Det er nok flere sjangeruttrykk som vil ta hevd på å være lyden av Oslo, men et av dem som i alle fall har befolket noen strøk de siste årene, er nok den moderne country-scenen som en periode gikk under navnet «nordicana». Norske musikkfans har alltid vært amerikavendt, og på 80- og helt på starten av 90-tallet var det totalt dominerende, virket det som, i musikkpressen og utelivet med lisseslips og alskens klisjémarkører. Så ble det lenge stein dødt. 

De skal ikke ha æren alene, men en gjeng som har vært viktig i denne renessansen vi har opplevd, og som har virket som en generasjonsbro, er de tre guttene Eivind Eide Skaufjord, Christopher Nyegaard Mollestad og Geir Ramstad Sletvold. For ti år siden startet de klubben Die With Your Boots On, som den gang ble oppfattet som noe eksotisk, men som det kjapt viste seg å være gode vekstvilkår for. Det utvidet seg raskt til arrangering av konserter, og så et plateselskap, der vi finner flere av denne musikkens sterkeste artister, slik som Malin Pettersen, Ole Kirkeng og Signe Marie Rustad. Onsdag, hadde de stor jubileumskonsert på Parkteatret i Oslo. Vi gratulerer og slo av en prat med det trehodede countrytrollet.

– Die With Your Boots On. Det er et sterkt navn dere har gående. Jeg skjønner betydningen av det, men hva betyr det for 

– Det er vel en hentydning til en never say die-holdning som man kan finne i countrymusikkens - og Amerikas? - etos. Country er jo som alle vet en sjanger som i stor grad handler om amerikanske arketyper, verdier og myter. Navnet er først og fremst en henvisning til det. I tillegg vekker det assosiasjoner til western-myter, rustne revolvere og dårlig whiskey, som jo til tross for å være litt harry er en artig estetikk, om ikke så enorm relevant for countrymusikk som sådan.

– Når var det dere oppdaget country, egentlig? Jeg har en idé om at det startet som en vågal provokasjon noen musikkelskere i mellom, samt kanskje litt liv i Platekompaniet-hverdagene, og at det så tok over livene deres?

– To av oss, Christoffer og Eivind, jobbet lenge sammen på Platekompaniet Oslo City, som var et sted hvor man ble oppdratt til å se bredt når det kommer til musikk. Utover 00-tallet var det en tydelig dreining hos mange der vekk fra stramme indiekategorier og mot en mer åpen holdning. Dette manifesterte seg på forskjellig vis, ikke minst som en bred orientering mot svarte musikkformer, herunder i en økt interesse for amerikansk tradisjonsmusikk. Alt.countryen var så klart også viktig i starten. Det er mot denne bakgrunnen vi begynte med country-DJing og -klubb. Samtidig var det en del pragmatisme i bildet. Det var mange bra DJs i Oslo i 2012 også, men de færreste spilte country. Så vi tenkte vi kunne forsøke oss på det.

– Hva er det som er så bra med country, da?

– Tekstmessig er vel klisjeen at det er en sjanger for historiefortelling, og det er det definitivt, men noe som også er gøy er at det ofte er lite mellom linjene, så det handler om å bruke gamle troper og vendinger på nye måter, å vri på klisjéer og gi det nye betydninger – gjerne med en god dose humor. Gjennombruddsskiva til Kacey Musgraves er et godt eksempel på et album som er proppa full av dette. Det er en sjanger som, kanskje kun i konkurranse med soul, bruker en ganske bunden form på å kommunisere veldig sterke emosjoner og det man kan kalle kulturelt fellesgods. Det er også musikk som i stor grad er bygget rundt det fantastiske amerikanske språket, og som håndterer og reflekterer disse amerikanske verdiene vi er så fascinert av med stor innsikt, vidd, ironi og selvbevissthet. Også er det lite som kiler ryggraden som skikkelig steel-gitar.

– Amerika er jo bare rart, og verre blir det. Er det ikke litt vanskelig å elske denne kulturen?

– Amerika er jo rart, og ofte nært innpå frastøtende. Men musikken, selv om man så klart finner spor av dette stygge i en del country, transcenderer i stor grad dette, og – i hvert fall for noen av oss, gir kanskje anvisning på at det fortsatt ligger storhet i dette merkelige lappeteppet av et land. Samtidig så er jo ikke dette først og fremst en intellektuell øvelse, country er fantastisk festmusikk, med en enorm swing på sitt beste.

– Greit, så lenge det svinger, så. Hva var det første arrangementet deres?

– Revolver-kjøkkenet, nå Kniven, oktober 2012. Det var kun DJing den kvelden. Første konsertbooking var først i januar året etter, da i Revolverkjelleren. The Northern Belle med sin første konsert ever og Rattlers spilte.

– Når skjønte dere at det kunne bli mer av dette her? Hvordan blir man egentlig plateselskap og konsertarrangør og sånt, trenger man ikke utdanning, kurs et cetera?

– Dette med label lusket i bakhodet fra tid til annen relativt tidlig, i alle fall i Eivinds hode. Men de få gangene det kom opp, synes vi det virket vanskelig og håpløst å drive med å gi ut musikk, og hvordan skulle man uansett få det til å gå rundt. Så begynte Eivind å jobbe i Jansen Records i 2018, som på det tidspunktet allerede hadde americana-leflende artister som Darling West, Torgeir Waldemar og Louien i stallen. Kollegene i Jansen så det samme, at det var mye bra artister på scenen. Andreas Milde derfra hadde vært delaktig i den flotte etiketten Vestkyst Records som også var tidlig ute med å jobbe med en drøss bra artister som senere graviterte til DWYBO. Jansen hadde infrastrukturen, kompetansen, internasjonalt nettverk og mye mer, så da var det bare å sette i gang. Så nå er ikke DWYBO bare Christoffer, Eivind og Geir, DWYBO Records er også Andreas, Erik og Maria.

– Ble dere møtt med begeistring fra eldre americana-arrangører og musikere, eller var det en smule hipster-skepsis?

– Noe hipster-skepsis har det kanskje vært, men jeg tror også mange har likt at vi har kommet på banen og skapt interesse blant yngre musikkinteresserte som kanskje ikke ville funnet noen naturlig inngang til denne musikken i en utelivskontekst. Når det er sagt, så har crossoveren vært noe begrenset, gitt at vi i betydelig grad har gjort våre ting på steder som Revolver og Blå, som jo er litt andre arenaer enn der det gamle Akersgata-rootsmiljøet i sin tid hadde sitt tyngdepunkt.

