Siden sist har Jon Fosse gjort et intervju. Et veldig kort et, men han har altså gjort et. Det er ikke ofte, så derfor bør det da også nevnes. 

finalistene til National Book Award, Fosse blant dem, og i intervjuet forteller han om den mytologiserte skriveprosessen («skriving er som en bevisst drøm»), det beste skrivetipset han har fått («lytt til deg selv, ikke andre») og at han aldri har hatt skrivesperre(!). 

Vel, vel. Skrivesperren har ikke slått ned i Tidens ånd-redaksjonen heller. Denne uka kan du for eksempel lese 

et intervju med Lars von Triers mangeårige produsent

, Louise Vesth, i forbindelse med tredje og siste sesong av den danske kultserien 

– Jeg ser meg selv som en fasilitator for muligheter. Jeg baner vei og gir ham det rommet han har behov for for å utøve sin kunst. Jeg gir ham optimale rammer så han kan være en optimal Lars von Trier, sa Vesth til Tidens ånd. 

 og hvordan den arkitektoniske konflikten ikke bør stå mellom ny og gammelt, men om slett og elegant arbeid. Du kan lese om 

 – som begge finner sted i Lyshallen på Nasjonalmuseet. Eller så kan du lese om vårt forsøk på å 

Ellers har vi ikke klart å unngå å legge merke til at: 

Elon Musk har kjøpt Twitter, sparket halvparten av selskapets ansatte og planlegger å innføre en betalingsløsning for de som vil ha en blå hake i brukernavnet sitt og bli prioritert i feeden. 

Oppkjøpet har utviklet seg til å bli en elliptisk fortelling om Musks trang til å bli sett. Som en reaksjon mot betalingsløsningen har flere brukere demonstrert dens logiske brist, ved å stjele identiteten til milliardæren. Brukere, enkelte med millioner av følgere, endrer brukernavn og profilbilde for å ligne på Musk, for så å poste så mye de kan om ting som irriterer ham: harselering med relasjonen hans til overgriper Ghislaine Maxwell, hans feilede Hyperloop, hans tidligere havarerte kjærlighetsforhold og gamle anklager om seksuell trakassering. 

Det er vanskelig å forestille seg hvor dårlig Twitter faktisk kan bli, men det er stor sannsynlighet for at vi ender opp med en kjedelig og irriterende feed ingen egentlig har lyst til å lese – bestående av politikere (eller kommunikasjonsrådgiverne deres), journalister med riktige meninger og kvisete NFT-nerder. Noen har derfor valgt å emigrere til Mastodon, et sosialt nettverk med et desentralisert serversystem. Tanken om en reklamefri, milliardær-eier-fri plattform er god, men det kan se ut som om infrastrukturen er for komplisert til å huke inn store folkemengder, og for ulik Twitter til å fungere som en direkte erstatning.

Uansett kan man velge å se på dette som årets største gave: én feed mindre å forholde seg til. Det var gøy så lenge det varte.

I det siste er det kommet så mange bøker om fotball, at man halvveis forventer at dommeren skal ut og lese en side eller to når han ropes ut til sidelinjen for å ta en VAR-situasjon i nærmere øyensyn. Johan B. Mjønes har skrevet om tidenes fotballkamp, den mellom Argentina og England i 1986, hvor Diego Maradona skåret med hånden, og hvor Falklandskrigen (1982) var storpolitisk og vektig bakteppe. Håkon Opdal har skrevet om keeperen i lys av Sisyfos (man må anta at Håkon Opdal er lykkelig, eller?), Simen V. Gonsholt har samlet sine fotballartikler fra det siste tiåret mellom to permer og den svenske journalist-legenden og 

-podkasteren Erik Niva har gitt ut bok sammen med Thomas Karlsen om RBKs 1996-sesong. Skrivekløe er en pandemi som har rammet flere kontinenter, og amerikanerne er nå i ferd med å summere opp hvordan statistikkens inntog i den profesjonelle fotballen de siste, tja, ti årene, har endret – og vil fortsette å endre – det vakre spillet som vi elsker, med henholdsvis Rory Smiths bok 

Expected Goals: The Story of How Data Conquered Football and Changed the Game Forever 

Net Gains: Inside the Beautiful Game’s Analytics Revolution

 har tydeligvis ikke slått an hos amerikanske fotballskribenter.

Det er altså nok å henge fingrene i mens man lar Qatar-VM seile sin egen sjø.

Det er allerede lenge siden Migos-æraen (2013-2017, ish?) regnet i hiphop-år. Men det kjentes likevel som et spark i magen da nyheten om at Takeoff i forrige uke ble skutt og drept, visstnok over noe så meningsløst som terningspill. Takeoff var nok den mest anonyme av de tre Migos-ene. Han var han som på mange måter 

 Men så er det nå en gang sånn at bare det går lang nok tid, blir den mest anonyme i en gruppe sett på som selve navet. Han man alltid kan stole på, mens de mer eksentriske personlighetene ramler litt rundt på dekk og skyter i alle retninger. Det er helt uten dødens etterpåklokskap at jeg vil hevde at Migos mest 

 øyeblikk, det stod Takeoff for: Det første verset på den nå litt for passende titulerte «R.I.P.» (2013). Her viser Takeoff frem den en gang idiosynkratiske – senere generiske – 

 i all sin prakt, dette stakkato rytmemønsteret som gruppen ble synonym med. Spol frem til cirka 1:08 og hør den paranoide tekstlinjen «I'm thinking 'bout moving to Canada but I know they 'gon be still watching me». Prøv å rap det selv, kjenn hvordan tungen slår opp og ned i munnen nesten som en trommestikke. Akkurat her er rappen destillert til sin pureste form, og igjen trer den fram som først og fremst et rytmeinstrument i en sjanger som har mer til felles med instrumentell elektronisk musikk enn mange husker eller tenker over nå som vi skriver 2022.

Og i det ligger mulig en forklaring på hvorfor Migos ble så viktige. De tok opp i seg både raphistoriske brudd og kontinuiteter, og maktet slik å løfte hiphopen inn i et nytt tiår, hvor sjangeren skulle bli større enn noensinne før. Kanskje ikke egenhendig, men okke som.

, filmen om Drillo og Drillos, er kommet på Netflix. Så den her om dagen, og den er virkelig severdig, om enn ikke direkte 

 (den virker litt usikker på hva den handler om, Drillo eller Drillos?). Men blås nå i det. For filmen er først og fremst sine bestanddeler. En purung Ivar Morten Normark som plutselig dukker opp et lite sekund, og Kåre Ingebrigtsen, en uvesentlighet når det kommer til Drillos, som passerer kameraet og avslører at han faktisk var direkte kjekk et par år midt på 90-tallet – men aldri før, og aldri etter. Og Mini Jakobsen, herregud, han gjorde en grimase 

 gang han så et kamera. Ting som dette gjør filmen artig å se. Og at Drillo var så ekstremt sur og blottet for karisma, det hadde vi vel som nasjon fortrengt, nå som han er blitt en ren bestefarsfigur?

