Jeg har nettopp sett den merkeligste ting. Et halvannen times standup-show om blowjobs, som hverken er teit og billig eller pinlig og plumpt. 

 er skrevet og fremført av Jacqueline Novak – en amerikansk kvinne med usedvanlig mye på hjertet, og en forfriskende sprek og avstikkerlysten hjerne. Så avstikkerlysten at man efterhvert tar seg i å lure på om showet 

Og nei; det gjør vel egentlig ikke det. Snarere er forestillingen – som hun har jobbet på helt siden hun opptrådte med den under The Edinburgh Fringe Festival, i 2018; da med tittelen 

 - en langt mer vidtgripende affære. (Mer om det senere.) Efter gode festivalomtaler tok hun med seg forestillingen til Los Angeles for å 

 den der (altså jobbe videre med den, gjennom forestillinger og diskusjoner) – for så å bli hentet til New York, hvor forestillingen, via flere forestillingsserier ved forskjellige teatre, fant sin endelige form. Og mottok særdeles gode omtaler.

I 2022 var hun tilbake i Storbritannia, blant annet i London, hvor showet ble fremført for fullsatte saler og til jublende mottagelse fra så vel publikum som anmeldere. Suksessen ble med hjem igjen til USA, hvor hun turnerte land og strand rundt. Til slutt, i Manhattans venerable Town Hall, ble showet filmet. Teaterregien var hele veien ved John Early, mens Natasha «

» Lyonne har regien på Netflix-spesialen. For øvrig har Mike Birbiglia, som Novak har kjent siden studietiden, fungert som produsent av så vel teaterforestillinger som Netflix-produksjon.

Med et så solid støtteapparat og en såpass lang foredlingsprosess, kommer det ikke som noen overraskelse at Netflix-utgaven av 

 holder høyt tempo, har få dødpunkter og inneholder nokså nøyaktig null feilskjær. Novak vandrer hvileløst fra side til side, rundt seg selv, bort til scenekanten, tilbake og frem igjen – hele tiden med snakketøyet i full sving; minst to mentale steg foran publikum – både det i salen og det i tv-sofaen.

Andre anmeldere har sammenlignet Novaks tempo og intensitet med det man kunne oppleve i enkelte av Robin Williams opptredener, og de tar ikke feil i det. Men mens Williams var mer innfallsbasert og freestyleorientert (i hvert fall i sin fremtoning), skinner Novaks gjennomarbeidete tilnærming tydelig gjennom. Her er intet ord overflødig, ingen tangential avstikker mindre enn nøye uttenkt og forhåndstestet. En annen vesensforskjell er at mens Williams kunne gi inntrykk av å konstant søke latteren, publikums umiddelbare respons, er Novak sikrere i sin sak, tryggere på (det innøvde) materialets verdi og mer interessert å få frem det overordnede poeng. I likhet med venn og bransjekollega Mike Birbiglia har hun i større grad én lang og meningsbærende historie å fortelle, enn en rekke kortere anekdoter og vitser. Ikke for det; her er plenty å le av. Men enda mer å undres over og å revurdere. Samt et assosiasjonsapparat og en klartenkthet å imponeres av.

Det starter nesten umiddelbart. Så snart Novak har takket for mottagelsen, forklarer hun på smart, småmorsomt og overraskende vis likheten mellom ‘reisen’ fra bak scenen til mikrofonen fremst på scenen, og ‘reisen’ fra en sexpartners ansikt og ned til underlivet hans. Og så, i stedet for å jobbe ihjel denne metaforen med overforklaringer og liksom-bevis på at hun som har oppdaget denne likheten må være veldig smart, leder hun vår oppmerksomhet over til bildene som oftest brukes om mannens ‘store og stive stolthet’.

Naturligvis er disse bildene sterke, tøffe og hypermaskuline. Men slik Novak ser det, er beskrivelser av mannens penis (et ord hun har 

 meninger om) – eller kukk (et ord hun også demonterer) – best tjent med 

 adjektiv. Et syn det tar overraskende kort tid å nikke anerkjennende til. Så også når hun tar for seg de kvinnelige genitalier. For ikke å snakke om den kvinnelige 

Så tas vi med tilbake til da hun som 12-åring ble introdusert for blowjob som fenomen, for hvor ille det er å gi en 

, og for hvordan de litt eldre jentene i omgangskretsen gav inntrykk av å for lengst ha mestret kunsten å suge. Og så videre. Sakte, men sikkert – og via mange forskjellige typer opplevelser, gjennom mange og lange år – blir det imidlertid klart at Novaks prosjekt, denne forestillingens budskap, er mye mer vidtfavnende enn et knippe morsomme minner og fiffige forklaringer.

Siden denne åpenbaringen både er mer givende og effektfull som førsteåndsopplevelse, skal jeg hverken fortelle eller forklare særlig mer her. Utover å si at kvinnelige seere kanskje vil le mest og oftere tenke «Å, ja – så klart!», mens mannlige seere sannsynligvis i noe større grad vil lytte, lure og lære. Og le litt, de også.

