Det er mye musikk som føles sterkt på kroppen. Uendelig mye, kan det virke som. I alle former og tolkninger, fra flere tiår og århundrer. Men det føles vanskelig å motsi påstanden om at gospel er oppe blant det største man kan oppleve - i alle fall akkurat idet man hører gode eksempler på det. Man havner i sonen, blir totalt grepet og hevet opp til uante platåer av erkjennelse. Man trenger slettes ikke være religiøs for å oppnå dette, skjønt jeg vil tro det hjelper. Vi har vel alle semi-religiøse øyeblikk nå og da, enten det er duften av en perfekt putrende høstgryte idet man stiger inn i entreen på kveldsbesøk hos gode venner, synet av en ball som på tampen av kampen havner i nettet etter et sublimt angrep, og ikke minst lyden av en oppløftende låt på dansegulvet, enten sammen med nære venner man har delt opplevelser med før, eller som en anonym del av en ekstatisk masse. Man har ikke nødvendigvis alltid det lyriske følget med beskrivelser av det guddommelige eller underkastelse til det - men man føler noe liknende. Tror jeg.

Svært mange jeg kjenner gjennom musikklivet, fra indierock til jazz, har bakgrunn fra kirken og ikke minst fra frikirken. Enten de er musikere selv eller bare dedikerte fans. Det er der man blir utsatt for musikk og forstår kraften i fellesskapet som oppstår rundt den, om man så velger helt andre typer musikk å interessere seg for eller selv utføre senere i livet, vil det alltid være grunnlaget man har med seg. Ordet jeg leter etter er vel 

 og det kan man føle nytten av enten man folder sine hender eller ei.

Del gjerne denne artikkelen med andre du tror vil ha glede av å lese den

Og alle som hører og ser Aretha Franklin spille inn rystende 

 eller ser hennes energiske innsats i den evigunge spillefilmen 

 (på tide å finne frem den igjen, det er over tjue år siden sist), blir jo beviselig svært revet med.

Det er uansett merkelig at gospel blir sett på som en så avgrenset musikalsk sjanger, når det som skiller det fra soul, R&B, disco eller vokalhouse i stor grad bare er små forskjeller hva angår det tekstlige innholdet. Om man synger om guddommelig kjærlighet, eller om mellommenneskelig kjærlighet. Sekulært, min kjære Watson.

Det viktigste er uansett å sjekke ut så mye man rekker. Gospelmusikkens mest interessante utøvere har da også vist seg villige til å utforske nye musikalske trender, av kunstnerisk nysgjerrighet men også mer konkret for å forsøke å nå nye publikumsgrupper med sitt budskap. En av de største profilene, bandleder Andraé Crouch, var innom psykedelisk rock, folk, disco, funk, vestkystpop, power ballads og mere til i løpet av sin karriere. Og han traff også et enormt sekulært publikum med sin viktige tilstedeværelse i to av åttitallets viktigste hits: «Man In The Mirror» av Michael Jackson og «Like a Prayer» av Madonna.

Crouch er et selvfølgelig innslag på samleplaten 

 utgitt på det britiske plateselskapet Soul Jazz Records, som i atskillige tiår nå har pushet ut svært interessante og informative samlere av skyhøy kvalitet, med hovedvekt på musikk fra Jamaica, soul og tilstøtende elektronisk musikk. 

Denne utgivelsen har undertittelen «A Higher Power: Gospel, funk & soul at the crossroads 1971 - 1983». Nå innebærer «veiskille» ikke bare musikalske endringer, men hinter kanskje også til crossroads i bluesbetydningen av ordet - altså et sted der man kan komme i kontakt med djevelen og bli fristet av hen. Den som leser seg opp på gospelhistorien (her anbefales blant annet Anthony Heilbuts bøker) vil fort merke at det musikalske kirkerommet har vært åsted for mye synd, sex og sprit også, der guddommelige idoler som Ray Charles og Aretha slettes ikke var noe frommere enn andre. Men det er altså ikke hovedpoenget med denne nye samleplaten. Den styrer unna mange kjente navn, men er heller ikke overdrevent obskur. Her finner man ikoner som Shirley Caesar og The Clark Sisters sammen med mindre kjente men svært begeistrende grupper som Destiny. Deres herlige «Nothing Can Stop Me Now» høres ut som en fresk sjelden sak av typen modern soul DJs og folk som Floating Points kan slenge på tallerken når det er god kok på gulvet eller det er ekstra behov for det. Det samme gjelder bandet Dyson’s Faces, de nevner ikke engang Gud i sin fabelaktige låt «Till I’ve Got This Feeling of Love», men er tatt med for å vise de usynlige skillene mellom gospel og soul i denne tidsperioden.

Det samme gjelder Detroit-gruppa The Violinaires, som over tjue år ut i karrieren ga ut den strøkne singelen «The Upper Way» på lille Jewel Records. Det er på denne låten ganske vanskelig å skille disse fra Chicago-soulens største stolthet The Impressions, slik også gospel og soul kan gli inn i hverandre.

Av andre høydepunkt på albumet kan vi trekke frem The Swan Silvertones som ble dannet på slutten av 30-tallet (!) men fortsatt var going strong i 1971 da de utga den James Brown-aktige bangeren «If You Believe Your God Is Dead». Man holder ut lenge når man har trua på det man holder på med! Soulskribenten Tony Cummings har uttalt at The Swan Silvertones antakeligvis er den fineste vokalgruppen som noensinne satte sine føtter inn i et platestudio. Når man hører denne låten kan man gi ham rett.

Utgivelsen er så klart utstyrt med et tykt hefte med tekst forfattet av Soul Jazz-sjef Stuart Baker, så får vi bare håpe at dette bare er første del av en lengre rekke som dukker dypere i gospelhistorien.

Når ekstasen inntreffer

Ukas samler: Når ekstasen inntreffer

Det er mye å sette tennene i, men aller først er vi stolte av å presentere vår siste gjest - den norske supermodellen per excellence, 

 Iselin er en legende i mote-Norge, regnet som et Industry Icon der ute i den store moteverdenen, og jeg ville snakke med henne om akkurat dét. Hva er det som gjør en (svært fotogen) jente fra Harstad til en av verdens fremste modeller?

Ideen ble båret frem av et fokus på nettopp modellene som bærer motebildet.

Septemberutgaven av Vogue har de fire store på coveret - 

 i anledning lanseringen av dokumentarserien ‘The Super Models’ som kommer på Apple + 20. september. Hvorfor denne serien kommer først nå er en gåte for meg, dette må jo være noe av det mest juicy materialet å lage dokumentar av der ute, tiden er ihvertfall moden.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg på 

 for dyptpløyende motestoff og frisk aktualitet fra hele det visuelle kulturfeltet.

