Hvert kvartal publiserer merkevareindeksen 

 en oversikt over de mest populære motemerkene. I år var det én overraskelse: Diesel har tatt et kvantesprang fra langt nede på listen, til topp ti, der de har klatret seg forbi både Versace og Louis Vuitton.

Samtidig, i Norge: Diesel er ikke å oppdrive lenger. Men det har virkelig vært Diesels år «der ute», som har en direkte sammenheng med at belgiske Glenn Martens tiltrådte som kreativ sjef i 2020. Der var årets fest på moteuka i Milano, med oppblåsbare megadukker som 

 på catwalken. Kylie Jenner, Dua Lipa og Julia Fox har alle har frontet merket på sosiale medier.

Diesel ble startet av Renzo Rosso i 1978, og fikk et gjennombrudd med provokativ og alternativ reklame på 90-tallet. Diesel var jeanskjeden som først manifesterte 90-talls ironien som visuell historieforteller, og skapte et verdensmarked av jeans solgt som smart kulturkommentar. Merket fikk kulturell relevans og gjorde premium jeans en tilgjengelig motekategori for et voksende massemarked.En PR-kampanje skrudd sammen av det lille, svenske byrået Paradiset.

Den aller første reklamen hadde Vendela Kirsebom poserende med mørke jeans i et oppblåsbart bilhjul: med stars and stripes i bakgrunnen, med påskriften «How to tighten your grip» og «How to understand Life on Earth».

Merket ble et globalt fenomen, en business i milliardklassen og gjorde Renzo Rosso til en svært rik mann. Men så kom nedturen. På starten av 2000-tallet gikk de tilsynelatende på tomgang – og 

måtte vike for en mer proper, nedtonet stil – et marked kuppet av blant andre en annen svensk reklamemaker – Acne Jeans. Forsøk på å omsette Diesel fra jeansmerkevare til high-fashion floppet, og merket begynte å stenge kontorer over hele verden.

Men nå er den velkjente D-en tilbake i motebildet, med Martens i front. Fra før har han sakte, men sikkert bygget en trofast skare kredible fans gjennom sjefsdesignjobben hos Y/Projects. Fra mote-insidere til stjerner som Rihanna (som han designet lårhøye Uggs for!): fans av Martens har kultivert en kjærlighet for avant-garde denim og han står blant annet bak noen ikoniske jeans-truser. Perfekt for jobben med andre ord, eksperimentell og kommersiell i skjønn forening.

Og med et lokomotiv som Diesel er Martens perfekt satt opp til å ta merket tilbake til noe som «ikke bare reflekterte popkultur, men drev det» – som Vogue skrev. «Sexy og gøy» – er slik Martens selv beskriver sin seneste kolleksjon for motehuset, at det handler om å være «optimistisk og aktiv» – og «for alle».

– Glenn Martens og Y Projects – ja, selvfølgelig skal han jobbe for Diesel, tenker jeg, sier klesdesigner Anne Karine Thorbjørnsen.

Martens er en slags designernes designer, og en personlig favoritt av moteskaperen.

– Jeg tenker på hvordan han jobber med draperi og folder i nesten alt han gjør, sier hun. At alt blir dratt eller folder seg i boots, topper og skuldre. Vi deler åpenbart fascinasjonen for det.

Hun mener det er samme sensibilitet som synes nå som den gang da. Tiden er inne.

– Jeg vet ikke hvorfor - vi snakker kanskje om et minne av en vibe – det passer bare. Det er noe 90-talls, tidlig 2000, hypertacky, skittent-sexy i stilen som minner om det Diesel jeg husker.

Julekalender

Luke 20: Diesel er tilbake! 

Hvorfor overlater vi oppgaven om å ivareta kulturarven vår til Hollywood? Spørsmålet dukker opp i hodet mitt hver gang jeg ser en amerikansk viking-produksjon ankomme strømmetjenestene, der vikingene er kledd i avanserte 

-klesdrakter, har sidecuts, avanserte fletter, tatoveringer, black metal-sminke, omhyggelig utformede muskler og velfrisert skjegg.

Kort sagt har vikingfilmen for lengst blitt en levende undersjanger, definert av sin forskrudde oppfatning av fortiden. 

-estetikken er ofte minst like nærliggende 

-diktene, der noen av fortellingene også bruker leflingen med fantasyelementer som kreativt verktøy, som Netflix-serien 

 er kanskje det mest suksessrike forsøket på å sette vårt merke på skjerm-vikingtiden, en humorserie der den anakronistiske avstanden mellom oss og dem er brønnen vitsene dras opp fra.

Men et storstilt, norsk drama fra vikingtiden – en satsning på nivå med den årlige filmen om andre verdenskrig – uteblir.

, til tross for sin kvasi-gammeldagse engelskspråklighet, ga oss håp om at en 

 vikingfilm endelig var på vei. En historie med begge føttene plantet i middelalderen, som skulle demonstrere at norrøn mytologi som tas på alvor er rikere på storskjerm enn hipster-vikinger i et superhelt-univers. Regissøren, amerikanske Robert Eggers, har det siste tiåret bemerket seg for sine eksepsjonelt detaljrike og levende historiske dramaer, og er for tilhengere kjent for sin lidenskap for research, der han velvillig dukker ned i så mange obskure primærkilder han får fatt i, før han møysommelig fletter kunnskapen inn i filmens materiale. Hans to foregående filmer, 

, føles av den grunn usedvanlig taktile og troverdige.

. Filmen åpner med en temmelig smakløs dataanimert kameraføring, en teknikk som gjentatte ganger dukker opp og tar deg ut av den historiske perioden Eggers har jobbet så hardt med å forstå. Til tross for all researchen klarte ikke filmen å skille seg ut fra sjangerens hollywoodske terningkast 4-stank (selv om inspirasjonen til Shakespeares 

, som filmen er basert på, opprinnelig er en norrøn karakter og heter Amleth).

