En av de mest spennende (og provoserende) fotballskribentene å følge med på om dagen er skotske 

. Spennende, fordi han ikke er redd for å intellektualisere sporten. Provoserende ... av samme grunn. Hamilton tar gjerne i bruk teoretisk stoff fra filosofiens og litteraturens verden for å belyse 

 vi forstår fotballen. Han er opptatt av hvilke ideer, forutsetninger og implisitte antagelser som ligger til grunn for hvordan vi ser, forstår, fortolker og spiller fotball i dag.

Av samme grunner er Hamilton åpenbart provoserende. Han går på akkord med rådende oppfatninger om hva fotballspillet er og kan være. Et eksempel på dette er hans siste påfunn, en grovt skissert 

 om at to grunnideer står mot hverandre i fotballen: 

Posisjonisme er den hegemoniske måten å forstå og lære bort spillet i dag. Den er «rasjonell», vitenskapelig og europeisk, og sikkert litt kjedelig. Spillemønstrene – et elsket konsept i norsk fotball, tenk både på Drillo og Eggen – er mer eller mindre planlagte på forhånd. Manchester City-trener Pep Guardiola er selve symbolet på denne ideen. På treningsfeltet er han kjent for å dele banen inn i 

for å tydeliggjøre for spillerne hvor de til enhver tid helst skal befinne seg.

på den andre siden, innebærer at spillerne i mindre grad forholder seg til banen som et objektivt geometrisk areal. Spillerne tar heller utgangspunkt i hverandre, motspillere, ballen, i tillegg til andre ytre og umiddelbare faktorer. En vannpytt, et område av banen det ikke vokser gress. En svak helling. Supporterne på tribunen. Relasjonismen innebærer at spillerne er til stede i øyeblikket, beredt til å være kreative med de forutsetningene som skulle oppstå. Denne ideen ser Hamilton i sin pureste form hos Fernando Diniz, trener for Fluminense i den brasilianske toppdivisjonen. 

Diniz blir for øvrig – ironisk nok, med Hamiltons perspektiver i mente – omtalt som nettopp «Brasils Guardiola», på grunn av fokuset på pasningsspill og ballbesittelse.

«Relationism differs form Positionism in that it does not believe future possibilities derive from fixed, known, established concepts», 

 og trekker videre inn den franske filosofens Gilles Deleuze. Relasjonisme er å være forberedt på å forestille seg at fremtiden er umulig å forestille seg. Å gi slipp på ideen om kontroll.

All fotball befinner seg på spekteret mellom posisjonisme og relasjonisme, mener Hamilton. Men nå har pendelen svingt så mye i retning den rasjonelle, kontrollorienterte posisjonismen, at noe vesentlig ved spillet synes å være i ferd med å gå tapt.

Men det finnes håp. En av Hamiltons beste tekster 

 Roberto De Zerbi, Brighton & Hove Albions egenartede, 2000-talls-beskjeggete, italienske trener. 

43-åringen De Zerbi, før trener for blant annet ukrainske Sjakhtar Donetsk og en rekke halvstore italienske klubber, er kjent for en merkelig ballbesittende form for fotball. Spillerne står ofte helt stille eller bare labber rundt. De flokker seg mot samme lille område av banen, noen ganger nesten som barn. Det virker som om det viktigste er å være nærmest mulig ballen. Det De Zerbis lag egentlig vil, er å lokke motstanderen til å gjøre noe dumt, miste konsentrasjonen et lite øyeblikk – for så å kjapt spille seg fremover i banen med korte pasninger. Det er både gøy og rart å se på. 

Hamilton sammenligner De Zerbis fotball med den radikale dramatikeren Bertolt Brechts teater. Som Brecht bruker De Zerbi sitt medium for å provosere. Når publikum ser noe som bryter helt med forventingene, tvinges de til å ta selvstendig stilling til det de ser. De blir pent nødt til å gjøre seg kritiske refleksjoner. Samtidig, og nettopp derfor, blir publikum bevisst avstanden mellom seg selv og det som utspiller seg på scenen eller på banen. Og slik dras publikum enda nærmere, mer intenst i dialog med spillet.

Fotballkultur

Roberto de Zerbis fotball sammenlignes med Bertolt Brechts teater.

Provokatørene

Aftenposten har begynt med podkast om popkultur, Poprådet.

«Reality-TV, moteskandaler, maskerte artister, TikTok-mat, Twitter-feider, filmfestivaler, og seriene alle sier du bare må se. Poprådet tar seg av de aller viktigste sakene hver uke med ett mål for øyet: Finne ut hva feedene våre forteller om tiden vi lever i.» 

Første episode kom denne uken og handler om «Nepo babies», Andrew Tate og «Kongelig TMI».  Med andre ord sier «feedene våre» tydeligvis dette om oss: vi interesserer oss for tiden for veldig kjedelige ting.

Apropos kjedelig. Golden Globe er vel selve innbegrepet av ordet. En prisutdeling mest kjent for å 

 være Oscar-utdelingen. Etter ett års pause, i kjølvannet av kritikken av manglende svart representasjon i Hollywood Foreign Press Association, som arrangerer utdelingen, gikk Årets utgave av stabelen uten alt for mye oppstuss. Den eneste 

 er vel at Zendaya vant fortjent prisen for beste kvinnelige skuespiller i en TV-serie, og at folk fortsatt kler seg helt uforståelig der borte, både til hverdags og fest.

