At det er lenge siden Woody Allen laget en genuint god film, er ingen hemmelighet. Men at en av hans siste gode var et drama, snarere enn en komedie, er ikke like kjent. (Og at den utkom så langt tilbake som i 2013 er rent trist å tenke på.) Like fullt er den plutselig tilgjengelig på Viaplay nå, og med tanke på hvor vrient det kan være å få fingrene i Allens (litt) eldre filmer, er det bare å kaste seg over fjernkontrollen.

Jasmine (Cate Blanchett) er hverken den eller der hun en gang var. Ekteskapet med Hal (Alec Baldwin) er over, hennes alkohol- og pillemisbruk er alt annet enn over, hun har hatt et aldri så lite sammenbrudd – og hun har måttet flytte fra New Yorks øvre sosiale sirkler, til San Fransiscos lavere. Hvilket betyr at hun deler leilighet med sin snille, milde, smått forsagte søster (Sally Hawkins). Ikke desto mindre er hun stadig iført Chanel-drakten sin, dyre solbriller, samt en holdning og verdensanskuelse som formelig skriker: 

Jeg ER noen! Jeg er egentlig altfor god for dette!

Til forskjell fra mange av Allens øvrige opus er 

 i stor grad befolket med arbeiderklassefolk (som for eksempel Andrew Dice Clay i sin Members Only-jakke) som akkurat unngår å smake av klisjé. Heldigvis er intet av filmens emosjonelle heft og dybde klisjépreget, eller på annet vis lettvint. Snarere tvert om. 

 er ikke bare en av de bedre Allen-filmene siste tyve år, det er også en av de (om ikke tyngste, så i hvert fall) tristeste. Og hvis den i stil og tone kan minne om en annen Allen-film, må det være 

I San Fransisco er Jasmine så nær en fisk på land de fleste mennesker kan komme, noe som selvsagt avstedkommer en del pinlige/lattervekkende/morsomme situasjoner, men aller mest oppleves Blanchett i 

-tolkningen hun skulle gjøre for Liv Ullmann(!) på teaterscenen. (Hvilket sier en hel del om kvalitetsnivået her.)

For virkelig å sementere det uvelkomne i Jasmines Frisco-opphold, legger søsterens kjæreste (Bobby Cannavale) overhodet ikke skjul på hva han mener om henne, og uansett hvor mye Jasmines 

 (les: ‘glætte’) politiker-beiler (Peter Sarsgard) smigrer og skryter, er det klart at dette er en historie som umulig kan ende godt. Hvilket den heller ikke gjør.

Men at det gjør godt å se filmen, er hevet over tvil. Hvis man er i et 

Ukens gamlis-gull: Blue Jasmine

? Den gedigne og pompøst dramatiske romertidsactionfilmen med Russell Crowe i hovedrollen, og den aldri i verden subtile Ridley Scott i registolen? Tenkte meg det, ja. Ikkeno’ sjokk. Ei heller er det spesielt overraskende, og i hvert fall ikke uvanlig, at siden du har sett originalen så kan det påstås at du (i stor grad) allerede sett oppfølgeren også.

Heldigvis er det såpass lenge siden første filmen gikk på kino (24 år, faktisk) at man ikke nødvendigvis husker så mye av det som skjedde, ei heller hvorfor eller hvordan. Samt at dersom man kun har sett den på tv, så har man ikke egentlig opplevet den – for den type film er, som sånn cirka alle Ridley Scotts filmer; inklusive 

, et spetakkel som bør oppleves på stort lerret. (Eventuelt et som kun har livets rett på stort lerret.)

 siden jeg så den på kino (i Houston, Texas, av alle steder) i det herlige år 2000, og aldri senere, så da jeg forleden så 

 på Odeon IMAX, tok det heldigvis litt tid før jeg kjente «gjensynets» interessedempende effekt ta tak i meg. (Men 

Uansett har filmskaperne vært så smarte at de har begått et overraskende valg av hovedrolleinnehaver, all den tid den tragiske, småsutrete forlegne, homoseksuelle (

 Paul Mescal er den nye, semititulære helt. Et valg som fungerer usedvanlig godt, både idet Mescals stil og image skiller seg skarpt fra Crowes, og fordi Mescal i seg selv viser seg å være et beist av en slåsskjempe.

Som en slags rosin i den smakssterke gladiatorpølsen møter vi selveste Denzel Washington som Roms aller sleipeste, slemmeste, slueste og politisk kyndige rev.

 er med andre ord et storslagent, ambisiøst, påkostet, repetitivt og relativt underholdende filmprodukt, som i disse dager trygt – i hvert fall om du ikke husker 2000-utgaven altfor godt – kan sees på stort lerret. Bare ikke forvent historisk efterrettelighet, generell realisme eller diskrete kvaliteter (da må du heller peile deg inn på dokumentaren 

Men er det voldsomme emosjoner og slagscener, spesialbygde kulisser (Colosseum!), intrikate intriger, ekstreme sammentreff, syke eksesser og vill vold du ønsker deg: Vel bekomme!

