Tarantino har laget ni filmer. Ryktene har sagt at han skulle skvise ut én til, før han finner på noe annet. Nå ser det ut til at han allerede har funnet på noe annet. Først en bestselgende 

, der han puttet inn alle godbitene som ikke fikk plass i den nesten tre timer lange filmen. Og nå, en bok fylt med filmkritiske essays.

Det hele kan skyldes pandemien, som tvang oss alle til å henge i heimen på heltid. Han har angivelig også en tv-serie på gang. Og ut fra livlige opptredener på snakke-show og podkaster, pluss en omfattende boklanseringsturné, tyder mye på at han kommer til å fortsette med alt som er gøy, helt til han en dag kneler på opptak og vandrer videre til de evige kinosaler. Det begynner også å bli tydelig at man ikke skal lytte til godt voksne menn som proklamerer at de gir seg. Bare se på Steven Soderbergh.

Cinema Speculation

Hvis du befinner deg blant Tarantinos blodfans, og liker å lese om film, er 

 en bok for deg. Hvis du er glad i å lese om film, og er sånn passe fan, men alltid nysgjerrig når Tarantino slipper en ny film, anbefaler jeg at du først lytter til Tarantinos nye podcast, Video Archives, oppkalt etter videosjappa på Manhattan Beach i Los Angeles, der han begynte å jobbe som 22-åring i 1985. Med seg har han Roger Avary, kollega fra sjappa, regissør og dessuten medforfatter på manuset til 

. Nå nærmer de to seg 60, og i hver episode tar de for seg mer eller mindre kjente filmer som de hadde i hyllene den gang. Du merker at vertene og deres studiogjester har det gøy. Hvis gleden smitter over på deg, da er 

Boka er et dypdykk i 1970-årene, sett gjennom filmer som har gjort inntrykk på unge Quentin, og som han har vendt tilbake til med jevne mellomrom. Hvert kapittel tar i utgangspunktet for seg én film, rekkefølgen er kronologisk, starter med 

 (1981). Filmene er ikke nødvendigvis valgt fordi de er Tarantinos favoritter, men fordi, som han sier i et intervju i The Los Angeles Times: «I wanted to find something quirky that’s interesting and worth talking about.»

Hva er filmskribent Tarantinos metode? Vel, den er ikke tradisjonell, dels fordi den tradisjonelle filmskribenten ikke er en feiret regissør av ni filmer som kjenner bransjen fra innsiden, og som er mer opptatt av evangelisering enn av å følge sjangernormer. Tarantinos tekster er en blanding av anmeldelse, sladder, trivia, særegne analyser og mye mer. Hjernen hans er fylt med tanker og minner om disse filmene, og essayene er bare ørlite mer strukturerte enn forfatterens hjerne.

Men han utfører også journalistisk arbeid. Mens han skriver om

, kommer han på at han kjenner jo Walter Hill, som skrev manuset, og senere hadde stor suksess som regissør (

). Han besøker Hill, som viser seg å ha en masse info som utfyller Tarantinos allerede proppfulle hjernearkiv. Og så sier Walter Hill at du må ta en prat med Neile McQueen, Steves ekskone, for hun er en viktig brikke. Det var Neile som leste manus og anbefalte hvilke filmer Steve burde takke ja til, siden han aldri leste annet enn bilblader.

Tarantino bruker to kapitler, drøyt 50 sider, på Steve McQueen (

). Han ramser opp de fire gangene han så 

før han fylte 15, første gang som niåring, og på hvilke kinoer. Som voksen har han sett filmen «utallige ganger» og eier sin egen filmkopi på 35 mm Technicolor. Man skulle derfor anta at 

 er en perfekt film? Nope, Tarantino har sine innvendinger. Filmen har «irritating flaws», og den verste er at trekantdramaet i filmen ikke fungerer fordi Tarantino mener det er umulig å forestille seg at skuespilleren Ben Johnson har sex med den kvinnelige stjerna, Ali MacGraw.

Dette er forfatterens inderlige mening om den saken, og boka er pepret med slike utsagn om valg av skuespillere, regissørenes feilvurderinger, skjebnesvangre mangler i manus, og så videre. Tarantino er så fortrolig med disse filmene at det er lett å mistenke ham for å ha fantasier om å ha laget dem selv.

Det er derfor ikke overraskende at han, etter et fyldig kapittel om 

, bruker neste kapittel på å diskutere hvordan 

 ville blitt hvis Brian De Palma hadde hatt regi, ikke Scorsese.

Fucking funny, fucking thrilling, fucking blew my mind! 

Tarantino øser av sin kunnskap, slenger om seg med meldinger og kaster seg ut i en mengde digresjoner om alt som han synes er fucking funny, fucking amazing, fucking thrilling, fucking incredible, fucking brilliant, fucking blew my mind!

Tarantino har gjennom årene gitt inntrykk av å leve i et lukket univers. Han sender filmer ut i verden, men kan selv leve i en nerdete boble, uten å forholde seg til nyhetsbildet og diskusjoner i offentligheten. Holdepunktene hans er film. Og nå skriver han bok om disse referansene. En perfekt loop.

 også er innom virkeligheten. Clint Eastwoods Harry Callahan er ikke rasist, forklarer Tarantino i essayet om 

 (1971). Og filmen er ikke fascistisk, som flere toneangivende kritikere den gang mente. Men den er «aggressivt reaksjonær». Den henvender seg til et publikum som ikke kjenner seg igjen i et USA der hippier og revolusjonære har overtatt populærkulturen. I flere av essayene går han inn på samfunnsendringene som formet filmskaperne som steg fram på slutten av 1960-tallet.

Tarantino er også opptatt av publikum. Enhver som har vært på kino i USA, vet at de har en annen tradisjon enn oss europeere for å bedrive spontan filmkritikk. Stemningen i salen kan bli ganske livlig, og Tarantino ble tidlig formet av dette. Han vokste opp med en alenemor som hadde et frilynt syn på hva barn kan utsettes for, og som ofte tok lille Quentin med på kino i stedet for å skaffe barnevakt. Som elleveåring så han 

 samme kveld, to svært omdiskuterte filmer som stjal nattesøvnen fra godt voksne mennesker.

