Vi mennesker er sosiale dyr. Derfor synes vi oftest det er litt kjedelig å snakke om Tingen og veldig morsomt å snakke om hvordan det snakkes om Tingen. Tingen, for eksempel en bok, en utstilling, en politisk utvikling, reduseres fra å være et eget objekt eller fenomen til et vagt omdreiningspunkt for 

. Vi ser på hverandre som ser på hverandre, og så videre. På sosiale medier har metadebatten satt den vanlige debatten fullstendig i skyggen. Litt sånn er det med kritikken også. Man liker å snakke om kritikken. Drøfte ståa, bejamre seg over at den var bedre før, understreke hvor viktig den er, slike ting.

Men nå, nå er det mulig en ny type kritikk i emning. 

 Hva er det, da? Det er kritikerlaget avdeling kunsts nyeste påfunn, det. Én kunstkritiker har reist til Barents Spektakel-festivalen i Kirkenes for å se en utstilling der på gamlemåten, fysisk til stede, med det gigantisk flymaskin-genererte karbonavtrykket det innebærer, mens en annen kritiker har opplevd utstillingen via digital formidling og videodokumentasjon. Er sistnevnte nok til å gi en fullverdig kunstopplevelse? Hva er det i så fall som mangler?

Og er dette uansett veien videre for en kunstindustri som «oppfordrer til lite bærekraftige levemåter» og hvor «Tunge kunstverk fraktes verden rundt, mens kritikere, kuratorer, museumsansatte og andre profesjonelle aktører flyr etter fra den ene internasjonale biennalen til den andre.»?

Det skal Tuva Mossin, Nicklas Norton og Ingrid Halland finne ut av. Når? Tirsdag 7. mars 2023 kl. 18.00–19.15. Hvor? Kunstnernes hus kino i Oslo eller på Youtube (men blir det en fullverdig opplevelse, tru?).

Med ressurs- og klimamessige implikasjoner i mente hadde det ikke … Det er en radikal idé, men hadde ikke … det beste vært å bare droppe hele kunsten? Konse hundre prosent på kritikken, samtale bare om samtalen? Det ville vært klimavennlig.

Denne teksten stod først på trykk i Tidens ånds nyhetsbrev, som kommer hver mandag og torsdag. Ikke mottaker? Slapp av! Det kan du bli 

nyhetsbrev

Vi ser på hverandre som ser på hverandre, osv. 

Hybridkritikken kommer! 

Det er mange år siden flere av oss begynte å leke med ideen om å starte et musikkmagasin som utelukkende skulle bestå av nekrologer. Først og fremst fordi det er et marked for det, og artister fra noen av populærmusikkens største gullaldre nå står i kø for å bli studert med dette 

Det er noen med historisiteten ved anledningen, og muligheten til å være en smule høystemt i skrift, som gjør disse tekstene spesielt egnet for musikkjournalister og skribenter som er fans eller en tanke nostalgisk anlagt. Det er også noe med den følelsesmessige påkjenningen man lider av i øyeblikket, i kombinasjon med kort tekstleveringsfrist, som gjør at skriverne kjapt kommer frem til en eller annen kjerne (gjerne noe om en selv, men det er en annen diskusjon). Det har likevel vist seg vanskelig å gjennomføre, dette blad-eventyret, det er for mange storheter, glemte kuriositeter og kulthelter som har forlatt oss de siste årene, i en jevn ukentlig strøm, så det har bare ikke blitt tid til å sette i gang med det. Sorry! Dessuten fungerer visse sosiale medier som en liknende, rullerende nekrologavis uansett.

De siste dagene har vi blant annet mistet veteranrapperen Trugoy the Dove fra De La Soul, det viktige Pulp-medlemmet og produsenten Steve Mackey, Todd Rundgrens kapellmester og gitarist Jesse Gress, og den enestående roots-strengemesteren David Lindley, kjent for sine snodige gitarer og mye godt sessionarbeid for blant annet Jackson Browne. Noe for enhver smak, det er mer enn nok legendedød for alle. Hvor dypt sorgen stikker kan selvfølgelig diskuteres, det viktigste er at det faktisk gir en mulighet til å tenke, minnes, undersøke og også nyte all denne musikken og innovasjonen som ligger der og venter på å bli forstått i et annerledes, og i alle fall sterkere lys. Det er ikke alltid slik at man har gått rundt og studert disse avdøde menneskenes karriere inngående hver eneste dag de siste årene, men artister som var aktive mellom 60- og 90-tallet har gjerne hatt en sterkere og mer langvarig historisk appell enn mange av dem som har kommet til etterpå.

I det mest aktuelle tilfellet med den store jazzkjempen Wayne Shorter, saksofonist, komponist, tenker og medmenneske, blir han selvfølgelig et hardt savn for familie, musikervenner og andre i jazzbransjen som har vært i hans omkrets. Han hadde kanskje hatt litt mer å gi, han mottok tross alt Grammy-pris for et par uker siden i den kledelige kategorien «best improvised solo», hadde nylig komponert en opera, og ga for kun fem år siden ut et trippelalbum med medfølgende sci-fi tegneserieroman. Men med sine 89 år hadde han også gjort sitt og mere til, og det er ikke sorg, men kunstnerisk glede som preger de fleste reaksjonene nå. Og en glupsk iver etter å høre musikken hans og vurdere hans tenkning, enten det er for n’te gang eller ved å oppdage nye aspekter ved kunstnerskapet. Med så mange aktive tiår som han hadde, er det virkelig et stort basseng å hoppe uti. Om du scroller nedover listen med album på Spotify, er det selvfølgelig også lett å miste motet – hvordan begynner man og slutter man egentlig? Den berømte jazzangsten, følelsen av å beskue et system av viten og tradisjoner som har avfødt mange nærsynte eksperter, kan virke lammende. Men Shorter var en snill og søkende mann, og det er et slikt stemningsleie man må oppsøke det.

