Evigvarende handlinger, stadig ekspanderende karaktergallerier og resirkulering av gamle minner ser ut til å være de tre mest fremtredende fellesnevnerne for historier som fortelles under global kapitalisme. Samtidig skal det ingenting til for å bli oppfattet som snobbete hvis man prøver å kritisere merkevarenes kino-dominans (man skulle nesten tro at nerder ikke er interesserte i å føle nye ting?!).

Det skal imidlertid mye til for ikke å heve et øyenbryn eller to i møte med denne oversikten over kommende blockbustere. Bildet som gikk semi-viralt på Twitter tidligere denne uka, laget av Instagram-kontoen @moviefacts og vannmerket av «Geek Facts», har blitt laget med hensikt om å skape entusiasme rundt årets kinoprogram. Men der noen ser en godtepose, ser andre en ørken – bildet gjorde i alle fall ikke uka til den løst definerte gruppen postere kalt «filmtwitter» noe bedre.

Av de 29 titlene på plakaten er det bare fire (4) som ikke tilhører en større merkevare: 

MoMA-kurator og kritiker-veteran Dave Kehr 

 bildet med en sarkastisk bemerkning: «And some people say the movies are dying». «Jeg teller 

filmer jeg kunne sett», svarer Jesse Hawken, podcastvert i Junk Filter.

Den anonyme kontoen @JFrankensteiner delte bildet, og 

 ganske enkelt at «vi lever i et helvete».

Noe liknende har skjedd før, da Disney i 2019 presenterte sine 

 frem mot 2027, og samlebåndet med alle de utitulerte 

Det ser ut til at vi stadig blir dårligere til å forestille oss alternativer til systemet vi lever under akkurat nå, som kulturkommentator og filosof Mark Fisher skrev i den innflytelsesrike 

 fra 2009, når sommerens store kinobegivenhet er Indiana Jones med grått hår.

Film/TV

Pandemien er over, men kinoene plages fortsatt kinoene av et mer levedyktig virus.

Halvårets kommende storfilmer gjør oss motløse

Klart man får bange anelser når nisjeforretninger legges ned i 2023. På nyåret kom nyheten om at en av Oslos mest interessante butikker, bok- og vinyl-antikvariatet Arbeidernes Antikvariat, stenger dørene. Helgen 7. og 8. januar er det opphørssalg i lokalene på Schous plass. 50 % på alt.

Men denne gangen er det ingen grunn til panikk, viser det seg. Primus motor for antikvariatet, Brage Aronsen, skal bare flytte til Bergen. 

– Det er rett og slett livet som skjer.

– Så dette er ikke den triste historien om økte leiekostnader, sviktende inntekter?

– Det går ganske greit for oss. Vi selger allerede ganske mye på nett, og det kommer vi til å fortsette med uansett, sier Aronsen, og anslår en 60-40-fordeling mellom fysisk og nett, fordel nett.

Men – en fremtidig fysisk butikk også i Bergen ligger i kortene.

– En fysisk butikk gjør at man knytter kontakter. Man blir kjent med folk. Hos oss kommer det innom alt fra folk som har et dødsbo de må bli kvitt til forfattere som har en bok de vil selge. Kontakten med andre bokinteresserte forsvinner hvis man flytter over til utelukkende nett, sier Aronsen.

Arbeidernes Antikvariat ble startet for seks-sju år siden. Først på nett, før det ble fysisk butikk på Schous plass 7A for fem år siden. Det hele startet med Aronsens boksamling, rett og slett.

– Den hadde blitt så stor at det ikke var mulig å bo i leiligheten lenger.

– Det med arbeiderbevegelsen er av personlig interesse. Samtidig: det å være nisjebutikk, å tørre å være nisje, har vist seg å fungere veldig godt. Da har du en definert målgruppe og folk som sitter på relevante samlinger tar kontakt. Vi hadde nok hatt større vansker med å drive et allment antikvariat. 

– Hvilke skatter kan man finne under opphørssalget?

– Oi! Det er veldig mye. Vi har noen vanskelig sjeldenheter fra norsk arbeiderbevegelseshistorie, da. Tidlig Edvard Bull, pioner innenfor sosial historie i Norge, for eksempel. Og så har vi mange gode romaner, klassikere man kan få for en slikk og ingenting.

Dessuten er det vinyl å få. «Skatter fra norsk politisk visetradisjon», som Aronsen selger det inn som.

Det som ikke blir solgt pakkes ned og kjøres over fjellet. Opphørssalget arrangeres både for å få inn ekstra cash til å betale for transport og for å redusere mengden som må transporteres. Aronsen er ikke redd for at antikvariatet skal tømmes helt.

– Butikken vår er fortsatt proppfull, fra gulv til tak!

– Vi tar flyttinga og så tar vi det derfra. Jeg må bruke litt tid på å orientere meg i Bergen.

Litteratur

Arbeidernes antikvariat stenger dørene

Vi'du me lye, eg kvea kan
um einkvan nytan drengjen,
alt um'n Olav Åsteson,
som heve sovi so lengji

 er den store svenneprøven for en folkesanger. Det kan nok være litt svulstig sagt, men det føles egentlig litt sånn.

 fra Valle i Setesdal om å synge det mystiske, kanskje eldgamle, norske middelalder-eposet 

–  Jeg syntes det var kjempeskummelt. Det er mystisk, mytisk, alt mulig er knyttet til det, utdyper han.

– Bare de beste kunne gjøre det.

