Noen forfattere får man bare fot for. Siden debuten med diktsamlingen 

(1986) har Rune Christiansen utgitt en lang rekke diktsamlinger og romaner med titler som får en til stoppe opp og innhold som blir værende i kroppen lenge. Hans dype forhold til film og musikk knas inn i setningenes klang. Christiansen har store deler av veien nytt stor anerkjennelse og mottatt priser, men tok vel et byks i den allmenne litterære bevisstheten da han fikk Brageprisen i 2014 for sin roman 

. Siden har han holdt dampen oppe. Han har noen ganger lange opphold mellom diktsamlingene, men har en god periode nå, med utgivelser i 2019, 2022 og allerede en ny nå i år.

Christiansen går i sin vakre, ferske bok i dialog med den svenske poeten og kunstneren Harriet Löwenhjelm (1887-1918), som jeg må innrømme at jeg ikke hadde dyp kjennskap til fra før men som nå okkuperer tankene mine. Men hvem var egentlig Löwenhjelm, og hva fikk Christiansen til å ville pirke borti hennes liv?

– Harriet Löwenhjelm ble født inn i et overklassehjem i Helsingborg i 1887, men hun vokste opp i Stockholm. Löwenhjelm var en av Sveriges mest særegne poeter. I samtiden ble hun nok oppfattet som både kuriøs og lett, enkelte dikt var da også nærmest bisarre og absurde, men i enda større grad finner man en vital diktning med dybde og vidd, og leser man hennes samlede dikt ser man tydelig at det nettopp er denne uforferdete kombinasjonen av humor, infantil lekenhet og elegisk intensitet som karakteriserer verket. Jeg mener bestemt at Harriet Löwenhjelm er en like interessant og betydelig dikter som Edith Södergran. Og som et slags sjeleslektskap med nettopp Södergran døde også Löwenhjelm av tuberkulose, kun 31 år gammel.

Som i hans forrige diktutgivelse tar Christiansen lett utgangspunkt i et virkelig menneske. Det var så klart svært personlig da han skrev om moren som led av demens i boken 

. Men har har disse tematiske startpunktene gitt arbeidet med skrivingen en slags annerledes retning eller underlag?

– Jeg skriver jo hele tiden tett på mitt eget liv, min egen hverdag, ikke nødvendigvis så direkte selvbiografisk som den forrige diktboken 

, men bøkene er alltid preget av den livssituasjon, de skiftende livsfasene, om du vil, som jeg til enhver tid står oppi. I dette har også lesingen av annen litteratur sin naturlige plass. De to siste diktbøkene henger på sett og vis sammen, og på mange måter er det en dreining i forhold til poesien – det vi si jeg har raket ned på tekstenes omfang, slik jeg også gjorde med den tredje boken 

Boken er utstyrt med et gripende fotografi på forsiden, og de korte diktene og epistlene i boken går inn i diktene hennes, og i biografiske detaljer, og noe som «bare» er ny diktning. Det er mange kilder som er tatt i bruk, forteller Christiansen.

– Jeg har lagt til grunn en temmelig omfattende og intens lesning. Viktigst er Mattias Käcks kollasjbok

. Og inspirert av denne skaffet jeg Löwenhjelms samlede dikt, med et solid forord av Boel Hackman. Jeg leste Olle Holmbergs bok med brev og bilder og dikt i utvalg, og Elsa Björkman-Goldschmidts legendariske biografi fra 1947. Jeg leste Per Rydéns bok 

, et nesten 400-siders verk som tar for seg det området i Sverige der sanatoriet Romanäs lå, altså det sanatoriet der Harriet Löwenhjelm levde de siste årene av sitt liv, og der hun døde i mai 1918 kun 31 år gammel. Og jeg leste Agneta Rahikainens innsiktsfulle doktoravhandling P

oeten och hennes apostlar – en biomytografisk analys av Edith Södergranbilden

. Mens jeg leste, skrev jeg en mengde assosiative notater, og disse notatene, omarbeidet til dikt, ble etter hvert til et manuskript, en bok, og en henvendelse. Ja, det ble rett og slett nødvendig for meg å «snakke med» Harriet Löwenhjelm.

Löwenhjelm finnes kanskje ikke tilgjengelig på norsk nå, men nordmenn burde jo uansett lese mer svensk. Rune Christiansen har ingen problemer med å dele et dikt som kjennetegner henne.

– Hun har skrevet så mange gode dikt, men la meg ta et av de fineste jeg vet, et av de fineste diktene jeg vet om overhodet:

Natten står grå utanför mitt fönster
och bak fjärran fuktiga skogar rasslar ett tåg.
Vad det är gräsligt trist att leva.

Alla vänner jag hade ha glömt mig.
Jag orkade kanske inte att hålla dem kvar.
Vad det är gräsligt trist att leva!

Ingen mening finns i mitt fattiga, förspillda liv,
som rinner bort – nej, ingen mening.
Vad det är gräsligt trist att leva!

Harriet Löwenhjelm oppholdt seg på et sanatorium i flere år. Dette er jo for så vidt en aktivitet vi har sett flere ganger i litteraturhistorien, men hvordan påvirket det hennes sjelstilstand og arbeid?

– For å si det kort: hun var en svært ung kvinne med rike kunstneriske evner, som over lang tid visste at hun skulle dø. Og det var en utmattende og nådeløs vei mot døden.

Maud Angelica har med seg diktbøker og leser fra dem på fest, kunne man lese i avisen nylig. Interessant utvikling. Tusenkronersspørsmålet om poesiens stilling er i dag er styrket eller svekket, er antakelig selvbesvarende. Rune Christiansen gjør i alle fall sitt, med egne utgivelser og som ansvarlig for den langvarige og for mange viktige serien med gjendiktninger som også utkommer på Oktober forlag. 

– «Poesiens stilling» er vel som forventet. Poesien har relativt gode vilkår i Norge. Men man må jo være realistisk. Om man forventer at det å skrive poesi skal føre til rikdom og berømmelse, da kommer skuffelsene til å i kø. Gjendiktningsserien skal tikke og gå fortsatt, forhåpentligvis kommer det en ny utgivelse til høsten eller senest neste vår.

Christiansen fikk nylig en fransk litteraturpris for beste utenlandske roman i 

. Han var lenge en favoritt for de få her hjemme, men romanforfatterskapet hans brer sakte nå om seg i Europa, etter en rekke oversettelser og dertil lydhør mottakelse. Det er å anta at det kommer flere romaner.