Tonen og spillestilen hans var totalt sublim, og han har vært til stede ved flere seismiske utviklingseksplosjoner i jazzens historie, tilbake til 50-tallet, som medlem av sentrale band som Art Blakey’s Jazz Messengers, Miles Davis’ andre store kvintett, en haug helt fabelaktige og egenartede utgivelser under eget navn, og i kommersiell sammenheng og det musikalske uttrykket som kanskje føles mest relevant i dag, som medlem av 70-tallets støtte fusion/jazzrockband Weather Report. Det var flere store medlemmer der, men særlig den virtuose og eksentriske bassisten Jaco Pastorious og keyboardtrollmannen Joe Zawinul, har satt noen usedvanlig lekre fingeravtrykk på musikkens kollektive bevissthet. Elementer av R&B, etnisk musikk og eksperimentell synthbruk, gjorde dette bandet til noe helt spesielt. Det avfødte også pophits som låten 

, en låt som er i faresonen for å være en klisjé, men som er totalt uimotståelig. Selv i coverversjon av vokalgruppen Manhattan Transfer.

Men selv om man skulle lide av allergiske reaksjoner mot jazzmusikk, eller føle at katalogen er for avansert til å skulle sette seg inn i, er det mange måter å kunne nyte hans spill på. Albumet 

 (1975) som han lagde sammen med den brasilianske sangeren Milton Nascimento, er et tidlig eksempel på verdensmusikk og har et sjelfullt og groovy sound som igjen har blitt veldig populært de siste årene. «Ponta de Areia» er noe i nærheten av en perfekt sang, så himla vakker og med et lydbilde som setter lytteren i en sjeldent håpefull tilstand.

Via Jaco kom også musikere fra Weather Report i kontakt med Joni Mitchell, og deltar på album som 

 Med sitt sildrende sopransaksofonspill, det føles virkelig som å se en vakker fugl fly rolig avsted, ble han en viktig signatur i Jonis videre albumkarriere. Møtet mellom den sene Jonis dype sigarettrasp og Shorters trillende toner er en av de flotteste kombinasjonene som finnes. Han var ikke vanskelig å ha med å gjøre, han utsondret en Buddha-aktig ro, men var ikke spesielt selvhøytidelig, så det er egentlig rart at ikke enda flere artister ønsket å koble sin lydsignatur opp mot hans. Det er mange tenkte samarbeid med nålevende, unge artister i alle sjangre som mer enn gjerne kunne blitt noe av. Det er et tap.

Det aller første jeg tenkte på da dødsbudskapet kom, til tross for at jeg nylig hadde hatt en raptus med viktige 60-tallsalbum med ham som bandleder, som 

, for kun nevne et fåtall, var dog noe helt annet. Nærmere bestemt et gjestespill hos et svært suksessfullt band ved navn Steely Dan. Hans langtur av en solo på tittelkuttet til deres ultraklassiker 

 (1977), hører hjemme i rockens, i musikkhistoriens, ypperste kanon, og er nok et av øyeblikkene jeg setter høyest av alt som er innspill av musikk til nå. Man kan kanskje frykte musikknerders pissekonkurranser og evinnelige hang til lister og rangeringer, og noe sånt som «den beste soloen» har jo en eim av meritokratisk maskulinitet, overmenneske-tenkning og så videre. Men følelsen man sitter igjen med når man hører den første gang, flere hundre ganger senere, full i Uber med Bluetooth på vei hjem fra byen, eller når man har en fri og rolig morgen hjemme hos seg selv og er ekstra mottakelig for det verden har å by på, er lykke og undring. Det er som en omfattende fortelling, denne lange soloen som bygger og bygger opp mot det klimaktiske, men gir også inntrykk av å være noe organisk som oppsto i øyeblikket, ikke en «epic sax guy» som imponerer med sin frapperende teknikk, men et utbrudd av pur menneskelig glede og søken mot det himmelske.

Virkeligheten var en smule mer prosaisk. For dem som ikke liker Steely Dan, ligger ord som kynisk, glatt og perfeksjonisme lett på tungen. Rockbandet som i grunn var befolket av to jazzfantaster, fikk da også først nei fra Shorter da selskapet kontaktet ham. Men via kolleger fikk de lurt ham til å møte opp for å legge en overdub likevel. Han lyttet til backingtracket og likte det han hørte. Han brukte 35 minutter på å spille inn seks deler av soloen, takket for jobben, og dro hjem igjen. Walter Becker og Donald Fagen limte sammen innspillingene, og satt sikkert og perfeksjonerte sin «studio tan» i et halvt år til. 

 var platen som sementerte deres posisjon som de vanskeligste «geniene» og studiorottene i bransjen. Men når man hører på albumet, og spesielt Shorters solo i sammenhengen, høres det ut som verdens mest naturlige og harmoniske hendelse.

Som så mange ganger i Wayne Shorters liv og karriere hadde han bidratt med en 

som gjorde andres hverdag bittelitt bedre.

Nekrolog

Hans langtur av en solo på tittelkuttet til deres ultraklassiker Aja (1977), hører hjemme i rockens, i musikkhistoriens, ypperste kanon, og er nok et av øyeblikkene jeg setter høyest av alt som er innspill av musikk til nå.

Wayne Shorter (1933-2023) 

Det skal Tuva Mossin, Nicklas Norton og Ingrid Halland finne ut av. Når? Tirsdag 7. mars 2023 kl. 18.00–19.15. Hvor? Kunstnernes hus kino i Oslo eller på Youtube (men blir det en fullverdig opplevelse, tro?).

«I want Bentley, I want money, I want Bentley, I want money, I want Bentley, I want money»

Portland-rapper Yeat (født 2000) lager avantgardistisk idiot-rap á la Young Thug og Playboi Carti. Akkurat hva som blir sagt kommer hundre prosent i bakgrunnen av hvordan det sies.

Yeat er i motsetning til de fleste pop-artister av i dag ikke enkeltlåtenes artist. Fram til ... nå? Det nyeste albumet 

har flere minneverdige enkeltspor, for eksempel den mørke emo-soundcloud-aktige «Rav3 p4rty» og kirkeklokke-skumle «Bëttr off», for ikke å glemme den overraskende partylåten «Nun id change».