Hvis jeg får lov til å spille på bokas tittel, så kan vi bare spekulere på hvilken effekt disse kinoopplevelsene har hatt på Quentins filmsyn og valg av karriere. Selv legger han mer vekt på at han fikk kred i skolegården som en formidler av det forbudte.

Men det var én kinotur som ble skjellsettende for Tarantino. Moren datet i en periode en svart profesjonell fotballspiller, Reggie, som tok ni år gamle Quentin med til en del av byen hvor han ikke hadde vært før, for å se blaxploitation-filmen 

. I salen satt 850 svarte, ekstremt entusiastiske publikummere, de fleste menn – og én hvit gutt: «To one degree or another I’ve spent my entire life since both attending movies and making them, trying to re-create the experience of watching a brand-new Jim Brown film, on a Saturday night, in a black cinema in 1972.»

Tarantino er kjent for å være kompromissløs og frittalende. 

 kunne hatt godt av en strengere redaktør, for selv om forfatteren besitter en skremmende mengde kunnskap, kan det bli en overdose når de fleste av essayene er smidd over samme løse lest. Den frie tankestrømmen har sine begrensninger i bokform, og teksten nytes best i små doser, liksom podcasten Video Archives, gjerne ett kapittel av gangen, kombinert med filmvisning. Men er du blodfan, ønsker du selvsagt å høre QT snakke i timevis.

Litteratur

Som kunne hatt godt av en strengere redaktør. 

Pulp nonfiction: Quentin Tarantino har skrevet en bok med filmkritiske essays

Pulp nonfiction  

Menn er kjent for å overskygge samtidige, nyskapende kvinner. Bare se på hvordan Jackson Pollock har tatt all æren for «all-over»-stilen kona Lee Krasner også var med på å utvikle, hvordan Marcel Duchamp satte navnet sitt på et 

 innsendt urinal med Elsa von Freytag-Loringhoven som avsender, og hvordan herr Fitzgerald angivelig plagierte fru Fitzgeralds dagbok. Jo lenger tid vi bruker på å se oss tilbake, desto lenger blir listen.

Før vår tid, hvor debatter om dekolonialisering, rasisme og kvinners plass i kunsthistorien opptar kunstinstitusjonene, var Hilma af Klint en obskur figur. Men svensken har det siste tiåret retroaktivt entret verdens ledende kunstgallerier, som en representant for det oversette, kvinnelige geniet. I 1906 skal hun nemlig ha malt det første abstrakte bildet, noen få år før kunstnere som Vasilij Kandinskij og Piet Mondrian utarbeidet begrepet og stilte ut sine første verk. Selv holdt Klint de abstrakte bildene sine skjult for offentligheten, og ga instrukser om at de ikke skulle vises før 20 år etter hennes død.

 som har blitt opprettet i Klints navn, har de siste årene jobbet på spreng med å kanonisere henne, og retrospektiven i 2013 på Moderna Museet i Stockholm resulterte i rekordtall med besøkende. Hun ble der presentert som «Abstraksjonens pionér».

Men er Hilma af Klint egentlig protagonisten vi leter etter? Svaret er ikke så åpenbart som man tidligere har trodd. Den nye, biografiske spillefilmen om hennes liv, 

, er derimot ikke i tvil om hvilket kunsthistorisk feministikon vi bør gjøre henne til.

La det være klart: uavhengig av hva man måtte mene om Hilma af Klints plass i kunsthistorien, er 

 en elendig film, også som underholdningsprodukt. Med et livløst manus snegler den seg av gårde gjennom de obligatoriske biopic-sjangertropene, formet og formidlet av en passiv regissør. Selv om kildematerialet er spennende – et menneske som har levd hele sitt liv i askese i kunstens navn – er dramaet stort sett forankret i problemer knyttet til samlivet hennes. Lasse Hallströms Hilma (

 (2000)) er vidøyd, endimensjonal og usikker (i filmen får hun beskjed av ingen ringere enn Edvard Munch om å være seg selv 100 prosent), og motiveres av ett enkelt traume: sin døde lillesøster. Det føles noe lavpannet å kritisere spesialeffekter, men PC-arbeidet er såpass lite troverdig at tvilen om filmens autoritet brer seg utover hendelser man faktisk vet er sanne.

Noe av det vi vet har skjedd, er at Hilma af Klint i 1862 ble født inn i en familie av skipsnavigatører utenfor Stockholm. Hun hadde et stort kunstnerisk talent, var blant den andre generasjonen med kvinner som fikk studere på kunstakademiet i Stockholm, og presterte godt. Til tross for de gode resultatene ble ikke kvinner på den tiden oppfordret til å gjøre en karriere ut av kunstutdanningen sin, og Klint fant isteden en sirkel med likesinnede kunstnere (og likekjønnede partnere, antar man) i teosofien – en nyreligiøs retning som på denne tiden nettopp hadde oppstått i New York. Livssynene hun tilegnet seg her fulgte med henne resten av livet, før hun i 1944 ble påkjørt av en trikk. Hun døde 81 år gammel, misforstått og ensom, uten å ha stilt ut noen av sine abstrakte bilder.

Hilma af Klints moderne tilhengere leser dette som et liv i kamp mot datidens kunstverden, og en kamp alle de nedlatende mennene som avviste hennes forsøk på å gjøre fremskritt. Selv ikke hos hennes påståtte teosofi-sjelevenn Rudolf Steiner fikk hun gjenhør for prosjektet sitt. Hennes triumferende epilog utspiller seg i vår tid, der kjønnsrollene har forandret seg, og rettferdigheten er i ferd med å gjenopprettes.

To realiteter er verdt å huske på i møte med denne fortellingen. Den ene er at historier og myter reproduseres og gjenopptas når tiden er inne, og formes deretter. I renessansen gjenoppdaget europeere den antikke kulturen, og begynte å gjenfortelle deres myter, blant annet for å demonstrere deres kunnskap og «dannethet». For eksempel formet den franske dramatikeren Jean Racine romerske Senecas 

 i henhold til Det Franske Akademis regler for tragedier. Senere har dramatikere som engelske Sarah Kane gjenfortalt 

 i god, avantgardistisk ånd, med oralsex, voldtekt, blod og ronkesokker på scenen. Etter den digitale revolusjonen har Narcissus dukket opp som et bilde på hva som skjer med oss i møte med oppmerksomhetsøkonomien og sosiale medier.