– Ja, jeg håper jo at jeg skal komme i gang med romanskriving igjen. Sannsynligvis blir det neste jeg utgir en roman, selv om jeg ikke aner noe om hvor jeg går som romanforfatter. Ingenting er påbegynt, jeg har ikke et eneste lite notat liggende, men det er slik det alltid er med meg. Og jeg savner det nitide og tålmodige arbeidet, savner det å «være i en roman».

Litteratur

Rune Christiansen: – Poesien har relativt gode vilkår i Norge

Nå er det MYE Meghan Markle og Prins Harry i monitor. Prins Harrys memoarer, boken 

(«reserven») ble sluppet offisielt i dag, etter å ha blitt hyppig referert til da den ved en feiltakelse ble sluppet i Spania en uke for tidlig(!). Siden har det utspilt seg et rojalt drama med intriger for åpent kamera, overskrifter i grotesk og kilometerlange skrivebordsanalyser fra kulturkommentatorer i inn- og utland. Hva skjer? 

Prins Harry og Meghan har spilt rollene som Dianas arvtagere: åpenhjertige, forfulgte, gode, glamorøse verdensborgere

 mot den tradisjons- og stedbundne arverekken i gamle London, med deres mange stivnede plikter og lojalitet til sær-britiske institusjoner og medier. Med Harry og Meghan har vi fått de første reelle kongelige påvirkerne, og de vil gjerne forklare oss hvorfor vi skal følge akkurat dem.

Det rojale eventyret og narrativet har alltid hatt en spesiell plass i kulturen, fra grimme eventyr til revolusjonsutløsende dekadens, underholdningsindustri, Disney og Hollywood. Det forgylte livet på slottet og ved hoffet har alltid vært stoff for historier, myter og legender, litterært og som den originale reality, iscenesatte liv, skapt for å observeres.

Da Solkongen av Versailles sto opp, var det den aller største ære en borger kunne ha, å få audiens under kongens toilette. Det var plass til et visst antall menn som fikk overvære ritualet med å vekke og kle kongen. Manifestasjonen av opphøyde liv validert av utvalgte tilskuere har alltid vært viktig for å legitimere eventyret.

Også metafysisk: Jeg har små barn i hus, og prins- og prinsesseliv er fortsatt en stor del av hverdagen og den åndelige føde barn vokser opp på. HC Andersens 

 er så sensitiv at hun ikke tåler den minste motstand i sin vatterte tilværelse (men banker på slottsporten dryppende våt en mørk kveld…) , mens Frosts Elsa og Anna mistet foreldrene (og forholdet til hverandre) etter en ulykke da de begge var små.

Det mangler ikke på klassiske paralleller i dette dramaet, nei. Harry skriver i 

at han begynte å lese Hamlet av Shakespeare, ifølge The Guardian: «Hmm. Ensom prins, besatt av en avdød forelder, se den gjenværende forelderen bli sammen med … forelderen’s rival? Jeg smalt den igjen».

Men i 2023s voksne eventyr er det nye spilleregler. Det er ikke lenger innlemmelsen i mektige institusjoner som frister. Dagens eventyrfortellinger er drømmen om å finne opp gamet på ny, en moderne eventyroppskrift foret på enhjørninger fra California og Silicon Valley, heller enn stivnede institusjoner av den gamle verden. Krypto, strømming, viral berømmelse, internett selv!

Og for å klare det gjelder det å få spille ut og kapitalisere på eller skape en plattform av sitt «why», sin «purpose» eller sitt «mission». Det er opp til enhver å spille ut sine personlige brands, som katalysator for berømmelse og påvirkningskraft. Har du nok av det kan du skape moderne eventyr. Paraplyer som kan huse det meste, som bedrifter, aktiviteter og identiteter, og endre både maktstruktur og fastgrodde industrier. Kanskje monarkiet selv. 

Meghan og Harry styrer eget narrativ (og egne karrierer) til enhver tid, de er  sine egne PR-herrer og gir akkurat den tilgangen de selv ønsker og trenger. Kanalene blir egendefinerte: TV-serie, bok, podcast, instagramkontoer. Som de beste påvirkerne balanserer de på grensen mellom privat, autentisk, ekte, kalkulert, iscenesatt, glossy,

 og misunnelsesverdige. Passe mye og passe lite.

Prinsesse Diana var kanskje den første rojale som siktet seg inn på et nytt nivå av berømmelse på egne premisser: hun fortalte «alt» til BBC og Martin Bashir, snedig gjenfortalt i The Crown. Hun skaffet seg Tina Brown som offisiell biograf, som da var redaktøren i amerikanske Vanity Fair, og lot seg portrettere av Vogue-fotografer som Mario Testino. Amerika lå tilsynelatende klar for hennes føtter. Før det endte så brått.

Sentralt i ethvert narrativ om kongehuset og monarkiet som institusjon står mediene og deres tilgang og bruk av de kongelige som materiale. I så måte vil konge-sosiologi og mediesosiologi gå hånd i hånd: hvordan virker de sammen? Folket betaler for kongehuset over skatteseddelen og krever i så måte valuta for pengene, på flere nivå. Snorklipping og representasjon, vink fra Slottsbalkongen 17. og et liv i tjeneste og i rampelyset et annet. Et tett samarbeid med tabloider og medier for å sikre en fordelaktig omtale har vært en del av avtalen fra massemedienes fremvekst.

Men her møtes gamle og nye paradigmer. Å rive ned de tradisjonelle medienes makt over de rojales «personlige brands» som case ble intensivert i møtet med Meghan Markle, som hadde jobbet bevisst med å posisjonere seg som en moderne velgjører via en viss kjendisstatus og bloggen The Tig. Samme konflikt oppsto også her med introduksjonen av sjamanen Durek Verrett, hans tvilsomme helsepraksis, men også tette bånd til en internasjonalt sterkere institusjon enn det norske kongehuset, nemlig Hollywood og kjendiselitens nettverk.

Der de tradisjonelle mediene står i en posisjon med og rundt statsmakten er påvirkningskraften på nett, strømming og sosiale medier proporsjonalt global, grenseløs og mye større. Den fjerde statsmakt er uløselig bundet til nasjonale forhold, og Harry og Meghans ambisjoner synes globale. Hvorfor nøye seg med lille Storbritannia?