Ukens oppfølger: Gladiator II

Enhver ny film med Aubrey Plaza er grunn til feiring. Bortsett nå i det siste. Da har man vært nødt til å føye til: 

… helt til man får se den i hvert fall

 og var ikke akkurat en innertier. [Bare se 

.] Uten at dette på noe vis er Aubreys egen feil, vil jeg gjerne få presisert. Og det at heller ikke 

lever opp til forventningene, må også tilskrives andre enn henne:

For det første er filmen blitt markedsført som en Aubrey Plaza-film, hvor hun får reise tilbake i tid og advare sitt yngre jeg om saker og ting hun bør gjøre og ikke gjøre – på det friskt-og-frekt-type viset som bare Aubrey kan. Men 

 er ikke en Aubrey Plaza-film. Det er en romantisk dramedie for unge mennesker (kvinner) på terskelen til voksenlivet, som nesten tilfeldigvis har inkludert Aubrey Plaza i ensemblet. (Selvsagt var det intet tilfeldig ved hennes deltagelse, det bare føltes slik da filmen viste seg å være som den er, og ikke som den Plaza-filmen jeg var blitt forespeilet.)

 er historien om Elliott (spilt av Maisy «Nashville» Stella), én av tre bestevenninner på USAs østkyst, den siste sommeren før Elliott skal flytte hjemmefra og studere på universitet. Familien hennes driver en tranebærsfarm som Elliott egentlig skulle overtatt (men som mellomstemann får i stedet), og alt er i grunnen veldig A4, jordens salt, 

Bortsett fra at Elliott er lesbisk, da. Noe som for øvrig presenteres og behandles på en fin-fint ukompliserende måte. Det som imidlertid 

 komplisert (for Elliott; ikke for oss), er at alt snart kommer til å snus fullstendig på hodet. Og det er først her Aubrey kommer inn. Via en real koko-trip på 

 får Elliott møte sitt 39 år gamle jeg – og hun har en ting eller to eller tre å melde.

Uheldigvis har manusforfatter (og regissør) Megan Park latt seg selv tro at hun kan hjelpe Aubrey Plaza til å bli en enda bedre, gøyere, koolere versjon av seg selv. Noe hun beklageligvis (og fint lite overraskende) ikke kan. Noe som igjen gjør at dialogen/samhandlingen/samspillet mellom Stella og Aubrey blir krøkkete over-koolt. Hvilket trekker ned.

Men – og heldigvis: Resten av handlingen, skuespillet og håndteringen av alle rollefigurenes emosjoner og kontemplasjoner holder et tilfredsstillende nivå, og vel så det. Så, med andre ord: Siden du nå vet at dette er en annen film enn markedsføringskampanjen gir inntrykk av, kan den kanskje fungere for deg. En sliten søndag på sofaen for eksempel.

Ukens gamle rompe: My Old Ass

I «gode» gamle dager fantes noe så elegant som 

 på amerikansk TV. Et program som vekslet mellom å ha én mann som skulle velge mellom tre kvinnelige konkurrenter – og omvendt. I 1978 endte en ung kvinnelig 

 opp med å delta i en episode av showet, og var så heldig at hun fikk anledning til å velge mellom tre herlige ungkarer – hvorav én var en sadistisk seriemorder.

 innehar både hovedrolle og regiansvar, evner å formidle denne historien – som er basert på virkelige hendelser – på en uvanlig engasjerende vis. Naturlig nok får hun god hjelp av Ian McDonalds manus, samt eminent foto, klipp, lyssetting, dekor m.m., men like fullt: Dette smågufne, velspilte, veldreide dramaet oppleves aldri som Kendricks debut: Snarere tvert om.

Åpningssekvensen trekker oss uanstrengt inn via elegant foto, særegen setting og en uvanlig 

 pas-de-deux: En ung, sårbar kvinne poserer for en langhåret mannlig fotograf som åpenbart snakker henne efter munnen, får henne til å åpne seg; til å la seg være ekstra sårbar – for så å gå til angrep. I løpet av få minutter får vi vite hvem og hvordan seriemorderen Rodney er, hvorledes han forholder seg til sine ofre, og hva vi har i vente.