Den andre realiteten er at historiene som gjenfortelles handler om noe annet enn det de utgir seg for – kanskje spesielt de som fortelles av globale, kommersielle institusjoner som filmindustrien, som hele tiden forsøker å melke den kollektive bevisstheten for alle dens trender. Det er nok ingen tilfeldighet at det kom to, amerikanske biografiske filmer om Steve Jobs i årene etter hans død, på et tidspunkt da big tech-sjefene for alvor begynte å tre inn i roller som sekulære predikanter. 

 ble laget i en tid da holocaust-fordømmelsen virket på sitt mest samlende i vestlige land, og 

 fra 1962 forsikret Vietnam-krigende amerikanere om at det er dydig å blande seg inn i konflikter i fremmede land. The Joker har vist seg som spesielt plastisk: tøysete under amerikansk 80- og 90-talls-hegemoni i 

, som en allestedsnærværende ondskap etter 9/11 i 

, og som incel, eller Trump-velger, i kamp mot en sviktende velferdsstat i 

Regissør Hallström har nok vært mer opptatt av hva en skikkelse som Hilma af Klint kan gjøre for oss, enn hva vi kan gjøre for henne. Man trenger ingen bakgrunnskunnskap for å få øye på kompromissene han har inngått, som får 

 til å knirke og knake. Hver gang Hilma snakker om spiritistiske åpenbaringer eller tilkjennegir radikale forestillinger om verden, er han rask til å avvæpne dem med en ironisk spøk. Han er isteden interessert i søsterskapet som oppstår i den okkulte sirkelen, hennes kjærlighetsforhold og ikke minst hvor flinke dagens kunstgallerier har vært i arbeidet med å gjenoppdage henne. Han bagatelliserer hennes arbeid ved å sette henne inn i et kitschy 

-univers, der kontakt med ånder akkompagneres av Harry Potter-musikk, og kunstneriske eureka-øyeblikk formidles med 3D-penselstrøk som oppstår rundt henne (omtrent som i 

Den virkelige Hilma var derimot en person som etterlot seg 25 000 sider notater, som beskriver en kontinuerlig, målrettet granskning av sitt eget arbeid og verden rundt seg – side opp og side ned med refleksjoner om filosofi, universet, elektromagnetisme, atomer, røntgen-teknologi, livet, døden og Gud. Hun var såpass besatt av å trenge inn i sannheten om skapelsen, at alt annet må ha virket sekundært.

Det er i alle fall lite informasjon om hennes personlige liv å spore i disse notatbøkene, en hvit flate Hallström har fylt med det han selv mener er passende – en noe fordummet, men nokså vanlig oppfatning av hvem Klint var. Hvordan ville hun selv reagert, mon tro, om hun hadde sett seg selv bli løftet frem av en kunstelite som betrakter henne som en oversett, abstrakt modernist?

Mennesker har i tusenvis av år uttrykt sin forståelse av skjønnhet gjennom dekorative former, farger og symboler. Motviljen for å illustrere mennesker og dyr har i tradisjonell islam gjort at ikke-figurativ kunst kan spores til religionens begynnelse, og i middelalderen begynte kinesiske Wang Mo å å sprute blekk utover lerretet. Forhistoriske mennesker etterlot seg også løsrevne streker, prikker og former på hulevegger – selv om disse selvfølgelig er vanskelige å avgjøre om eksisterer for seg selv, eller om de representerer noe.

Men «abstrakt kunst» ble ikke en sjangerbetegnelse før formspråket ble brukt til å skape et slags klimaks for modernismen. Å male abstrakt er derfor assosiert med å bryte regler, selv om abstrakte former er det første vi maler som barn, og det vi etterlater oss når pennen føres tankeløst over notatblokka. Det er først i konteksten av kunstmarkedet og kunsthistorien at motivene blir til Abstrakt Kunst.

At Hilma af Klint ikke var aktiv i galleriene rundt århundreskiftet er nok noe av grunnen til at MoMA ikke har villet vedkjenne seg forsøket på å skrive om kunsthistorien. Joda, Klint var inspirert av de samme naturvitenskapelige oppdagelsene og nyreligiøse tekstene som Kandinskij og Mondrian, men hun henvendte seg kun til de innvidde gjennom bildene sine, som hun malte i håp om at kunne brukes i seremonier (de to gangene hun stilte ut sin abstrakte kunst var under to spiritistiske konferanser, i 1913 i Stockholm, og i 1928 i London). I 

 blir hun derimot målløs når hun ser Kandinskijs bilder på utstilling, og holder på å besvime når kuratoren kaller det for abstrakt kunst.

I virkeligheten var hun nok lite interessert i disse begrepene. Det skriver den svenske kunsthistorikeren Dan Karlholm i en 

 av kunsthistoriker og Klint-stiftelse-styremedlem Julia Voss’ biografi 

, før han hevder at Klint selv sannsynligvis ville blitt «forvirret, hvis ikke trist» av å bli redusert til en deltaker i en «avantgarde-konkurranse». Burde ikke avvisningen av datidens kulturliv heller bidra til å gjøre kunsten hennes mer spennende? Isteden skapes hun om til en stjerne, skriver Karlholm – «Ikke et himmelsk legeme, dessverre, men en kjendis, i ordets mest overfladiske betydning».

Voss’ forskning inneholder derfor ingen gode bevis for at Klint er «den viktigste gjenoppdagelsen i moderne kunsthistorie», skriver Karlholm. Ikke fordi hun ikke er viktig, eller verdt å gjenoppdage, men fordi hun har «lite med moderne kunsthistorie å gjøre». Om hun hadde levd i dag hadde hun kanskje foretrukket å menge seg i et new age-miljø, fremfor å stivne i kunstgalleriene?

