Det har vært lite aktivitet fra oss i sommer grunnet ferieavvikling, sykehusinnleggelse og strukturelle endringer. Men Tidens ånd kommer sterkere tilbake i høst med flere nyhetsbrev, podkaster og arrangementer.

Og det er derfor en glede å kunne invitere dere til en på papiret knall-interessant litteraturfestival i forskjellige rom på Litteraturhuset i Oslo torsdag, fredag og lørdag neste uke. Det faktum at det er gratis inngang for dere som følger Tidens ånd, står ikke i stil med kvaliteten på programmet på årets NALF, den syvende i rekken.

Del gjerne dette nyhetsbrevet med andre du tror vil ha glede av å lese det

Det norske er mer fremhevet i år, der festivalens huskritiker 

 (professor ved Harvard og fast i The New Yorker) hver for seg skal møte tre glimrende norske forfattere som også er oversatt til engelsk. Vi snakker her om 

Vi ser også fram til å igjen kunne møte den herlige forfatteren og magasinskribenten 

 som på norsk kan leses i essaysamlingen 

 Han skal holde bluesforedraget «Blind Willie Johnson: Dark Was The Night, Cold Was The Ground», diskutere Cormac McCarthys forfatterskap sammen med Wood og Nalf-veteran 

 til samtale om sitt forfatterskap og livet sjøl.

 er nylig blitt redaktør for det viktige tidsskriftet Granta, og møter Vinger og Vinduet-redaktør 

 til samtale om de litterære tidsskriftenes fortreffelighet før og nå. Han skal også være med i en programpost med 

 forlagsredaktør i Bonnier, om det sensitive spørsmålet om dagens forfattere lider av selvsensur og de virkningene det kan ha for litteraturen.

NALF har alltid vært en utpreget sosial festival, og det er åpnings- og avslutningsfest på to av våre favorittsteder i byen, 

Ta med en venn eller to og få med deg tre dager med forhåpentligvis interessante tanker og diskusjoner.

Programmet til årets festival finner du 

Tidens ånd inviterer til Norsk-Amerikansk Litteraturfestival

Nyhetsbrev #46: Tidens ånd inviterer til Norsk-amerikansk Litteraturfestival neste uke!

God søndag kveld. En dag til ettertanke for noen, åpningsdag med Garbarek i Operaen og fest på Becco med Jazzbevegelsen for Oslo Jazzfestival for andre. En uke med mange gode og interessante konserter innen jazzens mange avarter er det rundt om på forskjellige venues i hovedstaden. Tipset er å undersøke de mange konsertene med unge norske band, de er som regel friskest. Ellers er det Andreas Røysum Ensemble på kommende fredag, som selvfølgelig burde spille på Øya neste år eller aller helst i fjor. For anledningen er det med fantastiske Sofie Tollefsbøl fra Fieh på vokal, der bandets frijazz-ekstatiske sjel får en ny dimensjon gjennom herlige coverlåter innen soul, folk og jazz fra evergreens som Curtis Mayfield, Vashti Bunyan (!) og Art Ensemble of Chicago. Da jeg så dem igjen på en av livets venues Vaskeriet i Haugesund fredag var det som å høre sitt eget bryllupsband - en helt perfekt opplevelse etter flere uker i stillhet. Og det er mulig de hever listen ytterligere på en litt lengre konsert på Victoria fredag - der blir de nemlig ytterligere utvidet med Ragnhild Jamtveit fra Pom Poko og vokalkunstner Karoline Wallace. Som du skjønner er dette en varm anbefaling.

Lydens ånd er fremover et eget nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra Audun Vinger. 

Men pleie av trette ben og kurering av susende hoder har det nok vært for mange i dag, post-Øya. Det er voksende murring mot Øyafestivalen, selv om den muligens samtidig er landets meste elskede festival, i alle fall blant dens stampublikum og mange inviterte gjester. Murringen går på prisnivå, et synlig eksempel på vårt klassedelte samfunn og en voksende VIP-kultur. Og ikke minst at den for områdets innbyggere svært viktige park blir opptatt av kommersielle interesser i ukesvis. Dagsavisen gikk langt i sin kritiske lederartikkel denne helgen, for så å få sine påstander kraftig tilbakevist av festivalsjef Tonje Kaada i en hyppig delt Facebook-post som også medførte mange ukritiske støtte-erklæringer fra Oslos musikk- og kulturelite. Det viser seg blant annet at det ikke er spesielt mye dyrere inne på området enn ute i byen ellers. Det sier kanskje mer om dyrtiden og prisnivået på Øya-relevante barer og restauranter, men det er greit det. Antall artister, og kvaliteten på de fleste av dem, tilsier at inngangsprisen faktisk er verd det. Stemningen er også jevnt over god og gemyttelig. Noe kritikk har kommet i tidligere år om at det er en fest for hvite gamliser, der folk inkludert meg selv overgår hverandre i projisering, ageism og nedsettende kommentarer om helt greie og vanlige voksne folk med en pasjonert interesse for ny og gammel musikk og øl i plastbeger. Men i år var det meget synlig at en forandring har inntruffet. Det var usedvanlig mange flere unge mennesker der enn kanskje noen gang før. Og en annen ting var endringen i barn/foreldre-sosialiseringen. Der barn tidligere har vært med sine kule foreldre, var det nå foreldre som var med sine kule barn rundt omkring på konserter for å få sin horisont utvidet. Dette er så klart en logisk generasjonell utvikling, men hjertevarmende å observere uansett. Kanskje også en effekt av en noe mer inkluderende og nytenkende bookingprofil, selv om et visst verdigrunnlag fortsatt ligger i bånn.

Lørdag var jeg der først og fremst for musikken, siden det ved siden av torsdagen var den soleklart mest interessante programmeringen. På grunn av noe lok med billetten rakk jeg ikke BigBangs åpningskonsert, men jeg så deres nydelige releaseshow på Frelsesarmeen i sommer, også det med fantastiske tigerstate og en haug blåsere som gjester, som på Øya. En vellydende triumf var konsensus blant de jeg snakket med. Min headliner denne dagen var så klart 

, som jeg har sett flere ganger på jazzfestivaler allerede, og som i september kommer med sitt andre album kalt «Family». Antakelig årets norske album - det er bare å forhåndsbestille. Dette er storband-frijazz det er lett å forstå for et noen jazzuvitende publikum, det er så mye energi og glede og sjelfulle rytmer i musikken som smitter. Det gjorde det også blant de mange som dukket opp. Nilssen var synlig stolt under mellomsnakket, og sa noe om at «dette er noe annet enn å spille på Herr Nilsen». Han burde holdt seg for god for det, få spillesteder i landet er bedre enn Herr Nilsen, Øya er ikke i nærheten engang. Dette bandet burde vært booket for lenge siden, det er ingen grunn til å være ydmyk. Det er forøvrig turn-off å høre så mange bable om at det er så stort og fett å få lov til å spille på akkurat den festivalen. Flere burde konse på å bare lage en musikalsk opplevelse, snarere enn å gjøre det til en markering av makthierarkier innen musikklivet. Ja, det er fett å spille for mange folk, så klart. Men som med 

, som senere på dagen skapte ekstase på Sirkus med sin overfølsomme R&B/hiphop/pop, særlig da Karpe kom på scenen, var det trettende og ustilig å høre ustanselig snakk om anledningen og hvor stort det er. Som om det ikke var noe annet budskap å viderebringe. Spill musikk med mening og lag liv. Det gjorde Supersonic Orchestra, og traff publikum, på grunn av tre trommiser, og fabelaktige blåsere som den blide trombonist Guro Kvåle, saksofonister som Signe Emmeluth, Mette Rasmussen, Fredrik Ljungkvist og Per «Texas» Johansson (for bare å nevne halvparten av saksofonistene). Alle musikerne fikk hatt solo. Herlig! Saksofon var forøvrig gjenomgangsinstrumentet festivalen gjennom.