Den offisielle nettsiden «Sussex Royals» kommer opp som første treff når du googler Harry og Meghan, men er ikke oppdatert siden 18 januar 2020. Den peker diskret videre til Archewell, selskapet som samler Meghan og Harrys veldedige organisasjon og produksjonsselskap under ett, med høy aktivitet og nesten daglige poster - og har som misjon å «unleash the power of compassion to drive systemic cultural change» – en institusjon om gangen.

Kommentar

Meghan Markle og Prins Harry styrer eget narrativ, de er sine egne PR-herrer og gir akkurat den tilgangen de selv ønsker og trenger. 

Rojale influensere, illojale rojale 

Vi har gjennomlevd den første uken i 2023 og tør kanskje etterhvert begynne å studere kalenderbladene. Hva vil eksistensen innebære de kommende ukene og månedene? Hva skal vi fylle dagene med? Mulig inspirasjon kan hentes hos Patti Smith og hennes nye bok 

. Ett bilde og en kort tekst hver dag, med grunner til å holde seg i live.

For Patti Smith er uansett hver eneste dag en som en gave. Hun er gammel nok (76) til å ikke kunne ta noe for gitt lenger, og hun har mistet mange. På en annen side er livet hennes preget av aktivitet og energi og en følelse av evig ungdom. Nylig ble det offentliggjort at hun skulle spille to konserter på Sentrum Scene i Oslo i juni – nå har hun besøkt landet svært mange ganger i moderne tid, men hennes ihuga fans og den stadige rekrutteringen av yngre beundrere er en så solid kraft at hver gang føles som den første og siste i kombinasjon. Det er ikke mange andre artister fra det som må omtales som gamle dager som har en liknende nåtidsrelevans som henne. Jeg tror ikke nødvendigvis at det bare er musikken som trekker, den er strengt tatt ikke sååå bra, ikke spesielt mye bedre enn annen sammenliknbar musikk, i hvert fall. Det handler om henne. Hun er elsket. Fordi hun er en motstandskvinne, rå for alderen og alt det der, med en evne til å signalisere at musikk, poesi, nysgjerrighet og kunst faktisk er viktig.

Mange trekkes mot Patti Smith siden det er et inntrykk av at hun er en av få, kanskje den aller siste, som står støtt opp for sine idealer i en ellers bedriten verden. Det er utvilsomt et innslag av romantisering her.

Smith er også et stil-ikon, så klart, og ikke minst forfatter og en ruvende forfatterskikkelse. Hennes mange bokutgivelser gir henne minst like mye oppmerksomhet som en eventuell ny låt ville gjort, sikkert mer. Disse bøkene signaliserer et vilt og kunstnerisk liv, men også verdier som tålmodighet, tilbaketrukkethet og pondus. Ja, det er Patti Smiths kulturelle personlighet som forbruker og turist som er hovedpersonen, mer enn den skapende komponisten/utøveren PS. Disse to elementene glir over i hverandre så det blir vanskelig å se hva som er viktigst. Kvaliteten på bokkatalogen hennes er svært ujevn, vil jeg si, med høydepunkt i diktsamlingen/fantasien 

(1996) om kunstnervennen Robert Mapplethorpe, og selvbiografien 

 (2010), også den med Mapplethorpe som omdreiningspunkt. Den sistnevnte boken ga henne National Book Awards og var startskuddet på den renessansen hun fortsatt er midt inne i. Det var vanskelig å unngå denne boken i visse miljøer en periode, alltid stikkende opp av totebags eller liggende i hylla under urbane barnevogner. Men asså, jeg likte den svært godt jeg også.

Andre bøker med poetiske selvbiografiske tekstfelt og opptegnelser hun har kommet med senere har ofte befunnet seg i det samme besnærende toneleiet, men har tidvis også vært fryktelig irriterende, påståelige, overtydelige banaliteter som jeg ofte har ønsket å kyle i veggen under lesing. Uendelig mange megetsigende beskrivelser av å drikke svart kaffe, namedropping av store poeter og kunstnere og musikere, «se her er en setning om et kornete foto av Rimbauds stol som jeg tok på et museum mens jeg var på turné», en stadig tilbakevending til kunstuttrykk hun oppdaget i sine formative år, poetiske mysterier jazzet opp av det omtalte kaffeinforbruket, og – ikke minst – et liv tydelig blottet for mobiltelefoner, merkevarer i butikkene, apper og alt det dritet som livet de facto inneholder for de fleste i dag, inkludert Patti selv. I litteraturen med stor L går man til den gamle kjøpmannen og fanger brød, smør, vin og et lite stykke ost (som antakelig så sykles hjem på en sort gammeldags sykkel). Man er sjelden innom selvbetjeningskassen på Kiwi og piper inn noe halvstekt fra Brødfabrikken og en Norzola på tilbud. Smith beskriver sin virkelighet, en semi-religiøs hyllest av kunsten og en følelse av tidløs ro. Men også hun må da stundom har dårlig tid til flyplassen hun også, så mye som hun er på farten, og annet mer basalt samtidsstress.

Patti Smith har heller ikke problemer med ironisk avstand til egne følelser og sin private kultur-kanon, i motsetning til Gunnhild Øyehaug, for eksempel, som i et av fjorårets sterkeste essays balet med tanker om den kunsten som sto aller sterkest for henne i yngre år, men som nå hadde bleknet, som om den tilhørte et annet menneske, ting som Radiohead, Tor Ulven og Giacometti. Patti Smith går fri av dette, hun lever et 100% u-ironisk liv og det er kanskje derfor hun går meg på nervene, samtidig som jeg på en måte også er misunnelig på henne av nettopp den grunn. Jeg ønsker også et mer uanstrengt forhold til min egen smak, i hvordan jeg blir oppfattet, og en følelse av å være fri i mitt tankeunivers, uten frykt for å dele det med hele verden. Å stå opp for det jeg tror på (samt å ha det som levebrød). Ikke tenke meg om hver gang jeg har lyst til utbasunere at jeg elsker Coltrane-liveopptak, Paris på 20-tallet, eller legge ut bilde av de gode bøkene jeg leser eller finner på loppemarked (dette siste gjør jeg riktignok innimellom, muligens pga vårsol-lykke)

(Penguin Random House) er den logiske konklusjonen på denne problemstillingen. Det er en kunstfotobok som i hovedsak samler hennes Instagram-poster gjennom et år, presentert med megetsigende bildetekster. Hun fikk sin første mobiltelefon i 2010, og på oppfordring fra datteren begynte hun å poste på Instagram i 2018. I dag har hun 1,1 millioner følgere. Boken inneholder også innslag fra hennes Polaroid-samling. Før IG var hun en aktiv bruker av Polaroid-kamera, med samme type motiver, men da de sluttet å selge film til det, måtte hun melde overgang.

