Mens nordmenn retter ut dobbelthaken og myser mot sola, står amerikanske kulturarbeidere – 

«AI TV WILL SUCK», stod det på plakaten til et av medlemmene av The Writers Guild of America, som i forrige uke tok ut medlemmene sine i streik. Til tross for at Hollywood tilsynelatende er et overflødighetshorn av jobbmuligheter for manusforfattere (599 originale serier ble rullet ut på strømming i 2022), blir det bare vanskeligere for den gjengse skribent å ha en noenlunde stabil hverdag i studiosystemet.

Kjernen av konflikten er kontraktsforhandlingene mellom WGA, manusforfatternes fagforening, og The Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP) – en organisasjon som fungerer som talspersoner for studioer og produksjonsselskap. Ukevis med anspente forhandlinger har gjort det tydelig at filmindustrien må forandres fundamentalt, etter at de på toppen i årevis har melket TV-seriens gullalder for alt den har vært.

Temaene for forhandlingene er mange og komplekse, men kjernen er lik streiker flest: sikrere arbeidsvilkår og bedre lønn.

«Hollywood er en industri som lever av historier, punktum. De er ingenting uten historiefortellerne», sa manusforfatter Rafael Augustin til Variety tidligere denne uka. Han ble sint av hvordan AMPTP velger å «stoppe en hel industri i stedet for å kompensere arbeidskraften som hjelper dem med å tjene milliarder».

-manusforfatternes kontoutskrifter holde deg våken om natten, men for folk som jobber på marginalt mindre kjente serier er usikkerheten mye større. Du trenger ikke være spesielt langt nede i hierarkiet for å kjenne på knappene og bindersene nederst i lomma mot slutten av måneden – til og med Sydney Sweeney ser langt etter luksusen som tidligere var forbundet med Hollywood-stjernestatus.

Skapere får ikke lenger royalties som de pleide dersom et program blir sendt flere ganger, og må nøye seg med én sum fra én strømmetjeneste. Gapet mellom de som tjener mest, og de som tidligere har tjent greit, fortsetter å øke. Omtrent som i det amerikanske samfunnet for øvrig.

Slike streiker forekommer gjerne når en ny teknologi har blitt lansert, som snur underholdningsbransjen på hodet og gjør at menn i dress finner sitt snitt til å stikke av med enda større pengesekker enn før. Sist streik oppstod i 2007, da ideen om strømmetjenester tok form, animasjonsindustrien var i vekst og reality-programmer var i ferd med å nå sitt høydepunkt. Den varte i 14 uker.

Den første WGA-streiken fant sted i 1960 i møte med TVen, og på 80-tallet streiket de for sin andel av hjemmevideo-inntektene. Nå streiker de ikke bare for bedre vilkår for arbeid under strømmetjenestene, men også for å verge seg mot trusselen kunstig intelligens utgjør for skrivejobber. WGA vil beskytte sitt eget tekstmateriale mot at det kan brukes til å trene opp fremtidige språkmodeller til å skrive manus, og beskytte det mot å kunne bli brukt som kildemateriale for adapsjoner.

Dermed har vi de siste dagene kunnet lese overskrifter om store produksjoner som én etter én har blitt 

 er utsatt, og lista blir bare lenger etterhvert som streiken fortsetter. Nicole Kidmans AFI Life Achievement Award-utdeling er utsatt. Flere 

-talkshow, som krever dagsaktuelt tekstmateriale, har den siste uka blitt tatt av skjermen, hvorav noen av dem har gått med på å delvis å fortsette å betale ut lønn til de streikende ansatte. Flere kjendiser og bransje-tungvektere har også uttrykt støtte til streiken, som Elizabeth Olsen, Damon Lindelof og Amanda Seyfried. Britiske fagforbundsmedlemmer har samtidig forlanget klarhet i rettighetene sine under ansettelsesforhold med Disney og Netflix. Også Joe Biden har uttrykt støtte til de streikende.

Studioene har i forhandlinger sagt at de mener manusforfattere allerede nyter av store frynsegoder, sammenliknet med andre «gig workers». De hevder det er tøffe tider for dem også, samtidig som presidenten for AMPTP, Carol Lombardini, angivelig skal ha sagt i forhandlingene at han synes manusforfattere i det hele tatt bør være takknemlige for den midlertidige ansettelsen de kan tilby.

«Studioene ga oss ikke noe valg», skrev George R. R. Martin på mandag på bloggen sin. Game of Thrones-skaperen 

 det viktigste temaet i streiken er såkalte «mini rooms» – et begrep som beskriver produksjonsprosessen som hindrer ferske skribenter fra å få fotfeste i industrien, og dermed utvikle kompetanse.

Tidligere, skriver Martin, kunne man som nybegynner, med litt hell og flittig arbeid, få anledning til å lære av erfarne film- og serieskapere, kontinuerlig og over flere år. Nå er hastigheten på samlebåndet skrudd opp – i stedet for å la skribenter jobbe sammen over lengre perioder og bli kjent, setter produksjonsselskap heller sammen mindre grupper over kortere perioder, der de intensivt hamrer ut den første sesongen av en serie. Innsiden av dette rommet, i denne korte perioden, er ofte det eneste de får oppleve. Casting, innspilling og sluttproduksjon er ifølge Martin nå ofte forbudte områder for manusforfattere, dersom ikke sjefen din er kul.

Og dersom TV-serien du har jobbet på kommer seg opp i plan og fortsetter inn i nye sesonger, er du heller ikke garantert noen fremtid. Studioene høvler ganske enkelt av de minst erfarne manusforfatterne etterhvert som karakterer og univers etableres – skribenter som har gjort grovarbeidet og som sårt trenger både penger og erfaring. Mini rooms, og måten studioene hindrer kunnskap i å gå i arv, gjør at manusforfattere fratas «retten til en karrierevei», skriver Martin. Han kaller det en «avskyelighet».

En annen åpenbar konklusjon er at det heller ikke kan gagne studioene, å behandle arbeiderne sine såpass dårlig. For hva skjer når det til slutt ikke er noen skribenter med erfaring igjen, når man som manusforfatter aldri har fått se et produkt fra start til slutt? Slike arbeidsforhold virker mer og mer gammeldagse, i en økonomi som baserer seg på å gi investorer pengene sine tilbake raskest mulig, koste hva det koste vil. Det er kortsiktig, skriver Martin. «Hvor tror de showrunnerne i 2033 vil komme fra?»

«Om ikke annet», avslutter han, «må WGA vinne akkurat den saken. Uavhengig av hvor lang tid det vil ta.»

Film/TV

TV-seriens gullalder har sin pris. Amerikanske manusforfattere streiker i møte med stadig tøffere vilkår. 

Retten til en karrierevei

Det viktigste amerikanske manusforfattere streiker for, ifølge George R.R. Martin

Temaene for forhandlingene er mange og komplekse, men kjernen er lik streiker flest: sikrere arbeidsvilkår og bedre lønn. «Studioene ga oss ikke noe valg», skrev George R. R. Martin på mandag på bloggen sin. Game of Thrones-skaperen mener det viktigste temaet i streiken er såkalte «mini rooms» – et begrep som beskriver produksjonsprosessen som hindrer ferske skribenter fra å få fotfeste i industrien, og dermed utvikle kompetanse. Tidligere, skriver Martin, kunne man som nybegynner, med litt hell og flittig arbeid, få anledning til å lære av erfarne film- og serieskapere, kontinuerlig over flere år. Nå er hastigheten på samlebåndet skrudd opp – i stedet for å la skribenter jobbe sammen over lengre perioder og bli kjent, setter produksjonsselskap heller sammen mindre grupper over kortere perioder, der de hamrer ut den første sesongen av en serie. Dette rommet er det eneste de får oppleve. Casting, innspilling og sluttproduksjon er ifølge Martin nå ofte forbudte områder for manusforfattere, dersom ikke sjefen din er kul.

T-banen har vært en oversett spreder av urbanitet i byen som drømte om å bli storby, skriver Filip Roshauw. Han har nylig reist med alle Oslos T-bane-linjer og lest Erlend Grøner Krogstads nye bok; 

Den handler om stasjonene, personlighetene, og hvordan Oslo fikk en undergrunn, mot alle odds.

I boka argumenterer Grøner Krogstad helhjertet for at banen kanskje er den enkeltfaktoren som har hatt mest å si for hvordan Oslo ser ut i dag. Vi kan kikke mot vest og den klassiske Holmenkollbanen der den snirkler seg opp langs åsens tause trær og ender på byens tak. Vi kan se oss østover, hvor den forteller historien om drabantbybosettingen i Groruddalen. Eller vi kan se fremover, på de nyrike vyene som omhyller Fornebubanen. Den kan sammenlignes med en elv, mener han – samfunnet vil gravitere mot den, krumme seg rundt den.

