Finnes det en matrett som er like forførende i all sin enkelhet som pasta? Kippers og Kapers var fylt av en pussig blanding av høye og lave forventninger da de sjekket inn på «konsepthotellet» Att Reviers nye restaurant Null Null: høye fordi de hadde sett bilder av Null Nulls lekre mat på sosiale medier, lave fordi … hvor vanskelig er det å lage god pasta?

Null Null, et ordspill på den finmalte meltypen 

 som brukes til å lage pasta, er en nær sagt rendyrket pastarestaurant, og formodentlig også et forsøk på å fylle det spaghettiformede hullet i hovedstaden. 

Lokalene er en lang tarm som ligger parallelt med Reviers hotellobby, og fremstår mer som et arkitektonisk «oops» enn en restaurant som var tiltenkt da Revier tok over lokalene etter det konkursrammede hotellet Grims Grenka. Veggene og taket er gråmalte, og gjestene må ta til takke med frostede vinduer som vender mot hotellets lobby. Stedet er antakelig godkjent for varig opphold, men det frister ikke. Her føles det ikke som om man har havnet i en kokk eller restauranteiers ultimate visjon, et sted med en iboende lidenskap og en klar agenda, men i manifestasjonen av en strategiplan for ekspansjon.

Null Null 

Det kan ha sammenheng med at Null Null er nok et bidrag til den stadig voksende porteføljen til Flott Gjort. Dette er utelivsgründerne som «skaper fremtidens møteplasser» ved å teppebombe Oslo med konseptsteder – Rent Mel, Becco, Vin Vin, Trekanten – steder med det til felles at de serverer nøye planlagt sjel på boks: «møteplassene» er så utstudert og ferdigeltede at det sjelden er rom for at en egen, utemmet aura kan oppstå mellom veggene.

– Jeg kan ikke se for meg at Null Null kommer til å fylles av liv og røre, sa Kippers og skulte mot strålanternene og vasene fylt med spaghetti.

Hos Null Null er menyen behagelig kort. Fire forretter, herunder «snacks», og fire hovedretter. Ingen av dem krevende for kokkene å lage i sanntid, som, hvis man kan sin 

Vi ba servitøren anbefale forrett, som kunne fortelle at «alt» var godt.

Denne kvelden var det flere servitører per gjest enn det er lovpålagt å være voksne per barn i en barnehage, og man ivaretas deretter. De var ekstremt vennligsinnede og fornøyelige å snakke med, selv om den kameratslige tonen også understreket at Null Null ikke er en restaurant av den gamle skolen. Når en av de pratsomme (og høyst sjarmerende) servitørene er midt i en anekdote om da et Beatles-medlem ga ham en klem, avslutter han ikke fortellingen når en annen servitør serverer forrettene, og disse ender opp som lunkne vitner til fortellingens crescendo.

Panzerottoen, en slags blek calzone, kommer alene på en tallerken, uten garnityr eller støtteapparat, som et enslig organ i en nyreskål i operasjonssalen. Når servitøren fører tallerkenen ned mot bordet, sklir «calzonen» bortover asjetten, som om den forsøker unnslippe ydmykelsen av å bli smakt.

– Jeg tar den i klypa, sa Kapers, som umiddelbart angret da fingrene ble glatte og fettete.

Panzerottoen var fylt med scamorzaost, friarelli (en brokkolinilignende grønnsak) og salsiccia, og hadde den samme smaksprofilen som mat man henfaller til å spise en fuktig aften: ja, jo, det er jo 

, men man må liksom ha bedøvet munnen med gift lenge nok til at smaksløkene er dummet ned til basalbehovene «salt» og «fett».

Cantina Terlano Chardonnay ble anbefalt til den mektige panzerottoen, men paringen var ikke helt vellykket. Det kunne kanskje skyldes at Kapers egentlig drakk Gini Soave Classico, som kom for en dag da Kapers litt senere ba om å få prøve nettopp Gini Soave Classico og servitøren sa «men den har du allerede drukket?».

Vinflausen rammer det som må være Null Nulls mest irriterende pitch. På nettsiden hevder restauranten å servere «no-bullshit wine» (kan man ikke for guds skyld fremsnakke vinkartet sitt uten at det skal gå i en falsk konflikt med annen vin?), og såfremt det finnes en motsats, altså vin 

 bullshit, må det å serveres feil vin være nettopp dét.

Friterte kyllingvinger fra Hovelsrud Gård var tre små kuler med tynne flak av trøffel. Selv om kulene lages på det mørke og mer distinkt «kyllingaktige» kjøttet, var det smaken av trøffel som dominerte. En slik ensartet smaksopplevelse skulle vise seg å bli kveldens røde tråd.

 buttery, advarte servitøren med komisk fransk aksent da Kippers bestilte spaghettini med røkt smør, colatura (fiskesaus) og rå kamskjell fra Frøya.

– Oh, but I like butter, parerte Kippers med komisk norsk aksent.

Dersom en servitør nøler med bestillingen, bør det tas til etterretning. «Buttery» var mildt sagt en underdrivelse, for spaghettinien badet i en dam av smør. Over pastaen lå det en hvit klump av kamskjell. Teksturene var uadskillelige: lipider som veltet seg i fettsaus, og ingen andre ingredienser til stede for å balansere smakene. Noen bittesmå spor av gressløk i de rørte kamskjellene var det eneste som vektet mot i matrettenes svar på Monty Pythons Mr. Creosote-sketsj.

Spaghettinien ble heller ikke servert med skje, kun en flekkete (!) gaffel.

– Det er fælt å si det, men retten er servert på en måte som får det til å virke som Null Null har til hensikt å gi gjestene sensorisk kortslutning. Når jeg ser ned i bollen tenker jeg på … hjernemasse.

Men rettens kanskje største forbrytelse er at den frarøvet oss pastaens viktigste taktile nytelse, nemlig den harde kjernen av ubesudlet stivelse som ikke er forringet av kokende vann – dette millisekundet av knekk i pasta som er kokt 

. Spaghettinien var melete, slapp, trist. Ugh.

– Jeg har aldri ikke spist opp en pastarett, sa Kippers og så ned på den halvfulle bollen.

For 175 kroner ekstra, tilbyr Null Null en skje med belgisk Gastrounica Royal-kaviar på toppen.

enn det er kokkelering. Null Null har tydeligvis råd til å flekse med flotte råvarer, men dette er perler for svin, sa Kapers.

– Det denne retten mangler er ting man kan finne i billigkroken, som enten ville tilført syrlighet eller crunch.

