Kelly Reichardt omtaler sine egne filmer som 

«… just glimpses of people passing through»

, så om du ønsker deg tydelig, klassisk plottstruktur, historier med en opplagt moral og en åpenbar mening, er kanskje ikke hennes filmer noe for deg. Men er du mottagelig for finstemte personportretter som tar deg med til et sted, en stemning og mellommenneskelige møter du ikke ellers ville finne, ser det straks lysere ut.

Og apropos lys: Som vanlig i Reichardts filmer står det naturlige i fokus. Med unntak av introsekvensen og et par korte meditative mellomsekvenser, er så vel lyssetting som lydspor preget av elementer som allerede og naturlig er til stede i handlingen (e.g. skrivebordslamper eller solstråler gjennom persienner; stereoanlegg eller det ambiente lydbildet av en kunstskoleklasse i fri dressur). I tandem med naturalistisk, ukunstlet skuespill og en stødig, bedagelig klipperytme (Reichardt står selv for klippingen), gjør dette at filmene hennes frembringer i publikum en følelse av ro og sindighet. En mulighet for eftertanke – simultant med at man ser andre menneskers liv påvirkes og endres via til dels dramatiske hendelser. (Dersom man altså er således disponert.)

 er Reichardts fjerde samarbeid med Michelle Williams, og hennes første komedie. Williams har tidligere hatt hovedrollen/viktige roller i Reichardts suksesser 

. (Sistnevnte gav for øvrig Lily Gladstone sin debut). At de to er trygge på hverandre spilte trolig en viktig rolle for Reichardts beslutning om å forsøke seg på et humoristisk drama. (Om man virkelig vil, kan man sikkert kalle 

 en komedie, men så langt vil ikke jeg strekke meg.)

Lizzy (Michelle Williams) er kunstner og sekretær ved Oregon College of Art and Craft, hvor hennes mor er sjef. Lizzys kunstneriske virke er innen keramikk, i form av kvinnelige figurer som gjerne fremstilles i underdanige (eller i hvert fall ikke-aggressive) positurer.

Lizzy bor i en enkel, liten leilighet, i et bygg som eies og driftes av en kunstnerkollega og tidligere klassekamerat ved navn Jo (Hong «

» Chau). Jo er unnasluntrende og opportunistisk, noe som blant annet har ført til at Lizzys leilighet har vært uten varmtvann siste to uker. Forholdet de to «venninnene» imellom er anspent.

Og apropos anspent: Det å ha sin egen mor som sjef, sin virkelighetsfjerne og innsiktsløse far som kunstnerisk forbilde (han var en «oregonsk» keramikkstjerne i sin tid) og en sykelig paranoid bror som siste hjørne av familiekvadranten, er naturlig nok strevsomt.

Som om ikke dette var nok, har Jo to vernissager kommende uke – mens Lizzy har én; hennes første på lenge. Begge er med andre ord intenst opptatte, fokusert på egen kunstnerisk virksomhet, og på sin egen potensielle kunstneriske fremtid. Når Lizzys katt lemlester en due, som Jo finner det for godt å forbarme seg over (på Jos eget, selvforherligende vis), tilspisses vennskapet og den nabo-tette, kunstnerkollegiale relasjonen ytterligere.

Når Lizzy ser seg nødt til å ta vare på duen, å følge opp broren, samt å forsøke å megle mellom foreldrene – samtidig som den kunstneriske deadline nærmer seg med stadig mer truende skritt – blir det klart at noe er nødt til å gå galt.

André «3000» Benjamin gjør en kjempejobb i rollen som skolens keramikkovnguru (ja; slike eksisterer), samtidig som han på vekselvis autentisk og latterliggjørende vis er skolens og miljøets mest avslepne og (potensielt) mest pretensiøse hipsterkunstner. Alt i alt fungerer han som en kroppsliggjøring av det merkelige mellomstadiet langt de fleste intenst kjempende, uoppdagede kunstnere befinner seg i – før de enten forløses og finner en «normal» måte å møte omverdenen på – eller forsvinner inn i en evig-pretensiøs og bortforklarende og samfunnsnedrakkende måte å forholde seg til omverdenen (og egen kunstnerisk fiasko) på.

I tillegg til Lizzys kunstrelaterte problemer, og fraværet av varmtvann i leiligheten, tilkommer måten alle kunstskolens ansatte forholder seg til henne (som en mor som kan fikse alt for dem), måten omverdenen generelt forholder seg til henne (som en som kan tråkkes på og presses til å rydde opp i nesten hva det skulle være) – samt hvorledes hennes egen nærmeste familie (far, mor, paranoid bror) lar henne gå for lut og kaldt vann.

Som om ikke alt dette var nok, gjør Lizzys ansvarstagen overfor den skadete duen at hun strever ekstra mye med å skulle konsentrere, prioritere og jobbe seg frem mot sin nært forestående vernissage. At Jo er gjennomgående egoistisk og ansvarsfraskrivende, og at Lizzys mangel på varmtvann tærer mer og mer på humøret, hjelper selvsagt ikke. Spesielt ikke når Jos oppførsel også har en forsterkende og bekreftende effekt på Lizzys lave selvfølelse.

Uansett hvorledes du tror du ser at dette vil ende, tar du feil. 

 er et vidunderlig velkalibrert kunstnerportrett, hvis emosjonelle og humanistiske realisme gjør det like uforutsigbart som livet selv.

, viser Cinemateket i Oslo alle Kelly Reichardts

FILM: Møt opp på Showing Up

Når man er lenket til rullestolen og lider av en dødelig, degenererende muskelsykdom er det klart at dataspill/gaming blir et kjærkomment alternativ til alle de aktiviteter man ikke fysisk kan være med på eller utføre. I dokumentaren om Mats «Ibelin» Steens liv og eftermæle gjøres dette klart for alle; også dem som i utgangspunktet er skeptiske til gamingens positive sider og funksjoner.