Kim Rysstad (f. 1981)

 legger en Olav Åsteson seg ned for å sove på julaften. Han våkner ikke igjen før trettende dag jul. I mellomtiden er han blitt tatt med på en reise gjennom dødsriket. Han ser hvordan St. Mikkel og djevelen deler sjelene mellom seg. Syndere straffes på verste vis, andre får frelse. Når Olav så våkner opp den trettende dagen rir han rett til kirken, river opp døren, avbryter presten og setter i gang med å dele visjonene han har drømt.

Frem til midten av 1800-tallet hadde Draumkvedet overlevd som en del av en muntlig tradisjon i dalførene i Øvre Telemark, og da kun i brokker. En strofe her, en strofe der. Hvor gammelt det er, og hvem som står bak, er det ingen som riktig vet. Det spekuleres i alt fra 1200-tall til 1700. Ofte har det vært i noens interesse å trekke linjene så langt bakover i tid som mulig, særlig når 

 tar plass som det sentrale kunstneriske produkt i den nasjonale fortellingen om Norge.

Det man kan si helt sikkert er at i 1845 sang Maren Ramskeid, en ung kvinne i 20-årene fra Kviteseid, en folkesang for folkeminneinnsamlerne Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad, som senere skulle bli utgitt i 

(1853): Draumkvedet! Samtidig sang også andre, og også andre samlet inn. Til sammen finnes det over 100 ulike nedtegnelser av 

, de fleste riktignok små fragmenter, alle samlet inn i Øvre Telemark.

-mini-turné. Torsdag 5. januar sang han i Fredrikstad kino, i dag den 6. synger han i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo, før han den 7. avslutter med to forlengst fullbookede gratiskonserter i Nasjonalbiblioteket. Også andre draumkveder disse januardagene: Unni Boksasp, Øyonn Groven Myhren, Unni Løvlid, for å nevne noen. 

Men den versjonen som har gjort mest inntrykk de siste årene er Kim Rysstads. For noen år siden gjorde han en innspilling sammen med Kringkastingsorkesteret (KORK), som ble sendt på radio, og etter det bare var å finne i NRKs nettspiller.

For dem av oss som tilfeldigvis hørte det var det en sterk opplevelse. Rysstads stemme. Den folkemusikalske svungen. Den mystiske og hypnotiserende teksten. Og ikke minst KORK, som spilte grufullt, som om de tonesatte å tråkke på katten. Ikke alltid 

 Det vil si at han har fått toppscore i B-klassen ved Landskappleiken to ganger, og dermed hører hjemme i eliteklassen. Han har sunget 

hvert år siden 2010, da han for noen år siden fikk en forespørsel om å være med på balladekveld med KORK.

– Jeg skulle synge en ballade som Knut Reiersrud hadde laget ny melodi på, men så lurte de på om jeg kunne synge utdrag fra 

– Jon Øivind Ness laget et utdrag med to melodier og, jeg tror det var fem, vers. Og så funka det så bra, at noen av dem som jobbet på NRK, jeg husker ikke helt hvem, kom og sa: 

Det siste sier Rysstad med påtatt standard østnorsk «naiv» svung, før han bryter ut i en liten latter. Selv har han setesdalsdialekt, sist sett som eksempel på noe komplett uforståelig i NRK-julekalenderen 

Forespørselen om å gjøre hele satte i gang en prosess som skulle kulminere i en helt spesiell versjon av 

, et ikke akkurat sjeldent fremført verk. Skjønt, prosess … Det hele gikk fort. Komponist Jon Øivind Næss slang sammen et arrangement i hui og hast. Orkesteret fikk notene kun dagen før innspilling.

– Det ble litt i seneste laget, for det er ganske heftig orkestrering, med litt skjev tonalitet og 

, sier Rysstad, og sikter til de folkemusikalske «naturtonene», også kjent som kvarttoner eller blåtoner, disse som ligger mellom de 12 «vanlige» tonene og gir folkemusikken den karakteristiske lyden.

De kunne ikke ta sjansen på å live-sende noe som var så dårlig forberedt. I stedet ble det gjort et opptak i Store studio, faktisk både til TV og Radio, men bare radio-versjonen ble delt med omverdenen, i et lite innslag i «Folkemusikktimen».

Så gikk det noen få år. Rysstad forteller at han stadig fikk henvendelser om hvor man kunne høre denne spesielle innspillingen. I lengden er det knotete å spole seg frem i NRKs nettspiller.

Etter hvert fikk Rysstad kjøpt fri rettighetene, og den 6. januar 2021 – trettende dags jul – ble Rysstad og KORKs Draumkved endelig gjort lett tilgjengelig for omverden. Det betyr at du ikke behøver å løse billett til en kirkekonsert i disse dager for å høre 

 på sitt aller, aller beste. Søk det opp der du hører musikk!

– Komponisten, Næss, sa i ettertid at han ikke jobbet så mye med det, så om det skulle settes opp på nytt, eller om det skulle være en ny konsert, ville han gjøre enda mer utav det. Men jeg synes ikke han burde forandre én ting på det, sier Rysstad.

– Det er så kult og rått, og så kommer jeg og synger som jeg gjør på toppen. Det blir en helhet som er veldig fin.

Kanskje er det dette prøvende, uperfekte, sikkert i noens ører uferdige, som gjør det så magisk. 

 tatt tilbake til røttene. Draumkvedet som aktivitet, ikke antikvitet.

Rysstad baserer seg tekstmessig på Moltke Moes klassiske (og kritiserte) restitusjon fra 1890-årene. I perioden frem mot 1905 behøvde Norge kulturelle symboler å samle seg rundt, og Moltke Moe ville sy sammen det egentlige og opprinnelige 

, «fra den ruin som den muntlige tradisjon hadde levnet», slik Ådel Gjøstein Blom i 1971 formulerte det i 

Ballader og legender fra norsk middelalderdiktning

. Hans versjon er dermed satt sammen av flere ulike nedtegnelser av 

, og han tok seg store kunstneriske friheter. 

