(Ikke) tidenes første film om Edvard Munch

Munch, Munch, Munch, Munch. Vi går aldri lei! På lerretet under filmfestivalen i Rotterdam vil det i januar vises en ny, biografisk film om kunstnerens liv. Filmens navn? Drop the «Edvard». Just 

) omtaler den nederlandske filmfestivalen som en av de viktigste for kuntnerisk ambisiøs film, og sier at det er et riktig sted for hans fortelling om Edvard Munch å ha verdenspremiere.

Mon tro hvordan filmen vil skille seg fra den kritikerroste 

 fra 1974? Siden den 3,5 timer lange miniserien ble vist som én langfilm i Cannes i 1976 har den fortsatt å leve blant entusiaster. Regissør Peter Watkins tok i bruk amatørskuespillere og lekte med formen for å gjøre historien relevant for et moderne publikum: i filmen fikk nordmenn som mislikte Munch på ekte si sin ufiltrerte mening om kunsten hans direkte til kamera. Ingmar Bergman mente filmen var et mesterverk.

Vi stusser derfor at NTB skriver at dette er den første spillefilmen om Edvard Munch, selv om filmen fra 1974 tross alt kan kategoriseres som et dokudrama.

Dahlsbakken har også bestemt seg for å fortelle historien med et særegent grep: fire forskjellige skuespillere skal portrettere kunstneren på forskjellige stadier i hans liv – deriblant en kvinne.

– I vår film får du blant annet se Munch på nattklubb i nåtidens Berlin, og oppleve et filmspråk som er tydelig inspirert av kunsten han skapte. Vi har vært opptatt av å være tro mot den historiske personen og det han sto for, men samtidig tilgjengeliggjøre Munch for et moderne publikum, sier Dahlsbakken pressemeldingen.

 har norsk premiere 27. januar. I mars slippes den på Viaplay.

Man kan bli rammet av en akutt og overveldende tristhet om man skuer utover Youngstorget, og det ikke er én eneste person der. Denne folkets plass, denne obligatoriske gjennomfartsåren, denne piazzaen for appell og generell spillopp. Når det er tomt, føles det ikke som å bo i en storby. Det føles som å bo i Kongsberg når det regner. Som kan være fint det óg, men det er ikke grunnen til at man bor, eller er, i Oslo. 

De siste tre månedene har det vært et trist skue uansett. Et svært, hvitt telt har stått som et sår midt på Youngstorget, som gjenspeiler hva det har vært åsted for: oktoberfest og fotball-VM. Har man ikke sett det, eller blitt direkte forhindret fra å bevege seg normalt over plassen, så har man trolig 

det. Men nå er det som aldri skulle vært bygget i ferd med å bygges ned, et VM som aldri skulle startet er over, og det vil være mulig å oppholde seg på Youngstorget igjen. For de som er interessert i dét. Alle andre kan i alle fall passere som normalt. Det var dagens trafikknyheter. 

Faktisk.no har talt 1408 artikler fra fotball-VM i Qatar. Den 

 grafiske fremstillingen har vi fortsatt til gode å skjønne, men kanskje det har noe å gjøre med de ville vesten-aktige funnene? Syv at ti artikler fra mesterskapet var ukritiske. 

Man kan bli lei av å lese om alt, men det viser seg at man kan bli spesielt lei av å lese om AI. Klart man ikke kan lukke øynene for teknologisk utvikling, men det er heller ikke til å komme bort fra at feltet har blitt en velsignelse for journalister med idétørke (journalistens grunntilstand, journ.anm.). Det vil alltid være en eller annen AI som har blitt felt i Pressens Faglige Utvalg, blitt rasist, etc. 

 sier (den eminente) lydbokinnleseren Robin Miles, at «I feel like we’re almost at an inflection point because of artificial intelligence»: de har allerede fortellerstemmen på Instagram og tiktok-videoer; de bringer kjendiser

 som Siri, Alexa og Google Home, alle sammen laget av selskaper som selger lydbøker. Flere selskaper har også begynt å reklamere for AI-lydbokinnlesere, står det videre, og det reklameres for at de koster mindre enn mennesker, de kan lese inn en bok på 15 minutter, de blir ikke syke og de har ingen stemmeproblemer. 

Men høres de ut som mennesker? Det står det ingenting om. 

For litt over en måned siden publiserte det franske tidsskriftet* Front populaire en samtale mellom forfatter Michel Houellebecq og Front populaires initiativtaker og redaktør, filosofen Michel Onfray. I samtalen diskuterer de sivilisasjonen, dennes forfall og «the great replacement»-konspirasjonsteorien, som Houellebecq kalte «fakta». I ettertid har debatten rast i Frankrike, og nå har den rast videre til 

*Selv kaller redaksjonen det en «mook», angivelig en krysning mellom bok og magasin ... 

Det er en av debattene som foregår borti USA om dagen. Mer spesifikt handler det om at Brendan Fraser (136 kg ifølge internett) tar i bruk en såkalt 

 for å spille den dobbelt så tunge karakteren Charlie (272 kg) i Darren Aronofskys nyeste film 

Filmen har fått kritikk for å være fettfobisk, og Brendan Fraser har selv sagt i et intervju med Newsweek at han ikke akkurat er «en liten mann» og at han ikke vet «hvilke mål som skal til for å kvalifisere til å spille rollen.». 

