Han er ikke i kultursidene i mainstream-media hver eneste dag lenger, men Rune Lindbæk er i sannhet en av de viktigste profilene i utviklingen av norsk klubbmusikk og DJ-kultur gjennom flere tiår. Og er standhaftig til stede fortsatt, om enn minst like mye i utlandet som hjemme. Han er kjent fra en drøss prosjekter som Those Norwegians, Drum Island, Frost, som remikser og oppstarter av en rekke klubbkvelder. Involvert i både Tromsø-bølgen, Bergensbølgen og Oslo-bølgen. Hans spesialitet en stund har vært temmelig speisa disco og sløv og deilig balearic med havduft og andre dufter. Og da kommer vi til saken. Det er i skrivende stund opphold og nydelig vær på østlandet. Ute på sjarmerende Gressholmen en superkort båttur unna Oslo sentrum arrangeres i dag 

. Der er det bølgeskvulp og oppbyggelige beats i sentrum i timevis, fra 12 til 23. Husk solkrem og vannflaske og et åpent musikalsk sinn.

Og vi ba naturlig nok Lindbæk om å trekke frem fem baleariske favoritter - se om det faller i smak


Det er selvfølgelig veldig vanskelig å plukke ut bare 5, men det blir neppe mer balearisk enn når DJ Harvey spiller denne på klubben sin Mercury Rising på legendariske Pikes på Ibiza.


Spilte ofte på Rob Da Banks baleariske klubb Sunday Best i sør-London rundt millenniumet, og denne var lenge bare en lokal hit der før den ble kjent og havnet på en million chillout-samlere. Forøvrig spiller jeg på en Sunday Best reunion på Pikes 22. september.


Denne baleariske perlen er fra et dansk psykedelisk folk-rock album fra 1972.


Andrew Weatheralls remix av The Grids «Flotation» er himmelsk. Maestroen Weatherall er forøvrig med i dokumentaren A Short Film About Chilling.... fra Ibiza i 1990 som finns på Youtube og anbefales.

«Flower Garden» (feat Mikkel Eriksen from Stargate)


Lokalprodusert balearic fra Torbjørn Brundtland (Röyksopp), Mikkel S. Eriksen (Stargate) som vi spilte inn i 1996.

5 i bagen med DJ Rune Lindbæk

Før en vet ordet av det er det sensommer igjen, høst heter det kanskje, og som i flere år nå har NALF og Tidens Ånd gleden av å invitere til Norsk Amerikansk Litteraturfestival. Dette foregår på 

Litteraturhuset torsdag 5. september til lørdag 7. september.

Mer detaljert program lanseres i august, nå er det sommerferie. Men det blir noe mer vekt på USA enn Norge denne gangen - det foregår jo også en god del der borte for tiden.

, en av vår tids ledende kritikere, kommer tilbake til Norge for å snakke om noen virkelig store forfatterskap.

 imponerende bok i Christian Rugstads oversettelse: 

Vårt livs mørke dager. En amerikansk kvinne i hjertet av den tyske motstandskampen mot Hitler

De første årene av NALF var forlagsredaktør og tidsskriftredaktør 

 fast innslag, nå er han tilbake i Oslo.

 er grunnlegger av tidsskriftet n+1, har utgitt bøkene 

The Age of the Crisis of Man: Thought and Fiction in America, 1933–1973

, grunnlegger av Carnegie California, tidligere politisk rådgiver og forfatter av bøker som 

The Belt and Road City - Geopolitics, Urbanization, and China’s Search for a New International Order.

Harvard-professor, litteraturkritiker, forfatter og trommis 

 klarer vi heldigvis ikke å bli kvitt, og han vil dukke opp i flere paneler.

Bandet fikk en sunn pause i fjor, så det er gledelig å igjen kunne ha avslutningsfest på Last Train med vårt husband 

Vi kommer tilbake med informasjon om billetter som kan vinnes, klokkeslett og beskrivelser av paneler og norske deltakere.

Fortsatt god sommer, vi ses på festival.

USA nå igjen?

Noen dagers festivalpause, men det kommer alltid noe ny utgitt musikk som er verd å lytte til. Noen ganger er jeg litt skeptisk til at band fra jazz og omegn skal utgi singler, det er liksom konserten og albumet som er formatet for slik musikk. Men det er et viktig ledd i å forsøke å få denne musikken til å komme ut til et større publikum i en ganske vrang bransjevirkelighet, så for all del! Her er noen favoritter fra senere tid.

Mari Kvien Brunvoll, Stein Urheim & Moskus
«Nils Klim»

For en nydelig og assosiasjonsvekkende tittel på en sang! For noen år siden, i 1741, utga Ludvig Holberg sin eneste roman Nils Klims reise til den underjordiske verden. Mange regner den som den første science fiction-romanen fra her i Norden. Og disse tre artistene, som høres ut som verdens lengste progrocksupergruppenavn, er i riktig så utforskende og lekent lune på denne singelen, som oppleves som akkurat det: en single. Jeg satt ringside da bestillingsverket fra sangeren Mari Kvien Brunvoll, gitaristen Stein Urheim og trioen Moskus ble fremført på Vossa Jazz forleden år. Med slike folk involvert var det så klart flott å høre på, men jeg fikk kanskje ikke helt tak på musikken for ettertiden den gang. Her og nå virker jo alt klart som dagen, og det er all grunn til å se fram til helheten når albumet foreligger på høstparten. Et snirklete, naivistisk og uimotståelig tema med vokal fra Brunvoll og Urheim med noe uklar språklig proveniens som likevel føles gjenkjennbart. Grooven er et sted mellom folkrock, countryblues og reggae, og det kommer inn et tema på slutten med middelalderfløyte (eventuelt bare trommis Hans Hulbækmo på noe fra instrumentsekken) som virker så livgivende at man blir nødt til å sette på den nærmere seks minutter lange singelen en gang til. Nesten så labelet kunne vurdere å bestille en remix av DJ Strangefruit. Mari har jo blitt remikset med hell tidligere, av Ricardo Villalobos.

