Feiringen av Norge er over, og det er igjen på tide å senke blikket, bøye ryggen, låse opp telefonen og underkaste seg ukas kulturbegivenheter.

Vi skal ikke gå inn på detaljene, men det gjør den amerikanske filmskaperen Daniel Goldhaber. Tidligere denne uka traff vi ham i Oslo, aktuell med heistfilmen 

Filmen har, med sin konkrete tittel og instruksjonelle narrativ, ikke bare skapt oppmerksomhet blant kinogjengere og kritikere, men også innad i det amerikanske maktapparatet. I april meldte The Intercept at myndigheter i Kansas City i Missouri hadde mottatt en rapport om en «økende trussel» knyttet til filmen, selv om trusselen, slik den fremstod i rapporten, ikke så ut til å inneholde noe spesifikt.

Så kan man spørre seg: en økende trussel mot 

Tidens ånd møtte ham etter han hadde vist filmen til et norsk, oljerikt publikum – et klimabevisst folk som helst vil pumpe opp så mye olje som overhodet mulig (for å finansiere det grønne skiftet, selvfølgelig).

– På visningen i går kunne jeg definitivt føle på den konflikten, sier Goldhaber.

– Forholdet Norge har til olje og klimaendringer er ekstremt komplisert, delvis fordi det er et land som systemisk anerkjenner klimaendringer, og som har gjort så mye for å adressere det, samtidig som dere finansierer kampen med oljepenger.

– I Norge hadde vi også vår andel klimaprotester i kunstgalleriene, som skapte mange overskrifter til tross for at ingen malerier ble skadet. Samtidig har mer ødeleggende protester, som fastlenking og hindring av trafikk, knapt blitt omtalt. Tror du slike kreative protester kan være mer effektive enn de som pirker på eiendommen til en såpass stor industri?

– Jeg synes filmen stiller spørsmål om moral, fremfor taktikker. Den drøfter hvorvidt ødeleggelse av fossilt brennstoff kan regnes som selvforsvar. Og den forteller historien om folk som mener det kan det. Men det finnes ingen magisk løsning. Jeg tror at media bare dekker det media forstår, som er veldig lite. Det trenger ikke å være tilfellet med individuelle journalister, men det er sånn med institusjonene. Jeg tror at menneskene som styrer mediene er den slags folk som synes museumene er hellige kuer, som må forsvares uansett hva. Jeg tror begge deler er legitime former for protest, men vi må innfinne oss med at museer er leketøyene til eliten. De er steder der oljepenger og annen institusjonell velstand har blitt hvitvasket, sammen med deres omdømme. Museer og store kunstverk har lenge eksistert på denne måten for forsterke ryktet til monarker og kirken. Å få folk til å konfrontere disse maktstrukturene er fullstendig legitimt.

Lange sølvfargede coffin-negler, heldekkende bodysuits med åpne mesh-paneler, bolero-hansker, spiral-kutt og neonfargede kjoler. For den våkne fashionista er dette stikkord som sender tankene til dagens alternative motescene, som snakker til de innvidde, samtidig som den står fremst på scenen med Dua Lipa og hennes kolleger.

H&Ms nye samarbeid med Mugler bekrefter at popkulturell kred fortsatt er oppskriften i kampen om kundene. Kjeden har nemlig produsert en begrenset kolleksjon med motehuset Mugler, grunnlagt av franske Thierry Mugler, som de siste årene har peilet seg inn på et segment de var i første rekke til å eie – den glamorøse undergrunnen.

Enklere versjoner av ekte vare, et utvalg plagg og objekter fra 149 til 5999 kroner, ingen kontroll på spredningen … Hvorfor stiller store merkevarer opp på samarbeid som potensielt kan utvanne brandet deres, som gjør ekte vare mindre eksklusivt – noe de jobber beinhardt for å unngå resten av året?

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? 

Houellebecq vs. det nederlandske kunstkollektivet som kanskje eller kanskje ikke har filmet tissen hans

Tirsdag 16. mai ble nok et punktum satt i det langtekkelige rettsdramaet mellom den verdenskjente, franske forfatteren Michel Houellebecq og det frittalende kunstkollektivet fra Nederland, KIRAC – et punktum som ikke markerer annet enn starten på et nytt kapittel.

Lagmannsretten i Amsterdam konkluderte med at avtalen mellom forfatteren og KIRAC, eller Keeping It Real Art Critics, som de skrev under før scenene ble filmet, fortsatt gjelder. Kollektivet har dermed makt over sitt eget materiale, men – og det er et stort og motstridende men – at Houellebecq har rett til å se filmen før publisering, og atter en gang gå rettens vei dersom han har innvendinger. Det 

Sjebnen skulle ha det til at Houellebecq, i kunstens navn, skulle gå med på å la seg filme i sengen med et par av KIRACs kvinnelige medlemmer. Houellebecq har siden 

 – noe som har resultert i flere runder i både fransk og nederlandsk rett.

KIRAC har de siste årene bemerket seg med sin krasse kritikk av vestlige kunstinstitusjoner, der den konfronterende kritikken, i fri videoform, ofte fremstår som et kunstverk i seg selv. I sin hittil mest kjente episode, 

, forsøkte de å fungere som brobygger mellom høyrevridde incels og marxistiske humaniora-kvinner, og førte to av dem sammen for å ha sex. I likhet med dagens situasjon forsøkte også den konservative filosofen Sid Lukassen å trekke seg fra prosjektet i etterkant, da situasjonen ikke utspilte seg som han hadde forventet.

Enda mindre gikk etter planen da de forsøkte det samme med Houellebecq, en selverklært islamofob og sexkunde. 67-åringen hadde angivelig fulgt prosjektet deres med stor interesse, og fremmet et tilbud gjennom kona, da hun møtte KIRACs Stefan Ruitenbeek i Paris i fjor. «Jeg fortalte ham at jeg kjente flere jenter i Amsterdam som av ren nysgjerrighet vil ha sex med den berømte forfatteren, og at jeg kan arrangere et besøk hvis jeg får tillatelse til å filme alt», lød det fra stemmen til Ruitenbeek i traileren til episoden. Den er nå fjernet fra Youtube.

Men i e-postene forfatteren utvekslet med KIRAC etter scenene ble spilt inn, oppstod det en uenighet om hvordan han bør fremstilles. KIRACs intensjon var angivelig å skape en «vakker film om sex», og leke med grensen mellom fiksjon og virkelighet:

«Med å leke med bilder av den virkelige, påkledde forfatteren, satt opp mot de pornografiske bildenes fiktive virkelighet, kan den fulle seksuelle dimensjonen bli en del av filmen. En fullstendighet jeg drømmer om som filmskaper», skrev KIRACs Stefan Ruitenbeek i en e-post til forfatteren.

Men Houellebecq mislikte hvordan han ble fremstilt i traileren, og fikk kalde føtter etter å ha lest et 

 med Ruitenbeek i VICE. I retten hevdet han at kollektivet hadde utnyttet seg av depresjonen hans.

Jean Luc-Godard, en av filmhistoriens aller mest innflytelsesrike personligheter, døde i fjor, 91 år gammel. Franskmannen var også en av mediets aller mest produktive aktører, og holdt seg aktiv helt til siste åndedrag. Hans 

, er en 20 minutter lang trailer for en film som ikke eksisterer. Premieren står som høydepunktet i sideprogrammet som hedrer regissørens liv og virke, under den nå pågående festivalen.

«Jean-Luc Godard transformerte ofte handlingene sine om til estetiske programmer», skriver festivalen i en offisiell uttalelse, og at hans siste film følger denne tradisjonen. Filmen beskrives slik:

«To no longer trust the billions of diktats of the alphabet to give back freedom to the incessant metamorphoses and metaphors of a true language by returning to the places of past shoots while taking into account the present stories.»

Tidens ånd har startet et nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. 

Nyhetsbrev #42: Houellebecqs pornofilm og sprengning av oljerørledninger

 har, med sin konkrete tittel og instruksjonelle narrativ, ikke bare skapt oppmerksomhet blant kinogjengere og kritikere, men også innad i det amerikanske maktapparatet. I april 

 The Intercept at myndigheter i Kansas City i Missouri hadde mottatt en rapport om en «økende trussel» knyttet til filmen, selv om trusselen, slik den fremstod i rapporten, ikke så ut til å inneholde noe spesifikt.

Det er muligens et under at en film som dette ikke har blitt laget før nå. Klimaekspertene har ringt i alarmbjellene i årevis, og det blir tydeligere for hvert år, når verdens land samles på FNs klimakonferanse, at nåtidens ledere ikke er i stand til å snu skuta. I 2021 tok derfor den svenske aktivisten og forsker i humanøkologi ved Lunds universitet, Andreas Malm, til orde for at sabotasje og ødeleggelse av eiendom som tilhører den fossile energiindustrien, som før eller siden vil påføre oss lidelse, sykdom, fattigdom, krig og død, er logiske komponenter i en kamp mot klimaendringene. Boka bærer det samme navnet som filmen, som har norsk premiere 26. mai. 

