Stockholms gängkrig – bakom rubrikerna

Først et tips til deg som er ute i strømmingens ærend: løft blikket – ikke fra skjermen, men fra de store strømmegigantene.

 får man tilgang til (mesteparten av) danskenes rikskringkastelser. Blant annet kan man allerede nå se sesong 2 av gangster/fotballsupporter-serien 

 som NRK sendte første sesong av i høst.

. Best akkurat nå: dokumentar-serien om den pågående gjengkrigen i Stockholm, som siden 2015 et hevndrap av gangen stadig har eskalert, og hvor den voldelige utviklingen er tett sammenvevd med både sosiale medier, så vel som noen av Sveriges aller største rapartister.

De siste fem årene har omtrent 40 personer blitt skutt og drept i Sverige hvert år. I 2022 ble det satt en ny mørk, rekord. 63 personer. Skytingene startet som oppgjør barndomsvenner i mellom, men er nå blitt et nasjonalt anliggende. 

 er nøktern i tonen, og gir et nyttig overblikk over en samfunnsutvikling som fra Norge kan virke uforståelig.

Fra Sverige til Finland: I oktober publiserte de to kunstnerne ​​Terike Haapoja og Eero Yli-Vakkuri et åpent brev rettet til Kiasma, Finlands viktigste museum for samtidskunst. De krevde at den britisk-finske milliardæren Chaim «Poju» Zabludowicz trakk seg fra museets styre, på grunn av hans investeringsselskap Tamares’ bånd til Finsk-Israelsk våpenhandel. Tamares har blant annet investert i rakettvåpen og overvåkningsteknologien Palantir. Zabludowicz er også grunnleggeren av den pro-israelske lobbygruppen BICOM (Britain Israel Communications and Research Centre). Brevet ble skrevet under av flere titalls kunstnere – og så enda flere. Per i dag har antall underskrifter steget til 219.

Det som startet som et opprop, er i dag er blitt til en regelrett streik. På nettsiden 

 er kravene formulert i klartekst: «Som kunstarbeidere forventer vi at Kiasma Museum for samtidskunst avviser finansiell eller annen støtte fra private selskap som er involvert i våpenhandel eller tilvirkning og finansielle investeringer i konfliktsoner».

De understreker samtidig at dette ikke er en 

Zabludowicz’ familie kom til Finlands som Holocaust-flyktninger. I en uttalelse gjengitt i 

 forteller han at han har «tro på viktigheten av museet som et uavhengig og inkluderende rom».

 forteller talsperson for kiasmastreiken, Jenna Jauhiainen, at det ikke bare dreier seg om Zabludowicz: «Streiken handler ikke bare om én giver, men om institusjonens mangel på klare retningslinjer for å motta støtte generelt, som har ført til denne situasjonen».

 i fjor viste at rundt åtte av ti nordmenn har tillit til myndighetene. Gjennomsnittet i OECD-land er fem av ti. Joda, tilliten går ned, men den er fortsatt høy. Vi sier ofte til hverandre at vi lever i et tillitssamfunn. Slik skal det fortsette å være. Regjeringen har satt i gang en tillitsreform i offentlig sektor. Man liker tillit. Både tanken på den, og når den materialiserer seg, for eksempel i form av at noen har satt en haug med kanelboller eller ved langs et fortau, og hengt opp en lapp som sier at bare forsyn deg, vipps betaling til det og det telefonnummeret. Da tar vi bilde og legger det ut på sosiale medier.

Det er altså ikke helt ut av det blå at Lars Ø. Rambergs gigantiske slagordskunstverk 

 dukket opp på Økernsenteret her om dagen.

Tidligere har Ramberg slengt opp bokstavene 

 (2005) – tysk for tvil – på DDRs gamle parliamentsbygning, Palast der Republik (som for øvrig var asbest-befengt, fant man ut etter gjenforeningen, og dermed rev – stålet ble blant annet brukt til å bygge Burj Khalifa, verdens høyeste hus, i Dubai).

Det er også Ramberg som står bak et av Oslos antakelig mest sette kunstverk i disse dager, nemlig lysslyngene som utgjør kunstverket 

Nå har han stavet ordet TILLIT ved å sette lys på vinduer i det forlatte Økersenteret.

Når man titter opp på Rambergs verk fylles man med mye rart.

I Facebook-gruppen «Økern og Løren» – som jeg er medlem i, til tross for at jeg bor i motsatt ende av byen – er stemningen ikke god. Det har den kanskje aldri vært. Jeg forbinder gruppen mest med innbrudd og problemer med måkefugl. Økern-beboerne er lei av at bydelen skal være åsted for moderne kunst. Kanskje er de også lei den rotete, liksom-moderne business-arkitekturen, og motorveien, kanskje føler de at de lever i helvete, eller i det minste et slags 

 (romanen). Du trenger mer enn tillit for å overleve på Økern. Sannsynligvis behøves en del fandenivoldskhet. I et kommentarfelt spørres det: «Kan Økern slutte å være et sted hvor stygg kunst kommer for å dø?». En annen lurer på nøyaktig HVA man skal ha tillit til, og slenger på en trist emoji.

 eller kanskje heller i dens japanske tvilling, like severdige (på godt og vondt) 

hvor mennesker må kjempe på liv og død i kreative «spill» i en slags metavirkelighet. Å se på Økernsenteret og det store ordet TILLIT gir virkelig følelsen av dystopi. Det føles som at alt står på spill og er farlig.

Egentlig er verket ganske kult også, på samme unektelige måte som Kraftwerk og å gå i bare sorte klær er det.

