Idet Munchmuseet steg opp fra vannkanten i Bjørvika, var det også noe annet som ble reist: Edvard Munch som merkevare. I vår tid ser Munch selv ut til å være i ferd med å miste eierskap til sitt eget navn, da det stadig vekk, uten egentlig å referere til mannen selv, plasseres ved siden av produkter for at de skal assosieres med hans kunstneriske kredibilitet.

Det har resultert i noen merkelige utspill fra Munchmuseet, som da de i fjor skrev at det finnes mange likheter med metalbandet Satyricon og Edvard Munch. Hans bilder, i likhet med «det vi kjenner igjen fra musikkens verden» inneholder også «rytmer og bølger», og aktørene har begge angivelig også en «åpen» og «nysgjerrig» tilnærming til eget arbeid. Ansvaret med å forvalte Munchs arv kolliderte for alvor med markedskreftene i 2021, da museet kunngjorde sitt samarbeid med det kinesiskeide bilmerket Polestar. Direktør Stein Olav Henrichsen uttalte at Munch selv, med sin «stor[e] interesse for tekniske nyvinninger», antakelig hadde kjøpt seg en Polestar, hvis han hadde levd blant oss.

Den nye, biografiske filmen om hans liv, også bare kalt 

, er fortalt med et filmspråk som oftere enn ikke minner om den cinematiske typen reklamefilmer som etterligner Terrence Malick: Kameraet beveger seg gjennom det høye sivet mens Munch smiler, myser mot solen og tar et dypt pust. Musikken hauser seg opp, like beruset som i montasjen der han besatt skisserer «Skrik» mellom jump-cuts. I en plutselig innsikt om sitt eget liv fylles den monokrome paletten med farger, og kantene på skjermen utvider seg til widescreen. Smakløsheten topper seg når Munch skal dø, der han først ser inn i kamera, for deretter å fade ut som et spøkelse. Filmen oppfattes derfor som en slags ekspansjon av merkevaren heller enn et selvstendig verk.

I stedet for å si noe om tiden og omgivelsene som formet ham som kunstner, slik Peter Watkins gjorde i sin miniserie fra 1974 (senere klippet om og vist som kinofilm), er 

 nærsynt, trollbundet av kunstnermyter, og derfor ulidelig selvhøytidelig. Å gi seeren nye innsikter om hans liv og virke nedprioriteres til fordel for å insistere på budskapet om hans 

Innsalget for filmen – bortsett fra løgnen på nettsidene til Filminvest om at dette er «den første dramatiseringen som er gjort av Edvard Munchs liv på kinolerretet» – er dens fire hovedrolleinnehavere. Hver av dem spiller ut en periode fra hans liv, omtrent som i

, Todd Haynes' Bob Dylan-film fra 2007. Alfred Ekker Strande spiller en sommeryr Munch (21), håpløst forelsket i en gift kvinne. Ola G. Furuseth spiller Munch (45), innlagt i København etter et mentalt sammenbrudd. Anne Krigsvoll spiller Munch (80), som på sine siste dager forsøker å redde bildene sine fra nazistene.

På overflaten virker dette kanskje som et radikalt, kunstnerisk valg, men det resulterer i det motsatte: en film som ikke har klart å bestemme seg for noe. Filmen hopper frem og tilbake i tid, og fremstår som et fletteverk, der det er meningen at forelskelsen, de mentale lidelsene, avslaget han får fra et galleri og en gammel manns hjertesukk, sammen skal gå opp i en høyere enhet – en syntese mellom rolletolkningenes forskjellige innfallsvinkler. I stedet ender regissør 

 opp med fire bruddstykker som verken sammen eller alene sier oss noe nytt om «Kunsten. Sorgen.» eller «Kjærligheten».

Dahlsbakken plukker ut tre filmer

Det er Berlin-delen av filmen som best avslører dens manglende evne til å ivareta en sammenhengende fortelling og håndtere bombastiske virkemidler. Mattis Herman Nyquists Munch (30) befinner seg nemlig i 

 Berlin, der han møter en kvinnelig August Strindberg (Lisa Carlehed) og drar på nattklubb, etter å ha fått beskjed av et galleri om at bildene hans ikke er skikket til å vises frem. På vei til klubben sitter han, i 

-stil, bakpå sykkelen med forfatter Dagny Juel (Ida Elise Broch), og himmelen over dem åpenbarer seg plutselig som et Munch-maleri (trolig malt av Nikolai Torgersen, som har strødd Munch-etterligninger utover filmen). På nattklubben står Gustav Vigeland (Nader Khademi) og roper en av filmens mange, stive monologer om kunstens verdi, omgitt av folk med parykker, påtegnede barter og glittersminke. Munch (30) soner ut, går inn på badet og skriker foran speilet. Det hele kryssklippes med at Munch (21) blir avvist av den gifte fru Thaulow (Thea Lambrechts Vaulen).

Det er ikke lett å forstå hvilken intensjon som ligger bak ideen om å plassere Munch (30) i vår tid, spesielt da de andre episodene hører til deres respektive tidsperioder. Grepet ligner et forsøk på en slags dekonstruksjon av historien, der anakronismer og kontrasterende sjangerlek kunne gitt rom for å stille utradisjonelle spørsmål om kunsten og livet hans: Hva slags tanker hadde Munch gått rundt med om han hadde levd i dag? Hvordan hadde kunsten hans blitt mottatt med dagens øyne? Hva hvis han var en amfetaminavhengig DJ i stedet for alkoholisert maler? Hva hvis han var en kvinne?

Men omgivelsene interagerer aldri med biografien om mannen, sånn egentlig. Nåtidens Berlin forblir en kulisse bak tropen om det misforståtte geniet og de teatralske replikkene om inderlighet og meningsløshet (Fredrik Høyer på manus). Virkemidlene fremstår ikke som noe annet enn påfunn i et forsøk på å 

Regissør Henrik Martin Dahlsbakken har så langt hatt en usedvanlig 

 karriere som filmskaper. Munch er nummer ti i rekken over filmene hans de siste åtte årene, bare siden oktober har Dahlsbakken hatt premiere på tre (!) filmer.

Med sitt hollywoodske følelsesregister slekter 

 til en annen, ny, biografisk film av en skandinavisk kunstner, Hilma (tidligere 

 i Tidens ånd). Begge filmene slutter på samme måte, med å ta oss med inn i de hvite kunstgalleriene der bildene deres henger i dag. I 

vokser den svulstige musikken seg til propagandiske proporsjoner, og det eneste vi sitter igjen med er en vag følelse av generell sentimentalitet – omtrent som etter å ha lest en triumferende artikkel i A-magasinet om noen som har møtt motgang. Sammen med alle turistene trer vi inn i det nye Munchmuseet og beundrer midlene som tildeles hans navn.

