I Tidens ånds julekalender ser vi, og andre, tilbake på året som har vært. 

Dette er saken

I år er det 80 år siden arrestasjonene av jødene i Norge fant sted, og det er snart ikke flere gjenlevende tidsvitner igjen. Men i en av årets beste dokumentarserier, 

Liv Dagne Lunde har regissert den Monster-produserte serien, og mener det var på høy tid at en slik serie ble laget.

– Siden 90-tallet har det blitt skrevet mye om holocaust i Norge, bidrag som har gjort det mulig å lage en mer helhetlig fortelling i serieform. 

Et mål med serien har vært å nå et yngre publikum.

– For mange unge er nok ikke dokumentarserier om krigen øverst på lista, så vi har derfor brukt formgrep som kan være med på å minske distansen til det det fortelles. Vi har for eksempel fokusert på fortellinger som kan skape gjenkjennelse, som forelskelse og familiebånd, og fargelagt svart-hvitt bilder av de medvirkende.

Lunde er fornøyd med responsen på serien, spesielt fra det jødiske miljøet i Norge, men også blant historikere («i det som må sies å være et fagfelt med mye uenighet og temperatur»). De siste årene har uenighetene vært spesielt synlige, etter Marte Michelet i 2018 ga ut sakprosaboka 

Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet

. Tre historikere foretok seg en gjennomgang av boka og publiserte en såkalt motbok i 2020, og Michelet publiserte deretter sin egen motbok til motboka(!). Nå er 

– Når over en tredjedel av jødene i Norge ble drept, er det naturlig å søke svar på hva som kunne vært gjort annerledes. Begge Michelets bøker har nok vært med på å flytte fokuset vårt. Selv om holocaust i Norge har vært forsket på og skrevet om, er det nok først med Michelet-debatten at det har blitt et samtaleemne rundt middagsbordet i norske hjem – i alle fall i visse kretser. Når det er sagt, er det som kjent uenighet rundt flere av Michelets påstander, og det trengs mer forskning.

Historiene er det mange av, og serieskaperne måtte rekalibrere enkelte misoppfatninger de hadde om jødene i Norge under andre verdenskrig.

– Ingen av oss visste noe særlig om hva som møtte de overlevende jødene som kom tilbake til Norge. Man skulle tro de ble møtt med åpne armer og hjulpet på alle bauger og kanter, men det var ikke tilfellet. Landet var i seiersrus og klarte ikke å se forskjell på hva jødene hadde vært gjennom sammenlignet med andre nordmenn. Jødene var selvfølgelig også glade for at krigen var over, men de kom like mye tilbake til uvisshet, sorg og savn. De hadde også blitt fratatt alt de eide og måtte forsøke å stable et nytt liv på beina. De møtte et byråkrati og et rettsapparat som aldri før hadde håndtert konsekvensene av en forbrytelse som den de var blitt utsatt for. Det endte med vanvittige byråkratiske overgrep, som at overlevende jøder med nære familiemedlemmer som var drept i Auschwitz kunne møte krav om dødsattester for å motta arv, eller å måtte overta gjelden til nazister som hadde bodd i leiligheten din og ikke betalt leia.

– Nå er det ikke lenge til det ikke er flere tidsvitner igjen. Er det i det hele tatt mulig for kommende generasjoner å ivareta historien på en tilstrekkelig måte?

– Det er et stort spørsmål. Når slutter noe å være relevant? Holocaust er i særstilling i historien, som et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå. Vi ser at tankegodset som lå til grunn for folkemordet på jødene fortsatt er brennende aktuelt i dag, og dessverre neppe forsvinner med det første. Men jeg tror at man må fortelle historiene på måter som gjør at man kan se relevansen for sin egen tid, så det ikke oppleves som et tilbakelagt kapittel i en støvete, fjern fortid.

Julekalender

– Ingen av oss visste noe særlig om hva som møtte de overlevende jødene som kom tilbake til Norge, sier regissør Liv Dagne Lunde. 

Luke 14: Hvor lenge kan vi fortsette ikke å glemme?

Jeg ble overrasket da jeg forleden på et middagsselskap hos noen venner ble tvunget til å få Spotify til å avsløre mine mest avspilte låter i løpet av 2022. Samtlige låter fra Kjartan Gaulfossens album 

Hele albumet er en nostalgisk sorg over det som er forbi. Låtene er daterte. 

 handler om den gang rapperen bodde i det nabolaget i Trondheim, en annen låt,

, handler om da han bodde i København (i 2012). I den siste låten, som albumet henter sitt navn fra, 

, spør Gaulfossen igjen og igjen: «Koss sku nånn av oss kunn vit at det her va dem gode dagan?».

På den utsolgte lanseringskonserten på baren Moskus i Trondheim den 9. april i år, ble det klart at det ikke bare er ungdommen som er i ferd med å renne ut. Ungdommen eller livet som sådan kan forsvinne, klimakrisen ble også nevnt. Tittelen til et 

 i Adressa før konserten var: «– Bekymringene er krig, klima og Rosenborg». Den bekymrede stemningen hang tungt over Moskus. Gitarlydene på 

trakk det hele ned fra modernitetens hybris, det samme med det forsiktige pianospillet på åpningen av «(du var aldri i) Beijing. 

Intet nytt under solen, kanskje. Rappere har alltid rappet om døden, men nå rapper de også om endetiden, om at solen brenner ut og dør. Som Kobe gjør i sin solodebut, 

e, som kom i februar i år. Der Gaulfossen kjærlig beskriver hva han (vi) elsker, viser Kobe i musikken sin en annen form for berøring med endetiden, den er preget av en energisk dødsdrift. Vi er alle naturlig nok på vei tilbake til der vi kom fra, døden, men dødsdriften er nettopp det som får ting til å skje på vei dit: en slags motreaksjon på at liv i det hele tatt oppstod, som blant annet Sigmund Freud og senere Jacques Lacan har undersøkt (på kryptisk vis).

«Dødelig gal», synger Kobe i åpningslåten som heter det samme, «jeg har tatt fyr / Brenner jeg / Flammene kryr / Jeg har tatt fyr / Dødelig gal / Dødelig gal» før det hele går videre til den neste låten, hvor et gitarriff istedenfor å virke beroligende er fylt med liv: «Vil du vekk – fra alt – kom her – kom hjem». Vi skal alle hjem, en gang, til jorden, veien dit er livet.

