«Var det ikke deilig den gangen det bare var fantasi?» Et spørsmål som kan benyttes i svært mange sammenhenger - fra samfunn- til kulturliv, som vi vel etterhvert har forstått at stort sett handler om det samme. I dette tilfellet handler det om den lenge så populære og fengende virkelighetsflukten i filmer med et paranoid verdenssyn, der hemmelige makter, onde krefter, eller bare Staten konspirerer mot befolkningen.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Sitatet avslutter Torgeir Bloks essay «1990-tallets digitale delirium», som er et av flere fristende innslag det aktuelle nummeret av Filmtidsskriftet Z. Et av flere gode steder å lese grundig om film på norsk for tiden - både i de etablerte, filmfaglige tidsskriftene og i mer litterært orienterte arenaer som Vagant, og andre steder. Hurlumheien rundt 

 og de utallige artiklene om den, og i tillegg «for/mot»-debatten, har nå gitt så langt at det ikke lenger er filmen det krangles om, men om hvordan man kan forholde seg intellektuelt til film som sådan (eksempelvis Frode Helmich Pedersens såkalte metakritikk i BLA (Bokvennen Litterære Avis). Det er pinlig at B. Ellefsens kritikk fortsatt er så pirrende å ta tak i - han ble vel nærmest en av hovedgjestene og -temaene da filmen mottok Oscar-statuetten nylig. Så paranoid kan man bli at jeg fryktet at selv New York Times i ingressen saken om seieren refererte til at det var en lettelse etter «bad reviews» i hjemlandet. Men så viste det seg at det var «bad news» - med andre ord Mette Marit, Jagland og Rød-Larsen som så til de grader har skvettet avføring på landets fra før så gode omdømme. Puh!

Vi bidrar med mye skriving om film her i nyhetsbrevet Tidens Ånd, nå som det snart er påske og vår kommer også kunst og litteratur og musikk ruslende i økende grad. Men vi liker å gi honnør til andre, og et abonnement på filmtidsskriftet synes vi flere kan tegne. De har ofte spennende temanumre, fra det svært konkrete om enkelt-tiår i asiatisk film til mer åpne og generelle. Det nye nummeret har titellen «Konspiranoia», om omhandler altså forskjellige former for paranoia, konspirasjonsfrykt og den snikende eller aggressive følelsen av at verden ikke nødvendigvis er eller styres slik det ser ut som. Torgeir Blok skriver om 

 og andre typeriktige filmer fra det «glade» 90-tall. Asbjørn Slettemark skriver om en annen gullalder for slik film, i USA på midten av 1970-tallet. Marit Soini skriver om nordnorsk politisk angst i de norske åttitallsfilmene 

 Og så videre. Lett og klar layout og ikke 

 film-akademiske tekster gjør Z til en fin følgesvenn en kveld. Prøv det.

Og om du ikke har fått suksesshistorien om Jokke Trier og Affeksjonsverdi langt opp i halsen ennå, er det ikke for sent. Til nå har det ikke vært noen bestselger, men hvert manus han skriver med Eskil Vogt kommer også i bokform på Tiden forlag. Det er faktisk gøy å lese det, av flere grunner men kanskje spesielt med tanke på scener som blir kuttet eller stokket om på. I tillegg er det et interessant intervju med de to om manusarbeid, gjort av redaktør og forfatter Mattis Øybø. Det innledes med et forblommet fan-essay av Karl Ove Knaus, så klart langt fra uten kvaliteter det også. Hvordan klare å si "Jeg elsker deg" med mening? Heller ikke det er for sent.

Tre anbefalte album som funker en søndagskveld - eller mandag morgen for den saks skyld:

Pekka Kuusisto, Sam Amidon, The Norwegian Chamber Orchestra: 

Besnærende blanding av vakker klassisk musikk, åpen samtidsmusikk og sitrende folkesang.

Dirrende, nakent, mektig og nydelig vokal og gitar fra en av landets store artister for tiden.

Denne er hverken ny eller nyutgitt, men inneholder mid 80s pop som vil gjøre den gråeste situasjon magisk igjen.

Oscar-utdelingen er historie (og for en historie!), så nå er det på tide å se fremover – hvilket vi da også gjør.

Faktisk ser vi langt inn i fremtiden, i hvert fall med første film, som tar for seg en ‘siste sjanse’-type romferd, med Ryan Gosling i hovedrollen. 

 heter den, og er ganske så forferdelig irriterende. Provoserende, egentlig.

Filmen starter, om ikke direkte lovende, så i hvert fall ganske bra. En ung naturfagslærer (Gosling) anmodes av en streng og ordknapp kvinne om å bli med henne i en stor, sort bil, eskortert av dresskledde agenter med mørke solbriller.

Solen er nemlig i ferd med å drepes av en ukjent substans og hvis prosessen får fortsette vil hele vårt solsystem kollapse. Siden Grace (som er Gosling-figurens efternavn og snart eneste navn) var en vel ansett professor i mikrobiologi før han lanserte en vill (og efterhvert diskreditert) teori, ber den skumle romfartsdamen Grace om å ta en titt på noen merkelige materieprøver de har hos NASA.