Etter å ha sett den nye, biografiske Marilyn Monroe-filmen 

 at han tror filmen hadde vært bedre dersom den ikke hadde vært fastlenket de historiske hendelsene. Regissør Andrew Dominik har brukt Monroes historie til å fortelle om kvinner i den amerikanske underholdningsbransjen, men må vri og vende på virkeligheten for å få sagt det han vil.

 er også et uttrykk for vårt behov for nye martyrer og forbilder – nye karakterer vi kan bruke i en revidert kunsthistorie – og viser oss i forsøket hullene man kan tråkke i. Så mye fikserer Hallström på hva han vil at Klint skal representere for andre, at han glemmer hvem hun var. Ved å overspille ambisjonene hun hadde om å bli anerkjent av samtidens kunstnere, samtidig som han underspiller det som gjorde henne unik, ender han opp med en film som ikke sier noe om noen ting. Heldigvis skal det ikke mer til enn å se på bildene hennes, la seg overvelde av deres omfang, besettelse og dedikasjon, for å rette opp feilen.

Film/TV

Mens filmen om Hilma af Klint er opptatt med å bygge myter, glemmer den hvem hun faktisk var.

«Hilma» underspiller det som gjorde henne unik

Mens filmen om Hilma af Klint er opptatt med å bygge myter, glemmer den hvem hun faktisk var

I 2013 oppstod tidsskriftet Fanfare, som etter hvert ble til lydbokprosjektet Ferdigsnakka og som til slutt ble et forlag. Men nå er det altså slutt for det som ifølge redaktør og forlegger Synne Øverland Knudsen var «et forsøk på å forene alvor med å ha det gøy, kritisk tenkning, ideer og aktivisme med en lun nysgjerrighet».  

– Forfatterne sliter, de uavhengige bokhandlene sliter, og nå sliter pinadø forlagene også?!

– Bra og presis spinn (tror jeg) på historien. I alle fall når det gjelder de uavhengige aktørene som setter litterær kvalitet høyt, men for det meste er drevet av innsatsviljen til enkeltpersoner. Støtteordningene kuttes, bokhandelinnkjøpene er et stort sentralisert spøkelse (som man bare hører om, men aldri ser). Det er hardt, det er sårbart, og det er bare noen få igjen, skriver Knudsen i en mail til Tidens ånd. 

Fanfare (2013-2022) 

– Hvorfor legges Fanfare ned, handlet det også om slutten på innsatsviljen til enkeltpersoner? 

– Det er en følelse av at det å drive uavhengig og på kunstneriske premisser er blitt vanskeligere å finne et øre for. Jeg har ofte følt meg latterlig i møte med de store institusjonene, men også byråkratiet og det politiske apparatet, bare for å snakke om det: hvorfor et uavhengig forlag med sine helt vanlige og/eller smale, originale, radikale, teoretiske eller hva nå enn de er-titler, er et gode for feltet som helhet. Og bør støttes selv om de er helt utafor når det kommer til «egeninntjening» eller «kreativ næring» eller «ekstern finansiering» som de er blitt så glad i å snakke om for å legitimere kulturstøtte. Jeg har tatt meg i å slutte å argumentere for vår eksistensberettigelse, fordi det virker nytteløst. Og uten det motet, da er det over. I alle fall for meg, for nå.

– I fjor ga du ut boka «Gode lesere», som handler om en kvinne som driver et eget forlag i Oslo, der pengene ikke strekker til ... 

– Det er jo tett på, men så er det liksom ikke meg heller. Det er det som er så rart. I ettertid skulle jeg ønske boka ble lest mer mot en satiretradisjon enn mot virkelighetslitteraturen, og dermed som maktkritikk, med spark rettet oppover, mot gjenkjennelige karakterer fra feltet (som i satiren må være gjenkjennelige).

– Hvordan har du gjennom Fanfare arbeidet mot det etablerte og kommersialiseringen av litteraturen?

– I dagens økosystem, er det nesten nok å eksistere. Det gjelder uavhengige forlag, men også tidsskrifter og alternative strukturer generelt: som henter nye ideer, setter dem i sirkulasjon, samler folk, jobber med dem helt fra starten og over tid, på en annen måte, fra en annen vinkel. Noen ganger har vi nok også laget noe det etablerte feltet aldri ville beveget seg utpå – som for eksempel en performance med Emile The Duke på Henie Onstad da hans alter ego "Rapman" padlet vekk i en kajakk, eller da Fredrik Høyer framførte boka si med fullt band på toppen av Kampen park.

– Hva tenker du nå, da? Er det umulig å drive et lite, uavhengig forlag i Norge?

– Vi har holdt på i noen år, Pelikanen ble nettopp ti år, Camino, No Comprendo Press, Minuskel og H//O//F kjører på, så man kan jo drive, men spørsmålet er kanskje hvor lenge? Og hvor stabile det er mulig å bli om man ikke har en stødig filantrop i ryggen, eller en politisk bevegelse å komme seg opp og fram med? Hva hekter man seg egentlig på i tiden vår, om ikke kapitalen? Man kan også velge å se det på en annen måte: Det finnes noe dødsdrift-aktig over indiescenen. Den energien man må ha for å drive noe sånt som dette, må brennes, i alle ender, og så må det ta slutt. Det eksisterte og betød jo noe likevel.

Intervju

Synne Øverland Knudsen: – Jeg har ofte følt meg latterlig i møte med de store institusjonene 

Synne Øverland Knudsen: – Det er noe dødsdrift-aktig over indiescenen

Nyhetsbrev

Invitasjon: Tidens ånds årlige julefest!  

Liv Køltzow skrev på 90-tallet om en kvinnelig lege som leste aviser med bismak. For henne føltes det som om avisene skrev for en verden som alltid stod i akutt fare for å kjede seg ihjel. Spol frem til 2022 og det er det sånn med alt. Kanskje fremfor alt i den tiktok-ifiserte populærkulturen. Og hiphopen er en slags fanebærer.

«How can I be homophobic? My bitch is gay». Kanskje er det den mest ikoniske linja fra en raplåt i 2022. Den er hentet fra Central Cees låt «Doja», en siklende låt hvor rapperen fantaserer om å ligge med den kvinnelige rapperen Doja Cat. Linja er perfekt dust, virker skreddersydd for tiktoksnutter og 

 på sosiale medier. En britisk venn av meg sa, etter å ha fått på hjernen: «It sounds like he’s tryna prove something, but, like, what?». Han grubla en stund og konkluderte, «Its a bar, to be fair.»

