: en stresset omreisende selger med trøbbel i ekteskapet blir jaktet, mobbet og regelrett forsøkt tilintetgjort av en ansiktsløs skikkelse bak rattet i et digert vogntog, på veiene i den kaliforniske ørkenen. Enormt nervepirrende, underholdende og eksistensiell. Fanget i 1971 med en enormt fokusert form for selvtillit.

Favorittparfymen min! Parfyme er veldig stas, og jeg har etter hvert fått en del favoritter å velge mellom i skapet, men jeg føler jeg kunne greid meg med bare denne. Det er bestandig den jeg vil ha. NYC-ekteparet bak duften beskriver den typisk svulstig og assosiativt: «Spritzers aboard the famous Salt Spray Rose. Sinatra’s summer wind, dunegrass in the distance, rosehip, the white lighthouse». Paret lager også duftlys, og jeg er spesielt nysgjerrig på å fyre opp noe Pasta Water.

Denne kom ut mens jeg var midt i det mest intense arbeidet med 

-platen. Jeg fant ro og empati i hennes gamle skriblerier. Hadde aldri lest noe av henne, eller i det hele tatt hørt om henne før da. Jeg leser altfor lite, og har faktisk ikke lest i den siden, men den traff meg som en myk murstein midt i et eller annet, der og da.

En av de aller mest fenomenale låtskriverne som enda er i live. Fremdeles aktiv, våken og vital, med en så lang og oppsiktsvekkede katalog at jeg ennå er langt fra å ha full oversikt. Dette albumet fra 1982 fikk jeg på slitt vinyl i gave av en fan i Rio for noen år siden, og jeg vender konstant tilbake til det. Jeg har måttet innhente kyndige oversettelser av de portugisiske tekstene for å nærme meg følelsen av å kjenne den fulle opplevelsen av Buarques kunst. Det er sjeldent at en så god låtskriver er en like briljant tekstforfatter, han har en harmonisk og melodisk begavelse. Tekstene handler om politikk og kjœrlighet, som oftest begge deler, med en spesiell teft for å omgå datidens hårsåre militante sensur. Han er hovedgrunnen til at mine tre siste års nyttårsforsett har vært å lære meg portugisisk.

Er innom her støtt og stadig og søker opp konserter og artister. Setlister er svært spennende. En kunst i seg selv. Fascinasjonen begynte i 15-16-årsalderen, da jeg satt og surfet på Yahoo og Alta Vista på EDB-rommet (forkortelse for elektronisk databehandling, forgjengeren til IKT, journ.anm) på skolen, og levde meg inn i gårdagens Elvis Costello-konsert som hadde funnet sted på andre siden av jorden. Har selv ikke alltid utøvd denne kunsten like klokt eller ærbødig i eget virke. Det var en periode rundt 2005 da jeg tok stolthet i å gå på scenen uten setliste. Bandet mitt måtte bare hoppe på låten i fart, i det jeg satte i gang. Noen ganger insisterte jeg på å finne på låten mens vi spilte den. Det var en pussig tid. Er blitt bedre på setlister siden.

Denne filmen er så fullendt og fin, den er i en utsøkt balanse mellom å fortelle og å vise. Og jeg så den der jeg også ser mye annet bra – på Vega Scene i Oslo. De viser film og teater og mye annet, og jeg synes stedet er et utrolig bra tilskudd til byen – som jeg er veldig takknemlig for, nå som jeg også bor her.

En dypt gripende, søkende, sjangeroverskridende og moderne norsk klassiker. Men er'e jazz? Er'e ambient? Det er alt! En av våre mest unike kapasiteter innenfor musikk.

Jeg har lenge mast om Gomp, cheesburgere og fiskegrateng i sosiale medier, men så langt i år har jeg hatt ekstra mange gode opplevelser med Pulver Padder. Et veldig godt produkt, som lever godt, rett under radaren.

Jeg pleier å foreslå denne serien til alle som har sett det meste av serier. Mange har gått glipp av denne. Morsomt, mørkt og skarpt om en leiemorder med PTSD i et nytt liv som aspirerende skuespiller i Hollywood. Gøyt og grusomt. Tre sesonger ligger ute, det kommer visstnok en til, så er det slutt. Sesong 3 var kanskje ikke like god som de to første, eller kanskje var jeg for distrahert.

Har hørt mye på denne siste uke. Dødsgod blanding av alt mulig fint. Jeg har gleden av å spille med Harald i Joni Mitchell-hyllestkonserten som straks skal på veien, fra Stavanger til Tromsø, så jeg er herlig inhabil. Men dette er bare vakker og leken og fri musikk, habilitet blir overflødig.

Må også anbefale konsert med William Basinski, på Parkteatret lørdag.  Basinski er en av de aller mest betydningsfulle skikkelsene innen eksperimentell og ambient musikk. Og til stor glede og inspirasjon i mitt musikalske (og løpende) liv de siste ti årene. Så han i en baptist church i Pasadena, CA for noen år siden, og nå er han endelig på Olav Ryes Plass!

Smakssak

Smaken til Sondre Lerche

Dette nyhetsbrevet, er offisielt i gang. Aller først: 

En Quentin Tarantino-film har alltid en fiende, enten det er nazister, slavehandlere, overgripere, seriemordere, Manson-jenter eller yakuza. Nå virker det som om det er filmanmelderne som står for tur. 

Filmen, som ifølge Hollywood Reporter skal bli hans siste (jada, jada), har arbeidstittelen 

. Historien skal angivelig være satt til Los Angeles på 70-tallet, med en kvinnelig hovedkarakter.

det være en av historiens mest innflytelsesrike filmkritikere, Pauline Kael, tro? Tarantino har tidligere sagt at han har dyp respekt for Kael, og at hun har vært viktig for å forme hans syn på film. Det kan tenkes at det er mye materiale å hente fra hennes kjente konflikter med redaktører og filmskapere, og tidsperioden manuset er satt til samsvarer også med Kaels tid som konsulent for Paramount.

