Det er noe med Lyshallen på toppen av det nye Nasjonalmuseet. Helt samtidig gir den en følelse av muligheter og begrensninger. På den ene siden er det store arealer å fylle, både regnet i gulvplass og i kubikkmeter luft. Rommene oppfordrer til å sette opp store installasjoner og skulpturer, lage egne små verdener man kan gå inn og ut av. På den andre siden er veggene tatt ut av ligningen. De kan man ikke henge noe på, de bare er der og slipper gjennom lys på en vag og generell måte, som gir hele salen en følelse av å være et helt eget sted.

Egentlig er det tre haller. Prouvost fyller to, når hun nå har fått æren av å være første kunstner med soloutstilling akkurat her, etter den ihjeldebatterte gruppeutstillingen 

. Det gjør hun som del av det omstridte Fredriksen-samarbeidet. Utstillingen er den første i en lang rekke med kunstnere i 

, som skal fylle Lyshallen de neste, i første omgang, ti årene.

«Above Front Tears Oui Float»

Det første som møter en i utstillingen, foruten en veggtekst som peker vagt mot CV-en til Prouvost og forsikrer publikum om at dette er bra greier – hun var Frankrikes representant på Venezia-biennalen i 2019 – er en slags bro. Broen fungerer som en portal. På den andre siden åpenbarer noe som ligner et nordafrikansk beduintelt seg. Gigantiske fuglefjær utgjør taket. På gulvet åpenbarer brune sølepytter seg. Det ligger søppel strødd rundt omkring, for eksempel siggpakker og ølbokser, kalkunpåleggpakker og den nesten obligatoriske, i en slik sammenheng, Iphonen. Samtidskunst!

Tankene går også til 90-tallets Blekkulf-kampanje. 

Opp av det hele står svære rør. I et hjørne av salen ligger en jordhaug. Over en svær vegg spilles en film på repeat. Filmen viser en gammel dame som svever gjennom luften, avbrutt nå og da av en håndholdt kamera-film av barn som synger «We migrate, we migrate, together, together, together» i kor, mens de står på et vanlig utseende jorde.

Utstillingen er en del av et lengre kunstnerisk prosjekt, som gjennom Prouvosts karriere har utfoldet seg fra utstilling til utstilling og fra verk til verk. Prosjektet er bygget rundt en fortelling hvor to skikkelser, Grand Ma og Grand Dad, er de hovedpersonene. Grand Dad er riktignok bare til stede som en skygge. En gang i tiden var han en stor kunstner i kretsen rundt dadaist og norgesvenn Kurt Schwitters. På et tidspunkt bygde Grand Dad en «konseptuell tunnel» mellom England og Afrika, som han rett og slett forsvant inn i. Til å forvalte kunstnerarven står Grand Ma alene igjen. Men vil Grand Ma det, da? Egentlig vil hun bare fly avsted, virker det som. For det er Grand Ma som i filmen svever rundt oppe i himmelen splitter naken, noe hun ser ut til å trives med, forståelig nok.

Konseptuell tunnel, altså. Kunstneren har forsvunnet, og holdes i live som myte. Og det er flere kunsthistoriske 

 her for den som er interessert i det. Selv om det kanskje i for stor grad blir for refererende til et internt meningssystem, som går over hodet på de fleste av publikum, men man kan vel notere seg sånt som at fontenen symboliserer ungdom og så videre.

Hvis dette overveldende og inrikate spetakkelet ikke er nok til at man føler noe, kan man putte hodet inn i en bøtte som henger fra taket, med VR-briller inni og se nakne damer som danser livaktig omkring en og plutselig stirrer en dypt inn i øynene. Jau, det rødmes.

Prouvosts kunstnerskap er et hvor sterke ideer og temaer ligger til grunn.

Kjønn, historie, klimaendringer og kunstens historiske skjebne fra meningsskaper til normoppløser. I tillegg, mennesket forhold til naturen, som Prouvost gjør konkret gjennom en gjentagende kobling mellom oss og fuglene. Dette bildet bringer tematikken videre til et annet av temaene migrasjon – som nettopp henger sammen med blant annet klima- og naturødeleggelsene. Alt henger sammen med alt. Men enkelt er det ikke av den grunn, og her kommer enda et av Prouvosts elementer inn. For å forstå seg på dette er vi utstyrt med et særdeles upålitelig verktøy, nemlig språket. For Prouvost gir språket både muligheter og begrensinger, og ofte samtidig. Bare legg merke til utstillingstittelen «Above Front Tears Oui Float», et nikk til hvordan folk som ikke mestrer et andrespråk fullt ut kan avsløre formuleringer og sammenhenger som ikke ligger der for morsmålsbrukere, men likevel ligger liksom skjult inni språkets kriker og kroker.

Utstillingen er todelt. Hvor den ene delen handler mest om det fæle og det skitne, og har en postapokalyptisk vibb, har den andre noe mer håpefullt ved seg. Den er lysere, og en røykmaskin i full sving gir litt magisk stemning. I tillegg: flamingoer, fisker med fugleføtter, en kjempestor stein, og ikke minst en hvit pressenning som faller ned fra taket mot gulvet og forestiller en sky. Vi er døde, får en anta. Jeg dumper ned i en slags sofagreie som ligger midt under denne hvite skyen (presenningen), plukker opp en aktiviserende kikkert og speider litt på glinsende søppel som svever rundt omkring oppe ved taket.

Det er fint å bruke kikkert, og det hjelper en til å zoome inn i en utstilling som ellers er så preget av helhet og ikke enkeltverk. Akkurat der og da kunne jeg sovnet, det er en perfekt blanding av ro og støy, som å være et lite barn og ta tog på kvelden. For i tillegg til alt dette man kan 

 er lyd et alltid tilstedeværende element. Enten ved nevnte barnesang, men også et teksttungt lydspor som Prouvost (?) hviske-tisker over høyttalersystemet. Hvorfor må snakk i slike utstillinger absolutt alltid være så ASMR-aktig og intimiserende?

 tråkke i disse sølepyttene? Det er altså bare tilsynelatende skit og lort, for over ligger et dekke av noe slags smeltet plast. Å gå oppe på dette skitne og slett ikke bli skitten, skaper en uvirkelighetsfølelse, som man kan sammenligne med ... Hm ... Å drikke kaffe som viser seg å ikke smake noe, kanskje? Eller å spise is laget av frosset luft, om det gir mening. Man får en følelse av at kunsten for Prouvost i høyeste grad er akkurat kunst, noe á la en pille man kan ta i stedet for å endre kostholdet. Om enn bare en praktisk greie, viser akkurat dette museumskunstens begrensninger, hvordan det at alt er etterligninger og nikk mot den virkelige verden, som ligger utenfor, gjør at 

 glipper mellom fingrene på en. Man skulle ønske at det ikke var mulig å tråkke på sølet, at illusjonen fikk leve, men Prouvost har liksom ingen illusjoner. Hun fremstår litt kynisk, sånn sett, midt oppi det søte og småartige.

Kunst

Laure Prouvost visker ut grenser og dyrker motsetninger – og lesser på med ideer og bilder, så mye at man nesten blir svimmel.

Tankene går til 90-tallets Blekkulf

Laure Prouvost-utstilling: Tankene går til 90-tallets Blekkulf 

– Lars vil selv si at han bruker utrolig lang tid på å lage filmene sine. Jeg synes ikke han bruker så lang tid.

