OM STIL er en podkast og nyhetsbrev om mote og stil, visuell kultur, kunst og industri.

Det handler, naturlig nok, om stil - eller i bredere og smalere forstand om alt som favner nettopp stil. Mote, men også design, form og smak. Mote er et enormt felt, internasjonalt en av verdens største industrier - og noe som angår oss alle, hver eneste dag. Jeg skal prøve å trekke linjer mellom dagens uttrykk og historiske fenomen, snakke med eksperter og gå i dybden av overflaten.

OM STIL springer ut fra et ønske om å skape et rom for tanker og betraktninger om og 

 feltet - på egne premisser. For nettopp 

, som er ekstra interessert. Det vil følge både det jeg publiserer på Tidens Ånd, og det som er aktuelt i podkasten OM STIL som kommer med jevne mellomrom. Vi vil dekke det som skjer her og nå, men også alt det spennende som ligger bak tidsånden og andre fenomen som interesserer oss. I tillegg vil jeg snakke med folk, rett og slett, og vise frem mangfoldet i moteinteresserte og -affilierte mennesker. For klær har vi alle til felles.

Norge har produsert mange veldig bra motefotografer, spennende designere, internasjonalt anerkjente moteforskere, skribenter, modellagenter, redaktører, arkivarer, fashionistaer og bare veldig interesserte mennesker. Men hvem er de, alle sammen?

Jeg har selv jobbet med og i motefeltet i over 20 år, som skribent, journalist, forsker, lærer og foreleser, kreativ leder og modell (puh) og har alltid opplevd feltet og bransjen som dels misforstått. Mote har i Norge (og andre steder) ofte vært synonymt med noe overflatisk, lite interessant, et ungdomsfenomen. Noe vi vokser fra - før vi blir seriøse.

Det er ikke sånn det er, sett fra innsiden. Tvert imot er motefeltet fullt av spennende folk og historier, komplekse kulturuttrykk, globale nettverk og lange karrierer, kryssende industrier, mangfold, medier i utvikling, særegne fenomen og seriøse kunstnerskap. Mange mennesker i mange ulike felt har jobbet med mote, og enda flere er oppriktig glad i mote - uten at det handler om hverken trender eller shopping. Jeg har ikke ord på hvor ofte jeg møter folk med en levende interesse for mote, klær og stil som befinner seg langt utenfor den definerte ‘målgruppa’. Er du en av dem, vet du det selv. Dette nyhetsbrevet er for deg!

I aller første episode snakker jeg med artist Nils Bech om hans forhold til stil - både på scenen og i eget liv. Nils er en av landets stiligste menn, synes jeg - helt subjektivt - vi er nemlig også bestevenner privat og deler det meste. Så det føltes ekstra hyggelig å starte der, litt nært og på trygg grunn.

Vi snakker om hvorfor han idag liker å kle seg ‘ned’ på scenen, hvordan du bør bygge en garderobe for midtlivet og den eventuelle krisa, og hvordan fake en comme des garcons-garderobe på budsjett. Ikke minst forteller han om hva han tenker når han jobber med mote og klær, noe du kan se tydelig i videoene han snakker om.

 - som han nevner i episoden - er egentlig en helt fantastisk, litt underspilt låt av Nils. Videoen med storhetene Gisken Armand og Petronella Barker i hakkande fri utfoldelse er herlig teater-camp, nydelig skutt av filmfotograf Cecilie Semec.

Skutt av Benjamin Huseby på nachspiel på WhiteLights studios på Tøyen er dette et sjeldent innblikk i ting som foregår en sommernatt ved fjorden.

Smertefullt vakker låt, skutt på Henie Onstad Kunstsenter. Benjamin Huseby, mote- og kunstfotograf, nå kreativ leder og klesdesigner for både GmbH og italienske Trussardi har regi, igjen skutt av Cecilie Semec. Hovedperson i videoen er personligheten James Jeanette, en legende i Londons uteliv og nå vokalist i bandet Wild Daughter.

Jeg er også glad for å meddele at jeg tar over fra Ida Wammer som ansvarlig redaktør i Tidens Ånd. Jeg begynner i jobben i midten av mai, og kommer til å kombinere den med å dekke stil-stoffet på siden. Jeg ser frem til å være med på å utvikle oss videre, og gleder meg til fortsettelsen.

OM STIL med Ida Eritsland lansering av podcast

OM STIL med Ida Eritsland og lansering av podkast 

Tidens ånd lanserer nå en helt ny podkast - OM STIL, der programleder Ida Eritsland dypdykker i det komplekse motefeltet. 

Hva ligger bak trender og tendenser som definerer vår tid? Hvordan påvirker moten oss alle, enten vi vil eller ei? 

I podkasten vil hun snakke med folk på innsiden, designere og fotografer, skribenter og agenter, men også vise mangfoldet i moteinteresserte og -affilierte mennesker. 

I aller første episode snakker hun med artist Nils Bech om hans forhold til stil -  på scenen og i eget liv. Hvorfor han idag liker å kle seg ‘ned’ som artist, om å bygge en garderobe for midtlivet og den eventuelle krisa, og hvordan fake en comme des garcons-garderobe på budsjett. 

OM STIL-podkasten vil med jevne mellomrom slippe nye episoder, og du kan høre episodene i Spotify, iTunes eller ved å trykke på avspillingsknappen lenger opp i saken.  

OM STIL får du også som nyhetsbrev, og du kan melde deg på 

Ny podcast med Ida Eritsland

Ny podkast med Ida Eritsland  

Et besøk på Buzzfeed sin nettside er en sansevekkende opplevelse. Alle overskrifter 

 leses med en stemme som går i fistel, og som et forsøk på å gå viralt. Siden oppstarten i 2006 har de gjort seg til spesialister på klikkjagende listesaker av typen «21 Hollywood Facts That Are Just Plain Creepy, Creepy, Creepy, KER-REEPY»og «19 Extremely Entitled Or Privileged Things Celebs Did And Tried To Pretend Were Normal». En normal dag på Buzzfeed!

Men alt dette har antakelig gitt anledning og en økonomisk elastisitet til å bedrive saktegående, grundig og prisvinnende journalistikk også. Under opptakten til det amerikanske presidentvalget i 2012 ble nyhetsredaksjonen Buzzfeed News etablert. '«Buzzfeed News» er et oksymoron' har noen kommentert tørt på Reddit, men gjennom sin dekning av blant annet presidentvalgene, Syria-krigen, politivold og maktovergrep har de eksistert som en kredibel stemme, og en direkte motsats til den klikkpanikken man ellers forbinder nettstedet med. 