«Edvard Munch etterlot seg nærmere 30 000 verk», står det i filmens avsluttende tekstplakat. Dersom man ikke har forstått at Munch var en 

Munch

Kritikk

Fri flyt av oppmerksomhetssøkende påfunn hindrer Henrik Martin Dahlsbakken fra å løfte Edvard Munch ut av myten om kunstnergeniet.

Anmeldelse «Munch»: Melodramatisk rot

Melodramatisk rot

– Der ligger forresten hele utstillingen fra Bergen.

Filmkunstner og nå også forfatter Lene Berg peker opp på hemsen i atelieret sitt på Frysja. Det ser ikke veldig imponerende

ut – noen store mapper, konvolutter og pappesker i en pen haug. Men jeg husker utstillingen på Kunsthall Bergen i fjor sommer, da Berg var Festspillkunstner, som en helt overveldende opplevelse: rom på rom med utforskning av minner og hendelser i forskjellige fysiske, lydlige og visuelle kunstformater, og baling med store moralske og kunstneriske spørsmål. Spørsmål som er blitt værende i kroppen siden.

het utstillingen, og pirket borti et ikke ubetydelig sakskompleks: Da Berg var ni år gammel i 1975 ble hennes far, den kjente filmregissøren, fjernsynsteater-instruktøren og forfatteren – åndsmennesket – Arnljot Berg, arrestert og fengslet i Paris, anklaget for drapet på sin unge kone, Lene Bergs stemor, Evelyne. Han ble senere dømt for «legemsbeskadigelse med døden til følge».

Etter 447 dager ble han løslatt fra det franske fengselet. Han arbeidet i noen år i Norge, blant annet frilans for NRK Fjernsynsteateret og som litteraturanmelder for Dagbladet, og han ble dosent i film ved universitetet i Trondheim. Men, han hadde forsøkt flere ganger tidligere, og til slutt lykkes han. I januar 1983 ble han funnet ved Tryvann, etter å ha blitt meldt savnet fra sykehuset han var innlagt på måneden før.

Det var som om Lene Berg i denne utstillingen tok opp igjen dialogen med faren, slik den pågikk med brevveksling mens han satt fengslet, deres samvær under årene hans i Oslo etter løslatelsen, men også slik det var før Hendelsen. Arnljot Berg hadde mange kvaler i livet, kunstnerisk, filosofisk og personlig, med flere nervøse sammenbrudd, fyllekuler og, viste det seg, en lang historie med voldelige blackouts. Samtidig var han jo også «verdens beste pappa» og en respektert kollega. Hva er det egentlig man husker, hvordan stiller erindringen seg til senere erfaring? Lene Berg er selv blitt en allsidig kunstner med årene, og det er riktig å si at hun med den ballasten kan behandle dette, ja la oss kalle det et traume, med helt andre redskaper enn den gangen. Hun var jo bare et barn.

– Hadde du lagt lokk over alt dette som skjedde, før du begynte kunstnerisk virksomhet om det?

 Jeg vil si at jeg forsonte meg med mye allerede den gangen jeg selv søkte meg inn på film & regi-studier, og fant ut at jeg ville lage helt andre filmer enn ham, sier Berg.

– Jeg bestemte meg for å slippe raseriet og la ham hvile i fred. Men jeg har alltid hatt ham med meg, og det meste jeg har laget er preget av de eksistensielle dilemmaene jeg tidlig ble stilt overfor. Jeg har aldri lagt lokk over noe av det, men plutselig følte jeg et behov for å «se» ham igjen, blant annet fordi han og hans kunstnerskap er så og si glemt, selv i filmmiljøene der han lenge var veldig aktiv og veldig viktig, også filmpolitisk.

Tanker om utstillingen i Bergen i fjor kommer tilbake mens vi snakker. Jeg hadde nettopp holdt et foredrag sammen med en kollega, og det var sterk ettermiddagssol og frihetsfølelse i byen og i kroppen. En iskrem eller en utepils ville vært det naturlige. Men det tok ikke mange skrittene inn i kunsthallen før jeg var fanget et helt annet sted, og ikke minst var transportert tilbake til 70-tallet. Det var noe med tempoet der inne, Lene Bergs rolige voiceover, mørket, lukten, den totale ambiensen. Gamle filmruller, gulnet avispapir, filterløse sigaretter, utdatert etterbarberingsvann, grå hustelefoner, den metaforiske svetten av eksistensiell angst og kreativ usikkerhet. Tematikken kom sigende. Det er en historie man aldri glemmer, samtidig var festspillkunstnerens klo så hvass at det transcenderte enhver følelse av selvmedlidenhet eller selvopptatthet fra hennes side. Dette berørte en eller annen kjerne.

Nå ligger alt sammen fra denne utstillingen som sagt igjen som beskjedne fysiske rester av et enormt arbeid, men det er samtidig et kunstnerisk arbeid og en bearbeidelse av følelser og tanker som på ingen måte er avsluttet ennå. I disse dager er 

 også tittelen på en roman som er sendt ut i den norske bokheimen av Kolon forlag, og som lanseres med fest (hva ellers?!) på Café Mir på Grünerløkka torsdag 2. februar.

Lene Berg tenkte tidlig stort om alt dette her.

 Jeg hadde først som mål å skrive manus til den filmen jeg mente at far 

 ha laget. Som del av researchen begynte jeg å skrive ned minner og betraktninger. Steinar Sekkingstad, da kurator på Bergen Kunsthall, sendte noen sider til dramatikeren og poeten Cecilie Løveid og lurte på om dette var noe å gå videre med. Hun sendte det til sin forlegger Bjørn Aagenæs på Kolon forlag, som så skrev til meg og spurte om jeg hadde mer. Det hadde jeg og etter at han fikk første utkast, skrev vi kontrakt. Samtidig bestemte jeg meg for å skrive boken ferdig etter at utstillingen hadde åpnet.

Nesten selvfølgelig jobbes det også med en film i det forjettede grenselandet der dokumentar og fiksjon møtes. Det er uansett neppe slik at Berg går lei av disse spørsmålene med det første, og det gjelder jo også oss. Dessuten er det interessant å se hvor forskjellige disse uttrykksformene faktisk er, og hvordan andre ting vektlegges. Boken er er et helt eget rom. Med et flettverk av kortprosa, uutgitte manuskriptutdrag, legejournaler, avisartikler, psykiatriske utredninger, dagboknotater og postkort, skaper Lene Berg et fascinerende bilde av sin kjære far, der han kanskje tegnes litt tydeligere frem. Samtidig er mye også usagt.

