Enhver film med Margaret Qualley (som nylig gjorde seg bemerket i 

) og Demi Moore (en av 80- og 90-tallets store stjerner) i hovedrollene – og med manus og regi av Coralie Fargeat (som i 2017 skrev, regisserte og debuterte med sin sinnssykt bloddryppende actionthriller 

Når den i tillegg vinner manusprisen under årets filmfestival i Cannes (hvor Demi Moore ble skrytt så høyt opp i skyene at det gikk rykter om en pris også til henne), og når Margaret Qualley er enda litt mer sexy enn tidligere – i en historie dreiet rundt en hyperhemmelig substans som kan gi aldrende mennesker nytt liv i en ny kropp – ja, da kan man være sikker på at den er verdt å se.

Den aldrende kvinnen spilles selvsagt av Moore (som innledningsvis ligner skremmende mye på en hyperpolert og nyoperert Courteney Cox), mens den unge og lekre kroppen leveres av Qualley. Å røpe for mye av plottet vil være feil, for minst halvparten av det som gjør det så fengende, er at vi 

 ikke vet hvilke vendinger det vil ta. Men at alt kommer til å gå forferdelig galt, sier seg selv.

Lenge før så skjer, blir vi servert de stiligste og mest farvesterke bilder, den heteste musikk og det villeste plottpremiss på år og dag. Eksekusjonen holder så absolutt følge med ideene, og allerede i filmens første halvtime serveres vi flere filmatiske festligheter enn i en gjennomsnitts totimersfilm. Men i motsetning til i Fargeats 

 – noe som beklageligvis fravrister filmen dens innledende kraft.

Da forsvinner nemlig den hittil så vidunderlig lekre og sexy skjønnhetssatiren inn i et allegorisk-metaforisk sort (om enn blodsprutende) hull, som selv om det kommer til å ta pusten fra deg et øyeblikk, også vil irritere og skuffe deg. At 

 i løpet av sine to drøye (og da mener jeg 

 drøye, høhø) timers spilletid kan få en til å minnes filmer så forskjellige som 

, oppleves ikke som problematisk; det er i stedet overraskende stimulerende.

Men at det efterhvert blir for vanskelig å ironisere over hvor vulgær og eksploaterende samtidens ungdoms- og skjønnhetshysteri er – uten 

 å bli vulgær og eksploaterende – sliter litt på tålmodigheten. At vi midt oppi det hele får servert en nedfalt livmor av 

 til å utfordre Cronenbergs posisjon som mesteren, hjelper selvsagt. Men det holder ikke helt.

 er en film hvis like du ennå ikke har sett, og som du neppe vil glemme med det første. Selv om du kanskje kan komme til å ønske deg nettopp det.

Ukens misbruker – The Substance

Når den de to sterkeste følelsene man kjenner i løpet av en to timer og tyve minutters film er villfarelse og kjedsomhet, er noe åpenbart galt. I dette bemerkelsesverdig ujevne portrettet av det som trolig er tidenes mest forhatte nordmann, stammer villfarelsen fra at vi i salen ikke helt kan se hva filmskaperne vil med filmen sin. Kjedsomheten kommer som en naturlig følge av dette, i kombinasjon med filmens manglende evne til å pirke i særlig annet enn overflaten – samt spilletiden, naturligvis.

Filmens manus baserer seg på dagboknotater ført i pennen av Quislings sjelesørger, presten Peder Olsen (men også dagboknotatene til Peders kone, Heidi, får vi vite via rulleteksten) – samt mer eller mindre fri diktning fra manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen. Basert på grundig research, heldigvis. (På imdb.com står det at Ravn Lanesskog også var med på å skrive manus, men navnet hans dukker ikke opp andre steder.)

Filmens visuelle uttrykk (inkludert lyssetting, farvevalg m.m.) er åpenbart også basert på research, men fremstår like fullt som tilgjort og kunstig, blant annet fordi den ser ut til å være filmet med et slags «nittenførtitallsfilter», kan hende for å stå i stil med budsjett-

-en. Heldigvis er kostymer, interiør og den slags av ypperste slag, og det samme kan i stor grad sies om skuespillet. 

Beklageligvis lider filmen under at rollefigurenes dialog (dette er en meget pratsom film) ikke alltid overbeviser: Hverken når det kommer til forskjellige former for formelle eller uformelle samtaler, eller spesifikke ordvalg (som ikke lyder særlig førtitalls). For ikke å snakke om vinglingen mellom De- og du-form. Noen ganger fremstår den som et bevisst valg; som for å understreke rollefigurens indre ubalanse – andre ganger, virkelig ikke.

Handlingen dreies uansett rundt oppdraget gitt til sykehuspresten Peder Olsen, nemlig å være den offisielt oppnevnte sjelesørgeren for Vidkun Abraham Quisling (eller Vidkun Abraham 

 Quisling, noe han også omtales som) før, under og efter rettssaken mot ham. Olsen hadde rykte på seg som en menneskekjenner, og selv om han i utgangspunktet ikke var lysten på oppdraget, lot han seg overtale. Olsen og Quisling møtes gjentatte ganger i Quislings celle, og vi får følge samtaler om alt fra bibelsitater (Quisling var fjerdegenerasjons prestesønn) til tvil, overbevisning – og hvorvidt Quisling virkelig visste hva han gjorde.

Tvilen Olsen kjente på, både forut og under oppdraget, forsøkes utdypet i samtaler mellom ham og hans kone, Heidi. Forsøket må dessverre kategoriseres som lite vellykket, idet samtalene oppleves som oppstyltet kunstige – dog uten at Lisa Loven Kongsli (Heidi) eller Anders Danielsen Lie (Peder) skal klandres.