Men nå er det over for redaksjonen som har fått æren for å «dra mediene inn i den nye tidsalderen». 

Man er aldri langt unna å erklære æraer for omme, og spesielt ikke når det er snakk om medier. The Atlantic-skribent Charlie Warzel jobbet i Buzzfeed på 2010-tallet, og i den nylig publiserte teksten 

), beskrev han tiden som å jobbe i stormens øye. «The demise of BuzzFeed News marks the end of an era for digital media», 

. Og «Closure of BuzzFeed News marks end of an era for digital media», 

omme, eller om nedleggelsen bare er nok et symptom på æraen vi befinner oss i. Også i 2019 skjedde et ostehøvelkutt på 220 ansatte i Buzzfeed, som førte til at nyhetsavdelingen opprettet fagforening. «Not all fun and memes», skrev de i en erklæring. I denne runden beskrev en avskjediget ansatt til 

 at: «There was always the sword of Damocles hanging over BuzzFeed News. Everyone in news knew it wasn’t profitable, the board hates it, Jonah (Peretti, sjef i Buzzfeed, red.anm.) kind of keeps it around ’cause he likes it, and eventually the day would come where it’s a terrible line item in red. And, you know, I guess the day came.».  

Den dagen kom, så her er syv saker verdt å se tilbake på: 

A BuzzFeed News investigation based on thousands of satellite images reveals a vast, growing infrastructure for long-term detention and incarceration. 

WWF Funds Guards Who Have Tortured And Killed People

Amazon’s Next-Day Delivery Has Brought Chaos And Carnage To America’s Streets — But The World’s Biggest Retailer Has A System To Escape The Blame 

Secret NYPD Files: Officers Who Lie And Brutally Beat People Can Keep Their Jobs

Here's How Breitbart And Milo Smuggled White Nationalism Into The Mainstream

Inside The Global “Club” That Helps Executives Escape Their Crimes

Top-Level Figure Skating Judges Consistently Favor Skaters From Their Home Countries. Now Many Of Those Judges Are At The Olympics

Nyhet

7 Saker Fra Buzzfeed Som Du Ikke Vil Gå Glipp Av 

Det var rett etter OpenAIs nye språkmodell, GPT-4, ble lansert, at Bill Gates 

 AI-revolusjonens ankomst. Microsoft hevder selv at modellen «viser tegn» på såkalt AGI – 

 – en bevissthet som begynner å likne et menneskes. Modellen kan tolke bilder, forstå humor, gjøre det bedre på eksamen enn 90% av amerikanske studenter og har 40% høyere sjanse til å svare korrekt på faktaopplysninger enn sin forgjenger. Også denne gangen har modellens muligheter gått viralt som etterlikninger av kunst, i form av filmmanus, bilder, vitser og fortellinger.

Kommunikasjonsansvarlig ved Kunsthall 3,14 i Bergen og kurator for anledningen, Tuva Mossin, har under arbeidet med utstillingen 

ChatGPT and Tuva Mossin Curate «Whispers in the Vault»: Presenting Another Leader - Act II by Nástio Mosquito

 ønsket å finne ut av hvordan GPT 3,5 – den mindre «intelligente» forgjengeren – gjør seg som kurator. Galleriet ligger i gamle Norges Bank i Bergen sentrum, og den GPT-kuraterte utstillingen er todelt. 

I den store utstillingssalen vises PHD-prosjektet til stipendiat ved Kunstakademiet i Bergen, Søren Thilo Funder. Chatbottens oppgave var å finne et verk å stille ut i det gamle bankhvelvet, som passet tematisk til Funders utstilling. Resultatet ble en installasjon av Nástio Mosquito fra Angola. Temaet er høyfrekvent, automatisert aksjehandel, og utstillingen åpner fredag 21. april.

Mossin har en master i kunsthistorie, og har skrevet om kunst som benytter automatisert ansiktsgjenkjenningsteknologi. Kunstnere hun tok for seg «approprierte eksisterende programvare og sanseliggjorde hvordan programmene fungerer».

– Som forventet var programmene partiske, rasistiske og misogyne, sier Mossin til Tidens ånd over telefon.

Men er det i det hele tatt et interessant spørsmål, om hvorvidt en maskin kan kuratere? Mossin stiller seg skeptisk til språkmodellens evne til å skape (ingen generert kunst henger på veggene i 3,14), så hvorfor vil hun utforske språkmodellens evner til å skape en utstilling?

Mossin hadde i månedene før utstillingen en kontinuerlig samtale med språkmodellen, og lot den komme med forslag til kunstnere som kan fylle bankhvelvet, skrive e-poster og bidra med inspirasjon til innholdet i installasjonen. Hun var åpen for at det kunne bli en «drittutstilling».

– Først foreslo den selvfølgelig hvite, europeiske og amerikanske kunstnere.

– Ikke at det er noe problem i seg selv, men da stiftelsen ble grunnlagt på 80-tallet, var det for å vise kunst fra utenfor den vestlige sfæren. Vi trengte noe som kontrasterte Sørens danske blikk på tematikken.

– Hva var motivasjonen bak implementeringen av ChatGPT, bortsett fra at det er en gimmick journalister lett biter på?

– Gimmicken var én ting, men jeg har lenge vært opptatt av spørsmålet om maskiner kan produsere kunst – noe jeg i utgangspunktet er skeptisk til. Ellers har galleriet som mandat at utstillingene skal ha en relevans for pågående diskusjoner, så vi tenkte at det var gøy i seg selv, men at utstillingen også kan fungere som et slags innlegg i diskusjonen.

– Man må nesten komme på utstillingen og lese chatloggen for å gjøre seg opp en mening. Det skal sies at modellen ikke er laget for å kuratere utstillinger, men etter hvert lærer man seg å navigere rundt begrensningene. Den foreslo verk av Mosquito som ikke eksisterer, for eksempel.

– Hvordan har resultatet blitt, sammenliknet med hvordan du selv hadde valgt å kuratere?

– Det har egentlig blitt ganske likt. Vi har hatt Mosquito på ønskelisten veldig lenge, så vi ble begeistret for det forslaget.

– Er det ikke foruroligende, at du hadde endt opp med en utstilling som likner den en maskin har laget?

– Nei, for jeg hadde kanskje ikke valgt Mosquito til akkurat denne utstillingen. Verkene hans handler mye om maktdynamikk, men det handler ikke spesifikt om finansmarkedet og algoritmer. Men nå ble det sånn.