Anmeldelsene var delte – The Guardians Peter Bradshaw (Storbritannias Birger Vestmo?) elsket den for dens vold og kaos, mens The New Yorkers Richard Brody kalte den for «en pøl med research og gørr», og skrev at filmen mislykkes i å «formidle noen av de sensoriske aspektene ved verdenen den skildrer». Etter filmens lansering gikk Eggers selv ut i et 

 med The Daily Beast, åpenbart skuffet over sluttresultatet. Angivelig hadde han såpass liten kontroll over post-produksjon og filmens sisteklipp, at han har måttet revurdere hvordan han fremover kan ivareta kunstnerisk integritet i et studiosystem. Nå er han i gang med en remake av 

Norsk filmbransje har lenge utnyttet kulturelle særegenheter for å markere seg på filmmarkedet. Bare se til 

. Derfor burde det også være i NFIs økonomiske interesse å utvikle et krigsdrama satt til vikingtiden for kinolerretet, en engasjerende storfilm som streber etter realisme og tar periodens kulturelle betydning på alvor. Hullet i markedet ser i alle fall fortsatt ut til å være der.

2022 var året vi ble snytt for den troverdige, oppslukende vikingfilmen vi har lengtet etter. 

Luke 19: Drømmen om den definitive vikingfilmen som brast

Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss. Snart vil vi begynne å ta betalt for innholdet vårt, og vi starter med et introduksjonstilbud på 990 kroner i året. Det tilsvarer 82 kroner i måneden. Det fantes en tid da øl på byen kostet det samme! 

Saker ingen andre publiserer, kulturkritikk (også den hensynsfulle slakten!), intervjuer som går i dybden, litterære reportasjer, trendfølsomme kulturanalyser, sjangeroverskridelser, lange essays og korte bemerkninger om det som er i tiden. Du får også ukentlige nyhetsbrev der vi tar stilling til ukas viktigste begivenheter og får utløp generelt, i tillegg til invitasjoner til en rekke arrangementer, som konserter, debatter, filmvisninger, salonger og fester.

Lanseringsjournalistikk, klikkagn, raserifeller, anmeldelser som tar form av anbefalinger, «Norges 100 mektigste kulturpersonligheter», lettvinte analyser, knekkprosa, oppskriftspreget duplo-journalistikk. 

Hvordan er det å jobbe med Lars von Trier? 

– Lars tror på det ufullendte og uperfekte. Han liker når det sniker seg inn uventede feil eller overraskelser. Han synes det gir en følelse av autentisitet, som jeg også synes representerer ham som menneske, sier Louise Vesth, produsenten til Lars von Trier gjennom 12 år. 

NRK-scenen er et symptom på livemusikkens død

Hvorfor kan ikke for en gangs skyld musikk være musikk. Hvis folk skal få et tett forhold til musikkopplevelsen igjen, og komme seg ut på konsert før hele systemet raser sammen, trenger vi alle mann til pumpene. Vi må vise hvordan det egentlig er. Jeg ønsker et NRK som rapporterer fra virkeligheten, som er på konserter og klubber landet over, som har lengre intervjuer, som er med i studio og studerer prosess og diskuterer musikktekniske og sosiologiske aspekter ved artister som på forskjellig vis setter sitt avtrykk på verden nå. Og, ikke minst, som presenterer og dokumenterer lokale, kan hende små, men eksplosive miljøer som skaper essensielle menneskemøter og stor musikalsk kunst her og nå. Gjør det neste gang, a! Jeg kan ikke tenke meg noen bedre utnyttelse av lisenspengene enn det.

Hvor langt kommer en flaske rødbetejuice seg på et norsk museum?

Så langt kommer en flaske rødbetejuice seg på et norsk museum

. Med en bul i jakka, et veldig tilgjengelig pressekort og med samme følelse som når man passerer sikkerhetssjekken på en flyplass – bare at med ulovlige substanser i bagasjen, og all den mistroiskheten sånt noe fører til. Hadde ikke billettøren blikket festet på på bulen gjennom hele møtet??

Ingenting å bekymre seg for (bortsett fra for kunsten!), viser det seg, idet vi glatt passerer de som kontrollerer billett, og dernest de to i garderoben, som smiler kort, men som ikke viser tegn til å ville ta fra oss jakken (med bulen). Vi fortsetter inn, eller opp alle rulletrappene, opp til det aller helligste.

Kippers og Kapers på restaurant Null Null: – Mer 

Restaurant Null Null er nok et bidrag til den stadig voksende porteføljen til Flott Gjort. Dette er utelivsgründerne som «skaper fremtidens møteplasser» ved å teppebombe Oslo med konseptsteder – Rent Mel, Becco, Vin Vin, Trekanten – steder med det til felles at de serverer nøye planlagt sjel på boks: «møteplassene» er så utstudert og ferdigeltede at det sjelden er rom for at en egen, utemmet aura kan oppstå mellom veggene.

– Jeg kan ikke se for meg at Null Null kommer til å fylles av liv og røre, sa Kippers, og skulte mot strålanternene og vasene fylt med spaghetti. 

Restaurant Null Null: – Mer «kokketering» enn kokkelering 

Det anti-estetiske i Kjetil Røeds prosjekt 

Å ta kunstneren på alvor er å slutte å umyndiggjøre henne med alle mulige hensyn i frykt for at hun skal gå i stykker. Hadde man ikke brydd seg om kunsten hennes, hadde man ikke giddet å bruke tid og krefter på å la den virke inn. Leseren og kunstneren må ha tillit til at kritikeren har omtanke i aller første ledd. Kritikeren må få lov til å bli begeistret, henrykt, oppgitt, kvalm og rasende. Dette er innlevelsen, som er den virkelige kjærlighetserklæringen, ikke analysen. 