Et spørsmål om oral

Nicolas Cage har spilt i mye dritt. Ikke fordi han er en dårlig skuespiller (for det er han ikke), men fordi han har tatt mange dårlige valg. Først ved gjentatte ganger å gifte seg, skille seg (og få barn som døpes Kal-El – altså navnet til Superman, gitt til ham på tegneserieheltens fødeplanet, Krypton), slik at han (Cage; ikke Superman) må ta ekstra mange jobber for å betjene kostnader som barnebidrag, skilsmisseadvokater og annet – noe som igjen fører til at han langt oftere enn ønskelig ender opp i filmer av lavere kvalitet. For å si det forsiktig.

Men innimellom, som for eksempel når han blir med på spøken om egen persona og karriere – så som i 

 - er han super. Ikke like super som i toppfilmene 

, men likevel. Uansett er han nå å finne i hovedrollen i den nye og fantastisk ville fabelen fra Kristoffer 

 Borglis hode. Hvilket frembringer spørsmålet: Er 

 en bedre film enn gjennomsnittlig for Mister Cage?

Vel. Som vanlig med Borgli har filmen utgangspunkt i en god idé, uten at dennes fulle potensial utnyttes. Men i «

» har han altså Nicolas Cage i hovedrollen, og han gjør en strålende jobb (perfekt castet som han er) – noe som gjør det lettere å like filmen enn den egentlig fortjener. Like fullt blir det efterhvert umulig å ikke la seg skuffe over hvordan den gode ideen (og den sterke oppbyggingen mot et potensielt sensasjonelt klimaks) skusles bort.

Paul Matthews (Cage) er en superdøll foreleser ved et fisefint østkystuniversitet. Han er gift, har to døtre, en gørrkjedelig garderobe, hårreisende (unnskyld) frisyre, og dårlig selvtillit. Men verst av alt er hans tendens til å gjøre enhver hendelse og ethvert problem til noe som først og fremst handler om 

. Så når han dukker opp i eldstedatterens forstyrrende drøm, retter han fokus mot sin egen fremferd. I hennes drøm.

Ikke lenge efter dukker han opp i andre menneskers drømmer. Vilt fremmede menneskers drømmer! Og drømmene til flere av hans studenter. Fellesnevner for Pauls drømme-tilstedeværelse er at han er passiv, observerende, ikke-agerende. Hvilket er akkurat tilstrekkelig ikke-truende til at han blir gjenkjent, omtalt og berømt på en hyggelig, (og selvsagt) viral måte. Berømmelsen går ham til hodet – hvilket gjør at alt endres. Først begynner han å 

 i folks drømmer, så begynner drømmene å bli til mareritt – og så begynner folk å 

Når man ser filmen oppleves innledningsvis progresjonen som spennende og interessant, både emosjonelt og intellektuelt. Men så begynner man å lure: Hva er poenget? Hva vil Borgli si? (Det er åpenbart at han har noe på hjertet, utover å underholde.) Og efterhvert som filmens siste partier farer over lerretet blir det tydelig at Borgli enten har valgt å overlate dette spørsmålet til publikum, eller at han selv ikke har klart å bestemme seg. Eventuelt ikke har evnet å formidle beslutningen han selv har fattet. Uansett blir vi sittende med en følelse av ufullstendighet. Er filmen en kommentar på vår tids oppheng i virale fenomen? På kjendiseri? På selvopptatthet?

Noen ganger er slik ambiguitet forfriskende og interessant. Andre ganger ikke.

Men, og uansett alt annet; hvorfor har Paul den forferdelige frisyren? Med to tenåringsdøtre og en oppegående kone; hvordan er det mulig å ha slikt et hår? (En munkefrisyre med ekstremt overlegg på venstre side, som er umulig å ignorere for folk med øyne.) Dette gjør det svært vrient å ta noe som helst av det vi ser på alvor. Noe som er ekstra uheldig for en filmskaper som tydeligvis har noe han vil si. 

 Wenders’ nyeste har sin handling lagt til Japan, nærmere bestemt Tokyo. Og den er (som vanlig) ganske så fantastisk – både i handling og form. For det første dreies den rundt hverdagene til en mann som vasker flere av storbyens (fantastisk flott designede) offentlige toaletter. For det andre er den så gørrkjedelig repetitiv, 

, at den er umulig å ikke la seg fascinere av.

Ja, du leste riktig. Filmens hovedperson vasker toaletter, noe som i seg selv ikke er interessant i mer enn fem minutter. Det som holder på vår interesse er hvordan hverdagen (livet) hans skildres - og hvorledes hans mange hverdagslige møter innvirker på livet hans. 

 jeg husker jeg sa den var kjedelig. Men det er kun delvis beskrivende. For det lar seg bare ikke glemme at det er noe helt fantastisk, om ikke enestående, ved film på kino.