Selve filmen, om man kan skille sånn, mellom «ting i filmen» og «selve filmen», er ikke 

 bra. Men arkivmaterialet – de nyrestaurerte 4K-bildene fra VM-kampene! – slår en virkelig i bakken, og da er akkurat det med filmatisk kvalitet av underordnet betydning. 

Var det noe mer? Ja! Kom på salong på Dangerous Club i morgen, fredag 11. november, fra 16.00 til 19.00. Tyr kommer, Ando Woltmann kommer og spiller, og kommer du tidlig, får du en drink. Ses!  

Nyhetsbrev

Uke #45: én feed mindre, én rapper mindre og mange flere fotballbøker

Nyhetsbrev #10: én feed mindre, én rapper mindre, mange flere fotballbøker

Det er ikke så ofte nye bygg får meg til å stoppe opp, men da jeg krysset fotgjengerbroen over t-baneskinnene fra Ensjø til Kampen, skjedde det. Jeg måtte stoppe, og måpe, over Tigergårdens stilrene bølgeblikksfasade.

Moderne fasader er i dag under hardt angrep, og mange med god grunn. 

 er eksempelvis hovedfienden til det konservative Arkitekturopprøret. Og bruken av skinnende gullplater som brer om seg bør kritiseres, ikke bare fordi det er stygt, men også fordi slike plater er vanskelige å gjenbruke. De ruglete, blanke bølgeblikkfasadene bør forsvares: de er holdbare, vanntette og kan brukes igjen. Dessuten beviser Code Arkitekter med Tigergården at den rette bruken av materialet kan føre til en harmonisk og levende fasade.

Det er fristende å kalle bølgeblikk «klassisk», ettersom materialet ble introdusert til norsk bygningskunst allerede på 1800-tallet. Men vi befinner oss likevel milevis unna de doriske steinsøylene Arkitekturopprøret drømmer om, ikke minst fordi materialet kan gi assosiasjoner til alt det dagligdagse opprørerne skyr: praktiske låvetak, rufsete havnelagre og modernistiske boliger.

Gunnar Larsen var Dagbladets utsendte til det som i ettertiden står som den arkitektoniske modernismens gjennombrudd i Skandinavia, Stockholmutstillingen i 1930. Som litteraturviteren Ann Sylvi Larsens viser i sitt bidrag i antologien 

 (2000), rapporterte Larsen begeistret hjem at han hadde besøkt et hus med en «umalt bølgeblikksmarkise» som strakk seg fra taket utover vannet. «Stygt?» spør han leserne. «Nei,» svarer han, og beskriver hvordan solen først skinte på bølgene for å så reflekteres i den nakne bølgeblikken før det hele endte med «bølgenes dans reprodusert i mykt lys på duken!».

Det er en lignende tilnærming Code Arkitekter må ha hatt da de tegnet Cliffhanger, en svevende bolig i Oslo fra 2005.  Bygget viser at bølgeblikkens hardhet også benyttes som en kontrast til mykere materialer, som tre. En slik kontrasterende logikk ser vi også Venstres hus, hvor arkitekt Knut Knutsen har skapt en kontrast mellom bølgeblikk og betongsøyler nederst på bygget; på Blindern skapte arkitekt Leif Olav Moen en lignende kontrast mellom teglstein og bølgeblikk; den samme effekten ser vi på Landbrukets hus fra 1965, utført av Lund & Aas. Der er tegelfasaden på forsiden parert med hvite kortvegger i hvit bølgeblikk som så å si flimrer idet du går forbi.

Det finnes selvsagt mislykkede prosjekter med bølgeblikk. Av nyere eksempler kan vi for eksempel trekke frem vinneren av Arkitekturopprørets 

-vinner, Munchmuseet. Det dristige bygget tegnet av Juan Herreros er slettes ikke «Norges styggeste bygg», men selv om formen er spennende, er fasaden kjedelig. Kanskje er årsaken at det ikke er snakk om ekte bølgeblikk, men et noe kjedelig, bølgete og grått, gjennomhullet materiale. 

Et annet eksempel på mislykkethet er det 

 på Skullerud torg, tegnet av Felix-arkitekter. Der er deler av fasaden kledd med blå bølgeblikkplater i et rotete mønster. Til forskjell fra et tilfeldig lappeteppe på et sjarmerende og provisorisk låvetak, er det tydelig at arkitektene her har forsøkt seg på noe. Akkurat hva, beskriver de i en kort artikkel på sine nettsider, hvor de skriver at de er inspirert av Islandske bølgeblikkshus såvel som «dazzle camo», måten britiske krigsskip under første verdenskrig forvirret fienden gjennom å bryte opp mønstre ved å la skipene males i striper i en rekke ulike retninger. «Slik unngås repetisjon og monotoni,» skriver arkitektene, «som var den store utfordringen i masseproduksjonsalderen.» Resultatet på Skullerud minner imidlertid ikke om de kunstneriske krigsskipene; for å få til det burde de duse blåfargene vært byttet ut med langt farligere fargevalg.

Å være dristig trenger imidlertid ikke å være oppskriften til en vakker bølgeblikkblokk, snarere tvert imot. Tigergården er på tross av sitt høye luksuriøse tårn et relativt beskjedent prosjekt som med sin ensformige farge viser potensialet i et moderne, stilrent uttrykk.

Til forskjell fra Arkitekturopprørets anti-moderne innstilling viser Code Arkitekter med all tydelighet at det viktige estetiske spørsmålet ikke egentlig handler om hvorvidt moderne materialer eller stiluttrykk benyttes, men hvordan. På lengre sikt bør vi også gjenreise modernismens mål om at rimelige materialer kan føre til rimelige boliger, boliger hvor også blikkenslagerne kan bo både rimelig og stilig.

Arkitektur

Et nytt boligprosjekt på Ensjø beviser at den arkitektoniske konflikten ikke bør stå mellom ny og gammel stil, men mellom slett og elegant arbeid.

Et øyeblikk med bølgeblikk 

Grayson Perrys kunst er sånn man henger seg opp i. Det er detaljer og småting, referanser og implisitt meningsinnhold, kjente og ukjente objekter og markører overalt. Et fjes, noe gjenkjennbart, sterke farger. Arbeidene er både sinnrike og møysommelig utførte, men ikke intrikate og utilgjengelige. Perry, som liker å tale kunstverden midt i mot – og selvironisk hele tiden være klar over at det er akkurat det kunstverdenen vil – snobber både nedover og oppover, med referanser til både renesansse og rennestein. Viktigst: han er ikke redd for å lage ting som rett og slett er … forståelig.