Gunnhild Øyehaug: – Jeg skjønner ikke noe av plott

– Det er en indre motsetning i skrivingen din, føles det som, mellom entusiasmen og inderligheten på den ene siden, og ironien og karikaturen på den andre. Er det en reell motsetning når du skriver?

– Nei, jeg er 100 prosent ironisk hele tiden. Haha. Nei, det er helt sant, det er gjennomgående i det meste jeg gjør, både litterært og personlig. Det er en balanse det har tatt meg tid å forstå hvordan jeg skal oppnå. Jeg kan fort bli lei av ren sarkasme, selv om det også kan være befriende. Men det må også lodde dypere, og komme i kontakt med noe … varmere, som er eksistensielt avgjørende på en eller annen måte. I et essay skriver jeg at jeg-formen er vanskelig fordi det ligger sentimentalitet og nostalgi og lurer bak hvert et hjørne. Det er et eller annet med intimiteten i jeg-formen som jeg kan reagere på med en kraftig allergi, når jeg leser en sånn fluffy fortellerstemme som er tett innpå øret ditt, da får jeg noia. Den danske poeten Mette Moestrup har sagt en gang at hvis du har et veldig varmt materiale, så hjelper det å bruke en kald metode. Og hvis du har et kaldt materiale, så hjelper det å bruke en varm metode. For meg gir det veldig mening.

– Ofte når man leser ting du har skrevet er det ikke så vanskelig å gjenkjenne at det er deg. Er det bra eller dårlig?

– Jeg er litt usikker. Jeg kan jo bli irritert på min egen metode og prøve å komme meg ut av den. Men så hanker den meg inn igjen. Så jeg må nok bare godta at jeg er prisgitt min egen personlighet. Jeg tror det jeg alltid kommer fram til når jeg er i sånne selvkritiske faser, som man jo er i noen ganger i lenger perioder av gangen, eller jeg da, for å bytte subjekt i den setningen, er vel egentlig bare at jeg må skrive det jeg kan. Det pleier min kollega Gunnar Wærness å si: Du må skrive den boka du kan skrive, ikke den du vil skrive. Jeg har prøvd mange ganger å skrive på en annen måte, men det blir alltid dårlig. Det verste var da jeg prøvde å skrive som Tua Forsström. I seks år stanga jeg i veggen. Helt til jeg forstod at jeg jo ikke er Tua Forsström. Så da godtok jeg at jeg må skrive prosa. Man kan jo håpe at det skal komme et kometnedslag i min egen hjerne, og at jeg blir transformert til Sigrid Undset eller noe sånt, men jeg tror ikke det kommer til å skje.

Gunnhild Øyehaug: – Jeg skjønner ikke noe av plott 

Bli Tidens ånd-abonnent 

Bli Tidens ånd-abonnent! 

Luke 18 er en hyllest til en av musikerne som i det stille har gjort 2022 til 

Grim Pil, fra Kattem, der hvor sørlige Trondheim glir over i bygd, kornåkre og rasfare (og grenselandet mot Melhus), har i løpet av året sluppet utsøkt ettertenksom rapmusikk i tre bolker, fordelt på utgivelsene 

Da Grim Pil i november dukket opp som gjest, med både vers- og refrengansvar, på Jaa9 & OnklPs «Undergrunn King», og selvsikkert rappe-sang at «Folk her si æ e undergrunn king», satte han ord på det som allerede da var en kjensgjerning. Mens de store festivalene og mediehusene hadde vært opptatt med å skjenke oppmerksomhet i form av stjerneskudd- og nykommer-priser til dem, og bare dem, som har vært med lenge nok til å bevise at de ikke kommer til å fakke opp, hadde Grim Pil, under manges radar, hatt et råsterkt 2022.

Låt-tittelen «Undergrunn King» er for øvrig et tydelig nikk til 

alias UGK, 90- og 00-talls rapgruppen som dukket opp i denne ukens 

I 2022 begynte alt også å henge sammen i Grim Pils musikk. Den er smidd over en stadig mer stilsikker mørk, seig, tåkete, og ikke akkurat oppløftende lest. Framført på trondheimsdialekt, og såkalt marinert i soniske effekter, rapper han om å være fylt av mørket og dets grublerier, men også om å ha funnet en slags nøkkel, en vri på det utpreget 

, som fungerer for ham ikke bare musikalsk, men også psykisk.

I høst ble Grim Pil noe overraskende tema i skravle-podkasten 

, med Morten Ramm, Ole Soo og Martin Sleipnes. Sistnevnte fortalte at han gledet seg til å gå på Grim Pil-konsert 

noe de andre lo av og syntes var teit. Egentlig sier dette en god del. For ja, Grim Pil lager alene-musikk. Musikk for hodetelefoner og grubleri, vag depresjon og angst. Han er gjennomgående introvert i både 

i tekst. Han har sluppet to musikkvideoer i år, men er bare på skjermen i 

Før, æ hadd nå issues, æ va sleepwalking
Si æ våkna opp i svime i fra min tåke
Si æ åpen om min story og æ bleed loving
Og alle som har ting å si e plutselig blitt stum
Når dem møte mæ og innser at min energi e mitt våpen
(Grim Pil - «Karaoke»)

Det er ikke første gang Grim Pil, eller Alexander Sagmyr som han heter i andre sammenhenger, har forsøkt seg på en rap-karriere. For rundt ti år siden kalte han seg Essay, rappet på engelsk, og lagde pop-rap i støpeskjeen til rappere som Drake og Mac Miller. Låten «Bottle of JD for the Walk Home» fra EP-en 

-låta, og har ingenting av den stedbundne særegenheten som kjennetegner nesten all veldig god rap-musikk, nå også Grim Pils.