Anderaguen med and fra Holte Gård var ikke vassere. Også her var fusillien fullstendig overkokt. Kjøttet i raguen var læraktig, og sausen manglet kompleksitet. Og, på Woody Allensk manér, var det for lite av den! Sausen burde trengt seg inn i krikene og krokene av pastaskruene, men i denne retten har det som skulle vært et lykkelig ekteskap utviklet seg til en lei skilsmisse, der saus og pasta var i opposisjon til hverandre.

Menyen tilbyr kun én dessert, sjokoladekake med kaffe- og grappaiskrem. Å slippe velge mellom tusen desserter er selvfølgelig en ekte luksus, men samtidig fordrer begrensingen at den ene desserten er en triumf.

Kaken så ut som kneippbrød lagvis glasert med leverpostei, og bunnen var så tørr at den smuldret opp på tallerkenen.

– Jeg minnes munnhellet «dry as a nun’s cunt», svarte Kapers, og pirket gaffelen i smulene til kaken som er priset til svimlende 155 kroner.

Leverposteikaken var toppet med en kladd iskrem. Denne tafatte scoopen, som det smakte brent Bialetti-espresso av, kunne blitt bortforklart om det var masse gjester og kok på kjøkkenet, men med tre andre gjester i lokalet fremsto det som et hån mot presentasjonens kunst.

, sa Kapers, og skjøv den halvspiste kaken foran seg.

Gildet – to forretter, to hovedretter, én dessert, tre glass vin og én øl – kom på rett i underkant av 1600 kroner. For hva Kapers og Kippers fikk servert denne kvelden, føltes det som to nuller for mye.

1600 kroner for en kveld på Null Null føltes som to nuller for mye. 

Mer «kokketering» enn kokkelering på Null Null 

Restaurant Null Null: – Mer «kokketering» enn kokkelering 

Hvordan våger forfattere å klage over manglende oppmerksomhet rundt bøkene sine? De er vel ikke så forskjellige fra andre varer, som en pakke pålegg eller en genser?

 ropte et varsko om uttynning av den litterære skogen gjennom ensidig bestselgerfokus i landets redaksjoner og bokhandler, er dette betimelige spørsmål. For er det overhodet noe som gjør forfatteren, og den litterære næringskjeden, forskjellig fra resten av markedet? Alle andre steder er det vinn eller forsvinn som gjelder. Kanskje har forfattere rett og slett blitt så bortskjemte med særordninger og offentlig støtte at de forventer at også verkene deres skal møtes med en slags utvidet normalkontrakt, med kollektiv rett til lik mengde oppmerksomhet, samme oppbyggelige skryt, samme antall oppdrag i biblioteker og festivaler, og hver sin pall med bøker i bokhandelen?

Tettheten av influensere på forlagsfest 

En vanlig innvending mot norske forfattere er at de tar liten kunstnerisk risiko, og skriver relativt trygge bøker om det samme temaet år etter år. Det kan være et snev av sannhet i det (det interessante er i så fall ikke at det skjer, men hvorfor). Men uansett hvor traust temaet er, uansett hvor lite nyskapende og horisontsutvidende språket er: Den risikoen man tar ved å sette seg til tastaturet og forberede seg på to til ti års arbeid for en symbolsk sum, mulig hudfletting fra kritikerstanden, bokhandlerens og medias skuldertrekk og forlagets velvillige, men også pliktaktige litteratursatsing side om side med den svært talende, økende tettheten av influencere, politikere og sportstryner på forlagsfestene – uansett er den risikoen mangfoldige ganger høyere enn de som sitter tryggest i næringskjeden: forlag, bokhandlerkjeder og til en viss grad mediene. (I denne teksten vil jeg holde småforlag, nisjemedier, tidsskrifter, frittstående bokhandlere og frilansere, deriblant et flertall av kritikerne, utenfor. I likhet med forfatteren har mange av disse en betydelig risikovilje.)

Det er forfatterens risiko som er bokbransjens råstoff, dens urkraft. Forlag og bokhandlere har bygget sin økonomiske virksomhet på vår vilje til å arbeide utforskende, billig og utrygt, og låner dessuten legitimitet fra den. Selv svarer de med en trygghetssøken som truer med å kvele både den som skriver, og hele samtalen rundt litteraturen: De går stadig lenger i bestselgerdyrkingen, mot monokulturen.

Jeg tror det er denne skjevfordelingen av risiko som gjør at forfattere som Agnar Lirhus og Agnes Ravatn nå hever stemmen over den forfattersk kledelige mumlingen. De vil ha et svar på innsatsen. Og de er virkelig ikke alene. Mumlingen (for en søt klang!) er i ferd med å vokse til noe som ligner et kor. Foreløpig lyder den høyest i de fora der forfatterne er alene, men farlig fort nærmer vi oss slutten på tiden da forfattere har holdt munn og tålt, bitt det i seg, hevet seg over det, eller brukt andre overlevelsesmekanismer for å fortrenge at vi bærer all risikoen og får lite igjen. Jeg tror forfattere er veldig klare for å kreve sin del av kaka – selv de av oss som bare bidrar med salt eller bitter essens til røra.

Det beinharde livet som statssubsidiert forfatter

Jeg anser meg selv for å være blant dem som får en god andel oppmerksomhet, et relativt ferskt forfatterskap tatt i betraktning. Det er mange som lever med betydelig større risiko, og rettmessig har mer å klage på overfor både forlag, medier og bokhandlerkjeder. (Sistnevnte skylder jeg imidlertid ingenting.)

Så hvorfor holde ut det beinharde livet som privilegert, statssubsidiert forfatter, hvis det er så jævla ille? Ja, det er mye som er bra, usedvanlig mye som fungerer ved det norske litterære systemet. (For et innsyn i det, oppfordrer jeg alle til å lese 

Paradoksalt nok: Det er risikoen som er den viktigste motivasjonen for mange forfattere. Følelsen av å igjen og igjen vandre ut i noe ukjent. Den positivt ladede, kunstneriske risikoen. Den gir for mye personlig tilfredsstillelse til at det er mulig å slutte, den klør en kløe som er vanskelig å nå på andre måter. Til og med risikoen ved å sende resultatet ut i verden og se hva som hender, kan virke oppkvikkende – selv når tilbakemeldingene er lunkne, rasende eller ignorante. Og ja, faktisk, en viss glede og stolthet over at vi sysselsetter redaktører, bokhandlere, bibliotekarer og kritikere i vårt mangslungne filleimperium er med på å holde arbeidet gående.

Det finnes imidlertid også en unødvendig høy negativ risiko, som truer med å kvele den kunstneriske. Det som oppleves som urettferdig, faktisk også uforståelig, er elendige billigbokavtaler, småkroner for lydbokstrømming, høyst uklare utsikter for pensjonistlivet, manglende rett på sykepenger, og et kollektivt avtaleverk under press. På toppen av dette kommer altså den konstante uvitenheten rundt hvorvidt noen andre involverte vil være med og dra sin del av lasset som vi har lødd opp.