Det er ikke bare hiphopen som på ulike vis har kommet i kontakt med disse kreftene, selvsagt. Susanne Normann oversatte i fjor Ailton Krenaks bok 

, og i år har Déborah Danowski og Eduardo Viveiros de Castros bok 

 av Kjersti Velsand. Året har også sett Morgenbladets Bernhard Ellefsens 

Det som går tapt: Naturen som forsvinner og litteraturen som forteller om den

 forlegger Synne Øverland Knudsen til Tidens ånd: «Hva hekter man seg egentlig på i tiden vår, om ikke kapitalen? Man kan også velge å se det på en annen måte: Det finnes noe dødsdrift-aktig over indiescenen. Den energien man må ha for å drive noe sånt som dette, må brennes, i alle ender, og så må det ta slutt. Det eksisterte og betød jo noe likevel.» 

Tenn lys, et lys skal brenne, i begge ender, til sola sprenger. 

Luke 13: Endetidstegn

GettyImages-1438378784.jpg

– Det er mange som har laget musikk til stumfilm, men jeg er vel den eneste som gjør det på fast basis, og som har jobbet lenge med det, sier musiker Kjetil Schjander Luhr til Tidens ånd.

2022 har vært året der live-konserter har gjort at publikummere har måttet kjempe om plassene for å se filmer som 

. Det skal mindre og mindre til for at folk ser stumfilm, sier Luhr.

– Noe av det morsomste med dette er å introdusere nye folk til de gamle filmene, men også til konseptet. Folk har gjerne ingen forventninger, eller tror kanskje at det vil bli en rar opplevelse, men ender gjerne opp med å ha få et kick av det.

Det var en sunn mengde av den type arroganse man bare har i starten av 20-årene som fikk Kjetil Schjander Luhr til å søke om en jobb som stumfilmpianist. Han hadde sett en fremvisning av Fritz Langs 

 fra 1927, der han ikke var «helt enig» i valgene pianisten gjorde.

Oppgaven er i utgangspunktet enkel. Luhr fyller gamle filmer med det som i mediets barndom ikke var der: lyd. På å starten av 1900-tallet la filmskaperne i varierende grad ansvaret på musikerne som tilhørte kinoene – og dersom det ikke fulgte med noteark med filmrullen, måtte musikerne finne på noe å spille på egenhånd.

Dermed blir jobben mer komplisert. Skal man forsøke å gjenskape musikken slik den muligens hørtes ut på 1910- eller 20-tallet? Eller skal man forsøke å tolke filmen gjennom moderne referanser, for å gi filmen et nytt liv?

Ofte må Luhr ta disse beslutningene på stående fot. Noen av stumfilmkonsertene avholdes nemlig uten at han har sett filmen på forhånd.

– Når jeg spiller til en film for første gang gjør jeg en simultantolkning, akkurat som publikummet i salen. Jeg begynner kanskje åpent og litt usikkert mens jeg prøver å finne ut av dramaturgien, så vokser resten naturlig frem. Jeg liker den åpne situasjonen, legge brikkene på plass, finne opp noen temaer jeg kan hente frem igjen underveis …

Andre visninger krever mer forberedelse. I august holdt Luhr, sammen med fiolinist Håkon Aase og trommeslager Christian Skaugen, en konsert i Kulturkirken Jakob, der de viste frem F.W. Murnaus 

. Og oppgaven om å puste nytt liv i filmene ser ut til å fungere. I februar blir det reprise.

– Vi prøvde å lure frem det skumle igjen, for 

 er jo ganske corny iblant. De fortfilmgreiene, når han driver og pakker, vogna kjører … Det er noe vi først og fremst forbinder med KLM-sketsjer. Men så slo det meg at grepet kanskje var ment som noe i forbindelse med rottene i filmen, som noe krafsete og guffent.

Cinemateket i Oslo har arrangert stumfilmfestival siden 2018, og under årets utgave i april skal Luhr tonesette Victor Sjöströms 

 fra 1928 med bluegrass-musikk. Det stormfulle prærielandskapet fikk ny mening hos Luhr da han var på en konsert med bandet Buster Sledge, som også blir å se foran lerretet på den nyoppussede kinoen.

– Vi har skrevet en del nye temaer til den, bruker et par tradisjonelle ting og kjører på med noen effekter.

– Det er amerikanernes versjon, stappfull av stereotyper. Derfor vil jeg bruke autentisk arabisk musikk – ta historien ut av klørne til Hollywood.

Uansett hvilke kunstneriske valg han tar, sier Luhr, vil resultatet på en eller annen måte bli anakronistisk. Til tross for at han bruker tid på å fordype seg i hundre år gamle filmanmeldelser og faglitteratur som er irrelevant for nesten alle andre enn han selv («som har gjort at jeg kanskje spiller mer gammeldags enn hvis jeg ikke hadde drevet med det her»), mener han at det er viktig ikke å glemme hvilke øyne dagens publikum vil se filmen med.

– Jeg prøver alltid å ha en filmatisk innstilling til det jeg gjør. Jeg er åpen om at filmen filtreres gjennom meg, jeg later ikke som om jeg er fra gamledager. Jeg blir stående som en slags bro mellom datidens filmskaper og vår forståelse av filmen, hundre år senere. På den andre siden finnes det også stumfilmmusikere som er mest opptatt av den musikalske utviklingen, mens noe gammelt flimrer i bakgrunnen, liksom … Jeg er mest opptatt av filmen. Jeg vil at folk skal gå ut av salen og føle at de har sett en film, ikke å ha vært på konsert.

Kjetil Schjander Luhr i fjor under Stumfilmdager i Tromsø på Verdensteatret. Foto: TIFF

Luke 12: Norges eneste stumfilmpianist

Akkurat nå vises en utstilling i Lillestrøm som er oppsiktsvekkende fin og … vinteraktig. Lysrør innkapslet i plast er bøyd til buede former, som ser ut som portaler eller døråpninger. Dusgjørende røyk siver ut fra en røykmaskin, og det svake lyset i rommet gjør at skulpturene ser ut som de svever i luften. Man begynner instinktivt å gå gjennom dem.

vises på Nitja senter for samtidskunst frem til lille julaften. Absolutt et lite avbrekk man bør unne seg, og Lillestrøm ligger som kjent bare 10 minutter fra Oslo S, og Nitja like ved stasjonen.

Det er Tiril Hasselknippe, del av den på 2010-tallet fremadstormede unge generasjonen norske kunstnere med internasjonalt nedslagsfelt, som står bak. 