Dem villa te Dubai, æ e posted opp i Selbu
Inni mæ e torden, æ føle mæ som værgud

Det som måtte til: flytte på bygda (Selbu, utenfor Trondheim), slette sosiale medier, og sakte men sikkert modne, både musikalsk og som menneske i løpet av en slags Zarathustra-aktig selv-isolasjon. Det lokale fotballaget i 6. divisjon var eneste faste sosiale holdepunkt, i tillegg til sønnen og kona (senere eks-kona). I et intervju med gatemagasinet Sorgenfri fortalte han om alt dette. «Jeg tok ansvar og stakk», 

 til journalist Kari Kristensen. Etter ett år på bygda, eller 

 i et intervju med Tommy Tees National Rap Show i februar, begynte han å rappe på trøndersk.

Da han kom tilbake var det altså som Grim Pil. De første utgivelsene, 

2020-21), fungerte som oppvarming, både for artist og lytterskare. Først med årets tre utgivelser har pilen truffet blink idet Grim Pils idiosynkratiske tekstunivers har konsolidert seg, samtidig som anerkjente produsenter som 

 totalt fantastisk (og tidsriktig) ut – noe trøndersk rap ikke har vært bortskjemt med oppgjennom. Med noen få, klare 

Og snart er det 2023. Da har Grim Pil lovet plate.

– Jeg har jobbet med mitt debutalbum parallelt med de 3 mixtapes som ble lagd i år – og disse er å betrakte som promo til albumet som kommer i mai '23. Første singel kommer i slutten av januar, og er produsert av Heffy Beluga.

… og det er bare et frampek til hva som skal komme. 

Luke 18: 2022 ble Grim Pils år

Luke 18: Grim Pils år

Hva er det med den basslinja? Den enkle og evig perfekte basslinja, som bare kan gå og gå og gå, og som i 35 år har fått de beste rapperne til å levere sitt ytterste. Dennis Edwards’ 

 er åpenbart en perfekt, funky rnb-låt helt på egen hånd. Den fremkaller bilde av en strand, en takterasse, en paraply-drink, på den måten bare myk og avslepen 80-tallsmusikk kan. Et kor som korer, en lett synth, og den ikoniske basslinja, som bærer alt, bærer hva det skal være, så lenge man orker, til solen går ned, alle drinkene er drukket, og dansegulvet er tømt.

«Someone to count on in a world ever changing», er det første den tidligere Temptations-vokalisten synger. Og det er også nettopp det låta hans har gjort i hiphop-historien.

Du har selvfølgelig den første og aller mest ikoniske, Eric B. & Rakims 

(1987), som fortsatt er uovertruffen, men hvor de Ashley's Roachclip-samplede trommene er vel så viktige, og hvor basslinja faktisk uteblir i siste halvdel av låta; et løft fikk «Don’t Look Any Further»-samplet med den langt mer dansbare 

«Seven Minutes of Madness»-remixen til Coldcut

I 1996 er det Biggie og 2pacs tur. Det er kanskje her tradisjonen for å sample «Don’t Look Any Further» oppstår. På 

 lar Biggie de andre i Junior Mafia rappe først, før han tar over på slutten, og viser at han er verdens beste, midt mellom to perfekte album.

Men der både Rakim og Biggie rapper over samplet i den samme avslappede ånden og atmosfæren som innhyller Edwards-originalen, kommer 2Pac noen måneder etter Biggie og er

. Man kan si hva man vil om 2Pacs foraktfulle skryting av å ha ligget med Faith Evans, kona til Biggie, men det er også lett å argumentere for at få rappere noen gang har hørtes mer fulle av liv og inspirasjon enn 2Pac på «Hit ‘Em Up». Og selv om hevngjerrighet og paranoia antakeligvis er olympiske drivkrefter, så tør jeg påstå at Dennis Edwards-basslinja er enda større.

Det er også åpenbart på de to fremste eksemplene fra 00-tallet: Nas’ 

. Nas er ute i samme ærend som 2Pac: Han skal ta liv av sin tids konge av New York, Jay-Z, og med Coldcut-remixen av «Paid in Full» som utgangspunkt rapper han bedre enn han har gjort både før og siden. Z-Ro derimot, en Texas-rapper som ellers ofte rappesynger over neddopede Screw-beats, er først og fremst ute etter å vise fram at han kan rappe, og basslinja løfter ham til høyder han aldri ellers har vært i nærheten av.

Vi har hoppet over enda flere av de beste rapperne noensinne (

) på veien til dette poenget: Basslinja fra «Don’t Look Any Further» er en av rappens mest sentrale og definerende svennestykker, en evig inspirasjonskilde som gjør prinser til konger. Og vi er ikke ferdig.

For i sommer ble ballen plukket opp igjen, i en av de siste årenes mest originale hiphop-byer, Detroit, Michigan. Peezy har holdt det gående i mange år allerede, som en del av Team Eastside, og som et mer tilbakelent alternativ til den nye Michigan-rappens mer energiske foregangsmenn som Rio Da Yung OG og Sada Baby. Han har aldri virket som om han skal opp og nikke med de store. Men med årets 

 fikk han, med hjelp av basslinja over alle basslinjer, plutselig en hit. Peezys bruk av Edwards-låta er mer tro til originalen enn noen har vært siden Junior Mafia, og sampler både bass, synth og vokal, men med tidsriktige, travle Michigan-trommer. Rappingen til Peezy er også tidsriktig off-beat, som om han har litt dårlig tid, men samtidig er det som om den uanfektede stilen plukker opp tråden fra Rakim.

