«Snødekte nutar låg som kvite prikkar langt der nede, fjordane blåsvarte speglar mot gråleg fjell. Mora var lynande pil gjennom vidope rom. Ho såg den svarte kyststripa bryte med skumkvitt hav, såg landets utstrekning, kjeda av fjell frå sør til nord. Det var underleg når ho såg ned mot fjella, for ho kjende fjellrøtenes samankopling, som ho var inni dei. Like snøgt som ho fauk over platået, høgt oppe under himmelkvelvingen, trengde ho seg inn i fjellet. Det var ei parallellforskyving av nærvære, som ho smelta og vart integrert i massen av fjell. Når ho vende seg med luftige kast i den krystallklare lufta, vende ho seg samstundes inni fjellet. Ho glei mellom tektoniske lag, gjennom jordlege fargar i raudt, oker, brunt, ned mot botnen av fjellets eldgamle røter. Fyrst gjennom strukturar av arkaisk grunnfjell, vidare ned til eldgamle nettverk av fjellkjeder som gjennom millionar av år har vorte slitne ned, pressa saman, desse fjella under fjell, som restar frå jordas tilbliing. Her glei ho mellom kollisjonssoner og grunnfjellsskjold, observerte dei samanpressa laga, dei gamle platerørslene, fjellkjedefaldinga, kjende opning og lukking av verdshava, gamle teikn på kontinentaldrift. Ho kjende eit sugande nærvære, som ho inngjekk i fjelltidas krinsløp.

Oskespiralen 

Ho vende seg, såg opp og glei gjennom metamorfe lag. Steig opp og inn mot midten av den massive fjellkroppen. Der opna seg enorme fjellhallar, og ho svevde inn i dei på same måte som under himmelkvelvingen. Her inne skimra grågrønt ljos, og mellom dei grovhogde steinveggane, store fjelltappar; dei hang frå taket og draup som av steindropar. Ho såg ljoset bryte gjennom fjelltappane, flakkande i ljosegrønt, turkis og blåleg grått. Ljoset liksom dunkelt og blendande på same tid. Fjellhallane rørte seg, dei vaks. Som steinveggane bivra ikring ho og openberra si indre verd. Det var mektig, overveldande.

Ho kjende alle arters rørsler gjennom tida, endringane i jordas omløpsbane. Ho såg enorme vassmengder bundne opp som is. Istiders byrjing og slutt. Kjende isens tyngd slipe fjella og presse dei mot glødande mantel. Ho kjende ulike fryse­ og smeltemønster gjennom millionar av år. Ho var fjell som skaut opp i vêret og forsvann i havdjupet. Kjende samanslåing og oppdeling av heile kontinent. Fór gjennom alle vendepunkt i verdas tidsakse, dei hendingane som grev seg ut og skaper varige spor.Fjellets langsame språk festna seg, ho fekk innsikt og skjøna korleis ho kunne styre fjellets indre krefter. Ho vart fylt med ei sitrande kraft.

Mora braut seg laus frå fjellas kringsetjande masse, steig opp, ut av fjellets indre hug, rakt mot kjølig mørkeblått, ut av atmosfæren. Ho såg planetens krumming under seg. Steig høgare, inn i det beksvarte utanfor. Alt vart tett mørker ikring ho, som ho pressa seg gjennom seig natteskodde. Lenge fór ho gjennom dette uendelege mørkeret. Ho såg ein prikk av ljos langt vekke. Mogeleg ho strekte seg mellom stjerner, tenkte ho, for det var som skimrande ljos gjennom eit nålauge langt der borte.
Ljoset vart større, som ho vart dregen til det og blei innhylla. Plutseleg så mykje ljos i blenkjande oransje, rosa, gult og kvitt. Blendande, ljodlause eksplosjonar overalt ikring ho. Ho var attende mellom ljostrådane. Kjende alle tider spegle seg mot kvarandre. Ikkje berre fjelltida, men universas tilbliing. Som prisme sett mellom spegel. Uendeleg innover. Uendeleg utover.

Ho fór med gneistrande lynrisp, uviss på om ho hadde venger eller armar. Kjende ho rissa spor i ljostrådane, dei vibrerte som strengar, mjukt og varmt. Ho kvervla opp i opne, breie spiralar, inni prisme i dobbelt spegel, tidlaus, æveleg. Når ho rørte seg inni dei intrikate mønstera, mellom ljostrådar og pulserande strengar som i uendelege krinsløp, kjende ho alt ho hadde vore, kvar oppleving frå hennar eige liv synte seg. Ikkje berre som minne ho kunne sjå attende på, men sjølve hendingane steig fram til fulle. Alt låg i ho. Ulmande. Ho trong berre lyfte det fram.

Og ho lyfta fram kjensla av å liggje heilt stille og vekse mellom blaute organ. Ho kjende næring trengje seg inn i magen gjennom ein tøyeleg streng av geléaktig bindevev. Søtlege smakar av frukt, korn og mjølk flaut liksom gjennom blodet og festna seg bak i hovudet. Ho vaks.

Huda festna seg rundt skjelettet, liksom kapsla ho inn. Ho registrerte brå ljodar, urolege stemningar. Stundom dunka ho lett på innsida av mageveggen, som vage dunk i varmt, tjukt vatn. Alt bada i ljosrosa og raudt. Ho kjende mora sine pinsler under fødselen, som ho var si eiga mor og fødde seg sjølv. Kjende hoftene verte rivne frå kvarandre. Innsida sprengde. Noko stort og hardt ville ut. Bekkenet knakk opp, innvolar rann frå sprokne kroppsopningar, ei gjennomborande smerte. Og ho kjende sitt eige hovud verte pressa mjukt i saman, som ho støytte seg sjølv ut gjennom fødekanalen, glatt og slimete når ho opna auga. Eit skjerande ljos skar seg inn i ho. Varm, feit mjølk glei gjennom matrøyret, fylte magen, nærmast smertefullt. Angen av naken hud. Ei brystvorte stor og ru i munnen. Den nakne huda ho låg inntil, vart kaldare. Mjølka slutta å strøyme. Armane som heldt ho, sklei vekk, og sterke mannsnevar lyfta ho opp. Ho strekte dei små armane sine mot mor si, ville heim. Ho låg med vidopne auge stirande ut i vêret. Det var ho sjølv. Livlaus i fjøra. Bølgjene skvulpa jamt mot land.

Mora flaug vidare mellom ljostrådane. Var ei ung kvinne i høgt gras. Sumar. Summande insekt. Kvite skyer glei over ljoseblå himmel. Ho låg urørleg i bakken. Kjende Faren trengje seg inn i ho. Det brann i underlivet. Kjendest som ho sprengde. Livmora i krampaktige smerter. Ho lukka seg for alt. Kjende Faren si tyngd når han pressa ho ned i graset. Den stramme angen. Sveitten hans draup kvalmande inn i munnen hennar. Støytvis smerte breidde seg gjennom kroppen.

Ho vrei hovudet. Såg tvillingane lenger borte i synsranda. Dei stira mot ho. Sonen med ei hand over auga til Broren. Dei stod urørlege i tunet på Garden. Like som to dropar vatn.
Hjelp oss!
Ho såg leppene til Sonen røre seg, som han freista forme ord. Der var inga røyst, berre dette:
Hjelp oss!
Meir som ho høyrde det inni seg. Ho kjende Farens tyngde. Han fór ruvande mot tvillingane. Som han var overalt. Inni ho og utanfor. Og han slo dei. Stålharde nevar mot små kroppar. Dei låg over knea hans. Han slo over nakke, rygg, rumpe, bein. Liksom hamra kroppane inn i sine eigne lår. Dei små kroppane brekte opp. Sønenes smertefulle stønn. Dei hulka lågmælt i køysenga.
Hjelp oss! Dei kviskra.
Mora kjende eit grufullt sjokk drive gjennom seg. Hadde ho gløymt dei? Gløymt korleis det var? Kva som hende? Ho såg Faren stå i Ura. Striregn. Alt i grått. Han lyfta på stein. Bar stein inn i hus. Fylte romma. Det hende. Akkurat no. Mora vende seg, liksom samla vengene, eller var det armar? Ho visste ikkje. Såg mot sin eigen kropp, han var ikkje der. Ho var usynleg. Kroppslaus. Utan materie. Kvar var det eigentleg kjenslene hennar oppheldt seg? Ho var overalt og ingen stader samstundes.