Det er lett å forstå hvorfor han blir fascinert. For bordet fanger når det kommer til T-banen. London har hatt sin undergrunn siden 1860-tallet. Den vil de også ha i 2260. Du kan asfaltere en trikketrassé, og lite annet vil stå igjen enn noen husker du 15-trikken-poster i en Bilder fra Gamle Oslo-facebookgruppe og en mystisk stubb med skinner her og der, som metalliske skjelettstumper. Og bussruter? Ikke snakk til meg om bussruter. Om du setter deg på 54-bussen en litt distré tirsdag og faller i dine egne tanker kan du fort finne deg kikkende ut på Kværnerbyens spøkelsesaktige landskap når du trodde du skulle se Narvesen Continental i vinduet. Det kan endre seg på et blunk, ingenting er hellig når det kommer til bussen, den gjør sitt beste for å tilpasse seg byens endringer. Det er kanskje en av grunnene til at vi ikke har like stor respekt for den.

Les hele intervjuet med Erlend Grøner Krogstad 

Joachim Trier er i gang med en ny spillefilm, og jobber nok en gang sammen med manusforfatter Eskil Vogt. På NFIs nettsider står filmen beskrevet slik:

«Joachim Triers nye spillefilm er et generasjonsportrett som kretser rundt en familie i Oslo. Med originale fortellergrep hvor minner og samtid veves sammen skal hans sjette film bli en nær, rørende og ofte morsom film om ensomhet og familie, og om kunstens forsonende evne.»

Budsjettet er det høyeste for en Trier-film hittil: tirsdag 9. mai ble prosjektet tildelt 20 millioner kroner i utvikling og produksjon av NFI, og utgjør, sammen med de private midlene, et totalbudsjett på 81 millioner kroner. I følge Screen Daily er dette dette det høyeste beløpet NFI noensinne har tildelt en film. Til sammenlikning kostet Verdens verste menneske totalt 47,7 millioner.

Måtte pengene gjøre sensommerens solnedganger rødere, den eksistensielle hverdagsangsten mer relaterbar, fascinasjonen for den kulturelle middelklassen større og Anders Danielsen Lies Instagram-konto praktfull.

 vil lokalisere fremmedfrykten, men leder oss inn på feil spor

Det skriver anmelder Ludvig Furu om Cristian Mungius nye film – et bilde av samtidens Romania som er detaljert og mangefasettert, men kludres til når han vil belære oss.

s genistrek er ikke hvordan den skaper angst hos seeren, men at den får oss til å undersøke hvor følelsen egentlig kommer fra. Er filmen faktisk skummel, eller er det vi, med all vår kulturelle bagasje og forventninger skapt av tidligere filmer vi har sett, som skaper angsten på egenhånd?

Rumenske Cristian Mungiu forsøker i sin siste film å lokalisere selve frykten. Som en av landets mest kjente regissører gjestet han i forrige uke Cinemateket og Vega Scene i Oslo, som i tillegg viste flere av hans tidligere filmer. 

, som var med i fjorårets hovedkonkurranse i Cannes, tar for seg en ekte hendelse fra en landsby i Transilvania, der et lokalsamfunn tok til motmæle da et bakeri ansatte noen arbeidere fra Sri Lanka. Som et sosialt eksperiment arrangerte Mungiu senere en visning av filmen i den samme landsbyen.

Tidens ånd har startet et nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. 

Det er imidlertid vanskelig å forestille seg at filmen har klart å overbevise noen om at de rasistiske holdningene deres ikke kan rettferdiggjøres med dårlige levekår, feilslått europeisk politikk og rumensk historie. I 

 er nemlig rasisme noe primalt, nesten umenneskelig, som en cyste, hvis kur ganske enkelt er bedre verdier. I forhold til Mungius tidligere, sosialrealistiske filmer, virker han denne gangen overraskende lite interessert i få hendene sine skitne.

Hollywood-streik, drømmen om urbanitet og ny Trier-film

Nyhetsbrev #41: Hollywood-streik, drømmen om urbanitet og ny Trier-film

Under føttene våre ligger noen av byens største triumfer og fiaskoer. I boka 

 som kom ut tidligere i vår, argumenterer Erlend Grøner Krogstad helhjertet for at banen kanskje er den enkeltfaktoren som har hatt mest å si for hvordan Oslo ser ut i dag. Vi kan kikke mot vest og den klassiske Holmenkollbanen der den snirkler seg opp langs åsens tause trær og ender på byens tak. Vi kan se oss østover, hvor den forteller historien om drabantbybosettingen i Groruddalen. Eller vi kan se fremover, på de nyrike vyene som omhyller Fornebubanen. Den kan sammenlignes med en elv, mener han - samfunnet vil gravitere mot den, krumme seg rundt den.

Vel så interessant som hvordan T-banen har formet byen, er historiene om hvordan det i det hele tatt var mulig å bygge den. I episodiske kapitler forteller Grøner Krogstad om de ulike karakterene som fikk disse gigantprosjektene gjennomført. Linjene trekkes fra bakkenbart-entreprenørskapet på sent 1800-tall, gjennom Arbeiderpartistatens velmaktsdager i etterkrigsårene og frem til et politisk landskap som er mer gjenkjennelig her i dag. Når utviklingen går på skinner (kremt), viser den hva slags maktbruk som har vært mulig i byutviklingen. Når det er bråstopp, kommer derimot avmakten til syne. T-baneentusiasten Grøner Krogstad er blant dem som mener vi graver for lite i denne byen nå for tiden.

Du sier i bokas innledning at du har vært opptatt av T-banen lenge, men når gikk det fra en generell interesse til en idé om å fortelle byens historie gjennom den?

- Det skjedde da jeg ikke bodde i Oslo. Jeg studerte i Roma i et år, i New York et par år, og jeg bodde i England. I alle storbyene var det T-banen jeg brukte, det var av en eller annen grunn viktig for meg å mestre den, å føle meg litt rutinert. Jeg var aldri mer fornøyd enn når noen spurte hvilken linje de måtte bruke for å komme seg dit eller dit, og jeg kunne svaret. Det gjorde meg oppmerksom på T-banen i Oslo. Det var et personlig element i prosjektet, den var en viktig del av oppveksten min også.

Det finnes kapitler om utsmykkingen av de ulike stasjonene også, for eksempel på Furuset stasjon. Var det noe du så for deg fra starten?

- Akkurat Furuset kom underveis, men kampen om estetikken, hvordan det skal se ut har vært viktig. Min inngang til det er nokså åpenbar. Jeg vokste opp på nittitallet, og selv om jeg aldri drev med grafitti selv, var det jo over alt - både på veggene på T-banen, i debattstudioer, på skolene og i friminuttene. T-banen setter preg på identiteten til byen, og da kommer du ikke unna utseendet. Hvordan den ser ut, hvordan den føles. Det er skrevet overraskende mye om T-banen, men det er mer teknisk, om vogntyper og så videre. Det finnes en skare av entusiaster som har god koll på det samferdselstekniske. Jeg ville heller gå litt bredere til verks.

Men fortellingen om Olav Strømmes kunstverk på Furuset, og kampen for å faktisk la den utsmykkingen bestå og ikke bli malt over, har interessante paralleller til det andre du skriver om. På den ene siden har du denne veldig harde kampen mot ungdomskulturen, samtidig som man forsøker å fjerne noe vakkert, som er en annen form for vandalisme igjen. Og det berører et poeng som også er viktig i boka, som er forskjellen på de tingene i byen vi kan fjerne eller endre - som en busslinje eller et veggmaleri - og det som blir værende, som en T-banelinje eller andre former for utsmykning.

- Nettopp. Jeg har forsøkt å trekke fram det fine vi har, men om du skulle pekt på T-banenett som det er estetisk imponerende å reise rundt i, ville Oslo havnet ganske langt nede på lista. I Moskva var metroen et prestisjeprosjekt for å vise fram Sovjets storhet. London er ikonisk, tube-symbolet er kanskje et av verdens mest kjente. Og Stockholm, som er en inspirasjonskilde for Oslo, ble takket være påtrykk fra kunstnere i sosialdemokratiske Sverige et stort kunstprosjekt. Sånn ble det ikke i Oslo, med noen få unntak.

Hva slags historie forteller utseendet til T-banen om måten vi har forholdt oss til utsmykning og kunst i Norge?

