Det totale jerngrepet Karpe har på norsk kulturliv er meget stramt. Nå slipper vi ikke unna i bokhandelen heller. Klassekampen-journalist og forfatter Yohan Shanmugaratnam er blitt noe av en celebritet i seg selv, etter utgivelsen av boken 

 (Bonnier) som utkom forrige uke og allerede er en bestselger. Deltagelse i 

 som gikk viralt i våres er for så vidt minst like viktig som noe bok, og viser at avisskriving om musikk fortsatt kan være viktig og perspektivutvidende – og lesbart.

Boken handler om tiden opp mot konsertene i Oslo Spektrum og alle de spennende hendelsene i organisasjonen deres, men er også et godt psykologisk portrett av Chirag og Magdi, og deres betydelige indre konflikter hva gjelder bakgrunn og identitet, og kreativitet og berømmelse. Samtidig har den elementer av god gammeldags musikkavisreportasje, litt sånn være med på bandbussen og blende inn, a la Cameron Crowes Rolling Stone-fantasi 

Under et sceneintervju med Shanmugaratnam på Oslo Sakprosafestival på Litteraturhuset lørdag, foran et lokale stappfullt av det gåtefulle sakprosafolket, ble det plutselig klart for oss. Den foregående programposten inneholdt navnet Dag Solstad, som det ofte gjør i norsk kulturliv. Shanmugaratnam nevnte i en bisetning på scenen at Chirag Patel opprinnelig skulle flytte til Kongsberg for å studere til å bli optiker, og at familien var stolte av ham og så frem til resten av hans liv som en respektabel norsk borger. Men at han i siste liten trakk seg og fortalte at han heller ville satse på disse rap-greiene. Til stor skuffelse.

For det første er jo optiker-yrket sentralt i norsk hiphop-historie på grunn av Tungtvanns Poppa Lars, men det er jo også en annen viktig oppføring i kanon. Hvem kan vel noensinne glemme det intense og ubehagelige far/sønn-portrettet i Dag Solstads moderne klassiker 

 om den plagede litterære skikkelsen Bjørn Hansen, der hans bortvalgte sønn nettopp velger seg studier i Kongsberg og et liv i optikeryrket, til farens store skuffelse og intellektuelle kvaler. Kan hende er tanker rundt optikkens vesen det som skal få Chirag til å rykke opp i øverste divisjon i norsk kulturelite. Med tanke på alle samarbeidsprosjektene med kunstmusikere og filmskapere og liknende som Karpe holder seg med nå, vil et prosjekt med Dag Solstad være den ultimate gevinst i deres totale overtakelse av det norske. It’s the optics.

For litt siden plukket vi opp telefonrøret, og i andre enden var Martin Beyer og Lars Berrum. Så da tok vi like gjerne en prat om showet «Berrum og Beyer fyller spektrum og greier», og at de faktisk har klart å fylle spektrum; det er utsolgt.

Så, hva nå? Har de planer om å sette opp ni show til, ja, kanskje bli det nye Karpe?

Martin: – Med tanke på at det er en skalla med talefeil og en med meget definert skjegg, så ja definitivt. Rent ambisjonsmessig når Karpe oss til Lars sine knær.

Lars: – Da vi ble splittet som band bestemte vi oss, i motsetning til det Highasakite gjorde, for å bli enige om navn. Chirag og Magdi ville spille mer musikk og dannet Karpe, mens jeg og Martin ville fokusere mer på det verbale og reiste videre under navnet Diem. Mange år senere, under vårt nye navn Berrum & Beyer, har vi virkelig tatt opp kampen – mer bitre enn noen gang skal vi fylle spektrum tolv ganger.

M: – Det ville vært en bjørnetjeneste å planlegge showet for tidlig. Så grunnstammen kommer i januar og må marinere til juni, så begynner hardkjøret etter sommerferien, kaster 50% i september og hastejobber siste uka.

L: – Det begynner å renne inn ideer. Men er det noe jeg og Martin kan så er det å lage sceneshow – det vi derimot har vært mindre gode på opp igjennom er å selge billetter. Dette lover med andre ord bra.

– Hva kan vi forvente? En synergi mellom Analog Champagne og Amour Fatigue? Slapstick eller filosofi?

L: – Dere kan forvente alt. Det vi skal prøve på er at de som kommer får oppleve et helvetes gøy show, publikum skal føle at dette har blitt tatt på alvor. De ga oss muligheten, nå skal vi vise vår takknemlighet.

– Dere har altså klart å selge ut «byens storstue». Hvordan føles det, og hva sier det om posisjonen til norsk humor, og kanskje viktigere, om rikets tilstand?

M: – Det føles selvfølgelig euforisk og som at vi virkelig har klart å connecte med lytterne. Det det betyr er at vi har veldig kule lyttere som er villig til å ofre tid og penger på oss.

L: – Det forteller oss også at apokalypsen er nær.

– Telenor Arena neste? Eller skal dere begynne å snakke på engelsk?

M: – Jeg vil gjerne underholde på slottet. Språk må anledningen bestemme.

L: – Jeg har alltid hatt en drøm om Bjerke Travbane, men at hestene ikke er fjernet. En kombinasjon av hester, publikum og podcast-innspilling. Men dette er kanskje noe Märtha har gjort allerede.

Showet er 7. oktober. I 2023. I Oslo Spektrum. 

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #9: Karpe og Dag Solstad, Berrum og Beyer og optikkens vesen

#9: Berrum og Beyer, optikkens vesen og Karpe og Dag Solstad

Klassekampen-journalist og forfatter Yohan Shanmugaratnam er blitt noe av en celebritet i seg selv, etter utgivelsen av boken 

som gikk viralt i våres er for så vidt minst like viktig som noe bok, og viser at avisskriving om musikk fortsatt kan være viktig og perspektivutvidende – og lesbart.

Under et sceneintervju med Shanmugaratnam på Oslo Sakprosafestival på Litteraturhuset lørdag, foran et lokale stappfullt av det gåtefulle sakprosafolket, ble det plutselig klart for meg. Den foregående programposten inneholdt navnet Dag Solstad, som det ofte gjør i norsk kulturliv. Shanmugaratnam nevnte i en bisetning på scenen at Chirag Patel opprinnelig skulle flytte til Kongsberg for å studere til å bli optiker, og at familien var stolte av ham og så frem til resten av hans liv som en respektabel norsk borger. Men at han i siste liten trakk seg og fortalte at han heller ville satse på disse rap-greiene. Til stor skuffelse.

Et prosjekt med Dag Solstad være den ultimate gevinst i Karpes totale overtakelse av det norske. 

Dag Solstad og Karpe-collabo i emning?