Ukens ånd

Uke #51: Munch-filmen, ukritisk journalistikk, Houellebecq og Onfray, sivilisasjonens forfall, lydbokens forfall(?)

Luke 1: Juling i hjemmet 

– Dogme 95-bevegelsen satte meg fri, på en måte. Når man lager film som ikke har erodert vekk gjennom byråkrati og vurderinger, bevarer historien følelsen av å ha et akutt behov for å fortelles, sier Mona Hoel, regissør av spillefilmen 

I år 2000 ble hun den første i Norge til å lage film i henhold til Lars von Trier og Thomas Vinterbergs 

– Det er filmens tema må være i fokus. Ved å slutte å prate om hva NFI vil ha tvinger vi dem til å følge med i timen. Det er de som skal løpe etter oss, ikke motsatt. Musikkbransjen er mye flinkere til dette.

Luke 2: Fotball- kommentatorenes poesi 

Utstyrt med et tastatur, svært kort deadline og et vitnes autoritet, presser fotballkommentatorene ut noen svært levende virkelighetsbeskrivelser, med rom for treffende personkarakteristikker og billedmalende forklaringer. Å lese denne stuntprosaen direkte mens den dukker opp, er i sine beste øyeblikk som å oppleve en fotballkamp med sine egne øyne, skriver Audun Vinger. 

Luke 3: Fremtiden er fri for popkorn

25 år med bananrygg-sitting og poserende humring har gått utover lokalene til Cinemateket i Dronningens gate, og dette året har vært preget av at de har holdt stengt for oppussing. Men hva kan vi forvente oss når de åpner igjen? 

Luke 4: Fotball som litteratur 

Hva slags språk trenger man for å gi liv til noe tidvis så tarvelig (men ofte også fantastisk) som fotballen? 

: Kulturministeren ser tilbake på kulturåret 2022 

Luke 5: Ministeren for det hele

– Så du noe kunst i 2022 du ikke forstod noen ting av?

– Ja, jeg så mye kunst som skapte begeistring, var provoserende, tankevekkende og kanskje også litt uforståelig. Men det er jo nettopp det kunsten skal være. Jeg tror at om man hadde forstått all kunst, hadde kunsten vært litt kjedelig.

Luke 6: Utilgjengelig lykke 

Det var én fan som reiste seg og klappet intenst etter hver låt, ellers var det som å se og føle energien fra noen tusen mennesker som alle hadde svært rike indre liv der og da. Audun Vinger skriver om å være på Bob Dylans konsert med telefonen i plombert pose (årets konsertopplevelse). 

Luke 7: – Bertheussen er Dada! Bertheussen er outsider art!

For bilde-, tegneserie- og filmskaper Christopher Nielsen er det lite fra kulturåret 2022 som har klart å toppe Laila Bertheussens ekstravagante, selvdestruktive svar på teaterstykket 

-regissøren blant annet at han anser henne som en av «Norges mest interessante kunstnere».

– La meg utdype, skriver Nielsen i en e-post til Tidens ånd.

– Bertheussens kunststønt lodder dypt – lag på lag.

: 2022, året Norge ble dekket av fotballklistremerker 

Luke 8: 2022, året da Norge ble dekket av fotball-klistremerker

– Her om dagen trodde jeg at jeg så en fyr med en rød og blå lue det sto Vålerenga på. Da jeg kom nærmere så jeg at det sto «Vestlandslefsa». Sånn er det å alltid tenke på fotball. En av grunnene til at jeg gjør det for tiden er klistremerker. Lyktestolper, busstopp, trafikkskilt, inne på utested-doen, 

 utested-doen, midt i sikkerhetsslusen på flyplassen. Noe har skjedd de siste par årene: Fotballklistremerker har dukket opp overalt, skriver Yngve Sikko.

: Skaping av virkelighet som virkelighetsflukt 

Luke 9: Skaping av virkelighet som virkelighetsflukt 

– Helt siden min far dro inn en datamaskin i stua på midten av 1990-tallet har jeg vært fascinert av videospill. Men jeg har ikke tatt det helt på alvor som et kulturuttrykk, og kanskje sett på det mest som underholdende tidsfordriv, en syndig glede. Kim Klev skriver om 

: Året da musikk eksploderte på boksidene 

Luke 10: Året da musikk eksploderte på boksiden

– Jeg begynner å få seriøse problemer med å få plass til alle bøkene som kommer om norsk musikk for tiden. Ja, for stikk i strid med alle undergangsfortellinger om kulturjournalistikken og musikkens kår i samfunnet i dag, er vi sannelig inne i en gullalder for skriving og tenkning om alle typer musikk, skriver Audun Vinger. 

Luke 11: En anbefaling

Tidens ånds julekalender er blant annet til for å se tilbake på året som har vært, og jula burde være mer til for gjenbruk enn hva den i realiteten er. I dette skjæringspunktet oppstår luke 11: en anbefaling om å sjekke ut 

Luke 12: Norges eneste stumfilmpianist

Det var en sunn mengde av den type arroganse man bare har i starten av 20-årene som fikk Kjetil Schjander Luhr til å søke om en jobb som stumfilmpianist. Han hadde sett en fremvisning av Fritz Langs 

 fra 1927, der han ikke var «helt enig» i valgene pianisten gjorde.

Oppgaven er i utgangspunktet enkel. Luhr fyller gamle filmer med det som i mediets barndom ikke var der: lyd.

