«NRK-avdelingen Dokumentar og Samfunn må kutte 15,5 millioner kroner til neste år. Siden det er få muligheter for å flytte produksjoner i tid, vil kuttene i større grad gå utover de ansatte.»

(handler om hvordan grådige middelklasse-familier kan unngå å bli fiender av å eie for mange ting) og 

 (selve innbegrepet av patroniserende offer-hjelper-dynamikk, dårlig program, dårlig menneskesyn).

Og apropos kutt. NRK skal neste år kutte 300 millioner kroner. Det betyr at også sportsrevyen, dette Søndagsrevyens sportslige appendiks er inne i siste akt. Programmet, som er blitt sendt siden 1960, stammer fra da direktesendt sport kun var en skitten fantasi. I vår tid kan man begå denne åttende (!) dødssynd (fråtsing i TV-sendt idrett), hele lørdag og søndag på NRK i vinterhalvåret. Men Tidens elv ... den har det med å vekke frustrasjon og triste følelser der den stadig renner og blir ny.

Verre er det at også Kunsthøgskolen i Oslo er hardt rammet av dyrtiden. Høye strømpriser og økte leiekostnader gjør at skolen styrer mot et underskudd på 64 millioner kroner, skriver 

For å spare foreslås det blant annet inntaksstopp ved teaterhøskolen og bachelorprogrammet til samtids- og jazzdans, og reduksjon av antall studenter på samtlige designstudier.

Nasjonalmuseet har også bestemt seg for å kutte i åpningstider og sette opp billettprisene, etter at de fikk vesentlig mindre tilskudd enn hva de søkte om over statsbudsjettet 2023. Men direktør Karin Hindsbo har betrygget med at det «ikke vil gå utover tilgjengeligheten». Flott! Selv om det er vanskelig å se for seg at kutt i åpningstider og økte billettpriser ikke vil gå utover nettopp ... tilgjengeligheten! 

Det nye motebiblioteket til Elise By Olsen (International Library of Fashion Research) i Mellomstasjonen foran Nasjonalmuseet åpnet dørene denne uken, til glede for alle moteinteresserte og andre magasinslukere der ute. En liten tur rundt idet lokalet endelig har samlingen på plass gjør at to tanker melder seg. Én – 

 vi savner motemagasiner og printmedier både som portal og naturlig del av hverdagen! Og to – her blir det trangt om plassen.

Åpningsmiddagen på tirsdag var en stilsikker, institusjonstung, men passe ungdommelig affære, som vanlig fra By Olsens hånd. Gjester fra fjern og nær fikk tildelt hver sin blomst til første drink – roser, tulipaner, noen buskeaktige småblomster – og skulle sitte ved bordet som hadde matchende bukett. En søt icebreaker, og som noen påpekte, det perfekte accessoir. Bordkortene til Karin Hindsbo, UD-topper, noen (få norske, flere utenlandske) motefolk, kunstnere, Polestar, Cecilia Dean, kuratorer, Erling Kagge, Swedish Fashion Coucil, Morten Langeland og foreldrene til By Olsen var skriblet med kulepenn på linjerte ark. Menyen var norsk-vegansk med brunostmousse til dessert. Så gikk turen til Juret. En riktig fin kveld!

Kunst kan brukes til så mangt. En av tingene kunst gjennom historien er blitt brukt mye til, er å vise frem og konkretisere maktforhold. Fra katedralenes storslåtte prakt til borgerskapets portretter, eller den sosialistiske billedkunsten i den gamle østblokken og dagens private samlere. For ikke å glemme kvinnesynet som ligger til grunn for en klassisk 

I våre dager er vi nesten så vant til at kunsten er 

 og aktivistisk, at man fort kan glemme hvordan ideer om det vakre og det verdifulle er blitt formet av økonomiske og politiske eliter, som senere gjennom kunstverk har tatt direkte eierskap til disse ideene. Et eksempel på hvordan kunsten 

: Til neste år skal 70 verk av Andy Warhol vises i Saudi Arabia, i det som er Guinness-rekordbok-sertifisert som verdens største hus laget av speil (!). Midt i ørkenen. Det er Warhol-verkene som viser ulike kjendiser som skal stilles ut, i regi av Andy Warhol-museet i Pittsburgh. Parallelt er Saudi Arabia midt inne i en pågående sjarmoffensiv, som blant annet inkluderer rykter om at landet landet skal søke fotball-VM i 2030. En viss Lionel Messi er allerede hyret inn som «ambassadør». Sportsvasking, kunstvasking, hånd i hånd.

PS: Andy Warhol var homofil. I Saudi Arabia er all form for homofili strengt forbudt og straffes med døden, ifølge Amnesty.

Ifølge Spotify ble disse ti artistene som ble mest spilt av nordmenn i 2022:

1. Ballinciaga
2. Karpe
3. The Weeknd
4. Ed Sheeran
5. TIX
6. Roc Boyz
7. Taylor Swift
8. Kanye West
9. Eminem
10. Drake

1. Ballinciaga - «Dans På Bordet»
2. Vinni - «glorie»
3. Karpe - «PAF.no»
4. Ballinciaga - «Beklager (Guttaklubben)»
5. Harry Styles - «As It Was»
6. UNDERGRUNN - «Italia»
7. Roc Boyz - «Bonanza» (feat. Greekazo)
8. Beathoven - «SØR-AFRIKA»
9. Ramón - «ok jeg lover»
10. Kevin Lauren - «TANTE»

Kommentar: Norsk musikk står sterkt, noe som er gledelig. Sjangrene hiphop og festmusikk er de mest populære, i alle fall blant dem som hovedsakelig benytter Spotify til å lytte til musikk.

På verdensbasis er puertoricanske reggaeton-stjernen Bad Bunny den mest spilte Spotify-artisten, og det for tredje år på rad.

Hva er det som gjør ham så stor? Kort sagt: at han har klart å bli stor i både det gigantiske spansktalende markedet 

 i den engelskspråklige sfæren (den puertoricanske versjonen av spansk tillater større miks mellom spansk og engelsk, noe som nok hjelper.). At han både synger og rapper. At han har låter for både gode og dårlige dager hans siste album, 

(«En sommer uten deg»), er delt i to, en upbeat, humørfylt del, en trist og ettertenksom).