– KIRAC, et nederlandsk kunstkollektiv som blant annet er aktuelle med en Houellebecq-sextape, har de siste årene stadig rettet kritikk mot hvordan maktstrukturer i kunstindustrien gjør kunsten dårlig. Spesielt provoserte blir de av utstillinger hvis mål er å tilfredsstille sosiale eller økonomiske forventninger, fremfor å faktisk vise kunst noen er interesserte i. Selv skriver dere i pressemeldingen at kurator er «Et yrke som i aller høyeste grad krever både fagkompetanse, bransje-know-how, og evne til kreativ tenkning.» Dette gjelder så klart 

 kuratorer, men synes du ikke at noen kuratorer heller fungerer som markedsførere? At de er mer opptatt av å analysere trender og gi publikum det de vil ha, fremfor å skape en utstilling som gjenspeiler egen smak?

– Jo, og dette gjelder ikke bare kuratorer. Det var noe jeg tenkte mye på da jeg skrev masteren min, da det var tydelig, for å sette det på spissen, at de som har programmert modellene ikke forstår kunst. Mennesker er også rasistiske, dømmende, repeterer historiske feil, og så videre.

– Men la oss glemme kriteriene for om språkmodellen fungerer bra eller dårlig, eller om den er rasistisk eller ikke. Den kommer ikke til å forstå kunst noe bedre selv om den blir mindre rasistisk.

– Jeg er egentlig ikke ute etter å si om den er bra eller dårlig, jeg ville bare se om den kunne være nyttig til akkurat dette formålet. Det har vært debatter om at den kan overta som oversetter eller journalister, for eksempel. Men den kan ikke gjøre god gravejournalistikk, for eksempel, eller skrive noe nyskapende, fordi de ikke funker som mennesker. De er trent på datasett, og datasett vil alltid være historiske. De kjenner igjen mønstre og repeterer dem, men det som er interessant med mennesker er at vi kan bryte mønstre, blant annet gjennom kunst.

– Det er vanlig å si at språkmaskinene fungerer best når man ber dem om å gjøre noe, og dårligst når man ber dem tenke. Jeg forstår at man kan sidestille en språkmodell og jobben til et menneske hvis jobben har et tydelig ønsket sluttpunkt – som et program som skal kodes, en e-post som skal skrives, eller et samfunnsoppdrag galleriet skal tilfredsstille, i dette tilfellet å vise frem kunstnere fra andre verdensdeler.

– Om maskinen kan erstatte kunstnere bryr jeg meg ikke så mye om, for det tror jeg ikke en kunstig intelligens kan.

– Men du stiller spørsmålet om den kan erstatte en kurator. Er det ikke meningen at kuratoren også skal tenke og utforske? Hvis man ser på en kurator som en lakei for å adlyde insentiver fra oven tviler jeg ikke på at språkmodeller kan gjøre en god jobb, men er ikke en kurator på mange måter en forlengelse av kunstneren, når presentasjonen også blir en del av verket?

– Joda, det er jeg enig i. Basert på akkurat dette ene eksperimentet, så tror jeg ikke den kan erstatte kuratoren. Vi satte i gang med prosjektet fordi kunst og AI har vært mye diskutert de siste månedene, uten at vi har sett samtaler om kuratering og AI. Man kan vel si akkurat det samme om alle mulige yrkesgrupper, at språkmodellen ikke kan erstatte jobbene som krever tekning. Det sagt, tror jeg at det kan være ekstra interessant å teste språkmodellen i kuratoryrket nettopp fordi den da må forholde seg til kunst. Kunstens egenart demonstrerer ChatGPTs evner og begrensninger bedre enn om man gir den andre typer arbeid.

– Selv om det finnes jobber som er for avanserte for en kunstig intelligens å løse, synes jeg det er vanskelig å akseptere sammenlikningen mellom jobb og kunst. Skal kuratoren kun utføre en jobb, eller være med i en kunstnerisk skapelsesprosess? Et kunstverk er ikke oppgave som skal løses. Hvis du vil skrive en historie fra livet ditt, og ber en språkmaskin om å skrive den, er ikke teksten din historie, selv om faktaen stemmer og dramaturgien i grove trekk gjenspeiler dine egne følelser. Den mangler et blikk. Siden kuratering også handler om å vise noe fra et bestemt perspektiv, hvordan kan det da vært interessant å stille spørsmålet om språkmodeller kan gjøre en god jobb som kurator?

– Ja, en språkmodell kan ikke gjøre annet enn å etterlikne andres kunst. Hvis jeg hadde latt ChatGPT gjøre hva den ville med utstillingen, hadde den blitt en platt crowdpleaser. Chatbotten kan observere at noe er aktuelt, og svare med anbefalinger til kunstnere. Jeg skal ikke nevne navn, men jeg føler det er mange institusjoner rundt om i verden som arbeider på akkurat den måten. Det er sånn man får publikum og penger. Hvis du bare inviterer hotte navn ser det i tillegg bra ut på kuratorens personlige CV. Men etter vi startet med arbeidet har flere av oss faktisk startet å bruke den, primært til å skrive e-poster og andre generiske oppgaver, riktignok.

– Synes du kuratoren en slags medkunstner, da?

– Det er en stor diskusjon som startet på 90-tallet. Det er en kjent antologi som heter «The Artist as Curator», som handler om hvordan rollene smelter inn i hverandre og hvilke konsekvenser dette kan ha. Det var også rundt denne perioden kuratorutdanninger ble etablert. Men det varierer selvsagt – noen kunstnere er medgjørlige, andre vil ha det på sin måte. Som formidler har jeg opplevd å bli instruert av kunstnere, fått beskjed om at jeg må snakke om verkene på den og den måten. Det har jeg aldri giddet å gjøre, men uansett. Det samme gjelder helt sikkert kuratorer. Basert på samtalen med ChatGPT tror jeg den ville svare at det er viktig å lytte mest mulig til kunstneren.

Kunst

Hvordan ser det ut når ChatGPT får prøve seg som kurator? 

Den lille, store forskjellen 

Den lille, store forskjellen mellom kurator og maskin

Det finnes mange festivaler i Norge, en av de mer spesielle er nok technofestivalen Monument Festival Veggli, som arrangeres i august i en skog utenfor Oslo. Ikke bli med om du ikke mener det, er muligens undertittelen. Techno opplever en renessanse, og er en musikkfilosofi som trives best i undergrunnen, enten det er i et hemmelig lokale eller ute i skauen.

Men også byrotter kan få sitt, og i dag åpner Monument City Festival, som varer til søndag. På forskjellige venues rundt om i byen kan man oppleve denne musikken på forskjellig vis - som diskusjon på konferanse, som konserter, som rave party, og som soundtrack til badstua. Se fullt program her 

En norsk musiker og aktivist som virkelig har techno under huden som musikk og som åndelig og fysisk materie, er produsenten og DJ-en 

 som også skal opptre fredag med en konsert på Monument City-festivalen. Han om noen må kunne fortelle oss om ståa i technoverden i dag.