Heldigvis gjør også Gard B. Eidsvoll en god figur. Hans fremstilling av Quisling er formidabel – et ord som med fordel kan brukes også om Lisa Carleheds fremstilling av Quislings kone; Maria. Både hver for seg og sammen leverer de fascinerende, farverike tolkninger, og holder således – til en viss grad, i hvert fall – liv i filmen. Likevel klarer hverken de eller det øvrige ensemble å redde den. Her er altfor mye annet som skurrer.

Hadde jeg vært litt mer ondsinnet kunne jeg gått i detalj på hvor enkelt det ville være å (eksempelvis) tone ned «krampegamlis»-lyssettingen og eksposisjonsdialogen. Eller å fylle på med statister, slik at ikke de ville feiringene (som faktisk 

 ville) under og efter frigjøringen ser så skrint befolket ut. Tekstingen, som altfor sjelden matcher ordene vi hører, kunne fått på pukkelen; så også en i overkant ivrig filmmusikk og lyddesign (sistnevnte minnet ugreit mye om den i 

). For ikke å snakke om det bokstavelig talt utrolige i at en motstandsmann hvis bror ble drept av tyskerne/norske overløpere er satt til å vokte Quisling – eller at kun førti, femti mennesker møtte frem for å se Quisling entre Gamle Logen, hvor rettssaken mot ham ble avholdt. Samt et lass med skjemmende enkel symbolikk og dialog som passer altfor godt inn i filmens handling til å føles sann. Men det gjør jeg ikke.

I stedet konstaterer jeg at uheldig og overdreven bruk av filmteknisk og fortellermessig staffasje preger 

 i så stor grad at det ikke lar seg ignorere – og at dette dreper den potensielle spenningen i skuespillet. Følgelig blir to drøye timer for lenge. Så mye for lenge at jeg bokstavelig talt gjespet meg gjennom den siste halvtimen. Bortsett fra et lite minutt, hvor vi plutselig befinner oss i en scene som hentet fra en annen film. En fiktiv Bent Hamer-film, kanskje; en hvor 

Kun timer før henrettelsen sitter nemlig Quisling og Pedersen i fengselscellen og vitser om kruttsterk kaffe, foran en cellevegg som brått er blitt knallgrønn, i uvant moderne lyssetting. Da forvandles gjespet mitt til mental måping – før filmen like brått vender tilbake til bibelsitater og svulstig gravalvor.

Ukens forræderske – Quislings siste dager

Jeg har mange ganger hatt stor glede av Tim Burtons filmer. Øverst på favorittlisten troner selvsagt 

 holdes også høyt. For ikke å glemme den rørende 

 (begge kortfilmer). Eller Henry Selicks 

Siden det var gått nesten to tiår siden sist han hadde noe gledelig å by på, var spenningen jeg følte før møtet med 

 av det nokså tilbakeholdne og mistroiske slaget. Å gå for en oppfølger til en trettiseks år gammel suksess (

, 1988) som ikke egentlig inviterte til en oppfølgerfilm, slår sjelden heldig ut. Ei heller denne gang: Ganske snart blir det noe som i utgangspunktet var et snertent innledningsparti, rotete, sleivete og unødvendig intrikat. Selv en heftig sekvens med Monica Bellucci forhindrer ikke at det lille jeg hadde av håp sørgelig kjapt svinner hen.

Ikke bare er make up-en altfor tykk og tydelig; også fortellerformen er overtydelig og ufiks. Dessuten skaper alle forklaringene av hva som skjedde i originalen en nokså hakkete første-akt. Naturligvis serveres vi også smarte detaljer (e.g. en «ekte» Bee Gees-kassett i en Walkman) – samt et herlig animasjonssegment som kamuflerer avdøde Jeffrey Jones’ manglende repetisjon av sin originalfilm-rolle – og et supert, om enn merkelig, italienskspråklig innstikk. Her er også en del velskrevet dialog, men timingen, og den stressede «dette vil vi altfor mye»-atmosfæren, gjør at helheten føles direkte 

. Ingen vitser eller forsøk på vittigheter sitter. Og Michael Keatons Beetlejuice-figur er hverken morsom, smart, sjarmerende eller på annet vis underholdende. (Beetlejuice – både film og figur – fungerte på 1980-tallet, da publikum besatt en helt annen popkulturell ballast.)

At Tim Burton har fått med seg Keaton, Winona Ryder og Catherine O’Hara (samt komponist Danny Elfman) fra originalen, er et pluss. På papiret, i hvert fall, og muligens for dem som likte og husker 1988-filmen. Men siden størsteparten av dem som kan finne på å se årets oppfølger på kino ikke akkurat har et nært og kjært forhold til førstefilmen (det er de for unge til), vil slikt neppe ha særlig effekt på salgstall eller filmopplevelse. Selv ikke innhankingen av folk som Jenna Ortega, Willem Dafoe og Justin Theroux, kan i særlig grad hjelpe. Til det er manus, plott, regi – samt et merkelig grumsete foto – for middelmådig. Alt i alt tror jeg både Burton og publikum ville hatt større glede av en stop motion-versjon à la 

 holder simpelthen ikke mål. Her er så mange plottråder som kuttes før de rekker å bli interessante, og såpass mange klønete kontinuitetsfeil, hullete tidslinjer og anmassende «koole» 

 hjelper selvsagt ikke; ei heller skuespillere som ikke klarer å skjule sin britiske herkomst, teite 

-ordspill – og folk som på Halloween kler seg ut som en «fransk» Marie Curie, og en James Dean med 

: Ikke bare i denne filmen, men i serier og filmer generelt (e.g. «Deadpool & Wolverine», «Kaos»), er «hippe, smarte, morsomme» musikkvalg til nøkkelscener og -sekvenser – eventuelt til scener og sekvenser man 

 en slags nøkkelstatus – blitt så vanlig og overtydelige at effekten reverseres. I stedet for å oppleves som snedige, imponerende, forsterkende, blir de påtrengende, slitsomme, anmassende. Noe som i enda større grad enn før kan ødelegge en favorittsang. I tillegg til at fenomenet suger gleden ut av det intendert smilebåndspirrende musikkvalget. (Hadde denne omtalen hatt et lydspor ville du nå hørt Chet Baker synge «The Thrill is Gone».)]