Økernsenteret, tegnet av Håkon Mjelva og ferdigstilt i 1969, regnes som et hovedverk innen norsk modernistisk arkitektur. Rambergs 

 re-aktualiserer denne stadig mer utskjelte epoken innen arkitekturen. Ved å bruke senterets rektangulære fasader som lerret – åsted for kunst – peker han på noe helt sentralt i den modernistiske arkitekturens etos, det at den skulle være frigjørende, og ikke legge unødvendige føringer, men heller optimalisere det å leve og bo etter objektive kriterier. Det fungerte som kjent ikke. Menneskene ble ulykkelige. De startet noe som het Arkitekturopprøret og ville tilbake i tid, til før friheten.

 føles utidsmessig og anakronistisk, men samtidig underlig rett. Det strider mot all fornuft at dette ikke er et kjent kunstverk fra 2004, men at det dukket opp i 2023. Derfor får jeg liksom litt håp. Men håp, det er vel det motsatte av tillit.

Velkommen til Midt-Nytt! Onsdag ble grunnsteinen til Reitan-familiens Nye Hjorten Teater lagt ned i Trondheim. Teateret plukker opp tråden fra lokalt legendariske Hjorten Revy- og Varietéteater, som holdt til i Ila, og som ble revet i 1947, men som stadig diskuteres på «Du vet du er fra Trondheim når …»-aktige Facebook-grupper. Det nye Hjorten teater skal stå ferdig høsten 2024, vegg-i-vegg med det planlagte kunstmuseet Posten Moderne. Sistnevnte med ambisjoner som inkluderer ord som «verdensklasse». Sammen vil de to Reitan-institusjonene forhåpentligvis gi Trondheim et etterlengtet kulturelt løft.

«Teateret bygges i Apotekerveita, som tidligere het «Bredestrede», og om du legger det inn i Google Translate, ja så blir det rett og slett Broadway! I alle fall nesten. Vi legger oss uansett i samme sjiktet».

Grunnsteinen dobler forresten som en tidskapsel. Til fremtidige arkeologer har Reitan skjenket: En flaske champagne, dagens meny fra Speilsalen, sju originale manus signert Nye Hjortens kreative stab, en

-maske, en minnepinne med forestillinger fra pandemiåret 2020, samt en hilsen fra Odd Reitan sjøl: «Til den det måtte angå en gang i framtida: «Ka i all verden, har dokk revve skit’n?».

Rakk du ikke å få med deg Tiril Hasselknippes forunderlige lysrør-utstilling Play da den ble vist hos Nitja senter for samtidskunst før jul? Nå kommer det en ny mulighet i 

 Utstillingen åpner 9. februar og står til 30-. april.

Da Tidens ånd intervjuet Hasselknippe før jul fortalte hun blant annet om hvordan hun trodde at hun skulle dø, og derfor satset alt på kunsten – til den grad at hun forsaket et sted å bo.

– Jeg hadde en tanke om at hvis jeg bare kunne jobbe med kunst på fulltid, om jeg fikk til det, så skulle jeg gjøre det. Jeg tror jeg var litt redd for at om jeg hadde jobb, ekstrajobb eller fulltidsjobb, så ville jeg ikke ha nok energi til å gjøre begge på en gang. Så jeg valgte en ganske ekstrem livsstil, sa Hasselknippe.

Senere viste det seg at hun hadde nervesykdommen fibromyalgi. Diagnosen satte ikke noen stopper på kunstnerskapet, og har i stedet blitt en tematikk og en erfaring hun har tatt med seg inn i kunsten, noe som gjelder 

Kunstner Tiril Hasselknippe: – Jeg trodde jeg skulle dø 

Ukens ånd

Uke #3: Tillit i Oslo, kunststreik i Helsinki, gjengkrig i Stockholm, Nye Hjorten Teater i Trondheim og Tiril Hasselknippe i Stavanger

I spalten utvalgt plukker redaksjonen hver uke ut sine favoritter. Denne uken kan du lese om et månedlig humorshow som handler om «ting», en podkast om en fremadstormende rapper som risikerte alt for 40 000 dollar – og tapte, John Cale, Vigdis Hjorth på LRB-podkasten, og den franske såkalt nyekstreme filmskaperen Catherine Breillats 

 (2001). I tillegg hylles Juni Habels siste plate, 

 (Koke plate) – coveret på den ser du øverst i denne saken.

Ukens utvalgte er oppdatert!

Nå har han stavet ordet TILLIT ved å sette på lys i vinduer i det forlatte Økersenteret.

Tillit handler om å håndtere usikkerhet. Men ordet skrevet med veldig store bokstaver på en dystopisk utseende blokk er ikke veldig tillitsvekkende.

 re-aktualiserer denne stadig mer utskjelte epoken innen arkitekturen. Ved å bruke senterets rektangulære fasader som lerret – åsted for kunst – peker han på noe helt sentralt i den modernistiske arkitekturens etos, det at den skulle være frigjørende, og ikke legge unødvendige føringer, men heller optimalisere det å leve og bo etter objektive kriterier. Man hadde tillit til fremskrittet. Det fungerte som kjent ikke. Menneskene ble ulykkelige. De startet noe som het Arkitekturopprøret og ville tilbake i tid, til før friheten.

En utgave av denne teksten ble først publisert i Tidens ånds nyhetsbrev.

Kritikk

Lars Ø. Rambergs verk går inn i den pågående samtalen om tilliten som er iferd med å rakne – og makthavernes grep for å forhindre det. Men verket minner oss på at tillit ikke er noe som kan kommanderes eller vedtas. 

Tillit som dystopi

I spalten smakssak snakker folk om egen smak. 