«Dette var en handling gjort i selvforsvar». Slik lyder den siste replikken fra filmen, laget av Daniel Goldhaber. Til Tidens ånd forteller amerikaneren at han umiddelbart fikk bilder i hodet av å lese boka, selv om det er en sakprosabok. Han har jobbet med film siden han ble uteksaminert fra Harvard, og i 2018 slo han gjennom med den internettske thrilleren 

, om en sexarbeider som en dag ser seg selv være erstattet av en annen, identisk, strømmende kvinne.

Tidens ånd møter Goldhaber i et betongdekket markedsføringskontor i Oslo, etter han ble ferdig med å vise filmen sin til et norsk, oljerikt publikum – et klimabevisst folk som helst vil pumpe opp så mye olje som overhodet mulig (for å finansiere det grønne skiftet, selvfølgelig).

Etter en allerede lang dag i møte med pressen, som kanskje eller kanskje ikke krevde et ekstra kaldt holde i møte med fryktspredende tabloidskribenter, falt ikke den utsendte journalistens innledende moroklump-spørsmål i god jord hos Goldhaber:

– Heh. Ehm ... Pass. Det er ikke et særlig interessant spørsmål. Jeg er mer interessert i hva som defineres som terrorisme, hvorfor staten bruker terrorisme som en betegnelse for visse handlinger. Jeg mener terrorisme er noe staten bruker for å definere handlinger de selv mener er truende, mens de overser de tingene som virkelig terroriserer folk.

– Kjente du til Andreas Malm fra før? Når slo det deg at boka hans kunne bli en spillefilm?

 var mitt første møte med ham. Det slo meg umiddelbart da jeg leste den. Den inneholder bilder og ideer alle som var involvert med filmen trodde kom til å funke bra – ideen om at noe kan bli gjort for å kjempe mot klimaendringene.

– Hva slags effekt har filmen hatt på offentligheten, bortsett fra et og annet bekymret organ?

– Ja, det har vært en del sikkerhetsadvarsler knyttet til filmen. Den har fått et bredt spekter av mottakelser, folk som har vært begeistret, folk som har kritisert – på begge ender av det politiske spekteret. Og det var målet, å få folk til å snakke om disse ideene. Forhåpentligvis fortsetter det å skje.

– Har du vært overrasket over noen av mottakelsene?

– Nei, de har vært forutsigbare, dessverre, med tanke på dagens politiske klima og hvordan visse folk reagerer på visse ting. Vi var klar over det da vi lagde filmen. Vi prøvde å lage noe som ville engasjere så mange mennesker som mulig.

– Vi så at det var mange høyreradikale som plutselig så ut til å begynne å bry seg om kunst, etter galleriprotestene.

– Ja, for selv om man ikke skjønner hva det innebærer å stoppe lastebiler fulle av olje, for eksempel, så skjønner man at store kunstverk og museer er kjennetegn på status quo. Å true dem, symbolsk og kulturelt, betyr at status quo trues. Det er derfor man får reaksjoner fra høyreradikale. Det er også derfor jeg synes det er verdifull praksis, selv om det har begrensede muligheter til å faktisk forandre noe. 

- Jeg har selv sagt at jeg har villet brenne alle historiens store malerier, hvis det hadde gjort at vi hadde sluttet med fossilt brennstoff. Det hadde vært en rettferdig byttehandel. Faktisk hadde vi sluppet ekstremt billig unna, hvis det var en mulighet.

– Det ser ut som at alle kulturer har behov for en forestilling om en apokalypse. I 

 kan vi lese om en velkjent oversvømmelse og byggingen av en stor båt. I 

 står det at solen og stjernene skal slukne, og 

 har sin Johannes' åpenbaring. Kan dette være en av grunnene til at vi har blitt oppmerksomme på klimakrisen på akkurat dette tidspunktet i historien, tror du? Fordi vi er sekulære, ferdige med den kalde krigen og mangler en undergangsfortelling?

– Det kan være noe i det. Klimakrisen er ikke noe nytt, den har pågått i 300 år. Og vi har visst det. Siden industrialiseringen har vi snakket om kostnadene, ødeleggelsen av naturen ... Og vi har ikke klart å takle det. Det har nok forandret apokalypsens ansikt. Men noe annet som er verdt å merke seg er at grunnen til at apokalypsen alltid har eksistert i kulturen er fordi apokalypsen alltid har eksistert i livet. Imperier faller, byer kollapser, naturkatastrofer skjer. Vi har alltid lett etter mening i det. Jeg tror en av tingene som skiller klimaendringene fra tidligere underganger er at det er et globalt problem, et problem vi selv har skapt, et problem vi kan stoppe når vi vil, men som vi velger ikke å gjøre noe med. Det er unikt. De siste hundre årene har vi blitt vår egen verste fiende, og det har skapt en stor kognitiv dissonans i kulturen.

– En av grunnene til sekulariseringen er at vi mer eller mindre har blitt guder selv, med tanke på alle de egenskapene vi tidligere har tilskrevet guder som nå kan oppnås gjennom vitenskap. Vi kan til og med forandre været, om enn ikke så vellykket ennå. Jeg tror det har skapt en eksistensiell maktesløshet, en passivitet. Vi ser hva som kommer, men føler oss maktesløse til å stoppe det. Avhengigheten av nostalgi er derfor veldig interessant, måten kulturen i vesten har stått frosset fast siden rundt 9/11. Man skulle tro at en slik kultur, som klamrer seg til fortiden, er livredd for fremtiden.

– Men vi har også noen futurister som ser positivt på fremtiden. Hvorfor tror du ikke de er overbevisende på samme måte som futuristene på starten av 1900-tallet?

– Problemet er at futurisme har blitt kvakksalverne i Silicon Valley sitt domene. Jeg har jobbet med klimafilm hele mitt profesjonelle liv, og jeg husker i 2012, da jeg jobbet på en klimadokumentar (

, journ.anm), at alle snakket om at Elon Musk skulle redde oss. Problemet er at så mye av den optimistiske futurismen er basert på forestillingen om at vi kan konsumere oss til en bedre fremtid. Som i 

, skrevet av Kim Stanley Robinson. Altså, han er en smart fyr, men i hans verden er 

- Jeg tror problemet er at folk tror det finnes en løsning innenfor det eksisterende systemiske paradigmet, som er basert på evig vekst. Evig vekst og bærekraft er fundamentalt motstridende.

– Tror du menneskene som produserer disse repeterende kulturuttrykkene, er klar over denne motsetningen? Skjønner de innerst inne at de har kjørt seg fast, selv om de er kapitalister og tror på profitt?

– Jeg tror egentlig folk flest bare vil jobbe. Noen vokste opp med tegneserier og har lyst til å lage tegneseriefilmer, og det får være greit. Problemet er heller at det har blitt det 

 kunstneriske uttrykket. Det at vi har Super Mario-filmen, som egentlig bare er en 90 minutter lang Mario-reklame ... Det er rart at folk er villig til å bruke penger på å se noe sånt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Men jeg tror det er en indikasjon på en kultur som bare vil føle seg trygg. Og til en viss grad forstår jeg hvorfor. Det er skremmende å være i live, det er fint å føle seg som et barn og kulturen vår har gjort det den kan for å infantilisere oss. Så det burde ikke komme som noen overraskelse når vi oppfører oss som barn heller.

– Man kan se voksne mennesker bli defensive på samme måte som barn gjør, når man kritiserer deres foretrukne IP.

– Mhm. Men det vil bli tatt fra oss før eller siden. Det er ikke bærekraftig. Før eller siden kommer vi ikke lenger til å klare å pumpe ut Nintendo Switch-konsoller som om de er godteri. Vesten vil vokse opp før eller siden. Det må den.

– Hva synes du om klimaangst, er det feigt eller berettiget?

– Jeg synes det er fullstendig berettiget. Vi må huske at covid er klima. Det var en av de største forstyrrelsene av sosialt og økonomisk liv i generasjoner.

– En av de største konsekvensene av å varme klimaet er økt forekomst av spredning av nye virus. Covid er bare starten, bare vent til vi får vår første sopp-epidemi. For det kommer. Covid ble spådd for 30 år siden. Vi så det. Med globale reisemønstre, økt urbanisering og varmere klima får man pandemier. Det er bare det som skjer. Jo raskere alt beveger seg, desto fortere får man en ny pandemi. 

- Jeg har stor tro på folks emosjonelle intelligens, evnen vår til å forstå når noe er galt. Vi er fortsatt dyr, fortsatt i harmoni med naturen vår. Vi forstår ikke alltid hvorfor eller hvordan, men vi kjenner igjen at noe er galt. Så selvfølgelig er det berettiget å ha klimaangst.