Tidens ånd starter snart et nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. 

–Techno er viktig i dag fordi det gir en sjelden anledning til å være tilstede i kroppen - fri for distraksjoner.

Og hva kjennetegner musikken i dag, slik du kjenner det?

- Musikken kjennetegnes av elektroniske trommer som repeterer korte rytmiske mønstre der det alltid foregår en bevegelse mellom 

. På norsk brukes gjerne uttrykket «spørsmål og svar». Dette fenomenet gjennomsyrer musikken på mange plan. Basstromma er bakkekontakten, der føttene treffer bakken og store basslydbølger et øyeblikk masserer hele kroppen. Offbeat-hihaten gir oppdrift og kraft, lar overkroppen svulme og armene aktiveres. Hihaten er spørsmålet som besvares av basstromma. Den samme bevegelsen skjer innbyrdes mellom forskjellige hihat og perkusjonsslag, eller mellom basstromma og subbassen. Det samme mønsteret skjer også i bredere strøk i musikken, et break der trommene glimrer med sitt fravær er et spørsmål som besvares i 

 - der trommene kommer inn igjen med full kraft.

– Den emosjonelle siden av musikken, synthmelodien og riffet, bidrar med oppdrift og danselyst, og gir samtidig en klangbunn i følelsene. Disse tre elementene, synthmelodi, lave og høye trommelyder, balanseres på en måte der de alle gjør hverandre sterkere. Tempoet er ofte høyt og inviterer til en form for dans der jeg står på det samme stedet, med øya lukka, og vrikker fra side til side så kjernemuskulaturen overtar pustinga mi. Jeg puster altså ikke på samme måte som vanlig, jeg blir pustet fordi jeg beveger meg på denne måten. Bevegelsen begynner i rotchakra, jeg løfter hofta opp til den ene siden og svinger samtidig overkroppen til den samme siden, så den andre. Dansen foregår derfor helt synkront fra side til side, som et timeglass som lett klyper sammen mellom øvre og nedre del, først venstre så høyre og så videre.

Dansen er enkel og gir ingen rom for tvil om hvordan bevegelse jeg skal gjøre neste gang. Når mange folk gjør dette i samme rom, samtidig som bakken og kroppene ristes av pulsen fra bassen, oppstår en kollektiv elektrisk kraft. Å kjenne på og å være en del av den er en opplevelse i seg selv. I tillegg kan det gi en del gunstige helseeffekter i form av fysisk traumebehandling, såkalt Trauma Release Excercise.

Det er ikke småtterier. Hvordan har miljøet utviklet seg i det siste?

— Technomiljøet kjennetegnes av folk som elsker technomusikk og denne måten å danse alene sammen på. Det er veldig mange spennende og fine mennesker i technomiljøet. Jeg føler meg hjemme i den pågående balansegangen mellom det helsebringende og det bohemske. Techno er ikke helt ufarlig wellness-leirskole. Techno er også punk, opprør og revolusjon. Techno er større enn noensinne fordi både den opprørske og den spirituelle bevegelsen i verden øker i intensitet. Heldigvis.

Man kommer vanskelig unna sjangerens opprinnelse i Detroit, som en videreføring av soulmusikken derfra, og dens sosiopolitiske betydning for afroamerikanere i en by som var på vei ned

økonomisk. I dag finner den resonans også i andre verdensdeler og i land som opplever mye motgang?

– Techno innbyr til aktivitet. Musikken er først og fremst dansemusikk. Nettopp derfor er den tross sin alder fortsatt radikal. Dette er en opplevelse som ikke kan digitaliseres, i hvert fall ikke enda, den må oppleves fysisk i rommet over mange timer. Techno kan være en god måte å samle mange folk og uttrykke frustrasjon og kamplyst, som for eksempel i den siste tidas demonstrasjoner i Georgia.

Samtidig resonnerer techno også veldig i land som Norge, der vi opplever relativt lite motstand. Jeg tror ikke techno har bedre grobunn i land som opplever mye motstand enn i land som opplever mindre motstand, egentlig. Alle menneskers liv består av fjelltopper og bølgedaler. Techno passer både når jeg feirer på fjelltoppen eller når jeg karrer meg gjennom dalen og savner sola.

Jeff Mills er en slags headliner her, og er jo en enorm legende

som med-stifter av Underground Resistance og en lang og nydelig solokarriere. Han er i tillegg til alt det sjelfulle et teknisk vidunder. Men det virker ellers som en temmelig egalitær og i mangel av bedre ord

musikksjanger, med publikums/danserens opplevelse i sentrum?

– Ja, det er hvert fall sånn det fortelles i myter og sagn om den første tia etter Berlinmurens fall. At DJen stod gjemt borti ett hjørne og at festen i seg selv var 

Ettersom tida går og de første generasjonene vokser opp så vil de nye generasjonene lære av sine forgjengere. En sammenligner de av sine helter som tok PR seriøst med de som konsentrerte seg hundre prosent om musikken. Dette er naturligvis en tricky balanse. Jeg synes det er romantisk med tanken på det dansende publikummets opplevelse som eneste stjerne i rommet. Samtidig har jeg hørt såpass mange middelmådige DJ-set at jeg mener sunn konkurranse kan bidra til å heve det kunstneriske nivået. Og det kunstneriske nivået må heves. Ganske bra techno er helt totalt uinteressant, i verste fall ødeleggende.

Hva er det du gjør for å unngå slike ting?

— Det er veldig viktig som utøver at jeg i spillesituasjonen gir slipp på hvem jeg er og hvordan jeg skal imponere. Så godt det går forsøker jeg være i musikken, danse selv, og la hendene løpe over maskinene intuitivt. Å gjøre en liten innsats for å tydeliggjøre min profil som kunstner på internett tror jeg er nødvendig for å kunne drive profesjonelt som musiker i dag. Så lenge det gjøres med oppriktighet, og blir lagt vekk i det øyeblikket man faktisk opptrér, vil ikke den kunstneriske kvaliteten forringes.

Men for å fortsette med romantiseringen - mye annen klubbkultur er i mine

ødelagt av so-me, konstant filming og at man står og ser på noen på en scene, med dyre drinker og strenge vakter. Er det mulig å unnslippe denne delen av hverdagen?

– Hehe, ja det er en presis betraktning som også gjelder for mye techno i den mer kommersielle avdelingen: flashy festivaler, superklubber på Ibiza og visualstunge Afterlife-arrangementer.