Boken består av ett bilde og en tekst per dag, mettet med innhold og konnotasjoner, både til hennes eget liv og karriere, men også til kunsthistorien som sådan.

Alle andre i verden ville blitt utledd dersom de brukte så mye energi på å avbilde bøkene sine sammen med en perfekt plassert kaffekopp. Hun er innom gravsteinene til store poeter, tenkere og livskunstnere og legger ut sepiatonet fotografi sammen med et visdomsord. Hvor patetisk kan man være? Det er i løpet av denne fotokalenderen mange slike flaue innslag, samtidig blir jeg også litt varm om hjertet av det, fotografiene er ofte vakre og boken er riktig lekker, tykk og i lite format, det som er avbildet betyr noe for meg, det er mye gjenkjennelse, men det viser også en hverdag som er utenfor rekkevidde. Se der er Jim Carrolls krøllete Penguin-paperback av en Bruno Schultz-bok, der er hennes avdøde ektemann Fred «Sonic» Smiths skjønne Mosrite-gitar (kun spilt på av ham selv), der er Sam Shepards lommekniv, der er Patti’s kopp som hun fikk av datteren Jesse (ornamentert med roser og ordet «mama»), der er Georgia O’Keefes seng.

Patti Smiths aura er resultatet av alle disse talismanene i livet hennes, mye selvopplevd, like mye fantasert. Ja, hun utga noen klassiske album som 

 på 70-tallet, som enkelte fortsatt kan oppdage og lytte til, men det er gjennom selfiene hennes hun er størst. Hun blir en ambassadør for historiens tapte sjeler, en legemliggjøring av drømmer, aktiv kulturkonsumpsjon og et naivt håp om kunstens kraft og betydning. En bestyrer av det pregnante øyeblikket som oppstår når et minne vekkes til live, av en tekstrad, en slurk kaffe eller en avbildning. Øyeblikk da ingenting annet betyr noe. Kanskje ikke det verste man kan bruke dagene sine til.

I ny bok demonstrerer Patti Smith sin egentlig superkraft: hun har et uanstrengt forhold til egen smak, og en naiv tro på kunsten kraft og betydning.

Kjære bloggen, hilsen Patti Smith

Alt tyder på at det har blitt mandag igjen. 

Så vi har samlet noen utvalgte saker fra uka, i tilfelle du ikke har lest dem enda (eller om du vil lese dem igjen!). 

Kippers & Kapers på Bakkekroen: – I alle dager 

Kippers & Kapers på Bakkekroen: – I alle dager 

Bakkekroen har gjenåpnet i det forjettede Smestadkrysset, og det er utelivsgrunderne i Flott Gjort som står bak. 

Interiørdesignets funksjon skal tydeligvis få en til å føle at man går i dialog med restaurantens rike og lange historie, som om Bakkekroen er for Smestad og jazz, det CBGB var for New York og punk. I Flott Gjorts mandat heter det at de skal etablere «urbane grendehus», «livsløpsteder», «nisjesteder» og «kulturdestinasjoner», pompøse eufemismer som tilfører 

 og mening til deres gigantoppkjøp av utesteder i Oslo – delvis finansiert av et 

Konseptet «møtesteder» (som i en perfekt verden er definert som et gratis tilbud) er for lengst annektert av næringslivet, som kan finne på å omtale seg som «førsteetasjespesialister» fordi de tror på den grunnleggende giftige tanken om at byutvikling best drives gjennom konsumerisme (ta Sørenga, der nesten ethvert nybygg har en generisk næringseiendom i førsteetasjen for å tiltrekke liv og røre, men så er det den offentlige badebryggen som er bydelens største publikumsmagnet).

Vivienne Westwood (1941-2022)

Punk, historisme, cheeky Brittania, to fingre til etablissementet, utsøkt skreddersøm og grenseløs aktivisme er noe av arven etter en av de mest særegne kunstnerne de britiske øyer har avfødt det siste århundre.

Westwood stoppet ikke med punken. Mot et landskap av hyperliberalistisk Thatcherisme, massiv arbeidsledighet og et dypt klassedelt samfunn, ble mote med henne potent samfunnskritikk. Selv hevdet hun at misjonen med klærne hennes alltid var å skape en figur. Fra hvis karakter du kan 

et levende politisk vesen som ved sin blotte eksistens synliggjør alternative eller subversive posisjoner.

Noe av det slående med Westwood var en ukuelig drivkraft. En dynamo som bare fortsatte å skape. Hun gjorde seg egenhendig til en av sin tids viktigste klesdesignere både i London og Paris, tross massiv motstand fra datidens moteindustri, og etter hvert også eksmannen McLaren, som ikke tålte å se henne slå gjennom alene. Det som etter hvert ble hennes signatur var et redefinert bilde av den historiske britiske arven. Gjennom hennes prisme ble historiske og aristokratiske troper omskrevet i et subversivt, postkolonialt, våkent og kritisk konsept, historien problematisert og gjenfortalt i skreddersøm, tartan og krinoliner for det 20. århundret. Rebrandingen skapte et estetisk britisk selvbilde som avfødte generasjoner med designere og kunstnere etter henne. Uten Westwood, ingen Cool Brittania, skriver Ida Eritsland. 

Andrew Callaghans humor er essensiell for hans gjengivelse av den amerikanske feberdrømmen

Youtuberen Andrew Callaghan (25) har de siste to årene seilet frem som den fremste pioneren innenfor internettsk gonzo-journalistikk. 

Troverdigheten Callaghan har opparbeidet seg den siste tiden kan virke usannsynlig, da den verken kommer fra en høy utdanning, spesifikk dybdekunnskap eller evne til å trollbinde seeren med fjonge tankesprang og formuleringer. Seerne liker rett og slett hans ordknappe og åpensinnede væremåte, der han står perpleks i kaoset, ikledd sin beige, alt for store billigdress med mikrofonen i hånden, som en parodi på tradisjonell standup-reporter. Han trenger ikke trykke på noen knapper når verden har gått av hengslene på egen hånd.