Til overmål har filmskaperne funnet det for godt å legge inn et 

-musikal-bryllup til tonene av Jimmy Webbs «MacArthur Park» (

-overtoner. All den tid sangens såre tekst skildrer slutten på forholdet mellom forfatter-komponist Webb og hans kjæreste Susie Horton, en vemodighet som hverken gjenspeiles i filmens generelle handling eller bryllupsscenen spesielt, blir det ekstra vrient å skjønne hvorfor Burton & Co. så seg tjent med dette kunstneriske valget. Annet enn å perpetuere 

Ukens repetisjonsøvelse – Beetlejuice Beetlejuice

Vi vet at mange er offer for dyrtid (og post-festivalsesong), så pass for hele helgen er slanke 100,- 

Det blir noe mer vekt på USA enn Norge denne gangen - det foregår jo også en god del der borte for tiden.


Offentligheten fragmenteres, det politiske landskapet tegnes på nytt, og kunstig intelligens endrer måten tekst blir til på. Bør det endre hvordan vi leser? Med Ane Farsethås, James Wood og Merve Emre

All the Frequent Troubles of Our Days: The True Story of the American Woman at the Heart of the German Resistance to Hitler

Forfatter Rebecca Donner i samtale med Lorin Stein


«Vi som elsket Amerika» - en samtale om hvorvidt USAs kulturelle hegemoni og globale påvirkningskraft er på nedadgående, og hvordan dette gjenspeiles i litteratur og samfunn.
Med Ian Klaus, James Wood og Audun Vinger

Kl. 17: Kritiker og professor Merve Emre holdt nylig et seminar for NYRB om Vladimir Nabokovs 

 og snakker videre om denne fortsatt omdiskuterte klassikeren.

Kl: 18: Death to political language: samtale mellom Rebecca Donner, James Wood og Ian Klaus om hvordan man gjennom litteraturen kan skrive og lese politikk og politisk budskap når de ordinære kanalene for slikt er ødelagt.

Kl. 19: Forlagsredaktør Lorin Stein snakker med manusforfatter Eskil Vogt, kjent for sitt filmsamarbeid med J. Trier. Forlokkende tittel: «John Hughes and the Oslo Trilogy»

Kl. 12: Samtale mellom Merve Emre og den norske kritikeren Ida Lødemel Tvedt om hvorfor og hvordan Jon Fosse ble mottaker av fjorårets Nobelpris.

Kl. 13: Samtale mellom James Wood, Lorin Stein og Audun Vinger om hvordan CIA infiltrerte og pushet abstrakt kunst, moderne jazz og litteraturmagasiner som The Paris Review som en del av strategisk symbolsk krigføring under den kalde krigen.

, Kongens gate 5
Indian summer closing party med DJ Audun Vinger

, en av vår tids ledende kritikere og professor ved Wesleyan, kommer tilbake til Norge for å snakke om noen virkelig store forfatterskap.

Harvard-professor, litteraturkritiker, forfatter og trommis 

 klarer vi heldigvis ikke å bli kvitt, og dukker opp i flere paneler.

 har en imponerende bok i Christian Rugstads oversettelse: 

Vårt livs mørke dager. En amerikansk kvinne i hjertet av den tyske motstandskampen mot Hitler

De første årene av NALF var forlagsredaktør og tidsskriftredaktør 

 fast innslag, nå er han tilbake i Oslo.

, grunnlegger av Carnegie California, tidligere politisk rådgiver og forfatter av bøker som 

The Belt and Road City - Geopolitics, Urbanization, and China’s Search for a New International Order

, og tett samarbeid med Joachim Trier på hans filmer.

Billetter her: https://tidensand.no/nalf-2024

Velkommen til NALF med Eskil Vogt, James Wood, Merve Emre og avslutningsfest på Revier

Den seneste strømme-serien til å sette fyr på kritikernes tastaturer heter 

, forefinnes på Netflix, har Jeff Goldblum i hovedrollen, et eksepsjonelt budsjett og et 

 snedig plotkonsept. I tillegg er den smekkfull av kjentfolk-cameos og karakterskuespillere fra nær og fjern, samt et veritabelt kobbel av uetablerte fjes som endelig får sjansen til å skape seg et navn.

Beklageligvis betyr ikke alt dette at serien fungerer som den skal. I stedet oppleves den som et gedigent overload-prosjekt, hvor altfor mye skjer med altfor mange på altfor kort tid. Noe som – paradoksalt nok – får en til å føle at ingenting egentlig skjer. Handlingen beveger seg nemlig sirupsseigt sakte fremover, og det smarte plotkonseptet – å fremstille de gamle greske guder (Zevs, Hera, Prometeus, Dionysos, Orpheus, Poseidon, Ariadne et al) som en stor og ekstremt dysfunksjonell familie – drukner i alle de kostbare, farvesterke og nøye koreograferte scenene og sekvensene serieskaperne ønsker å imponere deg med.