Om «2 Million Up» blir stående som en klassiker i rekken etter de aller største, gjenstår å se. Men i en tid der hiphopen synes mer fragmentert og (med rette!) uærbødig overfor konvensjoner og tradisjoner enn noensinne, er det likevel betryggende å registrere at arven etter Dennis Edwards og Eric B og Rakim fortsatt lever. Det er godt å ha noe å stole på.

Noen linjer om en av rappens mest sentrale og definerende svennestykker, basslinja som gjør prinser til konger. 

Luke 17: Den ikoniske basslinja

Luke 17: Basslinja over alle basslinjer

Taktekkeren var på et hustak da de fremmede kom til syne på ørkensletten. Han klatret ned stigen og gikk til byporten, der portvakten stod på post. Kvinnen på elefanten lignet en rømt prinsesse, mannen på bakken lignet tjeneren hennes.

Saltstøttens sønn

Vi slipper ikke inn hvem som helst, sa portvakten.

Mannen hjalp kvinnen ned fra elefanten og sa:

Og alle som ikke er spedalske, sa mannen.

Vi trenger bare et sted å sove. Vi drar videre ved daggry.

Om jeg er frisk, er min kone frisk, sa mannen, men portvakten sa ikke mer.

De to kledde av seg. Kvinnens maget bulet på den ellers magre kroppen.

Portvakten gransket hender og føtter, nese og svelg.

Til Marmorbyen i fjellene, sa mannen og trakk på seg kjortelen.

Dere skal få slippe inn, men hold beistet deres borte fra brønnen vår.

Elefanten var like medtatt som de fremmede. Kvinnen la snabelen om halsen som et sjal og gikk inn byporten.

Hun så på taktekkeren med sjøgrønne øyne.

Portvakten ledet de fremmede gjennom hovedgaten, og taktekkeren fulgte etter. Menn, kvinner og barn kom fra gater og smug, bærende på brød og vann og håndklær. Skredderen og sønnen hans dro to sortglinsende hingster etter bisselet.

Smeden stod ved Jernsengen og ønsket gjestene velkommen.

Mannen takket og tok opp en mynt, men smeden viftet den bort.

Jordens grøde, sa smeden. Men vær ikke redde. En seng skal dere få.

En gammel dame med tunge øyelokk satte frem brød og vann. Mannen og kvinnen bukket og neiet, brøt brødet og drakk vannet.

Dere får kanskje ikke så ofte besøk her? sa kvinnen.

Nei, sa den gamle. Hver gang er en liten begivenhet for oss.

To tvillingsøstre kom med våte kluter, som de la på de fremmedes panner. Den ene knelte ved kvinnen og rørte ved sandalene hennes. Hva gjør du? sa kvinnen.

Dere er våre gjester, sa tvillingen. Så tok hun av sandalene og begynte å vaske kvinnens føtter.

Den andre tvillingen tok hånd om mannens føtter.

Etterpå knelte smeden ved kvinnen, la en stor neve på magen hennes og sa:

Jeg husker da mor skulle føde, begynte smeden. Far og jeg ventet utenfor huset mens mor lå og skrek. I timevis skrek hun, som om noen brente henne levende. Det ble kveld og natt og morgen. Nabokoner kom og gikk. Først på ettermiddagen ble det stille. Far ba meg bli stående. Og jeg stod, mens han gikk inn. Jeg ventet og ventet. Og så kom far ut i døråpningen med øynene fulle av tårer. Var det en gutt? spurte jeg. Nei, sa far. Var det en jente? spurte jeg. Nei, sa far. Og bak ham var det helt stille. Jeg var sikker på at mor hadde båret frem noe dødt.

Og vet du hva jeg hørte da? Gråt. Barneskrik. Ikke ett skrik, men to. Tvillinger. Og mor levde, hun også.

Smeden strøk kvinnen gjennom håret og sa:

Du må være utslitt. Du trenger hvile. Barnet skal vokse, og du skal lage melk. Er du mett? Ja, svarte kvinnen.

Mannen din ser fullstendig utmattet ut, sa smeden og reiste seg.

Ta deg en strekk, sa han og nikket mot Jernsengen.

Vi er gjester, hvisket mannen og la seg på sengen.

Mannen var lang, føttene stakk ut ved fotenden.

Smeden grep en øks og kappet av ham høyrefoten.

Mannens skrik druknet i folkemengdens jubelbrus.

Smeden gned blodspruten ut av øynene og kappet av ham venstrefoten, dyttet mannens overkropp av sengen, slengte en fot til høyre og den andre til venstre.

Kvinnen skrek, mest sannsynlig, men taktekkeren hørte ikke annet enn tilrop og applaus. Hun sprellet vilt der inne i folkemengden, slo og sparket, klorte og bet, men havet av hender holdt henne fast, bar henne til sengen og presset henne ned. Skredderen bandt tau til hender og føtter.

Tauene var festet til skredderens hingster, som ble pisket opp i galopp av skredderens sønn.

Tauene strammet og strammet, snart dinglet slimete fråde fra hingstenes muler.

Kvinnen hylte, både før og etter at skuldrene hennes skled ut av ledd.

Men lenge før hun revnet på midten var hun stille. Horden rev av seg klærne, smurte seg inn med okerfargetleire,slopåtrommerogdansetsineforfedresdans på torget. Kvinnens fingre rykket, som om usynlige insekter nappet i dem. Tarmene minnet taktekkeren om tang. Elefanten var slaktet, uten at han hadde fått med seg hvordan. Slakteren satt på kne ved elefanthodet og sagde på en støttann. En av tvillingene stod og vugget mannens høyrefot, som om hun bysset et spedbarn.

Carl Henrik Berge: – Romanen kunne aldri vært skrevet uten Det Gamle Testamentet

– Første spørsmål. Hvorfor har du valgt akkurat dette utdraget?