At han, i motsetning til mange andre store reggaeton-artister, er spiselig politisk og ikke fremmed for å leke med kjønnsroller og inkludere skeive i prosjektet sitt.

I tillegg får han drahjelp av artister som J Blavin og Rosalía, og andre store artister som har gjort spansk like naturlig i den kommersielle popmusikken som engelsk.

The Weeknd – og problemet med store konsertarenaer

The Weeknd, mannen bak et av årets beste album, 

, er annonsert til Telenor Arena på Fornebu i juni 2023. Men er det noe poeng med disse stadionkonsertene? 

e spør denne uken: «De største konsertene – loddtrekning i lydopplevelse?».

I artikkelen konkluderes det med at etterklangslyden blir høy i store lokaler som Telenor arena, og at det går utover lydkvaliteten í sjangre som pop- og rock. Løsningen? Flere høytalere.

Hører du, The Weeknd?

*setter opp enda flere høyttalere*

HØRER DU, THE WEEKND!?

Selv om vi skriver 1. desember, går det fint an å glede seg til ting som ikke er julen. For eksempel filmen 

, som kommer i løpet av februar 2023. Filmen tar utgangspunkt i en hendelse fra 1985, hvor en svartbjørn som vandret Kentucky og Georgias skoger kom over over 80 kg kokain. Dopet hadde blitt kastet i panikk fra et småfly, da en smugler,

 fra Colombia, innså at flyet var lastet for tungt. I skogen spiste en bjørn i seg dette hvite pulveret. 

 fyller ut resten med (kanskje) fri fantasi: En coked-up bjørn på jakt etter en slåsskamp, menneskekjøtt – og selvfølgelig mer drugs.

Action-komedien er regissert av skuespiller og regissør Elizabeth Banks, kanskje mest kjent fra 

Og sist, men ikke fuckings minst: den franske baguetten har fått verdensarv-status, melder NTB.

Ukens ånd

Uke #48: Elise By Olsen, kunstvasking, en bjørn på kokain, The Weeknd, Bad Bunny og ALT skal kuttes.  

Tidens ånds julekalender: Bak luken finner du personer og tendenser som har preget det året vi snart forlater. 

Dette er saken

Dette året har vært preget av mye, deriblant flere utgivelser av fotballbøker. 

Kampen – Argentina-England, Falkandskrigen og Guds hånd

 av Vinduet-redaktør Simen V. Gonsholt, 

 av tidligere Brann-målmann Håkon Opdal. Hva er det, om noe overhodet, ved fotballen som lar seg omdanne til litteratur. Hvordan skriver man egentlig godt om fotball? Og i hva bunner dette behovet for å opphøye spillet til noe mer enn bare en ballsport? 

Johan B. Mjønes:  – Fotball blir jo i så fall en metafor for livet

Kampen – Argentina-England, Falklandskrigen og Guds hånd

– Jeg ønsket å skrive fotball, ikke om fotball. Det var det det startet med. Jeg ville forsøke å gjøre om kroppen til poesi, på et vis. Men så er det jo dette sitatet, at «å skrive om musikk er som å danse om arkitektur». Å skrive om fotball er noe av det samme. Det er ikke enkelt.

– Men jeg var bestemt på at jeg ville skrive sakprosa, at jeg ville skrive om Maradona, og selvfølgelig om Guds hånd. Så er det dessverre sånn at fotballkamper ofte er veldig kjedelige. Særlig England-Argentina i '86 – det er jo en forferdelig kjedelig fotballkamp. Man venter lenge på det forløsende øyeblikket, pasningen som åpner forsvaret, finten som sender motstanderen feil vei. Selv med et litt svulstig, litterært språk – det blir repetitivt, da også. Fotball er gjentagelser, støttepasninger og innkast. Å finne nye ord, nye metaforer for å beskrive kampsituasjonene, det blir ikke bare en enorm tekstmengde, men også vanskelig i lengden.

– Jeg er veldig glad i VM-bøkene til Solstad, særlig '86 og '90 og '82. Men jeg må innrømme at det er Solstads kompromissløse formspråk i Telemark-boka (

 journ, anm.), som jo er en slektskrønike hvor han ikke lenger skal dikte, men bare oppramse og gjengi en ganske omstendelig slektshistorie, som har virket som inspirasjon. Det er jo bortimot umulig å transformere den type slektshistorie til litteratur. Og på lignende vis var det nødvendig å skrive så nøktern og «rent» som mulig om fotballen. Da handlet det i større grad om å sette opp og vise frem hendelser/situasjoner i et stringent, nesten objektivt uttrykk, heller enn å la det litterære språket fare fritt. Og der ligger den bærende ideen.

– Hvorfor føltes dette som riktig vei å gå? Telemark-boka er vel med all respekt en ganske kjedelig bok?

– Men det handlet også om at da jeg begynte å skrive om falklandskrigen og juntaen, ble språket som særlig sportsjournalister bruker om fotball, utrolig hult og tomt. Alle krigsmetaforene, og den retorikken man gjerne bruker for å bygge opp en kamp, føltes feil i møte med den faktiske volden som juntaen utførte, den faktiske krigen, faktisk liv og død. Selv om fotballen generer den typen engasjement og følelser hos folket, er fotball til syvende og sist en sport, en vennskapelig kappestrid. Fotball kan være både tarvelig og vakkert, og også noe som kan romme en rekke følelser, men det blekner i kontrast når en krig utspiller seg samtidig.

– Hvor finner man det litterære i fotballen?

– Fotball blir jo i så fall en metafor for livet. Fotball er en form teater, og hvis du løfter blikket og ser hele forestillingen i sin helhet, som igjen har politiske implikasjoner, er det noe større der. Det er jo den største kulturelle bevegelsen i verden. Det finnes jo ikke en religion som er større. Et enormt viktig område, som dessverre i alt for stor grad overlates til sportsjournalister.

… Men om spillet i seg selv er noe høyere, det er vanskelig å si. I så fall er det på et fenomenologisk nivå, at du legger noe av deg selv i det.

Simen Gonsholt: – Jeg liker ekstase, ironi, humor

Kunst og Gress - Artikler om fotball

– Sommeren mellom barneskolen og ungdomsskolen sa min bestevenn, Bård André, at han kom til å bli proff fotballspiller, og at jeg kom til å skrive om ham en gang. Han sa det ikke på noen kjip måte, eller jeg tok det ikke sånn i alle fall, det var det som virka mest realistisk. Og siden har det bare føltes som skjebnen, egentlig.