, handler dokumentaren også om ‘det seismiske skiftet på sent 80- til mid 90-tall, når high-fashion fikk fra nisjehobby for aspirerende 

 til en søyle i moderne underholdningskultur ved siden av film, tv og musikk’. Supermodellene ble viktige brikker i gjenkjennelsesfaktoren mote trengte, ansiktene utad som solgte drømmen, levde drømmen og bygget bro mellom publikum og en liten gruppe sære kreatører og deres semi-lukkede verden. Ikke minst etter at George Michael slapp sin ‘Freedom’ på høyden av karrieren og MTV kunne spille den legendariske musikkvideoen så ofte som mulig. Funket på meg ihvertfall! Serien anbefales herved usett.

Jeg begynte ihvertfall å tenke på modellyrket og hva det egentlig

 og representerer, og ikke minst - ha en grunn til å invitere Iselin, Norges største modell gjennom tidene, og sammen med henne dykke litt inn i dette mystiske yrket. 

 Abonnér også gjerne på podkasten i din foretrukne spiller, så får du varsel hver gang det slippes nye episoder.

Hun forteller om hvordan det har det vært viktig for henne å finne en motivasjon som koblet jobben til andre aspekt ved henne selv (enn utseendet ) og hva hun ville ha ut av det. Jeg ville også prøve å beskrive, nettopp hva som gjør henne så god som modell. Hva er det hun gjør eller får til? 

For å eie bilder som hun og de originale supermodellene gjør må du på en måte klare å formidle og lyse opp innvendig foran kamera - samme hvor vakker eller interessant du er må du ha noe i deg som både vil og 

 koble seg på bildet, fotografen eller situasjonen. Det synes. 

Men det må også understrekes, modellyrket er overflatisk og du må ha et spektakulært godt ansikt for å bli stor. Iselin Steiro skinner kanskje sterkest som en slags intellektuell Hitchcock-blonde, med en benstruktur og ansikt som lyset treffer som med malekost fra alle vinkler, en finmeislet nese og øyne som franske Vogue beskrev som ‘Twiggy-esque’. Et godt utgangspunkt indeed.

, som i mange år skjøt alle cover og hovedserier i italienske Vogue

 Meisel er den kanskje største motefotografen de siste 30+ årene, og interessant nok kommer også en bok om samarbeidet med supermodellen 

Likevel er det som egen person Iselin står tydeligst frem idag, og synes klar for å omfavne modellerfaringen og -yrket i samspill med sin nye rolle som arkitekt. Arkitekter spiller en stor rolle inn i moteindustrien, de står for setdesign og butikksinteriør - og etterhvert signalbygg som Fondation Louis Vuitton-museet i Paris. Her hjemme synes det i fine samarbeid mellom Snøhetta og Holzweiler, blant annet, men et større samspill mellom de to feltene hadde vært interessant å se. Så kanskje det er der vi ser henne fremover, i flere roller parallelt.

New York Fashion Week & Helmut før og nå

- der Iselin gikk sitt aller første store show for akkurat 20 år siden, for Calvin Klein - og vi er ikke der, men det er mange av motens skarpeste penner, med mye på hjertet. Les 

 i topproller i motehusene, noe som begynner å gjøre seg gjeldende i det som vises på catwalken. For hvem er egentlig i stand til å lede mote for tiden?

 som er amerikansk motes nye frontfigurer eller er det 

, (som designer herrelinjen til Calvin Klein) og hans eget merke, NYTimes’ og 

 hadde en tøff jobb og refererte grundig til Lang, men hvordan skal man egentlig hoppe (nesten 20 år) etter Helmut? 

 snudde jo opp ned på alle hierarkier og tok med seg visningen sin fra Paris og til New York på 90-tallet. New York var egentlig en moteuke på tampen av de andre, med show ingen brydde seg så mye om. Han bestemte seg for å vise der, 

 alle andre viste i London, Milano og Paris, og endret dermed hele kalenderen. Andre fulgte etter og voila - så starter hele sirkuset i New York i september.

‘Stylister snakker om hvordan Langs klær var ‘sexy’ på en spesiell måte’, skriver Horyn i New York Magazine. ‘De grep om deg på en måte som er vanskelig å forklare’. Virkelig god mote endrer omgivelsene våre, klesvanene våre, en ny garderobe gir oss en ny holdning, foreslår en måte å være i verden på. Langs garderobe har vært rådende i snart 30 år, tilsynelatende så overbevisende at den synes umulig å fri seg fra. Den løftet opp subkultur, unge, kunst og hverdagsliv og paret det med dressen, business, chice bukser, utilitarisme, uniformer og kul-het, fremfor alt.

Han samarbeidet tett med kunstnere som Jenny Holzer om kataloger, lookbooks, invitasjoner o.l. - og satt sammen med samtidige som Rei Kawakubo og Martin Margiela en retning for mote og kunst i samspill som har preget moten siden.

En apropos; Etter en forelesning på Nasjonalmuseet for en stund tilbake, var jeg en tur innom ILFR (motebiblioteket) og fant en Helmut Lang-katalog delvis utstilt. Der kunne en se Nasjonalmuseets sommerprogram 2023 syntetisert i en motekatalog fra midten av 90-tallet - det var et svart-hvitt Robert Mapplethorpe-portrett av Louise Bourgeois (brukt i en kampanje), så en halvklippet sau med tjukke flak av ull - som ut av et moodboard for museets store sommerutstillinger i år. Helmut Langs flaggskip i New York hadde også verk av Bourgeois utstilt på 90-tallet; de to hadde et samarbeid og vennskap på denne tiden. Helmut visste.

For Nasjonalmuseet og ILFR er også utstillingen Oltre Terra og temaet derfra fokus for museets årlige motesymposium, torsdag 21. september. Arrangementet er gratis, men dessverre fullbooket om du ikke allerede har en plass. Rapport følger! Få med deg 

Lang hoppet selv av motekarusellen på topp, solgte merket med eget navn og flyttet ut på Long Island for å bli kunstner. Han jobber i hovedsak med skulptur, og stadig behandlet tekstil, i tillegg til tre, stål og diverse varianter av readymades. Lang har aldri slått heeelt gjennom der, det er nesten merkelig, for navnet står høyt, andre kunstnere og ikke minst gallerister er ofte skarpe motekjennere. Men det er kanskje nettopp det som er problemet? At han sees på og som beundres som moteskaper, og at talentet skinner sterkest der, mens som skulptør er uttrykket enklere, mer klisjépreget? I en av hans første utstillinger '

i 2011 tok han store deler av Lang-arkivet, rev opp og makulerte klær og tekstiler, du kunne fortsatt se merkelappene, dynket dem i en slags epoxy, gips eller lim og spente dem opp som pinner, søyler eller reisverk i gallerirommet. Det var overtydelig, nesten litt voldelig? Var det liksom nødvendig?