Men problemet som var å finne det «ekte» 

 startet lenge før Moltke Moe. Allerede da folkeminneinnsamlerne samlet inn vers fra 

 gikk sannsynligvis noe tapt – enten i oversettelsen eller i kulturforskjellenes bluferdighet. En viss forskjell var det nemlig på folk i Øvre Telemark, ofte uten utdannelse, og universitetsfolket fra Kristiania. Man kan tenke seg at noe ble holdt tilbake.

Essayisten Georg Johannesen, kjent for skarp penn og en legning som var svært polemisk, skrev i essaysamlingen 

«Vest-Telemark før 1814 var Ville vesten og Hardangervidda ein prærie eller ørken. Ingen kvit, det vil seie danskætta mann med høg utdanning, kryssa Hardangervidda før professor Chr. Hansteen ca. 1820. Paradokset er at Draumkvede ikkje er eit lydprodukt frå Telemark 1842-1853, men eit skriftprodukt frå Kristiania mellom 1853 og 1912.»

«Trollet er eit draumesyn, eit nattbilete, det sprekk og vert til stein i det klåre ljoset frå dei borgarlege forskarane i pilgrimsgang til det indre av Telemark». Konklusjonen: «Dateringar av anonyme dikt er ein selskapsleik».

Johanessens essay var et av mange eksempel på at 

 i årene rundt OL i Lillehammer og EU-avstemningen, med dertil hørende økt nasjonalfølese, fikk et oppsving. Til og med Arne Nordheim laget sin versjon av 

til den olympiske kulturfestivalen – Nordheim, som tilbake i 1965 uttalte at «den spesifikke norske drift mot folkloren har vært en ulykke for vår status som musikknasjon».

Så, hvor gammelt er 'kvedet? Kanskje er det riktigste å si at det blir til hver gang det synges. For det å kvede er ikke det samme som å synge. Det impliserer kunstnerisk frihet, en mulighet til å uttrykke seg selv innenfor rammene av en tradisjon. Johanessen skriver, «å kvede er å dikte under fremføringa av kvadet».

Rysstad forteller at han aldri planlegger hvordan han skal synge, foruten de aller første linjene. For øvrig er han enig i at teksten er vanskelig å forstå, uten at det trekker ned.

– Det er en ganske heftig tekst. Hver gang jeg synger oppdager jeg noe nytt. Det synes jeg er litt fint, for da er 

Melodiene varierer han også fra gang til gang.

– Selv om jeg har et ganske fast utgangspunkt, endrer jeg litt her og der. Det også er med å hindre at en autopilot setter i gang når første tonen kommer. Man må hele tiden tenke. Jeg har ikke gjennomplanlagt noe som helst, jeg, når jeg synger 

. Jeg bare synger, og så ser jeg hva som skjer.

 har overlevd ved at de har vært brukt til andre såkalte gamlestev – små sangstykker á én strofe, hvor andre og fjerde linje rimer på hverandre. 

 er på formen til gamlestevet, men i tillegg kommer en femte linje, omkvedet, hvilket gjør den til en ballade.

I alt synger Rysstad 50 strofer, to mindre enn i Moltke Moes tekst. Tre vers er tatt bort. Det ene fordi det ifølge Rysstad er tungvint bygget opp rent tekstmessig og «vondt å synge». De to andre fordi de «egentlig bare er oppramsing». Samtidig har han tatt ett inn ett, det om 

. Formodentlig en aktuell problemstilling i norske dalfører opp gjennom, med genetisk sykdom som setesdalsrykkja i mente.

 har et religiøst innhold som er «delvis i samsvar med katolsk lære». Temaet dødsriket gjør at mange har satt det i sammenheng med Dantes 

Det samme at det skriver seg fra en sosial og politisk brytningstid. Men likhetene stopper vel der. 

 står støtt på egne ben. Andre igjen har trukket linjer til norrøn mytologi og hedensk tro, og peker på ord som 

karakteren, som dukker opp, og visstnok kan forestille både djevelen og Odin. For Johanessen var det sentrale i 

 øyeblikket da Olav Åstesson river kirkedøren opp og taler presten midt imot. Olav Åstesson, påpekte Johanessen, ter seg ikke som en god katolikk. Når han står bakerst og forteller om drømmene sine – sin personlige tro – er han en kjetter, en opprørsk ung mann. I ordets rette forstand en protestant. Men selv Johannesen måtte medgi: «kryptokatolisismen er likevel dominant». 

er lite entydig, ja vanskelig. Folk fra disse avsidesliggende Telemarks-bygdene hvor 

 kommer fra var vanskelige av seg. Ifølge Peder Claussøn Friis (1545-1614) var telemarkingene kjent for å drepe biskoper, prester, fogder og «befalingsmænd». Setesdølene var smidd over samme lest.

Kom reformasjonen noen gang til Setesdal, spør vi Rysstad.

– Hehe! Vi sier jo «messe» til gudstjeneste, så … Men jeg kan ikke så mye om det. Jeg synger, jeg.

Når Rysstad i disse dager synger er det dessverre uten KORK. 

– Når jeg synger alene, kan jeg gjøre det helt hvordan jeg vil, mens da jeg sang med KORK måtte jeg forholde meg til tempo og ting som skjer i partituret, som jeg ikke var så vant til. Jeg var glad for å ha Christian Eggen som dirigent. Han gjorde det så enkelt som mulig for meg. Jeg er jo ikke klassisk utdannet. Jeg er ikke notekyndig, som en klassisk sanger ofte er. Jeg lærer mest på øret.