– Veldig mye av det som skjer på fotballbanen består av støttepasninger og innkast, skudd i blokka og klareringer. Man kan nesten si at fotballkamper bare er en serie mislykka forsøk mens man venter på den plutselig forløsende pasningen – selve boksåpneren. For Johan Mjønes lå løsningen i å skrive så nedtonet og nøktern som mulig, nesten oppramsende (angivelig inspirert av Solstads Telemark-bok). Hva slags språk trenger man for å gi liv til noe tidvis så tarvelig (men ofte også fantastisk) som fotballen?

– Jeg elsker Telemark-boka til Dag Solstad, men jeg liker Jon Michelets del av VM-bøkene deres best, eller det er i alle fall dem jeg husker best her og nå. Jeg liker bare at han er så gira og så med, selv om han kanskje ikke har like mye peiling. Men jeg skjønner ikke den type fotballbøker som er nøkterne og oppramsende, David Peace sine hater jeg litt. Men jeg hater for så vidt Eduardo Galeano også, uten egentlig å ha lest ham, og han er vel mer romantisk i stilen, er han ikke det, da? Jeg liker ekstase, ironi, humor. Glede over spillet, glede over teksten – 

, som Roland Barthes ville sagt. Jeg liker Jon Hartvig Børrestad. Jeg ville kanskje ikke vært Jon Hartvig Børrestad, og jeg ville kanskje ikke lest en fotballbok av ham, men jeg liker ideen om Jon Hartvig Børrestad. Og jeg synes kanskje ikke at det er fullt så mye som skjer på fotballbanen som er kjedelig, heller.

– Vil du si noe om hvordan man tilnærmer seg fotball på et litterært nivå, hva går tapt og hva forandres i overgangen fra kropp og spill til språk og litteratur?

– Den beste enkeltteksten jeg har lest om fotball, i Norge i det minste, er en personlig tekst Eivind Sæther skrev i Dagbladets siden nedlagte Sportmagasinet om å vinne Norway Cup siste året junior. Den teksten får jeg gåsehud av å tenke på, hver gang jeg tenker på den, og det er veldig ofte. Og det er jo da en tekst hvor alt henger sammen, kropp og spill og språk. Han levde det og skrev om det. Og jeg kan aldri gjøre det han gjorde, for mitt lag Gulset IF nådde ikke B-sluttspillet i Norway Cup engang, men jeg tenker på minnene jeg har om å spille fotball i tussmørke som liten gutt som like «litterære» som noe fotballitteratur jeg har lest. Følelsen av å spille fotball kan være like overskridende som følelsen av å se på fotball, lese om fotball og skrive om fotball. Det er bare en og samme sak. På sitt beste, i alle fall.

– Er fotball, ikke som kulturelt fenomen, politisk sirkus, osv., men som ballspill, noe som i det hele tatt lar seg opphøye og intellektualisere?

– Ja, men bare hvis Zvonimir Boban gjør det. Og hvis man passer på å ikke si «jogo bonito».

Julekalender

Hva slags språk trenger man for å gi liv til noe tidvis så tarvelig (men ofte også fantastisk) som fotballen?

Luke 4: Fotball som litteratur 

I en ellers skjeggete sjanger har de unge jazzrockerne i Kanaan vært usedvanlig dominerende de siste årene. Produktive er de også – nå aktuelle med sitt femte album, 

Diversions Vol. 1: Softly Through Sunshine

. Med dette marker de starten på en albumserie, som er ment som en rekke musikalske fotografier av hvordan de komponerer, spiller og jammer 

Derfor er det skrevet og spilt inn på bare fem dager. Ved siden av den faste kjernen av Eskild Myrvoll på bass, Ask Vatn Strøm på gitar og Ingvald André Vassbø på trommer, har Håvard Ersland bidratt med vrengt Hammond-orgel, synthesizere og piano.

Så hvorfor organisere utgivelsene i en serie? Og hvordan finner de grooven? Myrvoll står til disposisjon for å opplyse Tidens’ leserne.

– I tillegg til å spy ut Kanaan-plater er dere også aktive i andre prosjekter. Vi trenger en oppdatert liste!

– Juno, Daufødt, ¡Bangbang Watergun!, Blodkvalt, Soft City, Full Earth, Mall Girl, Sex Magick Wizards, Magnus Skaug, Reks Rumah, Lovesplash, Vegard & Ivar-band og Eir.

– Hvorfor finnes Diversions? Hvor kommer det fra, og hva kommer til å skje i vol. 2?

– Dette materialet kom vel av et behov for å angripe innspillingen på en litt annen måte. På det tidspunktet hadde vi spilt inn tre «ordentlige» studioalbum, og vi følte at studioprosessen begynte å bli formalisert, i den forstand at vi alltid var veldig godt forberedte og innøvde før vi gikk i studio. Slik sett inneholdt innspillingene få overraskelser. Reaksjonen på dette ble å booke oss inn fem dager i studio hvor den eneste regelen var at vi ikke skulle ha komponert eller planlagt noe på forhånd. Vi tok også med oss organist og keyboardist Håvard Ersland og tekniker Mikkel Reinem Moen, som begge hadde en aktiv rolle i å forme materialet. Alt ble spilt inn på Flerbruket i Hemnes i mai 2021. Stedet har en fin atmosfære, synes vi.

-serien kom vel fra et ønske om å finne en mer uformell plattform der vi kan følge impulsene. En slags arena for å utforske andre idéer, gjøre spontane ting med nye samarbeidspartnere – rett og slett et sted hvor man som lytter kan oppleve et litt annerledes Kanaan. Vi satt på masse innspilt materiale som vi gjerne ville finne en eller annen plattform til, så det var veldig kult at Jansen Records ville være med å gjøre en serie med begrensede opplag og en litt annen profil.

– Vi har allerede spilt inn og mikset materialet til 

, som blir en mer jammete og dronete affære. Vi føler den viser en side av bandet som kanskje har kommet tydeligere frem live enn på plate tidligere.