Det å sitte i en sal sammen med andre mennesker kan få deg til å oppleve filmen, livet og verden på en helt egen måte. Og det er nettopp det som skjer når man ser 

. Til å begynne med er filmen mest sær. Så, efter hvert som tiden går – og den går sakte – skjønner man at noe annet, i tillegg til observasjoner av toalettvasker Hirayamas repetitive hverdag, vil åpenbare seg. Når dette «annet» omsider gir seg til kjenne; når vi forstår bakgrunnen for både filmens og mannens eksistens, føles det fint. Kanskje til og med herlig. (Bortsett fra den kjempestore elefanten i (film)rommet; Hirayamas forhold til hygiene.)

Herlig er dessverre ikke et ord man på noe vis kan bruke om 

. Til tross for at den påkostede filmen er regissert av Matthews Vaughn – mannen bak 

 elendig. Faktisk var den så slitsom å sitte seg gjennom at jeg begynte å pakke sammen sakene mine en hel halvtime før den var ferdig. I løpet av et ordinært filmanmelder-år har jeg kanskje to (

 starter som en tullefilm, glir over i en vittig film (via en tøysete god intro og et smart premiss), før den skeier ut og bort i et usmart, umorsomt, uintelligent rør av dårlige ideer og sleivete forsøk på intelligent actionkomedie. Skuespillerne (Bryce Dallas Howard, Sam Rockwell, Henry Cavill, Catherine O’Hara, Bryan Cranston og Samuel L. Jackson!) gjør så godt de kan, men kombinasjonen av det foreliggende manus (Jason Fuchs) og Reeves’ regi gjør det umulig å nå høyere enn midt på treet. For så å skli nedover og nedover. Og enda lenger nedover.

Perfect Dream Scenario Days (with Argylle)

Anja Bajer startet sin DJ-karriere i fjor, og har siden rukket å spille på en hel haug av barer og utesteder i Oslo. Spiller alt fra funk, soul, disco og boogie til jazz og bossa fra alle verdens kriker og kroker. Har gjort flere brasilianske og arabiske kvelder, og har spilt på blant annet Becco, Dunk, Hør Hør, Bortenfor, Byens Tak, TøyenKlubb, Baba Bar, Oslo World, Øyanatt, The B-side Oslo og Revolver. I tillegg til å være DJ jobber hun som fiolinist.

MFSB & The Three Degrees. Ah! Denne gjør meg glad i sjela. Det er bedre å lytte til den enn å lese om den.



Deilig discolåt fra 1977 som jeg aldri blir lei av. Tar deg rett tilbake til sommeren!



Nylig tilfeldig fangst. Akkurat passe groovy og rar.


En favoritt fra den amerikanske jazzfløytisten Bobbi Humphrey.



Litt urettferdig at jeg bare har med én brasiliansk låt her, men valget lander altså på denne perlen av Banda Black Rio.

Fem i bagen med DJ Anja Bajer

Denne gang har vi fått besøk av den eksepsjonelle platekjenneren 

, også kjent som DJ Lemon Fogg. Han utdyper under her om utvalget han har gjort i en Spotify-liste der den klassiske, sofistikerte sekstitallspophiten «Walk Away Renee» av The Left Banke blir tolket i hue og ræva av forskjellige kunstneriske temperament.

«Walk Away Renee» er en tidløs låt som ble utgitt av det amerikanske kultbandet 

 i 1966. Den ble skrevet av bandets keyboardist Michael Brown, i samarbeid med Steven Stolow, Tony Sansone og Bob Calilli. Sangen er mest kjent for sin karakteristiske keyboardintro, som gir den et umiskjennelig lydbilde. Vokalist Steve Martin Caro leverer dessuten en inderlig framføring. «Walk Away Renee» handler om å måtte gi slipp på noen man elsker. Gjennom årene har flere artister laget sine egne versjoner av «Walk Away Renee». Noen versjoner ligger tett opp mot originalen, mens andre tar seg større kreative friheter. Her er et utvalg med tolv kreative tolkninger av låta. Originalversjonen i, stereomiksen fra 1992, setter punktum.

s versjon av «Walk Away Renee» gir et orkestralt preg til den allerede følelsesladde sangen. Gene Page var en talentfull arrangør og dirigent, som tok på seg oppgaven med å gi denne klassikeren en ny dimensjon gjennom rike orkestreringer. Pages arrangementer forsterker det romantiske og melankolske i originalen, og den rike klangen av strykere og blåseinstrumenter tilfører et sofistikert preg. Tolkningen bevarer essensen av «Walk Away Renee», samtidig som den gir lytterne en frisk opplevelse.