Men albumets klare høydepunkt er «Split», der han rapper over en alarmistisk Chasethemoney-beat til det høres ut som han kveles.

Når ingenting kan holdes tilbake

Bli Tidens ånd-abonnent

Et bekmørkt rusdrama med gnikkende skinnjakker, sado-masochistisk cucking og umiskjennelige Wam & Vennerødskke one-liners. Ingen av karakterene har sammenhengende psykologi, det finnes ikke noe meningsfullt plot, og den er et perfekt uttrykk for det norske 80-talls-mindreverdighetskomplekset.

Utvalgt

Hans langtur av en solo på tittelkuttet til deres ultraklassiker 

 (1977), hører hjemme i rockens, i musikkhistoriens, ypperste kanon, og er nok et av øyeblikkene jeg setter høyest av alt som er innspill av musikk til nå. Man kan kanskje frykte musikknerders pissekonkurranser og evinnelige hang til lister og rangeringer, og noe sånt som «den beste soloen» har jo en eim av meritokratisk maskulinitet, overmenneske-tenkning og så videre. Men følelsen man sitter igjen med når man hører den første gang, flere hundre ganger senere, full i Uber med Bluetooth på vei hjem fra byen, eller når man har en fri og rolig morgen hjemme hos seg selv og er ekstra mottakelig for det verden har å by på, er lykke og undring. 

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for

Det måtte skje: Spotify lanserer en tiktok-aktig feed 

Facebook og Twitter hadde nyhetsstrømmen, Instagram hadde umiddelbar deling av bilder, Youtube hadde langvideo, Vine hadde kortvideo og Snapchat hadde bildemeldinger og stories

 Nå har alle alt, og det vi sitter igjen med er en app-flora der alle ligner på muterte versjoner av hverandre.

Spotify lanserer en Tiktok-aktig feed

I morgen er det visning av Jafar Panahis «No bears» klokken 17.30 på Klingenberg kino i Oslo, og som vanlig er det bare å sende en mail til post@tidensand.no hvis du vil komme! Det er gratis! 

Ellers registrerer vi at det ikke lenger er mulig å gå inn på en hvilken som helst nettside uten å bli fortalt hvordan A.I kommer til å ødelegge livene våre, at Japans kjæreste spillskaper Hideo Kojima i helgen 

 (kanskje han får en rolle i Death stranding 2?), at danske Sarah Lookofsky 

 på Kunstneres Hus, at sir David Attenborough (96) 

 for å se lunder og havlirekyllinger for at vi skal få se dem i serien 

 (premiere neste uke), og apropos høyder: «Byens Tak» finnes nå, at pop-musikkens puls 

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #31: Hybridkritikken kommer, nekrolog, tiktokifisering, avantgardistisk idiot-rap

Nyhetsbrev #31: Hybridkritikken kommer, førpremiere, nekrolog, tiktokifisering, avantgardistisk idiot-rap

25 år med klubben og utestedet i Brenneriveien påkaller minner om bra DJ-kvelder, overbevisende konserter og overrumplende fyllekuler. Man er vant til å se mange av byens løse fugler og musikere blant stamgjestene der inne. Men det var slående under den første jubileumskvelden denne uken, med inviterte, bløtkake, bobler og konsert med Jaga Jazzist på nøyaktig samme dato som de spilte på åpningskonserten i 1998, at det er en annen type gjest som også har vært med på å sette preg på stedet. Kulturbyråkratene. 

Og stedet har har en infantiliserende virkning på dem. På samme måte som et oppmøte på Øya, der de kan henvende seg til et slags drømmeaktig plenum som de kaller «Øya!» ikledd frekke t-skjorter og påsponset øl. Men dette blir enda sterkere på BLÅ, der stedets kulturelle status blir sauset sammen med ungdomsminner, stolthet over gentrifisering, og besjeling av Akerselva. Men den største besjelingen er nok over Blå selv. Selvfølgelig var kulturminister Anette Trettebergstuen på plass, og holdt en litt 

 tale der hun både småbannet, innrømmet at hun hadde blitt kastet ut etter å i begeistring ha kastet en øl på scenen under Lars Vaular-gig, og ikke minst henvendte seg til stedet i et gråtkvalt «kjære Blå», kombinert med et mer AP-tradisjonelt «Dere!». Den siste der benyttet kulturbyråd Omar Samy Gamal fra SV seg også, for anledningen i en ungdommelig lue, og stadige presiseringer av hvor mye man har «svetta» der inne på konsert eller klubb. BLÅ har mye bra å vise til, men et av de mest sentrale resultatene av disse 25 årene er nok fremveksten av denne politiker og byråkrat-typen. Det var litt større avstander mellom undergrunnen og makthavernes bord før BLÅ.

Grunnen til at Blå har holdt ut et kvart århundre, er så klart først og fremst at stedet ikke har stått på stedet hvil kunstnerisk, og faktisk inneholdt svært mange forskjellige uttrykk. Brorparten av publikum som har frekventert stedet i årenes løp skjønner vel ikke stort av at det skal være et jazzsted. Forskjellige former for støyrock og indierock har vært dominerende hele veien, mens det andre år har vært techno, hiphop, electroclash, R&B eller oslo-disco. Stedet ble egentlig mer kjent for folk flest da de opprinnelige jazz-menneskene på stedet forsvant. Og stedet har jo hatt mer kommersielt orienterte musikkelskere som Christine Dancke og DJ Patski Love som bookingansvarlige der. Det har altså i realiteten vært mange forskjellige BLÅ selv om stedet stort sett har sett klin likt ut, og viben har vært den samme. Det glorifiserte drivhuset som har innkapslet uteserveringen – det som i flere år har vært selve hjertet av Blå – aner vi ikke hvor lenge får lov til å stå oppe, og det er et lønnlig håp om at det forsvinner nå som sola snart stikker frem igjen for sesongen.

Men selv om stedet er blitt stedet det er fordi det forholder seg til og befinner seg i nuet, prøvde jeg å tenke på noen få historiske høydepunkt, uten å sjekke oversikten over alle arrangementene som har vært der inne. Det har vært mange.