Noen få forfattere kan ta denne drahjelpen for gitt, og det blir gjerne sagt at det er de som betaler for oss andre – det er bestselgerne som sikrer at de såkalt smalere utgivelsene er mulige. Det er sant. Det som også er sant, er at vi som primært ikke genererer inntekter til våre samarbeidspartnere gjennom høyt salg, men ved å være breddealibiet, vi som gir det litterære kretsløpet sin legitimitet, status og festtalemateriale, vi som er det siste argumentet for at bokbransjen forsvarer språket og det trykte ord, og som derfor er med på å gi den lovfestede konkurransefortrinn, vi pålegges størst risiko. Det kjennes ikke rettferdig.

Det den litterære næringskjeden nå trenger, og det forfatterne håper på, er at alle er med på å heve risikoviljen. I alle ledd. Ellers vil avkastningen i form av iderikdom, festlige samtaler om litteratur, halsbrekkende kunstneriske prosjekter, ekle blikk på samtiden, det man banalt nok kan kalle godt bokstoff, det som alle involverte uten unntak ønsker seg, dø ut.

Ja, hva skjer med en investor som ser alle sine risikoinvesteringer feile? Han begynner å spille trygt. Lavere risiko gir kanskje lavere avkastning, men man blir i hvert fall ikke slaktet og bankerott av det. Det har blitt spekulert i hvorvidt forfattere vil tilpasse produktene sine til et nytt marked og nye formater. Og kanskje det ville være en god ide å skrive en bok som passer både som lydbok, filmmanus og i papir, for å senke risikoen for tap? File vekk noen kanter, og i tillegg hente noen grep fra de bøkene som tross alt får oppmerksomhet, som jo stort sett er svært gode. Hvorfor ikke prøve å være mer lik dem? Eller hvorfor ikke bare spørre forlaget og bokhandlerkjedene: Hva skal jeg skrive for at min bok skal bli satset på?

Jeg tror ikke det vil skje, men det ville heller ikke overraske meg at noen velger en slik taktikk, bevisst eller ubevisst. Det jeg dessverre tror vil skje, om ikke det kommer et svar på risikoviljen, er at en del svært gode forfattere vil slutte å investere. Miste troen på sine forvaltere, og stappe sedlene i madrassen framfor å sende dem ut på markedet. Det taper fellesskapet på.

Alle vet hva som skjer når monolandbruket får regjere. Det sies at kloden har omtrent seksti avlinger igjen før jorden er utarmet. Den dagen det skjer, hjelper det ikke lenger å pøse kunstgjødsel over super-maisen: Jordens bakterieflora er dau, kvalt av det kortsiktige ønsket om trygg avkastning.

Hvis vi ønsker oss en grøderik litteratur, og en tilsvarende frisk litterær offentlighet, er det med andre ord tid for en risikofylt dugnad. 

Forlag: Våg å ha mer åpenhet om prosessene som leder fram til utvalget av årets satsingsforfattere, og hvorfor det ble slik. Det vil være god indremedisin. Fortell forfatterne hva som gjøres for å bringe boka ut til leserne, i minste detalj. Markedsfør (tungt!) noe som garantert ikke vil kaste av seg det første året. Fortell bokhandlerne i store bokstaver hvor mye forfatterne risikerer for dem. Presenter dem (gjerne fysisk) for flere nye forfattere enn den håndfullen som vanligvis er på turné.

Bokhandlerkjedene: Våg å eksperimentere. Nå vet dere hva som er trygt, men det trygge er også i ferd med å gjøre dere irrelevante. Tenk ti-femten år frem i tid – det er ikke sikkert at verken fargeblyanter eller backkatalogen til Jo Nesbø vil holde dere flytende da. Det er vanskelig å selge ukjente norske forfattere. Det er også vanskelig å plante den første åkeren på et nytt sted, men det er del av jobben deres.

Media: Se for dere at dere har makten til å vekke interessen for litteraturstoff ved å skrive kunstnerisk ambisiøst, fullt av gnist, brodd og formuleringsglede. Gjør det av glede, ikke sur plikt. Gjør det attraktivt å være frilanser. Da er det lov å forvente overskuddspregede skrivestykker tilbake.

Lesere: Ja, det er dyrt å ta sjansen på en 400-kronersbok du ikke vet noe om. Men ta en moderat risiko ved å gå til trauet innerst i butikken og plukke opp en av de mange nedsatte samtidsromanene som bokhandelen ikke prøvde å selge i fjor. Les den. Gamble med ti timer og 98 kroner som innsats. Se hva avkastningen blir.

Forfattere: Dere vet hva dere har å gjøre, og dere vet at dere liker det. Den dagen de andre dobler sin risiko, høyner vi med ti. Noen må tross alt holde spillet i gang.

Denne teksten er en bearbeidet versjon av en status Bjørn Vatne postet på egen facebook-side. 

Kommentar

Forlag og bokhandlere har bygget sin virksomhet på forfatterens vilje til å arbeide billig og utrygt, mens de selv beveger seg på trygg grunn – mot bestselgerdyrkingen og mot monokulturen, skriver Bjørn Vatne. 

– Forfatterens risiko er bokbransjens råstoff

Paris på 20-tallet har ingenting å stille opp mot Manhattan på 70-tallet. Billedkunst, film, det litterære miljøet, tidsskrifter, frie teatergrupper, musikken, klærne, erotikken – og utelivet den gangen er noe mange stadig forherliger. Enten man var tilstede eller har lest om det på mobilen er det som et forjettet land - en tilstand man ønsker å komme i, eller til og med innerst inne håpe at man kan oppleve igjen. Til Elon Musk og gutta finner opp en slik kulturell tidsmaskin får vi nøye oss med å oppsøke tilstelninger som i et blaff forsøker å gjenskape denne magien.

En slik mulighet kommer i natt, fredag kveld, på klubben Jaeger i Oslo.

Da skal en av landets sterkeste house/disco/hvasomhelst-familie Espen Haa og Prins Thomas (Hermansen) igjen koke i sine mentale punsjgryter og lage sin hyllest til en klubb, eller en tilstand, som ble kalt The Loft. Et definerende sted for fremveksten av undergrunnskulturen bygget rundt DJ-en og sosialt entreprenørskap. David Mancuso (1944–2016) sto bak herligheten, og han holt selv på med å holde vibbene i live med en rekke arrangementer og happenings verden over, helt til det siste.

Men for den unge og uerfarne klubber – hvem var David Mancuso og hva i all verden var The Loft?