– I flere av mine tidligere filmer og prosjekter har jeg arbeidet med flere formater parallelt. I 2001 lagde jeg en installasjon som også gikk gjennom flere rom, den gangen med utgangspunkt i fyrstikkongen Ivar Kreuger. Da jeg begynte på 

 var jeg klar over at fars person og skjebne for noen vil overskygge de større spørsmålene jeg egentlig er interessert i, og som jeg tenker meg at hans liv og skjebne er en inngang til.

– Det blir også mer oppmerksomhet rundt denne delikate saken i media nå som det er bok. Romanen rager høyere i det kulturelle hierarkiet.

 Bøker distribueres så mye bredere enn kunst og film, som tradisjonelt er urbane uttrykk. Det er samtidig mer intimt, mellom meg og en leser – som kanskje også vil beholde den og ha den i hylla. Jeg leser selv mye og er glad i ha bøker rundt meg. Noen scener i boken var også med i utstillingen, men i en annen variant. Som i mange av mine fortellinger har boka et konstruert forløp, kronologien er brutt opp. På den måten forestiller jeg meg at leseren gis rom til å sette sammen elementene og inntrykkene på sin egen måte.

– Var det mye ufullført i kunstnerskapet hans, som du ønsket å prøve å ta videre?

– Noe av det vanskelige med arven etter far, er at det ligger noe uforløst i den. Verket hans er rett og slett ikke like interessant som han selv var. Norge har aldri vært noen stor filmnasjon, og på hans tid var også håndverkstradisjonen svak. Far startet opp flere ting selv, var leder av Filmforbundet, og ledet de første filmmagasinene på NRK. Inspirert av Danmark, der han ble en habil filmhåndverker, ifølge ham selv. Han var autodidakt og ekstremt begavet og følte nok at han ikke fikk gjort på langt nær det han ville, og innerst inne var kapabel til. Han skriver selv et sted at han ofte valgte fyll og kvinner fremfor konsentrasjon.

– Det er mange dramatiske gamle avisklipp om kriminalsaken i boka og i utstillingen, som du går i dialog med. Hadde du en livslang kjennskap til dem?

– Jeg hadde aldri sett noe av det før jeg begynte på dette prosjektet. Det var den gangen man kunne beskytte barn fra sånt. Men moren vår klippet ut og sparte på det viktigste i tilfelle vi én gang skulle være interessert i å se hva som ble publisert. Det var en terskel å stige over for meg, når jeg først hadde sett dem visste jeg at jeg måtte leve med dem for alltid. Så fikk jeg de franske avisutklippene, og de var enda mer brutale, men også ganske annerledes i hvordan de fremstilte fakta enn de norske. Vi tenker jo på aviser som budbringere av en form for faktisk sannhet. Her ser en hvordan de også er kulturelt preget og hvordan journalistenes fantasi spiller inn. Den franske forsvarsadvokatens patosfylte henvendelser til dommeren om hvorfor far burde slippes ut på prøve, er enda en annen type skildring.

– Det er vel også et godt gammeldags åndsmenneske-aspekt her, og mange kulturforskjeller i tid og rom. Mange i dag vil kanskje også si at faren din slapp billig unna for å ha drept sin unge kone med sine egne hender etter en rangel på byen i Paris?

– Advokaten som skannet ut de franske rettsdokumentene for meg i Paris, kalte det en «old school case» – også innenfor det franske rettssystemet. Men han oppfattet selv, når han leste om saken nå, at det var en sterk kjærlighetshistorie der. Det var nok en tid da sterk lidenskap ble sett på som en formildende omstendighet. Evelynes familie var også en viktig, kanskje avgjørende faktor her. De ønsket ikke hevn, og ville at far skulle få reise tilbake til Norge og oss barna så fort som mulig.

Større kjønnsforskjeller var det vel også mellom landene, i tillegg til kulturforskjellene. «Store franske menn» kunne før i tiden nærmest tillate seg å ha elskerinner, og kanskje også gi kona korreks i ny og ne?

– Det mannlige geniets status har vært veldig sterk, også innen auteur-filmen. Uansett hvor mye jeg for eksempel digger Godard, må jeg også si at han og flere med ham har noe utpreget gubbete over seg. Jeg har mange ganger tenkt at faren min døde av troen på det mannlige geniet. Den forestillingen var veldig sterk hos ham. Man snakker ikke høyt om det lenger, men troen på det ensomme geniet lever nok videre mange steder likevel.

– Jeg kan også noen ganger savne den tiden da lidelse og det eksistensielle var en naturlig del av diskursen. Da jeg selv begynte med film var jeg i opposisjon til pondusen til forhøyede filmgenier som Ingmar Bergman, de sto i veien for sånne som meg. Men nå har det eksistensielle så liten plass at alt det de herrene slet med nesten er blitt et savn.

– Folk har det utvilsomt fortsatt vondt, og tenker på og snakker om det ustanselig, men det formuleres kanskje på litt andre måter nå. Og på måter som jeg ikke alltid er like interessert i å lese om i hvert fall. Andres lidelse var langt mer interessant i et tidligere språk. Noe annet jeg reagerer endel på når jeg leser boken, er i hvor stor grad han skylder på moren sin for sine problemer, og hvordan det ble også ble brukt som et argument av forsvaret. Å vokse opp med en enslig mor som gjorde ting annerledes enn de andre, var øyensynlig så unikt traumatisk at hans forhold til kvinner, og han selv, ble fullstendig ødelagt?

– Med tanke på at han var inn og ut av institusjoner og samtaler med psykiatere hele sitt voksne liv, er det rart at de ikke pirket mer i den forklaringen. Det med moren ble stående som hovedårsaken til fars mentale lidelser. Jeg forestiller meg at han som ung kastet seg over all mulig psykologisk litteratur som kom ut etter krigen, da han var tenåring, og så låste han seg til de forklaringsmodellene han fant der. Ord kan også skjule og ikke bare åpenbare ting.

– Det var jo en ny opplysningstid den gangen på 60/70-tallet, da tilsynelatende alle på trikken stod og leste i Fakkel-pocketbøker med filosofi, psykologi og viktige romaner. Alle gikk rundt med en plutselig eksplosjon av ideer i frakkelommen. Men selv om verden er en annen i dag, er ikke «kunstnerens selvmord» et tilbakelagt fenomen, noe vi tragisk nok har sett eksempler på mange ganger de siste årene her i landet.

