Det er 8. desember, ifølge Tidens ånds julekalender, og i dagens luke kan du lese om 

, denne lavnivå-propagandaen som er å se overalt om dagen: på lyktestolper, i busstopp, inne på utested-doen, 

 utested-doen, midt i sikkerhetsslusen på flyplassen ... overalt! I gårsdagens

 om Laila Bertheussen («Norges mest interessante kunstner»), verden («en nedadgående spiral») og den seneste tids klimaaksjoner. Og i morgen – ja, du får nesten vente til i morgen.  

Luke 8: 2022, året da Norge ble dekket av fotball-klistremerker

Luke 7: – Bertheussen er Dada! Bertheussen er outsider art!

Jippi! En rekord. Den norske blockbusteren 

 er tidenes mest sette ikke-engelskspråklige film på Netflix i løpet av første uke. Å se et troll våkne fra dvale som følge av et overambisiøst jernbaneprosjekt for å deretter lage kaos nedover hele østlandet før det til slutt ankommer Oslo, har tydeligvis global appell. Roar Uthaugs (

Å fremheve i nasjonale særegenheter når man lager denne typen film utenfor Hollywood er et lurt knep. Selv om konseptet troll for oss nordmenn føles som litt barnslig, gårsdagens nytt, kjedelig (osv.), er det tross alt en litt artig mytologisk figur som man kan gjøre mye med, ikke minst er den spesifikk for Skandinavia og dermed et godt 

 utgjør trollet en Godzilla-aktig fare. Det er ikke helt slik vi kjenner trollene fra folkeeventyrene. Heller enn eventyr, er det strengt tatt utenlandske actionfilmer Uthaugs film minner mest om. Også 

 kan nevnes, de ligner i tonen. Faktisk glemmer man ofte at det er en norsk film i det hele tatt, og det selv om de snakker norsk. Det er jo Norge sett fra utlandet, dette. Norge som en amerikansk utpost, med noen «europeiske», altså britiske (Norges statsminister er 

Theresa May? Og han politiske rådgiveren er veldig britisk i klesdrakten?), markører. I tillegg understrekes det at vi «har natur» her, og at vi har et kongehus (eksotisk).

 er en fin film. Flere av karakterene er småartige, noen av vitsene fungerer, og storyen er akkurat interessant nok til at man ikke sitter og fikler med mobilen så alt for lenge av gangen. Å se Oslo knuses er fortsatt gøy. Det er vel et uttrykk for et innerste ønske de fleste nordmenn sitter med.

Man kan selvfølgelig også si en rekke negative ting om filmen, at den er kynisk, som satt sammen av en algoritme, at den kulturelt sett er så vag at den nesten ender opp livløs – alt som involverer politikerne minner mer om TV-serier á la 

enn det man kjenner fra norsk politikk, for eksempel – og løsningene som driver filmen fremover fremstår tilfeldige og lite plausible. Men 

. Dette er sjangerfilm av typen «for hele familien». Til den gruppen filmer er 

 et fint tilskudd. Man kan lett se den for seg som en juletradisjon. La oss til slutt løfte frem et stort stykke manusarbeid, da generalen for det norske forsvaret, spilt av Dennis Storhøi, sier:

«Sinnssyke situasjoner krever sinnssyke handlinger».

Om det så ikke er risset i stein, er det fortsatt umulig å endre blekk som er trykket på papir (med mindre det er trykket opp i Norge, for her er trykkekvaliteten «så dårlig at man kan gni ut blekket med en finger», som en kompetent kritiker sa til oss på en Gyldendal-fest, og som trakk opp et anmeldereksemplar av Cormac McCarthys 

 fra en Deli de Luca-bollepose for å demonstrere – men som måtte medgi at «okei da, så gjaldt det ikke akkurat denne»). 

Uansett, denne uken har brakt med seg to tilbaketrekninger av bøker som, ja, legger opp til tilbaketrekning. Gyldendals 

med antisemittiske stereotypier. Mens Einar Tørnquists 

 (Kagge) hevdet at det var én million hutuer som ble drept under folkemordet i Rwanda, i tillegg til «noen tutsier». I virkeligheten var det hutuene som drepte mellom 800 000 og én million tutsier, samt en stor del av tawabefolkningen og politisk moderate hutuer. Dermed har Tørnquist både mislyktes i å sikre seg en porsjon av pengene til folk som ikke aner hva de skal gi i julegave, og i sitt overhengende prosjekt om å være norsk offentlighets minst kontroversielle person. Hehhehhehh! Hehhehh! Hehhehhehh!

Skeivt kulturår går mot slutten, men det er kake igjen. 

I alle fall i Stavanger. ​​Kunsthall Stavanger lanserer fredag 9. desember en ny digital utstillingsserie, hvor fire kunstnere viser bestillingsverk på kunsthallstavanger.no etter tur. Serien inkluderer verk av Nat Pyper, Olivia Douglass, virgil b/g taylor og Zutana Hadaddeen, hvor den siste delen avsluttes i september 2023.

Først ut: Nat Pyper. Den grafiske kunstneren tar over Kunsthall Stavangers nettsider med verket 

en hyllest til kunstner, musiker og provokatøren Gerardo Velázquez, en sentral bidragsyter til et miljø som er blitt beskrevet som punkens forløper, det meksikanskættede miljøet i East Los Angeles på 1970-tallet.

To måneder er gått siden det ble kjent at franske Annie Ernaux vant Nobelprisen i litteratur for 2022. I dag holdt hun den tradisjonsrike 

, en slags state-of-the-nation-vandrepokal som vinneren holder hvert år. I forelesningen forteller Ernaux om sine litterære beveggrunner: 

Det var inte ett par tre förläggares refusering av en första roman – en roman vars enda förtjänst var sökandet efter en ny form – som dämpade min längtan och mitt högmod. Det var olika belägenheter i livet där detta att vara kvinna med full kraft uppenbarade skillnaden mot att vara man i ett samhälle där rollerna bestämdes i enlighet med könen, där användning av preventivmedel var förbjuden och abort en brottslig handling.