Dessuten er serien litt sent ute: Efter x antall tidligere serier med obskønt rike mennesker som oppfører seg som om de var guder med rett til å gjøre akkurat som de føler for med stakkars dødelige (fattige), blir det vanskelig å la seg sjokkere, enn si engasjere, av selvgode guder som hverken gidder eller evner å ta inn over seg handlingers konsekvenser. Til overmål støtter serien seg vel hardt på tre, fire vitser (eller gags, om du vil) som repeteres og varieres i det uendelige – men som alle oppleves som veike variasjoner av temaet «De greske guder var jommen meg gale».

Innimellom forsøker den seg på å trekke linjer fra antikkens gudedyrkelse (i alle dens idiotiske, uopplyste former og fasonger) til våre dagers (tilsvarende uintelligente, umoralske) religioner – uten å finne tilstrekkelig spisse og syrlige formuleringer til at satiren noen gang er i nærheten av å treffe. Her er intet bitt, intet sting – ingenting å bli beriket, opplyst eller egentlig underholdt av. Kun en evig strøm av klisjélignende eksesser så fattige på variasjon at det mest av alt blir trettende.

 kunne vært fantastisk. Ikke like fantastisk som den ser ut til å tro at den er, men likevel ganske så effings super. Men den er bare ikke smart, snerten eller sofistikert nok. Direkte uintelligent kan jeg ikke si at den er, men at den forsøker å treffe så demografisk bredt som mulig, er åpenbart.

Ukens guddommelige - Kaos

Har du noen gang sett en voksen mann bli grisebanket av fire bevere? Hvis ikke har sjansen nå. Kommende uke har Cinemateket i Oslo fire visninger av en 

, sort/hvit, slapstick-kavalkade av en film med det utsøkt teite navnet 

. Og det, tør jeg påstå, er en film hvis like du ikke har sett.

Filmens plott (og da bruker jeg ‘plott’ i ordets videste forstand) dreies rundt eplesiderbonden Jean Kayak, som får sin eplesidergård og sitt levebrød ødelagt av en flokk gnaskete beveres herjinger – noe som efterlater Jean blakk, hjemløs, brødløs og rådløs midt i det kaldeste, villeste, mest ugjestmilde «Når villdyret våkner»-type vinterlandskap.

Til å begynne med har han mer (mye mer) enn nok med å overleve. Via et utall fomlete forsøk på å fange dyr han kan spise, blir han mer og mer desperat og mer og mer lei av kjipe ekorn, ekle vaskebjørner og villmarksvinteren generelt.

Smått om senn begynner han imidlertid å konsentrere seg om å hevne seg på beverne som ødela alt – et prosjekt som virkelig vil få deg til å måpe (i tillegg til å fnise, brøle av latter og å himle med øynene). For 

er ikke en perfekt film; ikke på langt nær. Den er vekselvis barnlig, barnslig, sublim og smart. Hele veien voldsomt oppfinnsom og særdeles sjarmerende, men også tidvis irriterende og av og til enerverende. Samtidig så energisk, enestående og tro mot sin overbevisning (om at historien er verdt å fortelle) at man vanskelig kan gjøre annet enn å la seg glede.

Så: Hvis du kan se for deg en krysning av Guy Maddins «My Winnipeg», «The Benny Hill Show» og Charlie Chaplins «The Goldrush» - ispedd beverfeller basert på bæsj dynket i kastorolje (Eller er det 

? Ikke godt å vite; her florerer ordspill og annet fjas så vilt at en kun kan gjette), en skråtobakkspyttende landhandler som forsøker å gifte bort sin sexy buntmakerdatter, samt beverhytter og -dammer så intrikate at de går «Grizzy og Lemen» en høy gang: Gled deg.

Det hele fremstilles og fortelles med voksne mennesker ikledd håndsydde dyrekostymer, inntegnede fluer og juksebæsjer, strikkede fisker og ørten halv-proffe filmtriks – fremvist på tilgjort sprakete og flekkete sort/hvit film. Med andre ord: Dersom du tror du kan like noe 

 sært og rart og uforglemmelig merkelig: Kom deg til Cinemateket (eller klikk deg inn på cinemateket.no) med all mulig hast – første visning er i morgen (lørdag).

[Og à propos Cinemateket: I Oslo har de i kommende uker et program så fullt av gull og gaver at det vil være både en synd og en skam å ikke benytte seg av tilbudet. I tillegg til 

L’ Atalante, Oslo, 31. august, All of Us Stangers, The Truman Show, The Lobster, Tokyo Story, Red Rock West

Ukens pelskledde: Hundreds of Beavers 

Mange begynner vel å føle på en viss festival-fatigue nå, men du slipper ikke unna, nå begynner jo høstsesongen med mer livemusikk enn noensinne! En av de mest spennende og allsidige festivalene du kan skrive ned i almanakken hver august er utvilsomt Blow Out! som i sin helhet foregår på Café Mir på Grünerløkka. Som tittelen antyder er det mange ekstreme uttrykk fra scenen der, men også mange vakre. Der kan man som regel oppleve gamle helter og nye fjes innen utkanten av jazz, rock, pop, støy, folkemusikk, samtid og noe udefinerbart noe. Det er festivalen for deg som er åpen for noe nytt, og som ikke synes konserter er riktig åsted for å snakke om ferien, manglende parkeringsplasser i sentrum eller en ny dille fra amerikansk hverdagsdiskurs. Og det er vel fortsatt noen igjen? Festivalen blir arrangert av Konsertforeninga og et fett programråd bestående av gode musikere - og med samme navn finnes også en helårskonsertserie som smeller på Kafé Hærverk annenhver tirsdag. Vi huket tak i en av oslogatenes mest gjenkjennbare profiler og en av de hyppigste konsertgjengerne der ute, en særegen trommeslager, festlig DJ, ivrig konsertarrangør og fin type som går under navnet Ståle Liavik Solberg for å forklare nye lesere hva i alle dager dette er for noe.