Må det ene ødelegges for at det andre skal kunne eksistere? Det er alltid vanskelig å komme inn ‘fra toppen’ i et felt, til begynnernivå i et annet. Du skal helst jobbe deg opp, bygge nettverk, få validering de rette stedene. Bidra til samtalen, vise du er en del av den, kjenne reglene og bryte dem. Ikke minst kan den nesegruse beundringen for kunst over mote være et lite svakhetstegn som kunstner. Kunstnere vet at mote er vel så vanskelig, en del av det samme. Det er bare jobben rundt, savnet etter de større samtalene, den korte horisonten, de stive formatene, økonomien, showene, investorene, moteukene, stresset og å være bundet til motesystemet som synes å ta knekken på skaperlysten til noen av de virkelig gode.

Dette er tanker jeg gjør meg før åpninger med 

 (29. september på Munch) den neste tiden. Begge gode venner av meg, dypsindige og kloke kreatører som fortjener oppmerksomhet og å bli tatt på alvor som kunstnere, men jeg håper også som representanter for mote; at vi kan fortsette å se på kunsten deres i lys av kolleksjonene de skapte og designerne de er, og med dét gå inn i kunstnerskapet. Ikke å måtte avskrive det ene for å sette pris på det andre.

OM STIL #7: Ny pod med Iselin Steiro + supermodeller, 90-tallet, New York Fashion Week, Helmut Lang, mote og kunst 

Etter å på imponerende vis ha løsrevet meg fra en behagelig sofa-tilværelse, befant jeg meg plutselig på en IMAX-kino oppi Nydalen tidligere denne uken. Og det var det ingen grunn til å angre på, skulle det vise seg. Der var det en visning av den nyrestaurerte konsertfilmen 

 (1984) av den respekterte regissøren Jonathan Demme, en film som fanget det legendariske amerikanske bandet Talking Heads i deres 

. Det er omtalt som en av tidenes konsertfilmer, og ditto live-album. Både film og musikk er knoklete, teatralsk og minimalistisk, men underlig nok samtidig frodig, livgivende og energisk.

På grunn av sin stiliserte enkelhet gjorde det stort inntrykk som filmkunst, og i tillegg gjorde det allerede undergrunnsviktige bandet langt mer allment kjent. Selv som ung gutt på landet på Hadeland fikk jeg den absolutt med meg, og ikke minst det påfølgende soundtracket, som ble noe av en salgssuksess.

Ikke så rart - det låter vanvittig fett, men det var en god stund siden jeg hadde hørt det sist nå, med unntak av «Slippery People» og «Once In A Lifetime», som sjelden har klart å unnslippe DJ-baggen til åpensinnede norske bar-diskjockeys.

Dét albumet er nå utgitt i oppusset tilstand på nytt i en fjong LP-utgave med det originale programheftet og nye essays og minner fra de fire hovedmedlemmene i bandet. Også med låter som ble klippet vekk. Det er morsomt å registrere hvor viktig dette soundet har vært for en lang rekke indierockband av yngre generasjoner dette årtusenet. Derfor er det slettes ikke bare nostalgi som kiler nedover ryggen, det låter som grunnlaget for mye relevant nåtidsmusikk.

Filmen har få ytre narrative tillegg og fiksfakserier, det er en slags perfeksjonering av hvordan bandets konserter forløp den gangen. Demme hadde vært med på flere konserter på turneen og tatt mentale notater, ting som måten bandets medlemmer ble introdusert en etter en på scenen, som karakterer i en film, gjorde det til en enkel oppgave. Frontfigur David Byrne kommer først alene inn på den nakne scenen, rytmen blir satt med lyden av en bærbar kassettspiller, før han med kassegitaren gjør en intens fremføring av «Psycho Killer». Så klargjøres det kabler og utstyr for bassist Tina Weymouth, som har en duett med Byrne, før scenemannskapet ruller inn en riser med trommesettet der Chris Frantz løper inn og legger ned beaten, smilende. Noe av ideen var å la crewet, om enn anonyme, bli en del av oppsetningen. Til slutt kommer gitarist og keyboardist Jerry Harrison inn. Det er ingen backstage-scener, ingen intervjuer, få klipp av publikum. Seeren føler bare at kameraet på kjærlig vis dokumenterer det kammerspillet en godt gjennomtenkt, og nøkternt men effektivt lyssatt konsert ofte arter seg som. Det hjelper også at det er noe av den deiligste og mest særegne og kraftfulle musikken fra hele epoken av amerikansk musikk fra begynnelsen av 80-tallet. I tillegg til kunst og innovasjon handler dette i stor grad også om synlig musikk-kjærlighet.

Byrne som en spastisk frontfigur er et imponerende syn, både velregissert og ustyrlig, og med imponerende vokalarbeid i kombinasjon med høy fysisk aktivitet og intrikat koreografi. Hans klesstil vil være svaret på ethvert spørsmål i D2s spalte Stilkoden, om enn hans gjenkneppede øverste knapp muligens ikke er noe for alle. Til slutt bærer han også et av film- og musikkhistoriens mest ikoniske enkeltplagg, en særdeles oversized utgave av dressen han har båret konserten gjennom. Ideen fikk han etter en advarsel om at alt så større ut på the silver screen, alle gester, ansiktsuttrykk, og så videre. Aha, tenkte Byrne, da trenger jeg også en større dress! Slik blir historiske øyeblikk skapt. 

Men jeg vil si at bassist Tina Weymouth er en vel så stor stjerne på scenen, med kontant funkbassing, litt rålekker synt-bassing, og medrivende positurer i en grågrønn boiler suit med pumps. Hvilket ikon i musikkhistorien hun er, noe som understrekes av at hennes sideband Tom Tom Club, som omfavnet fremveksten av den lokale hiphop-musikken, står for en av konsertens høydepunkt med «Genius of Love», som noen sikkert også kjenner igjen som brukt av Mariah Carey.

Men mye av x-faktoren kommer også fra ekstramusikerne i bandet denne perioden, den utagerende perkusjonisten Steve Scales, gitaristen Alex Weir som Talking Heads hadde fått anbefalt av Quincy Jones, og ikke minst keyboard-trollmannen Bernie Worrell som var en av arkitektene bak George Clintons eventyrlige funk-moderskip Parliament/Funkadelic. De to strålende koristene, eller rettere sagt sangerne Lynn Mabry og Ednah Holt, gir også essensiell farlig varme til helheten. Førstnevnte hadde bakgrunn fra P-funkbandet Brides of Funkenstein, mens Ednah blant annet hadde gitt ut post-disco-klassikeren «Serious Sirius Space Party» for den Paradise Garage-relaterte labelen West End. 