(Sitatet er Nobelinstituttets offisielle oversettelse fra fransk til svensk)

Kreftforeningen har invitert Snøhetta til å designe den tradisjonsrike julepynten deres, og ifølge VG har Kreftforeningen og Snøhettas moderne, abstrakte vri på julestjernen vakt harme i sosiale medier. Det ligner en 

Snøhetta svarer at julestjernen er «åpen for tolkning», og at den skal «representere håp og lys mer enn at den skal se ut som en tradisjonell stjerne». 

Det er ikke bare julepynten. Vinternummeret av n+1 er ute. I bladet slår redaksjonen fast at vi lever i stygge tider. Arkitektur, film, reklamer, biler, spisesteder ... ingenting lever opp til potensialet sitt, 

 det amerikanske tidsskriftet, som setter ord på noe av den samme håpløsheten rundt den samtidige estetikken som for eksempel Arkitekturopprøret har gjort her hjemme.

 jo stygt!? Og det er noe Matrjosjka-dukke ved styggheten. Å sitte inne i en Tesla, er som å sitte inne i en smarttelefon, samtidig som man ser på en gigantisk smarttelefon, ironiseres det, litt vel pappa-aktig.

«It occurs to us, strolling past a pair of broken BuzzFeed Shopping–approved AirPods, that the new ugliness has beset us from both above and below. Many of the aesthetic qualities pioneered by low-interest-rate-era construction — genericism, non-ornamentation, shoddy reproducibility — have trickled down into other realms, even as other principles, unleashed concurrently by Apple’s slick industrial-design hegemon, have trickled up. In the middle, all that is solid melts into sameness, such that smart home devices resemble the buildings they surveil, which in turn look like the computers on which they were algorithmically engineered, which resemble the desks on which they sit, which, like the sofas at the coworking space around the corner, put the mid in fake midcentury modern.»

Denne flyplass-aktige følelsen de snakker om her, er ikke den til forveksling lik den kulturelle vagheten som kommer til syne i 

-filmen, nevnt lenger opp i dette nyhetsbrevet? I så fall kan 

suksess verden over kanskje kaste et grelt LED-lys over spørsmålet n+1 lurer på – hvorfor alt er så stygt.

Er det kanskje det vages og generelles feil?

Noe tyder på at lite særegne ting, det som minner om noe annet på ukonkrete måter, enten det dreier seg om en sofa, en bil, eller interiøret på et utested, er trygge havner for massene. Slike lite kodete steder støter ikke fra seg veldig mange – muligens bare øvre kulturmiddelklasse – slik som mer egenartede steder, lyder, kunstverk, byggverk, filmer og Snøhetta-designede julestjerner gjør. At det ikke er en 

man må skjønne er et komparativt fortrinn. Når man ikke lenger appellerer til et spesifikt publikum, men appellerer til 

er det viktig å ikke etterlate et alt for spesifikt inntrykk. Her i Norge har blant annet Askeladden skjønt dette (Digg, Squeeze, Dr. Dropin ++). Nye Munchmuseet er smidd over samme lest – husk kritikken fra åpningen om hvordan foajeen minnet om en flyplass og en togstasjon. 

Og det var eventyret om hvordan det vakre døde. Snipp, snapp, snute. 

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #14: Det stygges tidsalder, boktrekkekunsten, Netflix-troll, julekrusedull ++ 

Nyhetsbrev #14: Det stygges tidsalder, boktrekkerkunsten, Netflix-troll, julekrusedull ++ 

Ukens ånd

Uke #49: Ernaux' nobelforelesning, Netflix-troll, nettside-kunst og Einar Tørnquist har tråkket i baret

Her om dagen trodde jeg at jeg så en fyr med en rød og blå lue det sto Vålerenga på. Da jeg kom nærmere så jeg at det sto «Vestlandslefsa». Sånn er det å alltid tenke på fotball. En av grunnene til at jeg gjør det for tiden er klistremerker. Lyktestolper, busstopp, trafikkskilt, inne på utested-doen, 

 utested-doen, midt i sikkerhetsslusen på flyplassen. Noe har skjedd de siste par årene: Fotballklistremerker har dukket opp overalt.

2022. Året da fotballklistremerker tok helt av. Enig?

Jon Hernæs tar av seg VIF-skjerfet som han pleier å gå med, også til hverdags. På jakken har han festet et par VIF-buttons. Hernæs er mannen bak Instagram- og Twitter-kontoene @ultras_stickers_oslo, hvor han de siste årene har delt bilder av fotballklistremerker tilhørende både norske og utenlandske lag. Bildene har han tatt selv, og som navnet tilsier, for det meste i Oslo. Den siste tiden har han stått i sentrum for bølge av norske fotballklistremerker, med en foreløpig topp i år, det første fulle året med fans tilbake på tribunene, borte og hjemme.

– Men ikke i det omfanget man har sett særlig etter korona. Da fotballen begynte å rulle igjen 

– Jeg tror jeg får to henvendelser i uka fra folk som spør: Har du noen tips? Hvilke programmer bruker du? Hvor trykker man dette? Er det dyrt? Er det lov å bruke klubblogo?

Også Hernæs begynte å lage egne klistremerker. 

– Det var ikke nok å bare ta bilder, jeg ville være med.

Han var fullstendig uten grafisk bakgrunn, men hadde et ønske om å lage klistremerker selv, «fordi det ikke var noe særlig å få tak i». Veien fra Youtube-tutorials til tegning og trykk i Ukraina og salg utenfor stadion og puber var kortere enn forventet. Etter hvert har stadig flere slengt seg på.