Ho fauk nedover i vill hastigheit, ut av ljostrådane, gjennom tett mørker, skuggeskodde. Fauk friksjonslaust. Stupte mot buktande fjordarmar. Dreiv inn i tunet på Garden. Såg Faren skli i gjørme. Han lyfta stein. Bar stein inn i huset. Bala i einsemd. Ho svevde like framføre han. Faren grynta, pesa. Ho flaug mot han. Freista gripe tak om halsen hans som for å rive ut strupehovudet, men ho glei gjennom. Faren merka ho ikkje.
Ho trengde seg gjennom veggane, inn i bislaget. Såg seg sjølv stå der fastfrosen, som ei stiv støtte. Opphovne kjakar, blått auge. Tvillingane vart slengde i veggar, sparka, trampa på. Faren eit rasande dyr i kjøkenet. Ho stod urørleg. Tagal. Tvillingane strekte armane sine mot ho.
Hjelp oss! Dei kviskra.

Krampar i underlivet stakk som nåler i kjøtet, som heile nedre del av kroppen lukka seg saman og pressa seg opp i ho. Det var ein brennande harme. Over skyggande vreide. Eit djupt ynske om hemn.
Ho var ein sporv flygande kvilelaust i det steinlagde huset. Hjartet dunka uendeleg snøgt. Ho ville drepe han. Hemne seg.
Ein gong hadde ho tenkt at ho ville kome til paradis i etterlivet. No var ho ein sporv og flaug rundt i eit bislag. Ho høyrde stønn frå Faren i det han lyfta stein inn i murar.
Måtte hente sønene. Plante fjelltida inn i dei. Hemntid.»


Leander Djønne: – Mange av scenene i romanen er mindre brutale enn hvor de faktisk stammer fra 

– Hvorfor har du valgt deg ut dette utdraget?

– Jeg valgte dette utdraget fordi det beskriver Mora si reise i det hinsidige. Mora er på et abstrakt vis, selve drivhjulet i denne historien om hevn.

– Du skriver med et voldsomt trykk, og en nesten insisterende brutalitet. Hvorfor var det inn hit du ville, til det mørke og bestialske, da du begynte å skrive skjønnlitterært?

– I flere år hadde romanen arbeidstittel «Tid for sorg»; dette nærmest som et humoristisk bakteppe for å skrive ut en dunkel slektshistorie blottet for ironi og humor. Etter hvert som arbeidet med boka skred frem, krystalliserte det seg enkelte scener som selvsagt blir oppfattet som voldsomme. Dessverre er virkeligheten alltid mer brutal og grusom enn fiksjon noen gang klarer å gjengi eller dikte. Slik sett er mange av scenene i romanen mindre brutale enn hvor de faktisk stammer fra.

– Du arbeider som billedkunstner, men debuterer nå som forfatter (i likhet med veldig mange denne bokhøsten). En annen forfatter, Jon Fosse, sa nettopp i et intervju i The New Yorker at kunstartene handler om en rytme som forbinder delene. Hva er det, om noe, i billedkunsten som i dine øyne lar seg overføre til å skrive skjønnlitterært?

– For meg er det glidende overganger mellom mitt kunstneriske virke og det skjønnlitterære prosjektet. Som billedkunstner har jeg jobbet forholdsvis idiosynkratisk gjennom flere år med film og lyrikk. Rent tematisk og formmessig er romanen en utvidelse av denne sonen. Jeg tenker at det skjønnlitterære tidvis åpner opp et bredere rom hos betrakter eller leser. En sterk skjønnlitterær leseropplevelse foregår som oftest over lengre tid, etablerer seg sterkt på innsiden og vokser i hver enkelt.

– Og apropos Fosse. Du skriver om Mora i dette utdraget. Og om Faren, Sonen og Broren i resten av boka. Fosse forholder seg også til noen slike ubøyelige størrelser. Vil du si noe om det – og om ditt forhold til Jon Fosse?

– Jeg har nok, som så mange andre, et respektfullt forhold til Fosse. Årsaken til mangelen på egennavn i romanen er ikke tenkt som et vink til Fosse. Snarere ble det en nødvendighet i dette prosjektet for å knytte karakterene til dyp tid, noe som er et gjennomgangstema i hele romanen. Egennavn ville ha låst karakterene fast i en aktualitet som jo boken forsøker å fjerne seg fra.

– Dette er det eneste partiet hvor Mora beskrives med en tydelig stemme og blikk, og kan nesten fremstå som en mytologisk passasje. Hva tilfører det romanen, og særlig måten vi forstår de andre karakterene på, når du skildrer Moras erfaringer?

– Utover at det løfter romanen ut av skjønnlitteraturens ofte trange rammer, skaper det, til en viss grad, forståelse for brutaliteten som regjerer i de naturlige fenomener som omgir oss, på samme måte som det, i romanen, gjennomsyrer slektsleddene.

– Det er et mørke, men også en livskraft til stede i teksten, noe som nesten kan virke som en motsetning. Finnes det noe sånt som en dyster vitalitet, tror du?

 som utpreget dyster og mørk. Man trenger ikke tenke at Henryk Góreckis 

 er dystre, mørke saker. Kunstneriske uttrykk, som vi mennesker gjerne henfaller til, tar ofte utgangspunkt i vår felles lidelse av å være. Og nettopp dette er vel ikke så dystert? Snarere er vår felles lidelse en realitet vi må forholde oss til og samtidig utforske. Personlig er jeg forsiktig med begreper som dyster, mørk, vital etc. i lesning av kunst. Slike absolutter for å beskrive kunstverk, blir som regel tomme og fattige gjengivelser av et åndsverk.

Utdrag

Årsaken til mangelen på egennavn i romanen er ikke tenkt som et vink til Fosse, sier forfatter Leander Djønne om «Oskespiralen». 

Utdrag: Oskespiralen av Leander Djønne 

To ting forandret livet til amerikaneren Alan Hofmanis: da han kjøpte giftering til kjæresten sin og ble dumpet samme dag, og da han så traileren til den ugandiske actionfilmen 

På det tidspunktet hadde videoen allerede flere millioner visninger. Mens andre lo av den lave produksjonsverdien og klikket seg videre, var traileren for Hofmanis et innblikk inn i muligheten av et annet liv, og starten på en ny, mangeårig forelskelse: I de amatørmessige effektene, de koreograferte slåsskampene, de hjemmelagde rekvisittene og ikke minst chipmunk-stemmen som på swahili roper forskjellige argumenter for hvorfor du skal se «Ugandas første actionfilm» («ACTION», «WHAAAAA»).

I 2012 dro Hofmanis, som tidligere hadde jobbet med å lage programmer for filmfestivaler, til slummen av Ugandas hovedstad, for å finne regissøren. 

Hofmanis' møte med sjef og regissør Isaac Godfrey Geoffrey Nabwana (bedre kjent som Nabwana I.G.G.), og etter hvert profesjonelle samarbeid med filmstudioet, ble utgangspunktet for dokumentaren 

Det er Cathryne Czubek som bestemte seg for å følge Hofmanis med et kamera. Til Tidens ånd skriver hun i en e-post at Wakaliwood ved første øyekast ikke skiller seg stort fra hvilket som helst annet filmstudio.

