Julefreden, i den grad den noen gang eksisterte, har for lengst forlatt oss. Vår nye herre og mester heter januar, og hen har bragt med seg det nye året – med alt det innebærer av krig, kulde og katastrofer. Men fortvil ikke mer enn nødvendig! Tidens ånd vet hvor du kan flykte, hvor du kan finne trøst, og hvor du kan sanke stimuli for både sinn og intellekt – i audiovisuell (eller filmatisk, om du vil) form.

Med dette mener undertegnede å si at «Her følger fem formidable film- og tv-tips». Og siden jeg ønsker å gjøre mine anbefalinger så allment tilgjengelige som mulig, har jeg (i det minste denne gang) holdt meg til popkulturelle perler en kan finne hos de to n-ene, Netflix og NFKino.

Aller først og fremst føler jeg behov for å skryte litt av filmen jeg så forleden, nemlig 

 Det er en av de mest overveldende, påtrengende, pirrende, irriterende og engasjerende kinofilmopplevelsene jeg har hatt på aldri så lenge. Emma Stone er i absolutt toppslag i hovedrollen, musikken er enerverende /og/ oppløftende, dekor og design er ulikt alt annet – og historien er så til de grader frisk, ufin og uforutsigbar. Med på laget har den geniale, greske regissøren 

 Lanthimos hanket inn Willem Dafoe, Matt Ruffalo og Ramy Youssef, og sluttresultatet befinner seg et sted i nærheten av skjæringspunktet mellom 

. Definitivt ikke for alle – men for den som kan like slikt: 

En annen kinofilm man bør ta seg tid til (også den klokker inn på rundt to og en halv time), er 

. Her er det hverdagen, og alle dens banale trivialiteter, som står i høysetet. Sammen med et dramatisk fall, naturligvis. Filmen er både et 

 til Otto Premingers sort/hvite 1959-klassiker 

 noe helt eget og originalt. Den vant Gullpalmen i Cannes og en Golden Globe for beste manus, samt en uhyrlig mengde gode omtaler. Sandra Hüller (hun som spilte den kinky datteren i koko-dramaet 

), er spesielt god i hovedrollen (og om et par uker dukker hun opp i Jonathan Glazers intense konsentrasjonsleirdrama, 

, så følg godt med på henne). Er du klar for et drama som med hell mikser presisjon og åpne tolkningsrom, er dette filmen for deg.

En tredje kinofilm, av det langt mer ordinære formatet, er den seneste – og kanskje også siste – fra mesterregissør og samfunnsrefser Ken Loach. I 

 blir vi kjent med en liten og sliten by i Nord-England, hvor innehaveren av vertshuset The Old Oak må ta mangt et tøft valg. De store, rå og brå overraskelsene uteblir, noe som gir større spillerom for mellommenneskelige gnisninger – og åpenbaringer. Her er flust med såre, tunge og vonde øyeblikk, men også spirer av håp.

 - den to timer og femten minutter lange dokumentarfilmen om David Bowie – er det på høy tid å sette seg til rette i tv-sofaen. Brett Morgens konstant fascinerende og imponerende portrett av multikunstneren Bowie ligger nemlig og venter på Netflix, og er på alle måter verdt en titt.

Og om du synes at det først og fremst er en god latter du trenger, synes jeg du skal sjekke ut 

 (også den på Netflix). Den var for meg en stor, positiv overraskelse, drevet frem av gjennomtenkte 

 og vitser, eminent timing og et godt grep om publikum. Å si at han byr på seg selv er slett ingen overdrivelse, og med tanke på hvor mange ballespark livet har gitt ham, er det nær umulig å ikke heie på ham – og veldig lett å le med ham.

[Annonsørinnhold] I samarbeid med Arthaus deler vi ut noen kinobilletter (til valgfri visning) for 

(regi: Molly Manning Walker) som har premiere førstkommende fredag 19. januar. Hvis du er interessert i dette, send en mail til post@tidensand.no. Førstemann-til-mølla gjelder. Les mer om filmen her 

https://www.arthaus.no/movie/how-to-have-sex/all

 Tidens ånd: Vi ser film

Skjerm og lerret

Hva menes med å være lutter øre? Om man konsulterer Norsk Akademisk Ordbok, som man jo gjerne gjør, menes det: høre, lytte ivrig og oppmerksomt. Og det kan stemme. De kommer riktignok med ganske slappe eksempler: 

denne dal er tyst og stille som om alt var lutter øre

Noe langt mer forfriskende hva gjelder å være lutter øre foregår nede i Bjørvika i hovedstaden denne helgen, da årets første festival tar over deler av MUNCH, som antakelig vil bli enda skakkere enn vanlig. All Ears, som festivalen heter, har siden begynnelsen av dette årtusenet vært en skikkelig utfordrende start på musikkåret, på både godt og vondt. Mest godt. Improvisasjonsmusikk, avantgarde-samtidsmusikk, støy, elektronisk musikk, jazz og noe det ærlig talt er vanskelig å sette ord på har stått på agendaen hele veien. Mange legender fra Europa, Asia og Amerika har vært på besøk, og vi har jo våre egne helter også. Flere av dem har også vært ansvarlige for booking og gjennomføring i løpet av årene: Maja S.K. Ratkje, Lasse Marhaug, Paal Nilssen-Love og Guro Moe, for eksempel. Nåværende kull inkluderer musikere og musikkelskere som Natali Abrahamsen Garner og Anja Lauvdal, kjent fra prosjekter som Delish og Moskus. Å være musiker innen dette feltet handler ofte også om å være med på å sette opp konsertserier og å prøve å bygge miljøer - det er en integrert del av kunstnerskapet. Hyggelig å tenke på.

Det er jo slettes ikke alltid musikk for Hvermansen, dette, men det er også mange som liker å utsette seg for det ukjente, ofte med store kunstneriske gevinster. Det er likevel ikke til å komme unna at noen av artistene på plakaten kunne trukket et tosifret antall betalende gjester på en tirsdag på Kafé Hærverk. A rainy night in Stoke, som det heter på fotballspråket. Nettopp derfor er det hyggelig å se at ett tusen to hundre levende mennesker har trykket «interessert» på Facebook-eventet så langt. Det er klart det hjelper at All Ears-festivalen de siste par årene blir arrangert på en stor kunstinstitusjon med troverdighet og som har jobbet mye med publikumsutvikling. Det er jo tross alt beviselig endel folk som er nysgjerrig på samtidskunst her i landet. Og hvorfor ikke oppleve det i form av musikk?

Festivalen arrangeres fredag, lørdag og søndag, og inneholder i inkluderingens navn også et program for barn.

Ofte med slik musikk er jo mye av poenget å møte opp uten fordommer og se hva som skjer, det er morsomst slik, men det er likevel et par konserter som utpeker seg noe på forhånd.

 er par i hjerter, og har også opptrådt mye sammen, for eksempel i sistnevntes Ensemble. Dette er ypperlige musikere som ikke er redde for å dyppe tærne i ukjente pytter, og frembringe impulser som likevel treffer et kjent sted i underbevisstheten. Men nå skal de opptre i duo-format offentlig for noe jeg tror er første gang. Strenger vil vikles i hverandre slik tornen og rosen vokser sammen i den noen hundre år gamle hitlåten «Barbry Allen» (mer om den låten en senere gang).

Det er vanskelig å unngå å bli fascinert av navnet 

. Det er verdt forsøket allerede. Som arrangørene selv beskriver artisten: 

Damsel Elysium er en eksperimentell lyd- og billedkunstner, multiinstrumentalist og komponist basert i London. Elysium, «Londons stiligste eksperimentelle lydkunstner» (Vogue), bruker fiolin, piano, originale feltopptak og antikoloniale praksiser for å utforske alternative forbindelser med fysiske og naturlige rom. I deres verden er ikke tale tilstrekkelig; mote, skulptur og bevegelse regjerer for denne voksende eksperimentelle kunstneren.

Den som blir muggen av International Art English på norsk, kan heller bruke ørene og sjekke ut musikken på nettet først, det låter da svært så fortryllende, det? Om det ser stilig ut i tillegg må da det være bra.