– Hva synes du om apokalypse som begrep for å beskrive klimaendringene, da?

– Jeg bruker det hele tiden, men har nok ikke tenkt godt nok over det til å svare på det spørsmålet. Noen ganger tenker jeg på myten om Noas ark, at det som antakeligvis skjedde var at det fantes et lokalsamfunn som fryktet massive regnbyger, før regnet kom og én av dem var forberedt. Var det en apokalypse? Jeg tror dette er noe mennesker har forholdt seg til i alle tider, og at dette bare er en av mange apokalypser vi har stått ovenfor. Det er viktig å anerkjenne at Sahara var en av de mest fruktbare stedene på jorda. Det finnes også masse beviser for at pyramidene, Sfinksen og mange av bosetningene rundt i det området, er mye eldre enn det vi har trodd. Jeg synes det er interessant. Noen ganger lurer jeg på om det fantes en betydelig mer avansert menneskelig sivilisasjon, nedgravd i sanden som la seg over landskapet og gjorde det til en ørken. Er det en apokalypse? Det er flere sivilisasjoner og imperier som har kollapset som følge av overforbruk av naturressurser. Dette er bare en stor en. Og gjennom kollaps, så får vi krig, som er det jeg frykter mest av alt, på grunn av avanserte våpen og atombomber som nå eksisterer.

– Hva tenker du om klimaaspektet i Russlands invasjon av Ukraina?

– Det er hundre prosent klima. Krigen i Syria handlet om klima, og Irak handlet om klima, på forskjellige måter. Irak handlet om å styrke USAs strategiske oljeinteresser. 

- Oljeprisen er knyttet til dollaren, og er var en av grunnene til at USA har gjort alt i sin kraft for å vedlikeholde sitt globale herredømme over oljen, fordi det per definisjon er slik USA forblir på toppen. Tenk at vi brukte to billioner dollar på den krigen, penger vi heller kunne brukt til å bygge om infrastrukturen til å bli fullstendig bærekraftig. Men vi gjorde det ikke – med vilje, fordi det hadde truet vår globale dominans. Så ja, hvorfor vil Putin ha Ukraina? Fordi han vil ha tilgang til vann og fruktbar jord. Han vet han ikke kommer til å ha det ellers. Det er absolutt et strategisk grep for å forberede seg til det som kommer. Uten Ukraina har ikke Russland noen god havn.

– Når tror du vi kommer til å se klimarevolusjoner?

– Det avhenger av hvordan du definerer det. I form av ustabilitet, så skjer det allerede. Jeg vet ikke når vi kommer til å se en organisert motstand. En av tingene historien ikke forbereder oss på er nivået av propaganda, og mangelen på tilgang til genuin, autentisk informasjon. 

- Mange unge defineres i dag politisk av hva internett viser oss, ikke av lokalmiljøene våre. Vi er så opphengt i algoritmen uten alltid å erkjenne at Instagram viser oss hva Instagram vil at vi skal se. Det er ikke sånn en revolusjon bygges og organiseres. 

- Det er interessant hvordan man har sett store, lokale forandringer etter revolusjonene som er drevet frem med sosiale medier, uten å se noen av dem faktisk fungere på et bredt, systemisk nivå. Det synes jeg er interessant. Til og med den arabiske våren, der mye ble oppnådd, vedvarte ikke. Jeg tror ikke vi kommer til å se meningsfull revolusjon før vi ser midler for å organisere oss på internett.

Film/TV

I 'How to blow up a pipeline' bestemmer en gruppe unge mennesker seg for å sprenge en oljerørledning. 

– Staten overser de tingene som virkelig terroriserer folk

-negler, heldekkende bodysuits med åpne mesh-paneler, bolero-hansker, spiral-kutt og neonfargede kjoler. For den våkne fashionista er dette stikkord som sender tankene til dagens alternative motescene - som snakker til de innvidde, samtidig som den står fremst på scenen med Dua Lipa og hennes kolleger.

OM STIL er Tidens ånd sitt eget nyhetsbrev for stil og mote, og du kan melde deg på 

Kjedebutikken H&Ms nye designsamarbeid er her, og denne gangen sikter den svenske giganten seg inn mot popkulturell relevans. Kjeden har produsert en begrenset kolleksjon med motehuset Mugler - grunnlagt av franske Thierry Mugler, som de siste årene har peilet seg inn på et segment de var i første rekke til å eie - den glamorøse undergrunnen.

Thierry Mugler jobbet i skjæringspunktet mellom mote, klær og kostyme - designet hans var queer, hyperfeminint og teatralsk, futuristisk og arkitektonisk - gjerne med bruk av metall, lakk, spiler og skulderputer. Han var sentral i motebildet som skapte begrepet ‘power dressing’, og parfymen Angel finnes i de tusen hjem, en global bestselger siden den ble lansert i 1992.

På et kjapt besøk hos butikkens flaggskip på Karl Johan (den eneste som selger kolleksjonen fysisk i Norge), litt utpå lanseringsdagen torsdag, var stemningen rolig, kanskje lett energisk. Noen hvasse hen av flere kjønn minglet med den ordinære H&M-kunden, men intet kaos, ei heller heftig entusiasme. Det var nok av plagg igjen, knapt noe var rørt i herreavdelingen (som vanlig), mens de mest trendsensitive og tydelige Mugler-signaturene var utsolgt etter første raid. Jeg prøvde endel av plaggene, og … de funker hakket bedre på Dua på scenen enn på meg på en imaginær fest. Jeg endte med en jeans med stretch-chap-cut-outs. Aldri si aldri! 


Mugler-designer Casey Cadwaller er en tidligere arkitekturstudent som tok seg praksisplass hos Marc Jacobs, byttet beite, og etter det har jobbet for både Loewe og Acne Studios.

Han tok over Mugler i 2018, og har vært med på å sette både Mugler, men også selve Paris tilbake på trendkartet - som et sted der det skjer noe nytt, der unge folk kan skape seg et navn og en plass. I tett samarbeid med viktige, nye profiler på motescenen - som stylist Haley Wollens og produksjonsselskapet Torso Solutions (Solomon Chase og David Toro fra DIS - som blant annet kuraterte den 9. Berlin Biennalen) har Cadwallers Mugler paret en hyperestetisert kropp med både smart og smalt. Når han i tillegg har vist hva mangfold betyr i praksis, både i kampanjer, visninger, men også i størrelser (kolleksjonen fra H&M går fra 34-52), er den popkulturelle suksessen et faktum.

Kanskje også for H&M? Den svenske giganten var de aller første til å lansere designsamarbeid for massene tilbake i 2004, da de fikk med seg salige Karl Lagerfeld til å designe den første billig-kolleksjonen av sitt slag. H&Ms legendariske sjefsdesigner, Margareta van den Bosch (som gikk av i 2009), initierte kolleksjonen den gang. "Karl er veldig åpen for nye ideer. Det er hans karakter", uttalte hun til The Guardian. Designsamarbeidene var ment som én - eller to-gangers hendelse, men med Lagerfeld som førstemann ut, sto resten av bransjen i kø. Versace, Lanvin med Alber Elbaz, Comme des Garcons og Rei Kawakubo, Martin Margiela, Stella McCartney, Simone Rocha og Marni har alle deltatt. Olivier Rousteng fra Balmain kalte det et høydepunkt i karrieren i et intervju i New York Times, nylig. Men ingen Prada, Raf Simons, eller Phoebe Philo. Rick Owens har kritisert samarbeid med kjedebutikker på generelt grunnlag, av bærekrafthensyn.

Enklere versjoner av ekte vare, et utvalg plagg og objekter fra 149 - 5999 kroner, ingen kontroll på spredningen. Hvorfor stiller store merkevarer opp på samarbeid som potensielt kan utvanne brandet deres, gjør ekte vare mindre eksklusivt? Noe de jobber beinhardt for å unngå resten av året?

For det første betaler H&M godt, det vet alle som jobber i motebransjen. Ikke nødvendigvis sine egne ansatte, hverken i butikk eller på design- eller markedskontorene, men såkalt 

 - folk som leverer kreativt i berøringspunkt med den større moteverden. Designsamarbeidene er lukrative, og kreativ leder fikk allerede i 2004 alt fra 10 millioner kroner og oppover, pluss royalties, 

 Modeller, stylister, fotografer og produksjonsselskaper tjener også fett, alle de som er med på å skape H&Ms egentlige verdi, nemlig imaget som den trendsensitive kjedebutikken med motebransjens aksept. 

I tillegg vinner merkene bred eksponering til massemarkedet innenfor trygge rammer. Ikke minst gagner det H&M selv, som sliter med omdømmet i møtet med en ny virkelighet der bærekraft og etisk produksjon står høyt på agendaen. Mange som unngår kjedebutikker til vanlig vil gjøre et unntak for high fashion - om enn i billigversjonen.