Det sier Louise Vesth, som i over 12 år har vært Lars von Triers trofaste produsent. Tidligere i år gjorde de seg ferdig med tredje og siste sesong av 

, en idé som av ulike årsaker har ligget på is i 25 år.

Den danske kultserien var alltid ment for tre sesonger, men bare ett år etter premieren på 

døde skuespiller Ernst-Hugo Järegård, og med ham den fiendtlige nevrokirurgen Stig Helmer. Halvannet år senere døde Kirsten Rolffes, som spilte det spiritistiske mediumet Sigrid Drusse.

og en rungende publikumsmottakelse under en konsert der 

-temaet ble spilt, som gjorde at von Trier bestemte seg for å ta opp tråden, tross alt. Mye har også skjedd med regissøren siden serien gikk på TV: han har gått fra å være en obskur radikal til å bli en av verdens mest anerkjente filmskapere.

– Jeg ser meg selv som en fasilitator for muligheter. Jeg baner vei og gir ham det rommet han har behov for for å utøve sin kunst. Jeg gir ham optimale rammer så han kan være en optimal Lars von Trier.

Riget Exodus

Vesth befinner seg for øyeblikket i Tyskland, på filmsettet til 

). Tidens ånd følger henne via Zoom, inn og ut av dører og biler.

– Det enkle med å jobbe med Lars er at han er så forståelsesfull overfor begrensninger, sier hun, litt andpusten.

– Han bruker det som en katalysator for kreativitet. Hvis det ikke er noe som lar seg gjøre setter han seg ned og finner en annen løsning. Han er pragmatisk, på den måten. Ikke fastlåst i sin oppfatning av hvordan verden henger sammen.

En produsent bør kunne ha flere tanker i hodet på én gang, og Vesth kommuniserer hyppig med andre bak telefonen før hun til slutt får være i fred inne på et kontor. Hun omtaler seg selv som en «money maker», noe hun har vært for produksjonsselskapet Zentropa siden 2002

Zentropa ble stiftet i 1992 av Lars von Trier og Peter Aalbæk Jensen, og har vært like radikale som ledende i dansk filmproduksjon. Samme år som von Trier viste usimulert sex på kinolerretet med 

(1998) opprettet de også avdelingen Puzzy Power for produksjon av kvinnevennlig hardcore-porno.

Vesth startet på sin side å produsere barnefilmer, dramaer og komedier (som 

) på 2000-tallet. Da jobbet hun også som linjeprodusent 

, og landet på føttene i selskapet noen år senere. Til tross for å ha fasilitert mulighetenefor 

(2022), vil hun ha seg frabedt fra å bli kalt von Triers høyre hånd («men han vet nok hva jeg heter»).

Originalt skutt på 16mm filmrull i bedrøvede sepiatoner, skiller serien seg fra andre sykehus-såpeserier. På Rigshospitalet er det noe fordervet over dramaet som utspiller seg, forårsaket av ånder fra den gamle myren sykehuset er bygget over. Karakterene har kantete personligheter og en arrogant tiltro til moderne vitenskap. Som to shakespearianske asides står det to kjøkkenassistenter med downs syndrom foran vaskekummen i kjelleren og kommenterer hvordan «porten til 

– Det var så annerledes, forfriskende og i en helt annen stil enn de andre seriene man kunne se på det tidspunktet.

– Forståelsesfull overfor begrensninger

I begynnelsen manglet Zentropa penger, og gikk til statskanalen med en pitch. Under møtet hos DR så von Trier at mennene i dress ikke tente på den opprinnelige ideen, og improviserte angivelig at serien skulle inneholde en overhengende spøkelseshistorie. De fikk umiddelbart grønt lys.

Regissørens livssituasjon har også forandret seg siden 90-tallet. Kunstnerskapet hans har de siste 20 årene inntatt en helt spesiell posisjon, der hver kommende film er et selvfølgelig høydepunkt i enhver programkalender. I 2000 vant von Trier Gullpalmen med Björk-musikalen 

-film», ifølge ham selv), og har senere det gitt ut moderne klassikere på løpende bånd: 

Dogville, Antichrist, Melancholia og Nymphomaniac

 gjorde von Trier et comeback til Cannes-festivalen, som ikke ville ha noe med ham å gjøre etter å ha misforstått vits under en pressekonferanse i forbindelse med

, der han sa han var nazist. Filmen, om en seriemorder som vil lage et kunstverk av bestående av døde kropper, ble annonsert med en Youtube-

, der von Trier proklamerer at «this ain’t rock n’ roll. This is genocide», mens han skjelver i hele kroppen. Det viste seg å være tidlige tegn på Parkinsons.

Å jobbe med von Trier er derfor noe annerledes enn for 12 år siden, forteller Vesth. Men han står fortsatt ved de samme arbeidsmetodene.

Ideene koker i hodet på von Trier i lang tid før noe blir skrevet ned i et manus, sier Vesth og gestikulerer. De eksploderer raskt i omfang, som den fem timer lange 

 hvis handling veves ut med digresjoner og diskusjoner.

En av de fremste kjennetegnene på hvordan von Trier jobber, ifølge Vesth, er arbeidet han legger ned i researchen. Han har tett kontakt med fagfolk og spesialister på områdene filmen dekker, enten om det gjelder historiske perspektiver, vitenskap eller psykologi. Men når historien først er klar, kommer manuset fort.

– Det gjør at historiene hans holder et høyt nivå. Man kan merke i manus at det er et solid fundament i problematikkene han lager film om. Karakterene får mange dimensjoner og interessante plotlinjer.

Helsetilstanden rokker ikke ved fundamentet i metoden hans, sier Vesth, selv om det preger arbeidet når produksjonen først er i gang.

– Han tappes fortere for krefter. Opptaksdager kan derfor ikke være 12 timer lange lenger. Jeg vil si at han også er mer avhengig av menneskene han arbeider med. Vi omkring ham har derfor mer innflytelse på verkene som lages.

Vesth legger hun ikke skjul på hvor krevende de store produksjonene kan være, som i tillegg får mye oppmerksomhet fra offentligheten.

– Det jo veldig vanskelig i perioder fordi han har de utfordringene han har. Angst for å reise, angst for å stå i heis ...

Uansett hvor lenge han måtte bruke på idéutvikling og utgraving av karakterer og handling, er det frigjøringen av skuespillerne som står i fokus når kameraet går. Etter de første to sesongene av 

 hadde gått sin seiersgang, gikk han i 1995 sammen med Thomas Vinterberg (

) for å sette rammene for en motkulturell filmbevegelse med fokus på nettopp dette. Dogme 95 var et manifest bestående av en liste med benspænd som ville ta blikket til filmskapere vekk fra dyre produksjoner, spesialeffekter og regissørens særegenheter, og sette fokus på det som betyr noe: historie, skuespill og tema.

– Lars tror på det ufullendte og uperfekte. Han liker når det sniker seg inn uventede feil eller overraskelser. Han synes det gir en følelse av autentisitet, som jeg også synes representerer ham som menneske.