– The Loft var opprinnelig en privat fest på Manhattan i New York, arrangert i loftsleiligheten til David Mancuso. Mancuso var opptatt av likhet og sosial utjevning, og mente at «festen» og dansegulvet var den beste arenaen for sosiale treff på tvers av klasser. The Loft var for hvite, svarte, heterofile, homofile, rike og fattige. The Loft startet i 1969, og Mancuso fortsatte å arrangere og spille på sine fester fram til 2014-15. Etter hvert også i London, og et par ganger i Oslo, sier Espen Moen-Hermansen, alias Espen Haa.

En kveld på The Loft forløp i sannhet litt annerledes enn hva vi er vant med i dagens gjennomorganiserte og mer forsiktige utelivskultur, i alle fall på våre breddegrader.

– Mancuso åpnet dørene rundt midnatt, og kunne holde festen frem til soloppgang. Eller lengre. I og med at han aldri ønsket skjenkebevilling, var det ingen streng regulering av stengetiden. Dette var Manhattan på 70-tallet, før gentrifiseringen hadde gjort det store innhogget i store, klassiske «New York-lofts», og det var sjelden man hadde naboer vegg-i-vegg. Kveldene var svært liberale, og man kunne selv ta med seg det man ønsket å drikke. I noen år var det også vanlig med en såkalt «spiked punch», noe som sikkert ikke var uvanlig i New York på 70-tallet. Det ble også servert en gigantisk buffet, som inngikk i inngangsbilletten. Musikken startet gjerne rolig, med ambient, new age, jazz, progrock og folk. Etter hvert som festen skred frem spilte han mer rytmisk og mer dansegulv-orientert. Volumet ble naturlig nok skrudd opp, og kvelden hadde en naturlig progresjon med en topp. Og noen ganger flere topper. Han spilte etter stemning og energi, og hadde en fantastisk timing på den musikalske timingen.

Nå synes jeg å se at folk trenger en avkobling fra pandemi, krig og andre problemer. Klubbene har en funksjon.

Dette høres jo ut som en drøm. Og det er kanskje nettopp det det er? Det er jo kanskje litt underlig at Espen Haa og Prins Thomas, med selskap i utlandet fra ivrige folk som DJ Cosmo og forfatter Tim Lawrence, er så aktive i å skulle holde vibbene fra The Loft i gang? Handler ikke uteliv og klubbkultur om å befinne seg i nuet?

– Det handler nok om å holde liv i prinsippene om hvordan man bør arrangere en fest eller en klubbkveld. At musikk høres best ut på et bra anlegg, at alle bør være velkomne, at man forsøker å gjøre en innsats for å skape noe verdifullt. David Mancuso var unik i måten han presenterte musikk, og blir nevnt som den største inspirasjonen for veldig mange som driver med klubbmusikk. Han fortjener å bli feiret. Samtidig er det viktig å overføre prinsippene til dagens situasjon, og det meste av det Thomas og jeg gjør handler jo om uttrykk som er relevante i dag. Gårsdagens prinsipper til morgendagen, kanskje?

Dette med behovet for å kunne tilby gjestene sine et safe space var viktig for Mancuso den gang. Men når man ser seg rundt i discokulturen i dag, ser man vel mer utslag av party-party-mentalitet enn at dette først og fremst er en viktig sosial trygghet for byens usikre og utstøtte.

– Det meste av den kommersielle scenen, både i Norge og resten av verden, er jo for de som har penger. De som ikke har er også glemt av utelivet, som i de andre delene av samfunnet. Det som er bra, er at klubbkulturen, altså den ekte klubbkulturen som stammer fra illegale raves og mindre uavhengige steder, er pådriverne for inkludering av alle de som ikke er hvite, heterofile menn. Jeg opplever en inkludering her som få andre deler av samfunnet, sier Moen-Hermansen.

– Samtidig er det unektelig dårlige tider overalt man ser nå. Det demrer for meg at klubbingens hedonisme noe som antakelig vil piple frem som en større verdi i samfunnet igjen nå.

– Det synes jeg vi allerede kan se nå. Klubbene i England på 80 og 90-tallet var hver fredag og lørdag fylt av folk som trengte glede og avkobling fra en kjedelig jobb. Nå synes jeg å se at folk trenger en avkobling fra pandemi, krig og andre problemer. Klubbene har en funksjon, og er en fantastisk arena for å få avstand til virkeligheten. Fellesskap gjennom musikk og dans er nok en undervurdert beskyttelse mot mange problemer.

Mancuso var opptatt av lyd – han hadde et nærmest filosofisk forhold til hi-fi og dens helende kvaliteter. Dette gjorde også at han hadde en litt annerledes innnfallsvinkel til selve DJ-ingen.

– På Jaeger spiller vi på Jaegers fantastiske Funktion One-anlegg. Det som blir spesielt denne kvelden er at vi spiller musikken slik David spilte den. Vi spiller kun vinyl, det er ingen beat-miksing, og vi spiller kun låter han spilte. Vi spiller all musikken fra start til slutt, og vi rører ingen eq-knotter. Musikken skal presenteres slik den ble spilt inn, det var også et slags mantra for David. Det gir hele kvelden en helt egen dynamikk.

Jeg husker at Hermansen for en del år siden arrangerte en Loft-kveld på BLÅ med Mancuso til stede. Både utstyr og feng shui i lokalet var vel kanskje ikke helt etter boken. Dessuten dette med nordmenns rigide utelivsmønster som vanskeliggjør slike lange oppbyggningen av DJ-sett. Hvordan forløp dette besøket seg, egentlig? Og kan man utvikle en slik heldags-kultur i Norge snart?!

– Vi gjorde to fester med David i Norge. En på Blå, der de gjestet klubbkvelden Cosmos Jam Session, og noen år senere en klassisk Loft-kveld på Stratos.

På Blå måtte David åpenbart gjøre noen kompromisser på lyd og utstyr, men det ble likevel en fantastisk bra kveld. Det er ikke lett å gjøre dagtidsarrangementer eller lengre, mer odde arrangementer i Oslo. Jeg vet at Skranglejazz i Oslo gjør gode dagtidsarrangementer, men det er sjelden dette fungerer i Norge. Vinduet i Norge er gjerne kl 00–03, eller til og med 01–03. Det er svært trangt. Det har likevel blitt bedre, og nordmenn har definitivt mer kontinentale vaner nå enn for ti år siden. Jeg mener bestemt at en liberalisering av skjenketider ville bedret handlingsrommet for arrangører, og tillatt dristigere og mer spennende arrangementer. Når flaten der man kan tjene penger er så smal som nå, blir det gjerne trygge og store arrangementer som står igjen. Jeg har vært mye på klubb i byer som Berlin og London, og har knapt sett stupfyll eller vold. Det er pussig at vi er så fastlåst i dette spørsmålet.