- Det blir en tidsserie du kan studere. Stasjonene ligger jo her fortsatt. Noen er riktignok ombygd, men du har alt fra de nøkterne og nesten byggesettaktige stasjonene. De fleste er utendørs, selv om vi kaller det T-bane. Jeg tror det forteller en historie om at et land som blir stadig rikere bruker mer penger på kunst. Det kan du se i den siste fasen, da Ringen ble bygd på 2000-tallet. Da var kunst en selvfølge. Du kan diskutere hvor vellykket det ble, jeg er ikke noen ekspert. Men i planleggingen av Fornebubanen tenker man integrert med tanke på kunst og utforming på en helt annen måte enn det man gjorde før. Det jeg personlig synes er morsomst, er likevel fasen som sikkert ble tvunget fram av at kollektivtrafikken sleit tungt - stasjonene hvor foreninger eller klubber med en god idé er blitt invitert til å bidra med utsmykkingen. Bare kom, liksom, så får du male en stasjon! Det er ganske viktige steder i byen, det er mange folk som reiser gjennom hver dag. Det at en videregående skole for eksempel skulle få lov til å male en travel forretningsmann på vei til jobben på en av stasjonene… kunsteksperter jeg snakker med fnyser jo av det, de synes det er helt håpløst. Jeg ser poenget, men jeg syns også det er noe herlig norsk over det. At alle skulle få lov til å være med, samtidig som det alltid skjedde på Sporveiens premisser. For når noen av de mer artikulerte taggerne på nittitallet påpekte at stasjonene var nitriste betongkonstruksjoner, var det helt uaktuelt å la dem holde på. Det har vært en kamp om hvordan byrommet skal se ut som har vart veldig lenge.

Du starter boka med å skrive om Odd Tandbergs utsmykking av stasjonen som da den åpnet het Sentrum T-banestasjon, men som i dag heter Stortinget. Da jeg var liten tenkte jeg ikke på utseendet til Stortinget, Jernbanetorget og Nationaltheatret som “utsmykking”, men som distinkt forskjellige innganger til byen, med forskjellige stemninger.

- På sitt beste er det jo akkurat det det er. Du tenker ikke over at det er kunst. I sin bok om Groruddalen skriver Øyvind Holen morsomt om noen betongtryner som var smelt opp på T-banestasjonen på Lindeberg der han vokste opp, og som han syntes var nitriste. Men Stortinget er et godt eksempel på at kunsten og arkitekturen kan smelte sammen.

Lars Mørch Finborud har skrevet fint om hvordan offentlig kunst og offentlig transport på mange måter henger sammen, og han kaller det “forbipasseringens estetikk”. Du skal ikke nødvendigvis stå stille og granske den, du skal være på gjennomreise, og du kan leve med den i lang tid uten å legge merke til den. Jeg føler det resonnerer godt med et av poengene dine om T-banen mer generelt, at den ikke alltid har stukket seg frem.

- Ja, det er sånn jeg har tenkt på det, uten å artikulere det akkurat på samme måten. T-banen har vært en oversett spreder av urbanitet i en by som til tider har vært på febrilsk jakt etter kjennetegn som gjør den til en storby. Vi har hatt et par høyhus siden åtti- og nittitallet, liksom, det er ikke mye - men T-bane har vi derimot hatt overraskende lenge. Man tenker bare ikke på den i like stor grad, den er ikke så flashy. T-banen dukker kanskje først og fremst opp i diskusjoner om nye prosjekter, som Fornebubanen, og når den ikke fungerer. Når to linjer skal stenge i hundre dager, 

, tenker man på den. Det er få ting som påvirker folks hverdag mer enn det. Forøvrig er den lett å ta for gitt - men det er ingen selvfølge at Oslo har den i utgangspunktet.

Nei, og vi får kanskje hoppe tilbake til starten. Noe som er slående når du skriver om sporveiens fødsel på slutten av 1800-tallet, er hvor mye av Oslo slik vi kjenner igjen byen i dag som blir skapt akkurat da. Samtidig som byggingen av banen har vi en boligboom som fører til mange av bygårdene som fremdeles er en viktig del av byens identitet. Hva slags tid er dette?

- Befolkningsveksten rundt da er helt spinnvill. I boka siterer jeg Christian Krogh som er borte i et år, kommer tilbake, ser alle folka og lurer på hva pokker det er som har skjedd. Ting vi nå tar for gitt, som at kommunen og det offentlige regulerer og styrer utviklingen, finnes ikke. Holmenkollbanen er et eksempel på at de bare gjorde ting, kjør først og spør etterpå. Det var en privatisert byutvikling, og det er kanskje et paradoks. I dag brukes T-banen av mange samfunnslag, men om du skulle plassert den på et tankekart som strekker seg fra det rike, private og eksklusive i et hjørne til det folkelige og nøkterne i det andre, ville nok T-banen vært i det siste hjørnet. Men starten var respons på et sosialt problem av en ganske annen art - alt for få boliger og det som ble oppfattet som en ubehagelig omgang mellom ulike klasser.

Utbyggerne lokker jo helt eksplisitt med å slippe unna bermen.

- Ja, det sto i statuttene, det skulle ikke være noe larm eller røk. Det skulle være respektabelt, med lys og luft til de bemidlede. Men det ga støtet til en utvikling som er blitt til det vi kjenner igjen i dag.

Om man går rundt i Holmenkollåsen er den så kupert og tåkete. Et perfekt sted for å gjemme et lik, eller spille inn en LA-inspirert noir-serie fra skyggesiden av det norske sosialdemokratiet. Man kan ta seg i å lure på hvordan akkurat det området ble stedet der rikfolk skulle bo. Men så ser man plansjen du har med i boka fra rundt 1900, som viser tomtesalg i forbindelse med byggingen av Holmenkollbanen, og der er på en måte hele forklaringen.

- Absolutt. Det er interessant, de heteste diskusjonene innenfor byutvikling i dag, om man ser bort fra den estetiske kritikken til Arkitekturopprøret, handler om hvor mye rom vi skal gi til pengekreftene. Hvor mye skal utviklere få bestemme over hvordan byen skal se ut? Holmenkollbanen prøvde seg først seg med en alpe-aktig bane som handlet om å få folk opp i helgene for å drikke kakao og nyte frisk luft. Men etter hvert skjønte de at de faktisk måtte lage by der, og kom fram til en annen modell.

Å sørge for at det er passasjerer på den de andre 300 dagene, er det vel noen som sier.

- Nettopp. Modellen med en kombinert byutvikling og boligutvikling er ikke en norsk oppfinnelse, men i Norge starter den nok tydeligst her, med dette prosjektet. Det er en påfallende stram regi på det, der er det nok mange som gjerne skulle ønske at vi så oss mer tilbake. Litt mer kontroll over hvordan disse rommene blir, at det ikke bare er å etablere en stasjon og forsøke å klemme inn flest mulig kvadratmeter med bolig rundt den, sånn at politikerne kan si at det bygges og utviklerne kan tjene mest mulig. Slik jeg ser det, er ikke den byen som har kommet rundt ringbanen de siste tiårene en fulltreffer. Storo, Sinsen…


Man overdriver vel ikke om man sier at mye av den utbyggingen der er nokså uglesett.

- Ja. Jeg tror det gir perspektiv på utviklingen i Groruddalen også. Den har jo hatt et dårlig rykte i flere tiår, men om du ser hvor mye lys og luft og bokvalitet det er mange steder der i forhold til de skyggefulle kvartalene rundt Løren og så videre, er det ganske stor forskjell.

Det er lett å bli fascinert av Albert Fenger-Krog og Halvor E. Heyerdahl, de to tyskutdannede ingeniørene som kommer med den første planen om åtte kilometer med spor fra Majorstua og ut i skauen, inspirert av siste skrik innen elektrisk transport, knapt prøvd noen andre steder. De minner meg litt om Dag Solstads skildringer av folka i Polyteknisk Forening på 1800-tallet, fra den første delen av Aker-romanen Medaljens Forside. Folk som sitter i et lite land og både leser og skriver artikler om den rivende vitenskapelige utviklingen. Solstad konkluderer triumferende med at dette er Henrik Ibsens egentlige publikum - de forklarer storheten hans mer enn resten av Christianias borgerskap.

- Fenger-Krog og Heyerdahl nyter et enormt spillerom også, fri fra smålige myndigheter. Ikke minst finnes det penger til å sette ideene deres ut i livet. Akkurat dét er noe av det som interesserer meg mest med hele denne historien - den enorme skalaen, motet som trengs for å sette et slikt prosjekt i gang. Det er jævla svært, men det er et eller annet i lufta som muliggjør det løftet. Man befinner seg kanskje på et perifert, lite sted, men tenk på hva vi skal bli. Banen var et verktøy for å realisere noen grandiose forestillinger. Da de lagde planer, tenkte de at de måtte fri seg fra nåtiden og konteksten, de prøvde å tenke 50 eller 100 år fram i tid. Å bygge for den potensielle virkeligheten et sted der fremme. Det finnes andre eksempler på det i Norge fra samme periode - Bergensbanen er jo det største og aller mest åpenbare. Men Sporveien i Oslo faller inn i den tradisjonen. Sånne prosjekter er en fin inngang til å skjønne hvordan man tenkte om samfunnet og utviklingen av det på forskjellige punkter i historien.