I år 2000 fikk Norge sin første film laget etter dogmene, Mona Hoels 

. Den var laget i henhold til bevegelsens 

: den var filmet kronologisk, uten spesialeffekter, rekvisitter, kulisser, kamerastativ, overfladisk action, kunstig lys, sjangertroper eller regissørens navn på plakaten. Blant annet.

Etter ti år og 31 sertifiserte dogmefilmer mente von Trier og Vinterberg at bevegelsen hadde utspilt sin rolle, og oppløste den. Men filosofien fortsetter å leve i filmskapere verden over, også i von Trier selv.

– All lyssetting er satt på settene, så det stort sett alltid går an å filme fritt i 360 grader, sier Vesth.

– Han gjør heller ingen prøver. Man kommer om morgenen, får instruksjoner om hvor man skal stå og sitte, og så kjører han i gang. Han velger kun skuespillere som har bevist at de er de beste av de beste, så de kan komme med innspill til historien han selv ikke hadde kunnet kommet med.

«Gaver» kaller Vesth de uforutsette forslagene.

– Noen ganger gjør det at scenen tar en ny retning enn forventet. Det er frigjørende, ikke bare for skuespillerne, men opplevelsen av liv og dybde i fortellerkraften.

Spesielt én teknikk viser seg å fungere gang etter gang.

– Det er ofte skuespillerne gjør det de gjør, og at Lars kaller dem til seg, og sier at det jo gikk fint, men at vi nå gjør det igjen, og at de skal ta det ned tusen prosent. Det betyr jo at de i utgangspunktet overspiller tusen prosent, haha. Det er nok ikke mange andre regissører som pleier å si det til skuespillerne, men det karakteriserer ham veldig godt. Det gjør at de tør å gi slipp på tanken om å levere en replikk eller formidle en følelse, og at de slapper helt av i karakteren sin.

Samtidig forventer man at von Trier-filmer også inneholder tungt stiliserte sekvenser – nesten separate kunstverk som står kommenterende utenfor dramaet. I 

 ligger for eksempel Kirsten Dunst på siden av en elv i en brudekjole omsluttet av blomster tonesatt til Richard Wagners Tristan og Isolde, og i 

 ser man castet i en malerisk, romantisk innstilling ombord på en båt.

Vesth smiler og nikker tydelig når hun blir spurt om disse sekvensene er spesielt tidkrevende.

– Bildene med Kirsten Dunst kostet tid, penger og ressurser fordi de er så omhyggelige. Det er så mange bilder fra filmene hans som printer seg inn i vår bevissthet. Det finnes ingen Lars Von Trier-filmer som ikke har et eller flere slike bilder man ikke får ut av hodet. Man husker følelsen bildet ga deg. Den type iscenesettelse er en stor del av filmene hans også.

– Martin Scorsese og Werner Herzog har snakket om at det er vanskelig å finne «absolutte», «adekvate» eller «rene» bilder i en tid der historiefortelling domineres av reklamebransjen og forretningsmenn, at bildene vi omgir oss med i dag ikke lenger har en reell forankring i kulturen, og resulterer i en overflod av meningsløse bilder.

– Ja, ta bildene i fugleperspektiv som eksempel. Dronene har stjålet bildene til Lars fra Dogville. Bilder tatt rett ovenfra skapte en helt annen virkelighet, men nå er de overalt. Når vi overeksponeres for visualitet, som vi gjør i dag – vi fyller våre liv med bilder – er det desto viktigere at vi utvikler følelsen for verdenen vi lever i. Hvis dataspill hele tiden fører an for hva som regnes som eksepsjonelt og kunstnerisk banebrytende er blir det spesielt viktig med fordypelsen, og tilstedeværelsen man har i en kino.

 følger vi Verge (Bruno Ganz) ned i en grotte. Bildematerialet her stammer tilsynelatende fra et usselt Gopro-kamera.

– Å bli fanget i en grotte under vann er Lars’ største frykt. Han hadde oppdaget to dykkere på nettet som var spesialister i å dykke i smale grotter, kontaktet dem og fikk dem ta opp noe materiale de sendte til oss fra det redselsfulle og klaustrofobiske universet.

– Jeg tror aldri vi helt vet når Lars von Trier er ferdig

Scorseses frustrasjon med inflasjonen i meningsløse bilder kom til uttrykk i The New York Times-teksten «I Said Marvel Movies Aren’t Cinema. Let Me Explain» fra 2019. I artikkelen hevdet Scorsese at Marvel-filmer har mer til felles med fornøyelsesparker enn film – en fornærmelse som fortsatt henvises til i diskusjoner om Marvel-filmer.

Louise Vesth er ikke så opptatt av at det er Marvel-filmene som får størst budsjetter, men bekymrer seg for de generiske historiene som tar opp plass i distribusjonen.

– Da man begynte med digital distribusjon var det mange som trodde at det ville skape en plattform for flere forskjellige typer film enn før. I virkeligheten betyr det at kinoene kun vil vise de bestselgende filmene. I virkeligheten resulterer det derfor i mindre variasjon.

Strømming, Youtube, Tiktok og andre typer innhold, gjør, ifølge Vesth, at det stilles større krav til at kinofilmer må skille seg ut, og ha en kvalitet som gjør at de passer seg på storskjerm. Av Hollywood forventer publikum fanservice, formidlet med perfeksjonerte fokusgruppeformularer og storslåtte spesialeffekter. Av mindre filmer forventer publikum noe annet.

– Man går på kino for å fordype seg – den eksepsjonelle filmopplevelsen får man når man opplever en kunstners blikk på verden vi lever i. Men det krever at filmen ikke er middelmådig. For 15 år siden kunne du gå på kino og se et vanlig, flott dansk drama, men det er ikke nok lenger. Filmen må være som Thomas Vinterbergs

, hvor du opplever at den virkelig forteller noe. Mindre filmer må ha en sterk dimensjon, som strekker seg utover den normale fast forward plotstrukturen man kan se en milliard eksempler på hvis du åpner en streamingtjeneste.

Vesth bruker derfor ikke så mye tid på å tenke på superheltfilmene.

– Jeg er ikke opptatt av den tekniske og vulgære fortellerformen de bruker. For meg er det den subjektive signaturen som interesserer meg. Det er en populærkulturell tendens at man må trykke på alle knappene for å få barn og unge til å se. Jeg savner flere av de originale filmfortellingene som ikke er allerede eksisterende univers eller brands, remakes ... Før skapte USA originale, unike filmfortellinger som samtidig var ekstremt underholdende. Det er ergelig. Men jeg er for gammel til å forandre det, det må nok komme noen yngre krefter til.

– Jeg ville produsere den tredje sesongen av 

 fordi Lars opprinnelig tenkte på serien som tre sesonger. Men omstendighetene gjorde det sånn at den ikke ble fullendt. Men det er ingen tvil om at mitt hjerte ligger i spillefilmen, det ene, sammenhengende og fullendte verket. Det er der en filmkunstner for alvor kan utfolde talentet og håndverket som alt godt bildemateriale i hele verden bygger på. Det er liksom det som er state of the art.

«Jeg føler meg jævlig. Jeg har så mye angst. Jeg tror jeg begynner å bli for gammel. Jeg tror ikke jeg kan lage flere filmer etter denne», sa von Trier til et pressekorps i etterkant av

– Jeg tror aldri vi helt vet når Lars von Trier er ferdig. Det kan være

blir det siste, men det kan like så godt være at det ikke blir det. Det er det bare Lars som vet.