Tarantino har lenge sagt at han har et begrenset antall filmer i seg, og har tidligere hevdet at han ikke vil lage mer enn ti filmer, eller jobbe etter han har blitt 60. Dersom man regner Kill Bill-filmene som én film, blir 

 hans tiende. Og 60-årsdagen hans er senere denne måneden.

PS: Vi har tidligere skrevet om Quentin Tarantinos filmkritiske essays: 

Pulp nonfiction  

Lea Ypi: – Håp er en moralsk forpliktelse 

Free - Coming of Age at the End of History

, om oppveksten i Albania under kommunistregimets fall. Vi møtte henne da hun kom til Oslo i begynnelsen av mars. 

– Kanskje det viktigste jeg har tatt med meg etter arbeidet med boken, er at når du først er blitt løyet til én gang, er det vanskelig å tro på sannheten igjen. Du blir en skeptiker, kritisk til alt, og arven jeg bærer på handler om at jeg stadig må bekjempe min egen skeptisisme, fordi jeg ikke tror det er noe det går an å leve med. 

– Kan du huske første gangen du opplevde at dine barndomsillusjoner brøt sammen?

– Fra dagbøkene jeg skrev er det skildringer av da leder av det albanske sosialistpartiet på TV erklærte at Albania fra nå av skulle være en politisk pluralistisk stat. Og jeg husker at foreldrene mine snakket om hva dette ville bety for oss, at vi fra nå av ville ha frihet og demokrati. Jeg tror det var da, fra det øyeblikket jeg forstod at ting ville forandre seg og at det åpenbart var mye jeg hadde holdt for å være sant, som ikke var det.

Lea Ypi: – Humor har en stor rolle i samfunnskritikken 

Ukens Utvalgte: The Extreme Performance Art of Liver King 

«Påfunnene hans får Marina Abramović til å se ut som en tur i parken», 

når hun prøver å forstå fenomenet Liver King, en macho-influenser som spiser innvoller. Med jevnlige gjesteopptredener på verdens største mannepodkaster har han lyktes med å spre budskapet han utrettelig promoterer på Instagram: oppfør deg som et steinaldermenneske, og du vil finne deg selv.

Lenge hevdet leverkongen at han ikke brukte anabole steroider. Å kalle det en løgn føles både overdrevet og utilstrekkelig på samme tid. For når fiksjonen er såpass åpenbar er det ingen grunn til ikke å kalle ham kunstner, mener McLaughlin. Vi lever i en gullalder for slike performance-kunstnere – en gruppe som utgjør en slags kapitalistisk avant-garde – og de tiltrekker seg et publikum tradisjonelle performance-kunstnere bare kunne drømme om. Derfor er det synd at de sjelden klarer å si noe verdifullt om forholdene de lever under.

Litteraturpodkasten Boklubben Bastard, med forfatter Zeshan Shakar, forfatter og journalist Yohan Shanmugaratnam og forfatter Maria Navarro Skaranger, er ute med sin første episode. I denne forteller Skaranger at de skal snakke om litteratur, at studioet skal være et fristed, og at en i panelet hver episode skal ta med seg en bok som som skal være utgangspunktet for samtale. I den aller første episoden har Shanmugaratnam «tatt med seg» Brynjulf Jung Tjønn, som han først trodde var en alt-right versjon av Stein Torleif Bjella ... Foreløpig dom? Solid første episode.

Erna Solberg inntar førsteplassen på den offisielle bestselgerlisten med boka 

 ned. Vi er usikre på hva det sier om boka til den tidligere statsministeren, men en titt på resten av lista forteller oss litt av hvert om riket: vi airfryer. 

Vi er et land av spesialister, og kjøkkenene våre er også fylt av dem: ulike typer kjøkkenmaskiner og 

, som står der og beslaglegger halve kjøkkenbenken, klar til å ta fatt på sin helt spesifikke oppgave – som den  utfører på heelt middelmådig vis. Men det er helt greit, for de får oss til å glemme noe vi hater, og det er å føle oss vanlig, en følelse som typisk oppstår under matlaging. Og slik, barn, fikk vi «racletten». 

Og airfryeren. Som kanskje først og fremst er en generalist, man kan putte hva som helst inn der, og etter endt behandling vil alt se likere ut (litt som en kreativ utdannelse!), men det gjør vel i grunn bare appellen større ... og bestselgerlistene mer ensartede, tydeligvis. 

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #34: Lea Ypi, «Liver king», Tarantinos siste(?), Bastard-podkastens første, airfryere og veien videre

Ukens utstilling! Forrige uke besøkte vi den overraskende kunstnerduoen Elisbaeth Haarr (78) og Marianne Hurums (45) dobbeltutstilling i Oslo kunstforening. Og for en utstilling! 

 ble overskriften i disse spaltene, og denne livsbejaende, høyenergiske samlingen akvareller – mindre romantiske enn man kanskje kunne frykte, høydepunktet var et maleri av en herresandal – er mulig å se helt til 23. april. 

Som en vårforelskelse

Denne uken tar vi en prat med gallerist Kim Brandstrup fra Galleri Brandstrup. I anledning at det i år ville vært 90 år siden Per Kleiva (1933-2017) ble født, stiller galleriet ut et knippe verker fra dette feirede kunstnerskapet i galleriet på St. Hanshaugen i Oslo. Utstillingen åpner torsdag og står bare til neste helg. Vær kjapp!

– Få kunstnere etter 2. verdenskrig har hatt så stor betydning for hele den norske kunstscenen som Per Kleiva, mener gallerist Kim Brandstrup.

Han og galleriet samarbeidet med Kleiva i nesten et halvt århundre. Brandstrup traff Kleiva for første gang i 1970, under en montering av en gruppeutstilling på Galleri F 15.

Brandstrup visste allerede godt hvem Kleiva var. Året før hadde Kleiva vært med på å stifte den aksjonistiske kunstnergruppen Gras, som engasjerte seg blant annet mot EEC (EU) og Vietnam-krigen. Gruppen befattet seg først og fremst grafikk.

– Det var en opprørstid, og både Per og jeg stod langt til venstre.

Flere av disse er klassikere innen norsk politisk kunst.

Men Brandstrup trekker også frem at Kleivas kunst i seg selv var nyskapende,  politiske budskap til side.

