Nyhetsbrev #11: AI-kunst i galleriene, alt skal ut, Taylor Swift, Monolitten og førvisning

Du kan også lese om hvorfor klimaaksjonene går utover kunsten. Som det for øvrig også gjorde i dag, og Tidens ånd var på stedet.

– De kasta maling!

Det slår et barnehagebarn fast. Like før har to aktivister fra Stopp Oljeletinga gjennomført enda en kunstaksjon. Oransje maling renner nedover trappetrinnene som fører opp til Gustav Vigelands Monolitten, som har fått maling på sokkelen.

Fire statuer er også tilsølt. Aktivistene holder en tale på engelsk, som en tredje person filmer. Barnehagebarna surrer omkring. De har oransje refleksvester, og man kan forestille seg at de er en del av det. Morsomt.

– Hvorfor tar de maling på de som er fine, spør en av dem.

10:55: Litt tidligere. Tidens ånd har lagt formiddagsturen til Vigelandsparken, som eneste medie. Kvelden i forveien sendte Stopp Oljeletinga, som for nøyaktig én uke siden forsøkte å lime seg fast til Munchs Skrik på Nasjonalmuseet, ut en pressemelding til flere norske redaksjoner. Tidspunkt og sted. Monolitten, Vigelandsparken, klokken 11:00. Men det er ingen her. Bare en kvinne. Journalist? Vi spør, men hun ser bare forvirret på oss. Hun er fransk og turist. Ingen aksjonister er å se.

Merkelig.

11:06: Tallet 53 males på Monolitten, en referanse til antall letelisenser på norsk sokkel regjeringen delte ut i 2022. Etterpå bryter de ut i en tale på engelsk. Det er liten tvil om at de synes 53 er 53 for mange.

11:22: Aktivistene har satt seg på bakken, og har åpenbart på for lite klær. De skjelver. Hvorfor tok de av seg jakkene? Og hvorfor tar de dem ikke på igjen?

11:29: Den ene aktivisten, Joachim Skahjem (24), er filosofistudent ved NTNU. Han forteller at de valgte Vigelandsparken fordi den er en av Norges største turistattraksjoner og Monolitten fordi den representerer sosial kollaps. Malingen er lett å vaske bort, sier han. Det er vannmaling. Fortsatt stille og rolig sånn ellers.

11:39: Litt over en halvtime etter aksjonen er en vaktmester-type endelig på stedet: – Det gikk så fort. Fikk akkurat vite om det, sier han.

11:44: Et italiensk turistpar dukker opp.

– We don't know why they do this, sier den ene.

– Maybe they want to piss of italian tourists, svarer vi.

– What!

De tar bilde av «baksiden» av Monolitten denne dagen, den uten maling.

11:51: TV2 er på stedet.

11:55: En dame i 60-70-åra med boblejakke tilnærmer seg aktivistene, som fortsatt sitter og først og fremst fryser: «Hvorfor gjør dere dette da! Håper det går an å vaske vekk. Dere kunne kanskje gjort noe annet. Det er litt ekkelt?».

11:56: TV2 intervjuer aktivistene. Den ene av dem skjelver virkelig. Jakkene, bare noen meter unna.

11:57: To politibetjenter i refleksvest og olabukse dukker opp og tar bilder.

12:01: Det kommer tre nye konstabler.

12:02: Ingenting skjer, men TV2 sender direkte. Avisa Oslo er på trappene.

12:05: Avisa Oslo sender direkte.

12:08: Politiet sier arrestasjon kommer an på hvor skadelig malingen er. Det konsulteres med jurist. Vi spør om de er lei av slike aksjoner.

– Haha, ingen kommentar.

12:09: Der kommer NRKs kameramann labbende.

12:11: Vi blir bedt om å trekke ned fra trappene. Politiet vet fortsatt ikke om det blir arrestasjoner. Aktivistene skjelver fortsatt, blir intervjuet av Avisa Oslo nå. Vi begynner å kjede oss. Og drar.