– Vi ble positivt overrasket over hvor mye musikk vi skrev i løpet av disse dagene, og hvor komplekst låtmaterialet endte opp med å bli. Spesielt førstesporet, «Voyaging», synes jeg ble en veldig flott og lang låt – det handler om å skape en stemning som er interessant og fruktbar nok til at man kan bygge en lang struktur ut av det. Det er en balansegang der, mellom å holde ting interessant nok som komposisjon og samtidig enkelt nok til at vi kan spille rundt det – litt vanskelig å sette fingeren på, men følte vi fikk det til fint på den låta!

– Når jeg hører skiva igjen nå føles det også som den har en slags ro og åpenhet som jeg synes speiler ånden under innspillingen veldig godt.

– Vi brukte også denne innspillingen til å utforske noen konsepter som vi har leflet med lenge, men ikke helt fått noen mulighet til å konkretisere i låter. Sånn sett svarer resultatet her helt med intensjonen for 

-serien. «Immanence» er et resultat av en langvarig fascinasjon for sekstitallsinnspillingene til Steve Reich og Terry Riley. «Hyperstate» trekker linjer til mer frika jazzrock, typ «Agharta»-perioden til Miles og nyere band som Fra Det Onde som vi er kjempefans av.

– Når du ser tilbake, hvordan vil du beskrive utviklingen til Kanaan? Har blikket festet seg noen nye steder underveis?

– Sett innenfra så føles det som vi har gått fra å være et ganske ryddig jazzrock-band til et litt mer mangehodet psychtroll. Det åpnet seg noen dører mentalt for meg da vi hadde spilt inn førsteplata, 

, som jeg følte var en ganske tydelig jazzrockplate, men som folk begynte å omtale som en psychskive. Jeg kjente ikke så godt til psych og prog og de litt mer åpne rocketingene, så det ledet oss inn på noen nye stier, gjorde at vi begynte å jamme mer på konserter og i studio. Der vi er nå føler jeg ofte at det er i disse åpne, improviserte strekkene at de mest magiske øyeblikkene kan oppstå på konserter. Et eksempel er den 27 minutter lange låta «Beyond» som vi ga ut i høst. Den er fritt improvisert og hviler egentlig bare på én akkord hele veien. Noe sånt hadde jeg aldri sett for meg at vi skulle gjøre da vi startet bandet i 2016.

– Hvis man skal trekke en slags lengre linje fra starten, til der vi er i dag, synes jeg kanskje at vi har blitt mer og mer rocka og i større grad utforsket studioets muligheter, litt parallelt med at vi har lekt mer med fri improvisasjon og åpnet for litt andre sjangeruttrykk. Vi har også blitt et veldig mye mer samspilt band. Det er noe med den utviklingen som ikke kan gjøres på noen annen måte enn å spille masse gigs og øve dritmye. Det føles som det er mange linjer som løper litt sammen her, men viktigst av alt er at dette fortsatt er et kjempemorsomt og inspirert band å spille i, hvor jeg føler at vi har alle muligheter åpne.

– Hva skjer med Full Earth-prosjektet? Bra konsert i sommer.

– For de uinnvidde er Full Earth bandet til vår trommeslager Ingvald, hvor han skriver og arrangerer all musikken. I tillegg til Ask på gitar og meg på gitar, synth og orgel er også Simen Wie med på bass og Øystein Aadland på orgel. Vi har akkurat blitt ferdig med å spille inn 90 minutter med musikk som nå skal mikses og mastres og bli debutalbumet. Hvis man observerer det utenfra, kan det jo fremstå som en slags Kanaan-spinoff, men musikalsk føler jeg det har en helt egen karakter som skiller seg ganske mye fra Kanaans musikk. Gjennomkomponert og med en tydelig visjon i bånn.

– Hvor lang tid dere bruker på å finne 

 – oppstår den med en gang, hvor og når som helst, eller har dere mange riff som forkastes?

– Det er veldig viktig for oss at det vi spiller føles riktig for alle, men vi har spilt så mye sammen nå at jeg nå føler vi ganske fort får følelsen av om noe kommer til å funke eller ikke. Men likevel: vi bruker mye tid på å jobbe med hvert riff og hver groove, for å finne ut av hvordan vi kan løse det på best mulig måte. Med tanke på grooven har både Ingvald og jeg naturlig en ganske 

 beat, og det føler jeg er en ganske viktig bestanddel i det «jaget» som kanskje er den grooven du refererer til her. Vi kjenner hverandre dessuten så godt nå at vi ofte skjønner hva de andre skal gjøre før de gjør det, og det gir en helt spesiell følelse og nerve i de mer improvisatoriske partiene og jammene.

– Noe av det samme som jeg nevnte i forbindelse med «Voyaging» ovenfor, men for min del handler det ofte om å finne en enkel idé som er sterk nok til at man tåler å høre det igjen og igjen. Måten vi øver på handler ofte om å spille ting hundrevis av ganger for å finne ut de beste løsningene, både i komposisjon og i vårt eget spill. Hvis vi ikke går lei av riffet eller idéen i løpet av den prosessen så er det ofte et godt tegn. Jeg er veldig opptatt av å skrive litt «sykliske» riff, som biter seg selv i halen og leder tilbake til seg selv. Det er ofte et godt utgangspunkt for min rolle i bandet, som ofte er å holde en enkel figur mens Ingvald og Ask jobber mer fritt oppå. Jeg pleier å si på tull at alle de riffene jeg er mest fornøyd med bare har to toner, men det er noe sant i det også.

– Er det noen musikere dere kunne tenkt dere å samarbeide med, som innslag på et album, eller gjest på en konsert?

– Masse folk! Vil gjerne gjøre et eller annet med Kawabata Makoto fra Acid Mothers Temple, Nick DiSalvio fra Elder – kjent som Delving – Kali Malone, krautrocklegenden Michael Rother, Alain Johannes, The Heads, Mythic Sunship, Papir, Yoshimi P-Wee, Hedvig Mollestad, Emil Nikolaisen, Charlemagne Palestine, White Manna, Ævestaden, Terry Riley … Kunne holdt på for alltid!

Intervju

– Studioprosessen begynte å bli formalisert, sier bassist Eskild Myrvoll.

Kanaan har fulgt impulsene og laget et album på fem dager

Kanaan laget album på fem dager: – Studioprosessen begynte å bli formalisert

I Tidens ånds julekalender ser vi, og andre, tilbake på året som har vært. 