Norske Jacqueline Landvik og Ceval var blant gjestene da kolleksjonen skulle lanseres i New York, og SUB, arkitektene bak de siste årenes Balenciaga-show, sto for rammen rundt. Wollens, som har stylet kolleksjonen, er en av de fremste kreative i sin generasjon, og valg av både designer og lag rundt kampanjen viser at konsernet har vilje til å ta sjanser, men også teft for hvor vinden bærer. Da H&M virkelig tok steget opp fra konfeksjonsbutikkene, til verdens kanskje fremste kjedebutikk, var det ved hjelp av unge designerspirer i Stockholm. Van den Bosch ga dem i oppdrag å gjøre kjeden relevant, og speile kulturen som inspirerer de unge kundene deres - "kjendiskultur, kunst, film og musikkverdenen". Med Mugler treffer de blink på akkurat dét. Men kanskje er det nye bekymringer, interesser og ikke minst verdier som først og fremst preger en ny generasjon unge.


H&M, Mugler og jakten på relevans

Mens nordmenn retter ut dobbelthaken og myser mot sola, står amerikanske kulturarbeidere – 

«AI TV WILL SUCK», stod det på plakaten til et av medlemmene av The Writers Guild of America, som i forrige uke tok ut medlemmene sine i streik. Til tross for at Hollywood tilsynelatende er et overflødighetshorn av jobbmuligheter for manusforfattere (599 originale serier ble rullet ut på strømming i 2022), blir det bare vanskeligere for den gjengse skribent å ha en noenlunde stabil hverdag i studiosystemet.

Kjernen av konflikten er kontraktsforhandlingene mellom WGA, manusforfatternes fagforening, og The Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP) – en organisasjon som fungerer som talspersoner for studioer og produksjonsselskap. Ukevis med anspente forhandlinger har gjort det tydelig at filmindustrien må forandres fundamentalt, etter at de på toppen i årevis har melket TV-seriens gullalder for alt den har vært.

Temaene for forhandlingene er mange og komplekse, men kjernen er lik streiker flest: sikrere arbeidsvilkår og bedre lønn.

«Hollywood er en industri som lever av historier, punktum. De er ingenting uten historiefortellerne», sa manusforfatter Rafael Augustin til Variety tidligere denne uka. Han ble sint av hvordan AMPTP velger å «stoppe en hel industri i stedet for å kompensere arbeidskraften som hjelper dem med å tjene milliarder».

-manusforfatternes kontoutskrifter holde deg våken om natten, men for folk som jobber på marginalt mindre kjente serier er usikkerheten mye større. Du trenger ikke være spesielt langt nede i hierarkiet for å kjenne på knappene og bindersene nederst i lomma mot slutten av måneden – til og med Sydney Sweeney ser langt etter luksusen som tidligere var forbundet med Hollywood-stjernestatus.

Skapere får ikke lenger royalties som de pleide dersom et program blir sendt flere ganger, og må nøye seg med én sum fra én strømmetjeneste. Gapet mellom de som tjener mest, og de som tidligere har tjent greit, fortsetter å øke. Omtrent som i det amerikanske samfunnet for øvrig.

Slike streiker forekommer gjerne når en ny teknologi har blitt lansert, som snur underholdningsbransjen på hodet og gjør at menn i dress finner sitt snitt til å stikke av med enda større pengesekker enn før. Sist streik oppstod i 2007, da ideen om strømmetjenester tok form, animasjonsindustrien var i vekst og reality-programmer var i ferd med å nå sitt høydepunkt. Den varte i 14 uker.

Den første WGA-streiken fant sted i 1960 i møte med TVen, og på 80-tallet streiket de for sin andel av hjemmevideo-inntektene. Nå streiker de ikke bare for bedre vilkår for arbeid under strømmetjenestene, men også for å verge seg mot trusselen kunstig intelligens utgjør for skrivejobber. WGA vil beskytte sitt eget tekstmateriale mot at det kan brukes til å trene opp fremtidige språkmodeller til å skrive manus, og beskytte det mot å kunne bli brukt som kildemateriale for adapsjoner.

Dermed har vi de siste dagene kunnet lese overskrifter om store produksjoner som én etter én har blitt 

 er utsatt, og lista blir bare lenger etterhvert som streiken fortsetter. Nicole Kidmans AFI Life Achievement Award-utdeling er utsatt. Flere 

-talkshow, som krever dagsaktuelt tekstmateriale, har den siste uka blitt tatt av skjermen, hvorav noen av dem har gått med på å delvis å fortsette å betale ut lønn til de streikende ansatte. Flere kjendiser og bransje-tungvektere har også uttrykt støtte til streiken, som Elizabeth Olsen, Damon Lindelof og Amanda Seyfried. Britiske fagforbundsmedlemmer har samtidig forlanget klarhet i rettighetene sine under ansettelsesforhold med Disney og Netflix. Også Joe Biden har uttrykt støtte til de streikende.

Studioene har i forhandlinger sagt at de mener manusforfattere allerede nyter av store frynsegoder, sammenliknet med andre «gig workers». De hevder det er tøffe tider for dem også, samtidig som presidenten for AMPTP, Carol Lombardini, angivelig skal ha sagt i forhandlingene at han synes manusforfattere i det hele tatt bør være takknemlige for den midlertidige ansettelsen de kan tilby.

«Studioene ga oss ikke noe valg», skrev George R. R. Martin på mandag på bloggen sin. Game of Thrones-skaperen 

 det viktigste temaet i streiken er såkalte «mini rooms» – et begrep som beskriver produksjonsprosessen som hindrer ferske skribenter fra å få fotfeste i industrien, og dermed utvikle kompetanse.

Tidligere, skriver Martin, kunne man som nybegynner, med litt hell og flittig arbeid, få anledning til å lære av erfarne film- og serieskapere, kontinuerlig og over flere år. Nå er hastigheten på samlebåndet skrudd opp – i stedet for å la skribenter jobbe sammen over lengre perioder og bli kjent, setter produksjonsselskap heller sammen mindre grupper over kortere perioder, der de intensivt hamrer ut den første sesongen av en serie. Innsiden av dette rommet, i denne korte perioden, er ofte det eneste de får oppleve. Casting, innspilling og sluttproduksjon er ifølge Martin nå ofte forbudte områder for manusforfattere, dersom ikke sjefen din er kul.

Og dersom TV-serien du har jobbet på kommer seg opp i plan og fortsetter inn i nye sesonger, er du heller ikke garantert noen fremtid. Studioene høvler ganske enkelt av de minst erfarne manusforfatterne etterhvert som karakterer og univers etableres – skribenter som har gjort grovarbeidet og som sårt trenger både penger og erfaring. Mini rooms, og måten studioene hindrer kunnskap i å gå i arv, gjør at manusforfattere fratas «retten til en karrierevei», skriver Martin. Han kaller det en «avskyelighet».

En annen åpenbar konklusjon er at det heller ikke kan gagne studioene, å behandle arbeiderne sine såpass dårlig. For hva skjer når det til slutt ikke er noen skribenter med erfaring igjen, når man som manusforfatter aldri har fått se et produkt fra start til slutt? Slike arbeidsforhold virker mer og mer gammeldagse, i en økonomi som baserer seg på å gi investorer pengene sine tilbake raskest mulig, koste hva det koste vil. Det er kortsiktig, skriver Martin. «Hvor tror de showrunnerne i 2033 vil komme fra?»

«Om ikke annet», avslutter han, «må WGA vinne akkurat den saken. Uavhengig av hvor lang tid det vil ta.»

TV-seriens gullalder har sin pris. Amerikanske manusforfattere streiker i møte med stadig tøffere vilkår. 

Retten til en karrierevei

Det viktigste amerikanske manusforfattere streiker for, ifølge George R.R. Martin

Temaene for forhandlingene er mange og komplekse, men kjernen er lik streiker flest: sikrere arbeidsvilkår og bedre lønn. «Studioene ga oss ikke noe valg», skrev George R. R. Martin på mandag på bloggen sin. Game of Thrones-skaperen mener det viktigste temaet i streiken er såkalte «mini rooms» – et begrep som beskriver produksjonsprosessen som hindrer ferske skribenter fra å få fotfeste i industrien, og dermed utvikle kompetanse. Tidligere, skriver Martin, kunne man som nybegynner, med litt hell og flittig arbeid, få anledning til å lære av erfarne film- og serieskapere, kontinuerlig over flere år. Nå er hastigheten på samlebåndet skrudd opp – i stedet for å la skribenter jobbe sammen over lengre perioder og bli kjent, setter produksjonsselskap heller sammen mindre grupper over kortere perioder, der de hamrer ut den første sesongen av en serie. Dette rommet er det eneste de får oppleve. Casting, innspilling og sluttproduksjon er ifølge Martin nå ofte forbudte områder for manusforfattere, dersom ikke sjefen din er kul.