Jeg talte 24 portaler! Gikk du lei da du kom til 24 eller har du et spesielt forhold til dette tallet?

– Det var litt med størrelsen på lokalet, egentlig, svarer Hasselknippe.

– Først tenkte jeg å lage 30, men så ble skulpturene større enn jeg hadde tenkt, så gikk jeg ned til 24, sier Hasselknippe.

Hun sitter foran en gråmalt trevegg. Gjennom to krysspostvinduer – klassiske greier – strømmer hvitt, flatt desembersol inn. Hun har blå genser, lyst bølgende hår og snakker i en stødig strøm av østlandske ord – med skarre-R, hun vokste opp «50/50» mellom Birkeland i Agder og Skjetten utenfor Lillestrøm. 

– Vi lo litt av det under monteringen, for det er en slags desemberutstilling, og det er jo 24 luker i adventskalenderen. Jeg hadde nok ikke laget helt samme utstilling på sommeren, sier hun.

Setter man seg ned, forandrer figurene karakter, blir til skumle spøkelsesaktige skikkelser. Eller sykkelstativer, uinspirert tegnete jentehårsveiser. I bakgrunnen høres et ambient lydspor, iblant ispedd skjærende metalliske lyder og vag skraping. Noen ganger oppløses det hele i en slags forløsning, som lyden når man åpner en bra kiste i et fantasyspill. Det er som å ha gått feil inne i fjellet i Blåfjell. 

– Mye lys, men også mye mørke. Litt handlegate i midten av desember-aktig stemning?

– Jeg prøvde ikke nødvendigvis å lage en handlegate, da. Men det er mørkt ute veldig mye av tiden utstillingen står, så det handler om å tilnærme seg mørket og lyset på en annen måte enn vi gjør midt på sommeren i Norge, når det er lyst hele tiden. Vi har det behovet, vi tiltrekkes av lyset, svarer Hasselknippe.

Inntil for et par år siden bodde Hasselknippe i New York, som seg hør og bør for en kunstner med internasjonale ambisjoner. Før det bodde hun i Berlin og før det igjen i Malmø. Og det var 

hun bodde i, helt konkret, for i en femårsperiode hadde hun ikke noe hjem. Hun satset alt på kunsten, bodde på skoler og i atelierer. Levde fra sofa til sofa.

Nå bor hun og samboer Brian på Sola utenfor Stavanger, nærmere bestemt like ved Hellestøstranden, en værbitt sandstrand som skråner ut i Atlanterhavet. I landskapet rundt finner man, om man ser på et kart, navn som vekker visse assosiasjoner: Braut, Håland, Tjelta. Og hakket rarere: Ølberg, Ræge, Julebygda. Å få samboeren med til Norge tok fem år. Den eneste måten å få ham til å flytte noe som helst sted, var om det var mulig å surfe der. Det ble Jæren.

Tiril Hasselknippe (f. 1983)

, selv om det er hele rommet og stedet i seg selv som 

 verket. Portalene er laget av epoksy og glassfiber, med lyskilder inni. Epoksyen, altså plasten, er biologisk basert, ikke petroleumsbasert, noe Hasselknippe beskriver som et nytt sted i retning miljøvennlighet

– Tingen er at når man lager kunst, så skal den helst 

 være nedbrytbar! Det er en egen diskusjon i seg selv, hva som er viktigst, men det er sjeldent 

 miljøvennlig å lage kunst. Det er fortsatt plast, men den er laget av mer miljøvennlige materialer.

Inni er det som nevnt lys. Helt ordinære LED-striper av typen folk «pynter» studenthybler med. Bueformene er laget ved at hun har bøyd tynt stål.

– Glassfiberen oppfører seg litt som et tekstil, det er det som gjør at man får disse formene, U-formet nesten.

Når jeg spør om de blå-grønne fargene tar samtalen en rask u-sving.

– Jeg hadde en nær døden opplevelse i ørkenen en gang. Jeg kræsja i et steingjerde, jeg holdt på å kjøre over et stup, sier Hasselknippe.

Hasselknippe hadde fått en idé om å reise til ørkenen for å skrive masteren. Hun dro til Mojave-ørkenen og leide en leiebil.

– I det øyeblikket hvor jeg holdt på å gå over så fikk jeg en visjon om at jeg var i bilen, jeg så meg selv fra siden. Bilen falt nedover i slow-motion, men det så ut som det var under vann! Og alt var turkis, i stedet for sånn ørkenkolorittt.

– Jeg var sånn, «okei da fikk jeg den fargen, da bruker jeg den!». Jeg vet ikke hvilken betydning det har. Men jeg liker jo også vann som element. Instrumentet som brukes i lydsporet er en waterphone, et rart instrument som har vann i seg, så man hører på en måte klangen av vannet.

– Hvorfor må det alltid være et sånt veldig stemningsskapende lydspor i installasjonskunsten for tiden?

 ikke det. Jeg har ikke det i all kunsten min, men jeg synes det er veldig spennende å lage et rom der du føler at du går inn i en film. Jeg har stilt meg selv spørsmålet mange ganger, hvorfor jeg ikke bare lager en 

 film, om det er så interessant for meg, men jeg er bare helt uinteressert i å faktisk lage filmen! Jeg vil bare lage rommet, så kan hver person som går inn i rommet lage sin egen film i øynene sine. Det er ganske 

– Lyd setter seg i kroppen på en annen måte enn et rent visuelle. Man klarer ikke å avfeie lyd. Det er også ofte jeg lager skulpturene akkurat så store at du føler at du er litt liten. Det er veldig lett at vi går og forholder oss til skulpturene som at vi er 

 og de bare er sånn, jeg vet ikke jeg, hehe, vi har en overlegenhet overfor de objektene – vi eier dem, vi har lagd dem. Så jeg prøver å pushe litt på den kroppslige autonomien, dytte en litt inn i verket.

Hasselknippe er en sånn kunstner som lager 

. Rare objekter som ofte står eller ligger rett på gulvet. Kanskje ligner de noe, men samtidig liksom ikke. Hasselknippes ting er forvrengte eller tilsynelatende ubrukelige: Søyler som ikke holder opp noe, bare står der, som om de venter; en rar, magisk, stein; en sofa det helt konkret ikke 

 å sitte i. Ting som står på museumsgulv, og som sikkert kalles skulptur, hun bruker det ordet selv, men hvor ordet egentlig føles litt for formelt, ikke helt dekkende. Da Hasselknippe i 2015 deltok på Astrup Fearnleys gruppeutstilling 

sammen med 16 andre kunstnere på vei opp, ispedd Ida Ekblad og Marianne Hurum, plasserte hun harpiks- og sandflak utover museumsgulvet. Oda Bhar i Morgenbladet mente det lignet «avskallet ørkenhud».