Det var to andre store jazznavn på plakaten. Nettsensasjonen 

, den meget visuelle trommer og keyboards-duoen som er med på å forandre hele imagen til jazzsjangeren og har tatt veien til ærverdige Blue Note Records, var meget energiske og fargerike. Domi satt på en pianokrakk formet som en dass, men musikken svingte i sin blanding av Flying Lotus, Thundercat, Squarepusher og Jaco Pastorious. Samtidig er det noe innkapslet og introvert ved musikken, også det noe utpreget generasjonelt. Mye innbitt headnodding blant publikum, men ikke stor jubel før etter konserten var omme. Da til gjengjeld ekstatisk. Nesten litt japansk publikumsholdning.

 utga et av fjorårets fineste album, men fikk ikke helt gjenskapt den ypperlige produksjonen og stemningen fra «In These Times»-albumet, selv om han er en strålende trommis og det svingte godt. Man skal ikke underkjenne magien ved en vellydende og kløktig produsert innspilling. 

Det samme gjaldt det helt supre svenske bandet 

, som står bak en av årets aller herligste skiver. Hvilket sound og hvilke melodier og høflige grooves. Veldig lav PA-lyd og litt vel spartansk bandoppsett gjorde at også dette bleknet sammenliknet med LP-en. Men de er blitt norgesvenner og bør oppleves på en liten klubb, der det er mindre kakofonisk middelklasse-plapring blant publikum. Etter hvert burde vi begynne å bedrive sivil ulydighet mot disse snakkerne.

Hagen-scenen er forøvrig skjemmet av lav lyd, det samme var tilfelle med nigerianske 

, som hadde en eksentrisk men sjarmerende opptreden med en meget sivilisert DJ, og et pasjonert publikum. Musikken er florlett men har nok bounce til at publikum gynget i nedoverbakke. Han gikk noe over tiden og hoppet ut av scenen, men effekten var at Prosec måtte hjelpe ham inn sideinngangen. Han her og gjengen må tilbake innendørs en gang.

Men ved siden av Nilssens supersoniske orkester, var det noen gamle rockere som vant lørdagen. Amerikanske 

 er en mer typisk Middelalderparken-aktig booking, gamle favoritter fra nittitallet og So What-tiden. Men det låt absolutt deilig med kunst-indie-kverningen deres, man havnet dypt inn i trommelen med nydelig forvrengt gitar på høyt volum, bastante rytmer, og plagede men skjønne melodier. Sistelåtens langvarige minimalistiske driv skar seg inn i kroppen og ga viktige merker i sjelen.

Det var også en mektig opplevelse å til slutt se svenskenes store frihetsrockere 

 etter flere års fravær, med en av tidenes frontfigurer i Ebbot Lundberg, en rockeprest på den svenske måten, og friske bandmedlemmer som ga alt. Bandet låt minst like bra som i storhetstiden, kanskje litt mindre ukontrollert, men med seige, sugende riff som kan fylle et stort telt. Dette er typiske superstjerner innen oslorockens eldre garde, men det var stort å se hvor godt de traff. Da Mette Rasmussen og Goran Kajfes fra Supersonic Orchestra dukket opp, var det noen viktige brikker som falt på plass for publikum vil jeg tro. Og dette med å gjøre Øya til et sted der musikere møtes og deler på godene og neste jammer litt, ikke bare ha mange strømlinjeformede events som er godt levert innen tiden, kan være en mulig vei å gå i fremtiden. Det var i alle fall et gjentakende element på årets festival. Andre større navn spilte også, men det er i slike tilfeller som den vellykkede lørdagen mest behagelig når man kan lage sin egen virkelighet og følge sin indre klokke og logikk. Da ses vi sikkert neste år, og aller helst på de ukentlige konsertene på klubber året rundt der man kan oppleve musikk i sitt rette element.

Øya var bedre enn sitt rykte i år

Lydens ånd#6

Endelig er det lyd igjen når Tidens ånd returnerer etter en lang sommerpause, og i mitt tilfelle et sykehusopphold som medførte at store deler av festivalsesongen rundt om i landet utgikk. Men hva gjør vel det når det er en ny festivalsesong som står for døren på Østlandet med Øya, Oslo Jazzfestival, Blow Out!, Mela og så videre. Om man derimot er i nærheten av Haugesund er det allsidig musikk fra Paal Nilssen-Love til Marstein på Silda Jazz, kjent for sine mange spennende venues.

Øya starter i Tøyenparken i dag, med en ganske annerledes værprognose enn i fjor, men fortsatt mange solgte billetter. Kan hende noen sponsorbillettinnehavere og VIPer uteblir om det faktisk blir ruskevær, men det er å anta at stemningen blant de som faktisk er ekstra musikkinteresserte blir ganske god selv om det drypper litt. Da blir det nemlig mer fokus på hva som faktisk foregår på de forskjellige scenene, og mindre piknik-sitting på gresset, utprøving av overpriset restaurant-mat og oppdatering på dating og arbeidsfronten med venner og kjente. Det kan vise seg å være en riktig prioritering. Så gjelder det å finne ut om man har Stilkoden-godkjent regntøy og støvler tilgjengelig.

For første gang på en mannsalder har jeg ingen oppdrag der ute, og det er dermed i teorien tid og anledning til å se flere konserter. Headlinere er ikke særlig å skryte av i år, slik er det jo ofte og i økende grad etter at Øya ble solgt til en mer 

 utenlandsk pengemaskin, selv om Wizkid kan bidra med nyttige afrobeats og Blur garantert blir en opptur, siden de i følge turnerapporter er i god konsertform og nettopp kom med det ypperlige comebackalbumet 

. Ser man litt nedover programmet åpenbarer det seg derimot mange fine navn. Så da kan man vel bruke resten av plassen i dette brevet på noen anbefalinger.

 gjør seg muligens bedre i kjelleren på Revolver, men om været er uggent kan det hende at svenskenes konfronterende postpunk finner sitt naturlige klima her ute. De har vært noe av det beste å se på norske scener de siste årene.

 gjorde vei i vellinga sammen med resten av Undergrunn på samme scene i fjor, men selv om han ikke har like mange hits selv ennå, er han blant det unge musikk-Norges mest karismatiske utøvere, og en kar som evner å tenke usedvanlig ambisiøst og nærmest litterært i helhetstenkning. Siden han vokste opp et steinkast unna er det nærliggende å tro at at han ønsker å dra på litt ekstra med sceneshow og tilstedeværelse her.

 er pop-Oslos dårligst bevarte hemmelighet, et usedvanlig fengende kollektiv som inneholder medlemmer fra Mall Girl, Fieh, Why Kai og alle de andre gode bandene fra den pop-eksperimentelle undergrunnen. Glimrende musikere som behersker alt fra jazz til latin til psykedelia, og med evnen til å lage låter med melodier og tekstur som få andre.

 er en blogg, et plateselskap og en DJ (real name Brian Shikovitz) som siden 2006 har spredd det glade budskap om heftig og obskur musikk fra det afrikanske kontinent. Det har hjulpet veldig på interessen for gammel og ny musikk derfra. Nå kan det endelig oppleves i Klubben - ikke det mest vellykkede partyteltet siden det er lange pauser mellom DJ-ene, men med mange gode og viktige navn for glede og bevegelse. Akkurat dette er såpass spesielt.