– Ja, i folkemusikken foregår læring mer organisk?

– Det er det som har vært tradisjonen. Folkemusikken har ikke vært en del av utdanningsinstitusjonene før i nyere tid. Det gikk i arv. Man lyttet, lærte og herma. Det er sånn jeg har lært mye av dette, ved å lytte direkte til Agnes (Buen Garnås) og Ellen (Nordstoga). Da har du noen som kan si at dette ikke er riktig, 

 overlevde i lange tider før folkeminnegranskerne fikk fingrene i det.

– De fleste folkemusikere, før i alle fall, kunne ikke noter.

At Rysstad ikke er fra Telemark gjør ham til en outsider i 

-sammenheng. Samtidig ikke: vokser du opp i Setesdal har alle en eller annen tilknytning til folkemusikken, enten det er syngende besteforeldre eller noen som spiller fele.

– Min bror var en veldig dyktig kveder, forteller Rysstad, og understreker at han ikke er død, altså, bare at han har sluttet å kvede.

– Han sang masse og gikk til Kirsten (Bråten Berg). Mamma ville at jeg også skulle det. Jeg slutta fort, likte det ikke.

Interessen for folkesang kom først da Rysstad flyttet 

 av dalen og fikk jobb i Folkemusikkarkivet. Der ble han sittende å digitalisere gamle opptak. Idet han jobbet med opptak av Birgit Rike Lund oppdaget han noe spesielt. Dette hadde han hørt før!

– Hun sang dikt og stev som min oldefar hadde diktet. Det var ganske spesielt. Jeg kjente til tekstene hans, visste at han var dyktig, men jeg hadde ikke 

 meg noe om det. Så da var det sånn: shit! Dette er så nært! Det er min familie som har laget dette!

– Jeg satt der og bare: den kan jeg, den kan jeg, den kan jeg óg! Det var rart, spesielt og veldig fint. Det fikk meg til å tenke litt på det med identitet, det å knytte meg mer til heimstaden min enn det jeg har gjort før. Og dialekten min og, ikke minst.

Kjennetegn ved vokal folkemusikk

– Har folk i Setesdal følt eierskap til Draumkvedet?

 har nesten ikke hatt noen plass i Setesdal, det. Det finnes bare noen få vers som er notert ned i Setesdal. Det var litt derfor jeg ville synge det på min dialekt, det var en mulighet til å ta eierskap til det. Men jeg syntes det var litt skummelt. Telemarkingene er jo stolte av 

, så da jeg dro dit og kvedet det på setesdalsk, var jeg litt spent på hvordan de skulle ta det. Første gangen jeg sang det i Rauland var jeg ganske bekymra.

Musikk

«Draumkvedet» hører ikke lenger hjemme i tørre norskbøker. Litt av æren for det har Kim Rysstad.

Den beste versjonen «Draumkvedet»: – Jeg bare synger, og så ser jeg hva som skjer

Forrige gang jeg var på kino og så en film om Whitney Houston, hadde jeg mest lyst til å gå bort til Akerselva og hoppe uti etterpå, for ikke å stige opp igjen. Det var ikke det at dokumentarfilmen 

(2017) av Nick Broomfield var så utpreget dårlig eller spekulativ, den var bare så håpløs og dyster og tappet for den storheten hun en gang hadde som artist. Jeg følte meg rimelig tom etterpå, og gikk taust bortover veien sammen med kompisen jeg så filmen sammen med. Det var liksom ikke noe å tilføye. Det meste var mørkt.

Hennes vokale særegenhet, det søte håpet i personligheten hennes og i epoken hun gjorde seg først gjeldende, utviklingen i karrieren og sentrale opptredener, alt dette var fjernet fra fortellingen, og vi satt igjen med ekskrementer på veggene, illojale familiemedlemmer (til og med påstander om at hun ble seksuelt misbrukt av kusinen Dee Dee Warwick), hensynsløse medier, crackpiper på dass, knoklete kjoler skjelvende på scenegulvet og generell degenerering og elendighet. Alt dette var unektelig sentrale ingredienser i den elskede artistens tragiske liv, men det var også en følelse av at det dokumentariske blikket fremhevet disse elementene, og forkastet alt det andre. Det eneste litt oppbyggelige med dokumentarfilmen, som hadde tilgang på en rekke sjokkerende privatopptak, var at den var begynnelsen på en mild oppreisning for ektemannen Bobby Brown, som til da hadde vært skurken i fortellingen om hennes liv, den utløsende faktoren i hennes nederlag. Han ble fortsatt fremstilt som et rasshøl og noe av et brødhue, men som junkie og alkoholiker klarte de å støtte hverandre og hadde sine søte øyeblikk som ektepar, dessuten var hun etter sigende en misbruker og selvskader som hadde havnet i grøfta uansett.

 (regi Kasi Lemmons) som hadde premiere i romjulen og allerede ser ut til å bli en global suksess, er noe annet, men heller ikke et eksempel på det motsatte. Man kunne gjerne tro at familien og industrien bak henne, som fortsatt tjener enorme summer på hennes kunstneriske og kommersielle arv, så det som hensiktsmessig å pynte litt ekstra på virkeligheten og tvinge tilbake et syn på Houston som hele Amerikas kjæledegge, den populære og vakre med den gigantiske stemmen. Slik hun ble relansert med en posthum duett med Kygo forleden år.