«Hva er mest verd, kunsten eller livet?». Det var spørsmålet den 21 år gamle klimaaktivisten Phoebe Plummer stilte etter å ha kastet en boks hermetisk tomatsuppe på Van Goghs maleri 

 (1888) den 14. oktober i år. Ikledd t-skjorter med budskapet «Just stop oil», limte deretter hun og en medsammensvoren seg fast i veggene hos National Gallery i London.

Aksjonen er bare en av mange den siste tiden hvor kunst er blitt tilgriset i klimakampens navn. I Tyskland har folk fra organisasjonen Letzte Generation kastet potetmos på Monet-bildet 

 (1890-1891). I Italia limte to aktivister i juli hendene til beskyttelsesglasset over Boticellis Primavera (ca. 1470). I England ble i sommer fire malerier, ved fire ulike museer, angrepet. I mai angrep en mann utkledd som en gammel dame Mona Lisa (1503) i Louvre. Han smurte kake utover beskyttelsesglasset og oppfordret publikum til å «tenke på planeten». I slutten av oktober ble en kvinne stoppet med suppe i drikkeflasken på Musée d’Orsay i Paris. Nylig ble to aktivister i Belgia dømt til to måneder i fengsel etter å ha limt hodet fast til Vermeers

(1665) og deretter fått helt en tomatsuppe over seg.

«Hvordan føles det når noe vakkert og uvurderlig tilsynelatende blir ødelagt rett foran øynene deres», skal en av aktivistene ha spurt andre museumsgjester, som reagerte med sinne og avsky.

I Spania har kulturminister Miquel Iceta bedt landets kunstmuseer- og gallerier om å kartlegge «enhver tenkelig trussel», og vurdere om de nåværende adgangsreglene er tilstrekkelige. Kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) vil ikke gå like langt som sin spanske ministerkollega. Til Tidens ånd skriver hun at museene selv vet best hvordan de skal ivareta kunsten og utstillingene sine.

– De forvalter store verdier og har lang erfaring med sikkerhet både når det gjelder kriminalitet og andre forhold. Selv om museene får tilskudd fra staten er de selvstendige institusjoner som selv har ansvar for sine samlinger, og vi forventer at de gjennomfører risikoanalyser og har nødvendige sikringsplaner på plass.

Det er ikke spørsmålet om hva som er mest verd av kunsten eller livet museumsinstitusjonene stiller seg om dagen. De er mer opptatt av hvordan beskytte nevnte kunst. Eirik Kydland, kommunikasjonsdirektør på Nasjonalmuseet, bekrefter i en e-post at de følger med på aksjonene rundt i verden, og at de har iverksatt tiltak for å forhindre at tilsvarende skal skje med noen av de 48.000 verkene i museets samling.

– Det er snakk om både menneskelige og elektroniske sikkerhetsrutiner, som for eksempel veskekontroller og avstandssensorer.

Allerede er flere verk beskyttet med glass.

– Samtidig er vi klare på at det er vanskelig å helgardere seg mot denne type angrep uten at det vil gå kraftig på bekostning av museets tilgjengelighet og åpenhet.

Direktør for Munch-museet, Tone Hansen, påpeker at museet hun er sjef for ikke er ukjent med trusler, og viser til ranene av 

– Den enorme oppmerksomheten og rekkevidden dette fikk i media både her hjemme og internasjonalt viser hvor sterkt engasjement og følelser kunst vekker. Munch har i utgangspunktet svært god sikkerhet som også tar høyde for denne type trusler, samtidig følger vi denne saken nøye. Vi har foreløpig ikke innført spesielle tiltak i forbindelse med disse hendelsene, men vurderer dette løpende, forteller Hansen.

– Hvilke tiltak gjør dere for å beskytte kunsten mot aktivistisk hærverk?

– Vi opplever som sagt at vi har god sikkerhet som også tar høyde for denne type trusler, og vi kan dessverre ikke gå inn i sikkerhetstiltakene våre.

Dermed var det bare en ting å gjøre. Tidens ånd kjøpte en flaske rødbetejuice og dro på museumsvandring.

. Med en bul i jakka, et veldig tilgjengelig pressekort og med samme følelse som når man passerer sikkerhetssjekken på en flyplass – bare at med ulovlige substanser i bagasjen, og all den mistroiskheten sånt noe fører til. Hadde ikke billettøren blikket festet på på bulen gjennom hele møtet??

Ingenting å bekymre seg for (bortsett fra for kunsten!), viser det seg, idet vi glatt passerer de som kontrollerer billett, og dernest de to i garderoben, som smiler kort, men som ikke viser tegn til å ville ta fra oss jakken (med bulen). Vi fortsetter inn, eller opp alle rulletrappene, opp til det aller helligste.

-avlukket står to vakter og snakker sammen. Det er først når rommet kontinuerlig lyses opp av blitz at en av dem griper inn: «Ingen blitz, no blitz», sier vakten, i et toneleie som tyder på at det ikke er første gangen denne dagen. En ny folkemengde kommer inn og begynner etter hvert å ta bilder med blitz de også. Vakten sier ingenting denne gangen.

Så står vi der, da, ansikt til ansikt med, ja, Munchs 

. Riktignok med et lag av glass mellom oss, som ville forhindret eventuelle væsker i å gjøre uopprettelig skade på maleriet, dersom de hadde blitt kastet. 

Men hvorfor kunsten? Og hvorfor gammel kunst? For samtidskunsten har foreløpig ikke fått unngjelde av demonstrantene. 

Kunsten er natur i den kollektive bevisstheten

Den kanoniserte kunsten skal ikke bare vekke følelser, den er, på noen måter, natur i den kollektive bevisstheten, mener kunsthistoriker Ina Blom, for tiden gjesteprofessor ved University of Chicago.

– Samtidskunst og moderne kunst er fremdeles del av en løpende diskusjon om verdi og relevans. For et større publikum er berømte historiske verk løftet ut av slike diskusjoner. De bare er der, som en evig ressurs, historie så og si omformet til natur.

– Det er én veldig god grunn til at aktivistene velger eldre kunst. Poenget med aksjonene er selvsagt å vekke mest mulig oppmerksomhet, og da må man bruke verk som et stort publikum føler et slags eierskap til. Van Gogh, Vermeer og Botticelli er kunstnere som nærmest er universelt elsket.

– Jeg tror ikke aksjonene handler om manglende respekt for kunsten, tvert imot. Poenget er vel heller at å spille på den verdien disse verkene allerede har i den kollektive bevisstheten. Kunstverkene er, som du sier, i en viss forstand hellige. Aksjonistene vil få frem et paradoks: Den omtanken vi har for disse verkene versus den manglende omtanken for en natur som burde oppleves som minst like verdifull.