Intervju

– Jeg tror aldri vi helt vet når Lars von Trier er ferdig, sier Louise Vesth, som har vært Triers produsent i 12 år. 

Hvordan er det å jobbe med Lars von Trier? 

Mia Hansen-Løve lager dypt personlige, nærmest biografiske filmer, som ofte befolkes av karakterer som sliter med kjærligheten og/eller relasjonen til foreldre. Hennes åttende spillefilm,

, føyer seg inn i rekken. Kanskje oppleves filmen mer bevegende når den handler om din egen far, enn det den gjør for oss andre?

Sandra (Lea Seydoux) jobber som oversetter og bor i Paris. Hun oppdrar sin åtte år gamle datter Linn alene, etter at partneren døde fem år tidligere. Kjærlighetslivet hennes har også vært dødt siden, for aldri å skulle gjenoppstå, ifølge henne selv. Det er fram til hun møter astrokjemikeren Clément i en park: de to forenes av sitt felles, umulige utgangspunkt. Hun som enke, han som ulykkelig gift. Samtidig er hennes far, filosofiprofessoren George, rammet av den alzheimerbeslektede sykdommen bensonssyndrom, og må på sykehjem. Et sykehjem som enten er for dyrt, eller for dårlig. De lander på sistnevnte i påvente av noe bedre.

En vakker morgen (Un beau matin) 

Mia Hansen-Løve er ikke av den sentimentale sorten, til tross for at filmen skal skildre noe høyst sårt. Denne sjongleringen får ikke filmen til. Det virker som om Hansen-Løve tar det for gitt at vi skal bli beveget, og derfor ikke trenger å sørge for at vi faktisk blir det.

Når Lea Seydoux bygger opp til emosjonelt klimaks, i stedet for å dvele ved scenen (som det fort kan bli for mye av), raser filmen hastig videre. Redd for at øyeblikket ikke skal oppleves troverdig? Som seer rekker man ikke å bli investert i situasjonen, å føle noe, i alle fall ikke stort annet enn at det viktigste er å krysse av boksen for de ulike øyeblikkene som utgjør filmens narrativ. Vanskelig å sende pappa på gamlehjem-scene? Check. Nå må vi videre! 

«En vakker morgen» er en visuelt vakker film. Men bildene av Paris, romslige leiligheter, uendelige bokhyller og namedropping av utallige filosofer og forfattere virker først og fremst som kulisser, og som en instistering på filmens intellektuelle fibre. På et tidspunkt forteller for eksempel Sandra datteren at hun føler seg nærere faren når hun er blant bøkene hans, enn å være med mannen som ligger på gamlehjemmet. Det oppleves mer som en hjelpeløs poengtering, heller enn en faktisk utforskning av opplevelsen av å føle at man har mistet noen som fortsatt lever. Når Sandra på et senere tidspunkt deler ut farens boksamling, introduseres vi for en bi-karakter av en bi-karakter som forteller at han har bestemt seg for å lese Kants samlede verker, for deretter å aldri bli sett igjen (?).

Med en fortelling som ikke helt klarer å fange det dramaet den så absolutt rommer, sitter man igjen med en visuelt tilfredsstillende film som selvhøytidelig antar at den er rørende og viktig, noe som heller frastøter enn å faktisk røre noe i oss. Selv om 

 har noen fine øyeblikk, klarer ikke filmen å si noe substansielt, verken om å være pårørende av syke eller om trøblete affærer. Og vakre bilder av Paris skutt på film, det har vi sett før. 

Film/TV

Mia Hansen-Løves åttende spillefilm klarer ikke si noe substansielt om å være pårørende av syke eller om trøblete affærer. 

– Vakre bilder av Paris skutt på film, det har vi sett før

Man lærer jo aldri. Leiligheten ser ikke ut. Militærstøvlene du faktisk anskaffet på ærlig vis, gjennom en månedslang førstegangstjeneste, ligger i en pøl av boss, lightere, avispapir, dasspapir, småpenger og tomflasker. Panteflaskene, den eneste oppsiden med slike ublide hendelser, glemmer du igjen når du skal bort på Hope for å kjøpe grandis og snus. Kaffetrakteren renner over, du har glemt å ta opp den dumme knappen på siden av moccamasteren. Før eller siden kaller arbeidet, eller har jeg egentlig lov til å kalle det arbeid, jeg får faen meg betalt for å gå på festival og skrive merkelige semi-gonzo skildringer om konserter, i motsetning til når jeg skriver for borgerpressen, så kan jeg faktisk ta meg en øl også, til og med to, eller har jeg egentlig lov til det? Jeg unnskylder meg med at det er den eneste måten å gli ut av den ekle kritikerrollen (pass opp! her kommer pressen!) og inn i selve festivalfiberet, der man tross alt bør oppholde seg hvis man skal kunne skrive troverdig om nettopp opplevelsen av en festival. 

Jeg tror jeg har funnet det, dere. Hipsternes 

, kilden de alle kommer fra. Den kaller uvitende unge mennesker til seg med røde lys, dyptpløyende bass og pissedyr siddisøl. Her er alle sure, ingen smiler. Noen har på seg hårbøyler med tagger, de fleste har bling, alle har et litt fårete glis. Noen hevder at rike barn leker best, men dette kunne ikke vært fjernere fra sannheten. Rike barn leker ikke, de bare ser nervøst på hverandre. Heldigvis er Ekkofestivalen så mye mer enn et slags Pokemon Go for rike unger med rare klær. Det er først og fremst en ypperlig musikkfestival. Allerede på den første konserten jeg ser for dagen, med den eminente saksofonisten Bendik Giske, får jeg en musikkopplevelse av de helt sjeldne. Å kalle kisen for en virtuos, føles egentlig som en vulgær underdrivelse. Alt her klaffer – de subtile bevegelsene, de silkemyke tonene, de vakre, sirkulære repetisjonene. Det er rett og slett jævelig vakkert. Ingenting kurerer skallebank og angst som sterke emosjoner, det vet alle som har våknet dagen derpå, snudd seg mot noen man faktisk liker trynet på og følt forelskelsen overdøve tømmermennene i intensive rykk. Når Bendik Giske også faktisk synger som en engel, så blir det nesten litt for mye for en sensitiv pjokk som undertegnede. Han har virkelig publikum i Østres andre etasje i et jerngrep. Nesten alle, i alle fall. 

Var jeg emosjonelt kapabel til å gi like mye kjærlighet som Pitchfork, så hadde nok forholdene mine vart vesentlig lengre, skriver Joakim Randa Berthelsen. 

Dette er kanskje ikke noe alle er klar over, men folk på mer kunstnerisk anlagte musikkarrangementer preiker faktisk mer under konsertene enn folk på countryfestival. I tillegg driter mange i absolutt alle rundt seg. Det er ikke mye subtilt og virtuost over folkene som pløyer seg frem og tilbake til baren her. Folk durer på med skubbete forakt som om de var en pissedrita venninnegjeng i førtiårene på Bergenfest. Et hederlig unntak, til eksempel og etterfølgelse, melder seg. Han ene fete kisen i baren med gigantiske fletter viser hvordan man faktisk må oppføre seg i folkemengder: lett tapp på skulder, vent på respons, gi et unnskyldende blikk, vent til man blir sluppet forbi. Jeg får nesten lyst til å bukke tilbake, skrike og peke: «Hei! Snobbejævler! SÅNN oppfører man seg ute blant folk!». 