– De må bare være ti ganger så kreative for å ta igjen det de mangler i ressurser. Det som gjør Wakaliwood spesielt er den sterke familiefølelsen, som det nok er vanskelig å finne igjen i mainstream filmindustri, sier Czubek.

Ved ankomst ble Czubek raskt plassert i et kostyme og «drept» av kannibal-zombier. Filmer som 

 hadde ikke eksistert uten frivillig deltakelse, da budsjettene sjelden overskrider noen få dollar. Nabwana skriver, filmer, klipper og gjør spesialeffekter på datamaskiner han selv har bygget, og rekvisittene sveises sammen av skrot. I «Home of Da Best of Da Best Movies» jobber skuespillerne gratis, og bidrar selv med å selge filmene fra dør til dør – en tidvis krevende oppgave, da mange i området ikke eier DVD-spiller.

– Lokalmiljøet i Wakaliwood er et av de mest kreative, hardtarbeidende og levende jeg har opplevd. Skuespillerne må også jobbe på dagtid, og selv om situasjonen er vanskelig hengir de seg fullt og helt til filmproduksjonen når de har tid. De jobber også bak kameraet, med bygging av kulisser, rekvisitter, gjør sminke, art direction, og så videre.

Czubek sier de kan gjøre unna en film «ekstremt fort», da Nabwana aldri bruker storyboard eller planlegger action-scenene.

– Han har alt i hodet. Det ville aldri gått an i en mainstream-industri.

– Det minnet meg om hvorfor jeg begynte å lage film i utgangspunktet

Filmene er amatørmessige til det punktet der det bikker over i ren humor, og er det noe 

 kaster lys over er det selvironien som regjerer i studioet. Intensiteten og lidenskapen skinner like fullt gjennom i de få pikslene: i velkoreograferte Chuck Norris- og Bruce Lee-inspirerte kampscener, rask klipping, en overflod av spesialeffekter, lyder, og ikke minst en såkalt «Video Joker» – en heseblesende fortellerstemme som leder seeren gjennom filmen med improviserte kommentarer, vitser og roping.

Czubek sier filmproduksjonen er viktig for stedsidentiteten til lokalbefolkningen i slumområdet, da de for lengst har blitt vant til den relativt konstante strømmen av journalister og andre besøkende.

– Noen går forbi uten å ense filmproduksjonen, mens andre tar en pause i sine daglige rutiner og setter seg og ser på i timevis. Når de skal filme en stor action-scene, eller noe annet sprøtt skjer – som når den geniale rekvisitt-mesteren Dauda, kledd ut som en gorilla med cowboy-hatt, raser gjennom gatene på en motorsykkel – samles selvfølgelig hele nabolaget for å se på.

I dokumentaren forteller Hofmani at han aldri hadde det gøy da han jobbet med film. Det endret seg da han begynte å produsere og drive internasjonal PR for ugandisk actionfilm. Czubek forteller om en liknende opplevelse.

– Det minnet meg om hvorfor jeg begynte å lage film i utgangspunktet. Når man ikke er bundet til press fra investorer, distribusjon og den øvrige industrien, er frihetsfølelsen og den rene gleden av å samarbeide enormt tilfredsstillende. Jeg synes også Isaacs historie transcenderer filmens verden, og kan inspirere alle som følger en drøm.

Til den andre enden av verden, og den helt andre enden av filmindustrien: Tidligere i november gjestet Ken Loach dokumentarfestivalen Nordic Docs i Fredrikstad. Ved siden av en drøss andre priser har den venstreorienterte 86-åringen vunnet to Gullpalmer i Cannes, toppen av et filmografi-isfjell som siden 60-tallet hovedsaklig har bestått av levende spillefilmer om sosiale forskjeller i Storbritannia. I tillegg har han stått bak flere kritiske dokumentarer, mange av dem bannlyst.

-skaperen om hvordan USA «kolonialiserer kinoene våre», og problemet med at øvrig film føler den må «unnskylde seg for ikke å være amerikansk».

Czubek mener det er verdt å reflektere over hvor stor makt strømmegiganter og investorer har over hvilke historier som blir fortalt («de har et ekstremt begrenset interesseområde»), og at Wakaliwood er et eksempel på hvordan det kan gjøres annerledes. For én ting gjør 

 klart og tydelig: Wakaliwood står rakrygget i møte med øvrige samfunnslag.

– Wakaliwood unnskylder seg ikke, og det er noe av det som er så spennende med dem, fordi det de gjør er så unikt. De prøver ikke å etterligne filmer fra noe annet sted.

Intervju

Den ugandiske actionfilm-industrien viser at det finnes en annen måte å lage film på.

– Wakaliwood unnskylder seg ikke

Den ugandiske actionfilm-industrien viser at det finnes en annen måte å lage film på

Litteratur er patetisk, er budskapet til den amerikanske poeten Eileen Myles, i deres nye 650 sider lange antologi, 

. Men budskapet fremføres ikke på en selvironisk eller defensiv måte. Snarere er det med en triumferende grunntone Myles presenterer sitt høyst personlige utvalg, sin patetiske kanon, som inneholder alt fra middelalderens Sei Shōnagon og Rumi, til Myles’ unge, samtidige amerikanske poetvenner. Samme dag som amerikanerne avholdt kongressvalg ringte vi Myles og ba dem forklare «det patetiske». 

– Det føles rart, nesten feil, at du, helt alene, skal snakke om temaet patetisk litteratur, ettersom boken du har redigert egentlig ikke er din bok, men en bok bestående av en kakofoni av stemmer, som alle artikulerer sin helt egne versjon av det patetiske. Det er nesten som om de skulle vært i rommet, eller på callen, sammen med oss. Er du klar for å snakke på deres vegne?

– Ja, fordi forholdet mellom dem og meg er ikke gjensidig. Det er forfattere jeg har vært tiltrukket av, litt som nettdating. Til mange av forfatterne som er med skrev jeg en kort beskrivelse av hva jeg mener det patetiske består av, og dersom de syns det var greit å være med inn i det sirkusteltet, så tok jeg dem med. Det ble en møteplass. Jeg snakker ikke helt for dem, men jeg hyller dem, og det er det ingen som klager på.

– Hva med de som ikke kunne godkjenne? Kafka, Beckett, og så videre?

– 30 prosent av de som er med i boka er døde. Jeg havnet i en litt opphetet diskusjon med en ung poet i Boston, da jeg fortalte at Gwendolyn Brooks var med. Hun sa, hvem tror du at du er, som fastslår at Brooks er patetisk? Hun virket ikke interessert i min definisjon av det patetiske. Men det var et viktig spørsmål: Hvem tror jeg egentlig at jeg er, en hvit person, som fastslår at folk av en annen hudfarge er patetiske?

«Pathetic literature» 

– Det patetiske er jo positivt i dine øyne?

– Her i USA er det et viktig og vanskelig ord. Det er et merkelig, puritansk land, som er både veldig kroppslig og kroppsløst på samme tid. Det er så mye selvmotsigende ved USA, et land som tror at det oppfant seg selv, men som jo stjal noen andres land og noen andres arbeidskraft. I de romanske språkene, som så mange amerikanere opprinnelig stammer fra, er ord som empati, pathos og pathétique, egentlig rørende, gripende ord, noe som rører på mange forskjellige måter, noe man også ser i boka. Mens i USA er det utelukkende et negativt ord. Et kjønnsbestemt, regulerende, dømmende ord. Så jeg følte, som en skeiv kunstner, som har kommet inn i den litterære verden, gjennom en dør jeg selv fant opp, og funnet andre som er like meg selv, så ville jeg gjenreise ordet, men også omdefinere det for vår tid, og gjøre det til et sted der mye forskjellig kan høre hjemme. En poet som Rae Armantrout, som er minimalistisk og veldig intellektuell, hun var den eneste som insisterte på å få være med i boka. Jeg ville ikke la henne bestemme, så jeg måtte lese meg gjennom tekstene hennes for å se om jeg fant noe patetisk. Det var et dikt som beskriver en rekke hendelser, men så er det plutselig som om noen i diktet får en rykning, en nervøs reaksjon. Det tenkte jeg var essensen av det patetiske: Å bare være der, i en kropp, og respondere på det, på hvilken som helst måte. Selv noe så enkelt som å være i live. Å være i live er patetisk, mener jeg

– Du kaller boka en ordbok du har samlet gjennom hele livet. Hva mener du med det?

