Vi har dødd og kommet til feil himmel. Sa Kapers til Kippers (eller var det omvendt?) like etter ankomst på Punk Royale, den svenske restaurantgruppen som har tatt over kjellerlokalene til cocktailbaren Hai Pai («der øst møter vest») på Frogner i Oslo. Punk Royale er stedet hvor Brahms møter Psy, misfornøyelsesbar møter Maaemo og hvor investor og milliardær Johan H. Andresen plutselig dukker opp og møter en av de ansatte i en fistbump, for å plutselig forsvinne igjen like raskt som han kom.

Det som møter Kapers og Kippers idet de forlater «normaltilstanden» og skrider ned i kjellerdypet, er et skue som får dem til å slå fast at det som skjer utenfor nettopp er «normaltilstand». De møtes av to servitører med Espa boller-merch, shorts og en energi man kunne ladet mobiltelefonen med. Servitørene hilser dem ved navn, med håndtrykk og dype bukk. I bakgrunnen synger noen gjester ett eller annet om slaveri(!). Fra taket dingler det norske flagg. Fra en røykmaskin i enden av rommet velter det ut røyk, men så vidt ikke nok til at man ikke klarer skjelne at veggene dekket med fluoriserende graffiti som forestiller, for eksempel, Luigi som rir Yoshi. Fra høyttalerne ljomer det svenske dansbandet Vikingarna. 

– Så det er dette som er «punk», konstaterer Kippers.

– Som alltid er anti-etablissement og avvisning av konvensjoner best når det ikke sies eksplisitt, og forjævlig når det gjør det, sier Kapers.

Punk Royales spesialitet: foie gras-smiley med likør.  

Nettopp det er også meningen her. At disse uforenlige størrelsene klaskes sammen og ender med å bryte alle konvensjoner for fine dining. Men hva forteller det oss om tiden vi lever i?

– Er det en reaksjon på det forfinede, ny-skandinaviske gourmetkjøkkenet, med sine rene smaker, kortreiste råvarer, og nedpå-men-fine-lokaler, designet for å ikke skremme bort rike mennesker som tross alt bare ønsker å føle seg som en litt oppgradert versjon av folk flest, foreslo Kippers.

– Uansett bærer det preg av at det finnes et marked for folk som kjeder seg på gourmetrestaurant, svarte Kapers.

Punk Royale er likevel ikke et sted man liksom bare dumper innom, slik som for eksempel … Kafeteria August, med sine lyse, åpne landskaper, som er som en slags forlengelse av kontoret man nettopp dro fra. Nei, Punk Royale er fine dining slik det var 

, trolig, altså som nettopp noe helt annet enn den akk-så-monotone hverdagen, var de to enige om.

Tankene springer avgårde til danske The Alchemist, Rasmus Munks verdenskjente opplevelsesrestaurant i København, som er megadyr og som får terningkast seks av alle anmeldere.

– Restauranterfaringen skal ikke bare være en erfaring lenger, det skal være en holistisk en, slo Kapers fast, og avviste med en krapp håndbevegelse servitørens tilbud om en apertiff.

De begynte vel begge å angre seg da de innså at apertiffen var Ruinart-champagne. Men anger er ikke en følelse som varer lenge, i alle fall ikke hvis man er et forjævlig menneske, og det gir Punk Royale deg anledning til å være.

Den første Punk Royale-restauranten oppstod i Stockholm i 2014. Duoen bak 

 da de ved sin forrige restaurant, som de endte med å få sparken fra, etter at de satte n-ordet-boller på menyen, og ikke forstod hva som var 

 etterpå. Siden den gang har det vært problemer med et «klientel som stundtals har svårigheter att hantera spriten.». Punk Royale har siden redusert drikkemengden, åpnet en restaurant i København og nå altså også i Oslo.

På bordene er det hvite duker og pent foldede servietter, slik det gjerne er på gourmet-restauranter. Men bortsett fra dette er det ikke mye som minner om alskens Maaemo-er, Noma-er og Re-Naa-er. På bordet står en kanne (av typen man vanner utendørs potteplanter med) med lunkent vann, og to shotteglass.

Men idet de to får satt seg, og så smått begynner å ta innover seg og deretter fortolke, og forsøksvis gi mening til, omgivelsene, beordres de straks opp igjen. Den første retten skal serveres i 

, og det er en sjøkreps med nori-emulsjon rett i neven.

Kritiker Erle Marie Sørheim gikk nylig hardt ut mot formuleringen «god på smak» i Samtiden, men hva var vel denne, om ikke nettopp «god på smak», skoggerlo Kapers og Kippers – to anonyme matanmeldere, som Sørheim også kritiserte, og Kapers og Kippers skoggerlo enda mer.

En «perfekt kokt potet» med smør seiler innover bordet, etterfulgt av ostepop med smør og parmesan, og deretter blinis på reinsdyrblod, med røkt ål og ørretrogn. Stort sett uten å bli introdusert. Når en vaffel med røkt gullfisk, rødløk og rømme ankommer bordet kort tid senere, er det med følgende beskrivelse: «This is really fuckings basic. It’s goldfish and stuff». Det kommer en østers med grønn curry og granité av eple og koriander, og idet den inntas roper bartenderen yeeeah, deler ut fistbumps og sier «och ta en slurk vin det gjør inte saken samre».

En bøtte med reker og popcorn som smaker 

: «spy faktisk», ankommer bordet, før det deretter helles utover nevnte bord og den ikke-lenger-så-hvite duken. Nå kan vi «småspise mellom rettene», sier servitøren. Men her finnes det ikke noe «mellom rettene».

Fritert brokkolini, svart aioli og sølvløk. 

Belysningen dempes, volumet skrus opp og servitørene instruerer gjestene i å strekke fram lanken, som de kleiser en generøs mengde kaviar på, og shotteglassene fylles med vodka fra frossen tank. Like etter kommer en tallerken foie gras, pærepuré, brioche-smuler og lime, og den skal slikkes opp fra tallerkenen, noe både Kapers og Kippers synes er skamfullt å se tilbake på, men det var likevel ingenting sammenlignet med da servitøren kom styrtende og ba dem si «aaa» og dyttet en skje hummer, steinsopp og trøffel inn gapene deres. 

– Dette er som å ta kokain, analyserer Kippers.

– Det er som tiktok, utbroderer Kapers, og sikter til den manglende dødtiden og de forlengst glemte popsangene som trekkes opp fra dypet og gis oppmerksomhet også i årenes hovedstad, for tiden i det herrens år 2022.

– På grunn av betydelige mengder i hovedsak digital stimuli har vi endt opp som konstant understimulerte vesener – konstant sultne, føles det som – helt avhengige av kontinuerlige sensoriske sjokk for å trigge oppmerksomheten, holde oss våkne, ja, hindre oss fra i å drive avsted, eksistere på andre måter enn ved å registrere livet som det permanente skriket det er.

Samtidig: Glasset fylles av en pinot noir som ifølge servitøren «gjør det enkelt». Like etter kommer den andre servitøren, setter seg ned på huk, hvisker inn i Kapers’ øre: Vi trengte dette, etter to år med pandemi, å komme her og bli ordentlig godt ivaretatt. Så spretter han opp, roper YEAH, vrenger av seg overdelen, som inspirerer en av de andre gjestene til å gjøre det samme. Like etter blir han twerket av spisefølget.

– Det begynner vel å nærme seg slutten, nå, sa Kapers til Kippers.

Punk Royale 

Svor drysses fra en armlengdes avstand, mens det ropes: «yeah». 

Som alltid er anti-etablissement og avvisning av konvensjoner best når det ikke sies eksplisitt, og forjævlig når det gjør det. 