Alt det foregående skjer på fredagen, men det virkelig store dette året må være trioen 

 på lørdagen. De ga ut et av 2022s aller herligste album, som jeg har lyttet til svært mange ganger. Rart at musikk kan være behagelig ambient og særdeles groovy på samme tid. Annerledes enn mye, men fortsatt svært fengende. Et mulig sammenlikningsgrunnlag er de australske norgesvennene The Necks, men med litt mer futt i skøytene og noe inspirasjon fra det afrikanske kontinent.

Grunnen til at det låter så deilig er veldig mye på grunn av den svenske rytmeseksjonen, med Andreas Werliin på trommer, godt kjent for norske konsertgjengere fra band som Wildbirds & Peacedrums, Tonbruket, Loney Dear, og ikke minst Fire!, der han spiller med Johan Berthling på bass. Og nettopp sistnevntes hypnotiserende basslinjer er et drivende element også i Ghosted. En skikkelig favorittbassist!

Den unike australske gitaristen (med mere) Oren Ambarchi er en av denne frie musikkens aller største stjerner, og har medvirket på et stort antall utgivelser. Bare fra de to siste årene kan man velge seg nydelige album som det friske soloalbumet 

 og det svært meditative og medrivende trioalbumet 

 (bra tittel!) sammen med landsmennene Robbie Avenaim og Chris Abrahams på piano (han spiller også i The Necks).

Men Ghosted er virkelig noe for seg selv, sjekk for all del ut albumet, det er det mange som vil like. En liten bonus er at den svært dyktige fotografen Pål Dybwik har laget det mystisk forlokkende omslaget.

En annen bonus ved å stikke ned på Munch er jo at man kan oppleve det flere mener er en av de sterkeste utstillingene på en stund: 

Andre konserter på det bruket fremover inkluderer Susannas Baudelaire-tolkninger i kompaniskap med Oslo Sinfonietta, og den nevemagnet-titulerte Alabaster dePlume (men musikken hans er slettes ikke verst!).

Sjekk resten av programmet på helgens festival her: 

Til ørene faller av

Håkon Blekens collager er grunn nok til å holde liv i papiravisene. Den påstanden står jeg for. I alle fall et par utgaver i uka og noen tjukke helgebilag. Hva ellers skal gamle papiraviser brukes til? FrP-politiker Anders Anundsen brukte som kjent Tønsbergs blad til å fyre i peisen med. Til sterke reaksjoner om manglende respekt for ytringsfriheten, men hallo: jeg bruker alt fra KK via Morgenbladet til DN til den slags. Det er en stund siden jeg har vært på Bryggen i Bergen, men de bruker neppe gårsdagens BT til å pakke inn fisk lenger, slik man heller ikke bruker The Times til å transportere Fish ’n’ Chips borte på balløya. I mitt barndomshjem, som ble bygget på 50-tallet en gang, ble gammelt avispapir benyttet som isolasjonsmateriale - ikke å anbefale, egentlig.

Så da sitter vi igjen med Blekens pregnante avisutklipp som han er så glad i å benytte i sine svært mange collage-verk, enten det er nøye uttenkte komposisjoner der materialet spiller direkte inn i Blekens ønske om å formidle en kunstnerisk mening eller budskap. Eller om det «bare» er et hendig fysisk grunnlag for å male noe oppå. Noen ganger møtes disse innfallsvinklene, og andre ganger oppstår det ved tilfeldigheter store åpenbaringer av sammenstillinger av farge, form, bokstaver og fotografier. Dette kan også gå helt galt, det er flere tilfeller av at noe irriterende dritt eller rett og slett noen jeg kjenner har vært å skjelne langt baki der, eventuelt en reklame for Skousen, og da forsvinner i alle fall jeg fra den ønskede tilstanden i gallerirommet. Det er som å ta opp telefonen og scrolle seg gjennom VG når man sitter i kirken.

Kunsthistoriker, forsker og tidligere museumssjef Karin Hellandsjø går mer gjennomtenkt til verks i undersøkelser av akkurat denne delen av Blekens arbeid i sin nye og vakre bok 

 utgitt på Forlaget Press. En særdeles viktig størrelse i norsk kulturliv i en årrekke, som i tillegg har utgitt en mengde bokutgivelser om kunstnerskap og perioder som fortsatt brukes som referanse, eller bare for en fin stund i godstolen.

Hun fyller 80 senere i år, og har et høyt aktivitetsnivå. De par siste årene har hun utgitt stor bok om historien til Museet for Samtidskunst, og vært redaktør for en utgivelse av Anna-Eva Bergmanns 

 begge også utgitt av Press. Det kommer forøvrig en stor Bergman-utstilling på Nasjonalmuseet senere i år, grunn nok for oss alle til å holde ut.

I boken om Bleken lar Hellandsjø hovedsaklig verkene snakke for seg, det er vekt på gode reproduksjoner av collager gjennom Blekens kunstnerskap helt opp til bokens utgivelse. Det er noen tematiske artikler, men bildene ledsages hovedsakelig av forholdsvis korte tekster som redegjør for noe av bakgrunnen for verkene. Noen ganger også ispedd sitater fra Tom Egil Hvervens fine samtalebok med Bleken som utkom i 2019 under tittelen 

En kort innledning om collagekunstens historie gjennom århundrene, med nedslag som Picasso, Schwitters og norske Hilmar Fredriksen kunne gjerne vært litt mer bygget ut, når anledningen først bød seg. Vi får også innblikk i hvordan Blekens teknikk har utviklet seg fra de første forsøkene tidlig på 70-tallet frem til 2023, med nettopp 

 som siste eksempel. Det vil muligens uro noen at det ikke nødvendigvis er han selv som gjennomført komponerer og limer dem opp, andre kunstnere og assistenter er godt å ha til sånt, men det er han som velger ut med saksa. Antakelig som en viktig daglig syssel (noe flere av oss egentlig burde gjøre før alt går tapt).

Hans store engasjement for samfunnet rundt oss er viden kjent, og å bruke avisenes formidling av dette samfunnet direkte som en del av kunsten, gir i hans tilfelle stor mening.

 (2015) presenteres mer grundig. Undertegnede får også et godt flashback til da jeg i desember 2020 var så heldig å kunne forlate et totalt nedstengt Oslo for noen dager i Trondheim, der både barer, restauranter og gallerier som TMK Gråmølna var åpne. Hvilken luksus! Jeg følte meg forpliktet til å stjele et lite snapshot av den gang helt ferske 

 Stikk i strid med min advarsel mot scrolling trekker jeg gjerne opp mobilen når jeg ser antydninger til pianospill i et verk på veggen.

Bokens designer Henrik Haugan skal også ha skryt for en usedvanlig lekker komposisjon, det er unektelig en essensiell del av slike utgivelser.

Bleken fyller som kjent 95 i dag tirsdag 9. januar. Gratulerer! Han ser i hvert fall ikke ut til å bremse stort, det er hele ti utstillinger på gang i år, rundt om i landet. Slå den. For den som bor i hovedstaden kan for eksempel 

Nasjonalmuseets pop-up-utstilling «I stormen.

 Håkon Blekens kulltegninger» være verd å få med seg. Men det er en særdeles eksklusiv opplevelse. Om jeg ikke har misforstått totalt er denne kun åpen i et par timer, to dager. I morgen 10. januar mellom klokken 15 og klokken 19, og 13. mars mellom klokken 15 og 17.

Du kan jo lete i papiravisen din for mer informasjon om denne og de ni andre utstillingene.

Håkon Blekens collager er grunn nok til å holde liv i papiravisene.

avisleseren

Avisleseren (95)

Man skulle kanskje ikke tro medvirkning i en sen utgave av Raga Rockers, bandet Easy Riders og andre prosjekter i den norske rock-undergrunnen skulle utløse særlig entusiasme rundt en som allerede har rundet femtilappen.

Men det sto jo svart på hvitt, eller liknende, over døra på Vulkan Arena på lørdag: «Kveldens konsert: Staxrud Allstars - UTSOLGT».