For folk flest! Å jo da. Føler man behovet for ytterligere info og bakgrunn, finner man det på veggtekster, skrevet av Perry selv, hvor han tilforlatelig og rett frem forteller litt om hvert enkelt verk. Men det er ikke nok å lage en tilgjengelig og inkluderende utstilling om ikke utstillingen har noe å komme med, og det den har den jo.

Teppeserien «The vanity of small differences», er en uovertruffen meditasjon over det klassedelte Storbritannia, og det beste akkurat nå, muligens innen alt. I tillegg kommer blant annet en rosa motorsykkel (en litt kjedelig kritikk av maskulinitet), og en haug med keramiske arbeider, de fleste passe morsomme.

Klasse, identitet, sex, arbeid, historie og kunstens interne hierarkier tas på elegant vis opp i mer eller mindre alle av Perrys arbeider, som spenner fra 80-tallet og frem til i dag. Oftest er de også av den slående sorten, uten at de blir vulgære.

Eller okei, da. I blant blir de vulgære.

Innafor og utafor / Fitting In and Standing Out

Kritikk

Grayson Perry må være de nye masse-museenes drøm. Høy kvalitet, bred appell, passe politisk og ganske så nedpå.

Kunst som snakker til folket

Det er noe med Lyshallen på toppen av det nye Nasjonalmuseet. Helt samtidig gir den en følelse av muligheter og begrensninger. På den ene siden er det store arealer å fylle, både regnet i gulvplass og i kubikkmeter luft. Rommene oppfordrer til å sette opp store installasjoner og skulpturer, lage egne små verdener man kan gå inn og ut av. På den andre siden er veggene tatt ut av ligningen. De kan man ikke henge noe på, de bare er der og slipper gjennom lys på en vag og generell måte, som gir hele salen en følelse av å være et helt eget sted.

Egentlig er det tre haller. Prouvost fyller to, når hun nå har fått æren av å være første kunstner med soloutstilling akkurat her, etter den ihjeldebatterte gruppeutstillingen 

. Det gjør hun som del av det omstridte Fredriksen-samarbeidet. Utstillingen er den første i en lang rekke med kunstnere i 

, som skal fylle Lyshallen de neste, i første omgang, ti årene.

«Above Front Tears Oui Float»

Det første som møter en i utstillingen, foruten en veggtekst som peker vagt mot CV-en til Prouvost og forsikrer publikum om at dette er bra greier – hun var Frankrikes representant på Venezia-biennalen i 2019 – er en slags bro. Broen fungerer som en portal. På den andre siden åpenbarer noe som ligner et nordafrikansk beduintelt seg. Gigantiske fuglefjær utgjør taket. På gulvet åpenbarer brune sølepytter seg. Det ligger søppel strødd rundt omkring, for eksempel siggpakker og ølbokser, kalkunpåleggpakker og den nesten obligatoriske, i en slik sammenheng, Iphonen. Samtidskunst!

Tankene går også til 90-tallets Blekkulf-kampanje. 

Opp av det hele står svære rør. I et hjørne av salen ligger en jordhaug. Over en svær vegg spilles en film på repeat. Filmen viser en gammel dame som svever gjennom luften, avbrutt nå og da av en håndholdt kamera-film av barn som synger «We migrate, we migrate, together, together, together» i kor, mens de står på et vanlig utseende jorde.

Utstillingen er en del av et lengre kunstnerisk prosjekt, som gjennom Prouvosts karriere har utfoldet seg fra utstilling til utstilling og fra verk til verk. Prosjektet er bygget rundt en fortelling hvor to skikkelser, Grand Ma og Grand Dad, er de hovedpersonene. Grand Dad er riktignok bare til stede som en skygge. En gang i tiden var han en stor kunstner i kretsen rundt dadaist og norgesvenn Kurt Schwitters. På et tidspunkt bygde Grand Dad en «konseptuell tunnel» mellom England og Afrika, som han rett og slett forsvant inn i. Til å forvalte kunstnerarven står Grand Ma alene igjen. Men vil Grand Ma det, da? Egentlig vil hun bare fly avsted, virker det som. For det er Grand Ma som i filmen svever rundt oppe i himmelen splitter naken, noe hun ser ut til å trives med, forståelig nok.

Konseptuell tunnel, altså. Kunstneren har forsvunnet, og holdes i live som myte. Og det er flere kunsthistoriske 

 her for den som er interessert i det. Selv om det kanskje i for stor grad blir for refererende til et internt meningssystem, som går over hodet på de fleste av publikum, men man kan vel notere seg sånt som at fontenen symboliserer ungdom og så videre.

Hvis dette overveldende og inrikate spetakkelet ikke er nok til at man føler noe, kan man putte hodet inn i en bøtte som henger fra taket, med VR-briller inni og se nakne damer som danser livaktig omkring en og plutselig stirrer en dypt inn i øynene. Jau, det rødmes.

Prouvosts kunstnerskap er et hvor sterke ideer og temaer ligger til grunn.

Kjønn, historie, klimaendringer og kunstens historiske skjebne fra meningsskaper til normoppløser. I tillegg, mennesket forhold til naturen, som Prouvost gjør konkret gjennom en gjentagende kobling mellom oss og fuglene. Dette bildet bringer tematikken videre til et annet av temaene migrasjon – som nettopp henger sammen med blant annet klima- og naturødeleggelsene. Alt henger sammen med alt. Men enkelt er det ikke av den grunn, og her kommer enda et av Prouvosts elementer inn. For å forstå seg på dette er vi utstyrt med et særdeles upålitelig verktøy, nemlig språket. For Prouvost gir språket både muligheter og begrensinger, og ofte samtidig. Bare legg merke til utstillingstittelen «Above Front Tears Oui Float», et nikk til hvordan folk som ikke mestrer et andrespråk fullt ut kan avsløre formuleringer og sammenhenger som ikke ligger der for morsmålsbrukere, men likevel ligger liksom skjult inni språkets kriker og kroker.

Utstillingen er todelt. Hvor den ene delen handler mest om det fæle og det skitne, og har en postapokalyptisk vibb, har den andre noe mer håpefullt ved seg. Den er lysere, og en røykmaskin i full sving gir litt magisk stemning. I tillegg: flamingoer, fisker med fugleføtter, en kjempestor stein, og ikke minst en hvit pressenning som faller ned fra taket mot gulvet og forestiller en sky. Vi er døde, får en anta. Jeg dumper ned i en slags sofagreie som ligger midt under denne hvite skyen (presenningen), plukker opp en aktiviserende kikkert og speider litt på glinsende søppel som svever rundt omkring oppe ved taket.