– Ja, naturligvis går det an å unnslippe denne delen av hverdagen. Jeg spilte for noen uker siden på Klubb Kosmos i Kristiansand. De var helt konsekvente og håndheva kameraforbud. Alle gjestene fikk klistremerke på kameralinsa si, akkurat som i Berlin. Dette er den største gaven man kan gi som arrangør til gjestene sine. Det kan være lett å tenke at folk veit best selv og at man ikke skal dominere dem med regler. Men noen ting er så enkelt at det ikke kan diskuteres. Alle er litt mer til stede i øyeblikket når vi ikke glor på skjermen eller tar bilder for å vise til noen andre en annen gang. Å være tilstede i øyeblikket i sin egen kropp er motivasjonen til mange av de som drar på en technoklubb, så ved å være den tydelige forelderen som setter på klistrelappen, så lar Klubb Kosmos gjestene sine slippe seg løs i en frisone for scrolleloggen.

Jeg tror so-me har en del negativ innvirkning på techno. Det gjør alt overfladisk. Samtidig er det viktig å huske på at når man søker på «high energy techno gig gone nuts» på TikTok så får man ikke opp et representativt utvalg av technohendelser det siste døgnet. Flertallet av DJer kommer på gig uten selfiestang og hestemaske.

– Hvis det er ett land der techno skal kunne blomstre uten å bli kvelt av kapitalisme og so-me så må det være her i Norge hvor vi har så gode ordninger for offentlige tilskudd til kunst og kultur. Det eneste som hindrer oss i å være en av technoens høyborger er de rigide stengetidene og lammende leieprisene.

Nattklubber må få holde åpent så lenge de vil, og de må få redusert leiepris fordi de er kulturelle tiltak som tilbyr en essensiell utrusting av den psykiske folkehelsa.

Du har også jobbet med jazz og folkemusikk. Hvordan kommer elementet av improvisasjon inn i techno? Er det generelt mer live enn DJ-ing det går i?

– Live er i vinden, Monument gjør jo noe ganske drastisk ved å la en hel dag på festivalen deres handle om live techno.

Det finnes to måter å framføre techno på. DJing og live. Kunsten å DJe handler om å være en tilrettelegger heller enn å være en utøver. Å sette inn riktig låt i riktig øyeblikk, fortelle en historie med musikk og rytme. Dette gjøres på samme måte nå som på Jamaica på søttitallet. En DJ-mixer, to-tre platespillere eller deres digitale ekvivalent, CDJs.

Å spille live kan bety flere ting. Det handler generelt om at artisten framfører utelukkende sin egen musikk. I noen tilfeller framføres den i øyeblikket på trommemaskiner og synther, i andre framføres den som en sammensetning av forberedte digitale filer. Jeg gjør en kombinasjon. Forberedte komposisjoner danner ryggraden i min opptreden. Den frie improvisasjonen er et tilskudd som bidrar med øyeblikkets nerve og happy accidents.

Jeg opplever i det hele tatt en stor interesse rundt artister som spiller live. Jeg ser to årsaker. For det første så er vi omgitt av muligheten til å gjenoppleve alt mulig. Enten det er film av noe som skjedde eller låt jeg vil høre om igjen akkurat slik den låt sist. At alt kan tilbakekalles er blitt ordinært. Derfor har 

 fått en høyere verdi. Den elektroniske musikken framført i øyeblikket, der det er risiko for at det kan gå galt, og der ingen vil høre akkurat den musikken noen gang igjen. Det er unikt, sårbart og forgjengelig. Det skiller seg derfor fra mye som ellers opptar oppmerksomheten.

Jeg antar at teknologiske fremskritt har påvirket denne sjangeren ganske mye.

– En annen grunn er at DJing er blitt så lett med teknologien. Det kreves lite øving for å kunne gjennomføre sitt første DJ-sett, så det følger ikke automatisk med noen respekt bare fordi man har kjøpt minnepenn og lasta ned noen tracks. Det er deilig å observere noen som er trygge i sitt håndverk. Liveartister er en sikrere kilde til dette enn DJs. Ikke fordi de fleste DJer ikke kan håndverket sitt, men fordi det er mulig å slippe unna som DJ med et slurvete håndverk.

Det teknologiske fremskrittet har påvirket sjangeren veldig mye, men foreløpig kommer dette fram i musikkproduksjonen. Det er oppløftende å se hvordan teknisk finesse i studioproduksjoner stadig heves med nye verktøy og metoder for lyddesign.

Nylig har det kommet DJ-systemer som bruker AI til å dele opp låta som spilles i forskjellige lag, sånn at vokalen fra en låt kan legges over en annen låt og så videre. Jeg ser for meg dette etterhvert vil bli den nye måten å DJe på. At DJen alltid har fleksibiliteten til å hente ut små og store enkeltelementer fra en låt og bruke de i en annen kontekst.

Dette kommer til å gjøre det enda enklere å DJe, så enden på visa blir vel at vi kommer tilbake til technoens opprinnelse på 80- og 90-tallet der DJens rolle ikke var opphøyd, bare en eller annen som holdt i musikken for øyeblikket.

Man slipper vel også sånne folk som meg for å kunne skrive saker om techno. Hva holder du ellers på

– Forbereder meg til gig på Monument! Jeg har laga masse ny musikk og er over med siste runde sandpapir på basstrommene. Dette settet blir utgangspunkt for et album som jeg skal gi ut på Snick Snack Music, labelet til Ost&Kjex og Trulz&Robin til vinteren.

Jeg ferdigstiller også en danseforestilling som heter 

 der vi med techno og moderne dans inviterer familier med små barn til å utforske lydbølger, rom og egen fysikk. Premiere på Bærum Kulturhus fredag 21. april. Utover det spiller jeg tre gigs i måneden i saunaen på Salt og gleder meg til å få barn igjen i mai!

Bendik Baksaas synger technoens pris og er med på Monument City Festival som åpner i  Oslo i dag, med foredrag og rave - og Jeff Mills.

Hvorfor er det viktig med techno i 2023?

– Jeg føler meg hjemme i den pågående balansegangen mellom det helsebringende og det bohemske

Den nye utstillingen på Nasjonalbiblioteket i Oslo som har fått tittelen 

 er historisk tilbakeskuende på black metal-musikkens fødsel og utbredelse i Norge, med mange interessante gjenstander, fotografier, lyd og filmklipp, alt presentert i en typisk institusjonell men fristende formidlingsstil. Utstillingen forsøker også å fortelle noe større om følelser, filosofi og estetikk i musikk, tekster og den visuelle selvpresentasjon i denne kulturen. Det er interessant å tenke på at så mange av de sentrale figurene fra sjangerens spede begynnelse fortsatt er store skikkelser og utøvere i den.