Gitaristen Eivind Staxrud er ikke av typen som er presentert på Bylarm, Hver Gang Vi Møtes eller NRK-scenen. Folk flest, og da mener jeg i musikk-Norge, vet sikkert knapt hvem det er. Men han er en legende for noen, og en viktig musiker, Fleksnes-fan og entusiast i den uhyre standhaftige rockescenen her i landet. Rett og slett en herlig type fra Ås, nå bosatt i Hokksund. Og en ekstremt dyktig og allsidig gitarist, uten nykker, og som spiller som den ivrige fanen av rock i alle former som han er. Man blir glad, og litt imponert.

Andre musikere vet å sette pris på sånne folk. Så det var litt av et lag som stilte opp da han valgte å feire seg selv og den dype kjærligheten til å framføre musikk sammen med andre. Først og fremst en usunn mengde av landets fremste gitarister: Lars Haavard Haugen fra Hellbillies, Petter Baarli fra Backstreet Girls, Morten Lunde fra Kosmik Boogie Tribe, Kjartan Kristiansen fra Dum Dum Boys og flere til.

En blåserrekke som inkluderte Bendik Brænne på saksofon, en perk-rekke med blant andre Kåre João.

Og ikke minst en tidvis vanvittig rytmeseksjon med norgesvennen Lawrence Mullins, kjent som Toby Dammit og flere år som trommis for giganter som Iggy Pop, Bad Seeds og Swans, og Bent Sæther fra Motorpsycho. Å høre sistnevnte rulle av gårde er en fryd, helt klart verd turen alene, men i kombinasjon med Mullins’ elegante swing (han har endog hatt en liten cameo i 

 var det av og til så himmelsk at øynene gikk i kryss i takt med den idiotiske nakkegyngen som musikken utløste. Bare det å høre ham holde en helt rudimentær groove gående på én streng var rock-kunst av edleste merke. Og selv om han er medlem av landets mest ambisiøse rockband kunne man se ham glise av fryd av å spille i et partyband for en kveld også. Låter fra alt fra Kåre & The Cavemen til AC/DC, og Staxruds ærlig talt nesten like fengende egne materiale.

Det var også betryggende å se Thomas Felberg tilbake der han hører hjemme - med et fett rockeband i ryggen. Han er for så vidt god i game shows og den slags, men det er litt waste, for han får en helt egen aura under ekte scenelys. Han har vært savnet som rockprofet. Litt under radaren har han også gjort lyttersuksess med radioprogrammet Frika Fredag på P13. Han måtte riktig nok se seg overgått av kveldens hovedvokalist, ingen ringere enn Jim Jones. Kanskje ikke superkjent han heller, men virkelig en av Europas beste rockvokalister, selv i dag var han slettes ikke ueffen. Han hørte jeg første gang for snart 35 år siden (hjelp) da han sang i det usedvanlig lovende men underkjente og til slutt fiasko-stemplede bandet Thee Hypnotics. De var svært inspirert av MC5 og Stooges, men også med elementer av boogie, classic rock og jazz, samt psykedelia, Nick Cave-kabaretmørke og faktisk også dissonante Sonic Youth-akkorder. Skikkelige could-have-beens, men musikken holder seg. Sjekk spesielt ut livealbumet 

 fra 1989 og de to påfølgende studioplatene. Artig nok var han som solgte oss den og andre Hypnotics-plater på den legendariske sjappa Rock Shop på Aker Brygge DJ denne kvelden: platesamler Geir «Bulle» Underdal, også kjent som trommis i band som Betong Hysteria, Matchstick Sun og The Lust-O-Rama.

Et par hendelser stakk seg ut. Tidenes mest overraskende gjest på en norsk konsert i 2024 var nok James «Jimmy« Recca, som en kort periode spilte bass i The Stooges, etter de to første platene men før 

 At han i det hele tatt var i live var jeg ikke klar over, han så helt på dødens rand ut på det éne bildet som fantes av ham fra 1971 i en gammel Iggy-bok jeg leste i 1990. Informasjon var vanskelig tilgjengelig den gangen, men det ble faktisk brukt noen krefter på å fantasere om hvem han egentlig var og hvor han ble av. Dessverre var han ingen spesielt god bassist nå, i alle fall sammenliknet med Bent, i en av låtene spilte han i feil toneart skremmende lenge. Men faen heller, rock-historie er rockhistorie, og jeg kjente arkivenes vind i ansiktet da de framførte pre-punk-klassikeren «I Got A Right», som han faktisk var med på å skrive.

I «Loose» kom Baarli og vidunderlige Bjørn Müller på scenen, selvfølgelig iført hver sin sigarett og en betydelig, og berettiget, mengde selvtillit. Müller ser nå ut som en million grunker, han holder seg i stadig aktivitet med Backstreet Girls, og det glinser fandenivoldsk av øynene hans og hans restaurerte tanngard der langt over de andre musikerne. Da de plutselig gikk over i mer velkjent boogie-landskap, satt det som bare det, og han sang med forbløffende kraft og autoritet. Baarli trenger man vel ikke gjøre noe poeng av å nevne, han er på høyden av karrieren nå, og bringer sjokkerende mye innlevelse og energi inn i enhver sammenheng, hver gang.

Kjartan Kristiansen fikk synge en nydelig favorittlåt fra punkepokens popkatalog, udødelige «Another Girl, Another Planet» av The Only Ones, og slik gikk det slag i slag med økende kvalitet, til det uunngåelige ekstranummeret med enda en AC/DC-låt. Merkelig nok føles det som det fundamentalt motsatte av teit og treigt å høre band tolke disse live, ja jeg vi si det er en av rockens konsekvent beste businessideer å kunne fremføre Bon Scott-era materiale på en kompetent måte. Det er noe 

til enhver tid setter pris på. Man blir lykkelig.

Under «Let There Be Rock» ble så mange det var plass til med på scena, litt sånn «Live Aid»-aktig, men med sprut. Som sant var hele konserten gjennom var det Staxrud som sto for de aller beste soloene.

Det var så klart mye lok med mange folk av og på scenen, litt rølp, og i virvaret av sterke uttrykk var det noen av instrumentene som forsvant totalt i miksen. Og det er ikke alltid slik av syv gitarister låter mer enn to, selv om mengden av strenger i bevegelse noen ganger antok symfoniske kvaliteter.

Og selv om det er ‘god gammaldags rock’ som sto på programmet var det jo meget underlig at det ikke var en eneste kvinne med i gjengen på scenen. Jeg observerte Ingvild Hammer i salen, hun kunne jo gjerne vært oppå der. På afterpartyet på Pokalen traff jeg Tuva Syvertsen, en annen soleklar kandidat - men hun hadde vært på Hærverk for å se Kanaan med Vidar Busk som gjest. Men vi får regne med at det blir noe annet neste gang det er Stax Revue om et par års tid, eller gjerne før. Jeg går definitivt mest på jazzkonserter til daglig, og kan noen ganger føle meg som en turist på gamle trakter i rocken, iført blazer og høyhalser, jeg var der til og med sammen med en forlagssjef, men denne musikken er også en del av mitt DNA og det var meget livgivende kveld.

Hvem f*en er Eivind Staxrud?

Det er heilt umogleg å få stemt gitaren, og snart skal dansen begynne, i salen er alt ein god del folk, dei fleste i salen er nok av dei som har noko med det å gjere pluss kameratane og venninnene deira, alt i alt ein heil flokk, ser eg gå rundt i salen når eg no kikker opp frå skjulet eg har bak det lange håret som heng foran auga mine. Eg står bygd over gitaren og skrur og skrur på ein stemmeskrue, eg skrur den heilt ned og strengen dinglar nesten laus då eg klimprar på den, eg skrur oppover oppover, eg høyrer tonen gli oppover, eg klimprar på to strenger, kan det no være rett? nei framleis surt som berre det, eller? og eg skrur vidare, eg skrur og skrur, opp og ned, eg skrur og skrur og trommeslagaren dunkar alt han er god for og klirrar med cymbalar og bassgitaristen dunkar han også og han andre på gitar står og slår akkord etter akkord og eg får honen ikke stemt denne elendige gitaren min. Eg skrur til og strengen ryk. Eg kastar håret bakover og ropar at strengen rauk. Dei andre held berre fram med bråket sitt.