– Far prøvde mange ganger og jeg har alltid tenkt at det er et valg man må respektere. Det krever en sterk vilje å dø for egen hånd. Jeg synes ofte selvmord banaliseres i dag, en kan tro at hvis en bare snakker med noen, helst en såkalt ekspert, vil alt løse seg. Ifølge Francois Ozon skal Hanna Schygulla ha sagt om Rainer Werner Fassbinder at han ikke døde av dop eller av et for høyt arbeidstempo, men fordi han ikke klarte å tro på kjærlighet. Det kan høre fryktelig banalt ut, men det ligger noe i det som også gjelder min far.

– Han påstår selv flere ganger at han ikke kan huske noe som helst av drapet, og i dagbøkene hans er det innslag om blackouts helt tilbake til ungdommen?

– Psykiaterenes notater viser at de ikke boret særlig i dette med blackouts i terapien, merkelig nok, eller i 

 far drakk så mye i perioder. Far visste at han var farlig i slike situasjoner. Men jeg var aldri redd for ham, jeg tror han var reddere for meg enn jeg for ham.

Noe som er litt pussig, i og med at både livshistorien og livsverket er så pikant og ærlig talt veldig spennende, er at Arnljot Berg i det store og hele var glemt før alt dette som nå foregår kunstnerisk fra datterens side. Også jeg, som jobbet i flere år som Vinduet-redaktør og hobbyhistoriker i Gyldendals forlagsarkiver og som sporhund på bokloppemarkeder, var temmelig blank på ham før festspillutstillingen. Det kan virke som at folk bare bestemte seg for å slutte å snakke om ham, og at minnet om han evaporerte som en røykering fra en Galouises-sigarett. Det lille knippet hans med bokutgivelser på det store forlaget er såvidt å finne i depotet på Deichman Bjørvika og i antikvariatene. Hans lesverdige og fengende, om enn noe unnvikende bok 

om det ekstreme livet og de underlige karakterene han møtte i fengselet i Paris, er en skikkelig page turner og kunne gjerne vært tilgjengelig i pocket i dag. Kanskje til og med verd en filmatisering – er ikke 

 verdens mest populære film? Vi elsker vel dramatiske hendelser fra virkeligheten i enda større grad nå enn da? Men denne boka er ikke engang å finne i bibliotekets arkiver. Les den på 

 som etterhvert ble utgitt fra Bergen Kunsthall – det er en reproduksjon av hele denne fengselsboken med en lang rekke fysiske innstikk fra Lene Berg som kommenterer og supplerer underveis, ved hjelp av selvskrevne tekster, bilder, barnetegninger, postkort og liknende løsøre som ligger inni boken, som om noen har brukt dem som bokmerker. Fiffig.

– Jeg leste ikke fars bøker mens han levde. Vi var veldig nære, og kunne nærmest lese hverandres tanker, det er ganske pussig å tenke på nå, egentlig. Han skuffet meg med bøkene, jeg følte at de hadde en falsk tone, noe som skar i øret eller i hjertet om en vil. Først under arbeidet med utstillingen leste jeg alt han ga ut, og også dagbøker og andre upubliserte tekster. Jeg vurderte lenge om det var riktig å inkludere ting han selv ikke hadde publisert i min roman, og kom fram til at det han hadde etterlatt seg ønsket han at vi barna skulle lese – og kanskje bruke det til noe som pekte utover ham og hans skjebne.

– Man ser på brevene hans fra fengselet hvor nære dere var. Begynte han først å skrive bokmanuskripter på cella, der det ikke var noe som helst annet å gjøre?

før Evelynes død, den utkom etter at han kom hjem til Norge. Men mesteparten ble skrevet årene etter fengselsoppholdet. Det er endel passasjer i den siste romanen hans 

der jeg føler at han nærmer seg den interessante og sammensatte personen han faktisk var. 

 har også mange kvaliteter,  det er interessant å lese om hverdagen bak murene, om de andre innsatte og det franske fengselsvesenet, men det er umulig for meg å ikke føle på idealiseringen av Evelyne og hvordan han unngår å gå inn på hennes død annet enn med lette, litt fikse formuleringer.

Jeg spurte en eldre redaktørkollega om hvordan bøkene hans ble mottatt i den tidens kommentariat på slutten av 70-tallet. Det var med noen unntak ikke store bevegelsene. Siden Arnljot Berg tilhørte filmmiljøet, ikke litteraturen, ga utgivelsene sikkert mindre gjenklang. Det er også verd å tro at en smule berøringsangst spilte inn. Desto større grunn for oss til å snoke i greiene hans i dag.

I det noe eksentriske filmmanuset i bokform om en kunstfotografs selvmord i Italia, eller «et partitur til en liten konsert for mennesker, lyd, lys og rytme» som han selv formulerte det, som utkom som 

 i 1980, refereres det på baksideteksten nøkternt til at forfatterens forrige bok omhandlet et opphold i et fransk fengsel. Bergs siste utgivelse, mer vellykkede 

er også temmelig eksperimentell i formen, men har også kilovis med denne gammelmodige, intenst selvundersøkende og suicidalt kunstelskende tonen som få tør ta i sin munn u-ironisk i dag, men som har noe herlig forlokkende ved seg like fullt. Omslaget er det noen vil kalle vakkert: et fotografi av forfatterens skrivebord, den tilsynelatende ordnede speilingen av et rotete indre: bøker (Proust), tidsskrifter (Vinduet og GAM), spissede blyanter, brevvekter, binderser, utskrifter, lommeur, franske sigaretter, brevpresser, barnebilder. Det kan nesten minne litt om Tomas Espedals mange, litt mer utstuderte og selvmytologiserende skrivebordsportretter.

Og så er det alle filmene. Bergs første filmregi var passende en filmatisering av Sigurd Hoels rystende klassiker 

Forleden strømmet jeg en ganske interessant film ved navn 

med storheter som Carsten Byhring, Eirik Hivju, gitarhelt Freddy Lindquist og mange andre, om livet på en avdeling for nervøse på et norsk sykehus. Det pikante var at Berg selv hver dag etter innspilling ble kjørt tilbake til tilsvarende avdeling på Ullevål. Det finnes flere tekster, filmer og TV-teaterstykker som også tilsynelatende har enkelte fellespunkter med Bergs eget indre. De gleder jeg meg til å få sett.

– Boka ble bra. Hvordan ser din egen film basert på dette ut til å bli?

, og den tar utgangspunkt i fars arrestasjon i Paris og den første filmen i utstillingen, som er en rekonstruksjon av mitt minne av hvordan han ble funnet med sin døde kone i en rød bil på en parkeringsplass i utkanten av Paris. Det interessante er at det er helt feil, det er et konstruert minne som jeg nå vil konfrontere med fakta og med ulike filmatiske språk.