Sex Magick Wizards
«Spiritual Community»

Et av hovedstadens driftigste og beste labeler og miljøer for omegnsmusikk er utvilsomt Nice Things, som også setter opp arrangementer og konsertserier. Nå sender de ut singelen «Spiritual Community» fra det psykedeliske rockbandet Sex Magick Wizards. Det kommer et nytt album fra dem i høst. Viktor Bomstad på gitar (han er også aktiv med å utvikle musikk fra Sápmi), Sigrid Aftret på sax, Henrik Sandstad Dalen på bass og Ingvald André Vassbø på trommer er ypperlige musikere på hver sin kant i vidt forskjellige uttrykk, og det er klart å merke hvordan de ikke bare har vokst bedre sammen, de har også vokst utover. Åndelig, kraftfullt og for enkelte mennesker dansbart. Er jo ganske mange som sokner til disse verdiene etter hvert - gamle som unge?

Det er tiden for spennende samarbeid i musikken - sikkert et resultat av at vi ser ut til å bli dårligere til å samarbeide i samfunnet og politikken. Her dukker Vassbø opp igjen (han gjorde også en inspirerende innsats med Motorpsycho på Tons of Rock for noen uker siden) sammen med den suksessrike stoner-trioen Kanaan, som ellers består av Ask Vatn Strøm på gitar og Eskild Myrvoll. Alles øyne og ører har som kjent også vært rettet mot den spenstige norske folkemusikken de siste årene, og her går stonerrocktrioen inn i et kompaniskap med den skandinaviske supertrioen Ævestaden, som de bare er nødt til å følge opp. It takes three to trio! Middelalderballaden «Habbor og Signe» er en vellykket headbanger som får lyttere inn i sonen, nesten så man mistenker det har vært noe mjød inne i bildet. Farlig, fascinerende og fengende saker.

Den alternative norsktoppen

Som seg hør og bør i en sommerferiefilmbulletin presenteres de utvalgte i en rekkefølge og på et vis man ikke nødvendigvis ser fornuften bak før til slutt. Kan hende heller ikke da. Men siden juli allerede er over oss og fellesferien er like rundt hjørnet, vil trolig de færreste la seg irritere. Uansett og uten flere forsinkelser starter vi med en reise tilbake i tid, nærmere bestemt til 1960-tallet, da de første mer eller mindre organiserte motorsykkelgjengene så dagens lys i USA.

 er en fiksjonsfilm basert på Danny Lyons dokumentarbok ved samme navn. Lyon fulgte Chicagos første (eller originale, om du vil) Outlaws-gjeng fra 1963 til 1967; fotograferte dem og intervjuet dem. Regissør og manusforfatter Jeff Nichols har redigert materialet ganske kraftig (omdøpt motorsykkelgjengen til The Vandals, endret personnavn, pyntet på episoder og i det hele tatt gjort det enklere å identifisere seg/sympatisere med de involverte) – og presenterer essensen i Lyons bok i form av et sosialrealistisk drama drevet frem gjennom en romanse.

Streite og ordentlige Kathy (Jodie Comer) faller hardt for barske og bustete Benny (Austin Butler), og ganske snart har hun lagt om livet sitt fullstendig, og er blitt en av konene til mennene i The Vandals. Historien om hvordan de møttes og forelsket seg, og om hvordan livene deres på tidvis dramatisk vis endret seg, fortelles i stor grad via intervjusesjoner mellom Lyon (Mike Faist) og Kathy. Men her er også plenty med «live action», og vi blir i tillegg kjent med gjengens sjef, Johnny (Tom Hardy), og med en rekke av de øvrige Vandals-gutta – i tillegg til de grunnleggende og bakenforliggende fakta rundt motorsykkelgjengens tilblivelse.

Ikke overraskende endrer gjengkulturen seg med årene; fra et kameratslig fellesskap til et stadig mer strengt og regelbundet regime, frarøvet sitt romantiserende syn på utenforskap, vennskap og personlig frihet. Tidskoloritten er upåklagelig og flere av rolleprestasjonene er imponerende, men det hviler noe påtatt og uvirkelig over filmen – og måten filmen/Nichols forklarer de sosiokulturelle endringene den skildrer, er tidvis vel enkel. Intet av dette 

filmen, men det holder oss like fullt fra å bli genuint grepet av dramatikken. Jeg lurer meg på om ikke Jeff Nichols er en bedre regissør når historien 

 å ha noe uvirkelig eller overnaturlig ved seg (som tilfellet var med hans 

, fra 2016). Uten at jeg med det ønsker å si at han ikke duger til annet: 

 har mye fint i seg, og for mange vil den kunne være en real øyeåpner. Om enn ikke for meg.

 er Yorgos Lanthimos’ andre film på to år, og den tredje med Emma Stone. (Første film med Emma var 

, kommer neste år.) Som vanlig fra Lanthimos’ hånd er det odde saker vi har med å gjøre; som «uvanlig» er det ikke én, men tre historier vi får servert. (Alle henger sammen med hverandre, belyser variasjoner av samme tematikk, og har flere av de samme skuespillerne, i forskjellige roller.)

 et triptyk, men om man vil være litt mer folkelig, kan man like gjerne si at regissør Lanthimos (i hop med skuespillerne og medforfatter Efthimis Filippou) har skapt en tredelt antologi dreiet rundt ideer om avhengighet av og behovet for tilhørighet, bekreftelse, egenverd og betydningsfullhet. Jesse Plemons – sist sett med sin kone Kirsten Dunst i 

 – er trefoldighetens tydeligste gjengangsfigur. Men også Margaret Qualley, Emma Stone og Willem Dafoe er sterkt tilstedeværende – akkurat som de var i tidligere nevnte, fantastiske, eventyrlige – men litt overivrige – 

Hovedtema denne gang er opplevelsen og følelsen av å være viktig og å høre til, og behovet for å leve et liv av betydning. Hvilket kanskje kan forkortes til trangen til å føle seg verdsatt. Som alle fans av Lanthimos’ tidligere filmer vil vite, antar søket efter denne type bekreftelse stadig mer ekstreme former efterhvert som handlingen skrider frem, og som vanlig innhylles handlingen i en pent balansert blanding av absurdisme, ekstremisme og erotisisme. Med varianter av religiøse over- og undertoner.