En drøy uke tok det, fra den bejublede kongress-storming-dokumentar 

ble sluppet på HBO, til det begynte det sirkulere anklager om seksuelle overgrep mot den 25 år gamle skaperen Andrew Callaghan.

Callaghan, kjent for sine stuntete gonzo-reportasjer på Youtube-kanalene All Gas No Brakes og Channel 5, brukte store deler av pandemien på å reise rundt i USA, på jakt etter sannheten om kulturkrigen som fikk en foreløpig kulminasjon ved stormingen av kongressen den 6. januar 2021. Tidens ånd omtalte dokumentaren i en anmeldelse 

 postet en video der hun fortalte om at Callaghan hadde fortsatt å insistere på å ville ligge med henne, selv om hun hadde sagt at hun ikke var interessert. Det tok ikke lang tid før flere stod frem med lignende historier, og dokumenterte med bildebevis eller screenshots. Youtuber Ethan Klein fortalte i en stream at han hadde hatt en samtale med Callaghan, der han angivelig – ved siden av å skulle ha bekreftet historiene – skal ha fortalt at han for øyeblikket er innlagt på en psykiatrisk avdeling grunnet panikkangst.

Milkshake Duck-tweeten står fjellstøtt. Vi er dømt til stadig å bli skuffet av at forbildene våre på internett viser seg å være noen andre enn vi tror de er.

 kinopremiere. Filmen, hennes første siden den vidunderlige og rare 

 (Filmet i 2006, på kino i 2019), handler om legen og alenemoren Emma, som en dag får beskjed om at hun har galopperende kreft i lymfekjertelen og tre måneder igjen å leve. Eksmannen, som hun aldri er blitt offisielt skilt fra, fordi han ikke har villet, er voldelig. Han må dømmes før hun dør, ellers får han omsorgen for barna.

 er en del av en pågående dekalog, en serie på ti filmer, hvor også 

inngår. Dogme-legenden Hoel, som først ble et navn med 

(2000), skal ta for seg hvert av de ti bud, stille dem til veggs, og undersøke hvor formålstjenlige disse bibelske påbudene egentlig er. Kieslowski gjorde noe lignende på 80-tallet. I 

 er det «Du skal ikke bryte ekteskapet» som er tema.

I disse usikre tider er én ting sikkert. Hadde Edvard Munch levd i dag ville han satt av hele helgen til 

 på Munch-museet. Fredag, lørdag og søndag arrangeres musikkfestivalen All Ears på Bjørvika-Munch. Fesitvalen har «Et dynamisk program med det aller beste av ny norsk og internasjonal improvisert musikk», ifølge Munch – altså museet – selv. På plakaten står artister som Lasse Marhaug, Marisa Anderson og Jim White og ØKSE.

Det All Ears på Munch taper av intimitet – mye av denne musikken vises gjerne fram i mindre, mer umiddelbare rom – sikter de på ta igjen ved å skape hi-fi-lytteropplevelse, ved å bruke lokaler hvor en lydtekniker kan spenne opp ganske flotte og svære lydbilder. Bookingen er nok gjort med det 

, og når det treffer (som det sikkert gjør noen ganger i løpet av helgen), kan jo det være en fascinerende lydopplevelse, selv om man ikke er blant de som sier «oooh, Lene Grenager» når de ser en festivalplakat.

 skrev denne uken om opphavsrettsspørsmålene som de siste årene er blitt reist som følge av to hendelser. Den første, den voldsomme utviklingen innen såkalt AI-kunst, med bildegenereringsprogrammer som Midjourney i spissen. Den andre, apeselfier.

Det første først. I september 2022 slo det amerikanske patentkontoret fast at kunstner Kris Kashtanova fikk innvilget søknad om opphavsrett på tegneserien Zarya of the Dawn, en post-apokalyptisk 18 sider lang fortelling om et overgrodd, mennesketomt New York i kjølvannet av en psykologisk (!) krise. Men Kashtanova ikke hadde tegnet serien selv, det var det AI-programvaren Midjourney som hadde gjort. Etter to måneder innså patentkontoret at det muligens var gjort en feil. Kun det som er menneskeskapt omfattes av opphavsretten. En undersøkelse ble satt i gang og pågår enda. De fleste, skriver Weekendavisen, regner med at Kashtanova vil tape. Kunstneren selv hevder at hun kun har brukt AI-en som et redskap for å skape kunst, slik det er vanlig å bruke et hvilket som helst digitalt program for å lage kunst.

«Sagen handler altså om, hvor grænsen går mellem skabere og redskaber», skriver Weekendavisen.

Presedens. I 2008 bet den britiske naturfotografen David Slater seg merke i at makake-apene som levde der lot seg fascinere av klikkelyden hver gang han tok et bilde. Han la derfor igjen kameraet og gikk, håpet på det beste. Da han kom tilbake kunne

 han konstatere at apene hadde trykket flere hundre ganger på utløserknappen. I 2011 publiserte han bildene. Spesielt et bilde, en selfie tatt av en tilsynelatende smilende ape, ble berømt. Apen fikk navnet Naruto.

Men var det egentlig Slaters bilder? Skulle ikke opphavsretten heller tilfalle apene? Wikimedia publiserte bildene, og fikk etter hvert medhold av amerikanske myndigheter i at det var apenes, ikke Slaters bilder. Nå er spørsmålet hva som vil skje med AI-kunsten. Skal den tilfalle fellesskapet, eller den enkelte prompt-inntastende kunstner?