Det er fint å bruke kikkert, og det hjelper en til å zoome inn i en utstilling som ellers er så preget av helhet og ikke enkeltverk. Akkurat der og da kunne jeg sovnet, det er en perfekt blanding av ro og støy, som å være et lite barn og ta tog på kvelden. For i tillegg til alt dette man kan 

 er lyd et alltid tilstedeværende element. Enten ved nevnte barnesang, men også et teksttungt lydspor som Prouvost (?) hviske-tisker over høyttalersystemet. Hvorfor må snakk i slike utstillinger absolutt alltid være så ASMR-aktig og intimiserende?

 tråkke i disse sølepyttene? Det er altså bare tilsynelatende skit og lort, for over ligger et dekke av noe slags smeltet plast. Å gå oppe på dette skitne og slett ikke bli skitten, skaper en uvirkelighetsfølelse, som man kan sammenligne med ... Hm ... Å drikke kaffe som viser seg å ikke smake noe, kanskje? Eller å spise is laget av frosset luft, om det gir mening. Man får en følelse av at kunsten for Prouvost i høyeste grad er akkurat kunst, noe á la en pille man kan ta i stedet for å endre kostholdet. Om enn bare en praktisk greie, viser akkurat dette museumskunstens begrensninger, hvordan det at alt er etterligninger og nikk mot den virkelige verden, som ligger utenfor, gjør at 

 glipper mellom fingrene på en. Man skulle ønske at det ikke var mulig å tråkke på sølet, at illusjonen fikk leve, men Prouvost har liksom ingen illusjoner. Hun fremstår litt kynisk, sånn sett, midt oppi det søte og småartige.

Kunst

Laure Prouvost visker ut grenser og dyrker motsetninger – og lesser på med ideer og bilder, så mye at man nesten blir svimmel.

Tankene går til 90-tallets Blekkulf

Laure Prouvost-utstilling: Tankene går til 90-tallets Blekkulf 

– Lars vil selv si at han bruker utrolig lang tid på å lage filmene sine. Jeg synes ikke han bruker så lang tid.

Det sier Louise Vesth, som i over 12 år har vært Lars von Triers trofaste produsent. Tidligere i år gjorde de seg ferdig med tredje og siste sesong av 

, en idé som av ulike årsaker har ligget på is i 25 år.

Den danske kultserien var alltid ment for tre sesonger, men bare ett år etter premieren på 

døde skuespiller Ernst-Hugo Järegård, og med ham den fiendtlige nevrokirurgen Stig Helmer. Halvannet år senere døde Kirsten Rolffes, som spilte det spiritistiske mediumet Sigrid Drusse.

og en rungende publikumsmottakelse under en konsert der 

-temaet ble spilt, som gjorde at von Trier bestemte seg for å ta opp tråden, tross alt. Mye har også skjedd med regissøren siden serien gikk på TV: han har gått fra å være en obskur radikal til å bli en av verdens mest anerkjente filmskapere.

– Jeg ser meg selv som en fasilitator for muligheter. Jeg baner vei og gir ham det rommet han har behov for for å utøve sin kunst. Jeg gir ham optimale rammer så han kan være en optimal Lars von Trier.

Riget Exodus

Vesth befinner seg for øyeblikket i Tyskland, på filmsettet til 

). Tidens ånd følger henne via Zoom, inn og ut av dører og biler.

– Det enkle med å jobbe med Lars er at han er så forståelsesfull overfor begrensninger, sier hun, litt andpusten.

– Han bruker det som en katalysator for kreativitet. Hvis det ikke er noe som lar seg gjøre setter han seg ned og finner en annen løsning. Han er pragmatisk, på den måten. Ikke fastlåst i sin oppfatning av hvordan verden henger sammen.

En produsent bør kunne ha flere tanker i hodet på én gang, og Vesth kommuniserer hyppig med andre bak telefonen før hun til slutt får være i fred inne på et kontor. Hun omtaler seg selv som en «money maker», noe hun har vært for produksjonsselskapet Zentropa siden 2002

Zentropa ble stiftet i 1992 av Lars von Trier og Peter Aalbæk Jensen, og har vært like radikale som ledende i dansk filmproduksjon. Samme år som von Trier viste usimulert sex på kinolerretet med 

(1998) opprettet de også avdelingen Puzzy Power for produksjon av kvinnevennlig hardcore-porno.

Vesth startet på sin side å produsere barnefilmer, dramaer og komedier (som 

) på 2000-tallet. Da jobbet hun også som linjeprodusent 

, og landet på føttene i selskapet noen år senere. Til tross for å ha fasilitert mulighetenefor 

(2022), vil hun ha seg frabedt fra å bli kalt von Triers høyre hånd («men han vet nok hva jeg heter»).

Originalt skutt på 16mm filmrull i bedrøvede sepiatoner, skiller serien seg fra andre sykehus-såpeserier. På Rigshospitalet er det noe fordervet over dramaet som utspiller seg, forårsaket av ånder fra den gamle myren sykehuset er bygget over. Karakterene har kantete personligheter og en arrogant tiltro til moderne vitenskap. Som to shakespearianske asides står det to kjøkkenassistenter med downs syndrom foran vaskekummen i kjelleren og kommenterer hvordan «porten til 

– Det var så annerledes, forfriskende og i en helt annen stil enn de andre seriene man kunne se på det tidspunktet.

– Forståelsesfull overfor begrensninger

I begynnelsen manglet Zentropa penger, og gikk til statskanalen med en pitch. Under møtet hos DR så von Trier at mennene i dress ikke tente på den opprinnelige ideen, og improviserte angivelig at serien skulle inneholde en overhengende spøkelseshistorie. De fikk umiddelbart grønt lys.

Regissørens livssituasjon har også forandret seg siden 90-tallet. Kunstnerskapet hans har de siste 20 årene inntatt en helt spesiell posisjon, der hver kommende film er et selvfølgelig høydepunkt i enhver programkalender. I 2000 vant von Trier Gullpalmen med Björk-musikalen 

-film», ifølge ham selv), og har senere det gitt ut moderne klassikere på løpende bånd: 

Dogville, Antichrist, Melancholia og Nymphomaniac

 gjorde von Trier et comeback til Cannes-festivalen, som ikke ville ha noe med ham å gjøre etter å ha misforstått vits under en pressekonferanse i forbindelse med

, der han sa han var nazist. Filmen, om en seriemorder som vil lage et kunstverk av bestående av døde kropper, ble annonsert med en Youtube-

, der von Trier proklamerer at «this ain’t rock n’ roll. This is genocide», mens han skjelver i hele kroppen. Det viste seg å være tidlige tegn på Parkinsons.

Å jobbe med von Trier er derfor noe annerledes enn for 12 år siden, forteller Vesth. Men han står fortsatt ved de samme arbeidsmetodene.

Ideene koker i hodet på von Trier i lang tid før noe blir skrevet ned i et manus, sier Vesth og gestikulerer. De eksploderer raskt i omfang, som den fem timer lange 

 hvis handling veves ut med digresjoner og diskusjoner.