– Han stod i spissen for å videreutvikle det amerikanske pop art-fenomenet til en nordisk variant.

Utstillingen viser i hovedsak verker som Per Kleiva stilte ut på biennalen i Sao Paolo i 1983, verdens nest eldste biennale etter Venezia.

– Per Kleiva la stor vekt på at hans deltagelse på biennalen skulle markere urbefolkningers kamp. Det være seg i Skandinavia, Afrika og Latin-Amerika. Av de klareste verkene i så måte var skulpturene 

, (med på utstillingen i Galleri Brandstrup), 

– Også flere av de andre verkene på utstillingen på Galleri Brandstrup har klare referanser til urbefolkning og også frigjøringskamp. Dette uten at dette blir typisk politisk kunst, som vi så mye av på denne tiden i Norge.

De fleste av disse verkene har ikke vært vist siden en utstilling på Henie Onstad Kunstsenter i 1984.

– I utstillingskatalogen kan man lese at Kleiva stod i spissen for å videreutvikle det amerikanske pop-art-fenomenet til en nordisk variant. På hvilken måte?

– For Per Kleiva betød utsilingen med amerikansk Pop Art på Louisiana i 1964 mye. Jeg tror utstillingen virkelig var en øyeåpner for ham. Her ble det vist kunst fra Andy Warhol, Roy Lichtenstein, Jim Dine med flere. Den amerikanske Pop Arten sprang i stor grad ut fra personer som opprinnelig ikke var kunstnere. Det kunne være reklamefolk, designere, kommersielle fotografer og liknende. Det preget også samtalen om kunstarten i USA. Var det kunst? Design? eller en hybrid?

– De som bygget på dette i Norge og Norden var så godt som alle kunstnerutdannet. Det preget også uttrykket, og diskusjonen om hvorvidt den norske Pop Art var kunst eller ikke fikk liten grobunn her.

«Eit glimt av Per Kleiva»

Ukens utstilling

Per Kleiva hadde fylt 90 år den første april. Denne uken feirer Galleri Brandstrup den innflytelsesrike kunstneren med å vise verker som ikke er vist siden 1984.

Han gjorde popkunsten nordisk

Lea Ypi kunne ikke forstå hvorfor foreldrene somlet med å sette opp et portrett av «onkel Enver», slik alle de andre familiene hadde gjort i datidens Albania.

Onkel Enver var Enver Hoxha, Albanias diktator fra 1944 til sin død i 1985. Ypi var fem år gammel den gangen, og Hoxhas død beskriver hun som sitt første politiske minne. Den normale reaksjonen på en slik hendelse ville vært gråt og fortvilelse, tenkte hun, men der stod foreldrene hennes og diskuterte musikken i begravelsesmarsjen: var det Beethoven?

Etter hvert forstod hun at det ikke handlet om at familien aldri fant en pen nok ramme til Hoxha-portrettet, eller at de ventet på å få portrettet forstørret. Bortforklaringene om hvorfor de ikke besøkte Hoxhas grav var også det – bortforklaringer.

Lea Ypi vokste opp i Tirana i Albania under kommunistregimets fall, med akademiske foreldre som aldri fortalte 

, som lot Ypi vie seg til seg onkel Enver, onkel Stalin og det kommunistiske styresettet – fram til det begynte å slå sprekker, og Ypi etter hvert skjønte at hun hadde blitt forskånet for sannheten gjennom hele barndommen. Kunne hun stole på noen nå, da? 

Free – Coming of Age in The End of History

 – som foreligger i norsk oversettelse (

) av Inger Sverreson Holmes, og som har blitt kåret til en av fjorårets beste bøker av blant annet The New Yorker.

I dag er Ypi professor i politisk teori og filosfi ved London School of Economics, og har blitt kåret til en av verdens ti beste tenker av det britiske magasinet prospect. Frihet er noe hun tenker mye på, og som vi diskuterte med henne da hun kom til Oslo i starten av mars. 

Free - Coming of Age at the End of History (2022) 

– Gjennom å la barnet føre ordet, hva kunne du fortelle annerledes, hvilke muligheter åpnet det for?

– Det er en bok om frihet, og jeg ville at boken skulle invitere leseren til selv å utforske og reflektere over betydningen av frihet, hvordan man distingverer mellom ideologi og frihet. Akkurat der var det barnlige perspektivet vesentlig, fordi barnet selv ikke har en tydelig forståelse hva frihet er, ingen tydelig formulerte tanker å ta utgangspunkt i.

– Barnet står åpen mot verden og ideene på en annen måte?

– På et vis blir barnet et vitne til og et sentrum for disse forskjellige ideene om frihet. En av forskjellene mellom det litterære og akademiske, er at litteraturen ikke er belærende, men heller introduserer leseren for nye perspektiver. For meg var det viktig å unngå en autoritet som fremlegger en absolutt forestilling om frihet. Det ville i så fall vært paternalistisk, og helt motstridende med bokens premisser. Så gjennom å vise verden gjennom barnets øyne, er det noe det narrative perspektivet åpner for.

–På et tidspunkt oppdaget jeg at samfunnet jeg levde i, slett ikke var så fritt som det utgav seg for å være. Og på slutten av nittitallet, da politisk pluralisme og ytrings- og religionsfrihet gjorde sitt inntog i Albania, trodde jeg at det var frihet vi fikk, nesten over natten. Men det viste seg raskt å være ensidig og begrenset, det også. Landet ble rammet av alle disse problemene, ikke sant, emigrasjon, arbeidsløshet, nyliberale reformer og de påfølgende konsekvensene av den politiske sjokkterapien landet gjennomgikk. Og det ga meg innsikt i hvor begrenset diskursen rundt frihet faktisk var, og det at frihet ikke gjaldt alle og ikke gjaldt hele verden. Jeg tror det var et tidspunkt hvor jeg tenkte at politisk frihet var alt frihet bestod av.

– Hva har denne historien betydd for deg, og hvordan tror du den har formet karrieren din?