At humoren tar oss nærmere menneskene og sakens kjerne kan delvis forklares med at den gir rom for at intervjuobjektet kan vise selvironi – en viktig del av arbeiderklassens etos som middelklassen ofte tolker bokstavelig og møter med fordømmelse (i motsetning til arbeiderklassen, som gjør narr av seg selv, har middelklassemennesker med god råd og dårlig samvittighet et masochistisk behov for å bli gjort narr 

I motsetning til øvrige, amerikanske medier virker han genuint interessert i å forstå menneskene bak raseriet og konspirasjonsteoriene, uten å presentere dem med den liberale sentimentaliteten som preger, for eksempel, vår egen 

Den beste versjonen «Draumkvedet»: – Jeg bare synger, og så ser jeg hva som skjer

Historien om en helt spesiell innspilling av en helt spesiell norsk middelalderballade.

Og den versjonen som har gjort mest inntrykk de siste årene er Kim Rysstads. Kim Rysstad er en 

 Det vil si at han har fått toppscore i B-klassen ved Landskappleiken to ganger, og dermed hører hjemme i eliteklassen. For noen år siden gjorde han en innspilling sammen med Kringkastingsorkesteret (KORK), som ble sendt på radio, og etter det bare var å finne i NRKs nettspiller.

For dem av oss som tilfeldigvis hørte det var det en sterk opplevelse. Rysstads stemme. Den folkemusikalske svungen. Den mystiske og hypnotiserende teksten. Og ikke minst KORK, som spilte grufullt, som om de tonesatte å tråkke på katten. Ikke alltid 

Så, hvor gammelt er 'kvedet? Kanskje er det riktigste å si at det blir til hver gang det synges. For det å kvede er ikke det samme som å synge. Det impliserer kunstnerisk frihet, en mulighet til å uttrykke seg selv innenfor rammene av en tradisjon. Johanessen skriver, «å kvede er å dikte under fremføringa av kvadet».

Rysstad forteller at han aldri planlegger hvordan han skal synge, foruten de aller første linjene. For øvrig er han enig i at teksten er vanskelig å forstå, uten at det trekker ned.

– Det er en ganske heftig tekst. Hver gang jeg synger oppdager jeg noe nytt. Det synes jeg er litt fint, for da er 

! For 990 kroner i året får du tilgang til alt vi skriver. Det tilsvarer 82 kroner i måneden, og ja, det fantes tider da en øl på byen kostet det samme. 

Nyhetsbrev

Kippers & Kapers på Bakkekroen, internettsk gonzo-journalistikk og nekrolog  

Kippers & Kapers på Bakkekroen, internettsk gonzo-journalistikk, nekrolog og 'kvedet 

Hvilke tanker gjør utelivsgründere seg når de tar over historiske bygg for å fylle det med nytt innhold?

Formodentlig slår de meiselhammeren i grunnmuren med en viss ærefrykt: ingen sum kan kjøpe følelsen gjester får av å gå inn i et etablissement med historisk sus i veggene.

Siden oppføringen av Bakkekroen i 1934, har nøklene til det ovale ørneredet i Smestadskrysset skiftet hender mange ganger – stedets forrige inkarnasjon var en bisarr kinesisk brun pub, hvis meny bestod av alt fra pekingand til schnitzel, 

, og hamburger – og nå er de nye innflytterne utelivsgründerne i Flott Gjort.

Åpningen av «nye Bakkekroen», som restauranten nå heter på folkemunne, er blitt en samlende kraft for dem som har bodd eller bor i Smestadområdet. «Bakkekroens venner», en Facebookgruppe med over 6000 medlemmer, har fulgt overtakelsen med engasjement, og i månedene før åpningen pepret siden med velmente innspill:

«Håper nye eiere finner et kult konsept. Det som må ofres, må ofres. Lørdagsjazz. Dårlig mat. Lunkent øl. Overmøblering. La det fare».

Har den nye Bakkekroen beholdt det gode og latt det negative fare?

Det første som møter Kippers og Kapers en tidlig desemberkveld på Bakkekroen, er en minst to meter høy mann som strever med en fastkilt glidelås i boblejakken. Han, angivelig en lokal patriot som «bare bor en kort spasertur unna», svaier fra side til side, full som en dupp, og blir umiddelbart fjetret av Kippers og Kapers. Kanskje er han med i «Bakkekroens venner», eller rett og slett på utkikk etter 

 venner, for det tar ikke lang tid før hendene hans finner veien til både Kippers og Kapers rygg, før han stivner midt en nedadgående svai for overbringe en invitasjon til hans bord.

En behjelpelig, men tydelig stresset servitør kommer i grevens tid, og leder Kippers og Kapers vekk fra mannen og inn i den stappfulle restauranten.

Man legger umiddelbart merke til den svært tiltalende og vakre fiskebensparketten, som er Bakkekroens originale gulv. Interiørdesignet er preget av mahognyfarget treverk, «mid-century modern»-stoler i valnøtt med svart skinn, og et gusjegrønt plysjstoff kler putene i en plassbygget sofa som kveiler seg rundt lokalets imponerende panoramautsikt over det forjettede Smestadkrysset.

Totalentrepenørene for Bakkekroen er Lohne & Lauritzsen, som ellers står bak blant annet Maaemo, Grand Café, Paleet og Litteraturhuset Fredrikstad, og de har på ingen måte begått den fryktede overmøbleringen av Bakkekroen.

– Samtidig er det som om Halvor Bakke når som helst skal spasere inn i restauranten og annonsere at vi alle er statister i en episode av «Eventyrlig oppussing», sa Kapers og myste mot det utstuderte interiøret.

– Hæ, hva sa du, kvitterte Kippers, og kastet et blikk på den høye takhimlingen og det ubehandlede søyleverket i betong – iøyenfallende arkitektoniske elementer som først og fremst forringer god akustikk.

For oppkjøpet skal ikke bare være tanketom klistring av Flott Gjorts navn til næringsbygg, men fungere som et ledd i byutviklingen. Fredrik Winther, styreleder og medeier i Flott Gjort, har uttalt til Dagens Næringsliv at det «(er) ambisjonen vår å bli en møtested-, område- og byutvikler i toppklasse».

Runar Eggesvik, også medeier i Flott Gjort, var i sin tid med på å starte den legendariske baren Café Mono, en hjørnestein i Oslos uteliv. Mono var nettopp en kulturdestinasjon, et nisjested, livsløpsted og, eh, 

, og en uomtvistelig suksess det åpenbart er fristende å gjenskape når man har carte blanche på å gjenoppfinne arkitektoniske perler.