Dall-E gjør sin utstillingsdebut

Kulturen er en puls, eller den er et hjerte. Den har stille og stormfulle perioder etter tur, som om den trekker seg sammen og for deretter å pumpe ut noe. Enkelte tror også at universet oppfører seg sånn, at det trekker seg sammen og eksploderer med jevne mellomrom på noen milliarder år. Poenget er: slik er kulturen også. Ganske ofte står man midt oppi noe, la oss kalle det dritten, og tenker noen måneder tilbake, på da offentligheten var opphengt i et eller annet som i dag forekommer oss helt uvesentlig. Man mimrer tilbake til disse stille periodene, for eksempel da det skjedde så lite at alle snakket om Tiger king, og sukker over hvor enkelt livet var den gang da, ja barnslig og ubekymret, sånn i motsetning til nå, hvor dritlukta virkelig har truffet vifta, og man ikke har tid til tull og tøys lenger.

Litt sånn er det med AI-kunsten, det vil si, disse dataprogrammene som dukket opp via flere nettsider i sommer, og som man kunne mate med en liten beskjed, og det ble generert ganske stygge, men samtidig ganske rare og derfor artige små bilder. I en periode var Twitter full av dem. Nå har det gått noen måneder, og bortsett fra de største tekno-optimistene, er det ingen lenger som bryr seg om AI-bilder.

Bortsett fra San Francisco-filialen av galleriet bitforms gallery. Akkurat nå viser galleriet det som det kaller verdens første Dall-E-utstilling – oppkalt etter Dall-E, Open AI sitt bildegenereringsprogram som gikk viralt-by-proxy i somme (egentlig var det gratisvarianten Dall-E mini som først gikk viralt. Etter hvert viste det seg at 'mini ikke egentlig hadde noe med Dall-E å gjøre. Dall-E Mini måtte bytte navn, men det skjedde omtrent da folk sluttet å bry seg).

Skuffende nok er ikke dette en engang en ren Dall-E-utstilling. Utstillingen, som heter Artificial Imagination handler om hvordan kunstnere kan nyttiggjøre seg av AI når de lager kunst, og å si at en AI har laget bildene er som å si at malekosten har laget et oljemaleri.

Det er altså på ingen måte så cutting-edge som det høres ut som. Det er gjenkjenbarhetsfaktoren – haha, jeg husker Dall-e fra i sommer da tusen bilder gikk viralt på Twitter! – som gjør at galleriet brander det som en Dall-E-utstilling. AI og data og sånn er liksom ikke så nytt lenger.

Allerede på 50-tallet bygget britiske Gordon Pask maskinen MusiColour som laget et lysshow basert på lyd-input. Systemet var ikke som diskolys som blinker i takt med musikken, i stedet var MusiColour en uforutsigbar sak, som genererte unike outputs hver gang, en egenskap Pasks maskin deler med AI-programvarene som sirkulerer på internett.

Er det ikke egentlig litt slik at når input og output står i et en-til-en-forhold virker maskiner som automater, mens når forholdet mellom input og output blir mer obskurt, slik som i disse generative motstående nettverkene (GAN) – som ligner litt på nevrale nettverk slik man finner dem i for eksempel menneskehjernen – er det mer fristende å begynne å kalle det «intelligens».

Problemet er bare at for å få så gode bilder som mulig med disse AI-programmene, har det vist seg å være en fordel å være så presis som mulig, helt ned til å inkluderere hvilken kameramodell AI-bildet skal etterligne estetikken til. Illusjonen om en eller annen autonom intelligens er brast.

Men er det kunst? Mimrer man tilbake til i sommer, husker man at de såkalte AI-ene raskt endte opp som rene meme-generatorer hvor personligheter fra den anglo-amerikanske offentligheten ble plassert inn i absurde situasjoner, for eksempel idet de ble fanget på et viltkamera. Salvador Dalí-referansen i Dall-E-navnet er derfor passende. Når folk bruker programmet produserer den bilder med den samme liksom tilfeldige sammeraskingen av ulike objekter under et slags drømmeverden-premiss som den spanske kunstneren. Artig én gang, artig to. Men det er nok en grunn til at av de smeltende klokkene slår an hos ungdomsskoleelever. Det er «uforståelig» på en veldig begripelig måte. Haha – så random!

God kunst krever mer enn noen sammenraskede ideer. Er det en ting AI-kunstbølgen på internett viser er det at ikke hvem som helst ikke kan bli en kunstner bare det tekniske hinderet er overkommet.

ALT SKAL UT!