Beklageligvis får vi det forklart som om det skulle være vrient å skjønne slikt på egen hånd, og dessverre føles det som om flere aspekt ved hans liv og situasjon neglisjeres, til fordel for dem som gjør det lettere å fortelle den historien dokumentarfilmskaper Benjamin Ree ønsker å presentere.

Via flere fine «hjemmevideo-opptak» og samtaler med moren, faren og søsteren til Mats – i kombinasjon med mange og lange animerte sekvenser – blir vi kjent med både Mats og Ibelin (hans avatar i World of Warcraft). Intervju og møter med øvrige medlemmer av Starlight (WoW-lauget som Mats var medlem av), utfyller bildet ytterligere. At Mats’ virtuelle tilstedeværelse i så vel spill som laug hadde reell effekt på det virkelige livet til flere av de andre, er hevet over tvil.

Filmens handling springer ut fra sjokket foreldrene og søsteren til Mats får når de efter hans bortgang legger ut en post på bloggen hans, som forteller at han er gått bort, for så å motta en veldig mengde kondolansemailer. Mailer som i klartekst forteller de tre efterlatte hvor viktig og verdsatt Mats’ tilstedeværelse og deltagelse hadde vært i spillverdenen. Heldigvis var sjokket av det gledelige slaget, idet familien hans fikk vite hvor emosjonelt levende, givende og betydningsfullt livet til Mats faktisk hadde vært.

Men selv om det i seg selv er en fin og gripende historie, er den nokså kort. Så når filmen til regissør Ree og kompani klokker inn på 1 time og 46 minutter, blir det en del tomgangskjøring, stort sett i animert form. Filmskapernes animasjonsavdeling har benyttet seg av tusenvis av sider med dialog fra de titusenvis av timene Mats tilbragte i Azeroth – fantasiverdenen hvor World of Warcraft (ut)spilles – og satt sammen en illustrativt sett meget effektiv presentasjon av hvem Mats/Ibelin var i spillet, samt hvorledes WoW fungerer, ser ut og engasjerer.

Problemet (for meg, i hvert fall) er at spillet ikke engasjerer. Grafikk og kinetikk er (igjen: for meg) klønete, stiv og aldeles ikke imponerende. Dessuten innvies vi ikke i hva spillerne må gjøre, ved hver sin konsoll, for å få sine avatarer til å snakke, agere og reagere som de gjør. I så måte snakker animasjonen til de WoW-invidde – som vanskelig kan sies å trenge denne presentasjonen. Samtidig vil en stor andel av oss uinnvidde sitte og se på at andre mennesker spiller (les: spilte) et spill vi hverken kjenner til eller egentlig får forklart. OG: En av grunnene til at vi 

 uinnvidde, er at slike spill ikke appellerer til oss – slik at det å servere oss lange og uelegante porsjoner «dataspill», fungerer dårlig.

 å gjøre? Og hvorfor har jeg klumpet disse filmene sammen? Fordi begge filmer har store deler uspennende «handling». Sekvenser som hver på sitt hvis er fascinerende å se på, uten at de engasjerer og uten at de tilfører historien noen egentlig verdi. Partier som med fordel kunne vært kuttet ned, om ikke 

. For å forklare hva jeg mener i tilfellet 

 er jeg nødt til å begå et par mindre spoilers – så hvis det er et problem for deg: 

Den største hemsko andre del av den filmatiske 

-sagaen sliter med, er todelt. For det første hopper den bukk over altfor mye av det spennende tankegodset Frank Herbert publiserte allerede i 1965 (og som holder seg urovekkende ferskt og aktuelt i dag). For det andre – som en direkte følge av første poeng, eller omvendt – fremhever den i overdreven grad filmatiseringens visuelle aspekt. Følgene av denne/disse prioritering(er) er at vi blir sittende og se på lange segment som ikke tjener annen hensikt enn å vise hvor flinke filmskaperne er til å levendegjøre den fantasiverden handlingen utspilles i. (Et direkte motstykke til 

Omtrent midtveis i filmen får dette sitt utløp i en liksom-spenningstopp hvor Paul Atreides (Timothee Chalamet), sagaens store helt og (mulige) Messias-skikkelse, skal bevise sin verdi som person og medlem av Fremen-folket ved å ri på en sandorm. Et potensielt dødelig ritual som vi i salen er ment så skulle følge med et nervøst blikk og hjertet i halsen. Men selv den som hverken har lest bøkene, Wikipedia-artiklene om bøkene (og filmene), eller sett David Lynch’ filmatisering (1984) eller tv-seriene (2000-2003), vet at Paul vil klare «manndomsprøven» med glans. Sagaens plottkurve, filmenes generelle struktur og alle klassiske heltehistorier forteller oss at det vil gå bra, og at opphaussingen av viktigheten og farene forbundet med utfordringen Paul står overfor er fåfengt, bortkastet, usmart. (En ren parallell til den emosjonsdrepende effekten spillsekvensene har i 

 fått nokså god dreis på fremstillingen av det farlige ved heltedyrkelse, blind tro på (falske) profetier – og profeter. Men når alt av mellommenneskelige relasjoner og skuespill er så enkelt, forutsigbart og overtydelig som her, blir det vanskelig å la seg rive med. Også filmens omgang med tankegods og ideer blir vel enkel og barnevennlig. Frank Herberts roman er så full av genuint interessante ideer og meninger at filmen(e)s speiling av disse burde gjøres på et smartere, mer elevert vis. Særlig når det kommer til utsagn som i dag oppleves som ekstra relevante. (Et av de aller mest pertinente – «

Once, men turned their thinking over to machines in the hope that this would set them free. But that only permitted other men with machines to enslave them.»