Det bare var noe med disse innledende setningene fra en av kortnovellene i Jon Fosses 

 (Samlaget, 1994) som dukket opp i bakhodet mens jeg leste Thurston Moores etterlengtede memoarer 

 (Faber, 2023). En av musikkårets klart mest påventede bøker. Det er flere nydelige beskrivelser av flisete gitarstrenger og prøvende musisering i boken hans, spesielt fra de tidlige årene da han knapt visste opp-ned på forsterkeren og et gledesfullt bråk ble skapt under kummerlige kår, til stort sett laber interesse for omgivelsene. Men også liknende beskrivelser av epokegjørende opptredener på viktige spillesteder senere i karrieren. Han har beholdt sitt noe ukonvensjonelle traktement av gitaren hele veien, mange slitte strenger, men er likevel, med rette, ansett som en av de aller fremste utøverne på elektrisk gitar de siste førti årene. Kanskje spesielt i tandem med sin tidvise makker Lee Ranaldo. Jeg vil si at lyden av de to er noe av det nærmeste jeg kommer himmelriket - det er en klar religionserstatning. Det er ikke bare vakkert, det er som om frekvensene av lydkontakten de har mellom seg lurer seg inn til områder som hittil ikke er nådd.

Moore er så klart mest kjent for sine mange år i det virkelig legendariske alternativrockbandet Sonic Youth, som var fabelaktige i hele sin karriere, men som hadde et slags kommersielt vippepunkt noen år i første halvdel av 90-tallet, da flere av deres noe yngre etterfølgere på godt og vondt ble en del av mainstreamen. De tok veien fra temmelig vanskelig 

kunstpunk til mer glossy alternativrock, som i kjølvannet av Nirvanas suksess i 1991 katapulterte nær sagt all bråkete ny-rock oppover i de kommersielle divisjonene. Men Sonic Youth fikk et lengre liv da de ikke lenger prøvde å være med på vekst-tanken og heller konsentrerte seg om å være det de er: et eksperimentelt rockband.

Om du av en eller annen grunn ikke kjenner til dette bandets katalog kan jeg nevne noen opplagte høydepunkt. Den meget skremmende men i dagens ører også skjønne singelen «Death Valley ’69» fra 1985 med Lydia Lunch på vokal. Det kunstneriske gjennombruddet med albumet 

 i 1998, med den rocknostalgiske hiten «Teen Age Riot» som vel er tidenes låt de gangene man hører den, og Lee Ranaldos svevende vakre «Eric’s Trip». Jeg klarer ikke se på et tent hvitt stearinlys uten å tenke på Gerhard Richters kunstverk på forsiden av det albumet.

De ble kjent for et langt større publikum to år senere med velproduserte 

 denne gang med et vel så ikonisk omslag signert Raymond Pettibon. Kim Gordons låt «Tunic» gir meg frysninger bare av å tenke på, særlig ordene «I think I’m dissappearing, getting smaller every day». Låten handler om Karen Carpenter, et av 70-tallets største mainstreampopstjerner (og en glimrende trommis!) som døde av spiseforstyrrelser. Denne typen mytologisering av spesielle skjebner er gjentagende i Sonic Youths univers. En annen låt som bruker samme ord er vel så magiske «Disappearer». SY er bra når de rocker ut, men aller best når de lar gitarflarn flyte rundt i lytterens bevissthet, så de blir til liflige farger.

Et senere albumhøydepunkt er helt klart 

. fra 2002, oppkalt etter studioet deres nede ved Ground Zero på Manhattan, som på flere vis ble ubrukelig etter de to flyene som forandret vesten og verden for godt året før. Dette vil jeg i dag kalle en softrock-klassiker, alt stemmer her, låtskrivingen er konsis og vibbene omfavner lytterne. Hør for eksempel på «Rain on Tin». Aaaah. Det er også strålende ting å hente på deres aller siste album 

 fra 2009, og egentlig alle deler av karrieren.

Men Thurston Moore er også legendarisk for sin rolle som en stor symbolfigur - ikke bare for å fremheve gledene ved eksperimentell musikk, samtidskunst, sjeldne jazz-LPer og punkhistorikk i den bredere rockundergrunnen, men også for å være en kroppsliggjøring av den romantiske visjonen mange har hatt av nedre Manhattan på 70-, 80- og 90-tallet, pre- og post- punk, og alt det spennende som skjedde på gateplan den gangen, sosialt og kulturelt. Det var en ganske annen by enn den man som turist kan oppsøke i dag. Den er fortsatt ganske ålreit, men det er et klart inntrykk av at penger har glattpolert byen, og at all den verdiskapning som foregikk den gangen folk kunne bo sammen i rønner og deli-mat var rimelig nok til å overleve på, og det var helt greit, er en umulighet i dag. Men man kan fortsatt finne denne verden gjennom å oppsøke den i bilder, video, lyd og skrift. Og det er det mange av oss som gjør, rett som det er. Gamle New York er et eget land, akkurat som sekstitallet i London og Paris på 20-tallet. Det er mulig å ta turen.

For fans av disse epokene, og av Moores deltakelse i dem, er det så klart helt nødvendig å lese 

 Detaljrikdommen er enorm, og de mange historisk viktige menneskene som kommer i hans vei, helt fra hans første besøk i byen, folk som var eller senere ble sentrale innen samtidskunst, film, avantgarde-musikk, poesi, pop og rock’n’roll, er rett og slett hoderystende. Det er som å lese verdens fineste telefonkatalog. Det står egentlig vel så mye om folk han har møtt, og konserter han har sett, promotorer bandet har sovet over hos og plater og blekker han har skaffet seg, som det er grundig gjennomgang av kunsten han selv har skapt, og om utviklingen av hans personlighet. Her ligger også noe av problemet, det nærmer seg oppramsing, med en fanzine-redaktørs katalogtro oversikt. Skrivestilen er også litt fanzine-aktig til tider. Selv om han gir av seg selv nå og da, snakker om familien, vennene, barna og sine etterhvert to koner, er det muligens litt for mye postpunk-nerderi til å bli et skikkelig, litterært menneskeportrett.

Det er sikkert mange flere av oss som definerer oss selv ut fra våre interesser og vårt arbeidsliv. Jeg gjør nok det selv. Så det er kanskje også en følelse av at man lar seg irritere av ting man kan kjenne igjen i seg selv. Og man leser glupsk videre likevel.

Hans tidligere bandkollega og mangeårige hustru Kim Gordon fikk stor oppmerksomhet for sin bok 

 (2015), og den hadde selvfølgelig store kvaliteter, men var hemmet av at hun var traumatisert av banaliteten ved bruddet, mannen hadde funnet en yngre kvinne, og det la et grått lys over mye av det store de hadde utrettet sammen - i alle fall i boken. Som om bandet ble redusert til å være en maskulin rockedrøm. Vel, Moore gjør egentlig ikke verdens største innsats for å motbevise det inntrykket, selv om han riktignok tar endel forbehold og sikkert har et annet syn på overskridelsens natur og guttedrømmer sett fra der han nå er i godt voksen alder. Selv om han skriver godt om eksistensen et band kan ha sammen, på godt og vondt, i en skranglete og dårlig utstyrt bandbuss - eller i deres tilfelle i mange år: en liten van. Jeg har ofte parafrasert kritiker Susanne Christensens ord om paret Gordon/Moore, og derigjennom parets og bandets enorme appell, om at hans mytomani og hennes mytekritikk var yin og yang-elementene som gjorde kunsten deres så pregnant.

Moore går ikke veldig dypt inn i bruddet og i tiden før og etter det, av hensyn som han skriver, men understreker at livet hans forandret seg totalt da han innså at han var fullstendig forelsket i Eva Prinz, og slik er det med den saken.

Jeg ble også sittende og tenke på tre sterke minner av møter med Moore, som også er relevante til historien han forteller i boken sin.