Så møter vi Sheryl (Anna Kendrick). Hun er en håpefull skuespiller i Los Angeles, og behandles derefter. Hvilket vil si at vi med all ønskelig tydelighet får se hva det ville si å være ung, kvinnelig og på tilbudssiden i en mannsdominert bransje. Alle fra casting-agenter, programverter og agenter, til produksjonsassistenter og sikkerhetsvakter, vet at mennene bestemmer, mens kvinnene helst bør holde kjeft og gjøre som forventet. Til overmål har Sheryl en liksom-trivelig nabo som hun ikke helt klarer å håndtere, og hvis oppførsel hun (les: Kendrick; regissøren) bruker til å «sette scenen» for verden/kvinners lodd anno 1978.

Jeg er kan hende noe i overkant detaljorientert her, men ikke helt uten grunn: Uansett hvor imponerende Kendrick er i (og med) denne filmen, er hun tidvis 

 tydelig i sin signalisering av hvilket budskap hun ønsker å formidle.

Åkkesom og heldigvis spiller denne overivrigheten ikke hovedrollen. Kendrick & Co. har hanket inn så mange dyktige folk både foran og bak kamera (for eksempel er Daniel Zovatto fantastisk som seriemorder-Rodney), at slike feilskjær nokså umiddelbart tilgis.

thriller-drama-filmer basert på virkelige hendelser

 er det særdeles vrient å forklare nøyaktig hvorfor de er gode (hvis det er det de er), uten å røpe for mye. Så også i dette tilfellet. Jeg avrunder derfor med å melde at 

 er en film man bør se uten særlig mer forhåndskunnskap enn jeg her har delt – og at den bør sees på kino.

Helst i en fullsatt sal, sammen med andre (fremmede) mennesker. I så fall tror jeg alle vil kunne kjenne – virkelig 

Ukens Kendrick - Woman of the Hour

Hvordan har det seg at når store regissører som i altfor mange år er blitt snytt for den heder de fortjener omsider mottar sin store og velfortjente pris, så får de den for en film som langt fra er deres beste?

Her naturlig nok teoriene mange. Selv antar jeg at det gjerne blir slik når en regissør som i en årrekke har levert filmkunst av rang – uten å bli premiert med pris fra Cannes, Venezia, Berlin eller Oscar-akademiet – begynner å dra såpass på årene at filmfestivaljuryer kjenner et ansvar for at deres festival ikke atter en gang skal overse vedkommende, så mister juryen objektiviteten sin. Eller kanskje 

Om så er tilfellet, er det vel ikke til å undres over at når en så kjent og anerkjent filmskaper som Pedro Almodóvar leverer sin beste film på aldri så lenge (med 

, i 2019), som skildrer ‘vondtene’, sykdommene og livstrettheten til en aldrende regissør på så glitrende vis at den burde gitt ham minst én topp-pris (uten å gjøre det), og som fem år senere leverer et drama om en dødssyk person som ønsker å ta sitt eget liv – ja, da tar juryen ved årets filmfestival i Venezia hintet.

 er på ingen måte Pedro Almodóvars beste – kanskje heller en av de svakere – men den vant like fullt Gulløven; hans første store filmskaperpris. (Han mottok en manus-Oscar for 

.) Som tittelen tilsier dreies hans nyeste rundt dramaet som oppstår når den dødssyke krigsreporteren Martha (Tilda Swinton) ber sin gamle forfattervenninne Ingrid (Julianne Moore) om å tilbringe hennes siste dager sammen med henne. Martha har bestemt seg for å ta selvmord, leier et eget hus for nettopp dette formål, og ønsker tryggheten det vil gi å ha en gammel venn i rommet ved siden av. Med skuespillere så sterke som disse, med manus og regi av Pedro Almodóvar, bør en slik film være fantastisk. Men det er den ikke.

 er Almodóvars første engelskspråklige spillefilm, og det bærer den tydelig preg av. Store deler av dialogen (og dette er i høyeste grad en dialogdrevet film) er for stiv og oppstyltet til å fremstå som ekte, noe som gjør det vanskelig å bli med inn i historien. I stedet blir vi sittende på avstand og se på, uten virkelig å bli grepet av dramaet som utspiller seg foran oss, enda så lett tilgjengelig det er. At Tilda Swinton ser ut til nylig å ha fått innsatt nye skallfasetter i overkjeven, hjelper ikke. Hverken på generell snakketøysmidighet eller (ut)tale. Noe anstrengt hviler over filmen.