 – er så vidt jeg kan huske ikke engang nevnt.)

Men, fri og bevare meg vel, dersom man ønsker seg en lang og intrikat (men lett fordøyelig) og spektakulært gjennomdesignet science fiction-filmserie (treeren er under planlegging), er det bare å glede seg. Da er regissør og medforfatter Denis Villeneuves 

-filmer noe for deg. Det triste er bare at han har gjort science fiction så mye bedre før, med 

 (2016). Og mellommenneskelig drama så mye mer interessant og gripende, med 

 (2010) – for bare å nevne noen av hans gode filmer.

: Hvorfor presenteres World of Warcraft kun som et koselig samtaleorientert rollespill hvor mennesker møtes via sine (veldreide, muskuløse) avatarer? Og hvorfor hoppes det bukk over det faktum at Mats’ nærmeste ikke ser ut til å ha satt seg inn i spillet han visstnok brukte 

I begge tilfeller legges mer krevende og interessante spørsmål, ideer og aspekt til side, til fordel for de element som tilsynelatende og på overflaten tjener historien (les: den historien filmskaperne ønsker å presentere), best. Men er nå dette et godt valg? Jeg synes ikke det.

Ukens tveeggede filmkommentar - Dune: Part Two vs. Ibelin

I en kultur som øyensynlig er på vei ned i dass, gir det en underlig glede å se noen sitte med tjukk tråd og sy papirsider sammen, feste dem mellom vakre stive permer, la dem trutne, og sende dem ut i verden i boblekonvolutter til enkeltmenneskene som har bestilt dem. Bokbransjen er i kraftig endring for tiden (som så ofte før) og ikke nødvendigvis i riktig retning. Poet Ted Granlund, for noen kjent som sjåfør for Poesibilen - et av dette årtusenets artigste og viktigste inspirasjonsverktøy for poesiens videre eksistens, der han kjører rundt til skoler og litteraturfestivaler og skriver ut parkeringsbøker - står i det stille for en helt annen utvikling. Hans svært skjønne papir-tingester er svært attraktive og gir et visst håp om at det fortsatt er noen som synes at slike ting fortsatt betyr noe. At dikt, bøker og personlig kontakt tells. Det er klart man må ta en liten prat da.

Hva i alle dager er det du sitter og syr for tiden?

— Nå sitter jeg og syr den nye diktsamlingen min - den ellevte i rekken. Et rart lite håndlaget opplag for å finansiere trykkingen av de limfreste og «billige» utgavene. Jeg har gjort det på denne måten med de siste utgivelsene mine. Det er moro å kunne lage noe med hendene som folk setter pris på. De færreste bøker jo blir håndlaget lengre, og det er veldig tilfredsstillende å se bunker med papir, litt tråd og lim bli til ei bok mellom fingrene mine.

Ja, det er forlokkende. Må man ta brevkurs i bokbinding, eller er det noe man kan løse intuitivt om man bare får tak i riktig tråd og papirmasse?

— Jeg gikk på ei ukes kurs og lærte meg det grunnleggende for endel år siden, etter det har jeg eksperimentert og lekt med verktøy og forskjellige måter å lage bok på. Det å lete etter riktig tråd, riktig type papir, riktige materialer til ryggen og alle de andre små detaljene som finnes i en bok er en stor del av prosessen — og en veldig gøy del. Det florerer ikke akkurat av bokbinderutstyr rundtomkring. Mye av redskapen og kunnskapen er beklageligvis forsvunnet, men jeg har bygget opp et fint og brukbart verksted for mitt eget bruk

Hvordan får du trykket arkene? Flere burde lage små pamfletter synes jeg.

— Jeg trykker arkene på alt jeg kan bruke for å få trykk ned på et ark. Om det er en sliten kopimaskin, en enkel blekkskriver spiller ingen rolle. Så lenge teksten er lesbar holder det for meg. Jeg har ikke tilgang på den gammeldagse måten å trykke på, men det blir kanskje mulighet for det en gang. Jeg har kontor på Klevfos Industrimuseum, en nedlagt papir og cellulosefabrikk under Anno museum sin paraply. Der har jeg tilgang til et eget papirkjøkken med maskiner som kan lage papirmasse og ark, disse brukes til litt grafikk og diverse trykkemetoder for folkene som deler lokale med meg. Jeg deler kontor med noe som heter Papirbruget, et kreativt kollektiv med fire gode og glade folk.

Små pamfletter bør det bli flere av, og fremover er det planlagt noen håndlagde utgivelser i små opplag fra Papirbruget sin side i samarbeid med K.Ø.S. forlag, altså mitt. Det forlaget begynte jeg med i 1999, og har holdt på i det stille.

Det er flott og fristende omslagskunst også

— Nei, dette er definitivt ikke AI. Omslagene mine er håndlagde ett og ett. Det er en marmoreringsteknikk, der jeg legger maling på vann med et fortykningsmiddel og fanger det trykket om oppstår på overflaten. Slik de gjorde det i gamle dager. Det må nevnes at dette er det noe jeg nylig har lært meg og prosessen med å finne ut av alle muligheter er fortsatt i full gang. 

Du er på veldig god vei. Hvordan kan man kjøpe disse kunstverkene av en bok?

Min er på vei med postvesenet, håper jeg.

— Disse bøkene vil snart bli vanskelig å få tak i. Etter 1. mars blir det ikke laget flere, så om du vil ha tak i et eksemplar må du bestille fort. Legger du inn en liten hilsen på instagrammen til #poesibilen så ser jeg det der. Send en melding så svarer jeg så fort jeg kan. Kan nevne at det blir litt ventetid, jeg har fått mange bestillinger og jeg må gjøre andre ting også mellom tiden med bokbinding.

