 borte på Marienlyst. Såkalte «harde prioriteringer», etter at de ble nødt til å

kroner i årets budsjett. Nå har de myst på kalkylene og funnet ut at de skal kutte der skoen trykker. Det populære lørdagsprogrammet 

, med Else Kåss Furuseth og Markus Neby, tas av skjermen etter tre år. 

«Vi setter oss ned allerede nå med dem for å utvikle nye ting som forhåpentligvis skal opp og stå», sa NRKs redaksjonssjef Vivi Stenberg til Nettavisen, og befester med det vår posisjon som et kulturelt utviklingsland, vi er hjemsøkt av en besettelse etter nye konsepter, det skal utvikles, fornyes og ihjeltilpasses nye formater og konsummåter, man skal nå ungdommen og støte ingen, og graden av vellykkethet synes å være løsrevet fra det som har med 

 å gjøre, og overlatt til det kvantifiserbare: antallet kjente fjes det er mulig å få plass til, antallet blodtrykksøkende overskrifter det kan generere, klikk. 

Og midt i manien, gir man avkall på det som allerede fungerer. Dét har fått flere til å reagere, 

. Skuespiller John Brungot kaller det en «reell krise», skuespiller Vidar Magnussen som «verdens tristeste ting» og skuespiller Linn Skåber trekker fram viktigheten av TV som leirbål: «man trenger tradisjoner på TV, slik at vi føler at vi er del av et folk.». Kringkastingsrådet har også mottatt flere klager. 

Kringkastingsrådet, som enn så lenge kan ses i NRKs nettspiller (det som oppstår i brytningspunktet reality-tv og sakte-tv), og som Markus Neby for øvrig trakk fram i 

Markus Neby: – Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil , får det til å vri seg i sjelen

– Tre hendelser fra julekalenderen jeg var med å lage havnet nylig i Kringkastingsrådet, og jeg synes det er helt vanvittig rått at man en gang i måneden kan streame live at Jan Bøhler, Snorre Valen og Trude Drevland sitter i et rom og diskuterer blant annet om det er greit å vise puppene eller fortelle om runking på NRK, meddelte han Tidens ånd. 

Neste møte i Kringkastingsrådet er 9. mars, der de blant annet skal diskutere samarbeidet med Sophie Elise. 

at «Klassekampen satser mer på helgen». 

Neida. De skal flytte musikkmagasinet, som vanligvis har gjort mandagen litt bedre, til fredag. Det gir for så vidt mening: fredag er kulturens mandag. Det er dagen for ny musikk, og det er straks helg, et konsept som åpner for å høre musikk live. Blant mye annet. 

Og dette «mye annet» innebærer f.eks. å lese alt det andre lesestoffet som tårner seg opp som en eneste stor innføring i egen utilstrekkelighet: Helgestoffet™. 

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for

Er det noen ting de fleste filmfestivaler har til felles, foruten om å vise film, så er det at det er helt uMuLiG å danne seg en oversikt over hvilke filmer de viser. På grunn av fiendtlig design. Og ja, akkurat nå ser vi på dere, Kosmorama, CPH: Dox og Human – like rundt hjørnet alle tre. Tittel, kort bio, tidspunkt, et bilde. Det kan ikke være så vanskelig å lage en oversikt som ikke aktivt innbyr til å klappe igjen laptopen og dra ut i naturen. Og kanskje til og med innse at man liker det best?

Bjørner. Egner seg best på avstand. Og i likhet med en hel del andre ting som er best på avstand, egner det seg godt som kultur. Og dét er det noen mesterhjerner der ute som har skjønt (bare se:

Men det blir altså ingen bjørner på Klingenberg tirsdag 7. mars. 

 er den iranske nybølge-regissøren Jafar Panahis nyeste film, om maktmisbruk i Iran og hvilke konsekvenser det får for filmskaping. I 2010 fikk Panahi yrkesforbud fra iranske myndigheter, som resulterte i filmen 

, en «uregissert» videodagbok av Panahis hverdag i husarrest (filmen ble angivelig smuglet til Cannes-visning på en USB-pinne, gjemt i en kake). 

 og satt i Evin-fengselet i Teheran, etter å ha vist støtte til to fengslede filmkolleger. For tre uker siden erklærte han sultestreik i fengselet, to dager senere ble han sluppet ut mot kausjon. Men bare midlertidig, melder Variety. Saken hans skal gjennomgås i mars.

Som mottaker av dette nyhetsbrevet kan du få billetter til 

, bare send en e-post til post@tidensand.no. Visningen starter 17:30, og det på Klingenberg. 

Av en eller annen grunn snakker vi fortsatt om 

. Tydeligvis har vi en umettelig apetitt for rike folk som er helt jævlige på TV. I dag har sesong tre premiere på NRK.

 sesong tre for «kjedelig». Det fikk serieskaper Øystein Karlsen og produsent Petter Testmann-Koch til å ... reagere. «Da er du suicidal», sa Karlsen og fulgte opp med at Slettemark burde oppsøke lege om han kjedet seg så mye av å se serien hans.

 beholdning er utelukkende at seeren skal lukke øynene og se for seg hvordan det hadde vært å være rik. Serien er plump og helt uten sjarm. Skuespillet er tidvis sketsje-aktig, men vitsene er 

Riking-porno er i tidsånden. Det har nok noe med inflasjonen og synkende reallønninger å gjøre, men etter «Succession», «The White Lotus» og litt undervurderte «Industry» blir den norske varianten rett og slett bare teit. 

NB! Både Munch- og Nasjonalmuseet gjør cameo-opptredener som Exit-karakterenes kontorer. De sterkeste symbolene på velstand i dette landet tilhører visst fortsatt det offentlige.