– Var alle i det unge norske americana-miljøet venner fra før, eller gjorde oppmerksomheten at man graviterte mot hverandre?

– Nei, vi kjente noen da vi startet opp, men mange ble vi først kjent med  når de spilte på en av klubbkveldene våre. Vårt inntrykk er at mange først da oppdaget at det var flere yngre musikere som delte en glede for country og americana. Dette har kanskje ført til at flere turte å satse videre på sjangeren, at det som av mange var en noe uglesett sjanger nå plutselig føltes som noe mer naturlig å holde på med? Det har i alle fall resultert i at folk har kommet sammen og startet nye band og at de ulike artistene har bidratt på hverandres utgivelser.

– Er det mye tilvekst også utenfor deres interne miljø nå? Noen man burde være litt obs på?

– Definitivt. Selv om vi var overraska over mange band som fantes der ute da vi begynte, så er det enda flere band der ute nå. Blant våre artister er jo Signe Marie Rustad, Malin Pettersen og The Northern Belle nesten som veteraner å regne nå, og det er flott å se at nye band nevner de som inspirasjonskilder og som grunnen til at de begynte med musikk. Det er mye som rører på seg for tiden. Følgende er i alle fall artister vi synes er spennende: Ingvild Flottorp, Norma, Oda Trøen, Selma French, Vilde Bye, The Chanterelles, Paper Crown.

"Pause" - Gripende, nedstrippet låt fra Malin Pettersen i forkant av hennes første soloalbum

en helt fersk og fin single med ny pop-retning fra Malin Pettersen. Produsert av Martin Horntveth, med Veslemøy Narvesen på trommer og Silje Huleboer på kor.

– «Nordicana». Hvem myntet det uttrykket? Det skapte masse positiv oppmerksomhet. Hva består vibbene i nordicana av, helt konkret?

– Så vidt vi husker var det Eivind. TIDAL, da det fortsatt het WiMP, var tidlig ute med å backe oss og la oss kuratere spillelister for dem og annet gøy. Det har de fortsatt med hele veien. De har også vært flinke på å følge med på det som rører seg, og med tiden lagde de en spilleliste som het «New Norwegicana» – hvem kom opp med DEN termen? – som dekket scenen bra. Så da vi ved oppstarten til DWYBOREC skulle begynne å pushe denne musikken internasjonalt begynte vi så smått å kalle det «norwegicana». Men termen ruller ikke akkurat av tunga, og da bandet Jack Stillwater også kalte et album for «Norwegicana» så tenkte vi det var på tide å komme opp med noe annet (ikke til forkleinelse for Jack). Nordicana var kortere og smidigere, kunne inkludere hele Norden om vi ville, men kommuniserte basically det samme. And it stuck.

 med eks-Razika trommeslager Embla, som denne helgen vant en Spellemannpris

– Til slutt: Hva er den aller beste countrylåta i universet, og hvorfor?

 av George Strait, men det blir fort noe annet neste gang du spør.

Tidens ånd starter snart et eget nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. 

Intervju

I Oslo dør man med støvlene på

Selv om det verken er noen Borgli eller Trier å se på plakaten i år, er det store forventninger knyttet til årets filmfestival i Cannes. Festivalen regnes som verdens viktigste, da den gjennom flere tiår har omfavnet smale filmer med kunstnerisk integritet, samtidig som den tiltrekker seg noen av de mest kjente filmstjernene fra USA.

I år er amerikanernes glamour spesielt synlig, da Harrison Ford er invitert som æresgjest i forbindelse med premieren på en femte 

-film, og Leonardo DiCaprio i forbindelse med Martin Scorseses 

. The Weeknd vil også gjeste festivalen, aktuell med 

-skaper Sam Levinsons kommende HBO-serie 

, som også skal vises under festivalen. Fjorårets Gullpalme-vinner Ruben Östlund sitter som årets jurypresident.

 på torsdag, og inneholder mange kjente og kjære auteurnavn. Hovedkonkurransen har, med seks filmer, den største kvinnelige representasjonen hittil. Jonathan Glazer er med i konkurransen om Gullpalmen med filmen 

Todd Haynes, Nanni Moretti, Wim Wenders, Aki Kaurismäki, Catherine Breillat og Ken Loach befinner seg i samme kategori. Senegalesiske Ramata-Toulaye Sy er altså i godt selskap når hun presenterer sin debutfilm, Banel et Adama.

Utenfor konkurransen skal Martin Scorsese vise sin nesten fire timer lange 

 om at festivalen i tillegg skal arrangere en posthum premiere av en ny kortfilm fra Jean-Luc Godard kalt 

, men den er hittill ikke å se på plakaten. Godard døde i fjor og ble 91 år gammel.

 med Variety ga festivalsjef Thierry Fremaux uttrykk for at han gjerne skulle sett Christopher Nolans 

 i programmet– og at han fortsatt prøver å overtale Scorsese til å søke om å flytte 

 over i hovedkonkurransen. Det gjenstår nemlig et par-tre filmer, som angivelig vil bli lagt til i programmet i neste uke, sammen med programmene for Directors’ Fortnight og Critic’s Week.

Nyhet

Den franske filmfestivalen blir i 2023 en spesielt internasjonal en, med stor kvinnerepresentasjon og navn som Wenders, Glazer, Breillat, Anderson og Loach i hovedkonkurransen.

Dette kan vi forvente av årets Cannes-festival

Det finnes mange store og små gallerier i Oslo. Og stadig flere blir det. Et av de mest interessante og pussige rommene for visuell stimulans som har dukket opp de siste par årene, er det lille (art with a) PURPOSE, i en meget stille gate på Frogner.

Det er kun åpent et par helger av gangen, så her må man være obs.

Bruno Oldanis tenkerom

Der er det møtet mellom grafisk design og popkultur som står i høysetet, med nøkterne men effektive utstillinger med blant andre den amerikanske designeren Milton Glaser (han som lagde I heart NY-logoen og mange kjente plateomslag og plakater) og britiske Barney Bubbles, som blant annet jobbet for Hawkwind og plateselskapet Stiff.

Mannen som står bak dette merkelig luksuriøse foretaket er Michael «Micke» Manasse, kjent for noen som platesamler og musikkelsker, og med bakgrunn fra filmbransjen og som direktør i plateselskapet EMI i bransjens gullalder. Han var også for noen herostratisk berømt for sin evne til og med bind for øynene kunne lukte hvor LP-plater var trykket. Hans forkjærlighet for grafisk design fant endelig en liten arena.