Og vips, så er Grace en viktig del av arbeidet med å redde verden. Et arbeid som ad utrolige omveier tar ham med ut i verdensrommet – hvor filmen åpner. Dette med skolen og den strenge damen serveres oss nemlig i form av flashbacks, efter at Grace har våknet fra koma og forstått at han befinner seg om bord i et romskip.

Men det er i grunnen ikke så viktig. Det essensielle i denne omtalen er som følger: En snill og mild og lett fortapt Ryan Gosling – som for øvrig fronter noen aldeles nydelige og nylig inn-opererte (eventuelt ‘nybakte’) bollekinn – spiller hovedrollen i en på mange måter velgjort og IMAX-vennlig science fiction-film som vil at vi skal ta solsystemets kollaps og jordens undergang (og Graces baling med moralske valg) på alvor, samtidig som de pakker filmens siste time inn i en tone og fortellerform som vanskelig appellerer til andre enn «barn, 8 år».

Heldigvis er dagnes andre film langt bedre stilt. Skjønt ‘bedre stilt’ er kanskje ikke et passende ordvalg, all den tid hovedpersonene bor i skogen, dealer hjemmebrent og heroin, og selger 

 en overraskende stilsikker og gjennomført film fra et lag med debutanter.

Det vil si: Hovedrolleinnehaverne, Marie Blokhus og Nader Khademi, er ikke debutanter. Langt ifra. Men regissør, manusforfatter og klipper David B. Berget er i det minste 

debutant. Riktignok har han erfaring fra reklamebransjen, men likevel: Dette er imponerende.

Sterkt er også en passende term for medforfatter Stephen Uhlander og fotograf Per Gunnar Fordal – spesielt for sistnevnte, som også debuterer i spillefilmformat. (Uhlander har skrevet flere tv-serier, samt filmen 

Agnes og Hansi har laget seg en camp i skogsområdet ved Ekeberg. Der har de alt de trenger, samt byens beste utsikt (som de selv sier). Ingen av dem lever som de gjør fordi de så gjerne vil det, men de forsøker som best de kan å overbevise både seg selv og hverandre om at dette nettopp er deres valg.

Intens sigarettrøking, fyll, dop og laber personlig hygiene gjør at fysikken ikke akkurat er på topp. Men sykling og gåing byen rundt (samt det friske friluftslivet!) hjelper på. Det, og et intenst hat mot barnevernet, som har fratatt Agnes retten til å være sammen med datteren. Noe som ikke akkurat har hatt en god effekt på mentalhelsen. Agnes går seg fast i intens intern, men høylytt argumentasjon, fantaserer om å ta barnevernet for retten, og hører stadig lyder, blir svimmel, og forvirret. En dag faller hun.

På sykehuset hvor hun våkner konstateres vaskulær demens. Flere brikker faller på plass for oss i salen, mens verden faller i grus for Agnes. Hun innser at tiden er knapp, at arbeidet med å skaffe seg advokat og bevise for retten og barneverden at hun er en skikket mor, må speedes kraftig opp. Dessuten må hun bli nykter.

Samspillet mellom Blokhus og Khademi er bemerkelsesverdig; som om de kjenner hverandre like godt som Agnes og Hansi gjør. I tillegg står både duoens tenkesett og handlingsmønstre til troende (og vel så det), og dynamikken deres bærer filmen langt på vei. I tillegg fungerer alt fra den improviserte og ektefølte dialogen (manus inneholdt ingen replikker), via klipperytme og foto, til Uno Helmerssons perfekt vektede musikk, så fint at alt bare 

Et stykke ut i filmen inntreffer det noe som umiddelbart oppleves som drøyt. Men nokså snart, og i hvert fall i eftertid, ser man hvorfor historien måtte fortelles akkurat slik.

 viser oss sider av Oslo og typer av liv vi sjelden ser. I hvert fall ikke på denne måten. Den gjør det på stillferdig imponerende vis og bør definitivt sees. På kino!

Kunstnernes hus er ikke bare stedet for utstillinger, pop-up-barer og -restauranter, samt fast restaurant, lukkede fester og lanseringer; de har også en kino. Og der (via egen import) viser de – på Palmesøndag – en veldig god film!

En gang for veldig lenge siden, da jeg levde som student i Frankrike, hadde jeg besøk av en skuespillervenn som fortalte villig vekk om forskjellige typer av skuespill – og av skuespillere. Ifølge ham var der to typer skuespillere: Robert De Niro-typen og Jack Nicholson-typen.

De Niro-typen var som en kameleon og forandret seg (nesten) fullstendig fra rolle til rolle, mens Nicholson-typen var seg selv hver eneste gang, uansett rolle. Litt over halvveis i filmen jeg er i ferd med å skrive om nå, slo det meg – til min store overraskelse – at lille, snille, milde Ben Wishaw hører hjemme i sistnevnte kategori. Uansett hvilken film (eller serie) jeg ser ham i, er han alltid og først og fremst Ben Wishaw.