I menyen til Bakkekroen er det tydelig kommunisert at det vi får servert i desember er «en smakebit på det (gjestene) har i vente», og at personalet skal forsøke «kjøre seg inn».

Å basere en restaurantanmeldelse på en uferdig meny er kjedelig for alle involverte, likevel er skuffelsen er stor og ugjenkallelig når forretten «bakkefjøla» – «norsk ost og spekemat» – koster 398 kroner og serveres på en ordinær, hvit tallerken.

Sorte grissini er stablet som forkullede vedkubber i et leirbål. Under ligger coppa og fennikelsalami – som snytt ut av en billigkjedes «tapas party» fra kjøttpålegg-disken – samt trekanter av en brie, hardost og blåmuggost, plassert ved siden av en stor skål med honning.

– Denne krukken med honning er så gedigen at jeg ikke blir overrasket om Ole Brumm ligger på bunnen, sa Kippers.

Fire soppkroketter på estragonmajones vitner om at kokken Kristoffer Lofnes, som har bakgrunn fra det norske kokkelandslaget, forsøker å lage en type forfinet fingermat man forbinder med den litt jålete (og seiglivede) gastropub-trenden – retter som har opphav i husmannskost servert i ny tapning. Krokettene er imidlertid fritert så hardt at man nærmest kan ane det kreftfremkallende stoffet akrylamid, og smaken av den brente skorpen legger seg som en ugjennomtrengelig hinne i ganen.

Den beskjedne porsjonen av kalvetartar er mild og god i smaken, men noe underveldende. Å forsake de tradisjonelle biff tartar-elementene eggeplomme, kapers, løk og rødbet behøver ikke være et steg i feil retning (all den tid noe av det mest tilfredsstillende ved en biff tartar er å sprette eggeplommen og røre proteinene inn i den klissete farsen), men når både krokettene og tartaren er toppet med nøyaktig samme estragonmajones, forekommer repetisjonen oss som en tapt mulighet for smaksvariasjoner i menyen.

Presentasjonen av disse to rettene er i verdensklasse sammenlignet med vår neste rett, pølse i buljong, kålrot og sennep. Faste pølsesnabber vaker i brun kraft. Under ligger harde, store biter av kålrot. På siden, halvveis nedsenket i suppen, snirkler en tarm av sennep seg over retten som en uleselig signatur.

– I alle dager, også denne retten smaker brent. Hvordan er dét mulig, spurte Kippers.

Desserten fikk den utakknemlige oppgaven av å runde opp og redde totalinntrykket fra for- og hovedrettene. En (forhåpentligvis sesongbasert) iskrem med pepperkakesmak, på en seng av knuste pepperkaker og rørte tranebær, bar bud om at noen på bakrommet har lekt seg med ordet «dekonstruert».

Men det som kunne vært en rik fløteis med smak av jul, et 

 under en misteltein, åpenbarte seg heller som en advarsel mot det å eksperimentere med å oppløse en pepperkake i vann.

Forhåpentligvis vil Bakkekroen slanke bort valpefettet når de etter hvert får kjørt seg inn.

 – Spørsmålet jeg sitter igjen med, sa Kapers da regningen (1900 NOK, inklusive tips og to drinker som aldri kom) landet på bordet, er hvilke kunder Bakkekroen ønsker å feste grep om.

Om intensjonen er myntet på lokalbefolkningen på Smestad, kan det godt tenkes at oppgraderingen fra kinesisk-europeisk fusion vil falle i god jord hos nok betalende kunder som ønsker en konvensjonell (og koherent) meny i nabolaget. Samtidig kan rettene fort dele opinionen i dem som opplever menyen som pretensiøs og overpriset, og dem som føler seg undervurdert fordi man liksom ikke har peiling på mat når man bor to t-banestopp unna bykjernen.

Og vice versa: utover arkitekturen, er det lite ved Bakkekroen som tilsier at byfolk bortskjemt med restauranter skal ta turen til Smestad utelukkende for å spise.

– Enhver person med smaksløkene intakt vet at for eksempel Lorry serverer mat som ikke holder spesielt høyt kulinarisk nivå, men man besøker likevel restauranten år etter år fordi man lar seg fortrylle av stedet. Jeg er i tvil om Bakkekroen vil ha samme appell, at det seiler opp som 

Spørsmålet lar seg ikke besvares uten at restaurantdriften får gå sin gang i noen måneder, men allerede nå kan man stadfeste at iallfall én kundegruppe ikke er velkommen til Bakkekroen. Den som er avhengig av rullestol som fremkomstmiddel vil måtte snu, ikke i døra, men allerede nede ved trappen opp til bygget, som ikke har rullestoladkomst.

I et så påkostet restaureringsprosjekt, ledet av utelivsgiganter som hevder at de er opptatt av byutvikling i toppklasse, er det særdeles uheldig at man har oversett å anlegge en enkel rullestolrampe eller heis – selv om også rullestolbrukere, vel inne i restauranten, antakelig vil veie maten og finne den for lett. 

Med Brennpunkt skulle NRK «avsløre, avdekke og forklare i undersøkende dokumentarer som angår oss alle». Men episoden 

 å regne. Den uskyldige korte, dokumentaren står like fullt igjen som et viktig kulturhistorisk minne over en generasjonskonflikt på trappene i Akerli borettslag på Kalbakken, Oslo – i et bygg som i dag fremstår som  arketypisk sosialdemokratisk, oppført av OBOS i 1956.

På den ene siden av konflikten har vi de gamle sosialdemokratene som vasker trappen på dugnad. «Det er vi som vasker trappa,» sier en eldre mann i begynnelsen, «ungdommen vasker ikke trappen her.» På den andre siden har vi den nye individualistiske generasjonen som ikke kunne brydd seg mindre. «Akerli, det er pensjonistenes paradis. Her bor det nesten ingen ungdommer, nesten bare pensjonister», sier en fortvilet, ung jente fra nabolaget. 

Det hele kryssklippes med en eldre dame som demonstrerer trappevask etter alle kunstens regler. «Godt med vann på kluten. Så det blir ... vått». 

«Vask trappa – eller flytt!» er på et vis en dystopi: velferdsstatens sosiale og økonomiske politikk bygges ned og alt som er igjen er pensjonister snakker stygt om «narkomane» og lager regler om at ballspill ikke er tillatt etter klokken 19.00, ja når de ikke strengt håndhever dugnadsmoralen.