Dette er saken

Det blir bare mer og mer Lars Berrum. Ikke så rart, han er en av landets beste til å holde en mikrofon og si ting folk ler av. De siste stand up-forestillingene hans, 

ble begge kritikerrost og publikumsbesøkt.

Et annet stikkord er podkast-suksess. I NRK-podkasten Berrum & Beyer snakker om greier, snakker Lars Berrum og Martin Beyer Olsen om ting som skjer i livet og i hodet, ofte sammen med gjester. Ifølge Podtoppen.no er Berrum og Beyers podkast Norges nest mest populære, kun slått av NRKs nyhetspodkast Oppdatert.

Men akkurat nå er Lars Berrum mest aktuell med å feriere i varmere strøk, men preferansene hans tar aldri fri.

– Jeg har gjort noe jeg aldri før har gjort, noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre – være edru og trene i en hel måned. Oppsummerende konklusjon: du er ikke fyllesyk, og du kjeder deg i sosiale lag. (Hvis du leser dette og tenker «han sier at han 

 har vært edru, så han sier at han drakk da han var barn også, høhøhø», da må du vite at det er sånne som deg som får meg til aldri å være edru i en måned igjen).

– Jeg hører så mye som mulig på NRK P1. Dette var noe jeg begynte med på turné for å pleie engstelse. Dette har jeg fortsatt med. Jeg vet ennå ikke hva det gjør med meg som person, men det er en snikende forandring i mitt indre liv.

– Jeg leste at en demensforsker sa at han spiste pasjonsfrukt hver dag for å unngå demens. Jeg spiser pasjonsfrukt hver dag, setter pris på smaken og håper på den fremtidige hukommelsen.

– Jeg har, i samvær med min kjæreste, begynt å spille kort på kveldene. Vi spiller et kortspill som kalles «kalabasi». Det gir en hyggelig ro. Anbefales med litt rolig elektronika i bakgrunnen.

– Jeg aner ikke hvordan jeg endte der, men har begynt å se på voksne mennesker fra innlandet ha livesendinger på Tiktok. Det er det mørkeste og fineste jeg noen gang har sett. Det virker som om det er livsnødvendig for dem, og underholdningsverdien begynner å bli livsnødvendig for meg. En gang så jeg en mor og datter krangle om oppveksten, mens resten av gjengen fyrte løs mot dem begge. Akkurat den runden var litt vond, men til slutt ble dattera kastet ut fra sendingen, og stemningen ble god igjen. Profesjonelt.

– Jeg har for første gang i livet oppsøkt en av disse barbererne i byen. Jeg liker at han spurte meg på engelsk om jeg skulle gjøre skjegget «ready to party». Jeg svarte «hell yea». Han trimmet det, og sa jeg måtte betale mer for kremer og behandling. Jeg sa «next time», han svarte «next time».

– Jeg har i flere år vært medlem av Aristotelesakademiet, den peripatetiske skolen. Det vil si at jeg går mye rundt. Jeg går og går. På ekte – i 

 hvor mye jeg går. Dette er min største anbefaling. Det hjelper knollen, jeg blir mer og mer glad i Oslo for vært steg jeg går, jeg opplever årstidene på en annen måte, og jeg pleier min 10k-skritt-om-dagen-samvittighet vær eneste dag. Hadde jeg vært Gunnhild Stordalen eller muslim, så hadde dette vært én av mine fem pilarer.

Smakssak

Lars Berrum hører på P1 for å pleie engstelse og spiser pasjonsfrukt hver dag.

SMAKSSAK: Lars Berrum

Lars Berrum hører på P1 for å pleie engstelse

På den syvende dagen tok ikke gud en hviledag. Han skapte nyhetsbrevet. Så gikk det 13,7 mrd. år, og Tidens ånd sendte deg dette:

Du får dette nyhetsbrevet siden du har meldt deg opp, og det har du vel dine grunner til. Eller? Hvis ikke er det bare å melde seg av! Men vi håper du vil 

i stedet for: for 990 kroner i året, eller 149 kroner i måneden. Slik får du tilgang til alt vi skriver, og invitasjoner til alt vi arrangerer. 

 på Kunstnernes Hus torsdag 26. januar klokka 18:00. Bare send en e-post til post@tidensand.no og meld deg på!) 

 3. februar, hvor vi i selvforbedringens og den hvite januars ånd spør: alkohol?

De som svarer: Runar Døving, Ida Lødemel Tvedt, Martin Svedman, Endre Ruset og Vegar Tryggeseid.

DJ ASDFGHJKL (Faduma Mohamud) spiller hele kvelden, og baren er åpen. Man får også kjøpt noe å spise. Programmet begynner rundt kl. 18.00.

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #21: Tillit, kunststreik i Helsinki, gjengkrig i Stockholm, Nye Hjorten Teater og Tiril Hasselknippe

Tillit i Oslo, kunststreik i Helsinki, gjengkrig i Stockholm, Nye Hjorten Teater i Trondheim og Tiril Hasselknippe i Stavanger

Jeanne Dielman, 23 Commerce Quay, 1080 Brussels

«Real fans of Werner Herzog are priests.»

«There's nothing more lynchian than a movie by Sergio Leone»

«I don't think anyone actually likes David Fincher»

Og vips, så deltar du i en diskusjon inne i ditt eget hode, der du prøver å overbevise en maskin om at den tar feil om film. Utspillene over kommer fra en 

. Programmet spytter ut kontrære meninger i formater designet for å skape engasjement på Twitter i et visst spesifikt brukersegment med filminteresserte – «når du ikke vet hva du skal poste».

Å bruke programmet gir følelsen av å ha en imaginær krangel i dusjen, bare uten alt det rennende vannet. 