ESSAY: Roald Dahl og den klåfingrete nåtiden

Fikk du med deg denne? Du må være abonnent for å lese, men det kan du bli 

Bli Tidens ånd-abonnent

25 år med klubben og utestedet i Brenneriveien påkaller minner om bra DJ-kvelder, overbevisende konserter og overrumplende fyllekuler. Man er vant til å se mange av byens løse fugler og musikere blant stamgjestene der inne. Men det var slående under den første jubileumskvelden denne uken, med inviterte, bløtkake, bobler og konsert med Jaga Jazzist på nøyaktig samme dato som de spilte på åpningskonserten i 1998, at det er en annen type gjest som også har vært med på å sette preg på stedet. Kulturbyråkratene. 

Og stedet har har en infantiliserende virkning på dem. På samme måte som et oppmøte på Øya, der de kan henvende seg til et slags drømmeaktig plenum som de kaller «Øya!» ikledd frekke t-skjorter og påsponset øl. Men dette blir enda sterkere på BLÅ, der stedets kulturelle status blir sauset sammen med ungdomsminner, stolthet over gentrifisering, og besjeling av Akerselva. Men den største besjelingen er nok over Blå selv. Selvfølgelig var kulturminister Annette Trettebergstuen på plass, og holdt en litt 

 tale der hun både småbannet, innrømmet at hun hadde blitt kastet ut etter å i begeistring ha kastet en øl på scenen under Lars Vaular-gig, og ikke minst henvendte seg til stedet i et gråtkvalt «kjære Blå», kombinert med et mer AP-tradisjonelt «Dere!». Den siste der benyttet kulturbyråd Omar Samy Gamal fra SV seg også, for anledningen i en ungdommelig lue, og stadige presiseringer av hvor mye man har «svetta» der inne på konsert eller klubb. BLÅ har mye bra å vise til, men et av de mest sentrale resultatene av disse 25 årene er nok fremveksten av denne politiker og byråkrat-typen. Det var litt større avstander mellom undergrunnen og makthavernes bord før BLÅ. 

Og: Vi inviterer til Salong (kall det fest!) på Dangerous club fredag 10. mars. Adresse: Maridalsveien 10. Kom tidlig! Bli sent. Vi ses. 

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #30: Kulturell forflatning, riking-porno, kulturbyråkratene på Blå, Helgekampen, invitasjon ++ 

(1893) skal henges opp igjen på Nasjonalmuseet. Det var forvist til kjelleren fordi det var «kolonialistisk», sa samlingsdirektør Stina Högkvist 

 – og reaksjonene? De kom. Hvis noen var i tvil om museene er en ideologisk kampplass! 

Nå har Högkvist beklaget formuleringen, og på mandag skrev Nasjonalmuseet i en 

 at: «Det har aldri handlet om kansellering eller ideologiske motiver. Den slags holder ikke Nasjonalmuseet på med. Å lage en samlingspresentasjon av en samling på over 400.000 gjenstander handler om valg.»

Nå har de valgt å henge maleriet opp igjen, og det i fire uker. Det henger i første etasje bak Vestibylen ved inngangen til utstillingene. Hedersplassen. 

I disse dager går Ludvig Holbergs komedie 

 (1723) på Nationaltheatret, regissert av danske Christian Lollike. 

Første akt åpner med en /akt/: Nille (Trine Wiggen med fatsuit!) ligger med en annen, mens mannen Jeppe (Eindride Eidsvold) ligger forfyllet i en sofa. Og så tar det ikke lang tid før det som så ofte inntreffer i Nationaltheatret inntreffer. Man kan kanskje kalle det «Nationaltheatrets kompleks».

Det er ikke utenkelig at det på en eller annen måte er forbundet med Nationaltheatrets indre gemakker. Det er som om lysekroner, gull og generell overådådighet legger opp til å introdusere et fremmedelement, noe som kan bryte med det bestående, ryste.

 intet unntak. Det kan selvsagt dreie seg om et forsøk på å bygge bro mellom et gammelt stykke og et moderne publikum, som i seg selv et prisverdig tiltak, men som ender opp med å kollapse når man sitter igjen med følelsen av å 

ha blitt snakket til som et moderne publikum

 (med utstrakt bruk av fyllord som er betegnende for måten vi snakker på i dag, og voguing, for eksempel).

Noe annet som er påtakelig, i tillegg til technoen: Det virker alltid som at Nationaltheatret har krympet i maskinen. Alt er mer kompakt enn man hadde forestilt seg. Som en gjennomsnittlig dimensjonert voksenperson sitter man og er bevisst på at man har 

. Ideelt sett burde man glemme, eller i hvert fall ikke tenke stort over, at man har en kropp mens man har en kulturopplevelse. 

 at de utreder muligheten for at Nationatheatret kan flytte inn i Nasjonalgalleribygningen på Tullinløkka. I mellomtiden:

Tina & Bettina er tilbake. For de som ikke skjønner hva dette dreier seg om (det gjør heller ikke vi, på et grunnleggende, åndelig nivå): Tina og Bettina er to karakterer skapt av Odd-Magnus Williamson og Henrik Thodesen, som et innslag i et humorprogram som het 

Det var en lavpannet fjortis-parodi, som ble såpass populært at det endte opp som alt av en viss popularitet ofte gjør: nappet ut av sitt opprinnelige format, uthulet og tilgjengeliggjort for en bredere masse, i dette tilfellet for kinopublikum (som allerede på dette tidspunktet, i 2012, føltes utdatert og ferdig). Men nå, i det herrens 2023: en oppfølger. 

Tina & Bettina var i utgangspunktet underholdning for voksne, en slags live-action 

 rettet mot foreldre med tenåringsbarn de ikke helt forstod seg på. Det er vanskelig å se for seg hvordan en ny generasjon foreldre kan se noe av verken Tina eller Bettina i sin dabbende, Minecraft-reagerende hyperpop-tenåring. Men så er det heller ikke på grunn av de voksne at duoen det siste året har trendet på Tiktok heller. Gjør de scrollende fjortisene narr av dem? Er det nostalgi for en tid de ikke selv var vitne til? Eller er det den umettelige apetitten for skingrende, høyrøstede og hyperaktive karakterer? Williamson og Thodesen ser heller ikke ut til å forstå, da unge konsulenter har vært benyttet under  produksjonen. Premiere 24. februar.