Det har nettopp vært jazzfestival i Oslo i en hel uke. Og nå kommer det søren meg en festival til. For uinnvidde, hva er egentlig annerledes med Blow Out?

— Blow Out er en festival for fri improvisasjon, frijazz og lignende herligheter, så du får fire dager med 17 konserter av ypperste merke. At alt skjer på samme venue gjør at det blir en helt særegen kontakt med musikere og publikum, og man føler virkelig at alle trekker i samme retning for at dette skal bli noe helt eget.

Nå unngår du egentlig å si at festivalen opprinnelig ble startet som en motreaksjon til Oslo Jazz som tidligere nedprioriterte frijazz og så videre. Egentlig kan det være rom for det aller meste av lyd på Blow Out, så sant det er innenfor et impovisasjons-etos? Til og med fengende klubbmusikk som Why Kai, som avslutter lørdagskvelden?

— Ja, hvorfor ikke? Vi prøver å lage et program for hver enkeltkveld som kan både utfordre og begeistre, og så kjører vi på alltid med det som vi kaller Partysettet som siste konsert på lørdagen, og da kan alt skje.

Party vet vi hva er. Men hvor lange er konsertene rent generelt , og hvordan skal man i en perfekt verden oppføre seg underveis?

seg ettertenksomt på haken, eller komme med lystige utrop når det skjer noe ekstra fett i musikken?

— Konsertene varer stort sett en drøy halvtime. Noen litt kortere og noen litt lengre. Det er sikkert delte meninger om hva som er er den ultimate publikummeren, men selv liker jeg godt at folk er forskjellige. Det betyr at noen lytter intenst med lukkede øyne, mens andre involverer seg kraftig. Det er også rom for mye mellom de to ytterpunktene, og det tenker jeg er med å underbygge den følelsen av at vi skaper dette sammen.

Jeg og en god jazzkollega har en gang sett finaleløp med Karsten Warholm på mobilen under bordet mens en intens konsert foregikk, så mye er mulig. Festivalen bar tidligere preg av mange gamle britiske, nederlandske og av og til amerikanske mannlige legender fra denne musikk-kulturen, som jeg elsker og som alltid leverer interessant kvalitet. Men som i kulturen ellers er det langt mer mangfoldig i dag, og det føles enda bedre. Har dette

faktum gjort noe med musikken, og med publikum?

— Dette var et spørsmål det er vanskelig å svare kort og konsist på! Men for å prøve, så kan man kanskje si at det føles mer balansert i dag, og at det kanskje er enklere å ha sterkt kontrasterende uttrykk på scenen? Jeg tror også at publikum her i Oslo er mer variert enn en del andre steder, og det har nok noe med hvem som er på scenen å gjøre også.

største legende er Barry Guy - hvem er det og hva bør man høre på forhånd?

— Barry Guy er en fantastisk engelsk bassist som nå bor i Sveits. Fra slutten av 60-tallet var han en veldig viktig musiker på scenen i London og spilte blant annet i Spontaneous Music Ensemble, og han startet også London Jazz Composers' Orchestra. Gjennom en lang karriere er det vanskelig å velge ut enkeltplater eller prosjekter, men selvtitulerte 

 (med Derek Bailey og Paul Rutherford) og 

 (med Evan Parker og Paul Lytton) er fantastiske, i tillegg til hans spektakulære soloer, så klart. 

Og av yngre talenter, en festivalbooker klarer ikke vel velge mellom sine artister små slik en mor ikke kan mellom sine barn, men om du kan nevne noe ferskt på

— Jeg gleder meg veldig til å høre KRISE på onsdag, den nye trioen med Heidi Kvelvane i front på torsdag, Miriam Den Boer Salmón i samspill med Sophie Agnel og Rhodri Davies på fredag, og ikke minst Camille Emaille i den franske trioen Gésir på lørdag. Dette er alle musikere og band som ikke har vært så mye på scenen i Oslo før, men som er fantastisk bra!! Sjekk også ut Otto Willberg på solo elbass - frekt og fint! «The Leisure Principle» - 

https://ottowillberg.bandcamp.com/album/the-leisure-principle

Blås til du blir rød i fjeset

. Ikke bare har jeg måttet levere fra meg en tekst (til en annen publikasjon) som jeg har slitt med altfor lenge, uten å føle meg trygg på at den er så god som den burde være (noe som gnager på allerede tynnslitte nerver); i tillegg skinner solen på sitt aller mest strålende vis og fra en skyfri himmel – mens jeg er i rødvinshumør. Og så, på toppen av alt, må jeg skrive en omtale av en film som er så unødvendig og uspennende at det går på de aller siste livsgnister løs. (Riktignok er jeg forhåndsuttatt på det norske landslaget i klaging på I-landsproblemer, så 

 er en såkalt «interquel»; en høykonseptbetegnelse som garantert er tenkt frem av urimelig kløktige markedsføringshoder med altfor høytsvevende tanker om seg selv, bransjen sin og produktene de selger, noe som i seg selv burde gi enhver potensiell kinobillettkjøper grunn til å tenke seg om én gang til. Hva begrepet faktisk mener å si er at filmens handling er lagt til tiden mellom den originale, Ridley Scott-regisserte spaceskrekkorienterte «Alien» (1979), og den hypermacho og testosterondrevne, James Camoron-regisserte actionoppfølgeren «Aliens» (1986).