Og det er ikke til å komme unna at New York i denne perioden var en særdeles fruktbar tid for samtidskunst og undergrunnsmusikk, der mange forskjellige sensibiliter møttes på en liten flate, og veldig mye innovasjon kom ut av det. Det blir feil å snakke om kulturell appropriasjon, dette var en delingskultur som brakte verdens kulturuttrykk videre. Måten et art pop/new wave-band som Talking Heads tok til seg funk, R&B, disco, hiphop, afrikansk musikk og latin-elementer var bare en logisk konsekvens av det kulturelle klimaet der de bodde og arbeidet. Kulturer gnisset seg mot hverandre, og dro også veksler på hverandre.

Musikken er altså utgitt på nytt, og filmen kan oppleves på strømmesteder som AppleTV+, men det må sies at det er ekstra fett å oppleve det i en kinosal med det massive trøkket det er i moderne kinosaler. Med moderne hjelpemidler kan man nå høre detaljer som perkusjonen og Tinas bassing på en helt annen og mer taktil måte. Det føles svært ofte helt feil å sitte der i gode stoler, denne filmen innbyr til stående publikum. Den vil sikkert kunne oppleves på filmfestivaler og liknende fremover, men vil sikkert også kunne fungere i en konsert/klubb-setting, skulle teknologien være tilgjengelig. Låter som episke «Burning Down The House», den intense versjonen av Memphis-soulkongen Al Greens «Take Me To The River», og merkelige men sjelfulle «Girlfriend is Better» er rett og slett noe av den aller flotteste musikken fra en av populærkulturens mest givende perioder. Same as it ever was.

Mann i store herredresser

Kjære leser. Vi ønsker å invitere deg til Norsk-amerikansk litteraturfestival (NALF) som åpner på Litteraturhuset i kveld.

Kl 17 skal den herlige norske forfatteren 

 som tar utgangspunkt i det ekstreme livet til en av virkelighetens mest beryktede nordmenn: massemordersken Belle Gunnes.

, nyslått redaktør av magasinet Granta, og 

, redaktør i Bonnier forlag og en skikkelig veteran i norsk bokbransje. De skal snakke om forfattere på grunn av et nytt ytringsklima og krav om hensynstagning legger bånd på seg selv, bedriver selvsensur, og hvilke konsekvenser det eventuelt vil få for litteraturen som sådan

 sin tur til å snakke med James Wood. Kunstneren og forfatterens seneste bok på engelsk er 

 men samtalen kretser også rundt tanker om skriving og Faldbakkens kunstneriske praksis.

NALF er en utpreget sosial festival, og Tidens ånds lesere er invitert til å komme på en avslappet åpningsfest på et av våre yndlingssteder i sentrum, baren 

 i Kristian Augusts gate 7 a, med utsikt til forlagenes maktsentrum. Dette starter i 21-tiden.

Hva i alle dager er NALF egentlig? Dette er syvende gang det arrangeres, etter en frisk åpning i 2012 og et par års pause i midten. Det handler stort sett om det samme, inspirerende samtaler med interessante folk fra inn- og utland, løs jakke, sosial stemning. Tre sessions hver kveld torsdag og fredag med et kvarters kjøpe øl-pause i mellom, og på formiddagen på lørdag.

Det er ikke noen egen proff nettside, ingen PR-ansatt, ikke noe app. Man må bare finne ut av det. Men det er alltid et veldig godt program. Dette var opprinnelig hjertebarnet til 

, og for å lære mer om NALFs temmelig underlige men viktige historie anbefaler vi at dere leser Vinduets underholdende oral history i tre deler om festivalen

https://www.vinduet.no/journalistikk/tilbake-til-nalf-del-1/

https://www.vinduet.no/journalistikk/tilbake-til-nalf-del-to/

https://www.vinduet.no/journalistikk/tilbake-til-nalf-del-tre/

Del gjerne dette nyhetsbrevet med andre du tror vil ha glede av å lese det

NALF fortsetter fredag med tre heftige sessions

Kl. 17 er det Thank Heaven For Little Magazines, der festivalens grå eminense 

 skal snakke om betydningen av litteraturmagasiner og små tidsskrifter - som vel nå er viktigere enn på lenge. Med seg har han Granta-redaktør 

Kl. 18 er det tid for et av årets høydepunkt, 

s foredrag som tar utgangspunkt i den rystende, eldgamle blueslåten «Dark Was The Night - Cold Was The Ground» av Blind Willie Johnson.

Kl. 19 får Sullivan selskap av James Wood for en samtale om et av amerikas største forfatterskap i vår tid, den også i Norge svært bredt leste Cormac McCarthy.

Lørdag formiddag kl. 12 og 13 blir det samtaler om skriving og livet sjøl mellom den formidable norske forfatteren 

 og James Wood, og mellom John Jeremiah Sullivan og Audun Vinger.

Etter dette kan man gjøre hva man vil, men det blir en liten avslutningsfest med soul-DJs på baren 

Det er gratis inngang, si fra til en venn og bli med oss på NALF. 

Hele programmet til festivalen ser du også 

Hva i alle dager er NALF som åpner med Matias Faldbakken i kveld?!

Det er kult å tenke på at en av landets mest eiendommelige og mest lesverdige forfattere utkommer på tegneserieforlaget No Comprendo Press. Men kanskje ikke så rart når man ser på det forlagets mange interessante utgivelser opp gjennom årene.

Victoria Kielland har gjennom et kresent forfatterskap som kun inneholder tre egne bøker fra kortprosadebuten 

 funnet frem til et helt eget litterært stemmeleie. Et sanselig og surklende et, som gjør stort inntrykk på den som utsetter seg selv for det. For dette har hun allerede mottatt en betydelig mengde litterære priser. Hun er i kontakt med naturens myrtunge kraft, også menneskenaturen, som hun viste i den østfoldske romanen 

Se hele programmet for Norsk-amerikansk litteraturfestival 

 i 2021, befant Kielland seg med ett i det litterære landssentrum - det ble en av det årets mest omtalte og skamroste romaner. «Hvem skriver sånt?», som Even Teistung i Klassekampen Bokmagasinet sa det. Kiellands varme og fuktige stil er gjenkjennelig fra tidligere bøker, men det er også som om noe har lettet. 

 passer kanskje også vår tids lesekultur enda bedre, i og med at det er noen solide knivsodd 

 der. Men ingen hvilken som helst virkelighet. «

 er en litterær fantasi, fritt inspirert av faktiske hendelser», står det på aller siste side av boken. Men man har allerede følt at dette er virkelig, poetens empatiske blikk har allerede forklart det for oss.

