Oslo er Thon, RSV, Heimstaden og alle sekundærboligeierne sitt rike. Det er lenge siden den mye omtalte, vanlige sykepleieren har hatt råd til å kjøpe seg leilighet i sentrum, og problemet ser bare ut til å bli verre. Hva blir det neste?

, blir løsningen å la mennesker bo i parkeringshus. Julie, spilt av Eili Harboe, er ny i jobben på et arkitektkontor, og setter seg ut til å finne et sted å plassere tusen nye leiligheter i Oslo sentrum. Løsningen blir å se nedover.

– Ideen oppstod da jeg skulle flytte ut av kollektivet jeg hadde bodd i, og ville bo alene, sier manusforfatter Nora Landsrød på telefon til Tidens ånd.

Søkeresultatene på finn.no var skuffende – det eneste stedet hun hadde råd til å leie var en parkeringsplass. På dette tidspunktet var hun nettopp uteksaminert ved Westerdals, sammen med seriens andre manusforfatter, Kristian Kilde. Han så også potensiale i ideen, og de pitchet den på Viaplay Original Talent Awards, der den vant frem og senere fikk grønt lys.

Serien har premiere 4. mai, men ble i februar vist på Berlinalen, der den ble utmerket med en special mention.

– Uvirkelig, sier manusforfatter Kristian Kilde om opplevelsen.

– Vi var en liten gjeng fra produksjonen og satt i salen på prisutdelingen, og var innstilt på at vi skulle fortsette sitte der resten av kvelden.

Juryen hadde angivelig sittet til langt på kveld, uten å bli enige om hvem av dem som fortjente prisen.

– Da tror jeg at vi alle kløyp oss i armen, sier Kilde.

Det var danske Kerren Lumer-Klabbers som takket ja til å regissere serien, etter Viaplay bestemte seg for å satse. Til Tidens ånd forteller hun at de i Berlin ble gjort oppmerksomme på en pågående debatt, komisk nærliggende seriens virkelighet: om hvorvidt det er forsvarlig å bygge kontorplasser i gamle parkeringshus.

– Allerede i den tidlige versjonen av manuset var det en sterk tone, humor og energi tilstede, sier Lumer-Klabbers.

Trioen er allerede i gang med et nytt prosjekt, en langfilm om kvinnebevegelsen på slutten av 70-tallet, inspirert av historiene til Lumer-Klabbers foreldre.

– Jeg liker å jobbe med universer på den måten vi har gjort her, miljøer som skiller seg fra hverdagen. Da er det lett å sette ting på spissen.

På fire episoder, som til sammen ikke strekker seg lenger enn en time og et kvarter, fremstår mini-miniserien i seg selv som et eksempel på et format som kunne vært gjeldene i den samme, nære fremtiden handlingen utspiller seg i. Formen var ikke tredd over hodene deres av Viaplay, men vokste frem organisk i skriveprosessen, sier Lumer-Klabbers. Hun mener kortformatet har gitt serien en god flyt.

– Det føltes naturlig da vi skrev, en serie på fire episoder.

– Åpenbart at arkitektene ikke kan løse problemet alene

Å snakke om boligmarkedet kan føles som å snakke om et vær som bare blir kaldere og våtere: anekdoter som beskriver nøyaktig hvor langt situasjonen har gått (for langt!), at det er profittens feil, og at et visst, fransk, revolusjonært redskap snart bør tas i bruk dersom noe ikke skjer. Temaet utgjør sjelden kveldens beste samtaler, noe 

– Vi hadde samme oppfatning, at ingen har noen løsning på problemet, selv om tilsynelatende alle er opptatte av temaet. Vi kommer heller ikke med noen konkret løsning i serien, men vi maler et bilde av hvordan verden vil se ut, dersom ting fortsetter som de gjør nå.

Han synes imidlertid selv at serien har et tydelig, politisk standpunkt.

– Det som er interessant med arkitektene er at de sitter i skvis mellom et politisk system og kommersielle interesser. Boligmarkedet er jo et marked som man vil tjene penger i, så det er åpenbart at arkitektene ikke kan løse problemet alene.

Og hvis man ser på bygningene som blir oppført i dag, så kan det virke som det er den depressive retningen vi er på vei i, sier Kilde.

– Det er mye grått, mye betong, glass ... Jevnt over fremmedgjørende arkitektur. Men så tror jeg også at det er bevegelser innenfor arkitekturen som kan få pendelen til å svinge andre veien. Men noe må jo skje, på et eller annet tidspunkt.

Film/TV

Skaperne av «Arkitekten» mener «noe må skje» med boligpolitikken

Annika Linn Verdal Homme synger i rockebandet Daufødt, designer ting grafisk, trykker det risografisk på 

sammen med Fanny Vaager. Og kommer fra Kristiansand.

– Og snakke dritt om Oslo i Kristiansand.

– Jeg fatter ikke at folk kan gå inn på H&M og kjøpe en random t-skjorte med ett eller annet trykk på. Det har ikke noe verdi utover å 

 merch? Et plagg som ser stilig ut, som gjør at du føler deg stilig og viser frem hva du synes er fett? Det er en hellig t-skjorte.

– Som faktisk er mye å be om. Men se ikke lenger enn svenske Moa Romanova sine 

. Blodtighte Ipad-tegninger som tikker alle de visuelle boksene hos meg. De er relaterbare for oss som var dumme i hodet ute på byen som 20-åring, men minner oss om at det alltid kunne vært verre. Og australske Simon Hanselmanns tegneserier om 

. Tenk at en søt liten pusekatt som blir rimma av en heks mens en ulv skyter heroin i øyet i naborommet gir meg lyst til å leve et streit og fornuftig liv.