Enn så lenge forsøker jeg å finne meg en dass. Jeg spør en hippiedude med passe ydmyke ansiktstrekk om hvor toalettet er. Hvordan jeg, som bergensbosatt, ikke vet hvor toalettet på Østre befinner seg, er ikke så rart som man kanskje skulle tro. En av mine største åpne hemmeligheter er at jeg har verdens aller største blære. Svært praktisk all den tid man befinner seg midt i en mengde mennesker jeg kan sverge tisser ufiltrert naturvin. På vei ut ser jeg en helt skallet fyr som, tross sitt totale fravær av midtsektor hårvekst, har fått til å gre håret bak ørene, og med dette fenomenet av en mann friskt i minnet finner jeg min plass på kveldens kanskje mest profilerte konsert. Huerco S, eller Brian Leeds som han egentlig heter, vet jeg ikke noe særlig mer om enn at Pitchfork føkkings elsker ham. Så mye elsker de ham at de har han på listen over de femti beste ambientplatene noensinne. Var jeg emosjonelt kapabel til å gi like mye kjærlighet som Pitchfork, så hadde nok forholdene mine vart vesentlig lengre. Huerco S leverer for så vidt et fint sett, men hans ambientmusikk er kanskje ikke helt riktig for et stadig mer beruset bergenspublikum rundt midnatt. Folk preiker mer enn de lytter. Og det er synd, for hovedaktøren leverer et veldig fint sett. Pitchfork mener mye drit, men her hadde de faktisk ikke helt fullstendig feil. Eller, dette er kanskje ikke helt ambient. Musikken befinner seg i et slags merkelig mellomlandskap mellom det melodiøst sombre og det energiske, med flere lag av glitchete, nærmest frislupne loops oppå puseambienten, som om en litt pyete gjeng med gresshopper overdøvet Brian Eno platen din på sydenferie.

Tidvis er musikken også svært rytmisk, jeg hadde sannsynligvis danset hvis jeg ikke var på jobb. Jeg forflytter den gamle keeperræven en millimeter, før jeg gir opp.

Jeg er allerede godt plassert i mitt mest fordomsfulle hjørne idet Huerco S i tillegg begynner å vape. Vær så snill. Ikke vær deg selv så mye. Vær litt selvbevisst. Skam deg litt. Ikke vær så DJ at du er den kisen som prøver å krite 1500 kr av deg på Oceans Pub etter kl 1 og lover å betale tilbake når han får pengene fra gigen han skal ha på Villa neste måned. Jeg går ned i baren, fyrer en øl, klager litt over norske publikumsvaner med en engelskmann som hevder han spilte på Ekko i fjor. Vi er helt enig om absolutt alt på den måten bare halvbrisne menn kan være enig om absolutt alt. Jeg skriver ferdig, jeg går videre ut i Bergensnatten. Takk for i år, Ekkofestivalen. Jeg både hater og elsker deg.

Reportasje

Ådne Dyrnesli

Noen betraktninger om Ekkofestivalen i Bergen. 

– Rike barn leker ikke, de bare ser nervøst på hverandre 

– Å kalle Bendik Giske en virtous er en vulgær underdrivelse

Det er lenge siden jeg har sett noe mer grotesk enn et par av historiene i Christopher Nielsen nye installasjon i den langvarige tegneserieblad/bok-serien 

, nummer 10b for å være nøyaktig. Denne gang med stive permer og med en svært så fristende tinglig utstråling for dem som er avhengig av slike kunstneriske papirprodukter. Men det er tidvis virkelig slik at formiddagsmaten truer med å komme opp igjen under lesning. Her er det slafsete sex med kjøttetende planter, det er mødre som spiller inn gang rape-porno mens de er gravide, det er infernalske fyllikwrestler-raper, det er skitne sprøyter og generell elendighet. 

Noen av seriene er så slumsete tegnet at man må konsentrere seg for å få med meningen i dem, mens andre er som nennsomt malte kunstverk å regne, verdig innkjøp til alle de høyreiste kunstinstitusjonene Nielsen så tydelig forakter. Men til tross for alle kroppsvæsker, den altomsluttende degenerasjon, darkness og vulgaritet som er gnidd inn i boksidene her, er det første ordet jeg kommer på i forbindelse med det alt det her, og noe av Nielsens prosjekt, rett og slett verdighet.

Det er få, nei faen heller ingen, som har et rausere blikk for dem som er aller nederst på rangstigen i samfunnet enn Nielsen. Fattigfolk, junkies og gærninger. Det er disse som er hans kunstnerskaps helter. Han klarer til og med å identifisere de som er aller lengst nederst, under fattigfransete innvandrernarkomanes hullete skosåler, nemlig en spesisa gjeng som henger ved Botsparken og omtales som the Psycho Somalians. Alle er redd for – og forakter – dem. Nielsen, derimot, aksepterer dem som deltakere i dette tragikomiske spillet som heter livet. Han fanger dem mellom glass og ramme. Ikke for å utnytte dem (vel, bildene er til salgs) men fordi han anerkjenner at de er en uløselig del av vår åndelige topografi. Hvordan kan man formidle ideer om «bybilde» og «slik lever vi nå» uten å ha med disse representantene for de utstøtte?

Ja, i mange tilfeller får han oss til å le i skrekkblandet fryd av alle disse utskuddene han ser og minnes, men han ser disse menneskene, og det med empati, varme og ikke minst totalt ærlighet (og en klype vill fantasi). Og det er balansert med et maktkritisk blikk på den standen han selv tilhører, og ikke minst på de verste folkene: strebere og streitinger.
Dette har han gjort i hele sin allerede lange og innholdsrike kunstnerkarriere. En karriere som jo som kjent straks inneholder alle utøvende kunstarter under solen. Oppføring i Guinness Rekordbok må da snart være innen rekkevidde?

 denne gangen inneholder noen korte og noen lange fortellinger, da spesielt den som pryder omslaget, om en einstøing av en plantesamler som innleder en hett seksuelt forhold til en meget spesiell kjøttetende plante. I Nielsens frodige og psykedeliske univers er dette en helt logisk kjærlighetshistorie, og den er tegnet og fortalt til perfeksjon. Jeg lo svært høyt der jeg satt, med undrende blikk fra dem som gikk forbi på kafeen. Andre ganger måtte jeg som sagt smelle igjen bokpermene, enten fordi det simpelthen ble for drøyt for dagsformen min, eller fordi det ble for avansert for min intellektuelle kapasitet. Men det er helt greit når det gjelder Nielsen. Bare det å se fargebruken hans, og den klassiske bokstaveringen, gir egentlig en fullkomment tilfredsstillende følelse.

Cirka halvparten av boken er tilegnet «System Ernst, Oslo Streetview», en samling med stort sett fantastiske malerier Nielsen har laget i en fireårsperiode, to av dem under lockdown da byen var folketom og man ofte bare så disse gærningene ute på gata, i fullt dagslys får denne lurvete livsstilen en litt annen karakter. Bildene er også utstyrt med omfattende og herlige bildetekster som gjør dette til en liten fortelling om Oslo. Hans daglige vandringer fra Gamlebyen gjennom Brugata og opp til hans forhenværende atelier over gamle Torggata bad har gitt ham mange interessante visjoner. Han identifiserer hjertet av dette virkelige Oslo å være Gunerius-bygningen. Og han overtar glatt eierskapet fra Karpe når det gjelder den symbolske betydningen.