Og andre vil også være med. Designeren Peder Bernhardt, forøvrig også med bakgrunn som musiker, presenterer fra lørdag en utstilling som tar for seg den legendariske designeren Bruno Oldani (1936–2021) og hans overveldende «tenkerom», som var fylt med all verdens visuelle inspirasjon og skrot. Tidens ånd huket tak i ham.

– Først og fremst, hvem var Bruno Oldani?

– Bruno Oldani var en grafisk designer som flyttet fra Zürich til Norge i 1958, og som startet eget designstudio her i 1965. Med seg fra Sveits hadde han moderne tanker om systemer og typografisk disiplin som er særlig synlig i de tidlige arbeidene hans. Etterhvert ble han en mester i å designe med frodighet, humør og stemning i kombinasjon med det stramme og sveitsiske. Han forble en toneangivende figur i norsk designmiljø nesten helt frem til sin død, aktiv frem til helsa ikke holdt lengre, og omtales gjerne som norsk grafisk designs nestor, 

– Hva var ditt forhold til ham og hvordan har han påvirket deg profesjonelt?

– Vi ble kjent mens jeg var sivilarbeider på Norsk Arkitekturmuseum som han skulle designe en utstilling for. Det var i 2000, og jeg snuste på designfaget. Vi ble gode venner og han ble et stort forbilde for meg, både faglig selvfølgelig, men også som en utrolig inspirerende, morsom type. Stor i kjeften, unorsk, komisk, men dønn seriøs som fagmann. Han hjalp meg inn på kunst- og håndverkskolen hvor han hadde vært professor tidligere (jeg tror jeg leverte nokså middelmådige opptaksprøver, men anbefalingsbrevet gjorde susen!), og etter utdannelsen fikk jeg jobb på kontoret hans. Der lærte jeg utrolig mye, ting jeg stadig tenker på når jeg løser designoppgaver. Men han var nokså kompromissløs med sine ting, og jeg sluttet der etter noen fine år, for å ikke bare bli en dressert assistent. Men jeg tror aldri jeg klarte å løsrive meg helt fra tankegangen derfra.

– Så han på seg selv som en kunstner, en som hjalp andre med å kommunisere visuelt, eller hva?

– Jeg oppfattet at han helt eksplisitt uttalt var ikke-kunstner. Han var opptatt av at vårt fag er pragmatisme og problemløsing mer enn ånd og personlige ytringer. Løsningen må være relevant for oppdragsgiveren, ellers har man feilet. Og det sier seg selv at Barnas frimerkeklubb og NTNU trenger to helt ulike uttrykk. Så kan man spørre seg, når man ser tilbake på produksjonen hans, om det virkelig er så variert eller om det personlige avtrykket ikke blir mer og mer tydelig. Men han hadde et ideal om at han skulle være en fagperson folk fra helt ulike miljøer og næringer skulle kunne henvende seg til, og få noe helt tilpasset deres behov. «Gebrauchsgrafik» sier man på tysk, det ligger noe ikke-kunstnerisk i det.

– Det er nå litt kunst også, da. Hva er han mest kjent for, og er det noe ved hans arbeider som står seg ekstra godt i dag, slik du ser det?

– Mange vil huske de gule glassfiberskiene Epoke fra slutten av 70-tallet. Det er morsomt, synes jeg, at noe så uromantisk og unorsk ble en så stor suksess i skinasjonen Norge allerede da. På samme tid laget han mange platecovere som har fått en slags klassikerstatus i Norge (

 for å nevne noen). Han fikk faktisk en spesialversjon av Spellemannsprisen i 1980 for sine bidrag til norske plateomslag. Mye har jo selvfølgelig tidskoloritt, men jeg synes mye står seg godt faktisk. Jeg er jo en som har generelle problemer med å løftet blikket fra gamle dager da, så jeg er ikke den beste til å svare på det, men noen av bokomslagene for Pax for eksempel, fra så langt tilbake som 60-tallet, er fortsatt ikke utdaterte.

– Den som er opptatt av grafisk design er gjerne opptatt av den perioden han var «størst», det finnes også mange andre kulthelter som arbeidet i Norge rundt samme tid, spesielt i forlag. Hvorfor føles akkurat 60-90 tallet (grovt regnet) så friskt fortsatt?

– Tja, det er lett at svar på det blir preget av både romantikk og politikk. Jeg jobbet jo ikke på den tiden, og kan bare komme med noen antagelser basert på anekdoter og tolkninger, men jeg tror spesielt to ting er viktige: Det ene er at markeds- og kommunikasjonsavdelingene rundt omkring enten var ikke-eksisterende eller langt mindre utviklet enn i dag. Designerne var i større grad fritatt fra instrukser om logoplasseringer, størrelser, terningkast, anmeldersitater, kitsch- og patosfylte klisjeer som skal virke salgsfremmende. Det andre er et teknologisk overtak – oppdragsgivere var i langt større grad prisgitt designernes evne til å produsere originaler for trykk. I dag er en enkel sak å sende en PDF til trykkeriet og det kan være tyngre å overbevise en kunde som i utgangspunktet lurer litt på om man egentlig trenger en designer i det hele tatt. Ingen av disse faktorene er noe som automatisk fører til bedre løsninger, men som jeg tror har gitt større makt til designerne og dermed flere modige, mer gjennomførte og kompromissløse sluttprodukter.

– Dette er ikke en retrospektiv utstilling over Oldanis designhøydepunkter, men en gjenskapning av hans «tenkerom», hva i alle dager var det for noe?

– Det han kalte for tenkerommet (eller av og til mausoleet) var egentlig to trange arkivrom i kjelleren på kontoret i Bygdøy Allé 28. De rommene var innredet forskjellig gjennom årenes løp, men de ble fylt opp av ting han samlet på. Mange designere samler på ting, ting med karakteristisk utseende som kommuniserer noe, enten det er intensjonen eller ikke. I hans tilfelle var det skilt, emballasje, leketøy, små figurer og ikke minst en stor samling gafler. Galflene stjal han fra restauranter verden over, og de sier noe om en sans for livet, det sosiale, god mat og kultur. Jeg synes det er interessant at han innredet også disse rommene (som var adskilt fra resten av kontoret) så bevisst og så utstillingsaktig. Her skulle jo ingen andre enn oss som jobbet der inn, men når vi var der nede for å arkivere en fullført jobb fikk vi alltid øye på noe som inspirerte oss til en annen løsning. Det sier noe om at visuelt orienterte mennesker kan legge arbeid i å skape tilfredsstillende og inspirerende miljøer å være i, selv om det kun er for seg selv. Det finnes mange eksempler på det. Bare i Norge er det jo naturlig å nevne Kai Gjelseth og Guttorm Guttormsgaard. Og på bilder fra popkunst-legenden Peter Blake sitt studio er fenomenet slående likt, men større selvsagt.