 lagde en minneverdig versjon av «Walk Away Renee», som ble utgitt i 1968 på albumet deres ved samme navn. Gruppens versjon opprettholder den melankolske stemningen og lidenskapen fra originalen, samtidig som de tilfører sitt eget unike soul-preg, anført av Levi Stubbs kraftfulle vokal. The Four Tops’ versjon ble en verdenshit, og den klatret til en 6. plass på norske hitlister. Det var ikke uvanlig å lage versjoner på andre språk for å sjarmere lyttere verden over. Den italienske versjonen er i så måte en interessant kuriositet for de som allerede kjenner den engelske versjonen.

 er kanskje mest kjent for å takke nei til å bli vokalist i Led Zeppelin. Han oppnådde ikke samme verdensomspennende berømmelsen som hans samtidige, noe han nok kan takke seg selv for, men han har forblitt en musikers musiker og en kultartist for noen. Han blandet elementer fra rock, blues og folk og var på mange måter like allsidig som Robert Plant. På albumet 

 fra 1978 tolket han «Walk Away Renee» med frie tøyler og høy intensitet.

 var en ungarsk-amerikansk jazzgitarist og komponist med en unik tilnærming til gitarspilling, hvor han kombinerte jazz, folkemusikk og verdensmusikk. Han emigrerte til USA på midten av 1950-tallet og ble en sentral figur innen jazzscenen på 1960-tallet. Han var kjent for å introdusere gitareffekter som for eksempel wah-wah-pedalen i jazzmiljøet. Han ble gradvis mer eksperimentell og utforsket elementer av rock og psykedelia i noen av sine verk. På albumet 

 covrer han tilfeldig valgte hits på en måte som kunne sneket seg inn i en heis, en klesbutikk eller café, selv om det låter mer subtilt enn som så. Han nærmest snubler over «Walk Away Renee» men berges av sin kunstneriske integritet. 

 var et fremtredende band innen den italienske progrockscenen på 70-tallet. De kombinerte elementer av hard rock, psykedelia og folk. Bandet var kjent for å skape komplekse arrangementer og eksperimentere med lydlandskapet, og de ble anerkjent for sin tekniske dyktighet og nyskapende tilnærming til musikkproduksjon. De ga ut fire spennende album mellom 1970-73 før de ble oppløst. Deres versjon av «Walk Away Renee» er hentet fra debuten deres 

 fra 1970 – den eneste låta på albumet med engelsk tekst. Denne ligger nært opp mot intensiteten i Terry Reids tolkning, selv om den er noe røffere.

 fra 1983 tolker den amerikanske sanger-låtskriveren 

 flere tidligere låter som «Under The Boardwalk», «My Funny Valentine» og «Walk Away Renee». Hun tilfører her atmosfæren og intimiteten som normalt kjennetegner Jones' karakteristiske og melankolske vokalstil. 

 bidro til popularisering av latin jazz og boogaloo i USA. Hans tolkning av «Walk Away Renee» fra albumet 

 (1968) er nok den muntreste versjonen av låta på denne lista, hvor bortvandringen tilføres litt hoftevrikking.

 ga ut sin versjon av «Walk Away Renee» i 1968 på albumet 

. Orpheus' tolkning skiller seg ut ved å beholde den følelsesladede atmosfæren, men med bandets eget musikalske preg. Det er en jevn og melodiøs framføring og deres arrangementer inneholder karakteristiske elementer fra psykedelia og folk. Bandets vokalist, Bruce Arnold synger med myk og engasjerende røst. Låta høstet i sin tid anerkjennelse og respekt for sin kreative tolkning.

Det skjuler seg nok flere versjoner av «Walk Away Renee» under ulike språktitler. Den islandske versjonen fra 1969 av sanger og skuespiller 

 er ett eksempel. Björgvin var med i Hljómar, før han ble en kjent TV-personlighet på Island. Her må jeg forøvrig takke Bernt Erik Andreassen for inngående kulturkunnskap. Han tipset meg om denne versjonen. Ellers ville jeg nok aldri oppdaget «Þó líði ár og öld». 

Låta og bandet fikk en renessanse i alt rockmiljøet 80-tallet, da garasjerock- og psykedelia-fans gjenoppdaget 60-tallet via brukthyllene. Det finnes flere coverversjoner og band som hentet inspirasjon fra The Left Banke, noe som blant annet ledet til en utgivelse av bandets kansellerte tredjealbum, ved siden av diverse reutgivelser. Boston-bandet 

 brakte friskhet og originalitet til sin versjon, noe som gjør den hakket hvassere enn andre konkurrenter. 

Det finnes haugevis av nyere artister som hyller «Walk Away Renee», med variable resultater. 

 er et soloprosjekt for Will Whitwham fra Toronto-bandet Wilderness of Manitoba. Han fremfører en myk og deilig versjon, som fint kunne vunnet begeistring fra et dommerpanel i en sliten sangkonkurranse på TV. 