– Det blir nok en hybrid-film, en blanding av skuespillere, dukker og meg selv. Kanskje vil jeg forsøke å gå i en slags en diskusjon med Arnljot’s filmverk også gjennom å inkludere noen scener fra hans filmer. Jeg ser for meg en kinofilm, men kan hende kan den også kan passe på TV eller som serie. Jeg vet at jeg kommer til å holde på med dette materialet, eller stoffet som far ville kalt det, en god stund fremover. Det er så mange innganger i det foruten til hans liv og verk og kunstsyn, så er det mange historier om Norge og Oslo, om film, om klasse, kvinne- og kjønnskamp. Og så er det mitt, så lenge mine søsken gir meg tillatelse til å bruke det.

Fra far

Litteratur

Med et flettverk av kortprosa, manuskriptutdrag, legejournaler, avisartikler, psykiatriske utredninger, dagboknotater og postkort, skaper Lene Berg et fascinerende bilde i romanform av sin kjære far Arnljot Berg – filmregissør og morder.

– Jeg har mange ganger tenkt at faren min døde av troen på det mannlige geniet

Velkommen-til-gards-stemme: Velkommen til Tidens ånds nyhetsbrev.

Kinoene sliter med lave besøkstall. Mens nordmenn i 1989 gikk på kino i snitt tre ganger årlig, er tallet nå nede i én fattigslig gang. Men kunden har alltid rett. Grep må tas, og akkurat nå pågår det en revolusjon rett foran øynene våre. Kinoene er i ferd med å bli det de kaller 

Denne høsten lanserte Nova kinosenter i Trondheim sine 

. Den utlimate kinoopplevelsen får man etter sigende i kinoens «Epiq»-saler, i «Magiq»-salene får man «mer komfort, mer magi» – noe som unektelig ikke høres så verst ut – mens «Boutiq»-salene skreller det hele ned til det det egentlig handler om, og vi siterer, 

«Salene er innredet for deg som unner deg det lille ekstra, med flotte farger, seter i mykt velurstoff og puter for ekstra komfort. Velg mellom enkeltseter og tosetere – alle seter har eget bord.»

Også i Oslo er det luksus med tydelig nikk til kulturfiffens kontinentale 1900-tall som såkalt gjelder. I september ble nemlig ærverdige/nedslitte Klingenberg kino oppgradert, noe som innebar at kinoens sal 1 ble landets første «(...) som får inn Boutique- stoler og sofaer.»

Vi klager ikke, men spør: hvor skal dette ende, da.

– NRK gir fullstendig faen i norsk filmkunst

For noen år siden kunne man sikkert spådd en ny giv for kortfilmen, i takt med forventet forkortet oppmerksomhetsspenn – et eller annet med hvordan feeden påvirker livene våre, bla bla bla.

Stemningen blant dagens kortfilmentusiaster tyder heller på at vi befinner oss i en mørketid.

«Kan noen gi NRK en på trynet?», spurte den tidligere kort- og fiksjonskonsulenten Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen freidig på bransjenettstedet 

 24. januar. Til tross for at det bevilges flere millioner kroner til kortfilmer hvert år, er det nemlig få som faktisk ser dem. Hvorfor? Jo, fordi NRK nekter å inngå et samarbeid med kortfilmkonsulenter om å vise den til et norsk publikum, skriver Jacobsen. Han mener NFI jobber mot at flere skal se kortfilmene som lages, da de kutter i budsjettet for distribusjon, samtidig som de øker budsjettet for produksjon. Jacobsen trekker frem Aftenposten som et hederlig unntak, som i flere år har hatt en egen seksjon for presentasjon av aktuelle kortfilmer.

Samme dag kom nyheten om at Eirik Tveitens 

 til Oscar for beste kortfilm. Bare NRK hadde hatt det samme øyet for små, ikke-kommersielle, norske filmproduksjoner som Oscarakademiet.

Torsdag kveld var det åpning for utstillingen 

. Når du leser dette er du antakelig for sent ute til å rekke akkurat det, men heldigvis står selve utstillingen, som trekker frem et bredt utvalgt av de ti beste norske tegneseriene fra 2022, helt frem til 19. mars. Har du ikke anledning til å besøke lokalene i Oslo, kan du fordype deg i de ti utvalgte titlene helt på egenhånd. Et godt utgangspunkt for å lese noe helt annet!

Juryen besto av Anja Dahle Øverbye, Anders Nordmo Kvammen og Melina Edvardsen, og valgte ut disse ti titlene fra 2022: 

PS: Torsdag 2. februar arrangeres det paneldebatt om Nordisk manga, som etter en kraftfull bølge i løpet av 2010-tallet faktisk er noe som finnes.

Og ellers registrerer vi at: BTS og Billie Eilish er den musikken som er best å sovne til, ifølge forskere ved Aarhus' universitet

at The British museum slutter å bruke ordet «mumie» fordi det er dehumaniserende (de skal heller kalle det «mumifisert person»), VG fortsetter å gjøre VG-ting, denne gangen en folkeopplysende 3D-modell av de kvinnelige kjønnsorganene, presentert med det fantastiske ordspillet VGina, at Niki de Saint Phalle-utstillingen på Henie Onstad går mot slutten, at det tirsdag kommer en Netflix-film om Pamela Anderson, at Deathprod slipper album denne helgen, at Lena Anderssons kritikerroste «Koryféerna» i begynnelsen av februar foreligger i norsk oversettelse, og at «gruppechat»-formatet brer om seg i anmelderiet. Sad!

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #23: Boutique-kino, kortfilm, VGina, sovemusikk, mumier og billedbøker 

Nyhetsbrev #23: Boutique-kino, billedbøker, kortfilmer og mumier! 

I spalten Smakssak snakker folk om egen smak. 

Dette er saken

Nils Bech, kjærlighets(sorgs)trubadur, vrenger av hjerte, formidler av smerte og de store følelsene. På søndag fyller han Operaen for tredje gang, denne gangen i samarbeid med Nasjonalballetten. Før sommeren slipper han sitt sjette studioalbum, et duettprosjekt med kjærlighetslåter mellom menn. Og ellers? Ellers er han opptatt følgende: 

«Hæ, spiser du i senga liksom?» Jeg trodde alle spiste i senga jeg. Men tydeligvis ikke. Derfor ble jeg så glad da jeg leste at Åse Kleveland og mannen starta hver dag med frokost på senga. Frokost er selvsagt hovedmåltidet i senga. Det er en egen lykke - havregryn med melk, noen blåbær, litt cottage cheese og vaniljekesam på toppen. En stor espressokanne, og så en snus. Det er så koselig at jeg prøver å aldri å ha noen planer før klokka 11 på formiddagen.