– Det blir fortsatt verken popkorn eller reklame å se på Cinemateket.

Det er Jan Langlo, leder for Cinemateket i Oslo, som bringer den gode nyheten. Kinoen skiller seg fra sine kommersielle konkurrenter allerede ved inngangen, som skåner deg fra følelsen av å entre en steamdusj av fett. Her slipper du også de lange minuttene med reklame før filmen begynner, historiefortelling som strengt tatt ikke hører hjemme på noen kino (en shoutout går i disse dager ut til en 

 gubbete reklamebyrå-reklame med Donald Trump. Få den vekk!).

Kinotilbudet i Dronningens gate har alltid føltes for godt til å være sant, der man til under hundrelappen kan se gamle klassikere på ekte filmrull, stumfilmvisninger med livemusikk, repriser av aktuelle kinofilmer og samtaler med verdenskjente regissører. Ikke minst er det stedet du går hvis du føler behovet for å forsvinne fra verden i et par timer – sitte nesten helt alene i en mørk sal og se noe obskurt det er nytteløst å fortelle noen om senere på fest.

Men det siste året har det ikke gått an å gå inn på Cinemateket i det hele tatt. 25 år med bananrygg-sitting og poserende humring har nemlig gått utover lokalet.

– Vi har merket en del normal slitasje. I tillegg har vi hatt behov for bedre toalettfasiliteter, og fornyelse av kafeen. Vi får ny fasade på bygningen, ny kafe, nye toaletter og garderobe, nytt Barnas Filmrom, ny billettskranke, nye og finere områder utenfor kinosalene, bedre lydisolering inn til salene, nye seter i Tancred og nytt lydanlegg med Dolby Atmos i Lillebil, sier Langlo.

I likhet med alle andre byggeprosjekter som går i gang med en estimert sluttdato tar arbeidet lenger tid enn forventet. Åpningsdatoen er 17. april, og Langlo lover å ha et ekstra fjongt åpningsprogram på plass.

– Det vi har savnet aller mest er å vise analog film i våre egne, spesialbygde saler. Vi skal sette opp noen av de fineste kopiene våre i 35mm og 70mm når vi åpner igjen. I tillegg gleder vi oss til å arrangere Oslo Stumfilmfestival med filmvisninger med nykomponert musikk fremført live av våre strålende musikere med Kjetil Schjander Luhr i spissen.

I likhet med alle andre kulturarbeiderne her til lands har også Langlo hatt et par utfordrende år. Like etter viruset begynte å roe seg begynte oppussingen, og cinematek-programmene har kun vært å se i bruddstykker på andre kinoer rundt om i hovedstaden, som Vega, Kunstnernes hus og Symra.

Langlo trekker frem Klingenberg som et annet høydepunkt i hovedstadens kinotilbud.

– Det er ikke tid til å se så mye film i arbeidstida, så jeg ser mer enn gjerne film på fritida. Den siste filmen jeg så var 

 i Klingenberg 1, som de har renovert på en nydelig måte.

Cinemateket viser også «publikums ønskefilmer», et program som kommer til verden når et menneske er såpass glad i en film at hen sender inn et ønske om at den skal settes opp på storskjerm.

– Det er veldig stor sjanse for å få sett ønskefilmen sin, såfremt den er mulig å få tak i. Vi tar svært gjerne imot ønsker!

Luke 3: Fremtiden er fri for popkorn

Tirsdag denne uka gikk jeg inn i en tom kinosal på Storo for å se Carey Mulligan og Zoe Kazan nedkjempe et monster og dra i gang en global bevegelse. Da reklamen begynte, var jeg fremdeles alene, med 71 ledige seter rundt meg. Like før filmen rullet i gang, kom fire jenter på omtrent 14 år småløpende inn i salen og satte seg i de sofaliknende setene på bakerste rad. Jeg hadde lyst til å snu meg og si at det var hyggelig å ikke bli sittende helt alene, men jeg ventet lenge nok til at selvsensuren tok over: Kanskje best å ikke havne i kategorien creepy voksen mann som snakker til småjenter på metoo-film.

Samtidig, et helt annet sted, pågår en rettssak i Los Angeles. Filmprodusent Harvey Weinstein er tiltalt for flere tilfeller av voldtekt og seksuelle overgrep, og risikerer 60 års fengsel. Saken har fått relativt lite oppmerksomhet. Det skyldes ikke alvoret i saken, men at vi, for å bruke et slitt uttrykk, har sett denne filmen før. Vi så den i februar 2020. Det var da Weinstein sto tiltalt for første gang, og ble dømt til 23 års fengsel.

Dette var den første metoo-rettssaken, og «verdens øyne» fulgte, gjennom journalistenes beskrivelser, med på de daglige vitneforklaringene i rettssalen i New York. Gråtende, skjelvende kvinner fortalte om sine møter med Weinstein. Den store spenningen lå i om bevisene var sterke nok for å få ham dømt. Hvis ikke, ville det være et stort tilbakeslag i den pågående kampen for at kvinner skulle bli trodd. En rekke profilerte menn var blitt fjernet fra sine maktposisjoner de siste tre årene, men saken mot Weinstein var den første store rettslige testen.

Weinstein ville aldri blitt tiltalt, hadde det ikke vært for arbeidet til gravende journalister i 2017. Ronan Farrow jobbet med saken for The New Yorker, mens Jody Kantor og Megan Twohey gjorde det samme for The New York Times. Deres første artikler ble publisert omtrent samtidig. To år senere ga de ut hver sin bok. Farrows var i større grad bygd som en thriller, der journalisten blant annet ble overvåket av israelske privatetterforskere, leid inn av Weinstein for å stanse publisering av artiklene.

Kantor og Twoheys bok er også spennende, men den er i tillegg nærmest en manual for hvordan gravejournalister jobber. De hører et rykte, de ringer litt rundt, de skjønner at her har de 

. De møter opp på dørstokken hos kvinner som ikke svarer på telefon. De skaffer dokumenter som underbygger saken. De møter kvinnene på restaurant, hører på deres grusomme historier om fysiske overgrep og psykologisk manipulering. De diskuterer utviklingen med sine redaktører, snakker med Weinsteins advokater, blir skjelt ut av Weinstein på telefon.