De aller fleste slike filmer om populære amerikanske artister innen pop, R&B og soul er uansett litt som musikken den skal formidle: ofte litt på kanten, for glossy, for åpenlyst emosjonelle, bruker overtydelige virkemidler og liknende. Ja, de er i overkant 

Så også denne filmen. Den er neppe verd særlig mer enn en firer på karakterskalaen, kanskje mindre. Samtidig vil den for mange være severdig, tidvis medrivende og ofte svært rørende. Det gikk vel med en halvliter tørre tårer i kinosetet der. Jeg fikk en påminnelse om hvilket enormt format det var på henne som utøver, og selvfølgelig også om mine egne følelser for hennes stemme og musikk. Og da må man vel kunne si at filmen lykkes med noe?

Det den gjør er å gi henne tilbake en solid porsjon verdighet. Grunnen til dette er at filmens nav klokt nok er hennes utvikling i studio og på scenen, hennes samarbeid med plateselskapet under utvelgelse av materiale å synge, og sparring med arrangører og musikere.

Den er for så vidt orientert rundt hennes eventyrlige suksess også, men alltid med artisten, kunstneren, sangeren som det sentrale. Det handler faktisk litt om fag og bransje, ikke bare familieverdier, religion, popularitet og angst. At filmskaperne har hatt tilgang på originalopptakene fra studio og andre opptredener, og har kunnet remikse og separere disse opptakene så det fungerer optimalt i en film og kinosalsetting, gir dem en stor fordel. Det er svært virkningsfullt, og gjør at mange mer negative inntrykk av filmen glemmes. Man får rett og slett litt sjokk av å høre stemmeprakten hennes, for eksempel ikoniske opptredener som da hun sang «Star Spangled Banner« på Super Bowl i 1991, eller det 

 medleyet av musicalklassikerene «I Loves You, Porgy» og «I Am Telling You, I’m Not Going,» og hennes egen «I Have Nothing» på American Music Awards i 1994. Arbeidet med sistnevnte fremføring er en nøkkelscene i filmen. Det er også gøy å bare å høre henne i studio med de mer lettbente pophitene som først gjorde henne kjent.

Det er litt forvirrende med hovedrolleinnehaveren Naomi Ackie, som likner fælt på Brandy Norwood – en av mine absolutte yndlingssangere i R&B-feltet fra 90- og 00-tallet. Men hun gjør en fin figur her, kanskje litt vel fin figur i filmens siste fase, der hun muligens er farlig slank og har skygger under øynene, men likevel ser langt sunnere ut enn det Whitney selv gjorde på det tidspunktet. Filmskaperne pusser på virkeligheten her. Kan hende de også forskjønner hennes siste timer, det er nærmest så de insinuerer at døden var selvvalgt, at hun fikk fri fra problemene sine og kunne synke ned i badekaret til en evig ro. Dette skaper en slags følelse av 

for henne, nærmest noe resignert vakkert. En forgylling av virkelighetens styggedom. Men skuespilleren klarer også å menneskeliggjøre ikonet, og gi henne disse glimtene av håp og optimisme som sammen med sorgen var grunnen til at hun var elsket.

Clive Davis, han som signet henne til Arista Records og med kløkt gjorde henne til verdens største stjerne, den første gangen noen på det tidspunktet virkelig hadde klart å lage en virkelig gigantisk crossover-suksess med en kvinnelig afrikanskamerikansk artist, er blant produsentene av filmen. Kan hende det også er derfor han fremstilles i et svært så hyggelig lys, godt fremstilt av selveste Stanley Tucci. Han er liksom så klok, lyttende og vennlig, og alltid med Whitneys beste i tankene. Ja, han er en av den amerikanske platebransjens viktigste skikkelser, han oppdaget Janis Joplin, Laura Nyro og Patti Smith og en lang rekke av epokens aller største og viktigste artister, gjennom flere tiår. Men han var jo minst like slu og kommersiell som alle de andre sjefene, og et kjennetegn i hans arbeid med soulsangere var å forsøke å gjøre dem mer spiselige for «de hvite» salgslistene. Han gjorde det med Dionne og Aretha, med Angela Bofill og Phyllis Hyman. Dette med ikke være «svart nok» plaget Whitney i starten. Den berømte hendelsen med at hun ble buet på Soul Train Awards blir i denne filmen presentert som direkte utløsende for at hun på faenskap ba ut bad boyen Bobby Brown på date, som for å bevise hvor 

Mot slutten av filmen, under en nødvendig intervensjon, røper Davis for Houston at han lever med en mann, som for å bevise sin fortrolighet og bonde med det han vet om hennes antakelig intime forhold til ungdomsvenninnen Robyn Crawford, som senere jobbet i ledelsen i team Whitney. At de måtte holde dette forholdet hemmelig for offentligheten er ofte blitt nevnt som en årsak til Whitneys manglende lykke og behov for flukt.

Det er gøy å se Davis og Whitney gå gjennom en mengde innsendte demoer og mulige coverlåter (svært mange av hitene hennes var coverlåter) på kassett og CD, heldigvis også i en av hennes kreativt mest fruktbare perioder da hun var tilbake med R&B-cred, og fikk kick av å høre den underlige beaten på «It’s Not Right But It’s Ok» (1998), laget av geniet Rodney «Darkchild» Jerkins (som også er musikalsk produsent for denne filmen).

En annen vaskejobb som gjøres her, er behandlingen hun fikk av familien. Faren, som lenge også var hennes business-sjef blir riktignok fremstilt som en luring, med elskerinner, sløsing og til slutt den stygge økonomiske konflikten dem i mellom. Moren Cissy Houston, som hadde en fin karriere som gospelsanger og medlem av The Sweet Inspirations men et stort sett mislykket forsøk på å slå gjennom med disco og soulpop (fans av 70s soul burde dog prøve å lete opp albumkuttet «Love Is Holding On» fra 1977 – fantastisk!), blir her fremstilt som en kjærlig helgen som ga henne rom.