(Selvsagt kan man i dag si at De Niro alltid er seg selv, men han er jo med årene blitt en så ekstremt lett gjenkjennelig figur, at uansett hvor mye han metodeskuespiller seg inn i en ny rolle og personlighet, så er han så til de grader seg selv.)

Vel, vel. Nok om mine studiedager. For i Ira Sachs eminente nye film 

 skal vi enda lenger tilbake i tid. Helt til 1974. Og vi skal til New York. Til den delen av New York hvor kunstnere og artistisk anlagte kunne leve og virke uten særlig mye penger – og likevel (eventuelt nettopp derfor) være del av et intellektuelt og kunstnerisk stimulerende miljø.

 forteller (ordet ‘forteller’ er valgt med omhu) historien om da forfatteren Linda Rosenkrantz ba en av sine kunstnervenner om å legge merke til hva de gjorde i løpet av en hel dag, for så å fortelle det til henne, dagen efter. (Hun spurte flere andre også, men her er det altså Hujar det gjelder.) Peter Hujar var en mer eller mindre ‘up and coming’ fotograf, og som de fleste andre som levde og virket der og da, var han hverken rik eller grisk. Penger var noe han trengte for å leve, for å kjøpe fotoutstyr og mat – ikke et mål i seg selv.

Selv om filmens «handling» utspilles i (og bittelitt utenfor det ene vinduet til) Lindas lille leilighet, oppleves ikke filmen som innesteng eller klaustrofobisk. Dette er definitivt en liten og intim film, men den er også ekspansiv og full av levet liv, all den tid Hujars beskrivelser av gårsdagens gjøremål og hendelser tar oss med hjem til ham, bort til Allen Ginsberg(!), til vurderinger og tanker om William Burroughs, samt anekdoter, innfall og tanker om dette og hint – som oftest relatert til foto-oppdrag, redaktører og magasin-intriger.

Til å begynne med er der en veldig distanse mellom oss og filmen; mellom oss og 

. Ikke bare av typen virkelighet versus skuespill eller avstand i tid og sted, men også på grunn av premisset, og detaljfokuset i Peters oppramsende beskrivelser. Men så, hverken snikende eller umerkelig – det skjer snarer plutselig – kjenner man at man er i leiligheten sammen med dem, og at man helt og holdent følger med på gjenfortellingen av Peter Hujars dag.

Jeg kunne så klart gått i dybden, eksempelvis ved å se på forskjellene mellom denne og 

, eller peke på likhetene mellom Hujar’s beskrivelser av egne og andres klær, og Patrick Batemans, samt det pussige ved at manusforfatter-regissør Ira Sachs har valgt to briter til å fremstille New Yorkere, og det herlige ved å se igjen en spolebåndopptager med mikrofonstativ – for ikke å snakke om møblement og farvevalg, Zippo-lighteren, dagdrikkingen, og …

Men i stedet oppfordrer jeg til å se, å oppleve og å tenke selv.

 på Kunstnernes hus, søndag 29. mars, kl. 18. 

5 i bagen med Morgan Bengtsson (Oslofønk)


Norske Anders Hajem fra Boring Crew Records har laget noen skikkelige bangers siden han dukket opp på scenen, og denne er en av mine favoritter. For et driv og for en reise over prærien! Han har også nettopp sluppet Myr EP på Spectral Bounce, den anbefales også!


Denne synes jeg er er utrolig kul med de glitchete lydene og oppbyggingen over tid. Passer perfekt å spille seint om kvelden for å overraske og sette folk litt ut av spill. Helt vill!

Anthony Rother - «Red Light District» 12"


En favoritt fra legenden selv. Noe av det kuleste jeg har hørt, og en udødelig klassisker. Andre siden på 12"eren er låta «Destroy Him My Robots» som er minst like bra. Vanskelig å velge her!


Jeg bare elsker vokal-chops når det er gjort på denne måten. Denne platen er for øvrig en av mine favoritter fra seneste tid der alle spor er 10/10. Bare å slippe nåla hvor som helst!


Jeg er veldig glad i electro om dagen. Denne her slår som en slegge på et bra anlegg! Blir aldri lei og får frysninger av de trippy partiene!

Audun Vinger

Jon Hagene

Har du noia?