Vi bar bulen med selvsikkerhet nå, opp til Nasjonalmuseet, og dets 48.000 verker: fra Dronning Mauds kjoler, Tidemand og Gudes 

, billedvev av Hannah Ryggen. Alt i alt et sted hvor en flaske rødbetejuice har lite å gjøre.

– Du må ta av deg jakken, sier en av de tre vaktene som vokter inngangen.


– Det er ingen muligheter for å beholde den på?


– Den må være tettsittende og kort.
– Ja, på grunn av den siste tidens hendelser er det iverksatt ekstra sikkerhetstiltak.

Når Tidens ånd sender over bildedokumentasjon på at vi har vært en meter unna Munchs 

 med en liter rødbetejuice på innerlomma, og spør om sikkerhetstiltakene er gode nok, svarer presseansvarlig på Munch-museet, Maren Lindeberg, at de ikke har et sikkerhetsnivå som vil gjøre det umulig å få med seg rødbetejuice tett inn på nasjonalskattene.

– Det er ikke ønskelig med en situasjon der alle gjester må kroppsvisiteres. Det å formidle verdifull kunst til et bredt offentlig publikum vil alltid medføre en viss risiko.

– Har dere vurdert et jakkeforbud inne i visningsrommene?

Ida Wammer

Reportasje

Men Munch-museet vil ikke svare på om de har vurdert jakkeforbud. 

Så langt kommer en flaske rødbetejuice seg på et norsk museum

Minus og minus kan bli pluss i kveld, da to hardt prøvede størrelser i kulturlivet kombineres, livemusikk og kinobesøk. Det er nemlig den årlige Grateful Dead-dagen på kino, der fans av dette legendariske livebandet kan møtes mer eller mindre synkront over hele kloden (i alle fall store deler av den) i hver sin hjemby, og se på en konsertfilm med dette særegne bandet som man enten elsker eller gjesper av. 

Det psykedeliske er et sentralt aspekt ved dem, men de felles improvisasjonene, det ekstremt smakfulle og avhengighetsskapende gitarspillet til Jerry Garcia (som døde i 1995, men som på de fleste andre vis fortsatt lever), og det fascinerende låtmaterialet, er kvaliteter dette bandet var dønn alene om. Neste år er etter sigende siste turné for den andre gitaristen og sangeren Bob Weirs prosjekt Dead & Co., der superstjernen John Mayer stepper inn for den avdøde guruen Garcia. Og han gjør en strålende jobb. De kommer aldri til disse kanter, derfor er det bra man har tidsmaskinen og kinosalen tilgjengelig.

Hypnotiserende gitarlinjer og en Fox-karamell 

For «Meet Up At The Movies»-arrangementet i Norge gjelder dette Oslo, Bergen, Halden og Hønefoss. Det er ikke så verst dekning det, da, så får innbyggere fra andre deler av landet heller delta fra sine respektive, store (kjeller)stuer.

Det holder faktisk med de hypnotiserende gitarlinjene fra Garcia og en Fox-karamell for å få følelsen av nærhet til høyere makter, skriver Audun Vinger. 

Jeg har vært på overføring av en comeback/avskjedkonsert med en sen utgave av bandet på kino tidligere, og kan med en gang si at dette er et underlig og strålende format for emosjonell nerding. Man blir innkapslet i lyd og bilde, og får en utrolig reise der i det myke kinosetet. Dette innbyr helt klart til lysergiske ekspedisjoner, i overført eller direkte betydning. Nå som selv landets beste og mest populære boyband, Undergrunn, priser trippingens forløsende kvaliteter, kan vel også vi jam-band entusiaster få drømme oss litt bort. Men det holder faktisk med de hypnotiserende gitarlinjene fra Garcia og en Fox-karamell for å få følelsen av nærhet til høyere makter.

Kveldens konsert, fra selveste Tivoli i København, er ikke vist siden den ble sendt direkte på dansk TV 17. april 1972, men den er nå restaurert visuelt og på lydsiden med all den teknologiske innsikt man har i dag. Dette er jo et band som virkelig får sitt arkiv konstant massert og organisert, på fulltid. Mange av de viktige låtene i denne fasen av bandets karriere er på settlisten i denne Danmark-konserten, inkludert et av kunsthistoriens største mesterverk i den nennsomme kombinasjonen «China Cat Sunflover» og «I Know You Rider». Skjøtet mellom de to låtene er nok øyeblikket der jeg er mest lykkelig. Denne konserten inneholdt også den første livefremføringen av «He’s Gone».

Det er som kjent femtiårsjubileum for deres herostratisk beryktede europaturné i år, selv om de holdt konserter ustanselig var de ytterst sjelden utenfor USA, denne gangen etter sigende med håp om å få skrapet inn så mye cash som mulig, etter at det ble kjent at faren til en av bandets trommeslagere Mickey Hart, hadde stukket av med alle pengene deres. Bandet var i fare for å gå konkurs. Hart ble så flau over hendelsen at han sluttet i bandet for en periode, og det er faktisk ganske behagelig å høre de uforstyrrede trommegroovene av en ensom Bill Kreutzmann på trommestolen på denne turneen. Det er digg å høre dem sammen også, men særlig i bandets siste fase låt det noen ganger litt romlete, som så minneverdig beskrevet av Nick Paumgarten 

i The New Yorker: «som et par sneakers i en vaskemaskin».

Denne turneen resulterte også i en for bandet epokegjørende liveplate med tittelen 

, en virkelig klassiker. Den er nettopp kommet i en utsøkt og behagelig ny LP-utgave på Rhino/Warner, i tillegg til en del andre jubileumsutgivelser. Verd å plukke opp.

Etter hvert har opptak av alle konsertene på turneen (og bandet ofte hadde lange konserter) blitt utgitt, og det er fascinerende å høre så mye som mulig av det, får man først smaken er det umulig å stoppe. Faktisk ble alle opptakene utgitt i en lekker liten boks på 72 (!) CD-plater for et par år siden. Jeg var til stede på et lanseringsarrangement for denne boksen i showroomet til kunstsamler og investor Erling Neby, og det var stort å stå drikke flaskepils og se på Nebys Jan Groth-bilde som hang over anlegget, mens vi hørte på hans state of the art-avspillingsutstyr. Og det ble en total meta-opplevelse, all den stund Neby samler på gammelt Marantz og McIntosh-hi fi-utstyr, og vi speisa nok stod å hørte på liveopptakene PÅ DE SAMME HØYTTALERNE SOM BANDET BRUKTE I SITT PA-ANLEGG «WALL OF SOUND» PÅ DENNE TURNEEN! Denne kubistiske tidsforståelsen freaket meg totalt ut. Men det er litt slik med musikken deres. Det koker i hjernen av og til.