 - det er navnet sitt. Dette herlige bandet er da også en del av en veldig heftig eksplosjon av ny australsk punk og garasjerock. Det er en haug med nye band, flere av dem har nylig spilt i Oslo på steder som Last Train og Hærverk, og disse her er blant de friskeste. Det er stolte tradisjoner for slik musikk down under, tenk Easybeats og hundre undergrunnsband på 60-tallet, de fantastiske ikonene The Saints og Radio Birdman på 70-tallet, New Race og New Christs de to påfølgende tiårene, kunstrock som The Birthday Party, og garasjerevivalband på 80-tallet som Scientists, Beasts of Bourbon og The Lime Spiders. Det er digg å se og ikke minst høre hvor revitalisert dette soundet er blitt nå.

 er et band som bringer gitarpop og 90s-vibber tilbake til nåtiden. Jentene singledebuterte i 2021 på det amerikanske labelet Kanine, og for etpar uker siden kom det glimrende albumet 

 Da er det bare for dem å ta over denne parken, da.

 er en ambisiøs singer/songwriter som opererer innenfor et godt orkestrert, moderne og elektronisk poplandskap. Hun var tidligere medlem av indiebandet Chairlift som vel var på Øya for endel år siden, men er langt mer interessant på egen hånd, og har fått et større internasjonalt publikum etter turnering med Dua Lipa og arbeid med Christine & The Queens og Charli XCX.

 er noe så sjelden på et norsk festivalprogram som et K-pop band. Kollektivet fra Seoul er riktignok av den mer alternative og multinasjonale sorten, vi er tross alt på Øya, og bidrar med fantasifulle arrangementer og høy energi.

 var vel et av de første bandene som spilte på Øya-festivalen, både ute på Kalvøya og i Middelalderparken. De ble veldig store på landsbasis, så kanskje litt glemt, men årets album 

 var en skikkelig opptur, med fine gospelvibber og herlig lyd. Releasekonserten var fabelaktig, og da kom plutselig store deler av Tigerstate + blåserrekke på scenen som et ekko av hva Jaga gjorde 20 år tidligere, og det låt som en triumf. La oss satse på at noe liknende skjer på den viktige åpningskonserten.

 er et av mange usedvanlig gode, energiske og livgivende bandene i norsk jazz for tiden. Det er jazz overalt i landet, men det virker som at det har tatt over alle de små scenene i Oslo, det er enormt med aktivitet. Dette burde gjenspeiles med på Øya, som riktignok gjør det godt igjen denne lørdagen, med hipsterjazzens redningsduo 

 som gjør det stort på internett og ble belønnet med album på gode gamle Blue Note, og den magiske stemningen i musikken til trommeslager 

, som utga et av fjorårets beste og mest stemningsfulle og kløktig sammensatte album. Men det er lite som slår den norske supertrommisen Gard Nilssen (som også stundom opptrer med popnorges største artister) som har flere band fra før men som samlet sitt drømmeband med mange tidligere samarbeidspartnere og andre hele rytmeseksjoner i band han så opp til. Det blir ikke kakofoni, det er herlige riff, sjelfulle rytmer og en feiring av livet.

 er en passende avslutning i Sirkus-teltet, som pleier ha litt rock for den eldre garde, noe som ofte er temmelig fristende å forlate, men i år burde man bli. Disse svenskene betyr mye for mange oslofolk av en viss alder, og står for stor frihetsrock som har pondus, gravitas og ikke minst en essensiell frontfigur i Ebbot Lundberg som jeg har fulgt siden begynnelsen av 90-tallet med Union Carbide Productions.

Ja, ser man disse artistene kan man sannelig få seg til å tro at det var strålende sol i Tøyenparken hele uka. Try it.

Muligheten av Øya

Lydens ånd #5: Muligheten av Øya

Det kan bli litt vel hvitt og heteronormativt i lengden, kanskje, så derfor var det ekstra fint å være i Pride-parken på Kontraskjæret i Oslo i går. Jeg har sjelden sett så mange glade mennesker, temmelig forskjellige av utseende, fra det outrerte til det forsiktige, til og med et par stykker i Robbie-bunaden, men med en delt sensibilitet likevel. Det er kan hende ikke all estetikken som tiltaler meg like mye, men frihetsfølelsen og stoltheten var til å ta og føle på og det var godt å kunne kjenne på den. Også ganske fett at stemningen var såpass eksplisitt og kinky, det var færre fromme fraser som «å få lov til å elske den man vil» og liknende feige formuleringer som skal gi innpass hos fiendtlige eller uvitende streitinger. Det var litt flere lærtruser her rett og slett, ikke bare runde slagord. 

Ja, litt kommers er det plass til, på ølmenyen kunne man finne Stonewall IPA, og det var små boder med alt fra seksualpolitiske ytterligheter til Yara og alle de politiske partiene. Men det var mest av det jeg alltid savner på andre festivaler: dans, smil og åpenhet, gjerne tidlig på dagen, og også en følelse av noe litt subversivt og noe helt annet annet enn eksistensen på utsiden av inngjerdingene. Speaking of which var det ekstra populært på lørdagen, så klart, jeg hadde ikke sett lenger kø enn på Springsteen dagen før, og den tok en time. Dette gjorde at det jeg fikk sett av det fantastiske jazzbandet Hegge, som er i besittelse av noen av Skandinavias dyktigste musikere og spiller fyrig souljazz a la Cannonball Adderley, var den fine måten de bukket og takket for konserten på. Men det føltes egentlig helt greit og verdig å stå i den køen så lenge. Dessuten foresvever det meg at Pride vil bli en enda større «festival» med årene. Ekebergsletta neste? 

I mangel av jazz kunne jeg glede meg over noe real bjørnerap fra Big Daddy Karsten, noe av det mer eksplisitte jeg har sett på en norsk scene, til overmål livetolket av en tolk for hørselshemmede. Jeg fikk dessverre ikke sett hvordan hun taklet mellomsnakkbeskrivelser av svelging etter oralsex, og liknende. De hørselshemmede kunne uansett merke den utmerkede bassen i kroppen signert DJ Jan Steigen fra Tungtvann og Raggabalder, men det var langt unna jamaicansk seksualmoral på scenen. Det er klart også såkalt skeive artister må få uttrykke seg innen denne musikkformen som er så utbredt i dag.

Big Daddy Karsten er noe av en munnfull, men faktisk en god rapper og en herlig scenepersonlighet. Jeg må ha sett en anelse streit og anspent ut der jeg sto alene og studerte opptrinnet, for det kom en gjeng bort til meg og lurte på om jeg ikke ville ha et Pride-flagg.

Det var også snakk om ereksjon fra scenen dagen før, dog i en mer konvensjonell rock-kontekst. Mer om det kan leses mer om i 

 fra Little Stevens labelkveld på Gamla for garasjerockplateselskapet Wicked Cool Records. En anelse mer heteronormativt, kan man si, men en hjertevarmende undergrunnsfølelse i dette også. Det ga meg også muligheten til å gi et oppspark til en potensiell serie om sixties-revivalen på åttitallet, dersom noen skulle være interessert i det. Det spørs, men det er verd å prøve!

Den offisielle grunnen til at Little Steven var i byen var så klart at han skulle på scenen på Voldsløkka med en eller annen «Bruce». Vi har en reportasje derfra også, 

Kult å være alene på konsert og kunne studere det unike følelsesmessige båndet mellom artist og publikum - voksne menn som gråt og holdt rundt hverandre ser man ellers bare på fotballkamp. Jeg merket en underlig kløe i det ene øyet under «Badlands» og «The Rising» selv.