Andre historier forteller snarere om den dype sjalusien hun følte om datterens suksess, og mye vondt blod. Jaja, hun ble i alle fall sittende igjen med store deler av pengene som fortsetter å renne inn på grunn av verdens apetitt på datterens arbeid.

Det var som backingsanger, spesielt for Cissy rundt om på jazzklubber i New York at purunge Whitney først ble oppdaget. Det er ikke med i filmen, men det er fortsatt kick å tenke på at Whitney’s første skikkelige innspilling var med Bill Laswells gruppe Material og saksofonlegenden Archie Shepp i 1982, en virkelig spesiell og sjelfull tolkning av Hugh Hoppers låt «Memories», mest kjent med Robert Wyatt. Ja, hun handler om «great big songs» og en overveldende suksess, denne storheten ligger som et underlag for hvordan man opplever og tenker på syngingen hennes – det er som en fantasi, ja som en film. Men storheten er faktisk også tilstede mens hun fortsatt bare er en nobody, innkalt for å legge på litt pen vokal for noen avantgardister fra down town Manhattan.

«Whitney Houston: I Wanna Dance with Somebody»

«Whitney Houston: I Wanna Dance with Somebody» er neppe verd særlig mer enn en firer på karakterskalaen, kanskje mindre. Samtidig vil den for mange være severdig, tidvis medrivende og ofte svært rørende. 

Mikrofonen trumfer crack-pipa i ny spillefilm om Whitney Houston

Den store sangen

Dette året starter hvitt. Det har snødd uopphørlig i snart to døgn, og mer skal heller ikke til før vi nærmer oss sammenbruddets rand rent infrastrukturmessig. Trafikken er som størknet. Vi står også bom fast under selvforbedringens stjerne, hvor alt handler om ens evne til å 

... Er det sunt å være så sunn? Aksept for å være usunn, uperfekt, småfull, ublu? Not so much, forakten for svakhet ligger latent. Survival of the døllest.

Dette må diskuteres i en paneldebatt, eller noe i den duren, en gang. 

Statens forhåndskontroll av kinofilm oppheves

Det står skrevet, ikke i Bibelen, men på medietilsynets nettsider: «Når filmer og programmer gis en aldersgrense, tas det utgangspunkt i om innholdet kan være skadelig eller alvorlig skadelig for barn og unges velbefinnende.»

Vel. Dette er det nå slutt på. Etter 109 år med statlig forhåndskontroll av filmer på kino, er det nå distributørene selv som får ansvaret for å sette aldersgrenser. Med andre ord – sensuren er opphevet! Det er i seg selv grunn til å feire.

Noen som kanskje er ekstra glade er Nils Ole Oftebro og Anette Hoff. I 2015 ble skuespillerparet nemlig ifølge Dagbladet nektet inngang på filmen Paddington (7-årsgrense), da de hadde med seg en tre-og-et-halvt-åring i følget.

– Denne regelen har jeg aldri hørt om. Jeg hadde aldri trodd at en animasjonsfilm med bjørnen Paddington skulle kunne skremme livet av og ødelegge oppveksten for en tre og et halvt-åring, sa Oftebro til tabloiden.

– Dette betyr at du må ha med aldersbevis når du tar med deg de yngste barnebarna på kino i Norge. Dette synes jeg vitner om en autoritær og totalitær formynderholdning.

Et lite skritt for det liberale Norge, et stort skritt for familien Hoff-Oftebro.

Relanseringen av festivalsommeren etter to år med pandemi var et puslete kultursjokk i forhold til det som skjedde da man satte seg i kinosalen for å se 

 rart i 2009? Det tok minst en time å akseptere premisset om at new age-fantasien til James Cameron faktisk skal tas på ramme alvor, med dens dreads, fantasispråk, ønsketenkning om kolonialisme, barnslige forestillinger om hvordan et paradis skal ut, manic pixie dream 

er og animerte, blåfargede Coachella-yogalærere.

At filmen er et resultat av både stormannsgalskap og vanlig galskap hindrer ikke folk fra å strømme til kinoene for å få med seg den livreddende behandlingen av en merkevare ingen egentlig hadde spurt om at skulle bli gjenopplivet. Denne uka tok den også igjen 

 som den mest innbringende filmen fra 2022. I den internettske filmsamtale har flere påpekt at oppfølgeren følger i enerens spor – den sanker inn enorme summer penger, uten å sette 

 i den kulturelle bevisstheten. Kanskje det skyldes at Camerons demonstrasjon av neste generasjons visuelle effekter ikke resulterer i stort mer enn en glorifisert Windows Vista-skjermsparer?

, har på den andre siden vært mer synlig i nyhetsstrømmer, i form av meninger og memes. 

-mysteriet ble trolig en passende film for millennials å foreslå for familien denne romjula, noe som har gjort den til Netflix’ tredje mest sette film 

Det som er så fint med å ha to allmennkringkastere (TV2 og NRK), er at de alltid gjør det samme. Mens TV2 de siste årene har hatt stor suksess med kjendis-/militærprogrammet 

, hvor man får én teskje skjerp deg sammen med én teskje vold-i-stor-skala-kan-bli-nødvendig-og-da-må-du-også-sannsynligvis-drepe-noen, har NRK tullet med militæret i Herman Flesvigs 

. Vel og bra, det, med det var kanskje ikke likt nok 

Denne uken har nemlig NRK premiere på førstegangstjeneste-realityen 

. Serien starter med at noen spyr etter å ha blitt utsatt for gass, mens en voice-over forteller at noen må ofre sin frihet for å beskytte vår. Føles litt som reklame for forsvaret, altså propaganda, men greit nok, det stemmer jo. Det rare er det som skjer litt uti programmet, hvor forsvarssjef Eirik Kristoffersen forteller at man må være beredt på å bruke vold, og at man selv i verste fall kan bli 

Vi synes det verste som kan skje i strid er å bli drept. Noe vi for øvrig håper at ikke skjer, men som vi likevel får en ullen følelse av at alle disse militær-programmene prøver å forberede oss på.