– Hvordan har det blitt beholdt etter hans død, og hva i alle dager skjer med det etter denne utstilingen?

– Lokalene i Bygdøy Allé eies av sønnene hans, og jeg hadde egentlig ikke tenkt til å legge meg opp i hva som skulle skje med dem, men tilfeldighetene ville ha det til at jeg ble kjent med Michael som driver et galleri dedikert til grafisk design og musikk/popkultur bare et steinkast unna omtrent samtidig som jeg skjønte at det skulle pakkes ned. Da dukket ideen om at det hadde vært fint å vise det frem til andre, opp. I utgangspunktet en ukomplisert affære, tenkte jeg, men det blir jo aldri så enkelt som man først forestiller seg. Rommene er jo helt ulike, og vi fant fort ut at det ikke lar seg gjøre å gjenskape det. Det blir å forsøke å vise noe av kobling mellom samling, presentasjon, inspirasjon og ferdig design. Den store frykten var at magien skulle forsvinne når vi flyttet tingene ut fra kjelleren og satte det i et åpent galleri-rom, du vet omtrent som om man vasker og friserer en byoriginal. Det blir ikke det samme, det blir ikke autentisk på samme måte, men det kan likevel fortelle noe interessant.

Kunst

Den legendariske designeren Bruno Oldani (1936–2021) blir gjenskapt på et galleri på Frogner. Vi snakker med kurator Peder Bernhardt.

Utstilling med Bruno Oldanis tenkerom i Oslo

Å vaske en byoriginal

Ingen lurer lenger på hva forfatter Tomas Espedal synes om Litteraturhuset i Bergen*, men i kveld kan man få vite hva Litteraturhuset i Bergen synes om Tomas Espedal. Essayist og kritiker Ida Lødemel Tvedt og kritiker Johannes Grytnes skal i alle fall møtes der for å diskutere «hvor god han egentlig er», i regi av kritikerlagets debattserie: «Hvor god er egentlig ...» om sentrale forfatterskap.

Espedal vil ikke være til stede, sier han når vi ringer.

– Jeg bryr meg ikke om sånne arrangementer, hva i all verden, hva er svaret på det, da? God? Sammenlignet med ... Jesus Kristus? Det finnes ikke svar på sånne spørsmål. Du må ikke tro jeg går på sånne arrangementer, sier han, og tenker seg om i ett sekund:

– ... Men jeg må innrømme at jeg ville vært litt nysgjerrig. Det er sikkert gøy å høre på. De gangene man er heldig å oppleve en dialog mellom skarpe og markante litteraturkritikere, oppstår det et energifelt.

– Det er jo så ujevnt der borte. Hvis det er Kritikerlaget som arrangerer det, så er jo det garantisten for kvalitet. Men jeg tror de prøver å skjerpe seg der borte. Da de begynte visste de ikke om noe i litteraturmiljøet. De visste knapt hva litteratur var. De bare visste at det er jævlig kult. Det tror jeg gjelder for litteraturhusene over alt, helt til de arbeider seg inn, så nå har det forandret seg.

– Og nå begynner jeg å bli nostalgisk! Det skrev Klassekampen også, og det er faktisk sant. Og jeg 

 nostalgi, det er det verste jeg vet. Det var jævlig kult i Bergen i 98, men jeg kan ikke leve på det resten av livet. Dermed håper jeg det oppstår energi. Det har vært fraværende i Bergen lenge. Forfatterne her er helt dau. Energien er lav. Kreativiteten er borte. Alle sitter på hver sin haug. Og jeg har skyldt på Litteraturhuset, fordi de suger opp pengene og energien, og så kommer det altid en gjeng idioter og hører på-

– ... samtaler om hvor god Tomas Espedal egentlig er. Hva mener du selv?

– Jeg er en skikkelig dårlig forfatter, som noen ganger når jeg leser egne bøker ser at «åja faen inne i den boken, 

 inne i den boken, der var det noe bra og det var jævlig bra ... men å, så mye dårlig». Det tok meg seks bøker før jeg fant ut hvordan jeg skulle skrive. Det handlet mye om jeg-formen, jeg stjal fra lyrikk. Er jeg fornøyd med noe, så er det prosalyrikken som holder et bra nivå, og som skiller seg fra hva andre forfattere har. Alle skriver normalprosa nå. Det spyes ut med normalprosa! De kan jo bare 

! Og så har de litt sånn dårlig forhold til sin mor. Det må jo skje noe i språket. Nå leser jeg bare bøker som nesten er umulig å lese. Jo verre en bok er å lese … Peter Waterhouse, Herta Müller, faen her skjer det noe i språket som ikke er så vanlig å se. Norsk litteratur er på villspor nå.

– Vi ble lest i Danmark for 10-15 år siden, svære greier, det skjer noe i Norge-aktig. Men hva skjedde? Det som skjedde, det skjedde i Danmark i stedet for, etter at Yahya Hassan leste Knausgård. Den selvbiografiske litteraturen inviterte til en eksperimentell litteratur. Som hos Glenn Bech! Olga Ravn! Prosaen eksploderer hele sjangeren. Mens her førte hele driten til Vigdis Hjorth og det som verre er.

– Dette kvalitetsbegrepet. Du holdt på å slutte å skrive nettopp fordi Peter Handke var så

– Han var så god, men så ble han dårligere etter det. Så det var stimulerende for skrivingen. Men ja, man kan spørre seg: hvor god er egentlig Peter Handke? Han er en stor fornyer av prosa. Og sånn kan man fortsette, hvor god er Jon Fosse? Hva gjorde han med norsk litteratur? Har man tilført noen ting som helst?

Har Espedal tilført noen ting som helst? Klokka 19:00 på Litteraturhuset i Bergen i kveld, og publikum oppfordres til å delta i diskusjonen!

Dette intervjuet stod først publisert i Tidens ånds nyhetsbrev, som vi sender ut hver mandag og torsdag. 

Men Tomas Espedal er fornøyd med egen prosalyrikk. Ifølge ham spys det ut normalprosa. 