T-banen har vært en oversett spreder av urbanitet i byen som drømte om å bli storby, skriver Filip Roshauw. Han har nylig reist med alle Oslos T-bane-linjer og lest Erlend Grøner Krogstads nye bok; 

Den handler om stasjonene, personlighetene, og hvordan Oslo fikk en undergrunn, mot alle odds.

I boka argumenterer Grøner Krogstad helhjertet for at banen kanskje er den enkeltfaktoren som har hatt mest å si for hvordan Oslo ser ut i dag. Vi kan kikke mot vest og den klassiske Holmenkollbanen der den snirkler seg opp langs åsens tause trær og ender på byens tak. Vi kan se oss østover, hvor den forteller historien om drabantbybosettingen i Groruddalen. Eller vi kan se fremover, på de nyrike vyene som omhyller Fornebubanen. Den kan sammenlignes med en elv, mener han – samfunnet vil gravitere mot den, krumme seg rundt den.

Det er lett å forstå hvorfor han blir fascinert. For bordet fanger når det kommer til T-banen. London har hatt sin undergrunn siden 1860-tallet. Den vil de også ha i 2260. Du kan asfaltere en trikketrassé, og lite annet vil stå igjen enn noen husker du 15-trikken-poster i en Bilder fra Gamle Oslo-facebookgruppe og en mystisk stubb med skinner her og der, som metalliske skjelettstumper. Og bussruter? Ikke snakk til meg om bussruter. Om du setter deg på 54-bussen en litt distré tirsdag og faller i dine egne tanker kan du fort finne deg kikkende ut på Kværnerbyens spøkelsesaktige landskap når du trodde du skulle se Narvesen Continental i vinduet. Det kan endre seg på et blunk, ingenting er hellig når det kommer til bussen, den gjør sitt beste for å tilpasse seg byens endringer. Det er kanskje en av grunnene til at vi ikke har like stor respekt for den.

Les hele intervjuet med Erlend Grøner Krogstad 

Joachim Trier er i gang med en ny spillefilm, og jobber nok en gang sammen med manusforfatter Eskil Vogt. På NFIs nettsider står filmen beskrevet slik:

«Joachim Triers nye spillefilm er et generasjonsportrett som kretser rundt en familie i Oslo. Med originale fortellergrep hvor minner og samtid veves sammen skal hans sjette film bli en nær, rørende og ofte morsom film om ensomhet og familie, og om kunstens forsonende evne.»

Budsjettet er det høyeste for en Trier-film hittil: tirsdag 9. mai ble prosjektet tildelt 20 millioner kroner i utvikling og produksjon av NFI, og utgjør, sammen med de private midlene, et totalbudsjett på 81 millioner kroner. I følge Screen Daily er dette dette det høyeste beløpet NFI noensinne har tildelt en film. Til sammenlikning kostet Verdens verste menneske totalt 47,7 millioner.

Måtte pengene gjøre sensommerens solnedganger rødere, den eksistensielle hverdagsangsten mer relaterbar, fascinasjonen for den kulturelle middelklassen større og Anders Danielsen Lies Instagram-konto praktfull.

 vil lokalisere fremmedfrykten, men leder oss inn på feil spor

Det skriver anmelder Ludvig Furu om Cristian Mungius nye film – et bilde av samtidens Romania som er detaljert og mangefasettert, men kludres til når han vil belære oss.

s genistrek er ikke hvordan den skaper angst hos seeren, men at den får oss til å undersøke hvor følelsen egentlig kommer fra. Er filmen faktisk skummel, eller er det vi, med all vår kulturelle bagasje og forventninger skapt av tidligere filmer vi har sett, som skaper angsten på egenhånd?

Rumenske Cristian Mungiu forsøker i sin siste film å lokalisere selve frykten. Som en av landets mest kjente regissører gjestet han i forrige uke Cinemateket og Vega Scene i Oslo, som i tillegg viste flere av hans tidligere filmer. 

, som var med i fjorårets hovedkonkurranse i Cannes, tar for seg en ekte hendelse fra en landsby i Transilvania, der et lokalsamfunn tok til motmæle da et bakeri ansatte noen arbeidere fra Sri Lanka. Som et sosialt eksperiment arrangerte Mungiu senere en visning av filmen i den samme landsbyen.

Det er imidlertid vanskelig å forestille seg at filmen har klart å overbevise noen om at de rasistiske holdningene deres ikke kan rettferdiggjøres med dårlige levekår, feilslått europeisk politikk og rumensk historie. I 

 er nemlig rasisme noe primalt, nesten umenneskelig, som en cyste, hvis kur ganske enkelt er bedre verdier. I forhold til Mungius tidligere, sosialrealistiske filmer, virker han denne gangen overraskende lite interessert i få hendene sine skitne.

Hollywood-streik, drømmen om urbanitet og ny Trier-film

Nyhetsbrev #41: Hollywood-streik, drømmen om urbanitet og ny Trier-film

Under føttene våre ligger noen av byens største triumfer og fiaskoer. I boka 

 som kom ut tidligere i vår, argumenterer Erlend Grøner Krogstad helhjertet for at banen kanskje er den enkeltfaktoren som har hatt mest å si for hvordan Oslo ser ut i dag. Vi kan kikke mot vest og den klassiske Holmenkollbanen der den snirkler seg opp langs åsens tause trær og ender på byens tak. Vi kan se oss østover, hvor den forteller historien om drabantbybosettingen i Groruddalen. Eller vi kan se fremover, på de nyrike vyene som omhyller Fornebubanen. Den kan sammenlignes med en elv, mener han - samfunnet vil gravitere mot den, krumme seg rundt den.

Vel så interessant som hvordan T-banen har formet byen, er historiene om hvordan det i det hele tatt var mulig å bygge den. I episodiske kapitler forteller Grøner Krogstad om de ulike karakterene som fikk disse gigantprosjektene gjennomført. Linjene trekkes fra bakkenbart-entreprenørskapet på sent 1800-tall, gjennom Arbeiderpartistatens velmaktsdager i etterkrigsårene og frem til et politisk landskap som er mer gjenkjennelig her i dag. Når utviklingen går på skinner (kremt), viser den hva slags maktbruk som har vært mulig i byutviklingen. Når det er bråstopp, kommer derimot avmakten til syne. T-baneentusiasten Grøner Krogstad er blant dem som mener vi graver for lite i denne byen nå for tiden.

Du sier i bokas innledning at du har vært opptatt av T-banen lenge, men når gikk det fra en generell interesse til en idé om å fortelle byens historie gjennom den?

- Det skjedde da jeg ikke bodde i Oslo. Jeg studerte i Roma i et år, i New York et par år, og jeg bodde i England. I alle storbyene var det T-banen jeg brukte, det var av en eller annen grunn viktig for meg å mestre den, å føle meg litt rutinert. Jeg var aldri mer fornøyd enn når noen spurte hvilken linje de måtte bruke for å komme seg dit eller dit, og jeg kunne svaret. Det gjorde meg oppmerksom på T-banen i Oslo. Det var et personlig element i prosjektet, den var en viktig del av oppveksten min også.

Det finnes kapitler om utsmykkingen av de ulike stasjonene også, for eksempel på Furuset stasjon. Var det noe du så for deg fra starten?

- Akkurat Furuset kom underveis, men kampen om estetikken, hvordan det skal se ut har vært viktig. Min inngang til det er nokså åpenbar. Jeg vokste opp på nittitallet, og selv om jeg aldri drev med grafitti selv, var det jo over alt - både på veggene på T-banen, i debattstudioer, på skolene og i friminuttene. T-banen setter preg på identiteten til byen, og da kommer du ikke unna utseendet. Hvordan den ser ut, hvordan den føles. Det er skrevet overraskende mye om T-banen, men det er mer teknisk, om vogntyper og så videre. Det finnes en skare av entusiaster som har god koll på det samferdselstekniske. Jeg ville heller gå litt bredere til verks.

Men fortellingen om Olav Strømmes kunstverk på Furuset, og kampen for å faktisk la den utsmykkingen bestå og ikke bli malt over, har interessante paralleller til det andre du skriver om. På den ene siden har du denne veldig harde kampen mot ungdomskulturen, samtidig som man forsøker å fjerne noe vakkert, som er en annen form for vandalisme igjen. Og det berører et poeng som også er viktig i boka, som er forskjellen på de tingene i byen vi kan fjerne eller endre - som en busslinje eller et veggmaleri - og det som blir værende, som en T-banelinje eller andre former for utsmykning.

- Nettopp. Jeg har forsøkt å trekke fram det fine vi har, men om du skulle pekt på T-banenett som det er estetisk imponerende å reise rundt i, ville Oslo havnet ganske langt nede på lista. I Moskva var metroen et prestisjeprosjekt for å vise fram Sovjets storhet. London er ikonisk, tube-symbolet er kanskje et av verdens mest kjente. Og Stockholm, som er en inspirasjonskilde for Oslo, ble takket være påtrykk fra kunstnere i sosialdemokratiske Sverige et stort kunstprosjekt. Sånn ble det ikke i Oslo, med noen få unntak.