En av de fremste kjennetegnene på hvordan von Trier jobber, ifølge Vesth, er arbeidet han legger ned i researchen. Han har tett kontakt med fagfolk og spesialister på områdene filmen dekker, enten om det gjelder historiske perspektiver, vitenskap eller psykologi. Men når historien først er klar, kommer manuset fort.

– Det gjør at historiene hans holder et høyt nivå. Man kan merke i manus at det er et solid fundament i problematikkene han lager film om. Karakterene får mange dimensjoner og interessante plotlinjer.

Helsetilstanden rokker ikke ved fundamentet i metoden hans, sier Vesth, selv om det preger arbeidet når produksjonen først er i gang.

– Han tappes fortere for krefter. Opptaksdager kan derfor ikke være 12 timer lange lenger. Jeg vil si at han også er mer avhengig av menneskene han arbeider med. Vi omkring ham har derfor mer innflytelse på verkene som lages.

Vesth legger hun ikke skjul på hvor krevende de store produksjonene kan være, som i tillegg får mye oppmerksomhet fra offentligheten.

– Det jo veldig vanskelig i perioder fordi han har de utfordringene han har. Angst for å reise, angst for å stå i heis ...

Uansett hvor lenge han måtte bruke på idéutvikling og utgraving av karakterer og handling, er det frigjøringen av skuespillerne som står i fokus når kameraet går. Etter de første to sesongene av 

 hadde gått sin seiersgang, gikk han i 1995 sammen med Thomas Vinterberg (

) for å sette rammene for en motkulturell filmbevegelse med fokus på nettopp dette. Dogme 95 var et manifest bestående av en liste med benspænd som ville ta blikket til filmskapere vekk fra dyre produksjoner, spesialeffekter og regissørens særegenheter, og sette fokus på det som betyr noe: historie, skuespill og tema.

– Lars tror på det ufullendte og uperfekte. Han liker når det sniker seg inn uventede feil eller overraskelser. Han synes det gir en følelse av autentisitet, som jeg også synes representerer ham som menneske.

I år 2000 fikk Norge sin første film laget etter dogmene, Mona Hoels 

. Den var laget i henhold til bevegelsens 

: den var filmet kronologisk, uten spesialeffekter, rekvisitter, kulisser, kamerastativ, overfladisk action, kunstig lys, sjangertroper eller regissørens navn på plakaten. Blant annet.

Etter ti år og 31 sertifiserte dogmefilmer mente von Trier og Vinterberg at bevegelsen hadde utspilt sin rolle, og oppløste den. Men filosofien fortsetter å leve i filmskapere verden over, også i von Trier selv.

– All lyssetting er satt på settene, så det stort sett alltid går an å filme fritt i 360 grader, sier Vesth.

– Han gjør heller ingen prøver. Man kommer om morgenen, får instruksjoner om hvor man skal stå og sitte, og så kjører han i gang. Han velger kun skuespillere som har bevist at de er de beste av de beste, så de kan komme med innspill til historien han selv ikke hadde kunnet kommet med.

«Gaver» kaller Vesth de uforutsette forslagene.

– Noen ganger gjør det at scenen tar en ny retning enn forventet. Det er frigjørende, ikke bare for skuespillerne, men opplevelsen av liv og dybde i fortellerkraften.

Spesielt én teknikk viser seg å fungere gang etter gang.

– Det er ofte skuespillerne gjør det de gjør, og at Lars kaller dem til seg, og sier at det jo gikk fint, men at vi nå gjør det igjen, og at de skal ta det ned tusen prosent. Det betyr jo at de i utgangspunktet overspiller tusen prosent, haha. Det er nok ikke mange andre regissører som pleier å si det til skuespillerne, men det karakteriserer ham veldig godt. Det gjør at de tør å gi slipp på tanken om å levere en replikk eller formidle en følelse, og at de slapper helt av i karakteren sin.

Samtidig forventer man at von Trier-filmer også inneholder tungt stiliserte sekvenser – nesten separate kunstverk som står kommenterende utenfor dramaet. I 

 ligger for eksempel Kirsten Dunst på siden av en elv i en brudekjole omsluttet av blomster tonesatt til Richard Wagners Tristan og Isolde, og i 

 ser man castet i en malerisk, romantisk innstilling ombord på en båt.

Vesth smiler og nikker tydelig når hun blir spurt om disse sekvensene er spesielt tidkrevende.

– Bildene med Kirsten Dunst kostet tid, penger og ressurser fordi de er så omhyggelige. Det er så mange bilder fra filmene hans som printer seg inn i vår bevissthet. Det finnes ingen Lars Von Trier-filmer som ikke har et eller flere slike bilder man ikke får ut av hodet. Man husker følelsen bildet ga deg. Den type iscenesettelse er en stor del av filmene hans også.

– Martin Scorsese og Werner Herzog har snakket om at det er vanskelig å finne «absolutte», «adekvate» eller «rene» bilder i en tid der historiefortelling domineres av reklamebransjen og forretningsmenn, at bildene vi omgir oss med i dag ikke lenger har en reell forankring i kulturen, og resulterer i en overflod av meningsløse bilder.

– Ja, ta bildene i fugleperspektiv som eksempel. Dronene har stjålet bildene til Lars fra Dogville. Bilder tatt rett ovenfra skapte en helt annen virkelighet, men nå er de overalt. Når vi overeksponeres for visualitet, som vi gjør i dag – vi fyller våre liv med bilder – er det desto viktigere at vi utvikler følelsen for verdenen vi lever i. Hvis dataspill hele tiden fører an for hva som regnes som eksepsjonelt og kunstnerisk banebrytende er blir det spesielt viktig med fordypelsen, og tilstedeværelsen man har i en kino.

 følger vi Verge (Bruno Ganz) ned i en grotte. Bildematerialet her stammer tilsynelatende fra et usselt Gopro-kamera.

– Å bli fanget i en grotte under vann er Lars’ største frykt. Han hadde oppdaget to dykkere på nettet som var spesialister i å dykke i smale grotter, kontaktet dem og fikk dem ta opp noe materiale de sendte til oss fra det redselsfulle og klaustrofobiske universet.

– Jeg tror aldri vi helt vet når Lars von Trier er ferdig

Scorseses frustrasjon med inflasjonen i meningsløse bilder kom til uttrykk i The New York Times-teksten «I Said Marvel Movies Aren’t Cinema. Let Me Explain» fra 2019. I artikkelen hevdet Scorsese at Marvel-filmer har mer til felles med fornøyelsesparker enn film – en fornærmelse som fortsatt henvises til i diskusjoner om Marvel-filmer.

Louise Vesth er ikke så opptatt av at det er Marvel-filmene som får størst budsjetter, men bekymrer seg for de generiske historiene som tar opp plass i distribusjonen.