Du forteller om disse skikkelsene som historien krummer seg rundt underveis. Om vi spoler fram til etterkrigstiden har karakterene endret seg litt, det er ikke lenger private gründere, men faglige autoriteter med solid Arbeiderpartibakgrunn, folk med makt og som ikke er redde for å bruke den og sette i gang gigantiske prosjekter. Har det en ekstra appell å skrive om sånne personligheter i dag, hvor virkeligheten er annerledes og byr på mer motstand for slike virksomme personligheter?

- Absolutt, det er spot on. Man blir fascinert. Nå bygger vi Fornebubanen, og det er bra, men det er ikke det viktigste prosjektet vi kunne satt i gang. Det er et paradoks at vi er så rike som vi er i dag, men ikke har råd til mer T-bane enn vi har. Det klarte vi på 1800-tallet, og vi klarte det i en etterkrigstid med sementmangel og dårligere økonomi. Nå går det ikke lenger. Det står ikke på pengemangel, så mye som det handler om at regimet som er bygd opp rundt den typen beslutninger har endret seg. Konseptvalgutredninger, hele spiralen som går rundt avgjørelsene og som har gjort de løftene mye, mye vanskeligere. Det er sikkert mye sunt i det også, du luker ut noen uhyrlige ting som politikere ellers ville gått for. Men man kan også lengte tilbake.

Fortell om folkene som bestemte i etterkrigstiden.

- For det første var det relativt få personer, en ganske liten gruppe med folk som tar store og viktige beslutninger. Byplansjef Erik Rolfsen og arkitekt Frode Rinnan, som blant annet tegnet store deler av Oslos drabantbyer, var en slags parhester. Rolfsen var også arkitekt, han hadde bakgrunn fra motstandsbevegelsen og var ikke redd for å ta beslutninger. Perioden Rolfsen preget er jo peak modernisme i norsk forstand. Han var sikker på at de hadde en visjon som var bra for folket, og var fast bestemt på å gjennomføre den. Han hadde verktøyene også, som byplansjef i Oslo. Om du legger til den uformelle innflytelsen hans, ender du opp med en posisjon hvor han nesten kunne ta store beslutninger helt på egen hånd. Jeg sier nesten, det er litt mer komplekst enn som så. Men han var veldig mye mer mektig enn det noen er i dag. Den åpenbare parallellen i utlandet blir Robert Moses, den kjente byplanleggeren i New York som Robert Caro skrev en fantastisk bok om, The Power Broker. Dette var folk som utgjorde den sosialdemokratiske eliten i Norge på det tidspunktet. De hadde allerede gjennomført store prosjekter i og med gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. Erik Rolfsen hadde vært i Finnmark og nesten fått carte blanche i ulike byer som var bombet sønder og sammen. Da han kom til Oslo i 1947, hadde han allerede tung erfaring med heftige byutviklingsgrep og store prosjekter.

I de første tiårene etter krigen formes byen slik vi kjenner den i dag med drabantbyene og utbyggingen av T-banenettet. Har du lurt på hvordan byen ville sett ut uten disse beslutningene?

- Jeg vurderte et kapittel om det. Hvis vi holder oss til Erik Rolfsen, var han en stor baneentusiast. Planen for drabantbyene var bygget rundt den ideen, med hver stasjon som et hjerte i lokalsamfunnet. T-baneutvidelsen i øst oppstår i et veldig kort historisk vindu. Vedtaket skjedde i 1954, seks år før frislippet av bilsalg i Norge. Om Rolfsens plan hadde blitt stemt over kun noen få år senere, ville vedtaket kanskje vippet den andre veien. For etter hvert som bilen fikk en mer sentral posisjon, ble banen stadig mer irrelevant. Bilen ble fort selve middelet som byplanleggingen måtte dreies rundt. Jeg anbefaler alle å se på 

. Den er et kunstverk, den får deg nesten til å tenke at Oslo ville vært en helt fantastisk by med tolvfelts motorvei gjennom sentrum. Det ser jo så bra ut på de tegningene! Men tenk om man hadde revet Vålerenga og Ensjø, om det hadde vært et tre etasjers fordelingskryss på Olaf Ryes Plass, eller om Frognerparken hadde hatt hatt en motorvei tvers igjennom som gikk nedover mot Slottet i to plan… alle disse planene ville ikke nødvendigvis blitt realisert, men det ville vært mye mer vei i Oslo uten T-baneutbyggingen som ble vedtatt i 54. Kanskje hadde nåtiden for byen sett litt mer ut som situasjonen i Bergen. Ta Danmarks plass, for eksempel - det er som å være tilbake før de rev den store trafikkmaskinen nede i Bjørvika. Og om ikke banen hadde vært der for å ta unna for trafikken som kom, ville det sett mer sånn ut i dag.

Men etter dette vinduet hvor utvidelsen av nettet skjer, kjølner Oslos forhold til T-banen nokså kraftig. Hva er de viktigste årsakene til det?

- Jeg nevnte bilen, som blir det selvsagte utgangspunktet for folk. T-banen går, litt karikert, fra å være det primære alternativet til å bli et alternativ blant flere, før den blir sett på som noe de som ikke kan kjøre bil til sentrum og har parkeringsplass ved jobben blir forvist til. Samtidig blir den kronisk underfinansiert gjennom 70- og 80-tallet, og når tjenestene blir dårligere blir folk misfornøyd. Jeg tenker på mitt eget forhold til sniking da jeg var yngre. Det var jo noe “alle” gjorde, fordi tilbudet var så rævva. Det var en måte å gi fingeren på til et system som kunne hive deg inn på en snikebuss og stenge igjen dørene, som hadde bolere som sikkerhetsvakter. Holdningen vokste ut av en strukturell situasjon som var mye dårligere enn den er i dag. Det hadde med økonomien til Sporveiene å gjøre, men også andre endringer i det norske samfunnet. Det å jobbe der hadde høy status lenge. Å avansere til å bli billettkontrollør eller T-banefører var noe som krevde lang erfaring, det var respekterte posisjoner. Så fikk vi en utdanningsrevolusjon, det manglet etter hvert folk til å drive kollektivtrafikken, og det ble en ond spiral. Men kimen til en ny endring kom med Gro Harlem Brundtland og at miljøspørsmålet havnet på agendaen som et relevant hensyn i byutviklingen. Etter hvert kom det også noen nye prosjekter, man skulle bygge ny T-bane for første gang på 30 år. Men det gikk langt utpå 2000-tallet før de holdningene var snudd.

Det tok lang tid før banen faktisk gikk gjennom sentrum. Var det en skepsis mot å binde hele byen sammen på den måten?

- Da det skjedde på slutten av 80-tallet, da Stortinget ble åpnet og øst og vest møttes på én stasjon, hadde Sporveiene en oppegående markedsavdeling som spilte på de fine herrene som plutselig havnet på østkanten. Men det er jo en utopi at en T-bane som strekker seg gjennom hele byen gjør at folk faktisk reiser på tvers av den. Ser du på de store reisemønstrene, reiser folk fra ytre by til indre by og tilbake. De reisene på tvers av byen er sjeldnere. Men at det er mulig, er allikevel viktig. Og det henger sammen med sosial mobilitet. Om det å bevege seg fra der du bor til der arbeidsplassene finnes er avhengig av at du har bil, er det en åpenbar barriere.

Men formet det sentrum at det tok så lang tid å binde hele beistet sammen?

- Det var en kollektivtrafikkmessig blindflekk som fungerte veldig dårlig. Folk måtte leve for lenge med et dårlig tilbud. Men hva en T-banestasjon betyr er forskjellig - i ytre by er stasjonen et tyngdepunkt. I sentrum er stasjonen mer diskret til stede, jeg tenker på dem som maurtuer, som folk kan dukke opp av og forsvinne ned i. I sentrum har de kommet etter byen, mens de i ytre Oslo ofte har kommet før byen.

Diskusjonen om nye sentrumsstasjoner var allikevel noe som blant annet ble diskutert i forrige kommunevalg, gjorde du deg noen tanker om det?

- Ja, Høyre hadde blant annet et forslag om å lage en ny linje langs Ring 2, en bane som gikk fra Majorstua, opp forbi Ullevål sykehus, Sagene, Torshov og kanskje ned til Carl Berner. I faglige miljøer ble den vel sett på som ren jippo. Når jeg sier at Fornebubanen ikke er det viktigste prosjektet man kunne satt i gang med i dag, handler det om T-banens store svakhet, som er at alle linjene må gjennom én tunnel i sentrum. Om noe alvorlig skjer der, er det full stopp. Om man bygger en ny sentrumstunnell er åpenbart ikke hensikten å få to nye sentrumsnære stasjoner, det er å avlaste kapasiteten i den andre tunnelen, som er sprengt.