Hva slags historie forteller utseendet til T-banen om måten vi har forholdt oss til utsmykning og kunst i Norge?

- Det blir en tidsserie du kan studere. Stasjonene ligger jo her fortsatt. Noen er riktignok ombygd, men du har alt fra de nøkterne og nesten byggesettaktige stasjonene. De fleste er utendørs, selv om vi kaller det T-bane. Jeg tror det forteller en historie om at et land som blir stadig rikere bruker mer penger på kunst. Det kan du se i den siste fasen, da Ringen ble bygd på 2000-tallet. Da var kunst en selvfølge. Du kan diskutere hvor vellykket det ble, jeg er ikke noen ekspert. Men i planleggingen av Fornebubanen tenker man integrert med tanke på kunst og utforming på en helt annen måte enn det man gjorde før. Det jeg personlig synes er morsomst, er likevel fasen som sikkert ble tvunget fram av at kollektivtrafikken sleit tungt - stasjonene hvor foreninger eller klubber med en god idé er blitt invitert til å bidra med utsmykkingen. Bare kom, liksom, så får du male en stasjon! Det er ganske viktige steder i byen, det er mange folk som reiser gjennom hver dag. Det at en videregående skole for eksempel skulle få lov til å male en travel forretningsmann på vei til jobben på en av stasjonene… kunsteksperter jeg snakker med fnyser jo av det, de synes det er helt håpløst. Jeg ser poenget, men jeg syns også det er noe herlig norsk over det. At alle skulle få lov til å være med, samtidig som det alltid skjedde på Sporveiens premisser. For når noen av de mer artikulerte taggerne på nittitallet påpekte at stasjonene var nitriste betongkonstruksjoner, var det helt uaktuelt å la dem holde på. Det har vært en kamp om hvordan byrommet skal se ut som har vart veldig lenge.

Du starter boka med å skrive om Odd Tandbergs utsmykking av stasjonen som da den åpnet het Sentrum T-banestasjon, men som i dag heter Stortinget. Da jeg var liten tenkte jeg ikke på utseendet til Stortinget, Jernbanetorget og Nationaltheatret som “utsmykking”, men som distinkt forskjellige innganger til byen, med forskjellige stemninger.

- På sitt beste er det jo akkurat det det er. Du tenker ikke over at det er kunst. I sin bok om Groruddalen skriver Øyvind Holen morsomt om noen betongtryner som var smelt opp på T-banestasjonen på Lindeberg der han vokste opp, og som han syntes var nitriste. Men Stortinget er et godt eksempel på at kunsten og arkitekturen kan smelte sammen.

Lars Mørch Finborud har skrevet fint om hvordan offentlig kunst og offentlig transport på mange måter henger sammen, og han kaller det “forbipasseringens estetikk”. Du skal ikke nødvendigvis stå stille og granske den, du skal være på gjennomreise, og du kan leve med den i lang tid uten å legge merke til den. Jeg føler det resonnerer godt med et av poengene dine om T-banen mer generelt, at den ikke alltid har stukket seg frem.

- Ja, det er sånn jeg har tenkt på det, uten å artikulere det akkurat på samme måten. T-banen har vært en oversett spreder av urbanitet i en by som til tider har vært på febrilsk jakt etter kjennetegn som gjør den til en storby. Vi har hatt et par høyhus siden åtti- og nittitallet, liksom, det er ikke mye - men T-bane har vi derimot hatt overraskende lenge. Man tenker bare ikke på den i like stor grad, den er ikke så flashy. T-banen dukker kanskje først og fremst opp i diskusjoner om nye prosjekter, som Fornebubanen, og når den ikke fungerer. Når to linjer skal stenge i hundre dager, 

, tenker man på den. Det er få ting som påvirker folks hverdag mer enn det. Forøvrig er den lett å ta for gitt - men det er ingen selvfølge at Oslo har den i utgangspunktet.

Nei, og vi får kanskje hoppe tilbake til starten. Noe som er slående når du skriver om sporveiens fødsel på slutten av 1800-tallet, er hvor mye av Oslo slik vi kjenner igjen byen i dag som blir skapt akkurat da. Samtidig som byggingen av banen har vi en boligboom som fører til mange av bygårdene som fremdeles er en viktig del av byens identitet. Hva slags tid er dette?

- Befolkningsveksten rundt da er helt spinnvill. I boka siterer jeg Christian Krogh som er borte i et år, kommer tilbake, ser alle folka og lurer på hva pokker det er som har skjedd. Ting vi nå tar for gitt, som at kommunen og det offentlige regulerer og styrer utviklingen, finnes ikke. Holmenkollbanen er et eksempel på at de bare gjorde ting, kjør først og spør etterpå. Det var en privatisert byutvikling, og det er kanskje et paradoks. I dag brukes T-banen av mange samfunnslag, men om du skulle plassert den på et tankekart som strekker seg fra det rike, private og eksklusive i et hjørne til det folkelige og nøkterne i det andre, ville nok T-banen vært i det siste hjørnet. Men starten var respons på et sosialt problem av en ganske annen art - alt for få boliger og det som ble oppfattet som en ubehagelig omgang mellom ulike klasser.

Utbyggerne lokker jo helt eksplisitt med å slippe unna bermen.

- Ja, det sto i statuttene, det skulle ikke være noe larm eller røk. Det skulle være respektabelt, med lys og luft til de bemidlede. Men det ga støtet til en utvikling som er blitt til det vi kjenner igjen i dag.

Om man går rundt i Holmenkollåsen er den så kupert og tåkete. Et perfekt sted for å gjemme et lik, eller spille inn en LA-inspirert noir-serie fra skyggesiden av det norske sosialdemokratiet. Man kan ta seg i å lure på hvordan akkurat det området ble stedet der rikfolk skulle bo. Men så ser man plansjen du har med i boka fra rundt 1900, som viser tomtesalg i forbindelse med byggingen av Holmenkollbanen, og der er på en måte hele forklaringen.

- Absolutt. Det er interessant, de heteste diskusjonene innenfor byutvikling i dag, om man ser bort fra den estetiske kritikken til Arkitekturopprøret, handler om hvor mye rom vi skal gi til pengekreftene. Hvor mye skal utviklere få bestemme over hvordan byen skal se ut? Holmenkollbanen prøvde seg først seg med en alpe-aktig bane som handlet om å få folk opp i helgene for å drikke kakao og nyte frisk luft. Men etter hvert skjønte de at de faktisk måtte lage by der, og kom fram til en annen modell.

Å sørge for at det er passasjerer på den de andre 300 dagene, er det vel noen som sier.

- Nettopp. Modellen med en kombinert byutvikling og boligutvikling er ikke en norsk oppfinnelse, men i Norge starter den nok tydeligst her, med dette prosjektet. Det er en påfallende stram regi på det, der er det nok mange som gjerne skulle ønske at vi så oss mer tilbake. Litt mer kontroll over hvordan disse rommene blir, at det ikke bare er å etablere en stasjon og forsøke å klemme inn flest mulig kvadratmeter med bolig rundt den, sånn at politikerne kan si at det bygges og utviklerne kan tjene mest mulig. Slik jeg ser det, er ikke den byen som har kommet rundt ringbanen de siste tiårene en fulltreffer. Storo, Sinsen…


Man overdriver vel ikke om man sier at mye av den utbyggingen der er nokså uglesett.

- Ja. Jeg tror det gir perspektiv på utviklingen i Groruddalen også. Den har jo hatt et dårlig rykte i flere tiår, men om du ser hvor mye lys og luft og bokvalitet det er mange steder der i forhold til de skyggefulle kvartalene rundt Løren og så videre, er det ganske stor forskjell.

Det er lett å bli fascinert av Albert Fenger-Krog og Halvor E. Heyerdahl, de to tyskutdannede ingeniørene som kommer med den første planen om åtte kilometer med spor fra Majorstua og ut i skauen, inspirert av siste skrik innen elektrisk transport, knapt prøvd noen andre steder. De minner meg litt om Dag Solstads skildringer av folka i Polyteknisk Forening på 1800-tallet, fra den første delen av Aker-romanen Medaljens Forside. Folk som sitter i et lite land og både leser og skriver artikler om den rivende vitenskapelige utviklingen. Solstad konkluderer triumferende med at dette er Henrik Ibsens egentlige publikum - de forklarer storheten hans mer enn resten av Christianias borgerskap.