Men nå får det være nok rock - denne uken venter Kongsberg Jazzfestival med mye herlig på programmet.

 (Jansen Records)
Finnes det en mer Orions Belte-aktig tittel? Dette stiliserte fritids-ballspillet som funker best om sommeren har dette historiske og hip-nostalgiske ved seg som det er så mye av i Orions Belte. Jai Alai var også midtpunkt i en minneverdig Mad Men-episode, da oppfinnerne av spillet trengte hjelp med profileringen. Orions Belte er oftest instrumentalmusikk, fremført av de meget dyktige musikere Øyvind Blomstrøm, Chris Holm, og Kim Åge Furuhaug, men denne gang synger de også! 

 (Universal)
Det kommer et ras med låter fra Astrid S i påvente av andrealbumet som sikkert kommer senere i år. Noen har demopreg, andre virker som små «artige» detaljer i utkanten av det store bildet. Inntrykket av at Astrid S ønsker å gå i en litt særere men fortsatt kommersiell indie-pop-retning, kontra å forsøke seg på Store Låter med fallhøyde, viser seg i tekster og cover art, og ikke minst i ukas single, om «That Guy», en typisk idiot med markeringsbehov og manglende interesse for andre. Den har høye kjappe trommer og til og med «The Cure-gitar». 

 (Jansen Records)
Denne gjengen, hovedsaklig fra forskjellige små plasser på Innlandet, med noen celebre unntak, er av forskjellige grunner det bandet jeg har sett oftest de siste fem årene. Bortimot femten ganger. Heldigvis er de også et av landets utvilsomt fineste band, uansett sjanger. De er en snodig blanding av nu-soul, moderne psykedelisk pop og jazzfunk, med like mengder chops og sjarm. Alle singlene de har sluppet så langt i år er blant 2023s råeste låter. «Supergud» er intet unntak. Den har vært å høre på konserter en stund, en kjapp, sjelfull og melodisk låt med de kantene som trengs. 

Lydens ånd # 4: Bruce, Pride og garasjerock

Lydens ånd #4: Bruce, Pride og garasjerock

Hva - rock nå igjen?! Lesere av Tidens ånd som savner lesestoff om hyperpop og kunst-metal må smøre seg med tålmodighet litt til, for vi er tydeligvis inne i en sesong for classic rock. Gunsn, Iggy og Springsteen på en drøy uke? Godt det er jazzfestivalsesong snart også, jeg skal på cirka fem av dem i løpet av sommeren. Men det er litt godt å få rock-kicket tilbake for en periode, det er ikke bare selve musikken, men det er fascinerende å være i selskap med svært mange mennesker som setter pris på det de får fra scenen. Jeg er jo mer vant med mer kresne og intime konsertopplevelser.

Dette rockekicket fikk meg også til å oppsøke Little Stevens labelkveld på Gamla torsdag. Han er på turné med Bruce Springsteen, men lar sjelden sjansen gå fra seg til å markere seg på egen hånd når han besøker sitt andre hjem. Noen ganger føler jeg at han gidder å være med på maratonkonsertene til ungdomsvennen for å få muligheten til å spre oppmerksomhet om sine kampsaker. Da han var soloartist på 80-tallet var han eksplisitt politisk, nå er han smaksideologisk retrolog og pusher norsk og europeisk garasjerock med sitt eget plateselskap Wicked Cool Records. Og det er dette labelet som ble feiret torsdag, på et smekkfullt og hett Gamla, et sted det er en stund siden jeg har vært på men har plenty med gode minner fra, konserter med The Pretty Things, TRBNGR, Billy Childish, Charlotte Dos Santos og en haug av andre. Eventet startet med en god gammeldags 

 mellom Steven Van Zandt og den rutinerte musikkjournalisten Arvid Schanke-Knutsen som stilte i karakteristisk hvit jakke, Ibsen-sveis, lett smatting og the Kings’s English. Slike samtaler har jeg hørt hundrevis av og gjort mange selv, men Little Steven var i godlune og er ikke overraskende en ypperlig historieforteller, godt sparret av intervjueren. Det hjelper selvsagt at publikum elsker det, et stående publikum, med duggfriske pilsnerglass og svette panner gir en egen energi til slike samtaler.

Jeg skulle egentlig ønsket at han snakket mer grundig om hva «garasjerock» egentlig innebærer i dag - hva er estetikken, soundet og filosofien bak musikken? Er det anti-modernitet, er det retrokunst, er det et forsøk på å skru tilbake tiden i en verden som er blitt splitter pine gal? Jeg kan ta jobben neste gang han skal til byen.

Han snakket for så vidt endel om den største hendelsen for alle amerikanere av hans generasjon: da de så The Beatles på Ed Sullivan Show. Samtlige slike musikere jeg har intervjuet nevner dette som starten på det nye livet. Men Beatles var sofistikerte gutter som sang godt og hadde pene klær. Da The Rolling Stones kom på skjermen forandret alt seg enda en gang. Disse skumle guttene smilte ikke, sang ikke pent, hadde ikke like klær. De fikk det til å se så enkelt ut. Det var grunnen til at store mengder amerikansk ungdom som så dette, umiddelbart forsøkte å emulere disse britene som lagde sin versjon av amerikansk musikk. Alle startet band som øvde i pappas garasje. Mange fikk det bare sånn passe til, men de tusenvis av singlene som ble spilt inn i denne perioden midt på sekstitallet har alle sin sjarm - noen av dem låter riktig så rart og skremmende også. Det var mye halvdum ungdom fra midtvesten som forsøkte å bruke rusmidlene som idolene visstnok brukte, og visjonene de fikk må ha skremt dem. Heldigvis for oss som kan oppdage det i ettertid.

Little Steven fortalte også noe som gir mening, og det er at en av de viktigste fasene i en musiker og et bands liv er perioden da de er et bar-band. Å spille coverlåter, lære dem inn og ut og gjøre mange livekonserter foran få folk, gjør deg bedre egnet til å klare å skrive dine egne låter og finne din egen stemme.

Dette minner nesten litt om gehør og planking-filosofien som har gjort Jazzlinja i Trondheim til en av Europas mest respekterte musikerutdanninger. Og det minnet meg også om Guns N’ Roses-konserten forrige uke, der de spilte oppsiktsvekkende mange coverlåter. Hvorfor - de er jo et av moderne rocks mest særegne band som har sin type uptighte låter og episk paranoid-pompøse ballader. Men innerst inne er de fortsatt et barband, de er musikere fordi de var fans av andres musikk. Dessverre er livemarkedet utenom festivaler ganske skrint her i Norge, men det er bare for unge rockere å begynne å imitere. Eventuelt la seg innrulle på Little Stevens rockeskole på Notodden Bluesfestival.

 fra Moss som spiller bubblegum-punk a la The Ramones. På gitar finnes faktisk han som fikk meg til å oppdage garasjerock på slutten av 80-tallet, da han spilte i Moss’ superstjerner The Cosmic Dropouts. Her står Morten Henriksen en mannsalder senere med samme type riff, og det virker ikke som om han har gjennomgått noen musikalsk utvikling i det hele tatt. Det er ganske herlig. Vokalisten har bakgrunn fra vovet skuespill men er i dag lærer, og er en ypperlig scenepersonlighet som setter full fyr i de middelaldrende Bruce-fansene som har gjort dette til et utsolgt event. «Nå må dere holde dere for ørene. Den neste låten handler om ståpikk!», forteller hun, en påminner om at mange av de beste rocklåtene ikke nødvendigvis innehar dette intellektuelle eller åndelige fernisset som vi ofte liker å fremheve.