Programmet gjør nøyaktig det vi mennesker gjør på sosiale medier hver eneste dag, altså. I samtaler om AI-teknologiens påvirkning på kunstfeltet er man påpasselig med å påpeke at maskinen bare kan etterlikne menneskelige mønstre, og at den derfor ikke i stand til å skape noe annet enn variasjoner av noe som allerede finnes. Kort sagt, maskiner er ikke kreative, og kan ikke skape noe nytt. Men, som Morgenbladets kulturkritiker Aksel Kielland 

, oppfører filmindustrien seg allerede som en kunstig intelligens, da den i mange år har produsert formelbaserte filmer og serier basert på fokusgrupper og trendanalyser.

Gjelder da forutsigbarheten også for publikum? Er samtalene vi har om kunst like lette å etterlikne som kunsten selv? Betyr det at vi også er en del av maskinen? Det kan kanskje virke sånn, om man tar utgangspunkt i kraften virale utspill på Twitter kan ha. For eksempel var den ironsike og hatefulle oppmerksomheten som fulgte den første sesongen av 

 sannsynligvis en av grunnene til at det i det hele tatt finnes flere sesonger av serien. 

Kunstig intelligens kommer tilsynelatende bare til å kunne gjøre arbeidet vi ikke trenger mennesker til å gjøre uansett. Filmtwitter-generatoren er derfor bare en ubehagelig påminnelse om hvor uoriginale samtalene våre kan være – og hvordan måten plattformen belønner brukerne sine på påvirker måten vi former tanker.

Film/TV

Er samtalene vi har om kunst like lette å etterlikne som kunsten selv? 

Filmtwitter-generatoren flagger ut den dårlige samtalen

Filmtwitter-generatoren viser hvordan publikum er en del av maskinen

Det er bare få år siden jeg begynte å lese Cormac McCarthy, som i vinter er aktuell med to nye romaner. En stund tenkte jeg på ham som en slags Hollywood-forfatter. Første gang jeg hørte navnet, var da filmatiseringen av 

 gjorde enorm suksess i 2007. Seinere var det den irriterende fankulten som gav meg avsmak. I takt med genistatus er McCarthy gjenstand for en rekke troper, hvor alt fra nidkjære arbeidsmetoder til skrivemaskin (en lyseblå Olivetti til 50 dollar!) får en mytisk dimensjon. Han lar seg aldri intervjue, som bidrar til mystikken – ifølge kilder skal han ha takket nei til opptredener selv da han var så fattig at han måtte vaske seg i en bekk. Gjesp. I mine studieår, da jeg identifiserte meg med tredjebølgefeminismen og dens hyllest av selvutleverende og underkjente kvinnelige forfattere, sto det innesluttede mannlige geniet som skrev om menn med pistol ikke særlig høyt på leselista.

Passasjeren & Stella Maris 

Det positive med å bli eldre er at man blir mer likegyldig til det meste, inkludert rigide forestillinger om kjønn og litteratur. Så en dag hadde jeg rasket med meg McCarthys

 (1992), første bind i hans grensetrilogi, og falt pladask. Foruten grensetrilogien, 

 (2006), leste jeg McCarthys uforlignelige 

(1979)(aldri oversatt til norsk), og hans mest hyllede verk, 

(1985), som Harold Bloom mente var på høyde med Melville og Faulkner.

Det viste seg at menn med pistol var midt i blinken. Hva var det jeg likte så godt? På merkelige måter minnet McCarthy meg om en forfatter jeg hadde vært besatt av i min feministiske oppvåkning, nemlig Doris Lessing. Både McCarthy og Lessing skriver om mennesker i tørre, golde nybrottsområder, og bøkene er såkalte pageturners. McCarthys romaner tilhører western-sjangeren: Handlingen utspiller seg i sørstatene, typisk i Tennessee, Texas eller over grensa til Mexico, og romanpersonene er rotløse cowboys, ei sjel og ei skjorte. Tidvis dulter de borti plyndringer, voldtekter og massakrer. Bøkene framkaller den samme skrekkblandede fryden som en skikkelig spekulativ netflix-film, mens samvittigheten lettes av det poetiske språket og tenkningen man forstår ligger til grunn. Sånn er historien, dynket i blod, synes McCarthy å si: mer bestemt, dette er sånn Amerika er.

For McCarthy er, innså jeg raskt, er en særlig amerikansk forfatter. Trump-æraen var på hell, og mitt bilde av USA, som jeg aldri har besøkt, var nokså banalt. Amerikanere og særlig sørstatsamerikanere framsto pinlig dumme og ukultiverte der de klynget seg til våpen, svære biler og evangelisk kristendom. Hvorfor kunne ikke landet bare inspireres av Nord-Europa, innføre litt flere lover og se verdien av noe som minnet om sosialisme?

McCarthys romaner kompliserte denne forestillingen, og gjorde meg oppmerksom på hvor radikalt annerledes det amerikanske samfunnet har oppstått – at 

 ikke bare er en teit trope, men en nedarvet identitet. Den henger tett sammen med the frontier, altså det historiske lovløse grenseområdet under USAs ekspansjon. Det er en hyppig romantisert epoke, hvor mange av de nasjonale fortellingene ble sådd, forestillinger helt i hjertet av republikansk politikk: den uredde nybyggeren som tok seg over havet og med to tomme hender dyrket jorda, omringet av indianere og andre fiender. Mens man i Europa var fanget i små, gjennomsiktige samfunn, født inn i en sosial orden, hadde de første hvite amerikanerne mulighet til å skape seg selv på nytt. Landet var enormt, uoversiktlig, individet måtte vokte seg selv. I McCarthys bøker er det ofte noe ullent ved personene. Hvor kommer de fra, hva er deres egentlige navn? Vil de godt, eller ondt? Tilliten er skjør. I dette perspektivet får man en ny forståelse for hvorfor amerikanere i visse deler av landet er så følelsesmessig knyttet til våpen: det dreier seg om en svært rotfestet folkekultur.