Det første var på osloklubben So What! i Oslo (der houseklubben Jæger ligger i dag), to dager i 1999. Da var Moore der sammen med multitalentet Jim O’Rourke (som i en periode også var viktig ekstramedlem i SY). De hadde duokonserter og diverse kunstnerisk aktivitet, og det var også visning av en vakker film som etter hva jeg husker i dag var en poetisk fortelling om unge Thurston på gutterommet i Connecticut, der han fantaserer om New York City og dagliglivet der inne, og leser utklipp fra forskjellige punkfanziner og musikkaviser som hang på rommet hans. Etterpå gikk han duknakket (pga lav takhøyde) rundt i tømmerhogger-skjorte og snakket med all fansen, utvekslet adresser og telefonnumre, og oppførte seg som den drømmen av en interessert undergrunnsidealist vi alle trodde han var. Og som han fortsatt er.

Seks år senere på Øya-festivalen i Middelalderparken, der de avholdt en glimrende konsert, ble jeg og en journalistvenn av en eller annen grunn invitert inn backstage, sammen med skandalerockeren Pete Doherty som på det tidspunkt var kjærest med Kate Moss. Jeg tror det var fordi vi møtte på Lee Ranaldo, alternativrockens hyggeligste person. Men det var ikke bare backstage, det var inn i det aller helligste der vi satt sammen med barna deres og spiste opp den gode pizzaen deres og fikk vin og det hele. Det kommer godt frem i Moores bok at samholdet med fans, andre musikere og kontakter man knytter på veien har vært en del av bandets filosofi, om det enn kunne bli litt mer slitsomt med årene, de er jo tross alt på jobb. Doherty var man of the moment, men også ganske langt ute da, og det var sterkt å se Moore snakke dypt med ham, gi ham en faderlig klem, veteranråd, og så sende ham videre ut i sitt usikre liv. Etterpå kom vi oss ned til Stratos sammen med Doherty, men det er en annen historie.

I 2014, et par år etter bandet ble oppløst, var det et litt mindre glamorøst møte. Moore har vært mye i Oslo sammen med sine musikervenner i frijazz, støy og impro-miljøene, ja en liten Norgesvenn rett og slett. Etter bruddet med Gordon, som også ble avslutningen på bandet og hele indie-verdens illusjoner, og hans status var drastisk sunket. Han var bare ein mann. Det var likevel gøyalt å høre ham i samtale med Lasse Marhaug nede i kontorlokalene til NyMusikk på Grønland, om kassett-kultur, noe begge har vært opptatt av lenge. Seansen begynte med at de trakk ut båndet av en kassett, slik at vi kunne lukte på det og komme i riktig stemning. Mmmm. Det var under arbeidet med utgivelsen av en bok om kassettens historie i kunst og undergrunsmusikken at Moore først ordentlig møtte forlags- og sosietetskvinnen Eva Prinz, som også var tilstede. Tidligere hadde hun hatt et forhold med Jim O’Rourke, og det er visstnok traumene etter det som er grunnen til at han rømte til Japan for aldri å returnere. Det var også flere lettere negative artikler om henne her og der en periode, muligens overdrevne, men hun hadde tross alt vært alternativrockens store homewrecker.

Det ble smågufne vibber rundt om i lokalet etterpå, de nusset, og vi følte oss alle litt forsmådde. Teit, men sant. De er fortsatt gift og bor i London, så det er vel snart glemt dette her også. Alt godt til dem begge.

Samtalen om kassetter kan forresten høres her

Jeg hadde håpet å se Thurston Moore igjen i Oslo på en boksamtale, for eksempel på Tronsmo, men en hjertesykdom han har slitt med en periode, og som ble verre i høst, gjorde at alle aktiviteter rundt boka måtte avlyses eller utsettes. God bedring!

Det er så klart riktig, og fett, å legge ned bandet når magien uteblir. Slik er det altfor få band som har respekt nok til å tenke om sin egen historie. Men om det er ett rockband som vi alle fortjener å høre igjen før verden tydeligvis går under, må det være Sonic Youth. Det har gått noen år nå, kanskje paret kan være på talefot og gjøre noe sammen igjen 

 og for kulturhistorien. Kanskje spille en benefit-konsert for et viktig, nedleggingstruet vintage konsertsted i New York, noe sånt.

Enn så lenge kan vi kose oss over arkivmateriale som lekker ut med jevne mellomrom, senest i år med albumet 

, fra deres aller siste konsert i hjembyen. Vemodig, men også sterkt å høre på.

Tross sine svakheter, og en betydelig lengde, kan mange som er interessert i denne epoken mer enn gjerne lese 

, det er beskrivelser av hvordan folk levde før der som virkelig føles som å lese et fint eventyr. Kanskje vi kan håpe på en slik memoarbok fra Lee Ranaldo etter hvert også, han har en annen innfallsvinkel, men en like god observasjonsevne, og har jo en rekke poesisamlinger og andre bokutgivelser på samvittigheten fra før. Forresten folkefinansieres for tiden en liten bok om Lee Ranaldo av festivalen Lyse Netter, der han opptrådte i fjor. 

De trenger flere bidragsytere, så sjekk bare ut her

Stengt gitar

Men det er klart at timing spiller inn - og det hjelper så klart å ikke være slave av kontortid, familieforpliktelser og den slags. Her denne uken en dag kl 14 var vi for eksempel vitne til et glimrende foredrag (med bildemateriale på kinolerret) om Mark Rothko, av Nasjonalmuseets kuratorer Øystein Ustvedt og Karianne Ommundsen. Bakgrunnen er den sensasjonelle, store utstillingen de åpner mai neste år: 

. Den gleder vi oss til. Håper museet booker gitarist/komponist Kim Myhr til å spille på åpningen!

For en ypperlig bruk av statsstøttet fagpersonell av høy klasse det er med slike åpne foredrag - mer av det. Og slike tidspunkt midt på dagen kan jo være vel så godt passende som de tidlige kveldene det pleier å arrangeres, enten midt i eller før middagslaging, eller når den livsfarlige sofaen lokker.

Det er i det hele tatt mange sosiale arrangementer i kunstfeltet, så klart, her er kun tre av helgens høydepunkter.

Foreningen for samtidsmusikkens fremme, NyMusikk, er så klart også aktive i det visuelle kunstfeltet, i alle fall i skjæringspunktet. Lørdag arrangerer de endagsfestivalen 

 på stedet Dyrk Bryn på, ja, Bryn. Ideen er enkel nok: 7 audiovisuelle verk à 7 minutter, der 7 komponister med svært ulike bakgrunner er utfordret til å integrere videomediet i komposisjonsprosessen. Det er noe tilfredsstillende over å kjenne til rammene, når man uansett vil bli kraftig utfordret på annet vis. Det er mange fremragende navn med, for eksempel Alwynne Pritchard, Rolf-Erik Nystrøm, Else Olsen Storesund og Linn Nystadnes. Et av innslagene som ser meget spennende ut er Stephan Meidell, blant annet kjent for sin nydelige gitar og elektronikk sammen med Erlend Apneseth, som skal ha syv minutters samkvem med kunstneren Lise Herland, blant annet kjent for sine sprudlende videonoveller med Donald Duck og andre bysbarn av Andeby i sentrum.

https://nymusikk.no/arrangementer/audiovisuelle-verk

Before Tomorrow finissage, Astrup Fearnley Museet

Denne helgen er siste mulighet til å oppleve den massive jubileumsutstillingen 

, som markerer museets 30-årsjubileum. Det er ikke bare hundre highlights fra Astrups samling på nærmere 1500 verk, her blandes det med nyervervelser og et forsøksvis 

 blikk på samlingen og den ofte meget klare stilen sjappa tidvis har forfektet. Det er alltid gøy å påminnes hvordan ekstreme samtidsuttrykk også ubarmhjertig blir en del av den store, støvete historien. Presentert på denne måten er det ikke alt som gir like sterkt inntrykk, tematiske utstillinger eller presentasjoner av enkelte kunstnerskap er alltid å foretrekke. Men veldig fett bare å stå og ta inn Julie Mehretus store maleri 

apropos musikk kjenner kanskje noen henne også for det strålende omslaget av Floating Points-albumet 

 eller Synnøve Anker Aurdals kobberteppe.