Anstrengtheten forsterkes ved forutsigbare, gjenkjennelige, uspennende visuelle grep. Det fokuseres på den røde bilen, på andre utvalgte røde objekt, og på det ‘kræjsi’ farverike interiøret som omgir skrivebordet – mens flashbackene er sedvanlig kunstferdig elaborerte. Og så videre. Nesten alle fortellergrep er til å kjenne igjen fra tidligere filmer, men gjenbruken er hverken smidig eller snedig. Til overmål henter og låner han friskt fra andre (film)kunstneres verk, og da i særlig grad fra John Hustons filmatisering av James Joyce-novellen «The Dead». (Og så klart fra novellens tekst.)

, som den så stilig het på norsk) var også full av slike detaljer og grep. Men den var formfullendt, substansrik på grensen til det taktile, og opplevdes som en historie Almodóvar hadde levet (med) selv. Her i 

 (som er basert på en roman av Sigrid Nunez), fremstår de stadige referansene til Dora Carrington, Lytton Strachey, James Joyce et al, samt kakofonien av sterke farver, mer som fyllstoff. Som et hint om at Pedro ikke egentlig hadde nok til en hel langfilm.

Men – og heldigvis: Swinton og Moore er genuint gode, musikken er alt annet enn kakofonisk, og filmen byr tross sin haltende form på interessant, samtidsrelevant tankegods. (I tillegg til eutanasi er miljøkrisen overraskende tilstedeværende.) Enda så mye pirk og knirk en kan legge merke til, skal det godt gjøres å ikke samtidig kjenne hvor godt det gjør å se en ny Pedro Almodóvar-film. Som alltid, selv i sine svakere øyeblikk, har han – og filmene hans – noe helt eget ved seg. Noe «annerledes», som pirrer og stimulerer.

I hvert fall helt til denne filmens coda. Da finner han det for godt å benytte et fortellerteknisk grep jeg vanskelig kan røpe uten å ødelegge filmen, men som jeg personlig fant forstyrrende. Den trøsten man hadde funnet i filmens/Pedros kvaliteter, og den tilstedeværelse man hadde kunnet jobbe seg frem til, forsvant.

Én ting er at jeg ikke likte valget hans, en annen er at jeg også her synes gjennomføringen ikke stod i stil med hva man forventer i en Gulløve-vinner. Eller endog en middels Almodóvar-film.

: Er du Pedro-patriot, Julianne-jubler eller Tilda-tilhenger: Se filmen. Du skal ikke se bort fra at du liker den bedre enn jeg.

Ukens dødsdans – The Room Next Door

, visste vi jo. Men nøyaktig hvordan han ble til slik en skitten snik, er for mange fortsatt et ubesvart spørsmål. Eventuelt et spørsmål de ikke har giddet/orket/funnet nødvendig å stille seg – kanskje til en viss grad på grunn av bøker som den hans niese, psykologen Mary L. Trump, kom med i 2020. «Too Much and Never Enough: How My Family Created the World's Most Dangerous Man», er en rå 

 av et familieportrett, som i stor grad legger skylden for Trumps tilkortkommenheter som menneske ved Trump seniors føtter. Men som enkelte visste fra før, og som ingen kan være i tvil om efter å ha sett 

: selv om Fred (faren) ved sin forferdelige nedrakking og ubarmhjertige hundsing av sønnene sine har en god porsjon skyld, og i stor grad la grunnlaget for at det gikk som det gjorde, har også Roy Cohn mye å svare for.

Roy Cohn (hjernen bak McCarthy-høringene, for å nevne noe av alt det koselige) var en helt usannsynlig jævlig mann, som i Trump – den veike, bleike, mindreverdighetskompleksfylte, sykt bekreftelsessøkende Donald Trump – så en leirklump han kunne forme i sitt bilde. En nyttig idiot og et potensielt meget nyttig vennskap for fremtiden. 

 Helt til han fikk smake sin egen medisin.

Noe av det viktigste Cohn – så overbevisende gestaltet av Jeremy «Succession» Strong at det er til å måpe over – lærte Trump, er hans tre grunnleggende regler for å trumfe seg gjennom enhver situasjon uansett odds, motstand, virkelighet og sannhet:

 (Hvis noen prøver seg på noe, angrip dem så hardt og brutalt at de ikke lenger orker/tør/tar seg råd til å ha med deg å gjøre.)

 (Uansett hva du har gjort eller sagt – og som du er kommet i trøbbel for – si at du ikke har sagt/gjort det.)

Uansett hva som skjer så sier du at du har vunnet. Ikke innrøm at du har tapt.

Å si at disse tre reglene har hatt en viss innflytelse på Donald Trumps fremferd, er ingen overdrivelse. Og jo lenger ut i filmen vi kommer, jo tydeligere blir det at nettopp Cohn og reglene hans var akkurat hva Trump trengte for å slå seg opp og frem.