Ukens bonusbilder - 220326

Ukens blandede bilder – 190326

Oslofønk Sound System er en DIY lyd-rigg drevet av Morgan Bengtsson, et stort soundsystem som har blitt en viktig del av Oslos undergrunnsscene – gjør-det-sjæl, vinylbasert, bass-tungt og med fokus på 

 som han selv sier. Det trengs idealister, det trengs entusiaster, det trengs noe som er litt mindre strømlinjeformet, det trengs mer 

 Dette bidrar Oslofønk med, ta kontakt om du ønsker litt musikalsk fylde til din soiré. Tre dager fra i dag torsdag er det også en festival med navnet Hertz, som går ned på Kafé Hærverk. I tillegg til spenstige DJs er det også konserter, blant annet med det nye Brasil-orienterte Ao Vivo, og det svært bouncy bandet Madmax med musikere fra Jazzlinja i Trondheim, de kommer med albumet «We’re bringing dubstep back!» på Jazzland denne helgen. Fullt program følger nederst.

Morgan er opptatt av og spiller mye forskjellig musikk, han - men i anledning festivalen konsentrerer han seg om elektronisk musikk når han nå åpner platebagen sin for Tidens Ånd.


Jeg er veldig glad i electro om dagen. Denne her slår som en slegge på et bra anlegg! Blir aldri lei og får frysninger av de trippy partiene!




Hertz er navnet på en tredagers mini-festival kuratert av Oslofønk Sound System. I sann Kafé Hærverk ånd betyr det først konsert og så klubb med det beste som finnes å by på av elektronisk musikk på Morgans DIY lyd-rigg.



Ja, så er det klart for Oscar-utdeling igjen, og som en som har sett tyve, tredve av disse seremoniene er det klart at man føler seg ganske erfaren. Og blasert.

 er nominert til 9 Oscar-priser, noe som er bortimot 

. Særlig når disse ni inkluderer beste film, manus, regi, tre birollepriser (Fanning, Ibsdotter Lilleaas, Skarsgård) og kvinnelig hovedrolle (Reinsve). Da blir det hele plutselig veldig spennende igjen.

Beklageligvis har jeg ikke særlig tro på et norsk prisras. Ikke engang 

s nominasjon for beste make up og hår har jeg tro på, dessverre. (Selv om Thomas Foldberg og Anne Cathrine Sauerberg definitivt leverte varene.) I år er det 

 som dominerer, både når det kommer til mediedekning og innhanking av øvrige priser (BAFTA, Actors Awards etc. osv.).

Akkurat her og akkurat nå, mens jeg sitter i tv-sofaen og skribler ned denne innledningen, har jeg mest tro på at følgende gjeng stikker av med de største prisene:

 (beste film, selv om jeg kanskje ville valgt 

 dersom du hadde spurt meg for fem minutter siden), Paul Thomas Anderson (regi; 

 men hvis så skjer tror jeg det blir mye 

 på Michael B. Jordans vegne), Jessie Buckley (kvinnelig hovedrolle; 

(dokumentar) og Autumn Durald Arkapaw (foto; 

Stellan Skarsgård kaaaaaaaaaaaan vinne, Olivier Bugge Coutté (klipp; 

 også vinne – men jeg er som indikert redd for at vi ender med null og niks.

Andre som også ligger an til en skuffende aften er den vidunderlige 

 sin kontingent, Ethan Hawke (for sin eminente prestasjon som Lorenz Hart i 

 (Sistnevnte fortjener ingen priser, heller – så den er grei.) Og bare for å fullføre skuffelsesseksjonen synes jeg det er leit at en av de herligste filmene jeg har sett på aldri så lenge – 

 (månedens film på Cinemateket) – ikke er nominert til noe som helst.

Samt at det trolig blir en pinlig øvelse å lese gjennom tipsene og antagelsene mine om noen timer, efter at Oscar-fasiten er klar. (Inkludert en drøss med skrivefeil.)

… og der er klokken slagen tolv – eller midnatt, om du vil – og seremonien sparkes i gang!

Første pris ut er som vanlig beste kvinnelige birolle, en kategori som i år er ekstra vrien å si noe om, all den tid Wunmi Mosaki (

) er så godt likt og har så lang fartstid, mens Elle Fanning og Inga Ibsdotter Lilleaas (

) er hhv. så ung/så fremmed at de kanskje taper på det – mens Teyana Taylor (

Aller først er det imidlertid Conan O’Brien som tar til scenen, idet han er vert for prisutdelingen for andre året på rad. Som avslutning på en forhåndsinnspilt sketsj hvor han er sminket som Amy Madigans figur i 

 og farer gjennom scener fra flere av de nominerte filmene, løper han opp på scenen, forfulgt av ‘forheksede’ barn. (Artig)

Derefter småprater og småvitser han litt – og snakker om viktigheten av optimisme i dagens verdenssituasjon – mens jeg her i sofaen synes det er veldig irriterende at lyd og bilde ikke er synkrone … før O’Brien liksom-vinner en Oscar-pris på nokså artig vis.

Prisen for beste kvinnelige birolle går til … AMY MADIGAN!

Hun er både søt og sjarmerende og morsom og flink til å takk dem som hjalp henne til å gjøre det mulig å vinne, til å skryte av de andre nominerte og til å takk sin kjære Ed (Harris) for at han alltid er ved hennes side.