Det er sånn sett litt pussig at politiske partier forsøkte å lokke med hvor fint det skulle bli med stasjoner på Bislett og nedre Grünerløkka, snarere enn å hamre løs på poenget om at dette er noe hele byen trenger. Bislett er trivelig, altså, men…

- Nei, Bislett trenger ikke en T-banestasjon. Men det er kanskje ikke like sexy å snakke om kapasitet under en valgkamp? Kanskje man heller vil lokke med hvor fint det kan bli med en stasjon her eller der. Det er pussig, om man ser på drømmekartet til Finn W. Opsal, som var prosjekteringsleder for by- og tunnelbaner på 70-tallet, ønsket jo han å ha helt nye linjer på kryss og tvers.

Ja, på hans kart dukker det masse T-bane opp i indre Oslo, både Sagene, Bjølsen, Torshov og Bislett har fått stasjoner. Grefsen også. Det kan se ut som en feberdrøm fra våre dager også.

- Absolutt. Opsal var på sett og vis veldig visjonær, men han hadde kanskje ikke fingerspissfølelsen og realismen. Hans viktigste oppgave var å fikse forbindelsen gjennom sentrum. Dét tok veldig lang tid, og alt det han foreslo ellers ble bare sidespor. Mye tid gikk tapt på hans vakt, men man må på en måte like alle ideene han hadde.

Hva var det som gjorde at Opsal ikke lyktes med sine vyer på 70-tallet der andre hadde fått til umulige ting noen få år før ham? Hadde tiden gått fra den typen mektige strateger?

- Det hadde definitivt skjedd ting i hele forvaltningen. Det er store forskjeller i måten Oslo kommune ble styrt på mellom Erik Rolfsen på 40-50-tallet og da Opsal satt på 70-tallet. Hans virkelighet ligger langt nærmere den vi ser i dag, et større system med flere som skulle ha noe å si. Det er også en politisk undertekst der. Opsal hadde gode kontakter i Arbeiderpartiet og var på mange måter deres mann, sånn som Rolfsen var. Men på syttitallet var Oslo på vei til å bli en Høyre-dominert by. Opsal hadde ikke det samme spillerommet og mandatet. Han var også en veldig egenrådig type som ikke lyttet til sitt eget system, og ble vel delvis tvunget ut til slutt.

Apropos folk som ikke helt får det til - boka er også en historie om T-banen som skandalemagnet - helt fra det store synkehullet som ble til Valkyrien stasjon, via stengningen av Sentrum stasjon i fire år på grunn av vannlekkasjer før den gjenoppsto som Stortinget og frem til det nå kasserte Flexus-systemet.

- Det er enorm fallhøyde, det er så store prosjekter. Men det er også fascinerende hvordan folk elsker å være misfornøyde med kollektivtrafikk. Det er en klisjé i urban kommunikasjon over hele verden, virker det som - forsinket igjen, liksom. I New York gikk G-toget under navnet ghost train, fordi det aldri kom. Det skapte et slags fellesskap mellom tilfeldige passasjerer, nå er vi her igjen, dere. Man kan få en følelse av at disse prosjektene selvfølgelig må gå gærent. Men det har jo også vært mye ubehjelpelighet. Da Valkyrien-ulykken skjedde, hadde de ikke gjort gode nok grunnundersøkelser. Historien rundt vannlekkasjene på Sentrum T-banestasjon er litt mer uklar, men det som er åpenbart er at jernbanen, som lå i kjelleren under, valgte en annen byggemetode enn T-banen gjorde, og de opplevde ikke de samme problemene. Det ble gjort noen dårlige valg, historien jeg skriver ville ikke vært komplett uten.

Flexus er på en måte toppen av kransekaka, for i motsetning til de andre prosjektene, hvor det tross alt blir stasjon på Valkyrien, og Stortinget tross alt gjenåpner til slutt, munner det virkelig ut i null og niks.

- Det er et ganske mørkt kapittel i historien om offentlige anskaffelser i Norge. Dårlig kontroll med prosjektet, jævlig store budsjetter og manglende kompetanse.

Men igjen ser vi hvordan både skandalene og triumfene speiler samtiden. Er ikke Flexus en tidstypisk katastrofe? Hodeløs teknologisk optimisme, tomme buzz-ord og manglende styring. Rundt samme tid har du også etter hvert kasserte prosjekter som den store rebrandingen av T-banen som heter MetrOslo.

- Den episoden blir kanskje også et vendepunkt. MetrOslo kom med helt nye farger og visjoner, alt skulle gjøres på nytt… og da oppsto en motstand basert på at symbolene ikke skulle køddes med. På sett og vis var det en anerkjennelse av at T-banen og Sporveiene var en dyp del av Oslo-kulturen. Det var ikke bare fagforeningene i Sporveien som satte ned foten, det var mange som tenkte at dette var nytale og bare piss. Plutselig levde man i en tid hvor ord som design og branding ble brukt over alt.

Tidligere er det også lettere å knytte det som skjer til få, viktige navn. Men her er vi over i en tid hvor beslutningene er mindre tydelige, systemene er vanskeligere å bli klok på for utenforstående.

- Ja, nå var det ni forskjellige selskaper, plutselig. Interoperabilitetstjenester AS… haha, tenk å jobbe på et sted med så mange stavelser. Et kapittel som forsvant ut av boka, er hva som skjedde på Frps vakt. De kom med et ideologisk mantra om at det offentlige ikke skal drive med kollektivtransport. Kulturkollisjonen mellom Oslo Sporveiers Arbeiderforening og Petter N. Myhre og Jøran Kallmyr, som skulle lage ni forskjellige selskaper hvor alle skulle leie tjenester av hverandre, var et bikkjeslagsmål. Det ble på mange måter et blindspor, bortsett fra at de klarte å lage Ruter. Det var riktignok en lang prosess, men Fremskrittspartiet fikk ballen i mål. Og det tror jeg har vært bra, alt i alt. Skillet mellom de som planlegger kollektivtrafikken, altså Ruter, og de som drifter den, altså Sporveien, tror jeg har vært smart.

- I Sporveien tror jeg holdningen har vært at mest mulig skinner og spor og infrastruktur er bra. Organisasjoner har en hang til å tenke at jo større volum de klarer, jo bedre. Ruter har muligens vært litt for opptatt av mikromobilitet i den andre enden, at oppgaven kan løses med selvkjørende buss eller flyvende droner eller hva enn…

De har jo en eksentrisk sjef som er stor selvkjørende-entusiast.

- De har det, og det er blitt latterliggjort. Men det er nok sunt å tenke at verden forandrer seg fort og at det ikke er sikkert at de gamle arbeidshestene er de beste til å løse alle de nye oppgavene. Jeg tror samarbeidet mellom Ruter og Sporveien alt i alt fungerer ganske bra for byen.

I løpet av boka får man også en følelse av at T-banestasjonene og T-banelinjene går fra å være sentrale møteplasser, for eksempel for ungdom, til å inneha en litt mindre tydelig posisjon i bykulturen. Hva er det som skjer der?

- Jeg hørte nylig et foredrag av Anders Bakken, som har gjort Ungdata-undersøkelser over tid. Det er en tydelig trend at ungdomskriminalitet stiger og stiger til det når en topp på nittitallet, og så synker den. Han knytter det opp til at det digitale livet blir viktigere og viktigere. Det gjør at ungdom lever livene sine annerledes, det blir mindre relevant å henge rundt et sted som T-banestasjonene enn det var fra da Christopher Nielsen skrev om narver-universet frem til årtusenskiftet, kanskje.

Fine linjer

Joachim Trier er i gang med en ny spillefilm, og jobber nok en gang sammen med manusforfatter Eskil Vogt. Det skriver 

Budsjettet er det høyeste for en Trier-film hittil: tirsdag 9. mai ble prosjektet tildelt 20 millioner kroner i utvikling og produksjon av NFI, og utgjør sammen med de private midlene et totalbudsjett på 81 millioner kroner. I følge Screen Daily er dette dette det høyeste beløpet NFI noensinne har tildelt en film. Til sammenlikning kostet 

Trier og Vogt har samarbeidet på alle hans tidligere spillefilmer, og var i forbindelse med 

 gjester i både Cannes og Los Angeles under Oscar-utdelingen.

Produsentene er Maria Ekerhovd fra Mer film og Andrea Berentsen fra det nyetablerte produksjonsselskapet Eye Eye Pictures.