Restaurant Punk Royale: Rabagastronomi og gimmick 

Det går til helvete. Det er det liten tvil om. Når hørte du sist en god nyhet? Selv i musikklivet, som så lenge jeg kan huske har vært en garantist for 

i en ellers grell hverdag, er det mørke skyer i mange retninger. De dyre norske kulturhusene som det er så fryktelig mange av rundt om, melder om dramatisk nedgang i antall solgte billetter, noe som får umiddelbare konsekvenser for programmeringen av dem. Det blir mindre aktivitet. Likeledes lyder rapportene fra de mange som booker kvelder med små og mellomstore band: det er tilsynelatende vanskelig å få folk til å få ræva opp av sofaen. Med de umiddelbare konsekvensene det medfører i en meget sårbar økonomi.

I årevis nå, selv under pandemien, har vi, i alle fall i Oslo, kunnet slå oss på brystet med å bo i en av Europas suverent beste konsertbyer, for den som har giddet å følge med har utbudet vært enormt, i de fleste sjangre – kanskje utenom soul. Ting tyder på at dette nå kan ses på i fortid. Skjønt, den lokale og kortreiste musikken klarer seg vel på et vis. Verre er det med kvalitetsmusikk fra det store utland. Nå tenker jeg ikke på Kendrick Lamar som til tross for å være «verdens viktigste artist» på langt nær klarte å fylle dødens arena ute i Bærum forleden uke. Denne fiaskoen bidro jeg til selv. Nei, det er de mange meldingene om mid-level artister av typen Animal Collective, Santigold og Little Simz som på kort varsel har sett seg nødt til å avlyse sine turneer, i henholdsvis Europa og USA. Dette er et fenomen over hele vesten som vi antakelig bare har sett begynnelsen på. Sistnevnte artist gjorde jo vei i vellinga på Øyafestivalen og alle andre steder i sommer, og vant nettopp Mercury Music Prize. Slike ting pleide være garantist for god inntjening. Likevel ser Little Simz at det ikke er bærekraftig å stikke over havet til et av verdens største musikkmarkeder nå.

Også mer kommersielle artister som Shawn Mendes og Justin Bieber har av forskjellige grunner satt ned føttene. En fryktelig amalgam av faktorer spiller inn: noe lavere interesse, dårlig personøkonomi blant publikum, fordyrende tjenester for crewet, personalmangel, valutaendringer, økte reiseutgifter, dyrere strøm og så videre. I tillegg er det de mentale påkjenningene det innebærer å være på veien og operere i den heseblesende bransjen som mange nå føler ikke er verdt det. Regnestykket går ikke opp. I tillegg har vi to år med manglende rekruttering, av unge folk som aldri egentlig har fått oppleve konsertmagien slik den er i sin strålende hverdagslighet, og ikke vet hva de savner.

Dette er litt blanding av saker kanskje, men det er bittert å tenke på alle de som beriket seg på koronastøtten med alskens fabrikkerte og halvveis unødvendige arrangementer når man ser den kortsiktig tunge økonomien nå i de leddene som virkelig står for hverdagen i kvalitetsmusikken. Jaja, for å parafrasere Airplays strøkne låt: «Nothing You Can Do About It». Det er bare å fortsette å sitte på ræva og vente på bedre tider. Eller forsøke å bidra til å opprettholde den sosiale musikk-kulturen ved å møte opp på noen av disse arrangementene som folk synes er så meningsfulle å drive med selv om de nesten knekker ryggen av det.

Nettopp derfor var det litt forstemmende å se disse mye forhåndsomtalte TV-produksjonene som har fått navnet NRK-scenen. I god selvopptatt NRK-tradisjon måtte de jo ha med seg selv i navnet. Krinken får med rette svært mye pes om dagen, blant annet på grunn av alskens pjattete stil, kulturdekningen, Fredrik Solvang, Sophie Elise-podkast og alle disse forferdelige kjendisprogrammene. Ja, det er kanskje dårlig bruk av energi å kanalisere den over på irritasjon over arbeidstakere som sikkert bare forsøker å lage noe som er populært, men i hele min oppvekst så jeg på NRK som en som kunne rettlede meg via masse kjedelige, men viktige saker til noe som var nyttig og overraskende. En stødig hånd. Slik er det ikke lenger, langt ifra. Nå er det blitt noe av en klisjé å surmule over manglende musikkprogrammer på TV, det har jeg etter hvert hevet mange frilanshonorarer for å skrive indignerte artikler om. Seerne er kanskje ikke interessert i musikk, rett og slett. Men jeg skulle ønske NRK gjorde det likevel. Nå er det heldigvis flere tegn til bedring der oppe, i alle fall i radio og podkast-avdelingen, med Musikkrommet som nylig fikk radiopris, et kraftig revitalisert Bluesasylet der Knut Reiersrud finner nye sammenhenger og gjør oppvakt research, Jazzklubben holder på, og nettopp startet Frantzvaag et etterlengtet klubbmusikkprogram på P13. Men det er på TV at mangelen er synlig. Den forholdsvis nye musikksjefen for hele NRK, Mads Borch Bugge, har vist gode takter og har kommet musikklivet litt mer i møte. Ting later til å være på gang.

Disse påkostede live-musikkvideoene er virkelig det siste vi trenger nå. Det er en total misforståelse av det mest prekære oppdraget. 

Lenge var Hovedscenen en enslig svale med god formidling av klassisk musikk, men det arbeides med en grundig dokumentarserie om norsk jazz, og nettopp ble altså NRK-scenen lansert. Her kan jeg være ærlig og berømme regissør Paal Ritter Schjerven med godt lagde innspillinger og produksjoner med et fint og passe variert utvalg virkelige kvalitetsartister fra forskjellige sjangre der de fleste bare er passe kjente og har meget godt av eksponeringen. Filming og konsepter er fiffige, og de fleste artistene fremstår i et godt lys. Spesielt Daniela Reyes som er i sitt ess sammen med landets fremste unge musikere ute i skauen ved familiehytta på Brønnøya. Eller den syngende kontrabassist Ellen Andrea Wang med trio som fremfører en av tidenes fineste låter «Lonely Woman» og sin egen, ambisiøse «Erasmus» i strålende solskinn ved konfirmantsalen på Vålerenga. Hvorfor føler jeg likevel at det butter? 

Disse påkostede live-musikkvideoene er det siste vi trenger nå. Det er en total misforståelse av det mest prekære oppdraget.

Nå tenker jeg ikke på at det hovedsaklig er artister satt til østlandet her, og at den noe «hyggelige» settingen utelukker en god del vitale uttrykk. Det er implisitt at disse artistene er takknemlige for å få være med. Men det er grunntanken som er feil. Hovedideen er å presentere artistene i en «setting de føler en personlig nærhet til». Problemet er at det bare blir enda et simulakrum av konsertopplevelsen, som får publikum til å glemme hvordan konserter egentlig foregår. Det er ikke korona lenger nå! Vi trenger ikke flere emo rekonstruksjoner av konsert-ideen, uten den å så sentrale bestanddelen PUBLIKUM. For det er noe som går igjen i disse kortfilmene. Som om det er et lurt poeng.

Et av programmene kom inn på lineærprogrammet selveste lørdag kveld denne helgen, etter Maskorama, og det er morsomt å se Hedvig Mollestad Trio spille foran et badehus på Nesodden i kjoler og Arsenal-drakt, men det er deres møter med et publikum, enten det er på små jazzklubber eller på store heavyfestivaler som er selve grunnen til det bandets suksess og egenart. Man må se bassist Ellen Brekken gå ut blant publikum, slik hun stundom gjør. Ikke se dem simulere konsert ved Oslofjorden for en håndfull gjess og småfisk. Det er svært lite jazz i hvert fall.