Frijazz-konserter måtte man lenge hit for å kunne oppleve. Å høre Peter Brötzmanns enorme Chicago Tentet fremføre «Machine Gun» var en massiv trøkk for systemet. Men en glohet sommerdag da Ingebrigt Håker Flaten på bass og Joe McPhee på sax/lommetrompet spilte akustisk på gulvet med publikum i ring rundt dem, gjorde enda større inntrykk.

En av mine favoritt R&B-sangere fra 90-tallet, Biggies tidligere øyensten Faith Evans, fikk frem New York-stemningen som arkitekturen der inne innbyr til.

Tidenes høyeste og faktisk deilig skremmende konsert med Yves Tumor, som i tillegg satte røykmaskinene på full pupp så publikum gråt, dro jakkene over hodet og rømte inn på det ellers ikke fristende toalettet.

Legendariske DJs har det vært mange av, med store øyeblikk med for eksempel Carl Craig, Moodymann og Francois Kevorkian. Jeg har selv hatt mange klubbarrangementer der inne, et typisk minne var den eksentriske London-gangsteren Paul «Trouble« Anderson som spilte eklektisk og herlig, og med kronprins Haakon Magnus på gjestelisten (han sto i den litt ugjestmilde køen rundt hjørnet mens snøen lavet ned).

Men dagen som best oppsummerer BLÅ for meg, var en ekte heldags en lørdag med koronarestriksjoner, med freakfolkjazz med Marthe Lea Band til lunsj, det vakre kunst-black metal-bandet Ved Buens Ende til middag og houseklubben Sunkissed til kvelds.

Jeg spør på tampen mangeårig tidligere bookingansvarlig og fortsatt medeier Einar Idsøe Østevik Eidsvåg om han har tre favoritter fra sin tid:

— Vanskelig å dra opp tre fra hatten ass. Jeg var booking- og markedsføringsansvarlig, så stod for omtrent alt, men J.Dilla - han satt i rullestol og hadde nesten ikke stemme igjen og løp bak for å se han dra avgårde med mammaen. Caribou og Bear In Heaven under øyanatt.

Å koke ned noen konkrete minner av de i overkant av 2k konsertene jeg var booking- og markedsføringsansvarlig for er nesten umulig, men første minne er da lille meg på 28 år fikk jobben uten å søke - det innebar en følelse av avmakt. Var ikke lett at det lå en konflikt (som ikke jeg var en del av) bak. Fra 2006 -2012 boltra jeg meg i å gi folk kulturopplevelser var det oslodisco, fransk elektronika, Diplo, A-trak og Steve Aoki, sørstatsrap, skandi-rock sang på siste vers, pop-indie, pop-elektronika. Kjølig filmatisk disco produsert av Johnny Jewel med Glass Candy og Desire fra labelen Italians do it better var også hipt som f***.

Monolithic sin første konsert hos oss, med Kenneth Kapstad og Stian Westerhus. Skeiv musikk fra hele verden begynte også så smått å gjøre sitt inntog. Mye av musikken har ikke holdt tidens tann. Sånn er det jo.

Uteliv

Det var litt større avstander mellom undergrunnen og makthavernes bord før BLÅ. 

BLÅs infantiliserende virkning på kulturbyråkratene 

De siste tjue årene har Norge utmerket seg i negativ forstand i så henseende. Drapet på Benjamin Hermansen, 22.juli-terroren og Philip Manshaus danner bakteppet for denne dokumentarserien, hvor dokumentarist Tommy Gulliksen forsøker å tegne opp et bilde av den norske høyreekstremismen på 2000-tallet.

Gulliksen har tidligere laget filmer om alt fra Morten Traaviks samtidskunstprosjekt i Nord-Korea, Karpe, Michael Krohn fra Raga Rockers, Jesse Jones, mordene i Kongo og en trilogi om 22. juli.

forteller vil fra før være kjent for de fleste. Serien forteller heller ikke disse på en ny måte. Det er i stor grad nøktern og beskrivende. Intervjuer med tidsvitner og eksperter tilfører kontekst. Komiker Yousef Hadaoui forteller om oppveksten på Bøler i tiden hvor Boot Boys spredde frykt i gatene. Gulliksen spør moren om hun husker Joe Erling Jahr, som ble dømt for drapet på Benjamin Hermansen, noe hun gjør: han var en stakkarslig karakter som ikke hørte hjemme noe sted, foreldrene var fraværende og alle syntes litt synd på ham.

Også høyreekstremistene selv, som Vigrids Tore Tvedt, SIANs Lars Thorsen, Alliansens Hans Lysglimt og Den nordiske motstandsbevegelsens Richard Eide, kommer til orde. Det virker ikke nødvendig. Kritiske spørsmål til tross, er det ikke alltid en klar forskjell på å «konfrontere» ekstremister med spørsmål og påstander og det å gi dem en talerstol.

I serien benyttes også naturlig nok arkivopptak fra 90- og 00-tallet også, men mest i glimt og som krydder. Det er sikkert lurt, for disse typer kornete VHS-bilder har en romantisk kraft som passer bedre inn i kontekster som for eksempel Drillos-dokumentaren 

(også TV2!). Man husker noen år tilbake da NRKs 

 gjorde et trippeldrap om til en fest i Y2K-retro.

Volden siden 2000 brukes for å belyse dagens situasjon hvor SIAN jevnlig arrangerer demonstrasjoner for å provosere frem en gnist som kan tenne volden, og hvor Den Nordiske Motstandsbevegelsen, stort sett bestående av innreiste svensker, marsjerer på Karl Johan. 

s hovedbudskap finnes i denne påminnelsen: det er ikke noe nytt at høyreekstreme viser seg i offentligheten på mer eller mindre «harmløse» måter. Miljøene får nye uttrykk – etter Benjamin Hermansen forsvant skinheadsene – men tankegodset er det samme. Selv om det i perioder virker stille, kommer volden til slutt til å boble opp igjen. Det er nemlig vold ideologien er bygget på.