Det er så mange skjebner, fascinerende personligheter og underlige hendinger i det Oslo som Nielsen ser, og å få disse motivene inn i gammeldagse maleri-rammer gjør dem på en måte evige. Fuck å tvære på alle de gamle Munch-motivene, her har vi jo livets dans rett foran øynene våre! Det er derfor perfekt at en utstilling med alle disse bildene, det er virkelig overflod av morsomme, avskyelige, stilige bilder, skal avholdes i lokalene til det gamle Munch-museet – du kan tro Nielsen forakter Bjørvika og MUNCH og det hele langt inn i margen. 

Det jobbes jo nå for at lokale kulturkrefter kan overta denne fine bygningen som har betydd så mye for østkanten. Christopher Nielsen er såpass til misfornøyd type at han neppe blir med på den sosialiseringen, men på egen hånd blir det nok en severdig og opplevelsesrik utstillingsperioden. Blant annet skal Whalesharkattacks opptre på åpningen og senere i perioden. Andre greier skal også forekomme.

Det er også i tråd med et lengre skriftlig essay som også dominerer denne utgaven av 

. Nemlig oppfølger-essayet «Utopia or Bust» der han kommer med litt morsomme, men også ganske seriøse forslag til hvordan man kan få skikk på dette samfunnet, han tegner opp sitt utopiske drømmesamfunn, med stadig vekt på det lokale. Mange av fantasiene er suget av eget bryst, men det er også basert på lesninger av filosof Emma Goldman, Gateavisa-anarkist Leonard Borgzinner, og Walt Disney. En mulig utvei er å kombinere dette der folket deler og bestemmer alt med dette kongehuset alle uansett ser ut til å digge uansett, frontet av «Johnny fra Stovner» og en utagerende alenemor fra Sørlandet. Slik Christopher Nielsen argumenterer, ser jeg ingen problemer med at vi kan få implementert Anarko-Royalismen ganske snart.

Christoper Nielsen
Weltschmerz 10b
No Comprendo Press

System Ernst
Utstillingsåpning lørdag kl. 16
#TheRealMunch-museet, Tøyen

Kritikk

Christopher Nielsens livsverk er ikke bare genialt og grettent. Det er dypt medmenneskelig.

Mellom Gunerius og gonoré

Et av de mest effektive virkemidlene for å vekke en følelsesmessig reaksjon hos publikum, det som får noen til å reise seg og gå ut av kinosalen, er abjektet. Blod, spy, organer, lik og rått kjøtt. Kroppsdeler- og væsker som, med en gang det er utenfor kroppen, blir avskyelig. Derfor kommer impulsen til å støte det fra oss, heller enn å anerkjenne det som likt oss selv, som en del av oss. Samtidig er det en ambivalens. Det foraktelige er også fascinerende, og noen ganger klarer man ikke la være å se på.

 viser en fremtid hvor menneskene til enhver tid søker å dempe sitt altoppslukende begjær, og der kroppene deres transformeres for å tilpasse seg en teknologisk verden de selv har skapt.

Det spares ikke på abjekt. Filmen føles som et Frankenstein-monster av hans tidligere filmer (bl.a. 

(1996)). Ufrivillig kategorisert som kongen av body horror med sin omfattende filmografi av kontroversielle tematiseringer av kroppstransformasjoner- og modifiseringer, tortur, selvskading, freudiansk psykoseksualitet sammen med teknologiens påvirkningskraft på mennesker, følger han i sine egne hardt nedtråkkede fotspor med sin nyeste film.

 (1996) viste hvordan den moderne teknologien transformerer menneskekroppen til noe mekanisk, hvor samtlige av karakterene blir seksuelt opphisset av bilkrasj og avhengig av å kollidere inn i hverandres biler. I en av scenene vises en performance hvor karakterene gjenskaper det fatale bilkrasjet som førte til James Deans død, til deres egen og publikums seksuelle tilfredsstillelse.

 kjent med scenekunstneren Saul Tenser (Viggo Mortensen), som ved hjelp av sin partner Caprice (Léa Seydoux) viser frem kroppslig metamorfose, i form av nydannede organer, til et publikum i ekstase. Saul har det de kaller akselerert evolusjonssyndrom, som innebærer komplekse endringer i kroppen som fører til produksjonen av stadig nye organer uten funksjon – eller det de ser på som svulster og utvekster. Kroppen hans vil drepe ham, og det eneste som kan bremse dette er å ta kontroll over opprøret i egen kropp og skjære i den jevnlig, mener de. Under sine opptredener opererer Caprice ut organene og viser de frem for å dele kicket med en samling av mennesker. Performance blir i filmen en slags analog tiktok, som reflekterer både hva folk er i stand til å gjøre for å få oppmerksomhet, og publikums ekstreme jakt etter visuell stimuli. Noe som kan få oss til å føle – eller ikke føle.

«Crimes of the Future»

Abjeksjonen forekommer både i eksplisitt og implisitt form. Man skulle trodd at det ikke var mulig å se på noe mer ubehagelig enn at en mage kuttes opp og et uidentifiserbart organ rives ut. Det er fram til man hører noen diabolske kremtelyder fra Sauls kropp, den vil kvitte seg med noe som er på innsiden. Det er ubehagelig, som om man kjenner på noe som skal opp og ut av kroppen, noe man ikke vet hva er og som derfor opparbeider en kroppslig frykt. Det samme ser vi i fjorårets gullpalmevinner 

 (2021) – forøvrig inspirert av tidligere nevnte 

 (1996) – hvor magen til hovedpersonen, etter å hatt sex med en bil, over tid vokser og det er noe som vil ut. Men hva? Uvissheten og dermed uroligheten av hva kroppen bærer på, som man vet at man helst ikke vil se, men likevel, gjør at de kroppslige reaksjonene blir mer intens enn i 

, hvor organene til Saul ganske raskt avsløres for publikum.

Man skulle trodd at det ikke var mulig å se på noe mer ubehagelig enn at en mage kuttes opp og et uidentifiserbart organ rives ut.

Flere av karakterene har problemer med å fordøye maten de spiser. Noen har også modifisert seg selv til å kunne fordøye plast – vårt eget industrielle og sivilisatoriske avfall. Der sci-fi-filmer som oftest visualiserer en fremtid bestående av mekanisk, kaldt stål, viser 

 en sammensmeltning, en hybrid, av det menneskelige og det teknologiske, som sammen med Howard Shores lydtolkning av dette, gjør universet og stemningen ekstremt tiltalende. Apparatene er organiske, levende, som en forlengelse av kroppen; «Breakfaster», en skjelettimiterende stol som hjelper Saul å fordøye maten han spiser, «Orchid bed», en seng som er formet som en slags vagina. Hjelpemidlene viser en verden hvor den menneskelige evolusjonen er gått tilbake et par steg, der de kroppslige funksjonene er outsourcet, og fungerer som en metafor for vår tids applikasjoner skapt for optimalisering av enhver kroppslig begivenhet, det være seg søvn, trening eller matinntak.

 kommer annethvert pulsslag: Lyden av en kniv som treffer beinet i vristen på en kvinne. Siklelyder. En performance av en kvinne som får ansiktet sitt skjært opp foran et publikum som begjærer henne. Oppkutting og tatovering av hverandres kropper som en form for sex. Etter hvert avtar den kroppslige reaksjonen.