Innblikk i Tidens ånds innboks: «Alexander Fallo har skrevet diktbok med 20 mg ritalin i kroppen»

Emma Steinbakken, «Brothers in Arms» og døde kropper. Dette ble slått sammen i NRKs markering av at krigen mellom Ukraina og Russland har pågått i et år.

Mark Knopfler skrev låta parallelt med hjemlandets pågående falklandskrig, men brukte bildemateriale fra første verdenskrig i musikkvideoen fra 1985. Teksten forteller oss at «We’re fools to make war», og opererer på et abstrakt plan for å favne bredt: poesien er symbolsk, ingen spesifikk krig nevnes og bildematerialet brukt i musikkvideoen skjuler seg bak et lag med blyant-effekter.

Så hva skjer når NRK er helt eksplisitte med de visuelle referansene? Hvorfor føles det så feil når Emma Steinbakken fremfører den samme låta, kryssklippet med døde kropper fra Bucha, artilleri som fyres av og blodige mennesker som blir hjulpet ut av bombede bygninger? Fremførelsen makter ganske enkelt ikke å gi bildene oppmerksomheten de forlanger. Samtidig som ideen er uinspirert og preget av latskap, fremføres teksten av en sanger som ikke virker til stede i situasjonen, og med en gitarist som ser ut til å spille mest for sin egen del.

Målet for sendingen var nok å vekke til live empati og solidaritet blant tv-tittere, men endte i stedet for opp som et ekko fra liberalismens glansdager, da man trodde et par rockekonserter kunne gjøre en reell forskjell i sult- og sykdomspregede utviklingsland.

Etter å ha lest et visst antall pressemails, kan man nesten begynne å innbille seg at de utgjør et slags tverrsnitt av virkeligheten, og så ... blir man gal. 

Her forleden ramlet følgende inn i redaksjonsinnboksen: 

«Apollo fortsetter å oppfordre nordmenn til å tre ut av komfortsonen og 

og lanserer nå sin egen twist på blåturer. Er du modig nok innebærer det at du bestiller en pakkereise, men lar skjebnen bestemme hvor i verden du ender opp. Hellas, Kroatia, Spania eller et annet sted.»

«Eller et annet sted». Noe sier oss at det ikke er i Karibien. Men kanskje er det rett og slett uvesentlig hvor man ender opp? Selve ferien er tiden man bruker på å 

seg alle de potensielle reisemålene. Og så er det jo ikke akkurat feil å sjekke inn på et ydmykt 3-stjerners hotell på solkysten på tampen av ferien heller. 

 er underveis, Bafta-prisene var like forutsigbare som alltid, Missy Elliott etterlyser mer respekt for de kvinnelige rap-pionerene (i en Doritos-reklame, men likevel), alt på Netflix ser likt ut (

) og EU har lagt fram en ny lov om kunstig intelligens som beskrives som «

Ukens ånd

Uke #8: Nationaltheatrets kompleks, et comeback mange ba om, et comeback ingen ba om, ritalin-poesi, maskorama-effekten

Wam og Vennerød. Navnene som tidligere var synonymt alt som var galt med norsk film, har de siste årene blitt sett med nye øyne, og er i ferd med å tre frem som et symbol for noe mer enn plump idealisme. Filmer som 

 fremstår ikke lenger bare som dumme kalkuner folk humrer av på filmklubb – de minner oss også om en tid der filmen var et sted for utfordrende skildringer av kontroversielle temaer, en tid der filmskaperne strebet etter å pirke i strukturene i samfunnet gjennom provokasjon.

– De ble ofte kritisert på grunn av dialogene, og mange av replikkene ble nok umiddelbart kjente etter folk hadde sett dem på kino. Men de var utrolig gode manusforfattere begge to, og likte å leke seg med språket, sier Karianne Vennerød til Tidens ånd.

Hun og Petter Vennerød ble raskt kjærester etter hun ble ansatt som produksjonssekretær i Mefistofilm på 80-tallet, og forble partnere helt til hans død i 2021. Da han for noen år siden ble rammet av parkinsons, fortalte han henne under en spasertur i skogen at han hadde én historie igjen, og at han trengte hennes hjelp til å fortelle den. Prosjektet resulterte i 

, en dokumentar som ser tilbake på Wam og Vennerøds liv og virke. Kinopremieren er 24. februar.

– Hva ser du når du ser en film av Wam og Vennerød?


– Jeg ser to stykker som tør og vil – som tør å utfordre, og som vil fortelle. De ville vise oss de menneskene som vi ellers bare går forbi, sier Vennerød.

– De var to modige filmskapere. Og litt gærne.

Det ser ikke lenger ut som det eksisterer sinte filmskapere i Norge, selv om vi befinner oss i en tid med dalende tillit til autoriteter, og økende profesjonalisering av tidligere fristeder som barer, klubber, musikkfestivaler og idrettslag. Derfor er det kanskje med en porsjon lengsel vi ser tilbake til en tid der det var mulig å sette et genuint provokativt manus ut i live, uskadet av klåfingrete NFI-konsulenter og konfliktsky private investorer.

Samfunnsengasjementet på film skjer i dag på helt andre premisser. Først skal man skape forståelse, og deretter rolig og saklig debatt. Mistro og forakt er det liten plass til.

Vennerød sier imidlertid at duoen var mindre utsvevende som mennesker enn de ga inntrykk av å være gjennom filmene deres. «Arbeidsjern», kaller hun dem.

– I sitt fortellergrep var de gærne. Men på kontoret var det beinhard jobbing.

Med dokumentaren håper Vennerød å introdusere unge for filmene deres. Selv om hun innrømmer at noen av dem ikke har tålt tidens tann.

– Men tematikken i filmene gjelder også i dag. Jeg mener de var veldig forut for sin tid, med å ville snakke åpent om det som skjer bak husets fire vegger. Jeg tror de med tiden har fått større respekt.