Ny Trier-film annonsert

, som var med i fjorårets hovedkonkurranse i Cannes, tar for seg en 

 fra en landsby i Transilvania, der et lokalsamfunn tok til motmæle da et bakeri ansatte noen arbeidere fra Sri Lanka. Som et sosialt eksperiment arrangerte Mungiu senere en visning av filmen i den samme landsbyen.

 er nemlig rasisme noe primalt, nesten umenneskelig, som en cyste, hvis kur ganske enkelt er 

. I forhold til Mungius tidligere, sosialrealistiske filmer, virker han denne gangen overraskende lite interessert i få hendene sine skitne.

Innbyggerne vi blir kjent med i filmens transilvanske landsby har, i likhet med mennene fra Sri Lanka, også bred eraring med fremmedarbeid og multikulturalisme. Uten at de er mer tolerante ovenfor de nye landsmennene av den grunn, selv om de til vanlig lever hånd i hånd med både ungarere og tyskere. Når Csilla, sjefen på det lokale, industrielle bakeriet, utlyser nye stillinger, er det ingen av beboerne som er interesserte i å jobbe for den lusne minstelønna. De får mye bedre betalt i Tyskland.

Matthias, en taus barsking med ansiktstrekk tydelige som tresnitt, er en av dem som har forsøkt lykken over grensa, men returnerer etter å ha stanget ned en medarbeider som kalte ham sigøyner – et folkeslag de hjemme tar stolthet i å ha drevet vekk fra bygda. Sønnen til Matthias har nylig blitt stum etter å ha sett noe traumatisk i skogen på vei til skolen. Samtidig som faren til Matthias utredes for kreft (og på et tidspunkt undersøkes med røntgenkrystallografi, som på rumensk forkortes til R.M.N.), dedikerer han seg til å lære sønnen hvordan man kan skjerme seg mot livets trusler med styrke og mot.

Men selv om landsbyen er omringet av skog og rovdyr, og Romania omtales som et istykkerrevet område som i hundrevis av år har blitt kastet frem og tilbake mellom mektige naboer, er det noen farer som skapes på innsiden, antyder Mungiu: fremmedfrykt, hat og rasisme.

Det er åpenbart en klasseproblematikk i midten av malstrømmen av hat som er i ferd med å sluke bygda. Mungiu skyver ikke dette direkte under teppet, men han underspiller det likevel til fordel for en vagere, generell og mer poetisk historiefortelling. Dette kan komme som en overraskelse på de som er kjent med hans Gullpalme-vinnende 

 – en grå, sosialrealistisk fortelling om en kvinne som vil ta abort under partisekretær Nicolae Ceaușescus strenge abortlover på 80-tallet. Filmen nekter å ta blikket fra sakens kjerne, og gir autonomi til de usynlige menneskene som ellers ikke får innpass i samtalene som avgjør livene deres.

 virker Mungiu derimot fullstendig uinteressert i å bli bedre kjent med de tre mennene fra Sri Lanka. De gjør ikke stort annet enn å smile, nikke, takke og gjøre som de får beskjed om. Dramaet utspiller seg mellom en udefinerbar masse av av sinte proletarer, og fabrikksjefen Csilla – en slags liberal helgen som, når hun ikke drikker vin og spiller cello, passer på at fremmedarbeiderne har husly og ikke blir mobbet på nettet. I filmens mest påfallende sekvens, en 17 minutter lang tagning der bygda samles for å diskutere de over 400 signaturene som er samlet for å fjerne fremmedarbeiderne, blir de liberale fabrikksjefenes høye status og dyre biler harselert med. Replikkene føles imidlertid mer som punchlines i en farse.

Isteden ender filmen med et slags kontekstløst, individualistisk budskap om at fremmedfrykten finnes i oss alle, et onde det er opp til hver enkelt å bekjempe på egenhånd. Dette er ikke direkte usant, og svekker forsåvidt ikke filmens virkelighet, men setter til gjengjeld en stopper for en mer dyptpløyende fortelling, der også de mye omtalte bikarakterene kunne bidratt som mer enn anekdotiske bevis i et argument for multikulturalisme.

Man kan diskutere om Mungiu tyr til slike forenklinger for å fremheve Csillas skylapper (hun tror at problemene kan løses bare man setter seg ned for å snakke sammen), men dette virker usannsynlig med tanke på det ellers objektive filmspråket. Derfor er det lett å la seg forvirre av hvordan Mungiu vil at vi skal forholde oss til scenen der Csilla er invitert på middag til de srilankiske mennene. Det er noe snillistisk, overlegent og infantilt over samtalen hun fører, som topper seg når hun setter i gang en spontan krystallglass-konsert i kulturutvekslingens navn. (Det som utspiller seg like etterpå gjør imidlertid at scenen kan tolkes i motsatt retning, som en simplistisk fantasi Mungiu knuser med glede.)

Uansett er det vanskelig å se for seg hvordan filmen skulle klart å endre de rasistiske holdningene til de virkelige beboerne i Ditrau. Mennene fra Sri Lanka behandles konsekvent som rekvisitter, og kan umulig oppfattes av den gjengse rasist som mer troverdige enn en korrupt politikers valgkampløfter. Filmens forsøk på å oppdage fryktens kime føles derfor noe tafatt. Likevel har den mange styrker: elegante, symbolske parallellhistorier, rike detaljer, realisme, god flyt og imponerende regi.

«R.M.N.» vil lokalisere fremmedfrykten, men leder oss inn på feil spor

Først av alt, velkommen igjen! Nyhetsbrev nummer to - denne gang live fra Berlin.

Jeg gleder meg til å fylle våren og sommeren med masse mote, kunst og visuell kultur med dere - og starter med en ny episode av OM STIL.

Denne gangen snakker jeg med en av Norges aller fremste stilskapere - som likevel synes hun gjør jobben sin aller best når hun selv ikke synes.

OM STIL vil fremover sendes som et eget nyhetsbrev, og du kan melde deg på 

Ellen Ystehede er kostymedesigner, og står for klærne, selve den menneskelige estetikken, i filmer som ‘Verdens verste menneske’ og ‘Oslo 31. august’. I tillegg til tett samarbeid med Joachim Trier - hvor de for mange har klart å fange en typisk ‘Oslo-stil’ (som hun forteller mer om), er hun snart aktuell med stordramaet ‘In The Name of Love’, med blant andre Maria Bonnevie og Tron Espen Seim som kommer senere i år.

Hvordan tenker kostymedesignere på karakterene de jobber med? Hva gjør noen jobber mer utfordrende enn andre - og hva består dagene på sett og i preproduksjon av? Ikke minst - hva skjer med klærne etter innspilling? Dette og mer forteller Ystehede om.

Dette nyhetsbrevet skrives fra Berlin, hvor jeg har vært for jobb og nyter våren litt lengre fremskreden enn hjemme. Vi har også vært på byens store event i kunstkalenderen, Gallery Weekend, en årlig happening siste helgen i april. Da setter alle visningssteder opp sterke kort for å konkurrere om oppmerksomheten, noe som gjør helgen til en rundtur i trender i kunstverden for øyeblikket, både i kunstnere og tematikk.

Mer enn 50 utstillinger åpner i løpet av to dager, og kunstverden - og motefolk, flokker til Berlin for å mingle, nettverke, se og bli sett. På Gallery Weekend kunne vi se både Balenciaga-team, Raf Simons og Shayne Oliver fra Hood By Air på ulike gallerier og arrangementer. Uansett - det handler tross alt om kunst, en av de store tendensene var et forfriskende fokus på 

 omgivelser, økologi, steder, politikk, mind space, fysiske eller digitale, utopiske eller undertrykkende. Eller bare merkelige. 

Midt i den reelle geopolitiske kampen om plassen vi har til rådighet, mediterer kunstnere på hva felles rom og miljøer skapt gjør med oss; fra digitale verdener og fysiske grenser hos Cao Fei på Spruth Magers til mørke heimstads-meditasjoner fra Diamond Stingly på Galerie Isabella Bortolozzi, norske Yngve Holens 5G-tårn takeover på Galerie Neu til Timur Si-Qins digitale natur-replika på Societé. For det mest grunnleggende felles spacet av dem alle - alle vegger fjernet - installerte den nederlandske kunstneren Anne de Vries toaletter på dansegulvet på Bar Trauma - 'Trauma Unclogged'.

I tillegg til massevis av kunst er Berlin er en by som, på tross av status som Europas kreative knutepunkt, står i en litt spesiell posisjon som moteby. Her har du både Europas tech-hub, med hovedkontor for nettbutikk-giganter som Zalando, for eksempel, og kredible, kultursmarte brands som BLESS, 032c og GmbH. 

 har er en industri som eksisterer rundt dette. Berlin Fashion Week oppleves mest som et lokalt arrangement for tyske influensere og kjendiser, med særtyske merkevarer og et stort Hugo Boss-show. 