Den er også et tydelig eksempel på strategiene som legges i forsøket på å skille seg ut i algoritme-kuraterte feeder på sosiale medier, hvor oppmerksomhet, om enn negativ, er valutaen. Du scroller, hører noe rart, stopper opp og forsøker å finne ut av hva i alle dager 

 er for noe. Det er dette som er oppmerksomhetsøkonomien alle snakker om. Køltzow må ha ant at den var på vei. 

, en type rapmusikk som kjennetegnes av et distinkt Chicago-rap-inspirert lydbilde, høyt grime-aktig tempo, hard, skummel bass bass og kanskje viktigst: hypervoldelige tekster om gjengmiljøet. Sjangeren vokste seg gradvis større utover 2010-tallet, helt til den fikk så stor kulturell gjenomslagskraft at New York-rappere som Pop Smoke begynte å etterape stilen. En interessant twist på hiphopens golfstrøm, som først og fremst har gått fra USA til Europa og ikke omvendt.

Med selvutgitte singler og mixtapes, har Central Cee lyktes med å nå både den harde kjernen og 20 millioner andre månedlige lyttere. Sammenlignet med de fleste andre drill-rappere, byr Central Cee på en noe mer sammensatt maskulinitet. Sporadiske linjer om kjærlighetssorg og psykisk helse viser at han har en intuitiv sans for hva som må til for å slå an bredt. Samtidig: kontroverserer selger, som Central selv formulerer det. Hvis ens algoritme har begynt å strekke seg dypere inn i rapverdenen, kan man for eksempel få opp et klipp av Digga D, en annen britisk Drill-rapper, som rapper om at han og flere knivstakk Central Cees bror, mens vår mann «just stood and watched».

Det er et velkjent fenomen i britiske arbeiderklassestrøk at marginalisert ungdom filmer trusler mot hverandre, gjerne i situasjoner hvor det er mange mot en. Målet er å drite ut folk for at de blir redde, ikke er like harde som i sangene. I dette ligger disse 

-montasjenes sjokkverdi. Samtidig forflytter slike videoer statusovertak i ulike gjengmiljø som er knyttet til musikken.

Mest kjent er kanskje videoen av Headie One, hvor han blir overfalt på et universitetscampus, og forsøkt hånet. Dagen etterpå døde en av de som la ut videoen, noe Headie One et par dager indirekte tok æren for, en manøver som satte i gang karrieren.  Kort tid etter hadde han Drake feature. Han har også blant annet har sluppet musikk med svenske Yasin, som selv er omgitt av kontroverser med ultra-voldelig bakteppe. Blant annet har han sonet en dom for medvirkning til kidnapping.

«My darg won't ask for help, that hurts me hard, I don't like when I see that» - Central Cee, «Chapters»

En del av den algoritme-vennlige intensiteten til Headie One og Central Cee, hentes direkte fra traumatiske opplevelser, i stor kontrast til når de dukker opp dansende i feeden. Central lyder manisk når han på «One Up», beskriver et ønske om å drepe en fan som litt for plutselig ville hilse. Han behøver ingen megetsigende dokumentarist for å erkjenne at han har PTSD. Han gjør det selv, poenget leveres over to verselinjer, på 3 sekunder, og skapte mye engasjement digitalt da sangfilen ble hacket og lekket. Den gjør det helt greit på Spotify. 

Got PTSD, nearly done up a fan 'cause they ran up on us

Den siste linja i sangen hyller manageren: 

YJ was 10 and the man of the house / We go from babies straight to men

. Hva som går tapt i overgangen får vi ikke vite.

I populærkulturen er vold et symptom på fattigdom og hjelpesløshet. Det er et statisk, mørkt fenomen, og synet er som regel at det er synd og må slås ned på. Det man ser i drill-rap, er at artistene leker med avmaktens dynamikker. De leverer, og er, digitale fortellinger om at fattigdom, og alt det fører med seg, ikke er noen naturlov.

Den motsatte fortellingen har liten appell i dag. Ta for eksempel Mos Defs «Mathematics» fra

1999, en klassiker innenfor poetisk og smart 90-talls rap. Han lister opp tall om byenes etniske sammensetninger, musikkens råkapitalisme, og kriminalstatistikk, alt snedig om hverandre. Sett fra 2022, er den et eksempel på hva som ikke lenger lønner seg i den moderne rappens algoritme-landskap.

 prøver Central å lage «Doja» på nytt. «Crypto Price» er samme oppskrift i litt hardere innpakning. På heseblesende vest-londonsk hyller han igjen de muslimske kompisene (som ikke stopper å selge dop på julaften, de feirer jo eid), og kaster ut referanser til digitale valutaer og trender på sosiale medier. Når han adresserer damene i livet sitt, inviterer han lytterne inn i guttegarderoben. En dame håndterte ikke å bli tatt bakfra, så hun begynte å 

, en av de første virale facebook-trendene hvor man – ja, samme det, egentlig. Det fortsetter med at hun får mentalt sammenbrudd av hvor digg han er i senga.

Central Cee er et kroneksempel på hva man kan tjene på å ha et usentimentalt forhold til algoritmene. Men kanskje først og fremst viser historien om Central Cee hvor hard konkurransen i rap er blitt etter at alle fikk muligheten til å produsere musikk hjemmefra og uten særlige ressurser. Sangtekstene er så tett knyttet til det man ser på sosiale medier, at karrieren tilsynelatende står og faller på selviscenesettelse.

Det er tøffe tider for rappere som ikke er potente nok for sosiale medier. Det monsteret rap-industrien er blitt nå, har ikke tid til å vente på artister blomstre. For det er mange som er flinke til å rappe. I dette landskapet gjør Central Cee oppskriften best. Rakrygget sier han vulgære greier, som ingen andre er tjent med å si offentlig.  Formelen mater scrollende folk i lunsjpausen, såvel som halv-ironiske middelklassegutter på vors.

En onsdag midt i november spilte han i Oslo. Konserten var utsolgt. På Finn gikk billetter for over tusenlappen. Men det rare med algoritmene – bortsett fra dem som var der, var det ingen som fikk det med seg.

Musikk

Suksessen til rapper Central Cee viser algoritmenes påvirkning på kulturen.