Så kommer vi til den mest kreative og frie tolkningen av «Walk Away Renee» med punk-folk artisten 

. Her snakker vi nok mer om sampling enn en coverlåt, ettersom Bragg serverer et rørende og humoristisk dikt med kun melodien spilt nydelig på akustisk gitar. Låta befant seg på B-side til singelen «Levi Stubbs’ Tears» fra 1986, han fra The Four Tops altså - så der har vi inspirasjonskilden.

Platearkivet: «Walk Away Renee»

Året 2024 kan bli helt jævlig. At det er et skjebnesvangert år, er åpenbart. Med et helvetes kaos av en kamp rundt klima, konsum, korrupsjon – og flere vilt viktige valgkamper, verden over. Og ikke nok med det: Selv om andre verdenskrig for lengst er forbi, lever samme type ondskap og retorikk som la grunnlaget for Det Tredje Riket fortsatt i beste velgående. Paradoksalt nok er Israel ett av to såkalt siviliserte land (det andre er Russland) som for tiden bedriver etnisk rensing – eller folkemord, om du vil – men jeg skal holde meg fra å si mer om akkurat det.

 er basert på Martin Amis’ roman ved samme navn, fra 2014. Men i overgangen fra papir til lerret har regissør og manusforfatter Jonathan «Sexy Beast» Glazer gjort flere radikale endringer. Mens alle romanens kapitler var delt i tre, for å gi hver av bokens tre hovedpersoner en stemme, har filmen kun to hovedpersoner, og én stemme; det all-seende kameraet. Det vil si, det er ikke 

 korrekt. Men før jeg forklarer hva jeg mener med det, bør jeg vel fortelle hva filmen handler om:

Rudolf Höss er kommandant for konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Han bor, sammen med konen Hedwig (og deres ungeflokk) i et nytt, stort og fint innredet hus – med en seriøst flott hage og tre tjenestepiker – 

 Vi møter dem først på familebadedag, i form av en søndagstur til en nærliggende elv. Scenen er tvers gjennom idyllisk, med fuglekvitter, barnelatter og blide foreldre. Når de kommer hjem endres alt. For oss i salen, vel å merke.

Lydsporet fylles av uhyggelige lyder (fortvilede skrik, skudd, buldring fra kremasjonsovner) og øverst i synsranden (det vi kan se over muren som omkranser hus og hage) tårner leirens mange, høye piper. Men hverken familien Höss, gjester som dukker opp fra nær og fjern, eller de ansatte (som til enhver tid holder huset intenst rent og ryddig) ser ut til å legge merke til omverdenen. Det eneste som gjelder, er verdenen innenfor eiendommens fire (mur)vegger.

Det faktum at kameraet jeg tidligere omtalte som all-seende aldri titter ordentlig over nevnte mur, gjør at også vi blir henvist til «the world according to Höss». I hvert fall til å begynne med. Efterhvert dukker det opp gjester fra IG Farben, med tegninger for nye og mer effektive gasskamre og kremasjonsovner – vidunderlige nyvinninger som vil gjøre Rudolf sin jobb 

 mye greiere. Senere kommer også Hedwigs mor på besøk, full av lovord om datterens flotte hjem og herlige liv. Helt til hun overveldes av lukten fra kremasjonsovnenes utslipp, og reagerer på en måte som opprører Hedwig.

Mye er blitt sagt og skrevet om «ondskapens banalitet», og i løpet av filmens første og liksom-idylliske del er det lett å tro at det muligens er det som er budskapet også i 

. Men efterhvert som den kunstige idyllen slår sprekker – slik at Rudolf (

) ikke lenger fremstår som mennesker som bruker sitt ekstreme fokus på kjøkkenhagen og andre trivialiteter som et middel til å holde Rudolfs faktiske jobb ute av sinn – ser vi at Glazers film vi si noe annet, eller i hvert fall noe mer.

Nøyaktig hva dette er, skal jeg ikke si noe om her. Det viktige med uhyrlig ubehagelige filmer som denne, er at den kan få oss til å tenke, mene og føle 

. Til å lese oss opp på fortidige forferdeligheter, til å se at efterhvert som de siste gjenlevende konsentrasjonsleir-fangene går bort – parallelt med at fascistiske diktatorfigurer er populære både her og der – er det like viktig som det alltid har vært å holde øyne og ører åpne, og hodet klart. Og å ikke sitte på rompa og gjøre ingenting.

 kan sies å være to filmer på én gang: den du ser og den du hører. Den ene er i utgangspunktet idyllisk, den andre er hele tiden aldeles forjævlig. Det verste er at begge har vært sanne. Og at begge virkeligheter kan gjenoppstå.