Med andre ord bød 2022 på en aldri så liten overraskelse: en god, gammeldags 

I Oslos gater kan man se klistremerker som hyller klubber som Vålerenga, Lyn, Rosenborg og Lillestrøm. Til og med en del Stabæk har etter hvert dukket opp, med selvironiske budskap om å bo i Bærum, være rik, hate bønder og elske Stabæk Fotball. Man kan også se klistremerker som dyrker Sportsklubben Brann, som i løpet av året rykket opp til øverste divisjon igjen, kanskje hakket mer selvhøytidelige i stilen, og både Bodø/Glimt og Tromsø kan finne på å plutselig dukke opp, for eksempel på en mørkgrønn postkasse midt i Bogstadveien. Også utenlandske merker er å se. Polske, franske, sveitsiske og tyske fotballklubber er til stede i Oslos bybilde til enhver tid – per klistremerke. Av en eller annen grunn har klubben Vfl Bochum brent seg fast hos akkurat meg, sikkert etter at en utvekslingselev, fra nettopp Bochum, tapetserte alle toalettene på Blindern for noen år siden. Jeg kommer også på en gang jeg så et grønt og hvitt merke på Bislett som erklærte at dette var Stockholm-klubben Hammarbys område. Hm, tja.

Det er ikke bare bybildet. Også Instagram og Twitter har de siste årene – egentlig mest det siste året, når jeg tenker meg om – sett et oppsving i kontoer dedisert til norske fotballklistremerker. 

, og idet dette skrives dukker det jaggu opp enda en, ser jeg på Twitter, 

. Fredrikstad, hvor det for øvrig har vært et totalforbud mot klistremerker fra klubbens side, av grunner som virker helt ugjennomtrengelige for utenforstående. Det finnes også en svensk konto som heter 

, hvor man kan konstatere at norske fotballklubblogoer dukker opp de 

 også over grensen. Og at klistremerker tydeligvis heter 

Hernæs har delt bilder av fotballklistremerker 

 på gåturer siden like før koronapandemien. I dag er han blitt et slags omdreiningspunkt for den norske 

(Apropos scene: Hernæs har en fortid som Jon Average, bassist i rockebandet Gluecifer fra 1994 til 2000, «aka de morsomme åra», som han selv sier.)

– Det er en av mange ting som gjør det litt morsommere med fotball. Litt morsommere med det lokale laget ditt, sier han.

Sveip i galleriet for å se flere bilder:

Det Hernæs liker best med klistremerker er materialiteten. At det er noe håndfast og fysisk.

– Jeg liker fysiske formater. Jeg liker teksturen, at du kan ta det med deg, holde i det, ta på det. Når alt er på internett, synes jeg vi har mista noe jeg setter veldig pris på, sier han, og spekulerer i om dette skyldes hans nostalgiske legning. På loftet hjemme har han både bunker med gamle konsertbilletter og fanziner, både om musikk og fotball, men han er ingen samler, sier han selv. Bare er en sånn som sliter med å kaste ting. Bøker leser han på papir, Dagsavisen også.

– Og jeg liker papirstickers bedre enn plastikk. Jeg liker 

 bedre. Det er noe med uttrykksformen. Når det blir slitt av å stå ute, blir det fint synes jeg, Når noen forsøker å rive av, men ikke får av mer enn et hjørne hvor papiret har sprukket og sånn ... Jeg synes det er veldig pent.

Hernæs plukker en mappe opp fra sekken. I den har han samlet 150 ulike klistremerker – og det er Vålerenga alene.

– Hva sier disse klistremerkene om fotballfans?

– At man er territorial. At man har en lokal stolthet. At man skal representere laget sitt, representere byen sin. Markere at her er det vi som bor og vi som bestemmer, men på en ganske lite farlig og lite aggressiv måte.

Tenker man seg om, legger man merke til at en type fotballklubber glimrer med sitt relative fravær. Det er nesten ingen merker i bybildet etter folk som heier på engelske lag. Selv om Liverpool og Manchester United vel fortsatt er Norges mest populære fotballag.

– Men veldig lite i forhold til andre land. Det er jo noe veldig konsument-aktig over norske Premier league-fans. Det er som Daniel Strand, lederen i Skeid sa, at det er 

an skulle jo tro at man kunne klistret likevel.

– Ja, for de gjør det i England! I mange byer der vil du se klistremerker, og det er en kultur for det der også, i alle høyeste grad, men ikke like mye som i for eksempel Tyskland.

– Er det en overlapp mellom fotballmiljøet og rocken som har avfødd disse merkene? Før var klistremerker på toaletter forbeholdt punkeband.

– Både fanzine- og gjør-ting-sjøl-kulturen kom over i fotballen fra punkkulturen. Veldig mange steder er begge deler en gatekultur som har mye til felles. Det var ikke veldig uvanlig at de samme som gikk på punkrock-konserter på 70-tallet også gikk -å fotball sammen, at de hang sammen begge steder, og skrev om både musikk og fotball i samme fanzine. Det å lage stickers 

 ha truffet fotballmiljøet fra den retningen, spekulerer Hernæs.

Men viktigst av alt er nok den søreuropeiske ultraskulturen. Ultras er en betegnelse på de mest aktive supporterne, de som vier livet til tribunen og tribunelivet til utagerende støtte i form av flagg, bannere, tribunearrangementer (tifo), hopping og evighetssang – støtte uavhengig av hvordan det går på banen. Ultras organiserer seg i grupperinger med sterk indre solidaritet. Bevegelsen oppsto i Italia tilbake på 50- og 60-tallet, men er nå et europeisk fenomen. Ultras gir alt for klubben og er ikke redde for å vise det.