Slike Loft-kvelder er nærmest en mikroindustri, en viktig sådan. Samtidig ser vi storkapitalen forsøke å utnytte det, som med Louis Vuittons nye kritiserte kleskolleksjon som de påstår er inspirert av The Loft. Hermansen tar det ikke så tungt som andre i miljøet, som f.eks forfatter Lawrence som forfattet en lengre rant.

– Jeg klarer ikke å hisse meg opp over at kapitalen skal skåre kulturpoeng. Det er en mismatch som jeg tror folk gjennomskuer? Jeg synes det mest av alt er komisk, og litt flaut.

Det var virkelig svært mye forskjellig musikk som kunne spilles på The Loft, litt i likhet med dagens åpnesinnede musikkprofiler enkelte steder. Det er likevel mest i discoen historiebøker at The Loft har en fremskutt posisjon.

– Discoen kom rundt midten av 70-tallet. Noen er beinharde på at det var 1975. David omfavnet discoen, og særlig låter som hadde et budskap. Det kom jo mye dårlig og glatt disco, men lite av det er vel å regne som The Loft-klassikere. Alle klubbene spilte naturlig nok disco, og det er jo et sterkt uttrykk. Jeg vil tro at The Loft og disco går sammen fordi David presenterte låtene som han gjorde, han spilte det på et anlegg som låt helt fantastisk. Flere New York DJs har fortalt om låter de virkelig fikk ørene opp for etter å ha hørt de på The Loft. Nyansene i musikken kom virkelig fram i et rom, perfekt satt opp med fem Klipschorn-høytalere.

Man lurer jo likevel på om det er noe som kjennetegner de låtene som gikk igjen på spillelistene, som som er godt gjenskapt av discohistorikere i ettertid. Jeg husker meget godt følelsen av å sette på The Loft-samlingen som kom på det britiske houselabelet nuphonic i 1999. En musikalsk verden åpnet seg.

– Hmm, kjennetegnene er enten en fantastisk melodi eller kombinasjonen fantastisk melodi og en god tekst med et positivt budskap. Eller kanskje viktig budskap. Han spilte jo absolutt alle mulige genre, rock, soul, funk, disco, folk, house og reggae. Han var også interessert i lydbilder, og det kan man jo forstå når han spilte på det anlegget han gjorde. Det mange ikke vet var at han gjerne tok i mot requests/ønskelåter. Han så ingen grunn til å si nei, eller avvise folk som ønsket å spørre han om han kunne spille en sang de ville høre. Men han forbeholdt seg retten til å spille det han selv ønsket.

En låt fra i år som ville passet godt inn på The Loft

Espen Haa og Prins Thomas hyller klubbkulturens førsteguru David Mancuso og The Loft

Nattklubben som safe space og fluktsted


Forsøkte å lime seg fast til «Skrik»


Intervju med aktivistene: – Vi vil smekke folk ut av apatien

Nyhetsbrev om Skrik

Klimaaksjon mot «Skrik» på Nasjonalmuseet: – Vi vil smekke folk ut av apatien

Fredag formiddag forsøkte to aktivister fra aktivistgruppa Stopp Oljeletinga å lime seg fast til Edvard Munchs «Skrik» på Nasjonalmuseet i Oslo.

– Jeg skriker når folk dør, sa en av demonstrantene, Kristiina Visakorpi. 

– Jeg skriker når politikerne ignorerer vitenskap, ropte Lena Mair. 

Tidens ånd ble tipset om saken, og var på stedet da aksjonen fant sted. 

Aktivistene forsøkte også å klistre et klistremerke på rammen, med et sitat fra FNs generalsekretær António Guterres: «Fossil fuels are choking humanity». Sitatet er hentet fra pressekonferansen hvor IPCCs siste rapport ble presentert, i mars tidligere i år.

Forsøket ble hindret av vakter på Nasjonalmuseet, som tok tak i dem og holdt dem fast.

– Vi er på stedet og har kontroll på tre personer, og jobber med å finne ut hva som har skjedd, sier Rune Hekkelstrand, operasjonsleder i Oslo politidistrikt.

Siden i sommer har det blitt utført flere protester foran historiske kunstverk verden over. Det startet med britiske Just Stop Oil, da de i juni og juli limte seg fast til en rekke historiske kunstverk i London, Glasgow og Manchester.

Aksjonen som har fått mest oppmerksomhet skjedde 14. oktober, da to aktivister fra samme gruppe kastet en boks tomatsuppe mot Vincent van Goghs «Solsikker» på Nasjonalgalleriet i London. Maleriet var beskyttet med glass, og ble ikke skadet.

Den 24. oktober var det Museum Barberini i Potsdam og Claude Monets Les Meules som stod for tur, da to aktivister fra Letzte Generation fylte rammen med potetmos.

Når Tidens ånd tar kontakt med Nasjonalmuseet svarer kommunikasjonsrådgiver Ole-Morten Fadnes at de var forberedt på at dette kunne skje.

– Dennne typen angrep er vanskelig å helgardere seg mot. Men det virker som om det har gått bra med kunsten. De to aksjonistene er pågrepet, politet er på stedet, Munch-rommet er tømt og stengt, og vi håper å åpne opp igjen så fort som mulig.

– Hva synes Nasjonalmuseet om denne aksjonen?

– Uansett hvor viktig saken måtte være, så er det angrep på uerstattelig kulturarv og noe som gir dårlig gjenklag i et museumsmiljø. Det må være lov å si.

Ida Wammer

Yngve Sikko

Nyhet

NÅ: Klimaaksjon på Nasjonalmuseet

Nasjonalmuseet, klokka 11.40. To aktivister forsøkte å lime seg fast til Edvard Munchs «Skrik». 

Mens to vakter holdt dem tilbake ropte de ut sine budskap.

– Jeg skriker når folk dør, ropte en av demonstrantene, Kristiina Visakorpi.

– Jeg skriker når politikerne ignorerer vitenskap, ropte Lena Mair.

Aktivistene er en del av Stopp Oljeletinga, et utsprung av aktivistgruppen Extintion Rebellion. De to forsøkte i formiddag å lime seg fast til rammen på Munchs «Skrik» (1893), men ble overmannet av vaktene på Nasjonalmuseet. 

«Fossil fuels are choking humanity - António Guterres» stod det på plakaten de forsøkte å henge opp. 

Aksjonistgruppen består av norske Astrid Rem, biologistudent og sykepleier, finske Kristiina Visakorpi, postdoktor i biologi på NTNU og fysikkstudent Lena Mair fra Østerrike. 

Når Tidens ånd tar kontakt med Nasjonalmuseet svarer kommunikasjonsrådgiver Ole-Morten Fadnes at de var forberedt på at dette kunne skje. 