- Fenger-Krog og Heyerdahl nyter et enormt spillerom også, fri fra smålige myndigheter. Ikke minst finnes det penger til å sette ideene deres ut i livet. Akkurat dét er noe av det som interesserer meg mest med hele denne historien - den enorme skalaen, motet som trengs for å sette et slikt prosjekt i gang. Det er jævla svært, men det er et eller annet i lufta som muliggjør det løftet. Man befinner seg kanskje på et perifert, lite sted, men tenk på hva vi skal bli. Banen var et verktøy for å realisere noen grandiose forestillinger. Da de lagde planer, tenkte de at de måtte fri seg fra nåtiden og konteksten, de prøvde å tenke 50 eller 100 år fram i tid. Å bygge for den potensielle virkeligheten et sted der fremme. Det finnes andre eksempler på det i Norge fra samme periode - Bergensbanen er jo det største og aller mest åpenbare. Men Sporveien i Oslo faller inn i den tradisjonen. Sånne prosjekter er en fin inngang til å skjønne hvordan man tenkte om samfunnet og utviklingen av det på forskjellige punkter i historien.

Du forteller om disse skikkelsene som historien krummer seg rundt underveis. Om vi spoler fram til etterkrigstiden har karakterene endret seg litt, det er ikke lenger private gründere, men faglige autoriteter med solid Arbeiderpartibakgrunn, folk med makt og som ikke er redde for å bruke den og sette i gang gigantiske prosjekter. Har det en ekstra appell å skrive om sånne personligheter i dag, hvor virkeligheten er annerledes og byr på mer motstand for slike virksomme personligheter?

- Absolutt, det er spot on. Man blir fascinert. Nå bygger vi Fornebubanen, og det er bra, men det er ikke det viktigste prosjektet vi kunne satt i gang. Det er et paradoks at vi er så rike som vi er i dag, men ikke har råd til mer T-bane enn vi har. Det klarte vi på 1800-tallet, og vi klarte det i en etterkrigstid med sementmangel og dårligere økonomi. Nå går det ikke lenger. Det står ikke på pengemangel, så mye som det handler om at regimet som er bygd opp rundt den typen beslutninger har endret seg. Konseptvalgutredninger, hele spiralen som går rundt avgjørelsene og som har gjort de løftene mye, mye vanskeligere. Det er sikkert mye sunt i det også, du luker ut noen uhyrlige ting som politikere ellers ville gått for. Men man kan også lengte tilbake.

Fortell om folkene som bestemte i etterkrigstiden.

- For det første var det relativt få personer, en ganske liten gruppe med folk som tar store og viktige beslutninger. Byplansjef Erik Rolfsen og arkitekt Frode Rinnan, som blant annet tegnet store deler av Oslos drabantbyer, var en slags parhester. Rolfsen var også arkitekt, han hadde bakgrunn fra motstandsbevegelsen og var ikke redd for å ta beslutninger. Perioden Rolfsen preget er jo peak modernisme i norsk forstand. Han var sikker på at de hadde en visjon som var bra for folket, og var fast bestemt på å gjennomføre den. Han hadde verktøyene også, som byplansjef i Oslo. Om du legger til den uformelle innflytelsen hans, ender du opp med en posisjon hvor han nesten kunne ta store beslutninger helt på egen hånd. Jeg sier nesten, det er litt mer komplekst enn som så. Men han var veldig mye mer mektig enn det noen er i dag. Den åpenbare parallellen i utlandet blir Robert Moses, den kjente byplanleggeren i New York som Robert Caro skrev en fantastisk bok om, The Power Broker. Dette var folk som utgjorde den sosialdemokratiske eliten i Norge på det tidspunktet. De hadde allerede gjennomført store prosjekter i og med gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. Erik Rolfsen hadde vært i Finnmark og nesten fått carte blanche i ulike byer som var bombet sønder og sammen. Da han kom til Oslo i 1947, hadde han allerede tung erfaring med heftige byutviklingsgrep og store prosjekter.

I de første tiårene etter krigen formes byen slik vi kjenner den i dag med drabantbyene og utbyggingen av T-banenettet. Har du lurt på hvordan byen ville sett ut uten disse beslutningene?

- Jeg vurderte et kapittel om det. Hvis vi holder oss til Erik Rolfsen, var han en stor baneentusiast. Planen for drabantbyene var bygget rundt den ideen, med hver stasjon som et hjerte i lokalsamfunnet. T-baneutvidelsen i øst oppstår i et veldig kort historisk vindu. Vedtaket skjedde i 1954, seks år før frislippet av bilsalg i Norge. Om Rolfsens plan hadde blitt stemt over kun noen få år senere, ville vedtaket kanskje vippet den andre veien. For etter hvert som bilen fikk en mer sentral posisjon, ble banen stadig mer irrelevant. Bilen ble fort selve middelet som byplanleggingen måtte dreies rundt. Jeg anbefaler alle å se på 

. Den er et kunstverk, den får deg nesten til å tenke at Oslo ville vært en helt fantastisk by med tolvfelts motorvei gjennom sentrum. Det ser jo så bra ut på de tegningene! Men tenk om man hadde revet Vålerenga og Ensjø, om det hadde vært et tre etasjers fordelingskryss på Olaf Ryes Plass, eller om Frognerparken hadde hatt hatt en motorvei tvers igjennom som gikk nedover mot Slottet i to plan… alle disse planene ville ikke nødvendigvis blitt realisert, men det ville vært mye mer vei i Oslo uten T-baneutbyggingen som ble vedtatt i 54. Kanskje hadde nåtiden for byen sett litt mer ut som situasjonen i Bergen. Ta Danmarks plass, for eksempel - det er som å være tilbake før de rev den store trafikkmaskinen nede i Bjørvika. Og om ikke banen hadde vært der for å ta unna for trafikken som kom, ville det sett mer sånn ut i dag.

Men etter dette vinduet hvor utvidelsen av nettet skjer, kjølner Oslos forhold til T-banen nokså kraftig. Hva er de viktigste årsakene til det?

- Jeg nevnte bilen, som blir det selvsagte utgangspunktet for folk. T-banen går, litt karikert, fra å være det primære alternativet til å bli et alternativ blant flere, før den blir sett på som noe de som ikke kan kjøre bil til sentrum og har parkeringsplass ved jobben blir forvist til. Samtidig blir den kronisk underfinansiert gjennom 70- og 80-tallet, og når tjenestene blir dårligere blir folk misfornøyd. Jeg tenker på mitt eget forhold til sniking da jeg var yngre. Det var jo noe “alle” gjorde, fordi tilbudet var så rævva. Det var en måte å gi fingeren på til et system som kunne hive deg inn på en snikebuss og stenge igjen dørene, som hadde bolere som sikkerhetsvakter. Holdningen vokste ut av en strukturell situasjon som var mye dårligere enn den er i dag. Det hadde med økonomien til Sporveiene å gjøre, men også andre endringer i det norske samfunnet. Det å jobbe der hadde høy status lenge. Å avansere til å bli billettkontrollør eller T-banefører var noe som krevde lang erfaring, det var respekterte posisjoner. Så fikk vi en utdanningsrevolusjon, det manglet etter hvert folk til å drive kollektivtrafikken, og det ble en ond spiral. Men kimen til en ny endring kom med Gro Harlem Brundtland og at miljøspørsmålet havnet på agendaen som et relevant hensyn i byutviklingen. Etter hvert kom det også noen nye prosjekter, man skulle bygge ny T-bane for første gang på 30 år. Men det gikk langt utpå 2000-tallet før de holdningene var snudd.

Det tok lang tid før banen faktisk gikk gjennom sentrum. Var det en skepsis mot å binde hele byen sammen på den måten?

- Da det skjedde på slutten av 80-tallet, da Stortinget ble åpnet og øst og vest møttes på én stasjon, hadde Sporveiene en oppegående markedsavdeling som spilte på de fine herrene som plutselig havnet på østkanten. Men det er jo en utopi at en T-bane som strekker seg gjennom hele byen gjør at folk faktisk reiser på tvers av den. Ser du på de store reisemønstrene, reiser folk fra ytre by til indre by og tilbake. De reisene på tvers av byen er sjeldnere. Men at det er mulig, er allikevel viktig. Og det henger sammen med sosial mobilitet. Om det å bevege seg fra der du bor til der arbeidsplassene finnes er avhengig av at du har bil, er det en åpenbar barriere.

Men formet det sentrum at det tok så lang tid å binde hele beistet sammen?

- Det var en kollektivtrafikkmessig blindflekk som fungerte veldig dårlig. Folk måtte leve for lenge med et dårlig tilbud. Men hva en T-banestasjon betyr er forskjellig - i ytre by er stasjonen et tyngdepunkt. I sentrum er stasjonen mer diskret til stede, jeg tenker på dem som maurtuer, som folk kan dukke opp av og forsvinne ned i. I sentrum har de kommet etter byen, mens de i ytre Oslo ofte har kommet før byen.

Diskusjonen om nye sentrumsstasjoner var allikevel noe som blant annet ble diskutert i forrige kommunevalg, gjorde du deg noen tanker om det?