Uansett. Spørsmål som hvem som kan lage kunst, kan dyr lage kunst, kan maskiner lage kunst, er både for viktige og interessante til at vi kan outsource dem til amerikanske patentdomstoler. Disse diskusjonene vil fortsette i årene fremover. Men sannssynligvis mest på grunn av AI-teknologi, ikke aper – dessverre.

Etter seks år er det i sommer altså slutt for Karin Hindsbo, som har vært direktør for Nasjonalmuseet siden juni 2017. Direktøren for Nasjonalmuseet er ansatt i åremål på seks år, og danske Hindsbo fornyer det ikke. Etter de siste årenes «ekstreme omstilling», hvor museet er blitt hakket i mange mindre, egentlig koselige, men langt fra monumentale deler, og så satt sammen til en grå koloss nede ved Aker Brygge, går «stafettpinnen» nå videre til noen andre, nå som er museet tilbake i ordinær drift.

Spørsmålet nå er ikke bare hvem som skal ta over Hindsbos kontor, men også hvem som eventuelt følger henne ut dørene. Nye tider!

Ukens ånd

Uke #2: Popkulturpodcast, Ape-selfiens relevans, Mona Hoel, Munch-impro og Karin Hindsbo

I spalten smakssak snakker folk om egen smak. 

Dette er saken

Javad El Bakali er et levende eksempel på at det er mulig å meme seg til både bok- og podkast-kontrakter, dersom man opparbeider seg rundt 80 000 følgere. I sommer slapp han boka 

, der han med personlige anekdoter og observasjoner forsøker å å beskrive det Linda Hofstad Helleland og Sylvi Listhaug aldri helt klarte. Stemmen hans har tidligere vært å høre sammen med artisten Pasha i podkasten Broren Min, og vil fremover være å høre i Aftenpostens internett- og popkultur-podkast Poprådet.

Ved siden av å sitte i baris på webinar mens han drikker Monster liker han å 

 og hisse opp over folk som støtter bolighaier. God smak, synes vi, og har derfor bedt ham om å fortelle oss hva han har vært opptatt av i det siste:

 på Netflix, som egentlig ikke var noe spesielt bra, men jeg satt igjen med en fornøyd følelse da rulleteksten dukka opp. Det var noe med hele stemningen i filmen. Et gammeldags mørkt, gotisk drapsmysterium satt 1830-tallet med Patrick Bateman og Dudleif Dumling i hovedrollen.

Jeg ble så betatt av stemningen og estetikken i filmen at jeg endte opp med å bestille følgende bøker da jeg kom hjem fra byen på lørdag:

Edgar Allan Poe's Puzzles from Beyond the Grave - Cryptic Conundrums from the World and Works of the Gothic Genius.

Jeg var dritings da jeg bestilte de, og kommer garantert ikke til å lese alle tre, men de var heldigvis på tilbud.

– Du vet hvilke jeg mener? De mugne «sjokoladene» du av en eller annen grunn fortsatt finner i hver eneste butikk? Ja, jeg snakker selvfølgelig om: Gullbrød, Troika, Mandelstang, After Eight, Anthon berg, Toffin, M, Monolit ... Hvorfor eksisterer de fortsatt? Jeg kan forstå at en mann i slutten av 80-årene med en lang karriere innen trykkeribransjen faller sammen av nostalgi ved smakskombinasjonen gelatin, marispan og mørk sjokolade, men den tiden er over nå eller? Snickers lanserte en versjon med mørk sjokolade i 2016 som var fantastisk, hvorfor forsvant den, men ikke Troika og Gullbrød?

– Jeg har ingen god forklaring på dette, men noen uker før jul begynte jeg å høre urimelig mye på Skrillex mens jeg traska til og fra jobb i desemberkulda. Lyden av vintage dubstep fra 2011 er den beste kuren jeg har mot fjoråret som mildt sagt var ganske 

– Denne retten her dukka opp på Tiktok en eller annen gang i oktober, og jeg har spist det ca. annenhver uke siden. (Ja, det er enkelt å lage)

– Jeg har alltid vært en «tilbudskurven på Ikea» type fyr, så all sengetøyet mitt fram til nå har vært billig, fullt av nupper og statisk elektrisitet. Men i sommer forstod jeg hvorfor folk er villige til å betale godt over tusenlappen for et sengesett. jeg sover helt uforstyrret fra 00:30 til 08:30 nå fordi jeg punga ut 1700 for et olivengrønt sengesett. Helt fantastisk!

– Dette har alltid vært et utskjelt jåleprodukt, og det gir jeg totalt faen i. Det eneste som finner roen i meg på vinteren er å tenne et duftlys ved navn «Zesty yuzu & other fruits» mens jeg fråtser Premier League og drikker svart kaffe med en dråpe h-melk.

Smakssak

Edgar Allan Poe, Skrillex, dyrt sengetøy, phat kaphrao.  

Smaken til @utlending.memes-Javad 

Hvordan var det å bli stilt spørsmål om hvordan det var å kline med Jakob Oftebro? Man føler seg «naken og liten», sier Lea Myren, skuespiller i den Kenneth Karlstad-regisserte TV2-serien 

 – som portretterer et ungt, rohypnol-befengt miljø i Sarpsborg anno 2001. 

Da Myren gjestet TV2-programmet God kveld Norge i desember, fikk hun spørsmål om hvordan det var å kline med Jakob Oftebro, og ikke om … skuespill. I etterkant postet hun et innlegg på Instagram, der hun skrev «I, the only woman in the little KIC-family, gets headlines about kissing, makeup, clothes and sex scenes. And the boys gets to actually talk about acting» (Myren residerer for øyeblikket i Paris). 