Ikke bare i sin måte å se eiendoms- og byggebransjen på, men også i alle mellommenneskelige relasjoner, fant Trump ut at dette var regler – et livssyn, en verdensanskuelse – som ville tjene ham vel. Og fordi mennesker flest blir mer lamslått, satt ut og forfjamset enn sinte og i stand til å ta igjen, slapp han altfor ofte unna med. (Og 

Heldigvis er filmen fylt med så mye sarkasme, ironi, ubetalelig godt spill (Sebastian Stan, som Trump, er også god) – og så mange direkte deilige åttitallsskildringer at man kan more seg over den uansett hvor seriøst man ønsker å ta den. Det å se hvor virkelighetsfjern og selvgod Trump blir, allerede lenge før han begynte å gjøre seg tanker om å stille til valg, er for øvrig en skikkelig vond-god opplevelse. Der smelter alle filmens bestanddeler sammen til et gyselig godt hele.

At alt er basert på virkelige hendelser, setter selvsagt en ekstra spiss på opplevelsen, selv om filmskaperne innrømmer å ha endret noen detaljer for dramatisk effekt, og å beskytte uskyldige. Noe som naturlig nok gjør det hele så uendelig trist og vondt. Hvilket får en til å undres over hvor mottagelig enkelte (typer av) mennesker er for regler som dette. Enkle, urimelige, skadelige, regler – for enkle, urimelige, skadelige mennesker.

I motsetning til den gang da, trenger man i dag ikke bli plukket opp av ondskapen personlig. Drittarbeidet kan gjøres på nettet. Så tenk på det, neste gang du flirer av, håner eller bare rister på hodet over drittprofeter som Andrew Tate.

Ukens lærling: The Apprentice

) – som du kan lese om litt lenger nede.

 stadig å finne på strømming, mens filmer som 

 fortsatt går på kino. (Ikke at sistnevnte nødvendigvis vil hjelpe mot depresjon, men likevel …)

Og hvis alt annet feiler: Kos deg med fårikålen!

Dette var ikke en film jeg egentlig hadde lyst til å se, og en jeg motvillig dro meg selv på visning av – men som i løpet av få minutter overbeviste meg om at min avgjørelse om å se den var helt riktig. Spillefilmregissørdebutant Lilja Ingolfsdottir (som også har skrevet manus) har snekret sammen en historie om en kvinne som for annen gang i sitt relativt unge liv står foran et vondt samlivsbrudd, uten at filmen noen gang eller på noe vis føles som en «sånn» film.

 spekket med lett, leken, livaktig historieformidling, som tross dette lette og lekne bærer i seg så mye troverdig og hårdt erhvervet erfaring at en vanskelig kan gå uberørt fra den. 

 er på mange måter fortellingen om Maria, som efter en lei skilsmisse treffer ham hun umiddelbart vet er «riktig» – hvilket vil si musikeren Sigmund – for så å kaste seg inn i et nytt forhold med alt hun har av følelser og bagasje. (Hvilket vil si en hel del.)

 er at den (på aller beste vis) lurer oss opptil flere ganger – via endrede ståsted, uvante tilbakeblikk, konfrontasjoner med uventet utgang – og så videre. I tillegg befolkes og formidles den av skuespillere som i stor grad 

 rollene sine, og som uansett hvor utiltalende de (tilsynelatende) er, igjen og igjen viser seg å romme mer. Omtrent som virkelige mennesker.

Dog må det sies at ikke alle taktomslag fungerer like godt og at enkelte scener oppleves som uforløste. Men alt i alt er filmen en opplevelse man har godt av å unne seg.

The Texas Chainsaw Massacre – 4K / 50th anniversary edition

Og så var det denne, da. Tidenes mest omtalte og nedrakkede 

. Den som alle bekymrede foreldre på tidlig 80-tall mente at ingen – i hvert fall ingen under 18 år – burde se, og som lenge (så vidt jeg husker, i hvert fall) var forbudt i Norge. Men nå er den altså her, på kino, i uklippet og oppusset utgave.

Hvilket nødvendigvis fremtvinger spørsmålet, eller 

, om du vil: Er det noen vits i det? Er der et poeng i å se denne filmen nå? JA, sier jeg. Både fordi den er god som den er, og fordi den tydeligvis har inspirert, fremprovosert og influert så mye av dagens skrekkfilmkanon at det vil være bortimot ugreit å ikke se den nå som den kan nytes (evt. «nytes») på kino.

 ikke er en direkte fantastisk film. Tiden har på flere vis gått fra den (verden er råere, alle har sett verre, det som på 70- og 80-tallet var ekstremt er i dag bortimot hverdagslig, osv.), og i det store og det hele får du ikke se noe du ikke allerede har sett. MEN (og dette er bokstavelig talt et stort men): Dersom du klarer å ha med deg at da filmen dukket opp, en ekkel oktoberdag i 1974, var uhyrlighetene den skildrer noe helt nytt, noe verre enn nesten alt annet som tidligere hadde preget et kinolerret (for ikke å si et ungdomssinn) … Ja, da har du en jævlig (god) filmopplevelse foran deg.