Luke 13: Endetidstegn

Tenn lys, et lys skal brenne, i begge ender, til sola sprenger. Rappere har alltid rappet om døden, men i 2022 har de rappet om endetiden. 

Luke 14: Hvor lenge kan vi fortsette ikke å glemme?

– Ingen av oss visste noe særlig om hva som møtte de overlevende jødene som kom tilbake til Norge. Man skulle tro de ble møtt med åpne armer og hjulpet på alle bauger og kanter, men det var ikke tilfellet. Landet var i seiersrus og klarte ikke å se forskjell på hva jødene hadde vært gjennom sammenlignet med andre nordmenn. Jødene var selvfølgelig også glade for at krigen var over, men de kom like mye tilbake til uvisshet, sorg og savn, sier Liv Dagne Lunde, regissøren til en av de beste norske dokumentarseriene i år. 

Luke 15: Yeezys kollaps, mikroskjørt, Balenciaga og kostymedesign 

Yeezys kollaps, mikroskjørt, kostymedesign og Balenciaga. 

Luke 16: Utdrag fra Carl Henrik Berges «Saltstøttens sønn» 

Carl Henrik Berge er inspirert av Roberto Bolaño i sin romandebut «Saltstøttens sønn» – som ifølge ham ikke kunne vært skrevet uten Det Gamle Testamentet, og som står i fare for å påføre leseren PTSD.

: Basslinja som gjør prinser til konger 

Luke 17: Basslinja over alle basslinjer

Hva er det med den basslinja? Den enkle og evig perfekte basslinja, som bare kan gå og gå og gå, og som i 35 år har fått de beste rapperne til å levere sitt ytterste. 

Luke 18: Grim Pils år

Luke 18 er en hyllest til en av musikerne som i det stille har gjort 2022 til 

Grim Pil, fra Kattem, der hvor sørlige Trondheim glir over i bygd, kornåkre og rasfare (og grenselandet mot Melhus), har i løpet av året sluppet utsøkt ettertenksom rapmusikk i tre bolker.

: 2022 var året vi ikke fikk en troverdig vikingfilm

Luke 19: Drømmen om den definitive vikingfilmen som brast

Norsk filmbransje har lenge utnyttet kulturelle særegenheter for å markere seg på filmmarkedet. Bare se til 

. Derfor burde det også være i NFIs økonomiske interesse å utvikle et krigsdrama satt til vikingtiden for kinolerretet, en engasjerende storfilm som streber etter realisme og tar periodens kulturelle betydning på alvor. Hullet i markedet ser i alle fall fortsatt ut til å være der.

Luke 20: Diesel er tilbake! 

Diesel var jeanskjeden som først manifesterte 90-talls ironien som visuell historieforteller, og skapte et verdensmarked av jeans solgt som smart kulturkommentar. Men så kom nedturen. Og i 2022 kom oppturen. 

Luke 21: Året i metaverset

I oktober 2021 skiftet Facebook navn til Meta. De la alle pengene i VR-kurven, noe som skulle resultere i at selskapet på rekordtid ble det minst verdifulle selskapet av de fem store teknologiselskapene. Metaverset kunne knapt fått en dårligere start enn med den klønete lanseringsvideoen, der innholdet fikk mindre oppmerksomhet enn den alltid fremmedgjørende væremåten til Mark Zuckerberg.

Grunnene til å møtes på en plattform eid av et av vår tids aller mest kritiserte selskaper, med et brukergrensesnitt som ser ut som et spill fra 2003, der avatarene ikke har ben, virker få. Etter et år med Facebooks metavers ser det også ut som det er en stund til plattformen har potensiale til å bli internetts midtpunkt – barnesykdommene er mange og alvorlige.

Men for et år det har vært. Her er et tilbakeblikk.

: Gisle Selnes: – Jeg er ingen profet 

Luke 22: Gisle Selnes: – Jeg er definitivt ingen profet

Profesjonsideologien og korpsånden regjerer, kildekritikken er lemfeldig, og evnen til selvransakelse katastrofal. Gisle Selnes snakker om det norske kommentariatet – og om Julian Assange, César Vallejos poesi, om året som har vært og året som kommer.

– Vi er en mikroskopisk gjeng, strandet på et støvkorn i et ufattelig univers, og vi burde klare å skape et noenlunde sivilisert og egalitært samfunn før vi tilintetgjøres av meteoren som helt sikkert har siktet seg inn mot 

 fra sin posisjon noen lysår borte, sier Selnes. 

Luke 23: Året, ifølge Kald Flamme

De beste ideene er ofte så enkle at de høres rent dumme ut. En sånn type idé fikk rapper Kald Flamme, alias Ulrik Kierulf Haugland, da han en dag i mai 2020 tok ut av oppvaskmaskinen. Korona var et uomtvistelig faktum. Festivalsommeren var bare å glemme. Nye planer måtte legges. Han bestemte seg for å utsette de planlagte sommerlåtene.

– Da tenkte jeg at nå passer det å starte på et større og mer gjennomtenkt prosjekt, mimrer han i dag, to og et halvt år senere.