– Jeg tenker ganske ofte på at Amyl & The Sniffers spilte på Øyanatt på Revolver i 2018, og jeg hater at jeg ikke var der. Derfor dro jeg til Hokksund forrige helg for å se Kanaan spille med 70 kids fra Øvre Eiker Kulturskole, bare fordi det sannsynligvis ikke skjer igjen. Det er følelsen av 

, som gjør at man passer på å spise kake og drikke en ekstra øl.

– Har 2 stk Aqvia kullsyremaskiner (ikke Sodastream!). Én hjemme og en på kontoret.

– Hakket drøyere enn den norske varianten. Eksempel: I starten av en episode var programlederne ute og gikk tur for å bli bedre kjent med en deltager. I mellomtiden var det noen som brøt seg inn hos henne, noe hun oppdaget da de kom tilbake til leiligheten – den var fullstendig ramponert, og alt av verdi var borte vekk. Hun fikk totalt panikk. Heldigvis var det bare en demonstrasjon iscenesatt av 

-produksjonen, med budskap om at det er dumt å ikke betale for forsikring. Dette i tillegg til at de kjører inn en pall med forbruket hennes i brus, selvfølgelig.

– Var i Japan i 2018 og smakte en smak jeg aldri hadde smakt før. Har siden laget retten mange ganger fordi det er helt sykt digg og enkelt. Det er en kålpannenkake som man har for eksempel sopp, majones, hoisinsaus eller vårløk på. Eller sørlandschips med pølse- og ketchup-smak. 

– Nylig avbrøt jeg min seksårige karriere som vegetarianer for å spise makrell i tomat, og nå går det sikkert fem bokser i uka. Har til gjengjeld slutta å snuse.

Smakssak

Smakssak: Annika Linn Verdal Homme

Den store hendelsen i platebutikkhyllene og strømmeutvalget de siste dagene er så klart 

. Det er blitt møtt med ganske enstemmig hyllest så langt, dog med noen vriene innsigelser på internett fra d’herrer 

. Konseptuell eller — som herrene sier — 

 musikk som dette burde jo mye skryt til side ha endel vanskeligheter i markedet. 

Dette er Tidens ånd sitt eget nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. 

For har egentlig folk tid til å sette seg ned og studere musikk på en grundig måte, som jeg vil mene er en nødvendighet? Jada, det er mange flotte melodier her som er behagelige for øret, men halve vitsen må jo være å prøve å sette seg inn i hennes tankesett om fruktbarhet, matriarkalske samfunn i norrøne kulturer, og meningen med språk, liv og søsterskap. Jeg skal i alle fall prøve å skumlese noen av arbeidene til bestefaren Kjell Aartun som Sundfør er avbildet med på omslaget - en etter sigende kontroversiell lingvist med teorier som har påvirket tekstene på denne platen. 

Hun har et åndelig aspekt ved mye av sitt kunstnerskap, med nærheten til naturen og menneskenaturen som omdreiningspunkt de siste par årene. Noen vil sikkert trykke på spoleknappen under snakkepartiene med en «healer» som innleder og avslutter platen, av irritasjon eller faglig uenighet. Men da går man på sett og vis også glipp av inngangstonen til hele prosjektet hennes.  

Techno for kroppslig og åndelig frigjøring

Det er i det hele tatt mye snakk ånd i musikken om dagen. Altså, på toppen av listene er det kun dekadent russemusikk og selvmedlidende pop som alltid, men mennesket plass i verden og historien er en gjenganger. Les for eksempel dette intervjuet med 

 fra forrige uke, der han går langt i å beskrive technomusikkens frigjørende potensial, politisk og sosialt, men også gjennom et prisme av yoga og fysisk velvære. Han forteller om utbredelsen av live techno og litt om hvordan scena oppleves i dag, og har også valgt ut noen favoritter med ny techno. Ganske så deilige greier.

Mange naboer følte nok det motsatte av velvære da det nylig ble avholdt en festival med såkalt 

ved Nedre Foss på Grünerløkka. Det er sannelig ikke musikk for alle - og er ikke det fint at også finnes, eller hva? Vi snakket om behovet for slike musikalske impulser med arrangørene.

Det er forresten svært mye snakk om støyplager i indre by nå. Som om naboene har oppdaget at det faktisk er liv i en by. Vi har sympati med dem som blir holdt våkne av tutende taxier på vestkanten et uheldig utslag av løyve-frislippet i drosjenæringen. Men om musikkbaserte barer og spillesteder blir skadelidende av denne nye urbanitetsfølelsen, vil vi heller anbefale de fornærmede å vurdere bosetting i en annen bydel

 hyller man for tiden også en musikk-kultur som mange fortsatt mener står for destruktivt bråk og negative verdier, men som unektelig også er et av de kulturuttrykkene vi som nasjon er mest stolte av har utspring her i vår nasjon. Sentrale skikkelser fra de første årene som Fenriz, Necrobutcher og Satyr er jo norske folkehelter og næringslivkjendiser i dag. Utstillingen 

«Dårlig stemning. Lyden av følelser i norsk svartmetall»

 nedtoner skandalene, kriminaliteten og det ofte svært kritikkverdige ideologiske underlaget for sjangeren, og konsentrerer seg heller om fellesskapet, nettverkene, estetikken og kunstneriske særegenheter ved black metal, særlig de første årene. Og det er jo utvilsomt svært fascinerende og tidvis gripende, ja ganske sakral musikk, spesielt de paradoksalt nok deilige gitar-arrangementene, der djevelens intervall og en syndig følelse av skogsflamenco får utfolde seg.

Tidens ånd snakket også med forfatter og filosof 

, som i sammenheng med utstillingen nå har utgitt boken 

Språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall.

