Erlend Mørch og Steinar Klouman Hallert, kjent fra den mørke humordramaserien 

 på Discovery+ og TVNorge. Gjennom ukonvensjonelle metoder skal de hjelpe forulempede nordmenn med å løfte opp små og store problemer som de mener fortjener medienes lyskastere, ifølge kanalens hjemmesider. 

– Nå har dere medienes lyskastere på dere selv. Hva betyr forbrukerjournalistikk for dere?

Steinar: – For meg betyr det rettferdighet.

Erlend: – Så hvis jødene hadde rømt fra konsentrasjonsleirene og drept Adolf Hitler, så ville du kalt det forbrukerjournalistikk?

Erlend: – … Forbrukerjournalistikk for meg er journalistikk med særlig fokus på forholdet mellom forbruker, selskaper, produkter og tjenester.

Hvem er den mest undertrykte forbrukergruppen i 2023?

Erlend: – De gamle! Store selskaper vet å lure de gamle. Trist. Samtidig kan de gamle ha rukket å gjøre mye umoralsk i løpet sine lange liv. Men jeg mener fremdeles at det er feil å utnytte gamle mennesker.

– I en anmeldelse av Andrew Callaghans 

 som vi publiserte på Tidens ånd denne uka står det: «[Andrew Callaghan] trenger ikke trykke på noen knapper når verden har gått av hengslene på egen hånd. Det eneste han gjør er å rekke frem mikrofonen, og la galskapen utspille seg helt av seg selv.». Litt som dere?

Erlend: – Jeg synes nordmenn virker redde for å være på TV. Redde for å drite seg ut, for å si noe feil. Det er åpenbart helt annerledes i USA. Derfor er det vi har gjort langt mer imponerende enn både Andrew Callaghan og Nathan Fielder har gjort. Selv om produktet er dårligere. Litt som å nesten slå Jacob Ingebrigtsen på 5000 meter, men med amputerte bein.

Steinar: – Er vi så passive da? Føler vi har gjort en del voldsomme ting i serien!

– Se for dere at vi holder en mikrofon og sier 

, og så peker vi mikrofonen (ikke på en aggressiv måte) mot dere. Hva sier dere inn i mikrofonen?

Erlend og Steinar i kor: Vi er åpenbart inspirert av 

, og legger heller ikke skjul på det. Steinars «Og jeg.. er Steinar» i vignetten er et forsøk på å si dette ganske tydelig fra første sekund. Og at de animerte planene er så like. Bedre å være ærlig om hvem som er ens helter, enn å bruke masse tid på å skjule det, og ende opp med et dårligere produkt. Når det er sagt: Vår idé er mye vanskeligere å gjennomføre enn 

Hvis han har en idé til noe en restaurant kan gjøre for å øke omsetningen, så kan han spørre 50 restauranter helt til noen sier ja. Vi går inn i allerede eksisterende konflikter. Vi må få begge sider til å bli med. Det er egentlig umulig å få til. Likevel har vi på magisk vis fått det til noen ganger (Ananas, Voi), men ikke alltid (Elkjøp).

– Flere av menneskene som deltar tenker kanskje at de deltar i et vanlig forbrukerprogram ... når de i realiteten er utsatt for humor. Hadde dere noen etiske forbehold, et ørlite samvittighetsnag over å fremstille (i mer eller mindre grad) uvitende mennesker på denne måten?

Erlend: – Stort sett er vi bare slemme mot de store selskapene. Voi for eksempel. Men ja, det oppstod ting som føltes feil for meg noen ganger. Vi har laget kaos-TV, da vil man kanskje bomme litt noen ganger. Men vi har hatt en ambisjon om å lage noe som føles friskt, og da kan man ikke alltid befinne seg i trygge rammer.

Steinar: – Jeg følte overraskende lite på det, men sliter ellers med mye dårlig samvittighet.

– Hadde dere noen (andre) etiske problemstillinger underveis?

Steinar: – Det ble noen samtaler i klippen. La oss håpe at vi har hjertet på rett sted, for det er hjertet vi har fulgt. Og magen.

Erlend: – Ja, det har vært noen etiske problemstillinger. Og mange kommer nok til å mene at vi kunne gjort ting annerledes her og der. Og kanskje har de rett!

– Selv om det jo også her er en del av Steinars keitete, insisterende ukomfortable situasjonshumor, kan man kanskje si at dette programmet er en forlengelse av Erlends virke, som har brukt deler av sitt yrkesaktive liv på å rive ned markedsgiganter i vårt senkapitalistisk forbrukersamfunn. Hvem av dere er den største forbrukeren?

Steinar: – Jeg forstår ikke helt spørsmålet ... så jeg svarer bare et «ja» og ser keitete og insisterende ut i lufta.

Erlend: – Steinar er absolutt den største forbrukeren. Han kjøper ting hele tiden. Kaffe, iPad etc. Selv bruker jeg penger på øl og bensin.

Hva er det beste med å jobbe med Steinar, Erlend? 

Erlend: – Jeg liker at Steinar er så morsom. Han er den eneste jeg vet om som gjør at jeg sliter med å holde maska. Man kan se det flere ganger i programmet. Små smilemuskler som aktivieres i det lille ansiktet mitt.

– Hva er det verste med å jobbe med Erlend, Steinar? 

– Hvordan har det vært å jobbe med en gigant som Discovery? Er det noen segmenter i serien som f.eks. bærer preg av at det har vært inngått et kompromiss, eller noen steder dere ville gått enda lenger? 

Steinar: – Vi har fått mye frihet fra kanal. Motstanden har kommet fra folka som er med i serien. Og da påfallende ofte fra «de store selskapene», som vil sladde og anonymisere. Det har vært irriterende.

Erlend: – Først vil jeg gi honnør til Discovery for at vi får gå ganske langt. Bare det at vi er innom Lørenskog-forsvinningen, f.eks. Jeg tror mange ville sagt nei. Det er jo en forferdelig tragisk sak. Men den er blitt så stor at det er en fenomen i tiden, medias håndtering, politiets kompetanse og ressursbruk, også videre. Da går det an å ta i det og lande på riktig sted. Det har Discovery skjønt.