Hva er ting? Det er bare noe greier, ikke sant? Det er ikke noe affeksjonsverdi knyttet til gjenstander, ingen følelser som går i tusen knas idet den og den tingen kastes i søpla, mistes eller selges videre?

Joan Didions ting er nettopp blitt auksjonert bort. Blant eiendelene som før var forfatterens og nå er blitt helt andre menneskers finner man: solbriller, lesebriller, et kashmir-sjal, et Le Creuset-sett, familiefotoer, papirvekter, en klokke fra Cartier, samt kunstsamlingen. En samling skjell plukket opp fra turer til stranden ble solgt for 70 000 kroner.

Til sammen sopte auksjonen inn 1,920,700 dollar, eller litt over 19 millioner kroner, til inntekt for forskning på bevegelseshemminger, pluss litt til et stipend for kvinnelige forfattere.

Det er mer. Ti år etter Steve Jobs’ død viser det seg at han ikke trenger sandalene sine lenger. Disse ble auksjonert bort for 218 750 dollar.

Fotballen som Maradona bokset i mål med hånden i kvartfinalekampen mot England i 86-VM auksjoneres også bort. Den tunisiske dommeren, Ali Bin Nasser, rasket til seg ballen etter kampen, og har tatt vare på den i 35 år, vel vitende hele tiden om at han egentlig er rik. Nå er han det på ekte også, denne uken gikk fotballen for 2,3 millioner Euro, rundt 24 millioner kroner.

Det er visst noe med ting likevel. Som om de har en aura man kan ta del i bare ved å være nær dem.

Mastodon-t cry because it’s over. Smile because it happened

Overskriftene om Elon Musks Twitter-overtakelse fortsetter å rulle over oss, og disse overskriftene forteller om et internt kaos som potensielt kan ødelegge plattformen for godt. Det siste er at alle ansatte er låst ute fra kontorene sine. Høres lovende ut! Selv om spådommer om masseflukt virker å være sterkt overdrevet, har det desentraliserte sosiale nettverket Mastodon fått tusenvis av nye brukere. Det er det ikke alle som er like glade for. Særlig ikke brukerne på Mastodon.

Teknologiblogger Hugh Rundle har hostet en Mastodon-server i fire år, og er en av dem som ikke akkurat står med armene åpne i møte med de nye brukerne. I et blogginnlegg beskriver han Mastodon som en avslappet fest i kollektivet til en kompis, og Twitter som en masete nattklubb – med all den sosiale posisjoneringen, støyen og idiotien som hører med.

De siste ukene beskriver han som overveldende:

«Det er ikke bare twitterfolkets feil. De er blitt fortalt hvordan de skal oppføre seg på en spesifikk måte. Jakte på likes og retweets. Reklamere for seg selv. Opptre. Alle de tingene er det motsatte av de fleste som var på Mastodon for en uke siden. Det var en del av grunnen til at mange flyttet seg til Mastodon i utgangspunktet», skriver han.

Han skriver videre at brukere fra Twitter møter plattformen med forvirring, samtidig som de sørger over sitt gamle liv på Twitter. De kaller seg selv «flyktninger», mens de for Mastodon-brukere virker som «Kon-Tiki-turister som nettopp har ankommet, som surrer rundt og roper på hverandre og klager over at de ikke vet hvordan de bestiller room service».

«Vi sørger også over verdenen vi mister», avslutter Rundle.

I tiden, det.

Førvisning av «Close» på Vega Scene

Onsdag 23. november arrangerer Tidens ånd førvisning av filmen «Close» på Vega Scene, sammen med Arthaus. Filmen er regissert av Lukas Dhont (Girl, 2018), og vant Grand Prix på Cannes-festivalen i år. Og som mottaker av dette nyhetsbrevet er du naturligvis invitert. Bare meld deg på her: post@tidensand.no.

Ellers bemerker vi at Jon Fosse har gitt et langt intervju til The New Yorker, at Martin Scorsese er blitt 80 år og at Taylor Swift har fått Ticketmaster til å knele – hun er vel på en måte verdens største artist – og at Mariah Carey har fått nei på en søknad om å varemerkeregistrere «Queen of Christmas». Alt kan kommersialiseres, men ikke julen!

Og apropos julen. Hold av fredag 2. desember, for da arrangerer Tidens ånd julefest på Kunstnernes Hus.

Ses,