– Dennne typen angrep er vanskelig å helgardere seg mot. Men det virker som om det har gått bra med kunsten. De to aksjonistene er pågrepet, politet er på stedet, Munch-rommet er tømt og stengt, og vi håper å åpne opp igjen så fort som mulig. 

– Hva synes Nasjonalmuseet om denne aksjonen? 

Hendelsen føyer seg inn i rekken av lignende aksjoner mot museumsinstitusjoner den siste tiden. «Tenk på planeten» var budskapet til en mann, utkledd som en gammel dame i rullestol, da han i mai i år smurte kake på Leonardo da Vincis Mona Lisa på Louvre-museet i Paris. Den 14. oktober kastet aktivister fra Just Stop Oil en boks tomatsuppe mot Vincent van Goghs Solsikker på Nasjonalgalleriet i London, og den 24. oktober var det Museum Barberini i Potsdam som stod for tur, da to aktivister fra Letzte Generation hev potetmos på Claude Monets Les Meules. Ingen av kunstverkene har blitt ødelagt, alle har vært beskyttet av glass, som også tilfellet med Skrik denne formiddagen.

– Det er symboleffekten. Det er ganske viktig å ikke ødelegge noe, men det får den samme effekten. Det hatet, sinnet og sjokket er noe vi spiller på, vi vil smekke folk ut av apatien, og i et kort tidsrom kan nå fram med samtalen vi ønsker å ha, sier Astrid Rem, når Tidens ånd ringer en dag i forveien av aksjonen. 

– Ender det ikke fort opp med å strande i en debatt om metode og hva som er legitim aktivisme, heller enn selve saken?

– Jo, jeg er redd for at det blir sånn. Jeg forventer det egentlig.

For to dager siden, onsdag 9. november, publiserte International Council of Museums (ICOM) 

, deriblant Nasjonalmuseet, Munch-museet og Kode. I uttalelsen står det at aktivistene undervurderer hvor skjøre disse uerstattelige gjenstandene er, og at de er dypt rystet over denne risikable aksjonsformen.

– Så bra. Mer drama, svarer Rem, og utdyper:

– Nasjonalmuseet må henvende seg til regjeringen. Ikke klage på oss. Vi har ikke lyst til å gjøre dette, men det står om Livet. At Nasjonalmuseet og Munch i det hele tatt tror det handler om dem er jo nesten litt flaut.

Etter en av de seneste aksjonene, den gang rettet mot van Goghs maleri «Såmannen», konstaterte VG: «Det er ikke kjent hva Vincent Van Gogh, som døde i 1890, har gjort for å fortjene denne behandlingen.» Og nylig skrev Robinson Meyer en tekst i The Atlantic, («The Climate Art Vandals Are Embarrassing»), og sammenlignet aktivismen, og argumentasjonen, med at noen slo en hest. Han ville mest sannsynlig bedt dem om å slutte, men etter dette rasjonalet ville vedkommende svart at «du bryr deg om hesten, men ikke om klima». Men jo, skrev han videre, han bryr seg om klima, men akkurat nå er det en hest som blir slått.

– Haha. Det handler ikke om hva akkurat dere bryr dere om. Alt handler ikke om deg. Vi bruker dere, vi vet at folk blir så fornærma hvis vi gjør det.

 tar den svenske, radikale klimaaktivisten Andreas Malm til orde for at klimaaktivister må ty til mer ekstreme og voldelige taktikker for å kjempe mot olje- og gassindustrien. Men å kaste ting på kunst var han i utgangspunktet ikke fan av, skrev han etter den siste tidens aksjoner, i en kommentar i The New York Times: alt som ikke har en kausal sammenheng med det man kjemper for, mente han var dårlig aktivisme – før han snudde litt på hælen og kom til at denne typen aktivisme kanskje hadde en plass i klimakampen likevel.

– Hva skjedde med den målrettede aktivismen, kan dere ikke punktere SUVer og sprenge bensinstasjonspumper?

– Det som er med den målrettede sivile ulydigheten, er at den får nesten ingen oppmerksomhet. Vi begynte å blokkere dieseltankbiler, vi har lenket oss fast til togskinner. Men denne symboleffekten dette skaper er liksom maks potensiale til å komme i mediene, så vi utnytter, eller hacker, oppmerksomhetsøkonomien.

– Hvordan har dere tenkt å utvinne, for å bruke et litt belastet ord i denne sammenhengen, denne oppmerksomheten? Er det ikke en risiko for at folk ser det, blir indignerte, scroller videre og fortsetter akkurat som før?

– Vi vil jo egentlig prøve å være så plagsomme at det skaper politisk press, da. Vi hører hele tiden at slike aksjoner skader saken, men saken er at menneskeheten driver med selvskading på daglig basis.

– Men hva når dere blir så plagsomme at det skaper interne splittelser?

– Den snille ordentlige måten har jo blitt gjort, av mange smarte, ordentlige organisasjoner, men det har ikke hjulpet. Når du gjør noe av rette grunner, at det er etisk, moralsk, økonomisk forsvarlig, da må du fortsette. Selv om du får høre at det er feil type sivil ulydighet.

– Er det ikke en viss sannsynlighet for at det ikke blir tatt seriøst, at det kun anses som provokasjon, fordi metoden er så opplagt oppmerksomhetssøkende?

– Jo, men hva er alternativet da? Når alle godkjente metoder ikke har funka i 30 år. Væpna revolusjon? Jeg skulle ønske undeskriftskampanjer hadde funka. For meg er det viktig at vi er ikke-voldelig. Jeg vil at det symbolske skal være nok, jeg satser på det, jeg håper det

– Museene har påpekt at denne typen aksjoner gjør kan ende opp med å gjøre kunsten utilgjengelig for folk.

– Jeg synes det er et teit spørsmål, en teit ting å dra fram. Jeg skjønner jo at de er mest opptatt av kunst og tilgjengeligheten av den, men at vi alle sammen sitter stille og kjører 100 km/t rett mot kanten av et stup, burde være en mer interessant ting å diskutere. Alt det andre: betyr det egentlig så mye?

Ludvig Furu

Reportasje

Klimaaksjon mot «Skrik» på Nasjonalmuseet: – Vi vil smekke folk ut av apatien

En kjapp oppsummering av den siste ukas viktigste hendelse på internett: Elon Musk har kjøpt Twitter, sparket halvparten av selskapets ansatte og planlegger å innføre en betalingsløsning for de som vil ha en blå hake i brukernavnet sitt og bli prioritert i feeden. 