– Utdraget er første kapittel i romanen. Når jeg blir bedt om å lese opp på arrangementer, leser jeg alltid opp fra det. Ikke fordi jeg er så himla stolt av det, det er på mange måter ikke denne typen tekst man leser opp om man skal forsikre folk om at man kan skrive, ei heller om man skal forsikre folk om at man er ved sine fulle fem, men grunnen til at jeg leser det opp, og valgte å dele det her, er kort og godt at det er mest pedagogisk å begynne fra begynnelsen av. 

 bygger nemlig på en del absurde premisser som kan virke forvirrende på en leser som kastes inn i romanen et eller annet tilfeldig sted.

– Hvorfor var det inn hit du ville, til det på en og samme tid arkaiske og tidløse?

– Det er et godt spørsmål. Hvordan ender man opp der man ender opp? Hvorfor forfølger man én ting fremfor en annen? Hvorfor forblir et innfall bare et innfall mens andre innfall ender opp som fire år lang besettelser? Jeg tror det til en viss grad handler om å flykte. Men ideelt sett kan flukten også være en konfrontasjon. En konfrontasjon med hva? I dette tilfellet en konfrontasjon med menneskets grunnbetingelser. Kanskje kan man kaste ut begreper om det bestandige eller det eksistensielle, men hva betyr egentlig det? Jeg vet ikke. Under arbeidet med denne romanen var jeg en gang ute på byen og ble der vitne til at en mann sparket en annen mann i hodet. Offeret lå på dette tidspunktet allerede livløs på bakken. Det var som om voldsmannen sparket til en fotball. Midt i alle hyggelige festligheter finnes det der. Jeg vet ikke om dette besvarer spørsmålet ditt, men det er det beste jeg har for hånden for øyeblikket.

– I hvilken gjeld står boka til bibelske myter, og språket og de litterære kvalitetene man finner der?

– En gjeld så stor at den aldri kan nedbetales. Denne romanen kunne aldri vært skrevet uten Det Gamle Testamentet som en slags grunntekst. Men også greske myter spiller en viss rolle. Dette utdraget tar eksempelvis utgangspunkt i myten om Prokrustes seng, samtidig som det også finnes andre grunner til at scenen er med. Jeg visste hele tiden at den åpningsscenen kan fremstå billig som fy. Men jeg slo meg til ro med det fordi scenen tross alt låner noe av visdommen som finnes i den opprinnelige myten. Så snart blodspruten har lagt seg, sier scenen sentrale ting om konflikten mellom individ og samfunn. At denne romanbegynnelsen også står i fare for å påføre leseren PTSD, var meg heller ikke imot. For det er jo på mange måter voldens natur: den virker på oss lenge etter at den har funnet sted.

– Hva har du latt deg inspirere av under arbeidet med boka?

– Den mest forløsende forfatteren for denne skriveprosessen, var nok Roberto Bolaño. Ikke egentlig fordi man kan finne så mange spor av ham i teksten, men fordi en liten brøkdel av hans lekenhet smittet over på meg, og det var noe jeg sårt trengte på et tidspunkt hvor jeg hadde begynt å skrive med altfor høye skuldre. Man bør aldri glemme at skrivingen ideelt sett er en lek. Personlig glemmer jeg det på daglig basis.

– Du har snakket om litteratur som en måte å gjenoppdage et landskap man har sett seg blind på. Hvordan oppnår man det, og er det enklere via den fantastiske litteraturen?

– Her kunne man snakke om underliggjøring, for eksempel. Det er virkelig ikke mye som skal til. En liten språklig fordreining av virkeligheten er nok til at verden trer frem på nye måter. Jeg snakker ikke her om forskjønnende poetisering, men en annen måte å se verden på gjennom språk. Når det spesifikt gjelder den fantastiske litteraturen, er oppskriften ganske grei: Ved å legge til et par fantastiske elementer, smitter det fantastiske og det hverdagslige hverandre; det hverdagslige blir fantastisk, det fantastiske blir troverdig. Jeg vet ikke om det er enklere å gjenoppdage verden gjennom den fantastiske litteraturen, jeg tror også mer konvensjonell, i nøytral forstand, litteratur kan være like så virkningsfull. Men personlig har jeg lenge gått og tenkt: Tenk på det skapende potensialet i språk! Hvorfor skal man nekte seg å undersøke det fullt og helt, hvorfor skal man begrense seg til «virkelighetens» rammer, bare for å være sikker på at man befinner seg på rett side av et eller annet tilfeldig norsk kvalitetshierarki? Når man som ung og usikker skrivende skal forsøke å motivere seg selv, er det fruktbart å ha noen stråmenn man kan slåss med. Man får ofte spørsmål om inspirasjon, men også barnslig trass hører hjemme i et maratonløp.

Luke 16: Utdrag fra Carl Henrik Berges «Saltstøttens sønn» 

Lucia Greco. Siobhan Roy. Portia. Pål Pot fra Sarpsborg. Dette moteåret har stått i kostymedesignets tegn: denne stadig mer anerkjente kunstformen synes å være på vei inn i en gullalder. Med ansvaret for den klesmessige estetikken til vår tids dominerende kulturuttrykk, har kostyme blitt bærer av uante mengder subtekst og komplekse lag. Bare se Siobhan Roys reise i 

’ portrett av en forvirret Gen Z-er i Portia: for en masterclass i antrekk som sier mer enn tusen ord. Men det er ikke bare på TV kostymene skinner – norsk film og teater har også et godt knippe visjonære kostymemakere som preger stadig flere produksjoner. Fra Jostein Wålengen i 

, Alva Brosten og Ane Ledang på Nationaltheateret, eller Bella Mork på 

Både Allesandro Michele fra Gucci og Raf Simons la blyanten på hylla omtrent samtidig, mot slutten av 2022. Blondeskjorter og skreddersydd maksimalisme og smalskårne silhuetter med post-punksensibilitet 

. Og med Virgil Ablohs bortgang i fjor – der sjefsdesignerstillingen for motehuset Louis Vuitton fortsatt står tom, Ye og Yeezys fullstendige kollaps og Balenciaga-Demnas PR-skandale for historiebøkene, står kanskje en ny generasjon herredesignere klare. Martine Rose, Glen Martens, Grace Wales Bonner og Telfar Clemens er alle navn å merke seg for i 2023.