Djevelsk dissonans

Ukens utvalgte: The Zone of Interest

Det er en fyr som ofte er å se luskende der gammel men veldig god musikk legges ut for salg. Musikk-, teknologi- og kulturjournalist - med mere - 

 kuraterer også klubbkonseptet No Club for Old Men på Dangerous Club en onsdag i måneden, der han inviterer med seg voksne folk med bra musikksmak til å plukke fra samlingen og spille favorittmusikk. Sølvrev takeover, eklektisk utvalg, hverdag og forholdsvis myk vibb, men som Jan sier: Han har da fått folk til å danse til ECM-plater.

, gitarlegende i en mannsalder og musikkformidler gjennom tyve år i NRKs BluesAsylet, der Jan innimellom er sidekick. De to er venner siden barneskolen, og spilte i sin tid sammen i bluesbandet In The Beginning. Og der er de vel fortsatt, får man håpe.

- Det blir sikkert en viss slagside i retning blå toner, men Knut og jeg møtes i masse annen musikk også. Alt jeg nevner her er ting jeg vet han vil digge, og forhåpentligvis ikke bare han.

Conjure - «The Author Reflects on his 35th Birthday»

 fra CAB CALLOWAY STANDS IN FOR THE MOON
(AMERICAN CLAVÈ, 1988)
Sjangersprengende og meget groovy prosjekt få har hørt om fra artist, plateselskapsmann og produsent Kip Hanrahan, med vilt bra besetning: Bobby Womack, Allen Toussaint, Don Pullen, Leo Nocentelli, Steve Swallow med flere.

 fra MEDDLE
(HARVEST, 1971)
Må jo ha no' blues. En nærmest kitch liten bagatell, oppkalt etter border collien til Steve Marriot i Humble Pie, som uler gjennom hele låta. Meddle var en av de første, formative platene Knut og jeg hørte sammen på gutterommet mitt som tiåringer.

D'Angelo - «Back to the Future (Part 1)»

 fra BLACK MESSIAH
(RCA, 2015)
Tror Knut fikk denne av meg på cd i julegave i 2015, tror det slo veldig godt an. Drømmer fortsatt om at D skal komme tilbake med mer musikk, men det toget er vel gått.

 fra THE BELLE ALBUM
(HI! RECORDS, 1977)
Både Knut og jeg har hørt mye på Mats Nileskärs P3 Soul. Episoden med Kendrick Lamar, der han får Kendrick til å se koblingen mellom «Belle» og hans egen «Money Trees», er helt nydelig. Må kanskje spille begge

 fra YOUNG, GIFTED AND BLACK
(ATLANTIC, 1972)
Det var Knut som gjorde meg oppmerksom på en episode av Questloves podkast med to sessionlegender, trommeslager Bernhard Purdie og bassist Chuck Rainey. Da de ble bedt om å nevne studiojobber de var spesielt happy med, falt de blant annet ned på denne. Med god grunn!

Fem i bagen med Jan Omdahl & Knut Reiersrud

Noen ganger er det som at en plate bare sitter ekstra godt. Det er kanskje ikke veldig mange nachspiel på meg om dagen, men jeg gjennomgikk i alle fall ti timer med soul-DJing på den første utgaven av Oslo Soul Alldayer i går. En fantastisk opplevelse som må gjentas til sommeren. Men det er klart det tar på, både fysisk og metafysisk. Kanskje det nettopp er derfor jeg ble ekstra klar for den sjelfulle, men merkelige nervøs-emosjonelle og underlige samleplaten 

Pure Wicked Tune: Rare Groove Blues Dances & House Parties, 1985 - 1992

 Den ble utgitt på LP denne helgen etter å ha vært tilgjengelig en stund på 

 (kan også strømmes der). Den gir i alle fall klare nachspielvibber, man kan så smått skjelne dagslyset gjennom gardinene, kanskje til og med høre en tidlig trillekoffert på vei til første flytog. Tempoet er lavt men fortsatt håpefullt, med enkelte kraftanstrengelser for nytt liv i festen. Helt klart en drømmeaktig stemning, som man opplever virkeligheten i et annet tempo enn det reelle. Litt overfølsom, men også med en visshet over at man gjør akkurat det man vil, om ikke det man bør.

Utgivelsen er satt sammen av Death Is Not The End-gjengen, som gjør mye bra og har utgitt mye herlig og eksotisk musikk i forskjellige former. Kort fortalt er 

 en samling av snippets fra gamle privat-kassettopptak tatt opp på husfester i sør og øst-London fra midten av åttitallet og noen år ut på nittitallet, da kanskje lufta hadde gått litt ut av både lovers rock og reggae soundsystem-kulturen med alle sine fester og «blues parties» i privatboliger - som jo ble så minneverdig skildret i den ene episoden av Steve McQueens fantastiske serie Small Axe, antakeligvis noe av det fineste jeg har sett i mitt liv. Om du ikke kjenner den: stopp alle klokker og se umiddelbart!