En falsk måte å forholde seg til musikk på 

Jeg mistenker at mange innspillingsfolk fikk så teken på å gjøre flerkamerasproduksjoner under lockdown-epoken at de har tatt med seg de kunnskapene inn i denne nye virkeligheten også. Det er kanskje mest behagelig. Men det blir totalt bakvendt for meg. Nå som vi endelig har muligheten igjen, skal man ikke dyrke denne litt falske måten å forholde seg til musikk på. Odd Nordstoga har skjønt det, og tok med NRK til den herlige restauranten og scenen Kampen Bistro, som ga ham viktig selvtillit og sjansen tidlig i karrieren. Nå ville han vise sin takknemlighet tilbake til booker Erik Laeskogen og de andre der oppe. Men også her ser vi stort sett bare noen fabelaktige musikere som står i ring og spiller, alene.

I hele min oppvekst så jeg på NRK som en som kunne rettlede meg via masse kjedelige, men viktige saker, til noe som var nyttig og overraskende. En stødig hånd. Slik er det ikke lenger. 

Jonathan Floyd i farens snekkerverksted og Isah i mitt nabolag i parken på St.Hanshaugen føles rett og slett som en rip-off av de intrikate nettproduksjonene Vi Er Live gjorde f.eks. i det gamle Deichman-bygget under pandemien, da få kunne møtes og man ble tvunget til å tenke nytt. Det er den samme type scenografi, koblet med noen elementer fra Christine Dancke-serien Haik, der pasjonerte fans kunne møte sine artister på konserter på helt ville lokasjoner. Det må liksom alltid være med et slikt uvedkommende element.

Hvorfor kan ikke for en gangs skyld musikk være musikk. Hvis folk skal få et tett forhold til musikkopplevelsen igjen, og komme seg ut på konsert før hele systemet raser sammen, trenger vi alle mann til pumpene. Vi må vise hvordan det egentlig er. Jeg ønsker et NRK som rapporterer fra virkeligheten, som er på konserter og klubber landet over, som har lengre intervjuer, som er med i studio og studerer prosess og diskuterer musikktekniske og sosiologiske aspekter ved artister som på forskjellig vis setter sitt avtrykk på verden nå. Og, ikke minst, som presenterer og dokumenterer lokale, kan hende små, men eksplosive miljøer som skaper essensielle menneskemøter og stor musikalsk kunst her og nå. Gjør det neste gang, a! Jeg kan ikke tenke meg noen bedre utnyttelse av lisenspengene enn det.

Kommentar

NRK-scenen: Isah på St. Hanshaugen. Foto: Paal Ritter Schjerven/NRK 

I hele min oppvekst så jeg på NRK som en som kunne rettlede meg via masse kjedelige, men viktige saker, til noe som var nyttig og overraskende. En stødig hånd. Slik er det ikke lenger, langt ifra, skriver Audun Vinger. 

– NRK-scenen er et symptom på livemusikkens død

NRK-scenen: Hedvig Mollestad på Nesodden. Foto: Paal Ritter Schjerven/NRK 

NRK-scenen er et symptom på livemusikkens død

Å dø er en relativt banal begivenhet. Det slår også Karl Ove Knausgård fast i åpningslinjene i 

: «For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt». For de rojale, derimot, forholder det seg annerledes: mer enn at blodet faller til det laveste punktet, og ferdig med det, blir blodets slektslinjer aktualisert. 

De siste mandagene har jeg som så mange andre set

(2022). I seriens vignett renner blodet i alle retninger. Serien er satt til 200 år før hendelsene i Game of Thrones – og handler om den døende kongen, Viserys I Targaryen. Blodsbånd og fødsler spiller en viktig rolle i 

Kong Viserys har nemlig ikke klart å gi liv til en mannlig arving. Det vil si, hans kone, dronning Aemma Arryn har bare født én jente, Rhaenyra Targaryen. Når dronningen blir gravid igjen, men opplever komplikasjoner under fødselen, beordrer en arvebesatt Visery legene til å åpne henne, og hente ut barnet. Hun dør umiddelbart, og det som viser seg å være en sønn, dør kort tid etter. Kongen har ikke noe annet valg enn å utpeke sin datter som etterfølger. At en kvinne skal arve tronen blir da også til å begynne med akseptert, men motstemmene får blod på tann når kongens nye kone, Alicent Hightower, ikke bare føder flere gutter, men også aktivt plottlegger for den eldstes rett til å arve de syv rikene kongen hersker over. 

Det synes å være snakk om et tronskifte i populærkulturen, der maktovertagelser tematiseres. Den første episoden av 

viser også en tilsynelatende døende patriark. Ifølge regissør Jesse Armstrong er serien basert på mediemogulen Rupert Murdoch, som ikke bare eier en rekke tabloide og/eller konservative aviser som The Sun, The Times og The Wall Street Journal, men også TV-kanaler hvorav den Donald Trump-støttende Fox News er den mest markante. Serien er blitt kjent for å skarpt portrettere griske personligheter som den brutale patriarken Logan Roy eller den eldste sønnen Kendall. Han er trent opp til å arve sirkuset, men blir likevel aldri riktig gitt tillit, og må stadig kjempe om farens oppmerksomhet i konkurranse med sine etter hvert vel så maktlystne søsken Roman og Siobhan. Det er ærefrykten for faren og knivingen mellom søsknene som er drivkraften i en serie hvis navn nettopp viser til tronfølge: med sin vektlegging av den moderne medieverden og den globale finansverden er serien på sett og vis en moderne utforming av realpolitikken som i 

Hvorfor er det så frustrerende at faren ikke bare kan gi Kendall makten, tenker jeg av og til. Andre ganger: Ja, hvorfor kan ikke søsteren få stillingen, selv om hun er vel så usympatisk, så er hun vel litt smartere? Hvorfor gir aldri faren opp, hvorfor ombestemmer han seg om hvem han foretrekker som arving, og hvorfor må han tviholde på makten? Idiotiske spørsmål, helt åpenbart: men mer enn å være flau over min egen stupiditet, er vel publikums passive dragning inn i konflikten en av seriens styrker, i stedet for at den gir oss en moralsk og naiv fortelling som får deg til å hate onde personer og heie på gode. I serien er alle onde.

Misforstå meg rett, onde personer er ikke bra, og det er kanskje ikke så lurt å leve seg inn i deres sted. Men vi må også vedkjenne at uansett hvem som tar over etter faren, blir resultatet antageligvis det samme. Det er strukturen som disse personene lever i, som er problemet. Mediekonsernets investorer bryr seg fint lite om innholdet de publiserer. Foruten å tydeliggjøre pengedynamikken, er serien også god til å vise hvordan den skaper en utbredt kynisme og nihilisme blant dem med makt i kapitalismen.

Mark Fisher var kjent for begrepet «kapitalistisk realisme», som viser til den utbredte følelsen at selv om kapitalismen er håpløs og ond, er det vanskelig å forestille seg «realistiske» alternativer som er bedre. I et slikt verdensbilde oppfattes ikke ondskap som et ankepunkt, men heller en naturlig del av systemet. Nettopp under den kapitalistiske realismen – som i stor grad overlapper med nyliberalismens inntog på 80-tallet – har Murdochs aviser spydd ut populistisk moralisme. Fokuset i mediene er sjelden på strukturer som skaper onde individer, men på de onde individene, et spetakkel som oppnår mange klikk. Effekten, 

, er å «forsterke atmosfæren av utbredt kynisme som den kapitalistiske realismen lever av. Det vi trenger er ikke mer empirisk bevis på overklassens ondskap, men at underklassen begynner å tro at det de tenker og sier har betydning: at de er den eneste effektive aktøren som kan skape forandring.»