– Jeg tror jeg da snakker om smak. Den er i stor grad et uttrykk for min litterære smak, og består av verk som beveger meg. Jeg skrev en bok som heter 

. Den består av et stort essay om Island, og mange tekster om kunst, intervjuer med filmskuespillere, en pornoregissør, osv. Da boka skulle komme ut var jeg redd for at ingen andre skulle kunne relatere til akkurat denne sammensetningen av rare greier. Det som var så morsomt var at mange sa: Herregud, dette er mitt kart! Noe av gleden med å lage noe hvor du henter fra alt mulig er å oppdage hvor mange andre et sånt kart funker for. Det er som den store, berømte Aids-quilten, som bare ble større og større, og dekket hele National Mall i Washington DC, hvor stadig flere sydde quilter for deres kjære som hadde dødd, og sydde dem på den store quilten. Boka er også en invitasjon til å finne det patetiske i sin egen eksistens og sine egne gleder.

Å være i live er patetisk, sier Eileen Myles. 

– La oss vende tilbake til ordet. Det greske Pathos betyr både lidelse og erfaring.

– Ja, jeg elsker erfaring-delen av det. Lidelse-delen, det er greit det òg. På engelsk betyr lidelse også å tillate: Det er et ordtak, jeg tror det er fra Bibelen: «Suffer fools gladly» («Dere som er så kloke, tåler jo gjerne folk som har mistet forstanden», heter det i den norske bibeloversettelsen av 1978, journ.anm.). Som bare betyr, la dem være, la tåpene være. Og det er også kanskje en fin inngang til det jeg gjør. Det er noe tåpelig over dette prosjektet.

– Det prøver å fange noe som ikke lar seg fange. Det unnslipper hele tiden. Noen ganger i arbeidet har jeg vært lei, og latt andre få bestemme hva som skulle være med. Lucille Clifton, inkluderte to dikt som jeg bruker hver gang jeg underviser. Jeg tenkte: Da må de jo være patetiske. Jeg syns hele utvelgelsesprosessen min var patetisk til tider: den var ikke jevn og kritisk. Jeg har ikke vært streng, og noen kommer sikkert til å være strenge med meg. Men det er jeg åpen for.

– Jo, men dyr kan være patetiske også, tenker jeg. Et fjell, derimot. Jeg kunne skrevet en bok om alt det som har påvirket meg som ikke er patetisk. Den forfatteren som har påvirket meg mest som forfatter er Henry Miller. Jeg oppdaget ham da jeg var 22 eller 23, og leste 

. Der begynner han bare med en gang å klage over å ha blitt født. Det var en åpenbaring for meg, at det går an å bare klage, og det kan være litteratur. Det var så patetisk, men samtidig er ikke Miller med i boka.

– Dagbokformen er den mest opprinnelige patetiske formen, skriver du, og boka er full av dagbøker. Hvorfor er dagboka så patetisk?

– Den har ikke noen bevegelse framover, kun et ønske om å huske og holde fast. Det er den mest grunnleggende formen. Hvem som helst kan skrive dagbok. Lynne Tillman har kommet med en ny bok som heter 

, som dokumenterer hvordan det var å ta vare på sin dødende mor, som hun ikke var glad i. Moren skrev dagbok hele livet, og det er veldig fascinerende å kunne identifisere i dagboka øyeblikket der man skjønte at noe var galt med hjernen hennes, der syntaksen bryter sammen. Hvem som helst, hva som helst kan være en dagbok.

– Det er valg i USA i dag, og i boka har du også tatt med et åpent brev du skrev i forbindelse med at du stilte som presidentkandidat i 1992. Hva tenker du om den politiske situasjonen USA er i i dag? Er den patetisk?

– Denne boka er et resultat av pandemien, men også den politiske situasjonen vi befinner oss i. Da Trump var president var det mange av oss som ikke visste hva vi skulle gjøre. Det politiske systemet var ute av kontroll, og er det fortsatt. Da jeg stilte som presidentkandidat var det ikke fordi jeg trodde jeg kom til å vinne, men fordi systemet ikke inkluderte folk som meg. Mine behov og ønsker befant seg, og befinner seg fortsatt, i randsonen. Forsøket på å stille var et forsøk på å hente alle de rare identitetene fram fra randsonen og inn i sentrum. Det var patetisk, men også herlig. Boka er en ordbok, og det samme er et presidentvalg. Hvem som helst kan stille. Det er to ganske like prosjekter, og skapt av ganske like omstendigheter: Den gang var Bush senior president, aids-krisen var på sitt verste, og det var enormt mange hjemløse. Prosjektet gikk ut på å kaste en absurd hanske, og si: «Jeg er». Og det er det jeg gjør nå også. Jeg liker ikke språket rundt å skape et 

, men det er i hvert fall et forsøk på å skape et other space, hvor like og ulike kan tiltrekkes og møtes. Jeg håper at folk plukker opp boka og blir overrasket, og leser forfattere de ikke kjente til fra før, og blir ført til nye steder, med nye måter å tenke på. Det passer i den tiden vi lever i, tenker jeg. Det er mye jævlig som skjer, men boka sier, «se, her er noe morsomt, rart, rørende og fantastisk».

Antologien «Pathetic literature» samler tekster fra Samuel Beckett, Simone Weil, Franz Kafka, Jorge Luis Borges, men ikke ... Henry Miller, for eksempel. 

Eileen Myles og den patetiske kanon

Finnes det en matrett som er like forførende i all sin enkelhet som pasta? Kippers og Kapers var fylt av en pussig blanding av høye og lave forventninger da de sjekket inn på «konsepthotellet» Att Reviers nye restaurant Null Null: høye fordi de hadde sett bilder av Null Nulls lekre mat på sosiale medier, lave fordi … hvor vanskelig er det å lage god pasta?

Null Null, et ordspill på den finmalte meltypen 

 som brukes til å lage pasta, er en nær sagt rendyrket pastarestaurant, og formodentlig også et forsøk på å fylle det spaghettiformede hullet i hovedstaden. 

Lokalene er en lang tarm som ligger parallelt med Reviers hotellobby, og fremstår mer som et arkitektonisk «oops» enn en restaurant som var tiltenkt da Revier tok over lokalene etter det konkursrammede hotellet Grims Grenka. Veggene og taket er gråmalte, og gjestene må ta til takke med frostede vinduer som vender mot hotellets lobby. Stedet er antakelig godkjent for varig opphold, men det frister ikke. Her føles det ikke som om man har havnet i en kokk eller restauranteiers ultimate visjon, et sted med en iboende lidenskap og en klar agenda, men i manifestasjonen av en strategiplan for ekspansjon.

Null Null 

Det kan ha sammenheng med at Null Null er nok et bidrag til den stadig voksende porteføljen til Flott Gjort. Dette er utelivsgründerne som «skaper fremtidens møteplasser» ved å teppebombe Oslo med konseptsteder – Rent Mel, Becco, Vin Vin, Trekanten – steder med det til felles at de serverer nøye planlagt sjel på boks: «møteplassene» er så utstudert og ferdigeltede at det sjelden er rom for at en egen, utemmet aura kan oppstå mellom veggene.

– Jeg kan ikke se for meg at Null Null kommer til å fylles av liv og røre, sa Kippers og skulte mot strålanternene og vasene fylt med spaghetti.