– Da man begynte med digital distribusjon var det mange som trodde at det ville skape en plattform for flere forskjellige typer film enn før. I virkeligheten betyr det at kinoene kun vil vise de bestselgende filmene. I virkeligheten resulterer det derfor i mindre variasjon.

Strømming, Youtube, Tiktok og andre typer innhold, gjør, ifølge Vesth, at det stilles større krav til at kinofilmer må skille seg ut, og ha en kvalitet som gjør at de passer seg på storskjerm. Av Hollywood forventer publikum fanservice, formidlet med perfeksjonerte fokusgruppeformularer og storslåtte spesialeffekter. Av mindre filmer forventer publikum noe annet.

– Man går på kino for å fordype seg – den eksepsjonelle filmopplevelsen får man når man opplever en kunstners blikk på verden vi lever i. Men det krever at filmen ikke er middelmådig. For 15 år siden kunne du gå på kino og se et vanlig, flott dansk drama, men det er ikke nok lenger. Filmen må være som Thomas Vinterbergs

, hvor du opplever at den virkelig forteller noe. Mindre filmer må ha en sterk dimensjon, som strekker seg utover den normale fast forward plotstrukturen man kan se en milliard eksempler på hvis du åpner en streamingtjeneste.

Vesth bruker derfor ikke så mye tid på å tenke på superheltfilmene.

– Jeg er ikke opptatt av den tekniske og vulgære fortellerformen de bruker. For meg er det den subjektive signaturen som interesserer meg. Det er en populærkulturell tendens at man må trykke på alle knappene for å få barn og unge til å se. Jeg savner flere av de originale filmfortellingene som ikke er allerede eksisterende univers eller brands, remakes ... Før skapte USA originale, unike filmfortellinger som samtidig var ekstremt underholdende. Det er ergelig. Men jeg er for gammel til å forandre det, det må nok komme noen yngre krefter til.

– Jeg ville produsere den tredje sesongen av 

 fordi Lars opprinnelig tenkte på serien som tre sesonger. Men omstendighetene gjorde det sånn at den ikke ble fullendt. Men det er ingen tvil om at mitt hjerte ligger i spillefilmen, det ene, sammenhengende og fullendte verket. Det er der en filmkunstner for alvor kan utfolde talentet og håndverket som alt godt bildemateriale i hele verden bygger på. Det er liksom det som er state of the art.

«Jeg føler meg jævlig. Jeg har så mye angst. Jeg tror jeg begynner å bli for gammel. Jeg tror ikke jeg kan lage flere filmer etter denne», sa von Trier til et pressekorps i etterkant av

– Jeg tror aldri vi helt vet når Lars von Trier er ferdig. Det kan være

blir det siste, men det kan like så godt være at det ikke blir det. Det er det bare Lars som vet.

Intervju

– Jeg tror aldri vi helt vet når Lars von Trier er ferdig, sier Louise Vesth, som har vært Triers produsent i 12 år. 

Hvordan er det å jobbe med Lars von Trier? 

Mia Hansen-Løve lager dypt personlige, nærmest biografiske filmer, som ofte befolkes av karakterer som sliter med kjærligheten og/eller relasjonen til foreldre. Hennes åttende spillefilm,

, føyer seg inn i rekken. Kanskje oppleves filmen mer bevegende når den handler om din egen far, enn det den gjør for oss andre?

Sandra (Lea Seydoux) jobber som oversetter og bor i Paris. Hun oppdrar sin åtte år gamle datter Linn alene, etter at partneren døde fem år tidligere. Kjærlighetslivet hennes har også vært dødt siden, for aldri å skulle gjenoppstå, ifølge henne selv. Det er fram til hun møter astrokjemikeren Clément i en park: de to forenes av sitt felles, umulige utgangspunkt. Hun som enke, han som ulykkelig gift. Samtidig er hennes far, filosofiprofessoren George, rammet av den alzheimerbeslektede sykdommen bensonssyndrom, og må på sykehjem. Et sykehjem som enten er for dyrt, eller for dårlig. De lander på sistnevnte i påvente av noe bedre.

En vakker morgen (Un beau matin) 

Mia Hansen-Løve er ikke av den sentimentale sorten, til tross for at filmen skal skildre noe høyst sårt. Denne sjongleringen får ikke filmen til. Det virker som om Hansen-Løve tar det for gitt at vi skal bli beveget, og derfor ikke trenger å sørge for at vi faktisk blir det.

Når Lea Seydoux bygger opp til emosjonelt klimaks, i stedet for å dvele ved scenen (som det fort kan bli for mye av), raser filmen hastig videre. Redd for at øyeblikket ikke skal oppleves troverdig? Som seer rekker man ikke å bli investert i situasjonen, å føle noe, i alle fall ikke stort annet enn at det viktigste er å krysse av boksen for de ulike øyeblikkene som utgjør filmens narrativ. Vanskelig å sende pappa på gamlehjem-scene? Check. Nå må vi videre! 

«En vakker morgen» er en visuelt vakker film. Men bildene av Paris, romslige leiligheter, uendelige bokhyller og namedropping av utallige filosofer og forfattere virker først og fremst som kulisser, og som en instistering på filmens intellektuelle fibre. På et tidspunkt forteller for eksempel Sandra datteren at hun føler seg nærere faren når hun er blant bøkene hans, enn å være med mannen som ligger på gamlehjemmet. Det oppleves mer som en hjelpeløs poengtering, heller enn en faktisk utforskning av opplevelsen av å føle at man har mistet noen som fortsatt lever. Når Sandra på et senere tidspunkt deler ut farens boksamling, introduseres vi for en bi-karakter av en bi-karakter som forteller at han har bestemt seg for å lese Kants samlede verker, for deretter å aldri bli sett igjen (?).

Med en fortelling som ikke helt klarer å fange det dramaet den så absolutt rommer, sitter man igjen med en visuelt tilfredsstillende film som selvhøytidelig antar at den er rørende og viktig, noe som heller frastøter enn å faktisk røre noe i oss. Selv om 

 har noen fine øyeblikk, klarer ikke filmen å si noe substansielt, verken om å være pårørende av syke eller om trøblete affærer. Og vakre bilder av Paris skutt på film, det har vi sett før. 

Film/TV

Mia Hansen-Løves åttende spillefilm klarer ikke si noe substansielt om å være pårørende av syke eller om trøblete affærer. 