Bandets ekstreme følgere, som kalles Deadheads, er i det hele tatt en underlig greie, og for oss nordboere som gjerne setter likhetstegn mellom freakere og venstresiden, er det nok et sjokk å innse at mange av hippietidens verdier er dønn republikaner. Hele kongstanken om frihet fra «the man», er også en noe annen enn det mange har sett for seg, selv om det er blitt klarere i de siste par årene, særlig i USA men også på demo foran Stortinget i lockdown-perioden. Og selv om Grateful Dead på mange vis også var et R&B-band, det er svært dansbart og groovy til tider, har de det kanskje det hviteste publikum som finnes. Veldig merkelig det hele, og litt uggent å tenke på. Men musikken deres, og alle de særegne karakterene i bandet (glem ikke den fantastiske bassisten Phil Lesh som før bandet ble dannet i 1965 var dypt inne i samtidsmusikk), er noe man kan få et dypt personlig forhold til. 

En ting deadheads skal ha for, er den enorme dedikasjonen de hadde til å følge bandet, men også til å dokumentere konsertene. Bandet tillot etter hvert at publikum tok profesjonelle opptak av konsertene, og tilrettela for egne seksjoner foran scenen der de kunne stå med sitt knotete opptaksutstyr, mikrofon på stenger, og så videre. Distribusjon av kassettopptak og bootlegs av alle disse konsertene vokste fort å bli til en egen og meget vital subkultur, nesten som et eget samfunn. Denne delen av Grateful Deads historie er akkurat nå samlet i en stor og deilig coffee table-bok på over 300 sider i After All Is Said And Done. Taping The Grateful Dead 1965 - 1995 (Anthology Editions), med essays og grundige intervjuer med de mest beryktede teiperne, gamle brev og avisartikler og bilder, og aller mest interessant – massevis av eksempler på all den utrolige og sjarmerende fanart-en som ble produsert som omslagskunst på tusenvis av kassetter og plakater. Her ser vi hvordan kunst kan stimulere til folkelig aktivitet! I dag er Grateful Dead-ikonografien storindustri, med kommersielle avtaler på mange felt, som for eksempel ekstremt dyre Nike SB Dunk Low-sko. Disse må du ut med minst 10.000 kroner for på annenhåndsmarkedet i dag. Da er det litt mer sjarmerende med en selvlaget kassett. Eller en kinobillett på Ringen. Keep truckin’!

Musikk

Det er den årlige Grateful Dead-dagen på kino. Kveldens konsert fra Tivoli er ikke vist siden den ble sendt direkte på dansk TV 17. april 1972.

Gode muligheter til å droppe syre på kino i kveld

, Kogonadas siste spillefilm, utspiller seg i nær fremtid og handler om en familie bestående av mor Kyra, far Jake, adoptivdatteren Mika, og deres AI kalt Yang – som til tross for å være en AI er et likeverdig medlem av familien – programmert til å lære Mika om sin kulturelle arv. Når Yang en dag kortslutter, må familien ta stilling til det som skjer, ja, 

 Yang. Det legger opp til filosofiske og eksistensielle spørsmål om tilknytning og hva det vil si å være et menneske, slik filmer og serier om kunstig intelligens har gjort i en årrekke – 

Allerede i 1927 ble kunstig intelligens tematisert på film, med Fritz Langs’ 

. Nå, omkring hundre år senere, føles det som om dette begynner å bli, om ikke allerede 

, et utdatert tema innenfor populærkulturen. At det har noe med strømmetjenestenes fiksering på temaet å gjøre, er ikke utenkelig. Dette hever kvalitetskriteriene til filmene: de må være eksepsjonelle for ikke å være dørgende kjedelige eller gi følelsen av at man har sett det før.

 først kom ut i 2011 føltes det nyskapende og særegent. Etter hvert som årene gikk og 

 ble netflixifisert hadde den virkelige verdenen tatt igjen de imaginære innovasjonene, der serien ble repetitiv, kun i stand til å introdusere teknologi som allerede eksisterte (VR-briller og droner) og dermed ikke lenger var verken særlig imponerende eller underholdende. I 

 (2016-) var de første episodene hjerneabsorberende, før det brått føltes som et oppbrukt konsept.

 er sparsommelig når det kommer til å introdusere innovativ teknologi, eller i det hele tatt å vise universet som dette arthaus-distribuerte dramaet skal presentere. Filmen føles derfor ut som en mer lavmælt, innadvendt versjon av noe som allerede eksisterer.

Den intense, urovekkende følelsen av at noen er nesten menneskelig

 er en av grunnene til at kunstig intelligens og roboter er et tidløst tema i populærkulturen, kanskje fordi det får en til å tenke på vår egen menneskelighet. Men i dag har teknologien kommet såpass langt at AI-ene i film, for å i det hele tatt anses som futuristiske, nesten også må være helt virkelighetstro mennesker. I likhet med 

er forskjellen mellom AI-en Yang og familien hans så og si ikke-eksisterende. Ikke bare fordi Yang ville bestått turingtesten, men også på grunn av et ellers uengasjerende persongalleri som selv virker livløse, nærmest som roboter. Det er en perfekt og overdrevent funksjonell familie.

 er Kogonadas andre spillefilm etter debutfilmen 

 (2017), men mest kjent er han kanskje for sine videoessays som analyserer innholdet, formen og strukturen til ulike filmer og TV-serier – om det så er å identifisere ettpunktsperspektiv hos Stanley Kubricks filmer eller Robert Bressons bruk av håndgester. Her fryses, spoles og sidestilles skudd for å finne gjemte meninger og sammenhenger i regissørers estetikk. Kogonadas analytiske bakgrunn kan muligens ha noe å gjøre med hvorfor 

ikke fungerer så godt. Med Benjamin Loeb (

) på foto reflekterer filmen Kogonadas oppmerksomhet til estetiske virkemidler. Et statisk kamera understreker og tematiserer det mekaniske og livløse. Fibonacci. Mirror shots. Hvert skudd er nøye planlagt, og filmen blir nesten for estetikkfokusert, der det stillestående, gjennomtenkte og rasjonelle kveler det øyeblikkelige og menneskelige man ofte trenger for å leve seg inn i filmens narrativ.

Når Jake tar på solariumsbrillene sine (VR-briller) for å se gjennom Yang sin minnebrikke, legger det opp til en montasje av POV-klipp fra Yangs perspektiv som gir innblikk i familier han tidligere jobbet for og livene til andre personer – en forfriskende pause fra de ellers platte hovedkaraktene. Dette er en gylden mulighet til å gi oss et interessant inngang til en AIs perspektiv og hva det kan fortelle oss om ham (den?). Hva er det han legger merke til, hva opptar ham? Men eksperimenteringen har mer potensial enn filmen utnytter. Vi ser klipp av solstråler som treffer en vegg og ekstremt mange klipp av skyer og trær (en slags dårligere robotversjon av montasjene i 

), som sammen med lydsporene av kjedelige fioliner blir mer sentimentale enn rørende.