Bassisten tror jeg het Gunnar, og han så ut som en hundrings, med bakovercaps på rockmåten, intens koring med åpne øyne og stadige pilsflaskestøt, inkludert en sånn utstudert sprut opp i lufta med perfekt timing til musikken.

 er stjernene på Wicked Cool Records, og en av grunnene til at Little Steven startet label i det hele tatt. De har glamorøse sceneantrekk som en blanding av Sun Ra Orkestra og Kiss, og selv om de passer godt inn i en ny garasjerock-kontekst er sounden deres mer basert i rånete 70s rock på Oslomåten. De spilte covere av Them og Deep Purple, og har en herlig utadvendt stil på scena, med mainstream-platebransjens siste kule medarbeider Silje Hope som autoritær vokalist og bassist Astrid Waller som har holdt på med slik musikk siden jeg flytta til Oslo. Begge var ute blant publikum underveis. Det låt helt knall, og med målrettet arbeid har dette faktisk blitt et band å regne med, ikke bare deltakere i et eget lite miljø, som garasjerocken jo oftest er. Deres nye single «Good Love» ble sluppet denne helgen.

Dessverre måtte jeg gå før det klassiske oslorockbandet The Launderettes, forøvrig med Aftenpostens kulturredaktør på trommer, gikk på scenen. Men sjansen kommer igjen. De har også spilt inn et nytt album som antagelig kommer på Little Stevens label om ikke lenge. På lørdagsfesten kunne man igjen oppleve Cocktail Slippers, sammen med Ramona’s Teaparty og powerpop-legendene The Yum Yums (med Morten Henriksen fra Caroline & The Treats på gitar).

Men når jeg hører ordet garasjerock tenker jeg umiddelbart på amerikansk (og noe europeisk) undergrunnsrock fra tidlig 80-tall, gjerne på labeler som VOXX og Bomp! records. Det var en kraftig 80-tallsbølge i fortsettelsen av punk-eraen, med en forenklet og intens variant av r’n’b, psykedelia, powerpop, retro-soul, modpop og 60s beat. Platesamlere og fanzinemakere lagte et helt eget miljø, på siden av alt det andre som skjedde de årene, kjennetegnet av Vox- og Rickebacker-gitarer, Farfisa-orgler, ofte høyt tempo, bolleklipper og total stilistisk kontroll. Dette er en av de første sjangrene jeg virkelig studerte dypt og selv om jeg er mest opptatt av musikk som var uttalte hatobjekter i disse miljøene, jeg er fortsatt svært glad i musikken. Platene fikk jeg tak i på platebutikker som Rock Shop på nyåpnede Aker Brygge, og via postordre fra Midnight, Crypt og Bomp records, samt de sinnrike nyhetsbrevene fra en svenske som het Gunnar Johansson. Den beste practical joke jeg er blitt utsatt for var da mine venner på Hadeland, Knut og Lars, fabrikkerte og tegnet et falsk nyhetsbrev med mange oppdiktede artister og beskrivelser av plater som så virkelig fristende ut. Jeg fant ut av det først de jeg forsøkte å bestille noen av disse skivene.

Det er et enormt hav av spreke band og plater, noen var mer over i goth som The Fuzztones fra New York mens andre var sofistikert psych, og noen hadde Dylan-overtoner. Men om jeg koker det ned til kun fem utvalgte, må det bli disse.

Dette Boston-bandet her tror jeg faktisk spilte på Gamla i Oslo på 80-tallet, en fortsettelse av punkbandet DMZ, men mer melodisk og preget av bra bandsound og en vanvittig deilig orgellyd signert den eksentriske Jeff «Monomann» Connoly.

100 prosent pur r’n’b fra sør-California, som å høre et tidlig Rolling Stones i frenetisk tempo, bare bedre.

En av mine store favorittband, snedige melodier og en vokalist med en svært karakteristisk sangstil. Inneholder også guruen Mike Stax på bass, som bl.a. var redaktør for det strøkne og velinformerte bladet Ugly Things, som fortsatt finnes.

Mange gutter med bolleklipp og hvite jeans, men det var også plass til kvinner i miljøet, som dette legendariske og senere viktige bandet som hadde i seg både punk og folkrock.

Det fantes også mange bra band i England, gjerne litt mer over i psych og grå postpunk-aktige vibber. Og så har vi perfekte låter som denne her, en blanding av Beach Boys og powerpop, med en tekst som oppsummerer det hele ganske greit.

Hør «[I Wish It Could Be] 1965 Again» 

«Den neste låta handler om ståpi**!»

Det er sommer, ferie og Pride-parade i Oslo - med andre ord en perfekt anledning for Om Stil til å snakke om det nære og viktige forholdet mellom mote og skeiv kultur, tenkte vi. Vi har besøk av dansekunstner Jonas Øren som forteller om hvordan han har brukt mote som inspirasjon og utforsking av egen identitet, både som kunstner og homofil; hvordan vi bruker klær til å spille kjønnsroller, mote som portal til en annen verden for mange skeive, og hvorfor mangfold og solidaritet må være selve fundamentet for morgendagens moteindustri. Og hva han skal ha på seg i Pride-paraden selvfølgelig.

Om Stil Pride spesial: Mote, glam, politikk og skeiv kultur

Om Stil - Pride spesial: Mote, glam, politikk og skeiv kultur

Au. Nå har jeg vondt i kroppen. Stå i over tre timer, gå i én - det er mer enn hva jeg egentlig kan tåle. Men hva gjør man ikke for rock’n’roll? Bruce Springsteens første av to konserter i Oslo denne turneen er over, ganske slitsomt og tidvis småkjedelig, men definitivt en happening som var verdt å få med seg. Jeg identifiserer meg absolutt ikke som noen Bruce-fan, men i øyeblikk er det helt klart som å være i musikkhimmelen der oppe, jeg synger med på utvalgte strofer og hever en rolig knyttet neve og the one i været når det føles uunngåelig. Det er også unektelig gripende å være i selskap med så mange som virkelig elsker en artist og lar følelsene slippe fri.

Når jeg omsider ankommer inngangen har det vært etter lengre køgåing. Det klages over dårlig logistikk, men det er rett og slett bare for mange mennesker. Bruce Springsteen & The E Street Band begynner med «No Surrender» mens det ennå er et stykke til inngangen. Jeg studerer alle nabolagsfestene på Voldsløkka, noen av dem med store verandaer har glimrende utsikt til scenen. Veldig flott boligområde, forresten. Det er enormt mange mennesker på sletta, det ser ganske umulig ut å kunne forsere mengden, for det er stapp helt bak, og med lange ølkøer. Lyden er lav og totalt ræva, det skjærer i ørene, og det er langt til storskjermene. Hvem gidder å betale så mye for å stå 

Men jeg er proff, og klarer kjapt å manøvrere meg frem mot en perfekt spot ganske langt frem til venstre for scenen, og med en enkelt tilgjengelig bar innen rekkevidde. Det er viktig, synes jeg. En lett oppadstigende rus har aldri skadet en konsertopplevelse. Verre er det at Springsteen og Steven Van Zandt på kor synger grusomt falskt, gitarene også temmelig sure. Dette kombinert med Springsteens tiltagende vræling og overdrevne opptelling (man får nupper i huden når man forstår at en kontant one-two-three-four innbærer en klassiker eller en rocklåt med ekstra gravitas, men ikke når det skjer i annenhver låt) gjør at det låter temmelig slitsomt om man ikke involverer seg mer i hva som foregår på scenen. Jeg trekker nærmere. Bandet blir varme i trøya ganske raskt, og det låter bra selv om lyden er ræva. Bandet er enormt, de er fire gitarister, to på tangenter, en bred blåserrekke inkludert en utøver på it-instrumentet trombone, og et knippe sangere som gjør godt nytte for seg i løpet av konserten. Jake Clemmons som 

 gjør ikke skam på minnet av onkel Clarence. Ellers er det trommis Max Weinberg som markerer seg mest, med sin bastante og effektive spillestil. Van Zandt er makker og de deler mikrofonen hyppig (håper han bruker Tic-Tacs) i en innøvd scene-eufori. 