Hangen til skulpturer har hun hatt helt siden studietiden ved Malmö Art Academy, hvor professorene nettopp 

ønsket ville at hun skulle forfølge akkurat det sporet.

– Da jeg begynte å lage skulptur, var det liksom bare 

. I seg selv, det å lage en skulptur som ikke bare var en pidestall for en bok eller en presentasjon.

Professorene ønsket at hun heller skulle lage det hun kaller «relasjonell estetikk-verk» – gjennomtenkt kunst hvor det visuelle uttrykket havner i bakgrunnen for en teoretisk analyse. Hasselknippe ville heller lage 

skulpturer, som ikke var konkrete i hva de ville oppnå politisk eller sosialt.

 skape noe nytt – med mindre man var maler, for da var det helt andre spilleregler, sier Hasselknippe.

– Da kunne man være et geni og ikke si noen ting smart.

I Malmø møtte hun kunstnerkollegaene Sandra Mujinga – som var første kunstner ut i Munchs nye Solo Oslo-serie – og Kah Bee Chow. 

– Vi stolte mer på hverandre enn autoriteter. Sånn er det fremdeles.

– Hva slags skulpturer lagde du? Hvor hentet du inspirasjon fra?

– Jeg har alltid vært veldig interessert i science-fiction, både filmer og bøker. Jeg har alltid elsket de verdenene man skaper i set-design. Jeg føler at i science fiction, betyr 

 noe. Hvordan døra ser ut, på hvilke måter de kommuniserer, hvilke klær de går med. I motsetning til en film satt til 60-tallet, da vet du at det er alskens 60-tallsinteriør, sier hun.

– De som skaper sci-fi-set, skaper veldig mye innhold. Så det var det jeg var interessert i: lage skulpturer og installasjoner som var science fiction på mer eller mindre abstrakte måter. Det er mange andre formater det hadde vært enklere å kommunisere ideer med, men motstanden ble interessant.

Mens hun før hadde boret inn transkripsjoner fra Nasa-oppdrag i verdensrommet i murveggen på skolen (Scott Carpenter, tidligere andreverdenskrigpilot, mistet plottet totalt i 1962, begynte å bable hysterisk og glemte alt det vesentlige og vitenskapelige ved oppdraget sitt) begynte hun nå å lage skulpturer som kunne se ut som en blanding mellom en bil og en sommerfuglvinge, som vibrerte heftig om folk kom nær. Dét, eller sofaer som var umulig å sitte i.

– På det tidspunktet var jeg veldig opptatt av at sofaen representerte noe jeg ikke hadde. Det er et sosialt møbel som ikke bare er til for en selv. I tillegg symboliserer den et hjem.

Noe hun altså ikke hadde. I årene under og rett etter utdanningen satset Hasselknippe 

 på kunsten. Dermed utgikk konseptet leilighet og sted og bo.

– Jeg hadde en tanke om at hvis jeg bare kunne jobbe med kunst på fulltid, om jeg fikk til det, så skulle jeg gjøre det. Jeg tror jeg var litt redd for at om jeg hadde jobb, ekstrajobb eller fulltidsjobb, så ville jeg ikke ha nok energi til å gjøre begge på en gang. Så jeg valgte en ganske ekstrem livsstil.

– Jeg hadde en idé i hodet fordi kroppen ikke helt funket. Jeg hadde ikke noen diagnose, jeg skjønte ikke hva det var for noe, jeg syntes bare det var helhetlig gærent. Jeg gikk rundt og trodde at jeg ikke hadde så mye tid igjen i livet.

– Turboen min var at jeg trodde jeg skulle dø.

Derfor bestemte hun seg for å gjøre det man egentlig bruker 20 år av en karriere på i løpet av to år. Men hun døde ikke. Hun ble bare utbrent.

– Dette var noe jeg ikke snakket om. Det høres tåpelig ut, men jeg hadde så altomfattende symptomer. Til tider føltes det som at cellene forsøkte på å drepe seg selv – eller hverandre. Det var en veldig spesiell følelse. Det var veldig mye vondt. Sanseinntrykkene var veldig sterke. Det å være ute i kulda gjorde vondt, å være i varmen var vondt, forteller hun.

I 2017 fikk Hasselknippe diagnosen fibromyalgi, en kronisk nervesykdom.

– Hvilket er en dramatisk diagnose å få, men man dør jo ikke av det da så det var jo opptur sånn sett, sier hun.

Men rent karrieremessig var det ikke den beste beskjeden å få.

– Da jeg fikk diagnosen var karrieren min på topp, liksom. Endelig var jeg på et sted der jeg var en internasjonal kunstner som hadde mange muligheter ved fingertuppene, men så ble jeg veldig dårlig. Det var mye jeg følte jeg ikke kunne gjennomføre. Karrieren tok en annen vei fordi jeg ikke kunne stå på som jeg hadde gjort. Frem til da hadde hele min selvfølelse og identitet vært bundet opp til arbeid. Å være kunstner. Lage utstillinger. Gjøre det bedre og bedre. Det var en ganske stor knekk å ufrivillig roe det ned. Jeg visste med meg selv at det var min egen feil, på en eller annen måte, så jeg følte veldig mye skam og negative følelser. På toppen av det gikk mamma bort, uventa.

Fibromylagi rammer hele kroppen, men starter i hjernen. Hasselknippe beskriver det som å konstant være i en, og hun slår om til engelsk, 

Konstant. Det er ikke noe man kan slå av – gjøre yoga eller noe. Det er brytere i hodet som har gått på, slik at hjernen utløser så mye stress at nervene blir forvirra og sender ut smertesignaler. Det kan være smertesignaler for ingen stimuli, og det kan være smertesignaler av helt vanlig stimuli, som vind, berøring, sånne ting.

– Det høres overveldende og forvirrende ut.

– Veldig! Om jeg har forstått det rett, så utvikler de færreste sykdommen som barn, men jeg gjorde det. Så hele mitt liv har det vært en annerledeshet som jeg bare ikke har forstått. Jeg har trodd jeg har vært svak, at jeg ikke klarer like mye som andre, at jeg må kompensere og skjule det. Føle skam.