Ultras-kulturen er preget av samme gjør-det-sjøl-ånd som dukket opp i rock- og punkemiljøer i Storbritannia utover 70-tallet. Men Hernæs lurer på om den felles kjærligheten for klistremerker og annen lavnivå-propaganda heller har med klasse å gjøre. Både i Storbritannia og i Italia var disse motkulturene drevet frem av folk med lite penger. Da lagde man også ting på billigst mulig måte, altså selv.

En annen kobling mellom ultras og britisk arbeiderklasse er S-en. På italiensk heter det nemlig 

 «Ultrá». S-en ble i sin tid lagt til for å etterligne engelsk.

Men et spor peker helt spesifikt i retning Italia.

– Mens det i England er vanlig med flagg trykket ved en fabrikk, har søreuropeiske ultras alltid laget ting selv, sier Hernæs.

 legge noe av seg selv i det. Veien fra egne flagg til egne stickers er egentlig ganske kort.

Å være utenfor markedet, ikke tjene penger, ble det i seg selv et uttrykk for lidenskap? At man velger den vanskelige veien for å vise hvor mye man elsker klubben og byen?

– Det er noe i det … men akkurat hvordan dette startet, det er vanskelig å si. Men nå er det blitt en industri. Du kan gå på 

 og få en generisk greie, basert på noen farger du velger. Alle subkulturer vil etter hvert få noen til å tenke hvordan de kan tjene penger på dette.

Med enkle, gratis dataprogrammer er veien fra idé til ferdig produkt kanskje kortere enn noensinne, og det ville vært feil å si at det ikke synes. Norske fotballklistremerker er ganske løsslupne nå sammenlignet med for noen år siden. Før var stiluttrykket mer kontrollert, mer opptatt av å være gjennomarbeidet og 

. Nå er det ikke bare finlandshetter, klubblogoer, lærkule-fotballer liksom fra gamle dager, «kul» skrift og klubbfarger. Det er mye humor og mange kulturelle referanser. Lyn-fans, for eksempel, har trykket opp merker med Onkel Skrue-motiv, mens RBK blant annet ser til 

. Vålerenga tar i bruk alt fra Vanlig Vodka, via cannabis, til espressokannen Bialetti som kulturelle markører.

– Det må er en god idé, og så kan det spille på lokalhistorie eller landemerker, noe som er typisk for byen, eller man kan ta en kulturell referanse som er litt 

 og kombinere det med et eller annet uttrykk.

– Jeg er veldig fan av denne, for eksempel, sier han og skyver et klistremerke over bordet, nesten som et kontraktsforslag. Et bilde av Fleksnes og teksten ENGA! ENGA! ENGA!

– Man kjenner noen Fleksnes-er på tribunen, ingen tvil om det, ler han.

Blant de vanligste å se er egne vrier på kjente design eller klesmerker, et nikk til fotballsupporternes subkulturelle kleskoder.

– Adidas er brukt av alle. Patagonia, The North Face, Fila ... Stone Island er utbrukt, men …

Noen Viking-supportere har for eksempel fremstilt Bjørn Eidsvåg med C.P. Company-lue og Stone Island-jakke, to klesplagg forbundet med casuals-subkulturen.

– Ja, man blir nok ikke så imponert av en sånn Fila-variant lenger

– Nei, man har på en måte sett det. Men man må ha den i sortimentet på et eller annet vis.

– Hvorfor tror du klistremerker har eksplodert akkurat i år?

– Ikke for å skryte, men nå skryter jeg litt, advarer Hernæs.

– Den Instagram-kontoen min har vært ganske viktig. For det første har mange blitt bevisst på fotballklistremerker og sett omfanget av det. Mange har fått øynene opp for at dette kan vi også få til. Og så har man fått et sted å henvende seg for å spørre 

 man gjør det. Og dessuten et sted å vise frem det man har gjort. Jeg prøver å være lite sjåvinistisk når jeg legger ut noe.

– Mange er blitt flinkere, mer kreative, og det er jo litt konkurranse klubbene og stickers-lagerne i mellom. Jeg er jo Vålerenga-fan, så jeg ønsker at Vålerenga skal være best i alt, og de er jo ikke best i fotball – det er jo helt 

en jeg vil at vi skal være det, og at vi skal ha de beste tifoene, være best på tribunen, ha de beste stickersene. Ha flest. Være best i alt vi gjør.

Se enda flere klistremerker i galleriet. Alle bildene er hentet fra Hernæs' 

@ultras_stickers_oslos guide til å lage fotballklistremerker

– Det er noen fonter som går igjen, men jeg ville ligget unna de mest gotiske, det sender litt høyreekstreme vibber, litt feil signaler, synes jeg. Selv om det ser tøft ut. Hva fontene heter? De heter Ultras liberi, for eksempel. Men bare finn en du synes er kul.

– Om noen andre har tatt bildet er det noen juridiske begrensninger – men det kan du velge å forholde deg til eller ikke – men da er det i hvert fall sagt. Ta et fotografi og legg skrift på. Det holder det.

– Jeg bruker programmet Inkscape. Det koster ingenting, og dekker alle behov.

– Søk på Instagram. Jeg bruker en som beskrivende nok heter Stickers Printing fra Ukraina. Andre er SectorX fra Polen, og det går også an å bestille fra Ultrasstickers.eu

– Å trykke på et fancy trykkeri i Norge blir så dyrt at man ikke får noe volum på det. Litt av filosofien er at man kan gjøre store opplag, og at det skal være tempo på det, sånn at man kan kommentere på et eller annet som skjer underveis i sesongen eller året.

– Opptrykk og frakt fra Ukraina kan ta 4-5 uker.

– Senk perfeksjonsnivået litt og kom i gang.

PS! Det er torsdag 8. desember, og det er 16 dager til jul – til 3. april, når Eliteserien sparkes i gang for sesongen 2023, er det 116 dager.