Det hele er så snedig sydd sammen og så fint kalibrert at det tar en stund før man ser hvor godt alle triptykets bestanddeler passer sammen, hvor sterkt inntrykk det hele (i den grad man skal snakke om «et hele») vil ha på en – og hvor tankevekkende hver sekvens (på sitt vis) – vil vise seg å være. 

 oppleves kanskje ikke like fullendt som 

, men er til gjengjeld i mindre grad belemret med designbasert staffasje og overflatisk estetikk, og mer konsentrert i sitt budskap. Selv om dette ikke umiddelbart er lett å få øye på.

 ligger et lite nivå lavere enn Larinthmos-høydepunktene 

, men er fortsatt meget, meget god. Og på sett og vis klin kokos. Men nettopp fordi den er så rar, klarer den på uvanlig effektivt vis å illustrere hvor avhengige mennesker er av aksept. Og hvor langt vi er villige til å strekke oss for å oppnå den. Så vel skuespill som manus, regi og atmosfære er av det presise, kraftfulle og nesten påtrengende intense slaget. (Om du kan forestille deg en absurdistisk Paul Schrader anno 

, er du i nærheten.) Og grepet med å la Emma Stone, Jesse Plemons, Margaret Qualley, Willem Dafoe et al spille forskjellige roller i de forskjellige tredjedelene, gir totalopplevelsen et herlig forstyrrende ubehag.

, på sin side, er ikke klin kokos. Ikke i det hele tatt. Men den har et rollegalleri så farverikt at man lett kan tro at den er det, innledningsvis. Dessuten kan den, dersom man forventer eller foretrekker å ha full oversikt over hvor en film vil, hvilket budskap den har og hvilken historie den forteller, fremstå som krevende og utilgjengelig. Like fullt anbefales den på det varmeste.

God’s Own Country, The Crown, Challengers

) er intet mindre enn magisk god som den formidabelt forsofne, britiske arkeologen Arthur, som via omstendigheter vi aldri helt får grep om befinner seg i Italia – hvor han samarbeider med en gruppe gravrøvere som lever av å selge etruskiske kulturskatter på svartebørsen. Idet filmen starter sitter han på et tog, på vei hjem efter å ha sluppet ut av fengsel, og allerede i løpet denne introsekvensen får vi se nok av drømmene hans (mens han dupper av) og omgivelsene hans (utsikten fra vinduet/menneskene han deler kupé med) til at vi i det minste 

 hva for slags eventyr vi ligger an til å bli fortalt.

Manusforfatter og regissør Alice Rohrwacher (som i 2018 gav oss fantastiske, fabulerende 

) beveger seg igjen i et filmatisk landskap hvor gammelt møter nytt, hvor fortid og nåtid (og kanskje til og med fremtid) lever side om side – på umiskjennelig ‘Rohrwachersk’ vis. Følelsen av å tas med inn i en verden hvor du når som helst kan møte mennesker fra filmer av Ettore Scola (særlig 

), Pasolini, Fellini og endog Rossellini, er påtagelig. Spesielt når Rohrwacher blander inn landsbyfestivaler, folkeeventyr, overtro, fikling med filmformat, handlingsbeskrivelser i form av trubadursang – og en slags magisk realisme. Vel å merke uten å gjøre filmen urealistisk.

 (som kanskje best kan oversettes med «synet» eller «den umulige drømmen») mer som særskilt tilstedeværende; som om den 

 utspiller seg i det virkelige Toscana – mens vi ser på. Samtidig med at vi kjenner på denne merkelige følelsen av virkelighet, sliter vi litt med å tidfeste handlingen (det er som om gravrøversamfunnet lever i en tid litt utenfor vår egen; iført klær, tenkesett og talemåter fra tidligere årtier; endog århundrer), noe som delvis er med på å skape den magiske realismen. Filmens fantastiske foto trekker også i den retning.

Naturlig nok fungerer Isabella Rossellinis tilstedeværelse (i rollen som Flora, moren til Arthurs forsvunne kjæreste) som et levende bindeledd til tidligere tider og filmer. Men heldigvis er hun (og rollen/rolletolkningen hennes) mer enn kun det: Floras blinde tro på at datteren snart vender tilbake, på at Arthur er en god mann og at de andre døtrene hennes ikke skal lyttes til, bygger opp under filmens og Rohrwachers tro på og budskap om at fortiden lever. Og at fortiden er (nesten) like viktig som nåtiden. Slik en påstand fremstår kanskje som litt tøvete på papiret (

 men om du ser filmen er det langt lettere å få grep om hva jeg mener.

 en perfekt film, og selvsagt har den i seg så vel element som scener man kan pirke hull i om man vil. Men siden den er så full av finurligheter, av herlige fortellergrep og av vidunderlig klartenkte ideer om verden vi lever i, blir det nesten for helligbrøde å regne å lete efter skavanker. Enda viktigere er det at den på det emosjonelle plan føles 

. Og at den snakker til oss på et vis som kun de færreste filmer og filmskapere evner. Så, i stedet for å forsøke å dissekere en skjønn fabel – og potensielt forstyrre andres tolkning av den – velger jeg å fokusere på filmopplevelsen 

Kom deg på kino. Kjøp billett til denne filmen. Møt til visning med et våkent og åpent sinn. Len deg inn i den og la deg føre med på en reise som kan gi deg minner, ideer og en livstilnærming du har glede av lenge. Og selv om så ikke skjer har du i det minste sett noe nytt, annerledes, tankevekkende, og emosjonelt og intellektuelt stimulerende. Kanskje til og med ansporende for fremtidige dykk ned i den felleseuropeiske film- og kulturarv.

 minste: sett hvor styggvakkert livet kan være om du har den rette attityden og oppsøker de rette menneskene. Eventuelt omvendt. Alice Rohrwachers film er som livet selv i det at den ikke har noen endelige eller «sanne» svar. I stedet gir den oss noe virkelig interessant å bryne hodet på – hvilket er langt mer verdifullt.