Mer enn økt selvtillit og et opprør med naive forestillinger om at ved å avdekke «korrupsjon» vil mediene løse verdens problemer, trenger vi også alternativer som kan iverksettes. Nye alternativer som kan slå sprekker til dagens håpløse «realisme». Fraværet av det nye er gjennomgående i Fishers kjemte pamflett 

Capitalist Realism: Is There no Alternative? 

(2009), som forlaget Zer0 Books nå gir ut i en klassiker-serie og som hvert øyeblikk oversettes til norsk på HOF (av undertegnede). Fisher åpner boken med en symptomatologisk lesning av 

 (2006), en film som handler om en fremtidig krisesituasjon forårsaket av at ingen nye barn fødes. Dette gjenspeiler, argumenterte Fisher, vår egen samtid hvor vi ser få radikalt nye populærkulturelle uttrykk, men også hvor det for mange er vanskelig ikke bare gi liv til, men i det hele tatt forestille seg alternativer til en kapitalisme som skaper en rekke sosiale og miljømessige kriser.

Nok en innfallsvinkel til arvefølge-dynamikken i fjorårets og årets kanskje mest diskuterte serier (House of the Dragon og Succession), er Nancy Frasers pamflett

 The Old Is Dying and the New Cannot Be Born

, som ble publisert i etterkant av Donald Trumps valgseier. Der argumenterer Fraser for at Trump er et symptom på begrensningene på hva hun omtaler som «progressiv nyliberalisme». Med henvisning til Hillary Clinton påpeker Fraser at det eksempelvis ikke er nok å være for feminisme, hvis det utelukkende er snakk om en liberal feminisme som jobber for at rike kvinner skal få lov til å ta over selskaper og sitte i deres styrer. Vi må heller jobbe for en feminisme for de 99 prosentene, som hun påpeker i en bok med det samme navnet skrevet med Cinzia Arruzza og Tithi Bhattacharya, en feminisme som er anti-kapitalistisk, anti-rasistisk og økososialistisk.

Poenget mitt er imidlertid ikke å gjøre som Torgrim Eggen som – foruten sin sedvanlige klaging over mangfold, her i form av skuespillere med ulik legning og bakgrunn – 

til å handle om at Rhaenyra Targaryen skal knuse «glasstaket». Poenget mitt er heller at seriene bør sees gjennom Fraser bruk av Antonio Gramsci-frasen om at det gamle er døende og det nye ikke kan bli født. Med setningen pekte Gramsci til at fraværet av en ny kommunisme på 30-tallet førte til at det bestående bestod, men i endret form: fascismen. Frasers poeng er at det samme er tilfellet med Trump og andre høyrepopulister. Hvor er det nye som kan forene det progressive og radikale, og på den måten utfordre den høyreekstremistiske populismen som vokser frem som symptomer på en feilslått progressiv nyliberalisme som ikke leverer varene for folk flest?

At sentrum i USA stadig ikke går til venstre, men omfavner personer som Joe Biden, som kommer fra akkurat miljøet Fraser kritiserer, de progressive nyliberalistene, er antageligvis årsaken til at 

 er så populære. Med sine filmatiseringer av maktovertagelse (overtagelser som er særdeles viktige, men som antageligvis ikke vil innebære så mye...) er det ikke rart de nærmest daglig blir omtalt av sentrumsorienterte aviser som The New York Times. Der får leserne servert en nærmest 

 oppdatering av intrigene i seriene. Ikke ulikt deres dekningen av virkelig politikk, for øvrig. Og slik går nå dagene. 

Film/TV

I dagens situasjon er det naturlig at folk ser TV-serier som tematiserer strukturell makt og politisk stillstand, skriver Alf Jørgen Schnell.

Det gamle dør, men det nye kan ikke bli født

Man glemmer ikke Bjørn Båsens bilder etter at man har sett dem. Båsens bilder er visuelt forvirrende, men malt i en glossy-realistisk stil, slik at de får noe inviterende, men også glatt og ukebladsaktig, over seg. Iblant kan det ligne på et dataspill, med monstre, riddere og slott. Andre ganger det motsatte, noe høyst fysisk eksisterende, skjørt og knusbart, nemlig porselen.

Tidligere i år fikk Båsen stor oppmerksomhet for utstillingen «Mythos» ved Nitja senter for samtidskunst. Utstillingens hovedverk, 

 (2013-2022), handler om napoleonskrigene og Norges påfølgende uavhengighet fra Danmark i 1814. På 

-aktig vis, altså avlangt og bortetter veggen – verket strekker seg over syv store paneler – forteller 

For tiden jobber Båsen blant annet med verk til en gruppeutstilling på QB Gallery i desember, i tillegg til flere langsiktige prosjekt, deriblant en soloutstilling som finner sted i 2024.

Tidens ånd har stilt Båsen tre spørsmål.

Hvilket verk liker du spesielt godt akkurat nå?

Hva vil du trekke frem innen kunst som du likte før – men ikke nå?

Og til sist har vi gitt ham muligheten til å trekke fram noe som har betydd mye for utviklingen av kunstnerskapet hans. 

– På en studietur til Belgia gjenoppdaget jeg en gammel favoritt, den flamske 1500-tallsmaleren Pieter Brueghel den eldre. Det er spesielt et av maleriene hans som jeg har vendt tilbake til de siste månedene, 

. Det som kjennetegner Brueghel er at han ofte bruker scener fra livet i de nord-belgiske landsbyene for å fortelle større mytologiske eller religiøse fortellinger. Maleriene er fulle av detaljer og små tablåer og du kan stirre på dem i timevis.

 er del av en serie malerier som utspiller seg på forskjellige tider av året. Handlingen i dette maleriet foregår i månedsskiftet februar/mars, like før fastetiden. Det viser en gruppe skikkelser som beskjærer trær og samler sammen kvist. Noen andre er kledd til karneval, og andre igjen forbereder seg på uværet som skimtes i bakgrunnen. Vi som betrakter står på en høyde og kan se store deler av landskapet bak skikkelsene. I en fjordarm ser vi flere skip som er på vei ned i den stormende sjøen. Langt unna landsbyen, der hovedmotivet utspiller seg, kan vi skimte en større by som klamrer en åsside, med en mørk og gåtefull borg på toppen. Stormen herjer i bakgrunnen, men den har ennå ikke nådd oss.

– Grunnen til at dette maleriet fascinerer meg, er alle de ulike historiene som Brueghel antyder. Mange ulike liv som leves samtidig. Folk som er midt i en krise, og andre som forbereder seg på det samme. Kunstneren bruker som sagt ofte religiøse eller mytologiske historier som utgangspunkt, men her er det bare vanlige mennesker som lever og dør parallelt med hverandre.

– Hva er noe du likte godt før, men ikke nå lenger? 

– Da jeg studerte kunst i England på begynnelsen av 2000-tallet var fortsatt kunstscenen dominert av YBA-kunstnerene (Young British Artists: Damien Hirst, Tracy Emin, etc ... ). Jeg var ikke så fan. Men så oppdaget jeg Matthew Barney, og innså at samtidskunst kan være så mye mer. Oppdagelsen av hans 

-syklus, der filmer, installasjoner og andre kunstformer danner et gigantisk gesamtkunstwerk, var veldig inspirerende. Jeg fortærte alt jeg kunne komme over, og det var utvilsomt avgjørende for hvordan jeg utviklet meg som kunstner de første årene.