Snø og granskog av Helge Kaasin

Som en del av opplegget finner vi også den ganske vakre papirbokutgivelsen 

og granskog - Språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall,

 skrevet av Helge Kaasin. Han er forfatter og filosof, og står bak NRK-radioprogrammet 

 som også hadde denne filosofiske inngangen til en musikksjanger som mange har avfeid som overskridelser, men som fortsatt har stor betydning, og som er i utvikling. Han går usedvanlig grundig til verks i nærlesninger av en rekke tekster (det krever sin mann å høre etter på alle disse tekstene, eller?), og mer enn bare oppvekstens gore-filmer og heavyrockmagasiner, har han funnet frem til Tarjei Vesaas, Hans Børli og store deler av tidlig norsk historie.

Jeg fikk tak i ham etter en panelsamtale for en samtale som fikk oss litt dypere ned i tjernet.

Før i tiden var det en uttalt holdning i de indre miljøene at det bare var de involverte som hadde rett til å uttale seg om musikken, ideologien og alt det skjulte og ulovlige som skjedde i de første

årene. Å behandle det journalistisk eller - fy - akademisk var en ikke-sak. Men hvorfor er det viktig å gjøre det likevel?

 Jeg tenker at det å reflektere alltid vil gi nye perspektiver og innsikt. I tråd med temaet jeg omhandler i boken min så kan man enten gå gjennom skogen å se bare trær, eller man kan gå gjennom skogen og se gran, furu, ask, or og bjørk. Begge deler gir en opplevelse, men av litt ulike ting. Den første gir en mer naken og holistisk forståelse som kanskje også retter seg innover, den andre er undersøkende og analytisk, og retter seg mer utover. Ved siden av den umiddelbare opplevelsen av svartmetall som musikk, er det også plass til den refleksive opplevelsen av svartmetallens musikk- og kulturhistorie. Jeg tror at det er mer åpenhet for det nå enn før, også fordi en slik refleksivitet nå endelig tar denne utskjelte musikksjangeren på alvor.

Det er jo også en del av kjernen i svartmetallen å se gjennom usannhet (tåke) og tilegne seg sann kunnskap om det bakenforliggende. Motstanden mot intellektualisering er vel dels resultat av en romantisk over-iver, og dels en motstand mot at mytene om svartmetallen skulle rives ned.

Hvordan begynte du selv å falle for musikken og det universet den opererer i?

 Svaret på det spørsmålet er også svaret på hvorfor sjangeren finnes. Det vil si at det er et langt svar på det spørsmålet. Det finnes en dragning mot det grenseoverskridende både i meg og sjangeren, en streben etter det ekstreme. Dette kommer både av et trykk i metallen selv etter overskridelse, og en lengt etter et eget språk som kler svartmetallkarakterens opplevelse av verden. Det er en dissonans i svartmetallen som er et opprørsk svar på en opplevelse av noe glatt, livløst og inautentisk i samfunnet vi lever i. En uvilje mot å innordne seg og gå i flokk, en søken etter puls og mystikk. Dette er det jeg i boken min kaller det nasjonalromantiske raseriet, og det er noe jeg kjenner resonnerer med min egen natur.

Inngangen min inn i svartmetallen var likevel i all hovedsak musikalsk, på samme måte som aktørenes egen vei inn i det. Jeg lyttet stadig mer til metall fra midten av 80-tallet. Det begynte med AC/DC, Accept, Iron Maiden, men gikk etter hvert over til Metallica og Slayer, og derfra videre til Celtic Frost og andre, og etter hvert svartmetall. Det har vært interesse for et helt spekter av musikk i mitt liv, men jeg har en hang til det inderlige, det overskridende, det som har mye energi, og det som kan løfte meg opp og bære meg med seg.

Det har som nevnt ligget i den mer ekstreme metallens DNA å hele tiden dytte grensene videre i en mer ekstrem retning. Svartmetallen benytter kjente mekanismer fra rockehistorien i sin omgang med musikalske og andre kulturuttrykk, slik som å hente inn elementer og symboler fra andre tegnsystemer utenfor egen normalkultur, såkalt 

 eller invertering, det vil så å velge ut spesielt sterke symboler fra den konvensjonelle orden og omforme dem til sine motsatser. De gjør det likevel med en helt ekstrem intensitet, og med en symbolrikdom som jeg har falt for. Å grave i svartmetallens anvendelse og utvikling av kulturuttrykk opplever jeg å komme stadig dypere inn i menneskets kulturhistorie. På et vis er det nesten tilfeldig hvor du begynner å nøste: Alt henger til slutt sammen.

Og så liker jeg ungdomsopprørets klang. Det er forfriskende og rister perspektivene våre løs fra en stivnet slummer. Samtidig som jeg som nå middelaldrende synes at man heller bør lytte til og legge vekt på livserfaring og komplekse refleksjoner enn simpel sutring fra gutte- og jenterom når man skal navigere i verden. Men det er frigjørende med en langfinger i trynet, alle trenger det.

boken undersøkt hvor denne ekstreme musikken henter inspirasjonen fra. Det virket for de fleste jo som et radikalt brudd og noe helt nytt. Men fortell litt om hvordan ulike norske band lette rundt i kulturhistorien etter tekster og ideer, og hvilke overraskende funn du har gjort?

 Det er som jeg har vært inne på et veldig rikt materiale. Men det mest oppsiktsvekkende jeg har oppdaget er nok hvor utstrakt bruken av romantiske og nasjonalromantiske tekster og billedkunst er i svartmetallen. Det virker som de saumfarte bokhyllene hjemme eller på det nærmeste biblioteket for å finne et språk som kunne uttrykke det de hadde inne i seg på en måte som kunne koble dem på noe forgangent som de søkte seg tilbake til og ønsket å mane frem. Noe som kunne re-fortrylle en samtid hvor de store sannhetene var bukket under for relativisme og postmodernitet, og hvor trollene var jaget ut av skogen av sekularisert kristendom og realvitenskap. De søkte seg tilbake til norrøne, krigerske, staute og rotekte verdier for å kjenne på noe ekte. Og for å kunne rive av seg konfirmasjonsdressen og gjenfinne en glemt kjerne av en sann norsk identitet, fri for pålagt kristendom. Et ønske om å frigjøre den av Hvite-Krist bergtatte nordmannen. Dette er en søken som speiler nasjonalromantikkens leting tilbake i tiden etter den ekte nordmannen for å frigjøre og differensiere nordmannen fra først danskene, deretter svenskene.