 Med en rekke nærlesninger viser han hvordan mange sentrale aktører i gammel og nyere black metal lot seg inspirere, ofte helt direkte, av norske poeter og av norrøn litteratur og historie. Og ikke bare diktning - i likhet med Susanne Sundfør likte de å se tilbake til førmoderne tid for å finne den riktige måten å leve sine liv på. La gå, noen av dem var sikkert bare opptatt av provokasjon og faenskap, men det er noen fascinerende scenarier Kaasin tegner opp i denne boken, enten man er enig i livsholdningen deres eller ei.

 hadde også en meget interessant sak om den uunngåelige eksplosjonen av AI-genert musikk, og bransjemessige og filosofiske problemstillinger som nødvendigvis dukker opp hva gjelder opphavsrett og rettslig oppfølging av denne. Han tar suksessen med den «falske» Drake og The Weeknd-låten «Heart On My Sleeve» som utgangspunkt, og snakker med representanter for bransjeorganisasjonen TONO. 

Hva som er inspirasjon og hva som er simpelt tjuveri når det kommer til låtskriving og kunstnerisk skaperkraft, er så klart noe som alltid er oppe til diskusjon. På godt og mest vondt, vil jeg si. Denne ukens andre store sak i den sammenheng er søksmålet etterkommerne til 

. Det er liksom alltid etterkommerne og senere rettighetsinnehavere som lager slik ståhei når de kan lukte milliongevinst i det fjerne. Som om man leter med lupe for å finne noen som kan sies å ha gjort deg urett.

De mener Sheerans verdenshit «Thinking Out Loud» er et plagiat av ikoniske «Let’s Get It On». På grunnleggende plan er jeg så klart team Marvin, siden han er en av mine yndlingsartister og det finnes så utrolig mange eksempler på hvordan afrikanskamerikansk kunstnerisk innovasjon er blitt utnyttet opp gjennom årene. Mye av det vi omtaler som classic rock er jo lite annet en kløktige tyverier fra eller hyllester til amerikansk blues, r’n’b og soul, kanskje spesielt med britiske artister som «syndere». Men det settes en skummel presedens om musikk ikke kan 

 på annen musikk, enten det er tilfeldig eller intensjonelt. Og kan man egentlig stjele eller eie en 

? Ja, sa retten for noen år siden i saken om Robin Thickes «Blurred Lines» kontra Marvin Gayes «Got To Give It Up». Ikkje bra. Og på en annen side har nettopp den konkrete og uttalte takknemlighetsgjelden til andre bands sound og uttrykk vært selve grunnen til at jeg har undersøkt og likt mange band i årenes løp. Om man kan saksøkes for å være Beatlesque er det jo like greit av jorda går under.

Ed Townsend er i likhet med Gaye død, og kan ikke uttale seg om saken. Det beste vi kan gjøre for ham i dag er å lytte til 

 fra en av hans få egne søttitallsplater, utgitt på kremselskapet Curtom i 1975. 

Helt til slutt tar vi med en svært lovende nyhet fra USA, og et lite tegn som også vil være til inspirasjon for utøvere og arrangører innen det klassiske musikkfeltet - i tilfelle de sliter med frykt for manglende rekruttering til de store opplevelsene musikken deres har potensiale til å gi til publikum som velger å la seg henføre.

Liker du nyhetsbrevene fra Tidens ånd? Meld deg også på 

 med de viktigste sakene et par ganger i uken og altså dette nyhetsbrevet for musikkstoff. 

Lydens ånd #1: Musikknyhetsbrev med Audun Vinger 

Lydens ånd #1

I forrige uke skjedde akkurat det hverdagsfuturister har spådd i lang tid: Drake og The Weeknd gikk viralt med låta «Heart on my Sleeve», en låt de personlig ikke hadde noe som helst med å gjøre. Alt var generert på bestilling av Tiktok-brukeren Ghostwriter977, men låt bemerkelsesverdig likt noe de selv kunne funnet på å lage.

«Jeg var ghostwriter i mange år og fikk så godt som null betaling, bare så store plateselskap kunne tjene penger», skrev den smått anarkistiske spøkelseslåtskriveren i kommentarfeltet. «Fremtiden er her».

Låta skapte millioner av lyttinger på tvers av plattformer, og stor fascinasjon. Men tonen hos Universal, som sitter på rettighetene til de to artistene, var surere enn den i kommentarfeltene. Selskapet 

 strømmetjenestene, som, ifølge dem, har et «fundamentalt juridisk og etisk ansvar å forhindre bruken av tjenestene deres på måter som kan skade artister».

Lettere sagt enn gjort. Hvordan skal man forhindre at noen plukker lyder fra internett, smelter dem om og legger dem ut igjen? Går vi inn i en tidsalder der opphavsrett nærmest blir umulig å definere, eller må bare bransje og lovverk bare bli enige om noen nye løsninger?

Det hele minner om debatten rundt sampling, og den senere debatten om piratkopiering og fildeling.

– … eller det som skjedde på 60-tallet, da den engelske fagforeningen reagerte på The Beatles' bruk av 

. De mente instrumentet tok arbeid fra musikere, sier Willy Martinsen.

Han er kommunikasjonsdirektør for TONO, samvirket som er eid og styrt av norske låtskrivere, komponister, tekstforfattere og forlag. Organisasjonens mandat er å beskytte opphavsretten: holde orden på når og hvor musikk brukes, for så å fordele penger mellom de som eier den. Siden AI-modeller som lager musikk er basert på allerede eksisterende materiale, beskyttet av opphavsretten, sier Martinsen at man i disse tilfellene er forpliktet til å spørre om tillatelse til å bruke materialet. På samme måte som Kanye West spurte og fikk tillatelse av King Crimsons Robert Fripp for å lage «POWER».