– I dag er Barneys kunst noe jeg ser tilbake på med nostalgi, men sjelden vender tilbake til for inspirasjon. Jeg er en annen billedkunstner i dag enn den gang, og Barneys univers har for lite sjel.

Til vanlig holder Båsen til i Eggedal, kanskje mest kjent som der hvor skuespiller Josefine Frida er fra, og ikke minst som åstedet for den merkelige Nastadborgen.

Men Båsens borger kommer annetsteds fra.

– Jeg er disneyfan, og har vært det så lenge jeg kan huske, sier Båsen. 

– Helt siden jeg innså at tegnefilmer var laget av animatører og hver film brukte visuelle konsept skreddersydd de ulike historiene. Jeg arbeider ofte i maleriserier, der hver serie har sine egne visuelle og konseptuelle regler jeg må forholde meg til. Opphavet til dette ligger i tenåringsfascinasjonen for Disney.

– Jeg slutter heller aldri å forbauses over hvordan et av dagens største underholdningskonsern ble startet av to brødre, en filmskaper og en økonom, og at de gikk fra å revolusjonere animasjon som sjanger før 2. verdenskrig, til konkursens rand i 40-årene, for så å skifte fokus til live action spillefilm, naturdokumentarer og fornøyelsesparker.

 dør i 1966 går selskapet inn i et kunstnerisk limbo i 20 år, før den får sin renessanse ved hjelp av en ny generasjon animatører og manusforfattere opplært av de siste gjenlevende kunstnerne som var med på den første oppturen 60 år før. For ikke å snakke om de senere års ervervelser i form av Pixar, Marvel og Lucasfilm. Det hele er så glossy, kommerst, ektefølt og revolusjonerende. En evig kamp mellom penger og kunst.

Tre utvalgte

Kunstner Bjørn Båsen om sine inspirasjonskilder

Bjørn Båsen: – Stormen herjer i bakgrunnen, men den har ennå ikke nådd oss

Han er trøtt, nå, Tyr Markus Røe, alias Tyr. I dag slapp rapperen 

, sin første utgivelse som norskspråklig artist, men på laurbær hviles det altså ikke.

– Jeg var i studio med gutta og jobbet hele natta, men var alt for gira da jeg kom hjem, så jeg har ikke fått sovet noe særlig, forteller 21-åringen.

Den ferske mixtapen beskriver han slik: «Classic rap shit», «Tighte flows, tighte tekster» og «et håndfast bevis på at jeg har 

Tyr er en av disse tidligere på-engelsk-rappende gullguttene – sammen med Oscar Blesson – som nylig har byttet jobbspråk til norsk. Tidligere var han kjent som Wonder the boy, men nå er det altså Tyr, fødenavnet, som gjelder.

– Skal du klare det i utlandet må du flytte ut av landet. Jeg er ikke keen på å forlate Oslo akkurat nå, så da føltes det riktig å bytte litt retning.

Dermed fikk det faktum at han ytret sine første ord på engelsk – som Australia-bosatt baby – samt først et Amsterdam-opphold og så ungdomsskole-år i Norge på engelskspråklig skole, ligge. Tyr byttet til norsk. 

– En såpass tekstbasert artist som meg går litt på veggen etter hvert når folk ikke hører tekstene.

– Apropos at du er småtrøtt akkurat når vi gjør dette intervjuet. «Tyrtape» høres ut som musikk for personer som bare er våkne om nettene. Fortell om tekstuniverset ditt. Hva er det med natten?

– Det er kanskje mest et produkt av alderen min? Det er ikke nødvendigvis sånn at jeg hater dagslys, eller noe sånt, men veldig mange av de viktigste minnene og den viktigste musikken min de siste årene er blitt skapt på natten. Å holde det gående i studio når du vet at alle andre sover kan føles veldig befriende.

– Jeg henger meg litt opp i at du er så god til å rappe. Fortell om hvordan du ble så god. Når startet det og hvordan. Spiller du noen instrumenter?

– Jeg har bare nørdet, rett og slett. Spiller ikke et eneste instrument. Tror det bare har hjulpet veldig at jeg begynte såpass tidlig, man lærer ting veldig mye fortere fra 14 til 20 enn 20 til 26, hvis det gir mening.

De fleste sangene på utgivelsen er korte, ofte på rundt to minutter. Kun et par-tre av sporene har «vanlig lengde», altså rundt tre minutter eller mer.

– Jeg liker ikke å la en sang være noe lengre enn nødvendig. Om det føles riktig å avslutte låten så avsluttes den. Den tapen her er også litt laget for at du skal kunne høre gjennom alle ti låtene i en 

 uten at man mister oppmerksomheten til lytteren.

Intervju

– En såpass tekstbasert artist som meg går litt på veggen etter hvert når folk ikke hører tekstene, sier rapper Tyr. I dag slapp han debuten på norsk, mixtapen «Tyrtape».

Dyrtid? Nei, Tyr-tid! 

Kjetil Røed svarer på Jon Refsdal Moes kritikk av boka hans «Fra punktum til kolon – et essay om kritikk og kjærlighet». 

Dette er saken

Jeg må plukke opp tråden med denne kjære-formen først. Jeg opplever det som nesten invaderende når fremmede skriver det. Formen er intim og formell på samme tid: folk jeg knapt kjenner har begynt å skrive «kjære» til meg i mailer som ikke har med noe «kjært» å gjøre. Kan ikke huske folk gjorde det der for 4-5 år siden. Men du er jo ingen fremmed. Du er jo kjære. Og det er fint å få sagt, selv om mange menn har vanskelig for å si sånt.

Takk for brevet! Og takk for at du leste manus. Jeg husker jeg humret godt da jeg leste det, men la samtidig merke til at vi tenkte litt forskjellig og at jeg skulle skrevet noe om det til deg, men svaret kokte bort. Jeg måtte jo få ferdig boka, og både redaktøren og designer maste. Så bra at du tar opp tråden, så vi kan fortsette praten. Når jeg leser brevet igjen slår det meg at du svermer for en type kritikk som står i opposisjon og er fri; en kritikk som slekter på avantgarde og kreativt utenforskap. Jeg, derimot, lar meg inspirere av dydsetikk og tanker om det gode liv, og tenker mer på hvordan man kan utvikle noe sammen, og hvordan kunsten og bøkene kan hjelpe oss med å forstå hva det betyr å være menneske. Forskjellig utgangspunkt, men …. Den inderligheten din, det rant-patoset ditt, får meg også til å tenke at vi ikke er så langt fra hverandre, likevel.

Ideen om kritikk som cocky selvposisjonering

Du skriver at «din nyvunne og kjærlighetsfulle omgang med kritikken kan leses som et farvel til kritikken i seg selv». Javel? Jeg mener at boka mi snarere er et «velkommen» til kritikken, siden ansvarliggjøring, klarhet og tenkning – som står sentralt i mitt bud på smaksdommeren – er en mer produktiv vei videre enn grunnløs nedsabling. Det høres kanskje tørt og trist ut å måtte tenke og begrunne hele tiden, særlig om anmelderen helst vil være krakilske og ville, men min utgave av kritikken utelukker ikke eksperimenter, utvidelse av sjangre og, i det hele tatt, at man kan slå seg løs. Men å være krakilsk, cocky eller vill uten gode resonnementer er ikke mye verdt. Om vi ikke har bakkekontakt med hvordan argumenter i en eller annen forstand leder til en konklusjon som innenfor rimelighetens grenser avspeiler verkets virkelighet, ja, det er da vi tar farvel med kritikken. Er da boka mi et goddag til pedagogikken, som du antyder? Er vel heller, «hei, gamle kjenning». Kritikken er jo per se en pedagogisk sjanger, man tenker og vurderer på vegne av et publikum, en leser. Det har man gjort siden 1700-tallet. Hvorfor skal man noensinne si noe om noen ting som helst, om det ikke er noe pedagogisk i det? Ikke fordi man skal ha ha læring som mål, men fordi det er en del av den menneskelige væremåte, som del av det å henvende seg til andre, leve med andre. Vi vil vise andre ting vi har sett og finne ut av greier sammen med andre. Forstå, lære. I alle mulige former.