Vippetanga kom inn i mitt liv i fjor. Aldri vært borti før. Når jeg gjorde pressebilder til disse duettene var det flere sminkører som dro fram vippetang. Og de bare «se nå»: før og etter. Nå går jeg nesten ikke ut døra uten, det er min botox. Det er mange som ikke tror det er for menn, men det handler bare om å åpne blikket ;-)

 av Selma Lagerlöf. Den leste jeg på fire dager eller noe, for noen år siden. Jeg fikk en reell sorgreaksjon når den var ferdig. Jeg tenkte på karakterene når jeg var uten boka og gleda meg til å våkne når jeg la meg for da kunne jeg lese videre. Det var så intenst.

Det er de beste. De kommer i 12-pakk. Men du må passe på datostemplinga, du vil ikke ha seig kokosbolle.

Det nærmeste jeg hadde midtlivskrise var en stilkrise, med stripete genser og Patagonia-fleecejakke. Plutselig var det noen capser av ulike merker og… ja. Men nå driver jeg å finner tilbake til det som er min 

. Mørkblått, mørkblått, mørkblått og sort. Skinn, ull, denim. Jeg fikk plutselig lyst på en lest jeg kan putte inni skoa, så de holder fasongen, liksom. Det tror jeg jeg hadde blitt lykkelig av. «Nå er det en ny fyr i min seng» for å parafrasere meg selv, og han gjort meg mer bevisst på kvalitetsting som lester og ikke minst at kjøper en ordentlige ting så varer de lenger og miljøaspektet ved det og det hele. Og så gjør jeg mitt ytterste for å ikke skjule vikene mine. Det er noe med å eie alderen sin, eller hårfestet sitt.

. Men jeg er ikke altetende. Det er ikke alt som er verdt å se. Så jeg må rangere. Jeg holder fortsatt en knapp - selv om siste sesong var dårlig - på RHONYC - altså 

 på tredje plass. Har prøvd meg litt på da andre byene også, men heldigvis falt ingen av dem i smak, kan jo ikke sitte å se reality 24/7.

Det er så lenge jeg vil at alt skal vare. Mesteraften med Nasjonalballetten. 40 min, noe nytt, pause, ett glass champagne. På’n igjen med en ny koreograf, ny scenografi og en ny historie. Jeg elsker alt innenfor 40-45 minutters spenn. 

Han er sånn som … jeg elsker jo alt som har med følelser å gjøre. Han er svensk og nesten 80, «… og Brahms» og «Hun var svart» – det er det beste jeg har sett. Fra 90-tallet, en scenografi med touch av tv-programmet Rondo – i den er det en danser som bare er en kladd i et sort stretchlaken som den kladden av gørr og uro man har inni seg, som kommer krypende opp korsryggen, fester seg i bakhodet og forpester samlivet.

Jeg har fått mange fine klær opp igjennom. Lenge ga jeg bort så mye, men så endrer smaken seg litt og så ser jeg at mye jo var veldig fint likevel, så har jeg begynt å ta det tilbake. Liker også at da er det mye enklere å være raus. Det heter vel å låne bort, men det er liksom så kjedelig.

Mike Leigh, han veit å caste skuespillere! 

: Fantastisk. Så føler jeg de har noen likheter til den beste norske filmen jeg har sett, 

 av Dag Johan Haugerud. Tar ingen side. Etter å ha sett den gikk jeg rundt i en uke og så meg sjøl i fugleperspektiv og ble nærmest handlingslamma: er jeg snill eller manipulerende nå?

Smakssak

«Gösta Berlings saga», spise i senga, kokosboller fra coop, Mats Ek ++

SMAKSSAK: Nils Bech synes ikke noe trenger å vare i mer enn 40 minutter

Nils Bech synes ikke noe trenger å vare i mer enn 40 minutter

Etter å ha blogget seg gjennom 20-årene med morsomme råd om å leve et meningsfylt liv, la Mark Manson i 2015 ut en bloggpost med tittelen 

. Året etter klapset han sammen alle innleggene til en bok med samme navn, som hittil har solgt 15 millioner eksemplarer og blitt oversatt til 65 språk.

Bokas budskap er at vi må slutte med alt dette maset om å tenke positivt. Livet er smerte, problemer og nederlag. Du er ikke unik. Leting etter lykke fører ingen vei. Slutt å bry deg om hva verden synes. Gi beng i alt som ikke er viktig.

Men hvordan filmatiserer man en selvhjelpsbok? Det vanlige er å filme forfatteren på en scene, med fjernkontrollen til projektor i hånd, helst på en TED Talk eller noe liknende fancy. Videosnuttene legges deretter på Youtube for å øke salget av bøker og foredrag.

Manson og regissør Nathan Price mener at konseptet kan sprites opp. Filmens ryggsøyle er riktignok intervjuer med Manson i en stol, men for å illustrere historier fra boka, benyttes skuespillere (inkludert Manson), animerte innslag og andre visuelle sprell.

Løsninger dokumentarfilmer ofte benytter seg av, enten de vinner priser eller havner på Discovery etter midnatt. Price klarer å overføre egenskapene som gjorde boka til et fenomen. Manson har en jordnær personlighet, og gir deg følelsen av å diskutere eksistensielle spørsmål med en venn. Han er brutalt ærlig om sitt eget liv, og han er morsom. I tillegg er flere av innslagene drømmende og smått absurde på en måte som gir filmen et preg av å være på søken etter mening i en flyktig verden uten tydelige svar.

En gjennomgangsfigur er Disappointment Panda, et nusselig pelsdyr som serverer folk harde sannheter: «Sure, making a lot of money makes you feel good, but it won’t make your kids love you.»

Manson bruker sin venn «Jimmy» for å illustrere hvordan en hel generasjon ble ødelagt av samfunnets blinde tro på at selvtillit i oppveksten ville skape lykkelige individer. Fra 1970-årene gikk det inflasjon i karakterer i skolen, og man ga barn og unge premie for å delta i konkurranser. Alle fikk innprentet at de var briljante og kunne bli hva de måtte ønske. Resultatet ble en generasjon av selvopptatte individer som bløffer seg til suksess. Samfunnet kan ikke funke, mener Manson, «hvis alle mener de har rett til å ta mer enn de gir».

 fordi de tror boka handler om å gi faen i alt og alle, og blir skuffet når de skjønner at budskapet er at smerte, forsakelse og omsorg for andre er det som gir livet mening. Du må velge bort alt som ikke er viktig, og det vil føles brutalt, siden du fjerner store biter av din identitet.

Manson henter sin kunnskap fra psykologisk forskning, zenbuddhisme, stoikerne, Camus og andre. Noe vet du fra før, men det meste er gode råd og slitesterk visdom som tåler å bli repetert. Som forfatteren sier i starten av filmen, i en munter tone: «You are going to die one day. I just wanted to remind you.» Når filmen er over, tenker jeg at det er en sympatisk påminnelse.