– Det som var vanskelig med å få diagnosen er å forstå at det ikke er noe som kan behandles, og så blir det borte. At det er en livslang sykdom. Det er jo komplisert som relativt ung person å ta til seg …

Hasselknippes sci-fi-favoritter

I denne perioden hadde hun blant annet en soloutstilling på Braunschweiger Kunstverein og deltok på New Museum-triennalen i New York.

– Var du fattig på den tiden. Liksom «ekte» hjemløs?

– Jeg hadde ikke råd til noe. Jeg var ekstremt fattig i mange år, men det var jo et valg jeg tok. Det er ikke sånn, 

 valgt. Jeg kunne bodd et sted, hatt en jobb ved siden av, og antageligvis gjort mindre kunst. Særlig fordi jeg ikke har uendelig energi egentlig. Men det var en tøff situasjon.

De siste årene har det kognitive vært verst, forteller hun.

– Plutselig var min hjerne, mitt tankeunivers som et lukket rom med veldig definerte grenser. Når man leter etter ord i normale tilfeller er det som om det er der, du har det på tungespissen, kanskje kommer du på det rett etterpå. Plutselig var det en skuff som var borte. Jeg kunne føle fysisk at jeg ikke kommer til å finne det ordet eller den konklusjonen, fullføre denne setningen eller denne forklaringen. Ikke for meg selv eller for andre. Noe er plutselig lobotomert bort.

Det er en helt annen eksistens, sier Hasselknippe, å være voksen og så plutselig være en annen person overfor seg selv, tenke på en helt annerledes måte.

– Du kan kjenne deg igjen i det hvis du har drukket eller tatt dop, men da er det en valgt tilstand som forhåpentligvis går over.

Hasselknippes tilstand – og bevissthet om den – har ikke noe annet sted å gå enn inn i kunsten.

– Jeg ville skape et rom som så litt ut som tankene. Ideer, ord og tankerekker som plutselig slutter, får et mellomrom, eller bare flyter opp og forsvinner. Fordufter. Et rom som ikke er fylt med noe, men man forstår at det skal være noe der.

 er er sanselig, inviterer publikum til å suge til seg inntrykk, trekke egne konklusjoner. Utstillingsteksten trekker linjer til både Hasselknippes fibromyalgidiagnose og til den brede diskusjonen om utformingen av offentlige rom.

Et fokus for utstillingen var at den skulle være tilgjengelig. Jeg har vært veldig interessert i det de siste par årene. Det er masse kunst som generelt sett, om du har foto eller et maleri på veggen, så er det ikke nødvendigvis så utilgjengelig for folk, men jeg har lagd kunstinstallasjoner som til tider ikke har vært spesielt tilgjengelige. Det kan være at jeg har bygget en scene opp og den eneste måten å komme til dette nye rommet er å gå opp en liten trapp, det kan være søyleskulpturer, hvor noe av poenget er å skimte hva som er oppi, men det er alt for høyt for mange. Dette er ikke for å belære, men for å ansvarliggjøre meg selv litt. Jeg vet ikke om jeg alltid kommer til å oppfylle disse kravene, men jeg håper jo det. I hvert fall med denne utstillingen har det vært noe jeg har sagt fra starten av. Det skal være et mål for alles kropper å se den og ha en lik opplevelse. Det samme i forhold til at den er tilgjengelig for barn, unge. Jeg ville at den skulle ta alle på alvor. Jeg vet ikke om det gjør noe eller ikke gjør noe, jeg? Men det har i alle fall vært en del av min prosess som ikke har vært en del av min prosess tidligere.

– Ved Nasjonalmuseets «Jeg kaller det kunst», fikk Goro Tronsmos installasjon kritikk for å ikke være tilgjengelig for alle, rent fysisk. Man måtte opp trapper og åle seg gjennom smale ganger. Men hadde det ikke vært sånn, hadde det blitt noe helt annet? Det er en egen opplevelse å lure seg inn i et lite kott?

– Ja, det er komplisert. Når det relaterer seg til kroppen … Jeg vet ikke om all kunst trenger å være strømlinjeformet på samme måte, men det er bra å ikke late som at alt er tilgjengelig når det ikke er det. Jeg har tenkt det, men feid det bort i mange år. Nå er det mer sånn 

, hvis jeg gjør et utilgjengelig arbeid, vet jeg overfor meg selv og offentligheten at det 

 utilgjengelig. Da må jeg stå for det. Det kan være fint å tenke, og så ytre, tanken, så man er bevisst på det. Slik at man ikke ekskluderer unødvendig. Mange ting kan funke like godt når det er inkluderende.

– Jeg var redd for at nå som jeg har hatt hjernetåke så lenge, har jeg mistet evnen til å lage kunst. For jeg kan ikke lage kunst sånn som før.

 har vokst frem mer intuitivt enn Hasselknippes tidligere arbeider.

– Det er rart å lage et arbeid som omhandler så private ting, men som fremdeles er i prosess, ting man ikke er ferdig med. Jeg har ikke en slags konklusjon å komme med, liksom: sånn var det, her er resultatet. Det er ting som kverner.

Å lage utstillingen syntes hun var skummelt, var bekymret for at det ikke var smart nok.

– Jeg har hatt veldig seriøse tanker om å slutte med kunst. For jeg har ikke lyst på den avvisningen, at jeg ikke er god nok sånn som jeg er. At det ikke holder å være en person med disse begrensningene.

– Du har kalt utstillingen Play. Er det for å gi den en slags ytre relevans? Det at du hekter det på utformingen av offentlige rom, lekeplasser og så videre.

Intervju

Kunstner Tiril Hasselknippe satset alt på kunsten fordi hun trodde hun skulle dø. Mens karrieren skjøt fart droppet hun et sted å bo. Da hun trodde hun nærmet seg toppen fikk hun en diagnose som endret alt.