Men et problem med å lage noe som vårt program på TV, er rettigheter og tillatelser. Det er nesten umulig å lage noe spennende ute på gata. Det er helt sinnsykt strengt, hinsides sunn fornuft. Jeg er overbevist om at 

har holdt av deler av budsjettet til å betale folk som har sagt nei, for at de skal si ja. Det er A) (presse)etisk litt på kanten og B) ikke noe vi har hatt råd til. Programmet vårt er egentlig umulig å lage, og jeg tror det er noe av styrken når man ser det. «Har de gjort alt dette?». Håper jeg, i hvert fall.

Erlend: – Personlig krise og bråk i Arbeiderpartiet.

Steinar: – Dette året startet med en voldsom vannlekkasje i leiligheten min. Så jeg spår et uheldig og annerledes år for min egen del. Videre spår jeg et godt år for Tidens ånd!!

Humor

– Stort sett er vi bare slemme mot de store selskapene. Vi har laget kaos-TV, da vil man kanskje bomme litt noen ganger, sier Mørch. 

Erlend og Steinar i kor: – Vi er åpenbart inspirert av «Nathan For You»

Alt er en historie. Alle har en historie å fortelle. Det er vår tids demokratiske trosbekjennelse. Og er den ikke sann? Fra din egen livshistorie, både den du forteller til andre og historiene du forteller deg selv («in order to live», som Joan Didion skrev), til sjokoladepapiret, via «Om oss»-seksjonen på alle bedrifters nettsider. Fortellingene er overalt. Strømmetjenestene renner over. Også i politikken finner man dem, fortellinger som forsøker å tegne opp samfunnets utvikling under et distinkt verdensbilde, som man deretter kan knytte seg til og forme identitet rundt, hvilket er hendig i fravær av 1900-tallets gode, gamle politiske system, hvor materielle faktorer og andre objektive interesser i stor utstrekning bestemte hva folk stemte på.

Alt dette er ikke bare positivt. Det kan det ikke være. Og blant dem som er kritiske til denne historiefortellinges tidsalder, finner man også en av dens fødehjelpere.

I den vendte litteraturviter og forfatter Peter Brooks tilbake til et tema han ofte har besøkt før: narrativet. I 1984 skrev han 

Reading for the Plot: Design and Intention in Narrative

, som ble en klassiker. Brooks mente at narrativer er noe dypt menneskelig, og koblet konseptet historiefortelling til Freuds begjærsbegrep. Lysten til å lese videre ble ifølge Brooks drevet av en slags tekstens erotikk. 

 lokket deg videre, ett og ett avsnitt av gangen. Et narrativ.

40 år senere mener Brooks at narrativiseringen har spunnet ut av kontroll. I et 

 med den tyske avisen Die Zeit denne uken, bejamrer Brooks seg over det han kaller «storyfiseringen av virkeligheten». 

– Det pleide en gang å være noe som het politisk talekunst, retorikk, som man lærte bort på skolen. I dag handler det bare om å fortelle en historie, sier han til avisen.

Når alt er historiefortelling, er det den som forteller de beste historiene som vinner, mener Brooks. Det gjør folk mer sårbare for folk – politikere, selskaper, og så videre – med dårlige intensjoner. Første setning av 

 lyder som en advarsel det allerede er for sent å ta inn over seg: «There’s nothing in the world more powerful than a good story. Nothing can stop it. Nothing can defeat it».

Siden 1970-tallet har Brooks prosjekt vært å hevde at narrativer er en nøkkel til å forstå både en selv og omverdenen. Etter 

Body Work: Objects of Desire in Modern Narrative

Law's Stories: Narrative and Rhetoric in the Law 

har for øvrig eksplodert i norske medier, meldte nylig den nye politiske nettavisen Altinget. For ti år siden ble ordet brukt 336 ganger.

Begjæret etter historier har vist seg umulig å stagge. Vi vil ha mer, mer og så vil vi ha mer. Netflix-sjef Bela Bajaria uttalte noe lignende i et 

 med kulturmagasinet The New Yorker: suksess handler om å innse at «folk liker å få mer».

Reklamebransjen forsto narrativenes betydning tidlig. Politikerne gjorde det med Ronald Reagan. Reagan, amerikansk president fra 1981 til 1989, og skuespiller før det, regjerte medievant «per anekdote», som Brooks formulerer det. Han inviterte ofte folk opp på talerstolen for at de skulle få fortelle 

 Han forvekslet, sier Brooks til Die Zeit, nærmest virkeligheten med filmene han hadde spilt i tidligere. 

Også innen andre felt grep historiefortellingen om seg. Innen filosofisk etikk oppsto ideen om at enkelte moralske spørsmål utelukkende kan forstås gjennom narrativer. I næringslivet, stadig mer styrt av spekulative investeringer knyttet til en usikker fremtid, handlet det om å presentere et narrativ som folk kunne tro på, og forhåpentligvis spre videre. Elon Musks ambisiøse teknovisjon for sine selskaper, med påfølgende astronomisk stigende aksjekurser, kan tjene som et tydelig eksempel. Så tror ikke folk lenger på historiene de er blitt fortalt, og aksjekursene går ned.

Da George W. Bush i 2000 presenterte sin nye adminstrasjon, understreket han de veldig amerikanske fortellingene de ulike ministrene representerte, og det var da Brooks pipe fikk en annen lyd. Han spurte seg: Hva var poenget med dette? Joda, en skal sikkert lytte og ha empati, men disse historiene, de er jo så tankeløse? Dårlige?

Den type historier møter man nå overalt, mener Brooks. «En meningsløs opphøyelse av historiefortelling», som han formulerer det til Die Zeit.

Brooks tror riktignok fortsatt at historier er en viktig del av livene våre. Men vi må ikke forveksle dette med selve livet. Brooks maner frem den franske filosofen Paul Ricœur: «vi blir våre egne livs historiefortellere, men vi er ikke våre livs forfattere». Det er mye vi ikke har kontroll over.

– For tiden visker storyfiseringen av virkeligheten ut disse grensene.

Brooks er videre bekymret for at vi har mistet av syne grensene for hva historiefortelling kan og ikke kan gjøre, og peker samtidig på en nødvendighet:

– Å ikke bare akseptere fortellinger, men analysere og stille spørsmål ved dem.