– Det er et spørsmål jeg ikke tror jeg kunne ha svart på før jeg skrev boken. Det var noe boken hjalp meg å reflektere over og forstå. Kanskje det viktigste jeg har tatt med meg etter arbeidet med boken, er at når du først er blitt løyet til én gang, er det vanskelig å tro på sannheten igjen. Du blir en skeptiker, kritisk til alt, og arven jeg bærer på handler om at jeg stadig må bekjempe min egen skeptisisme, fordi jeg ikke tror det er noe det går an å leve med. Man trenger overbevisninger, noe man tror på, for å kunne handle. 

– Hvordan er din forståelse av frihet nå?

– Det viktigste for meg er at man ikke begrenser seg til én forståelse av frihet, men heller forsøker å åpne diskursen for flere perspektiver. Jeg liker å snakke om personlig frihet synonymt med moralsk frihet. Perspektivet jeg kanskje anser som det mest appellerende, er et bestemoren min formulerer i boken. Hun sier: «Det er noe grunnleggende i menneskenaturen som samfunnet, enda så undertrykkende det er, aldri kan utslette. Og det er følelsen av moralsk ansvar og verdighet.» For min egen del er det er med utgangspunkt i dette moralske ansvaret at vi er frie, at vi på den måten kan handle fritt. Håp er en moralsk forpliktelse. Men det er likevel ikke nok i seg selv. Den moralske og institusjonelle friheten er adskilt, og man kan oppdage at man lever i en verden som ikke er moralsk fri, enda samfunnet hevder at det er nettopp det. Og det er denne avstanden, dissonansen mellom moralsk og ideologisk frihet, man må ta utgangspunkt i, skal man utforme en samfunnskritikk hvor frihet som sosialt fenomen kan oppstå.

– Alle samfunn er frie og ufrie på sin egen måte. Samtidig er vestlige land tilbøyelige til å anse seg selv som spesielt frie. På hvilken måte er Vesten ufri?

– Jeg tror ikke at man kan være fri i en ufri verden. Ingen forestillinger om frihet er gyldige dersom de er del av en ufri verden. 

– La oss vende tilbake til boka. Var det en ren tilfeldighet at boka ble skrevet under pandemien?

– Da jeg begynte å skrive, var det med tanke på å skrive en mer akademisk bok om frihet. Det skulle være en bok om ideer, om frihet i politisk og filosofisk forstand. Og så kom lockdown, og jeg flyktet til et kott i Berlin for å skrive. Jeg begynte å tenke på øyeblikkene hvor spørsmålet om hva frihet er, er enkelt å besvare. Er jeg fri, er jeg ikke fri? Jeg skriver fra et kott i Berlin! Det er nedstenging, alt er satt på vent. Vi kan ikke gå i parken, barna mine kan ikke besøke vennene sine, vi kan ikke lenger reise. Alle frihetene vi tidligere tok for gitt, til og med de førstegenerasjons-politiske frihetene, som organisasjonsfrihet og bevegelsesfrihet, var forsvunnet over natten. Og vi aksepterte det alle sammen, med god grunn, vel å merke. Samtidig var det en parallell diskurs rundt sosial og kollektiv frihet, og hva slags ansvar vi har som samfunn. Men det ble gjerne kontrastert mellom de ansvarsfulle og gærningene som proklamerte for frihet og et maskefritt samfunn. Men alt handlet om den samme diskursen om hva frihet er. Og mens dette pågikk, ble boken stadig mer personlig. Spørsmålet om hva frihet er, og mer spesifikt dynamikken mellom personlig frihet og kollektivt ansvar, minnet meg om oppveksten i Albania, hvor et presserende spørsmål var: Hva er den riktige oppfatningen av frihet? Også den samme følelsen av krise og unntakstilstand, følelsen av at fremtiden vil bli svært ulik fortiden, og at du står midt i et bristepunkt i historien.

– Hvordan valgte du ut minnene du ville skrive om? 

– Jeg visste at jeg ville skrive om kjønn og frihet, om felleskap og ulikhet og frihet i forskjellige historiske perioder, om emigrasjon og bevegelsesfrihet. Spørsmål som jeg hadde vært interessert i lenge akademisk perspektiv. Da jeg leste dagboken min fra oppveksten, tenkte jeg: Hvilke episoder og scener kunne vært illustrerende for disse temaene? Selvfølgelig, man ikke gjøre seg for avhengig av en slik tilnærming, det blir for kunstig. Prosessen behøver en flyt, det er viktig å ha la seg rive med i arbeidet med boken. Kombinasjonen lå i at jeg tilnærmet meg arbeidet med en følelse av at det var noe her som var helt vesentlig å fortelle, og at jeg tillot meg selv å følge flyten, følge narrativet og karakteren mens de utviklet seg parallelt med skriveprosessen. Ellers blir det mekanisk og uorganisk, og det er ingenting verre enn litteratur som bombarderer deg med informasjon, som søker å belære deg om ting du allerede kjenner til. I stedet forsøkte jeg å bare gi slipp, og følge flyten.

– Det er kanskje den eneste måten å skrive på ...

– Ja, og det er en kreativ prosess der som gjør mye av jobben selv. Jeg skulle ønske det fantes en måte å gjøre det igjen. I så fall hadde jeg gjort det. I stedet må man hver gang starte fra scratch, og håpe at man blir tatt av sted av den kreative flyten. Du må vite hva du er interessert i, men også stole på prosessen.

– I hvor stor grad stoler du på minnet ditt?

– Den første delen handler om den tidlige barndommen. Selvfølgelig husker man ikke detaljene, men man har samtidig øyeblikk man vet er av stor betydning. I et av de første kapitlene skriver jeg om Enver Hoxhas død, som er et av mine første politiske minner. Jeg visste at dette minnet hadde formet meg, og jeg visste at det var et betydelig avvik mellom hvordan jeg og foreldrene mine erfarte hendelsen. Detaljene er fiksjonaliserte, men det er samtidig en kjerne av sannhet der, en nøyaktig gjengivelse av inntrykket etterlatt i meg.

– Boken preges av en lekenhet og en humoristisk varme. Noen av scenene er også direkte morsomme. Var dette et bevisst valg fra starten, eller noe som falt naturlig når du skrev fra barnets perspektiv?