Også nedslaktningen av indianere fremtrer mer kompleks. 

følger en unggutt som flakker rundt mellom Texas og Mexico på 1840-tallet med Glanton-gjengen, hvis oppgave er å «beskytte» den hvite befolkningen mot de fryktede Apache-indianerne. Den brokede gruppen kjeltringer rir rundt i ørkenen og skalperer indianere, men etter hvert hvem som helst i en økende voldsrus. Romanen er en strøm av drap, brente spedbarn, voldtekt av maltrakterte kropper og så videre. Det oppleves som en helvetesvisjon, et glimt av hva som skjer når mennesket slippes løs i Hobbes’ naturtilstand. Fortellingens mest skremmende person er «dommeren». Han er tre meter høy, komplett hårløs, polyglott, og blottet for empati: romanen går langt i å antyde at han er en overnaturlig figur, sadisme inkarnert. Moralen er imidlertid ikke enkel, slik den sjelden er hos McCarthy. Mens vår samtid liker å framstille uramerikanere som fredelige idealmennesker, er indianerne her uforutsigbare. De går selv til angrep på hvite og andre indianerstammer. Det finnes ingen tilstand i Amerika «før volden», synes McCarthy å si – hangen til overgrep er urmenneskelig. Utrydningen av uramerikanere blir ikke mindre grotesk. Men som alle gode bøker viser 

 at flere ting kan være sant på samme tid.

Mens jeg ofte har tenkt at sørstatsamerikaneres hang til nostalgi er uløselig knyttet til rasisme, har lesningen av McCarthy utvidet perspektivet. Cowboyromanene forteller om en særegen frihet som eksisterte fram til relativt nylig, muligheten til å være omflakker uten all staffasjen som preger et mer ordnet liv. Skjønnheten ved dette basale livet er åpenbart i 

, hvor handlingen finner sted ved slutten av 1940-tallet og forteller om tenåringen John Grady, som har et stort talent for hester. Nå er imidlertid Texas i rask endring, og familiegården blir oppkjøpt. Han rømmer til Mexico, og får hyre på en svær ranch. Bokas litt smørjete tittel er ikke fullt så smørjete når man innser at romanen faktisk handler svært mye om hester, om kontakten mellom mennesker og dyr, som har vært et så sentralt aspekt ved det amerikanske hverdagslivet og nå er i ferd med forsvinne. Historien farges av en melankoli over en kunnskap som forvitrer, som rørte meg dypt. Historien forteller også om framveksten av et brutalt fengselsmiljø – mer regulering betyr ikke automatisk mindre vold.

Litterære helter som slår over i sci-fi

Da det ble annonsert at den nå svært tilårskomne McCarthy skulle utgi to tvillingromaner, etter ti års stillhet, ble jeg først lykkelig. Da det ble klart at 

 (oversatt av Knut Ofstad) representerte et drastisk skifte i forfatterskapet, og sprang ut fra McCarthys samarbeid med det eksperimentelle Santa Fe-instituttet og sterke interesse for fysikk, ble jeg mer betenkt. Jeg har dårlig erfaring med litterære helter som i framskreden alder slår over til det sci-fi-aktige, eksempelvis nevnte Doris Lessing, og i tillegg er jeg dårlig i matte og fysikk – ville jeg i det hele tatt klare å henge med?

. Handlingen utspiller seg fra 1960- til 1980-tallet, og trådene er mange og kompliserte. Hovedpersonen i Passasjeren, Bobby Western, er tidligere fysiker og nå redningsdykker. Hans far var blant forskerne som framstilte atombomben. Søsteren Alicia var en ekstremt talentfull matematiker, men diagnostisert som schizofren og tok livet av seg – det antydes et incestuøst forhold mellom søsknene. Som redningsdykker får Bobby i oppdrag å dykke ned i skroget til et mystisk styrtet fly, hvor passasjerene er omkommet. Én passasjer er imidlertid uforklarlig forsvunnet, og snart blir Bobby forfulgt av ukjente menn som forhører ham om det han eventuelt vet om saken. Omgangskretsen blir sporløst borte en etter en, en intens klaustrofobi brer seg over sidene.

Alicia er hovedpersonen i Stella Maris, som har form som dialog mellom henne og en psykolog. Samtalene, hvor den briljante Alicia stadig outsmarter terapeuten, handler mellom annet om vitenskapens grenser og hvordan vi mennesker forstår verden. Overraskende nok klarer jeg å henge med på mye, fordi funderingene heller mer mot filosofi enn matematikk. Et spørsmål som diskuteres, er: Hva om vår menneskelige evolusjon bare prioriterer kunnskap som gjør at vi overlever som art, mens et vell av annen kunnskap går oss hus forbi, beslektet med det Wittgenstein kalte «det man ikke kan tale om» – altså noe språkløst? I dette perspektivet blir Alicias vrangforestillinger åpne for tolkning. Hva om den schizofrene ikke innbiller seg ting, men har tilgang på en annen del av virkeligheten? Den absolutte sannheten ligger bortenfor hva vi mennesker har tilgang på. Og (her nikker jeg enig), verken matematikken eller fysikken tilbyr noen absolutt sannhet. Det er én måte å fortolke verden, innenfor våre forståelsesrammer. Mange erfaringer er umulig å systematisere, som musikk. Hvorfor kan en sammensetning av toner bevege oss til tårer? Ingen vitenskap finner svaret.