Litteratur

Siden tidenes morgen har vi fortalt hverandre historier. Men nå har vi nådd et punkt hvor narrativet, fortellingen, er blitt overvurdert, mener litteraturviter Peter Brooks.

Narrativet er overvurdert

«Storyfiseringen» av virkeligheten 

Fra og med nå vil du få mulighet til å tegne års- og månedsabonnement på Tidens ånd, og dermed også få mulighet til å lese alt vi skriver. Det er to måter å gjøre det på: enten kan du tegne et årsabonnement med introduksjonstilbudet på 990 kroner, eller hvis du er en som vil 

Bli Tidens ånd-abonnent

Du får denne mailen fordi du tidligere har opprettet bruker hos Tidens ånd. 

Daglige kultursaker ingen andre publiserer, kulturkritikk (også den hensynsfulle slakten!), intervjuer som går i dybden, litterære reportasjer, trendfølsomme kulturanalyser, sjangeroverskridelser, lange essays og korte bemerkninger om det som er i tiden. I tillegg får du invitasjoner til en rekke arrangementer, som konserter, debatter, filmvisninger, salonger og fester.

Lanseringsjournalistikk, klikkagn, raserifeller, anmeldelser som tar form av anbefalinger, «Norges 100 mektigste kulturpersonligheter», lettvinte analyser, knekkprosa, oppskriftspreget duplo-journalistikk.

Og få tilgang til alt vi skriver, ukentlige nyhetsbrev og invitasjoner til arrangementer. 

Bli Tidens ånd-abonnent! 

Noen forfattere får man bare fot for. Siden debuten med diktsamlingen 

(1986) har Rune Christiansen utgitt en lang rekke diktsamlinger og romaner med titler som får en til stoppe opp og innhold som blir værende i kroppen lenge. Hans dype forhold til film og musikk knas inn i setningenes klang. Christiansen har store deler av veien nytt stor anerkjennelse og mottatt priser, men tok vel et byks i den allmenne litterære bevisstheten da han fikk Brageprisen i 2014 for sin roman 

. Siden har han holdt dampen oppe. Han har noen ganger lange opphold mellom diktsamlingene, men har en god periode nå, med utgivelser i 2019, 2022 og allerede en ny nå i år.

Christiansen går i sin vakre, ferske bok i dialog med den svenske poeten og kunstneren Harriet Löwenhjelm (1887-1918), som jeg må innrømme at jeg ikke hadde dyp kjennskap til fra før men som nå okkuperer tankene mine. Men hvem var egentlig Löwenhjelm, og hva fikk Christiansen til å ville pirke borti hennes liv?

– Harriet Löwenhjelm ble født inn i et overklassehjem i Helsingborg i 1887, men hun vokste opp i Stockholm. Löwenhjelm var en av Sveriges mest særegne poeter. I samtiden ble hun nok oppfattet som både kuriøs og lett, enkelte dikt var da også nærmest bisarre og absurde, men i enda større grad finner man en vital diktning med dybde og vidd, og leser man hennes samlede dikt ser man tydelig at det nettopp er denne uforferdete kombinasjonen av humor, infantil lekenhet og elegisk intensitet som karakteriserer verket. Jeg mener bestemt at Harriet Löwenhjelm er en like interessant og betydelig dikter som Edith Södergran. Og som et slags sjeleslektskap med nettopp Södergran døde også Löwenhjelm av tuberkulose, kun 31 år gammel.

Som i hans forrige diktutgivelse tar Christiansen lett utgangspunkt i et virkelig menneske. Det var så klart svært personlig da han skrev om moren som led av demens i boken 

. Men har har disse tematiske startpunktene gitt arbeidet med skrivingen en slags annerledes retning eller underlag?

– Jeg skriver jo hele tiden tett på mitt eget liv, min egen hverdag, ikke nødvendigvis så direkte selvbiografisk som den forrige diktboken 

, men bøkene er alltid preget av den livssituasjon, de skiftende livsfasene, om du vil, som jeg til enhver tid står oppi. I dette har også lesingen av annen litteratur sin naturlige plass. De to siste diktbøkene henger på sett og vis sammen, og på mange måter er det en dreining i forhold til poesien – det vi si jeg har raket ned på tekstenes omfang, slik jeg også gjorde med den tredje boken 

Boken er utstyrt med et gripende fotografi på forsiden, og de korte diktene og epistlene i boken går inn i diktene hennes, og i biografiske detaljer, og noe som «bare» er ny diktning. Det er mange kilder som er tatt i bruk, forteller Christiansen.

– Jeg har lagt til grunn en temmelig omfattende og intens lesning. Viktigst er Mattias Käcks kollasjbok

. Og inspirert av denne skaffet jeg Löwenhjelms samlede dikt, med et solid forord av Boel Hackman. Jeg leste Olle Holmbergs bok med brev og bilder og dikt i utvalg, og Elsa Björkman-Goldschmidts legendariske biografi fra 1947. Jeg leste Per Rydéns bok 

, et nesten 400-siders verk som tar for seg det området i Sverige der sanatoriet Romanäs lå, altså det sanatoriet der Harriet Löwenhjelm levde de siste årene av sitt liv, og der hun døde i mai 1918 kun 31 år gammel. Og jeg leste Agneta Rahikainens innsiktsfulle doktoravhandling P

oeten och hennes apostlar – en biomytografisk analys av Edith Södergranbilden

. Mens jeg leste, skrev jeg en mengde assosiative notater, og disse notatene, omarbeidet til dikt, ble etter hvert til et manuskript, en bok, og en henvendelse. Ja, det ble rett og slett nødvendig for meg å «snakke med» Harriet Löwenhjelm.

Löwenhjelm finnes kanskje ikke tilgjengelig på norsk nå, men nordmenn burde jo uansett lese mer svensk. Rune Christiansen har ingen problemer med å dele et dikt som kjennetegner henne.

– Hun har skrevet så mange gode dikt, men la meg ta et av de fineste jeg vet, et av de fineste diktene jeg vet om overhodet:

Natten står grå utanför mitt fönster
och bak fjärran fuktiga skogar rasslar ett tåg.
Vad det är gräsligt trist att leva.

Alla vänner jag hade ha glömt mig.
Jag orkade kanske inte att hålla dem kvar.
Vad det är gräsligt trist att leva!