Barna mine spiller eller har spilt fotball på Sagene IF, og jeg er sjeleglad for penger inn i klubbkassa i en temmelig fattig idrettsforening. Det virker som at plenen vil overleve trykket av femti tusen folk også. Men hvem er alle disse menneskene? Jeg er vant med å treffe en haug kjente eller i alle fall se tryner jeg kjenner igjen når jeg er på konsert i hjembyen. Det er femti tusen andre her, men de eneste jeg gjenkjenner og hilser på i løpet av den lange kvelden er Dagsavisens Geir Rakvaag i køen på vei inn, og Morten Ståle Nilsen fra VG mot slutten av konserten, under en temmelig slapp «Born In The USA» («Norges nasjonalsang», som han sier med et skjevt smil). Ellers ingen. Har jeg havnet på feil klode? Når man er alene på konsert og festival blir det til at man går dypt inn i musikken og får med seg alle detaljene, studerer bandoppsettet. Man legger også ekstra godt merke til alle rundt en, de idiotiske samtalene, voksne mennesker på en snurr, høylytte guttegjenger, jentegjenger, parene som har vokst opp med Bruce som fellesnevner, boomer-akademikeren, han einstøingen i utvasket gammel turnéskjorte.

Konserten har slik jeg oppfatter det fire faser. En rett på sak-åpning, en litt kjedelig del i midten, merkbar økende intensifisering mot slutten med alvorlige men berusende låter, og et lengre ekstranummer-parti med en anelse mer joviale hits.

Pussig nok er «Letter to You» tekstet til norsk, det samme er en lengre, følsom monolog om vennskap, liv og død og viktigheten av å virkelig leve hvert sekund man har. Dette virker litt mot sin hensikt, siden det dermed virker mindre oppriktig. Springsteens vandring foran scenen, der han gir ut ett og ett plekter til barn og voksne ekstatikere, er derimot genuint lykkefrembringende. Han slenger også ut et munnspill til en vakker kvinne som sitter på nakken til typen (overraskende mange slike kombinasjoner der ute, gledelig nok).

Kvelden er preget av noen gedigne oppturer, hvor man for en stakket stund glemmer at drømmen om Amerika er over.

«The Promised Land» og «Badlands» svinger bastant på knyttnevemåten, det går en varm iling gjennom kroppen - utrolig bra. Springsteens siste album med soullåter er ganske fryktelig, men Commodores-låten «Nightshift» er topp, det gir et kjærkomment sound- og temposkifte i konserten. Kveldens overraskelse er «The E Street Shuffle» og flere andre tilløp til frenetisk storband-rock, men det nydeligste øyeblikket er helt klart når han og bandet spiller noen seriøse rockere fra sent i karrieren (eller det er vel blitt midten etterhvert), nemlig «Wrecking Ball» og en fantastisk gripende «The Rising». Da har jeg plassert meg ved siden av en nydelig familie, der en typisk grårock-pappa innbitt holder armene rundt sine to vestkantsønner. Vakkert!

Ekstranummerne føles litt lettvektersk sammenliknet med det som kom før, men det er egentlig bra at konserten fader litt ut. Springsteen kommer ut og spiller «I’ll See You In My Dreams» alene med kassegitar helt til slutt. Det tar meg en time å køtraske hjem, men det er gøy å gå sammen med en haug oppstemte mennesker, mange av dem tydeligvis ikke lokalkjente i bydel Sagene. Det vi deler er følelsen av å ha opplevd noe viktig. Det er lett å være kynisk i møte med nordmenns overdrevne forhold til «Bruce», men herregud, jeg blir lykkelig over å se at musikk fortsatt kan bety så mye for så mange. Vi må holde fast i det så lenge det går.

Musikk

Femti tusen folk på Springsteen - traff to kjente

– Vi antar at AI-låter vil bli sendt inn for å bli nominert i år, sa Harvey Mason Jr., sjef for amerikanske Recording Academy, til 

Akademiet står bak Grammy-utdelingen, som går for å være verdens mest kjente musikkpris. Etter internett hadde ledd seg ferdig etter å ha hørt «Drake» og «The Weeknd»s «Heart on my Sleeve», en AI-generert låt de personlig ikke hadde noe som helst med å gjøre (selv om det var deres stemmer man hørte) gikk de i gang med å innføre nye regler for hvordan utdelingen skal forholde seg til slike bidrag.

Akademiet bestemte at kunstig intelligens, på egenhånd, ikke kan kvalifiseres til å bli nominert til noen av prisene. Dette betyr imidlertid ikke at musikere ikke får bruke AI i produksjonen av musikk. Det handler om hvem som sitter i førersetet: AI-klonede stemmer kan ikke nomineres, men det kan, for eksempel Tiktok-brukeren Ghostwriter977, som komponerte – eller satte i gang maskinen som komponerte – «Heart on my Sleeve». Menneskelige artister som har sunget på låter komponert av en AI, kan også bli nominert.

– På dette tidspunktet forsøker vi å ivareta det å verdsette og feire menneskelig skapelse, sa Mason Jr.

– Dette er et forsøk på å finne det rette svaret. Vi hevder ikke å ha alle faktaene og alle svarene til nøyaktig hvordan det er best å behandle AI. Ingen gjør det.

Mason Jr. har dessuten snakket med selveste Ghostwriter777, som han omtaler som intelligent og tankefull. Han ante ikke hvem han var.

– Og jeg vet fortsatt ikke, for kameraet var skrudd av. Man så bare et bilde av noen i et teppe. Jeg kontaktet ham, han svarte, og jeg sa at han er en innovatør. Han har vært veldig behjelpelig i å formulere tankene våre rundt AI, stadfeste hva de potensielle farene og fordelene er.

Det er derfor naturlig å anta at Norges gjeveste musikkpris, Spellemann, også må forholde seg til maskinens inntog i låtskriving og produksjon. Styreleder Marte Thorsby sier til Tidens ånd at de ennå ikke har vurdert om hvorvidt de skal innføre egne regler for kunstig intelligens.

– Regelementet for neste års Spellemann fastsettes i september, og styret vil i den forbindelse vurdere hvilke endringer vi mener er hensiktsmessige, skriver Thorsby i en tekstmelding.

Nyhet

Grammys innfører regler for kunstig intelligens

30 år har gått siden Astrup Fearnley åpnet dørene i Dronningens gate i  Kvadraturen, til at museet ytterst på Tjuvholmen i dag føles som en like naturlig del av Oslo som 

, slottet og fyllikene på Birkelunden. Det er dit nordmannen går for å oppleve samtidskunstens største, internasjonale navn, og samtidig forsikre seg om at lille og ubetydelige Oslo faktisk kan duge som vertskap. Flere av Astrup Fearnley-utstillingene har dessuten en tendens til å leve i beste velgående utenfor husets vegger, lenge etter stengetid, gjennom etterhvert ikoniske Faldbakken–, Chinese Summer– og Gilbert & George-totebags. Samlingen er nå på over 1500 verk, en kjeller de har plukket fritt fra, og nå viser frem under deres jubileumsutstilling Before Tomorrow.