– Australske The Avalanches, for eksempel, baserer musikken sin langt på vei kun på samples. Disse klareringsrundene er derfor en sentral del av prosjektet deres.

Men man må kun registrere seg hos TONO om man vil bruke tekst eller komposisjon. Dersom man er ute etter å bruke spesifikke innspillinger, som lydfilene Drake- og The Weeknd-låta er basert på, for skape noe som til slutt ikke likner det originale produktet, må man klarere rettighetene direkte med artister og plateselskap. Men hvem kan hindre en i å stjele hvilken som helst stemme og bruke dem til sin egen fordel, dersom de ligger fritt tilgjengelig på internett? Det er tvilsomt at Trump, Biden eller Obama gitt tommel opp til å være med i de virale gaming-videoene, for eksempel.

– Det har ikke noe med TONO å gjøre, sier Martinsen, og trekker linjer til tilfellene der 

 har ringt foreldre der de – med genererte stemmer – utgir seg for å være deres barn, tryglende om penger så de skal slippe å bli drept av en kidnapper.

– Vi skiller mellom opphavsrett, altså det som har med kunstverk å gjøre, og retten man har til sin egen stemme. Det går på personvern. Drake har et vern for sin person og sin stemme. I tillegg kommer ikke retten til å la andre bruke det kunstneriske uttrykket ditt, etter du har lagt det ut på en plattform med reklameinntekter, sier Martinsen.

– Slå deg løs med å bruke stemmen min

Han når Tidens ånd over video, sammen med kollega Inger Elise Mey. Hun er jurist, og har ledet medieavdelingen i TONO siden 90-tallet. Hun har altså opplevd mang en digital musikkrevolusjon fra innsiden.

Hun kom nylig tilbake fra en AI-konferanse i Brussel, der EU er i ferd med å utvikle nye retningslinjer for bruk av kunstig intelligens.

– I stedet for å si nei, bør vi finne nye løsninger. Tannkremen er ute av tuben, sier hun.

Men noe har man rett til å si nei til, i alle fall om man bor i EU. I området gjelder nemlig noen direktiver, som Digitalmarkedsdirektivet. Dette inneholder en rekke bestemmelser for datautvinning – regler for hva man kan trene AI-modeller på, og hvilke rettigheter man har til å reservere seg mot å bli brukt til slike modeller.

– Vi er i tenkeboksen for øyeblikket, med å finne ut av hvilket ledd i denne prosessen TONO passer inn, hvilken policy vi skal ha og hva våre medlemmer forventer vi håndterer. Målet er etterhvert å komme frem til noen felles bestemmelser på dette, i første omgang i Europa, sier Mey.

Hun forteller at det i EU nylig er fremmet et utkast kalt 

, et forslag til håndtering av såkalte «høyrisikoområder». Dette er felt der man ønsker mer kontroll over bruken av kunstig intelligens, som overvåking, datasikkerhet og spørsmålet om bruk av IP-rettigheter.

– Men man ser foreløpig ikke på kultursektoren som såpass kritisk at man vurderer å forby AI-modeller i kunst og kultur, sier hun.

– Selv om EU parlamentet akkurat nå drøfter om man kanskje også burde inkludere lyd og bilde i den generelle bestemmelse om bruk av AI på slike høyrisikoområder.

På samme måte som musikkbransjen etterhvert møtte piratkopiering med strømmetjenester, er det flere artister som har tatt til orde for at bransjen må finne løsninger som møter behovene til de som vil bruke andres stemmer og låtmateriale til å generere deres eget. Grimes skrev mandag på Twitter at hun synes det er «kult å smelte sammen med en maskin», at hun «liker ideen om å opensource all kunst og drepe opphavsretten».

 til å dele inntektene 50/50 på suksessrike AI-genererte låter som bruker stemmen hennes. «Slå deg løs med å bruke stemmen min uten straff», skriver hun. «Jeg er ikke tilknyttet noe plateselskap og har ingen juridiske bindinger». Samtidig tar hun forbehold om at hun muligens vil være nødt til å be om å fjerne de giftigste tekstene fremført av hennes egen stemme. Vennligst ingen nazisme, og vennligst ingen låter om å drepe babyer.

Den elektroniske musikeren Holly Herndon – som sammen med sin partner, Matt Dryhurst, har en podkast om samarbeidet mellom mennesker og kunstig intelligens – ligger også tilsynelatende foran både bransje og lovverk. På sitt album fra 2019, PROTO, bygget hun et datasett av sin egen stemme, som hun deretter genererte til et kor som medvirker på albumet. På Twitter skriver hun at disse stemmene er tilgjengelige mot betaling på en tjeneste hun har laget, kalt 

. Tjenesten kan angivelig også lisensiere låtene, slik at du vil kunne dele inntektene med Herndon selv.

 nevner hun merkelige, juridiske grensetilfeller av hva som dekkes og ikke dekkes av opphavsretten, som da Tom Waits i 1992 vant frem i retten da Doritos etterliknet stemmen hans i en reklame. «De mest interessante aspektene av rettigheter knyttet til stemmeimitasjon har å gjøre med personvern», skriver Herndon. «Du kan ikke beskytte en stemme med opphavsrett, men som kunstner beholder man eksklusive, kommersielle rettigheter til navnet sitt. Derfor kan man ikke la det virke som at en sang kommer fra en viss kunstner, uten deres samtykke».

Willy Martinsen fra TONO synes Herndon er inne på noe.

– Man bør få på plass et system så det går an å søke om tillatelse fra en representant for, for eksempel, Kanye West, dersom man vil ha ham til å rappe et av versene dine, så de også tjener penger på dette, sier han.

– Ja, for eksempel en portal der man slår seg sammen med plateselskap, forlag og rettighetshavere. Men vi har ikke kommet dit ennå, sier Mey.