Rim, rytme, algoritme

Det finnes tidligere, aspirerende rockere i Tidens’ redaksjon, og disse husker skuffelsen av å motta kun en 

 signatur, etter å ha sendt et ektefølt fanbrev til sin største helt (Slash i Guns N’ Roses). Men noen vokser aldri fra å ha rockestjerner som forbilder. Noen er til og med villige til å betale 600 dollar (5951 kroner) for en bok signert av Bob Dylan. Men kort tid etter at kundene mottok sin 

begynte klagene å renne inn til forlaget Simon & Schuster. De 900 eksemplarene var signert på bare 17 ulike måter – en forfalskning! Angivelig er signaturene maskinelt ført i pennen, av en såkalt «autopen». Forlaget, som først nektet å gi tilbake pengene, har nå sendt ut en beklagelse og et løfte om kompensasjon. 

Kjærlighetskarusellen, parasollen, den runde tønne, lykkehjulet. Det funksjonalistiske offentlige pissoaret i Stensparken, bygget tilbake i 1937, i Oslo har mange navn. Det er fordi det i mange av forbudstidens tiår var et kjært møtested for det homofile miljøet i hovedstaden. I flere år har pissoaret forfalt, stått igjen som en utbrent bil eller et nedlagt gatekjøkken, men nå er det gjenåpnet, nyrestaurert og gjort til et kunstverk i form av en lysinstallasjon. Det er Per Barclay som er initativtaker, og ved åpningen denne uken sang Nils Bech fra inne i pissoaret, men til vanlig vil det lille bygget være avstengt. Verken tiss eller annet skal flyte der mer. Verket vises frem til 1. juni 2023.

Er det ikke dette vi lever for? Kunst, håndverk – og ting vi ikke forstår? I helgen arrangerer Nasjonalbiblioteket håndverksfestival, for å feire dette sysselet som grenser mot kunst, som er så i tiden å gi oppmerksomhet og heder. Ikke ufortjent. Hele helgen er satt av til «en festival i strikkingens, broderingens, spinningens og vevingens tegn». Det blir foredrag om sau og ull, Ragnhild Brochmann skal hylle 

, og lørdag kan kistelisten (språkrådets artige norske variant av «bucket list») forkortes med minst et par punkter når Vigdis Hjorth arrangerer syklubb. Og det er mer: i programmet omtales Hans Nielsen Hauge som «en farlig strikkende mann».

Existenz forlag har tatt på seg den edle oppgaven å publisere filosofisk kvalitetslitteratur. I disse dager pusher de bøker både øst og vest for Jotunheimen. I Oslo er det lørdag slippfest for forlagets første bok i en kommende serie om film, Agnete Øyes oversettelse av Susan Sontags (1933-2004)

Kaja Scherven Mollerin har skrevet etterordet:

«For Sontag var filmen det tjuende århundrets kunstform fremfor noen. Til syvende og sist var det vel litteraturen hun hadde størst kjærlighet for, men det var filmen som ga henne fordypet forståelse av moderniteten, av betingelsene vi erfarer verden ut fra.»

I Bergen, nærmere bestemt på Victoria Cafe & Pub, skal Gisle Selnes’ gjendiktning av peruvianske César Vallejos (1892-1938) 

markeres tirsdag 6. desember. Vallejo var en glimrende modernistisk dikter som er litt glemt i dag, og Selnes har gjort det som sin oppgave å tilgjengeliggjøre ham i Norge via gjendiktninger. 

I forbindelse med Ida Ekblads monumentale utstilling, 

, i Kunsthalle Zürich tilbake i 2019, er det nå utkommet en bok om dette kunstnerskapet som fortsatt splitter sitt publikum. 500 sider, 398 illustrasjoner, tre essays og et intervju med kunstneren selv – og vips – den første monografien om Ida Ekblad. Kan skaffes via Torpedo bokhandel.

Uken er ikke den samme uten: Gamle regissører sier at Marvel-filmer er dårlige, normale mennesker sier seg enige, og Marvel-fans blir sure. Men nylig fikk debatten en ny, spennende identitetspolitisk vri: I et podkast-intervju sa regissør Quentin Tarantino at superhelt-filmer har gjort filmstjerner utdaterte: «Captain America is the star, not Chris Evans». Dette burde vært en ukontroversiell mening, men kort tid etter tok Marvel-skuespiller Simu Liu (kjent som karakteren Shang-Chi) til Twitter på sniskrytervis: han ville aldri «hatt muligheten til å spille hovedrollen i en film til over 400 millioner dollar» dersom «de eneste portvokterne av stjernestatusen var Tarantino og Scorsese». Vi bøyer oss i støvet for Marvel, merkevaren som angivelig bør takkes for å ha fjernet rasisme fra Hollywood.

Biler blir stadig mer som nettaviser og videospill. Først selger produsenten deg et produkt, så forsøker å få deg til å betale for produktet en gang til gjennom en abonnementsløsning. I noen land har BMW-eiere måttet betale 180 kroner ekstra i måneden for setevarme. Nå krever også Mercedes EQ-modeller at man betaler 12 000 kroner ekstra i året for full motorytelse og optimalisert aksellerasjon. I en bil du allerede eier.

P3 Gull? Er det en musikkpris, eller et terapeutisk tilbud til P3.nos lesere? I alle fall er Norges kanskje viktigste musikkpris for unge skrale saker. Bare fire priser deles ut (årets nykommer, årets låt, årets artist og P3-prisen), og de nominerte er til en ekstrem grad lite overraskende. Man har gått for det som har preget topplistene i året som snart er gått: Astrid S, Dagny, Ballinciaga, Beethoven, Karpe, Ramón, Undergrunn. Man kan undre om det er en kvalitets- eller popularitetskonkurranse. I alle fall er det oppsiktsvekkende at de mest populære artistene også tilsynelatende og tilfeldigvis også er de beste. Prisen virker aller mest som en manifestasjon av en rådende tendens som er trist og lei: smaken er som baken, delt, subjektiv, og alle kvalitetsdommer er uttrykk for makt og eventuell nedlatenhet. Det som da står igjen som eneste kriterium er tall. Strømmetall, seertall. Jo høyere, jo bedre.