Hvilket i og for seg kunne vært fint, eller i det minste OK – om man hadde evnet å skramle sammen et manus tuftet på mer enn bare å sette sammen elementer fra de to nevnte forgjengerne (og et par andre sjangerøvelser), stokke litt om på dem og så servere dem som noe nytt og spennende. Men det har altså regissør og medforfatter Fede Alvarez ikke gjort. Sammen med manuskollega Rodo Sayagues har han skrevet et pastisj-lignende oppgulpsmanus – noe de har gjort to ganger tidligere: «Evil Dead» (2013) og «Texas Chain Saw Massacre» (2022) – som aldri er i nærheten av å nærme seg sine forbilder.

For å appellere til dagens viktigste publikum (altså ungdommer) har de gått for kids-knepet, idet rollefigurene (og de korresponderende skuespillerne) er unge mennesker som ser enda yngre ut enn de faktisk er. De to viktigste, Rain (Cailee Spaeny) og Andy (David Jonsson), bor på en mørk og støvfylt gruveplanet hvor ingen noensinne har sett solen og hvor alle dør av sykdommer forbundet med gruvedriften. Når Rain blir nektet å forlate planeten til tross for at hun har jobbet lenge nok til å kvalifisere, bestemmer hun seg for å takke ja til å bli med noen venner som planlegger å stjele et tomt lasteskip, for så å dra til en planet nærmere solen. Ikke overraskende går ikke dette helt som planlagt. Men nøyaktig slik vi i salen så for oss? Å, ja.

Grunnet filmens uheldige blandingsmisbruk av sakte oppbygging (à la «Alien») og rå action (à la «Aliens») sitter publikum igjen med en ubrukelig «mellom to stoler»-miks, som hverken blir ulidelig uhyggelig og spennende, eller adrenalininduserende actionfylt; spekket med scener, sekvenser og øvrige elementer hentet fra foregangsfilmene og brukt på et vis som ligner langt mer på simpelt tyveri enn ærbødig hyllest. For å fikse ett av filmens plottproblem har man attpåtil hentet frem en figur fra originalfilmen (hvis blotte eksistens i denne filmen er en hån mot fysikkens lover), noe som skurrer langt mer enn det hjelper.

Selv om Fede, Rodo og de andre bak kamera – samt Cailee, David og de andre foran – gjør mye godt og leverer alt de kan, ender 

 opp som et irrelevant, uoriginalt, unødvendig ekstrakapittel i en allerede over-lang saga (den talte seks spillefilmer før denne), som endatil er for lang i seg selv, full av hendige sammentreff og dusteflaks, og helt uten den tyngde som gjør at man tar handlingens hendelser på alvor. Du vet, slikt som gjerne følger av at filmskaperne har en egen idé, en litt ny historie.

Er det noe slik du vil ha, får du lete andre steder. Som for eksempel på en DVD eller Blu-ray med den originale ’79-utgaven. (Bare hold deg unna den istykkerklippede utgaven som ligger på Disney+. Den er et sørgelig skue.)

Ukens unødvendige – Alien: Romulus

Etter tirsdagens konsert på uteserveringen av BLÅ, som stundom kalles Himmel, ble det klart at det er på tide med en kjapp omdøping. Klubben kan for all del fortsatt kalles BLÅ, men utearealet må sporenstreks omdøpes til Marcos-plassen eller Valleløkken. For ytterligere saker og ting må ha hendt siden Marcos Valle sist var i byen. Det var ekstatisk også da han hadde en glimrende konsert på Parkteatret i 2015 (les min sak om Valles karriere fra den gang 

 men nå var det andre og nye boller. Det er alltid litt pussig å komme til konsert med en artist som man har hatt et inntrykk av at kun var enorm i engere platesamler- og brasilfanatikerkretser, og se at han virker som verdens viktigste artist for langt flere.

Også for unge tryner man ikke har verdens tetteste forhold til fra før. Publikum var 30 % klassiske musikknerd-gubber i alle aldre og kjønn, 10 % Oslo World-stamgjester og 60 % halvunge folk som antakelig har hørt DJ Anja Bajer spille låtene hans på Becco. Hun laget prima stemning før og etter også på Marcos-plassen denne kvelden. Først blir man litt usikker og negativ når man kommer til et sted man har hengt siden 1998 og føler at halvparten av menneskene der er ukjente, og som klarer seg helt fint uten deg og din eksistens. Men så overmannes man av følelser av håp og lykke - det er altså mulig at så mange folk kan oppdage og elske artister uten de største hitsene, i dette tilfellet en som har hatt en karriere i medvind og motvind siden sekstitallet og nå er over 80 år. En karriere som gikk fra tradisjonell bossa nova til mer psykedeliske ekskursjoner og folk, soul, jazz og boogie og tilbake. Det har hjulpet med en serie nyutgivelser på LP på Light In The Attic, men jeg tror egentlig bare noen få av crowden har kjøpt dem: Marcos er noe man oppdager på byen eller i feeden, gjerne i kombinasjon med bilder av hans tidvis eksplisitte stil.