Omslag og prosess er viktig, men i den grad poesi «handler om» noe - hva slags dikt er det du bringer denne gangen?

— Det er jo alltid det gøyeste spørsmålet.. hva skriver du om? Jeg har en tro på at ingen av bøkene mine er helt ferdige, de er eksos fra en prosess som ikke stopper. Bøkene er ikke resultater, men mer spørsmål underveis i det kreative. Når måten jeg skriver på endrer seg, er det et tegn på at bøkene må ut, da slipper jeg dem. Så oppstår det som oppstår. De fortsetter der jeg slapp og det er slik det skal være.

Det er mange kulturelle undergangstanker for tiden - noe som vel gjentar seg med

århundrene. Rom for poesien i verden fortsatt -

— Ja poesien har alltid rom, men rommet vil alltid være i endring, vil poesien kanskje bryte seg ut av permene i større grad fremover? Jeg er bekymret for utviklingen rent politisk for poesien, og andre smale kunstformer. Selv blir jeg jo ikke så hardt rammet, som selger 60 bøker og kan lage dem selv. Men om det blir så stort tap å gi ut en diktsamling at forlagene ikke gjør det, så må vi finne nye måter. Inntil videre har vi innkjøpsordningen, og jeg orker ikke tenke på hva som skjer om den blir skrotet eller nedskalert. Det er en av de viktigste måtene vi kan holde liv i boka og poesien på. Jeg krysser fingrene for at de riktige folkene får jobb på de riktige stedene slik at det fortsatt er vilje til å fortsette å ha denne fantastiske ordningen i uoverskuelig fremtid, uten for alvorlige kutt og innstramminger. Så må bare poetene holde piffen oppe og skrive gode dikt, for den gode poesien finner sitt rom. Så kunne vi jo tatt diskusjonen om den viktige poesien eller den gode poesien ved en annen korsvei … eller i et annet rom kanskje.

Ja, det finnes andre rom. Forresten, åssen går det med Poesibilen egentlig?

— Poesibilen har det strålende! Skulle hilse så mye. Den står struttende av god energi etter å ha fått støtte fra det ganske land etter en litt ugrei smell på tampen av fjoråret. Poesibilen er jo et kontinuerlig underskuddsprosjekt som kun går på dieseldamp og idealisme. Slik har det vært i alle år, så gleden over å se at så mange støttet opp under prosjektet etter kollisjonen var hjertevarmende og gjorde hele prosjektet mye større for meg. Jeg kjører rundt med en ny forståelse av poesibilen etter den opplevelsen, og kjenner på en bølge av medvind fra folket. Satser på at alle gode krefter holder hendene over den nye bilen og sørger for å holde den unna trøbbel i fremtiden.

Neste uke er det poesifestival og Rolf Jacobsen-dager på Hamar - hva skjer?

— Nordisk POESIFESTIVAL! Aåh som jeg gleder meg! Et av årets absolutte høydepunkt. Å kunne flyte av gårde på poesi, lytte til, samtale med, ta et glass med, lære av, forstå gjennom, holde pusten sammen med, og undres over alle de gode poetene som samles disse korte gode dagene på Hamar. Et nordisk påfyll av inntrykk. Se igjen folk jeg kanskje bare treffer én gang i året, møte folk jeg aldri har møtt, knytte nye kontakter, utvikles sammen med. Poesifestivalen er et helt unikt møtested. Det fulle programmet finner du på festivalens hjemmeside, og for den nette (og skandaløst billige) summen 950 kroner får du tilgang til alt som skjer disse dagene. Fullskala poesi-opplevelse for alle sanser!

Hjemmesydd poesi til folket!

Todd Haynes liker store følelser, sterke farver og strie strømmer av tårer. Han er en melodramatiker av rang og har gjentatte ganger vist hvor flink han er til å leke med så vel publikums som rollefigurenes emosjoner. (Har du sett 

, vet du hva jeg snakker om). Dessuten er han svært flink til å skildre hvorledes undertrykte følelser, lengsler og behov (både seksuelle og emosjonelle) påvirker oss mennesker.

, har han igjen tatt tak i ulovlige drifter. Tidligere har han stort sett holdt seg til fortidig, ulovlig homoseksualitet, men denne gang tar han tak i et langt mer samtidig lovbrudd.

Gracie (Julianne Moore) og Joe (Charles Melton) bor i et stort, luksuriøst hus i utkanten av Savannah, Georgia. Sammen har de tre barn, og de to yngste skal straks uteksamineres fra high school. Noe som i og for seg ikke er bemerkelsesverdig. Men aldersforskjellen Gracie og Joe imellom …

Eldstedatteren, som studerer ved et universitet langt av gårde, ble unnfanget efter at Gracie og Joe innledet et forhold da Joe var tretten og Gracie var trettiseks. Til overmål var hun gift med Tom og hadde barn med ham. Da det ulovlige forholdet ble kjent, skapte det selvsagt furore – med dertilhørende dramatiske reportasjer i den kulørte ukepresse, samt i seriøse aviser og nyhetsprogrammer over hele USA. En glorete dramatisering i tv-filmformat ble også produsert.

Men nå, om lag tyve år senere, er tiden kommet for en «seriøs» filmatisering av skandalen. Rollen som Gracie skal spilles av Elizabeth (Natalie Portman), og det er gjennom hennes forberedelser til rolletolkningen at vi i kinosalen blir kjent med Gracie og Joes fortid og bakgrunn. Som en ekstra rosin i pølsen har Elizabeth fått lov til å møte, fotfølge og bli kjent med «den ekte» Gracie.