Ingen mening finns i mitt fattiga, förspillda liv,
som rinner bort – nej, ingen mening.
Vad det är gräsligt trist att leva!

Harriet Löwenhjelm oppholdt seg på et sanatorium i flere år. Dette er jo for så vidt en aktivitet vi har sett flere ganger i litteraturhistorien, men hvordan påvirket det hennes sjelstilstand og arbeid?

– For å si det kort: hun var en svært ung kvinne med rike kunstneriske evner, som over lang tid visste at hun skulle dø. Og det var en utmattende og nådeløs vei mot døden.

Maud Angelica har med seg diktbøker og leser fra dem på fest, kunne man lese i avisen nylig. Interessant utvikling. Tusenkronersspørsmålet om poesiens stilling er i dag er styrket eller svekket, er antakelig selvbesvarende. Rune Christiansen gjør i alle fall sitt, med egne utgivelser og som ansvarlig for den langvarige og for mange viktige serien med gjendiktninger som også utkommer på Oktober forlag. 

– «Poesiens stilling» er vel som forventet. Poesien har relativt gode vilkår i Norge. Men man må jo være realistisk. Om man forventer at det å skrive poesi skal føre til rikdom og berømmelse, da kommer skuffelsene til å i kø. Gjendiktningsserien skal tikke og gå fortsatt, forhåpentligvis kommer det en ny utgivelse til høsten eller senest neste vår.

Christiansen fikk nylig en fransk litteraturpris for beste utenlandske roman i 

. Han var lenge en favoritt for de få her hjemme, men romanforfatterskapet hans brer sakte nå om seg i Europa, etter en rekke oversettelser og dertil lydhør mottakelse. Det er å anta at det kommer flere romaner.

– Ja, jeg håper jo at jeg skal komme i gang med romanskriving igjen. Sannsynligvis blir det neste jeg utgir en roman, selv om jeg ikke aner noe om hvor jeg går som romanforfatter. Ingenting er påbegynt, jeg har ikke et eneste lite notat liggende, men det er slik det alltid er med meg. Og jeg savner det nitide og tålmodige arbeidet, savner det å «være i en roman».

Rune Christiansen: – Poesien har relativt gode vilkår i Norge

Nå er det MYE Meghan Markle og Prins Harry i monitor. Prins Harrys memoarer, boken 

(«reserven») ble sluppet offisielt i dag, etter å ha blitt hyppig referert til da den ved en feiltakelse ble sluppet i Spania en uke for tidlig(!). Siden har det utspilt seg et rojalt drama med intriger for åpent kamera, overskrifter i grotesk og kilometerlange skrivebordsanalyser fra kulturkommentatorer i inn- og utland. Hva skjer? 

Prins Harry og Meghan har spilt rollene som Dianas arvtagere: åpenhjertige, forfulgte, gode, glamorøse verdensborgere

 mot den tradisjons- og stedbundne arverekken i gamle London, med deres mange stivnede plikter og lojalitet til sær-britiske institusjoner og medier. Med Harry og Meghan har vi fått de første reelle kongelige påvirkerne, og de vil gjerne forklare oss hvorfor vi skal følge akkurat dem.

Det rojale eventyret og narrativet har alltid hatt en spesiell plass i kulturen, fra grimme eventyr til revolusjonsutløsende dekadens, underholdningsindustri, Disney og Hollywood. Det forgylte livet på slottet og ved hoffet har alltid vært stoff for historier, myter og legender, litterært og som den originale reality, iscenesatte liv, skapt for å observeres.

Da Solkongen av Versailles sto opp, var det den aller største ære en borger kunne ha, å få audiens under kongens toilette. Det var plass til et visst antall menn som fikk overvære ritualet med å vekke og kle kongen. Manifestasjonen av opphøyde liv validert av utvalgte tilskuere har alltid vært viktig for å legitimere eventyret.

Også metafysisk: Jeg har små barn i hus, og prins- og prinsesseliv er fortsatt en stor del av hverdagen og den åndelige føde barn vokser opp på. HC Andersens 

 er så sensitiv at hun ikke tåler den minste motstand i sin vatterte tilværelse (men banker på slottsporten dryppende våt en mørk kveld…) , mens Frosts Elsa og Anna mistet foreldrene (og forholdet til hverandre) etter en ulykke da de begge var små.

Det mangler ikke på klassiske paralleller i dette dramaet, nei. Harry skriver i 

at han begynte å lese Hamlet av Shakespeare, ifølge The Guardian: «Hmm. Ensom prins, besatt av en avdød forelder, se den gjenværende forelderen bli sammen med … forelderen’s rival? Jeg smalt den igjen».

Men i 2023s voksne eventyr er det nye spilleregler. Det er ikke lenger innlemmelsen i mektige institusjoner som frister. Dagens eventyrfortellinger er drømmen om å finne opp gamet på ny, en moderne eventyroppskrift foret på enhjørninger fra California og Silicon Valley, heller enn stivnede institusjoner av den gamle verden. Krypto, strømming, viral berømmelse, internett selv!

Og for å klare det gjelder det å få spille ut og kapitalisere på eller skape en plattform av sitt «why», sin «purpose» eller sitt «mission». Det er opp til enhver å spille ut sine personlige brands, som katalysator for berømmelse og påvirkningskraft. Har du nok av det kan du skape moderne eventyr. Paraplyer som kan huse det meste, som bedrifter, aktiviteter og identiteter, og endre både maktstruktur og fastgrodde industrier. Kanskje monarkiet selv. 

Meghan og Harry styrer eget narrativ (og egne karrierer) til enhver tid, de er  sine egne PR-herrer og gir akkurat den tilgangen de selv ønsker og trenger. Kanalene blir egendefinerte: TV-serie, bok, podcast, instagramkontoer. Som de beste påvirkerne balanserer de på grensen mellom privat, autentisk, ekte, kalkulert, iscenesatt, glossy,

 og misunnelsesverdige. Passe mye og passe lite.

Prinsesse Diana var kanskje den første rojale som siktet seg inn på et nytt nivå av berømmelse på egne premisser: hun fortalte «alt» til BBC og Martin Bashir, snedig gjenfortalt i The Crown. Hun skaffet seg Tina Brown som offisiell biograf, som da var redaktøren i amerikanske Vanity Fair, og lot seg portrettere av Vogue-fotografer som Mario Testino. Amerika lå tilsynelatende klar for hennes føtter. Før det endte så brått.