 Jamfør overskriften skal denne artikkelen inneholde en omtale av Eddie Murphys seneste forsøk på å gjenvinne sin relevans; 

-filmene – å finne på Netflix. Men selv om den er en av sommerens store strømmeslipp, er den ikke en film du behøver å se. 

 er snarere et trist oppgulp av gammel moro, med samme musikk som for 40 år siden. Plottet er ikke 

 dårlig, men «humoren» er utdatert og tam, plottet er fullt av «tilfeldigheter», troverdigheten er lav og spenningsnivået enda lavere. Snakk om å fise i heisen for å få opp varmen. (Eller å besudle sitt eget eftermæle, om du vil ha det litt mindre vulgært.)

Månedens oppsamling: The Bikeriders, Kinds of Kindness, La Chimera – og Axel F

Ikke bare er dette regissøren Kevin Costners første film på 21 år, det er også første film i en trilogi. Ikke bare har han regissert hele trilogien, han har også helt eller delvis skrevet alle tre filmer (så vel som å spille hovedrollen i dem). Ikke bare er dette den første av tre filmer; kapittel 1 alene varer i tre timer og ett minutt.

«Danser med ulver» (1990) varte også i tre timer og ett minutt (pussig nok) og var som kjent en film med handling fra det ville vesten – med Kevin Costner i så vel regissørstolen som i hovedrollen – men der stopper altså de fleste likheter. Mens den unge Costner i 1990 spilte en ung og idealistisk soldat som efterhvert tok urinnvånernes parti, er den den eldre (snart sytti-årige) Costner i år en ordknapp og kynisk mann som har sett og gjort det meste, og som vet å fokusere på seg selv og sin egen overlevelse.

Men lenge før vi får treffe Kostners rollefigur, den smått mystiske Hayes Ellison, blir vi introdusert for et landområde kalt Horizon, og livet der. Og det er så visst ingen dans på roser. Snarere er det et blodslit av et helvete, ispedd dødelige angrep fra indianerne som bodde der før de hvite ankom. Fiffig nok lar Costner og medforfatterne Jon Baird og Mark Kasdan oss se situasjonen fra begge sider; altså slik både «blekansiktene» og «rødhudene» opplevde det problematiske/uhørte/overgripende ved at nylig ankomne bosettere la beslag på originalbeboernes elveovergang.

Det litt mindre fiffige er at tross Chapter 1s drøye spilletid, sitter man igjen med følelsen av å ha sett tidenes lengste innledning. Filmens sprikende form – vi introduseres for et lass med rollefigurer, bosettinger, reisefølger, innfallsvinkler og plottråder, hvorav de fleste forlates, drepes eller blir hengende i løse luften – gjør det vrient å vite hva man skal fokusere på, hvem man bør bry seg om, og hvem man kommer til å se mere til. Selv om mye tyder på at mangt og meget vil blir ryddet opp i/pent avrundet i neste kapittel (som kommer på kino allerede i høst), er det lett å føle seg litt misfornøyd med totalgehalten – eventuelt mangel på samme.

Heldigvis trekker mye godt spill, innhyllet i fint foto og overbevisende tidskoloritt, opplevelsen opp. Men en litt vaklevoren klipperytme, et par odde casting-valg, samt det oppstykkede formatet holder filmen fra å bli mer enn en (gedigen) smakebit på Costners western-saga. Trolig vil Chapter 1 fungere langt bedre i tospann med Chapter 2, så kan hende er man best tjent med å vente til begge er tilgjengelige? 

 tror det. Men bevares: Om du kjenner en dragning mot «kåbbåi og indianer», kuler og krutt, råskap og romantikk – innpakket i storslått natur og visjoner om en enklere verden …

Ukens «ikke bare»: Horizon: An American Saga – Chapter 1

Kjærlighetsfilmer er tricky. Ikke bare finnes det veldig mange av dem; en hel drøss er så gamle og har vært del av populærkulturen så lenge at folk flest for lengst har valgt seg sine favoritter, noe som igjen gjør at de fleste vet hvordan en kjærlighets film bør (eventuelt 

) være. Helt til de får se en litt annerledes kjærlighetsfilm. En som treffer dem på uvant vis, som forteller om kjærlighet på en måte de ikke allerede er lei av. Som skildrer forelskelse så godt at man selv kjenner seg litt forelsket.

Slike filmer finnes det selvsagt ikke mange av. Både fordi det som nevnt finnes plenty med kjærlighetsfilmer allerede, slik at man har sett nesten alle tenkelige vrier fra før – og fordi man har egne forelskelses- og kjærlighetserfaringer, som fort kan komme på kant med det en filmskaper presenterer. Nøkkelen blir derfor å lage en film som mange kan relatere til, samtidig som den sier noe unikt. Hvilket åpenbart er ekstremt vanskelig.

Å si at manusforfatter og regissør Yen med 

 har klart nettopp dette, er kan hende å overdrive noe. Men at filmen henvender seg til publikum på annerledes og egenartet vis er hevet over tvil. Fremstillingen av forholdet mellom Billy (en fantastisk Vic Carmen Sonne) og Nilo (en god Silvana Imam) – og et par andre, skal det vise seg – kan enklest beskrives som fragmentarisk eller episodisk, og er ispedd liksomautentiske «hjemmevideoklipp». Noe som i seg selv ikke er direkte originalt. Men i kombinasjon med Nilos polyamorøse livstilnærming, og et levende/aktivt/effektfullt lyddesign, nydelig foto og ektefølt skuespill, er dette definitivt en langfilmdebut å få med seg.

Helt fra den smått hypnotisk fengslende introsekvensen har filmen et reelt grep om oss. På kjapt og effektivt vis får vi vite hvem hovedpersonen (Billy) er, hvilket miljø hun er del av og hvilken type historie vi er i ferd med å bli fortalt. Sekvensens avslutningsreplikk – 

 – bærer bud om det som skal komme, samtidig som det hinter om en hang til det melodramatiske og/eller overdrevne. Fanget er vi, uansett.

Via indisk meditasjon, putejokk-akkompagnert nettporno og en dagtids-rave i skogen blir vi enda bedre kjent med Billy og kompani. Der og da føles presentasjonen overdrevent programforpliktet provoserende (eller «øyeåpnende», om vi skal tone ned kritikken litte grann), men det fungerer uansett godt når det kommer til å sette tonen. Dessuten veies mye av det (mildt) kritikkverdige opp av en eksepsjonell intimitet og tilstedeværelse.