Oppkjøpet har utviklet seg til å bli en elliptisk fortelling om Musks trang til å bli sett. Som en reaksjon mot betalingsløsningen har flere brukere demonstrert dens logiske brist, ved å stjele identiteten til milliardæren. Brukere, enkelte med millioner av følgere, endrer brukernavn og profilbilde for å ligne på Musk, for så å poste så mye de kan om ting som irriterer ham: harselering med relasjonen hans til overgriper Ghislaine Maxwell, hans feilede Hyperloop, hans tidligere havarerte kjærlighetsforhold og gamle anklager om seksuell trakassering. 

Det er vanskelig å forestille seg hvor dårlig Twitter faktisk kan bli, men det er stor sannsynlighet for at vi ender opp med en kjedelig og irriterende feed ingen egentlig har lyst til å lese – bestående av politikere (eller kommunikasjonsrådgiverne deres), journalister med riktige meninger og kvisete NFT-nerder. Noen har derfor valgt å emigrere til Mastodon, et sosialt nettverk med et desentralisert serversystem. Tanken om en reklamefri, milliardær-eier-fri plattform er god, men det kan se ut som om infrastrukturen er for komplisert til å huke inn store folkemengder, og for ulik Twitter til å fungere som en direkte erstatning.

Uansett kan man velge å se på dette som årets største gave: én feed mindre å forholde seg til. Det var gøy så lenge det varte.

I det siste er det kommet så mange bøker om fotball, at man halvveis forventer at dommeren skal ut og lese en side eller to når han ropes ut til sidelinjen for å ta en VAR-situasjon i nærmere øyensyn. Johan B. Mjønes har skrevet om tidenes fotballkamp, den mellom Argentina og England i 1986, hvor Diego Maradona skåret med hånden, og hvor Falklandskrigen (1982) var storpolitisk og vektig bakteppe. Håkon Opdal har skrevet om keeperen i lys av Sisyfos (man må anta at Håkon Opdal er lykkelig, eller?), Simen V. Gonsholt har samlet sine fotballartikler fra det siste tiåret mellom to permer og den svenske journalist-legenden og 

-podkasteren Erik Niva har gitt ut bok sammen med Thomas Karlsen om RBKs 1996-sesong. Skrivekløe er en pandemi som har rammet flere kontinenter, og amerikanerne er nå i ferd med å summere opp hvordan statistikkens inntog i den profesjonelle fotballen de siste, tja, ti årene, har endret – og vil fortsette å endre – det vakre spillet som vi elsker, med henholdsvis Rory Smiths bok 

Expected Goals: The Story of How Data Conquered Football and Changed the Game Forever 

Net Gains: Inside the Beautiful Game’s Analytics Revolution

 har tydeligvis ikke slått an hos amerikanske fotballskribenter.

Det er altså nok å henge fingrene i mens man lar Qatar-VM seile sin egen sjø.

Det er allerede lenge siden Migos-æraen (2013-2017, ish?) regnet i hiphop-år. Men det kjentes likevel som et spark i magen da nyheten om at Takeoff i forrige uke ble skutt og drept, visstnok over noe så meningsløst som terningspill. Takeoff var nok den mest anonyme av de tre Migos-ene. Han var han som på mange måter 

 Men så er det nå en gang sånn at bare det går lang nok tid, blir den mest anonyme i en gruppe sett på som selve navet. Han man alltid kan stole på, mens de mer eksentriske personlighetene ramler litt rundt på dekk og skyter i alle retninger. Det er helt uten dødens etterpåklokskap at jeg vil hevde at Migos mest 

 øyeblikk, det stod Takeoff for: Det første verset på den nå litt for passende titulerte «R.I.P.» (2013). Her viser Takeoff frem den en gang idiosynkratiske – senere generiske – 

 i all sin prakt, dette stakkato rytmemønsteret som gruppen ble synonym med. Spol frem til cirka 1:08 og hør den paranoide tekstlinjen «I'm thinking 'bout moving to Canada but I know they 'gon be still watching me». Prøv å rap det selv, kjenn hvordan tungen slår opp og ned i munnen nesten som en trommestikke. Akkurat her er rappen destillert til sin pureste form, og igjen trer den fram som først og fremst et rytmeinstrument i en sjanger som har mer til felles med instrumentell elektronisk musikk enn mange husker eller tenker over nå som vi skriver 2022.

Og i det ligger mulig en forklaring på hvorfor Migos ble så viktige. De tok opp i seg både raphistoriske brudd og kontinuiteter, og maktet slik å løfte hiphopen inn i et nytt tiår, hvor sjangeren skulle bli større enn noensinne før. Kanskje ikke egenhendig, men okke som.

, filmen om Drillo og Drillos, er kommet på Netflix. Så den her om dagen, og den er virkelig severdig, om enn ikke direkte 

 (den virker litt usikker på hva den handler om, Drillo eller Drillos?). Men blås nå i det. For filmen er først og fremst sine bestanddeler. En purung Ivar Morten Normark som plutselig dukker opp et lite sekund, og Kåre Ingebrigtsen, en uvesentlighet når det kommer til Drillos, som passerer kameraet og avslører at han faktisk var direkte kjekk et par år midt på 90-tallet – men aldri før, og aldri etter. Og Mini Jakobsen, herregud, han gjorde en grimase 

 gang han så et kamera. Ting som dette gjør filmen artig å se. Og at Drillo var så ekstremt sur og blottet for karisma, det hadde vi vel som nasjon fortrengt, nå som han er blitt en ren bestefarsfigur?

Selve filmen, om man kan skille sånn, mellom «ting i filmen» og «selve filmen», er ikke 

 bra. Men arkivmaterialet – de nyrestaurerte 4K-bildene fra VM-kampene! – slår en virkelig i bakken, og da er akkurat det med filmatisk kvalitet av underordnet betydning. 

Ukens ånd

Uke #45: én feed mindre, én rapper mindre og mange flere fotballbøker

#Uke 45: én feed mindre, én rapper mindre og mange flere fotballbøker

Siden sist har Jon Fosse gjort et intervju. Et veldig kort et, men han har altså gjort et. Det er ikke ofte, så derfor bør det da også nevnes. 

finalistene til National Book Award, Fosse blant dem, og i intervjuet forteller han om den mytologiserte skriveprosessen («skriving er som en bevisst drøm»), det beste skrivetipset han har fått («lytt til deg selv, ikke andre») og at han aldri har hatt skrivesperre(!). 