– Jeg er en skikkelig dårlig forfatter, sier Tomas Espedal 

Hvor god er Tomas Espedal ifølge Tomas Espedal? 

– Det er flott, sier kinoeieren Jeff Logan fra Sør-Dakota til 

– Vi trenger ikke forsikre bankfolkene hver gang vi møtes for en kaffe.

Den siste månedens premierefilmer har nemlig vist seg å gå overraskende bra på kinolerretet. For første gang etter pandemien melder flere kinoer om normale besøkstall, etter et år der det har vært vanskelig å trekke folk til tross for at pandemien er i bakspeilet.

Samtidig ser studioene ut til å miste troen på lønnsomheten i å slippe filmer på strømmetjenester samtidig som kinopremierene. Den eksklusive perioden filmer kun er tilgjengelige på kino, det såkalte 

, har blitt mindre og mindre i flere år, før det forsvant fullstendig under pandemien.

 ser ut til å gå såpass bra på på kino at studioer har begynt å se bakover i Powerpointene sine for økonomiske strategier. Kan kinoene nå forberede seg på en normaltilstand?

. Det var hele 120 000 nordmenn som i påsken var innom kinoen under filmens åpningshelg. Internasjonalt har filmen hatt den sterkeste åpningen for en animasjonsfilm noen sinne. 

 har også gått bra de første tre ukene, med 85 000 mennesker i setene.

Det er en god stund siden investorene på 

 begynte å bli pessimistiske til hvordan mediekonglomeratene har satset pengene deres på strømmetjenester. Under pandemien ble gjerne blockbustere sluppet rett på Disney+, Paramount+ og HBO Max, som et insentiv til å tegne abonnement.

Men selv om antallet abonnenter stiger for mange av tjenestene, er de fortsatt i dyp gjeld til investorer, og det å se en ny storfilm på TVen hjemme har vist seg for mange å ikke være et godt nok trekkplaster. Tjenestene er for mange, og filmene er for dyre å produsere.

Derfor kan det se ut som at studioene – nok en gang (!)– har funnet ut at det lønner seg å la filmen gå på kino i en periode før den blir sluppet på strømming, både hva gjelder billettinntekter og markedsføring. Skiftet er imidlertid ingen garanti for kinoer som sliter. Flere ikoniske kinoer i USA måtte stenge i løpet av pandemien, og aksjene til store kjeder som AMC er fortsatt bare verdt en brøkdel av det de en gang var.

Håpet er i alle fall tent, om at studioene innser at de trenger kinoene like mye som kinoene trenger dem.

Film/TV

Kan kinoene endelig puste lettet ut?

Hvor god er Tomas Espedal ifølge Tomas Espedal 

Ingen lurer lenger på hva forfatter Tomas Espedal synes om Litteraturhuset i Bergen*, men i kveld kan man få vite hva Litteraturhuset i Bergen synes om Tomas Espedal. Essayist og kritiker Ida Lødemel Tvedt og kritiker Johannes Grytnes skal i alle fall møtes der for å diskutere «hvor god han egentlig er», i regi av kritikerlagets debattserie: «Hvor god er egentlig ...» om sentrale forfatterskap. 

Espedal vil ikke være til stede, sier han når vi ringer. 

– Jeg bryr meg ikke om sånne arrangementer, hva i all verden, hva er svaret på det, da? God? Sammenlignet med ... Jesus Kristus? Det finnes ikke svar på sånne spørsmål. Du må ikke tro jeg går på sånne arrangementer, sier han, og tenker seg om i ett sekund: 

– ... Men jeg må innrømme at jeg ville vært litt nysgjerrig. Det er sikkert gøy å høre på. De gangene man er heldig å oppleve en dialog mellom skarpe og markante litteraturkritikere, oppstår det et energifelt. 

– Også på Litteraturhuset i Bergen? 

– Det er jo så ujevnt der borte. Hvis det er Kritikerlaget som arrangerer det, så er jo det garantisten for kvalitet. Men jeg tror de prøver å skjerpe seg der borte. Da de begynte visste de ikke om noe i litteraturmiljøet. De visste knapt hva litteratur var. De bare visste at det er jævlig kult. Det tror jeg gjelder for litteraturhusene over alt, helt til de arbeider seg inn, så nå har det forandret seg. 

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp 

– ... samtaler om hvor god Tomas Espedal egentlig er. Hva mener du selv? 

! Og så har de litt sånn dårlig forhold til sin mor. Det må jo skje noe i språket. Nå leser jeg bare bøker som nesten er umulig å lese. Jo verre en bok er å lese … Peter Waterhouse, Herta Müller, faen her skjer det noe i språket som ikke er så vanlig å se. Norsk litteratur er på villspor nå. 

– Vi ble lest i Danmark for 10-15 år siden, svære greier, det skjer noe i Norge-aktig. Men hva skjedde? Det som skjedde, det skjedde i Danmark i stedet for, etter at Yahya Hassan leste Knausgård. Den selvbiografiske litteraturen inviterte til en eksperimentell litteratur. Som hos Glenn Bech! Olga Ravn! Prosaen eksploderer hele sjangeren. Mens her førte hele driten til Vigdis Hjorth og det som verre er. 

– Han var så god, men så ble han dårligere etter det. Så det var stimulerende for skrivingen. Men ja, man kan spørre seg: hvor god er egentlig Peter Handke? Han er en stor fornyer av prosa. Og sånn kan man fortsette, hvor god er Jon Fosse? Hva gjorde han med norsk litteratur? Har man tilført noen ting som helst? 

Har Espedal tilført noen ting som helst? Klokka 19:00 på Litteraturhuset i Bergen i kveld, og publikum oppfordres til å delta i diskusjonen! 

Magasinet The Point «A magazine founded on the suspicion that modern life is worth examining» er bedre enn det høres ut. 

, for eksempel, som du sannsynligvis har lest om du har lest Joshua Cohens essaysamling 

. Til poenget: Med uregelmessige mellomrom slipper de en podkast, og nå har de lansert en ny serie:

 – essays du bør lese, men som du sannsynligvis ikke har lest. Første gjest er den amerikanske kritikeren Christian Lorentzen, som snakker om George Trow og essayet 

 som The New Yorker nærmest ryddet et helt nummer for i 1980. Lyden er ikke spesielt god, og den blir ikke spesielt bedre av at Lorentzen spiser kjeks, men en utvalgt er det likevel. 