Om jeg skal tøye strikken litt, kan man påstå at romanene i tråd med McCarthys øvrige forfatterskap også handler om USAs sjel, og fungerer som et slags mikrokosmos. Mange av 1900-tallets ondskap hjemsøker personene underveis, fra Vietnamkrigen til nevnte atombombe. Utviklingen av kraftverk ødela gamle landbruksområder i rurale strøk i USA, hvor befolkningen nå er svært sårbar. Det finnes elementer av det gamle cowboymotivet – Bobby Western (hør på navnet!) – flakker rundt med en svær pengesum, tar inn på motell og spiser på diners. Tilværelsen er imidlertid ikke særlig fristende, idet han jages rundt av CIA-lignende figurer. Underveis blir jeg usikker på hva som stemmer og hva som er Bobbys innbilning. McCarthys budskap må i så fall være den abstrakte, teknologiske forfølgelsen som preger det amerikanske samfunnet fra sekstitallet av, og tilfører den moderne livsfølelsen en sterk klaustrofobi. Muligheten til å begynne på nytt, er nå borte. Ved et tastetrykk kan myndighetene sperre Bobbys bankkonto og pass, og vips er han vingeklippet. Som Bobbys advokat sier: «Sannheten er at alle er i arrest. Eller snart vil være det. Det vil ikke bli nødvendig å begrense folks bevegelsesfrihet. Myndighetene må bare vite hvor folk er.»

Det er elementer som lugger i denne romanduoen: alle de ulike handlingplanene bidrar til en følelse av irriterende forvirring. Iblant kommer det idémessige reisverket i veien for leserens mer intuitive, emosjonelle kopling med romanpersonene. Og bikker det ikke over i det ufrivillig parodiske? Alicia er ikke bare utenomjordisk intelligent og briljant, hun er også slående vakker og tiltrekkende, hvilket stadig fremheves – tidvis får jeg assosiasjoner til karakterportretter i en Dan Brown-roman. Språket, som i McCarthys tidligere romaner har landet akkurat på riktig side av det pompøse, bikker tidvis over. I visse partier er lesningen hovedsakelig motivert av lojalitet, snarere enn genuin leseglede. Som John Jeremiah Sullivan skriver i sin anmeldelse i New York Times: «I came to find the goings-on sometimes captivating, but I almost feel that I am covering for my abuser in confessing that.»

Om man skal kreve at en kunstner skal produsere sine beste verker i den alderen da de fleste er trygt plassert på gamlehjem, er en annen sak. McCarthy, som i sommer fyller nitti, vil etterlate seg et sjeldent rikt forfatterskap, helt sentral i amerikansk kanon. Og om 

 tærer på tålmodigheten, vil hans eldre westernromaner neppe slutte å fengsle meg i årene som kommer.

Essay

Da det ble annonsert at den nå svært tilårskomne McCarthy skulle utgi to tvillingromaner, etter ti års stillhet, ble jeg først lykkelig. Da det ble klart at bøkene representerte et drastisk skifte i forfatterskapet, ble jeg mer betenkt. 

ESSAY: Menn med pistol var midt i blinken

Menn med pistol var midt i blinken

Tradisjonen tro arrangerer Tromsø kunstforening festivalutstilling i anledning Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF). Årets utstilling løfter frem Norges eneste nybølgefilm, Erik Løchens modernistiske spillefilm 

Filmen er tydelig inspirert av europeisk eksperimentell 60-talls-film. Den er en politisk thriller med NATO, storpolitikk og hemmelige agenter, og samtidig en metafilm, hvor man følger et filmcrew idet de lager denne politiske thrilleren. Det mest spesielle med Løchens film er at den består av fem filmruller – akter, om du vil – som det er meningen at man skal kunne se i tilfeldig rekkefølge. Det finnes derfor 120 ulike versjoner av filmen. I en DVD-versjon som kom for rundt ti år siden var dette også mulig.

Motforestillinger

 vises Løchens film sammen med seks kortfilmer fra vår tid, i et innovativt utstillingsdesign signert Tobias Putrih. Veggene beveger seg i det TKF omtaler som et «selvbevegende auditorium». Målet: å gjøre publikum bevisst på hvor de selv står – også bokstavelig talt – i forhold til filmen de ser på.

På den måten legemliggjøres, forhåpentligvis, den kritiske distansen et oppslukende medium som film krever, ifølge modernister som Løchen. Med 

 ønsket han i alle fall å radikalt riste publikum ut av den tradisjonelle måten å passivt konsumere film. I en flammende tale holdt til Tromsø filmklubb i anledning visning av filmen i 1981 konstaterte han: «Derfor trenger vi brohoder av bevisst holdning til film, folk som krever noe mere enn det vanlige kinotilbudet som bare doper ned folk!».

Til tross for at den er delt i fem liksom innbyrdes utbyttbare deler, følger filmen en viss logisk struktur. Dessuten er det en sekvens hvor regissøren av filmen-inni-filmen, spilt tørrvittig av Espen Skjønberg, i klartekst forklarer 

 man skal se filmen: «​​La oss derfor prøve bare å legge frem et materiale – og la publikum 

 lage intrigen. (...) man må bare gi publikum en sjanse!». Det slår litt bena under forvirringseffekten Løchen søkte å oppnå, men likevel, det er i høyeste grad en film det er verd å se, også i dag.

Eller som kurator for utstillingen, Mike Sperlinger sier til Tidens ånd:

 er unik, ikke bare i Norge, men i verden.

Kanskje er det derfor Joachim Trier, Løchens barnebarn, har arrangert visninger av filmen i New York.