Kunstner Tiril Hasselknippe: – Jeg trodde jeg skulle dø. Det var turboen min

Kunstner Tiril Hasselknippe: – Jeg trodde jeg skulle dø 

Tidens ånds julekalender er blant annet til for å se tilbake på året som har vært, og jula burde være mer til for gjenbruk enn hva den i realiteten er. I dette skjæringspunktet oppstår luke 11: en anbefaling om å sjekke ut 

Hver uke plukker redaksjonen ut sine favoritter: alt NRK-dokumentarserien «Slik er våre byer blitt til» (1975), der arkitekt Per Kartvedt svinger seg fremover i historien med kritiske perspektiver på det meste, gruppeutstillingen Holding Pattern som i disse dager bør oppsøkes på Kunstnernes Hus, en filmsnutt av Jacques Derrida som spiser rekechips eller hele diskografien til Sally Shapiro, fordi, ja ... du kan egentlig lese hvorfor her: 

Myspace, 2007: «Your music makes me warm», skrev Steven. «sally shapiro is the best», skrev DiscorobotO. «cute voice and melody as always», skrev Darth_NodTEK.

Det kuleste i verden i 2007 var den nordiske nu-discoen, anført av Lindstrøm og Prins Thomas. Svenske Sally Shapiro gjør ennå sitt beste for å forbli anonym. Hun gjør sjelden intervjuer, og en kort DJ-turné i 2008 forble hennes eneste sceneopptreden. Selv om den hviskende stemmen bak mikrofonen er forblitt et mysterium, vet vi at det er den svenske Johan Agebjörn som skriver og produserer (Agebjörn og Lindstrøm har remixet hverandre oppigjennom årene). De billige synthene ligger som et tynt slør over oppsiktsvekkende lekker låtskriving, som gjorde at debutlåta «I’ll Be By Your Side» endte opp som en av Pitchforks favorittlåter fra det året. Albumet, «Disco Romance», står ennå fjellstøtt, spesielt sammen med det originale albumbildet. Alle de andre albumene er også veldig gode.

Det er bedroom pop, men mye bedre, og laget lenge før sjangeren ble en greie. Hun utstråler nemlig noe vår tids ensomme produsenter mangler: en overbevisende autentisitet. Kanskje har det noe å gjøre med med fraværet av posering. Myspace var gjerne stedet man fant henne for første gang, altså lenge før internett-offentligheten ble den profesjonaliserte og personlighetsdyrkende vi er vant til i dag – en kultur som fullstendig har vannet ut karakteristikker som «sårbar», «inderlig» og «personlig» i forsøk på å selge oss noe som minner om Sally Shapiro. 

Luke 11: En anbefaling

Jeg begynner å få seriøse problemer med å få plass til alle bøkene som kommer om norsk musikk for tiden. Ja, for stikk i strid med alle undergangsfortellinger om kulturjournalistikken og musikkens kår i samfunnet i dag, er vi sannelig inne i en gullalder for skriving og tenkning om alle typer musikk. Det er riktignok all mulig grunn til å fortsette med å sutre om de stores innsats, slik som de tidligere så mektige musikkaktørene Dagbladet og VG, samt selvfølgelig NRK. Men det finnes faktisk mange lysglimt hos sistnevnte, deres omfattende nettsaker om supertrommis Veslemøy Narvesen og indiemonark Anne Lise Frøkedal i år er lovende og bærer bud om en nyorientering. Mer av det!

Samtaler om kritikkens rolle har vært sentrale i høst, kanskje litt mer enn vanlig, det sier noe om hvor beskyttet liv jeg lever når jeg føler det har dominert samtalen mer enn strømkrisa. Anmeldelser er riktignok ikke den viktigste sjangeren i musikkskriving i dag, og heller ikke den som blir mest lest (selv om mange fortsatt evner å la seg irritere av folk, i år soleklart mest av NRKs superanmelder Espen Borge. Det er meningsartikler, thinkpieces og lister som er hvor landet hovedsaklig ligger. Og, er vi nødt til å legge til: musikkboka. Internasjonalt har det aldri vært bedre utvalg og kvalitet, og jeg kan ha en ny interessant bok som case for et essay hver eneste uke, året gjennom skulle jeg ha krefter og spalteplass nok til det. Men også i Norge er det ville tilstander. Det er minst fem bøker ute om interessant norsk jazz bare i høst - det er utrolig. Og andre sjangre får også sitt. Min DN-artikkel om den herostrastisk beryktede hardingfelespilleren Myllarguten, etter en praktbok som kom i sommer, var blant mine best leste i år.

Det er ikke de største forlagene som står for den musikalske verdiskapningen i år, med et unntak i Bonniers bestselgende turnéhagiografi om Karpe. Det største krafttaket kommer utvilsomt fra Christer Falck og hans imperium, som han deler av året drev fra en muggen kjeller under en obskur Matkroken-filial, og tilnærmet 24 timer i døgnet fra multiple åpne Facebook Messenger-vinduer fra en bærbar Mac som helt sikkert konstant har en sånn faretruende durelyd. Hans noe megalomane hyllestkonserter har heldigvis avtatt noe de siste årene. Falck er nemlig en underlig type all den stund han har utsøkt musikksmak, men samtidig også ganske dårlig smak. At han er en uovertruffen igangsetter har de fleste fått med seg, men ikke engang han selv har vel oversikt over akkurat hvor mange prosjekter det er blitt de siste par årene. Det var suksessen med folkefinansiering som gjorde at han fikk opp dampen, selv om han egentlig gjorde mer enn nok fra før. Finansieringen gjør utgivelsene trygge, og all aktiviteten med det fungerer også som promo for titlene.

Innsatsen bak reissue-serien Norske albumklassikere på CD er vanvittig. Hele 379 kjente og obskure titler er remastret og nyutgitt for første gang med nye liner notes på rekordtid. Denne har vært veldig nyttig, siden den har satt lys på viktige utgivelser jeg ikke ante eksisterte engang - og jeg har hatt en historisk interesse hele livet. Det sier noe om den labre historieskrivingen i Norge frem til nå. Riktignok er det slettes ikke alle som har tilgang på CD-spiller, men hjulene er i gang. Den parallelle og noe mer tidsriktige LP-serien, med litt andre typer titler, er allerede oppe i 101 finansierte utgivelser. Ett hundre og en nye kvalitetsutgivelser.

Men den gjenopplivede bokserien Norske albumklassikere er nok det viktigste initiativet Falck har hatt i år. Svimlende 52 bøker er finansiert  og skrevet på to år, and counting. En virkelig lang rekke musikkjournalister, vanlige journalister, kjente forfattere, musikere, akademikere og hangarounds har satt i gang mest vidt forskjellige prosjekter, undertegnede inkludert (om enn ganske forsinket). Det er bra for musikken som omtales, men det er også med på å lage flere forfattere.