Men greit det. Marcos virket da minst like viril og sjarmerende som sist gang, han sang og spilte nydelig og hang ut og snakket med fans og arbeidere hele dagen. Riktignok baserer jeg meg nå på observasjoner av ham der han og bandet sto på en takveranda før konserten, for underveis var det kun de aller forrest som fikk øye på ham. Scenen var latterlig lav, så det eneste som var i synsvidden var norske funknakker. Det viktigste er alltid musikken og ikke hvordan folk ser ut, men også her var PA-en lav og rumlete, i tillegg var det en forjævlig irriterende bzzzz-lyd fra noe anlegg i bakre del av publikumsområdet. Når Marcos spurte oss om hvordan vi hadde det og hvordan lyden var, ropte vi likevel jublende: yeah!

De færreste var der som kritikere, vi var der for å vise vår kjærlighet til en stor mann, og om konserten var bra i tillegg var det en bonus. Plutselig var det flere og flere kjente der, nesten som en bossa reunion, og humøret steg ytterligere. Det lille bandet låt litt «dårlig smak» til tider, samtidig ble det fremført med en suveren nerve og den kombinasjonen er killer. Partiet der han spilte noen av låtene han hadde laget i samarbeid med soulkjempen Leon Ware ga frysninger, selv den nyoppdagede arkivlåta «Feel So Good» som nå finnes på single som ikke er verdens beste låt men som har den umiskjennelige stemningen som f.eks finnes i en at tidenes mest moody soulklassikere «Rockin’ You Eternally». Det føltes historisk å høre Marcos synge denne på engelsk og portugisisk for oss.

Lyden begynte siste par låtene å ta seg så mye opp, og volumet likeså, at det føltes som et mirakel. Det gikk fra respektfull velvillighet til ekstatisk hodemist cirka fra da han fremførte «Parebéns», en groovy klassiker fra «nyere» tid i hans lange karriere. En karriere som er snudd opp ned - låtene han lenge var mest kjent for, slik som «Summer Samba» fra 1964 ble moderat mottatt, men når han avsluttet med låter som «Estrelar» (fra 1983, også skrevet av Leon Ware) skjønte man hva som var viktigst. Denne sjarmerende og funky ruslelåten er blitt spilt av så mange DJs i Oslo, så lenge, at den er som en av nasjonaldanselåtene våre. Forøvrig ble albumet den er hentet fra først nyutgitt på LP av Big Dipper og Preservation Records her i Oslo.

Og Marcos er klar over at han ikke lenger har kontrollen over de narrative linjene i sin egen historie og kunstneriske utvikling - det er med største selvfølge at det blir klart mest jubel, filmende telefoner i været, kvinner på manneskuldre og lykkelig dans til en låt fra hans lenge uglesette periode med den artige sistelåten «Bicicleta» fra 1984. På en usedvanlig lykkefremkallende kveld som dette forsvarte den sin plass på toppen av kanon. Nå kan høsten bare komme.

 fortsetter til lørdag kveld. En suksess i år, for flere konserter er utsolgt. Det er også en rekke konserter på steder som 

, inkludert jam sessions - dette er noe av det morsomste man kan oppleve - også som publikummer. Konsertene i Serendip og Talent-serien er til overmål også totalt gratis, og de unge musikerne her er minst like gode som de etablerte. Prøv f.eks Science Fair eller Himmelskip eller hva som måtte passe.


 som er saksofonist Mette Rasmussens nye band med en meget potent rytmeseksjon i Petter Eldh og Savanna Harris - barsk jazz med elementer av hiphop og drum'n'bass.


 Sofie Tollefsbøl fra Fieh har mange jern i ilden (mange gjedder i sivet), som for eksempel 

 som har sin første konsert på Becco. Sjekk singelen "

, som har Natalie Sandtorv, Lars Horntveth og Erlend Mokkelbost på bandbildet, men også har en sterk lineup: Kai Von Der Lippe, Vegard Lien Bjerkan, Nikolai Hængsle og Ola Øverby. Rett og slett top of the pops i norsk musikkliv, det.

Ekstase på Valleløkken

Det er tunge og gode tider for Oslos utleiere av mikrofonledninger, bassforsterkere, trommestoler, PA-anlegg og plastglass. De nærmeste ukene er det nemlig Oslo Jazzfestival, Mela, Oslo Kammermusikkfestival, Blow Out og en haug andre. Flere av dem samtidig. Konsertlivet lever. Klart flest folk er nok ventet til Øya i Tøyenparken denne uka. Og som alltid er det lurt å undersøke det som står et stykke ned på plakaten. Da unngår du trengselen fra sponsorer og VIP-gjester som kun lunter ut til folket for å se indiemainstream-headlinenerne på slutten av kvelden, og du får til gjengjeld potensielt uventede og glimrende musikkopplevelser.

Min «svigerfar» på 78 ble innmari forbanna da han så at Queens of The Stoneage måtte avlyse. Det sier et eller annet om den snodige målgruppa for denne festivalen. Men for ham og andre som nå sitter og er i stuss om hva de skal gjøre, kommer noen anbefalinger av artister med liten skrift.

Det kan jo meget godt hende at du ikke har tenkt deg ut på området i det hele tatt, men også da finnes muligheter. For eksempel på den såkalte klubbdagen på tirsdag, dagen før det egentlig braker løs. Denne startet som et naturlig resultat av det tette forholdet mellom festivalen og de små og mellomstore helårsklubbene som la grunnlaget for «karrierene» til bandene som etterhvert skulle befolke festivalprogrammet. Det er kanskje ikke fullt så tett nå lenger, men gode konserter med annerledes band kan man absolutt få med seg. Et godt forslag er å velge Ingensteds nede i dumpa. Der kan du se frodig-nostalgisk live klubbmusikk med prosjektet 

, som tidligere har utgitt på viktige 90s-labeler som Eskimo og Paper. Mer drømmende musikk, men en anelse mer psykedelisk pop med vibber fra flere tiår, kommer fra gruppa 