Berlin er ikke en gang senter for moteindustrien i Tyskland - det er kanskje München, der magasiner som Vogue og resten av Conde Nast jobber fra. Designkjemper som Karl Lagerfeld og Jil Sander har begge opphav i Hamburg, en stilbevisst og chic by, mens Berlin lå midt i den gamle østblokken, lenge avskåret fra internasjonale strømninger.

Men det finnes unntak. 032c er tyngdepunktet - ihvertfall utad - for mote i byen. I tillegg til å være et magasin som klarer å destillere en salgbar versjon av tidsånd i magasinformat, har de fått en sterk stemme i sin nye moteredaktør Brenda Weischer som evner å begeistre og komme på innsiden av moten i spalten Brendas Business (@brendahashtag), ikke minst på Instagram. 

Hun kommer fra en rolle som ‘vintage kurator og dealer’ (den nye type motepersonen) for sin plattform ‘Disruptive Berlin’ - og Berlin er blitt en seriøs hub i de mer alternative motesystemene, med en enorm scene for vintage designer og second-hand markedet, undergrunnstrender og mote som er tettere knyttet mot kunst, klubbing og kulturfeltet.

Folk er generelt motebevisste, helst litt utenfor det etablerte. For å si det sånn; Det er hit designere fra Paris og Milano drar for å bli inspirert, før de reiser hjem til atelierene og setter ideene ut i livet. Merker som klarer å bruke denne oppmerksomheten til å nå bredere og internasjonalt, kommer til å bli sterke aktører i årene som kommer. At byen skal bli en viktig(ere) motehub virker nesten uungåelig. 

Møter mellom mote og kunst er også en tydelig tendens i et marked som ligner det i Berlin, nemlig Oslo (og i dette tilfellet; omegn). Mange av våre fremste og mest kritikerroste moteskapere har hoppet av en praksis som strevende klesdesignere med den økonomiske kniven på strupen, til kunstnere som begeistrer både kritikere, publikum, offentlige institusjoner og støtteordninger. Både Admir Batlak (som skal stille ut på Munch-museet til høsten og er representert ved Galleri Riis) og Anne Karine Thorbjørnsen (som nylig hadde utstilling på Buskerud Kunstesenter) er eksempler på det.

En utstilling som tydeliggjør dette er ‘Fra strek til design’, en solopresentasjon av designer Edda Gimnes på Nitja senter for Samtidskunst i Lillestrøm.

Utstillingen som åpnet forrige lørdag, i samarbeid med Oslo Design Fair og Nasjonalmuseet, er en presentasjon av Gimnes’ skissede trompe-l’æile-aktige signatur; plagg brukt som både lerret og 'walkable art' som hun kaller det selv. Verkene er representert på Nasjonalmuseet, og Gimnes har hatt en internasjonal blest som er få norske designere forunt. Da Stina Høgkvist representerte på forrige Venezia-biennale var det i Gimnes fra topp til tå, og Cardi B var en tidlig fan som har brukt antrekkene flere ganger, også i egne musikkvideoer.

I denne utstillingen viser den eneste statsstøttede moteskaperen i Norge per idag (med kunsthåndverk-stipend fra Kulturrådet) et fyldig utvalg verk, helt fra gjennombruddskolleksjonen i 2016 og til nye arbeider. Felles har de alle en rå, enkel og håndtegnet tilnærming til det vanskelige feltet mote og kunst; og det enkle 

Gimnes’ designspråk kan nesten kalles art by accident, hun er tydelig på at hun jobber fra egen fascinasjon og fantasier, både for ballkjoler og en nesten Disney-aktig prinsessedrøm. Som svar på sin egenfølte tilkortkommenhet som designstudent, overdrev hun mønstre for å sy råere, enkle versjoner av kjolene hun så for seg, lot skissene skinne, tegnet med venstre hånd selv om hun er høyrehendt. Lot det stå til, på et vis. 

Inspirert av Diors klassiske silhuetter, paret med Comme des garcons to-dimensjonale mønster-utklipp, digitaltrykkes egne tegninger direkte på stoffene hun designer klærne med. Resultatet er heldekkende lekent, et enhetlig uttrykk, perfekt for å ‘servere looks’ som det heter idag. Det er nesten kitsch, camp (Gimnes er en av svært få norske designere som har vært stilt ut på The Costume Institute på The Met - da temaet var nettopp camp i 2019), med akkurat nok frisk råskap til å falle ned på rett side. Se den på Nitja; utstillingen står til 4. juni 2023.

Apropos Met Galaen så skal jeg ikke si så mye mer akkurat nå enn at det skjedde - temaet var Karl Lagerfeld som folk både elsker og ikke helt kan fordra, og det var mye sort-hvitt, Chanel, kameliaer, perler og katter. Det hele er blitt et massivt internettfenomen og Vogues kanskje aller viktigste utstillingsvindu som brand; eventet genererer ifølge deres egne tall 687 millioner klikk og seere globalt i egne kanaler - opp over 60 prosent fra året før - og dro inn 17.4 milioner dollar i donasjoner til mote-delen av The Metropolitan Museum of Art i 2022. Noe å tenke på for Nasjonalmuseet?

OM STIL #2

Nyhetsbrev OM STIL #2

Det er sprøtt at et så lite land som Jamaica kan stå som utgangspunkt en av de mest identitetsrike musikk-kulturene i populærmusikkens historie. Ska, rocksteady, reggae, dub og så videre - musikken tok en seiersferd verden over, er fortsatt stort som seg selv, og har inspirert så mye annen musikk på sin vei. Og med sound system-kulturens senere utbredelse også i England og USA la det grunnlaget for hiphop og den DJ-orienterte klubbkulturen vi fortsatt kan glede oss over.

Hvor mange bra låter er det egentlig blitt laget på den øya der? Noen blir aldri lei av å lete etter flere. Vi tok en samtale med DJ og platesamler 

 fra klubbkvelden Get Ready! som er en av arrangørene, som kunne fortelle mer om miljøet i Oslo og hva vi kan vente oss av weekenderen, som blant annet går ned på Nr 53 på fredag og Hør Hør på lørdag.

Hva er egentlig Oslo Reggae Weekender for noe - og er man nødt til

— Boss Dynamite – Oslo Reggae Weekender er vårt forsøk på å få til en såkalt weekender etter europeisk modell her i Oslo. Det blir vel kanskje feil å kalle det en festival, men det er nå to dager med en strålende bukett DJ’s fra inn- og utland som spiller sine hotteste plater på noen av de artigste utestedene i byen. Weekenderen er et samarbeid mellom Get Ready! og Rudie Sounds, de to mest aktive DJ-kollektivene innen hva man kan kalle «60-talls-reggae» - ska, rocksteady og tidlig-reggae - her i byen. Mange av oss samler på et videre spenn av jamaicansk musikk, men under Boss Dynamite er fokuset kun på 1960-tallet (med en og annen mento- og R&B-avstikker til 50-tallet og en roots-låt fra 70-tallet her og der). Alt på originale syvtommere, selvsagt! Vi holder på til 03 begge kvelder, så det blir muligheter for søvn for de som er interessert i den slags. Kan legge til at opplegget begynner allerede kl. 16 på Hør Hør på lørdagen. Ute i bakgården, om værgudene står oss bi. Jeg frykter allerede jobb på mandag!

Det burde man etter en god helg. Men jeg lurer - har disse stedene akseptable sound systems?

— No. 53 som er fredagens åsted har definitivt det, da deler av det mektige Roots Invasion-soundet står der. Lyden på Hør Hør, hvor det foregår på lørdag, har vel kanskje ikke samme tyngde, men fungerer vel greit for lokalet får vi vel si.

Folk er folk og alle er vi jo forskjellige, men går det an å karakterisere miljøene for de ekstra

interesserte i reggae og tilstøtende sjangre i Oslo? Er det som en kult, eller er det trygt forenhver musikkelsker å dukke opp?

— Det vil være en kraftig overdrivelse å si at boss reggae og reggae generelt er et stort fenomen i Oslo, men det finnes et lite og veldig dedikert miljø. Noen av de absolutt beste reggae-samlingene i Europa befinner seg her, og i den innerste sirkel av DJ’s og platesamlere (egentlig samme sak) nærmer enkelte seg northern soulsk fanatisme. Deler av boss reggae-miljøet har sitt utspring i skinhead/suedehead-miljøet i Oslo, og du vil se noen av disse på klubbkveldene, men ellers er vi tilholdssted for en myriade av danseglade musikkelskere og folk som liker å ha det gøy fra alle slags miljøer. Akkurat slik det skal være! Interessen går litt i bølgedaler av og til, men jeg trøster meg med at det er en tidløs greie.