Det er også bra at man ikke er nødt til å se seg for langt bak i tid heller. Om noen føler seg kallet til å skrive om A-laget, Cezinando eller  André Bratten er det bare å finne frem skrivesakene og sikre noen hundre interesserte lesere, og sette i gang.

Jeg har egentlig mistet oversikten over hva som er ute og hva som kommer, men fikk nylig kloa i siste batch med pressekopier, og det er både mye som jeg lengter etter å lese og ting som virkelig bryr meg midt i ryggen, men jeg blir rørt over å se musikkens betydning. At det finnes en bok om rockabillybandet Hot Rod Ts album «Cruisin’» fra 1999 er intet mindre enn fantastisk. Har du hørt om den? Ikke jeg heller.

På Hærverk mandag lanseres boka om de eiendommelige, tidlige hiphop-innovatørene B.O.L.T. Warheads album 

fra 1993 - det utkommer også på LP. Beinhard musikk mer inspirert av britcore enn av vinder fra vestkysten av USA på den tiden.

Det er den rutinerte hiphop-skribenten Øyvind Holen som står bak. Det ene medlemmet i bandet, Jayski aka Leo Fossen, skal bokbades. Han er ikke aktiv med musikk i dag, men har fortsatt auraen intakt. De fleste snur seg etter hans veltrente kropp på gata - total tilstedeværelse i bybildet.

Det er heller ikke alt jeg har lest til nå som har samme litterære kvalitet, men det meste er rimelig solid. Heldigvis er de fleste av dem av overkommelig størrelse, noe som gir rom for fråtsing. I julen skal jeg lese Bernt Erik Pedersens bok om Biospheres enorme 

Tore Dolg Stemlands bok om Lasse Marhaugs noiseeventyr 

. For at det ikke skal bli pølsefest i julen ligger også Charlotte Myrbråtens bok om Razika på nattbordet. Heldigvis er flere kvinnelige prosjekt underveis og i trykken.

Jeg rakk å lese en bok ved inngangen til helgen, og valgte meg norsk avis-musikkjournalistikks fine nestor Geir Rakvaag, som ikke går rundt grøten og har valgt seg en av de virkelig store popklassikerne, nemlig deLillos tredje album 

fra 1989. Hans store fordel er at han i tillegg til historisk oversikt, ny innsikt og fortsatt respekt for musikken, kan lene seg på egen rapportering om bandet og albumet som han fulgte tett i Nye Takter/Dagsavisen. Det er morsomt å se i hvilken grad norske musikkjournalister (alle) bedrev kampanjejournalistikk for dette bandet, særlig i starten da man krevde at de måtte signes på et av de store plateselskapene. Noe som var alfa og omega for å lykkes i Norge på midten av 80-tallet. Bransjeguru Terje Engen var visstnok lunken i starten, men hans unge sønn Christer (senere trommis i BigBang, TRBNGR og nå nylig Lady Friend), maste veldig om å få høre demokassetten deres fra baksetet i bilen, og insisterte på at de dro og hørte dem på konsert. Resten er historie.

var noe så hårete som et dobbeltalbum. Men når man hadde kommet så langt som til tredjealbumet var det vel bare å satse alt? Det er også morsomt å se at Lars Lillo-Stenberg & co virkelig skrapte til bunns i gryta og fant noen gamle rester i skapet for å kunne fylle opp spilletiden. Litt som med 

 er det likevel en underlig følelse av helhet på denne allsidige platen. Alt passer sammen. Rakvaag skriver fint og ikke for forblommet om disse låtene, og som tidsbilde av Oslo på 80-tallet er det virkelig fascinerende lesning om dets tilblivelse og hvordan byen og musikkindustrien var satt sammen på denne tiden. Lars byr på seg selv, men det er også gøy å lese intervju med bandets snodige trommis Øystein Paasche, han slipper jo aldri til orde ellers. Verd å få med seg. Og det er sannelig plata også. Ikke like skarp og sjarmerende som debuten, men med en ny modenhet ved seg. deLillos er faktisk still going strong, utgir kvalitetstunge album og er et ypperlig og populært liveband (spiller på et straks utsolgt Rockefeller i kveld!) De har blitt sett på som passé og kommet tilbake og blitt sett på passé og kommet tilbake, og sistnevnte status har de hatt i mange år nå. Yngre lesere og lyttere som ikke helt skjønner hva greia er kan med hell gå tilbake til disse første albumene for å finne noe de kan kjenne seg igjen i. Det melodiøse post-punk møter sekstitallspop-soundet og Neil Young-viser er et sound som tydeligvis aldri går helt av moten. Noen av de mer naivistiske sangene er kan hende vanskelig å forstå i dagens kontekst, men den Edvard Munch-aktige eksistensielle angsten som foreligger i poesien og melodiene på mesterverk som «Hva har du tenkt», singelen «Sveve over byen» og det episke tittelkuttet er totalt tidløs og evig, og til å bli mo i knærne av også på tampen av 2022. Tre virkelige favorittlåter av alle som er laget. Lillo-Stenberg (hvis gitarspill på disse tidlige platene virkelig er liflig) forteller inngående om bakgrunnen for tekstene, og om hvordan han følte seg i livet den gangen. Godt å lese om.

Vi er inne i en gullalder for skriving og tenkning om alle typer musikk, skriver Audun Vinger.

Luke 10: Året da musikk eksploderte på boksiden

Helt siden min far dro inn en datamaskin i stua på midten av 1990-tallet har jeg vært fascinert av videospill. Men jeg har ikke tatt det helt på alvor som et kulturuttrykk, og kanskje sett på det mest som underholdende tidsfordriv, en syndig glede. Mine erfaringer med online-rollespillet 

 som ulykkelig tenåring, er vitnesbyrd på at spill definitivt kan misbrukes – til å fylle gap i en som kanskje heller burde inneholde mer meningsfulle ting enn virtuelle bragder.

Nå er jeg blitt voksen nok til å vite bedre! Som 30-årsgave til meg selv, kjøpte jeg tidligere i år en brukt gaming-pc. Sånn som mediumet har utviklet seg de siste årene, er det stadig mindre grunn til å tenke at følelsene enkelte spill har vekket i meg er mindre verdifulle enn hva musikk, film eller romaner kan få til. Spill kan være vel så mye virkelighetsskapning som virkelighetsflukt.