De faktiske hendelsene det refereres til, er intet mindre enn den såkalte massemordersken fra Selbu, tjenestejente Brynhild Paulsdatter Størsetjare, som ble født 1859 i Innbygda, og som etter en uplanlagt graviditet med en gutt av høyere stand, og generelle skrinne livskår, emigrerte til Amerika for å finne lykken der. Da hun antakelig døde i byen La Porte i 1908, under navnet Belle Gunnes, viste det seg at hun hadde tatt med seg personlige traumer over dammen. I kjølvannet av hennes kamp for status og jordisk gods, ble det oppdaget at storgårdeieren hadde drept to ektemenn, flere barn, og et høyt antall bemidlede friere, som hun lokket til seg ved å sette inn kontaktannonser i avisene som skandinavisk-amerikanere leste. Hun ba dem ta med alle pengene de eide, kurtiserte dem med god norsk mat og sin kropp, før de møtte sin tragiske skjebne og ble gravd ned på tomta. Et sted mellom 13 og 50 lik ble det til slutt. Med det er hun en av historiens mest beryktede kvinnelige mordere, og grunnlag for mye interesse, filmer, bøker, podcaster og så videre.

Men dette er ikke noe true crime fra Kiellands side. Med empati forsøker forfatteren å vise Belles indre, og hvorfor og hvordan hun gjorde som hun gjorde - hennes forhold til Gud, heftige drifter og naturen ufortjente skjønnhet. Det er dyster lesning men også til tider himmelsk vakkert, og alltid spennende. Kiellands bok er nå ute på engelsk oversatt av Damion Searls, under tittelen 

. Den har rukket å få mye omtale, litt fordi den etter sigende er en del av en litterær trend om kvinnelige massemordere, men mest på grunn av språkfølelsen og den dirrende stemningen i den.

Hør bare på noen av de internasjonele anmeldersitatene

 is a stylistic tour de force, a third-person account of Belle Gunnes’s grotesque odyssey as perceived through her own sensorium, it reads like an expressionist prose-poem penned by a stark-minded zealot … (The Wall Street Journal)

«Bit by bit, day by day, we see, and come to understand

what has made Belle Gunness a killer.» (The New York Times Book Review)

«The intense, progressively feverish quality of the novel is far closer to the visceral interiority of Clarice Lispector or Jean Rhys than anything by Jo Nesbø or Stieg Larsson… A singular novel of unusual power from a fearless and remarkable writer» (The Guardian)

«Kielland har simpelthen et sjældent og betagende talent, og rent sprogæstetisk distancerer hun sig fra de fleste andre samtidsforfattere.» (Politiken)

«Gid flere skrev som Kielland» (Weekendavisen)

 er vi jo nødt til å snakke om den kanskje mest herostratisk beryktede norsk-amerikaneren noensinne.

Og til å snakke med Victoria Kielland torsdag 7. september klokken 17 på Berner på Litteraturhuset, har vi en av våre favorittlesere - professor ved Harvard og fast kritiker i The New Yorker, norgesvennen James Wood. Et utvalg av hans lysende tekster om litteratur og annet, finner du i utgivelsen 

Seriøs observering. Utvalgte essay 1997 - 2019,

 utgitt av Pelikanen forlag i Eirik Lodéns oversettelse: 

https://pelikanen.no/forfattere/james-wood/

En kvinnelig massemorders indre

-ekspedisjonene på 1970-tallet – og designet romfartøyene som siden har vært de eneste menneskeskapte objektene som har forlatt vårt solsystems boble og som fortsatt overfører data tilbake til jorden – valgte de å inkludere en såkalt «gyllen skive», en plate kodet med essensiell informasjon om menneskelig vitenskap og kultur. Fremmede vesener som skulle komme i kontakt med en av sondene ville kunne lære om planeten vår av å spille eller tolke denne platen.

Musikkforskere i forskjellige deler av verden ble bedt om å nominere sanger som de følte best representerte deres opprinnelige tradisjoner. Den legendariske amerikanske etnografen Alan Lomax fungerte som en av de viktigste konsulentene for dette prosjektet. Blant sangene han valgte å inkludere på den gyldne platen var en ekstraordinær blues-innspilling laget i Dallas, Texas i 1927, av en blind afrikanskamerikansk gatepredikant ved navn Willie Johnson. Nærmere bestemt et mesterlig eksempel på slidegitarspilling, en plate med tittelen «Dark Was The Night, Cold Was The Ground».

John Jeremiah Sullivan har studert denne sangen, musikeren som fremførte den, og den dypere historiske konteksten den oppsto fra, i mer enn et tiår. I dette foredraget skal han diskutere forskningen sin for første gang. Ved å veve sammen musikk, foredrag og bilder, som spenner fra landlige Texas til utkantene av galaksen, vil han presentere nye funn som lar oss høre enda større dybder i det som uten tvil er et av de viktigste og mest sublime musikalske opptakene fra det 20. århundre.

John Jeremiah Sullivan er bosatt i Wilmington, North Carolina i Amerikas sørstater, og er forfatter og magasinskribent. Han har utgitt de glimrende samlingene 

 og skriver store essays og reportasjer for publikasjoner som New York Times Magazine, GQ osv. I senere år har han også publisert en rekke sterke litterære kortekster og poesi hos tidsskrift som The Paris Review, Harper’s og hos oss i Tidens ånd, les gjerne om bandet The Toll 

Sullivan har skrevet mye om musikk, fra rap til blues, med noen særlig minneverdige reportasjer om sistnevnte, 

, som både er fantastisk lesning og som fikk et dramatisk etterspill som gjør at han ikke har lov til å uttale seg offentlig om en av personene i saken. 

Han var med på NALF det første året, og kom tilbake til stor entusiasme. Vi er glade for å endelig ha ham tilbake for tredje gang. Med tanke på magien som finnes i Blind Willie Johnsons gamle steinkake av en innspilling regner vi med alskens etterspill også etter dette foredraget og besøket.

Litteraturhuset, fredag 8. september kl. 18

Møt også JJ Sullivan i samtale med Audun Vinger lørdag formiddag.

Blueslåten som forteller alt om menneskeheten

Ok, så var moteåret igang igjen! Sommeren har vært lang og ikke var det fint vær engang. Om Stil har likevel hatt en skikkelig ferie, og er glad for å være tilbake i manesjen med dere igjen. September er som kjent moteårets januar og vi gleder oss til et nytt år med internasjonale moteuker, nye pod-episoder med spennende gjester og alt annet som skjer fremover.

Mote- og designindustrien er jo egentlig ‘av’ i august, den store feriemåneden utenfor Skandinavia. Men - for å ha en moteuke som tiltrekker utenlandske gjester må vi ligge utenfor løypa som går fra New York i begynnelsen av september, så til London, videre til Milano for så å slutte i Paris i begynnelsen av oktober. Derfor starter ballet med moteuken i København første uke i august, før 

 gikk av stabelen mandag til onsdag 12.-14. For første gang hadde moteuken en motefaglig ansvarlig, stylist 

 er ‘Head of Fashion’, og har kuratert og kvalitetssikret bidragene, noe som synes. Kudos til Oslo Runway for dette grepet, en anerkjennelse av hva mote faktisk er - kommunikasjon, estetikk og smak; noe som skinner bedre når satt sammen til en enhetlig, men variert bukett.