Hos Null Null er menyen behagelig kort. Fire forretter, herunder «snacks», og fire hovedretter. Ingen av dem krevende for kokkene å lage i sanntid, som, hvis man kan sin 

Vi ba servitøren anbefale forrett, som kunne fortelle at «alt» var godt.

Denne kvelden var det flere servitører per gjest enn det er lovpålagt å være voksne per barn i en barnehage, og man ivaretas deretter. De var ekstremt vennligsinnede og fornøyelige å snakke med, selv om den kameratslige tonen også understreket at Null Null ikke er en restaurant av den gamle skolen. Når en av de pratsomme (og høyst sjarmerende) servitørene er midt i en anekdote om da et Beatles-medlem ga ham en klem, avslutter han ikke fortellingen når en annen servitør serverer forrettene, og disse ender opp som lunkne vitner til fortellingens crescendo.

Panzerottoen, en slags blek calzone, kommer alene på en tallerken, uten garnityr eller støtteapparat, som et enslig organ i en nyreskål i operasjonssalen. Når servitøren fører tallerkenen ned mot bordet, sklir «calzonen» bortover asjetten, som om den forsøker unnslippe ydmykelsen av å bli smakt.

– Jeg tar den i klypa, sa Kapers, som umiddelbart angret da fingrene ble glatte og fettete.

Panzerottoen var fylt med scamorzaost, friarelli (en brokkolinilignende grønnsak) og salsiccia, og hadde den samme smaksprofilen som mat man henfaller til å spise en fuktig aften: ja, jo, det er jo 

, men man må liksom ha bedøvet munnen med gift lenge nok til at smaksløkene er dummet ned til basalbehovene «salt» og «fett».

Cantina Terlano Chardonnay ble anbefalt til den mektige panzerottoen, men paringen var ikke helt vellykket. Det kunne kanskje skyldes at Kapers egentlig drakk Gini Soave Classico, som kom for en dag da Kapers litt senere ba om å få prøve nettopp Gini Soave Classico og servitøren sa «men den har du allerede drukket?».

Vinflausen rammer det som må være Null Nulls mest irriterende pitch. På nettsiden hevder restauranten å servere «no-bullshit wine» (kan man ikke for guds skyld fremsnakke vinkartet sitt uten at det skal gå i en falsk konflikt med annen vin?), og såfremt det finnes en motsats, altså vin 

 bullshit, må det å serveres feil vin være nettopp dét.

Friterte kyllingvinger fra Hovelsrud Gård var tre små kuler med tynne flak av trøffel. Selv om kulene lages på det mørke og mer distinkt «kyllingaktige» kjøttet, var det smaken av trøffel som dominerte. En slik ensartet smaksopplevelse skulle vise seg å bli kveldens røde tråd.

 buttery, advarte servitøren med komisk fransk aksent da Kippers bestilte spaghettini med røkt smør, colatura (fiskesaus) og rå kamskjell fra Frøya.

– Oh, but I like butter, parerte Kippers med komisk norsk aksent.

Dersom en servitør nøler med bestillingen, bør det tas til etterretning. «Buttery» var mildt sagt en underdrivelse, for spaghettinien badet i en dam av smør. Over pastaen lå det en hvit klump av kamskjell. Teksturene var uadskillelige: lipider som veltet seg i fettsaus, og ingen andre ingredienser til stede for å balansere smakene. Noen bittesmå spor av gressløk i de rørte kamskjellene var det eneste som vektet mot i matrettenes svar på Monty Pythons Mr. Creosote-sketsj.

Spaghettinien ble heller ikke servert med skje, kun en flekkete (!) gaffel.

– Det er fælt å si det, men retten er servert på en måte som får det til å virke som Null Null har til hensikt å gi gjestene sensorisk kortslutning. Når jeg ser ned i bollen tenker jeg på … hjernemasse.

Men rettens kanskje største forbrytelse er at den frarøvet oss pastaens viktigste taktile nytelse, nemlig den harde kjernen av ubesudlet stivelse som ikke er forringet av kokende vann – dette millisekundet av knekk i pasta som er kokt 

. Spaghettinien var melete, slapp, trist. Ugh.

– Jeg har aldri ikke spist opp en pastarett, sa Kippers og så ned på den halvfulle bollen.

For 175 kroner ekstra, tilbyr Null Null en skje med belgisk Gastrounica Royal-kaviar på toppen.

enn det er kokkelering. Null Null har tydeligvis råd til å flekse med flotte råvarer, men dette er perler for svin, sa Kapers.

– Det denne retten mangler er ting man kan finne i billigkroken, som enten ville tilført syrlighet eller crunch.

Anderaguen med and fra Holte Gård var ikke vassere. Også her var fusillien fullstendig overkokt. Kjøttet i raguen var læraktig, og sausen manglet kompleksitet. Og, på Woody Allensk manér, var det for lite av den! Sausen burde trengt seg inn i krikene og krokene av pastaskruene, men i denne retten har det som skulle vært et lykkelig ekteskap utviklet seg til en lei skilsmisse, der saus og pasta var i opposisjon til hverandre.

Menyen tilbyr kun én dessert, sjokoladekake med kaffe- og grappaiskrem. Å slippe velge mellom tusen desserter er selvfølgelig en ekte luksus, men samtidig fordrer begrensingen at den ene desserten er en triumf.

Kaken så ut som kneippbrød lagvis glasert med leverpostei, og bunnen var så tørr at den smuldret opp på tallerkenen.

– Jeg minnes munnhellet «dry as a nun’s cunt», svarte Kapers, og pirket gaffelen i smulene til kaken som er priset til svimlende 155 kroner.

Leverposteikaken var toppet med en kladd iskrem. Denne tafatte scoopen, som det smakte brent Bialetti-espresso av, kunne blitt bortforklart om det var masse gjester og kok på kjøkkenet, men med tre andre gjester i lokalet fremsto det som et hån mot presentasjonens kunst.

, sa Kapers, og skjøv den halvspiste kaken foran seg.

Gildet – to forretter, to hovedretter, én dessert, tre glass vin og én øl – kom på rett i underkant av 1600 kroner. For hva Kapers og Kippers fikk servert denne kvelden, føltes det som to nuller for mye.

1600 kroner for en kveld på Null Null føltes som to nuller for mye. 

Mer «kokketering» enn kokkelering på Null Null 

Restaurant Null Null: – Mer «kokketering» enn kokkelering 

Hvordan våger forfattere å klage over manglende oppmerksomhet rundt bøkene sine? De er vel ikke så forskjellige fra andre varer, som en pakke pålegg eller en genser?

 ropte et varsko om uttynning av den litterære skogen gjennom ensidig bestselgerfokus i landets redaksjoner og bokhandler, er dette betimelige spørsmål. For er det overhodet noe som gjør forfatteren, og den litterære næringskjeden, forskjellig fra resten av markedet? Alle andre steder er det vinn eller forsvinn som gjelder. Kanskje har forfattere rett og slett blitt så bortskjemte med særordninger og offentlig støtte at de forventer at også verkene deres skal møtes med en slags utvidet normalkontrakt, med kollektiv rett til lik mengde oppmerksomhet, samme oppbyggelige skryt, samme antall oppdrag i biblioteker og festivaler, og hver sin pall med bøker i bokhandelen?

Tettheten av influensere på forlagsfest 

En vanlig innvending mot norske forfattere er at de tar liten kunstnerisk risiko, og skriver relativt trygge bøker om det samme temaet år etter år. Det kan være et snev av sannhet i det (det interessante er i så fall ikke at det skjer, men hvorfor). Men uansett hvor traust temaet er, uansett hvor lite nyskapende og horisontsutvidende språket er: Den risikoen man tar ved å sette seg til tastaturet og forberede seg på to til ti års arbeid for en symbolsk sum, mulig hudfletting fra kritikerstanden, bokhandlerens og medias skuldertrekk og forlagets velvillige, men også pliktaktige litteratursatsing side om side med den svært talende, økende tettheten av influencere, politikere og sportstryner på forlagsfestene – uansett er den risikoen mangfoldige ganger høyere enn de som sitter tryggest i næringskjeden: forlag, bokhandlerkjeder og til en viss grad mediene. (I denne teksten vil jeg holde småforlag, nisjemedier, tidsskrifter, frittstående bokhandlere og frilansere, deriblant et flertall av kritikerne, utenfor. I likhet med forfatteren har mange av disse en betydelig risikovilje.)