– Jeg tror det var en kombinasjon av de to. I Albania spiller vi mye på ironi, og humor har en stor rolle i samfunnskritikken. Kulturen jeg kommer fra har en humor som leker med sin egen historie og lidelse, og humoren i boken er på den måten en del av meg og min kulturelle arv.

– Boken har fått enormt god mottakelse. Hvordan har det vært?

– Når du skriver en bok som på så mange måter handler om familien din og livet ditt i et bestemt land, selve perspektivet ditt, er det en personlig historie. Det er et personlig prosjekt. Og det som har vært utrolig å oppleve, er at denne historien har nådd ut til så mange mennesker som kan relatere til den, det hadde jeg aldri sett for meg. Jeg får e-poster fra folk som skriver: Jeg vokste opp med mormonene, og det var helt likt som det livet du beskriver under kommunistregimet i Albania! Og så er det en hel gruppe mennesker jeg liker å kalle eks-kommunistiske eks-barn; en hel generasjon spredd utover verden, fra tidligere Jugoslavia eller Sovjetunionen. Og det er åpenbart fellestrekk mellom disse forskjellige kontekstene, ideologiske likheter som skiller dem fra liberale kapitalistsamfunn. Og man begynner å tenke på sin egen identitet, bundet ikke bare av staten eller kulturen, men som en bredere, mer omgripende politisk identitet.

Gjennom å skrive om det partikulære, får man en universell appell?

– Ja, og det var fantastisk å oppleve etter at jeg som akademiker tidligere har arbeidet masse med disse temaene, uten å klare å kommunisere dem på en slik måte, før nå.

Litteratur

– Jeg tror ikke at man kan være fri i en ufri verden, sier Lea Ypi, som har skrevet boka «Fri», om oppveksten i Albania under kommunistregimets fall. 

Min musikkjournalistkollega Morten Ståle Nilsen i VG introduserte en gang konseptet YPD - Ypperlig Presset Drit. Dette var noe han kom fram til etter å atter en gang angrende ha gått til innkjøp av en dyr og flott produsert nyutgivelse av noe usedvanlig obskur og morken private press psykedelisk pop på LP. Alt er til stede: sofistikert kvalitetspressing med tykt cover, essay, foto og alskens memorabilia. En spennende historie om artistiske ambisjoner og drømmer om stjernestatus følger gjerne med. Etter at den umiddelbare begeistringen platesamlere føler ved å oppdage noe nytt uunngåelig svinner hen, kommer man som regel frem til at det kanskje er en grunn til at denne rare musikken ikke slo an i utgangspunktet. Den er rett og slett dårligere enn den som ble stående i historiebøkene. Men jakten på det esoterisk obskure gjør at man trekker frem sjekkheftet hver gang likevel.

Liknende følelser får jeg også om kunstbøker og tidsskrifter som presenterer forskjellig marginalia fra kulturhistorien. Jo smalere jo bedre, ser ut til å være drivkraften. Bare disse publikasjonene om historiens jutegnask, gamle og gulnede papirprodukter og merksnodige uttrykksformer blir presentert i en interessant grafisk form, våkner bladfykene og tidsskrifthundene og er villige til å gjøre seg av med midler og ikke minst viktig lesetid i den berømte godstolen. Det britiske forlaget Four Corners har spesialisert seg på slike utgivelser. Det drives av Richard Embray og Elinor Jansz, og de har laget små og sære bøker siden 2003. Målet er å skape et rom for refleksjon om kunstnere og kreative handlinger fra vår nære fortid som ofte har blitt oversett. De er interessert i de skjulte lommene med kunst som kan vekke litt glede. Særlig er serien Irregulars noe å utforske for den svært spesielt interesserte. Den dekker et bredt spekter av forskjellige emner, alt fra politikk til hobbyer, og strekker seg fra 1945 til i dag. Alle er knyttet sammen av den bemerkelsesverdige visuelle kreativiteten i Storbritannia utover kunstgallerier og museer. Mye er av kunstnere som jobber godt utenfor gallerikonteksten, og noe er laget av folk som ikke betraktet seg selv som kunstnere i det hele tatt.

Dette resulterer i bøker om den bøyelige flexidisk-platens historie, en offisiell samling tegninger av UFOer folk mener å ha sett og som er samlet inn av det britiske nasjonalarkivet, statlig publiserte trykksaker fra de siste femti årene om hvordan befolkningen kan forholde seg ved en eventuell atomkrig, og drop-in plakatkunst produsert av politiske aktivister ved The Poster Workshop i Camden på slutten av 60-tallet. Og nå føler jeg at jeg vet en god del om britiske lysshow laget for konserter, kunsthappenings og diskoteker i årene 1970 - 1990. I boken 

 har Kevin Foakes (også kjent som DJ Food) skrevet den definitive historien om disse aktivitetene, gitt oss visuelle eksempler på hvordan det kan ha føltes å være «under the influence» i lokaler da denne lysdesignen var i full effekt, både på avant garde-kunstforestillinger og psykedeliske happenings med Syd Barrett og gutta på tampen av sekstitallet, og på ungdomsdiskoteker på bygda utover i det mer brun saus-fargede syttitallet. Det var en lønnsom business i mange år, alle tettsteder hadde jo sine diskoteker og hjemmefester. Mye av denne manuelle måten å styre lys på, fikk jo også en renessanse i deler av rave-kulturen utover 90-tallet, og også i nyere tid.

Wheels of Light - Designs for Britisk Light Shows 1970 - 1990

Vi lærer å kjenne de drøyeste lysutviklerne, deres forskjellige firmaer, og rivende teknologisk utvikling som den legendariske maskinen Optikinetics Solar 250 Projektor, som fortsatt er i bruk her og der. Store og spesielt små arrangører kunne bestyre disse maskinene selv, eller hyre inn superstjernene innen sine felt. Det finnes legender også i disse miljøene, en av de største er designeren Barney Bubbles, som senere ble kunstner og laget klassiske plateomslag for bl.a. Hawkwind, plateselskapet Stiff og New Wave-stjerner. Navnet fikk han for sine særegne bobler i virvlende, fargede oljer som ble projisert bak eller over band og spillesteder. En annen stil var 360-graders malte, såkalte panoramahjul som sakte roterte i projektorer, og bare viste en del av bildet til enhver tid. Dette kunne ha mange forskjellige temaer og kunstneriske stiler i seg. De kaleidoskopiske mønstrene var så klart alltid populære.