Utstillingen hos Tromsø kunstforening skrur til Løchens ideer om et aktivt publikum enda et hakk. Kunstner Tobias Putrih har stått for et utstillingsdesign som tar Løchens idé om et aktivt filmpublikum på alvor. I rommet hvor 

 vises er det montert en vegg med fem skjermer som viser hver sin del av filmen, og som «på en måte roterer».

– For å se hele må du bevege deg rundt i rommet, manøvrere deg i det fysiske rommet med andre gjester og så videre.

Sperlinger prøver å forklare hvordan det ser ut, men det må tydeligvis bare oppleves.

I tillegg til Løchens film vises seks kortfilmer av samtidskunstnerne Ed Atkins, Lene Berg, Kevin B. Lee, Maryam Tafakory, James Kienitz Wilkins og Rehana Zaman. Alle har vidt forskjellig tilnærming til filmmediet, med alt fra dramatiseringer til CGI-sporing, til visning av funnet materiale. Også disse filmene vises i et av  utstillingsdesigners Tobias Putrihs «selvbevegende auditorium».

Kurator Sperlinger sier at at alle seks har en forbindelse til tematikkene eller teknikkene som Erik Løchen har tatt i bruk:

– De er selvrefleksive, problematiserer massemedia-narrativet, og de vil at folk skal bli aktive i måten de ser på bilder – og slik produsere egne motforestillinger.

– Vi viser en film av Rehana Zaman, en ung britisk kunstner som har laget film sammen med kollektivet Liverpool Black Women Filmmakers. De har også en struktur hvor de blander en historie de prøver å fortelle med momenter som ser på filmskaperne selv, hvor de for eksempel bare sitter og diskuterer. Man er ikke alltid sikker på hvilket nivå av virkelighet man ser på i filmen, sier Sperlinger.

Å se en film én gang er å se den null ganger

Hver film vil bli vist tre ganger om dagen. Sperlinger trekker frem et av Løchens sitater:

– En interessant ting han sier, er at hvis du ser en film én gang kunne du like gjerne sett den null ganger. Han ville 

Ukens utstilling

Ukens utstilling: Tromsø Kunstforenings festivalutstilling presenterer Norges eneste nybølge-film, Trier-bestefar Erik Løchens «Motforestilling» i innovativt utstillingsdesign.

– Å se en film én gang er å se den null ganger

Høgskolen i Innlandet har ønsket å opprette et tettere samarbeid mellom Den norske filmskolen på Lillehammer og Fakultetet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK), også kalt tv-skolen og spillskolen.

I forrige uke fikk de varslede endringene 33 studenter ved Filmskolen til å reagere, da de signerte de et 

– Vi er imot en sammenslåing, fordi vi er redd for at det vil ødelegge filmskolens autonomi. Vi er veldig få studenter per linje, og savner en ledelse som viser åpenhet om planene og utredninger, og som tar i mot diskusjonen om samarbeid på tvers av fakultetene, sa student Jens Dahle-Granli til 

Splid mellom studenter og ledelsen ved Filmskolen: – Vi er bekymret

Nå har ledelsen ved høgskolen snudd, og sier de utsetter endringene. Det skriver 

Ifølge Khrono var det 16. januar at ledelsen ved Filmskolen kom frem til at de vil utsette revideringen av filmutdanningen. Til nettstedet sier dekan Eli Bø at de vil sikre bedre informasjon til både studenter og ansatte, i tillegg til i større grad å inkludere studenter i samtalen om revidering. To av studentene som signerte oppropet er nå kalt inn til et møte med dekanen.

– Det er veldig positivt at studentene har kommet på banen slik de har gjort det nå. Så skal vi bruke den tiden som er nødvendig før vi konkluderer, sier Bø til Khrono.

En liknende splid oppstod ved Den danske filmskolen i 2019. 

 skrev da at studenter hadde satt opp sprerringer på skolens område, og krevde at rektoren gikk av etter ledelsen hadde annonsert «nye planer med akademisering og fellesundervisning».

Frykter splittelse i klassemiljø og færre produksjonsøvelser

I det norske oppropet stilte filmstudentene seg uforstående til hvordan «prosesser som handler om akademisering» kan ha en positiv innvirkning på det frie kunstfeltet, noe Kjetil Vassdal, tidligere hovedlærer i filmfoto, sa seg enig i et tredje 

 på nettstedet. Vassdal skrev at dette er «bekymringer faglærere ved filmskolen har varslet ledelsen på DNF om i lang tid.»

Først og fremst frykter studentene at det tette studiemiljøet på Filmskolen skal splittes opp ved å gi studenter frihet til å velge hvor mange år de skal gå. Hittil har man kunnet gå en treårig bachelor i Lillehammer, eller en separat master i Oslo. Ledelsen ønsket å åpne opp for at man skal kunne gå videre fra bachelor til master om man ønsker det – en såkalt integrert master.

Den andre bekymringen kommer av at ledelsen angivelig hadde uttrykt et ønske om å kutte ned på antall felles produksjonsøvelser, der studentene får sjansen til å simulere arbeidslivet, fulle dager på sett med et fullstendig poroduksjonsteam. Resultatene fra disse produksjonene blir ikke vist for offentligheten utenom avgangsfilmen.

Til Tidens ånd sa dekan Eli Bø at hun synes anklagene om «akademisering» var vagt og misvisende, og at høgskolens søknader om universitetsstatus ikke hadde noe med endringene å gjøre. Antallet produksjonsøvelser ville hun heller ikke redusere, men påpekte at det ikke holder med én evaluering i løpet av hele studieløpet, i tilfelle noen er syke eller styker på eksamen.

Bø sa at filmproduksjon, underholdning og media har forandret seg stort siden skolen ble grunnlagt i 1997, og at skolen alltid har måttet holde seg relevant.