Amerikanere har for lengst perfeksjonert vlogging. Hyperaktive linselus filmer seg selv med håndholdt kamera, og gir en illusjon om at de er akkurat som oss andre, selv om videoene kan handle om både villaer og sportsbiler. De har tilintetgjort dødtiden, med jump-cuts og selvironisk avbryterhumor, og fremhever avbrytende bloopers midt inne i setninger – en essensiell ADHD-aktig ingrediens for å holde oppmerksomheten til seeren. Nå prøver nordkoreanerne seg på det samme. I fjor opprettet det isolerte landet to youtube-kanaler: Yu Mi og Song A, og budskapet er ikke til å misforstå: livet i Nord-Korea er 

, spillefilm-adapsjonen av Andreas Malms sakprosabok med samme tittel, vises i disse dager for første gang i USA, og har skapt furore godt inn i statsapparatet. Boka fra 2021 argumenterer for at ødeleggelse av eiendom gjennom sivil ulydighet er en gyldig taktikk i møte med klimaendringene, og filmen til Daniel Goldhaber, som handler om en gruppe mennesker som bestemmer seg for å sprenge en oljeledning i Texas, har fått The Kansas City Regional Fusion Center til å reagere. The Intercept 

 at myndigheter i Kansas City i Missouri i forrige uke mottok en rapport om en «økende trussel» knyttet til filmen. Rapporten inneholdt riktignok ingen 

 trusler, men vi har forståelse for at synet av Kristine Frøseth med hjemmelaget bombe i hånden kan få de største oljeleverandører til å skjelve i vadebuksene.

Da gjenstår det bare å si: god torsdag! 

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #38: Hvor god er Tomas Espedal (ifølge Tomas Espedal), youtube som kampsone +

Nyhetsbrev #38: Hvor god er Tomas Espedal (ifølge Tomas Espedal), Youtube som kampsone, utvalgte essays ++

Nord-Korea forbød Youtube i 2016, men har nylig innsett plattformens muligheter for spredning av propaganda. I fjor opprettet det isolerte landet to kanaler: Yu Mi, og Song A. Jentene viser oss rundt i Pyongyang, forteller om dagliglivet sitt, har henholdsvis litt over 18 000 og 28 000 abonnenter og er noen-og-20 og 11 år gamle. 

Budskapet er tydelig: livet i Nord-Korea er 

 normalt, og er en svært begivenhetsrik turistdestinasjon. 

Vanligvis er Nord-Koreas propaganda insisterende på den måten vi forbinder med Sovjetunionen og Tyskland under krigen, der myndighetenes ubestridte makt hamres inn med kampord. Fortsatt står den dramatiske nyhetsankeren Ri Chun-hee foran kamera som en prest, med dyp magerøst, og forteller nordkoreanere om de siste bragdene til deres guddommelige leder. 

Men, i et forsøk på fornyelse, utforsker de nå upløyd mark, for første gang å nå ut til et utenlandsk publikum.

Amerikanere har for lengst perfeksjonert vlogging. Hyperaktive linselus filmer seg selv med håndholdt kamera, og gir en illusjon om at de er akkurat som oss andre, selv om videoene kan handle om både villaer og sportsbiler. De har tilintetgjort dødtiden, med jump-cuts og selvironisk avbryterhumor, og fremhever avbrytende bloopers midt inne i setninger – en essensiell ADHD-aktig ingrediens for å holde oppmerksomheten til seeren.

Det er dette formatet nordkoreanerne vil benytte seg av, men gamle vaner er vonde å vende: i sin første video møter Yu Mi oss som en nyhetsanker. Mikrofonen er svak, og lydmiksen er dårlig. Hun sier hun antar vi er nysgjerrige på Pyongyang siden koronapandemien har forhindret oss fra å besøke byen. Derfor vil hun vise oss det nordkoreanere pleier å gjøre på varme sommerdager: spise is.

– Å, hva er dette?, sier hun «overrasket» mens hun plukker opp en is.

I en kiosk med høylytte kjøleelementer forklarer hun oss at ispinnene finnes i flere farger, former og smaker. Favoritten hennes er sjokolade. Alle produktene i kiosken kommer fra den samme fabrikken: Oil General Health Drinks Factory. Fabrikken ble bygget under tilsyn av Kim Jong Un. Dette gjelder også for et treningssenter hun viser oss, som angivelig er fullstappet mesteparten av tiden.

Den klønete regien, det åpenbart forhåndsskrevede manuset og Yu Mis haltende skolepensum-engelsk, gir en følelse av at man ser på en infomercial fra et reisebyrå. Hun vil uansett gjøre sitt ypperste for å «tilfredsstille vår nysgjerrighet», og måten harmløse temaer blir behandlet på en oppstilt og kunstig måte gjelder også for resten av videoene hennes. «Today is TGIF», sier hun før hun viser oss byens fornøyelsespark og tivoli. I en annen video møter kameraet henne «tilfeldigvis» på joggetur langs Taedong-elva, før hun «tilfeldigvis» møter noen fiskere ved bredden.

Kina har i den siste tiden forsøkt seg på en lignende propagandastrategi, der staten forsøker å påvirke vestlige vloggeres synspunkt gjennom oppverting. Vestlige Youtubere har blitt 

 med utsendte, kinesiske «guider» hakk i hæl, når de har besøkt fangeleir-fylte landsdeler som Xinjiang. Mens militærøvelsene utenfor Taiwan trappes opp, ønsker kineserne å fremstå så ufarlige som mulig.

Samtidig som Nord-Korea tester langdistansemissiler som aldri før, prøver de å sjarmere med det uskyldigste de har: en 11 år gammel jente som er opptatt av skole, bading, iskrem og fornøyelsesparker. Song A har en perfekt britisk aksent, som det Seoul-baserte nyhetsmediet NK News har 

 til en privat utdannelse i England, finansiert av myndighetene. Song A er angivelig datter av en diplomat og barnebarn av en militæroffiser. Informasjonen rimer med det hun forteller i en nyttårshilsnen, at besteforeldrene hennes har flyttet inn i en av de 10 000 nybygde leilighetene i byen, helt gratis.

En helt vanlig nordkoreansk jente, altså, som ikke kan understreke nok hvor mange parker som finnes i Pyongyang, hvor morsomme de er å leke i og hvordan den nordkoreanske virkeligheten må virke «completely bonkers» for oss som tror på de dårlige ryktene om landet. Favorittbøkene hennes er 

, som i 2020 ble godkjent av myndighetene (dersom noe ikke er godkjent, er det forbudt).