På nevnte skogs-rave treffes nemlig Billy og Nilo, og kjemien deres er umiddelbar. I filmens påfølgende sekvenser/episoder blir vi med duoen inn i forelskelsens verden, og Yen (i samarbeid med skuespillerne, så klart) er bemerkelsesverdig god på å fange forelskelsens famlende føling, dens håpefullhet, dens kåtskap. (Og bare så det er sagt: Tross filmens fragmentariske form er den lett å følge. Dette er ikke en «eksperimentell» film.)

Som en naturlig følge av forelskelsen ser vi Billy og Nilo (via smarte innklipp og filmformatiske grep) bli bedre og bedre kjent, både på hjemmebane (Oslo) og på reisefot (Berlin). Så dukker kapitteltiler opp, for å klargjøre hva som kommer. Dernest, litt efter at vi tror vi vet hvor filmen går og hva det hele dreier seg om, serveres overraskelsen: Nilo er polyamorøs/har flere partnere, og har ventet altfor lenge med å fortelle Billy om det. Noe Billy naturligvis blir både sjokkert og såret av.

Derfra og ut går det både som forventet og ikke. Vi følger Billy og Nilo gjennom et spekter av faser og varianter av aksept, konfrontasjon og irritasjon. Og frustrasjon. Til å begynne med er det Billy som sliter mest, men efterhvert ser vi at også Nilo lider emosjonelle kvaler. Samt at Nilos uttalelse om at hun «… ikke vil kategorisere eller definere mine forhold», ikke kun bør tas til inntekt for hennes (og alle menneskers) rett til frihet, men også for hennes ansvarsfraskrivelse: For hennes manglende vilje og evne til å ta ansvar for egne og andres følelser.

 glipper litt for meg i løpet av noen vorspiel- og festsekvenser, svinner den aldri så langt hen at den blir uinteressant. Og selv om Nilo nekter å svare på Billys påstand/spørsmål: 

Der er 8 typer kjærlighet (e.g. Agape, Pragma); hvilken type er du?,

 ender hun ikke opp med å bli kun en kjip kjerring. Hun forblir en flerdimensjonal person.

Like fullt skal det sies at før filmen slutter, er Nilo blitt (for meg, i hvert fall) en rimelig feig fitte. (Unnskyld uttrykket.) Og like fullt som det igjen, skal det sies at jeg spør meg selv om denne opplevelsen kommer av at jeg er 

 briller. (Eller altså: gammeldagse streiting-briller.)

Uansett, og uavhengig av filmens tilkortkommenheter (jeg mener for eksempel at et perfekt sted å avslutte historien ville vært i skogen, efter 1 time og 23 minutter) er den av slik en karakter at den bør sees.

Den har så mye fint, nytt, spennende, engasjerende og stimulerende å by på at man vanskelig kan annet enn sette pris på den. Selv ganske lenge efter å ha sett 

Ukens raring: Eksplosjoner i hjertet

De fleste kjenner ham nok best som Aragorn i 

-trilogien, men noen av oss kjenner ham helt tilbake fra 

 – for ikke å snakke om rollen som Frank, den ustyrlige lillebroren i Sean Penns Bruce Springsteen-baserte 

.) Senere gjorde han seg bemerket i David Cronenbergs 

 – blant mye annet. Men både før og efter Cronenbergs samtids-voldeligheter, fikk han boltre seg i verdener som tilsynelatende ligger hans hjerte ekstra nært, idet han spilte cowboy i 

Også i hans første selvskrevne og egenregisserte spillefilm, 

 (2020), spilte hester en rolle – om enn ikke en like prominent som i årets; den fortryllende fine og vemodig vonde 

). Igjen har Mortensen skrevet og regissert, og igjen spiller han den mannlige hovedrollen. Det uvanlige her, er at selv om han igjen vender seg mot westernfilmen, og igjen spiller en småbysheriff, har filmen et distinkt revisjonistisk preg – og en meget sterk kvinnelig rollefigur.

Vicky Krieps fikk sitt internasjonale gjennombrudd i Anton Corbijns John Le Carré-filmatisering 

(2014), men sementerte ikke sin posisjon som anerkjent verdensstjerne før hun spilte mot Daniel Day-Lewis i Paul Thomas Andersons skredderdrama 

 (2017). Senere har hun imponert stort i filmer som 

, så at hun kunne matche den intense, men tilbakeholdne og krevende Mortensen, var der liten tvil om. At samspillet og kjemien de har skulle holde så høy kvalitet som det vi her får servert, hadde jeg riktignok ikke sett for meg.

Historien starter i San Francisco, på 1860-tallet. Vivienne (Krieps) er en uvanlig stolt og selvstendig fransk-kanadisk kvinne, som i langt større grad enn de fleste av hennes samtidige lar omgivelsene få vite hva hun mener. Olsen (Mortensen) på sin side, er en fåmælt dansk tømrer og forhenværende soldat, som drømmer om å leve et liv i fred og ro. Ved en tilfeldighet treffes de, blir umiddelbart tiltrukket av hverandre – og kun kort tid senere legger de på vei mot Olsens villmarksparadis. Der er livet hardt, dagene lange og farene mange – men de har hverandre, og livet er alt i alt godt. En stund.

 er ikke lineær. Vi møter Vivienne som liten pike i Canadas skoger, vi ser Olsen grave en grav med en liten gutt som tilskuer, vi følger Vivienne og Olsens forsøk på å skape seg et hjem på sin skrinne eiendom – og vi får se Weston Jeffries, sønn av Elk Flats’ mest innflytelsesrike mann, skyte en salooneier, hans ansatte og sheriffens assistent. Nøyaktig når de forskjellige hendelsene inntreffer er ikke til å begynne med helt klart. Noe som hverken oppleves som rotete eller ugreit. Heller er det fascinerende og spennende, idet scener og sekvenser formidles med en overbevisning så sterk at vi kjenner oss trygge på at alt henger skikkelig sammen.

Og det gjør det. Mortensens manus er ikke bare rikt på autentisitet og særegenhet. Det har også et persongalleri tegnet med menneskelig innsikt, og det forteller sin historie på et vis som gir oss nok informasjon til å holde tritt, og tilstrekkelig med detaljer til å holde oss fengslet. Samtidig som et sett godt utporsjonerte og brutale overraskelser holder vår oppmerksomhet på tå hev.