Og - en slags rapport og oppsummering er på sin plass. Mandag åpnet med en visning av både DS Fashion Awards-finalister (Oslo Runways egen debutantpris) og NEXT gen, en plattform for unge talenter. Å være tilbake på Sentralen, der Oslo Runway oppsto, var en fin start på dagene. Kledelig for arrangementet å hedre og gi plass til unge talenter, der til sammen åtte designere viste i rask rekkefølge - vel verdt turen, og en effektiv introduksjon til temaene som preger neste generasjon moteskapere i Norge og Oslo. Og hva er det?

I hovedsak er det strikk og showpieces (unika laget for catwalken), som alltid. Det er også mangfoldig, lekent, røft (om man kan si det) - kanskje i betydning hjemmesnekret, men også fargesterkt, kjønnsnøytralt, variert, natur-orientert, avslappet og nedpå. Natur og nedtonet 'luksus'. Sånn sett nærmer det seg i større grad et uttrykk vi kjenner fra nordisk kultur. Håndverk og skinn. Sympatisk! Vi spottet knapt en høy hæl på catwalken, men folk i alle aldre, størrelser, etnisiteter og vesen. De typisk høye, superslanke, generiske modellene var nesten ikke å se; de blendet ihvertfall naturlig inn med resten av de fine folkene som viste oss visjonene til en ny generasjon.

Har du fått dette nyhetsbrevet Om Stil videresendt? Meld deg på listen 

Vinneren av debutantprisen, (DS Design Award) 

 fra KHIO var også best av finalistene. Hennes avanserte strikk var gjennomført, proff, tilgjengelig og særegen på en gang. Kunne minne om noe Phoebe Philo kunne gjort for Issey Miyake, om hun gikk på Khio, hvis du skjønner. Ingrid er et talent og vi får håpe prisen og mentorstøtten hun får gjennom den hjelper henne skikkelig igang.

 som vant ifjor hadde nydelig spill i stoffene og fargene på dem, jeg trodde de var hentet inn fra en obskur fargetekstilprodusent, men ble enda mer imponert da jeg hørte hun hadde farget alt selv. En 

 dream. Spesielt godt likte jeg de lette elementene i kolleksjonen, og kontrasten til tailoring, korsetter, studs og tunge materialer. Det er også fint å se at neste generasjon designere bærer med seg veiledning og inspirasjon fra folk som 

, som har vært en viktig lærer for mange på studenter på KHiO, der Abeshu studerte. Ikke minst fordi vi savner henne på programmet. 

Torbjørnsen har nemlig blitt kunstner, og passende nok forlot vi åpningsvisningen for å delta på en drink for 

 som var i byen. Biesenbach er tidligere MoMA-sjef og nå direktør for Neue Nationalmuseum i Berlin, og invitert av kunstsamler Lise Stolt-Nielsen for å møte norsk kunstelite og oppleve norsk kunst og natur. Og på spørsmålet man får i kunstkretser om hvordan det går med norsk mote for tiden kan man vel bare si; Jeg vet ikke helt? En ny generasjon står på trappene, vi får vente litt å se.

Det slo oss i selskap med både Riis-gallerist Kristin Bråten og Munch-direktør Tone Hansen at vi gleder oss til å se mote og kunst blandet i Munchmuseets regi når tidligere Oslo Runway-høydepunkt og designyndling-blitt-kunstner Admir Batlak åpner sin Solo Oslo der 29. september - og før det Torbjørnsen som har soloutstilling på Galleri Format i Oslo 28. september. Merk i kalenderen!

 var også på åpningsvisningen på Oslo Runway. Hun reiste akkurat til New York for et års opphold og gjestet Om Stil-podkasten i vår siste episode før sommeren. Mujinga personifiserer på mange måter den nye, motekyndige kunstneren, som aktivt bruker motens egenskaper og formsspråk inn i verkene sine. Blant annet lager hun antrekk for aliens eller gigantiske fantasivesener; hun lager også egne klær som hun bruker på åpningene sine - kreasjoner som kunne spasert inn på enhver runway og vært veldig interessante også der. 

Vi dro videre fra kunstfiffen til åpningsfesten, der unge, festkledde mennesker fylte Trekanten - og heder og ære gikk som nevnt til 

 som vinner av DS Design Award, mens Oslo Runways Tribute Award gikk til Celine Aagaard og 

. Jeg kommer tilbake til Aagaard og Envelope-showet, men festen hadde god energi og mye ‘søte, unge folk’ som en i juryen beskrev det som. En mangfoldig og leken generasjon. Jeg snakket litt med Studio Sandland, en motedesigner og arkitekt-duo med Ragna Hatland og Rikke Sandvold som sammen driver interiør og møbelprosjekt i lyst tre. De hadde utformet både trofeet til prisene og et pop-up på Steen og Strøm, og kledte Oslo Runways nye stemning. Ungt, friskt og tradisjonelt i skjønn forening. En annen studio-duo; jeg kom i snakk med 

, en talentfull KHiO-alumni som kunne fortelle at hun åpner studio (og utsalgssted?) sammen med rød-løper-favoritt 

 i Kirkeristen veldig snart. Høres ut som en god idé.

Et godt steinkast unna, litt lenger ned i Storgata, nærmere bestemt i 

 (som nå drives av Tove Sivertsen) presenterte nylig eksaminerte KHiO-studenter seg på eget initiativ. Interessant nok er det mange svenske (som har vært med på å definere mye av diskursen på skolen de siste årene) blant dem - men de presenterte alle morsomme og on-point kolleksjoner - som det skal være.

imponerte med gjennomført visning, fine, klassiske plagg, styling og casting fra øverste hylle. Pearl Octopuss.y holdt også høyt nivå, og virker klare til å ta store steg i tiden som kommer.

 og hennes Envelope 1976 er ganske unikt i norsk mote idag, og var et selvsagt høydepunkt under moteuken. Celines muse har alltid vært henne selv, det er effektivt og det funker; hun ga litt Ye-vibber i kjelleren der med bare bein på skitten asfalt, men deler med han (uten sammenligning for øvrig) en slags kompromissløs seg-het i alt hun gjør, som overbeviser.

Visningen var sort, hvit og ecru - med mye skinn, strikk og rene linjer. Dypt nede i et parkeringshus på Sørenga, kledelig 

 og med en effektiv ramme som tok en langt vekk fra mylderet på bryggeplan. Jeg satt ved siden av slående 

 (som ser ut som hun har et levende Instagram-glamfilter over ansiktet), unge skuespillere og influensere - en scene som skulle gjenta seg bare en uke etter, da vi ankom sensommerens store moteevent. 