Innimellom disse møtene tilbringer hun tid med Joe, barna, Gracies eks-mann, Gracies advokat (som forsvarte henne den gang da) – og eieren av dyrebutikken hvor Gracie og Joe jobbet da de hadde sin (syke) affære. Møter som hvert på sitt vis stiller så vel fortid som nåtid i et litt grellere lys enn vi til å begynne med fikk inntrykk av. Dessuten viser det seg at heller ikke Elizabeth er av den uskyldsrene typen, og at hennes måte å komme så nært innpå «sannheten» som mulig, kan få leie konsekvenser for alle involverte.

Via dette uvanlig pikante opplegget henter Haynes (og de Oscar-nominerte manusforfatterne Samy Burch og Alex Mechanik) frem flere saftige scener og samtaler; de fleste med et snertent glimt i øyet. Lenge er det uklart hvilken vei handlingen vil ta og hva slags klimaks filmen vil få – for ikke å snakke om hva filmskaperne egentlig 

 med filmen. Er det hele en lek, en disseksjon av den iboende falskhet i skuespilleri generelt, eller Hollywood-skuespillere spesielt, eller en skildring av menneskets evne til selvbedrag – eller noe ganske annet? Ikke godt å si. Det er først og fremst denne uvissheten som holder på oppmerksomheten vår. Den, og det superbe skuespillet, så klart.

For meg ble konklusjonen litt for subtil til virkelig å ‘sitte’, men 

 anbefales likevel. Natalie Portman og Julianne Moore koste seg åpenbart 

 mye med rollene sine at (sam)spillet deres utgjør et aldeles vidunderlig skue. Anspore til eftertanke gjør det også.

Helgens film: May December 

Noen mennesker kan på sin lille måte være med å dytte kulturen videre. Det har vært mange muligheter til å nyte Harpreet Bansals fiolinspill de siste årene, der hun har videreført den nord-indiske raga-tradisjonen på mange forskjellige vis, i klassisk orkestermusikk, i samtidsmusikk og improvisert jazz-sammenheng. Og litt av alt - hun finner sin plass de underligste steder med største naturlighet. Hun har også flere anbefalelsesverdige album ute. Svært mange flere fikk plutselig ørene opp for henne da hun var en sentral del av Karpes siste storprosjekt, og hun har også turnert mye med dem her og der, og møtt et helt nytt publikum. Men nå handler det ikke først og fremst om henne.

Hennes far Harbhajan Singh Bansal kom til landet det viktige året 1974, mye fordi landet trengte noen som kunne opplyse om og undervise i ragatradisjonen. Og det har han gjort, og således påvirket kulturen massivt, selv om han nok er et ukjent navn for de fleste. Dette skal markeres på lørdag, da datteren inviterer til festkonsert på Riksscenen for å markere hans 50 år i landet som underviser for nordmenn, indere, pakistanere og andre i nordindisk klassisk musikk.

Hun har invitert Javid Afsari-Rad, Per Jørgensen, Andreas Bratlie, Adrian Fiskum Myhr, Vojtech Prochazka, Steinar Ofsdal, Ibou Cissokho, Sidiki Camara, Unni Løvlid og Reshail Mansoor til å vise sin takknemlighet til ham.

Suksessforfatter og Klassekampen-journalist Yohan Shanmugaratnam stiller som konferansier for kvelden

Alle som var tilstede i Spektrum på Karpe-konsertene der du var en viktig del av bandet og totalopplevelsen vil huske det for alltid. Spesielt

i alle fall for meg et helt nytt lys på barn av innvandrere og deres forhold til foreldrene, og alle de erfaringene som er delt mellom generasjonene - og det som ikke kan deles. Det var både stolthet og sårhet der. Hvordan opplevde du dette selv, ga det deg noen nye tanker?

— Jeg skrev noe om det på Facebook for en stund siden. Det er noe med at vi fant et felleskap gjennom vår felles ensomhet. Karpe åpnet den døra, at vi kunne snakke om ting vi før hadde holdt for oss selv fordi vi trodde vi var alene om det. Samtidig er vi jo også stolte av foreldregenerasjonen, at de kom hit og skapte seg et liv fra scratch, og alt det de ofret for oss.

Det høres verdig ut. Hva vil du si hans sosiale og musikalske rolle har vært i disse

— Han har vært en læremester og et samlingspunkt for et stort miljø av kultur- og musikkinteresserte. Først og fremst expats, men også nordmenn. Han har ikke spilt mange offentlige konserter, han har prioritert pedagogvirksomheten. På indisk heter det guru, så pappaen min er guru. Det er litt kult.

Og hvordan har hans formelle og uformelle undervisning og stemningsskapning artet seg?

— Stort sett har han undervist hjemme hos oss, så huset var alltid fullt. Øktene varte i mange timer, slik det er i den tradisjonen. Man setter seg ned med guruen, og glemmer tid og sted. Pappa stilte strenge krav og forventet fullt fokus under hele undervisningen. Tok man en sjelden pause, var det for å snakke om musikk. Men det var hyggelig også, selv om vi jobbet hardt.

Hva slags mennesker og musikere har vært innom i

— Hver gang det kom kjente indisk/pakistanske musikere til Oslo inviterte pappa dem hjem for å spise, drikke chai og spille. Vi fikk møte mange av idoler på denne måten, f.eks. Amjad Ali Khan, Dr. L. Subramaniam, Ustad Fateh Ali Khan, Ustad Shaukat Hussain og mange fler. Av norske musikere kan nevnes Lillebjørn Nilsen, Steinar Ofsdal og Per Jørgensen.

Femti år er en stund. Hva slags Oslo var det han kom til den gangen, tror du?