Det hvite sinnet

Film/TV

Volden er en feature, ikke en bug 

 borte på Marienlyst. Såkalte «harde prioriteringer», etter at de ble nødt til å

kroner i årets budsjett. Nå har de myst på kalkylene og funnet ut at de skal kutte der skoen trykker. Det populære lørdagsprogrammet 

, med Else Kåss Furuseth og Markus Neby, tas av skjermen etter tre år. 

«Vi setter oss ned allerede nå med dem for å utvikle nye ting som forhåpentligvis skal opp og stå», sa NRKs redaksjonssjef Vivi Stenberg til Nettavisen, og befester med det vår posisjon som et kulturelt utviklingsland, vi er hjemsøkt av en besettelse etter nye konsepter, det skal utvikles, fornyes og ihjeltilpasses nye formater og konsummåter, man skal nå ungdommen og støte ingen, og graden av vellykkethet synes å være løsrevet fra det som har med 

 å gjøre, og overlatt til det kvantifiserbare: antallet kjente fjes det er mulig å få plass til, antallet blodtrykksøkende overskrifter det kan generere, klikk. 

Og midt i manien, gir man avkall på det som allerede fungerer. Dét har fått flere til å reagere, 

. Skuespiller John Brungot kaller det en «reell krise», skuespiller Vidar Magnussen som «verdens tristeste ting» og skuespiller Linn Skåber trekker fram viktigheten av TV som leirbål: «man trenger tradisjoner på TV, slik at vi føler at vi er del av et folk.». Kringkastingsrådet har også mottatt flere klager. 

Kringkastingsrådet, som enn så lenge kan ses i NRKs nettspiller (det som oppstår i brytningspunktet reality-tv og sakte-tv), og som Markus Neby for øvrig trakk fram i 

Markus Neby: – Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil , får det til å vri seg i sjelen

– Tre hendelser fra julekalenderen jeg var med å lage havnet nylig i Kringkastingsrådet, og jeg synes det er helt vanvittig rått at man en gang i måneden kan streame live at Jan Bøhler, Snorre Valen og Trude Drevland sitter i et rom og diskuterer blant annet om det er greit å vise puppene eller fortelle om runking på NRK, meddelte han Tidens ånd. 

Neste møte i Kringkastingsrådet er 9. mars, der de blant annet skal diskutere samarbeidet med Sophie Elise. 

at «Klassekampen satser mer på helgen». 

Neida. De skal flytte musikkmagasinet, som vanligvis har gjort mandagen litt bedre, til fredag. Det gir for så vidt mening: fredag er kulturens mandag. Det er dagen for ny musikk, og det er straks helg, et konsept som åpner for å høre musikk live. Blant mye annet. 

Og dette «mye annet» innebærer f.eks. å lese alt det andre lesestoffet som tårner seg opp som en eneste stor innføring i egen utilstrekkelighet: Helgestoffet™. 

Er det noen ting de fleste filmfestivaler har til felles, foruten om å vise film, så er det at det er helt uMuLiG å danne seg en oversikt over hvilke filmer de viser. På grunn av fiendtlig design. Og ja, akkurat nå ser vi på dere, Kosmorama, CPH: Dox og Human – like rundt hjørnet alle tre. Tittel, kort bio, tidspunkt, et bilde. Det kan ikke være så vanskelig å lage en oversikt som ikke aktivt innbyr til å klappe igjen laptopen og dra ut i naturen. Og kanskje til og med innse at man liker det best?

Av en eller annen grunn snakker vi fortsatt om 

. Tydeligvis har vi en umettelig appetitt for rike folk som er helt jævlige på TV. I dag har sesong tre premiere på NRK.

 sesong tre for «kjedelig». Det fikk serieskaper Øystein Karlsen og produsent Petter Testmann-Koch til å ... reagere. «Da er du suicidal», sa Karlsen og fulgte opp med at Slettemark burde oppsøke lege om han kjedet seg så mye av å se serien hans.

 beholdning er utelukkende at seeren skal lukke øynene og se for seg hvordan det hadde vært å være rik. Serien er plump og helt uten sjarm. Skuespillet er tidvis sketsje-aktig, men vitsene er 

Riking-porno er i tidsånden. Det har nok noe med inflasjonen og synkende reallønninger å gjøre, men etter «Succession», «The White Lotus» og litt undervurderte «Industry» blir den norske varianten rett og slett bare teit. 

NB! Både Munch- og Nasjonalmuseet gjør cameo-opptredener som Exit-karakterenes kontorer. De sterkeste symbolene på velstand i dette landet tilhører visst fortsatt det offentlige.

Og stedet har har en infantiliserende virkning på dem. På samme måte som et oppmøte på Øya, der de kan henvende seg til et slags drømmeaktig plenum som de kaller «Øya!» ikledd frekke t-skjorter og påsponset øl. Men dette blir enda sterkere på BLÅ, der stedets kulturelle status blir sauset sammen med ungdomsminner, stolthet over gentrifisering, og besjeling av Akerselva. Men den største besjelingen er nok over Blå selv. Selvfølgelig var kulturminister Annette Trettebergstuen på plass, og holdt en litt 

 tale der hun både småbannet, innrømmet at hun hadde blitt kastet ut etter å i begeistring ha kastet en øl på scenen under Lars Vaular-gig, og ikke minst henvendte seg til stedet i et gråtkvalt «kjære Blå», kombinert med et mer AP-tradisjonelt «Dere!». Den siste der benyttet kulturbyråd Omar Samy Gamal fra SV seg også, for anledningen i en ungdommelig lue, og stadige presiseringer av hvor mye man har «svetta» der inne på konsert eller klubb. BLÅ har mye bra å vise til, men et av de mest sentrale resultatene av disse 25 årene er nok fremveksten av denne politiker og byråkrat-typen. Det var litt større avstander mellom undergrunnen og makthavernes bord før BLÅ. 