Endelig åpnet Nasjonalmuseet og deres nysatning på samtidsmote med tilhørende egen kurator i svenske Hanne Eide. Til våren kan vi glede oss til nye utstillinger og egne moteprosjekter, og når i tillegg International Library of Fashion Research endelig åpnet dørene i desember er det som om vinden har vendt. Og vi er spent på utviklingen! 

Skjørtekanten går opp og ned sies det: jo bedre tider – jo kortere skjørt og motsatt. Så hva betyr det når mikro-skjørtet er tilbake akkurat nå, i disse nedgangstider? Ikke godt å si, men tilbake er de i alle fall. Miu Miu (Pradas underlinje) har lansert et kokett mikroskjørt, med hint av Britney Spears ‘Hit me baby one more time’ blandet med Antwerpensk dekonstruksjon, mens Diesel og Glenn Martens versjon rett og slett er et overdimensjonert belte prydet av en stor D! 

Moteåret har på en måte også blitt en oppsummering av året med Balenciaga. Fra total dominans til total kollaps, kanskje – mens vi venter på comebacket. Motehusets siste kampanje endte nylig i anklager om pedofili og djeveldyrkelse, og representerte det første ordentlige feiltrinnet i en ellers plettfri karriere for sjefsdesigner Demna Gvasalia. Men det var jo mer: I år fikk vi Inti Wang som nesten lukket haute-coutureshowet til motehuset i Paris, Kim Kardashian som frontfigur for merket, gjørmevisning med Kanye West, 360 graders krigsprotest i form av en snøstorm – fra Gvasalia som flyktet fra Georgia under Sovjettiden, og Adidas-takeover på New York-børsen. For å nevne noe.

Luke 15: Yeezys kollaps, mikroskjørt, Balenciaga og kostymedesign 

Språkrådet. Finnes det andre institusjoner i samfunnet man som regel har dyp, dyp respekt for, og samtidig så ofte synes at er noen nisser? Når statens forvaltningsorgan i språkspørsmål denne uken kunngjorde årets nyord, var det ordet «krympflasjon» som stakk av med seieren. Krympflasjon. Vi krymper oss. Et ord ingen noensinne har 

, som utelukkende eksisterer i den knusktørre forbrukerjournalistikkens prosa. Og det er ikke så rart: Krympflasjon en stygt ord. Det er også et kjedelig et, kun en hverdagslig én-til-én oversettelse av det engelske 

. Vi hadde høyere tanker om Wetås og gjengen borti 'rådet, gitt.

Poenget med krympflasjon er at salamien (for eksempel) 

 blir dyrere, pakken blir bare mindre. Begrepet dukket såvidt opp på norsk i 2019, da ordet ble nevnt én gang i våre medier, ifølge Retriever. I 2020 ble ordet nevnt null ganger, i 2021 tre. I år er ordet nevnt 225 ganger. Denne oppgangen kan umulig være et godt tegn. Det går ikke bra. 

De andre ordene på listen gjør ikke saken bedre. Valfornektar, straumsmart, knokehelsing, Kyiv, grunnrenteskatt, preppar, flus, hybridkabel, kamikazedrone. 

 Og hvor er alle disse nye ordene som først dukker opp litt fra intet, og som så blir gradvis vanligere å høre, før det smått om senn tar plass også i det skrevne språk? Et nytt ord som kommer nedenfra og opp i stedet for motsatt? Det er kanskje ikke mulig lenger, det? Og hva sier 

 da? Jo, at vi har større problemer her til lands enn mindre forpakninger på matbutikken. 

Denne uken ble det kjent at litteraturtidsskriftet Bookforum, som har vært en boltreplass for den litterære samtalen siden det først dukket opp som Artforums bokbilag i 1994, legges ned. Det skjer bare en uke etter at Artforum med underbruk ble kjøpt opp av Penske media, som blant annet også eier Rolling Stone.

Det er trist. Bookforum har vært til å stole på. Noen eksempler. Lauren Oylers anmeldelse av Sally Rooneys 

«Rooney writes in a way that satisfies the literary Goldilocks: Her books are plotted but not too plotted, stylish but not too stylish, political but not too political, modern but not too modern. The novels are love stories but not too much so, mostly because their endings are nontraditionally happy, on the good side of what a woman recounting her romantic situation to a friend might call “complicated.” What makes the works representatively millennial is not just the way Rooney’s characters communicate (electronically and with a qualified, almost defensive irony); it’s also that the author herself seems representatively representational: A painstaking awareness of class and gender dynamics guides her characters’ inner lives as well as how they interact.»

I år er vi blant annet blitt skjenket Leo Robsons 

om Englands 1990-VM endret både fotballen og fotballskriving for alltid. Dette var den første virkelige gode boken om fotball, mener Robson. Den var verken lavpannet eller intellektualiserte sporten til det pinlige. Samtidig ble fotball stuerent i Storbritannia. England var i ferd med å riste seg av Hooligan-stempelet. Paul «Gazza» Gascoignes tårer samlet nasjonen. De tøffe var nå sårbare. Grunnen var beredt, ikke bare for flere fotballbøker av høy kvalitet, i form av forfatterskap som Simon Kupers og Nick Hornbys, men også for den tøylesesløse kommersialiseringen som fulgte britisk fotball utover 1990-tallet og var en begynnelse på det hyper-kommersialiserte sirkuset av i dag.

 skriver samme Oyler om hvordan forfattere er «notorisk fæle mennesker». Oyler trekker frem noe George Orwell skrev, «All writers are vain, selfish, and lazy, and at the very bottom of their motives there lies a mystery» (

, 1946). Det samme kan tydeligvis sies om dem som kjøper opp litteraturtidsskrifter!