. Filmen inneholder ingen superhelter, bare et par helt supre journalister og deres møter med kvinner som gradvis bygger opp styrke til å snakke offentlig om sine livs verste hendelser, for å stoppe en superskurk fra det virkelige liv.

 har sett før. Vi har lest om avsløringen av Weinstein, vi har fulgt rettssaken. Men de fleste som er interessert i temaet har ikke lest boka, eller kjenner de dramatiske detaljene, så man skulle tro at det fantes et publikum for en film som denne. Det er det produsentene, inkludert Brad Pitts Plan B, må ha tenkt, da de satset 32 millioner dollar, pluss markedsføring.

 satt opp på over 2000 amerikanske kinoer, og spilte inn 2,2 millioner dollar, en fiasko av historiske proporsjoner. I løpet av et par uker har den spilt inn 7,2 millioner dollar globalt.

Det tok ikke mange dagene før kritikere og bransjeaviser kom med forsøksvise forklaringer på floppen. Deadline, et nettsted som dekker Hollywood, mener at folk er «emosjonelt utmattet» etter kongressvalget. Variety forklarer fiaskoen med økende økonomiske bekymringer, krig i Ukraina og en generell nedstemthet som gjør at publikum viker unna kinofilmer om dystre tema. Folk vil ha en totimers flukt fra virkeligheten, ikke dramatiserte nyhetsreportasjer.

I britiske iNews skriver filmkritiker Christina Newland at det er «too soon» for en film som 

. Folk føler de vet nok om Weinstein-saken og dens konsekvenser: «Perhaps another few years to consider the real implications and longer-term scale of the movement – and the role of its detractors – might have helped a film like 

Jeg er usikker på om dette handler om tid. For tre år siden kom 

, som tok for seg metoo-skandalen i Fox News. De spilte inn drøyt 60 millioner dollar, men med Charlize Theron, Nicole Kidman og Margot Robbie i hovedrollene, hadde de fleste forventet høyere besøkstall. Ville 

 gått bedre om man ventet noen år? Lite tyder på det.

Hva med alle dem som har jublet over utviklingen de siste fem årene, og som har levd seg inn i situasjonen til kvinner som står fram med sine historier? Hvorfor ønsker ikke flere av dem å se dette fortalt på et stort lerret, i kinosalens fellesskap?

Mener de at kampen er vunnet? Hva betyr det i så fall å vinne? Vi har fått en høyere bevissthet om seksuell trakassering på arbeidsplasser og i organisasjoner. Vi har fått en debatt om samtykke. Vi har lært om hvordan kroppen går i overlevelsesmodus under seksuelle overgrep, og hvordan ofre kan velge å holde kontakt med overgripere i lang tid etterpå.

På den annen side er mange av debattene rundt metoo vanskelige. Feltet er preget av moralske og rettslige gråsoner. Ofre skal bli trodd, men de anklagede har krav på rettferdig behandling, både rettslig og i den offentlige debatten. Pressen har feilet og lært, og vil fortsette med det. Det har vært få rettssaker, men mange menn har mistet jobb og verv. Hvor lenge skal de «dømte» forvises? Uenigheten er dyp, bare se på utviklingen rundt Trond Giske.

Er folk lei av metoo? Vi kan bli utmattet av mangelen på klare svar, men utviklingen vil gå sin gang. Det vil bli enklere å bli tatt på alvor i arbeidslivet. Det vil gradvis bli flere rettsaker. Maktrelasjoner vil bli gransket med et annet blikk enn før. Og, som alltid, saker med kjente navn vil få mest oppmerksomhet, med heftige debatter om gråsoner og komplekse relasjoner.

Svært få føler behov for et kinobesøk for å bli kjent med to journalister som avslører Harvey Weinstein og drar i gang metoo-bevegelsen. Kritikerne har trillet sine femmere og brukt fine adjektiv, men med liten effekt. I Norge har 3674 kinogjengere løst billett så langt (2. des).

Anekdotiske bevis fra kommentarfeltene tilsier at mange venter med å se 

 til den kommer på strømming. Dette er en del av utviklingen i folks filmvaner. Lave besøkstall for mindre spektakulære filmer betyr ikke at folk 

 ønsker å bli underholdt. Men de ønsker i større grad en flukt fra virkeligheten når de går på kino. Før strømmingen erobret verden, ville flere sett 

 på kino, men nå vet de at den kommer på liten skjerm om kort tid. De velger å spare billettpengene og se filmen i ro og mak, uten et kvarter med reklame og fritt for knitring i godteposer på alle kanter.

Kommentar

Filmen om Harvey Weinstein flopper på kino. Er vi lei av metoo? 

Metoo-fiasko?

Dette skammens fotballmesterskap har medført et underlig vakuum i tilværelsen. Vi 

 vel mer om mesterskapet enn noen gang før, alle mulige aspekter ved det, men de svarte skjermene er i overtall —det føles i alle fall slik. Bildene av tomme øltelt på Youngstorget, med noen spredte guttegjenger i en ørken av forlatte trebenker og ubrukte QR-koder på bordene, med state of the art-storskjermer til forlystelse for bartenderne og få andre, er merkelig tilfredsstillende å skue. Det er noe ruinporno-aktig ved dem, det er Ballard on ice, det er sånn type darkness man bare elsker å bevitne.

Men en gang kommer vi vel tilbake til normalen, eller hva? Ryktene om Saudi-Arabia som neste utkårede for FIFA-boss Infantino vil vel medføre at vestens fotballhipstere sier adjø til landslagsfotball én gang for alle. Hvorfor skal man se på dritten? Det er jo bare Comfyballs, homohets, skitne penger, rasisme, vulgære Richard Mille-armbåndsur, egosentrisme og menneskeforakt. Ganske meningsløst. Men det finnes vel mange andre innbyggere i verden som ønsker lek og mesterskap som kan lyse opp i en ellers vanskelig hverdag. Noe blir det nok.