Ukens ånd

Uke #9:  Kulturell forflatning, riking-porno, kulturbyråkratene på Blå, Helgekampen

I midten av februar ble det kjent at N.E.R.D-stjernen og vår tids kanskje mest joviale hitmaker, Pharrell Williams, skulle ta over som kreativ leder i Louis Vuitton etter Virgil Ablohs bortgang. Williams har hatt flere samarbeid med luksusgiganten, i tillegg til å ha jobbet med Chanel, Moncler og Adidas, og med egne merker som Billionaires Boys Club. Likevel ble nyheten mottatt med en viss ambivalens, om ikke åpenlys skuffelse. Det var mange gode navn i omløp. 

Er det ikke lenger designere som skal lede an i motefeltet?

Mote og musikkindustriens tette sammenvevning speiler på mange måter forholdet mellom mote og filmindustri da rød løper-kulturen ble et fenomen på slutten av 90-tallet. Med kjendisene som utbyttbare modeller og papirdukker fikk motehus uslåelig PR, filmpremierer og prisutdelinger massevis av glamour og oppmerksomhet. Begge kapitaliserte stort på det. Før internett kom og ødela alt.

For mens film- og musikkindustrien er en av strømmesamfunnets store tapere, er moten internettets beste venn. Mote og internett går hånd i hånd: visuell kultur fyller alle flater hele tiden, mens de fysiske objektene til nevnte bransjer er gått opp i luft. Motebransjen derimot er langt fra ferdig meta-fisert og leverer fortsatt håndfaste produkter: klær, leppestift, vesker, sko, t-skjorter, eller 

Uten at motehusene går god for deg kommer du ingen vei som megakjendis i dag, og samarbeidene mellom ulike former for stjernestatus og påvirkningskraft, er utallige. Med motens dominerende rolle følger også makt, det gjør dem som kler verden til premissleverandører. Plettfri stil kan ta deg fra B-kjendis til A, det er en nødvendighet og dermed et maktverktøy.

Migos slo gjennom da de enkelt og greit rappet om Versace, mens Jared Leto og Harry Styles har bygget brand via Gucci. Kim Kardashian, Ye, Cardi B og Offset har alle vært Balenciaga-ambassadører. Renate Reinsve er tilknyttet til Louis Vuitton, mens internett er forelsket i Margot Robbie ute av sin Chanel-fase, kontrakten som ikke lot henne bruke annet enn det franske merket i årevis.

Det er kanskje derfor en posisjon som kreativ leder for et eget motehus er selve gullmedaljen. I hvert fall for de få som tilsynelatende har oppnådd «alt», og søker etter aksept i enda et felt: ingen har vel helt klart det helt enda, kanskje bortsett fra Mary Kate og Ashley Olsen, designere for kredible The Row som tilsynelatende har lagt skuespilleriet på hylla.

Kanye West eller Ye’s ferd har vært illustrerende for utviklingen: fra artist med stilsans til Yeezy til hvordan han etter den famøse White Lives Matter-visningen var opptatt av å snakke om Bernard Arnault, eier av verdens største motekonglomerat LVMH (selv når han selv var affiliert med konkurrenten Kering gjennom sitt samarbeid med Balenciaga), og mest av alt ønsket seg statusen som stjernedesigner, visuell ledestjerne, stilleder. Han har, som kjent, bestemt seg for å gjøre alt selv, og var jo godt på vei.

Det samme kan sies om Rihanna. Hennes reise fra Pon the Replay, Umbrella og stadionhits til den ultimate kredartist med bred appell har gått via moteverdenenes aksept og veiledning. Superstylist Mel Ottenberg jobbet fast med henne noen år, og sto bak ikoniske øyeblikk, som det heter, som den gule Guo Pei-kjolen på Met Galaen, blant andre. Sminkemerket Fenty Beauty ble enormt, og sies å stå for en overveldende del av milliardformuen hennes. Puma-samarbeidet Fenty by Puma var relativt vellykket - og relanseres nå, mens high fashion-linjen Fenty hun lanserte med LVMH var en relativt svak affære og ble kansellert under Covid. Det er ikke så lett å omsette ideer til reelt gode kolleksjoner og produkter, tross alt.

Og det er her spenningen ligger i Pharrell Williams nye posisjon som leder for Louis Vuitton. Virgil Ablohs lekne, varierte og uferdige visjon for Louis Vuitton satte en kurs for nye markeder og kunne tilsynelatende ikke håndteres av en ukjent designer. Den eneste løsningen var opp til et enda større globalt navn, og Pharrell har egne stilistiske visjoner innen hip-hop og menswear, og har stått for innovasjon og en haug med populærkulturelle samarbeid gjennom mange år. At han er en annerledes superstjerne, som har vært i gamet i en årrekke og sett og gjort mye definerende er det ingen tvil om. Om det er nok, er en annen sak.

Mote

Motebransjen pleide å være veien inn for kommende stjerner, men dette har snudd. De største navnene innen populærkulturen søker til nye posisjoner og roller: som kreative ledere for motehus.

Plattformen kan bli bedre til å appellere til den yngre brukerbasen, sa angivelig Spotify-sjef Daniel Ek til en kollega for et par år siden. Og dette er resultatet: I sitt Bloomberg-

 skriver journalist Ashley Carman at Spotify i neste uke, under et arrangement i Los Angeles, vil annonsere en ny, vertikal strøm i Spotify-appen.

Det var kinesiske Bytedance som var først ute til virkelig å mestre kunsten i å gjøre brukerne så avhengige som mulig av en evigvarende nyhetsstrøm. Selskapet kjøpte Musical.ly i 2017, og lanserte senere Tiktok på verdensmarkedet. Effektiviteten i algoritmen som bestemmer hva den vil vise deg, førte til en eksplosiv vekst også i vesten, og det eneste de amerikanske appene kunne gjøre var å herme.

Det har imidlertid vært vanskeligere å forestille seg at en «for deg»-strøm også kunne bli implementert i Spotify, en app som tidligere ganske enkelt har fungert som et musikkbibliotek. Spotify har riktignok lenge benyttet seg av brukerdata for å generere skreddersydde spillelister, som «Discover Weekly», men appens funksjon er, når alt kommer til alt, en musikkavspiller.