Det er forfatterens risiko som er bokbransjens råstoff, dens urkraft. Forlag og bokhandlere har bygget sin økonomiske virksomhet på vår vilje til å arbeide utforskende, billig og utrygt, og låner dessuten legitimitet fra den. Selv svarer de med en trygghetssøken som truer med å kvele både den som skriver, og hele samtalen rundt litteraturen: De går stadig lenger i bestselgerdyrkingen, mot monokulturen.

Jeg tror det er denne skjevfordelingen av risiko som gjør at forfattere som Agnar Lirhus og Agnes Ravatn nå hever stemmen over den forfattersk kledelige mumlingen. De vil ha et svar på innsatsen. Og de er virkelig ikke alene. Mumlingen (for en søt klang!) er i ferd med å vokse til noe som ligner et kor. Foreløpig lyder den høyest i de fora der forfatterne er alene, men farlig fort nærmer vi oss slutten på tiden da forfattere har holdt munn og tålt, bitt det i seg, hevet seg over det, eller brukt andre overlevelsesmekanismer for å fortrenge at vi bærer all risikoen og får lite igjen. Jeg tror forfattere er veldig klare for å kreve sin del av kaka – selv de av oss som bare bidrar med salt eller bitter essens til røra.

Det beinharde livet som statssubsidiert forfatter

Jeg anser meg selv for å være blant dem som får en god andel oppmerksomhet, et relativt ferskt forfatterskap tatt i betraktning. Det er mange som lever med betydelig større risiko, og rettmessig har mer å klage på overfor både forlag, medier og bokhandlerkjeder. (Sistnevnte skylder jeg imidlertid ingenting.)

Så hvorfor holde ut det beinharde livet som privilegert, statssubsidiert forfatter, hvis det er så jævla ille? Ja, det er mye som er bra, usedvanlig mye som fungerer ved det norske litterære systemet. (For et innsyn i det, oppfordrer jeg alle til å lese 

Paradoksalt nok: Det er risikoen som er den viktigste motivasjonen for mange forfattere. Følelsen av å igjen og igjen vandre ut i noe ukjent. Den positivt ladede, kunstneriske risikoen. Den gir for mye personlig tilfredsstillelse til at det er mulig å slutte, den klør en kløe som er vanskelig å nå på andre måter. Til og med risikoen ved å sende resultatet ut i verden og se hva som hender, kan virke oppkvikkende – selv når tilbakemeldingene er lunkne, rasende eller ignorante. Og ja, faktisk, en viss glede og stolthet over at vi sysselsetter redaktører, bokhandlere, bibliotekarer og kritikere i vårt mangslungne filleimperium er med på å holde arbeidet gående.

Det finnes imidlertid også en unødvendig høy negativ risiko, som truer med å kvele den kunstneriske. Det som oppleves som urettferdig, faktisk også uforståelig, er elendige billigbokavtaler, småkroner for lydbokstrømming, høyst uklare utsikter for pensjonistlivet, manglende rett på sykepenger, og et kollektivt avtaleverk under press. På toppen av dette kommer altså den konstante uvitenheten rundt hvorvidt noen andre involverte vil være med og dra sin del av lasset som vi har lødd opp.

Noen få forfattere kan ta denne drahjelpen for gitt, og det blir gjerne sagt at det er de som betaler for oss andre – det er bestselgerne som sikrer at de såkalt smalere utgivelsene er mulige. Det er sant. Det som også er sant, er at vi som primært ikke genererer inntekter til våre samarbeidspartnere gjennom høyt salg, men ved å være breddealibiet, vi som gir det litterære kretsløpet sin legitimitet, status og festtalemateriale, vi som er det siste argumentet for at bokbransjen forsvarer språket og det trykte ord, og som derfor er med på å gi den lovfestede konkurransefortrinn, vi pålegges størst risiko. Det kjennes ikke rettferdig.

Det den litterære næringskjeden nå trenger, og det forfatterne håper på, er at alle er med på å heve risikoviljen. I alle ledd. Ellers vil avkastningen i form av iderikdom, festlige samtaler om litteratur, halsbrekkende kunstneriske prosjekter, ekle blikk på samtiden, det man banalt nok kan kalle godt bokstoff, det som alle involverte uten unntak ønsker seg, dø ut.

Ja, hva skjer med en investor som ser alle sine risikoinvesteringer feile? Han begynner å spille trygt. Lavere risiko gir kanskje lavere avkastning, men man blir i hvert fall ikke slaktet og bankerott av det. Det har blitt spekulert i hvorvidt forfattere vil tilpasse produktene sine til et nytt marked og nye formater. Og kanskje det ville være en god ide å skrive en bok som passer både som lydbok, filmmanus og i papir, for å senke risikoen for tap? File vekk noen kanter, og i tillegg hente noen grep fra de bøkene som tross alt får oppmerksomhet, som jo stort sett er svært gode. Hvorfor ikke prøve å være mer lik dem? Eller hvorfor ikke bare spørre forlaget og bokhandlerkjedene: Hva skal jeg skrive for at min bok skal bli satset på?

Jeg tror ikke det vil skje, men det ville heller ikke overraske meg at noen velger en slik taktikk, bevisst eller ubevisst. Det jeg dessverre tror vil skje, om ikke det kommer et svar på risikoviljen, er at en del svært gode forfattere vil slutte å investere. Miste troen på sine forvaltere, og stappe sedlene i madrassen framfor å sende dem ut på markedet. Det taper fellesskapet på.

Alle vet hva som skjer når monolandbruket får regjere. Det sies at kloden har omtrent seksti avlinger igjen før jorden er utarmet. Den dagen det skjer, hjelper det ikke lenger å pøse kunstgjødsel over super-maisen: Jordens bakterieflora er dau, kvalt av det kortsiktige ønsket om trygg avkastning.

Hvis vi ønsker oss en grøderik litteratur, og en tilsvarende frisk litterær offentlighet, er det med andre ord tid for en risikofylt dugnad. 

Forlag: Våg å ha mer åpenhet om prosessene som leder fram til utvalget av årets satsingsforfattere, og hvorfor det ble slik. Det vil være god indremedisin. Fortell forfatterne hva som gjøres for å bringe boka ut til leserne, i minste detalj. Markedsfør (tungt!) noe som garantert ikke vil kaste av seg det første året. Fortell bokhandlerne i store bokstaver hvor mye forfatterne risikerer for dem. Presenter dem (gjerne fysisk) for flere nye forfattere enn den håndfullen som vanligvis er på turné.

Bokhandlerkjedene: Våg å eksperimentere. Nå vet dere hva som er trygt, men det trygge er også i ferd med å gjøre dere irrelevante. Tenk ti-femten år frem i tid – det er ikke sikkert at verken fargeblyanter eller backkatalogen til Jo Nesbø vil holde dere flytende da. Det er vanskelig å selge ukjente norske forfattere. Det er også vanskelig å plante den første åkeren på et nytt sted, men det er del av jobben deres.

Media: Se for dere at dere har makten til å vekke interessen for litteraturstoff ved å skrive kunstnerisk ambisiøst, fullt av gnist, brodd og formuleringsglede. Gjør det av glede, ikke sur plikt. Gjør det attraktivt å være frilanser. Da er det lov å forvente overskuddspregede skrivestykker tilbake.