Hjertet hennes «pumper av lyst» når hun besøker et barnesykehus med selfiestang i hånd. Song A kaller det et «palass for pasienter, voktet av leger og sykepeiere», og forteller at barn faktisk glemmer hvorfor de er på sykehuset fordi det er tegneseriedekorasjoner på veggene. Tross alt virker hun mer autentisk enn Yu Mi når hun opererer kameraet på egen hånd, også når hun spiser is med røde bønner, melon og tomat. Det man kan mistenke for å være en koregrafert brainfreeze avbryter henne midt i en setning. I blant møter hun forlegent blikket til noen bak kamera.

Nordkoreanere forholder seg som regel bare til det nasjonale intranettet Kwangmyong, dersom de ikke har fått tak i telefoner fra Sør-Korea. De tilgjengelige sidene fra det globale nettet finnes det bare noen få tusen av – alle sensurerte og sjeldent oppdaterte. Det usensurerte, frie nettet er det mindre enn 1 prosent av befolkningen som har tilgang til, for det meste medlemmer av den politiske eliten, forskere og hackere. Det gjør at det er få, om ingen, som har internalisert måten man 

Det synes på Yu Mi og Song A. Kanalene demonstrerer først og fremst hvor langt resten av verden har kommet med å utvikle et språk som er særegent for innhold på internett. Reportasjene likner de man kan se på tradisjonelle morgenprogrammer på TV, og har en slik sensibilitet som 

 begynte å gjøre narr av for over ti år siden.

Samtidig får videoene positiv respons i kommentarfeltet – en av brukerne spør Yu Mi om hun har hørt om artisten Thaiboy Digital. Men det er vanskelig å se for seg at Nord-Korea virkelig kommer til å overbevise vestlige turister om å ta turen før de lærer seg Youtube-språket. Og det kommer de neppe til å gjøre før de åpner nettet.

Youtube som kampsone 

Nord-Korea retter propagandaen mot oss. Hva vil de? 

De skal ikke ha æren alene, men en gjeng som har vært viktig i denne renessansen vi har opplevd, og som har virket som en generasjonsbro, er de tre guttene Eivind Eide Skaufjord, Christopher Nyegaard Mollestad og Geir Ramstad Sletvold. For ti år siden startet de klubben Die With Your Boots On, som den gang ble oppfattet som noe eksotisk, men som det kjapt viste seg å være gode vekstvilkår for. Det utvidet seg raskt til arrangering av konserter, og så et plateselskap, der vi finner flere av denne musikkens sterkeste artister, slik som Malin Pettersen, Ole Kirkeng og Signe Marie Rustad. I dag, onsdag, har de stor jubileumskonsert på Parkteatret i Oslo. Vi gratulerer og slo av en prat med det trehodede countrytrollet.

– Det er jubileum i dag, hva skjer der?

– Våre gode venner fra Boston, Ward Hayden & the Outliers, som har spilt på DWYBO-klubb før og har turnert Norge gjentatte ganger før pandemien, er tilbake og leverer alltid et enormt bra show. Dwight Yoakam møter Replacements pleide vi å kalle det back in the day. I dag er det en god dæsj mer heartland og rock n roll i miksen, så legg til noe Tom Petty og Chuck Berry i referansene, iblandet svært oppvakt låtskriving, så er vi der. Deretter slippes sirkuset løs. The Karidotters vil være kveldens husband, mens hele DWYBO-familien vil bytte på å innta scenen foran bandet. Vi kan love artistenes egne låter i nye drakter, raffe coverlåter, kule samarbeid artistene mellom, og generelt herlig stemning.

– Blir sikkert artig. Til slutt: Hva er den aller beste countrylåta i universet, og hvorfor?

— Vi landa på «Amarillo By Morning» av George Strait, men det blir fort noe annet neste gang du spør.

Denne uka har vi lest at ChatGPT kuraterer utstilling på 3,14 i Bergen, at en storjury i New York vil ta ut tiltale mot USAs tidligere president Donald Trump, at Aschehoug 

«smidigcoacher» og at   polet har stengt for påsken – okei, den siste fant vi på, men poenget er: vi leser fucka ting hele tiden. Og det er og blir grunntilstanden i dette lidelsesfellesskapet vi omtaler som sivilisasjonen. 

Dette har ført oss inn i en kollektiv fatigue. Det har gjort oss til passive, doomscrollende tilskuere, som i den grad vi står opp for noe, så er det i form av huslig betinget indignasjon, kanskje mest for å validere selvet, føle at vi står på riktig side av 

. Det er egoets triumf, dette. Noe som har gitt aprilspøken – slik den praktiseres i diverse avisredaksjoner – dårlige vilkår.

For aprilspøken har løsnet fra aprilspøkens poeng. Den er frarøvet det som er spøkens egentlige og eneste verdi: det som gjør den 

. At nyheten er oppsiktsvekkende, er ikke lenger nok. *Podkast-stemme*: 

Den 1. april skrev avisa Klassekampen at Høyre-politiker Nikolai Astrup flytter til Sveits fordi au pair-ordningen legges ned i Norge. NTB plukket det opp, nyheten ble distribuert som sannhet raskere enn en milliardær flytter til Sveits, og så kom backlashet: er det greit med aprilspøker i disse 

-tider? Klassekampen svarer med en leder som sier at «ja», at det trener opp lesernes kritiske sans og at det er en lang avistradisjon (som virker som et vikarierende motiv for å sanke klikk, meeen la gå) – samtidig som de trykket en notis om at Kagge forlag flytter inn i Nasjonalgalleriet, som var en aprilspøk fra nettstedet Bok365! 

Vårt redaksjonelle standpunkt: Hva er vitsen når man må spørre seg HVOR er vitsen? Annet enn den feite vitsen på vårt samfunns bekostning, selvfølgelig. Vi skjønner at det kan være vanskelig å være morsomme og oppfinnsomme, men man kan jo ganske enkelt la være. Eller? Eller! Man kunne dratt på den amerikanske komikeren Tim Heideckers show på Parkteatret denne uka, og fått en innføring i komikkens vesen. Det er dessverre for sent nå, men det gikk sånn cirka slik: 

Det var flere hundre menn, for det aller meste menn, som på lørdag stod tett i tett for å få med seg Heideckers oslobesøk. På skjermen har han vært en av de aller morsomste i flere tiår, først og fremst sammen med makkeren Eric Wareheim i det formative Adult Swim-programmet 

. Seriens kabel-TVske estetikk, en absurd parodi på infomercials og andre ting man kunne finne nederst i VHS-hylla på loppemarked, gjorde at den også kom til å prege hvordan internett så ut ut på 2010-tallet, gjennom ikonifisering i memes og GIFs. De siste årene har han, sammen med Neil Hamburger-komiker Greg Turkington, holdt på med 

, en nettserie med et stadig ekspanderende univers rundt to tafatte filmpodkastere.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? 