Tidens hjul venter ikke på noen, og vil omsider kverne alt vi vet og alt vi kjenner til støv – og likevel er det meningsfullt å forsøke å ta vare på det vi har. Det er den ekstatiske sannheten som trer fram i løpet av 

, et briljant narrativt videospill utgitt i november, hvor vi følger kunstmaleren Andreas Maler(!) mens han forsøker å nøste opp flere mord ved et benediktinsk kloster i 1500-tallets Bayern. Høres kjent ut? Det er fordi det er tungt inspirert av Umberto Ecos roman 

Fortellingen utspiller seg over et kvart århundre, og mer enn mordgåtene er det spillets utforskning av kunst, kulturhistorie og fellesskap som virkelig gir det emosjonell slagkraft. «Pentiment»

er en anglifisering av pentimento, som i malerkunsten betyr når bilder som har blitt malt over trer fram igjen. I 

 er det en metafor for hvordan historien hele tiden blir forsøkt skrevet om.

Spillet finner sted i den fiktive i landsbyen Tassing, som er bygd på en ruin fra det forlengst falne Romerriket. En sentral del av plottet er å skrape av lag av historien, for å oppdage hvordan «tapt» kultur lever videre i nye former. 

 speiler også hvordan renessansen var en periode med vesentlig sosial omveltning, preget av Martin Luthers reformasjon og bøndenes opprør mot føydalismen.

 endt opp med å bli et knusktørt spill, en didaktisk filologi-simulator med spons fra diverse europeiske kulturråd. At spillet føles både nerdete og kjærlig på samme tid, har nok å gjøre med at det er hjertebarnet til den anerkjente amerikanske spilldesigneren Josh Sawyer. Det er en idé han har brygget på siden han begynte i bransjen på sent 1990-tall, og som den gang ble avvist av sjefen hans som «altfor nisjepreget».

Men spillindustrien har vokst voldsomt siden tusenårsskiftet, og blitt til en groteskt kapitalistisk underholdningsindustri, ofte med dårlige arbeidsvilkår for utviklerne, og enorm avkastning for investorene. «Gamer» er blitt en vesentlig identitet i forbrukersamfunnets økosystem. Og parallelt med det har det vokst fram vilkår, både økonomisk og teknologisk, som gjør det mulig for kunstnerisk ambisiøse spill som 

Den kjente amerikanske filmkritikeren Roger Ebert mente at spill aldri kunne kalles kunst. «[N]o one in or out of the field has ever been able to cite a game worthy of comparison with the great dramatists, poets, filmmakers, novelists and composers … for most gamers, video games represent a loss of those precious hours we have available to make ourselves more cultured, civilized and empathetic», skrev han i 2005. Han var på det tidspunktet allerede en godt voksen mann, med lite personlig erfaring med videospill. Sånn sett kan han høres litt ut som Finn Bjelke i Popquiz, som latterliggjør popmusikk fra 90-tallet og utover kun på grunn av sin egne kunnskapshull.

At spill dypest sett er interaktive virtuelle verdener, har nok bidratt til at dette kulturuttrykket har så nære bånd til hva man i litteraturen kaller spekulativ fiksjon: sjangre som fantasy og science fiction. I motsetning til den realistiske kunsten, er dette uttrykk som utforsker verdener med andre naturlover og helt andre historiske løp enn vår egen. Og delvis derfor er også den spekulative fiksjonen på mange måter mindre kredibel – nærmest

henvist til nerdete subkulturer og bladhyller på kiosken.

Ursula K. Le Guin, som er en av de største forfatterne innen spekulativ fiksjon, brukte mye krefter på å kjempe mot nedvurderingen av sjangeren. I forordet til det feministiske science fiction-verket 

 (1969), argumenterer hun for at spekulativ fiksjon bør forstås som tankeeksperimenter: «The purpose of a thought-experiment, as the term was used by Schrödinger and other physicists, is not to predict the future … but to describe reality, the present world.»

Tanken er at gjennom å skape alternative virkeligheter med hjelp av fantasien, kan vi bedre forstå vår politiske og psykologiske virkelighet. Det krever enormt mye kognitive krefter å klare å se sin egen kultur og sitt historiske øyeblikk utenfra – med andre ord, se de tingene vi bare tar for gitt – og den fantastiske fiksjonen kan hjelpe oss til å gjøre det mer synlig.

Det finnes imidlertid spillutviklere som tar i bruk fantastiske virkeligheter til å si noe meningsfullt om vår egen klode. Et av de mest slående eksemplene er 

 (2019), et rollespill utviklet av ZA/UM – et anarko-kommunistisk kunstkollektiv fra Estland – som blir omtalt som et av mediumets største kunstneriske bragder.

Fortellingen finner sted i Elysium, en alternativ virkelighet med slående likhetstrekk til post-sovjetiske Sentral-Europa. Hovedkarakteren, en eksentrisk etterforsker med hukommelsestap, havner i skuddlinjen mellom en fagforening og et multinasjonalt selskaps leiesoldater. Kurvitz er inspirert av sovjetisk science fiction, og har beskrevet kollektivets møte med Hegels historiske filosofi – ideen om at verdenshistorien har en vilje og er en meningsfylt bevegelse – som et sentralt vendepunkt for det fiktive universet.

Det som kanskje gjør spill unikt som kunstform, er at man kan medvirke til å skape mange ulike fiktive virkeligheter. Valgene man tar som spiller, har direkte og ofte radikal påvirkning på fortellingen. Det er også tilfellet i 

, som låner enkelte grep fra rollespill-sjangeren. Mange rollespill er direkte inspirert av regler og troper fra

, det tungt tolkienske penn-og-papir-spillet fra 1974. Etter hvert har det oppstått mange underlige varianter av denne grunnoppskriften. 

Spillet «Pentinent» kunne endt opp som en didaktisk filologi-simulator med kulturrådet-spons, men ble i stedet for et av årets beste spill. 

Alle artikler

Luke 14: Hvor lenge kan vi fortsette ikke å glemme?

Luke 13: Endetidstegn

Luke 12: Norges eneste stumfilmpianist

Kunstner Tiril Hasselknippe: – Jeg trodde jeg skulle dø

Luke 11: En anbefaling

Luke 10: Året da musikk eksploderte på boksiden

Luke 9: Skaping av virkelighet som virkelighetsflukt

Nyhetsbrev #14: Det stygges tidsalder, boktrekkerkunsten, Netflix-troll, julekrusedull ++

Uke #49: Ernaux' nobelforelesning, Netflix-troll, nettside-kunst og Einar Tørnquist har tråkket i baret

Luke 8: 2022, året da Norge ble dekket av fotball-klistremerker