Lesere: Ja, det er dyrt å ta sjansen på en 400-kronersbok du ikke vet noe om. Men ta en moderat risiko ved å gå til trauet innerst i butikken og plukke opp en av de mange nedsatte samtidsromanene som bokhandelen ikke prøvde å selge i fjor. Les den. Gamble med ti timer og 98 kroner som innsats. Se hva avkastningen blir.

Forfattere: Dere vet hva dere har å gjøre, og dere vet at dere liker det. Den dagen de andre dobler sin risiko, høyner vi med ti. Noen må tross alt holde spillet i gang.

Denne teksten er en bearbeidet versjon av en status Bjørn Vatne postet på egen facebook-side. 

Kommentar

Forlag og bokhandlere har bygget sin virksomhet på forfatterens vilje til å arbeide billig og utrygt, mens de selv beveger seg på trygg grunn – mot bestselgerdyrkingen og mot monokulturen, skriver Bjørn Vatne. 

– Forfatterens risiko er bokbransjens råstoff

Paris på 20-tallet har ingenting å stille opp mot Manhattan på 70-tallet. Billedkunst, film, det litterære miljøet, tidsskrifter, frie teatergrupper, musikken, klærne, erotikken – og utelivet den gangen er noe mange stadig forherliger. Enten man var tilstede eller har lest om det på mobilen er det som et forjettet land - en tilstand man ønsker å komme i, eller til og med innerst inne håpe at man kan oppleve igjen. Til Elon Musk og gutta finner opp en slik kulturell tidsmaskin får vi nøye oss med å oppsøke tilstelninger som i et blaff forsøker å gjenskape denne magien.

En slik mulighet kommer i natt, fredag kveld, på klubben Jaeger i Oslo.

Da skal en av landets sterkeste house/disco/hvasomhelst-familie Espen Haa og Prins Thomas (Hermansen) igjen koke i sine mentale punsjgryter og lage sin hyllest til en klubb, eller en tilstand, som ble kalt The Loft. Et definerende sted for fremveksten av undergrunnskulturen bygget rundt DJ-en og sosialt entreprenørskap. David Mancuso (1944–2016) sto bak herligheten, og han holt selv på med å holde vibbene i live med en rekke arrangementer og happenings verden over, helt til det siste.

Men for den unge og uerfarne klubber – hvem var David Mancuso og hva i all verden var The Loft?

– The Loft var opprinnelig en privat fest på Manhattan i New York, arrangert i loftsleiligheten til David Mancuso. Mancuso var opptatt av likhet og sosial utjevning, og mente at «festen» og dansegulvet var den beste arenaen for sosiale treff på tvers av klasser. The Loft var for hvite, svarte, heterofile, homofile, rike og fattige. The Loft startet i 1969, og Mancuso fortsatte å arrangere og spille på sine fester fram til 2014-15. Etter hvert også i London, og et par ganger i Oslo, sier Espen Moen-Hermansen, alias Espen Haa.

En kveld på The Loft forløp i sannhet litt annerledes enn hva vi er vant med i dagens gjennomorganiserte og mer forsiktige utelivskultur, i alle fall på våre breddegrader.

– Mancuso åpnet dørene rundt midnatt, og kunne holde festen frem til soloppgang. Eller lengre. I og med at han aldri ønsket skjenkebevilling, var det ingen streng regulering av stengetiden. Dette var Manhattan på 70-tallet, før gentrifiseringen hadde gjort det store innhogget i store, klassiske «New York-lofts», og det var sjelden man hadde naboer vegg-i-vegg. Kveldene var svært liberale, og man kunne selv ta med seg det man ønsket å drikke. I noen år var det også vanlig med en såkalt «spiked punch», noe som sikkert ikke var uvanlig i New York på 70-tallet. Det ble også servert en gigantisk buffet, som inngikk i inngangsbilletten. Musikken startet gjerne rolig, med ambient, new age, jazz, progrock og folk. Etter hvert som festen skred frem spilte han mer rytmisk og mer dansegulv-orientert. Volumet ble naturlig nok skrudd opp, og kvelden hadde en naturlig progresjon med en topp. Og noen ganger flere topper. Han spilte etter stemning og energi, og hadde en fantastisk timing på den musikalske timingen.

Nå synes jeg å se at folk trenger en avkobling fra pandemi, krig og andre problemer. Klubbene har en funksjon.

Dette høres jo ut som en drøm. Og det er kanskje nettopp det det er? Det er jo kanskje litt underlig at Espen Haa og Prins Thomas, med selskap i utlandet fra ivrige folk som DJ Cosmo og forfatter Tim Lawrence, er så aktive i å skulle holde vibbene fra The Loft i gang? Handler ikke uteliv og klubbkultur om å befinne seg i nuet?

– Det handler nok om å holde liv i prinsippene om hvordan man bør arrangere en fest eller en klubbkveld. At musikk høres best ut på et bra anlegg, at alle bør være velkomne, at man forsøker å gjøre en innsats for å skape noe verdifullt. David Mancuso var unik i måten han presenterte musikk, og blir nevnt som den største inspirasjonen for veldig mange som driver med klubbmusikk. Han fortjener å bli feiret. Samtidig er det viktig å overføre prinsippene til dagens situasjon, og det meste av det Thomas og jeg gjør handler jo om uttrykk som er relevante i dag. Gårsdagens prinsipper til morgendagen, kanskje?

Dette med behovet for å kunne tilby gjestene sine et safe space var viktig for Mancuso den gang. Men når man ser seg rundt i discokulturen i dag, ser man vel mer utslag av party-party-mentalitet enn at dette først og fremst er en viktig sosial trygghet for byens usikre og utstøtte.

– Det meste av den kommersielle scenen, både i Norge og resten av verden, er jo for de som har penger. De som ikke har er også glemt av utelivet, som i de andre delene av samfunnet. Det som er bra, er at klubbkulturen, altså den ekte klubbkulturen som stammer fra illegale raves og mindre uavhengige steder, er pådriverne for inkludering av alle de som ikke er hvite, heterofile menn. Jeg opplever en inkludering her som få andre deler av samfunnet, sier Moen-Hermansen.

– Samtidig er det unektelig dårlige tider overalt man ser nå. Det demrer for meg at klubbingens hedonisme noe som antakelig vil piple frem som en større verdi i samfunnet igjen nå.

– Det synes jeg vi allerede kan se nå. Klubbene i England på 80 og 90-tallet var hver fredag og lørdag fylt av folk som trengte glede og avkobling fra en kjedelig jobb. Nå synes jeg å se at folk trenger en avkobling fra pandemi, krig og andre problemer. Klubbene har en funksjon, og er en fantastisk arena for å få avstand til virkeligheten. Fellesskap gjennom musikk og dans er nok en undervurdert beskyttelse mot mange problemer.

Mancuso var opptatt av lyd – han hadde et nærmest filosofisk forhold til hi-fi og dens helende kvaliteter. Dette gjorde også at han hadde en litt annerledes innnfallsvinkel til selve DJ-ingen.

– På Jaeger spiller vi på Jaegers fantastiske Funktion One-anlegg. Det som blir spesielt denne kvelden er at vi spiller musikken slik David spilte den. Vi spiller kun vinyl, det er ingen beat-miksing, og vi spiller kun låter han spilte. Vi spiller all musikken fra start til slutt, og vi rører ingen eq-knotter. Musikken skal presenteres slik den ble spilt inn, det var også et slags mantra for David. Det gir hele kvelden en helt egen dynamikk.

Jeg husker at Hermansen for en del år siden arrangerte en Loft-kveld på BLÅ med Mancuso til stede. Både utstyr og feng shui i lokalet var vel kanskje ikke helt etter boken. Dessuten dette med nordmenns rigide utelivsmønster som vanskeliggjør slike lange oppbyggningen av DJ-sett. Hvordan forløp dette besøket seg, egentlig? Og kan man utvikle en slik heldags-kultur i Norge snart?!