Filmen kan ses på Youtube, Apple og Google Play, og den koster mindre enn en muffins på kaffebar. 

«The Subtle Art of Not Giving a Fuck» er blitt film.

KRITIKK: Kan en selvhjelpsbok på film bli noe mer enn en TED-Talk? 

Kan en selvhjelpsbok på film bli noe mer enn en TED-Talk? 

Ting som skjedde i 1921: Trylletrikset der en kvinne sages i to ble vist for første gang, Charlie Chaplins 

 hadde premiere, parfymen Chanel No. 5 ble lansert, Unge Kunstneres Samfund (UKS) ble stiftet. Organisasjonen skulle ivareta billedkunstnernes faglige og økonomiske interesser. Fra 1937 drev den også et galleri.

I januar åpnet UKS i nyoppussende lokaler på adressen hvor Prosjektskolen tidligere holdt til. Før der igjen huset det barokke bygget i Keysersgate 1 et filmstudio, hvor blant annet innendørsscenene i Olsenbanden ble spilt inn. Før det igjen hadde Leif Juster et teater der, Edderkoppen, og før det igjen var året 1935 og Wenche Foss gjorde sin debut på scenen i Søilen teater – som det het den gang.

Nå heter det UKS. Første utstilling på nytt sted heter 

, og består av verk av kunstnerne Alice Slyngstad, Anna Andersson, Danae Io, Miriam Hansen og Yujin Jung.

Utstillingstittelen kan sees som en slags erklæring om hva UKS håper å være i årene fremover.

Det sier UKS-direktør og daglig leder Miriam Wistreich.

– Begrepet var åpent nok til at det kunne romme både verk, verkpraksiser og også noe om hvordan institusjonen UKS håper å være og bli i fremtiden.

Et åpent system er et system som utveksler materie og energi med omgivelsene. Informasjon flyter fritt, både inn og ut. Det kan være en celle, med gjennomtrengelige cellevegger, det kan være en togstasjon. Et kunstverk, en utstilling. Eller et visningssted. 

Artig nok ble utstillingsnavn og tema klistret på i etterkant. Som alltid hos UKS ble kunstnerne valgt ut via en 

– Det kan kanskje kjennes bakvendt i forhold til hvordan man forestiller seg en utstillingsprosess, men vi har ønsket oss nettopp en prosess som var åpen og hvor vi i institusjonen kunne sparre med kunstnerne. Det er lett å kvele et verk med temaer. Et stramt tema kan være supert – og en tematisk ambisiøs utstilling kan være en fornøyelse – men det var ikke det vi ønsket her, sier Wistreich.

Utstillingen er kuratert med mild hånd. Tittel-tematikken tres ikke over verkene. Det lille som kanskje forener de ulike verkene er, synes Wistreich, at de er nokså research-tunge – foruten Anna Anderssons verk: noen hvite, formale og minimale skulpturer ved navn ved navn 

, som ifølge Wistreich er vanskelige å snakke om, og «ikke laget for språk». 

Ellers er det gjennomtenkte og -researchede verk. Alice Slyngstad har laget en audiovisuell installasjon hvor tekstfragmenter fra en datingside på nett vises frem på en tidvis gjennomsiktig elektroglassplate. Plutselig blir man konfrontert med en annens blikk. Miriam Hansens installasjon er et slags truende spa (!), hvor man kan hvile under planten Engletrompet, et tre som tidligere ble antatt å gi vonde drømmer.

Verket behandler søvnens dobbelte kvalitet, sier Wistreich.

– Den kan hjemsøkes av mareritt, men søvnen er også det ene stedet hvor kapitalismen ikke kan nå en. Et fristed.

Greske Danae Io har med to verk fra en serie som heter 

. Det ene er en film og et lydspor som tematiserer den greske byen Thebes’ opphavsmyte, og setter den i sammenheng med moderne gresk og europeisk politisk utvikling. Byen er den tredje eldste i Europa, kanskje mest kjent for å være hvor Oraklet i Delfi holdt til, men er i dag bare en gjennomfartsåre utenfor Athen. Et ikke-sted. Filmen består av langsomme skudd fra byen, og som nesten ikke viser noen mennesker, bare golde landsskap, ruiner og tomme industribygg. Ios andre verk er skulpturelt og tar utgangspunkt i gamle avismontre fra Athens gater.

Koreanske Yujin Jung, tilhørende i København, har laget et videoverk som tematiserer minner, tilblivelse, produksjon og myter. Og hvitløk. Wistreich beskriver det slik:

– En 45 min lang film som tar utgangspunkt kunstnerens bestemor som en gang sa: Vil du være et ordentlig menneske, skal du spise hvitløk! Filmen følger en gruppe eldre kvinner på en hvitløksfabrikk i Korea.

Om Wistreich kan peke på noe som samler de fem kunstnernes bidrag? Svaret er nei.

– Å skulle si at verkene har noe til felles utover å være eksempler på hvordan unge kunstnere arbeider i dag, ville være litt som å tvinge dem inn i en for stram kjole.

– Alle verkene har øye for sammenfiltringene mellom mennesker, materialer og de systemer og fortellinger vi lever i og med. Hvordan vi selv er, og eksisterer i, åpne systemer.

– Hva er den største forskjellen på de gamle og de nye lokalene?

– Den største forskjellen er at i de gamle lokalene i St. Olavsgate hadde vi nesten ikke plass til noe annet enn utstillinger. Vi hadde et lite arkivrom. Da korona kom med restriksjoner hadde vi bare plass til noen få besøkende om gangen.

– Det nye stedet gir oss mulighet til å i større grad være et 

. Vi kan ha events, filmvisninger og leseplasser. Ikke bare for kunstnere,
men også for alle dem som interesserer seg for kunst og kultur. Man kan henge ut, drikke gratis kaffe – eller arbeide i biblioteket vårt. Den større utstillingssalen er selvfølgelig også av et annet kaliber. Den er mer som en kunsthall, og har virkelig wow-faktor!

– Vil disse nye, større rommene påvirke kunsten?

– Det kommer de til å gjøre, det er det ingen tvil om. Men det er vanskelig å si hvordan. I de kommende årene planlegger vi litt mer performance enn tidligere. Kanskje har det at vi er i et gammelt teater allerede påvirket valgene av kunstnere. Det egner seg godt til mer teateralske og performative prosjekter.

Åpne systemer / Open systems

Ukens utstilling

– Verkene har øye for sammenfiltringene mellom mennesker, materialer og de systemer og fortellinger vi lever i og med, sier daglig leder ved UKS, Miriam Wistreich.