I «Den siste filmen» ser Karianne Vennerød tilbake på filmarven mannen hennes, Petter Vennerød, etterlot seg sammen med Svend Wam. – Jeg tror de med tiden har fått større respekt, sier hun til Tidens ånd.

– Jeg ser to stykker som tør og vil

Ny dokumentar om Wam og Vennerød: – Jeg ser to stykker som tør og vil

En sen kveld i 2016, på dansegulvet i kjelleren på Revolver i Oslo, kunne man høre en fremmed musikksjanger strømme fra høyttalerne. Beryl Diane, som til vanlig spilte reggaeton, afrobeat og EDM på steder som Fisk & Vilt og Fugatzi (nå Brød og Sirkus), stod ved spakene sammen med en venninne.

Denne kvelden, hevder hun, var Jozi Nights antakelig landets første DJer til å spille amapiano.

– Vi ville få frem den fantastiske opplevelsen av Sør-Afrika. Da vi var unge skjedde jo alt i Johannesburg. For oss var det som New York, sier hun til Tidens ånd.

Det var der amapiano oppstod, i townshipen på midten av 2010-tallet. Lenge ble sjangeren forsømt på grunn av den upolerte produksjonskvaliteten, uten at det stoppet lokale radio-DJer fra å spille låtene som kom ut av lokalmiljøet. Men på et tidspunkt ble kvaliteten profesjonell, og vanlige folk begynte også å lytte.

På få år ble amapiano en reell subkultur i Sør-Afrika, og eksploderte under pandemien i Europa og resten av verden. Låtene trendet på Tiktok – selvfølgelig med spesifikke, tilhørende dansetrinn, og i London ble det arrangert amapiano-klubbkvelder og festivaler. Nå retter støtt og stadig DJ-strømmekanalen Boiler Room linsa mot Sør-Afrika. Flere norske DJer som er opptatte av afrobeat har begynt å inkorporere amapiano i settene sine, som Årets urørt-nominerte Nedja.

Men sjangerens popularitet resulterer også i at den vannes ut, sier Diane. Hun er redd for at globale artister, som nylig har begynt å samarbeide med sørafrikanere som har «made it», egentlig ikke forstår hva amapiano handler om.

– Jo større sjangeren blir, jo mer penger spyttes inn i den. Det er jeg bekymret for.

Ved siden av den tilbakelente, synkoperte beaten og de rolige akkordinstrumentene, er det én spesiell lyd som definerer amapiano. En «log drum» er en dyp, perkussiv basslyd, som høres omtrent ut som det eldgamle folkeinstrumentet med samme navn. I miksen fungerer klangen både som basstromme og melodi. Rapping, synging og dansing hører gjerne med, men ofte er låtene instrumentale. I amapiano er det nemlig produsentene og DJene som er stjernene.

For stive nordmenn har amapiano vært en tilvenningssak, sier Diane. Kanskje ikke så overraskende.

– Låtene går så langsomt, med mange små detaljer som utvikler seg i løpet av låta. For noen er det utfordrende å høre på det en hel kveld.

Men de ga ikke opp. De ville lære nordmenn å 

– Det er noe sørafrikanere elsker, ikke stresse så mye. Tingen er at du ikke trenger så syke dansemoves for å være på klubben. Du kan bare stå og chille hvis du vil. Derfor er det vanskelig å spille på julebord, haha. Da er det mange som kommer opp til meg og spør om hva det her er for noe.

Diane er født i Botswana, og har tilbragt barndommen i både England og Sverige. Mens hun greier ut om hvordan musikkulturen henger sammen nederst på det afrikanske kontinentet, refererer hun til landet Sør-Afrika og det sørlige Afrika om hverandre, bestående av Botswana, Namibia, Lesotho og Eswatini.

Her utvikler musikken seg på tvers av landegrensene, og møtepunktene er mange og vitale. Amapiano består derfor av mange forskjellige innflytelser, og har en rekke variasjoner og liknende sjangre med egne navn som lever parallelt – som gqom.

Den forenklede formelen for amapiano er tempo og instrumentering fra amerikansk deep house, som via internett har kollidert med den lokale sjangeren kwaito. Dette var musikken de unge, svarte spilte etter apartheid-regimet kollapset i 1994. Kwaito har én fot i lokale tradisjoner for jazz, blues, soul og disco, men er i like stor grad påvirket av hiphop, g-funk og house.

– Det som var med kwaito var at den var saktegående, mye langsommere enn housen i USA og Europa. Det var ofte rapping over også. Sjangeren er en slags videreutvikling av house, men høres helt annerledes ut.

En oversett amapiano-ingrediens er kirken, ifølge Diane. Mange i generasjonen med amapiano-produsenter vokste opp med kirken som sosialt midtpunkt, og lærte seg gjennom gudstjenester og samlinger soul og gospel. Artister som MFR Soul startet som house-produsenter med kirkeorgel som hovedinstrument.

Men amapiano er mindre politisk enn kwaito, sier Diane, noe som muligens har bidratt til sangerens globale suksess.

– Det er fortsatt mye rasisme i landet. Historien er grusom, men generasjonen som er født etter 1995 kalles «born free». De har større plattform til å uttrykke seg selv og tenker mindre på politikk, selv om amapiano fortsatt regnes som en sjanger for svarte.

– Da jeg dro til Sør-Afrika i 2019 hadde jeg en forventning om hva slags musikk jeg kom til å få høre, men shit, amapiano var som en portal til virkeligheten. Ting var helt annerledes enn jeg trodde, sier Endre Dalen til Tidens ånd.

Han er frilansjournalist og grunnlegger av labelet Digital Diaspora, som i 2021 ga ut norsk-kenyansk amapiano med produsenten Niwin og artisten Kevzta. Nå jobber labelet med et kollektivt album der Iskald Sound gjør en norsk vri på sjangre som amapiano og gqom, også med profilerte artister fra Norge som Akuvi, Tshawe og Admiral P. Han er også redaktør for Samora Forum og jobber på Melahuset i Oslo, som hadde Da Kruk på besøk – en av radio-DJene som insisterte på å spille amapiano helt i begynnelsen.