Julekalender

Fotballklistremerker. Når du først legger merke til dem, klarer du ikke å la være. Instagram-kontoen @ultras_stickers_oslo har gitt norske fotballklistremerker et dille-aktig oppsving.

En gås svever rolig over landskapet. På ryggen har den et dataanimert troll med vikinghjelm, opplyst i sjatteringer av neon. Hver dag, mellom 1. desember og 1. februar, reiser den til en ny svensk by. Nå henger den over skistedet Riksgränsen i Norrbotten. 

Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige

. Det animerte trollet er Nils Holgersson av 2022, og Sveriges første offentlige NFT-prosjekt. 

Det er kunstnerem Ilja Karilampi som står bak, i samarbeid med Statens Konstråd i Sverige. Tanken er at det skal være et oppdatert, kollektivt portrett av Sverige, sier kunstneren til Tidens ånd. 

– Det er et offentlig kunstverk, akkurat som en skulptur, men i digital form. Egentlig er det drømmen om en ny maskot for Sverige, vi gjør krav på hele landet som et kunstverk. Et portrett av et land i 2023. Vi ville representere mangfoldet og fange noe eklektisk, Sverige 2.0. 

Såkalte APIer fra de aktuelle stedene henter opp data fra lokale kilder . Webkamera, tall for luftkvalitet, skolemenyer, spillelister fra radio og hendelser i bybildet eller med lokal infrastruktur. ‘Vatten: 4 – Luft 0.3 – Musik: Låt: Einár: Unge Med Extra Energi – Mat: Meny: Raggmunk med Skinkfräs / Grönsaksfräs – Överraskning: Händelse: Banarbete Borås – Varberg. 

– Men hvorfor NFT? For mange er kanskje krypto og kryptokunst noe som representerer desentralisering og hyperindividualisme – det motsatte av hva man ofte tenker et land som Sverige står for?

– Jeg kom inn i krypto gjennom kunsten og den digitale internettkulturen, og det er min måte å dele min entusiasme og skape noe av verdi. Det er en slags sosialrealisme i det, med 10 millioner mennesker i Sverige og en figur som skal representere dem. Hvordan fange landet i et portrett på blokkjeden? Jeg har holdt på med NFT’er en stund, og mer enn en 3D-animert Pixarfilm, ville jeg lage et prosjekt som ikke var ferdig. Vi kunne sette parametere som utseende og annen funksjonalitet for å skape mer enn bare en kul animasjon, men prosjektet er ikke for eller mot noe, ikke evangelisk, men der bildet og koden sammen skaper noe nytt, på slump.

– En sosialdemokratisk NFT med andre ord? For den er tross alt gratis – men har en verdi som enhver annen token?

– Ja, det er litt av prinsippet. Jeg tror ikke det er gjort før. Staten finansierer ofte offentlig kunst, og at det er et offentlig verk der de tar kostnaden, gjør at spørsmål om eierskap, kunst og offentlige instanser settes i spill. Men nettsiden og FolkFigur er hovedverket og så er NFTen en edisjon, du kan stille inn vinkelen selv og du får et bilde, dataen og imprintet av det øyeblikket du mintet token’en og verket ble skapt. Så det genererer unike digitale samlerobjekter som ligger på ethereum sin kjede, som et sertifikat staten utsteder, for eksempel. Det er mye man kan komme inn på.

– Nils Holgersson og hans ‘forunderlige reise’ på gåsa var i sin tid (også) bestilt av det offentlige, da som lærebok i geografi, og ble 600 siders verdenslitteratur. Lagerløf ville skildre overgangen fra bondesamfunn til industriland på starten 1900-tallet. Har du noen lignende ambisjoner selv?

– Jeg jobbet med ideen om hele nasjonen som en readymade, og valgte ut hva vi skulle ha med som parametre for å vise «Dette er Sverige» FolkFigur spiller både på, typ Folkøl og FireFox og en tech-startupestetikk. Vi tenkte egentlig å lage en elg, som i det svenskeste man kan tenke seg, men så var jeg mye i Berlin og i Nigeria og fikk se Sverige utenfra igjen, ikke bare fra T-banen på morgenen. Og da stod trollet frem som en bedre figur, den har boblejakke og caps med vikinghorn og er litt teenager, liksom. Så vi tok det svenskeste vi kunne tenke oss, som er denne historien, og gjorde til et bilde på nå, et troll som driver fremover. Og clouden ble et fint sted å reise i, der vi alle er uansett.

– Hvordan forholder FolkFigur og trollet seg til resten av din praksis?

– Jeg gjør ofte kunst som går sammen med andre uttrykk, video, digitalkultur. Det handler det om å formidle en slags eufori, gjerne som i musikk. Det blir ofte et portrett av samtiden det er vanskelig å se hva er i dag, men som man kanskje kan se tilbake på om forstå mer av om fem år.

– Spørsmålet om eierskap, kunst og offentlige instanser settes i spill

Sveriges første offentlige NFT-prosjekt

I Tidens ånds julekalender ser vi, og andre, tilbake på året som har vært. 

Dette er saken

For bilde-, tegneserie- og filmskaper Christopher Nielsen er det lite fra kulturåret 2022 som har klart å toppe Laila Bertheussens ekstravagante, selvdestruktive svar på teaterstykket 

-regissøren blant annet at han anser henne som en av «Norges mest interessante kunstnere».

– La meg utdype, skriver Nielsen i en e-post til Tidens ånd.

– Bertheussens kunststønt lodder dypt – lag på lag. Hun var åpenbart misfornøyd med at hjemmet hennes ble brukt i et teaterstykke og tok mål av seg å gjøre et motsvars-kunstprosjekt som skulle toppe 

. Det klarte hun, og gjorde stykket legendarisk i prosessen.

«Anti-kunst», kaller Nielsen prosjektet, og stiller seg skeptisk til den gjengse oppfatningen av hva justisministerfruen ville med det selvpåførte hærverket.