Vel, vel. Skrivesperren har ikke slått ned i Tidens ånd-redaksjonen heller. Denne uka kan du for eksempel lese 

et intervju med Lars von Triers mangeårige produsent

, Louise Vesth, i forbindelse med tredje og siste sesong av den danske kultserien 

– Jeg ser meg selv som en fasilitator for muligheter. Jeg baner vei og gir ham det rommet han har behov for for å utøve sin kunst. Jeg gir ham optimale rammer så han kan være en optimal Lars von Trier, sa Vesth til Tidens ånd. 

 og hvordan den arkitektoniske konflikten ikke bør stå mellom ny og gammelt, men om slett og elegant arbeid. Du kan lese om 

 – som begge finner sted i Lyshallen på Nasjonalmuseet. Eller så kan du lese om vårt forsøk på å 

Ellers har vi ikke klart å unngå å legge merke til at: 

Elon Musk har kjøpt Twitter, sparket halvparten av selskapets ansatte og planlegger å innføre en betalingsløsning for de som vil ha en blå hake i brukernavnet sitt og bli prioritert i feeden. 

Var det noe mer? Ja! Kom på salong på Dangerous Club i morgen, fredag 11. november, fra 16.00 til 19.00. Tyr kommer, Ando Woltmann kommer og spiller, og kommer du tidlig, får du en drink. Ses!  

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #10: én feed mindre, én rapper mindre, mange flere fotballbøker

Det er ikke så ofte nye bygg får meg til å stoppe opp, men da jeg krysset fotgjengerbroen over t-baneskinnene fra Ensjø til Kampen, skjedde det. Jeg måtte stoppe, og måpe, over Tigergårdens stilrene bølgeblikksfasade.

Moderne fasader er i dag under hardt angrep, og mange med god grunn. 

 er eksempelvis hovedfienden til det konservative Arkitekturopprøret. Og bruken av skinnende gullplater som brer om seg bør kritiseres, ikke bare fordi det er stygt, men også fordi slike plater er vanskelige å gjenbruke. De ruglete, blanke bølgeblikkfasadene bør forsvares: de er holdbare, vanntette og kan brukes igjen. Dessuten beviser Code Arkitekter med Tigergården at den rette bruken av materialet kan føre til en harmonisk og levende fasade.

Det er fristende å kalle bølgeblikk «klassisk», ettersom materialet ble introdusert til norsk bygningskunst allerede på 1800-tallet. Men vi befinner oss likevel milevis unna de doriske steinsøylene Arkitekturopprøret drømmer om, ikke minst fordi materialet kan gi assosiasjoner til alt det dagligdagse opprørerne skyr: praktiske låvetak, rufsete havnelagre og modernistiske boliger.

Gunnar Larsen var Dagbladets utsendte til det som i ettertiden står som den arkitektoniske modernismens gjennombrudd i Skandinavia, Stockholmutstillingen i 1930. Som litteraturviteren Ann Sylvi Larsens viser i sitt bidrag i antologien 

 (2000), rapporterte Larsen begeistret hjem at han hadde besøkt et hus med en «umalt bølgeblikksmarkise» som strakk seg fra taket utover vannet. «Stygt?» spør han leserne. «Nei,» svarer han, og beskriver hvordan solen først skinte på bølgene for å så reflekteres i den nakne bølgeblikken før det hele endte med «bølgenes dans reprodusert i mykt lys på duken!».

Det er en lignende tilnærming Code Arkitekter må ha hatt da de tegnet Cliffhanger, en svevende bolig i Oslo fra 2005.  Bygget viser at bølgeblikkens hardhet også benyttes som en kontrast til mykere materialer, som tre. En slik kontrasterende logikk ser vi også Venstres hus, hvor arkitekt Knut Knutsen har skapt en kontrast mellom bølgeblikk og betongsøyler nederst på bygget; på Blindern skapte arkitekt Leif Olav Moen en lignende kontrast mellom teglstein og bølgeblikk; den samme effekten ser vi på Landbrukets hus fra 1965, utført av Lund & Aas. Der er tegelfasaden på forsiden parert med hvite kortvegger i hvit bølgeblikk som så å si flimrer idet du går forbi.

Det finnes selvsagt mislykkede prosjekter med bølgeblikk. Av nyere eksempler kan vi for eksempel trekke frem vinneren av Arkitekturopprørets 

-vinner, Munchmuseet. Det dristige bygget tegnet av Juan Herreros er slettes ikke «Norges styggeste bygg», men selv om formen er spennende, er fasaden kjedelig. Kanskje er årsaken at det ikke er snakk om ekte bølgeblikk, men et noe kjedelig, bølgete og grått, gjennomhullet materiale. 

Et annet eksempel på mislykkethet er det 

 på Skullerud torg, tegnet av Felix-arkitekter. Der er deler av fasaden kledd med blå bølgeblikkplater i et rotete mønster. Til forskjell fra et tilfeldig lappeteppe på et sjarmerende og provisorisk låvetak, er det tydelig at arkitektene her har forsøkt seg på noe. Akkurat hva, beskriver de i en kort artikkel på sine nettsider, hvor de skriver at de er inspirert av Islandske bølgeblikkshus såvel som «dazzle camo», måten britiske krigsskip under første verdenskrig forvirret fienden gjennom å bryte opp mønstre ved å la skipene males i striper i en rekke ulike retninger. «Slik unngås repetisjon og monotoni,» skriver arkitektene, «som var den store utfordringen i masseproduksjonsalderen.» Resultatet på Skullerud minner imidlertid ikke om de kunstneriske krigsskipene; for å få til det burde de duse blåfargene vært byttet ut med langt farligere fargevalg.

Å være dristig trenger imidlertid ikke å være oppskriften til en vakker bølgeblikkblokk, snarere tvert imot. Tigergården er på tross av sitt høye luksuriøse tårn et relativt beskjedent prosjekt som med sin ensformige farge viser potensialet i et moderne, stilrent uttrykk.

Til forskjell fra Arkitekturopprørets anti-moderne innstilling viser Code Arkitekter med all tydelighet at det viktige estetiske spørsmålet ikke egentlig handler om hvorvidt moderne materialer eller stiluttrykk benyttes, men hvordan. På lengre sikt bør vi også gjenreise modernismens mål om at rimelige materialer kan føre til rimelige boliger, boliger hvor også blikkenslagerne kan bo både rimelig og stilig.

Arkitektur

Et nytt boligprosjekt på Ensjø beviser at den arkitektoniske konflikten ikke bør stå mellom ny og gammel stil, men mellom slett og elegant arbeid.

Alle artikler

Restaurant Null Null: – Mer «kokketering» enn kokkelering

– Forfatterens risiko er bokbransjens råstoff

Nattklubben som safe space og fluktsted

Klimaaksjon mot «Skrik» på Nasjonalmuseet: – Vi vil smekke folk ut av apatien

Forsøkte å lime seg fast til «Skrik»

Intervju med aktivistene: – Vi vil smekke folk ut av apatien

#Uke 45: én feed mindre, én rapper mindre og mange flere fotballbøker

Nyhetsbrev #10: én feed mindre, én rapper mindre, mange flere fotballbøker

Et øyeblikk med bølgeblikk

Kunst som snakker til folket