– Vakre bilder av Paris skutt på film, det har vi sett før

Man lærer jo aldri. Leiligheten ser ikke ut. Militærstøvlene du faktisk anskaffet på ærlig vis, gjennom en månedslang førstegangstjeneste, ligger i en pøl av boss, lightere, avispapir, dasspapir, småpenger og tomflasker. Panteflaskene, den eneste oppsiden med slike ublide hendelser, glemmer du igjen når du skal bort på Hope for å kjøpe grandis og snus. Kaffetrakteren renner over, du har glemt å ta opp den dumme knappen på siden av moccamasteren. Før eller siden kaller arbeidet, eller har jeg egentlig lov til å kalle det arbeid, jeg får faen meg betalt for å gå på festival og skrive merkelige semi-gonzo skildringer om konserter, i motsetning til når jeg skriver for borgerpressen, så kan jeg faktisk ta meg en øl også, til og med to, eller har jeg egentlig lov til det? Jeg unnskylder meg med at det er den eneste måten å gli ut av den ekle kritikerrollen (pass opp! her kommer pressen!) og inn i selve festivalfiberet, der man tross alt bør oppholde seg hvis man skal kunne skrive troverdig om nettopp opplevelsen av en festival. 

Jeg tror jeg har funnet det, dere. Hipsternes 

, kilden de alle kommer fra. Den kaller uvitende unge mennesker til seg med røde lys, dyptpløyende bass og pissedyr siddisøl. Her er alle sure, ingen smiler. Noen har på seg hårbøyler med tagger, de fleste har bling, alle har et litt fårete glis. Noen hevder at rike barn leker best, men dette kunne ikke vært fjernere fra sannheten. Rike barn leker ikke, de bare ser nervøst på hverandre. Heldigvis er Ekkofestivalen så mye mer enn et slags Pokemon Go for rike unger med rare klær. Det er først og fremst en ypperlig musikkfestival. Allerede på den første konserten jeg ser for dagen, med den eminente saksofonisten Bendik Giske, får jeg en musikkopplevelse av de helt sjeldne. Å kalle kisen for en virtuos, føles egentlig som en vulgær underdrivelse. Alt her klaffer – de subtile bevegelsene, de silkemyke tonene, de vakre, sirkulære repetisjonene. Det er rett og slett jævelig vakkert. Ingenting kurerer skallebank og angst som sterke emosjoner, det vet alle som har våknet dagen derpå, snudd seg mot noen man faktisk liker trynet på og følt forelskelsen overdøve tømmermennene i intensive rykk. Når Bendik Giske også faktisk synger som en engel, så blir det nesten litt for mye for en sensitiv pjokk som undertegnede. Han har virkelig publikum i Østres andre etasje i et jerngrep. Nesten alle, i alle fall. 

Var jeg emosjonelt kapabel til å gi like mye kjærlighet som Pitchfork, så hadde nok forholdene mine vart vesentlig lengre, skriver Joakim Randa Berthelsen. 

Dette er kanskje ikke noe alle er klar over, men folk på mer kunstnerisk anlagte musikkarrangementer preiker faktisk mer under konsertene enn folk på countryfestival. I tillegg driter mange i absolutt alle rundt seg. Det er ikke mye subtilt og virtuost over folkene som pløyer seg frem og tilbake til baren her. Folk durer på med skubbete forakt som om de var en pissedrita venninnegjeng i førtiårene på Bergenfest. Et hederlig unntak, til eksempel og etterfølgelse, melder seg. Han ene fete kisen i baren med gigantiske fletter viser hvordan man faktisk må oppføre seg i folkemengder: lett tapp på skulder, vent på respons, gi et unnskyldende blikk, vent til man blir sluppet forbi. Jeg får nesten lyst til å bukke tilbake, skrike og peke: «Hei! Snobbejævler! SÅNN oppfører man seg ute blant folk!». 

Enn så lenge forsøker jeg å finne meg en dass. Jeg spør en hippiedude med passe ydmyke ansiktstrekk om hvor toalettet er. Hvordan jeg, som bergensbosatt, ikke vet hvor toalettet på Østre befinner seg, er ikke så rart som man kanskje skulle tro. En av mine største åpne hemmeligheter er at jeg har verdens aller største blære. Svært praktisk all den tid man befinner seg midt i en mengde mennesker jeg kan sverge tisser ufiltrert naturvin. På vei ut ser jeg en helt skallet fyr som, tross sitt totale fravær av midtsektor hårvekst, har fått til å gre håret bak ørene, og med dette fenomenet av en mann friskt i minnet finner jeg min plass på kveldens kanskje mest profilerte konsert. Huerco S, eller Brian Leeds som han egentlig heter, vet jeg ikke noe særlig mer om enn at Pitchfork føkkings elsker ham. Så mye elsker de ham at de har han på listen over de femti beste ambientplatene noensinne. Var jeg emosjonelt kapabel til å gi like mye kjærlighet som Pitchfork, så hadde nok forholdene mine vart vesentlig lengre. Huerco S leverer for så vidt et fint sett, men hans ambientmusikk er kanskje ikke helt riktig for et stadig mer beruset bergenspublikum rundt midnatt. Folk preiker mer enn de lytter. Og det er synd, for hovedaktøren leverer et veldig fint sett. Pitchfork mener mye drit, men her hadde de faktisk ikke helt fullstendig feil. Eller, dette er kanskje ikke helt ambient. Musikken befinner seg i et slags merkelig mellomlandskap mellom det melodiøst sombre og det energiske, med flere lag av glitchete, nærmest frislupne loops oppå puseambienten, som om en litt pyete gjeng med gresshopper overdøvet Brian Eno platen din på sydenferie.

Tidvis er musikken også svært rytmisk, jeg hadde sannsynligvis danset hvis jeg ikke var på jobb. Jeg forflytter den gamle keeperræven en millimeter, før jeg gir opp.

Jeg er allerede godt plassert i mitt mest fordomsfulle hjørne idet Huerco S i tillegg begynner å vape. Vær så snill. Ikke vær deg selv så mye. Vær litt selvbevisst. Skam deg litt. Ikke vær så DJ at du er den kisen som prøver å krite 1500 kr av deg på Oceans Pub etter kl 1 og lover å betale tilbake når han får pengene fra gigen han skal ha på Villa neste måned. Jeg går ned i baren, fyrer en øl, klager litt over norske publikumsvaner med en engelskmann som hevder han spilte på Ekko i fjor. Vi er helt enig om absolutt alt på den måten bare halvbrisne menn kan være enig om absolutt alt. Jeg skriver ferdig, jeg går videre ut i Bergensnatten. Takk for i år, Ekkofestivalen. Jeg både hater og elsker deg.

Reportasje

Ådne Dyrnesli

Noen betraktninger om Ekkofestivalen i Bergen. 

– Rike barn leker ikke, de bare ser nervøst på hverandre 

– Å kalle Bendik Giske en virtous er en vulgær underdrivelse

Det er lenge siden jeg har sett noe mer grotesk enn et par av historiene i Christopher Nielsen nye installasjon i den langvarige tegneserieblad/bok-serien 

, nummer 10b for å være nøyaktig. Denne gang med stive permer og med en svært så fristende tinglig utstråling for dem som er avhengig av slike kunstneriske papirprodukter. Men det er tidvis virkelig slik at formiddagsmaten truer med å komme opp igjen under lesning. Her er det slafsete sex med kjøttetende planter, det er mødre som spiller inn gang rape-porno mens de er gravide, det er infernalske fyllikwrestler-raper, det er skitne sprøyter og generell elendighet. 