. Et av tusen interessante band som har kommet ut av Jazzlinja ved NTNU i Trondheim de siste årene er 

 De har vi faktisk ikke hørt ennå, men de sier selv at de bidrar med «dansbare rytmer, lekende improvisasjoner, spenstige melodier og drømmende lydlandskap». Stemmer sikkert det, i og med at medlemmene har vært å høre i en rekke superbra og fengende bandprosjekter allerede. Og til sist 

, et helt fantastisk band i Fieh-tradisjonen: løssluppen, funky, intrikat, sjelfull og personlig musikk med enorm spilleglede, skarp låtskriving, gode popmelodier og snedige tekster signert frontkvinne Leah Engevold. Sjekk ut det noe obskure debutalbumet «Zzz» om du finner det på nettet eller brent CDr - det er svært happening. Nytt album er visst underveis.

Om du skal dit på onsdag kunne det vært ålreit å sjekke ut 

 en ganske ny brasiliansk gruppe som søker å videreformidle den revolusjonerende sjangerbevegelse tropicalía og psykedelia fra syttitallet. Eller herlige 

, den britiske singer/songwriteren og DJen som blander soul, garage og drum’n’bass med med indie og moderne sensibiliteter. Dette har også satt henne i kontakt med stjerner innen pop og R&B. Norske 

 som ga ut debut-Ep i våres er et mer ubeskrevet blad som spiller «elektronisk punk-hiphop med ekstremt energinivå og idiotiske musikalske ambisjoner» - også her gjenkjennes tryner fra jazz og omegn som Pom Poko (som omsider kommer med nytt album senere i august).

Torsdagens store navn, og egentlig den aller beste konserten på hele festivalen (det kan man påstå på forhånd) er 

, i et par år nå landets mest engasjerende liveband. En haug frilynte og ekstremt dyktige jazzmusikere anført av den to meter høye klarinettisten og ideologen som gir bandet navn. Lange låter inspirert av sørafrikansk jazz, Sun Ra, folkemusikk etcetera, fremført med djevelsk glimt i øyet. I senere år har også Sofie Tollefsbøl fra Fieh vært med som vokalist, stundom med Ragnhild Fangel-Jamtveit og Karoline Wallace som korister. Da fremfører de i tillegg knallhits fra britisk folk, frijazz og ikke minst soul classics så øynene går i kryss. Hans P. Kjorstads lange felesolo på Gil Scott-Herons «I Think I’ll Call It Morning» fortjener alle norske musikkpriser på en gang.

Noe mer konvensjonell og sofistikert soulpop kommer fra britiske 

, som også har noen jazzy kvaliteter - men først og fremst en stemme som virkelig gjør inntrykk med sin hverdagsglamour.

Det er synd at DJ-settene i Klubben er korte og har pause i mellom, da forsvinner noe av kontinuiteten. Men det lager også mye plagsom lyd for tandre singer/songwritere på de andre scenene, så det er forståelig. Et av høydepunktene er briten 

 med en smakfull miks av UK garage, UK funky, house, dubstep og mere til. Han har remikset nevnte Jorja.

Fredag begynner bermen å ankomme parken, så det kan være lurt å utfordre ørene så det ikke bare blir sofistikasjon og saksofoner og søte minner fra 90-tallet. 

 har noen år på baken med noise, metal og tilstøtende, involvert i NY-band som Made Out of Babies og Battle of Mice, innspilling med svenske Cult of Luna og som soloartist. Dette er første gang på Øya - men det gjelder ikke de amerikanske indie-folk heltene i 

 De inkluderer som kjent den høyt respekterte Adriane Lenker som tidligere i år utga et av 2024s sterkeste album. En meget lovende norsk kunstpopartist med god stamtavle er 

på kultlabelet Koke Plate tidlig i vinter.

Lørdagens headliner for oslofolk er så klart 

, som vel aldri var så kommersielt store som man tror men står igjen som superviktige for dem som elsket dem og alle musikerne som ble inspirert av dem. Her blir det fullt av publikum får man tro. Rouleur mega store! Heldigvis har bandet blitt enda bedre live enn de var den gangen, modnere og ikke bitre - det er en fryd å høre savnede Knut Schreiner på leadgitar, men vel så mye å høre en av norsk rocks mest unike rytmeseksjoner i Mats Engen på bass og Anders Møller bak settet.

Om det blir for mye mimring kan man igjen trekke inn i mørket i Klubben for å høre den ganske hypnotiske electronicaduoen (eller er de igjen en trio?) 

 Også disse hadde utspring fra jazzutdanningen, nå i Oslo, men har gått egne veier. I dag er det DJ-sett som er greia.

Aller finest bør nok bli San Diego-bandet 

 som er en del av den stadig voksende og mindre irriterende retro-soul bølgen. De utgir musikk på Daptone records, nytt album kommer i oktober. Stilen er meget mild og fin - inspirert av Smokey Robinson & The Miracles, sweet soul som Delfonics og aller mest av mer obskure og typeriktige toner som går under kategorien lowrider soul (google it). Det er også noe dyp reggae såvidt merkbar i miksen. Tidligere i år spilte de på folkefest-scenen i Molde. Om du tror det er mye babling og uinteressert publikum på Øya skulle du opplevd dette - det var til og med regn slik at alle var under telt-tak foran scenekanten. Men sakte men sikkert klarte de å få publikum på sin side. Kan bli en nydelig start på dagen, det?

Muligheten av en Øyafestival

Nyhetsbrev: Muligheten av en Øyafestival

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Kontakt 

Annonsering

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Alle artikler