Likevel forstår jeg at de var besatt av trappen. Den sosialdemokratiske trappen er rasjonelt bygd – alle skulle få ta del i velstanden. Materialet er terrazzo, også kalt sementmosaikk eller kunstbetong, kjennetegnet av småstein som skinner gjennom den polerte betongen. Vi kan kanskje snakke om sosialdemokratiets diskréte sjarm.

Det er noe med disse beskjedne sosialdemokratiske trappene. Er de ikke en slags levning fra sosialdemokratiets harde dager etter krigen? Holdt den eldre garde på med en rituell trappevask mens de ventet på en sosial dreining i politikken?

Jovisst produserte etterkrigstidens modernister mindre beskjedne trapper, også. Den forhenværende Y-blokka til arkitekt Erling Viksjø er eksempelvis kjent for sine finurlige 

I de utallige boligblokkene som ble reist i etterkrigstiden var det imidlertid ikke økonomi til den slags kreativitet. Likevel var modernistenes credo nettopp å gjøre noe vakkert av det lille som var til rådighet. Beskjedne betongtrapper ble reist i fleng, alle med sin særegne, beskjedne sjarm.

Etterkrigstiden var kjennetegnet av knapphet – krigen hadde rasert økonomien, og landet skulle bygges rasjonelt opp igjen. Likevel klarte arkitektene å trylle frem hverdagsmagi i trapper lagd i betongmosaikk med fargerike stålgelendre. 

Kontrasten er slik sett stor til vårt samfunn, hvor knappheten ikke skyldes krig, men er selvpåført via markedet: Uansett hvor rike vi blir, vil utbyggerne alltid si at de ikke kan strekke seg lengre på grunn av en hard konkurranse, en konkurranse nyliberalismen introduserte. I en slik situasjon er det ikke overraskende at arkitekter klager over forholdene, men hvorfor gir de oss ikke i det minste en vakker, beskjeden trapp? Vi må forstille oss et vakkert og rimelig sosialdemokrati uten den håpløse moralen. Og vi har ett og annet å lære fra fortidens modernister.

Arkitektur

– Etterkrigstiden var kjennetegnet av knapphet – krigen hadde rasert økonomien, og landet skulle bygges rasjonelt opp igjen. 

Sosialdemokratiets diskréte sjarm 

Vi står bom fast under selvforbedringens stjerne, hvor alt handler om ens evne til å 

... Er det sunt å være så sunn? Aksept for å være usunn, uperfekt, småfull, ublu? Not so much, forakten for svakhet ligger latent. Survival of the døllest.

Dette må diskuteres i en paneldebatt, eller noe i den duren, en gang. 

Statens forhåndskontroll av kinofilm oppheves

Det står skrevet, ikke i Bibelen, men på medietilsynets nettsider: «Når filmer og programmer gis en aldersgrense, tas det utgangspunkt i om innholdet kan være skadelig eller alvorlig skadelig for barn og unges velbefinnende.»

Vel. Dette er det nå slutt på. Etter 109 år med statlig forhåndskontroll av filmer på kino, er det nå distributørene selv som får ansvaret for å sette aldersgrenser. Med andre ord – sensuren er opphevet! Det er i seg selv grunn til å feire.

Noen som kanskje er ekstra glade er Nils Ole Oftebro og Anette Hoff. I 2015 ble skuespillerparet nemlig ifølge Dagbladet nektet inngang på filmen Paddington (7-årsgrense), da de hadde med seg en tre-og-et-halvt-åring i følget.

– Denne regelen har jeg aldri hørt om. Jeg hadde aldri trodd at en animasjonsfilm med bjørnen Paddington skulle kunne skremme livet av og ødelegge oppveksten for en tre og et halvt-åring, sa Oftebro til tabloiden.

– Dette betyr at du må ha med aldersbevis når du tar med deg de yngste barnebarna på kino i Norge. Dette synes jeg vitner om en autoritær og totalitær formynderholdning.

Et lite skritt for det liberale Norge, et stort skritt for familien Hoff-Oftebro.

Relanseringen av festivalsommeren etter to år med pandemi var et puslete kultursjokk i forhold til det som skjedde da man satte seg i kinosalen for å se 

 rart i 2009? Det tok minst en time å akseptere premisset om at new age-fantasien til James Cameron faktisk skal tas på ramme alvor, med dens dreads, fantasispråk, ønsketenkning om kolonialisme, barnslige forestillinger om hvordan et paradis skal ut, manic pixie dream 

er og animerte, blåfargede Coachella-yogalærere.

At filmen er et resultat av både stormannsgalskap og vanlig galskap hindrer ikke folk fra å strømme til kinoene for å få med seg den livreddende behandlingen av en merkevare ingen egentlig hadde spurt om at skulle bli gjenopplivet. Denne uka tok den også igjen 

 som den mest innbringende filmen fra 2022. I den internettske filmsamtale har flere påpekt at oppfølgeren følger i enerens spor – den sanker inn enorme summer penger, uten å sette 

 i den kulturelle bevisstheten. Kanskje det skyldes at Camerons demonstrasjon av neste generasjons visuelle effekter ikke resulterer i stort mer enn en glorifisert Windows Vista-skjermsparer?

, har på den andre siden vært mer synlig i nyhetsstrømmer, i form av meninger og memes. 

-mysteriet ble trolig en passende film for millennials å foreslå for familien denne romjula, noe som har gjort den til Netflix’ tredje mest sette film 

Det som er så fint med å ha to allmennkringkastere (TV2 og NRK), er at de alltid gjør det samme. Mens TV2 de siste årene har hatt stor suksess med kjendis-/militærprogrammet 

, hvor man får én teskje skjerp deg sammen med én teskje vold-i-stor-skala-kan-bli-nødvendig-og-da-må-du-også-sannsynligvis-drepe-noen, har NRK tullet med militæret i Herman Flesvigs 

. Vel og bra, det, med det var kanskje ikke likt nok 

Denne uken har nemlig NRK premiere på førstegangstjeneste-realityen 

. Serien starter med at noen spyr etter å ha blitt utsatt for gass, mens en voice-over forteller at noen må ofre sin frihet for å beskytte vår. Føles litt som reklame for forsvaret, altså propaganda, men greit nok, det stemmer jo. Det rare er det som skjer litt uti programmet, hvor forsvarssjef Eirik Kristoffersen forteller at man må være beredt på å bruke vold, og at man selv i verste fall kan bli 

Vi synes det verste som kan skje i strid er å bli drept. Noe vi for øvrig håper at ikke skjer, men som vi likevel får en ullen følelse av at alle disse militær-programmene prøver å forberede oss på.