 Prisen for beste animasjonsfilmer deles ut av Will Arnett og Channing Tatum, som tøyser og vitser litt om seg selv før de annonserer at 

prisen for beste animerte spillefilm går til

Prisen for beste animerte kortfilm går til

, en sjarmerende stop motion dukkefilm som tok fem år å fullføre. ‘Thank you Canada!’ avslutter de to vinnerne. 

 -- Raphael Saadiq og Miles Caton fremfører 

) til vill applaus i salen (og anerkjennende nikking i sofaen).

 -- Anna Wintour og Anne Hathaway inntar scenen for å dele ut prisen for beste kostymer, i en uhyre diskret snikmarkedsføring av 

 (og de er litt artige) – før de deler ut 

prisen for beste kostymedesign, som går til til

 Ruth Carter (vinneren) takker alle hun har møtt i arbeidet med filmen. (Sjarmerende.)

prisen for beste makeup og hårstyling – som går til

! (Søren) De takker Guillermo del Toro og Jacob Elordi spesielt, samt alle sine medhjelpere generelt. Rotete, men trivelig.

Neste kategori er ny av året, nemlig CASTING – eller, altså: Det å finne de rette skuespillerne til å gi liv til en films forskjellige rollefigurer. På scenen har man rasket sammen fem skuespillere, som representerer de fem filmene hvis castingansvarlige er nominert. Paul Mescal hyller castingen til 

Tidenes første Oscar for beste casting går til Cassandra Kulukundus for

 Talen hennes er sjarmerende, småmorsom og litt frekk idet hun erter Paul Thomas Anderson med at hun fikk sin Oscar før han fikk sin, efter at de har jobbet sammen i mer enn ti år. (Hihi)

 -- Nå er det på tide for Conan å tøyse litt til, idet han entrer scenen med en løvblåser, før han snakker med Matt Berry via link til London …

 – som visstnok skal deles mellom to vinnere!! (Første gang dette har skjedd, så vidt jeg vet.) Åkkesom var 

! Talen til sistnevnte er nokså rørende og varmende og handler om å finne sammen, jobbe sammen og derigjennom finne et håp for fremtiden. (Nydelig)

. Jeg har fortsatt mest tro på Delroy Lindo, men ønsker meg Benicio Del Toro – før den går til 

), som ikke er til stede, noe som får Culkin til å si at han mottar den på Penns vegne. Litt surt å se Skarsgård sitte tomhendt og betuttet i stolen sin, men ingen overraskelse …

 Uansett er det nå klart for manusprisene; henholdsvis originalmanus og bearbeidet (adaptert) manus, med 

 som storfavoritter i hver sin kategori. 

 sine sjanser (original) er med andre ord ikke all verdens. Robert Downey Jr. og Chris Pine tøyser litt med hverandre, før de deler ut 

prisen for beste adapterte manus, som går til Paul Thomas Anderson, for

. (Så da fikk han prisen sin, han også.) Han takker familien sin og Thomas Pynchon (som skrev romanen filmen er inspirert av).

prisen for beste originalmanus går til Ryan Coogler for

 Meget stor og varm applaus – stående faktisk. Coogler ber alle sette seg, for han er så nervøs og vil ikke bli ‘spilt av scenen’ hvis han snakker for lenge. Og jøje meg som han prater. Veldig fort, stammende og sjarmerende inderlig.

Snart er det på tide med priser for produksjonsdesign og spesialeffekter, samt dokumentarer (kort + helaften), samtidig som det begynner å se ut til at 

 kan komme til å dele nokså broderlig på kveldens priser.

Men først: Billy Crystal holder en nydelig minnetale for Rob Reiner og Michelle Singer Reiner, som ble drept av sin sønn – før årets In Memoriam-sekvens spilles av, til tonene av ‘Storybook Love’ (fra 

). Før Rachel McAdams plutselig står på scenen og holder en minitale for Diane Ladd, Claudia Cardinale og Diane Keaton. Mest om Keaton, viser det seg – før segmentet fortsetter med bilder av Robert Redford, Robert Duvall, Val Kilmer og Graham Greene. Bilder som gjør meg varm, trist, glad og litt rørt.

Så, plutselig kommer en skrøpelig og lavmælt Barbara Streisand på scenen for å snakke om sitt vennskap med Robert Redford og om hvor sterk og god og hederlig han var, før hun avslutter med en (litt vindskjev) strofe fra ‘The Way We Were’.

 -- Sigourney Weaver og Pedro Pascal inntar scenen for å dele ut prisen for 

beste ‘achievement in production design’

 (via en del ikke så smoothe vitserier) – som går til 

! Takketalen er stresset, masete, oppramsende og nokså kjedelig.

 Kjedelig tale, også her. Noe som jo er passende, vinnerfilmene tatt i betraktning.

 Tiden er nå kommet for dokumentarer, som av en eller annen grunn skal deles ut av Jimmy Kimmel. Prisen for 

 (om barn som er blitt drept i ‘school shootings’. Takketalen er sterk.