Martinsen er sikker på at dette vil gå seg til etterhvert.

– Dette skjer gang på gang, at teknologien leder an, og at lovverket følger etter, sier han.

Tidens ånd har henvendt seg til Universals norske kontor for en kommentar, og ble der henvist til det amerikanske hovedkontoret. I skrivende stund har vi ennå ikke fått svar på henvendelsen.

Man kan imidlertid gjøre visse antakelser om hva de mener om saken, basert på den siste ukas offentlige ytringer. Universal forsøker så godt de kan å fjerne «Heart on my Sleeve» fra internett, selv om den dukker opp igjen så fort den har blitt fjernet. Tidligere i april sendte Universal et brev til plattformer som Spotify og Apple Music, der de ba dem om å blokkere AI-plattformer fra å kunne hente inn materialet de eier som ligger der – den informasjonen sånne som Ghostwriter977 kan putte inn i en modell, og forme til en «ny» låt.

Inger Elise Mey har liten tro på denne måten å håndheve brudd på opphavsrett. Hun fokuserer heller på mulighetene disse teknologiske fremskrittene skaper. Hvordan den konkrete forvaltningen av et AI-verk vil se ut, er imidlertid ennå uvisst.

Mey sikter til en sak fra januar, der Getty Images 

 Stability AI – selskapet som står bak bildegeneratoren Stable Diffusion – fordi de fant åndsverket sitt blant de AI-genererte bildene.

– Hvis musikken som blir generert besår av en stor del materiale som er tatt fra Youtube eller Spotify, så er det klart at de som har opphavsrett også har lyst på en del av pengene disse låtene tjener inn. Det er ikke et lovtomt valkuum, bare fordi noen har funnet nye måter å generere musikk på, sier hun.

– Her er de mange muligheter på musikksiden, og muligheter for å finne nye inntektskanaler for artister. Samtidig er det viktig å ivareta alle involverte parter, slik at ingen blir krenket i prosessen. Dette vet vi kommer til å bli ordnet etterhvert, på samme måte som at produsenter i årevis har lagt ut sine egne sample-pakker for salg.

Musikk

Slik beskytter bransjen opphavsretten i AI-generert musikk

Karin Hindsbo blir direktør på Tate Modern i London. Det skriver 

 Hindsbo har vært direktør på Nasjonalmuseet siden 2017, i en åremålsstilling på seks år. I januar i år ble det kjent at hun ikke ønsket å fornye åremålet, som utløper 1. juni i år. 

Hindsbo har også delt nyheten på egen instagramkonto, der hun skriver: «I september tiltrer jeg som ny direktør for Tate Modern. Det er nesten uvirkelig, siden Tate Modern hele veien har vært en forbildeinstitusjon for meg. Det er et enestående museum med en fantastisk samling, et museum som alltid tenker nytt og går foran. Jeg måtte derfor endre planene mine da telefonen første gang ringte fra London i februar, noe som ble starten på en prosess som tok meg hit. I utgangspunktet hadde jeg tenkt at jeg skulle prøve noe helt annet enn å jobbe med kunstmuseer, i hvert fall for en stund. Men når denne muligheten dukket opp, måtte jeg gripe den. Så nå blir det flytting til London med familien, og det gleder vi oss til. Samtidig er jeg utrolig glad i Norge og alle de fine folk jeg kjenner her. Barna har også bodd her stort sett hele livet. Vi kommer å holde kontakten med venner, familie og kollegaer og håper at mange har lyst å besøke oss når vi etter hvert kommer på plass». 

Samtidig på Nasjonalmuseet: de forsøker å finne ny direktør. Det kom i alt 33 søknader, der tre har trukket seg. Styreleder Maria Moræus Hansen 

, en liste som blant annet inkluderer Stina Högkvis (nåværende samlingsdirektør ved Nasjonalmuseet), Jarle Strømodden (sjef for Vigelandmuseet), Hanne Beate Ueland (avdelingsdirektør ved Stavanger kunstmuseum) og en 23 år gammel art director. Syv personer er unntatt offentligheten. 

Nyhet

Og hun gleder seg, står det i pressemeldingen på museets nettsider. 

Karin Hindsbo blir direktør for Tate Modern 

Det var tilsynelatende en helt vanlig tirsdag, da regissør Eivind Landsvik ble oppringt av et fransk nummer.

– Jeg satt på restaurant med en nær venn og skulle møte resten av teamet minutter senere, av helt andre grunner. I den andre enden var en hyggelig dame som sa at 

 var tatt ut i hovedkonkurransen i Cannes. Samtalen var helt syk, for jeg trodde de hadde valgt ut filmene for lenge siden, sier han.

Han når Tidens ånd over telefon mellom slagene: tekniske ting som må ordnes før kortfilmen i hui og hast skal sendes nedover kartet. Landsvik har ingen filmutdanning, og har tidligere laget reklame og musikkvideoer for artister som Linni, Boy Pablo, Gundelach, og Ayka. Musikkvideoen han lagde for Lars Vaular og Daniel Kvammen, 

, vant priser på Spellemann, BIFF og Kortfilmfestivalen.

Han har flere kortfilmer bak seg, blant annet 

fra 2021, men det er langfilm han har mest lyst til å lage. Manuset er klart, og han jobber for tiden med å få prosjektet realisert. Som regissør er han inspirert av filmskapere som Sofia Coppola, Mia Hansen-Løve, Éric Rohmer og Céline Sciamma – snakkete filmer, som ofte setter atmosfære over handling.

– Det føles helt utrolig å få denne typen anerkjennelse. Det er jo den viktigste filmfestivalen i verden.