Planen? Å gi ut et album bestående av 12 spor – ett for hver måned – og hvor hver låt skulle være oppkalt etter måneden og dessuten handle om måneden. Det skulle bli debutalbumet, og det skulle hete 

Luke 24: En julegave til NRK 

Luke 24 i Tidens ånds julekalender er en julegave til NRK: skryt for 

julekalender. Markus Neby, den evige sidekick, har steget ut av Else Kåss Furuseths skygge, og laget, og ledet, sitt eget program: «24-stjerners julekalender». 

Programmet fikk terningkast 2 i VG, og hver episode blir sett av hundretusenvis. Det er med andre ord en suksess – og på Tidens ånd-redaksjonens interne for/mot-liste over NRKs eksistensberettigelse, går serien rett inn under «for».

Julekalender

I Tidens ånds julekalender har vi oppsummert året, og her oppsummerer vi julekalenderen. 

Alle lukene i Tidens ånds julekalender!

Alle lukene i Tidens ånds julekalender 

Vanligvis pleier filmer å være for lange. 

 er, til tross for at den ikke er en spesielt god film, for kort. Det er dessverre ikke fordi man etter filmen sitter rystet og berørt igjen i kinosetet og tørster etter mer, men fordi filmen i løpet av sin halv-korte spilletid ikke gir rom til sin egen historie. En slik film kunne typisk vært 2 timer 20 min uten at noen hadde brydd seg.

Det er april 1940. Soldat Gunnar Tofte (Carl Martin Eggesbø), hvis personlighet begrenser seg til en oppsiktsvekkende grad av stauthet og pågangsmot, er på vei inn Ofotfjorden med en norsk bataljon. Soldatene skal være nøytralitetsvakt i Narvik, altså med sitt blotte oppsyn hindre at denne viktige isfrie havnen som skiper jernmalm fra Kiruna ut i den store, vide, krigsmobiliserende delen av verden, ikke havner under verken de allierte eller tyskernes kontroll.

Det passer ham fint. Gunnar er fra Narvik, og kona hans Ingrid (Kristine Hartgen) jobber på hotell og tar av seg parets la-oss-si femåring. De har ikke sett hverandre på en stund. Han forhandler frem en kvelds fri med sin gutteaktige sjarm og drar for å møte familien, uten å ane at samme natt skal tyskerne innta byen. I månedene som følger er Narvik åsted for et av den andre verdenskrigens første definerende slag. Gunnar må kjempe, fra villmarken og fjellene, mens Ingrid beholder stillingen som hotellresepsjonist og tvinges til å i det ene øyeblikket oppvarte tyskerne, som gjør hotellet til sitt hovedkvarter, og i det andre hjelpe Gunnar, de norske soldatene og de allierte, alt mens hun skjøtter seg selv og sin familie som best hun kan.

 henter inspirasjon fra Asbjørn Jaklins bok med samme navn (Gyldendal, 2018). I 

, sees ikke slaget gjennom storpolitiske briller, men fra perspektivet til de sivile og den enkelte soldat. I forordet skriver Jaklin: «Jeg er av den oppfatning at vi egentlig ikke kan innse hva krig innebærer før vi har «vært nær» husmødre som opplever at granatsplinter slår inn i huset deres, eller soldater som hører hylet fra bomber som faller mot dem». Narvik-familiene oppholdt seg først i en tyskokkupert by, senere i en frigjort by som ble terrorbombet av Luftwaffe – før Norge offisielt kapitulerte i juni 1940 og nazistene igjen fikk kontroll over byen. Det må ha vært helt forferdelig.

Slaget om Narvik var virkelig et slag. 10 000 norske soldater deltok. I tillegg kom 25 800 allierte styrker, fordelt på 14 100 britiske soldater og 11 700 franske og polske soldater. Tyskland stilte på sin side med 6000 mann. Båter, fly og hester var med.

«Kampen om Narvik»

I filmen kommer ikke skalaen tydelig frem. Jeg trodde helt frem til jeg gjorde research 

 å ha sett filmen at maks et par hundre norske soldater var involvert. Det store budsjettet er visst gått til eksplosjoner, ikke til storslagne fremvisninger av det som skjedde. Man kan undre seg over hvorfor dette potensialet ikke er blitt utnyttet enda bedre i en sånn blockbuster-produksjon.

Det case-journalistiske grepet å zoome inn på én enkelt familie kommer med en pris – manglende forståelse for omfang – men det kommer også på en oppside, nemlig følelsesmessig identifikasjon. Men det går man også glipp av. Det skjer for mye, hele tiden! Gunnar og Ingrid er begge to først og fremst utrolig flinke til å ta ansvar. De løper rundt og forholder seg til situasjoner som hele tiden oppstår, og verken de eller filmens publikum får tid til å ta innover seg følelsesmessig det som skjer rundt dem. Parets lille sønn blir prismet vi ser krigen gjennom. Det er mye ansvar på en barneskuespillers skuldre, og stort sett løses det med jamrende 

og en gjentagende «æ blør» (selv om han ikke blør). Ikke noe verre enn det man ser hver gang man befinner seg inne på et gjennomsnittlig norsk kjøpesenter.

I øyeblikk klarer Kristine Hartgens rollefortolkning av Ingrid å tilføre følelse. Hun er filmens beholdning i seg selv. Dette er ikke ment som uforbeholden skryt til henne for det man med vagt språk kan kalle «en god skuespillerprestasjon», og heller ikke ment bare negativt om de andre involverte, men en konstatering av at hun er gitt den eneste rollen som faktisk åpner opp for å å bli 

. Karakteren hennes er skrevet inn i situasjoner som faktisk gir rom for dynamikk. Som hotellresepsjonist må hun forholde seg særdeles aktivt og hemmelig til folk på begge sider av konflikten, og derfor er det uungåelig en følelse av at noe står på spill. Hun gjør filmens egentlige hovedrolle.