– Jeg følte at det var en gjennomgående tendens i media da 

 kom ut, at overskriftene handler om en sexscene jeg har gjort, utdyper hun til Tidens ånd. 

– Det var noe jeg følte jeg måtte si fra om, også fordi jeg vet det er mange som føler på det samme, ikke bare i film- og tv-bransjen, men også generelt i andre yrker ... vi er fortsatt et godt stykke unna likestilling. 

Da spørsmålet ble stilt i innslaget, svarer Myren at det var «nydelig», men i ettertid skulle hun ønske at hun sa tydeligere ifra. 

– I en intervjusituasjon som det prøvde jeg å svare ærlig der og da. Le litt av det, prøve å komme meg videre til neste spørsmål. Men i ettertid skulle jeg nok ønske at sa tydeligere ifra. Pass, neste spørsmål. Det er vanskelig, man føler seg ganske naken og liten. Men at jeg i det hele tatt må angre på noe som det, føles feil.

– Hva vil du snakke om i en ideell intervjusituasjon?

– Jeg ønsker å snakke om tematikken i 

, hva jeg ønsker å formidle med karakteren og hvordan det er å spille en som Monica. Snakke om arbeidet mitt, rett og slett. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal stille opp i et intervju hvis jeg ikke skal snakke om skuespill. Jeg er ikke der for å snakke om utseende og sex.

– Så la oss snakke om skuespill. Hvorfor er du skuespiller?

– Jeg tror det er min måte å dele sjela mi på – nei, vent, dropp det! Ah, det er mange grunner. Jeg har så mye jeg vil si, så mye jeg vil gjøre, så mye i kroppen som vil ut. Jeg har en energi som jeg føler passer til skuespilleryrket. En trang til å meddele og formidle følelsesliv – jeg føler alt så veldig sterkt.

– Hva tilførte du Monica som karakter? 

– En type tristhet, kanskje? En sårbarhet som ikke var like fremtredende i utgangspunktet. Hun har en fortid som hun så å si aldri prater om, med mindre det er med en distanse, et smil om munnen og manipulative øyne – hun eier jo verden, liksom, samtidig som hun har fortiden hengende over seg. Hun er et godt menneske som har opplevd vonde ting. Det prøvde jeg å få frem, subtilt, i blikkene, reaksjonene, mimikken.

– Hvordan gikk du inn i en sånn karakter?

– Jeg gjorde mye research, snakket med mennesker som ligner Monica, som har vært i det miljøet lenge, og prøvde å hanke inn historier, væremåter, hvordan de snakker, tempoet, ansiktsmimikk, om de holder øyekontakt eller ikke, sånne ting. Og så måtte jeg så klart finne frem til den sårbarheten, som jeg hentet mye av fra mitt eget liv.

TV2: – Naturlig å stille spørsmål rundt det 

Tidens ånd har bedt TV2 om en kommentar, og pressesjef Jan-Petter Dahl svarer følgende i en e-post: 

«Det ligger alltid redaksjonelle vurderinger bak et intervju, og disse gjøres uavhengig av kjønn. I dette tilfellet møter en ung skuespiller en av bransjens mer etablerte, og da er det naturlig å stille spørsmål rundt det. Intervjuet må i tillegg sees i lys av den redaksjonen det er gjort i. «God kveld Norge» er en plattform hvor også denne type tematikk gis plass.»  

Kids in Crime-skuspiller Lea Myren: – Overskriftene handler om en sexscene jeg har gjort

«Kids in Crime»-skuspiller Lea Myren: – Overskriftene handler om en sexscene jeg har gjort

Bare en drøy uke etter at youtuber Andrew Callaghans dokumentar, 

, ble sluppet på HBO, begynte det å sirkulere rykter om at han har trakassert flere kvinner over flere år.

Callaghan, kjent for sine stuntete gonzo-reportasjer på Youtube-kanalene All Gas No Brakes og Channel 5, brukte store deler av pandemien på å reise rundt i USA, på jakt etter sannheten om kulturkrigen som kulminerte i stormingen av kongressen den 6. januar 2021. Tidens ånd omtalte dokumentaren i en 

.

Anklagene gikk viralt etter Tiktok-brukeren 

 i forrige uke postet en video, der hun fortalte om en hendelse der Callaghan angivelig hadde insistert på å skulle ligge med henne, selv om hun hadde sagt at hun ikke var interessert. Det tok ikke lang tid før flere kvinner stod frem med liknende historier om Callaghans pågående oppførsel, og delte 

 (bildebevis eller screenshots) i kommentarfelt og nye innlegg.

Callaghan har ennå selv ikke kommentert anklagene, men har angivelig uttalt seg i en telefonsamtale med Youtuber Ethan Klein, der han skal ha bekreftet å ha møtt kvinnene. Klein fortalte i streamen at Callaghan for øyeblikket skal være lagt inn på en psykiatrisk avdeling grunnet panikkangst.

En tydelig preget Tim Heidecker kommenterte hendelsene i en episode av hans podkast Office Hours 

– Det har vært en veldig smertefull uke for oss, en veldig vanskelig opplevelse å prosessere, sa Heidecker.

Han sa at de tar anklagene på alvor, og at han og produsentmakkerne Eric Wareheim og Jonah Hill er skuffet.

– På dette tidspunktet har vi ikke et profesjonelt forhold til Andrew, og har ingen planer om samarbeid i fremtiden.