– Da filmskolen startet gikk folk på kino hele tiden. Det gjør man ikke lenger i samme grad. Nå finnes produksjonsmetoder og historiefortellingsformater som er plattformoverskridende. Innen spillefilm jobber man med spillmotorer på samme måte som spill gjør, for eksempel, og 

Tidens ånd spurte om det ikke er nettopp dette studentene er bekymret for – at innholdsprodusering skal gå på bekostning av filmproduksjon. Bø svarte at filmen skal fortsette å være hovedfokuset.

Det som er viktig er at spillefilmen og dramatikken skal fortsette å leve. Vi skal fortsette å jobbe praktisk og vi skal fortsette å utdanne spesialister på høyt nivå. I et fremtidig samarbeid er det viktig at Filmskolen bevarer sin faglige identitet. Vi skal ikke slå studieprogrammene ved Filmskolen, TV-skolen og spillskolen sammen, men vi skal åpne opp for samarbeider. Det tror jeg vil skape et sterkere fagmiljø som også vil styrke det filmfaglige miljøet og filmen som kunstform.

Høgskolen i Innlandet ville samle film-, tv- og spillutdanningene, men studenter ved Filmskolen protesterte. Nå har ledelsen utsatt endringene.

Endringer ved Filmskolen utsettes etter opprop

Det viser seg at et nyhetsbrev kan stappes med det meste. Følg med nå: 

Siden sist har vi begynt å ta betalt for journalistikken vi skriver – nyhetsbrevene fortsetter å være gratis, og noen saker vil være åpne! – men for å lese alt må du abonnere. 

, for 990 kroner i året eller 149 kroner i måneden. 

Bli Tidens ånd-abonnent

INTERVJU: Erlend og Steinar i kor: – Vi er åpenbart inspirert av «Nathan For You»

Erlend Mørch og Steinar Klouman Hallert har laget forbruker-TV med 

 på Discovery+. Gjennom ukonvensjonelle metoder skal de hjelpe forulempede nordmenn, heter det seg, men har det hendt at Mørch og Hallert har tvilt på egne metoder underveis? Hvem sine metoder er de i det hele tatt inspirert av? Og hvem er den mest undertrykte forbrukergruppen i 2023? 

Alle disse spørsmålene får du svaret på i dette 

Erlend og Steinar i kor: – Vi er åpenbart inspirert av «Nathan For You»

Tidens: – Flere av menneskene som deltar tenker kanskje at de deltar i et vanlig forbrukerprogram ... når de i realiteten er utsatt for humor. Hadde dere noen etiske forbehold, et ørlite samvittighetsnag over å fremstille (i mer eller mindre grad) uvitende mennesker på denne måten?

Erlend: – Stort sett er vi bare slemme mot de store selskapene. Voi for eksempel. Men ja, det oppstod ting som føltes feil for meg noen ganger. Vi har laget kaos-TV, da vil man kanskje bomme litt noen ganger. Men vi har hatt en ambisjon om å lage noe som føles friskt, og da kan man ikke alltid befinne seg i trygge rammer.

Steinar: – Jeg følte overraskende lite på det, men sliter ellers med mye dårlig samvittighet.

«Storyfiseringen» av virkeligheten 

Alt er en historie. Alle har en historie å fortelle. Det er vår tids demokratiske trosbekjennelse. Fra din egen livshistorie, både den du forteller til andre og historiene du forteller deg selv («in order to live», som Joan Didion skrev), til sjokoladepapiret, via «Om oss»-seksjonen på alle bedrifters nettsider. Fortellingene er overalt. Strømmetjenestene renner over. Også i politikken finner man dem.

Alt dette er ikke bare positivt. Det kan det ikke være. Og blant dem som er kritiske til denne historiefortellinges tidsalder, finner man også en av dens fødehjelpere: Peter Brooks, som har skrevet boka 

Smaken til @utlending.memes-Javad 

Ny spalte: Smakssak. Først ut til å fortelle om hva han liker og ikke liker akkurat nå: Javad El Bakali. Bakali er et levende eksempel på at det er mulig å meme seg til både bok- og podkast-kontrakter, dersom man opparbeider seg rundt 80 000 følgere. 

Han nevner Edgar Allan Poe, Skrillex, dyrt sengetøy, phat kaphrao ++

Hver uke plukker redaksjonen ut sine favoritter innenfor den brede termen «kultur», og 

Denne uken ble det kjent at LA-rapperen 03 Greedo løslates etter bare fire og et halvt av de i alt 20 fengselsårene (!) han ble dømt til i 2018, som følge av besittelse av både våpen og narkotika. For en nyhet! På siste halvdel av 2010-tallet var 03 Greedo en av de beste gangster-rapperne, vist spesielt med album som 

 er noe av det beste innen all «autotune-rap». Greedo var melodiøs, men tøff. Hard, men følsom – litt som Future, men han ble aldri så stor at han gikk helt i selvmedliden-stjerne-modus. Han forble en rappens rapper, ikke en popstjerne. Samme dag som løslatelsen ble gjort kjent, ble albumet 

 sluppet, hans første siden 2020. Angivelig spilte han inn flere titalls album før han røk i spjeldet, og totalt 3000 sanger. Albumet 

er dessverre langt fra kjempebra, men det gjør meg sulten på mer 03. Ny 03. Det trodde jeg vi aldri skulle få igjen. 

Patti Smiths A Book Of Days: Kjære bloggen! 

Kjære bloggen, hilsen Patti Smith

– Patti Smith lever et 100% u-ironisk liv og det er kanskje derfor hun går meg på nervene, samtidig som jeg på en måte også er misunnelig på henne av nettopp den grunn, skriver Audun Vinger. 

Alle artikler