— Det var nok ganske mye mer ensfarget, men foreldrene mine beskriver nordmenn de møtte i den tida som åpne, hjelpsomme og imøtekommende. Det var lett å få kontakt med folk, og de fikk fort et nettverk som de fortsatt har i dag. Mat var et problem. De er vegetarianere, og nordmenn på 70-tallet skjønte ikke noen ting av det. Det var ikke lett å få tak i en del matvarer, så det ble mye impro med potet og gulrøtter.

Og hvordan opplever du Oslo i dag, kulturelt og sosialt - du er jo en aktiv musiker i mange forskjellige sammenhenger, både på de fjongeste konsertscener og på mørke jazzklubber.

— Byen har blitt mangfoldig, og man får tak i hva som helst. Oslo er en ganske liten by med en overflod av sykt bra musikere, og folk er generelt veldig greie med hverandre. Sjangergrensene er mye mer utvisket enn de var f.eks. da jeg studert - for 20 år siden!

Så det er lettere å finne et felles «språk» med folk fra ulike leire. Hvor man spiller har ikke så mye å si, siden man stort sett treffer de samme folka både på konsertscenen og på jazzklubben. Jeg kunne ønske meg litt mere guts hos arrangørene, da. Mange av dem sitter fortsatt fast i sjangertenking og kjører safe.

å bringe tradisjoner videre og skape interesse for den for et annet publikum?

— Jeg og søstrene mine gjorde mange opptredener gjennom hele barndom- og ungdomstiden, og det var seriøse greier: indisk nasjonal TV, NRK, TV2, TVNorge, NRK radio og så videre. Men pappa passet på at vi ikke brukte oss opp. Han takket bl.a. nei til Rikskonsertene og flere andre arrangører. Men vi var flere ganger på Ungdommens Kulturmønstring, så da fikk vi jo sett litt av Norge. Siden trodde jeg at jeg skulle bli vestlig klassisk fiolinist, og studerte på NMH i fire år. Etter hvert fant jeg hjem til ragaen, der jeg kunne føle meg fri. Det er vel da jeg ble meg selv, en gang på 2000-tallet. Jeg tenker jo at det jeg driver med er formidlingsarbeid og tradisjonsbæring, men jeg må gjøre det på min måte.

— Denne våren spiller jeg inn ny plate, med trioen min og Cikada Strykekvartett. Jeg spiller på noen festivaler til sommeren, og så skal jeg lage musikk til en ny dokumentarfilm om syreskadeofre i India. Og så turnerer jeg litt med Karpe, Simin Tander, Mira Thiruchelvam og Javid Afsari Rad. Sist men ikke minst spiller jeg støttekonsert for Palestina på Victoria 10. april med Bugge Wesseltoft, Gregor Riddell, Javid og mange fler, og jeg håper alle kommer dit.

- Pappaen min er guru - det er litt kult

- Pappaen min er guru

bildetest

Det er få mennesker i landet som har gjort mer for utviklingen av norsk hoftekultur enn DJ Olle Abstract, av noen få kjent som Ole Eiliv Løstegaard. Så vi gratulerer ham med oppgradering av egne sådan. Det er uansett meget godt jobbet av ham å være så sulten, aktiv og viktig i klubb-Norge gjennom så mange tiår, uten å bli en desperat sutregubbe. Han skjønner hva som funker der ute på gulvet.

Siden hiphop-dagene på åttitallet, via en brå overgang til ravekulturen over i house, så mer disco og funk og jazz, og ganske lenge nå alt sammen på en gang i en karakteristisk miks. Som DJ i seg selv, men også som radio-DJ, plateselskapmenneske, og promotor og booker som har gitt oss viktige impulser som også har inspirert norske musikere, DJs og produsenter. I flere år nå har han også stått bak podkasten LYD, som trår til der nesten alle andre svikter: han har presentert ikke bare nye tunes og remikser fra norske klubbmusikkprodusenter men også alle de gode og viktige bevegelsene i jazz, elektronika, pop og soul som egentlig er en del av samme greia. LYD er også noe som tas til klubbene med eventer, og det er dette som skjer lørdag på Jæger, da han har supre Niilas på besøk, aktuell med ny musikk.

Dagen før er det visst karnevalstid, selv om det ikke virker sånn når man ser ut bak gardinen for tiden. Men når han i samkvem med det ferske og lovende livebandet Funk for Forest, som blant annet inkluderer talentfulle Elias Fløtre Løstegaard, påstår at det nettopp er det, vil nok Dattera til Hagen oppleves slik. Vi ba ham om et par låter som finnes i hans metaforiske bag for tiden.


Fra Sevens siste album utgitt i januar. Super fyr. Meget leken produsent. Knall soulful house.


Nydelig edit av Johnny «Hammond» Smiths «Shifting Gears fra 1975. Utgitt på London etiketten Shall I bruk It som slipper mye gøy for tida.



https://www.youtube.com/watch?v=waE05Cc12ik


Super remix av Jægeraktuelle Niilas. Spiller live på min LYD-kveld på Jæger lørdag. Vaulars stemme over et transete technogroove føles meget riktig. Veldig vakker produksjon.

Austin Ato - «Bertha - I love your edits»


Intens house-edit av Jimmy Castors legendariske «Troglodyte». En klassiker for de av oss som har gått noen runder på gulvet. Det er vanskelig og ikke ble revet med i dansen av denne.

https://www.youtube.com/watch?v=SXH8CaOhDh4


Lyden av sensommer. Virkelig en vokalbanger. Djup house i 130 med et refreng det er vanskelig å få ut av hodet. Spilles i hvert sett.

https://www.youtube.com/watch?v=QNTU8ReFqvY¨¨


Denne fikk kidsa til å danse vilt på Lokal i Trondheim sist lørdag. Kveldens største låt. Kieran Hebden er snart klar med nytt album. Jeg gleder meg mye. Tenk om Øya kunne booket sånt, a?