- Ja, Høyre hadde blant annet et forslag om å lage en ny linje langs Ring 2, en bane som gikk fra Majorstua, opp forbi Ullevål sykehus, Sagene, Torshov og kanskje ned til Carl Berner. I faglige miljøer ble den vel sett på som ren jippo. Når jeg sier at Fornebubanen ikke er det viktigste prosjektet man kunne satt i gang med i dag, handler det om T-banens store svakhet, som er at alle linjene må gjennom én tunnel i sentrum. Om noe alvorlig skjer der, er det full stopp. Om man bygger en ny sentrumstunnell er åpenbart ikke hensikten å få to nye sentrumsnære stasjoner, det er å avlaste kapasiteten i den andre tunnelen, som er sprengt.

Det er sånn sett litt pussig at politiske partier forsøkte å lokke med hvor fint det skulle bli med stasjoner på Bislett og nedre Grünerløkka, snarere enn å hamre løs på poenget om at dette er noe hele byen trenger. Bislett er trivelig, altså, men…

- Nei, Bislett trenger ikke en T-banestasjon. Men det er kanskje ikke like sexy å snakke om kapasitet under en valgkamp? Kanskje man heller vil lokke med hvor fint det kan bli med en stasjon her eller der. Det er pussig, om man ser på drømmekartet til Finn W. Opsal, som var prosjekteringsleder for by- og tunnelbaner på 70-tallet, ønsket jo han å ha helt nye linjer på kryss og tvers.

Ja, på hans kart dukker det masse T-bane opp i indre Oslo, både Sagene, Bjølsen, Torshov og Bislett har fått stasjoner. Grefsen også. Det kan se ut som en feberdrøm fra våre dager også.

- Absolutt. Opsal var på sett og vis veldig visjonær, men han hadde kanskje ikke fingerspissfølelsen og realismen. Hans viktigste oppgave var å fikse forbindelsen gjennom sentrum. Dét tok veldig lang tid, og alt det han foreslo ellers ble bare sidespor. Mye tid gikk tapt på hans vakt, men man må på en måte like alle ideene han hadde.

Hva var det som gjorde at Opsal ikke lyktes med sine vyer på 70-tallet der andre hadde fått til umulige ting noen få år før ham? Hadde tiden gått fra den typen mektige strateger?

- Det hadde definitivt skjedd ting i hele forvaltningen. Det er store forskjeller i måten Oslo kommune ble styrt på mellom Erik Rolfsen på 40-50-tallet og da Opsal satt på 70-tallet. Hans virkelighet ligger langt nærmere den vi ser i dag, et større system med flere som skulle ha noe å si. Det er også en politisk undertekst der. Opsal hadde gode kontakter i Arbeiderpartiet og var på mange måter deres mann, sånn som Rolfsen var. Men på syttitallet var Oslo på vei til å bli en Høyre-dominert by. Opsal hadde ikke det samme spillerommet og mandatet. Han var også en veldig egenrådig type som ikke lyttet til sitt eget system, og ble vel delvis tvunget ut til slutt.

Apropos folk som ikke helt får det til - boka er også en historie om T-banen som skandalemagnet - helt fra det store synkehullet som ble til Valkyrien stasjon, via stengningen av Sentrum stasjon i fire år på grunn av vannlekkasjer før den gjenoppsto som Stortinget og frem til det nå kasserte Flexus-systemet.

- Det er enorm fallhøyde, det er så store prosjekter. Men det er også fascinerende hvordan folk elsker å være misfornøyde med kollektivtrafikk. Det er en klisjé i urban kommunikasjon over hele verden, virker det som - forsinket igjen, liksom. I New York gikk G-toget under navnet ghost train, fordi det aldri kom. Det skapte et slags fellesskap mellom tilfeldige passasjerer, nå er vi her igjen, dere. Man kan få en følelse av at disse prosjektene selvfølgelig må gå gærent. Men det har jo også vært mye ubehjelpelighet. Da Valkyrien-ulykken skjedde, hadde de ikke gjort gode nok grunnundersøkelser. Historien rundt vannlekkasjene på Sentrum T-banestasjon er litt mer uklar, men det som er åpenbart er at jernbanen, som lå i kjelleren under, valgte en annen byggemetode enn T-banen gjorde, og de opplevde ikke de samme problemene. Det ble gjort noen dårlige valg, historien jeg skriver ville ikke vært komplett uten.

Flexus er på en måte toppen av kransekaka, for i motsetning til de andre prosjektene, hvor det tross alt blir stasjon på Valkyrien, og Stortinget tross alt gjenåpner til slutt, munner det virkelig ut i null og niks.

- Det er et ganske mørkt kapittel i historien om offentlige anskaffelser i Norge. Dårlig kontroll med prosjektet, jævlig store budsjetter og manglende kompetanse.

Men igjen ser vi hvordan både skandalene og triumfene speiler samtiden. Er ikke Flexus en tidstypisk katastrofe? Hodeløs teknologisk optimisme, tomme buzz-ord og manglende styring. Rundt samme tid har du også etter hvert kasserte prosjekter som den store rebrandingen av T-banen som heter MetrOslo.

- Den episoden blir kanskje også et vendepunkt. MetrOslo kom med helt nye farger og visjoner, alt skulle gjøres på nytt… og da oppsto en motstand basert på at symbolene ikke skulle køddes med. På sett og vis var det en anerkjennelse av at T-banen og Sporveiene var en dyp del av Oslo-kulturen. Det var ikke bare fagforeningene i Sporveien som satte ned foten, det var mange som tenkte at dette var nytale og bare piss. Plutselig levde man i en tid hvor ord som design og branding ble brukt over alt.

Tidligere er det også lettere å knytte det som skjer til få, viktige navn. Men her er vi over i en tid hvor beslutningene er mindre tydelige, systemene er vanskeligere å bli klok på for utenforstående.

- Ja, nå var det ni forskjellige selskaper, plutselig. Interoperabilitetstjenester AS… haha, tenk å jobbe på et sted med så mange stavelser. Et kapittel som forsvant ut av boka, er hva som skjedde på Frps vakt. De kom med et ideologisk mantra om at det offentlige ikke skal drive med kollektivtransport. Kulturkollisjonen mellom Oslo Sporveiers Arbeiderforening og Petter N. Myhre og Jøran Kallmyr, som skulle lage ni forskjellige selskaper hvor alle skulle leie tjenester av hverandre, var et bikkjeslagsmål. Det ble på mange måter et blindspor, bortsett fra at de klarte å lage Ruter. Det var riktignok en lang prosess, men Fremskrittspartiet fikk ballen i mål. Og det tror jeg har vært bra, alt i alt. Skillet mellom de som planlegger kollektivtrafikken, altså Ruter, og de som drifter den, altså Sporveien, tror jeg har vært smart.

- I Sporveien tror jeg holdningen har vært at mest mulig skinner og spor og infrastruktur er bra. Organisasjoner har en hang til å tenke at jo større volum de klarer, jo bedre. Ruter har muligens vært litt for opptatt av mikromobilitet i den andre enden, at oppgaven kan løses med selvkjørende buss eller flyvende droner eller hva enn…

De har jo en eksentrisk sjef som er stor selvkjørende-entusiast.

- De har det, og det er blitt latterliggjort. Men det er nok sunt å tenke at verden forandrer seg fort og at det ikke er sikkert at de gamle arbeidshestene er de beste til å løse alle de nye oppgavene. Jeg tror samarbeidet mellom Ruter og Sporveien alt i alt fungerer ganske bra for byen.

I løpet av boka får man også en følelse av at T-banestasjonene og T-banelinjene går fra å være sentrale møteplasser, for eksempel for ungdom, til å inneha en litt mindre tydelig posisjon i bykulturen. Hva er det som skjer der?

- Jeg hørte nylig et foredrag av Anders Bakken, som har gjort Ungdata-undersøkelser over tid. Det er en tydelig trend at ungdomskriminalitet stiger og stiger til det når en topp på nittitallet, og så synker den. Han knytter det opp til at det digitale livet blir viktigere og viktigere. Det gjør at ungdom lever livene sine annerledes, det blir mindre relevant å henge rundt et sted som T-banestasjonene enn det var fra da Christopher Nielsen skrev om narver-universet frem til årtusenskiftet, kanskje.

Fine linjer

Joachim Trier er i gang med en ny spillefilm, og jobber nok en gang sammen med manusforfatter Eskil Vogt. Det skriver 

Alle artikler

Nyhetsbrev #42: Houellebecqs pornofilm og sprengning av oljerørledninger

– Staten overser de tingene som virkelig terroriserer folk

H&M, Mugler og jakten på relevans

Det viktigste amerikanske manusforfattere streiker for, ifølge George R.R. Martin

Nyhetsbrev #41: Hollywood-streik, drømmen om urbanitet og ny Trier-film

Fine linjer

Ny Trier-film annonsert

«R.M.N.» vil lokalisere fremmedfrykten, men leder oss inn på feil spor

Nyhetsbrev OM STIL #2

Boss reggae i Oslo