– Noen veldig bra folk jobbet veldig hardt med den. Men det er bare en film, og jeg vil si at vi selvfølgelig tror på disse kvinnene som har kommet frem, og at vi fordømmer denne typen oppførsel som Andrew har blitt anklaget for.

Han sa at han håper Andrew publiserer en offentlig, åpen og ærlig uttalelse så snart som mulig.

Nyhet

Tim Heidecker kommenterer anklagene mot Andrew Callaghan 

Presendens. I 2008 bet den britiske naturfotografen David Slater seg merke i at makake-apene som levde der lot seg fascinere av klikkelyden hver gang han tok et bilde. Han la derfor igjen kameraet og gikk, håpet på det beste. Da han kom tilbake kunne han konstatere at apene hadde trykket flere hundre ganger på utløserknappen. I 2011 publiserte han bildene. Spesielt et bilde, en selfie tatt av en tilsynelatende smilende ape, ble berømt. Apen fikk navnet Naruto.

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #19: Ape-selfiens relevans, Mona Hoel, Munch-impro, popkulturpodcast og Karin Hindsbos gir seg

Nyhetsbrev #19:  Popkulturpodcast, Ape-selfiens relevans, Mona Hoel, Munch-impro og Karin Hindsbo

Høgskolen i Innlandet ønsker å opprette et tettere samarbeid mellom Den norske filmskolen på Lillehammer og Fakultetet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK), også kalt tv-skolen og spillskolen.

På skolen er det varslet endringer i hvordan studiet er lagt opp, der stikkordene er tverrfaglige samarbeidsformer og et «dynamisk audiovisuelt høgskolemiljø».

Det har fått 33 studenter ved Filmskolen til å reagere. Den 6. januar signerte de et 

– Vi er bekymret, sier student Jens Dahle-Granli til Tidens ånd.

– Vi er imot en sammenslåing, fordi vi er redd for at det vil ødelegge filmskolens autonomi. Vi er veldig få studenter per linje, og savner en ledelse som viser åpenhet om planene og utredninger, og som tar i mot diskusjonen om samarbeid på tvers av fakultetene.

Dahle-Granli er 26 år, produsentstudent ved Filmskolen og sitter i skolens fakultetsråd. Sammen etterlyser studentene som har signert oppropet faglige begrunnelser for endringene fra ledelsen, og mener det mangler informasjon og utredning av konsekvenser. 

En liknende situasjon oppstod ved Den danske filmskolen i 2019. 

 skrev da at studenter hadde satt opp sprerringer på skolens område, og krevde at rektoren gikk av etter ledelsen hadde annonsert «nye planer med akademisering og fellesundervisning».

I kronikken for det norske oppropet spekulerer filmstudentene om de varslede endringene har noe å gjøre med at Høgskolen i Innlandet, som Filmskolen er en del av, ønsker oppnå status som universitet. De stiller seg uforstående til hvordan «prosesser som handler om akademisering» kan ha en positiv innvirkning på det frie kunstfeltet, noe Kjetil Vassdal, tidligere hovedlærer i filmfoto, sier seg enig i et tredje 

 på nettstedet. Vassdal skriver at dette er «bekymringer faglærere ved filmskolen har varslet ledelsen på DNF (Den norske filmskolen, journ.anm) om i lang tid.»

– Vi synes det er viktig å bevare at vi er en yrkesutøvende skole som vil jobbe i filmbransjen, og finne vår egen stemme så vi kan skape gode, norske filmer. Skolen har fungert såpass bra i 25 år, og bransjen er enig. Studenter har fått jobb før de er ferdige på skolen, sier Dahle-Granli.

Han er fornøyd med bachelorprogrammet som det er i dag: et treårig løp der kullet følger hverandre fra start til slutt. Han er bekymret for at bacheloren kommer til å «vannes ut» hvis den implementeres i en master – altså at kunnskapen spres utover fem år istedenfor tre.

– Skolen er svært anerkjent. Når man har den bachelorgraden får man som oftest jobb med en gang. Så det er synd at man prøver å redusere kvaliteten for at den skal passe inn i en integrert master.

Strømming og sosiale medier har ikke bare drept salget av film på fysisk format og forminsket kinovinduet (perioden der filmen eksklusivt er tilgjengelig på kino), det har også gjort at filmen gir inntrykk av å stadig slekte mer til hjemmeskjermens øvrige form og innhold.

Slikt må en filmskole forholde seg til. Skal Den norske filmskolen fortsette å utdanne folk til å lage kinofilm, selv om besøkstallene fortsetter å synke, eller bør de føye seg etter innholdsbegrepets premisser, og forberede studentene på en sammensatt bransje som ikke skiller mellom store og små skjermer?

Denne endringen manifesteres i endringene som bekymrer studentene i oppropet. Først og fremst frykter de at det tette studiemiljøet på Filmskolen skal splittes opp ved å gi studenter frihet til å velge hvor mange år de skal gå. Hittil har man kunnet gå en treårig bachelor i Lillehammer, eller en separat master i Oslo. Ledelsen vil nå åpne opp for at man skal kunne gå videre fra bachelor til master om man ønsker det.

– Det som er så fint med skolen er at nivået ofte jevnes ut det første året, fordi man lærer av hverandre. Man får en god og dyp relasjon der man tør å stille hverandre dumme spørsmål, sier Dahle-Granli.