Hvorvidt disse virkemidlene til sammen er intendert for å skape noe robotaktig, har egentlig ikke så mye å si. Fordi til sammen bidrar denne symfonien av rigide elementer til at filmen mangler friksjon, noe som bryter opp med det rasjonelle og veloverveide (man tar seg for eksempel i å savne et emosjonelt utbrudd). Mens det dukker opp spørsmål om eksistensielle konsekvenser av teknologiske muligheter, klarer ikke filmen å portrettere det som til syvende og sist er menneskelig. Derfor klarer den heller ikke å engasjere.

Film/TV

Man tar seg i å savne emosjonelle utbrudd i Kogonadas siste spillefilm, «After Yang». 

Anmeldelse «After Yang»: En lavmælt versjon av noe som allerede eksisterer

«After Yang» føles som en lavmælt, innadvendt versjon av noe som allerede eksisterer 

«Lady Friend» er navnet på en av rockhistoriens vakreste fiaskoer. Det var singelen som skulle få bandet The Byrds tilbake til toppen av listene i 1967, og den første av bandets singler skrevet av medlemmet David Crosby. De ringlende gitarene, de fascinerende vokalharmoniene, beaten og blåserne, gir lytterne et vemodig lykkerush og er alle elementer som gjør denne låten til noe helt spesielt, fra et helt spesielt år for amerikansk musikk, særlig på vestkysten av landet. Men folket ville ikke ha den, den kom kun til 82. plass de amerikanske hitlistene, og i England kom den ikke engang inn på listene. Låten ble derfor droppet fra bandets kommende album, og en stadig mer idiosynkratisk anlagt Crosby fikk ta med egoet sitt og forlate bandet.
Lady Friend er også navnet på et prosjekt som i dag utkommer med debutalbumet 

, og selv om låtene stort sett går i et mer behagelig tempo enn Byrds-låten, er den typiske vestkystgrooven klart tilstede, og de gjør ikke skam på Crosby-referansen. Lady Friend er prosjektet til Anne Mette Hårdnes, som allerede har gjort seg bemerket i norsk musikkliv, blant annet som en del av den Spellemannprisvinnende duoen Sweetheart, og som CEO i plateselskapet Mother Likes It, som har utgitt mye relevant oslorock og såkalt nordicana. 

Men hvilken hendelse var det som utløste lysten til å gjøre et soloprosjekt som dette her?

– Jeg har i ganske lang tid tenkt på om jeg skulle begynne å skrive låter, ikke bare arrangementer til prosjekter jeg har vært med på, men egne låter som jeg kunne få «være sjef» over selv. Hvorfor det har tatt så lang tid er jeg litt usikker på, kanskje jeg var litt feig rett og slett. Men for noen år siden var jeg på ferie i Los Angeles sammen med kjæresten min, og det var noe som bare traff på den turen. Litt vanskelig å beskrive, men siden vi begge to er veldig musikkinteresserte var det naturlig å bruke mye tid i platesjapper, konserter, og snakke med folk om musikk. Da det tilfeldigvis også var et nydelig piano i huset vi leide føltes det naturlig å sette seg ned ved det, og bare se hva som dukka opp. Jeg tror det er første gang jeg har improvisert på den måten foran et annet menneske, men det var noen med atmosfæren som gjorde meg litt tøffere. Tilbake i Norge ønsket jeg å fullføre låtideene jeg hadde startet på, og ideene fortsatte å komme. Plutselig var det et album.

Hårdnes føler at Lady Friend skiller seg noe ut fra de andre bandprosjektene hun her deltatt i, litt fordi hun har tatt styringen selv.

– Dette er første gang jeg har satt i gang et prosjekt selv, invitert de musikerne jeg mente ville passe inn, samtidig som jeg vel har vært rimelig tydelig på at jeg forventet å få siste ordet selv om det skulle dukke opp en diskusjon. Jeg er kanskje er en kontrollfreak. Men i alle andre prosjekter jeg har vært med på er det noen andre som har skrevet låtene, og jeg har syntes det har vært naturlig at låtskriveren har fått stake ut kursen til prosjektene. Selv om det skal være sagt at i alle prosjektene jeg har spilt i, har jeg fått mye plass, og har fått mene mye. Jeg har tatt med meg dette i Lady Friend, og lytter når noen av de andre kommer med innspill. Heldigvis har det vist seg at vi er ganske enige om det meste.

Mye av den californiamusikken som er uttalte inspirasjonskilder her, tilhører en spesifikk tid på 70-tallet da artistene omfavnet det nære og personlige i tekstene sine, nærmest som virkelighetslitteratur. Hårdnes merker at hennes tilnærming til tekstskriving har endret seg underveis i arbeidet med Lady Friend-materialet.

– Tidligere har jeg tenkt at tekst ikke er så viktig, og jeg har alltid lyttet til melodiene og instrumenteringen når jeg hører en låt for første gang. Da jeg skulle begynne å skrive egne tekster forsto jeg imidlertid at tekst er skikkelig viktig for meg, og på samme måte som jeg alltid har brukt musikk til å få utløp for følelser, så har jeg brukt tekstene til å skrive meg ut av ting jeg har grublet på. Alle tekstene er veldig personlige for meg uten at jeg ønsker å gå i detalj på disse, men jeg kan si så mye som at alle handler om tanker, hendelser og observasjoner som jeg har gjort meg.

Grooven og de typiske elementene i slik musikk fra 70-tallet, med en sjelfull smak av country, folkrock og med et funky hint av gammel R&B, har en underlig tiltrekningskraft på en viss type lyttere og musikere også i dag. Men hvordan kan man benytte seg av dem i musikk i 2022 uten at det blir tidsreise?