Det er ganske fantastisk å få et gjensyn med Børre Sæthres den gang retrofuturistiske installasjon 

 den med enhjørningen. Den ble sist vist i 2001, rett før vesten og verden forandret seg for alltid, og alt ble litt mer dritt. Den gir et annet men minst like sterkt inntrykk nå. Iranske Shirin Neshats filmverk 

 fra 2000 likeså. Vi følger en mann og en kvinne med tydelige følelser for hverandre, men de møtes aldri. Med tanke på den negative utviklingen i Iran har ikke 23 år bedret på situasjonen.

Lørdag fra kl. 18 er det fri inngang, en panelsamtale med blant andre museets vitaliserende leder Solveig Øvstebø, og en performance og DJ-sett fra Atiyyah Khan fra Cape Town. Blant annet kjent fra musikkollektivet Future Nostalgia, passende nok.

https://www.afmuseet.no/arrangementer/finissage-before-tomorrow/

The Necks, Henie Onstad Kunststenter, søndag 3 desember kl. 15

I det som stadig oftere opplevels som en bedriten samtid er det lite som hjelper bedre på humøret enn en utflukt til Høvikodden i Bærum for å besøke Henie Onstad Kunstsenter. Det gir en helt egen luksuriøs følelse av tidløshet å vandre opp veien fra busstoppet, se ut over fjorden og landskapet og beundre skulpturene i hagen og ikke minst den utsøkte svingende arkitekturen av Jon Eikvar og Svein-Erik Engebretsen. Fy fader. Selv om man på sett og vis trer inn i det sene sekstitallet og en form for historisk 

 ved å besøke stedet, og hvem ønsker vel egentlig ikke det så ofte som mulig, har HOK stort sett hele tiden vært blant de mest frampå og spennende visningsstedene for kunst i landet, med utgangspunkt i en smart samling, men også med tallrike besøkende utstillinger fra utlandet, og større feiringer av norske samtidskunstnere av format. I tillegg til flere faste severdigheter er det for tiden to svært anbefalte utstillinger, norske Per Barclay med foto, skulptur og installasjon fra et førti år langt kunstnerskap (tas ned i januar), og ikke minst, og veldig passende for stedet; den polske tekstilkunstneren Magdalena Abakanowicz (1930-2017), som dyttet kunstverden i en ny retning med sine hengende skulpturer kalt 

Et annet kjennetegn ved kunstsenteret hele veien er den tverrkunstneriske praksisen som også har kommet gjestene til gode, med teater, dans, musikk, litteratur og så videre, gjerne med publikums direkte deltakelse. Men også det «streite» konsertprogrammet har vært utsøkt - og det gir en ganske annen og mer 

 konsertopplevelse. Søndag er det til overmål et av verdens absolutt beste liveband, litt drøy uttalelsen men den stås inne for: den australske trioen The Necks. De benytter seg av klassiske jazzinstrumenter som kontrabass, flygel/orgel og trommer, men skaper totalt særegen og fortryllende groovy ambient-musikk som på samme tid får lytteren til å slappe totalt av mens man får fornyet energi og livslyst. De klarer å tålmodig forfølge meget enkle ideer, gjerne basert på ett akkordskifte, gjennom alt fra tjue til femti minutter. Aldri kjedelig, alltid voksende. Spesielt er trommespillet til norgesvennen Tony Buck fullstendig hypnotiserende. De har holdt på i snart førti år, og har en telepatisk kommunikasjon gående. Årets albumutgivelse 

 er utvilsomt blant 2023s mest inspirerende albumutgivelser - men de er altså en enda større opplevelse live.

https://www.hok.no/arrangementer/the-necks

Kunstens lydbølger: tre høydepunkt fra kunsthelgen

Kulturbransjen har et stadig dårligere rykte. Forlagene anklages for kartellvirksomhet og konsentrerer seg om influensere og nett-troll, teateret har fjernet seg fra litteraturen og omfavnet buskis, kunstmuseene drives av blåruss og dyrker publikumsutvikling fremfor forskning, popmusikken lages av AI og de minste artistene skal tjene enda mindre etter forandringer i Spotify. Er det rart man drikker.

Et av de største fenomenene i norsk kulturliv dette årtusenet, er nok fremveksten av musikkfestivaler - i de store byene men også rundt om i vårt langstrakte. Dette har på sitt beste gjort underverker for musikkinteressen og kulturutvekslingen, og gjort musikk til et sosialt samlingspunkt for langt flere enn hva som tidligere var tilfelle.

Ofte ble disse festivalene drevet av ildsjeler som så har sett sine virksomheter vokse utover alle bredder, men i stigende grad er det noe som er designet for å være pengemaskiner helt fra begynnelsen av. Det verste var vel han nykommeren som fikk enormt koronatilskudd for en 

 konsertserie i noe som virket som garasjen hans, men hele denne «memory of a free festival»-stemningen som David Bowie sang om i sin tid, er nok i stor grad en saga blott. Dog med enkelte unntak, som for eksempel Motvind-festivalen uti skauen ved Numedal og andre idealistiske tiltak. Det verste er at man føler en viss fremmedgjorthet i møte med programmene, den personlige smaken og identiteten, selve fingeravtrykkene fra avsender, glir ut mot sidelinjen til fordel for strømlinjeformet, algoritmisk virksomhet. Man kan jo også bare booke det som man vet selger billetter og som alle de andre har. Denne holdningen farger etter hvert av på opplevelsen for publikum.

En festival som både er en publikumssuksess og som er en svært viktig symbolhendelse i den norske festivalfloraen er utvilsomt Oslo World, som nettopp i høst feiret 30-årsjubileum. Etter at de fjernet «World Music» fra navnet har dette med 

forsvunnet til fordel for et større vi, og også med kunnskap om alle de forskjellige kulturelle miljøene som lever i hovedstaden. Enda rikere musikk er blitt resultatet av det.

Er du ikke selv abonnent på vårt nyhetsbrev? 

Det tidligere klisjébildet av publikumet som forståelsesfulle voksne norske kvinner med fargerike sjal, er blitt kraftig utvidet. Sjalene er der fortsatt, men i tillegg har den nyvunne konsentrasjonen om klubbmusikk fra mange verdenshjørner skapt en ny og særdeles ung energi, som smitter over på alle som oppsøker konsertene, selv koksgrå bladfyker som undertegnede. Det er mye klaging over det norske konsertpublikummet som skravler med hverandre om oppussing og TV-serier eller filmer med mobilen. Dette ser man lite av på Oslo World. Det meget allsidige publikummet frembringer en varme og entusiasme og bevegelse i rommet som er til etterfølgelse. Og dette gjelder ikke bare clubbing. Det var for eksempel helt vilt å overvære den brasilianske legenden Caetano Veloso i det fjonge Konserthuset, der den ofte temmelig milde musikken hans ble møtt med ekstatisk jubel, dans langs stolradene og allsang. Et av årets store øyeblikk.

Man får også følelsen av at arrangørene er intenst opptatt av musikk, publikumsglede og det store alvoret som musikk og kultur faktisk innebærer i livet for mange av oss. Nesten året rundt kan man følge deres entusiasme på festivalens sosiale medier, og de er også tydelig tilstede på alle konsertene. Mest av alt sjefen Alexandra Archetti Stølen, som introduserer svært mange av konsertene personlig, noen ganger iført Argentinas landslagsdrakt, for å feire sin fotballinteresse og sine farsrøtter i landet. Hun har visstnok sin egen sjåfør som får henne rundt i tide til å rekke alle konsertene. Det var dog ikke en rickshaw eller annen menneskedrevet farkost som jeg lenge så for meg, men en Tesla. Samma det, det er klart at også denne festivalen er kommersielt rettet og at man alltid håper å treffe godt på salget, det er bare det at det virker som at musikk er hele livet for dem. Og er det ikke slik det burde være? Der så mye annet av kulturlivet er byråkratisert og kommersialisert, der ledelse trumfer kunnskap, innlevelse og engasjement, er dette rørende. Hun har vært lovlig lenge i jobben til moderne lederarbeidsliv å være, sikkert av den enkle grunn at hun synes det er jævlig gøy med disse konsertene og alle menneskene.