Følelsen av å være med på en reise, både bokstavelig og metaforisk, er sterkt tilstede. Historiens mange lag og fasetter, det overbevisende spillet, det fantastiske fotoet og alle de tidsriktige detaljene (i dialog, klesdrakter m.m.) samler seg til et solid og tett sammenvevet hele.

Flere ganger tar jeg meg dessuten i å legge merke til at musikken (også den med en aura av tidsriktighet), er uvanlig høy, men også intim, og ikke så triumferende i tonen som westernmusikk ofte er. Men heller ikke det uvante ved musikken blir forstyrrende; snarere er det effektfullt og evokativt.

 er en relativt konvensjonell westernhistorie, fortalt på utradisjonelt vis, med emosjonell kraft og heft som resultat. Vivienne og Olsens kjærlighet er så levende og tydelig for oss at den griper likeså hardt som filmens brutale scener. Krieps og Mortensen leverer på hvert sitt unike vis så velkalibrerte rolletolkninger at vi uten forbehold gir oss over. Filmen som helhet, i alt fra idé til gjennomføring og presentasjon, er nær lytefri og oppslukende – og rommer mye, mye mer enn jeg har tatt tak i her.

(Musikken er, imponerende nok, komponert, fremført og produsert av Viggo Mortensen selv, og aller først på takkelisten i rulleteksten, står hesten hans.)

Går du glipp av denne på kino, går du glipp av noe helt spesielt.

Ukens cowboy: Til verdens ende 

Den nye festivalen Tónleik i Oslo torsdag og fredag mikser artister fra Island og Norge som er forskjellige men like. Det er pianisten 

 som står bak. Han er blant de mange nordiske studentene som er kommet til Norge for å delta i vår forjettede musikerutdanning. Det har resultert i mange fine band allerede - han er å høre i band med Tuva Halse, i egen trio med Veslemøy Narvesen på trommer, og i det potente bandet Bliss Quintet som har utgitt to album på Jazzland og turnert mye i utlandet. Han er også med i det fremadstormende plateselskapet Fjordgata.

Men han ønsker også å gi noe tilbake - og vil presentere islandske artister han setter høyt sammen med norske sådan på festivalen Tónleik. Dette foregår på Victoria på Karl Johan torsdag og fredag. Med artistene ADHD, Tuva Halse, Johanna Reine-Nilsen, Alkul, Björg Blöndal, Wako og seg selv.


Men hva mener Benjamin er så herlig med musikk fra Island? Vi ba ham fortelle om fem favorittlåter fra dette fortryllende landet.




«Tvær Stjörnur» er en kjærlighetssang skrevet av Megas, den «islandske Bob Dylan», en veldig kjent sanger, forfatter og komponist. Han provoserer med sine tekster og har en veldig spesiell sangstil.


Det andre bandet fra Island etter Mezzoforte som nådde internasjonale høyder. Bandet hadde dessverre et alt for kort livsløp, og etter 6 år sammen dro Björk til London for å satse på en solokarriere.


Fra Improvised Piano Works 1, et av mine favoritt solopiano-album. Veldig minimalistisk, impresjonistisk og fortryllende pianospill som jeg er veldig inspirert av.


Nydelig låt av Ólafur Arnalds skrevet for kor, strykekvartett og synthesizer. Dette er ikke Ólafurs mest kjente låt, men jeg liker den veldig godt. Jeg digger lydbildet, det er som å sitte i midten av koret.


Min favoritt ADHD sang! Virkelig et sterkt kollektiv, med et unikt sound og samspil. Spiller i Oslo 13. juni på Tónleik Jazzfest.

Norsk-islandsk forbrødring

Det så mørkt ut. Det var et dystert lokk over hele himmelen og evighetens sprinkleranlegg var påskrudd. En lang arbeidsuke og de uunngåelige ringvirkningene av en årlig sommerfest hadde tatt eierskap til brorparten av kreftene. Det var et tungt lokk der også. Da jeg lett skjelvende tok opp mobilen for å sjekke forholdene i Moss, gikk det opp for meg at det sto enda verre til der nede. Festivalnavnet Lyse Netter hadde nå fått en bitter ironisk klang. Fullt forståelig å droppe reisen til en annen by for å stå ute i regnet med blå lepper. Det hadde dessuten allerede startet, i den optimistiske 12-tiden. Men så var det dette med min betydelige hunger for denne typen opplevelser, da, og også en følelse av forpliktelse til og ønske om å støtte folk som gadd å prøve å skape noe skjønnhet i denne verden. Jeg gikk inn for å i det minste donere en slant - så kom jeg på at den brasilianske perlen Joyce hadde spilt konsert kvelden før med norske musikere som Henriette Eilertsen, Håvard Wiik og Nikolai Hængsle - det hele satt sammen av den hengslete supertrommisen Olaf Olsen, og rapportene begynte å tikke inn om enorme kick. Lørdagsprogrammet hadde flere potensielle høydepunkt enn jeg klarte å huske.

Før jeg rakk å angre hadde jeg tatt på skoene, merkelig nok pakket med en bok og tre aviser til turen (når skulle de tas i bruk, spesielt den nye essaysamlingen i hardback på 599 sider når jeg glemte å ta med mer hardført regnbeskyttelse enn en paraply?) og kommet meg ned til Oslo S uten å sjekke rutetidene først. Det viktigste var å komme i gang. Vips så var jeg i Moss, på kortere tid enn jeg noen ganger bruker på vei hjem fra jobb i sentrum i Oslo. Og nå satte sprinkleranlegget i gang for fullt - fra stasjonen tok jeg følge med Marius fra Kafé Hærverk som hadde vært der dagen før og klokelig hadde på regntøy og med hansker i sekken. Men fra vi ankom det vakre festivalområdet i Møllebyen med sine mange små venues inne og ute, var egentlig været glemt. Hedersmann 

 sto i en regnvåt liten bås og var DJ mellom slagene, den hypnotiske grooven av «Rain» med The Beatles satt tonen ved ankomst. En god en. Så gjenkjente jeg et par andre folk jeg ikke kjenner gjennom annet enn felles sterk musikkinteresse - forøvrig et fellestrekk for store deler av publikumet denne dagen. Etter en noe affektert «vente 45 minutter før det første plastglasset» var resten av dagen himmelsk, og både innholdsrik og avslappende, uten den trettheten som ofte inntreffer i løpet av lange festivaldager. Altså, jeg var ikke der på jobb, jeg ønsket bare å oppleve noe fint, så i stedet for enda en lang og detaljert rapport fra en dag i min fritid fikk jeg mest lyst til å bare nevne seks høydepunkt.