– Ved måten du stiller spørsmålet på kan det se ut til at du tenker at det er en negativ ting om det skulle bli en tidsreise. Det er jeg i så fall uenig i. Jeg synes ikke alt trenger å være så moderne. Men, jeg har ikke bevisst gått inn og forsøkt å lage musikk som skal høres ut som den ble laget på tidlig 70-tallet, og det synes jeg vel heller ikke at den gjør. Lady Friend har definitivt også hentet sin inspirasjon derfra, men samtlige involverte i prosjektet elsker all musikk, både eldre og nyere. Vi har ikke satt noen begrensninger underveis i innspillingen på hva slag stil, rytme, melodier eller instrumentering som skulle brukes, det eneste vi vel har vært opptatt av er at det skulle høres autentisk ut. Jeg var eksempelvis opptatt av at jeg ville spille inn på akustisk piano i stedet for på synth, og jeg har vært opptatt av å bevare den ektheten i miks også. Men da Christer, Mats og jeg jammet på arrangementene merket vi at låtene dro oss til en sound som forbindes med tidlig 70-tallet. Men personlig synes jeg også at albumet ikke høres ut som det er spilt inn på 70-tallet, det har et moderne uttrykk også. Så det er kanskje 70-tallet anno 2022, da.

Det er mange fine kjenninger fra oslomusikken med her, grunnbandet består av brødeparet Mats og Christer Engen på bass og trommer, kjent fra band som Euroboys, TRBNGR og Big Bang, og Magnus Jacobsen fra det plateaktuelle bandet Label på gitar. Innspillingen er gjort hos legendariske Anders Møller i Subsonic Society.

– Lady Friend startet opp som mitt soloprosjekt, men samtidig var jeg veldig klar på fra start av at jeg trengte masse hjelp. Siden jeg er samboer med Christer Engen var det et åpenbart valg for meg å spørre om han kunne tenke seg å bidra. Christer har en unik musikkunnskap- og forståelse, og jeg var trygg på at dersom han var med så ville låtene få rett «innpakning». Christer er ikke en person som ville sagt ja til dette kun fordi kjæresten spurte, kanskje snarere tvert imot, så jeg synes faktisk det var litt skummelt å spørre, men heldigvis hørte han umiddelbart potensiale i låtideene mine og da begynte snøballen å rulle. Christer snakket med sin bror, Mats, som tilfeldigvis er den beste bassisten jeg vet om. Selv om de to er brødre, og hver for seg har hatt stor suksess med musikk har de utrolig nok så og si aldri spilt trommer og bass sammen. Det var med stor ærefrykt jeg satt mellom de to i studio (og i studio er vi ikke kjæreste og familie, men musikerkollegaer) og fikk delta når de skulle spille sammen. Helt rått! De har nærmest sitt eget språk, og fra vi satte i gang jobbinga gikk det veldig kort tid til vi hadde funnet ut hvilken retning vi ville prosjektet skulle ta. Det var veldig lett å velge studio, tekniker og medprodusent i Anders Møller i Subsonic Society. Han har jobbet tett med både Christer og Mats tidligere, og jeg har også spilt med Anders i Label. Anders er et arbeidsjern uten like, og han gir seg ikke før lyden er nøyaktig slik han og vi ønsker. I tillegg ønsket jeg at Magnus Jacobsen fra Label skulle være med, han har en kreativitet jeg ikke har sett maken til, og for en vokalist! Å få hans koringer, i tillegg til Christer og Mats sine, på låtene har vært en drøm.

En rekke andre notabiliteter fra oslo-undergrunnens monarki deltar også på forskjellige låter.

– Derfra og ut satte vi i gang prosessen med å plukke ut de musikerne som vi mente ville gi de ulike låtene akkurat det siste krydderet de trengte. Alle musikerne er håndplukket til de ulike låtene basert på det uttrykket de enkelte låtene skulle ha. Så derfor spiller eksempelvis Stian Jørgen Sveen nydelig og stemningsfull pedal steel gitar på «My Movie», Knut Schreiner leverer wah wah og «måkeskrik» på «The Story», Torgeir Waldemar high strung-gitar på «Searching For Something» og Nicoline Krohn-Moland og Helga Hommedal Blikås stryk på «Unspeakable Truth». Underveis i innspillingen ble det tydelig at det var flere enn meg som kjente et eierskap til prosjektet, og derfor ble soloprosjektet til et fband. Det er jeg utrolig glad for.

Samtidig er Hårdnes i sitt musikalske virke en eksponent for musikkstilen som en periode ble kalt nordicana, men som heldigvis har mistet den merkelappen til fordel for at de enkelte utøvernes særegenheter fremheves. Men det var sikkert fint å jobbe sammen og dra hverandre opp en periode. Det er litt underlig at det er så sterkt miljø for såkalt norsk americana-musikk fortsatt, spesielt i hovedstaden.

– Jeg kom litt sent til «nordicana-festen», så det er først ganske nylig jeg har blitt kjent med dette omtalte miljøet. Men det som kanskje er litt særpreget med americana-miljøet er at det er mange kvinner som er en del av det i motsetning til i mange andre musikalske sjangere. Jeg tror dessverre mange kvinner, også i musikkbransjen, opplever at det må jobbes litt ekstra for å nå frem, og derfor har det også blitt viktig å heie hverandre frem.

Hårdnes driver altså i tillegg plateselskapet Mother Likes It som har en sterk roster med undergrunnsrock og countryrelatert rock.

– For 15 år siden spilte jeg i et indierock-band, Firetop Mountain. Vi skulle slippe vår debutplate, men som så mange andre fant vi ikke en label som ville gi det ut. Vi startet derfor vår egen label, Mother Likes It Records. I 10 år var selskapet kun et selskap som ga ut musikken til dette bandet, men etter at vi hadde gitt ut vårt andre album i 2016 tok Michael Stensen Sollien og jeg over eierskapet av selskapet og begynte å gi ut andres musikk. Vi hadde sett alt det praktiske som skulle gjøres ved en plateutgivelse, og visste at mange av våre musikervenner både syntes det var en uoverkommelig og ikke minst kjedelig jobb. Vi ante vel ikke helt hva vi gikk inn i da vi begynte å gi ut musikk, men vi signerte Simen Loe og Brut Boogaloo og satte i gang. Læringskurven har vært bratt, for å si det mildt. I dag eier og driver jeg plateselskapet alene, og har ca 15 band/artister i stallen som jeg er utrolig stolte av. De er en av mine største inspirasjonskilder, og jeg elsker at jeg får bidra til å spre musikken deres.

Vi leser stadig om utfordringene i musikkbransjen, og det er stadig mer vanskelig og uoversiktlig marked, med lave streaminginntekter og få steder å selge musikken sin på. Det er lett å brekke ryggen for et lite selskap som Mother Likes It, men hun har funnet et nivå som er forutsigbart.