Nå har hun tatt det et skritt lenger, og er nå ute med det minst like rørende albumet 

 på Reckless Records, der hun synger i duett med ektemannen, den meget solide jazzbassisten Steinar Raknes. Hvilke andre kulturledere er det som er villige til å ta den sjansen? Nå imponerte riktignok Nasjonalmuseets tidligere, og av flere utskjelte, direktør Karin Hindsbo med å opptre som vokalist sammen med en haug rockere som jobber i museet. Mötorhead-cover og greier. Men det var på den offisielle avskjedsfesten rett før hun rømte landet og fikk høre kommentarene. Archetti Stølen skal sikkert bo og jobbe her en god stund til. Det krever sin kvinne å stå frem som sanger i moden alder, selv om hun har bakgrunn som tangodanser før hun ble kulturpamp. Musikken på 

 er en hyllest til den latinamerikanske sangboka, men har også i seg mange personlige og private krefter som er i spill. Etter at faren gikk bort i 2005 har hun følt på en fortvilelse over at hennes argentinske røtter skal visne hen, forteller hun selv ved utgivelsen. Hun heller i alle fall næringsrikt vann ned i bakken med denne utgivelsen. Med tanke på den politiske uroen i Argentina nå med den nye kåbbåi-presidenten, er det sikkert ekstra godt å fremheve sider ved det landets kultur som får blodet til å bruse, på den rette måten. Det er godt mulig det finnes enda dyktigere og mer skolerte vokalister med dette materialet der ute og bakover i historien, men nærheten hennes til stoffet og den tydelige viljen - og evnen - til å slippe seg løs og ikle seg låtene og tekstene på en naturlig måte, er rett og slett gripende. Duoformatet kan kan være faretruende spinkelt, men produksjonen og lydbildet her er overraskende rik og sofistikert, og skaper et tillitsvekkende rom gjennom albumets elleve låter. Det er varmblodig vakkert og ofte med visshet om livets iboende tragedie, men også tilløp til lystig plystring i låten «Mi Abuela Bailó la Zamba», og cinematisk spartansk i avsluttende «Logo (Tu Forma De Ser)».

Archetti og Raknes skal til og med gjøre noen konserter, på hjemmebane på et av Oslos viktigste konsertsteder Cosmopolite nå onsdag 29. november, og en anelse mer flamboyant i en flott konsertsal i Napoli - antakelig også som en hyllest til Diego Maradona. Det er verd et lite wow, vil jeg si.

Er dette med å prøve å skape noe selv til etterfølgelse for andre kulturledere og festivalsjefer? Altså, man er ikke 

 men er det ikke gøy å vise at man bryr seg også som menneske?

Vi vet at Jarle Kvåle, sjefen for Tons of Rock spiller i metalband, men hva med alle andre? Peer Osmundsvåg fra Piknik i Parken har bakgrunn som DJ i det britiske bandet D:REAM, men har sikkert lagt artistkarrieren på hylla. Bookingsjef Claes Olsen på Øya har muligens noe hobby-indierockband fra So What-dagene i skuffen. Line Juul, nyslått sjef for Oslo jazzfestival, er en dyktig cellist. Kanskje det kommer noe derfra?

Det er uansett fint at også pamper kan tørre å balansere på linen, for kulturarrangementer er tross alt mer enn logistikk, tall og synergi-effekter. Det handler også om å gi litt farge til livet.

Relasekonsert med Alexandra Archetti - Malena, onsdag 29. november på Cosmopolite. 

Kulturledelse med sjel

Det er foreligger vel foreløpig ikke tall på hvordan 

 har respondert, men det er så klart veldig morsomt at Jon Fosse omsider ble norsk folkelesning på ordentlig, med utsolgte titler og stadig nyopptrykte opplag. Da nyheten kom i høst om at han 10. desember skal motta Nobelprisen i litteratur der borte i Stockholm, fikk man den etter hvert sjeldne følelsen av at litteratur og kultur 

 betyr noe i menneskers liv - at det er et liv verd i seg selv.

 på mange vis upassende, ut i det kjølige venterommet der jeg satt og og så på telefonen, intenst studerende livesendingen av den lukkede døren i rommet der Nobelprisen i litteratur offentliggjøres. Litteratur er viktig, men man skal ikke glemme denne anledningen også er blant de mest spennende og underholdende TV-opplevelser man kan ha. Oppe der i spenningsnivå med «Nå må du snart komme, Gjermund», fra de sort/hvite bildene av en snøtung gran i Holmenkollen.

Da jeg kom hjem, fulgte jeg utallige personlige FB-oppdateringer fra folk i kulturlivet, svært mange av dem om personlige møter med Jon Fosse opp gjennom årene, samt mer eller mindre vellykkede vitser på X, samtidig som jeg så gjennom hyllene hjemme for å umiddelbart kunne lese ham. Dette mens kommentatorer på NRK og SVT drøvtygde seg gjennom litt for lange direktesendinger. Jeg gikk så ut, innom en liten Ark på et kjøpesenter i nærheten, en Fretex, et antikvariat og en uavhengig bokhandel, på utkikk etter hull i samlingen. Det er merkelig å være så frenetisk når det gjelder litteratur som er så langsom og alvorlig som Fosse kan være. Men jeg tror samtidig at dette var årets morsomste dag. Det sier vel endel. Personlig tror jeg at dem som går ofte i bokhandler og bruktbutikker ikke 

 er interessert i prosaens utfordrende gleder - ved å skaffe seg enda en bok, selv om man har svært mange uleste slike hjemme fra før, kjøper man seg på en måte alternativ tid, potensiell tid - man tror at man skaffer seg et annet og bedre liv. I alle fall et lengre et. Og det gjør man kanskje?

Han får prisen på grunn av sin «nyskapende dramatikk og prosa, som gir en stemme til det usigelige». Man kan sannelig også utgi bøker uten særlig mange ord i seg, som likevel gjør dundrende inntrykk. Poeten Jørn H. Sværen, som også er medlem av det utsøkte kunstrockbandet Ulver, har utgitt en av denne bokhøstens mest celebre bøker. 

 (Kolon forlag) er nettopp det, en samling av tolv bøker, to av dem tidligere utgitt på hans eget England forlag — håndsydde, eksklusive bøker som gjør seg ekstra godt når hentet fra postkassa. Å sakte åpne konvolutten og fiske ut bøker som 

 gir nettopp denne underlige følelsen av 

 Boken består i sin helhet av følgende linje: Klær henger i trærne.

Muligens ikke midt i blinken for Sløseriombudsmannen og de mange myndiggjorte kulturhaterne der ute, men full av dirrende mening for andre. I frekke og fabelaktige Vanessa Bairds nye bok 

 (No Comprendo Press) er det heller ikke mange ord, faktisk under 25 små ord. Likevel blir man sittende igjen med inntrykk av å ha opplevd et liv og en tilstand. Baird, som flere av oss ikke nøler med å omtale som en av landets aller fremste billedkunstnere, har mye gående for tiden. For det første fyller hun 60 unge år denne helgen. Gratulerer, for faen!

Nylig ble det også offentliggjort at hun neste år skal ha en stor utstilling på Munchmuseet, med tittelen 

. Det var sannelig på tide. Men kunsten hennes oppleves minst like effektivt der den henger gulnet og oppfliset inne en plastlomme ved siden av byens pølseparadis Syverkiosken (det er hyggelig å serverer gode pølser, som de sier), eller på knudrete og brutalt avispapir i noen usedvanlig indignerte politiske malerier og tegninger mot nedleggelsen av Ullevål sykehus.

Men Baird er dog ekstra fin i krem-deilig papir utgitt av landets flinkeste visuelle forlag No Comprendo, og kunsten hennes - akvarellene - har gjerne en narrativ skittenpoetisk linje som gjør seg ekstra godt i bokformatet. Nå er hun klar med sin femte utgivelse «I get along without you very well» for No Comprendo, på underlabelet Brunt Hull.