Ukens utstilling: «Åpne systemer» staker ut UKS' nye kurs

«Åpne systemer» staker ut UKS' nye kurs

Det er ingen grunn til å ikke gjøre noe på torsdag, og vi ser heller ingen åpenbare grunner til å ikke la dette «noe» være å dra på første (og kanskje eneste?) kinovisning av 

Sammen med Kunstnernes Hus setter vi den opp førstkommende torsdag (26. januar) klokka 18:00, og du er herved invitert. Bare send en mail til post@tidensand.no og så setter vi deg på lista. Eller så kan du kjøpe billett 

 om den jødisk-amerikanske familien Damrosch og deres eneste barn, Jesse. Familiens opp- og nedturer gjennom 80- og 90-tallet skildres gjennom Jesses meditative refleksjoner, formet av hendelser som onkelens AIDS-relaterte død, det anspente forholdet til faren, bombingen av World Trade Center i 1993 og presidentskapet til George W. Bush.

Filmen hadde verdenspremiere på Veneziabiennalen og ble premiert med HFPA-award. Mens Ricky D'ambrose har blitt kåret til en av de 25 største talentene i uavhengig film, og en av tiårets beste nye filmskapere av The New Yorker – som for øvrig skrev følgende i sin anmeldelse av filmen: «Ricky D’Ambrose has developed something more than a style—it’s a method that embodies an idea, one that’s joltingly original and instantly recognizable.». 

Invitasjon

Tidens ånd inviterer: norgespremiere på «The Cathedral» 

Damien Chazelle er Hollywoods vidunderbarn. Etter en svært lovende debut med 

 i 2016, en hyllest til Los Angeles, og en enorm kinosuksess som gjorde 32-årige Chazelle til den yngste vinneren av Oscar for beste regi.

 (2018) var en relativ skuffelse kommersielt, men Paramount ga Chazelle et enda større budsjett for å virkeliggjøre hans neste ambisiøse prosjekt: en tvetydig hyllest til det tidlige Hollywood og den smertefulle overgangen til lydfilm.

 er spekket med talent, mye av det bortkastet. Vi kan begynne med å skissere den historien jeg tror Chazelle ønsker å fortelle, og vente litt med elefanten som har diaré og muskelmannen som tygger i seg levende rotter.

Vi befinner oss i Californias ørken i 1926. Filmindustrien er fremdeles ville vesten, bortsett fra at folk ikke dør i duell, men i ulykker på filmsett og overdose på fest. Filmene er fremdeles stumme, men produksjonen er et støyende kaos. Chazelle drar oss først inn i epoken via en grenseløs fest i en villa langt ute i ørkenen. Dansegulvet er pakket med lettkledde og nakne kropper. Noen drar kokain opp i nesa, mens andre foretrekker en champagneflaske opp i rumpa. Chazelle ønsker åpenbart å bli husket for den mest orgiastiske festen som er laget på denne siden av porno.

Mange av danserne virker proffe og kunne glidd sømløst inn i en r&b-video fra 2010-tallet, mens musikken fra jazzbandet er en hybrid som ville fungert bedre i litt mindre doser enn vi får her. Alle de intense, flimrende inntrykkene risikerer å bli monotone, men heldigvis får vi noen litt mindre hektiske pusterom, der vi introduseres for de tre karakterene som skal bære filmen.

) er en meksikansk immigrant som starter på bunn av hierarkiet i bransjen. Etter å ha fraktet en elefant til villafesten, faller han hodestups for Nellie (Margot Robbie), en vakker og vilter skuespiller fra New Jersey, uten cv, men med høye ambisjoner: «You don't become a star. You either are one, or you ain't. I am.» Men et tårn av kokain mellom seg, snakker de om sine drømmer.

Samtidig, i et annet hjørne av festen, sitter Jack Conrad (Brad Pitt), en av stumfilmens førsteelskere, og drikker seg snydens på fancy cocktails. Jack ansetter Manny som en slags tjener, mens Nellie snubler inn i en rolle som blir ledig på grunn av overdose, og dermed er vi i gang med historien. Nellie imponerer med sin evne til å gråte foran kamera, mens Manny blir produksjonssjef. Jack drikker konstant og krangler med sine kommende eks-koner. Han er full på jobb, også, men kvikner til når kamera sveiver i gang.

Vi følger disse karrierene i et tempo så hektisk at vi ikke rekker å bli kjent med dem. Alle utfordringer de støter på, blir skildret i form av ellevilt anarki, der ulykker, overdoser og dødsfall feies nonsjalant til side. Det er fullt kjør på vei opp karrierestigen, og enda mer kaotisk når alt faller i knas, idet lydfilmen og sanering er bransjens umoral skaper mange fallende stjerner.

Det er nærliggende å sammenlikne Damien Chazelles episke ærgjerrighet med Baz Luhrmann, bortsett fra at både 

 fant sitt publikum. Chazelle glemmer å stoppe på stasjonen for å plukke opp folk og la dem bli med inn i historien han forteller.

I tillegg til meksikanske Manny, innfører Chazelle et par karakterer som skal vise hvor vanskelig det var å tilhøre en minoritet i det tidlige Hollywood. Lady Fay Zhu (Li Jun Li) gjør suksess som kabaretartist på fest når hun synger «My Girl´s Pussy», men får ikke rollene hun fortjener og har som levebrød å skrive tekstplakater til stumfilm. Trompetist og bandleder Sidney Palmer (Jovan Adepo) får suksess når lydfilmen kommer, men må gjennom nedverdigende episoder for å være riktig type svart musiker. Begge disse artistene hadde fortjent mer plass i 

Når karakterene forblir endimensjonale, sitter vi igjen med rent show og dramatiske gester. For noen kan en tre timers trailer være det man ønsker seg på kino. For meg ble det utmattende. Idet jeg går ut av salen, har jeg glemt de gode bitene. For dette frenetiske kalaset viser en overflod av talent. Jeg kunne med glede brukt et par dager på å høre om hvordan Justin Hurwitz komponerte musikken og hva filmfotograf Linus Sandgren og produksjonsdesigner Florencia Martin har å fortelle om sine kreative valg.

Jeg lovet å komme tilbake til elefanten, som trer inn i sin rolle helt i starten. En dyrepasser står på feil sted idet Jumbo får et kraftig anfall av diaré, i en scene som varer litt for lenge. Hvis du fremdeles er klar for 

, skal jeg la være å nevne slutten, bortsett fra å sitere den perverterte gangsteren McKay (Tobey Maguire), som inviterer Manny på undergrunnsklubb: «Welcome to the asshole of Los Angeles!»

«Babylon» er spekket med talent, mye av det bortkastet, skriver Mikael Godø.

Alle artikler