– Jeg tror ikke ett sekund på at Bertheussen tror antirasister tror at «rasist» staves «rasisit» og ikke er i stand til å male en korrekt svastika. Bare ordlyden i brevene hun sendte er så åpenbart fabrikkert at jeg tror hun var hovedmistenkt fra dag en, og at hun var klar over det hele tiden, skriver Nielsen.

Kunstnere er spesielt bevisste på oppmerksomheten de får, og hvor frustrerende det er når man ikke får det, skriver Nielsen.

– Prosjektet skaffet henne umiddelbart masse oppmerksomhet, slik at hun egentlig ikke hadde noen vei tilbake, hvis hun på noe tidspunkt angret og ville hoppe av. Som all bra kunst så sparker Bertheussen i alle retninger – at samboeren satt på taburetten som øverste sjef for de som etterforsket saken, var kalkulert fra hennes side.

Det var intensjonelt selvdestruktivt alt sammen, mener Nielsen, da hun «skeit i eget reir med fynd og klem»:

– Statsministeren ble satt i forlegenhet. Fremskrittspartiet ble driti loddrett ut. Hun dro enda en justisminister fra lov-og-orden-partiet ned fra maktens tinder – som tilfeldigvis også var hennes partner. Hun toppet det hele med totebag-kunsten sin under rettssaken. Bertheussen er Dada! Bertheussen er outsider art!

Når Nielsen ellers ser tilbake på kulturåret 2022 ser han ikke stort mer enn et lerret satt opp på staffeliet, og et blankt ark på tegnebordet som skriker etter maling og tusj.

– Hvis det kan kalles en oppsummering av kulturåret, da. Jeg konsumerte lite kultur for å si det sånn, jeg lagde den.

– Det virker som du arbeider mye, er det noe spennende i miksen?

– Det er det, bortsett fra at jeg skal ta med meg alle penga jeg har tjent, flytte til Sveits og bli filantrop. Men jeg holder korta tett til brøstet …

– Hva med resten av verden, hvordan tror du det vil gå med den?

– Nei, den fortsetter sin skjeve gang. Det er en nedadgående spiral, men det kommer nok til å ta tid.

– Hva med de siste ukenes klimaaksjoner?

– Ja, hva skal jeg si, støtter! «Hva hadde du sagt om dem kom å klinte til et av dine verk?» Vel, jeg mener de har et poeng. Det som er den virkelige trusselen mot disse klassiske verkene de besudler og limer seg til, er jo klimaendringer og miljø-ødeleggelse. Hvor var denne omsorgen når de la alt ned til vannkanten, for eksempel? Fukt er som kjent verstingen på området «preservering», og nye Munch driver allerede og synker i mudderet der nede i Bjørvika.

– En annen ting som får indignasjonen til kritikerne til å klinge hult er jo alt det disse verkene skal gjennom for å rettferdiggjøre sin synergieffekter. Jeg så nettopp en reklame for en Munch-utstilling i Musee D'orsay på Facebook. Maleriene er jo beskytta i hue og ræva, så litt klin har ikke så mye å si vil jeg tro, i hvert fall ikke sammenlignet med å sende dem rundt omkring i verden. Alle oss i kunstbransjen vet at der skadene skjer, det er i transporten!

Christopher Nielsen om 2022 og fremtiden («den går sin skjeve gang»). 

Luke 7: – Laila Bertheussen er Dada! Bertheussen er outsider art!

Tidligere i år slapp RuPaul sitt nyeste album, Mamaru, med låta 

. Det er ikke en spesielt bra låt, men den ble likevel hyppig diskutert i ulike forum på internett. RuPaul ble beskyldt for gravran av de ulike elementene som utgjorde den nå avdøde, og med rette, genierklærte produsenten, låtskriveren og artisten SOPHIE. Det endte med at sjangerbetegnelsen «hyperpop» ble erklært for dødt. Charli XCX erklærte den for død allerede i 2021, og nå har hun gått vekk fra stilen som lenge definerte musikken hennes.

Det som en gang var et ganske insulært nettmiljø, har blitt en kommersiell handelsvare: hyperpop-artistene Bladee og Drain Gang samarbeider med de 

, det har dukket opp reklamer for sjangeren på 

 og Spotify, definisjonsmakten, har dyrket det i sine kuraterte spillelister. 

Hyperpop som begrep dukket først opp allerede i 1988 da journalist Don Shewey omtalte Frankie Goes To Hollywood og Pet Shop Boys, men begrepet begynte først å befeste seg tidlig på 2010-tallet i omtaler av PC Music og «nightcore». Stilen er assosiert med artister som Charli XCX, Sophie og 100 gecs, som alle dyrket maksimalisme og grenseløshet. Musikken høres ut som hyperaktive roboter på ungdomsklubben og estetikken er preget av fengende melodier, voldsomme synther, manipulert vokal og ulike former for støy og overstyring. 

Nå skriver vi straks 2023. Hyperpop-tyggisbobla har sprukket. Men som idé, som kunstnerisk rettesnor, bør hyperpopen få lov til å leve videre.

For hyperpop var mer enn et paraplybegrep for artister som ønsket å lage musikk inspirert av trance eller eurodance. Begrepet symboliserte også et ønske om å lage musikk som er ny, og som ikke tar hensyn til hva som er hipt eller kult.