, som dem sier i junaiten.) Først gjorde hun karriere som modell, så drakk, knullet, fotograferte og sosialiserte hun seg verden (og særlig den franske rivieraen) rundt – før hun bestemte seg for at hun på ingen måte kunne sitte stille og bare vent på at andre verdenskrig skulle ta slutt.

I spillefilmdebutant Ellen Kuras’ nesten taktilt intime film (basert på biografien skrevet av Millers sønn) får vi være med på store deler av denne bemerkelsesverdige, personlige, men også historisk signifikante, reisen.

 en av sine beste prestasjoner, hvilket sier en del. Pluralismen i Lee (kvinnelig, tøff, seksuelt frigjort, et menneske av sin tid, såret, sterk, amerikansk, europeisk) fremstilles på ubesværet og uvanlig overbevisende måte; som regel i tandem med en venninne, elsker, ektemann, kollega. (Dog innimellom også helt alene.)

Ikke alle filmens vendinger, detaljer eller valg av skildringsform er like smarte, men 

 sitter virkelig i, også flere dager efter at man har sett den. Til overmål treffer utsagn som 

«… even as it happened it seemed unreal»

 – i filmen som referanse til Hitlers herjinger; i vår tid om Trumps – tragisk godt.

Som om ikke dette var nok gjør Andy Samberg en imponerende jobb i en «seriøs» rolle, Josh O’Connor fortsetter der han slapp i 

, mens Marion Cotillard og Andrea Riseborough som vanlig er eminente i sine roller.

Har du barn, kjenner du noen med barn eller har du bevart så mye som en tøddel av barnet i deg selv: Kom deg eller dere på kino og se denne. Filmen er så fantastisk at selv gretne, gamle gubber kan elske den.

Ukens intenst intime monstermiks – Elskling-Massakren med Lee (+)

 Jeg synes det så litt teit ut; fylt med overpriviligerte ungdommer med lidende, triste øyne og ansiktsuttrykk. Mulig jeg tok feil. Uansett fikk jeg, omtrent på samme tiden, min dose av lidende rikingbarn via 

. High school-detektivserien med Kristen Bell i hovedrollen (og Jason Dohring som den bortskjemte sutresekken).

Hvilket (åpenbart) bare er en litt kronglete måte å si at jeg ikke er like godt kjent med Adam Brody som med Kristen Bell; som bekler de to hovedrollene i Netflix’ nye romcom, 

. Men det, viser det seg raskt, er intet problem. 

 spiller fint lite på meta-aspekt og selvreferanser, og oppleves i det hele som en selvstendig – om ikke bokstavelig talt enestående – serie.

Til tross for at seriens «creator» (som det heter på imdb) er et relativt ubeskrevet serieskaper-blad, har Erin Foster tiltrukket seg et realt A-lag: Hovedrollene har vi allerede vært innom, birollene tolkes av folk som Timothy Simons (Jonah fra 

), og de to første episodene er regissert av Greg «

Premisset for serien er at Joanne (Bell), som har en sexpratpodcast med sin søster Morgan (Lupe), er veldig single. Og litt slutty. Og (via podcasten) helt åpen om alt. Mens Noah (Brody) er rabbiner, samboer med kvinnen han er på nippet til å fri til, og nødvendigvis noe mer tilknappet. Mens så – ad vidunderlig vel uttenkt og skildrede omveier – treffes de på fest.

Å si at det slår gnister av dem den kvelden, vil være å overdrive. Men ikke veldig. Tiltrekningen de to er åpenbar (og – heldigvis for serien – troverdig). Men omstendighetene legger ikke akkurat til rette for at det skal bli dem. Like fullt klarer hverken Joanne (som til overmål er ateist) eller Noah (som har som mål i livet å bli sjefsrabbiner for menigheten) å holde seg unna hverandre.

I motsetning til en hel del andre serier (og filmer eller andre former for historier) med motsetninger av religiøs art, klarer 

 å gjøre fremstillingen av de sosiokulturelle/religiøse forskjellene til seriens forse. I tospann med den komi-infuserte romansen, så klart. Ikke graver den for dypt, og ikke farer den med harelabb over det som for mange mennesker er virkelig viktig. Til overmål er dette en serie skapt og skrevet av en kvinne (og hennes stort sett kvinnelige medforfattere), noe som gir en litt annerledes (ja; jeg vet!) og kvinnelig innfallsvinkel – uten at dette overdrives.