Det er ikke rent sjeldent Dalen selv sitter på et fly på vei nedover mot Afrika. Det siste året har han både vært på amapiano-klubber i Uganda og Sør-Afrika, og ikke minst Nyege Nyege-festivalen i Uganda.

– På Nyege Nyege er det sikkert tusenvis av sjangre som møtes, sier han.

– Alle byer og regioner har sine helt egne former for elektronisk musikk som gjerne er blandet med pop eller tradisjonell musikk, kanskje også begge deler. Det er på slike festivaler sjangerne møtes.

Da Dalen kom til Sør-Afrika i 2019 hadde han ikke hørt om amapiano.

– Jeg tror nesten ingen utenfor landet hadde hørt om det, veldig få i alle fall, kanskje mest sørafrikanere som bor andre steder. Men da jeg kom dit snakket absolutt alle om amapiano. Det vekker selvfølgelig en nysgjerrighet, for hva har dette med et faktisk piano å gjøre? I musikken er liveinstrumentering – en touch av jazz, soul og Sør-Afrikas vokaltradisjoner – like selvsagte referanser som deep house og kwaito. Jeg hørte sjangeren på klubbene overalt.

Dalen tror at en av årsakene til sjangerens suksess er kombinasjonen av «en soft sexyness», som vi «også hører i nigerianske afrobeats», og en mer klubbete side.

– Gqom er en sjanger som Nyege Nyege faktisk promoterer i mye større grad enn amapiano, og har i grunn mer til felles med klubb- og ravekultur, eller for eksempel grime, UK funky og drill. Det er mye hardere, mer edgy. Det er kanskje derfor denne sjangeren også lett har krysset havet til et spesifikt vestlig publikum, både svarte og hvite europeere som er interessert i subkulturer.

Amapiano henvender seg til litt andre klubber, sier Dalen, der svart musikk som kommersiell rap, r&b, dancehall og afrobeats har definisjonsmakten.

– Vi ser også dette tydelig i Europa. Amapiano har en bredere appell, fordi det ligner på musikken i mainstreamen. Se på Wizkid som headliner årets Øya-festival, han synger over amapiano på noen av låtene på siste albumet, og er med på debutalbumet til en av sjangerens stilskapere Kabza De Small fra 2020.

Selv om amapiano trender på Tiktok, er ikke sjangeren i utgangspunktet en kronisk påkoblet en. Den bader ikke i globale lyder, referanser og uttrykk på samme måte som annen dansemusikk – bredbånd er en drøm fra en parallell virkelighet over store deler av Afrika, og utveksling av musikk skjer ifølge Dalen derfor på alternative måter.

– Hvis vi reiser rundt ser vi at noen få har laptoper, og de fleste smarttelefoner, men har knapt råd til å bruke dem, sier han.

Dalen gjorde selv research på hvordan musikk distribueres i Øst-Afrika da han var i Uganda i 2018.

– En fyr jeg ble kjent med, David Cecil, som jobber med plateselskapet East African Records, satte meg i kontakt med distributører, altså en en gategutt som gikk rundt og leverte ut minnepenner til både DJer og radiostasjoner. Også gikk vi og leverte musikk til gutta som satt på kjøpesenteret med PCer, jeg var blant annet inne i kott i en halvetasje som i 

, der de solgte musikk. Du leverer inn en minnepenn, og de fyller den opp.

Dette resulterer i gigantiske mørketall hva gjelder streaming-statistikk, påpeker Dalen. Han refererer til nylig Grammy-belønte Bad Bunny fra Puerto Rico, som har vært verdens mest strømmede artist på Spotify tre år på rad. Burna Boys fem mest populære låter har nærmere en milliard streams på Spotify også, og mange når disse artistene via fildeling og lokale strømmetjenester istedenfor Spotify.

Dalen sier det er svært få i Afrika som har Apple Music- eller Spotify-abonnement, selv om det blir vanligere og vanligere i land med en etablert middelklasse, som Nigeria.

– Nå har jo amapiano blitt veldig stort der også – alle de største nigerianske stjernene har adoptert den lyden. Snart hører vi nok det i Norge også. Jeg tror grunnen til at mange ikke legger merke til sjangeren er at det først og fremst er norsk-afrikanere som digger det. Det går nok under radaren til majoritetsbefolkningen.

Delingen over internett foregår på Whatsapp, først og fremst. Ikke at lokal amapiano aldri når det åpne nettet, snarere tvert imot, men Dalen tror Whatsapp spiller en viktigere rolle for amapiano enn Tiktok.

– Det er sånn folk på gata spredte det, ofte i interne grupper, på samme måte som med liknende sjangre fra andre byer i Afrika. Gruppene er ikke for hvem som helst – det blir jo bare ræl, porno og dårlig musikk hvis feil folk er invitert. Det er viktig å ha med de riktige folka.

Men «feil folk» finnes ikke bare i Whatsapp-grupper, de sitter også helt i toppen av de mektigste plateselskapene. Major Lazer og Drake har jobbet med Major League DJz og DJ Maphorisa på låter som «Koo Koo Fun» og «One Love».

– Generelt sett liker jeg denne utviklingen, men det kan skape problemer for sjangeren, sier Dalen.

– Jeg er redd for at signaturlyden, log drum, kan bli den nye wobble bassen. Jeg har sett flere snakke om det, at noen misbruker denne lyden og at folk blir lei. Du husker hvordan dubstep plutselig var overalt og det ikke var kult lenger.

Kulturell appropriasjon eller ei, amapianoen ser kanskje ut til å bli den første musikksjangeren skapt i Afrika som ser ut til å kunne dominere også vestlige dansegulv. Spredningen utgjør uten tvil en selvtillitsboost for lokale Johannesburg-produsenter, men Beryl Diane og Endre Dalen holder tilbake på entusiasmen. De tror ikke nødvendigvis global musikkindustri vil gjøre amapianoen godt, med dens pengeideologi og individualistiske syn på suksess.