Mye av fascinasjonen, i alle fall for egen del, handlet om at hyperpop utvidet forståelsen av hva som faktisk er mulig å lage. Hyperpopen viste at det fantes nye tanker og ideer som ikke nødvendigvis handlet om å kun se bakover. Ja, hyperpopen refererte til eurodance og tidlig 2000-talls dansemusikk, supersagen fra nittitallets store synth JP-8000, tyggegummipop, Max Martin, klassiske pop-troper og den brukte autotune som T-Pain, men måten det ble gjort på var subversiv, og den minte mer om en internett-sjanger som vaporwave, både i sin kritikk av, men også sin uforbeholdne kjærlighet til, forbrukersamfunnet og dets populærkultur. Men der vaporwave utforsket ideer rundt falsk nostalgi, og falske avtrykk av fortiden ved å fremmedgjøre det som i utgangspunktet er kjent, kastet hyperpop fortiden vekk og viste heller hvordan ikke bare nåtiden, men også fremtiden burde høres ut.

Retromanien står sterkt i moderne popkultur. I år har en 40 år gammel sang vært blant de meste spilte, og toppet Billboard-listene mye på grunn av en tv-serie som mest presist ble beskrevet som «a window through which the present-shocked can gaze at a clichéd past» av forfatteren Grafton Tanner allerede i 2017, men som allikevel genererer strømmerekorder for hver nye sesong. Stranger Things, ja.

Grafton Tanner har skrevet bøker om nostalgi og hvordan ulike krefter manipulerer oss via denne. Han er kritisk til hvordan senkapitalismen fører med seg en glorifisering av en falsk ideell fortid, men også en motvilje mot kunstneriske risikoer. «This reactionary nostalgia indicates a failure of the future and a purity of the past that can be regained only through consumption. Neoliberalism adapts and knows what to commodify next.», skriver han i essayet «

Stranger Things and the Nostalgia Industry

Det hører man godt i musikken som dominerer i de flatene vi bruker mest, enten det er ulidelig kjedelige og trygge Tame Impala, såkalt «lofi hip hop to study to», Olivia Rodrigos 2000-revival eller hvordan tiktok kan gjenopplive åttitalls-hits for et yngre gen z-publikum. Det har gått så langt at selv store artister som The Weeknd har begynt å ironisere rundt det og å peke på det, som på hans nyeste album 

 Det er enkelt å omtale mye av det kun som bruksmusikk, og påpeke at det lages veldig mye musikk som ikke kun er bruksmusikk, men er det noe musikk som veldig mange hører på som ikke er bruksmusikk? Mark Fisher beskrev populærmusikk på den måten her allerede i 2006, og det har ikke nødvendigvis blitt bedre siden det: «What pop lacks now is the capacity for nihilation, for producing new potentials through the negation of what already exists».

Hyperpopen var et krast og grelt normbrudd med alt det andre vi ble servert, og den nektet å kun være bakgrunnsmusikk eller bruksmusikk, selv om låtene var 3 minutter lange og reinspikka pop. Den var forvrengt og overstyrt på måter jeg ikke hadde hørt før, den var sur og atonal, den brydde seg ikke om at poplåter kun skulle være 3 minutter lange, den var vulgær og kunne også være fremmedgjørende. På SOPHIE’s ‘JUST LIKE WE NEVER SAID GOODBYE’ er det ikke et eneste trommesample og synthen er skrudd til så ekstremt med både detune og portamento at det høres ut som noe fra verdensrommet. Det var fremmed, metallisk og utenomjordisk, men allikevel uhyre fengende. I Charli XCX's Track 10 starter lydkunstneren Lil Data sangen med å scrubbe vokalen hennes i lydprogrammeringsspråket Pure Data til det ugjenkjennelige, og sangens siste del er en kakofonisk kaskade av supersag, autotune og synthbass forvrengt til det ugjenkjennelige. Gjennom å bruke avkastet teknikker fra musikk sett på som harry, klarte de å utvikle musikken videre til noe som føltes både nytt og overraskende. Selv om man var i det samme harmoniske universet som musikken vi allerede kjenner godt, tok man seg friheten til å skrive musikk uten konformiteten som strømmetjenestene begynte å tvinge frem.

Hyperpopen (2014-2022) var høy, overdøvende, intens, støyete og forvirrende. Den var musikken som best har klart å overdøve støyen fra den kaotiske tilstanden i verden og de alt for mange sanseuttrykkene man får på internett. Og nå, i 2022, selv om man kan trygt kan si at hyperpopen er død, har det allikevel ikke sluttet å komme ny musikk som overdøver all støyen. 

Musikk

Det som en gang var et ganske insulært nettmiljø, har blitt en kommersiell handelsvare. 

Nekrolog: hyperpop (2014-2022) 

Det er rart med Bob Dylan. Hans karakteristiske fans later ikke til å ha sterke følelser for andre artister i det hele tatt – totalt oppslukte er de. De er også ekstremt tilgivende for hans karrieres mange kreative ørkenvandringer, hans mange låttyverier, og snodige konsertsettlister som sjelden gir ved dørene for den som ønsker å høre de «gode gamle låtene». Det publikum får er som regel det motsatte. Ikke noe snakk om å «levere varene» til kunden der i gården. Noen vil kanskje kalle det grettenhet, der andre vil fremheve integritet som nøkkelord.

Dylan begynner også å bli seriøst gammel nå. Det er sikkert derfor han havnet oppi den pinlige skandalen med at han solgte svindyre signerte kopier av sin mye omtalte, nye salongbord-bok 

, som senere viste seg å være datasignert med en såkalt auto-penn. Sammen med Kong Charles gjenvordigheter med en lekk fyllepenn («I can’t bare this bloody thing») ble nok dette 2022s største snakkis for oss som er opptatt av penner.