Den andre bekymringen kommer av at ledelsen angivelig vil kutte ned på antall felles produksjonsøvelser, der studentene får sjansen til å simulere arbeidslivet, fulle dager på sett med et fullstendig poroduksjonsteam. Resultatene fra disse produksjonene blir ikke vist for offentligheten utenom avgangsfilmen, som gjør at man som student tør å prøve og feile.

Tonen er en annen hos dekan Eli Bø, i telefon med Tidens ånd. Bø sier at hun, sammen med dekan for Fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi, fikk i oppdrag av Høgskolen i Innlandet (HINN) å utrede muligheten for et tettere samarbeid mellom Den norske filmskolen, TV-skolen og Spillskolen.

Bø vil skape én skole, og påpeker at det bør være mulig å gå rett videre fra en bachelor til en master.

Også stusser hun over hva studentene legger i begrepet «akademisering».

– Det er jeg usikker på. Det er vagt og misvisende. Vi er jo alle tilhengere av utdanning – vi er en skole, og de er studenter, sier hun.

Bø sier at Høgskolens ønske om et tettere samarbeid mellom fakultetene ikke har noe med universitetssøknadene deres å gjøre, slik studentene antyder. Filmskolen kommer dessuten alltid til å ha produksjonsøvelser, understreker hun.

– Det er skolens identitet. Det er avgjørende at studentene skal jobbe praktisk. Vi kommer ikke til å sende inn studentene på lesesaler. Det er ikke sånn man jobber på noen filmskoler.

– Men øving er vel ikke det samme som eksamen?

– Evalueringspunktene kommer ikke til å forandres, bortsett fra at de vil kunne gi studiepoeng. Vi skal fortsatt gi studentene rom til å eksperimentere og feile, det har alltid stått sentralt i pedagogikken vår. Som vi har det i dag har skolen bare én eksamen etter tre år, som betyr at hvis en student skulle stryke eller er fraværende, så har de mistet alle de tre årene. Derfor bør vi dele opp studiet i kortere studiepoengivende moduler. Høgskolens studentombud har også vært veldig opptatt av dette, for å beskytte studentenes rettigheter og sikkerhet.

Bø sier at filmproduksjon, underholdning og media har forandret seg stort siden skolen ble grunnlagt i 1997, og at skolen alltid har måttet holde seg relevant.

– Da filmskolen startet gikk folk på kino hele tiden. Det gjør man ikke lenger i samme grad. Nå finnes produksjonsmetoder og historiefortellingsformater som er plattformoverskridende. Innen spillefilm jobber man med spillmotorer på samme måte som spill gjør, for eksempel, og Skam var jo utviklet for alle plattformer.

– Er det ikke nettopp dette studentene er bekymret for, at innholdsprodusering skal gå på bekostning av filmproduksjon?

– Det kan det hende de er redde for, men det er viktig for meg å understreke er at på filmskolen jobber vi med historiefortelling for film. Det som er viktig er at spillefilmen og dramatikken skal fortsette å leve. Vi skal fortsette å jobbe praktisk og vi skal fortsette å utdanne spesialister på høyt nivå. I et fremtidig samarbeid er det viktig at Filmskolen bevarer sin faglige identitet. Vi skal ikke slå studieprogrammene ved Filmskolen, tv-skolen og spillskolen sammen, men vi skal åpne opp for samarbeide. Det tror jeg vil skape et sterkere fagmiljø som også vil styrke det filmfaglige miljøet og filmen som kunstform.

I et opprop signert 33 studenter ved Den norske filmskolen, uttrykkes det bekymring for skolens autonomi. 

Splid mellom studenter og ledelsen ved Filmskolen: – Vi er bekymret

Erlend Mørch og Steinar Klouman Hallert, kjent fra den mørke humordramaserien 

 på Discovery+ og TVNorge. Gjennom ukonvensjonelle metoder skal de hjelpe forulempede nordmenn med å løfte opp små og store problemer som de mener fortjener medienes lyskastere, ifølge kanalens hjemmesider. 

– Nå har dere medienes lyskastere på dere selv. Hva betyr forbrukerjournalistikk for dere?

Steinar: – For meg betyr det rettferdighet.

Erlend: – Så hvis jødene hadde rømt fra konsentrasjonsleirene og drept Adolf Hitler, så ville du kalt det forbrukerjournalistikk?

Erlend: – … Forbrukerjournalistikk for meg er journalistikk med særlig fokus på forholdet mellom forbruker, selskaper, produkter og tjenester.

Hvem er den mest undertrykte forbrukergruppen i 2023?

Erlend: – De gamle! Store selskaper vet å lure de gamle. Trist. Samtidig kan de gamle ha rukket å gjøre mye umoralsk i løpet sine lange liv. Men jeg mener fremdeles at det er feil å utnytte gamle mennesker.

– I en anmeldelse av Andrew Callaghans 

 som vi publiserte på Tidens ånd denne uka står det: «[Andrew Callaghan] trenger ikke trykke på noen knapper når verden har gått av hengslene på egen hånd. Det eneste han gjør er å rekke frem mikrofonen, og la galskapen utspille seg helt av seg selv.». Litt som dere?

Erlend: – Jeg synes nordmenn virker redde for å være på TV. Redde for å drite seg ut, for å si noe feil. Det er åpenbart helt annerledes i USA. Derfor er det vi har gjort langt mer imponerende enn både Andrew Callaghan og Nathan Fielder har gjort. Selv om produktet er dårligere. Litt som å nesten slå Jacob Ingebrigtsen på 5000 meter, men med amputerte bein.