! Wow. Hverken The Alabama Solution eller The Perfect Neighbour. Uansett: Talen er knallsterk, idet vinnerne klarer å trekke krystallklare paralleller mellom Russland og USA. (Man mister sitt land gjennom tusenvis av små hendelser, som når oligarker tar over mediene og styrer hva vi får lov til å lage og hvorledes vi kan nyte det – eller når ingen sier noe, mens myndighetene tråkker på sine innbyggere.)

 står nå på scenen (i forbindelse med filmens 15-årsjubileum). De vitsetøyser litt og det er ganske morsomt, før de deler ut 

prisen for beste filmmusikk, som går til Ludwig Göransson, for

 (Han leverer en kort og konsis og fin liten tale, som hyller hans vennskap med Ryan Coogler.)

 racerbilfilmen som på mystisk vis også er nominert i kategorien ‘beste film’(!). Takketalen er sjarmerende rotete – og kort – før akademiets president holder en hyllest-tale for akademiet (kremt), med budskapet: 

 -- Og så er det tid for at far og sønn Bill og Lewis Pullman på usedvanlig lite morsomt og veldig, veldig krøkkete vis presenterer prisen for 

beste klipp, som går til Andy Jurgensen, for

 Takketalen er beveget og bevegende, før en nylig oppusset Demi Moore deler ut 

prisen for beste foto, som går til Autumn Durald Arkapaw –

 som holder en varm og fin og kvinnehyllende tale (som også hedrer regissør Ryan Coogler). Omsider gjenkjenner jeg Matt Berrys stemme, mens han leser opp vinnernes navn.

Nå nærmer vi oss de aller største prisene, som for eksempel beste internasjonale film, som vel er 

 sin siste reelle sjanse. Først må vi riktignok høre KPOP DEMONHUNTERS-sangen (eller, hvis man ikke er så opptatt av barnemusikk, gå inn på kjøkkenet og hente litt mer kaldt vann).

 Prisen for beste internasjonale film presenteres av Javier Bardem og Priyanka Chopra Jonas, og går til … 

!!! Wow! Wow! Wow! Den så jeg virkelig ikke komme. Gratulerer! Joachim holder en knallgod takketale som anerkjenner innsatsen til alle som var med på å lage 

, som spiller i den. Samt at han parafraserer James Baldwin idet han avrunder med «Alle voksne har ansvar for alle barn, og ikke velg politikere som ikke tar hensyn til dette!»

 Prisen for beste sang deles ut av en Lionel Ritchie som ser ut som om ansiktet hans er laget av plast (og som vant denne prisen for 40 år siden, med Say You, Say Me) – og går, tragisk nok, til Golden, fra KPOP Demon Hunters. Takketalen er en nesten rørende (hun som holder første del er meget beveget, mens han som skal holde andre del blir overdøvet av kveldens orkester.

 Robert Pattinson og Zendaya annonserer at 

 Han hyller sine mednominerte, en god, gammel, avdød venn – og film som medium. Artig og varm.

 Adrian Brody (som holdt fjorårets desidert lengste takketale) tar til scenen for å annonsere 

årets beste mannlige hovedrolle (mens han tøyser med sin lange tale) – før han forteller at Michael B. Jordan vinner for sin dobbeltolkning i

 Talen hans er stresset og småmasete, men veldig full av takksigelser (blant annet til sin mor, som er ‘daten’ hans i kveld), og på en genuin og sjarmerende måte. Stående applaus fra et samlet auditorium.

 og beste film. Mikey Madison (som vant i fjor, for sin prestasjon i 

), ramser opp de nominerte kvinnene (Jessie Buckley, Rose Byrne, Kat Hudson, Renate Reinsve, Emma Stone), før hun annonser at 

Jessie Buckley, kjempefavoritten, vinner for sin prestasjon i

 Buckleys tale er full av sjarm og varme og vantro glede og takksigelser og hyllest av sine mednominerte – og en dedikasjon til det vakre kaos som fyller en mors hjerte.

Ewan McGregor og Nicole Kidman småsynger og flirter med hverandre (25 år efter Moulin Rouge), før de nominerte filmene presenteres i en snerten montasje.

 Takketalen fra filmens medprodusent Sara Murphy er litt usammenhengende og vanskelig å henge med på, helt til Paul Thomas Anderson tar ordet og forteller hvor stolt han er over å være nominert sammen med årets øvrige nominerte; at de alle er del av en filmens familie, at det er på tide med en martini og at han er flau for å ha glemt å takke skuespillerne i sin tale efter at han vant prisen for beste regi.

Showet avrundes med en forhåndsinnspilt Conan-sketsj som hedrer 

 også, sånn i tilfelle?) Uansett: Sketsjen er nesten morsom.

Vi har denne uken tatt for oss tre filmer (skuffende, ganske god og helt fantastisk) som ikke har mottatt en eneste Oscar-nominasjon.