— Bruken av norske folkeeventyr og folketoner er kjent, også bruken av Kittelsen, men at svartmetallen bruker ord og setninger hentet fra Asbjørnsen og Moe, fra Kittelsens skrifter, og også Welhaven, det har man ikke sett så tydelig før. Dette viser jeg i boken ved å følge det jeg kaller 

 nedover i kulturlagene. Så avslører jeg endelig hvilken annen dikter enn Hans Børli som bidrar tekstlig på Isengards «Over de syngende øde moer» på utgivelsen 

 fra 1995. Det kan jo være av interesse for noen.

Det er spor av kritikk i boken også av at svartmetallen griper til et enkelt og anvendt språk. Nasjonalromantikken var veldig til stede i min og deres oppvekst. Den blomstret særlig på slutten av 1980-tallet hvor vi så et mer materialistisk orientert verdisett i det norske samfunnet. Murens fall i 1989 la den siste store fortellingen i grus. Innvandring og globalisering truet den norske kulturens egenart. Vi ble nødt til igjen å forsøke å sette ord på og ramme inn den norske identiteten. Verdikommisjonen kom i 1998 som et endelig og desperat forsøk på dette. Det ble nei i EU-avstemningen i 1994 samtidig som vi arrangerte vinter-OL. Der gjorde vi som vi hadde gjort i foregående verdensutstillinger: Vi hentet frem det nasjonalromantiske bildet av det norske. Det var derfor ganske enkelt for svartmetallen å spinne videre på denne nasjonalromantiske vinden som blåste over landet.

Det forandret seg kanskje ganske kjapt fra

år til år i begynnelsen der, hva man var opptatt av tekstmessig?

 Svartmetallen arvet et helt arsenal av ord og vendinger fra metallen. Og også ideologi. Døden er sentral som den endelige utstøtelsen fra samfunnet. Krigeren er sentral som den alene kjempende mot overmakten, og som skal omgjøre uretten som er påført svartmetallkarakteren. Den fremmede, vandreren, den syke, den ville eller den besatte er på samme måte en utenforstående som ser med avsky inn på samfunnet fra skogbrynet, galehuset eller leprakolonien.

Frykten i Ozzy Osbournes stemme for mørket og djevelen, det gotiske Andre som står foran han på Black Sabbaths tittellåt «Black Sabbath» på debuten 

 fra 1970 omfavnes snarere enn vises frem som noe fryktelig av svartmetalen. Det er ikke det gotiske Andre som er farlig, det er Gud og kristendommen som er farlig, og det å leve inautentisk. I det inautentiske livet er tomheten og pinen sentral.

altså mye preget av en slags historisk lengsel, og en utpreget modernitetsmotstand?

— Jeg skriver i boken om hvordan svartmetallen hadde et annet utgangspunkt enn innstifterne av romantikken og nasjonalromantikken. Svartmetallkarakteren kjente på modernitetens meningstap etter Guds død. Dette ble etter min mening forsterket på slutten av 1980-tallets jag etter materielle goder, og førte mange inn i en verdi- og identitetskrise. Svartmetallkarakteren kjente seg ikke hjemme i samtiden og søkte seg tilbake til tider med klarere svar og et liv tettere på kroppen, døden og følelsene, og naturen.

Og ikke minst en betydelig glede over skog og mark?

 Skogen har i kulturhistorien vært stedet for åndelige kriser, møtet med gotikkens fryktelige Andre, og de utstøttes sted. Skogen er amoralsk, vill og uforutsigbar, og den huser døden og djevelen.

Jeg skriver i boken om hvordan svartmetallen fant resonans i den ville naturen, og spesielt den nordiske naturen. Denne samklangen med de omgivelsen vi er vokst opp i og kommer fra, den uttrykkes gjennom Vesaas’ dikt «Snø og granskog» som Darkthrone bruker, og som jeg benytter meg av som tittel på boka. Den norske naturen setter preg på oss og blir et bilde av det ekte norske mennesket, i tråd med den romantiske tyske filosofen Johann Gottfried von Herders teori om den genuin folkeånden (Volksgeist). Herder mente at hver nasjon har en spesiell nasjonal egenart som man særlig kan finne hos bøndene, de som står nærmest naturen. Denne egenarten kunne man avdekke i felles språk og kultur, felles tradisjoner, etnisitet, samt landets klimatiske og geografiske forhold. En slik teori gjør at man kan skrelle av senere kulturelle forkalkninger og nærme seg den unike kjernen av identitet. Svartmetallen skreller vekk 1000 år med kristendom og finner tilbake til det norrøne mennesket og dets verdier.

Ute i naturen kunne svartmetallkarakteren hensette seg uhemmet tilbake i tid og koble seg på det forgangne, om det var svartedaudens gru, eller norrøne slag.

Senere har deler av svartmetallen omfavnet skogen på en ømmere måte og nærmet seg miljøvern og bevaringen av skogens unikhet som sted.

oldtidshistorie men også poesi, filosofi, billedkunst og så videre. Hvor dypt inn i bibliotekene og litteraturen gikk egentlig disse unge låtskriverne?

— Det varierer. Noen leste seg godt inn i stoffet, andre plukket litt fritt, og atter andre hermet. Men felles for dem var at de leste ut av stoffet det de ønsket, for å finne sitt språk. Det sto ikke som viktig hva Nietzsche eller Welhaven 

 mente, det viktigste var at de kunne brukes til formålet. Det ser vi også i bruken av modernistiske diktere som Børli og Vesaas hos Darkthrone og Isengard, og i bruken av norske folketoner hos Storm: de ble satt i en nasjonalromantisk ramme, og det ble plukket og justert litt i tekstene slik at det passet formålet.

Så virker det også som en del inspirasjonskilder ble plukket fra tidlig i bøkene. Om det var fordi forfatterne uttrykker seg mest bombastisk tidlig i verkene, eller om det var fordi man ikke var så nøye på å sette seg inn i helheten vet jeg ikke. Svartmetallutgivelser er ikke akademisk velbalanserte avhandlinger.

Musikalske kjennetegn ved BM som f.eks Snorre Ruchs unike og skoledannende «skogsflamenco» på gitaren, ekstreme blast beats på trommene, den forpinte vokalen og så videre, gjør det til en meget særegen sjanger. Hva føler du når du hører de beste låtene og stemningene?

 Noen ganger må jeg selvmedisinere meg med svartmetall. Det kan være en poplåt, en tåpelig politiker eller forbud mot abort eller homofili, da trenger jeg en dose svartmetall for å komme i vater igjen. Og da er det energien, det grenseoverskridende, voldsomme og fandenivoldske som griper meg med stor kraft. Når jeg hører noen låter jeg er svært glad i, og det gjelder også annen musikk, men metall spesielt, så kjenner jeg en usigelig opposisjonell glede strømme gjennom kroppen.