Til å hjelpe seg og serien med dette, har Erin og gjengen flettet inn mødre, fedre, svigers, svogers, søsken, venner – samt varianser i seksualitet, inntekt, moral, etikk og en hel rekke andre parametere. Alt pakket inn i fin-fint spill over hele spekteret, imponerende design, foto, musikk, timing og klipp – og så videre. Pluss kleine møter i sexleketøy-butikker, tequiladrikkeleker i idrettshaller, snille foreldre, slemme svigerforeldre (og ubetalelig fine samtaler/samhandlinger med dem) – med meget mer.

 består av 10 episoder à 30 minutter, er å finne på Netflix og anbefales.

Ukens «Det er dette alle vil ha» – Nobody Wants This

 Jeg syntes det så litt teit ut; fylt med overpriviligerte ungdommer med lidende, triste øyne og ansiktsuttrykk. Mulig jeg tok feil. Uansett fikk jeg, omtrent på samme tiden, min dose av lidende rikingbarn via 

Noe av det jeg husker aller best fra Robert Evans’ uovertrufne showbiz-memoar (

; Hyperion, 1994) – innimellom historier fra da han produserte 

; giftet seg med Ali McGraw (for så å miste henne til Steve McQueen), sjekket opp Liv Ullman, ble beskyldt for å være delaktig i «The Cotton Club Murder», ble arrestert for storskala-kokainkjøp og mistet jobben sin som sjefsprodusent hos Paramount Pictures – var hvordan han la ut om Francis Ford Coppolas manglende evne til å redigere filmene sine.

FFCs modus operandi som regissør var å skyte så mye film/så mange takes som mulig, for så å forsøke å klippe det sammen til en koherent, fengslende, kommende klassiker av en film. Noe Coppola (ifølge Evans i det minste), ikke var særlig flink til. Heldigvis for Coppola tok Evans med seg de fullførte 

-opptakene hjem og jobbet non-stop i 48 timer (eller noe slikt; jeg husker ikke, men det var garantert med hjelp fra en viss type pulver), for så å returnere med et Oscar-vinnende mesterverk. Uheldigvis for Coppola har jeg vært ute av stand til å ikke se nettopp dette problemet i alle hans senere filmer. Spesielt vrient var det under pressevisningen av 

For virkelig å beskrive hvor håpefullt, /og håpløst/, Coppolas seneste prosjekt er, må jeg en tur innom finansieringen. For n-te gang i karrieren (google, om du vil) har Coppola vært så overbevist om sin nyeste visjon at han har pantsatt eget hus/solgt alt han eier/satt seg i gjeld til opp over ørene/gått ‘all in’, når han i stedet burde ha tenkt seg om en ekstra gang eller to. Og for n-te gang kan det se ut til at gamblingen kan komme til å koste ham dyrt. Denne gang er det vingårdene hans han har solgt for å sikre seg full kreativ kontroll over sitt seneste «mesterverk». En finansiell disposisjon som i beste fall kan kalles en hundrede og tyve millioner dollars kreativitetsøvelse.

Allerede før filmen har vart i tre minutter begynner det å skurre. Cesar Catilina (Adam Driver) er en banebrytende god arkitekt som ikke bare leder The Design Authority i New Rome (en slags fremtidsfortidsalternativ-New York) og har oppfunnet et nytt material kalt Megalon; han har også evnen til å stoppe tiden. Idet vi møter ham er han i ferd med å klatre ut på kanten av toppen av Chrysler-bygningen. Få sekunder senere lar han seg begynne å falle mot den sikre død – for så å rope «Time Freeze!». Men når han igangsetter tiden igjen, efter litt intens tankevirksomhet, fortsetter ikke fallet; han dras opp og tilbake på avsatsen. (Hvilket tilkjennegir en tidsreversering heller enn en tidsfrysningsopphøring.) Derfra går det, på mange måter, nedover.

Francis Ford Coppolas tragiske fremtids-fortids-fabel er så full av bisarr oppførsel, merkelige mennesker, outrerte ideer og halvkokte planer at det er frustrerende vanskelig å følge med. For ikke å snakke om hvor vanskelig det er å se for seg at han har jobbet med prosjektet i førti år, noe han efter eget sigende faktisk har gjort. I tillegg til allerede nevnte tilkortkommenheter byr filmen på såpass mange plottråder som til å begynne med fremstår som avgjørende for totalhistorien – for så å ende opp flagrende i løse luften, uten et eneste tilknytningspunkt til filmens virkelighet – at det at han skal ha jobbet lenge med prosjektet blir bortimot skremmende.