Noen av seriene er så slumsete tegnet at man må konsentrere seg for å få med meningen i dem, mens andre er som nennsomt malte kunstverk å regne, verdig innkjøp til alle de høyreiste kunstinstitusjonene Nielsen så tydelig forakter. Men til tross for alle kroppsvæsker, den altomsluttende degenerasjon, darkness og vulgaritet som er gnidd inn i boksidene her, er det første ordet jeg kommer på i forbindelse med det alt det her, og noe av Nielsens prosjekt, rett og slett verdighet.

Det er få, nei faen heller ingen, som har et rausere blikk for dem som er aller nederst på rangstigen i samfunnet enn Nielsen. Fattigfolk, junkies og gærninger. Det er disse som er hans kunstnerskaps helter. Han klarer til og med å identifisere de som er aller lengst nederst, under fattigfransete innvandrernarkomanes hullete skosåler, nemlig en spesisa gjeng som henger ved Botsparken og omtales som the Psycho Somalians. Alle er redd for – og forakter – dem. Nielsen, derimot, aksepterer dem som deltakere i dette tragikomiske spillet som heter livet. Han fanger dem mellom glass og ramme. Ikke for å utnytte dem (vel, bildene er til salgs) men fordi han anerkjenner at de er en uløselig del av vår åndelige topografi. Hvordan kan man formidle ideer om «bybilde» og «slik lever vi nå» uten å ha med disse representantene for de utstøtte?

Ja, i mange tilfeller får han oss til å le i skrekkblandet fryd av alle disse utskuddene han ser og minnes, men han ser disse menneskene, og det med empati, varme og ikke minst totalt ærlighet (og en klype vill fantasi). Og det er balansert med et maktkritisk blikk på den standen han selv tilhører, og ikke minst på de verste folkene: strebere og streitinger.
Dette har han gjort i hele sin allerede lange og innholdsrike kunstnerkarriere. En karriere som jo som kjent straks inneholder alle utøvende kunstarter under solen. Oppføring i Guinness Rekordbok må da snart være innen rekkevidde?

 denne gangen inneholder noen korte og noen lange fortellinger, da spesielt den som pryder omslaget, om en einstøing av en plantesamler som innleder en hett seksuelt forhold til en meget spesiell kjøttetende plante. I Nielsens frodige og psykedeliske univers er dette en helt logisk kjærlighetshistorie, og den er tegnet og fortalt til perfeksjon. Jeg lo svært høyt der jeg satt, med undrende blikk fra dem som gikk forbi på kafeen. Andre ganger måtte jeg som sagt smelle igjen bokpermene, enten fordi det simpelthen ble for drøyt for dagsformen min, eller fordi det ble for avansert for min intellektuelle kapasitet. Men det er helt greit når det gjelder Nielsen. Bare det å se fargebruken hans, og den klassiske bokstaveringen, gir egentlig en fullkomment tilfredsstillende følelse.

Cirka halvparten av boken er tilegnet «System Ernst, Oslo Streetview», en samling med stort sett fantastiske malerier Nielsen har laget i en fireårsperiode, to av dem under lockdown da byen var folketom og man ofte bare så disse gærningene ute på gata, i fullt dagslys får denne lurvete livsstilen en litt annen karakter. Bildene er også utstyrt med omfattende og herlige bildetekster som gjør dette til en liten fortelling om Oslo. Hans daglige vandringer fra Gamlebyen gjennom Brugata og opp til hans forhenværende atelier over gamle Torggata bad har gitt ham mange interessante visjoner. Han identifiserer hjertet av dette virkelige Oslo å være Gunerius-bygningen. Og han overtar glatt eierskapet fra Karpe når det gjelder den symbolske betydningen.

Det er så mange skjebner, fascinerende personligheter og underlige hendinger i det Oslo som Nielsen ser, og å få disse motivene inn i gammeldagse maleri-rammer gjør dem på en måte evige. Fuck å tvære på alle de gamle Munch-motivene, her har vi jo livets dans rett foran øynene våre! Det er derfor perfekt at en utstilling med alle disse bildene, det er virkelig overflod av morsomme, avskyelige, stilige bilder, skal avholdes i lokalene til det gamle Munch-museet – du kan tro Nielsen forakter Bjørvika og MUNCH og det hele langt inn i margen. 

Det jobbes jo nå for at lokale kulturkrefter kan overta denne fine bygningen som har betydd så mye for østkanten. Christopher Nielsen er såpass til misfornøyd type at han neppe blir med på den sosialiseringen, men på egen hånd blir det nok en severdig og opplevelsesrik utstillingsperioden. Blant annet skal Whalesharkattacks opptre på åpningen og senere i perioden. Andre greier skal også forekomme.

Det er også i tråd med et lengre skriftlig essay som også dominerer denne utgaven av 

. Nemlig oppfølger-essayet «Utopia or Bust» der han kommer med litt morsomme, men også ganske seriøse forslag til hvordan man kan få skikk på dette samfunnet, han tegner opp sitt utopiske drømmesamfunn, med stadig vekt på det lokale. Mange av fantasiene er suget av eget bryst, men det er også basert på lesninger av filosof Emma Goldman, Gateavisa-anarkist Leonard Borgzinner, og Walt Disney. En mulig utvei er å kombinere dette der folket deler og bestemmer alt med dette kongehuset alle uansett ser ut til å digge uansett, frontet av «Johnny fra Stovner» og en utagerende alenemor fra Sørlandet. Slik Christopher Nielsen argumenterer, ser jeg ingen problemer med at vi kan få implementert Anarko-Royalismen ganske snart.

Christoper Nielsen
Weltschmerz 10b
No Comprendo Press

System Ernst
Utstillingsåpning lørdag kl. 16
#TheRealMunch-museet, Tøyen

Christopher Nielsens livsverk er ikke bare genialt og grettent. Det er dypt medmenneskelig.

Mellom Gunerius og gonoré

Et av de mest effektive virkemidlene for å vekke en følelsesmessig reaksjon hos publikum, det som får noen til å reise seg og gå ut av kinosalen, er abjektet. Blod, spy, organer, lik og rått kjøtt. Kroppsdeler- og væsker som, med en gang det er utenfor kroppen, blir avskyelig. Derfor kommer impulsen til å støte det fra oss, heller enn å anerkjenne det som likt oss selv, som en del av oss. Samtidig er det en ambivalens. Det foraktelige er også fascinerende, og noen ganger klarer man ikke la være å se på.

Med «Crimes of the Future», følger Cronenberg i sine egne hardt nedtråkkede fotspor, men man klarer fortsatt ikke å se vekk, skriver Ruth Emilie Rustad Martinsen. 

Alle artikler