Fem i bagen med DJ Olle Abstract

Å skrive om film kan være vrient. Når filmen det gjelder er uvanlig god – kanskje til og med uvanlig viktig – blir det ekstra krevende. Og når filmen det gjelder ikke bare inneholder nennsomt inkorporerte plottvendinger, men i tillegg er delvis avhengig av disse for å kunne ta bolig i deg – hvilket betyr at publikum må få oppleve vendingene på egen hånd – blir det rett og slett tricky.

Like fullt gleder jeg meg over muligheten til å fortelle om 

. Regissør Andrew Haigh – som blant annet har levert vidunderlighetene 

(2015) – har med sin adapsjon av den japanske romanen 

 fra 1987, skjenket årets kinogjengere en filmopplevelse som vil kunne sette dype spor.

Adam (Andrew Scott) er enslig og ensom. Han bor i en ny, nesten tom – og i mangel av et godt norsk ord – «Ballardiansk» høyblokk i London. Innimellom kjeksspising, tv-titting og romstering i gamle familiefotos (samt intens lytting til popmusikk fra 1980-tallet), forsøker han, tilsynelatende forgjeves, å skrive et filmmanus satt til 1987.

En dag går bygningens brannalarm. Adam går motvillig ut, lurer på om han skal gidde å stå der til brannøvelsen er over, og skuer halv-interessert oppefter byggets betong- og glassfasade. Den eneste leiligheten som ser ut til å være bebodd foruten hans, har en beboer Adam synes han kjenner igjen, der han står ved vinduet og titter ned på ham.

Noen minutter efter at alarmen er slått av og Adam er inne hos seg selv igjen, ringer det på døren. Utenfor, i gangen, står Harry (Paul Mescal) og ser ganske full ut. I tillegg til å være leietageren Adam spottet fra utendørs bakkenivå under brannøvelsen, er han ung, tiltrekkende og kåt. En (vidunderlig) tilfeldighetscocktail som burde overvinne enhver enslig 

, men ikke Adam. Hans emosjonelle forsvarsverk er en så stor del av hans personlighet at uansett hvor inderlig han egentlig ønsker å takke ja til Harry, som inviterer seg selv inn, klarer han ikke. Harry sendes vekk og Adam sitter alene og utilfreds igjen.

Opplevelsen ser ut til å fungere som en emosjonell trigger, for Adam finner det nå for godt å ta en tur tilbake til forstaden han vokste opp i. Hvorvidt det er ment som et ledd i filmmanusjobbingen eller hans emosjonelle opprydding, er umulig å si. Og efterhvert ikke så interessant, heller. (Dette er noe av det aller beste ved filmen: Uansett hvordan man opplever eller tolker den, er den så full av 

 sanne scener og sekvenser at den over- eller underliggende rasjonaliteten ikke blir avgjørende. Hvert øyeblikk du fanges, forhekses eller beveges av, er sanne. Uansett hvilken «sannhet» de er ment å (eventuelt) skulle underbygge.)

Vel tilbake ved barndomshjemmet møter Adam til sin store overraskelse moren og faren, som tar ham imot med åpne armer. I og med at de døde i en bilulykke da Adam var 12, er det ikke rart han stusser. Hverken de, klærne deres eller husets interiør har endret seg. Det er som om Adam har entret en alternativ dimensjon; en som har stått stille siden den forferdelige julen da foreldrene forulykket. (I 1987.)

Møtet går som en drøm, og på toget hjem føler Adam seg som en ny og tryggere mann. En med mot til å ta en sjanse. Så når han møter Harry i heisen, foreslår han at de skal treffes igjen. Hvilket de gjør. Parallelt med at forholdet mellom Adam og Harry utvikler seg (ganske raskt, ganske eksplisitt), reiser Adam tilbake til barndomshjemmet, igjen og igjen – og åpner seg mer og mer for foreldrene (Claire Foy og Jamie Bell). Han forteller dem til og med at han er homoseksuell. Selv om ingen av dem reagerer på aldeles «riktig» vis, får efterhvert Adam den aksept han i alle år har savnet. I kombinasjon med Harrys avslappede og smittende selvsikkerhet gjør dette at Adam tar store «personlighetssteg», på kun kort tid. Noe som gjør at han kanskje føler seg litt 

 modig når han og Harry omsider tar turen ut på byen. (Det er her ketaminen kommer inn …)

Men: Hvor lenge var vel Adam i paradis? Via noen få, effektive og uvanlig pent integrerte plottvendinger går 

 fra å være et fengslende drama til å bli et elegant portrett av ensomhet og lengsel; av forspilte sjanser, anger og sorg. Og en påminnelse om viktigheten av å ta vare på de sjanser livet byr på.

Som i Haighs tidligere filmer (og tv-serier) holder skuespillet ekstremt høy klasse. (Scott og Mescal er nær uvirkelig gode til å kommunisere uten ord.) Nytt av året er at foto, klipp og øvrig audiovisuell estetikk ligger på samme nivå, noe som skaper en filmopplevelse av de helt sjeldne. «All of Us Strangers» hyller kjærligheten og anerkjenner dens viktighet. Den inviterer seg inn i ditt sinn og ditt hjerte. Det er en invitasjon jeg oppfordrer alle til å ta imot.

(Når du kommer hjem igjen, efter å ha sett filmen: Spill Frankie Goes to Hollywoods «The Power of Love» for fulle mugger, uten å gråte. 