Er dette Erik Skjoldbjærgs bidrag til den i media mye omtalte Tiktok-trenden 

kanskje – det å bare akkurat gjøre jobben godt nok til at man ikke får sparken, men ikke mer? For det er ikke tvil om at slaget om Narvik er råstoff nok, og vel så det, til enda en heltevinklet norsk andre verdenskrigsfilm – om det absolutt er det man må lage hele tiden. Men 

 føles som en forspilt mulighet. Mulig har det noe med lengden å gjøre. 1 time 48 minutter viser seg i alle fall å være alt, alt for kort tid til å gjøre det denne filmen burde. 80 millioners-filmen 

 ble utsatt tre ganger, og når den først var her, viste det seg at den aldri riktig kom seg ut av startblokkene.

Film/TV

«Kampen om Narvik» gjør slaget om Narvik til case-journalistikk.

– Er dette Erik Skjoldbjærgs bidrag til quiet quitting-trenden?

«Han likte ideen om å danse til Nick Drake på ketamin og jakte
som Robert De Niro i Hjortejegeren. Han ville forstå motsigelsene,
kontrastene, kontemporære myter eller bruken av komma i lys av
kvinnelige orgasmer. Han ville ut av stoisismen. Han ville kvitte
seg med nostalgisk elektronikk. Han ville gå barbent til flyplasser
og haike med Tesla-biler tilbake til byen. Han ville bli smurt inn
med leire fra Dødehavet. Han ville lære seg fiolin en gang for alle
og spille på et kott i Budapest. Han skulle ønske at han kunne bli et
radikalt annet menneske på søndager. At han kunne slåss mer med
fremmede på barer. Han ville helst være åpen for sine nærmeste
om sin fascinasjon for det sveitsiske innslaget i Eurovision fra i
fjor. Han skulle ønske at han likte teater og risengrynsgrøt. Han
ville skrike til de små hullene i veggene, der skruer eller spikere
hadde levd med en stille funksjon. Han skulle ønske at han kunne
stille ut verkene sine uten strategiske undertoner. Han ville skrive
tekster til et album som varte i atten timer. Han ønsket seg et rom
dekorert med freskomalerier. Han ville bli mer skolert i kama-
sutra og finne ut av hele nytelsesgreia. Han ville bli gjenfødt som
et barn ved Seinen over en treretters lunsj med økologisk Char-
donnay på tåteflaske. Han ville gi duene i parken farget mat, etter
at han hadde hørt at det ville gi fjærene og vingeslagene en palett.
Det var det noen som allerede hadde gjort, fant han ut, sånn typ
på syttitallet i New York. Han ville starte et kor med nitti år gamle
damer som øvde i en garasje ved vannet. Han ønsket seg vannseng
på taket. At armene hennes var slanger, og at hodet hennes var
modellert etter en romersk eller etruskisk gudinne fra en tragedie.»

Via Florentin

består av bruddstykker eller avsnitt som i seg selv kunne blitt til utbroderte historier og kanskje fått et liv utenom boka som helhet. Å velge et avsnitt føltes egentlig som å velge en pitch til noe jeg ennå ikke vet hva kunne ha blitt. Hele romanen består av tilsvarende ansatser, avsnitt som nærmest blir kastrert – de frarøver leseren en tilhørighet som leseren muligens har for vane å forvente. Jeg valgte dette avsnittet fordi det hadde noe både pompøst og nøkternt ved seg, særlig når det gjelder det «han» velger å henvise til og spille på som kunster. Det er ikke poenget at «han» drømmer, snarere lider han av en forestilling om at språk evner å gi et dekkende bilde av situasjoner mennesker befinner seg i. Avsnittet er en lek med 

, der det som blir tenkt, plutselig framstår som om det har skjedd – som en impulsiv farse. Null ansvar.

– Du skriver om alt det man vil være, men ikke er. Er det bare hule drømmer, eller har det en innvirkning på livet man lever?

– Er drømmer hule? I denne boka er distinksjonen mellom realitet og drøm ikke nødvendigvis tilgjengelig for leseren. Sengen, som har en sentral plass i romanen, er ikke stedet der drømmer skjer. Der finnes det bare urin, blod, svette og spor av soppdannelser. Samvittighet, plikt, det vulgære – jeg tror ikke på slike stereotype begreper; samtidig speiler vi oss i dem. Vi liker å fortvile over, og le av oss selv, når vi ser Thomas Vinterberg og Ruben Østlund. La oss heller tenke oss at noen unngår det vante «hva jobber du med?» og i stedet spør: «Hva fikk du til konfirmasjonen?» Svarene på det reduserer vår hverdag til barbermaskiner og perleøredobber. Det beskriver langt flere liv enn skildringer av alkoholiserte fedre. I romanen min er det ingen ofre.

– Fiolin på et kott i Budapest, værelser dekorert med freskomalerier... Det er et ganske romantisert bilde du tegner. Hva sier disse lengslene om han?