: Samtidig skal det sies at allerede et godt stykke før halvveis blir det tydelig at

oppfører seg som om (vanskelig kan oppfattes på annet vis enn at) Coppola har forsøkt å skape et nytt filmspråk; et nytt format å fortelle historier i; en ny parameter for kommunikasjon mellom kunstner og publikum. Personlig mener jeg bestemt – som du vel har fått med deg – at han ikke helt har lykkes med dette. Like fullt er jeg åpen for at jeg ved et gjensyn (om noen år) vil kunne oppleve

Per i dag fremstår filmen i mine øyne som en katastrofe. Et sørgelig spetakkel med slikt et antall konkurrerende ideer, innfall, forsøk og fantasier at den blir for rørete til å fungere. Her er dialog og kroppsspråk inspirert av og hentet fra Shakespeares stykker (bittelitt à la Baz Luhrmanns 

), i møte med antrekk og interiør som hentet fra 1940-talls gangsterfilmer – ispedd en god dose Romerriket. Her er visjoner om en fremtidsby hvor parker, infrastruktur og bygninger lever og evolverer i takt med innbyggerne. Og her er forsøk på å knytte utviklingen i dagens USA opp mot Romerrikets fall, paret med metaforisk prat om klimakrisen – samt en ny type skildring av tidsforskyvelser og hvordan vi kan oppleve glimt av fremtiden.

Men i stedet for å utfylle hverandre, står de vidt forskjellige elementene som nevnt i konkurranse med hverandre, noe som forkludrer ethvert tilløp til en enhetlig form på fortellingen. Til overmål oppleves ikke 

 på det vis at konkurransen kan sies å gi den et «lett sprikende» uttrykk. I stedet oppleves filmen mer som en utiltalende pølse som er stappet altfor full, med altfor mange ikke-komplementerende ingredienser.

Som om ikke dette var nok, har filmen en fortellerstemme fremført av Laurence Fishburne, som også spiller Cecars sjåfør og butler. Dessuten ser vi en rekke andre (fra gamle dager av) kjente fjes og skuespillere som gestalter roller som ikke på noe vis tjenes av bagasjen (les: de tidligere roller) disse bringer med seg inn i rolletolkningen. For ikke å glemme at casting og bekledning/make up/rollefigurfremstilling generelt ikke er optimal: Ifølge handlingen skal Cesar, hans familie, motstandere, elskerinner o.a. befinne seg på toppen av alle næringskjeder, være ekstremt rike, velsoignerte og elegante – 

 være superattraktive i seg selv. Noe de virkelig ikke er. (Altfor ofte slår det en hvor 

Verst av alt, og en av de viktigste årsakene til at Coppolas kaos denne gang er så vilt at selv ikke han (og hans team) kan spinne gull av det, er skuespillet. At (nesten) enhver film med Adam Driver i hovedrollen jobber litt mer i oppoverbakke enn nødvendig, er klart. (Han simpelthen 

 ikke en stor skuespiller.) Men når filmens handling drives av dialog så keitete og krøkkete som den Coppola her har skrevet, hindres alle skuespillerne i sine forsøk på å fremstå som levende, følende, trengende vesener.

Hadde jeg trodd du orket å lese om det, ville jeg gått i detalj også på spesialeffektenes «kvaliteter», på musikkens tidvis ekstreme upassenhet, på plottet og intrigenes unødvendig enkle og urealistiske form, og på filmens/Coppolas skjemmende overtydelighet. (Skal satire, metaforer, allegorier og smart samfunnskritikk kunne fungere, 

, bør den være subtil – i hvert fall når den pakkes inn i et forsøksvis storslagent science fiction-lignende epos som dette.)

Som en enslig, men ikke desto mindre forfriskende, overraskelse var det Shia LaBeouf og hans rollefigur, Clodio (Cesars fetter), som stod frem som den troverdige. Som den som hørte hjemme i 

; den hvis adferd drev handlingen fremover på internlogisk og -realistisk, tilforlatelig vis. Det så jeg ikke komme.

Ukens feilslåtte investering: Megalopolis

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Kontakt 

Annonsering

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Alle artikler

Ukens gamlis-gull: Blue Jasmine

Ukens oppfølger: Gladiator II

Ukens gamle rompe: My Old Ass

Ukens Kendrick - Woman of the Hour

Ukens dødsdans – The Room Next Door

Ukens lærling: The Apprentice

Ukens intenst intime monstermiks – Elskling-Massakren med Lee (+)

Ukens «Det er dette alle vil ha» – Nobody Wants This

Ukens «Det er dette alle vil ha» – Nobody Wants This

Ukens feilslåtte investering: Megalopolis