Portrettintervjuer hvor kjendiser snakker ut om den tunge tiden er blitt så latterliggjort de siste årene at en skulle tro sjangeren var i ferd med å dø ut. Men, viser det seg, så lenge det finnes kjendiser, og så lenge livet fortsatt er en serie opp- og nedturer, kommer vi oss ikke videre.

Uten videre seremoni, A-magasinet forrige helg: 

«Så ryddig det er. Vintersolen ligger lavt og lyser opp det moderne huset, og det er aldeles strøkent her, og dette er altså hjemmet til en aktiv småbarnsfamilie. Klokken er ti og Stian Blipp har nettopp stått opp, for Jamina, «min kone», som han alltid legger til, tok barna klokken seks, det er da de våkner. Et høyt amerikansk juletre i plast står i hjørnet, og Stian Blipp står bak kjøkkenbenken, han har tilbudt kaffe, men roper: «Jamina, er vi tom for kaffe?» Og det er de. Han mumler noe om at de bare har sånn rabagastkaffe, og gudene vet hva det er, kaffe smaker det ikke. Selv tar han seg et glass vann med et fingerklyp salt fra Himalaya og noen dråper sitron.

– ... for etter at jeg møtte veggen, for å si det sånn, har jeg begynt å eksperimentere med litt ulike ting som kan gjøre meg bedre skikket til å ... Han trekker pusten. Blikket er matt, blankt og sørgmodig. 

– ... til å komme meg gjennom dette her.»

Endelig noe motsatt av «organisk» og alve-inspirert forfallskunst-naivisme og/eller søt abstraksjon!

Det blir slagordskunst i stor skala når Lars Ø. Rambergs verk 

den 17. januar avdukes på en av de flotteste flatene som finnes i dette landet, fremsiden av Håkon Mjelvas modernistiske mastodont Økernsenteret (1969). Kunstneren skal montere lys over ni etasjer som sammen staver ordet tillit, selve fundamentet i et demokratisk samfunn, 

De to hovedrollene fra 1968-versjonen av 

, leverte 30. desember et søksmål, hvor de anklaget filmselskapet Paramount for seksuelle overgrep. Olivia Hussey og Leonard Whiting var 15 og 16 år gamle under produksjonen, som inkluderte innspilling av nakenscener. Nå krever de 500 millioner dollar i oppreising. 

Samme dag som søksmålet ble kjent annonserte Det Norske Teatret en 

 av Shakespeare-stykket. Det virker ikke som de planlegger å tråkke i samme salat. I pressemeldingen heter det: «Regissør Erik Ulfsby ønsker å utforske hva som skjer med Shakespeares tekst når den ligger i munnen til to erfarne skuespillere. Det er likevel ikke den aldrende kjærligheten som skal portretteres, det er den livsglade og spontant naive ungdomsforelskelsen som fremdeles er kjernen». Hovedrollene spilles av Svein Tindberg og Liv Bernhoft Osa, som spilte de samme rollene for 40 år siden.

Om hundre år er allting glemt, skrev Hamsun for 119 år siden og tok nesten like feil som da han syntes at nazisme var bra. En av grunnene til det, at alt ikke er glemt om hundre år, er at opphavsretten 75 år etter ens død løper ut. Ens verk faller, som det heter, i det fri. Det har nå Knut Hamsuns forfatterskap gjort. Det betyr at det fritt kan brukes til det du skulle ønske. Dette nyhetsbrevet kunne for eksempel vært 

 i sin helhet. Men det får bli neste gang. 

Nyhetsbrev

Krig som underholdning, statlige film-aldersgrenser oppheves, Mot den hvite måned, «Avatar»

Nyhetsbrev #18

Nyhetsbrev #18: Mot den hvite måned, Krig som underholdning, statlige film-aldersgrenser oppheves, opphavsretter oppheves, «Avatar»

To dager før 2022 var omme kom meldingen om at hun var død. Med henne har vi mistet vi en av de klareste politiske stemmene moten har avfødt. En pioner i skjæringspunktet mellom kunstformer og tidsepoker, og et ikon for det 20. og 21. århundre. En ren kulturkraft av en våken arbeideklassekvinne fra Nord-England, som egenhendig skapte en mal for handlingsrommet som ligger i å være et bevisst, skapende, konsumerende, kulturmenneske.

Punkens gudmor blir hun ofte kalt, men for en underdrivelse det er.

under punkens herjing på sent 70- tidlig 80-tall. Hun 

ja oppfant egenhendig konseptet fra butikken SEX hun drev sammen med partneren Malcolm McLaren. Hun forløste partnerens frenetiske energi i tospannet de var sammen, de skapte og kledde opp The Sex Pistols, fra én av butikkens ansatte og noen faste kunder.

«Punk var like deler «camp» – bevisst posering med kitsch – provokasjon, kalkulert autoritetsforakt, ungdomsopprør og bibelsk dommedagsprofeti», sa punk-autoritet Dick Hebdige til meg i forbindelse med en artikkel jeg skrev for D2 i 2017. Som dagens selvmordsbombere ikler seg eksplosiver, kledde punk seg som sin tids terror: Uassimilerbare, usunne og zombieaktige unge, umulige å bruke til noe som helst. Punk var som alle foreldres verste mareritt, sa han. Men det ble visst folk av dem og. Og mens kjendisene lekte seg med punk-utkledning på Upper East Side i New York den våren, ankom Westwood selv i en vakker silkekreasjon med et stort bilde av Chelsea Manning som da satt fenglet på Guantanamo for spionasje, pinnet på brystet.