– «Han» i romanen benytter anledningen til å skape fluktruter fra morens udiagnostiserte tilstand som nesten død. Det absurde ved sorgen gjør at han klarer å forsone seg med hennes bortgang, slik et instrument kan vekke til live et rom langt borte: Det å spille fiolin i et avlukke i en leilighet i et land han ikke kjenner, blir en metafor på å praktisere noe han ikke mestrer. Freskomaleriene, på sin side, er neppe lengsler, snarere visuelle påminnelser om en historisk tid han kunne følt seg mer hjemme i. Estetisk sett er lengsler for «ham» stier til deltaer, åpne terreng «han» begir seg ut på. Freskoene er synlighet, en historisk konfrontasjon av levd liv. Det er slike konfrontasjoner romanen iscenesetter. Hva sier egentlig disse lengslene om ham? 

Så glad jeg er for at dette ikke er meg!

 er et ikke-empatisk svar «han» muligens kunne ha gitt.

– Hva ønsker du at litteraturen din skal oppnå, hvilke rom vil du at den skal åpne?

– Tekst er løgn. Heller enn å tenke at litteratur «åpner» et rom, bør man tenke på romanen som et innblikk i et atelier: et sted der du blir med en kunstner i prosessen og som et prekærtstilt menneske. Teksten er grunnleggende hypotetisk. I en tekst kan muligens en følelse og en vegg bli ett, eller veggen kan bare forvitre som en dramatisk rekvisitt – eierskapet og det midlertidige er komiske gevinster til slutt. Kroppen henger alltid etter. Kanskje sannheten ligger under en dørmatte. Jeg skrev denne romanen med et håp om at materie og språk konstituerer sløve identiteter, og hvor komisk og trist alt rundt en kan føles når mening opphører. En vannkoker kan plutselig bli et materielt symbol på et skiftende lynne; konvensjonell undergang eller et fremtidig ønske om noe hverdagslig og trygt.

– Jeg begynte med en enkel setning. Motivet var lett, to mennesker som elsker hverandre og som leter etter en lighter. Mennesket var så tungt at jeg vurderte min egen vekt- kanskje tosommheten var DØD FUCKED WHATEVER. Ja, ja, der forsvant den siste boksen med bøker og vips var det forholdet over. Å gi er ikke ensbetydende med å få noe tilbake. Mine karakterer er leie, slitne, avventende, men ikke sikre på valg. Derfor løper fantasien over til Tracey Emins seng, og vi får det endelige resultatet; ingen vinnere kan leve slik. Fett. En t-skjorte med svette-hat. Litteratur er et forsøk på å legitimere fantasi.

– Hvilke kommaregler gjelder i lys av kvinnelige orgasmer?

Utdrag

Utdrag: Via Florentin av Louise Jacobs 

Programmet fikk terningkast 2 i VG, og hver episode blir sett av hundretusenvis. Det er med andre ord en suksess, og på Tidens ånd-redaksjonens interne for/mot-liste over NRKs eksistensberettigelse, går serien rett inn under «for».

, og ... var det noe mer da? Sikkert noe ...

foregår etter samme oppskrift som har blitt så definerende for det meste av underholdningen som produseres i våre dager: Kjente folk i rare situasjoner. 

 oppskriftspreget. Det er enkelt å lage underholdning sies det, men vanskelig å lage humor. 

Hallo, Markus Neby! Hvordan vekter du dette?  

– Underholdning er ofte avhengig av ett veldig tydelig premiss man følger gjennom hele programmet. Humor må hele tiden overraske, og trenger flere premisser og ideer underveis, så humoren krever jo mer arbeid og naturligvis en annen teft for kødd. Men så er det veldig takknemlig å vitse over et godt og tydelig underholdningspremiss. I 24stjerners tuller vi en del med klisjeer fra realityunderholdning, og det hadde ikke fungert like bra som jeg synes det gjør om ikke produksjonen hadde hatt masse erfaring med å lage nettopp underholdningsprogrammer som for eksempel Camp Senkveld og På tur med Dag Otto.

I mylderet av tilbakemeldinger har jeg fått høre at det kunne bli litt mye tull, men at det allikevel var spennende å se på, og noen som synes det først og fremst er morsomt. Folk ser det forskjellig, og vi har jo prøvd å få til begge deler, men for meg var det aller viktigst å lage noe morsomt.

 med leken «nisse, rotte, katt» hvor favoritten Mathias Luppichini ryker ut etter at VAR-dømming avslørte at hans bitre fiende, Martin Lepperød, hadde ødelagt for ham! Elsket den kødne rivaliseringen deres og at historielinjen til Mathias endte med å ryke ut etter stygt spill fra Martin. Det toppet seg med at Dagbladet utvider dette tulle-universet med å lage en overskrift om at de er bitre fiender.

Det å benytte oss av VAR-dømming var også et spontant innfall, og det at produksjonen snudde seg kjapt rundt og rigget et VAR-kontor er et eksempel på hvor gøy det var å lage dette programmet. Produksjonsselskapet Magga og Anders, og redaktør Marcus Sand Hukkelås, fortjener masse honnør!

– Hva var det beste som skjedde, og det nedrigste?

– Dansering på julebord er jo potensielt det verste som kan skje med et menneske. Men folk som sliter med dette burde se hvordan Christian Borch og Wasim Zahid løser oppgaven. Enormt.