Men sånn er det ikke i virkeligheten, det vet jo alle som elsker musikk.

Det er derfor P3 Gull aller mest virker som enda et ledd i den terapeutiske du-er-bra-nok-som-du-er-beskjeden som vi hører om og om igjen fra Marienlyst. Du er grei sånn du er, musikken du liker er bra! Du trenger ikke skamme deg!

Ukens ånd

#Uke 47: P3-gull-kok, Susan Sontag-bok, Bob Dylan-svindel, Ida Ekblad, Mercedes, Marvel

Uke #47: P3-gull-kok, Susan Sontag-bok, Bob Dylan-svindel, Ida Ekblad, Mercedes, Marvel

Snart helg igjen. Jul også. Med alle de julebord-fylte restaurantene det innebærer, og konsekvensene det har for de av oss som sjeldent reserverer bord i forkant, som sjeldent planlegger et restaurantbesøk i forkant, ja som sjeldent planlegger noen ting som helst i forkant, egentlig. 

De av oss som ble oppløftet av å lese Karl Ove Knausgårds essay om romanens viktighet i Klassekampens bokmagasin (spoiler: han synes den er viktig!), der han refererer til DH Lawrence: for ham var livet flommende, alt som motvirket forandring, motvirket livet. «Så alle rutiner, alle planer, alle ordnede systemer var en slags død i det levende». 

Det er en slags død i det levende å vandre rundt i et vær bare november har nesevishet til å servere, i jakt på et sted å sitte, spise og være sammen også, men det løser seg vel. Det finnes alltid et ... restaurant & vinbar-kulturhus der ute. 

Og denne uka i Tidens ånd har Audun Vinger 

 om at det gamle Munchmuseet ikke skal ende opp som et. La det heller stå som det er og fyll det med meningsfulle ting! 

Åpent kulturhus på gamle Munchmuseet nå!

Vi har skrevet om hvordan den arabiske våren har 

 som gjaldt i Oslo på tidlig 90-tall (og på Hærverk i går kveld), om 

– Arabisk film er mer enn politisk dokumentar

Søplete analyse

Kunstinstallasjon som poserer som butikk, eller motsatt? 

– Han ble nesten en farsfigur for andre malere

 det anti-estetiske i Kjetil Røeds prosjekt

: «Det er ille nok at Kjetil Røed mener en puritansk sannhetssøken er kritikkens anliggende. Han mener i tillegg at det er kjærlighet». I tillegg er det 

, redaktør for Norsk kunstårbok, der hun snakker litt om kunstårboken, og litt om krakilske kritikere, at ting er blitt strømlinjeformet og at trykket er borte fra det litterære ordskiftet. Alt var bedre før! 

Det anti-estetiske i Kjetil Røeds prosjekt 

Susanne Christensen: – Det er noe provinsielt i Oslo og noe nyskapende i provinsen

(Men det finnes fortsatt bra ting, og noe av det løfter vi fram i spalten 

 – som kommer, noe navnet er ment å indikere, hver 

Utvalgt

, og lørdag kan kistelisten (språkrådets artige norske variant av «bucket list»!) forkortes med minst et par punkter når Vigdis Hjorth arrangerer syklubb. Og det er mer: i programmet omtales Hans Nielsen Hauge som «en farlig strikkende mann».

PS: Snart kommer det en formell invitasjon til Tidens ånds julefest på Kunstnernes hus 2. desember. Dette er den uformelle invitasjonen. 

Julefest, P3-gull-kok, homo-pissoir, Susan Sontag, Ida Ekblad og Bob Dylan-svindel ... 

Nyhetsbrev #12 

Nyhetsbrev #12: Julefest, P3-gull-kok, homo-pissoir, Susan Sontag, Ida Ekblad og Bob Dylan-svindel 

Se for deg at du kan selge hva som helst, tallerkener, duker, dørmatter, målebånd eller teip, bare til en mye høyere pris enn hva disse objektene i seg selv 

 er verdt. Det kan Balenciaga, og det har de selvfølgelig også valgt å gjøre. Denne uken lanserte de sin gift shop på nett, med spesialdesignede husholdningsartikler.

. Dokumentarfotografen Gabriele Galimberti har tatt bilder av barn omgitt av tingene fra giftshoppen. I hendene har barna bamser med bondage-wear, hentet fra merkets siste kolleksjon, noe som har satt i gang en god gammeldags twitter-storm (#cancelBalenciaga): som Balenciaga altså fikk med seg til tross for at de nylig 

 på grunn av, eh, «Musk-gate». De beklaget, og valgte å trekke kampanjen.

Men, som alltid – tingene består. Morsomt, merkelig, dyrt, utført i den samme subversive hverdagsestetikken som preger motehusets generelle uttrykk. Men hva betyr det at mote nå også skal være helt vanlige ting, husholdningsartikler eller gullforgylte Triple S’? Da sjefsdesigner Demna lot seg intervjue etter merkets siste visning i Paris (SS23) gjorde han det klart at Balenciaga er et grenseløst prosjekt. «Jeg mener mote er visuell kunst», sa han til Vogue, «og at jeg ikke trenger å forklare meg lenger».

– Balenciaga Objects føles litt som en tapt mulighet, sier Agatha Wara, mens hun scroller nedover kolleksjonen på telefonen sin.

Wara er kunstner, forfatter og kurator, og stod bak en av 2010-tallets definerende utstillinger i grenseland mellom mote og kunst, DISowni New York ved Red Bull Studios i 2014. Det var en «kunstinstallasjon som poserte som butikk», der man kunne kjøpe kunst-merch laget av kunstkollektivet DIS (som kuraterte Berlinbiennalen i 2016) og et utvalg unge og etablerte samtidskunstnere, og flere avant-garde motemerker.

– Problemet er at prosjektet ikke har nok 

Disown var kunst som merch, kunst for alle, forklarer hun. Det var vinglass og salatboller med Hood By Air-logoen og Slavoj Zizek-treningstøy, som fløy av hyllene og ble kult-objekter: designeren Telfar Clemens fikk vind i seilene med sin «Not for Everyone»- genser, mens DIS produserte en egen Adidas-dress med håndmalte striper og en Disown IKEA-handlepose til ti dollar. Balenciagas versjon til over 2000 dollar gikk viralt i 2017, og Adidas-kolleksjonen deres slippes i disse dager.