Men den litterære samtalen lever videre!

Uken hadde vært nøyaktig den samme uten tirsdag. Det er ukens mest anonyme dag, en dag som ikke gir noe fra eller til, som ikke utmerker seg ved at den er spesielt bra eller spesielt dårlig. Den bare ligger der, som fyll mellom mandag og onsdag. Men med regelmessige mellomrom, alltid på en tirsdag, inntar «Litteratur på Blå» ... utestedet Blå, og det har de gjort de siste 15 årene. Ifølge 

oppstod det «i 2007 da Oslo manglet et fritt og engasjerende rom for litteratur». Samme år som Litteraturhuset åpnet dørene oppe i Wergelandsveien, for øvrig, og med det var vel 

Litteratur på Blå sin 15-årsmarkering ble i alle fall feiret på 

 denne uka – som vel understreker poenget: tirsdagen er ikke de store begivenheters dag. 

Det var opplesninger fra Vigdis Hjorth, Brynjulf Jung Tjønn, Roskva Koritzinsky, Soudabeh Alishahi, Gunnhild Øyehaug, Terje Dragseth og Sandra Kolstad – sistnevnte fremførte også en pianoversjon av technolåta 

som i overgangen endte opp med å få et julete preg. Som passet fint, denne mandagen like før jul, denne dagen like før tirsdag. 

Den bøllete, amerikanske internett-komikeren Sam Hyde annonserte i helgen at han planlegger å lage en ny sesong av World Peace, et humorprogram på Adult Swim som i 2016 nesten umiddelbart ble tatt av lufta.

Hyde, som er mest kjent for å bli utpekt som hovedmistenkt i media i timene etter et terrorangrep har inntruffet (senest som «Ghost of Kyiv») og TED Talks-parodien «2070 Paradigm Shift», annonserte prosjektet i en stream. Han virker bestemt på å starte innspillingen i løpet av våren 2023, selv om han er vag om hvor pengene skal komme fra.

Dårlig kamuflert transfobi, rasisme og kvinnehat har fra begynnelsen vært normal kost i sketsjene hans, og mye tyder på at Hyde på et tidspunkt donerte 5000 dollar til en høyreekstremist. World Peace var derfor det første – og hittil eneste – samarbeidet humortrioen hans, Million Dollar Extreme, har gjort med den etablerte underholdningsbransjen. Til tross for at serien ga Adult Swim svært gode seertall (på høyde med The Eric Andre Show, en hipsterfavorittt som har påvirket det meste av humoren de siste ti årene, nå sist tydelig i NRKs julekalender 24 stjerners julekalender) ble det laget kun én sesong av det konseptuelle, post-apokalyptiske mareritt-aktige programmet. Kanalen fikk kalde føtter etter at artikler om seriens kontroversielle innhold (en sketsj der han er i blackface og en annen der de synger «jews rock!», blant annet) og Hydes mulige sympatier med høyreekstreme internett-miljøer begynte å sirkulere. At fanbasen oppførte seg truende mot en av kanalens produsenter, komiker Tim Heidecker (som kommer til Norge i april!), gjorde ikke situasjonen bedre.

Hva kan man eventuelt forvente av en andresesong? Kan man forvente 

? Makkeren Nick Rockfort er angivelig med i miksen, en rappkjeftet antikvitetshandler som ennå dukker opp på podkasten hans, HydeWars. MDEs tredjemedlem, Chris Carroll, mistet imidlertid motivasjonen helt etter Adult Swim-avskjedigelsen, og strømmer for tiden seg selv snakke om selvhjelp og bibelen.

Uforutsigbarhet og en generell mangel på respekt er egenskapene som både gjør Sam Hyde morsom, og det som gjør det vanskelig for ham å ha en stabil karriere. I fjor gjorde Youtuberen iDubbbz et hederlig forsøk på å forstå seg på Sam Hyde gjennom å lage en dokumentar om ham, noe som resulterte i desto mer usikkerhet og ubehag, da Hyde ansatte skuespillere for å iscenesette store deler av deres interaksjoner. Senere nektet iDubbbz Hyde fra både å delta på, og være tilskuer under, en veldedig bokseturnering.

Tegn på at Sam Hyde i virkeligheten er en genuint dårlig og truende person er det mange av. Men det er også nihilismen som gjør MDE så befriende å se på, i en tid der virkeligheten fremstår stadig mer uhåndgripelig og NRK lager «nyheter som får deg til å smile» :) 

Et redaksjonsmedlems erindring: «Jeg var 16 og hadde nettopp sett ferdig 

. Jeg søkte opp Angelo Badalamentis lydspor til serien, satte det på høyttalerne, la meg på senga, stirret et øyeblikk opp i taket (på en måte jeg innbiller meg unge folk ikke gjør lenger, det hører liksom kjedsomhetens tidsalder til) før jeg brast ut i gråt. Ikke en hard gråt, men en god en, en sånn gråt hvor hver trillende tåre føles som en klem man gir seg selv.»

11. desember døde Angelo Badalamenti, 85 år gammel.

 Thor Joachim Haga Badalamentis musikk som «en slags sofistikert kitsch», som knyttet Lynchs univers – for Badalamenti er uløselig knyttet til David Lynch – til noe menneskelig og mytologisk.

... og den litterære samtalen lever videre. 

Alle artikler