– Vi skal definitivt ned dit, og så vet jeg ikke så mye mer enn det. Jeg har alltid ønsket å dra til Cannes for å se film, men det er et dyrt sted å dra. Nå håper jeg å få sett den nye filmen til Jonathan Glazer, for eksempel.

 tar for seg en kveld i livet til to ungdommer, som på hver sin måte opplever å bli forlatt. Landsvik ønsker å si noe om hvor tilfeldig det er hvem man ender opp med å bli kjent med, i en tidlig fase av livet. Filmen er basert på minner fra egen ungdomstid, og drevet frem av et ønske om å mane frem en type karakter han ikke synes man ser nok av på skjermen. Men han vil ikke avsløre for mye.

– Der er en film som tuller med guttastemning, som er noe jeg aldri har vært særlig glad i.

– Du er ikke noe glad i kjønnsbaserte fellesskap?

– Jeg er ikke noe glad i fellesskap generelt. Joda, men jeg liker ikke tanken på at gjenger og miljøer skal være den sterkeste kilden til et enkeltmenneskes identitetsfølelse. Filmen handler litt om å ikke behøve å tilhøre et miljø bare fordi man har vokst opp sammen, eller fordi man jobber med det samme. For at ekte vennskap skal gro på en sunn måte må det ligge mer til grunn enn at dere tilfeldigvis har gått på samme skole, jobber med det samme eller tror på det samme. Disse tingene betyr jo mindre enn de nære relasjonene som kan oppstå når man møter mennesker én til én.

– Men hipstergjenger er du glad i, etter musikkvideoene å dømme?

– Hehe, det er videoer som er laget uten noe særlig penger i det hele tatt, så jeg har spurt venner og bekjente. De fleste er vel venner av artistene også.

Eivind Landsviks «Tits» er en av de 11 kortfilmene som får konkurrere i Cannes, blant over 4000 innsendte bidrag.

Norsk kortfilm til Cannes: – Føles helt utrolig

Til helgen, i Nedre Foss park på Grünerløkka, rett over elven fra Vulkan, skal det arrangeres, av alle ting, en ren hardstyle-festival. Hardstyle DNA har som mål å bli landets største i sin sjanger: en energisk, rask og brautende versjon av trance, som oppstod på 00-tallet i Nederland og Italia. «Kicks go kongkong», står det i bioen til den norske hardstyle-artisten Refuzion – basstrommelyder som slekter til de enda raskere hardcore- og gabber-sjangerne fra tiåret før.

For allmennheten er det tyske Scooter som har vært hovedinngangen til sjangeren. Under overflaten finner man imidlertid en levende subkultur: det blir arrangert hardstyle-kvelder og festivaler overalt på kontinentet, hele tiden, spesielt i Nederland som arrangerer festivaler som Defqon, Decibel og Rebirth. Verdens største festival for elektronisk musikk, belgiske Tomorrowland, har også dedikerte hardstyle-scener.

Men å få til en i Norge har vist seg å være vanskeligere enn man skulle tro.

– I 2014 ble det forsøkt arrangert en hardstyle-fest på Gjøvik, som endte med fiasko da politiet stengte den ned. Norge var nok ikke klare for det da, men vi ser nå at 18-åringene sulter etter harde kicks, sier Andri Papanicolas, markedsansvarlig for Hardstyle DNA.

Tidens ånd starter snart et nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. 

Til Tidens ånd forteller Papanicolas om fordommene knyttet til hardstyle-miljøet. Hun kan melde om et holdningsskifte i emning.

– Da jeg begynt å høre på dunkdunk-musikk, var jeg ganske alene i Gjøvik. Det var brødrene mine som introduserte meg for musikken.

– Hvorfor hardstyle over andre former for techno, house og EDM?

– Jeg var på et rave i Frankrike for litt siden, og jeg har aldri savnet hardstyle så mye. Techno går bare videre og videre, og jeg hører ikke forskjell på DJer eller sanger eller noe. I hardstyle har man et ordentlig klimaks.

Kommunekamp på både høyre- og venstresiden

Hardstyle DNA har arrangert små og store arrangementer siden 2008, men det var ikke før primus motor for helgens festival, Omar Haddouche, besøkte Defqon i 2013, at han for alvor satte seg til å etablere sjangeren i Norge. Oslo Kommune innvilget søknaden deres om å arrangere festival, og ga dem Nedre Foss til disposisjon.

– Men så begynner naboene å klage. De klaget på Vulkan Open Air i fjor, og klagene ble ikke tatt tak i av kommunen. Senere leser politikerne hva hardstyle-festivalen vår faktisk innebærer, som fører til at noen politikere går sammen med naboene for å få oss til å flytte. Åtte dager før opprigg!

 mot Rødt-politiker Siavash Mobasheri og Høyre-politiker Mehmet Kaan Inan i Avisa Oslo, fikk de imidlertid lov til å 

– Konflikten handler egentlig bare om hvorvidt området kan brukes til festival eller ikke. Men når folk leser om usikkerheter bruker de heller ikke penger på billetter, så det er synd at akkurat vår festival har tatt skade av konflikten.

– Hardstyle blir assosiert med bråk og støy

Hardstyle-fans er vant til å kjempe for sin rett, ifølge Papanicolas, akkurat som metal-fans på 80-tallet. Og mens norske DJer som Da Tweekaz og Refuzion vil være ukjente for de fleste nordmenn, er de opptatte med å spille for tusenvis av mennesker i utlandet.

Selv satte Papanicolas livet på vent da hun hørte at det skulle arrangeres en hardstyle-festival i Oslo sentrum, og utsatte vårens planer om å flytte til Kypros.

– Hardstyle blir assosiert med bråk og støy og folk som tar amfetamin. Men det er umulig å ignorere kvaliteten i musikken.

Hardstyle-miljøet er det mest inkluderende miljøet du kommer borti, sier hun.