– Jeg har kun et kriterium for å signere en artist, og det er at jeg skal ha tro på dem. For meg innebærer det at jeg også må stole på dem, noe som betyr at jeg heller ikke blander meg inn i deres kreative prosess så fremt de ikke ønsker det selv. Men jeg inngår ikke samarbeid med noen uten at jeg vet at jeg klarer å følge dem opp tett. Noen av artistene har sendt meg demoer og bedt om innspill før de går inn i studio, andre har bedt meg komme med innspill underveis i innspillinger. Men de fleste er ferdige med innspillingene før de kommer til meg. Men derfra jobber jeg tett med artistene i forsøke på å legge strategier for å prøve å nå ut til flest mulig. Jeg startet ikke plateselskap fordi jeg tenkte jeg skulle kunne leve av det, jeg startet plateselskap fordi jeg elsker musikk og fordi noen er nødt til å gi de mindre artistene, som lager dritbra musikk, en sjanse.

Nylig utga plateselskapet Unnveig Aas’ flotte plate plate Phases. Hennes musikk og tekster er i en særklasse og får musikken ut av vanlige sjangerkonvensjoner. Aas har også utgitt gode samlinger med poesi på Flamme forlag.

– Unnveig Aas er et av de ærligste menneskene jeg vet om, og det gjenspeiles i musikken hennes, ikke minst tekstene. Unnveig er ikke redd for å være personlig, noe som også etter mitt syn gjør henne veldig modig. Hun har også en evne til å formidle låtene sine på en måte som gjør at jeg alltid blir rørt. Når jeg setter på en låt for tjuende gang og fortsatt får en klump i halsen, så har hun gjort noe riktig.

Anne Mette Hårdnes er i det daglige partner og advokat i noe som kaller seg Forbrukeradvokatene. Erfaringer herfra har sikker vært til hjelp for henne i musikkbransjen, men hva slags saker er det som havner på bordet der?

– Forbrukeradvokaten jobber, som navnet tilsier, med saker innenfor forbrukerrettens område. Jeg personlig jobber aller mest med boligrelaterte saker. Jeg har mye erfaring fra retten, forhandlinger, jeg har vært mekler og det går ikke en dag uten at jeg leser en kontrakt. Dette er åpenbart erfaringer som jeg også har nytte av i musikkbransjen. Jeg har lært meg å være strukturert og effektiv, samtidig som jeg hele tiden forsøker å se et par skritt fremover for å lage gode strategier – det trenger man også i musikkbransjen.

Lady Friend «Songs From The Guesthouse» er ute nå på Mother Likes It Records.

Anne Mette Hårdnes fant sin egen stemme på et piano i Los Angeles. Nå er hun
klar med soloprosjektet Lady Friend, sammen med en fin bande fra Oslos
rockundergrunn.

Albumaktuelle Anne Mette Hårdnes: – Alt trenger ikke å være så moderne

Albumaktuelle Anne Mette Hårdnes: – Jeg synes ikke alt trenger å være så moderne

– Nå er jeg ikke ute etter å få en vinkling på at jeg ikke liker pensjonister, men de er absolutt en grunn til at jeg startet arbeidet med å få inn et nytt publikum i det klassiske segmentet, forteller Bendik Finnerud.

– Jeg syntes veldig mye av det klassiske miljøet, spesielt konsert- og festivalmiljøet var veldig kjedelig, rett og slett.

Nå arrangerer han festivalen Oslo Classics for andre gang.

Det er litt annerledes klassiskfestival. Han bedyrer for eksempel at det 

 er en klassiskfestival. Det oppfordres til både ståing og øldrikking, og den klassiske musikken deler dessuten scenen med elektronisk musikk.

Oslo Classics

Finnerud sier at om man skal nå nye tilhørere, så må man gjøre «noe nytt».

– Om man kikker på det som finnes av klassiske musikktilbud, ser man at de aldri når nye publikummere. De rekker ut en hånd til kulturrådet og lover å prøve å nå nye publikummere, men man ser gjennom hva de setter opp, og hvor, at det ikke gjøres helhjertede forsøk. Man kan sette opp en kul – i gåseøyne – komponist, men så lenge det er i Universitetsaulaen, så er det ingen som tør å gå.

Helgens utgave er Oslo classics andre. I 2019 ble festivalen arrangert på Salt, utendørs på en kai i Oslo, hvor kringkastingsorkesteret blant annet fikk bryne seg på Detroit-techno-DJ Carl Craig og den Smalltown Supersound-affilierte japaneren Yoshinori Hayashi. Aktørene skulle være likeverdige, og orkesteret skulle være mer enn bare komp. Resultatet: noe nytt og særegent.

Årets utgave byr på flere lignende mashups. Cikada Ensemble, en atonal samtidsgruppe «i pling-plong-retning», skal spille sammen sammen med Mungolian Jetset (Pål «Strangefruit» Nyhus, Knut Sævik) og deres dansbare lett-på-tå elektronika. Større motsetninger får du ikke, mener Finnerud.

– Det viktigste for festivalen er at vi prøver å viske ut skillet mellom sjangre. Festivalen er promotert som en blanding av klassisk og elektronisk, men det er bare noen 

 man putter på. Det er mye forskjellig. I løpet av et program kan det være pop, jazz, samtidsmusikk, elektronisk eller klassisk.

Finnerud er selv klassisk pianist med spesialisering i den ungarske komponisten Franz Liszt. Siden 2013 har han arrangert konsertserien Sunday, senere Saturday, Classics, hvor han har tatt klassisk musikk ut av de ærverdige og høystemte konsertsalene, og inn i bygg hvor også ikke-klassisk-interesserte ferdes. Først på utestedet Ingensteds ved Akerselva, senere med månedlige konserter Sentralen i Oslo.

Hovedmålgruppen nå er den samme som da: folk som ikke renner ned dørene i landets konserthus.

– Hvert år utdannes det noen hundre musikere. På Musikkhøgskolen, Baratt-Due, Bergen, Trondheim …  Mange av de tenker at de kommer til et slags marked. Det markedet de kommer til er at de skal være hjelpepleiere, eller hva jeg skal kalle det. De skal spille for halvt døende folk, pensjonister rundt omkring. Det er så rart at veldig få tenker: dette er jeg ikke fornøyd med! Jeg vil spille for folk på min egen alder.

Finnerud far var Svein Finnerud, kjent som musiker i avantgardistiske Svein Finnerud trio på 70- og 80-tallet, senere også som grafisk kunstner. Som liten hørte Finnerud derfor mye på jazz. Men en dag dukket en plate opp. Den var ikke som de kjipe sonatene av Mozart eller Beethoven, som pianolæreren hans tvang på ham, som teskjeer med tran. Maurizo Pollinis innspillinger av Chopins etyder – det var noe helt annet!

Videre var veien ferdig kort til Franz Lizst, Prokofiev og Rakhmaninov.

Som student gikk Finnerud til samme pianolærer som Leif Ove Andsnes, Jiří Hlinka. Etter utdannelsen reiste Finnerud rundt til «gamle rådhus, kirker og kulturhus og spilte for pensjonister». Og bestemte seg altså for å gjøre 

 handler også litt om hvordan man promoterer, mener Finnerud. I klassisk er det vanlig å promotere komponisten, ikke artisten.