Steinar: – Er vi så passive da? Føler vi har gjort en del voldsomme ting i serien!

– Se for dere at vi holder en mikrofon og sier 

, og så peker vi mikrofonen (ikke på en aggressiv måte) mot dere. Hva sier dere inn i mikrofonen?

Erlend og Steinar i kor: Vi er åpenbart inspirert av 

, og legger heller ikke skjul på det. Steinars «Og jeg.. er Steinar» i vignetten er et forsøk på å si dette ganske tydelig fra første sekund. Og at de animerte planene er så like. Bedre å være ærlig om hvem som er ens helter, enn å bruke masse tid på å skjule det, og ende opp med et dårligere produkt. Når det er sagt: Vår idé er mye vanskeligere å gjennomføre enn 

Hvis han har en idé til noe en restaurant kan gjøre for å øke omsetningen, så kan han spørre 50 restauranter helt til noen sier ja. Vi går inn i allerede eksisterende konflikter. Vi må få begge sider til å bli med. Det er egentlig umulig å få til. Likevel har vi på magisk vis fått det til noen ganger (Ananas, Voi), men ikke alltid (Elkjøp).

– Flere av menneskene som deltar tenker kanskje at de deltar i et vanlig forbrukerprogram ... når de i realiteten er utsatt for humor. Hadde dere noen etiske forbehold, et ørlite samvittighetsnag over å fremstille (i mer eller mindre grad) uvitende mennesker på denne måten?

Erlend: – Stort sett er vi bare slemme mot de store selskapene. Voi for eksempel. Men ja, det oppstod ting som føltes feil for meg noen ganger. Vi har laget kaos-TV, da vil man kanskje bomme litt noen ganger. Men vi har hatt en ambisjon om å lage noe som føles friskt, og da kan man ikke alltid befinne seg i trygge rammer.

Steinar: – Jeg følte overraskende lite på det, men sliter ellers med mye dårlig samvittighet.

– Hadde dere noen (andre) etiske problemstillinger underveis?

Steinar: – Det ble noen samtaler i klippen. La oss håpe at vi har hjertet på rett sted, for det er hjertet vi har fulgt. Og magen.

Erlend: – Ja, det har vært noen etiske problemstillinger. Og mange kommer nok til å mene at vi kunne gjort ting annerledes her og der. Og kanskje har de rett!

– Selv om det jo også her er en del av Steinars keitete, insisterende ukomfortable situasjonshumor, kan man kanskje si at dette programmet er en forlengelse av Erlends virke, som har brukt deler av sitt yrkesaktive liv på å rive ned markedsgiganter i vårt senkapitalistisk forbrukersamfunn. Hvem av dere er den største forbrukeren?

Steinar: – Jeg forstår ikke helt spørsmålet ... så jeg svarer bare et «ja» og ser keitete og insisterende ut i lufta.

Erlend: – Steinar er absolutt den største forbrukeren. Han kjøper ting hele tiden. Kaffe, iPad etc. Selv bruker jeg penger på øl og bensin.

Hva er det beste med å jobbe med Steinar, Erlend? 

Erlend: – Jeg liker at Steinar er så morsom. Han er den eneste jeg vet om som gjør at jeg sliter med å holde maska. Man kan se det flere ganger i programmet. Små smilemuskler som aktivieres i det lille ansiktet mitt.

– Hva er det verste med å jobbe med Erlend, Steinar? 

– Hvordan har det vært å jobbe med en gigant som Discovery? Er det noen segmenter i serien som f.eks. bærer preg av at det har vært inngått et kompromiss, eller noen steder dere ville gått enda lenger? 

Steinar: – Vi har fått mye frihet fra kanal. Motstanden har kommet fra folka som er med i serien. Og da påfallende ofte fra «de store selskapene», som vil sladde og anonymisere. Det har vært irriterende.

Erlend: – Først vil jeg gi honnør til Discovery for at vi får gå ganske langt. Bare det at vi er innom Lørenskog-forsvinningen, f.eks. Jeg tror mange ville sagt nei. Det er jo en forferdelig tragisk sak. Men den er blitt så stor at det er en fenomen i tiden, medias håndtering, politiets kompetanse og ressursbruk, også videre. Da går det an å ta i det og lande på riktig sted. Det har Discovery skjønt.

Men et problem med å lage noe som vårt program på TV, er rettigheter og tillatelser. Det er nesten umulig å lage noe spennende ute på gata. Det er helt sinnsykt strengt, hinsides sunn fornuft. Jeg er overbevist om at 

har holdt av deler av budsjettet til å betale folk som har sagt nei, for at de skal si ja. Det er A) (presse)etisk litt på kanten og B) ikke noe vi har hatt råd til. Programmet vårt er egentlig umulig å lage, og jeg tror det er noe av styrken når man ser det. «Har de gjort alt dette?». Håper jeg, i hvert fall.

Erlend: – Personlig krise og bråk i Arbeiderpartiet.

Steinar: – Dette året startet med en voldsom vannlekkasje i leiligheten min. Så jeg spår et uheldig og annerledes år for min egen del. Videre spår jeg et godt år for Tidens ånd!!

Humor

– Stort sett er vi bare slemme mot de store selskapene. Vi har laget kaos-TV, da vil man kanskje bomme litt noen ganger, sier Mørch. 