– Jeg tror ikke vi kan unngå at sjangeren påvirker andre sjangre, som pop, R&B og rap. Noen kaller det utvanning av sjangeren og hvis det skjer så skjer det bare. I Johannesburg har også sjangeren blitt en stor industri, sier Dalen.

Diane sier at amapiano er fundamentalt i opposisjon med verdiene den vestlige musikkindustrien er basert på, da sjangeren har blitt til i et fellesskap.

– Amapiano handler om å jobbe sammen. Det kan være ti produsenter på én sang – gutter som sitter i sørafrikanske skur og lager ting i Fruity Loops som folk hører på i London og New York, sier hun.

Derfor gir det ingen mening for individuelle artister å gjøre krav på innovasjoner i sjangeren, sier Diane.

– De virkelige innovatørene er de fra townshipen. De skaper musikken sammen, og mange av de viktigste personene er derfor ikke kreditert.

Musikk

Men populariteten kan være begynnelsen på sjangerens langtekkelige død, mener noen.

Hele verden hører på lyden fra den sørafrikanske slummen 

Hele verden hører på klubbmusikken fra den sørafrikanske slummen 

Roald Dahls livsverk har fått nye eiere, og prisen er stiv: Oppkjøpet av Roald Dahl Story Company kostet Netflix 4,6 milliarder norske kroner, og 

 i de engelske utgavene av forleggeren Puffin og RDSC etter at såkalte sensitivitetslesere har gått igjennom stoffet, er groteskt inngripende. 

Det handler ikke bare om at karakterene er «enorme» i stedet for «tjukke», også leselista til Matilda er blitt oppgradert. Ut med Rudyard Kipling, inn med Charlotte Brontë (som om ikke hele poenget er at Matilda velger lesestoff selv).

Man lurer på om rettighetshaverne faktisk ønsker seg et kulturelt gjørmebad, eller om de simpelthen ikke vet bedre. De franske forleggerne Gallimard 

har fastslått at deres versjoner vil forbli uendrede

Det første som slo meg, var det fåfengte i forsøket. Du kan saktens bytte ut noen ord her og der, men hva gjør de nye tidsåndsensitive eierne for eksempel med klasseforakten i skildringen av Matildas familie, den sleske bilselgerfaren med de glinsende dressene, mora som bleker håret og mener alt annet enn såpeserier er bortkastet tid, som spiser 

og det som verre er? Å skulle gjøre Dahl 

 vil kreve totale omskrivninger – å flikke litt her og der kan i grunnen bidra til å gjøre kontrasten mer skrikende.

Det andre som slo meg var at diskusjonen var et godt eksempel på reglene som synes å styre diskusjonene om den klåfingrete nåtiden: For det første hvordan vi ser på konfliktene som tidstypiske og splitter nye. For det andre hvordan de økonomiske interessene som ligger bak, gigantiske selskapers frykt for å tråkke noen på tærne ofte skjuler seg bak en fortelling om generasjoner på avveie og hysterisk aktivisme. For det tredje hvordan fortidens mest kjente kulturuttrykk, som giganten Roald Dahl, både er et vergeløst offer, samtidig som de dominerer diskusjonen.

«Det var aldri helt klart om Roald Dahl i det hele tatt likte barn, og det virket som at det var noe av grunnen til at dere elsket å lese ham», sa moren min da vi diskuterte nyheten. Sant – at Dahl var en ambivalent og kontroversiell karakter skjønte vi allerede da. Mine første møter med maltrakteringen av historiene hans kom tidlig, på filmlerretet:

 er planen selvsagt å spise fasanene de fanger på kreativt vis. Dannys har til og med kjøpt inn en ny ovn. Men fuglene våkner til liv i den ombygde barnevognen de bruker til å smugle dem tilbake til bensinstasjonen der de bor, de flyr ut på alle kanter i en uforglemmelig scene. Faren sier pytt sann, det gjør ikke noe - ovnen vil få sin bruk, han er nemlig også en mesterlig laksefisker, og det er mange triks han ikke har lært Danny ennå. Perfekt. I filmversjonen fra 1989 spør de voksne Danny om hva han vil gjøre med fuglene, og hovedpersonen sier slipp dem fri, til jubel fra de tilhørende. Hvem slapp WWF inn på manusmøtet?

, som er blant bøkene som har fått svært omdiskuterte endringer nå, er et annet eksempel: Boka avslutter med at hovedpersonen, som på dette tidspunktet er forvandlet til en liten mus, planlegger en verdensomspennende turné sammen med sin driftige Churchill-aktige bestemor. Underveis spør gutten hvor lenge bestemoren har igjen å leve - og hvor lenge en spesiell mus som han kan tenkes å ha igjen. Bestemoren svarer ærlig, hun kommer frem til at det i begge tilfeller kanskje er snakk om åtte-ni år - noe den lille musen er glad for å høre. Han vil ikke leve uten henne.

Jeg kan huske følelsen av at noe var fryktelig galt da en «snill» heks dukket opp i filmversjonen fra 1990 og tryllet hovedpersonen tilbake til en liten gutt igjen. Hva skulle 

 bety? Hadde de i det hele tatt forstått boka? Et av de første møtene med underholdningsindustriens klamme og nervøse grep. Selvsagt kunne ikke den spisse og burleske Dahl sendes på skjermen i ufortynnet versjon.