Lokket over hodet mitt ble for alvor løftet av innendørs-konserten med 

 - litt meditativ bruk av prosessert gong, harpe og andre instrumenter reddet dagen, og ekstra fint å tilfeldig bli sittende mellom Nick Drake-venn Joe Boyd og den flamboyante undergrunnsfilosofen Ian Svenonius. Deltakerne på festivalen var i stor grad å se rundt på området, de dukket opp på scenen i hverandres konserter og hang også med publikum, sjekket ut Stian Carstensen, Tuva Syvertsen og alle de andre norske monarkene. Jeg ble introdusert for en rekke interessante personligheter som har satt sitt lille men viktige preg på alternativkulturen. Men like gøy var det å hilse på folk jeg kjenner og såvidt kjenner fra regionen - tydelig stolte over hva Moss hadde å bidra med denne dagen.

Det var ikke bare undergrunnshistoriens kulthelter som sto på plakaten, der sto også 

, som på sin rolige måte har vært med på å forandre mat-Norge med sin kongstanke bak Credo i Trondheim - forøvrig en av få luksusrestauranter som har arrangert jazz, rock og impro-konserter. De hadde en av bodene, og man fikk en helt ny energi av en servering med potent sild, potet, dill, syltet løk og rømme sammenliknet med vanlig mer banalt spicy festivalmat. En liten men veldig fin del av feelingen av at dette ikke er helt som andre festivaler.

 er snodig men sjelfull, svært godt hjulpet av bandet 

 - sjarmerende franskmenn og -kvinner som hadde en løs innstilling til sceneshow og hierarki men var veldig flinke for det. Et ekstra løft å høre teatralsk fransk lounge-art-disco-pop med en improviserende norsk strykerseksjon med blant annet de geniale snusmumrikene Kari Rønnekleiv og Ole-Henrik Moe i grava.

Det franske kollektivet var heldigvis like etterpå også backingband for 

, som har vært en personlig favoritt for meg i rundt 30 år. Selv da et av hans prosjekter the High Llamas hadde et visst kommersielt momentum og han var i posisjon til å jobbe med Brian Wilson var konsertene alltid skjøre, spinkle og merkelige greier. Vi som var tilstede elsket ham uansett den gang - og nå. Jeg ble rørt av første strofe han sang her i Moss. Få hits ble fremført, det hele startet med deler et underlig verk som ble øvd inn foran publikum før konserten, og en av sangerne prøvde seg på trommesettet fordi de følte det kunne være en god idé der og da. Det var ikke bare håndtegn om når det kom nye temaer i låtene, han forklarte musikerne underveis i mikken. Seans datter var med på hverdagslig men rørende vokal, i en lånt norsk allværsjakke og fotballskjerf. Superfansene Elvira Nikolaisen og Sondre Lerche sang flotte sanger - og da de alle sluttet med en virkelig bevegende utgave av Pete Seeger og andres folk-anthem «If I Had A Hammer» føltes det som å være tilstede på en essensiell visefestival på ukjent tid og sted der vi gjennom musikken kunne endre opinionen. Og en bekreftelse på hvordan denne festivalen på ingen måte er u-profesjonell, men kanskje en smule anti-profesjonell. Start-tidspunktene på nettsiden ble stadig endret, men det føltes bare som at man kom på bedre ideer for optimalisert lykke.

Jeg må innrømme at jeg kvapp til da jeg så den britiske kulthelten 

 ankomme området i sin ikoniske caps med blå plast-visor og pilotbriller. Noen husker ham fra det strøkne britiske indie-bandet Felt på 80-tallet, eller mer outrerte Denim i britpop-epoken, eller for dokumentaren 

 om den fattigfornemme popdrømmeren som bodde i kommunal leilighet men fortsatt hadde visjoner om sin kommende storhet. Og den har vel på et vis inntruffet på medium nivå med bandene Go-kart Mozart og nåværende 

. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, men dette ble dagens overraskelse - potent glampunk med en vokalist i toppform, som en skjerpet Mark E. Smith, kanskje og med et samkjørt band som virkelig fyrte av i låter med refrenger som «I'm living on a tenner a day / Goodness gracious, a tenner a day»! og «We're gonna make a record and put it out on Record Store Day!». Bassisten minnet om Mike Watt i storhetstiden, og trommisen var tydelig av dem som mener at cymbaler er feigt, for han hadde ingen slike, ei heller hi-hat. Men det svingte for det.

Min lykkeligste time hittil år inntraff oppe i det store og lekre studioet til den ytterst sjelfulle festivalkuratoren 

 inne på området. Dette fungerte også som en backstage for festivalens store og små stjerner, men var også en slags venue - glidende overganger. Jeg satt og så på 

, trommeslager i dypt elskede My Bloody Valentine, og andre rolig rigge opp til en eller annen all-star jam. Det tok tid men det gjorde ingenting, for den viktige fyren 

 var DJ imens det pågikk. Han har fortid fra punk, psykedelia, acid house og annen beslektet musikk, med store prosjekter som The Grid og Beyond The Wizards Sleeve. Etter å ha hørt ham være uhyre medrivende DJ her gikk jeg rett inn og bestilte hans ferske selvbiografi. En av mitt livs definitive favorittsjangre er britisk freakbeat og psych fra 60-tallet, som også gjør seg meget godt som dansemusikk når det blir spilt høyt på et godt anlegg. «Anymore Than I Do» av The Attack, «How Does It Feel» av The Creation, «Path Through The Forest» av The Factory og så videre. Når jeg hører slike låter mister jeg det helt. Plutselig var det som å være i en gammel film, 

 eller noe, med rare menn i dress og mørke solbriller på som danset med franske skjønnheter i en stakkato stil man sjelden ser nå til dags. Eventuelt som en vellykket dag på The Factory på Manhattan. Amerikanske låter som «My Little Red Book» av Love og «Open My Eyes» av The Nazz fikk bein og øyne til å gå i kryss på flere av oss - og det var ekstra rørende i og med at Emil Nikolaisen har jobbet med Todd Rundgren, som var med i det bandet i starten av karrieren.