Etter hvert som jeg leser brevet ditt begynner jeg å lure på hvilken versjon av manus du leste, for det er en del av det du skriver som ikke samsvarer med boka på noe stadium.

Først: dedikasjonen i boka, og der husker jeg du leste en tidligere utgave. Den du leste var stilt til alle jeg har gitt negativ kritikk, det er riktig, men den dedikasjonen skrota jeg. Men det er vel på grunn av den tidligere dedikasjonen du også henger deg så opp i denne skylden, dette maxima culpa som du skriver? Du er nesten nietzscheansk i din aversjon mot skyld, men jeg har en mindre metafysisk schwung på skyldbegrepet. Man trenger ikke kues av skyld, tvert imot mener jeg man kan finne en verdighet og styrke i det. Jeg er derfor veldig pragmatisk, egentlig: man bør innrømme feil og lære av dem. Gjerne offentlig, som jeg mener er en nødvendig øvelse i en kultur hvor mange ser ut til å holde fast ved ting de har sagt som masten på en skute, selv om den synker. Vi trenger innrømmelse av skyld for å komme oss videre og, ikke minst, ta ansvar for det man har gjort, og beholde det (ansvaret, altså, ikke skylden) i fortsettelsen. La oss derfor droppe den metafysiske vibben, det er ingen maxima culpa her, bare et forsøk på å få frem anstendighet og klarhet i hvordan vi omgås hverandre og hva vi sier.

Lenger inn i materien skriver du: «men altså, din kjærlighetsfullle og omsorgsfulle omgang med kunst og kunstnere, din påpekning av at kritikkens fremste oppgave er å identifisere verkets grunnidé, kan altså leses som et farvel, kanskje ikke mer enn til dette, ideen om kritikk som autonom estetisk aktivitet, ideen om kritikk som cocky selvposisjonering». Hæ? Så autonom estetisk aktivitet er cocky selvposisjonering? Det er en rar definisjon, synes jeg. Kan det ha med maxima culpa igjen, og at kritikeren egentlig ikke har noen ansvar for dem som står bak det han skriver om? Det er noen som mener det, og for dem er autonomi frihet til å si, gjøre og skrive det man vil – uten hensyn til personen bak verket man skriver om. De mener også at posisjoner som min forhindrer denne friheten.

Her mener jeg man gjør en feil, siden man som kritiker de facto forvalter andres skjebne, og å se bort fra noe grunnleggende i hvordan verden er skrudd sammen. Dét krever en bevissthet om ens rolle, mener jeg. Man skal ikke være snillere eller unnlate å felle dommer som er negative av den grunn, som for eksempel 

 at jeg mener, men tenke gjennom hva man sier og hvordan og hvorfor man sier ting. Da står mer på spill for kritikeren også når man tenker åpent, fordi man faktisk må forklare hva man mener og ikke bare kommer med løse påstander. Eller mener du at kritikk som autonom estetiske aktiviteten ikke skal handle om å identifisere verkets grunnide? Om kritikken som fri aktivitet ikke skal forholde verkets grunnidé og defineres av selvposisjonering er vi vel strengt tatt over i andre sjangre, eller? Essayet, for eksempel. Eller, hvorfor ikke, en eller annen type kritisk samtidsroman (eller Rant 3, haha). Og hva man gjør i sånne sjangre er en annen historie enn den jeg er opptatt av i boka.

Du foreslår at det jeg skriver er «et goddag til katalogene, et goddag til formidlingen, et goddag til markedsføringen, et goddag til fraværet av ideologikritikk». Katolog-goddag: vet ikke om jeg skjønner hvor du vil, men den akademiseringen katalogene liker å pynte seg med eller salgsopplegget til kunstinstitusjonene har ihvertfall null og nada med kritikk jeg forsøker å beskrive i boka å gjøre. Markedsføring? Ingen anelse om hva du mener. Fraværet av ideologikritikk? Er ikke hele essayet mitt ideologikritisk, da? Problemet med kritikken er at man ofte forholder seg til verket som en vare, som en ting med en pris og en verdi i kroner og øre, eller eventuelt som noe kostbart og livsfjernt man ikke skal berøre og beundre på avstand. Men jeg forsøker å skape en annen ramme for kulturforståelsen hvor kunst er anvendelig for mennesker i deres liv og tanker rundt det, og ikke dyrebare objekter innkapslet i eksklusivitet, langt fra folks hverdag. For min del gir kulturen rom for alle mulige perspektiver på hva mennesker strir med – kjærlighet, aldring, politisk uro osv. – som man ikke finner andre steder – og det er her verdiforankringen er. Og da mener jeg ikke bare den «snille» kunsten eller de velmenende bøkene: også de nedbrytende, onde og opprørske verkene kan ha noe å lære bort. Ideologien som forhindrer folk flest i å se kommer fra hvordan kunst i lengre tid har blitt adskilt fra nettopp disse høyst menneskelige utfordringene og innkapslet i et språk og en elitekultur som naturlig nok ikke appellerer så bredt.

Når vi først er inne på ideologi, aner det meg at det du beskriver som det «kontrære» også er ideologisk i den forstand at du synes å sverme for motkultur og faen og helvete, fuck it, og det er jo greit, men i seg selv er sånne ting ganske retningsløse. Om frihet er å gi faen og bare gjøre det man selv vil får man en ganske tom forståelse av frihet, som til og med lar seg koble sammen med det du skriver du er kritisk til: kapitalen, markedet, nyliberalismen osv. Og du er jo inne på det selv: den repressive toleransen disse apparatene utøver er ganske flinke på å transformere det meste av motkultur til merch og ornamenter man kan sette på jakkeslaget. Motkulturer er tomme saker om de ikke i det lange løp kan knyttes til anstendighet, tenkning og forståelse av menneskers sårbarhet, eller for å bruke dine ord: «forsøk på å gjenopprette et forhold som slås i stykker hele tiden». Det å være kontrær er verdiløst i seg selv, om det ikke er menneskelige røtter i antitesen man skriver seg inn i, for å si det sånn.

Uansett forenes vi i kjærligheten. Du skriver: «Jeg vil vel drive det så langt som til å si at jeg ikke ville stole på noen form for skrift som ikke var drevet av kjærlighet. Eller i det minste av begjær. For hvorfor skulle vi skrive, hvorfor skulle vi i det hele tatt befatte oss med dette om det ikke var for prøve å komme nærmere?». Why, indeed. Og det er vel det som er greia: skal vi komme nærmere kunsten, livet, oss selv og hverandre må tenke over hvorfor vi elsker det vi elsker. Hvorfor elsker jeg det kunstverket, det landskapet, den boka, det mennesket, den låta? Ja, hvorfor. Det er her kjærligheten blir kritisk og refleksiv, fordi ved å nøste opp trådene til dette «hvorfor» finner man seg selv i spørsmålet, man speiles, og dermed også innganger til å tenke rundt det som betyr noe hvor både svakheter og styrker avdekkes. Det er i dette «hvorfor» man kan kommer frem til tanker som gjør det mulig å lære noe og utvikle seg videre, enten det nå er mennesker, kunst, litteratur eller kritikk det er snakk om.