På det nedrigste er det vanskelig å komme utenom Hasse Hope som ryker ut med å gni en isbit nedi buksa i høyt tempo mens han svetter intenst. Dette klippet hadde også Dagbladet og VG som en slags gif på forsiden sin en god stund. Nedrig, men sykt gøy, spør du meg.

– Fikk du noen tøyler, i NRK som har fått rykte på seg for å «ikke satse på humor» dette året?

– Null og niks! Jeg synes ryktet er ufortjent! Utover at etablerte fjes som Herman Flesvig (Flus), Mikkel Niva (Gutta på skauen) og Jakob Schøyen (Flex) har lagd humor på NRK i år, er det også mange nyere komikere som får prøve seg, enten med å lage sketsjer, serier eller med å fjase på radio. Hani Hussein, Amalie og Mathea og, Karsten Blomvik, for å nevne noen. Også kan de som sprer ryktet si at de ikke liker noe av dette, men jeg synes det blir feil å si at det ikke satses! Også er jeg åpenbart veldig indoktrinert i NRK.

oppsummerte nettopp 2022 som året for «profilen»

 i Morgenbladet, med utgangspunkt i 24-stjerners julekalender. Kommentar? 

– Hun sier at de i bransjen vil si at dette har holdt på i ti år, men at seerne for alvor har sett det først i år. Jeg er i bransjen, så jeg vil si det har holdt på i ti år! Profiler trekker utvilsomt seere gjennom å dele programmet på sosiale medier og være personligheter folk rett og slett liker å se på tv, og jeg mener det bor mye ubrukt potensial i dette. En bransjekollega sendte en veldig hyggelig melding og skrev at vi har klart å gjøre meta-humor bredt. Det skal i så fall blant annet en fyr som har hatt regelmessig sex på et hotell i Mexico ha noe av æren for.

– Peter Moi sin ikoniske overgang til kokke-Wenche i God Morgen Norge oppsummerer det bra, synes jeg: «Selv om det er krig i Europa er det også fastelaven!». Pandemirestriksjoner ble avløst krig og det er klimakrise og strømkrise, og her hjemme prøver vi bare å komme oss gjennom. Synes for øvrig Moi fikk ufortjent mye kritikk for overgangen sin; det er ikke bare-bare å tilfredsstille God Morgen Norge-seerne, og det er i tider som dette vi trenger kokke-Wenche! Mer enn noen gang!



– Og hva venter i 2023 - nå som du har eget program blir det kanskje en overgang å gå tilbake til å leve i Elses skygge igjen?

– Hehe, ja! Men sola skinner så hardt på Else at det er behagelig i skyggen hennes allikevel. Elsker å jobbe med henne og gleder meg til mer av det, men håper selvfølgelig vi får lage en sesong til av kalenderen! Kanskje Else blir deltaker og får oppleve den noe kaldere skyggen min.

– Humor må hele tiden overraske, og trenger flere premisser og ideer underveis, så humoren krever jo mer arbeid og naturligvis en annen teft for kødd. Men så er det veldig takknemlig å vitse over et godt og tydelig underholdningspremiss, sier Markus Neby om «24-stjerners julekalender». 

– Jeg syntes idéen var interessant med en gang jeg kom på den. Det er noe som skiller seg litt ut.

Kald Flamme dukket først opp i 2017. Joda, låten «På» fra året før fikk litt oppmerksomhet i noen kretser, men det var i '17, med låten 

 at rapperen fra Radøy, litt nord for Bergen, der hvor man har stolt identitet som 

, virkelig begynte å gjøre seg bemerket. Lydbildet var luftig, 

 og drømmende, tydelig inspirert av fransk 

 – den gangen et uutforsket territorium blant norske rappere, som enten så mot Karpe (Diem) eller USA. «Sjekk stilen på strilen baooooo», rappe-sang Kald Flamme, og fulgte opp med det som aller mest hørtes ut som nonsens: «Eg ba bala med, du ba næ ba båla» – og med det motbeviste språkfilosof Ludwig Wittgensteins mest kjente setning, den som avslutter storverket 

 (1921): «Om det man ikke kan tale, må man tie». Grov bom høger!

Kald Flamme er beviset på at det ofte er viktigere 

Kanskje er det også derfor tekstuniverset hans, det som sakte, men sikkert er kommet til syne bak all denne tåkete melodiøsiteten, også er et særegent et. Han har aldri virket å ha noe viktig på hjertet. Europeisk fotball spiller en sentral rolle, og en Kald Flamme-låt kan hete ting som «Salah» eller «Buffon», hvilket ikke stikker dypere enn det faktum at han er stolt Liverpool- og Juventus-supporter. Han kan også rime P2 på D2.

Da han i 2018 fulgte opp «Bala med» med låter som 

 «Isbjørn» og også-Adam-Ezzari-gjestede «Jaja (Oui Oui Si Si Eywa)», virket han å skulle bli skikkelig allemannseie. Han vant oppskriftsmessig NRK P3s Urørt-konkurranse, var med på 

-albumet til Aron Eskeland/YGMG og slapp EP-en 

hvor blant annet Angelo Reira og Snow Boyz dukket opp med gjestevers. Så skjedde det ikke så mye mer. Eller det vil si, nye låter kom, men trendene endrer seg fort nå til dags, kanskje spesielt innen rap. Nye lydbilder fra utlandet dukker opp, trender, og forsvinner igjen raskere enn våre egne nasjonale rappere klarer å spytte ut sine egne varianter. Kald Flammes musikk gikk fra ny, frisk og herlig europeisk-inspirert til datert og typete ganske raskt. Til tross for en stødig strøm singler, virket Kald Flammes øyeblikk å være over.