Sentralt i ethvert narrativ om kongehuset og monarkiet som institusjon står mediene og deres tilgang og bruk av de kongelige som materiale. I så måte vil konge-sosiologi og mediesosiologi gå hånd i hånd: hvordan virker de sammen? Folket betaler for kongehuset over skatteseddelen og krever i så måte valuta for pengene, på flere nivå. Snorklipping og representasjon, vink fra Slottsbalkongen 17. og et liv i tjeneste og i rampelyset et annet. Et tett samarbeid med tabloider og medier for å sikre en fordelaktig omtale har vært en del av avtalen fra massemedienes fremvekst.

Men her møtes gamle og nye paradigmer. Å rive ned de tradisjonelle medienes makt over de rojales «personlige brands» som case ble intensivert i møtet med Meghan Markle, som hadde jobbet bevisst med å posisjonere seg som en moderne velgjører via en viss kjendisstatus og bloggen The Tig. Samme konflikt oppsto også her med introduksjonen av sjamanen Durek Verrett, hans tvilsomme helsepraksis, men også tette bånd til en internasjonalt sterkere institusjon enn det norske kongehuset, nemlig Hollywood og kjendiselitens nettverk.

Der de tradisjonelle mediene står i en posisjon med og rundt statsmakten er påvirkningskraften på nett, strømming og sosiale medier proporsjonalt global, grenseløs og mye større. Den fjerde statsmakt er uløselig bundet til nasjonale forhold, og Harry og Meghans ambisjoner synes globale. Hvorfor nøye seg med lille Storbritannia?

Den offisielle nettsiden «Sussex Royals» kommer opp som første treff når du googler Harry og Meghan, men er ikke oppdatert siden 18 januar 2020. Den peker diskret videre til Archewell, selskapet som samler Meghan og Harrys veldedige organisasjon og produksjonsselskap under ett, med høy aktivitet og nesten daglige poster - og har som misjon å «unleash the power of compassion to drive systemic cultural change» – en institusjon om gangen.

Kommentar

Meghan Markle og Prins Harry styrer eget narrativ, de er sine egne PR-herrer og gir akkurat den tilgangen de selv ønsker og trenger. 

Rojale influensere, illojale rojale 

Vi har gjennomlevd den første uken i 2023 og tør kanskje etterhvert begynne å studere kalenderbladene. Hva vil eksistensen innebære de kommende ukene og månedene? Hva skal vi fylle dagene med? Mulig inspirasjon kan hentes hos Patti Smith og hennes nye bok 

. Ett bilde og en kort tekst hver dag, med grunner til å holde seg i live.

For Patti Smith er uansett hver eneste dag en som en gave. Hun er gammel nok (76) til å ikke kunne ta noe for gitt lenger, og hun har mistet mange. På en annen side er livet hennes preget av aktivitet og energi og en følelse av evig ungdom. Nylig ble det offentliggjort at hun skulle spille to konserter på Sentrum Scene i Oslo i juni – nå har hun besøkt landet svært mange ganger i moderne tid, men hennes ihuga fans og den stadige rekrutteringen av yngre beundrere er en så solid kraft at hver gang føles som den første og siste i kombinasjon. Det er ikke mange andre artister fra det som må omtales som gamle dager som har en liknende nåtidsrelevans som henne. Jeg tror ikke nødvendigvis at det bare er musikken som trekker, den er strengt tatt ikke sååå bra, ikke spesielt mye bedre enn annen sammenliknbar musikk, i hvert fall. Det handler om henne. Hun er elsket. Fordi hun er en motstandskvinne, rå for alderen og alt det der, med en evne til å signalisere at musikk, poesi, nysgjerrighet og kunst faktisk er viktig.

Mange trekkes mot Patti Smith siden det er et inntrykk av at hun er en av få, kanskje den aller siste, som står støtt opp for sine idealer i en ellers bedriten verden. Det er utvilsomt et innslag av romantisering her.

Smith er også et stil-ikon, så klart, og ikke minst forfatter og en ruvende forfatterskikkelse. Hennes mange bokutgivelser gir henne minst like mye oppmerksomhet som en eventuell ny låt ville gjort, sikkert mer. Disse bøkene signaliserer et vilt og kunstnerisk liv, men også verdier som tålmodighet, tilbaketrukkethet og pondus. Ja, det er Patti Smiths kulturelle personlighet som forbruker og turist som er hovedpersonen, mer enn den skapende komponisten/utøveren PS. Disse to elementene glir over i hverandre så det blir vanskelig å se hva som er viktigst. Kvaliteten på bokkatalogen hennes er svært ujevn, vil jeg si, med høydepunkt i diktsamlingen/fantasien 

(1996) om kunstnervennen Robert Mapplethorpe, og selvbiografien 

 (2010), også den med Mapplethorpe som omdreiningspunkt. Den sistnevnte boken ga henne National Book Awards og var startskuddet på den renessansen hun fortsatt er midt inne i. Det var vanskelig å unngå denne boken i visse miljøer en periode, alltid stikkende opp av totebags eller liggende i hylla under urbane barnevogner. Men asså, jeg likte den svært godt jeg også.

Andre bøker med poetiske selvbiografiske tekstfelt og opptegnelser hun har kommet med senere har ofte befunnet seg i det samme besnærende toneleiet, men har tidvis også vært fryktelig irriterende, påståelige, overtydelige banaliteter som jeg ofte har ønsket å kyle i veggen under lesing. Uendelig mange megetsigende beskrivelser av å drikke svart kaffe, namedropping av store poeter og kunstnere og musikere, «se her er en setning om et kornete foto av Rimbauds stol som jeg tok på et museum mens jeg var på turné», en stadig tilbakevending til kunstuttrykk hun oppdaget i sine formative år, poetiske mysterier jazzet opp av det omtalte kaffeinforbruket, og – ikke minst – et liv tydelig blottet for mobiltelefoner, merkevarer i butikkene, apper og alt det dritet som livet de facto inneholder for de fleste i dag, inkludert Patti selv. I litteraturen med stor L går man til den gamle kjøpmannen og fanger brød, smør, vin og et lite stykke ost (som antakelig så sykles hjem på en sort gammeldags sykkel). Man er sjelden innom selvbetjeningskassen på Kiwi og piper inn noe halvstekt fra Brødfabrikken og en Norzola på tilbud. Smith beskriver sin virkelighet, en semi-religiøs hyllest av kunsten og en følelse av tidløs ro. Men også hun må da stundom har dårlig tid til flyplassen hun også, så mye som hun er på farten, og annet mer basalt samtidsstress.