Kritikk

– Jeg mener at boka mi snarere er et «velkommen» til kritikken, siden ansvarliggjøring, klarhet og tenkning er en mer produktiv vei videre enn grunnløs nedsabling, svarer Kjetil Røed på Jon Refsdal Moes kritikk. 

Velkommen, kritikk 

– Å være krakilsk, cocky eller vill uten gode resonnementer er ikke mye verdt

NRKs arkiv er rikholdig, heter det. Og nå er det enda litt mer rikholdig enn før. Tidligere i år inngikk NRK en ny avtale med rettighetsorganisasjonen Norwaco. Avtalen innebærer at alle NRKs humorprogrammer fra 90-tallet og frem til 2015 nå er tilgjengelige i NRKs nettspiller. Med andre ord er det nå bare å kaste 

Ingen har mer kontroll på NRK-arkivet enn Njål Engesæth. Engesæth er journalist og programleder i NRK, kanskje aller mest kjent for programmet 

, hvor han brukte klipp fra NRK-arkivet til å si noe om Norge, livet og kulturen – og seg selv.

Det er kanskje NRKs beste program fra de siste ti årene.

Når Tidens ånd ringer for å høre i hvilken ende av skattekisten/arkivet man nå bør begynne i, starter Engesæth med et forbehold. Programmene som nå er gjort tilgjengelige er 

 for hans smak. Men han har et mer generelt arkivtips:

– Start med det du liker fra før!

Foruten at NRK har forsøkt å pushe Linn Skåber-serien 

, som konsensus er blitt at ikke fikk nok oppmerksomhet da den ble sendt i 2007 og 2010,  har det meste av diskusjonen rundt den nye arkivavtalen dreid seg om hvorvidt gammel og folkekjær humor er for støtende for dagens publikum. 

En overskrift i Aftenposten lød: «NRK har vurdert «Uti vår hage»-humor som for drøy for dagens seere». Klassekampen skrev: «NRK går gjennom humorinnhold som skal legges ut på nytt for å sjekke om noe er problematisk».

Og, ja. Vi husker Bård Tufte Johansen, som snakket gebrokkent og hadde brun sminke i ansiktet. Robert Stoltenberg, det samme. Funksjonshemmede og kronisk syke ble gjort narr av over en lav sko.

Men hva med alt det vi ikke husker? Alt det vi ikke aner at treffer oss når NRK åpner arkivene?

Engesæth påpeker at ting fra de siste 20 årene, som Norwaco-avtalen innbefatter, ikke kan sammenlignes med hvordan det var før der igjen.

– Altså ... går du til 60- og 70-tallet, så er det ting som er litt mer «politisk ukorrekt» for å si det på den måten, sier han. 

– Ikke noe jeg kan ta ut av løse luften, men blackface er det jo … tilfeller av. Men jeg vil ikke si 

, så har jeg hatt med noe av det, men du må lete litt.

– Hvordan reagerer du når du ser sånt?

– Man rister litt på hodet og tenker, det der kunne man aldri gjort i dag. Jeg synes jo det er gøy, på samme måte som når du hører en komiker si noe skikkelig drøyt, så kan man le, liksom 

 at noen kan si noe sånt! Det er litt den følelsen jeg har når jeg ser i arkivet.

– Er det noen tydelige skiller i NRKs programmer oppgjennom historien?

 på 80-tallet et veldig USA-inspirert talkshow. Så selv før TV2, skjønte NRK at man måtte tenke bredt.

– Humor går i bølger. Humoren var drøyere på 90-tallet enn nå. Den tok mer i, sikkert på godt og vondt. På 90-tallet diskuterte man dette, det ble kalt «drittsekkhumor», tror jeg, og jeg tipper at det gjorde at folk etter hvert begynte å kvi seg litt. At hvis man vet at hvis jeg gjør denne vitsen, så får jeg masse dritt ... da er det mer fristende å la være.

– Personlig skulle jeg ønske at det var litt mer drøy humor i dag. Sånn sett så kan man jo tenke at hvis unge humorister ser litt hva man gjorde før, så kan man finne noe inspirasjon, selv om det er greit å styre unna det verste. Rasisme, homofobi og sånne ting er jo alltids greit å styre unna.

– Er det noen mindre kontroversielle ting man rett og slett har sluttet å gjøre på TV?

– Skjult kamera har vært veldig populært til tider. Det er det veldig lite av. Det slår meg at det er en ting man ser lite av nå. MTV hadde jo 

, men idet det døde, ble det litt slutt på dette med skjult kamera. 

 finnes jo, men man ser mindre av det nå enn før.

Også Discovery satser på skjult kamera denne høsten, med Calle Hellevang-Larsens program 

Engesæth mener likevel tidsånden har løpt fra formatet.

, som gikk på NRK på 60-, 70-tallet, er det intetanende, vanlige folk som blir utsatt for ting. Vi synes ikke lenger det er så gøy å le av vanlige folk som blir lurt, mens det er et eller annet tilfredsstillende med å se kjendiser bli lurt, sier Engesæth.

– Hvis man gjør narr av vanlige folk, tror jeg ikke det treffer så godt i dag.

Til slutt tipser Engesæth om en skjult skatt fra NRK-arkivet.

, med Rolv Wesenlund. Det er rett og slett Rolv Wesenlund som intervjuer kollegaer fra underholdningsbransjen, men det som er fiffig er at programmet, de første ti-femten minuttene, er på en måte skjult kamera, for han gjør intervjuet i et studio, men gjesten vet ikke at kameraet går fra det øyeblikket de kommer inn, så man får se dem helt avslappet mens de blir sminket og småprater om ting. Og så sier Wesenlund at, okei, nå starter intervjuet. Da kommer det lys på kameraene, studiolys og de gjør et intervju. Etter at intervjuet er ferdig triller de ut en TV-skjerm slik at de får se om igjen intervjuet de akkurat har gjort – og da vet de heller ikke at de blir filmet! De sitter og kommenterer hvordan de ser ut og … Du får en veldig rar meta-ting. Det er veldig fascinerende. 

Serien er fra 1972, så det er ikke alle navnene som er kjente i dag, men noen er det.

– Det er Leif Juster. Og Aud Schønemann, som etter intervjuet tenner en sigarett og er sånn, «huff, hvordan syntes du dette gikk». Det føles som et veldig ekte portrett av folk.

– Vi synes ikke lenger det er så gøy å le av vanlige folk som blir lurt, mens det er tilfredsstillende å se kjendiser bli lurt, sier Njål Engesæth om hvordan NRK-humoren har forandret seg.

Blackface og skjult kamera har noe til felles

Det er vanskelig å glemme første gang jeg hørte Charlotte Dos Santos synge, det var av alle steder på Gamla i Oslo, helt tilbake i 2016. Som en del av funk/hiphop-kollektivet Mutual Intentions den gangen, men tidlig med en egen identitet og en snedig tilstedeværelse. Det var den gang underlig å høre så frisk musikk av denne typen på våre egne trauste scener. Dos Santos beveget seg ganske fort ut av den spesifikke sjangermusikken og fant sin egen stemme, som det vel heter. Noen flere debut-forsøk ble det, med minialbumet «Cleo» i 2017 ble det booking til Øyafestivalen og omslaget av Jazznytt, og en viss temperatur og interesse ble fra påfølgende små single-utgivelser vekket i disse sterke internasjonale miljøene som er ekstra opptatt av kombinasjonen soul, dansemusikk og klubbjazz. Men det skulle altså bli høsten 2022 før det virkelige debutalbumet materialiserte seg.