Men så så de hvordan Tiktok klarte å skape en helt ny måte å spre musikk på internett. På Tiktok sprer låter seg som trender, i danser og andre meme-formater, i lydklipp på noen få sekunder (i flere tilfeller går klippene viralt før hele låta i det hele tatt eksisterer, som en filmtrailer). Denne måten å oppdage ny musikk på – å gjentatte ganger høre tre sekunder av et refreng, for så å gi etter og til slutt søke opp den faktiske låta – har Spotify bitt seg merke i.

Nå vil de tette igjen kløfta mellom strømmen og sin egen plattform, og dermed få større makt til å fortelle oss hva vi bør høre på. Om noen tar seg bryet til å se vekk fra Tiktok, naturligvis.

Musikk

I jakten på større makt over brukernes lyttervaner, vil Spotify tette kløfta mellom musikken og den evige feeden.

Portland-rapper Yeat (født 2000) lager avantgardistisk idiot-rap á la Young Thug og Playboi Carti. Akkurat hva som blir sagt kommer hundre prosent i bakgrunnen av hvordan det sies. På «Split», hentet fra artistens tredjealbum 

, som kom forrige uke, sier Yeat blant annet: «I want Bentley, I want money, I want Bentley, I want money, I want Bentley, I want money».

Dynamikken i Yeats låter kommer fra hvordan han bruker pitch og melodi. Han vrenger stemmen, lager lyder, og penser seg inn på temaer. Riktignok er melodiene så vage, så sløvt og liksom-neddopet fremført at man ikke kunne nynnet dem etter å ha hørt låten. Det man sitter igjen med er en 

. Dette har vært litt av Yeats problem som artist. I snitt har kanskje hver tiende låt vært oppriktig minneverdig, men dette har også merkelig nok vært en slags styrke, for Yeat er i motsetning til de fleste pop-artister av i dag ikke enkeltlåtenes artist. Han lager helstøpte album, og lar uttrykket sitt oppstå og utvikle seg over tid. Ja, det er tidvis litt for svevende, tekstene er litt for intetsigende, og låtene litt for like, slik at de har lett for å gli over i hverandre, men dette har også vært en slags styrke: Yeat har egnet seg særdeles godt som bakgrunnsmusikk. Resultatet for min del ble at Yeat var min mest spilte artist i 2022, uten at jeg hadde kunnet sitert veldig mange strofer. På albumet 

 som kom for et år siden fester de to første sporene seg. Så blir resten en slags grøt.

 er hakket mindre helstøpt, og Yeat går i flere ulike retninger, noe som gjør at albumet i større grad oppleves som et konvensjonelt album i moderne forstand: en samling låter som alle gjør et ærlig forsøk på å bli en hit. Albumet er altså proppfullt av eksperimenter i melodiøs rap.

Tilnærmingen har splittet fanbasen, men den har ført til at vi er blitt skjenket flere minneverdige enkeltspor, for eksempel den mørke emo-soundcloud-aktige «Rav3 p4rty» og kirkeklokke-skumle «Bëttr off», for ikke å glemme den overraskende partylåten «Nun id change».

Men albumets klare høydepunkt er «Split», der han rapper over en alarmistisk Chasethemoney-beat til det høres ut som han kveles. Ordene kommer etter hverandre uten pause eller opphør, og gir følelsen av en artist som er på et punkt i karrieren hvor ingenting kan eller må holdes tilbake. Og det som skjer midt i refrenget der? Må høres.

AftërLyfe

Kritikk

Yeats avantgardistiske rapmusikk refererer både Young Thug fra tidlig 2010-tall og emo-rappen fra Soundcloud i årene etter, men på låten «Split» transenderer han inspirasjonskildene.

Mange fantaserer om, eller har fantasier om, sine idoler og stjerner, eller det den utmerkede amerikanske kritikeren Hilton Als i sitt tilfelle kaller hans «pinup»: den temmelig unike artisten Prince (1958 - 2016). En utøver som har trollbundet mange gjennom flere epoker. Ikke bare på grunn av den sublime musikken og musikkbeherskelsen han sto for, men like mye på grunn av hans, i alle fall i den mest gylne epoken, ekstreme aura. Han hadde mer enn nok utstråling for alle, selv grå mus kunne bli smittet av den, og mange ble det. Kanskje fordi det svirret mange spørsmålstegn rundt ham, Prince var ikke det man søkte om man var ute etter bastante konklusjoner. Tvetydigheten var personlig såvel som kunstnerisk.

 fra 1981: «I just can't believe all the things people say/ Am I black or white? / Am I straight or gay? / Do I belive in God? Do I believe in me? - Controversy». Med blotterfrakk, hofteholdere, new wave-rock og klassisk funk sendte han blandede, men uimotståelige signaler. Og den flytende kjønnsidentiteten harmonerte med den på den tiden noe uvante sjangerblandingen han sto for.

My Pinup: A paean to Prince 

Det ble sagt til det kjedsommelige hvilken eksplosiv utvidelse av mannsrollen David Bowie sto for på begynnelsen av 70-tallet, og at ungdom over hele vesten inkludert Trøgstad fant, eller lette etter, nye sider ved seg selv gjennom ham. Dette kan man gange med 10 når det gjelder Prince, som burde fått en Pulitzer i sensualitet og søken, noe han selv utførte på outrert vis, men som hans fans kunne oversette til sine egne, antakelig mindre avanserte nivåer. Det kan hende at enkelte bare syntes han hadde ålreite hitlåter, men jeg vil mene at disse er i solid mindretall. Prince var et fascinasjonsobjekt, et forstørrelsesglass mot ens eget indre. Han skulle bli en smule tryggere, noe mer tradisjonelt hypermusikalsk og mindre av en identitetskunstner med årene, men vibrasjonene fra hans første faser er fortsatt merkbare i kulturen.