Derfor var det ytterst gledelig da det i år dukket opp flere nye genuint gode låter fra Kald Flamme. Og det uten at han har veket fra det som gjorde ham særegen i utgangspunktet. Han har ikke plutselig forsøkt å bli 

. Han har ikke endret kunstnerisk uttrykk. Han har bare fortsatt med det samme, og funnet et tydelig tematisk omdreiningspunkt – året – samtidig som han har beveget seg enda nærmere de kontinentale inspirasjonskildene rent sonisk. Seks av låtene på 

 er produsert av MKSB, som er signert til PNLs plateselskap QLF Records, og som har produsert mange låter for PNL, deriblant 

(2015) – låter som av denne skribenten er regnet som blant PNLs aller beste. I tillegg til disse seige cloud rap-sviskene består 

 også av mer uptempo greier, det der pan-europeiske lydbildet (med veldig tilstedeværende inspirasjon fra det frankofone Afrika) som sakte, men sikkert er blitt standard vare også her til lands, spesielt via inspirasjon hentet fra danske rappere.

Ideen om å lage apropos-musikk om årets måneder høres kanskje barnslig ut, nesten litt for enkel. Men den funker. Kald Flammes 

 er enda et bevis på at det virkelig kan lages musikk – ja, kunst – om alt. Det gir håp.

I løpet av 2022 har ideen fra oppvaskbenken altså materialisert seg. I januar kommer «Desember» og med det er prosjektet komplett – og Kald Flammes offisielle debutalbum et faktum.

– Hvordan har du jobbet med låtene? Har du ventet til at måneden skal bli helt ferdig før du har begynt å skrive, eller har du hatt låten i bakhodet jevnt og trutt gjennom måneden?

– Jeg har skrevet ned stikkord til hver måned i god tid på forhånd, men har ofte venta med å skrive ferdig tekst og spille inn til det nærmer seg den enkelte måned.

– Har du forholdt deg til «månedens karakter»? Er april automatisk synonymt med optimisme? Er juli = en klassisk sommerlåt?

– Det har variert fra måned til måned. Noen måneder har fått en typisk tematikk, slik som for eksempel «Januar», som er en motiverede låt som symboliserer en ny start. «Juli» handler om feriering i Sør-Europa og «November» handler om mørket. Andre låter har fått en tematikk som kanskje er mer basert på metaforer, eller små detaljer ved måneden, for eksempel «Mars» som handler om å fly til Mars, og «April» som handler om at noen folk dukker opp og forsvinner kjapt – som snø i april, forteller han.

Eg e undergrunn som ein rotfrukt, eg spire
Du heng utpå blokka litt som ein balkong
Eg har god balanse på isen, eg trives
Mens du sklir og legg deg ned som Ashley Young
– Kald Flamme - «Februar»

– Hvis du skulle laget en låt som oppsummerer hele året, hva skulle den handlet om?

– Tematikken i låten «Desember» blir faktisk en slags oppsummering av året. Mest fordi det ikke frista å lage en låt som handlar om jula. Låten handler om å gjøre jobben året rundt, jobbe jevnt og trutt. 

Tidens ånd ba Kald Flamme om å skrive litt om hver enkelt låt fra 

. Og til slutt stilte vi et dumt julerelatert spørsmål.

– Ein melodisk og tung låt med ein motiverande bodskap. Uansett kva som har skjedd i det førre året, så har ein no moglegheita til å rette opp i det, og gripe sjansen ein får i det komande året.

– Ein avslappande, kald og melodisk låt, som handlar om å trivast i kulden, både fysisk og mentalt.

– Ein energisk låt som handlar om å flyge som om ein skal til Mars, men samtidig halde bakkekontakt på veg opp. Bodskapen i låten er at om ein skal kome lengst mogleg, må ein samarbeide på vegen.

– Ein atmosfærisk låt som handlar om at nokre folk prøver å nå toppen altfor fort, slik at dei endar opp med å forsvinne som snø i april.

 – Ein låt som handlar om å ta verda, i staden for å vente på den.

– Ein roleg og stemningsfull låt som handlar om korleis ein i juni kan oppleve at mønster i livet vert brote ved semesterslutt, og at livet endrar seg med flytting og nye skular eller jobbar.

– Ein avslappande sommarlåt, som handlar om å ta det roleg og reise rundt i Sør-Europa.

– Min favorittlåt frå albumet. Den har eit massivt lydbilete, og handlar om at ferien dør i august, som keisar Augustus.

– Ein tung og melodisk introduksjon til hausten. Den handlar om den litt triste symbolikken i at blada går i bakken, men også om at årstidene er noko gjenkjenneleg, i ei verd full av endring.

– Ein vinterbanger som handlar om å gjere seg klar for den harde vinteren. Låten tek også opp store tema og at ein går ein hard vinter i vente, om ein ikkje jobbar saman mot ei løysing på dei politiske problema.

Gjennom hele 2022 har rapper Kald Flamme laget en sang om måneden som er gått – med et lydbilde snekret sammen av anerkjente franske rap-produsenter.

Alle artikler