Costume hadde sitt årlige Awards, flyttet for noen år siden fra slutten av januar til sensommerfest. På mandag var Ekebergrestauranten fylt av stivpyntede påvirkere, annonsører, litt bransje og mye unge folk klare for en fest. Kleskoden var Black Tie, redaktøren selv stilte i sort gallakjole (fra Dior?), skuespillerene 

 var manierte konferansierer kledd i Edda Gimnes med slående looks og deilig tilstedeværelse - men skjønte folk grepet? Som to Effie Trinkets var de 'skjønne, skjønne' å se på - som de selv kalte publikum x antall ganger, men litt mer temperatur og eksplisitt humor har alltid kledt moteeventene, ihvertfall der hvor annonsørene stikker av med prisene. Eller - som ‘Marius’ fra Group 88 sa litt forvirret da Saint Laurent vant for beste tilbehørsmerke - ‘sjovt å vinne det siste året vi har butikk i Norge’.

Ellers vant Pearl Octopuss.y og Envelope 1976 priser (igjen), 

 vant årets modell og brukte oppmerksomheten til å hedre mednominert 

, ‘girl has been booked and busy’ som hun sa. Class act.

Ellers var dette det første eventet der Bonnier-eide Costume Norge og 

 lanseres som norsk-dansk produkt, etter at den danske redaksjonen til magasinet avvikles og legges under den norske. Jeg hørte rykter om at den danske delen ble tatt på senga da nyheten kom før sommeren, fra en dag til den neste. For noen år siden satt Hartz igjen som eneste ansatte i Norge etter at hele redaksjonen mistet fast jobb, men nå har hun endt med hele brandet i egen regi. Det er nok ikke hverdagskost i København å bli dumpet for en norsk utgave av ditt eget produkt. Og en fjær i hatten for Kines Costume, selvfølgelig.

Men hva betyr det egentlig at tyngden på vektskålen vipper mot Norge? Kan den redaksjonelle, kunstneriske, morsomme og friske energien som finnes her for tiden oversettes i print, visuelt og generere nye muligheter? Ikke se bort fra det, folk følger med. Og Norge er attraktivt for folk, generelt - både nevnte Biesenbach og toppdesignere hos Balenciaga la årets sommerferie til Norge og Oslo, med tur innom både museer, fjell og fjorder, 

 og International Library of Fashion Research.

PS: Hvis du vil ha flere høykulturelle møtepunkter, ta turen til Norsk-Amerikansk Litteraturfestival i samarbeid med Tidens Ånd på Litteraturhuset neste helg, 7 - 9. september. 

 kommer til sin årlige samtale om amerikansk og norsk litteratur, og tematikk der imellom. Anbefales!

Og dette er litt av kjernen - det eneste jeg kan savne i møte med den norske motescenen for tiden er tettere bånd til resten av kulturlivet - drevet av en reell interesse for det fra motebransjen selv. Hvor er alle kulturprofilene for eksempel? Bortsett fra Jon Carew og Leah Isadora så jeg knapt en A-lister på Costumes event. Men gledelig nok var både NRKs Linda Vedeler og Dagsrevyens Rima Iraki hjertelig tilstede - det heier vi på! Og det er kanskje en ny og digital generasjon det handler om nå; Det boblet med youtubere, Fetisha, Inti Wang, influensere en masse, Filip Bargee fra Døden på Oslo S, masse ferske modeller og Sigrid, som kom rett fra turnébussen og dro noen låter på pianoet.

Jeg tok meg likevel i å lure på om mote er blitt en mer lukket boble i Norge de siste årene, mer orientert om seg selv enn verden utenfor? Det forholdet trenger som kjent å gå begge veier - spent på hva Costume Norge-Danmark kan gjøre med det i sin nye kryss-skandinaviske profil.

Godt nytt moteår! Sensommerspesial med Oslo Runway, Norgesbesøk, Costume Awards og nye designtalenter 

Det har vært lite aktivitet fra oss i sommer grunnet ferieavvikling, sykehusinnleggelse og strukturelle endringer. Men Tidens ånd kommer sterkere tilbake i høst med flere nyhetsbrev, podkaster og arrangementer.

Og det er derfor en glede å kunne invitere dere til en på papiret knall-interessant litteraturfestival i forskjellige rom på Litteraturhuset i Oslo torsdag, fredag og lørdag neste uke. Det faktum at det er gratis inngang for dere som følger Tidens ånd, står ikke i stil med kvaliteten på programmet på årets NALF, den syvende i rekken.

Det norske er mer fremhevet i år, der festivalens huskritiker 

 (professor ved Harvard og fast i The New Yorker) hver for seg skal møte tre glimrende norske forfattere som også er oversatt til engelsk. Vi snakker her om 

Vi ser også fram til å igjen kunne møte den herlige forfatteren og magasinskribenten 

 som på norsk kan leses i essaysamlingen 

 Han skal holde bluesforedraget «Blind Willie Johnson: Dark Was The Night, Cold Was The Ground», diskutere Cormac McCarthys forfatterskap sammen med Wood og Nalf-veteran 

 til samtale om sitt forfatterskap og livet sjøl.

 er nylig blitt redaktør for det viktige tidsskriftet Granta, og møter Vinger og Vinduet-redaktør 

 til samtale om de litterære tidsskriftenes fortreffelighet før og nå. Han skal også være med i en programpost med 

 forlagsredaktør i Bonnier, om det sensitive spørsmålet om dagens forfattere lider av selvsensur og de virkningene det kan ha for litteraturen.

NALF har alltid vært en utpreget sosial festival, og det er åpnings- og avslutningsfest på to av våre favorittsteder i byen, 

Ta med en venn eller to og få med deg tre dager med forhåpentligvis interessante tanker og diskusjoner.

Programmet til årets festival finner du 

Tidens ånd inviterer til Norsk-Amerikansk Litteraturfestival

Nyhetsbrev #46: Tidens ånd inviterer til Norsk-amerikansk Litteraturfestival neste uke!