Museets samling ble startet av Hans Rasmus Astrup allerede på 60-tallet, med et fokus på kunstnerskap fremfor epoker. I 1993 hadde skipsrederarvingene blikket rettet mot amerikansk appropriasjonskunst fra 80-tallet. Museet gjorde seg raskt bemerket internasjonalt, og skapte overskrifter i 2002 da de kjøpte inn Jeff Koons 

 for 51 millioner kroner – porselensfiguren som få år senere ble antatt å være verdt mellom 250 og 300 millioner kroner. Frem til 8. oktober står ytterligere 100 av de oppkjøpte verkene utstilt, og blant dem mange som ikke har blitt vist siden de ble utstilt for første gang. Astrup døde i 2021, og Before Tomorrow står derfor som en hilsen til museets notorisk mediesky grunnlegger.

I 2020 fikk museet en ny direktør, etter 18 år. Er de like gode som før? Har de blitt bedre? Vi spurte fire kunstkritikere, og ba dem samtidig dele sine sterkeste Astrup Fearnley-minner.

Espen Hauglid er kunstkritiker i Morgenbladet, og befinner seg nettopp på Astrup Fearnley når Tidens ånd ringer. Tanken som slår ham, der han står omgitt av årevis med oppsamlet kunst, er hva de ikke har valgt å ikke vise. Den nye direktøren, Solveig Øvstebø, har fjernet flere verk som tok mye plass under Gunnar Kvaran, sier Hauglid. Isteden har hun løftet frem kunstnere som har hatt stor betydning for begynnelsen av Astrups samling, som Synnøve Anker Aurdal.

– Det er en del kunstnere de har brukt mye ressurser på, som ikke vises frem nå – mange av de amerikanske kjekkasene på rundt 45. Jeg skjønte aldri hvorfor de gadd å bruke så mye penger på Dan Colen, Nate Lowman eller Alex Israel. De hadde alle soloutstillinger.

Hauglid synes utstillingene til Øvstebø har holdt høyere kvalitetsnivå enn de siste tre-fire årene under Kvaran.

– Jeg opplevde at de gikk seg litt bort, at de satset på noen kunstnerskap det ikke var så mye substans i. De solgte en del gode malerier for å ha råd til de amerikanske mennene, som kanskje hadde en del coolness, men ikke så mye mer.

Koons er godt representert i jubileumsutstillingen, men av Damien Hirst vises bare to bilder, og ingen skulpturer, melder Hauglid.

– Kua er borte, noe som er friskt. Jeg har ikke noe imot den, jeg, men med en gang man tar den vekk blir det lettere å se alt som står rundt.

Hauglids sterkeste minne fra museet strekker seg tilbake til midten av 20-årene: Børre Sæthres 

. Når du gikk gjennom korridorene føltes det ut som om du gikk gjennom et 

-romskip, med elektriske dører som åpnet seg med et svisj. Innerst inne var det et helt blått rom der det lå en hvit, utstoppet enhjørning. «Jøss, kan man gjøre dette på museum», tenkte jeg da. Det rommet har de rekonstruert nå.

– Klart å opprettholde sin viktige posisjon

– Jeg ble såpass inspirert av Gerhard Richter-utstillingen på Astrup Fearnley i 1998, at jeg valgte å droppe mine planer om å skrive om middelalderens kirkekunst, og tok i stedet fatt i denne tyske samtidsmaleren, sier Mona Pahle Bjerke.

– Slik sett er jo dette kanskje den institiusjonen som har hatt størst konkret påvirkning på karrieren min.

Hun er lektor ved KHiO, og kunstkritiker i NRK. Hun kaller museet ambisiøst, og mener de besitter en av Nord-Europas beste samlinger av samtidskunst.

– Jeg synes museet har klart å opprettholde sin viktige posisjon i norsk kunstliv opp igjennom årene. Når det gjelder den kommersielle linjen, så er jo det noe vi må være klar over, at de på ingen måte spiller den samme samlende, erindrende rollen som Nasjonalmuseet. Men dette synes jeg kommer flott frem gjennom de arkitektoniske kontrastene – disse to mektige og markante museumsbyggene på hver sin side av Aker brygge.

Nasjonalmuseet, som en lukket og lavmælt bygning, mener hun kan symbolisere museets rolle som antikommersiell, ivaretakende bastion mot «shoppingvrimmelen på Aker brygge».

– Astrup Fearnley-bygget derimot, er selv en del av den kommersielle virkeligheten, med en samling som endres i takt med markedet. Men jeg husker jo hvor skuffet jeg ble da jeg skjønte at de hadde kvittet seg med alle verkene til Gerhard Richter, fordi de ville satse på amerikansk kunst.

– Har hatt en tendens til å hype opp ganske ukjente folk inntil det absurde

«Alt for mange, egentlig», svarer Tommy Olsson på spørsmålet om hans personlige høydepunkter fra museet. Han er kritiker i Klassekampen.

– Pussig nok er det Yoko Ono i 2005 jeg først tenker på når jeg får spørsmålet. Det var da museet begynte å få seg en lang kø, ikke bare på åpningen, men også i dagene etter. Mitt beste minne vil du ikke egentlig høre om, og ingen annen heller.

Men det gikk nedover etter museet flyttet seg inn i det Renzo Piano-tegnede bygget på Tjuvholmen i 2012, sier han.

– Man kan også si at de fikk noe igjen for det, men derfra ble det mer et opplevelsessenter hvor arkitekturen ofte har overskygget kunsten. Det er ikke mye jeg har sett overleve i de lokalene. For hvor høyt er taket? Ti tusen meter? Det forhindrer ikke at det underveis i blant har truffet riktig – jeg husker spesielt når museet i 2019 viste verk fra samlingen av Olav Christopher Jensen. Bra greier.

Museet har helt klart vært best når det kommer til å vise frem de etablerte, rike og berømte, sier Olsson.

– Museet har hatt en tendens til å hype opp ganske ukjente folk inntil det absurde, og produsert geografisk avgrensede gruppeutstillinger fra marginale steder. Selv om dette mer eller mindre konsekvent utgjør en serie interessante bommerter, hvor Uncertain States of America i 2005 er vondest å tenke tilbake til, tyder det i det minste på et ønske, eller ambisjon, om å være noe mer enn et sted for resirkulert kunsthistorie.

– Lener seg mindre på lunkne, amerikanske macho-malerier

– Faldbakkens flisvegger er et høydepunkt. Og Anna Sigmund Gudmundsdottirs merkelige tekstilcollager – som et ekstra hudlag til veggene i den store gruppeutstillingen av norsk samtidskunst, sier Ragnhild Aamås.

Hun er billedkunstner og skribent, og var inntil nylig med på å drive visningsrommet Podium i Oslo. Med en såpass omfattende utstillingsvirksomhet Astrup Fearnley har bedrevet, finnes det mange høydepunkt, sier hun.

– En personlig favoritt er nok «såpeserien» 

av Chu Yun, som samlet såpestykker fra vennene og satt den sammen i en taksonomi på et lite podium. En annen er de mange lysene fra små maskiner og dingser, i et mørkt rom, som øynene bare gradvis klarte å vende seg til, laget av en kunstner jeg ikke finner navnet på i den store survey-utstillingen China Power Station.