Til tross for at det er mange paralleller å trekke til vår samtid, kan filmen tidvis føles som om den bare reproduserer det den er ment til å kritisere. Det er unødvendig at karakterene eksplisitt uttrykker at «kirurgi er den nye sexen». Dette gjør at det ikke er noe rom for å tolke karakterene på en annen måte. Menneskeheten degraderes til å utelukkende være styrt av sine seksuelle drifter. Sammen med det maksimalistiske sjokkerende, som etter hvert blir mindre sjokkerende, gjør dette 

 litt klaustrofobisk, i den forstand av at den ikke klarer å bygge opp til noe som er mystisk, det som det rent estetiske universet i seg selv representerer.

Abjeksjon og erotikk, blandet sammen til noe ubehagelig, er tross alt noe vi har sett mange ganger før. I en annen Cronenberg-film, for eksempel. (Men man klarer jo ikke å la være å se den, likevel.)

Med «Crimes of the Future», følger Cronenberg i sine egne hardt nedtråkkede fotspor, men man klarer fortsatt ikke å se vekk, skriver Ruth Emilie Rustad Martinsen. 

Cronenbergs «Crimes of the Future» reproduserer det den er ment å kritisere

Kropp uten grenser 

Ekkofestivalen, som i år arrangeres for nittende(!) gang, er en reell bastion i Bergens musikklivs understrømmer. Med sitt forfriskende rigide fokus på musikken som lydkunst, antikommersiell og ubøyelig, dog ikke fremmed for overraskende krumspring inn i mer populærmusikalske sjangeruttrykk, har Ekkofestivalen blitt et årlig høydepunkt for ikke bare musikkinteresserte i byen, men også folk som først og fremst beskjeftiger seg med andre kunstformer, men verdsetter de – faktisk – unike kunstopplevelsene festivalen gir på sitt beste.

Før man går på festival, skal man helst orientere seg godt og grundig i festivalprogrammet. Allerede på første post sliter jeg litt. Som en simpel stril vet jeg selvsagt ikke hva en «finissage» er, men jeg forstår godt hva «tar ett glass og lytter», som det står i introduksjonen til bestillingsverket «O Nosso Pão», innebærer i praksis. Bjørn Torske har jeg god kjennskap til. Det samme kan ikke sies om portugisiske Rogério Brandão, aka DJ Nigga Fox, men det er uansett disse artistene som har samarbeidet om verket som åpner festivalen, som godt oversatt betyr «Vårt brød». Jeg tenker på vitsen «Vårt Flytende Brød», slår det fra meg, men skriver det likevel inn i reportasjen.

Verket viser seg å være smart gjennomført, med en overraskende velfungerende miks av karibiske rytmer, bossanovalignende bassganger og Torskes karakteristiske norske housemusikk, som hovedsakelig er strukturert rundt et etter hvert litt vel repetitivt synthmotiv. Hovedattraksjonen er dog ikke nødvendigvis verket i seg selv ved denne anledningen.

Det verste stedet for lydopplevelse og sjelefred 

Rundt tilhørerne i Østres andre etasje er det rigget en haug med høyttalere i en sirkelformasjon, en såkalt multikanalsløsning for fremføring av musikk, eller «ambisonics» som noen i litt for stor herreskjorte kanskje sier til deg på nachspiel. Østre har et av svært få visningsrom i byen som kan fremføre formatet skikkelig. Det er unektelig en fet lytteropplevelse i flere forstander, men som konsertopplevelse i rom med andre nordmenn, dette kleineste av alle folkeslag, er det en til dels pinlig affære når man ikke har en artist man kan glo på eller en enkelthøyttaler man kan rette sin anstrengte konsentrasjon mot. Dette gjelder spesielt når man står i et hjørne, der alle egentlig helst vil stå i et rom fylt med fremmede mennesker som lytter til musikk, men som her utgjør det aller verste stedet man kan stå både for lydopplevelse og sjelefred.

Etter drøye ti minutter får jeg heldigvis tak i den ene benken som er plassert ut midt i rommet. Her skinner virkelig flerkanalsgimmicken og lyden er en opplevelse i seg selv. Lille meg får plutselig reise langt av sted, vekk fra meg selv og mine kleine medborgere, vekk fra både byen, landet og kloden, til jeg endelig lander på en slags indre romstasjon der det til stadighet spilles merkelig futuristisk bossanova. Jeg dras fort ned på jorden idet det blir ekstremt tett på den éne benken. En ny kis i typete jakke, inkludert typete sveis og typete pupiller, ankommer vår lille oase, men jeg nekter å flytte meg. Dette er min ene lille komfortsone, min Futuristic Bossanova Space Station, og det er faen meg over en time igjen. Kisen, som virkelig oppfyller alle fordommene jeg har mot elektronikakonserter, rekker å gjøre to ting på de fem minuttene han til sammen er her. Først applauderer han en nyanse i miksen, ser seg rundt, før han plutselig reiser seg forbannet opp og viser fing til en enslig, uskyldig høyttaler i det han forlater lokalet. Raske jakker, raske avgjørelser, rask rus, ingen impulskontroll – autentisk Skostredet. Ekkofestivalen er virkelig i gang. Senere i 360-verket begynner en haug gubber å prate høyt. Jeg vurderte en liten stund om jeg skulle hysje på dem, men jeg erindres raskt sist jeg hysjet på drita eldre menn på konsert. Det endte nesten i slagsmål. For gubber er fritiden så hellig at deres sedvaner (tung rus og skriking) ikke under noen omstendigheter kan avbrytes av en halvtimes konsentrasjon. Etter et kvarter med lydkunst istemt gubbepjatt, gidder jeg ikke mer. Det finnes grenser.

Jeg setter meg ned i et hjørne på Østre for å skrive, man skriver ofte best på harde plaststoler med delt internett. Etter å ha lett lenge etter mitt idiotisk titulerte 4G-nett (ja, jeg kalte det godtroende «Iphone») og tastet inn det minst like patetiske passordet (tøsesorg123), får jeg skrapt sammen nok tekst til at jeg kan unne meg en øl på det ærverdige Huset Pub, før det store, alvorlige tussmørket venter. Nei, det er ikke Ari Behn som nå trenger seg ublidt inn i teksten, men et nokså adekvat bilde på konsertopplevelsen som venter. De engelske elektronikalegendene i Autechre har nemlig hatt for vane å spille konsertene sine i absolutt mørke de seneste årene. Denne gimmicken tar de så alvorlig at samtlige gjester mottar en slags trusselmail fra arrangøren på vegne av Autechre, timesvis før konsertstart. Denne mailen lyder som følgende i sin helhet:

«Autechre will perform in total darkness.
For their set all lights in the venue will be off.