– Hele albumprosjektet startet med at en stor USA-turné jeg skulle hatt i 2020 ble avlyst, forteller hun. 

– Jeg var ikke alene om dette, sikkert, men plutselig fikk jeg tid til å sitte og tenke meg om, tenke på alt mulig, egentlig. Det ble mye kaos og forandring i hodet. Det er ikke nødvendigvis så dumt alltid det. Jeg tenkte på hvem jeg var og hadde vært, et produkt av to kulturer, og forsøkte å spinne videre på det. Først tenkte jeg at prosjektet skulle hete «Metamorphosis» for å beskrive den utviklingen jeg hadde gjennomgått i livet, men vi tok det videre og kalte den Morfo, også oppkalt etter den fascinerende sommerfuglen med den unike blåfargen, en sommerfugl som kan transformere sitt utseende, og som det finnes så mange av i Brasil, Peru og Amazonas.

Musikken på Morfo er en speiling av denne utviklingen, men også selve prosessen ble annerledes enn hva hun var vant med.

– Albumet er stort sett skrevet og laget hjemme av meg selv, og så har jeg sparret ideer og veien videre med britiske Tom Henry, i dialog fra hans studio. Josh Crocker som spiller sammen med ham i bandet Gotts Street Park har også vært viktig på denne innspillingen. Det ble en ganske ensom prosess, om jeg skal være ærlig. Jeg kommer antakelig ikke til å gjøre det på denne måten neste gang. Nå vil jeg samarbeide mer her og nå, der og da i et rom. Jeg er jo vokalist, stemmen er mitt instrument, jeg har litt lyst til å benytte meg mer av det, også separat fra ideen om meg som soloartist.

Det å «bli tvunget» til å oppholde seg litt i gamlelandet, virket bare forløsende for Charlotte Dos Santos som kreativ utøver og aktør i musikkbransjen, der hun har gjort seg selv mer synlig den siste tiden.

– Det er jo i England og USA jeg har gjort mest samarbeid og arbeid de siste årene, og der jeg har størst publikum, så det var litt overgang å være tilbake i Norge disse siste siste årene. Jeg syntes det var interessant å sette seg inn i musikklivet her, og selv om mine ambisjoner fortsatt helt klart er internasjonale, har det vært lærerikt og givende. Når det er sagt er norske artister flest ganske internasjonalt orienterte av seg uansett nå, vel…

I høst så vi en annen manifestasjon av denne norske aktiviteten, da Dos Santos opptrådte på en hel konsert i Sandvika med den populære pianotrioen Tord Gustavsen Trio, som utgir album på Europas største jazzlabel ECM.

– Ideen kom fra Arvid Wam Solvang, som jeg hadde møtt under arbeid i musikerorganisasjonen NOPA tidligere. Han jobbet nå i nystartede Bærum Jazzfestival, og foreslo å sette oss sammen. Det kunne jeg jo være med på, det hørtes spennende ut. Pappaen min er stor fan av Tord Gustavsen og de er jo en verdenskjent trio, så det er klart det var moro. Vi spilte mitt materiale, i deres arrangementer. Det var kjempegøy, og jeg synes det passet godt. Men selv om jeg på sett og vis kommer fra jazz og soul, vil jeg vel si at denne nye platen nærmer seg mer pop.

Med fare for å være fantasiløs i sammenlikningene er det tidvis mulig å nevne en artist som Kate Bush og hennes tilnærming til kunstpop i Dos Santos nye musikk, også på grunn av noen ganske så nusselige fraseringer, og et givende element av noe mer ukjent og annerledes i materialet.

– Ja det har jeg faktisk hørt bli nevnt om musikken min i flere år, nå er det uansett kanskje litt mer tydelig. Det er merkelig hvordan folks forhold til musikk arter seg, tenk så moderne Kate Bush har vært ansett som det siste året, med «Running Up That Hill» etter Stranger Things-suksessen, og det er jo stort sett drevet av tretten, fjorten-åringer. Nå er dette den musikken som gjelder, liksom. Det er morsomt å tenke på.

Som halvt brasiliansk er det noen elementer som automatisk blir nevnt. Det mange assosierer med Brasil er jo sol og god, lett musikk som bossa nova, men senere års politiske utvikling har sannelig også vist et annen og grellere side av eksistensen der nede.

– Det er ingenting jeg ønsker mer enn at Lula vinner presidentvalget og at Bolsonaro forsvinner. Det er godt at politikkens komplekse vesen, og alt det stygge ved den, blir mer kjent for folk og at de ønsker å gjøre noen endringer i sin tilværelse. Det jeg assosierer med Brasil er jo først og fremst familien min, farmor, fettere og så videre. Glede. Faren min har bodd lengre i Norge enn han gjorde i Brasil, og trives nok best i Norge. Så for min del er Brasil og mine røtter noe jeg i stor grad har oppsøkt selv, jeg lærte meg portugisisk på egen hånd og reiste dit. Jeg fant min brasilianske identitet i voksen alder. Noen ganger har jeg lekt med tanken på å flytte dit. I alle fall jobbe mer med musikere der. Jeg er lykkelig over den støtten jeg føler jeg for fra lyttere der, hele livet har jeg søkt aksept som brasiliansk, jeg synes jeg er blitt det nå. Det gjør meg glad.

Brasiliansk musikk kan jo være så mangt, her er sjangerrikdommen som kjent enorm, og de har en stolt historie og det er stadig ny gammel musikk å gjenoppdage. Men også her er utviklingen merkbar.

– Åh, det er så mye jeg kan nevne av musikk jeg elsker. Milton Nascimento, Caetano Veloso, Edu Lobo - jeg gjør jo en versjon av «Filha De Sol» som min nye single nå. Men det er også en haug av nye artister og rappere som holder på nå, og som har en helt annen approach enn den historiske stilen vi alle kjenner. Siden all mulig latino-musikk har vært så dominerenede på poplistene i USA, har også den brasilianske musikken blitt mer internasjonalt lydende. Det er en helt ny scene nå. Samtidig merker man denne opprinnelige musikaliteten i genene, selv i denne mer moderne stilen merker man noe definert brasiliansk. Det er en blanding av mye forskjellig musikk, akkurat som landet er en blanding av veldig forskjellige folk. Og slik er vel jeg også.

Charlotte Førde Skomsøy

Charlotte Dos Santos har beveget seg i retning av pop på sitt debutalbum, og noen vil trekke paralleller til Kate Bush. 

Albumaktuelle Charlotte Dos Santos: – Det ble en ganske ensom prosess 

Albumaktuelle Charlotte Dos Santos sammenlignes med Kate Bush 

 siterer Gunnhild Øyehaug Inger Christensen, som siterer den tyske tidligromantikeren Novalis, «en forfatter er vel ikke andet end en sprogbegejstret»? Det syns alltid som om begeistringen er både driftkraften og hensikten i det Øyehaug skriver, selv om den som regel blir etterfulgt av selvbevisst nøling, og et uforutsett hopp en helt annen vei. Uansett hvor man er i et Gunnhild Øyehaug-essay er det vanskelig å vite hvor man skal videre. Hun er glad i å spore av, distrahere seg selv eller leseren, eller begeistre seg selv og leseren, med diverse krumspring. Enten hun skriver om den beste teksten hun har lest om sex, Giacometti-skulpturer, Kate Bush-musikkvideoer eller Andrej Tarkovskij-filmer, så vet man aldri helt hvor man har henne.

Alle artikler