Boken består av to selvbiografiske og beslektede bildesuiter, titulert «I get along without you very well», og «Maureen flytter». Med ubarmhjertighet setter hun blikket mot egen eksistens, igjen, men denne gang med et ekstra element av sårhet og vemod oppi alt det burleske, groteske og eventyraktige. Livet hjemme sammen med mor er hyppig omtalt i hennes kunstnerskap og i offentligheten, men nå er moren sendt på pleiehjem, noe vi ser den uunngåelige opptakten til. I tillegg har Bairds tre barn flyttet ut, noe som etterlater seg svært skremmende tomrom, det er som om de forlatte putene glefser mot henne, og oss, som tar del i det som lesere og tilskuere. Denne ensomhetsfølelsen, og den fryktelige vissheten om at vi kommer til å miste hverandre en gang uansett, gnis ned på boksidene med rystende effekt. Bildene er sterke enkeltvis, men følelsene skyller over en når man leser disse bildene som en historie. Det er også noe vemodig og vakkert i det heslige, som det ofte er med Vanessa Baird.

Bare tittelen i seg selv er til å bli berørt av, det er noe forsøksvis tappert over det. Dessuten er det jo en direkte henvising til en av de største og mest gripende søndagslåtene noen gang skrevet, Hoagy Carmichaels komposisjon som senere ble en jazzstandard, «I Get Along Without You Very Well (Except Sometimes»). Den ble skrevet i 1939 med en sår tekst basert på et dikt han hadde funnet, skrevet av en ukjent person som viste seg å være en Jane Brown Thompson. Første vers er nesten nok i seg selv

The thrill of being sheltered in your arms

Sukk! Det hjelper selvfølgelig ikke at disse bittersøte ord er kledd i en av de peneste melodiene som menneskeheten har fremskapt. Og det er så klart fett å erkjenne at en låt skrevet for det som om ikke lenge er hundre år siden, føles direkte logisk fengende og tilgjengelig for menneskene som lever i vår tunge modernitet. Låten har vist seg uimotståelig, og er tolket av svært mange opp gjennom. De mest kjente er fortsatt de beste: 

). Nina Simones rystende, bitre og nakne fra 

 eller den nydelig, totalt nydelige, versjonen av Chet Baker (

), denne skadde blomsten hvis musikk virkelig kan få en til å puste litt roligere. Prøv den i kveld mens du tar en skål for Vanessa Baird.

Ny standard fra Vanessa Baird

Modern, crossover, northern, luxury, rare groove, two step soul … kjært barn har mange navn. 

Det er spesielt britiske platesamlere, DJs og dansere som har kommet opp med slike betegnelser om amerikanske musikkuttrykk, ofte uten at musikerne selv egentlig har forholdt seg til det i skapelsesøyeblikket. Merkelige greier, men også ganske oppklarende.

Til å løse opp i flokene har vi invitert Paul Clifford fra London. Han er DJ, radiovert, platesamler, soul-ekspert og mannen bak det ganske ferske men svært effektive Yacht Soul-begrepet. QPR-fan er han også.

Han møter Audun Vinger til samtale lørdag 4. november kl. 15 på Becco.

Kvelden før (fredag 3. nov) gjør han også et DJ-set på Revier i Kongens gate 5 fra kl 20.00. Kom ombord på båten!

Tidens ånd-salong: Soulskolen

Hyllemeterne med biografier, kunsthistoriske verk, skjønnlitterære fantasier, kataloger, tolkninger, reportasjebøker, sammenstillinger, fotobøker og så videre med utgangspunkt i Edvard Munchs liv og kunst, er om ikke uendelige så i alle fall snart tosifrede. Jeg er i besittelse av et overraskende frodig utvalg selv. Det viser seg likevel at Munch nok neppe ville kjørt Polestar om han hadde levd i dag - han hadde investert i en ny og mer solid bokhylle.

Riktignok føles det som noe av en begivenhet når Ivo de Figueiredo nå kommer med første bind av to lovede i biografien som har fått tittelen 

 (Aschehoug). Bindet dekker årene fra fødselen i 1863 til 1902. Med andre ord rekker Munch å male det de fleste vel anser som hans aller viktigste og (fortsatt) mest sjokkerende sterke kunstverk allerede i denne første boka, og hans mest myteomspunne bohemske livsførsel finner også sted i disse årene. Det var mye temmelig eiendommelig oppførsel av fyren, rett og slett. Så klart dette er mat for fantasirike fortellere, som det også selvfølgelig har vært i lang tid.

I denne biografiskribentens nøkterne fremlegging er det slettes ikke noe helteportrett, snarere en fortelling om en dypt talentfull mann som likevel i stor grad var på flukt - fra familien, fra Historiens og Guds gjeldsinnkreving, fra kvinner, fra forpliktelser, fra kreditorer, fra kritikere, fra seg selv og egen selvkritikk - slik at han i fred og ro kunne dyrke det eneste som betydde noe: kunstens utvikling. Måten han rømmer seg gjennom Europa på flukt fra Tulla Larsen for å stadig utsette det giftermålet han hadde lovet henne, for eksempel, gjør at man absolutt kan få et litt mer stakkarslig inntrykk av Mesteren. Det høres ut som en ganske dårlig film.

 er også historien om en strateg som visste hva han egentlig var verd, og som så for seg reiseruten han måtte ta i livet for å oppnå suksess og anerkjennelse.

Jeg var på et lanseringsarrangement for boken på Sakprosafestivalen på Litteraturhuset sist lørdag formiddag, og også det føltes som en markant anledning. Det var stappfullt der inne, og det er ikke så rart, Munch tilhører på en måte oss alle. Det skal ikke mye til å føle at man burde komme og lytte, og at også ens egne betraktninger om emnet teller.

Det var tilløp til guttastemning på scenen mellom de Figueiredo og intervjuer Bernhard Ellefsen fra Morgenbladet, mye humring, høy selvtillit og sterke meldinger. Men absolutt både interessant og underholdende.

‘Det finnes ingen moderne biografi over Edvard Munch’, uttalte forfatteren freidig på scenen, og med tanke på alle de kritikerhyllede utgivelsene han har bak seg, og den fornyede selvtilliten også i det språklig og fortellermessig nytenkende norske sakprosamiljøet, var han nok det naturlige valget til å gjøre noe med akkurat det. Men hvordan begynne når så mye allerede er skrevet, og flere generasjoners research har avdekket det man må kunne tro var det meste? Da må man bare begynne å spa nederst i bøtta, sa han, og det virket på flere av oss som satt i salen at et slik oppdrag er skikkelig mannfolkarbeid, som det en gang ble kalt. Men han har gjort det ved å på nennsomt vis gå gjennom kjente kilder én gang til, og i tillegg avdekke nye. Hovedvekten ligger på bevart brevkorrespondanse, Munchs egne notater, avisartikler og datidens kunstkataloger, og at han derigjennom kunne danne seg et nytt bilde og finne frem sine egne fortellingslinjer. Med åpen anerkjennelse av alt arbeid folk har gjort før ham, men med et tydelig ønske om å legge det frem på sin måte. Dessuten er det unektelig en bok hvis fremste målsetning ikke nødvendigvis er ny forskning, men å komponere en best mulig biografi som kan leses av mange.

Som vi vet er en bok et resultat av langt flere menneskers arbeid enn det mennesket som får navnet sitt på fremsiden av omslaget. Det er likevel fascinerende å se på takkelisten, der Munchmuseet har en fire personers research-gruppe ledet av Lasse Jacobsen og publikasjonsredaktør i Josephine Langbrekke. Fra forlagets side redaktør Benedicte Treider og fire andre faste redaktører på huset i tillegg til viktige blikk fra andre. Så har man Bokkomiteen bestående av kunsthistorikere og akademikere, forfatterens eget lesefellesskap Helin, og et par trofaste og nyttige andre lesere. Ikke akkurat skrivergeniet alene i sitt tårn. Men det funker tydeligvis for leseren. For å si det med én gang, dette er en vidunderlig leseopplevelse, den går ned på to dager eller én hysterisk lang en. Tematikken og tidsbildene fascinerer dypt, men det er noe med sakprosa-fortellerstemmen som har funnet det perfekte leie. Det skrivende jeg er tilstede i tone, men man fornemmer heller aldri at det er en avsender der som setter seg selv i veien for den biograferte med fiffige knep.

Alle artikler