Wheels of Light samler fristende bilder av mange av disse panoramahjulene, laget av kunstnere ansatt ved de viktigste projeksjonsselskapene som dukket opp i Storbritannia, inkludert Optikinetics, Pluto og Orion. Fra abstrakt psykedelia til fremmede planeter, sex og fantasy. Den særegne designen for disse roterende projeksjonene er et øyeblikksbilde av en spesifikk tids kreativitet og oppfinnsomhet, og en type moderne, visuell kultur som fikk en langt bredere utstrekning enn den som hang på gallerienes vegger. Jeg kaller det kunst?

Kunst

Jo særere jo bedre, er mottoet for det britiske kunsbokforlaget Four Corners. Kan det friste med en bok om britisk lysdesign 1970 - 1990? Tenkte det.

Jeg kaller det kunst? 

Vinylmarkedet har de siste årene vist seg å være oppsiktsvekkende levende. I 2020 ble det for første gang siden 1986 solgt flere vinyler enn CDer, og Furnace Record Pressing i Virginia har stått bak mange av dem.

Etter et mangeårig samarbeid har Metallica kjøpt opp størsteparten av selskapet. Det skriver blant annet 

Oppkjøpet kan virke som en nødvendighet. Thrash metal-bandet trykket opp over 900 000 vinyler bare i 2022, og trenger antakeligvis en viss garanti for de prioriteres dersom samlebåndet begynner å fuske. Det er nemlig bare et fåtall presser i verden som fokuserer på plater med høy kvalitet, som har gjort at det de siste årene har blitt vanskeligere å være garantert et stødig produksjonsløp. Dersom et problem oppstår på fabrikken kan man regne med månedsvis med forsinkelser, og etter et ferdigtrykket parti er det som oftest uker og måneder før man har anledning til å trykke flere.

Produksjonslinja er altså, til tross for det solide markedet, ganske skjør. Det fikk bransjen, verden over, oppleve på kroppen i 2020 da det brøt ut en 

 på Apollo Masters. Fabrikken forsyner vinylpresser med et materiale kun én annen fabrikk i hele verden produserer.

Metallica vil med andre ord være helt sikre på at de kan trykke så mange plater de trenger i april, når de slipper sitt 11. studioalbum, 

Eric Astor, som grunnla Furnace i 1996, sa i en pressemelding på tirsdag at han er lettet for at forretningen er sikret. Lars Ulrich virker også fornøyd med oppkjøpet:

– Vi kunne ikke vært mer fornøyde med å ta samarbeidet med Furnace til et nytt nivå. Indie-ånden og lidenskapen de har for håndverket deres ... Rent kulturelt er vi sjelevenner, sa Ulrich.

– Furnace har vært viktig for Metallica, og enda viktigere for våre fans. Dette forsterkede samarbeidet mellom Metallica og Furnace forsikrer at vinylfans overalt vil ha tilgang til plater med høy kvalitet i fremtiden, sa frontmann James Hetfield.

Metallica-fans er spesielt glade i vinyler. I 2022 og 2021 var bandet blant de bestselgende artistene på vinyl i USA – og på sjetteplass på verdensbasis – til tross for at det siste albumet deres, 

, kom ut i 2016. I 2022 alene ble det solgt 91 000 kopier av 

Til tross for det solide markedet, er produksjonslinja ganske skjør. 

Metallica har kjøpt en av USAs største vinylfabrikker

Metallica vil være på den sikre siden 

Svenske Erik Niva er en av vår tids store historiefortellere. Det har han vist hver uke siden 2019, med podkasten When We Were Kings (WWWK), hvor han sammen med et stort sett lydhørt sidekick (Håkan Andreasson) har pratet i timesvis om fotballklubber, spillere, landslag og deres mest legendariske bragder. Det kunne vært mest for blodfansen, men nei. På Nivask vis kommer det alltid til å handle om så mye mer enn fotballen: kultur, personligheter, sted, og politisk og samfunnsmessig bakteppe.

Etter at Russland i fjor mars invaderte Ukraina, har WWWK sluppet flere episoder som omhandler Ukraina.

Episodene om Ukrainas landslags 2022, som nylig utkom, er et must. Niva tar oss med fra parkeringskjellere som blir til midlertidige bomberom til Whats app-koordinerte rene fluktoperasjoner tvers igjennom krigssoner. Og et landslag som hele tiden fortsatte å spille – for landet, for soldatene. Men som ikke klarte å kvalifisere seg til VM. Likevel: Invasjonen forente et landslag som var like splittet som samfunnet rundt, hvor omlag halvparten kom fra Kyiv, mens den andre halvparten fra Donetsk. I alle år hadde russisk vært arbeidsspråket. I dag er det ukrainsk.

En som alltid har snakket russisk er Ukrainas mest berømte spiller gjennom tidene, tidligere AC Milan-helt og Chelsea-spiller Andrij Sjevtsjenko. Han har vært venn med den russiske oligarken Roman Abramovitsj, og har støttet den pro-russiske eks-presidenten Viktor Janukovitsj. Men da krigen kom var det ikke noen tvil om hvilken siden han skulle velge. Hør episoden, selv om den mest handler om viktige derby-mål og hvor god Sjevtsjenko var til å trene.

Det er historien om Sjakhtar Donetsk 2013/2014 som er aller best. Sportslig var det en grei sesong. Det ble seriegull og Champions League, selv om en tredjeplass i gruppespillet med påfølgende exit mot tsjekkiske Victoria Plzen i Europaligaen må betegnes som skuffende. Dette var likevel et høydepunkt for Sjakhtar Donetsk som klubb. Stadionen var ny og i verdensklasse, lagets status i Europa var høy, og hele samfunnet rundt var på vei inn i der 21. århundret, om enn noen år på overtid. Så invaderte Russland Donbass. Klubben ble flyttet til vestlige Ukraina, hvor den siden da har levd videre i eksil.