– Publikum skal stole på at artistene spiller noe spennende.

Fredag spiller festivalsjefen selv, og drar da favoritten Liszt opp fra hatten, komponisten som kanskje står bak verdens første 

– Han bare brer ut masse klang og sitter og repeterer det i det uendelige.

– Folk er veldig obs på alle undersjangrene i elektronisk musikk, som bare har vart i 40-50 år, mens når det kommer til klassisk, over 300 år med musikk, da vet de knapt forskjell på Mozart og Rakhmaninov, ikke sant.

Rytmisk klassisk musikk, blant annet ved perkusjonsduoen Percelleh, bidrar til å binde hver kveld sammen, slik at man får en progresjon fra den ambient-aktige klangfokuserte klassiske musikken mot stadig mer rytmisk, først ståbar, og etter hvert dansbar, musikk.

Finnerud har fått hjelp av mangeårig Oslo-utelivs-legende Paal Mangerud til å utforme den elektroniske delen av programmet.

– Vi bruker for røyk og farga lys og alle de greiene der, også på klassisk musikk. Det er vanlig at det er et hvitt lys når man spiller klassisk. Sære musikere som må ha hvitt lys for å se notene når de spiller. Det er noe vi unngår.

– Må alle kunstuttrykk vannes og populariseres for å overleve?

– Både ja og nei. Jeg blir skuffet når veldig kjente festivaler innenfor en eller annen sjanger dytter inn de største popnavnene i programmet sitt – men jeg skjønner hvorfor de gjør det, fordi de mangler folk, sier Finnerud.

– Hvorfor er det så viktig at folk hører på klassisk?

– Det er så mye! Det er 300 år med musikk. Men man vet ikke at man liker det før man hører det, så det er liksom å lure folk litt til å gjøre det, da.

Det handler om programmering. Hvis du hører Prokofievs andre klaverkonsert, vil du mest sannsynlig ikke like det med en gang. Men hvis du hører Rakhmaninovs andre klaverkonsert, vil du mest sannsynlig like mye av den.

Oslo Classics arrangeres i Kulturkirken Jakob fredag 29. og lørdag 30. oktober, med klubbavslutning på Blå siste dag.

Bendik Finnerud var lei av å spille piano for pensjonister. Nå går den andre utgaven av festivalen Oslo Classics, hvor klassisk møter klubb, av stabelen.

En annerledes klassiskfestival

åpner i Atelie.arts lokaler, spiser Ole Fredrik Hvidsten og Lars Kjemphol wienerpølser til lunsj i kunstnerfellesskapet Studiohalv i Bjerregaardsgate i Oslo. Men la oss håpe de ikke spiser like mange pølser som antall T-skjorter de stiller ut i utstillingen. Det hadde nemlig blitt 165 pølser.

Sammen er Hvidsten og Kjemphol Naive Kunstneres Landsforbund.

– Det er en slags … Nei, det er bare kødd. Jeg tenkte at det er så opplagt at det må være et forbund for naive kunstnere, sier Hvidsten.

– Naivitet blant kunstnere er dritviktig for å ha sånne skylapper for å komme seg framover. Ikke tenke avkastning, produktivitet, hele den pakka.

– Alle kunstnere er i utgangspunktet veldig naive.

beskriver de som «rimelig naivt og lavterskel for kunstnerne som er med», men ikke så lavterskel for dem selv

 kunne være et like lavterskel navn, sier Hvidsten. 

Det er ovnen. En ny runde pølser er ferdig oppvarmet.

– Jeg ser ikke naivitet som en dum ting. Det betyr bare at du kommer til å brenne deg mer enn nødvendig, for du tenker at verden er veldig snill og grei, og at det ordner seg … Men det er en veldig viktig og bra måte å se livet på.

– Vi er støtteorganisasjonen for dem som ikke skjønner sitt eget beste.

Og understreker at de også snakker om seg selv.

– Når noen sier at de vil gjøre verden til et bedre sted og sånn, går jeg fem på hver gang. Det er så vanskelig, sier Kjemphol.

Både Lars og jeg er glade i å skape prosjekter som samler folk. Gjøre noe gøy og få masse folk sammen, sier Hvidsten. 

Hver sommer arrangerer Hvitsten salong utenfor Drøbak – en slags hagefest som overtid er blitt en offentlig åpen kunstfestival. Kjemphol på sin side har inviterte ved Høstutstillingen 2019 over 120 kunstnere til å dekorere skateboard han hadde laget. Resultatet ble et monumentalt verk som dekket hele trappeoppgangen.

Under årets Høstutstillingen gikk Kjemphol og Hvidsten rundt i gule t-skjorter det stod Naive kunstnere på og maste på sine kunstnerkollegaer. Slik ble listen med bidragsytere enda lenger. Blant annet ble Solo Oslo-kunstner Piya Wanthiang, som i disse dager boltrer seg i 10. etasje på Munchmuseet, med.

– Sverre Malling hadde sagt at han var gira på å være med, men så svarte han aldri på oppfølgingsmailen, og på Høstutstillingen så jeg at han stod og prata om verket sitt … Men nei, jeg holdt meg for god til å gå å ødelegge, sier Hvidsten.

Av totalt 250 inviterte har cirka 165 svart ja. Bra uttelling, er de enige om.

– Det er mange kjente, og noen ukjente. Det er kunstnere, illustratører, og det er graffitifolk, sier Hvidsten om bredden.

I tillegg deltar visstnok både arkitekter og barnehagebarn.

Kjemphol har tidligere drevet «Norsk antikunstsenter» på Stovner. For å få et kunstpublikum «uti der», lærte han, må man ha 

 utstillere. Hver utstiller tar nemlig med seg i alle fall én publikummer.

– Ja, jeg drev med sånn motstandsbevegelse oppå Stovner, der.

– Jeg drev med akkurat det samme som alle andre kunstnere!

Kjemphol bærer nemlig kasser på kasser med t-skjorter gjennom lokalet i løpet av intervjuet – i tillegg til å mumse på wienerpølser. Han har også tidvis solbriller på.

Hvilke motiver er det på disse t-skjortene? Kan man ane slags tendens? 

– Det er veldig lite korona og krig, sier Hvidsten.

– Det er veldig lite politisk og veldig lite mørke, sier Kjemphol.

– Det er et med noen kids på en Khio-workshop. Det er ganske drøye greier, tuller Kjemphol.

Naive kunstneres landsforbund lager gigantisk t-skjorte-utstilling: – Naivitet er kjempeviktig.

Alle artikler