Jeg måtte ut og roe meg, og klarte å kapsle meg inn i meg selv på den fantastiske og for anledningen stappfulle bokkafeen House of Foundation - der en av nypsykedeliaens fødselshjelpere, den skjønne 

 hadde en fantastisk dronete, høylytt, sjelfull og rytmisk solokonsert. Han har bakgrunn fra Spacemen 3, Spectrum og som Sonic Boom. Musikk som er en del av min oppvekst men som også er tidløs og har appell for nye lyttere i dag. Dette har et åndelig-religiøst aspekt ved seg, vil jeg si. Folk begynner å oppføre seg eksentrisk, men jeg bare lukker øynene og danser svevende i mitt indre. Jeg kommer på et viktig MTV-program tidlig 90-tall som het 120 Minutes som spilte endel slik musikk, og det var et intervju med da oppløste Spacemen 3 som gjorde dypt inntrykk. Kember og hans tidligere blodsbror Jason Pierce satt med svært mørke solbriller på i hvert sitt studio og snakket kunst-narkotisk og bedrøvet om brutte bånd og skjøre nerver.

Jeg rakk noen låter med norske Moon Relay, men brukte litt tid til å ringe diverse hoteller uten hell - mens jeg koste meg med freakbeat fra DJ-en glemte jeg å sjekke togtider og siste hadde gått. Den spesialoppsatte nattbussen var utsolgt. Det var liksom ikke så nøye der og da - musikken var viktigst, dessuten var det et element av magisk realisme over hele festivalen som gjorde at jeg regnet med at noe plutselig ville materialisere seg. Og én eneste ledig plass kom selvfølgelig i siste sekund mens jeg sto der på måfå. Inn til Oslo diskuterte jeg northern soul-kulturen, acid house-epoken, Myllarguten, garasjerock fra Boston, norsk musikerutdanning og barneoppdragelse med en skotsk bekjent som forklarte at han hadde spilt sekkepipe store deler av livet. Det føltes som en helt naturlig samtale med tanke på hvor vi befant oss mentalt etter en opplevelse som Lyse Netter. De fleste vil nok komme tilbake neste gang, men det slår meg at denne merkelige familiesammenkomsten også har internasjonal appell. Såpass spesielt herlig og inkluderende var det.

Supersonisk sommer i Moss

I noens øyne er Pål «Strangefruit» Nyhus en av landets viktigste DJs noensinne, og blir grønne av glede av å tenke på hans klassiker av en mx-CD «Mixed» og tusenvis av minner frem til i dag. Og det har de helt rett i. Mange tiårs erfaring og en oppvakt musikalsk teft og tørst som overgår de fleste. Han er også musiker med sitt eget Mungolian Jet Set, og har det siste året også turnert med den vellykkede gjenopplivingen av Nils Petter Molvær 

Han spiller på The Villa i kveld, og røper her noen av sine «secret weapons» i bagen.

Panos - «Street Girl» (Mr. Nice Guy Records)


Panos ga ut et par ting her og der for ca.10 år siden, men noe mer vites ikke. De kom og gikk, men klarte nå å legge fra seg denne lille «bubblaren» som jeg har hatt med og spilt, jevnt og trutt i 7-8 år. Låta ligger i et fint grenseland mellom småsofistikert electro/breakbeat og en slags Garage-Techno vibb, som gjør at den føles appellerende og spennende på én gang.

Lalula - «Supa Bajo (Emperor Machine Mix)» (CD-r)


Blant de utallige remiksene Andy Meecham, også kjent som Emperor Machine, har laget, er dette den aller beste. Dessverre er den også en av de mest oversette, da den aldri kom lenger enn til en stakkarslig promo-CD. Dette er frekk og catchy «to the point»-dansemusikk med undertoner av acid house og punk-disco, krydret med noe som høres ut som japanske barnerim. For meg er det en uslåelig kombinasjon. Dette er en av mine mest spilte klubblåter noensinne.



Anderson .Paak - «Reachin' 2 Much» (Aftermath)


Dette er verken obskur eller uoppdaget musikk, men jeg vil likevel påstå at Ventura inneholder en godt gjemt og noe glemt perle som virkelig fortjener mer oppmerksomhet. Det er del 2 av låta «2 Much» som jeg ønsker å fremheve her. Den fungerer i seg selv som et suverent stykke R&B-house. Men de færreste klarer å lage drt så rytmisk og melodisk elegant som her. Eneste ankepunkt er at den gjerne kunne vart 5-6 minutter lenger. Lekkert, lekkert!


Yashin, en østerriker, traff noe inni helvetes blink med denne låten før han forsvant fra scenen etter noen mer middelmådige oppfølgere. Nå driver han med live painting. Som et moderne stykke dansemusikk har denne alt: superb lyd og produksjon, smått urovekkende passasjer som glir over i nervepirrende hooks, og lydvirvler som vrir og vender seg over et driftig synkopert trommegroove. Dette er techno på sitt aller beste, og fungerer som en kule på dansegulvet.

Phill & Friends - «This Man» (Rio Records)


Som DJ er det alltid spennende å lete etter bortgjemte skatter, og her er en fra 1980. Blant kjennere har denne opparbeidet seg en viss kultstatus, da den er både vanskelig å få tak i, og dyr. Det finnes lite informasjon rundt denne engangsutgivelsen, og som mange slike musikalske klenodier falt den sannsynligvis mellom sjangrene og ut av sfæren da den kom ut. I dag låter den langt mer forut for sin tid og tidløs. Med sin udefinerbare, hypnotiske og litt mystiske disco-dub driv, er den en «late night» favoritt på utvalgte spillesteder.

Fem i bagen med DJ Strangefruit

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Kontakt 

Annonsering

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Alle artikler