– Man treffer alle slags type mennesker, fra 16-åringer til folk på 50 som har vært på rave i ungdommen. Folk samles også på tvers av klasser. På sånne arangementer ser man fremmede hoppe over småpratet for å snakke om musikken. Det håper vi også at skjer på Hardstyle DNA.

– Det er mye hårgelé på bildene av artistene, de ser nesten ut som e-sport-utøvere. Hvordan har DJene forandret seg de siste 20-30 årene?

– Som alt annet som er i vekst har sjangeren blitt kommersialisert. Scenene har forandret seg i den forstand at hardstyle-DJer blir anerkjent som faktiske artister. Det har nok ført til at DJene oppnår en stjernestatus som tidligere var sjelden. Men det er forskjell på dem – noen er divaer mens andre vil bare ha en sixpack og feste med crowden.

– Bassbrain har mye fokus på øl i musikken sin, for eksempel, og dagen han ikke spiller skal han bare henge med oss.

Til helgen går Hardstyle DNA av stabelen midt i Oslo sentrum, noe naboer og lokalpolitikere ikke har latt gå upåaktet hen.

Ny, norsk hardstyle-festival: – Vi ser at 18-åringene sulter etter harde kicks

I en liten serie artikler ser vi på fordeler og ulemper ved byutvikling og utelivet i 2023

Gjestekronikk

Dette er ikke et innlegg basert på fakta og iskalde bransjetall. La oss snarere kalle det kvalifiserte tanker, basert på mangeårig erfaring fra bar og restaurant. De siste tyve pluss årene har jeg jobbet i serveringsbransjen med noen av de beste i faget og opparbeidet meg en solid figurativ loggbok av 

 betraktninger, erfaringer og meninger om utelivet generelt og i Oslo spesielt.

Landskapet har forandret seg i løpet av tiden som har forløpt siden jeg først tappet mitt første beger øl. Men én sannhet har vist seg å alltid stå ved lag: Bartendere, servitører, kokker, drivere og eiere - de som velger å kalle bransjen for sitt nokså permanente yrkeshjem - er for det meste en misantropisk, men også selvoppofrende gjeng. Tross at de både er hardtarbeidende i masochistisk forstand og ofte godt over gjennomsnittet skarpe, velger de å bli ved sin lest, langt ut over det rygg, knær, lever og libido har godt av.

Men dette er første gangen jeg ser mørkt på fremtiden til mange av Oslos vannhull, ny-bistroer og 

. Jeg tror riktignok det er håp. Eller rettere sagt har jeg et ønske om hva som forhåpentligvis reiser seg av asken etter konkursbølgen jeg frykter at kommer.

Det er flere grunner til at situasjonen slik den er, at vi trolig står ovenfor flere nedstengninger og konkurser i tiden fremover. Resesjon, post-pandemi, en ræva krig og en svak krone.

Nedgangstider er én av årsakene. At publikum i større grad søker seg bort fra etablissement i øvre prissjikt med kamskjell og Krug, er rimelig selvforklarende når lommeboken ikke lenger strekker til. Men jeg er ikke overbevist om at dét alene har skylden for knipen serveringsbransjen står i.

Mange steder sliter om dagen, men ifølge ferske tall fra DNB, blir det brukt mer penger på bar og restaurant til nå i år, enn på samme tid i 2019, året før pandemien. Tallene tegner et bilde av at det står bra til. Likevel er det stor usikkerhet i bransjen, fordi tilbudet langt overgår etterspørselen. Serveringstedene fremstår til forveksling homogene og en pre-pandemisk optimisme råder hva gjelder nordmenns luksusbehov. Det har vært nedgangstider før, hvor serveringsbransjen har virket som landets tryggeste arbeidsplass. Folk trenger å komme seg ut, ta en etterlengtet fest blant livsglade medmennesker, og utelivet har stått klar for å bistå virkelighetsflukten. Men slik oppleves det nødvendigvis ikke lenger.

Slik jeg ser det er hovedproblemet en overetablering av serveringstilbud i hovedstaden. Det er rett og slett for mange om beinet. Publikum vasser i alternativer og nye tilskudd til utelivet – hovedsakelig drevet frem av ekspansive restaurant- og utelivsgrupperinger, men også fra folk utenfor bransjen som enten trenger å selvrealisere eller komme seg bort fra voksenjobben. Føle de har noe å tilføre byen.

Sistnevnte er jeg som oftest ganske positiv til, da det alltid er bra med friske innfallsvinkler og mangel på bullshit-bagasjen som mange år i bransjen ofte medfører. Førstnevnte utelivsgrupperinger er jeg derimot mindre henrykt over. Godt hjulpet av en gentrifiseringskåt eiendomsbransje, og under parolen 

, popper det opp serveringstilbud i et altfor høyt tempo.

Nye bydeler skal vitaliseres og utvikles for å igjen kunne selge leiligheter og kontorlokaler til overpris i arkitektonisk intetsigende nybygg, mens eksisterende bydeler plutselig trenger et 

 med dyr øl, naturvin, podkast-studio og fritidsaktiviteter – igjen fordi utleier har et nybygg vis a vis å fylle opp.

Felles for mange av disse nyetableringene er et strømlinjeformet og uinspirert syn på hva som utgjør et godt samlingssted. De er forsvinnende like hva gjelder både uttrykk, innhold og utforming. Eiendomsutviklere står klare med ferdige rålokaler, og inn flytter et konsept som er til forveksling likt et økende antall andre steder i hovedstaden. Det skal bare små justeringer og ny Instagram-profil til.