Erlend og Steinar i kor: – Vi er åpenbart inspirert av «Nathan For You»

Alt er en historie. Alle har en historie å fortelle. Det er vår tids demokratiske trosbekjennelse. Og er den ikke sann? Fra din egen livshistorie, både den du forteller til andre og historiene du forteller deg selv («in order to live», som Joan Didion skrev), til sjokoladepapiret, via «Om oss»-seksjonen på alle bedrifters nettsider. Fortellingene er overalt. Strømmetjenestene renner over. Også i politikken finner man dem, fortellinger som forsøker å tegne opp samfunnets utvikling under et distinkt verdensbilde, som man deretter kan knytte seg til og forme identitet rundt, hvilket er hendig i fravær av 1900-tallets gode, gamle politiske system, hvor materielle faktorer og andre objektive interesser i stor utstrekning bestemte hva folk stemte på.

Alt dette er ikke bare positivt. Det kan det ikke være. Og blant dem som er kritiske til denne historiefortellinges tidsalder, finner man også en av dens fødehjelpere.

I den vendte litteraturviter og forfatter Peter Brooks tilbake til et tema han ofte har besøkt før: narrativet. I 1984 skrev han 

Reading for the Plot: Design and Intention in Narrative

, som ble en klassiker. Brooks mente at narrativer er noe dypt menneskelig, og koblet konseptet historiefortelling til Freuds begjærsbegrep. Lysten til å lese videre ble ifølge Brooks drevet av en slags tekstens erotikk. 

 lokket deg videre, ett og ett avsnitt av gangen. Et narrativ.

40 år senere mener Brooks at narrativiseringen har spunnet ut av kontroll. I et 

 med den tyske avisen Die Zeit denne uken, bejamrer Brooks seg over det han kaller «storyfiseringen av virkeligheten». 

– Det pleide en gang å være noe som het politisk talekunst, retorikk, som man lærte bort på skolen. I dag handler det bare om å fortelle en historie, sier han til avisen.

Når alt er historiefortelling, er det den som forteller de beste historiene som vinner, mener Brooks. Det gjør folk mer sårbare for folk – politikere, selskaper, og så videre – med dårlige intensjoner. Første setning av 

 lyder som en advarsel det allerede er for sent å ta inn over seg: «There’s nothing in the world more powerful than a good story. Nothing can stop it. Nothing can defeat it».

Siden 1970-tallet har Brooks prosjekt vært å hevde at narrativer er en nøkkel til å forstå både en selv og omverdenen. Etter 

Body Work: Objects of Desire in Modern Narrative

Law's Stories: Narrative and Rhetoric in the Law 

har for øvrig eksplodert i norske medier, meldte nylig den nye politiske nettavisen Altinget. For ti år siden ble ordet brukt 336 ganger.

Begjæret etter historier har vist seg umulig å stagge. Vi vil ha mer, mer og så vil vi ha mer. Netflix-sjef Bela Bajaria uttalte noe lignende i et 

 med kulturmagasinet The New Yorker: suksess handler om å innse at «folk liker å få mer».

Reklamebransjen forsto narrativenes betydning tidlig. Politikerne gjorde det med Ronald Reagan. Reagan, amerikansk president fra 1981 til 1989, og skuespiller før det, regjerte medievant «per anekdote», som Brooks formulerer det. Han inviterte ofte folk opp på talerstolen for at de skulle få fortelle 

 Han forvekslet, sier Brooks til Die Zeit, nærmest virkeligheten med filmene han hadde spilt i tidligere. 

Også innen andre felt grep historiefortellingen om seg. Innen filosofisk etikk oppsto ideen om at enkelte moralske spørsmål utelukkende kan forstås gjennom narrativer. I næringslivet, stadig mer styrt av spekulative investeringer knyttet til en usikker fremtid, handlet det om å presentere et narrativ som folk kunne tro på, og forhåpentligvis spre videre. Elon Musks ambisiøse teknovisjon for sine selskaper, med påfølgende astronomisk stigende aksjekurser, kan tjene som et tydelig eksempel. Så tror ikke folk lenger på historiene de er blitt fortalt, og aksjekursene går ned.

Da George W. Bush i 2000 presenterte sin nye adminstrasjon, understreket han de veldig amerikanske fortellingene de ulike ministrene representerte, og det var da Brooks pipe fikk en annen lyd. Han spurte seg: Hva var poenget med dette? Joda, en skal sikkert lytte og ha empati, men disse historiene, de er jo så tankeløse? Dårlige?

Den type historier møter man nå overalt, mener Brooks. «En meningsløs opphøyelse av historiefortelling», som han formulerer det til Die Zeit.

Siden tidenes morgen har vi fortalt hverandre historier. Men nå har vi nådd et punkt hvor narrativet, fortellingen, er blitt overvurdert, mener litteraturviter Peter Brooks.

Alle artikler

Provokatørene

Uke #2: Popkulturpodcast, Ape-selfiens relevans, Mona Hoel, Munch-impro og Karin Hindsbo

Smaken til @utlending.memes-Javad

«Kids in Crime»-skuspiller Lea Myren: – Overskriftene handler om en sexscene jeg har gjort

Tim Heidecker kommenterer anklagene mot Andrew Callaghan

Nyhetsbrev #19: Popkulturpodcast, Ape-selfiens relevans, Mona Hoel, Munch-impro og Karin Hindsbo

Splid mellom studenter og ledelsen ved Filmskolen: – Vi er bekymret

Erlend og Steinar i kor: – Vi er åpenbart inspirert av «Nathan For You»

«Storyfiseringen» av virkeligheten

Bli Tidens ånd-abonnent!