Det er altså mange bøker i den norske bokheimen denne sesongen, det nærmer seg snart et tosifret antall mer eller mindre intellektuelle fotballbøker, men formatet 

 må vi til det engelske språkområdet for å kunne nyte. The Athletic-skribent og Tottenham-supporter Charlie Eccleshare er redaktør for og har skrevet en rekke mikro-essays om det han kaller 

The Beautiful Poetry of Fotball Commentary, 

i boken ved samme navn. Det er pregnante utdrag fra tv-kommentatorers bevingede ord i nuet, som oftest uten manus, men med noen øyeblikk av klarhet og språklig inspirasjon som gjør dem egnet som poetiske minner - de blir gjenfortalt, umiddelbare ordspill blir en del av dagligtalen vår, og selv om det ofte bare er ekstatiske utrop og galimatias for åpen mikrofon, har mange av dem også et underfundig alvor ved seg. 

The Beautiful Poetry of Fotball Commentary

Ja, disse kommentatorene blir rammet av en slags ydmyk eksistensiell undring. Skjedde dette vi nettopp så på banen egentlig? Finnes det noen større krefter, en større mening der ute? De setter ord på det som ikke kan beskrives. Så mye lengsel på så liten flate. Satt opp som små dikt på boksiden, kommer noen ganger en helt ny type gravitas ved utsagnene til syne. Litt i samme stemningsleie som utgivelsen 

(Featherproof Books), som presenterte uttalelser fra idrettsutøvere umiddelbart etter endt innsats somden nydeligste art brut.

Som med musikkjournalistikk er det lurt å ikke stable metaforer og similer oppå hverandre i for stor grad. Men noen ganger er det vel vanskelig å unngå. Som kommentatoren som i 2006 ikke akkurat målløs var vitne til forrige epokes supermann Ronaldinho kunstscoring for Barcelona mot Villareal. 

As electrifying as a hair dryer thrown into a hot tub, my
friend!
Absolutely breathtaking
He puts the Haitian voodoo rattle on this one when he
finishes
Oh, like Betamax, they do not make them like him
anymore

Det må man kunne kalle et lyrisk hat-trick fra Hudson. Den spilleren som overtok etter brasilianeren som universets hersker, inntil nylige fadeser har gjort ham upopulær hos de fleste, er Ronaldo, som sist gjorde seg bemerket ved å late som han hadde scoret for Portugal. Det ferskeste diktet i boken er fra 2021, da han foretok et drømmeaktig men dødsdømt comeback for Manchester United. Men det så bra ut i starten, og hans «andre» debutkamp for laget avstedkom dette diktet, og en seier over Newcastle.

Madeira, Manchester, Madrid, Turin and Manchester
again
Wreathed in red
Restored to this great gallery of the game
A walking work of art
Vintage
Beyond valuation, beyond forgery or imitation
Eighteen years since that trembling teenager of touch and
tease, first tiptoed onto this storied stage
Now in his immaculate maturity
CR7 - reunited

Historiens kraftlinjer dirret på Old Trafford denne kvelden, og bare en sann skald kunne lage denne hendelsens sang. Ellers falt jeg for det fortellende prosadiktet som oppstod da England slo Nederland i EM i 96. Litt på grunn av fremdriften og rimene, men mest på grunn av det slående bildet om nettet i et fotballmål.

Gazza’s bending free kick,
Sheringham heads it on … Sheringham!
It’s a second goal
It’s double Dutch delight
Gazza went to take the corner and the Dutch weren’t
ready, the defense wasn’t steady, and there was good old
Teddy
And toast tonight with a glass of sherrrrrrrrrrrrrrry
England 2 Holland 0, Edwin van der Saar, pick it out of
the old onion bag

Bjørge Lilleliens historiske, oppramsende fantasier fra da Norge slo England i 1981 er smigrende nok tatt med, og det fortelles om at stilen hans her også fikk sine engelske etterfølgere. De nåværende norske kommentatorene er dessverre langt unna denne poetiske tilstand. Den mest brukte på TV2, Øyvind Alsaker, skriker for mye (selv om «Aguero Aguero Aguero Aguero!» for så vidt er en liten klassiker) mens NRKs Christian Stabrun Smith beviste under den fryktelige hendelsen da danskenes Christian Eriksen fikk hjertestans under forrige EM hvor lite konstruktiv småpratstilen på den kanalen er.

Viaplay’s Kasper Vikestad er supersympatisk men litt vel nerd og klarer sjelden gaule mer det grammatikalsk merkverdige «skuddet!» og «innlegget!» når det drar seg til. Legendariske Roar Stokke som kommenterte så mange store Champions League-øyeblikk har en svært karakteristisk melodiføring og aksent, og har mange sterke utsagn, men sjelden lange nok resonnementer til at det kan fungere som poesi. Den like legendariske buldrebassen Morten Langli ikke har det store vokabularet, men tar det igjen med et uslåelig østlandstonefall og karslig karisma. Man hører det på ham at ofte han brenner inne med noen gloser som ikke passer seg i en ny politisk korrekt virkelighet, men han finner ingen adekvate alternativer som han kan briljere med. Men det er en usagt nerve der.

Min favoritt på grunn av sin sindige faglighet og godmodige røst er nok side-ekspert Lars Tjærnås, men hvor blir det av poesien, mann?

Bare menn her, ja. Ekspertkommentator Solveig Gulbrandsen er kunnskapsrik og har endel lakoniske kommentarer som er dødelige. Om hun får flere noen medsøstre bak mikken kan det forhåpentligvis hende at språket på skjermen løsner mer.

Fotball er nå først og fremst tv-underholdning og Twittter/Instagram-mat, og uttalelser og klipp blir gjenbrukt til det kjedsommelige i et ledd i å brande TV-kanalen og de dyre senderettighetene deres, men det har ikke avstedkommet særlig soignert stemmeføring under kampene. De skal selge produktet sitt, så selv møkk kjedelige kamper blir formidlet med en type falsk innlevelse.

Det er i pausepraten og i overgangene fra studioet det skjer - den spinnville sjarmen til den løse kanonen Trevor Morley på TV2 var min lyd av god helg i flere år, mens den som briljerer mest og har skapt skole i hvordan man skal artikulere seg med pondus og glimt i øyet utvilsomt er Jon «det kooker» Børrestad på samme kanal. Måten han brøler ut ordene med en pussig aksentuering av uventede ord i setningene, er en merkelig effektiv stemningsoppjazzer. Det kan nesten minne litt om å høre Bob Dylan

Men om vi skal holde oss til poesien, skjer nok den største verdiskapingen andre steder. Ikke i fotballpressen og -tidsskriftene, der er det bare politikk og gravejournalistikk nå. De harde, megetsigende linjeskiftene mistet sin status etter at Morten P og Truls Dæhli forsvant fra de store tabloidavisene. Men det er kommet en arvtager, og det er den tekstlige live-refereringen på steder som VG Live. Utstyrt med et tastatur, svært kort deadline og et vitnes autoritet, presser de ut noen svært levende virkelighetsbeskrivelser, med rom for treffende personkarakteristikker og billedmalende forklaringer. Å lese denne stuntprosaen direkte mens den dukker opp, er i sine beste øyeblikk som å oppleve en fotballkamp med sine egne øyne.