Men Westwood stoppet ikke med punken. Mot et landskap av hyperliberalistisk Thatcherisme, massiv arbeidsledighet og et dypt klassedelt samfunn, ble mote med henne potent samfunnskritikk. Selv hevdet hun at misjonen med klærne hennes alltid var å skape en figur. Fra hvis karakter du kan 

et levende politisk vesen som ved sin blotte eksistens synliggjør alternative eller subversive posisjoner.

Noe av det slående med Westwood var en ukuelig drivkraft. En dynamo som bare fortsatte å skape. Hun gjorde seg egenhendig til en av sin tids viktigste klesdesignere både i London og Paris, tross massiv motstand fra datidens moteindustri, og etter hvert også eksmannen McLaren, som ikke tålte å se henne slå gjennom alene. Det som etter hvert ble hennes signatur var et redefinert bilde av den historiske britiske arven. Gjennom hennes prisme ble historiske og aristokratiske troper omskrevet i et subversivt, postkolonialt, våkent og kritisk konsept, historien problematisert og gjenfortalt i skreddersøm, tartan og krinoliner for det 20. århundret. Rebrandingen skapte et estetisk britisk selvbilde som avfødte generasjoner med designere og kunstnere etter henne. Uten Westwood, ingen Cool Brittania.

I en severdig dokumentar om henne fra 2018 (som ligger ute på HBO Max) møter vi den mette divaen, en moteskaper på slutten av karrieren. Mellom et helt vilt arkivmateriale ser vi henne i studioet sammen med den over 20 år yngre ektemannen og sjefsdesigner for merket hennes, Andreas Kronthaler. Hennes alltid bestemoraktige utseende er høykultivert, vakkert, olmt og cheeky på en og samme tid, apropos evige diskusjoner om kvinners aldringsangst. Hun fremstår som et noe motvillig dokumentarobjekt, noe PR-avdelingen (som hun høylytt kritiserer) har funnet på, en ganske kantete og krevende dame. Men hva skulle hun ellers være?

For Westwood gjorde det tydelig at hun var svært kritisk til mote – selve ideen om å lage klær, etter hvert, og til industrien hun selv jobbet i. På samme måte som med punken har hun opponert innenfra, sømløst vevet viktige ideer og holdninger inn i samtidskulturen. Mest av alt var hun kanskje aktivist, og predikerte bærekraft, mangfold og alternative motebilder fra dag én – noe (mote)verden endelig begynner å ta innover seg. Hun viste oss hva noe som mote og samtidskultur faktisk kan gjøre. La oss alle være mer som henne i årene som kommer.

Mote

Punk, historisme, cheeky Brittania, to fingre til etablissementet, utsøkt skreddersøm og grenseløs aktivisme er noe av arven etter Westwood. 

Vivienne Westwood (1941-2022)

Den rødkinnede krølltopp-youtuberen Andrew Callaghan (25) har de siste to årene seilet frem som den fremste pioneren innenfor internettsk gonzo-journalistikk, først med Youtube-kanalen «All Gas No Brakes», og siden 2021 en ny kanal med navnet «Channel 5». Felles for dem begge er at han med bobil har reist rundt til de mest absurde, lavkulturelle begivenhetene USA har å by på: Flat Earth-konferanse, en pornomesse, spring break på Miami Beach eller en pickup artist-bootcamp.

For generasjonen som har vokst opp uten et tillitsforhold til etablerte nyhetskanaler, står Callaghan som et slags fyrtårn som viser hva reportasjer kan og bør være, i en tid der tribalisme og narrativbygging gjør det vanskelig for vanlige folk å enes om sannheten.

Den HBO-distribuerte, A24- og Abso Lutely-produserte (

) dokumentaren er Callaghans første prosjekt i lengre format. Her har han fått mulighet til å fortelle en mer sammensatt historie over en lengre tidsperiode – uten at det går på bekostning av kunstneriske særegenheter og underholdningsverdi.

Troverdigheten Callaghan har opparbeidet seg den siste tiden kan virke usannsynlig, da den verken kommer fra en høy utdanning, spesifikk dybdekunnskap eller evne til å trollbinde seeren med fjonge tankesprang og formuleringer. Seerne liker rett og slett hans ordknappe og åpensinnede væremåte, der han står perpleks i kaoset, ikledd sin beige, alt for store billigdress med mikrofonen i hånden, som en parodi på tradisjonell standup-reporter. Han trenger ikke trykke på noen knapper når verden har gått av hengslene på egen hånd. Det eneste han gjør er å rekke frem mikrofonen, og la galskapen utspille seg helt av seg selv.

Andrew Callaghans «This Place Rules» er en overraskende jordnær fortelling om hva som skjedde i opptakten til stormingen av kongressen.

Alle artikler

Halvårets kommende storfilmer gjør oss motløse

Arbeidernes antikvariat stenger dørene

Den beste versjonen «Draumkvedet»: – Jeg bare synger, og så ser jeg hva som skjer

Den store sangen

Nyhetsbrev #18: Mot den hvite måned, Krig som underholdning, statlige film-aldersgrenser oppheves, opphavsretter oppheves, «Avatar»

Vivienne Westwood (1941-2022)

Andrew Callaghans humor er essensiell for hans gjengivelse av den amerikanske feberdrømmen

Det beste som kunne skjedd Céline Dion denne uka

Nyhetsbrev #17: Mot romjulsstoff

The Toll