Patti Smith har heller ikke problemer med ironisk avstand til egne følelser og sin private kultur-kanon, i motsetning til Gunnhild Øyehaug, for eksempel, som i et av fjorårets sterkeste essays balet med tanker om den kunsten som sto aller sterkest for henne i yngre år, men som nå hadde bleknet, som om den tilhørte et annet menneske, ting som Radiohead, Tor Ulven og Giacometti. Patti Smith går fri av dette, hun lever et 100% u-ironisk liv og det er kanskje derfor hun går meg på nervene, samtidig som jeg på en måte også er misunnelig på henne av nettopp den grunn. Jeg ønsker også et mer uanstrengt forhold til min egen smak, i hvordan jeg blir oppfattet, og en følelse av å være fri i mitt tankeunivers, uten frykt for å dele det med hele verden. Å stå opp for det jeg tror på (samt å ha det som levebrød). Ikke tenke meg om hver gang jeg har lyst til utbasunere at jeg elsker Coltrane-liveopptak, Paris på 20-tallet, eller legge ut bilde av de gode bøkene jeg leser eller finner på loppemarked (dette siste gjør jeg riktignok innimellom, muligens pga vårsol-lykke)

(Penguin Random House) er den logiske konklusjonen på denne problemstillingen. Det er en kunstfotobok som i hovedsak samler hennes Instagram-poster gjennom et år, presentert med megetsigende bildetekster. Hun fikk sin første mobiltelefon i 2010, og på oppfordring fra datteren begynte hun å poste på Instagram i 2018. I dag har hun 1,1 millioner følgere. Boken inneholder også innslag fra hennes Polaroid-samling. Før IG var hun en aktiv bruker av Polaroid-kamera, med samme type motiver, men da de sluttet å selge film til det, måtte hun melde overgang.

Boken består av ett bilde og en tekst per dag, mettet med innhold og konnotasjoner, både til hennes eget liv og karriere, men også til kunsthistorien som sådan.

Alle andre i verden ville blitt utledd dersom de brukte så mye energi på å avbilde bøkene sine sammen med en perfekt plassert kaffekopp. Hun er innom gravsteinene til store poeter, tenkere og livskunstnere og legger ut sepiatonet fotografi sammen med et visdomsord. Hvor patetisk kan man være? Det er i løpet av denne fotokalenderen mange slike flaue innslag, samtidig blir jeg også litt varm om hjertet av det, fotografiene er ofte vakre og boken er riktig lekker, tykk og i lite format, det som er avbildet betyr noe for meg, det er mye gjenkjennelse, men det viser også en hverdag som er utenfor rekkevidde. Se der er Jim Carrolls krøllete Penguin-paperback av en Bruno Schultz-bok, der er hennes avdøde ektemann Fred «Sonic» Smiths skjønne Mosrite-gitar (kun spilt på av ham selv), der er Sam Shepards lommekniv, der er Patti’s kopp som hun fikk av datteren Jesse (ornamentert med roser og ordet «mama»), der er Georgia O’Keefes seng.

Patti Smiths aura er resultatet av alle disse talismanene i livet hennes, mye selvopplevd, like mye fantasert. Ja, hun utga noen klassiske album som 

 på 70-tallet, som enkelte fortsatt kan oppdage og lytte til, men det er gjennom selfiene hennes hun er størst. Hun blir en ambassadør for historiens tapte sjeler, en legemliggjøring av drømmer, aktiv kulturkonsumpsjon og et naivt håp om kunstens kraft og betydning. En bestyrer av det pregnante øyeblikket som oppstår når et minne vekkes til live, av en tekstrad, en slurk kaffe eller en avbildning. Øyeblikk da ingenting annet betyr noe. Kanskje ikke det verste man kan bruke dagene sine til.

I ny bok demonstrerer Patti Smith sin egentlig superkraft: hun har et uanstrengt forhold til egen smak, og en naiv tro på kunsten kraft og betydning.

Kjære bloggen, hilsen Patti Smith

Alt tyder på at det har blitt mandag igjen. 

Så vi har samlet noen utvalgte saker fra uka, i tilfelle du ikke har lest dem enda (eller om du vil lese dem igjen!). 

Kippers & Kapers på Bakkekroen: – I alle dager 

Kippers & Kapers på Bakkekroen: – I alle dager 

Bakkekroen har gjenåpnet i det forjettede Smestadkrysset, og det er utelivsgrunderne i Flott Gjort som står bak. 

Interiørdesignets funksjon skal tydeligvis få en til å føle at man går i dialog med restaurantens rike og lange historie, som om Bakkekroen er for Smestad og jazz, det CBGB var for New York og punk. I Flott Gjorts mandat heter det at de skal etablere «urbane grendehus», «livsløpsteder», «nisjesteder» og «kulturdestinasjoner», pompøse eufemismer som tilfører 

 og mening til deres gigantoppkjøp av utesteder i Oslo – delvis finansiert av et 

Konseptet «møtesteder» (som i en perfekt verden er definert som et gratis tilbud) er for lengst annektert av næringslivet, som kan finne på å omtale seg som «førsteetasjespesialister» fordi de tror på den grunnleggende giftige tanken om at byutvikling best drives gjennom konsumerisme (ta Sørenga, der nesten ethvert nybygg har en generisk næringseiendom i førsteetasjen for å tiltrekke liv og røre, men så er det den offentlige badebryggen som er bydelens største publikumsmagnet).

Vivienne Westwood (1941-2022)

Punk, historisme, cheeky Brittania, to fingre til etablissementet, utsøkt skreddersøm og grenseløs aktivisme er noe av arven etter en av de mest særegne kunstnerne de britiske øyer har avfødt det siste århundre.