Å endre på selve teksten er åpenbart en større synd enn å tilrettelegge en historie på filmlerretet. Ingvar Ambjørnsen er blant forfatterne som har reagert kraftig på nyheten, han ringte forlaget sitt med 

 om at lignende endringer ikke kan gjøres i hans bøker etter hans død. Men, som mange også har minnet om de siste døgnene: Revidering av barnebokklassikere er ikke nytt. Også Dahl gikk med på endringer mens han levde: på slutten av sekstitallet ble beskrivelsene av Umpa-Lumpaene fra 

 fra de bent fram rasistiske karakteristikkene i førsteutgaven av boka. I filmversjonen fra 1971 hvor Gene Wilder spiller Willy Wonka, fremsto de i en annen, mer overnaturlig form, oransje i huden og grønne i håret. Dette var prisen for inngangsbilletten, selv i en enklere tid.

Forhistorien unnskylder ikke Netflix, som i årene som kommer vil kryste hver eneste dråpe ut av den steriliserte, Dahlske svampen. Men den lar oss kanskje skjønne hva som skjer: Et nytt ekstremt eksempel på strømlinjeforming eller «tilpasning» av kulturprodukter, i en lang, lang rekke av dem, i et forsøk på å holde på dominansen. I diskusjonen om endringene av Dahls bøker, beklager 

 over at man fortsatt bruker så mye ressurser på en gigant som Dahl, snarere enn å gjøre plass til andre, nyere forfattere.

«That’s what I’d say. Read Phil Earle, SF Said, Frances Hardinge, Michael Morpurgo, Malorie Blackman. Read Mini Grey, Helen Cooper, Jaqueline Wilson, Beverley Naidoo. (...) Read all these wonderful authors who are writing today who don’t get as much of a look-in because of the massive commercial gravity of people like Roald Dahl.»

La Dahl være Dahl, og la nye lesere finne frem til ham på egne premisser. Det sørgelige er hvor utopisk Pullmans enkle forslag fremstår.

Fortiden dominerer og er under angrep. Diskusjonen preges av en motvilje mot å putte et 

 inn i denne setningen, å se fenomenene i sammenheng. Kriseforståelsen har funnet veien til de rareste steder. Selv et musealt og sakteflytende felt som den klassiske musikken fremstår til tider som en slagmark, preget av paranoia for den store kulturrevolusjonen: For hver perfide replikk en arrogant musikkprofessor måtte komme med om Beethovens verdi, for hver student som ikke bukker og skraper foran Bachs alter, går alarmen på nytt. Disse konfliktene befinner seg i kjernen av Todd Stevens-filmen 

, som snart kommer på norske kinoer. Hold fast på sonatene, folkens, snart er alt bare pling-plong og nesevise etnomusikologer med uforståelige hårsveiser!

Hvordan ser det egentlig ut? På starten av året kom et av de ledende nettstedene for klassisk musikk, Bachtrack, med sin 

 over de mest fremførte komponistene og verkene i 2022. Nettsiden hadde samlet inn statistikk fra over 27.000 konsertfremføringer, og kom frem til følgende toppliste: Mozart, Beethoven, Bach, Brahms og Schubert. Den første nålevende komponisten, estiske Arvo Pärt (87), befinner seg et godt stykke nedpå tredvetallet med den høyt elskede filmkomponisten John Williams (91) hakk i hæl.

For en nybegynnerlytter som meg er den klassiske musikkens kanon et hjelpsomt verktøy, men nettopp derfor blir man også nysgjerrig på hvordan den oppsto. 1800-tallets transformasjon er interessant, også med dagens øyne: orkesterrepertoarene går fra å være dominert av levende komponister ved inngangen av århundret til en overvekt av døde komponister i år 1900. Økonomien endrer seg fra mesenvirksomhet til å følge middelklassens til enhver tid rådende smak, europeiske kulturstormakter kniver om definisjonsmakten - og bildet som fremdeles dominerer blir til. Å lære om denne historien rokker ikke synderlig ved musikken til en komponist som Beethoven. Om noe bringer det ham nærmere en komplisert nåtid og gjør ham til en skikkelse vi kan stille nye spørsmål til, snarere enn en taus og tung byste som vi plukker ned fra hylla for å veive mot meningsmotstandere. Det er også en interessant historie fordi den har gjenklang i nåtiden, 1800-tallet er ikke 

Nei, barnelitteraturen er ikke det eneste feltet hvor fortiden dominerer markedet og diskusjonen. I fjor stilte musikkjournalist Ted Gioia spørsmålet 

, med henvisning til en markant dreining mot avspilling av eldre musikk. Gioias 

, men jærtegnene er over alt: Oppkjøpene Hipgnosis Song Fund har stått for av store låtskriverkataloger viser hvordan pengene i industrien søker seg mot det etablerte og kanoniserte. 

-serien om The Beatles, typisk nok sluppet hos kulturmonopolisten Disney Plus, demonstrerte det kulturelle og kommersielle forspranget til fortiden. I vår virkelighet reproduseres gammel kultur kontinuerlig, vi blir aldri ferdige med å betale for klassikere som 

 lenger - konkurransen mellom nåtid og fortid er drastisk endret.

Mange vil legge ansvaret for nymoralismen vi ser i tilfellet Dahl hos min generasjon. Greit nok, men kanskje kritikken faktisk ikke er hard nok. Vi har vært med på to transformasjoner i dette årtusenet: På den ene siden har vi devaluert store deler av den nye kulturelle produksjonen. Vi ber om mye, betaler lite og har gitt de råeste kulturmonopolistene fritt spillerom. Samtidig har vi forsøkt å bringe nye diskusjoner om etikk og rettferdighet inn i dette konkursboet. Det er mye på én gang, og den performative kommersmoralismen til Netflix er et forutsigbart resultat. De eventuelle forsøkene på «kansellering», og diskusjonene de utløser, napper kun i ytterkantene av dette bildet. Kampene som utkjempes er til tider både uforsonlige og klåfingra, men det er som om de blir det fordi man dypest sett aner at sentrum, gigantene, består.