Er det noen musikkstil innen reggaesjangerfamilien som utpeker seg som mest gangbar på klubber i Oslo?

— En skikkelig tung rocksteady-låt, gjerne Studio One, slår aldri feil!

Hvordan ble du selv bitt av denne musikkbasillen i sin tid?

— Stavanger hadde et lite, men veldig dedikert og aktivt reggae-miljø på 80-tallet som min eldre bror var en del av. Så jeg ble eksponert for mye fantastisk musikk fra ung alder av, og i mine tidlige tenår startet jeg selv å kjøpe plater - med kyndige råd og veiledning fra min «mentor», den tidligere nevnte eldre bror. Har nå kjøpt/byttet/solgt reggae i 30 år og oppdager stadig nye ting jeg bare må ha.

En heldig situasjon. Egentlig ganske sykt at et enkelt land som Jamaica kan ha en så rik og unik musikk-kultur som har fått slik utbredelse. Det er ikke mange land på kloden som kan sammenliknes?

— Nei, det er rimelig spesielt at et såpass lite land har fått en slik global kulturell betydning. Reggae er en hyperaktiv «industri» som har utviklet seg konstant i nesten 70 år og gjennom det har beholdt mye av relevansen for internasjonal popkultur – selv om jeg må innrømme at jeg personlig ikke har mye til overs for det som har kommet derfra de siste 40 årene!

Man kan si at ruten fra Jamaica til England og så videre ut i verden derfra er den sentrale for denne musikalske eksplosjonsbetydningen, siden de første båtlastene med mennesker fra blant annet Jamaica kom til de britiske koloniherrene som arbeidsinnvandrere i 1948.

år er det blitt fornyet bevissthet rundt den viktige Windrush-generasjonens utfordringer, noe deres etterkommere også er offer for. Er politiske og sosiale spørsmål endel av greia når denne musikken feires, eller handler det utelukkende om good times?

— Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke legger noen vekt på politiske, sosiale eller spirituelle aspekter når jeg spiller. Fokuset er kun på musikken, på gøy og å få folk til å danse. Jeg setter pris på en tekst med budskap selv, men i en DJ-situasjon legger jeg ikke særlig vekt på det. Bør dog legge til at jeg har strenge regler og krav til låtene jeg spiller (integritet heter det), og unngår konsekvent altfor sentimentale eller «lightweight» tekster med ord som «marriage» og «tears», daffe rim som «moon/June» og låter med kvinnenavn som tittel.

Det kommer noen selectors fra det store utland til weekenderen, hvem er det egenlig, og hvordan spiller de?

— Vi har en utenlandsk gjest per kveld, samt noen til dagtids-sessionen på lørdag. På fredag har vi hanket inn Alessandro Carella fra Italia, og på lørdag Kris van Beethoven fra Belgia. Begge to er veteraner på den europeiske 60’s reggae-scenen, og har spilt på utallige klubber gjennom årene. Musikalsk kan vi forvente, som seg hør og bør for Boss Dynamite, en rødglødende het selection med ska, rocksteady og tidlig-reggae. På lørdag formiddag spiller Cry Tough fra København og Clive Ellis fra Cardiff. En skikkelig internasjonal gjeng altså.

Du er selv ute og reiser med singlekofferten endel. I hvilke europeiske byer er det best liv?

 Med fare for å virke som en skrytepave, så har jeg vært velsignet med en del spillejobber i det store utland, og har spilt over det meste av Europa etter hvert. Må innrømme at jeg setter stor pris på vibbene det har vært på gigs jeg har hatt i London. Må for all del ikke glemme Hamburg og Berlin, begge byer med store og lidenskapelige reggae-miljøer, med uovertruffent liv og røre på dansegulvet til morgenen gryr!

Du er sikkert motstander av YouTube og strømming og alt slikt, men kan du avslutningsvis bite i det sure eplet og bidra med tre bangers som er ditt hjerte nærme - to tidløse og en ny oppdagelse?

– Jeg har ikke Spotify, nei, men bruker YouTube flittig for musikk, så det har jeg ingen problemer med!

Det er en klisje i slike sammenhenger, men jeg har så mange låter som er meg kjær at det er vanskelig å bare plukke tre – og i morgen er listen en annen. Men la oss ta disse tre, da!

— I krysningspunktet mellom rocksteady og reggae i det gyldne året 1968 kom denne killeren fra den legendariske vokalgruppen Gaylads i et veldig lite opplag kun på en såkalt pre-relase («blank»)

Chattie Chattie aka Glendevon Special (Big Shot, 1968

— Fra sangeren som senere ble kjent som Junior Murvin («Police and Thieves») kommer dette stykket av pur dansegulvdynamitt produsert av den store Derrick Harriott.

— Det ble mye 1968 nå, men det var et bra år for reggae! En obskur gruppe som spilte denne heavy rocksteady-perlen inn for den største av dem alle, Coxsone Dodd. Kom faktisk aldri ut på Jamaica, bare på en uhyre sjelden syvtommer på den meget ettertraktede engelske labelen Blue Cat.

Boss reggae i Oslo

Oslo er Thon, RSV, Heimstaden og alle sekundærboligeierne sitt rike. Det er lenge siden den mye omtalte, vanlige sykepleieren har hatt råd til å kjøpe seg leilighet i sentrum, og problemet ser bare ut til å bli verre. Hva blir det neste?

, blir løsningen å la mennesker bo i parkeringshus. Julie, spilt av Eili Harboe, er ny i jobben på et arkitektkontor, og setter seg ut til å finne et sted å plassere tusen nye leiligheter i Oslo sentrum. Løsningen blir å se nedover.

– Ideen oppstod da jeg skulle flytte ut av kollektivet jeg hadde bodd i, og ville bo alene, sier manusforfatter Nora Landsrød på telefon til Tidens ånd.

Søkeresultatene på finn.no var skuffende – det eneste stedet hun hadde råd til å leie var en parkeringsplass. På dette tidspunktet var hun nettopp uteksaminert ved Westerdals, sammen med seriens andre manusforfatter, Kristian Kilde. Han så også potensiale i ideen, og de pitchet den på Viaplay Original Talent Awards, der den vant frem og senere fikk grønt lys.

Serien har premiere 4. mai, men ble i februar vist på Berlinalen, der den ble utmerket med en special mention.

– Uvirkelig, sier manusforfatter Kristian Kilde om opplevelsen.

– Vi var en liten gjeng fra produksjonen og satt i salen på prisutdelingen, og var innstilt på at vi skulle fortsette sitte der resten av kvelden.

Juryen hadde angivelig sittet til langt på kveld, uten å bli enige om hvem av dem som fortjente prisen.

– Da tror jeg at vi alle kløyp oss i armen, sier Kilde.

Det var danske Kerren Lumer-Klabbers som takket ja til å regissere serien, etter Viaplay bestemte seg for å satse. Til Tidens ånd forteller hun at de i Berlin ble gjort oppmerksomme på en pågående debatt, komisk nærliggende seriens virkelighet: om hvorvidt det er forsvarlig å bygge kontorplasser i gamle parkeringshus.

– Allerede i den tidlige versjonen av manuset var det en sterk tone, humor og energi tilstede, sier Lumer-Klabbers.

Trioen er allerede i gang med et nytt prosjekt, en langfilm om kvinnebevegelsen på slutten av 70-tallet, inspirert av historiene til Lumer-Klabbers foreldre.

– Jeg liker å jobbe med universer på den måten vi har gjort her, miljøer som skiller seg fra hverdagen. Da er det lett å sette ting på spissen.

På fire episoder, som til sammen ikke strekker seg lenger enn en time og et kvarter, fremstår mini-miniserien i seg selv som et eksempel på et format som kunne vært gjeldene i den samme, nære fremtiden handlingen utspiller seg i. Formen var ikke tredd over hodene deres av Viaplay, men vokste frem organisk i skriveprosessen, sier Lumer-Klabbers. Hun mener kortformatet har gitt serien en god flyt.

– Det føltes naturlig da vi skrev, en serie på fire episoder.

– Åpenbart at arkitektene ikke kan løse problemet alene

Å snakke om boligmarkedet kan føles som å snakke om et vær som bare blir kaldere og våtere: anekdoter som beskriver nøyaktig hvor langt situasjonen har gått (for langt!), at det er profittens feil, og at et visst, fransk, revolusjonært redskap snart bør tas i bruk dersom noe ikke skjer. Temaet utgjør sjelden kveldens beste samtaler, noe 

– Vi hadde samme oppfatning, at ingen har noen løsning på problemet, selv om tilsynelatende alle er opptatte av temaet. Vi kommer heller ikke med noen konkret løsning i serien, men vi maler et bilde av hvordan verden vil se ut, dersom ting fortsetter som de gjør nå.

Alle artikler