– Vi ville gjøre noe som var helt «feil», nemlig å behandle kunst bare som ting. Så vår kritikk kom fra å behandle kunsten med liten k, som noe fra kjøpesenteret. I oversettelsen der opererte vi med kapitalismens eget språk, altså shopping.

Balenciaga har også jobbet under samme post-ironiske omfavnelse av mekanismer i motefeltet: med utstrakt bruk av logoer, lek med konvensjoner og produktkategorier nærmere billigmote enn haute-couture, og tilbake. Men ligger det kritisk potensial i Balenciagas objekter?

– Jeg synes jeg ser mye av det samme som vi gjorde i Balenciagas prosjekt, estetikken er veldig lik, måten det er fotografert og presentert.

Wara mener leken med verdibegrepet er noe prosjektene har felles. 

– Mest av alt får jeg følelsen av at jeg er på wish.com eller alibaba. Der selger de jo fake Balenciaga-sengetøy allerede. Det slår meg at de er i konkurranse med sine egne fakes, og gjør fakes’ene mer relevante. De ekte er inspirert av de falske, og gjør dem bedre.

Hun mener motehuset bør gripe sjansen til å følge opp med noe virkelig radikalt:

– Det føles jo som nok er nok, egentlig. Med klimakrisen som bakteppe og alt som følger med. Skal vi ikke bare slutte å lage ting?

– Hva med å slippe mønster til jakker gratis på nettet så folk kan lage sine egne versjoner? Åpne slusene. Stimulere fansen som har gjort dem til det de er. 

Mote

Balenciagas nye giftshop: mote, kunst eller ingen av delene? 

Man får veldig raskt følelsen av Arne Ekelands (1908-1994) bilder. Den tidvis psykedeliske fargebruken, avveiningen mellom det figurative og det abstrakte, og den sterke humanismen bildene uttrykker er på en måte veldig direkte, men samtidig dyptstikkende. Ekelands bilder er politiske, fremstiller mennesket ofte sci-fi-aktig til stede i en industrialisert og fremmedgjørende verden. Samholdet menneskene i mellom lar seg likevel aldri knekke. Det er radikal kunst, likevel kan den henge i Stortinget, slik Ekelands verk «Frihetens søstre» nettopp gjør.

Akkurat nå vises en større utstilling med denne innflytelsesrike og fascinerende maleren ved kunstsenteret Kjøpmannsgata Ung Kuk (alias K-U-K) i Trondheim.

Timingen er god. NRKs andre sesong av programmet Kunstnerliv dumpet nylig ned i NRKs 

. I programmet blir man kjent med aktive samtidskunstnere og en kunstner de har latt seg inspirere av. Første episode handler om hvordan Amir Asgharnejad har latt seg inspirere av nettopp Ekeland.

Tidens ånd har fått fatt i Cathrine Hovdahl Vik, Kunstnerisk leder ved K-U-K Hun knegger litt gjennom telefonrøret når hun skjønner hva vi skal spørre om.

– Det er de verkene vi viser nå! Vi er ganske heldige med timingen med TV-serien. Vi visste ikke om denne serien da vi startet planleggingen av utstillingen. Det ble en bonus.

Arne Ekeland ville reparere verden, sier voice-overen i «Kunstnerliv». «Hans visjonære syn på mennesket og kunsten utgjør også i dag en utfordring», skriver K-U-K selv på sine nettsider. Ekeland var med andre ord kommunist. Han var oppvokst i et bondesosialistisk miljø i Bøn ved Eidsvoll på begynnelsen av 1900-tallet. Etter at faren hadde fått sparken for å ha forsøkt å danne fagforening, flyttet familien mye rundt. Ekelands politiske overbevisning sprang ut fra et ønske om finne svar på menneskehetens problemer, og det er problemer som heller ikke i dag er forsvunnet. Flere av Ekelands beste bilder bunner i et sterkt engasjement mot krig. Blant hans sterkeste bilder finner man «Okkupasjon» (1944), som viser krigens påvirkning på folk flest.

Ellers heter verkene hans ting som «Sorg», «Gammel fabrikk», «På fabrikktomt», «På vei hjem fra konsentrasjonsleiren». Men de heter også «Utenfor universet», «Perlebekken II», «Fragment» og «Livsreiser».

Verkene er like viktige i dag, som da de ble malt, mener Vik.

– Han er en fantastisk maler som har veldig mye å fortelle. Det er verk som var utrolig sterke da vi pakket dem ut og de kom i hus her. Tankene går jo til Russland, Ukraina, og det nyhetsbildet vi har i dag. Det er ikke bare noe som skjedde før. Det har relevans.

Ekeland hentet inspirasjon fra alt fra renessansemaleri til sosialrealistisk kunst. Flere av motivene hans er direkte storslåtte. Objekter, landskaper og figurer fortolkes og refortolkes gjennom geografiske eksperimenter. Han var påvirket av kubisme á la Picasso og ditto, og selv om utgangspunktet for bildene oftest var et alvor, oppstår motivene på nytt som noe forvrengt og dekorativt. Etter krigen skulle han dyrke disse formene i enda større grad. Det ble mindre håndgripelig, mer psykedelisk.

«Uansett beveggrunnen maktet Ekeland å gi det en symbolsk
form som gjør av det har kraft i seg til fortsatt å berøre betrakteren», skriver Øystein Storm Bjerke i utstillingens brosjyre.

– Kan man lese noe håp inn i dette? At Ekeland byr på håp, i en verden hvor konflikt i høyeste grad er til stede?

– Jeg vet ikke om jeg leser så mye håp, svarer Vik.

– Er vi ikke ferdig med krig og konflikt, kommer vi oss ikke videre? På en måte er det litt trist at han fortsatt er så aktuell.

Samtidig er det ikke bare mørke, angst og antikapitalisme. Vik trekker frem verket «Blomsterhuset», som forestiller Ekelands eget atelier.

Parallelt med NRK-serien «Kunstnerliv» vises Arne Ekelands kunst i Trondheim for første gang siden tidlig 00-tall.

Alle artikler