Hva skjer om vi gjør som Pullman foreslo, og lar Dahl være Dahl? I fjor kom det en ny biografi om forfatteren, 

 av Matthew Dennison. I sin nedsabling av boka i New York Review Of Books, utsetter Merve Emre forfatteren for en usentimental gjenlesning av typen kanoniserte forfattere må finne seg i om de fremdeles skal være aktuelle. Særlig Matilda, som Emre mener er Dahls beste bok, havner under lupen:

«It was only in reading Matilda to my own children nearly three decades later that I had a startling and, frankly, ludicrous realization: there is no child at the center of this book. As a character, Matilda has no inner life, no desires, no longings, not even for the lost affections of her horrendous parents. She barely speaks, and when she does, what she has to say is unremarkable and even charmless. She is not a heroine; she is not even a proper person.»

Emres gjenlesning er hard, men den fremstår som en litt motvillig erkjennelse - vi husker jo alle egenskapene ved Roald Dahl som gjør ham til en «problematisk» skikkelse i dag. Bøkenes burleske blodtørstighet, den eksplisitte antisemittismen han ga uttrykk for inntil han døde. De er på mange måter enkle å gjøre rede for - men hva om noen av disse bøkene ikke er så bra ved gjenlesning? I delen av Emres essay som handler om Matilda trekker hun inn hvordan Dahls første og langt mer skarpsynte biograf, Jeremy Treglown, i 1994 beskrev hvor mye vi kan takke Dahls daværende redaktør, Stephen Roxburgh for:

«Roxburg gave Dahl everything that makes Matilda appealing: Matilda’s unassuming intelligence, the horrendous Wormwoods, the dovelike Miss Honey. He shaped Dahl’s lazy nonsense into a story, with a beginning, middle, and end. Those of us who gained both our early, envious love of literature and a sense of its cultural imperilment from Matilda must offer thanks to Roxburgh.»

Det er nesten komisk, for en person som i likhet med Emre har likt å spore selvbildet som lesende menneske tilbake til denne karakteren, sammen med andre lesehelter som Bastian fra Michael Endes 

, må jeg innrømme at disse karakteristikkene nesten er mer fornærmende enn sensitivitetslesernes ivrige røde penn. Jeg tviholder på Dahls storhet: originaliteten i SVKs hjemmesnekrede språk og drømmeunivers, den landlige kveldsmagien i 

. At han er søtsakenes viktigste forfatter, ikke bare i 

, men også i oppvekstskildringene man finner i 

 eller tekstene i den nå glemte Roald Dahl-dagboken som var i salg på nittitallet.

Men jeg ble slått av noe lignende da jeg blafret gjennom Dahls kanskje mest kjente fortelling, 

. Det er mye fantastisk med denne historien – men i midten av den finner vi et lignende hulrom som Emre finner i 

: en liten gutt som først og fremst kjennetegnes av at han ikke er verken det ene eller det andre. Grunnen til at han vinner fram, er at han mangler de ufordragelige og overdrevne egenskapene som alle de andre bortskjemte drittungene tropper opp til fabrikkens porter med. Han holder seg i ro, lytter til sjefen. Hold fred, gjør som de voksne sier, 

 – det er det som skal til for å arve imperiet. Noe i dette gjensynet får meg til å lure på om de nye eierne av forfatterskapet hans rett og slett har lest ham godt.

Essay

Kampene som utkjempes er til tider uforsonlige, men det er som om de blir det fordi man dypest sett aner at sentrum, gigantene, består.

Roald Dahl og den klåfingrete nåtiden 

Tifo

Fotballtribuner er en stor, men ofte oversett leverandør av visuell kultur. Det startet så smått i tiårene etter krigen med hjemmelagde bannere og enkle flagg i klubbfarger. I dag er 

 – fellesnavnet på den visuelle delen av tribunekulturen – synonymt med store arrangementer med kompleks koreografi og kreative motiver som det må en massiv, kollektiv innsats til for å sette til verden. Få steder gjøres akkurat dette bedre enn i Dortmund i Tyskland. Onsdag denne uken viste Borussia Dortmunds 

frem et voldsomt skue: Tusenvis av flagg i svart og gult, et møysommelig tegnet europakart, og en supporter med bluss og pils i ryggsekken, klar for nye eventyr. Under to banner stod det, oversatt til norsk: «Og hver gang var det verd å stå ved din side» og «reisen vil for alltid fortsette». Et sterkt budskap, ikke bare om å støtte sin fotballklubb, men også mer generelt om å gå gjennom livet med kjærlighet – og ta det som en tur. Noen av oss ble litt rørt.

Hvordan kampen gikk har jeg ikke fått med meg.

Utvalgt

Ukens utvalgte

Ukens utvalgte: Dortmunds tifo mot Chelsea 

 ser ut til å bringe ut en urkraft kinogjengere ikke har vært i kontakt med på flere tiår. Det er vanlig for indere å klappe, danse og kaste hjemmelaget konfetti i egne kinosaler, men videoklipp fra amerikanske visninger av filmen viser at heller ikke de klarer å motstå jubel og rop. Den anti-kolonialistiske, historisk-revisjonistiske, romantiske actionkomedien er for sjarmerende, mektig, campy og sterk til å motstå. Det er lett å forestille seg at reaksjonen har vært en oppvekker for amerikanske produsenter.

Alle artikler

Nyhetsbrev #30: Kulturell forflatning, riking-porno, kulturbyråkratene på Blå, Helgekampen, invitasjon ++

Uke #8: Nationaltheatrets kompleks, et comeback mange ba om, et comeback ingen ba om, ritalin-poesi, maskorama-effekten

Ny dokumentar om Wam og Vennerød: – Jeg ser to stykker som tør og vil

Hele verden hører på klubbmusikken fra den sørafrikanske slummen

Roald Dahl og den klåfingrete nåtiden

Ukens utvalgte: Dortmunds tifo mot Chelsea

Hvorfor ble ikke den globale suksessen «RRR» Indias Oscar-bidrag?

Swingin' easy, Jennifer Coolidge, brettspillet Catan, Usher sin tiny desk ++

Rob Kulisek: – Hvordan ser rehabilitering ut når det snakker til en ultraelite?

Charlotte Wells' madeleinekake