Vi lever i en virkelighet hvor fetisjeringen av dyre matmenyer og kjøkkenpersonale står som bransjestandard, godt hjulpet av velproduserte matprogrammer på Netflix og sexy rockekokker poserende med finslipte japanske kniver. Det samme gjelder glorifiseringen av vinprodusenter og begjær etter kjølige årganger og utvalgte vinområder, og elitismen som følger. I møte med serveringsbransjens fråtsekor, er det kanskje ikke så rart at publikum heller sikter seg inn på pizza og husets rødvin: tryggere menyalternativ, billigere børst og et lokale som fremstår som mer autentisk. Spesielt når kosebudsjettet i større grad må fordeles med omhu.

Når målgruppen som aktivt bruker byens mange serveringstilbud, plutselig har mindre penger, samtidig som de besitter mer fagkunnskap enn hva som var vanlig før, kan ikke jeg annet enn å observere at på mange av stedene som utgjør Oslos serveringstilbud ligger tynt an. For mange av dem fremstår som copy/paste-pastisjer over samme mal og henvender seg til et oppkonstruert publikum de skulle ønske fantes: Kule, komfortabelt rike hverdagshedonister som ikke stiller spørsmål ved pris, og som finner det mest behagelig å sitte i et anemisk, estetisk uinspirerende rålokale med vanskelig akustikk.

Serveringsbransjen har lenge vært drevet i stor grad av folk nettopp som meg selv: Middelaldrende menn med et forutinntatt syn på hva som nødvendigvis funker, og med svekket evne til å tenke nyskapende. Vi har nytt godt av årevis med hegemoni, med opparbeidet selvtillit og overbevisende monologer om hvorfor akkurat 

 har svaret på hvordan utelivet skal drives. Dette er selvfølgelig sprøyt.

Forhåpentligvis fremstår jeg ikke som noen bitter nostalgiker når jeg minnes hvordan serveringslandskapet så ut da jeg begynte bak en bar for over tjue år siden.

Til forskjell fra nå var det flere unge folk på jobb der ute, i klubber og restauranter. Mange åpnet en plass for seg og sin omgangskrets, og forhåpentligvis var det nok andre folk utenfra som ville støtte opp og være en del av festen. Det skulle være som å komme hjem til noen som er litt kulere og mer verdensvant enn seg selv. Og ikke minst sto eierne selv og tok imot gjestene, de jobbet på gulvet og strålte av stolthet. Dette er til stor forskjell fra en i stor grad anonym eiergruppe bestående av 

Hvis nye, unge aktører heller kommer på banen med friske innspill og evnen til å være sitt eget kvalitetsbarometer, samtidig som man skaper et genuint miljø, kan dette gå riktig bra. Det koster ikke nødvendigvis så mye penger å åpne bar eller restaurant, bare blodslit, nattesøvn og et godt stykke forstand.

Uteliv

– Urolige tider i hovedstadens uteliv, men det kan finnes håp

Fremtiden eies ikke av de ekspansive utelivsbaronene

Ingvild Krogvig er kurator for den lekre utstillingen 

 som åpnet på Nasjonalmuseet for noen uker siden. Onsdag skal hun holde et foredrag om dette interessante og for mange temmelig obskure kunstnerskapet, og samtidig lære oss mer om hans fargerike liv og omgangskrets. Det er mange spennende forbindelser til pengemakt, monarkiet, statsforvaltningen, motedesign, teater, arkitektur og ikke minst til avantgarde-uteliv og sosietet, i et liv som kun varte mellom 1888 og 1937. Han ble delvis misforstått og latterliggjort i sin hjemlige samtid, men var samtidig midt i smørøyet i moderne europeisk kunstliv, han samarbeidet blant annet tett med Fernand Léger og hadde berøringspunkter til landets mektige. Det ligger mange underlige paradokser der, og noen virkelig blendende verk er samlet inn for noe som føles som en posthum oppreisning for ham. Det er nylig også utgitt to fristende bøker om kunstnerskapet. Foredraget er en glimrende anledning til å stille kurator Krogvig noen spørsmål om dette og hint.

Ditt foredrag om Thorvald Hellesen som skal holdes onsdag heter 'En uforbederlig kubist'. Hvordan ble egentlig kubismen mottatt i Norge, blant kunstnere, publikum, kritikere og

 De norske kubistene, med Hellesen som den første, fikk en brutal mottagelse i hjemlandet. Forhåndsomtalene av Hellesens utstilling på Tivoli høsten 1919 var positive. VG omtalte utstillingen som «utvilsomt er aarets mest sensationelle», mens journalisten fra Tidens Tegn meldte noe forbløffet at kunstneren tok i bruk «lionoliumsbeter, papstykker, sølvpapir, ja endog træklosser og gamle galoschesaaler» i bildene. Collage var ikke overraskende en ukjent strategi for norsk presse.

Foredrag onsdag 26. april

Men et par dager etter åpningen dro det seg til. Aftenposten omtalte utstillingen som «en spøk,» og beskrev bildene som «farveorgier, som er slængt hen i væggene». Den mest nådeløse slakten kom fra Dagbladets kritiker Jappe Nilssen, som åtte år tidligere hadde spådd Hellesen en lysende fremtid.

Allerede i først setning slo han følgende fast: «Det hender en og annen gang, men gudskjelov ikke så ofte, at det holdes kunstutstillinger her i byen, som fylder mig med et saadant ubehag, at jeg kun ved en viljesanstrengelse kan bekvemme mig til aa omtale dem, utstillinger, hvor man forgjeves speider efter en smule talent (…) vor originaliteten kun bestaar av et par kummerlige, avlegs narrestreker», før han fortsatte: «Det er den siste mote fra Paris, han vil forsøke aa lancere herhjemme, de siste krampetrekninger av en voldført malerkunst, som han nu vil prøve paa aa blende sine troskyldige landsmenn med.»

«En uforbederlig kubist» om den norske kunstneren Thorvald Hellesen (1888 - 1937)

Alle artikler