Ny-gammel musikk fra ham utkommer heldigvis fortsatt, det er et nær utømmelig hvelv med høykvalitets-studioinnspillinger han har gjort opp gjennom tiårene, men som ennå ikke er kommet ut. I tillegg er det alle konsertene.

 var neste i køen – det fantastiske potensielle albumet der han fremsto som sitt kvinnelige alter-ego, og i tillegg var noen tiår tidlig ute med sped-up-stilen. De råeste låtene herfra, slik som grensesprengende «If I was your girlfriend», dukket heller opp på kompromissutgivelsen Sign «o» The Times, som selv om det i sammensetning var en plateselskapsbestemmelse viste seg å bli et av 80-tallets mest idiosynkratiske mesterverk. Andre låter som senere b-sider og overført til andre prosjekter. Men med en såpass konseptuelt orientert komponist som Prince er det viktig å oppleve låtene i sin tenkte kontekst. Det var for vanskelig å forstå den gang, men i 2023 kan folk i større grad ta inn over seg en kunstnerisk idé som det 

Prince er selvfølgelig også en artist av typen det ofte skrives bøker om. Personlig har jeg en raus hyllemeter, og jeg tror neppe ultrafans som Christer Falck lyver når han sier at han har minst en hel bokhylle kun med ham som emne. Det er ikke mange ekstra millimeterne Hilton Als bidrar med her. Hans bok 

My Pinup: A paean to Prince (New Directions)

 er ikke bredere enn en mager diktsamling i fysisk størrelse, men gir varig effekt. Utgivelsen var også nok til å gi Hilon Als forsiden av det som skulle bli den aller siste utgaven av høyt savnede Bookforum – det forteller noe om Als status, som mangeårig kritiker i The New Yorker, og forfatter av bøker som essaysamlingen White Girls – et virke der selvbiografi, identitet, seksualitet og rase er en naturlig medgift til leseren. Så også med denne boken. Det er en tekst der Hilton Als ser på seg selv og sine partnere gjennom Prince. Han er altså ikke bare et idol man begjærer, man forsøker også å snu blikket og bli til ham. Dette gjør Als i boken ved å fortelle, nærmest i brevs form «kjære Prince», om to tidligere flammer og deres manglende innlevelse i lys av Princes storhet. I midten av boka er det plassert et litt mer prosaisk reportasje-essay om et møte Als selv hadde med Prince, som journalist backstage, og hvordan samtalen deres utviklet seg så langt at Prince inviterte ham til å bo hos ham i Paisley Park for at de skulle skrive en bok sammen. Als måtte avslå, han kunne ikke tåle det. Litt for nærme varmen.

Teksten fremstår som et stykke prosalyrikk, til tider utålelig høyreist i stilen om man er i feil humør, men med en pussig fascinasjonskraft likevel, og ved andre gangs lesning våkner også språket og komposisjonen til liv på en annen måte. Det er likevel som om det er endel utviklingstrekk i tiden som ikke er fanget opp i denne boken. Slike ting som Princes død og den sjokkeffekten den hadde på hans ettermæle. Så viser det seg da, selv om det ikke er merket på noe vis i boken, at dette er et essay som opprinnelig sto på trykk i magasinet Harper’s i 2012, og at det er plusset på en prolog om komikeren Jamie Foxx og en standup-monolog fra 2002 om Foxx motvillige spekulasjoner om en homoerotisk tiltrekningskraft og det ugjenkallelige ved å ha sett Prince inn i øynene. Javel, verden er ikke blitt et veldig mye bedre sted på disse ti og tyve årene, men en viss utvikling i synet på seksualitet og identitet og sosiokulturell tilknytning, er da vitterlig inntruffet. Hilton Als høystemte indignasjon mot det hetero-normative samfunnet føles i grunn litt passé og selvopptatt. Men så blir han altså heldigvis reddet av språket og den underlige komposisjonen.

Selv om musikalske idoler eksisterer for at du og jeg kan kunne legge vår egen tolkning av dem inn i vår begeistring, er det likevel også et element av eierskap og et inntrykk av at ens egen forståelse er riktigere enn alle andres. Dette gir en irriterende inngang på Hilton Als tekst, som tar utgangspunkt i Jamie Foxx’s skrekkblandede fryd i møte med Princes afrikanskamerikanske queerness og seksuelle tiltrekningskraft. Det er denne queernessen som er den ekte Prince, i følge Hilton Als. Som han skriver: «For the most part I wasn’t interested in the Prince who produced 1999 and Purple Rain and Around The World In a Day, and at least half of Sign ‘O’ The Times (all released between 1982 and 1987). They sounded like self-counciously «white» pop albums to me, a craven desire on The Artist’s part to belong to the world outside the colored queens I had known growing up, who called Prince «miss».

Dette snur jo opp-ned på mine forestillinger om Prince’s geni - at hans imperiale periode i disse årene skulle innebære et slags tilbakeskritt. Jeg er meget positiv til endringer i kanon og viktigheten av flere perspektiver på historien, og foretrekker å prioritere Sidsel Paaskes brente fyrstikk fremfor Leiv Eriksson-smøreriet til Christian Krohg nede på Nasjonalmuseet, for eksempel. Men jeg får unektelig piggene ut når jeg blir fortalt at jeg er «en av dem», og at min hvithet innebærer at jeg har en svakere forståelse av en av mine livslange favorittartister intensjoner. Jeg kan føle på en liknende følelse av fornærmelse (krenkelse?) når jeg leser ellers glimrende og tankevekkende bøker som Hanif Abdurraqib 

A little devil in America: In praise of Black Performance

Liner notes for the revolution: The Intellectual Life of Black Feminist Sound

. Artister som Prince opphevet flere typer stengsler. Det er da ikke behov for å bygge dem opp igjen nå?

Litteratur

Den amerikanske kritikeren Hilton Als går nærmest prosalyrisk til verks i sin
undersøkelse av sitt eget intrikate forhold til Prince i den lille bokutgivelsen «My Pinup: A paean to Prince». 

KRITIKK: Hilton Als Prince er ikke min Prince

Hilton Als Prince er ikke min Prince 

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Kontakt 

Annonsering

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Alle artikler