Aamås mener lyd- og bildeinstallasjonen 

 av Ignas Krunglevicius og Nora Adwans var et tegn på en vilje fra museet til å lede på nye måter. Hun synes også at det ser ut som de blir mer vågale.

– De lener seg mindre på lunkne, amerikanske macho-malerier. De har tatt ansvar og vist yngre, norsk samtidskunst og satt dem i sammenheng med hverandre, på en måte som blir vanskelig mellom alle soloutstillingene som vises, uavhengig av institusjonsnivå.

Kunst

Astrup Fearnley 30 år: – Best til å vise frem de rike og berømte

Tre tiår med Astrup Fearnley: – Best til å vise frem de rike og berømte

Festivalsesongen er i full gang (det merker man på sine indre organer og leggmuskulaturen), og det er til å klø seg i hodet av hvordan det egentlig er mulig med SÅ mange store internasjonale konserter på samme tid i et lite land langt mot nord. Ja, mange nok lommebøker er feite til at det går, men det må være noe eget med musikkinteressen og behovet for å slappe av og løsne opp som gjør det hele mulig. I 

 til alle festivalene i alle tenkelige musikkstiler (untatt soul) med sine legender og nåværende stjerner, var både Spiritualized, Patti Smith, Billy Gibbons (ZZ Top), The Weeknd og Laurie Anderson i Oslo forrige uke. Garantert flere som jeg har glemt. Samt altså festivalene. Det er kanskje lett å bli blasert og litt trett av det hele, men det er bare å møte opp så ser du hvor livgivende det er å utsette seg for livemusikk. Det er vanskelig å gå lei av det.

Metal er ikke min kjernemusikk, akkurat, men noen dager i litt for fine chinos og linskjorte oppe på enorme Ekebergsletta under Tons of Rock var en ytterst hjertevarmende opplevelse. Denne svært velorganiserte festivalen burde være til inspirasjon for flere. Ja da, arrangørene tjener vanvittige summer (etter sigende tok de ut utbytte på 20 millioner bare i fjor), men man klarer fortsatt å få inntrykket av at alt sammen handler om intens musikkinteresse og ganske intens festing også, men i den rekkefølgen. Det er så stort og rart at det virkelig føltes som å være et helt annet sted enn hjemme, samtidig som det også metall-interesserte kan føle seg kulturelt og sosialt på hjemmebane, men fine men ikke for fancy mattilbud, kjappe ølkøer, og med rom for de uavhengige aktørene som skaper metalmiljøet også i det daglige. Litt karslig vibe, kan hende, men også masse Pride og inkludering og alt som hører med.

Jeg har lenge båret på en følelse av sjalusi for metallfolket fordi det er skapt en ramme der det er tillatt å dyrke sin fandom fritt uavhengig av alder, med alle de idiotiske ryggmerkene og olavestene og headbanginga - og interesserte diskusjoner om dette og hint innen musikken. Det er så vakkert. Det er noe å se opp til for oss andre.

Nå fikk jeg riktignok spilt rikelig med luftgitar på enkelte av låtene på den 100% fantastiske Iggy Pop-konserten, det var ikke mulig å holde seg kul akkurat da. Da jeg under infernalske «Death Trip» fikk øyekontakt med Lyse Netter-kurator og musiker Emil Nikolaisen, hans rockestjernesøster Hilma og kokken Ivar Eidem som sang i Matchstick Sun, der vi sto ganske nærme scenen, følte jeg at jeg var i rockhimmelen. I befippelsen og musikkrusen ble det til og med en klem til nyhetsanker Nina Owing, under Stooges-låta «Down On The Street».

Jeg skrev noen linjer på Tidens ånd nylig om denne 76-årige livskraften og valgte ut noen 

 og favoritter som forklarer noe av Iggy Pops bredde, det kan du lese her 

https://tidensand.no/10-grunner-for-a-elske-iggy

Men få ord kan egentlig romme den sitrende følelsen av å se denne ursterke scenekunstneren live, selv i 2023, og da jeg tok av brillene og så litt mindre klart, var det akkurat som å se hans legendariske positurer helt tilbake til begynnelsen av 70-tallet der oppe på scenen. Magisk.

Da jeg etter en mindre odyssé hadde klart å komme meg ned til sentrum og skulle ta bussen hjem, kom jeg i snakk med noen «pappa betaler»-aktig vestkantungdom som var ute på en snurr. «Har du vært på Tons of Rock», spurte de. Hvorfor trodde de det? «Du ser sånn ut». Yess, endelig en av «dem»!

Det er lett å få litt dårlig samvittighet når man i perioder hengir seg 100% til classic rock og legender. Vi må fremheve dagens musikalske kunstnere og ikke dyrke følelser for fortiden. Heldigvis er det mulig å gjøre alt dette parallelt, og prøve å finne nye syn på det gamle også.

Men her er fem av helgens sentrale nye norske singler.

Forleden var jeg på Universals tradisjonsrike men stadig mer kommersielle hagefest. Shaman Durek hadde helt klart sterkest energi i hagen der. Hyggelig nok, men det var oppsiktsvekkende forferdelig musikk fra endel av DJ-ene. Et deilig unntak var CLMD som underveis tok mikken og fortalte om sin kommende single. Han ser nå mer og mer ut som David Paich fra Toto med velstandsmage og mildt eksentriske solbriller, med andre som en million dollar. Den nye singelen «Golden Ticket» er riktig deilig, sjelfull elektronisk dansemusikk, en mjuk smyger som ikke hamrer inn noe hook men lar lytteren sakte dele låta tilstand.

Vaular er på hugget for tiden med en rekke singler, triumfkonserter og til og med en egen kinofilm med 

 Han blir liksom litt yngre om sommeren. Hans nye banger har en interessant tekst og igjen kommer vi i ny kontakt med en av tidenes musikksjangre drum’n’bass, med stjerneskuddet Martin Hazy på slep. D’n’b betyr mye for Bergen, husk Teebees glansdager. Massive.

Oslofolk behersker også pop, og det kanskje fineste nye bandet de siste årene er dette kollektivet som innholdet medlemmer fra alle de herlige bandene i the experimental pop underground som Fieh, Mall Girl, Why Kai og så videre. Totalt flytende, drømmende og sommersøtt, med oppvakte melodier og utsøkt musisering. Tigerstate skal spille på Øya til sensommeren, det er på tide at de store masser oppdager dette bandet.

Årets tredje single ut fra dette typiske Jansen-pop-bandet, frontet av den ypperlige sangeren Sigrid Aase, som også ga ut et soloalbum for ikke fryktelig lenge siden. Veloljet studio-poprock var bandets greie, men det er nye toner i denne søte og neddempede akustiske vise-saken, som også her noe underliggjort ved seg, får både undervannsvibber (eventuelt orkesteret på Titanic) eller Wes Anderson. Slike låter flyr hverken på radio eller spillelister, men det er helt klart at denne måtte ut på single.

En av landets mest «folkekjære» pop- og visesangere har mye mer snert ved seg enn mange tror. Dette var blant annet tydelig på Anja Lauvdals Joni-forestilling der hun hadde en sentral rolle. Den nydelige stemmen kjenner vi, men nå har hun signet med store Sony og går dermed (?) i en litt annen retning, med en mer moderne hektisk pop-produksjon med epic sax guy-solo og det hele, med en Robyesque tekst som mange sikkert kan leve seg inn i.

Lydens ånd #3

Lydens ånd#3

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Litteratur

Film/TV

Tema

Kontakt 

Annonsering

Abonnementsvilkår

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.

Alle artikler