Dersom vi starter i bunn (for å si det litt brutalt, men også apropos) er 

 første film ut. Filmen er basert på en krimroman av Donald E. Westlake som er blitt oppdatert og omskrevet for film av Park Chan-wook og Lee Kyoung-mi, og regissert av Park Chan-wook. I hovedrollen møter vi Lee Byung-hun, som mange vil kjenne fra 

 og andre sydkoreanske suksesser. I og med at Park Chan-wook tidligere har regissert herligheter som 

, gledet jeg meg til en gullgod pressevisning – men ble skuffet.

Omtrent en time ut i handlingen var det som om jeg stoppet opp inni meg og sa til meg selv: «Men dette er jo 

! Dette fungerer ikke som det skal. Faen.» Heldigvis tok filmen seg opp mot slutten, men den brukte altfor lang tid til å komme ordentlig i gang.

Hovedproblemet er at den ikke er morsom. Ikke i det hele tatt. Filmen er markedsført og omtalt som en svart komithriller, med bitende satire og lattervekkende voldsutgytelser – men vet du hva: Det er den ikke.

Tonen, språket, stilen og atmosfæren fra boken er borte. Det erkeamerikanske, det hardkokte, det «krimmete» er forsvunnet, til fordel for en slags 

- eller Olsenbanden-lignende «subtilitet» og mangel på realisme og seriøsitet. Og uansett om det skyldes dårlig oversatte og for enkle undertekster, 

eller at jeg ikke responderer på asiatisk humor

, så ble jeg sittende uengasjert og se på, fra en distanse, i stedet for å bli revet med og trukket inn i handlingen.

Scener og sekvenser som ellers ville underholdt (altså dersom jeg hadde funnet dem morsomme, morbid-vittige eller smarte), ble trege, kjedelige og uinteressante. Helt i motsetning til tilsvarende deler i f.eks. 

; filmer som hver på sitt vis er sterke, sexy og særegent smarte, og som uten nåde 

Følgelig er ikke Park Chan-wook, for meg i hvert fall, en filmskaper med humor og komikk i sitt arsenal, eller en som briljerer med sine transponeringsevner. (Til overmål har han dedikert filmen til Costa-Gavras, som i 2005 gjorde sin versjon av Westlakes roman.)

 handler om en papirfabrikkarbeider som mister jobben i firmaet han har gitt femogtyve år av livet sitt til, på grunn av nedskjæringer. Selvbildet og økonomien går ad undas. Ingen av jobbintervjuene han innkalles til går som han håper. Han fortviler. Han blir desperat. 

 Hva om han identifiserer sine sterkeste konkurrenter til jobbene han søker på, og eliminerer dem? Som sagt så gjort.

Det vil si: Han er urimelig klønete. Han er veik, ubesluttsom og sentimental. Dessuten rammes han (og drapsforsøkene) gang på gang av utrolige sammentreff, ytre påvirkninger, andre menneskers dumskap, og så videre.

Det er i stor grad her forsøkene på festlig slapstick-humor serveres, til ødeleggende effekt. Vi føler ingen medynk, hverken med ham eller med hans potensielle ofre. Og uten medynk, ingen spenning og ingen fare på ferde – ei heller et satirisk bitt. Og de aspekt ved slutten som kanskje er ment å overraske, endog sjokkere, er så tamme og uoriginale at den lille glede jeg følte før den liksom-snertne konklusjonen, fort forsvinner. Dessverre.

Men bevares: Hvis du synes å lese at jeg bare ikke skjønner filmen, humoren eller regissørens briljans – ta gjerne sjansen på å se den. 

En annen film du også kan ta sjansen på – og som du faktisk 

 prøve, dersom du er interessert i russisk maktpolitikk, Sovjetunionens fall og Putins vei til toppen – er 

Den er ingen kinofilmatisk festaften, den heller – men fungerer godt som historietime. Foruten å hilse på Putin og vise frem hans to sider (før og efter han tok over styringen), blir vi kjent med den fiktive figuren Vadim Baranov (den titulære trollmannen; ment å representere entreprenør-politiker-arketypen og basert på den virkelige forretningsmannen Vladislav Sukov), hans store kjærlighet Ksenia (Alicia Vikander, ment å representere opporturnist-elementet) – samt med Russland som stat, fenomen og idé.

Vi starter på tidlig 90-tall og kastes ut i datidens løssluppenhet og omfavnelse av alt som var vestlig. Vi blir kjent med flere friskuser, gærninger, poeter og drøssevis av 

. Tettest følger vi Baranov (en ekstra daff Paul Dano), som gjennom filmens/historietimens to timer og trettitre minutter fungerer som vår guide. Ikke en fjomp à la Forrest Gump, mer en kunnskapsrik, antikarismatisk, rett sted til rett tid-type.