Historien om Sjakhtar er historien om det østlige Ukraina. Sjahktar hadde gått fra å være gruvearbeidernes klubb (Sjahktar betyr gruvearbeider) til mafiaen som blomstret etter Sovjets kollaps sitt leketøy. I 1995 ble Sjakhtars klubbpresident, den beryktede mafiosoen Akhat Bragin, drept i et bombeattentant på Sjakhtars stadion (!). Så ble klubben et symbol på de post-sovjetiske oligarkenes råkapitalisme. Ifølge Forbes, var Sjakhtar-eier Rinat Akhmetov på et tidspunkt Europas rikeste mann. Angrepsrekka bestod derfor i 2013/2014 utelukkende av brasilianske stjernespillere.

De øst-ukrainske provinsene har tradisjonelt vært russisktalende. I Donetsk og Donbas har det vært en utbredt skepsis mot de ukrainsktalende i vest, med sine universiteter og europeisk-utseende byer. Selv om Sjakhtar endret fra russisk til ukrainsk i logoen sin tilbake i 2007, var de fleste av lagets tilskuere russisktalende og -vennlige. Flere rokkanske konfliktlinjer gjør seg gjeldende her, blant annet den mellom sentrum-periferi og klassedimensjonen. Men så kom en hemmelig ingrediens X – ultrasene.

Et høydepunkt i disse episodene: Når Niva forteller om hvordan Sjakhtars aller mest fanatiske og ekstreme supportere, ultrasene, endte opp med å spille en sentral rolle i Sjakhtars, og videre Donetsks, og faktisk Ukrainas, dreining vekk fra det russiske og inn i en ny, forent ukrainsk identitet.

«Alla ukrainska soldater är sannerligen inte fotbollsultras, men det går fan nästa att säga att alla ukrainske fotbollsultras har blivit soldater», sier Niva, og forteller om hvordan de ukrainske fotballultrasene er blitt et eget økosystem siden 2014. Det finnes ikke lenger rivaleri. Alle kjenner hverandre og hjelper hverandre. 80 prosent kriger.

Hatet mot Russland stammer fra anti-bolsjevisme. Høyreekstremisme var lenge, sier Niva, en sentral ingrediens i de ukrainska läktarnes cocktail. Da Maidan-protestene brøt ut i 2013 fikk fredelige bestemødre med EU-flagg om skuldrene selskap av unge menn med stort voldspotensial. I dag er disse gruppene tatt helt inn i varmen. Blant annet er det disse Putin snakker om når han snakker om denazifiseringen av Ukraina.

Niva konkluderer på sitt sørmodige, nordsvenske patos: «Det är inte som att när någon går till en kortsida när de er 10 år gamle att dom tänkar dette är det første steget mot skyttergravene, men så blev det med ukrainerne. For krigen kom til dem.»

Nivas fortelling om Sjakhtar er blitt fortellingen om det moderne Ukraina. Motsetningsfylt og kaotisk, men forent mot den ytre fienden. Niva viser hvordan Putin har gjort den ukrainske nasjonalfølelsen sterkere på bekostning av de i pre-2014 i høy grad tilstedeværende pro-russiske strømningene.

Nivas valgspråk (altså Twitter-bio) er et sitat fra den nordirske spilleren, treneren og journalisten Danny Blanchflower (1926-1993): 

Den største feilslutningen er at spillet først og fremst handler om å vinne.

 Det er ikke alltid de mest legendariske og mestvinnende spillerne og klubbene som blir de beste historiene i podkastformat. Nivas geniale prosjekt er å vise at fotballen er en liten ting som skjer i et stort samfunn. Aldri har han gjort det bedre enn i episodene om Ukraina.

When We Were Kings om Ukraina: 

Utvalgt

Det siste året har fotballpodkasten When We Were Kings sluppet en rekke episoder som sammen tegner et innsiktsfullt bilde av det moderne ukrainske samfunnet sett gjennom fotballens linse.

Erik Nivas Ukraina

Totenske Sofie Tollefsbøl er sammen med bandet sitt, Fieh, landets mest pålitelige leverandør av rnb og soul. De er såpass bra at du ikke engang trenger å føler deg teit når du en av de snart kommende vårdagene kommer til skade for å smile av deres siste singel «Texas Baby».

Fieh ble nylig nominert til Spellemann for 

. Tollefsbøl er dermed selv nominert til å fortelle Tidens ånd om hva hun har på hjernen om dagen:

, et musikkart, hvor man seriøst kan surfe inn i evigheten. Jeg endte med et kick på et knippe låter – Another Chance av Roger Sanchez, Lady Hear Me Tonight av Modjo og Desenchantée av Kate Ryan.

Nettsida ga meg også tilbake min ungdoms grimekick. Det igjen førte meg til et underlig sted på Youtube, nærmere bestemt en kanal som heter 

, der grimeartister i Blackpool – som er barn – disser hverandre og kaller hverandre 

Denne podcasten har inspirert meg veldig mye i det siste – Björk er så björkete. Hu forteller om hvordan hu lager plater i sykluser på rundt tre år, hvordan hver plate representerer en ny periode i livet hennes og hvordan hu tydelig ser for seg hvilke følelser, farger og materialer som hører til hver plate. For eksempel ordene hu beskriver 

med: shy, beginner, humility, virgin, beige, silver, mohairo, the messenger.

Å gå på skøyter og å se på folk som er dritgode til å gå på skøyter

I det siste har jeg gått litt på skøyter, og når man ser folk som er gode til å gå på skøyter, er det så fett. Noen av dem hører på musikk og ser ut som de har det så zen aleine på isen – de går rundt og gjør snurrer og hopp og alt mulig. Ishockey har fine, grasiøse og mjuke bevegelser, kombinert med straight vold, som er moro å se på.

. Generelt ting av Bong Joon-ho og Park Chan-wook. Fikk ikke sååååååå kick på den 

En serie om en veldig søt, syklende dealer i New York som alltid gir meg glede og sjelefred.