Kunne han være like god i levende live? Joda. Humoren lå på det velkjente, antihumoristiske metanivået, denne gangen i parodien av sinte, høylytte og usikre «no bullshit»-komikere. Ingen av vitsene landet, og etter hvert som frustrasjonen vokste, ble det stadig vanskeligere for ham å levere de idiotiske vitsene. Han har blitt en kløpper i å mane frem maskulin primalidioti, og mestrer dysleksi og analfabetisme til fingerspissene.

Så var det publikums tur til å gi noe tilbake. Kvelden var nemlig todelt, et standup-set og en konsert. Etter hvert som Heidecker blir eldre og ser landet sitt revne, ser det ut til at han blir mer og mer interessert i genuinitet og meningsfulle ting (gjesp). På siden har han de siste årene sluppet album med «ekte» musikk, som er vel og bra det, men det er vanskelig å forestille seg at noen i publikum kom for dette – en halvbra konsert med helt vanlig amerikansk musikk.

, kan man lese overskrifter som aldri realiseres, uten at det får noen konsekvenser: Elon Musks vakuumforseglede Hyperloop viste seg kun å bli en ganske vanlig tunnel med neonlys, Teslas Cybertruck-produksjon har ennå ikke blitt satt i gang tre år etter forhåndssalget begynte, Saudi-Arabia har for lengst stanset byggingen av tårnet som skulle bli høyere enn Burj Khalifa ... og 

, filmen som aldri skulle kunne strømmes, kan nå strømmes.

 med en kontrær distribusjonsstrategi i 2021. Filmen ble opphøyd til en 

, med assosiasjoner til 50-tallets amerikanske roadshow-turneer, og fungerte samtidig som et innsalg for pressen: Neon lovet at de verken kom til å 

 på strømming eller Blu-ray. I tillegg skulle filmen i USA kun ville være tilgjengelig på 

, og reise fra sal til sal inn i evigheten.

Fram til nå. Som en 1. april-spøk annonserte Twitter-kontoen 

nå er tilgjengelig på Netflix, hvorpå filmfans raskt var ute med å påpeke at de ikke lot seg lure. 

 derimot at filmen ligger ute til leie på Amazon Prime Video og Viaplay, og at den er til salgs i 

Kritiker i svenske Aftonbladet, Carl-Michael Edenborg, har lest Karl Ove Knausgårds siste bok 

og anbefaler ingen å gjøre det samme. «Slösa inte ditt liv på de här tvåtusen sidorna», 

 om denne og de foregående to bindene i 

-serien – som han tok for å være en nå avsluttet trilogi. Men det er det ikke, ifølge pressekontakt i Oktober forlag. Det kommer to til. 

Formodentlig med færre «detaljerade beskrivningar av smörgåspålägg, dessa tröga, trista karaktärsskildringar, nödtorftigt ihopfogade med en vag ramhandling om ondska, psykos och gränsen mellan levande och dött», som Edenborg skrev i anmeldelsen (mens han lyttet til den russiske sangeren Vladimir Vysotskij, 

Og apropos smörgåspålägg. Heller ikke Aftenpostens kritiker Preben Jordal synes at det skal bli så mange flere bind «for nå smøres ting tynt utover her.»,

. Han var enig med seg selv i panelsamtalen som ble arrangert på Deichman sist uke, der han sammen med kritiker Elise Winterthun og Oslo-biskop Kari Veiteberg diskuterte: «Hvor god er egentlig Knausgård». 

(Her i redaksjonen har halvparten gitt opp 

 etter å ha lest ca. halvparten, mens resten fullførte. Vi vet ikke om det sier mest om redaksjonen eller om bøkene, men kanskje det sier noe i nærheten av halvparten om begge deler?)

Jaja. Hver sin smak, og her er Anja Lauvdal sin! 

Sam Gendel, badstu, Ghawgha Taban ++. Les spalten 

Smaken til Anja Lauvdal 

, tidenes dyreste norske film, har blitt klippet om og presentert i miniserie-format, i anledning publisering på Netflix. «Pivot-to-serie» har vært doktrinen i dokumentarsjangeren siden 

, der det er forventet at en vanlig TV-titter har ti timer å vie noe så smalt som, for eksempel, livet til Michael Jordan. Suksesser måles i seerens utholdenhet, og av en eller annen grunn blir vi maraton-seere når historier deles opp i flere deler. Vi vil ikke lenger bli 

Er dette fremtiden, kinofilmer rundt to timer som utvides og klippes om til en slags «producers cut», før den deles opp og legges ut på strømming? Kommer seriespråket, preget av vissheten om at du antakelig sitter og ser på telefonen isteden for TVen, på denne måten til å ta over kinosalene for alvor? Vi bare spør! 

Nyhetsbrev #37: Aprilspøk, Tim Heidecker og maskulin primalidioti, Knausgård-slakt i kyklopenes land ++

 (to dager gamle skandaler føles som en halv mannsalder siden), kan overskrifter om arabiske infrastrukturelle prosjekter og amerikanske tech-produkter vokse fritt som ugress, uten å ta skade av at de ikke holder sine spektakulære løfter. Elon Musks vakuumforseglede Hyperloop viste seg kun å bli en ordinær tunnel med neonlys, og Teslas Cybertruck-produksjon har ennå ikke blitt satt i gang, tre år etter forhåndssalget begynte. Saudi-Arabia har for lengst stanset byggingen av tårnet som skulle bli høyere enn Burj Khalifa, og 

Alle artikler

I Oslo dør man med støvlene på

Dette kan vi forvente av årets Cannes-festival

Å vaske en byoriginal

Hvor god er Tomas Espedal ifølge Tomas Espedal?

Kan kinoene endelig puste lettet ut?

Nyhetsbrev #38: Hvor god er Tomas Espedal (ifølge Tomas Espedal), Youtube som kampsone, utvalgte essays ++

Nord-Korea retter propagandaen mot oss. Hva vil de?

I Oslo dør man med støvlene på

Nyhetsbrev #37: Aprilspøk, Tim Heidecker og maskulin primalidioti, Knausgård-slakt i kyklopenes land ++

Filmen som aldri skulle kunne strømmes, kan nå strømmes