All of Us Strangers

En alenemor sørger sitt døde barn; en gammel dame tar farvel med sin livspartner. Slik starter Thea Hvistendahls filmatisering av John Ajvide Lindqvists zombie-roman fra 2005, 

Det vil si: Filmen starter som en øvelse i velkomponerte bilder akkompagnert av 

. Gjennom en særegent og presist bearbeidet lyddesign, som både skremmer og pirrer, dras vi inn. Sakte, nesten helt uten dialog, og med et overveldende fokus på lys, skygger, billedutsnitt, filmmusikk – og 

Lyden av det døde barnets morfar som puster, går, peser, spiser. Av datterens hæler som ‘klakker’ ned trapper og av hunder som bjeffer mot ett eller annet mystisk og faretruende – en udefinerbar entitet, hvis dype, dirrende during virker å være på nippet til å ta kontroll over filmens borettslagsunivers.

Veldig mye er veldig bra i innledningen av Thea «

» Hvistendahl sin film. Sammen med det litterære foreleggets forfatter (altså John Ajvide Lindqvist) har hun jobbet frem et filmmanus som er så fortreffelig transponert fra ord til bilde at det vanskelig kan oppleves som noe annet enn en visceralt treffende tolkning. Til å begynne med.

Men så har det seg slik at i sin søken efter en filmopplevelse som tar tak i deg uten å gå rett til de enkle skremsels- og skvettetriksene, har manusduoen endt opp med å drøye uheldig lenge ved detaljer og element i oppbyggingen.

I møtet med mange amerikanske filmer, og kanskje blir det tydeligst når det gjelder nyinnspillinger av originaler fra andre kontinent, kan man ta seg i å gremmes over hvor fort de går frem (i forhold til originalen). Over hvor mange steg i en naturlig og virkelighetstro progresjon de hopper over, for fortest mulig å komme frem til det filmskaperne mener er en naturlig (for dem, men ikke nødvendigvis for oss) vei til en fengende andre akt.

Så er altså ikke tilfelle her: Hvistendahl og Ajvide Lindqvist har i fellesskap kommet frem til en dreiebok hvor et åpenbart poeng ved historieformidlingen er å ta den tiden som trengs for å komme frem til stemningen, atmosfæren og virkelighetsopplevelsen de søker. Noe som er beundringsverdig. Men også krevende, både for dem og oss.

Dessverre synes jeg duoen går for langt i sin streben efter troverdighet i oppbyggingen; at de dveler for lenge ved hvert trinn og bruker akkurat litt for lang tid på å rede grunnen for det bruddet, det sjokket, den omkalfatrende hendelsen vi alle vet vil komme.

Tross et ensemble (Renate Reinsve, Bjørn Sundquist,  Beate Børsum, Anders Danielsen Lie m.fl.) i overbevisende form, lodder ikke historien dypt nok. Vi blir sittende og se på, snarere enn å føle oss involvert. Og når støkket omsider settes inn, omtrent to tredjedeler ut i filmen, er det for mildt til at vi virkelig rykker til (både emosjonelt og fysisk). Kanskje er vi numne efter innledningens seighet.

Men – bevare meg vel – her er mye å glede seg over. Foto, lyd og alle øvrige teknisk-kunstneriske element holder høy klasse, og skuespillet er godt – så for alle andre enn durkdrevne kinogjengere kan dette absolutt være en sterk filmopplevelse. Jeg tror nemlig at effekten 

 vil ha på deg avgjøres av din generelle disposisjon. Eller sagt med andre ord: Opplevelsen din vil trolig være signifikant bedre dersom du er mottagelig for denne type (overnaturlig, zombierelatert) historie; dersom denne type (dvelende, potensielt figurlig) tilnærming appellerer til deg.

Naturligvis kan det innvendes at disposisjon og mottagelighet vil bestemme opplevelsen av ethvert (kultur-)uttrykk og -fenomen. Like fullt tror jeg at ens møte med nettopp denne filmen, som er så uvanlig rendyrket i sin sendrektighet, i ekstra stor grad vil bestemmes av dette.

Meg grep den altså ikke særlig sterkt, uansett hvor godt jeg likte flere av dens kvaliteter. Men det betyr ikke at den ikke kan gripe – endog ryste – deg.

Håndtering av udøde

Når de døde vågner

Hva var egentlig bærumshouse? Husker ikke helt, benevnelsen var vel enten ironisk eller negativ eller selvironisk - men musikalsk låter det jo helt prima den dag i dag. Olav Brekke Mathisen & Sideshow Jøgge, senere kjent som skribent/forfatter og skuespiller, var to viktige eksponenter for stilen: forholdsvis nydusja, litt retro og tidløs, morsom og funky. De ga ut kun ett album, 

 som straks er ute i en flott 20-årsjubileumsutgave på herlige Snorkel records. I kveld fredag har de en meget sjelden DJ-opptreden på Jaeger i Grensen: sjekk lista under for peilepunkter på stilen.

Og les gjerne et intervju med de to guttene på Jaegers eget 

 (til etterfølgelse for andre arrangører!).

Etienne de Crecy - Le Patron Est Devenu Fou


Denne låta satte standarden for «fransk house». Meget kløktig bruk av Isaac Hayes-sample fra «Runnin' Out of Fools».

Bjørn Torske - Jeg vil være søppelmann


Mener vi så et klipp der denne låta ble spilt i begravelsen til Claudio Coccoluto? Ingen sitter stille når søppelmannen kommer!

Jørn Hoel/The Glue - Har En Drøm (Hacienda Remix)


Lysende Jørn Hoel-remix fra The Glue holder deg i handa hele veien hjem. Allsang! Snart stiger sol et sted i øst! Det finnes ei fattig trøst. Drømmen du alltid baaaaaaaaaaar!

Olav Brekke Mathisen & Sideshow Jøgge - Bubba too


Jøgge viser sine abnorme production skills i denne italoesque godlåta!

Fem i bagen med Olav Brekke Mathisen & Sideshow Jøgge

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Kontakt 

Annonsering

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Alle artikler