– Vi gjorde to fester med David i Norge. En på Blå, der de gjestet klubbkvelden Cosmos Jam Session, og noen år senere en klassisk Loft-kveld på Stratos.

På Blå måtte David åpenbart gjøre noen kompromisser på lyd og utstyr, men det ble likevel en fantastisk bra kveld. Det er ikke lett å gjøre dagtidsarrangementer eller lengre, mer odde arrangementer i Oslo. Jeg vet at Skranglejazz i Oslo gjør gode dagtidsarrangementer, men det er sjelden dette fungerer i Norge. Vinduet i Norge er gjerne kl 00–03, eller til og med 01–03. Det er svært trangt. Det har likevel blitt bedre, og nordmenn har definitivt mer kontinentale vaner nå enn for ti år siden. Jeg mener bestemt at en liberalisering av skjenketider ville bedret handlingsrommet for arrangører, og tillatt dristigere og mer spennende arrangementer. Når flaten der man kan tjene penger er så smal som nå, blir det gjerne trygge og store arrangementer som står igjen. Jeg har vært mye på klubb i byer som Berlin og London, og har knapt sett stupfyll eller vold. Det er pussig at vi er så fastlåst i dette spørsmålet.

Slike Loft-kvelder er nærmest en mikroindustri, en viktig sådan. Samtidig ser vi storkapitalen forsøke å utnytte det, som med Louis Vuittons nye kritiserte kleskolleksjon som de påstår er inspirert av The Loft. Hermansen tar det ikke så tungt som andre i miljøet, som f.eks forfatter Lawrence som forfattet en lengre rant.

– Jeg klarer ikke å hisse meg opp over at kapitalen skal skåre kulturpoeng. Det er en mismatch som jeg tror folk gjennomskuer? Jeg synes det mest av alt er komisk, og litt flaut.

Det var virkelig svært mye forskjellig musikk som kunne spilles på The Loft, litt i likhet med dagens åpnesinnede musikkprofiler enkelte steder. Det er likevel mest i discoen historiebøker at The Loft har en fremskutt posisjon.

– Discoen kom rundt midten av 70-tallet. Noen er beinharde på at det var 1975. David omfavnet discoen, og særlig låter som hadde et budskap. Det kom jo mye dårlig og glatt disco, men lite av det er vel å regne som The Loft-klassikere. Alle klubbene spilte naturlig nok disco, og det er jo et sterkt uttrykk. Jeg vil tro at The Loft og disco går sammen fordi David presenterte låtene som han gjorde, han spilte det på et anlegg som låt helt fantastisk. Flere New York DJs har fortalt om låter de virkelig fikk ørene opp for etter å ha hørt de på The Loft. Nyansene i musikken kom virkelig fram i et rom, perfekt satt opp med fem Klipschorn-høytalere.

Man lurer jo likevel på om det er noe som kjennetegner de låtene som gikk igjen på spillelistene, som som er godt gjenskapt av discohistorikere i ettertid. Jeg husker meget godt følelsen av å sette på The Loft-samlingen som kom på det britiske houselabelet nuphonic i 1999. En musikalsk verden åpnet seg.

– Hmm, kjennetegnene er enten en fantastisk melodi eller kombinasjonen fantastisk melodi og en god tekst med et positivt budskap. Eller kanskje viktig budskap. Han spilte jo absolutt alle mulige genre, rock, soul, funk, disco, folk, house og reggae. Han var også interessert i lydbilder, og det kan man jo forstå når han spilte på det anlegget han gjorde. Det mange ikke vet var at han gjerne tok i mot requests/ønskelåter. Han så ingen grunn til å si nei, eller avvise folk som ønsket å spørre han om han kunne spille en sang de ville høre. Men han forbeholdt seg retten til å spille det han selv ønsket.

En låt fra i år som ville passet godt inn på The Loft

Espen Haa og Prins Thomas hyller klubbkulturens førsteguru David Mancuso og The Loft

Nattklubben som safe space og fluktsted


Forsøkte å lime seg fast til «Skrik»


Intervju med aktivistene: – Vi vil smekke folk ut av apatien

Nyhetsbrev om Skrik

Klimaaksjon mot «Skrik» på Nasjonalmuseet: – Vi vil smekke folk ut av apatien

Fredag formiddag forsøkte to aktivister fra aktivistgruppa Stopp Oljeletinga å lime seg fast til Edvard Munchs «Skrik» på Nasjonalmuseet i Oslo.

– Jeg skriker når folk dør, sa en av demonstrantene, Kristiina Visakorpi. 

– Jeg skriker når politikerne ignorerer vitenskap, ropte Lena Mair. 

Tidens ånd ble tipset om saken, og var på stedet da aksjonen fant sted. 

Aktivistene forsøkte også å klistre et klistremerke på rammen, med et sitat fra FNs generalsekretær António Guterres: «Fossil fuels are choking humanity». Sitatet er hentet fra pressekonferansen hvor IPCCs siste rapport ble presentert, i mars tidligere i år.

Forsøket ble hindret av vakter på Nasjonalmuseet, som tok tak i dem og holdt dem fast.

– Vi er på stedet og har kontroll på tre personer, og jobber med å finne ut hva som har skjedd, sier Rune Hekkelstrand, operasjonsleder i Oslo politidistrikt.

Siden i sommer har det blitt utført flere protester foran historiske kunstverk verden over. Det startet med britiske Just Stop Oil, da de i juni og juli limte seg fast til en rekke historiske kunstverk i London, Glasgow og Manchester.

Aksjonen som har fått mest oppmerksomhet skjedde 14. oktober, da to aktivister fra samme gruppe kastet en boks tomatsuppe mot Vincent van Goghs «Solsikker» på Nasjonalgalleriet i London. Maleriet var beskyttet med glass, og ble ikke skadet.

Den 24. oktober var det Museum Barberini i Potsdam og Claude Monets Les Meules som stod for tur, da to aktivister fra Letzte Generation fylte rammen med potetmos.

Når Tidens ånd tar kontakt med Nasjonalmuseet svarer kommunikasjonsrådgiver Ole-Morten Fadnes at de var forberedt på at dette kunne skje.

– Dennne typen angrep er vanskelig å helgardere seg mot. Men det virker som om det har gått bra med kunsten. De to aksjonistene er pågrepet, politet er på stedet, Munch-rommet er tømt og stengt, og vi håper å åpne opp igjen så fort som mulig.

– Hva synes Nasjonalmuseet om denne aksjonen?

– Uansett hvor viktig saken måtte være, så er det angrep på uerstattelig kulturarv og noe som gir dårlig gjenklag i et museumsmiljø. Det må være lov å si.

Ida Wammer

Yngve Sikko

Nyhet

NÅ: Klimaaksjon på Nasjonalmuseet

Nasjonalmuseet, klokka 11.40. To aktivister forsøkte å lime seg fast til Edvard Munchs «Skrik». 

Mens to vakter holdt dem tilbake ropte de ut sine budskap.

– Jeg skriker når folk dør, ropte en av demonstrantene, Kristiina Visakorpi.

– Jeg skriker når politikerne ignorerer vitenskap, ropte Lena Mair.

Aktivistene er en del av Stopp Oljeletinga, et utsprung av aktivistgruppen Extintion Rebellion. De to forsøkte i formiddag å lime seg fast til rammen på Munchs «Skrik» (1893), men ble overmannet av vaktene på Nasjonalmuseet. 

«Fossil fuels are choking humanity - António Guterres» stod det på plakaten de forsøkte å henge opp. 

Aksjonistgruppen består av norske Astrid Rem, biologistudent og sykepleier, finske Kristiina Visakorpi, postdoktor i biologi på NTNU og fysikkstudent Lena Mair fra Østerrike. 

Alle artikler