God søndag kveld. En dag til ettertanke for noen, åpningsdag med Garbarek i Operaen og fest på Becco med Jazzbevegelsen for Oslo Jazzfestival for andre. En uke med mange gode og interessante konserter innen jazzens mange avarter er det rundt om på forskjellige venues i hovedstaden. Tipset er å undersøke de mange konsertene med unge norske band, de er som regel friskest. Ellers er det Andreas Røysum Ensemble på kommende fredag, som selvfølgelig burde spille på Øya neste år eller aller helst i fjor. For anledningen er det med fantastiske Sofie Tollefsbøl fra Fieh på vokal, der bandets frijazz-ekstatiske sjel får en ny dimensjon gjennom herlige coverlåter innen soul, folk og jazz fra evergreens som Curtis Mayfield, Vashti Bunyan (!) og Art Ensemble of Chicago. Da jeg så dem igjen på en av livets venues Vaskeriet i Haugesund fredag var det som å høre sitt eget bryllupsband - en helt perfekt opplevelse etter flere uker i stillhet. Og det er mulig de hever listen ytterligere på en litt lengre konsert på Victoria fredag - der blir de nemlig ytterligere utvidet med Ragnhild Jamtveit fra Pom Poko og vokalkunstner Karoline Wallace. Som du skjønner er dette en varm anbefaling.

Lydens ånd er fremover et eget nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra Audun Vinger. 

Men pleie av trette ben og kurering av susende hoder har det nok vært for mange i dag, post-Øya. Det er voksende murring mot Øyafestivalen, selv om den muligens samtidig er landets meste elskede festival, i alle fall blant dens stampublikum og mange inviterte gjester. Murringen går på prisnivå, et synlig eksempel på vårt klassedelte samfunn og en voksende VIP-kultur. Og ikke minst at den for områdets innbyggere svært viktige park blir opptatt av kommersielle interesser i ukesvis. Dagsavisen gikk langt i sin kritiske lederartikkel denne helgen, for så å få sine påstander kraftig tilbakevist av festivalsjef Tonje Kaada i en hyppig delt Facebook-post som også medførte mange ukritiske støtte-erklæringer fra Oslos musikk- og kulturelite. Det viser seg blant annet at det ikke er spesielt mye dyrere inne på området enn ute i byen ellers. Det sier kanskje mer om dyrtiden og prisnivået på Øya-relevante barer og restauranter, men det er greit det. Antall artister, og kvaliteten på de fleste av dem, tilsier at inngangsprisen faktisk er verd det. Stemningen er også jevnt over god og gemyttelig. Noe kritikk har kommet i tidligere år om at det er en fest for hvite gamliser, der folk inkludert meg selv overgår hverandre i projisering, ageism og nedsettende kommentarer om helt greie og vanlige voksne folk med en pasjonert interesse for ny og gammel musikk og øl i plastbeger. Men i år var det meget synlig at en forandring har inntruffet. Det var usedvanlig mange flere unge mennesker der enn kanskje noen gang før. Og en annen ting var endringen i barn/foreldre-sosialiseringen. Der barn tidligere har vært med sine kule foreldre, var det nå foreldre som var med sine kule barn rundt omkring på konserter for å få sin horisont utvidet. Dette er så klart en logisk generasjonell utvikling, men hjertevarmende å observere uansett. Kanskje også en effekt av en noe mer inkluderende og nytenkende bookingprofil, selv om et visst verdigrunnlag fortsatt ligger i bånn.

Lørdag var jeg der først og fremst for musikken, siden det ved siden av torsdagen var den soleklart mest interessante programmeringen. På grunn av noe lok med billetten rakk jeg ikke BigBangs åpningskonsert, men jeg så deres nydelige releaseshow på Frelsesarmeen i sommer, også det med fantastiske tigerstate og en haug blåsere som gjester, som på Øya. En vellydende triumf var konsensus blant de jeg snakket med. Min headliner denne dagen var så klart 

, som jeg har sett flere ganger på jazzfestivaler allerede, og som i september kommer med sitt andre album kalt «Family». Antakelig årets norske album - det er bare å forhåndsbestille. Dette er storband-frijazz det er lett å forstå for et noen jazzuvitende publikum, det er så mye energi og glede og sjelfulle rytmer i musikken som smitter. Det gjorde det også blant de mange som dukket opp. Nilssen var synlig stolt under mellomsnakket, og sa noe om at «dette er noe annet enn å spille på Herr Nilsen». Han burde holdt seg for god for det, få spillesteder i landet er bedre enn Herr Nilsen, Øya er ikke i nærheten engang. Dette bandet burde vært booket for lenge siden, det er ingen grunn til å være ydmyk. Det er forøvrig turn-off å høre så mange bable om at det er så stort og fett å få lov til å spille på akkurat den festivalen. Flere burde konse på å bare lage en musikalsk opplevelse, snarere enn å gjøre det til en markering av makthierarkier innen musikklivet. Ja, det er fett å spille for mange folk, så klart. Men som med 

, som senere på dagen skapte ekstase på Sirkus med sin overfølsomme R&B/hiphop/pop, særlig da Karpe kom på scenen, var det trettende og ustilig å høre ustanselig snakk om anledningen og hvor stort det er. Som om det ikke var noe annet budskap å viderebringe. Spill musikk med mening og lag liv. Det gjorde Supersonic Orchestra, og traff publikum, på grunn av tre trommiser, og fabelaktige blåsere som den blide trombonist Guro Kvåle, saksofonister som Signe Emmeluth, Mette Rasmussen, Fredrik Ljungkvist og Per «Texas» Johansson (for bare å nevne halvparten av saksofonistene). Alle musikerne fikk hatt solo. Herlig! Saksofon var forøvrig gjenomgangsinstrumentet festivalen gjennom.

Det var to andre store jazznavn på plakaten. Nettsensasjonen 

, den meget visuelle trommer og keyboards-duoen som er med på å forandre hele imagen til jazzsjangeren og har tatt veien til ærverdige Blue Note Records, var meget energiske og fargerike. Domi satt på en pianokrakk formet som en dass, men musikken svingte i sin blanding av Flying Lotus, Thundercat, Squarepusher og Jaco Pastorious. Samtidig er det noe innkapslet og introvert ved musikken, også det noe utpreget generasjonelt. Mye innbitt headnodding blant publikum, men ikke stor jubel før etter konserten var omme. Da til gjengjeld ekstatisk. Nesten litt japansk publikumsholdning.

 utga et av fjorårets fineste album, men fikk ikke helt gjenskapt den ypperlige produksjonen og stemningen fra «In These Times»-albumet, selv om han er en strålende trommis og det svingte godt. Man skal ikke underkjenne magien ved en vellydende og kløktig produsert innspilling. 

Det samme gjaldt det helt supre svenske bandet 

, som står bak en av årets aller herligste skiver. Hvilket sound og hvilke melodier og høflige grooves. Veldig lav PA-lyd og litt vel spartansk bandoppsett gjorde at også dette bleknet sammenliknet med LP-en. Men de er blitt norgesvenner og bør oppleves på en liten klubb, der det er mindre kakofonisk middelklasse-plapring blant publikum. Etter hvert burde vi begynne å bedrive sivil ulydighet mot disse snakkerne.

Hagen-scenen er forøvrig skjemmet av lav lyd, det samme var tilfelle med nigerianske 

Alle artikler