Å lese denne stuntprosaen direkte mens den dukker opp, er i sine beste øyeblikk som å oppleve en fotballkamp med sine egne øyne.

Luke 2: Fotballkommentatorenes poesi 

Luke 2: Fotball- kommentatorenes poesi 

Rangering av filmer har lenge vært sentralt i måten man snakker om film på. Listeformatets popularitet har bare økt i forbindelse med internett, spredningen av det buzzfeedske listickle-formatet og sider som IMDb og Letterboxd. Men én liste er fortsatt viktigere enn alle de andre.

Bare én gang hvert tiende år sanker det britiske filmmagasinet Sight and Sound inn stemmer fra filmkritikere verden over, for å lage en mest mulig definitiv liste over 

. Underlagt det britiske filminstituttet BFI, er magasinet i årevis blitt lest med troverdighet på høyde med franske Cahiers du cinéma. Det har rangert «The Greatest Films of All Time» siden 1952. Filmkritiker Roger Ebert omtalte i sin levetid lista som «den soleklart mest respekterte av de utallige listene over beste filmer. Den eneste de fleste seriøse filmfolk tar på alvor.»

Tidligere versjoner av lista er derfor viktige dokumenter i historien om vestlig filmkanon, samtidig som den pågående prosessen signaliserer at ingenting er hugget i stein. I likhet med Oscar-utdelingen ønsker også magasinet å favne bredere, og har nå kraftig utvidet antallet kritikere som avgir stemmer. Økningen er på nesten det dobbelte.

En håndfull titler har dominert lista nesten helt fra begynnelsen, som 

 (1939). Et av de mest oppsiktsvekkende øyeblikkene i listas historie var i 2012, da Hitchcocks 

 (1958) ble den første filmen på 50 år til å ta førsteplassen fra Welles’ 

Spekulasjoner om at en generasjonskløft kan være i ferd med å åpne seg, har derfor sirkulert på internett i forkant av publiseringen. Skulle dette bli tiåret da filmskapere som Scorsese, Miyazaki, Anderson og Wong Kar-wai entret toppen? Og kanskje et par kvinner?

Svaret er ja. På åttende plass finner vi Lynchs 

– Topplasseringen er den store overraskelsen få kunne sett for seg. Det er mange som ikke har sett den.

Det sier professor i filmvitenskap ved NTNU, Anne Gjelsvik.

, tror jeg det er færre som kjenner til 

Som første kvinne på topp 10 troner nå belgiske Chantal Akerman helt på topp. Hun døde i 2015, og etterlot seg dette stykket (svært) saktegående avantgarde-kammerspillet på tre og en halv time, 

Jeanne Dielman 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles 

(1975). Handlingen foregår inne i leiligheten til en alenemor, og viser i all sin ulidelige rutimenessighet helheten av hennes dagligdagse gjøremål – både som hjemmeværende husmor og prostituert.

Jeanne Dielman, 23 quai du Commerce, 1080 Bruxelles

– Står sterkt blant feministiske kritikere

Gjelsvik var med å stemme frem årets toppliste, som i 2012. Å koke ned filmene man elsker, til en urangert liste med ti forslag, er ikke en lett oppgave, sier hun.

– Jeg synes det er morsomt å bli spurt, men grusomt å gjøre.

Selv om det er filmene på topp 10 som diskuteres mest, publiserer også magasinet sine topp 100. Den mest oppsiktsvekkende endringen er helt klart den voksende andelen kvinner, men Gjelsvik påpeker at kanon utover det har holdt seg rimelig stabil. Selv om hun fortsatt mener den har en vei å gå når det kommer til å inkludere film fra Latin-Amerika og India.

– Mange har nok denne gangen prioritert kvinnelige filmskapere. I status er jeg nok ikke så overrasket av at 

 er øverst, fordi den står sterkt blant feministiske kritikere. Det er nok på grunn av akademikerne.

Blant de ferskeste titlene på topp 100 finner vi 

(2019) har rykket helt opp til 30. plass, en rangering Gjelsvik stiller seg bak fullt og helt.

– Jeg synes Céline Sciamma soleklart er en av de mest interessante europeiske filmskaperne akkurat nå. Av filmene hennes er det denne folk har samlet seg om, selv om den bare er tre år gammel. For meg er den et viktig feministisk og skeivt verk. Jeg synes den er estetisk fabelaktig.

En annen av Gjelsviks ti innsendte forslag er også en helt fersk film, 

ikke kom med på hennes seddel, sier hun.

– Jeg hadde lyst. Men det går et skille mellom 

 og favorittfilmer. Det er helt opplagt at 

 har hatt en stor betydning på filmhistorien, men det er 

 jeg elsker. Den har en utrolig sjarme – det er nok noe med at den handler om det gode. De fleste filmene på lista handler jo om elendigheten, det tragiske i livet. Derfor er 

Sight and Sound har på ny kåret verdens ti beste filmer.

Alle artikler

Uke #48: Elise By Olsen, kunstvasking, en bjørn på kokain, The Weeknd, Bad Bunny og ALT skal kuttes.

Luke 4: Fotball som litteratur

Kanaan laget album på fem dager: – Studioprosessen begynte å bli formalisert

Luke 3: Fremtiden er fri for popkorn

Metoo-fiasko?

Luke 2: Fotball- kommentatorenes poesi

Sight and Sound har kåret en ny, verdens beste film. – Jeg er overrasket

Nyhetsbrev #13: Elise By Olsen, Kutt, Helene sjekker UT, Tidens ånds julekalender, Andy Warhol til Saudi Arabia ++

Luke 1: Juling i hjemmet

«Kids in crime»-kostymedesigner: – Det ble hele tiden et fokus på ikke gjøre ting for fashion