På den ene side holder dette fint på vår interesse, særlig idet vi også guides av Jeffrey Wright i rollen som en amerikansk journalist i samtale med Baranov. På den annen side fikk deler av førstetimen meg til å minnes den horribelt dårlige «Snømannen»; Tomas Alfredsons ulidelige filmatisering av Jo Nesbøs roman. Alt fremstår som tilgjort og uekte, og kameraføringen er kjedelig og uengasjerende. Filmen føles nokså død – all ekstravaganse og nykapitalistisk grådighet, livsglede og hybris til tross.

Smått om senn fremtvinges en genuin interesse for hva som skjedde da «noen snakket sammen» om Boris Jeltsins helse og alkoholisme, om hvem som skulle kunne overta for ham, og hvorledes denne maktoverdragelsen skulle kunne gjennomføres. (Her er det nesten så filmen skinner, mens den øser av sitt informasjons-overflødighetshorn, basert på den prisvinnende romanen av Giuliano da Empoli som den er.)

Den statlige tv-kanalen var på dette tidspunkt blitt privatisert og sendte stort sett dritt: Det verste av det verste av ‘reality’-shows og den slags. Men siden Baranov kjente den steinrike eieren, og efterhvert jobbet for ham, kunne selvsagt kanalen brukes til å styre velgerne i riktig retning i valgkampinnspurten. Og siden man allerede er i gang med sleipe triks og gamle knep, hvorfor ikke spørre sjefen for efterretningstjenesten om han er interessert i å ta over makten? Han sitter på så mye info om så mange og mangt at det må jo være en god idé?

I rollen som Vladimir Putin møter vi Jude Law, som infuserer Putin med i overkant mye karisma og sjarm. Men bortsett fra de øyeblikkene hvor han ser ut som Jose Mourinho, er han jo styggelig lik Putin, så jeg skjønner valget … selv om Putin i virkeligheten er alt annet enn sjarmerende og karismatisk – mens en type som Baranov nødvendigvis 

 være sjarmerende – slik at rollene egentlig burde vært byttet om …

 holder nesten på vår (opparbeidede) interesse helt til mål. Men den er litt for lang, og det går trått igjen en god stund før den er slutt. Og så ender den på merkelig ufikst vis.

Hvis du følger ekstra nøye med, kan du se Thurston Moore på keyboards i en party-scene.

 er ikke bare månedens film på Cinemateket, den er også den mest fullendte nye filmen jeg har sett på aldri så lenge.

Én ting er at den forteller en historie jeg aldri før har sett (i det minste føles det slik, idet den er innpakket i elementer og omgivelser så uvante at de fungerer som kamuflasje) – en annen er at den besitter en varmende og særegen kvalitet bestående av genuin og gjenkjennelig lengsel, blandet med avvæpnende enkel humor. Til sammen gjør dette filmen til en sann erkebritisk glede.

Charles (Tim Key) bor alene i et stort og herskapelig hus, på en avsidesliggende og tynt befolket øy. Hans store musikalske helter er den nå oppløste folk-duoen McGwyer Mortimer. Han har alle utgivelsene deres på både vinyl og cd (samt store mengder avisutklipp, magasinartikler, konsertbilletter og annen 

) og hører på musikken deres støtt og stadig.

Charles er eksentrisk, ensom og klønete. Og rik. Så rik at han har engasjert Herb McGwyer (Tom Basden) til å spille en konsert på stranden nedenfor huset hans. Siden Herb trenger penger for å finansiere sitt nye solo-album, takker han ja til å spille duoens gamle hits – men han gleder seg ikke. Når han innser hvor øde og isolert Wallis Island faktisk er, samt hvor ubehjelpelig og irriterende Charles er, angrer han dypt.

Når Herb finner ut at også Nell Mortimer (Carey Mulligan) er invitert, blir han sint. Men neste båt går ikke før dagen efter og kun hvis været tillater det. Pluss at han trenger virkelig pengene, og siden han ikke har sett Nell (som ikke bare var hans musikalske, men også romantiske partner) på ti år, er han såpass nysgjerrig på å møte henne at han forsøker å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Men Nell kommer ikke alene …

Oscar-sammendrag av den iherdige typen, og ukens blandede bilder

 er så søt og rar og sjarmerende at man – både på tross av og på grunn av Charles’ klønete vitserier og konstante småprat, Herbs mugne irritasjon og Nells småkjedelige «vanlighet» – lar seg fullstendig avvæpne. Og forelske: Omtrent en time inn tok jeg meg selv i å (frydefullt) tenke at «Dette er vår tids 

!». Ikke fordi filmene ligner – det gjør de ikke – men fordi begge er så engelske, genuine, underholdende nostalgiske og vidunderlig menneskelige, at man føler seg 

Alle artikler

Har du noia?

Ukens bonusbilder - 220326

Ukens blandede bilder – 190326

5 i bagen med Morgan Bengtsson (Oslofønk)

Oscar-sammendrag av den iherdige typen, og ukens blandede bilder

Ukens blandede bilder – 130326

Ukens blandede bilder – 050326

Filmer og forvorpenhet

R.I.P. Thomas Patrick Noonan (1951-2026)

Bonusbilder – 280226