Hvordan vil du beskrive sjangeren i dag - er det bare musikk og kunst og business, uten alt dette med ideologi, nasjonalromantikk eller at det er en dyp subkulturell mening med livet for de involverte?

 Jeg tror sjangeren – aktørene og fansen – kjenner på en kanskje enda større tilhørighet og kameratskap enn før. Omtaler av konsertopplevelser og band er skrevet i et språk som uttrykker glede og samhold, at man er sammen om noe spesielt. Det tenker jeg er svartmetallen av i dag. Så opplever jeg at unge søker seg til den av samme grunner som før: en følelse av meningstomhet, av utenforskap, av misnøye med det inautentiske livet, og med et ønske om refortrylle verden. Men jeg vet ikke. De gangene jeg stikker på en metallkonsert så drar jeg som oftest alene. Det gir meg en ro.

I dag kan man havne i hardt vær og miste jobber bare man har noen 7-tall på capsen, slik vi så med Auroras musiker i forrige uke. Tabuer man kunne leke seg med i undergrunnen tidligere, ser ikke like uskyldig ut i det digitale dagslys. Likevel virker black metal å være

— Vel, jeg tror fortsatt ikke svartmetallen tas på virkelig alvor som et seriøst kulturuttrykk. At man smykker seg med eksporten av svartmetall det er én sak, men den tas ikke på alvor som en veiviser for unge mennesker av i dag. Den er fortsatt marginal og teatralsk. Man tillegger ikke sjangeren politiske meninger av betydning. Den er ikke lenger farlig for moralen. Svartmetallen er og har alltid etter min mening i bunn og grunn vært apolitisk. Den vil bare få være i fred med sitt agg.

Satan er jo ikke farlig lenger heller. Det som er farlig nå er mennesker, statsledere med Napoleon-komplekser, og spesielt unge menn som ikke får pult. Og toleranse for intoleranse. Men religionen er fortsatt farlig etter min mening. Fordi den er dogmatisk. Alt som lukker ned muligheten for refleksjon og diskurs er farlig.

Det har vært tilløp til skremmende ideologi, og også endel kriminelle handlinger utført av et mindretall. Tenker du at BM har tatt tilstrekkelig ansvar som miljø, sett under ett?

— Svartmetallen har tatt et stort ansvar for å vise fingeren til det bestående, og vise at det finnes alternative måter å tenke på. Det har en verdi. Når det gjelder tåpelige handlinger og utsagn så har de ikke tatt noe kollektivt ansvar for det i etterkant. Svartmetallen er ingen politisk bevegelse, og opererer ikke som et miljø som kan gå ut med en felles beklagelse. Det ville heller ikke passe seg synes jeg.

Gå heller å ta en øl med dem, det er veldig hyggelig.

har på grunn av sine kontrære kvaliteter og sterke visuelle stil vært en gjenganger i andre sammenhenger, som samtidskunst og mote. Musikken er brukt i kommersielle sammenhenger, og som mer seriøs kunstmusikk. Men den er jo her definitivt fortsatt på egne ben som en populær

musikkform - har den tålt all oppmerksomheten fra alle kanter?

— Ja, den har tålt det. Eller, den har snarere falt for egen konservatisme musikalsk synes jeg, i alle fall i Norge. Jeg opplever at svartmetallen utvikler seg mer og videre andre steder enn i Norge, og også innen andre sjangre. Her blir det litt den samme gamle visa. Det synes jeg er synd, og jeg håper jeg tar feil. Som med alt annet finnes det selvsagt hederlige unntak.

 Dette er supervanskelig, det finnes jo så mye bra! Men la gå. Jeg får velge norske, da, og litt kontroversielle låter, bare for å avgrense. Den minst kontroversielle er nok Satyricon og låta «Hvite Krists Død» fra 

 (1994) som for meg er den mest komplette tidlige svartmetallåta både musikalsk og tekstlig. Så sier jeg «Vakyrie» fra Darkthrones 

 (2013) for å si at det aller meste Darkthrone gir ut sitter som fy (selv om det kanskje ikke er svartmetall lenger), og for å si at Gylve Fenris Nagell har baller og kommer unna med det meste. Den siste jeg vil plukke er Mayhems «A Grand Declaration of War» på 

 (2000) fordi den vel er en av de mer filosofiske utgivelsene innen sjangeren med tydelige referanser både til Nietzsches 

Mange overraskende funn av poesi, skog og mark i Helge Kaasins bok Snø og granskog, som ser på black metal-musikkens litterære og historiske bakgrunn. 

Nasjonalromantisk raseri

Etter mer enn fem milliarder utleide DVD- og Blu-ray-plater, avslutter Netflix virksomheten.

Det vil kanskje komme overraskende på noen at Netflix har fortsatt å sende ut DVDer i posten etter at strømmetjenesten deres tok over markedet verden over. Selv om utleien av fysiske formater de siste årene har stått for en mindre og mindre del av selskapets inntekt, har det likevel vært en lukrativ geskjeft. I 2022 tjente de hele 145 millioner dollar på utleie, en nedgang på 20% fra året før. Tallet høres høyt ut, men står ikke for mer enn en halv prosent av selskapets inntekter.

Men nå er det slutt. Det annonserte Netflix 18. april, før sin økonomiske rapport fra årets første kvartal. De siste platene vil bli sendt ut i posten 29. september.

Selskapets co-CEO, Ted Sarandos, skrev i et blogginnlegg på selskapets nettside at kundene i årevis har vært glade i det store antallet titler.

– DVDer førte også til Netflix' første reise inn i originalproduksjon, med Red Envelope Entertainment-titler som 

Zach Galifianakis Live at the Purple Onion

I 2016 la Video Nova på Majorstuen i Oslo 

. Det var landets siste «rene» butikk og utleie av DVD- og Blu-ray, og selv om det finnes en 

 fra 2015 som sier at Mix Viking i Mandal «nekter å gi opp utleie av film», er det vanskelig å tro at en DVD-seksjon var tegnet inn i planene da de fikk nye lokaler i 2019.

Netflix lanserte strømmetjenesten i 2007. I 2012 kom den til Norge.

Sarandos, som har jobbet med Netflix siden 2000, skrev videre i blogginnlegget at han føler seg privilegert som har fått dele filmkvelder med selskapets abonnenter over så mange år.

– Til alle som en eller annen gang la til en DVD i køen, eller ventet ved postkassen for at en rød konvolutt skulle ankomme: takk.

En eller annen gang måtte det ta slutt. Etter 26 år forsvinner de røde konvoluttene fra den amerikanske posten.

Alle artikler