Westwood stoppet ikke med punken. Mot et landskap av hyperliberalistisk Thatcherisme, massiv arbeidsledighet og et dypt klassedelt samfunn, ble mote med henne potent samfunnskritikk. Selv hevdet hun at misjonen med klærne hennes alltid var å skape en figur. Fra hvis karakter du kan 

et levende politisk vesen som ved sin blotte eksistens synliggjør alternative eller subversive posisjoner.

Noe av det slående med Westwood var en ukuelig drivkraft. En dynamo som bare fortsatte å skape. Hun gjorde seg egenhendig til en av sin tids viktigste klesdesignere både i London og Paris, tross massiv motstand fra datidens moteindustri, og etter hvert også eksmannen McLaren, som ikke tålte å se henne slå gjennom alene. Det som etter hvert ble hennes signatur var et redefinert bilde av den historiske britiske arven. Gjennom hennes prisme ble historiske og aristokratiske troper omskrevet i et subversivt, postkolonialt, våkent og kritisk konsept, historien problematisert og gjenfortalt i skreddersøm, tartan og krinoliner for det 20. århundret. Rebrandingen skapte et estetisk britisk selvbilde som avfødte generasjoner med designere og kunstnere etter henne. Uten Westwood, ingen Cool Brittania, skriver Ida Eritsland. 

Andrew Callaghans humor er essensiell for hans gjengivelse av den amerikanske feberdrømmen

Youtuberen Andrew Callaghan (25) har de siste to årene seilet frem som den fremste pioneren innenfor internettsk gonzo-journalistikk. 

Troverdigheten Callaghan har opparbeidet seg den siste tiden kan virke usannsynlig, da den verken kommer fra en høy utdanning, spesifikk dybdekunnskap eller evne til å trollbinde seeren med fjonge tankesprang og formuleringer. Seerne liker rett og slett hans ordknappe og åpensinnede væremåte, der han står perpleks i kaoset, ikledd sin beige, alt for store billigdress med mikrofonen i hånden, som en parodi på tradisjonell standup-reporter. Han trenger ikke trykke på noen knapper når verden har gått av hengslene på egen hånd.

At humoren tar oss nærmere menneskene og sakens kjerne kan delvis forklares med at den gir rom for at intervjuobjektet kan vise selvironi – en viktig del av arbeiderklassens etos som middelklassen ofte tolker bokstavelig og møter med fordømmelse (i motsetning til arbeiderklassen, som gjør narr av seg selv, har middelklassemennesker med god råd og dårlig samvittighet et masochistisk behov for å bli gjort narr 

I motsetning til øvrige, amerikanske medier virker han genuint interessert i å forstå menneskene bak raseriet og konspirasjonsteoriene, uten å presentere dem med den liberale sentimentaliteten som preger, for eksempel, vår egen 

Den beste versjonen «Draumkvedet»: – Jeg bare synger, og så ser jeg hva som skjer

Historien om en helt spesiell innspilling av en helt spesiell norsk middelalderballade.

Og den versjonen som har gjort mest inntrykk de siste årene er Kim Rysstads. Kim Rysstad er en 

 Det vil si at han har fått toppscore i B-klassen ved Landskappleiken to ganger, og dermed hører hjemme i eliteklassen. For noen år siden gjorde han en innspilling sammen med Kringkastingsorkesteret (KORK), som ble sendt på radio, og etter det bare var å finne i NRKs nettspiller.

For dem av oss som tilfeldigvis hørte det var det en sterk opplevelse. Rysstads stemme. Den folkemusikalske svungen. Den mystiske og hypnotiserende teksten. Og ikke minst KORK, som spilte grufullt, som om de tonesatte å tråkke på katten. Ikke alltid 

Så, hvor gammelt er 'kvedet? Kanskje er det riktigste å si at det blir til hver gang det synges. For det å kvede er ikke det samme som å synge. Det impliserer kunstnerisk frihet, en mulighet til å uttrykke seg selv innenfor rammene av en tradisjon. Johanessen skriver, «å kvede er å dikte under fremføringa av kvadet».

Rysstad forteller at han aldri planlegger hvordan han skal synge, foruten de aller første linjene. For øvrig er han enig i at teksten er vanskelig å forstå, uten at det trekker ned.

– Det er en ganske heftig tekst. Hver gang jeg synger oppdager jeg noe nytt. Det synes jeg er litt fint, for da er 

! For 990 kroner i året får du tilgang til alt vi skriver. Det tilsvarer 82 kroner i måneden, og ja, det fantes tider da en øl på byen kostet det samme. 

Nyhetsbrev

Kippers & Kapers på Bakkekroen, internettsk gonzo-journalistikk og nekrolog  

Kippers & Kapers på Bakkekroen, internettsk gonzo-journalistikk, nekrolog og 'kvedet 

Hvilke tanker gjør utelivsgründere seg når de tar over historiske bygg for å fylle det med nytt innhold?

Formodentlig slår de meiselhammeren i grunnmuren med en viss ærefrykt: ingen sum kan kjøpe følelsen gjester får av å gå inn i et etablissement med historisk sus i veggene.

Siden oppføringen av Bakkekroen i 1934, har nøklene til det ovale ørneredet i Smestadskrysset skiftet hender mange ganger – stedets forrige inkarnasjon var en bisarr kinesisk brun pub, hvis meny bestod av alt fra pekingand til schnitzel, 

, og hamburger – og nå er de nye innflytterne utelivsgründerne i Flott Gjort.

Åpningen av «nye Bakkekroen», som restauranten nå heter på folkemunne, er blitt en samlende kraft for dem som har bodd eller bor i Smestadområdet. «Bakkekroens venner», en Facebookgruppe med over 6000 medlemmer, har fulgt overtakelsen med engasjement, og i månedene før åpningen pepret siden med velmente innspill:

«Håper nye eiere finner et kult konsept. Det som må ofres, må ofres. Lørdagsjazz. Dårlig mat. Lunkent øl. Overmøblering. La det fare».

Har den nye Bakkekroen beholdt det gode og latt det negative fare?

Det første som møter Kippers og Kapers en tidlig desemberkveld på Bakkekroen, er en minst to meter høy mann som strever med en fastkilt glidelås i boblejakken. Han, angivelig en lokal patriot som «bare bor en kort spasertur unna», svaier fra side til side, full som en dupp, og blir umiddelbart fjetret av Kippers og Kapers. Kanskje er han med i «Bakkekroens venner», eller rett og slett på utkikk etter 

 venner, for det tar ikke lang tid før hendene hans finner veien til både Kippers og Kapers rygg, før han stivner midt en nedadgående svai for overbringe en invitasjon til hans bord.