Men til tross utpreget høy gubbefaktor, er han i stor grad også en nåtidsartist, som stadig inspirerer, litt på grunn av de forskjellige fasene i hans svært lange karriere og kunstnerskap som man kan finne sine egne innganger til om man vil, men faktisk mest for hvordan han er nå. Et av årets store norske voksenpop-høydepunkt er Sondre Lerches album 

, der Lerche tydelig har fått viktig input av å høre Dylans foreløpig siste album 

Dylans måte å se seg langt bakover i tid på, noe han har konsentrert seg om i sin «late period», er ikke bare et tegn på kulturkonservatisme, det er også en radikal tilnærming. Dette argumenterer redaktørene Bjarne Markussen og Gisle Selnes godt for i den nye og overraskende lesbare antologien 

Den radikale Bob Dylan. Studier i et omskiftelig sangverk

 (som er gratis tilgjengelig som open access 

). Det er forfriskende å lese så mange forskjellige innganger til et kunstnerskap, og selv om bidragsyterne ofte kan kalles blodfans, har de beholdt en kritisk sans i sin grundige boring i tekster, melodiføring og imagebygging. Lesedyktige Dylan-hatere vil kunne få seg en øyeåpner, og grundigheten her er til etterfølgelse for folk som kan noe om helt annen type musikk også, vil jeg si. Skriv og tenk i vei!

Men så til poenget. Dylans status som en viktig nåtidsartist ble også merkbart på en av årets mest besynderlige konsertopplevelser i vår kjære byhall Oslo Spektrum i høst. Det får stå som årets konsert. Det var en stund siden jeg hadde sett legenden nå, men med tanke på hans høye alder føltes det viktig å få med seg. Representanten fra plateselskapet som hadde min papirbillett (jada) tekstet meg og sa at han la den i billettluken, som riktignok stengte når konserten begynte. Problemet var bare at jeg var forsinket fra et kulturseminar i Hammerfest, av alle steder, og sto fortsatt og ventet ved bagasjerullebåndet idet Dylan gikk på scenen. Æsj. Ikke fikk jeg kontaktet ham eller noen andre heller, dette var nemlig den kvelden alle måtte legge mobilen sin en plombert pose før de gikk inn i hallen. Stress. Jeg hadde egentlig slått det fra meg, men gunstige togtider gjorde at jeg kom meg inn til byen, fikk stuet bagasjen inn i oppbevaringen på Oslo S, noe jeg ikke har gjort på et par tiår, og kunne løpe bort til byhallen. Stengt. Kanskje ikke så rart, konserten hadde vart i en time allerede. Ved et Guds under kom jeg på at det var en personalinngang ved puben også, og der, i en slags resepsjon, lå ganske riktig min uavhentede billett og skinte for seg selv på pulten. Jeg klarte etter en sprint etter hvert å finne riktig inngang, fikk lagt telefonen ned i den låste tøyposen som var et krav fra Dylan, og så etter en retningsforvirret ekstrasprint for å finne riktig felt, fikk jeg så handlet inn et essensielt og kostbart plastglass, men det var til overmål ikke lov å gå inn i salen mens han spilte en låt. Med tanke på hans med tiden meget lange låter, ble det en tålmodighetsprøve, nærmere ti minutter. Jeg rakk å hilse på Silje Larsen Borgan og Goran Obad som var i samme situasjon. De sto bak en annen sterk opplevelse i Byhallen i år, da de presenterte Karpe og musikergjestene for 100 000 publikummere.

Men da jeg omsider litt småsoppkavet fikk gått the walk of shame bort langs benkeradene der alle måtte reise seg fra setene sine, og satt meg ned for å nyte de siste par låtene, havnet jeg merkelig raskt ned i en tilstand av total lykke.

Og grunnen til det var mobilposen, og et 

. Det var ingen boomers som satt der og knipset med ustødig teknikk og klumsete blitz – det var ganske fantastisk å skue utover publikum, i hopetall, som bare satt der i mørket og var i nuet. De hadde blitt godt massert av Dylan og bandet lenge allerede, og der han snakket seg gjennom en endeløs men begeistrende 

, skjønte nok de fleste at de ikke ville få noen greatest hits mot slutten heller. Du kunne ikke småscrolle litt nyheter mens du kjedet deg og ventet på neste sang heller, det var bare å høre etter. Det var én fan som reiste seg og klappet intenst etter hver låt, ellers var det som å se og føle energien fra noen tusen mennesker som alle hadde svært rike indre liv der og da. Det ulmet. 

g (1979) var det nærmeste man kom en hit i en settliste som ellers var konsentrert rundt sisteplata. Han satt hovedsaklig bak pianoet og brekte på mystisk givende vis, i lange snakkede låter, så den meget sjelfulle og pene melodien i 

 (2020) føltes som en leskende Capri-Sonne etter en strevsom karavane gjennom ørkenen. Publikum var ikke overstrømmende med jubelbrøl underveis, men da han i noen sekunder, og med perfekt timing, ga oss noen karakteristiske blåsestøt gjennom munnspillet helt på tampen, var alt tilgitt – det gikk et varmt sukk gjennom hele byhallen. Disse få sekundene med gammel storhet gjorde det strevet og utgiftene verd det for de fleste. Dylan reiste seg og gikk med ustødige skritt bort mot mikrofonstativet og takket publikum. Det var det nærmeste man kom dans i kveld. Da han avsluttet med fantastiske 

(1981), enda en låt fra kristenperioden, kunne jeg si til sidemannen at nå holdt det for meg. Når man får høre en av sine favoritter til sist, var alle usikkerhetsmomenter ved kvelden glemt.

Alle artikler

Nyhetsbrev #14: Det stygges tidsalder, boktrekkerkunsten, Netflix-troll, julekrusedull ++

Uke #49: Ernaux' nobelforelesning, Netflix-troll, nettside-kunst og Einar Tørnquist har tråkket i baret

Luke 8: 2022, året da Norge ble dekket av fotball-klistremerker

Sveriges første offentlige NFT-prosjekt

Luke 7: – Bertheussen er Dada! Bertheussen er outsider art!

Nekrolog: hyperpop (2014-2022)

Luke 6: Utilgjengelig lykke

«Goblin mode»

Luke 5: Ministeren for det hele

Laurent Garnier ser på klubben som et tog, og seg selv som togfører