Reggae var på vei til å erstattes av nye sosiale omgangsformer, dancehall og forskjellige hardere sound, men noen få holdt flammen tent, og konsentrerte seg om amerikansk soul, funk og såkalt rare groove og two step-soul, hovedsakelig fra 70-tallet og begynnelsen av 80, som jo passet så godt i en slik sound system-kontekst. Deilig midtempo, med enkle beats og tunge, effektive basslinjer som kunne MC-es over på mikken, og med ultra-soulful vokal på toppen. Og som kler å spilles veldig høyt og basstungt - og kanskje den aller beste dansemusikken som finnes.

Umulig å ikke like, spør du meg, men det er akkurat som den knudrete lyden av disse kassettopptakene gjør at låtene føles ekstra sterkt. Jazzfunk og soul fra slutten av 70 og begynnelsen av 80 er nok det største som har hendt lydmessig, men det funker paradoksalt også perfekt som lo-fi.

Og så er det ambiensen; lyden av stift som treffer plater, LP-er som rewindes, et jevnt sort av sirener, toasting, latter og levd liv knadd inn i greiene, innstendige oppfordringer om «every-fucking-body find a fucking partner, right now!» Og så videre. Det er en halvtrøtt, smårusa men også ganske nøden stemning i opptakene her, det er morgen og snart slutt - men det er mulig å finne den ønskede forløsningen likevel. Dessuten har det en lattermild feeling, som gjerne kommer av seg selv når stua er full av tømte romdrinker med sneiper oppi. Man glir inn og ut av låter, store favoritter som Jean Carne «My Love Don’t Come Easy», Edees «Make It Last» og ekstra vidunderlige «Hold Tight» med gruppa Magic Lady - og veldig mye mer. Pure bliss. Til og med Barry Gibb og Barbara Streisands evergreen «Guilty» låter som en av tidenes låter presentert i denne settingen. Denne samleren minner også om at det burde være rom for flere DJ-kvelder der jamaicansk musikk, britisk lovers rock og søt amerikansk soul og tung, langsom funk kan oppleves under samme norske tak. Enn så lenge kan man drømme seg bort med dette surrete kunstverket.

Ukas samler: Drømmenachspielet

Bak DJ-navnet Endre 3000 finner vi Endre Dalen, nylig avgått redaktør for Samora Forum og skribent for blader som Klassekampen Musikkmagasinet og Jazznytt.. Han er også et av den kulturelle globaliseringens viktigste talsmenn i Oslo, med arbeid for Mela-festivalen og et aktivt klubbliv der han spiller elektronisk og organisk musikk av forskjellig temperatur og temperament. Blant annet. På en av byens viktigste nye utesteder Baba Bar i Hausmanns gate 8 markerer han fredag kveld 40 pluss runder rundt kloden sammen med Nora Pagu og Global Drama. 

Tidligere på kvelden feirer Endre bursdag på samme sted med Iskald Sound, Djørvy og Rare kids, Ollie Ochoa og ASDFGHJKL.

Hele spillelisten finnes også i helvetes Spotify nederst i saken.


(SLIKBACK EP, 2023)
Med «Frost» får Kenyas Slikback meg til å lengte etter arktisk techno – særlig Biospheres tidlige virke. Rytmene er likevel annerledes, et sted mellom dekonstruert trap, drill og bass.

Jonzun Crew - «Pack Jam (Remix)» fra Lost In Space


(TOMMY BOY LP, 1983)
Jeg gjenoppdaget for en stund siden Jonzun Crews «Pack Jam» i platesamlingen som en prototype på Detroit electro-soundet som Drexciya stod i front for ti år senere. Lyden av Kraftwerk lusker i bakgrunnen, i en remix av John «Jellybean» Benitez.

Febem, Flexus, CESRV - «Yin-Yang» fra Brime!


(BUTTERZ EP, 2021)
Mye av grunnlaget til funk carioca kommer fra LA electro og Miami bass, men lyden av Brasils favelaer er fortsatt i utvikling og muterer på Brime! med UK grime.

DJ Znobia feat Puto Prata & Puto Português - «Zambinamina» fra Inventor VOL 1


(NYEGE NYEGE TAPES LP, 2023)
«Zambinamina» viser hvordan en sang fra Kamerun reiser: Inn i refrenget på en produksjon av Angolas kuduro-innovatør nummer én, DJ Znobia, men også over Atlanterhavet til Colombia, og etterhvert tilbake over havet til VM i fotball i Sør-Afrika i 2010.


(PRÍNCIPE DISCOS EP, 2020)
Jeg har nesten alltid med noe fra Príncipe i bagen, labelen har noe å by på for enhver anledning. Nídia kom med det strålende albumet 95 Mindjeres i høst, men «Nunun» er gjengangeren for meg, der afroportugisisk batida snakker gebrokkent nederlandsk trance.