En behjelpelig, men tydelig stresset servitør kommer i grevens tid, og leder Kippers og Kapers vekk fra mannen og inn i den stappfulle restauranten.

Man legger umiddelbart merke til den svært tiltalende og vakre fiskebensparketten, som er Bakkekroens originale gulv. Interiørdesignet er preget av mahognyfarget treverk, «mid-century modern»-stoler i valnøtt med svart skinn, og et gusjegrønt plysjstoff kler putene i en plassbygget sofa som kveiler seg rundt lokalets imponerende panoramautsikt over det forjettede Smestadkrysset.

Totalentrepenørene for Bakkekroen er Lohne & Lauritzsen, som ellers står bak blant annet Maaemo, Grand Café, Paleet og Litteraturhuset Fredrikstad, og de har på ingen måte begått den fryktede overmøbleringen av Bakkekroen.

– Samtidig er det som om Halvor Bakke når som helst skal spasere inn i restauranten og annonsere at vi alle er statister i en episode av «Eventyrlig oppussing», sa Kapers og myste mot det utstuderte interiøret.

– Hæ, hva sa du, kvitterte Kippers, og kastet et blikk på den høye takhimlingen og det ubehandlede søyleverket i betong – iøyenfallende arkitektoniske elementer som først og fremst forringer god akustikk.

For oppkjøpet skal ikke bare være tanketom klistring av Flott Gjorts navn til næringsbygg, men fungere som et ledd i byutviklingen. Fredrik Winther, styreleder og medeier i Flott Gjort, har uttalt til Dagens Næringsliv at det «(er) ambisjonen vår å bli en møtested-, område- og byutvikler i toppklasse».

Runar Eggesvik, også medeier i Flott Gjort, var i sin tid med på å starte den legendariske baren Café Mono, en hjørnestein i Oslos uteliv. Mono var nettopp en kulturdestinasjon, et nisjested, livsløpsted og, eh, 

, og en uomtvistelig suksess det åpenbart er fristende å gjenskape når man har carte blanche på å gjenoppfinne arkitektoniske perler.

I menyen til Bakkekroen er det tydelig kommunisert at det vi får servert i desember er «en smakebit på det (gjestene) har i vente», og at personalet skal forsøke «kjøre seg inn».

Å basere en restaurantanmeldelse på en uferdig meny er kjedelig for alle involverte, likevel er skuffelsen er stor og ugjenkallelig når forretten «bakkefjøla» – «norsk ost og spekemat» – koster 398 kroner og serveres på en ordinær, hvit tallerken.

Sorte grissini er stablet som forkullede vedkubber i et leirbål. Under ligger coppa og fennikelsalami – som snytt ut av en billigkjedes «tapas party» fra kjøttpålegg-disken – samt trekanter av en brie, hardost og blåmuggost, plassert ved siden av en stor skål med honning.

– Denne krukken med honning er så gedigen at jeg ikke blir overrasket om Ole Brumm ligger på bunnen, sa Kippers.

Fire soppkroketter på estragonmajones vitner om at kokken Kristoffer Lofnes, som har bakgrunn fra det norske kokkelandslaget, forsøker å lage en type forfinet fingermat man forbinder med den litt jålete (og seiglivede) gastropub-trenden – retter som har opphav i husmannskost servert i ny tapning. Krokettene er imidlertid fritert så hardt at man nærmest kan ane det kreftfremkallende stoffet akrylamid, og smaken av den brente skorpen legger seg som en ugjennomtrengelig hinne i ganen.

Den beskjedne porsjonen av kalvetartar er mild og god i smaken, men noe underveldende. Å forsake de tradisjonelle biff tartar-elementene eggeplomme, kapers, løk og rødbet behøver ikke være et steg i feil retning (all den tid noe av det mest tilfredsstillende ved en biff tartar er å sprette eggeplommen og røre proteinene inn i den klissete farsen), men når både krokettene og tartaren er toppet med nøyaktig samme estragonmajones, forekommer repetisjonen oss som en tapt mulighet for smaksvariasjoner i menyen.

Presentasjonen av disse to rettene er i verdensklasse sammenlignet med vår neste rett, pølse i buljong, kålrot og sennep. Faste pølsesnabber vaker i brun kraft. Under ligger harde, store biter av kålrot. På siden, halvveis nedsenket i suppen, snirkler en tarm av sennep seg over retten som en uleselig signatur.

– I alle dager, også denne retten smaker brent. Hvordan er dét mulig, spurte Kippers.

Desserten fikk den utakknemlige oppgaven av å runde opp og redde totalinntrykket fra for- og hovedrettene. En (forhåpentligvis sesongbasert) iskrem med pepperkakesmak, på en seng av knuste pepperkaker og rørte tranebær, bar bud om at noen på bakrommet har lekt seg med ordet «dekonstruert».

Men det som kunne vært en rik fløteis med smak av jul, et 

 under en misteltein, åpenbarte seg heller som en advarsel mot det å eksperimentere med å oppløse en pepperkake i vann.

Forhåpentligvis vil Bakkekroen slanke bort valpefettet når de etter hvert får kjørt seg inn.

 – Spørsmålet jeg sitter igjen med, sa Kapers da regningen (1900 NOK, inklusive tips og to drinker som aldri kom) landet på bordet, er hvilke kunder Bakkekroen ønsker å feste grep om.

Alle artikler

Erlend og Steinar i kor: – Vi er åpenbart inspirert av «Nathan For You»

«Storyfiseringen» av virkeligheten

Bli Tidens ånd-abonnent!

Rune Christiansen: – Poesien har relativt gode vilkår i Norge

Rojale influensere, illojale rojale

Kjære bloggen, hilsen Patti Smith

Kippers & Kapers på Bakkekroen, internettsk gonzo-journalistikk, nekrolog og 'kvedet

Kippers & Kapers på Bakkekroen: – I alle dager

Sosialdemokratiets diskréte sjarm

Uke #1: Mot den hvite måned, Krig som underholdning, statlige film-aldersgrenser oppheves, opphavsretter oppheves, «Avatar»