1: Å kjøpe en grønnsak man ikke helt veit hvordan brukes. Forleden dag kjøpte jeg en pepperrot. Kommer ikke til å avsløre noe om dens egenskaper her, men det var en lærerik reise.
2: Å spise en rett og se en film fra samme land. Her om dagen lagde vi en sørkoreansk pannekake som het pajeon, til en av de nevnte filmene.

Denne serien er så bra! Ble inspirert, lærte ting, kunne relatere og koste meg.

Ymse dufter, blant annet de følgende dufter

– Ting som lukter petitgrain og bergamot.
– Parfymene til Maison Marie Louis.
– Duftlyset Teakwood & Tobacco fra P.F. Candle Co.

Et britisk-bulgarsk merke, mange av klærne er laga av brukte tekstiler som putetrekk og forklær. Eg bær på en 

 om en kjole eller skjørt herifra. Tror jeg først så klær av dem på hu ene i Wet Leg. Jeg liker også Wet Leg!

Sofie Tollefsbøl er sammen med bandet sitt, Fieh, landets mest pålitelige leverandør av rnb og soul. Og nå også leverandør av egen smak i Tidens ånd. 

Smakssak: Sofie Tollefsbøl i Fieh 

Og vi markerer med et ikke ubetydelig snøfall østafjells, og et tilbud: nå kan du lese alt innholdet vårt for 

Bli Tidens ånd-abonnent

Høydehusopphold, vulgære smørebusser, sponsormakt, klaging, arroganse. Det har demret for flere av oss i årevis, at denne interessen er noe vi deler med svært få andre på kloden, en håndfull land, og knapt nok dem. Likevel har vi lullet oss inn i en fortsatt drømmetilstand der dette er selve ur-idretten. Men nå er illusjonen brutt, skriver Audun Vinger. 

Langrennssportens meningstap 

... Er melken, slår The Atlantic fast, med overskriften: 

Vi fryktet umiddelbart at dette dreide seg om nok et lavmål, de kunne like gjerne erklært at 

var tappet for mening, og vi forberedte oss på å bli forbanna. Men det viste seg å være semantisk, at

melk som er tømt for mening, utvannet av all liksom-melken som har flommet over markedet det siste tiåret. Meieri-industrien har i like lang tid forsøkt å overbevise FDA (Food and Drug Administration) om at plantebasert melk ikke er melk, og at det dermed ikke bør få lov til å 

 m-ordet heller, og nå har FDA kommet med sin anbefaling, skriver magasinet. 

Det bør være ok å kalle det melk så lenge det er tydelig hvor melken kommer fra. Så sant det ikke kommer fra en ku, da heter det fortsatt bare: melk. Enn så lenge. 

melk består altså, selv om Q-meieriene henvender seg til deg på melkekartongen som «kjære melkedrikker», som om man tilhører en sjelden, utdøende art som må motiveres ved direkte henvendelse. 

Og apropos, eh, henvendelser på melkekartongen 

Tine-meieriet henvender seg også til alle potensielle og eksisterende melkedrikkere der ute, med sin årlige påskekrim. Og påsken den kom tidlig i år: allerede i starten av februar stod påske-kartongene i en kjøledisk nær deg, på grunn av emballasjemangel i Tine. Sensibiliteten for handelsstandens kronisk premature markering av høytider har vel uansett nådd et historisk bunnivå, i takt med at høytid for enkeltmennesket stort sett betyr at det var på høy tid med ferie (hvordan denne dad-joken klarte å unnslippe Tidens ånds redigerer er en krimgåte!). Men uansett, snart påske, med alt det innebærer av ski, skum og krim. 

Og krimmen som påsketradisjon, har vel et slags 100-årsjubileum i år. I 1923 kom krimromanen 

av Jonathan Jerv (Nordahl Grieg og Jens Lie), som fem år senere ble utgangspunkt for den 

 med internasjonale ambisjoner. Den lyktes i alle fall med å bli forbudt i Sverige.  

Jubileet markeres med påskekrimantologien 

Påskekrim 2023 - buss for tog til Bergen plyndret i natt, 

med bidrag fra Roald Dahl, Patricia Highsmith,  Edgar Allan Poe og ... en katte-novelle av Edvard Munch: 

Ellers: krimfestivalen ble nettopp arrangert, og hvis du ergrer deg over å ha gått glipp av det, kan det visst streames i sin helhet. 

Og apropos både meningstap og kriminalitet

«SoSoPa – en bydel i New York? Nei, den er faktisk i Oslo. Og den er full av bra serveringssteder og butikker.» skriver de inne på Aftenposten Vink, og sikter tydeligvis til området sør for Sofienbergparken.  

Et lovbrudd mot anstendigheten, konstaterer vi, og hopper videre: 

Bordet kunne ikke vært bedre dekket for multivers-actionkomedien 

under nattens Oscar-utdeling. Etter utdelingen for noen år siden fikk massiv kritikk for å ha unngått å nominere noen etniske minoriteter i noen av klassene for andre år på rad, tok Akademiet grep og utvidet antallet medlemmer betraktelig. Og «The Daniels»-regissørduoen, med sin 

-humor, sammen med et hipt produksjonsselskap, en virtuos klipper, et cast med asiatisk herkomst og en enkel, sentimental moralpreken i bunnen, viste seg å være akkurat det Akademiet er ute etter i 2023. Filmen ble nominert i 10 kategorier, og endte opp med syv av statuettene, deriblant for de gjeveste: beste film og beste regissør. 

Beste mannlige skuespiller gikk forutsigbart nok til Brendan Fraser i 

, for sin comeback-rolle som sykelig tjukk homofil. Den indiske megasuksessen 

 fikk sin velfortjente utmerkelse for beste originale låt, selv om den selvsagt burde vært nominert i alle de andre kategoriene også (ingen annen film vist på vestlige kinoer fra det siste året har i alle fall ikke klart å få publikum til å reise seg fra setene, danse og 

 virker det ikke som om det er noen kritikere som faktisk bryr seg om, selv om den ble tildelt fire Oscar-statuetter og en BAFTA tidligere i år. Mens Todd Fields

, og som var nominert i seks kategorier, fikk ingen. 

Alle artikler