Please plan on being in one place for the performance and do not move unnecessarily until it has finished when the lights will come back on again.
Please do not shine any lights at the stage or around the room during the performance.
In case of emergency all lights will come on and staff will be there to assist you to leave the venue.
If you need to leave for any reason please use your mobile phone to light your way.
Absolutely no recording or flash photography please

If you are uncomfortable with the idea of spending 60 minutes in the dark while Autechre play please see venue staff before the performance starts.»

Det var en helt fantastisk og helt fullstendig jævlig konsertopplevelse. Halvannen time med tidvis schizofren, aldri stillestående, alltid intenst fremmedgjørende elektronisk musikk, spilt så høyt at ørene dine ødelegges for alltid. For en ting er å høre deres schizo-ambient på plate, en strålende opplevelse i seg selv, det er noe helt annet å høre det live. Dette anlegget har du ikke råd til for å si det sånn, pjokken.

Det seneste tiåret, i takt med at duoen stadig har fjernet seg mer og mer fra den konvensjonelle konsertopplevelsen, har også musikken endret karakter. Få andre fanger den understrømmen av ikke-menneskelighet vi omgir oss med like godt. Algoritmen som durer i bakgrunnen uten annet mål enn seg selv, den hvite støyen fra datamaskinen i det nettleseren laster. Du kan ejakulere over hele skjermen din uten at den bryr seg, du kan lese om krigen i Ukraina i femten timer uten at algoritmen gjør annet enn å gjøre seg selv. Alt dette er laget for å registrere og skape, den trenger ikke deg, den trenger ikke annet enn seg selv, det finnes ingen varme her, det finnes ingen Anne Lindmo i maskinen. Autechre i liveformat gjør denne følelsen av fremmedgjøring så intens, så fanatisk potent, at man kunne trengt forholdsregler. Mer en overlevelsesguide enn en simpel veiledning.

Ekkofestivalen dag 1: Raske jakker, raske avgjørelser, rask rus, ingen impulskontroll. 

– Som simpel stril vet jeg selvsagt ikke hva en «finissage» er 

Ekkofestivalen dag 1: Raske jakker, raske avgjørelser, rask rus, ingen impulskontroll 

Det totale jerngrepet Karpe har på norsk kulturliv er meget stramt. Nå slipper vi ikke unna i bokhandelen heller. Klassekampen-journalist og forfatter Yohan Shanmugaratnam er blitt noe av en celebritet i seg selv, etter utgivelsen av boken 

 (Bonnier) som utkom forrige uke og allerede er en bestselger. Deltagelse i 

 som gikk viralt i våres er for så vidt minst like viktig som noe bok, og viser at avisskriving om musikk fortsatt kan være viktig og perspektivutvidende – og lesbart.

Boken handler om tiden opp mot konsertene i Oslo Spektrum og alle de spennende hendelsene i organisasjonen deres, men er også et godt psykologisk portrett av Chirag og Magdi, og deres betydelige indre konflikter hva gjelder bakgrunn og identitet, og kreativitet og berømmelse. Samtidig har den elementer av god gammeldags musikkavisreportasje, litt sånn være med på bandbussen og blende inn, a la Cameron Crowes Rolling Stone-fantasi 

Under et sceneintervju med Shanmugaratnam på Oslo Sakprosafestival på Litteraturhuset lørdag, foran et lokale stappfullt av det gåtefulle sakprosafolket, ble det plutselig klart for oss. Den foregående programposten inneholdt navnet Dag Solstad, som det ofte gjør i norsk kulturliv. Shanmugaratnam nevnte i en bisetning på scenen at Chirag Patel opprinnelig skulle flytte til Kongsberg for å studere til å bli optiker, og at familien var stolte av ham og så frem til resten av hans liv som en respektabel norsk borger. Men at han i siste liten trakk seg og fortalte at han heller ville satse på disse rap-greiene. Til stor skuffelse.

For det første er jo optiker-yrket sentralt i norsk hiphop-historie på grunn av Tungtvanns Poppa Lars, men det er jo også en annen viktig oppføring i kanon. Hvem kan vel noensinne glemme det intense og ubehagelige far/sønn-portrettet i Dag Solstads moderne klassiker 

 om den plagede litterære skikkelsen Bjørn Hansen, der hans bortvalgte sønn nettopp velger seg studier i Kongsberg og et liv i optikeryrket, til farens store skuffelse og intellektuelle kvaler. Kan hende er tanker rundt optikkens vesen det som skal få Chirag til å rykke opp i øverste divisjon i norsk kulturelite. Med tanke på alle samarbeidsprosjektene med kunstmusikere og filmskapere og liknende som Karpe holder seg med nå, vil et prosjekt med Dag Solstad være den ultimate gevinst i deres totale overtakelse av det norske. It’s the optics.

For litt siden plukket vi opp telefonrøret, og i andre enden var Martin Beyer og Lars Berrum. Så da tok vi like gjerne en prat om showet «Berrum og Beyer fyller spektrum og greier», og at de faktisk har klart å fylle spektrum; det er utsolgt.

Så, hva nå? Har de planer om å sette opp ni show til, ja, kanskje bli det nye Karpe?

Martin: – Med tanke på at det er en skalla med talefeil og en med meget definert skjegg, så ja definitivt. Rent ambisjonsmessig når Karpe oss til Lars sine knær.

Lars: – Da vi ble splittet som band bestemte vi oss, i motsetning til det Highasakite gjorde, for å bli enige om navn. Chirag og Magdi ville spille mer musikk og dannet Karpe, mens jeg og Martin ville fokusere mer på det verbale og reiste videre under navnet Diem. Mange år senere, under vårt nye navn Berrum & Beyer, har vi virkelig tatt opp kampen – mer bitre enn noen gang skal vi fylle spektrum tolv ganger.

M: – Det ville vært en bjørnetjeneste å planlegge showet for tidlig. Så grunnstammen kommer i januar og må marinere til juni, så begynner hardkjøret etter sommerferien, kaster 50% i september og hastejobber siste uka.

L: – Det begynner å renne inn ideer. Men er det noe jeg og Martin kan så er det å lage sceneshow – det vi derimot har vært mindre gode på opp igjennom er å selge billetter. Dette lover med andre ord bra.

– Hva kan vi forvente? En synergi mellom Analog Champagne og Amour Fatigue? Slapstick eller filosofi?

L: – Dere kan forvente alt. Det vi skal prøve på er at de som kommer får oppleve et helvetes gøy show, publikum skal føle at dette har blitt tatt på alvor. De ga oss muligheten, nå skal vi vise vår takknemlighet.

– Dere har altså klart å selge ut «byens storstue». Hvordan føles det, og hva sier det om posisjonen til norsk humor, og kanskje viktigere, om rikets tilstand?

M: – Det føles selvfølgelig euforisk og som at vi virkelig har klart å connecte med lytterne. Det det betyr er at vi har veldig kule lyttere som er villig til å ofre tid og penger på oss.

L: – Det forteller oss også at apokalypsen er nær.

– Telenor Arena neste? Eller skal dere begynne å snakke på engelsk?

M: – Jeg vil gjerne underholde på slottet. Språk må anledningen bestemme.

L: – Jeg har alltid hatt en drøm om Bjerke Travbane, men at hestene ikke er fjernet. En kombinasjon av hester, publikum og podcast-innspilling. Men dette er kanskje noe Märtha har gjort allerede.

Showet er 7. oktober. I 2023. I Oslo Spektrum. 

Alle artikler