Fem i bagen - DJ Endre 3000

Det tar ikke mer enn et par sekunder før jeg kjenner meg igjen. Til tross for at filmen åpner med tre tenåringsjenter i en taxi, er jeg helt med. Jentene er overspent, hyperaktive og høylytte, og gleder seg vilt til sin første sydentur sammen. Når de ankommer hotellet, finner rommet sitt, tester svømmebassenget og sjekker ut de andre hotellgjestene, er det nesten så jeg er tilbake på en av sydenturene med «gutta».

Molly Manning Walker (f.1993) har med «How to Have Sex» begått en debut det står stor respekt av. Ikke bare har hun skrevet og regissert sin første langfilm (basert på en egenopplevd hendelse); hun har mottatt tre BAFTA-nominasjoner – for beste debut, årets britiske film og beste casting. Til overmål takler filmen et velkjent og vanskelig tema på en annerledes og troverdig måte, godt hjulpet av imponerende foto, perfekt porsjonert musikk, og en bent frem førsteklasses rollebesetning

Filmens hovedperson, Tara – spilt av Mia McKenna-Bruce, i det som nesten 

 være en gjennombruddsprestasjon – er den eneste av jentene som fortsatt er jomfru. Men på denne turen (til Malia, Kreta), bare 

 hun kvitte seg med statusen. Samtidig som jentene drikker altfor mye, vingler ravende rundt, tisser bak søppelkasser og spiser junkfood i veikanten, engster de seg for eksamensresultatene som kommer til å offentliggjøres i løpet av uken. Både Tara og Skye (Lara Peake) føler seg sikre på at de har strøket, mens Em (Enva Lewis) «bare» tror hun har gjort det dårlig.

Alt i alt – jomfrudom, strykfrykt, alkohol m.m. – seiler ikke Tara akkurat i smult farvann, emosjonelt sett. Og da er det som kjent lett å la seg lede, både av gamle venner og nye bekjentskap. I og med at jentene kjapt blir kjent med trioen på naboverandaen, og tilbringer mer og mer tid sammen med dem efterhvert som dagene går, ligger det i kortene at noe (ugreit) vil skje. Hvilket det da også gjør.

I og med at store deler av filmens appell og spenning ligger i uvissheten publikum sitter med, skal jeg ikke røpe mange detaljer her. Bortsett fra at mens filmens tittel er av det ironiske slaget, er handlingen og filmens form/språk/ kommunikasjon med publikum, på ingen måte det. «How to Have Sex» forteller en uvanlig troverdig og lett gjenkjennelig historie om hvor galt det kan gå når man ikke tør å følge egne instinkter, når man lar én type skuffelse føre til en annen – og når den eller de som burde hjulpet deg både før, under og efter uheldige hendelser, enten ikke vil eller ikke kan.

Filmen byr på flere spesielt fine scener og sekvenser, og fanger perfekt følelser som «nedturen efter oppturen» og ensomheten man kan overmannes av, selv midt i en folkemengde. Men som med alle gode filmer er det helheten som imponerer mest. Uansett om man har lagt slike fyllepuleturer (langt) bak seg, eller om man står foran en (eller flere), vil «How to Have Sex» kunne ta skikkelig tak. Og få en til å tenke, eller kanskje til og med stille seg spørsmål som: 

Hva var det som faktisk skjedde den gangen? Hva var det jeg egentlig så på den festen?

«How to Have Sex» er med andre ord ikke en lystig film. Men den er en viktig en. En som drar deg inn i handlingen, følelsene, atmosfæren – og får deg til å kjenne deg delaktig. Filmer som dette lages det ikke mange av. Ikke mange 

Helgens film: How To Have Sex

Først ut i Tidens ånds nye spalte med spillelister finner vi Veruschka Schmidt-Berg, som også spiller plater under navnet DJ Veruschka. Hun har vært DJ siden 2011 og platesamler siden hun var tenåring, først punk og hardcore, og soul cirka siden 2010. Hun har spilt mange Soul Weekenders, mest alldayers i Tyskland, Swiss Soul Weekender og Movin on Barcelona, og har gjort mange klubbjobber i Frankfurt. Hun har spilt på blant annet Oslo Soul Experience, Touchdown, Bortenfor, Oslovelo, og et selvsagt innslag på 

 som finner sted på Hør Hør i Storgata 36 kommende lørdag mellom kl 16 og 03. Veruscha spiller 17.30-18.00 og 22.00-22.30.

Carol Shinette - «Cyanide Love» (Zilko)


Beinhard street funk-banger fra the Bay Area. Får dansegulvet i gang.


Drittlei av vinteren? Trykk play og la denne breezy Chicago-låten ta deg med til en tropisk øy.

Carletta Sue - «You keep holding back on love» (Shoestring)


Helt perfekt mid 80s boogie-stepper, toppet av Carlettas dype og sjelfulle vokal


En av mine store favoritter. Super-soulful stepper fra Detroit


Akkurat min type funky 70s soul. Hentet fra Jades supersjeldne album In Pursuit

Fem i bagen - DJ Veruschka

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Kontakt 

Annonsering

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Alle artikler