Portrettintervjuer hvor kjendiser snakker ut om den tunge tiden er blitt så latterliggjort de siste årene at en skulle tro sjangeren var i ferd med å dø ut. Men, viser det seg, så lenge det finnes kjendiser, og så lenge livet fortsatt er en serie opp- og nedturer, kommer vi oss ikke videre.

Uten videre seremoni, A-magasinet forrige helg: 

«Så ryddig det er. Vintersolen ligger lavt og lyser opp det moderne huset, og det er aldeles strøkent her, og dette er altså hjemmet til en aktiv småbarnsfamilie. Klokken er ti og Stian Blipp har nettopp stått opp, for Jamina, «min kone», som han alltid legger til, tok barna klokken seks, det er da de våkner. Et høyt amerikansk juletre i plast står i hjørnet, og Stian Blipp står bak kjøkkenbenken, han har tilbudt kaffe, men roper: «Jamina, er vi tom for kaffe?» Og det er de. Han mumler noe om at de bare har sånn rabagastkaffe, og gudene vet hva det er, kaffe smaker det ikke. Selv tar han seg et glass vann med et fingerklyp salt fra Himalaya og noen dråper sitron.

– ... for etter at jeg møtte veggen, for å si det sånn, har jeg begynt å eksperimentere med litt ulike ting som kan gjøre meg bedre skikket til å ... Han trekker pusten. Blikket er matt, blankt og sørgmodig. 

– ... til å komme meg gjennom dette her.»

Endelig noe motsatt av «organisk» og alve-inspirert forfallskunst-naivisme og/eller søt abstraksjon!

Det blir slagordskunst i stor skala når Lars Ø. Rambergs verk 

den 17. januar avdukes på en av de flotteste flatene som finnes i dette landet, fremsiden av Håkon Mjelvas modernistiske mastodont Økernsenteret (1969). Kunstneren skal montere lys over ni etasjer som sammen staver ordet tillit, selve fundamentet i et demokratisk samfunn, 

De to hovedrollene fra 1968-versjonen av 

, leverte 30. desember et søksmål, hvor de anklaget filmselskapet Paramount for seksuelle overgrep. Olivia Hussey og Leonard Whiting var 15 og 16 år gamle under produksjonen, som inkluderte innspilling av nakenscener. Nå krever de 500 millioner dollar i oppreising. 

Samme dag som søksmålet ble kjent annonserte Det Norske Teatret en 

 av Shakespeare-stykket. Det virker ikke som de planlegger å tråkke i samme salat. I pressemeldingen heter det: «Regissør Erik Ulfsby ønsker å utforske hva som skjer med Shakespeares tekst når den ligger i munnen til to erfarne skuespillere. Det er likevel ikke den aldrende kjærligheten som skal portretteres, det er den livsglade og spontant naive ungdomsforelskelsen som fremdeles er kjernen». Hovedrollene spilles av Svein Tindberg og Liv Bernhoft Osa, som spilte de samme rollene for 40 år siden.

Om hundre år er allting glemt, skrev Hamsun for 119 år siden og tok nesten like feil som da han syntes at nazisme var bra. En av grunnene til det, at alt ikke er glemt om hundre år, er at opphavsretten 75 år etter ens død løper ut. Ens verk faller, som det heter, i det fri. Det har nå Knut Hamsuns forfatterskap gjort. Det betyr at det fritt kan brukes til det du skulle ønske. 

Ukens ånd

Uke #1: Mot den hvite måned, Krig som underholdning, statlige film-aldersgrenser oppheves, opphavsretter oppheves, «Avatar»

Evigvarende handlinger, stadig ekspanderende karaktergallerier og resirkulering av gamle minner ser ut til å være de tre mest fremtredende fellesnevnerne for historier som fortelles under global kapitalisme. Samtidig skal det ingenting til for å bli oppfattet som snobbete hvis man prøver å kritisere merkevarenes kino-dominans (man skulle nesten tro at nerder ikke er interesserte i å føle nye ting?!).

Det skal imidlertid mye til for ikke å heve et øyenbryn eller to i møte med denne oversikten over kommende blockbustere. Bildet som gikk semi-viralt på Twitter tidligere denne uka, laget av Instagram-kontoen @moviefacts og vannmerket av «Geek Facts», har blitt laget med hensikt om å skape entusiasme rundt årets kinoprogram. Men der noen ser en godtepose, ser andre en ørken – bildet gjorde i alle fall ikke uka til den løst definerte gruppen postere kalt «filmtwitter» noe bedre.

Av de 29 titlene på plakaten er det bare fire (4) som ikke tilhører en større merkevare: 

MoMA-kurator og kritiker-veteran Dave Kehr 

 bildet med en sarkastisk bemerkning: «And some people say the movies are dying». «Jeg teller 

filmer jeg kunne sett», svarer Jesse Hawken, podcastvert i Junk Filter.

Den anonyme kontoen @JFrankensteiner delte bildet, og 

 ganske enkelt at «vi lever i et helvete».

Noe liknende har skjedd før, da Disney i 2019 presenterte sine 

 frem mot 2027, og samlebåndet med alle de utitulerte 

Det ser ut til at vi stadig blir dårligere til å forestille oss alternativer til systemet vi lever under akkurat nå, som kulturkommentator og filosof Mark Fisher skrev i den innflytelsesrike 

 fra 2009, når sommerens store kinobegivenhet er Indiana Jones med grått hår.

Film/TV

Pandemien er over, men kinoene plages fortsatt kinoene av et mer levedyktig virus.

Halvårets kommende storfilmer gjør oss motløse

Klart man får bange anelser når nisjeforretninger legges ned i 2023. På nyåret kom nyheten om at en av Oslos mest interessante butikker, bok- og vinyl-antikvariatet Arbeidernes Antikvariat, stenger dørene. Helgen 7. og 8. januar er det opphørssalg i lokalene på Schous plass. 50 % på alt.

Men denne gangen er det ingen grunn til panikk, viser det seg. Primus motor for antikvariatet, Brage Aronsen, skal bare flytte til Bergen. 

Alle artikler

Rune Christiansen: – Poesien har relativt gode vilkår i Norge