Anja Lauvdal er en av landets mest aktive jazzmusikere, og har i band som Broen, Moskus, Skadedyr og Your Headlights Are On vært med på å definere lyden av plateselskapet Hubro. I fjor solodebuterte hun med det Laurel Halo-produserte 

, et album som har blitt like godt mottatt i utlandet som her hjemme, der det har blitt utmerket med en Spellemann-nominasjon.

– Aking, pulk, puslespill med store brikker, flytte steiner fra en bøtte til en annen. Albert Åberg.

– Den gjør meg så glad og så sint på samme tid. Det trengs penger til å rense og sette den i stand igjen. Jeg har snakket med en gjeng som kaller seg for Marinreparatørene på Nesodden, som holder på med et prøveprosjekt om å sette ut sukkertare. Meldte meg frivillig til å hjelpe til å fridykke, så kanskje det skjer i løpet av våren. Sånn jeg har skjønt det så setter de ut tau som de gror taren på, og sukkertare er genialt, for det fungerer som en magnet på annet liv i havet, fisk og alger. Frivillige initiativ er fantastisk. Men det trengs også så mye mer.

– Ny japansk, fri impro-plate fra YoshimiOizumikiYoshiduO. Har gleda meg til denne siden jeg hørte et lite utdrag på SoundCloud i høst en gang. Yoshimio er trommisen i OOIOO og Boredoms, blant annet.

– Music for Saxofone and Bass Guitar More Songs 

. Så fin, åpen og nonchalant musikk, utrolig digg.

, med gamle bad og badstuer i Skandinavia. Veldig mange fine ikke-luksuriøse steder.

– Den er så stille. Bra sted å småprate med kjente og ukjente – og jobbe. Og Biblioteket på Nesodden.

– Sanger fra Afghanistan. Helt rå, bor i Norge.

Smakssak

Smaken til Anja Lauvdal 

Den svenske forfatteren og journalisten Karolina Ramqvist har alltid sett på mat som et språk som kan fortelle noe om mennesker og historiene deres. I begynnelsen av mars kom boka hennes

– Jeg ville skrive en type matmemoar som skulle fortelle om personer jeg har kjent, steder jeg har vært og maten vi spiste eller pratet om å spise og lage, forteller Ramqvist når vi møter henne på Gyldendal Forlag. 

Det har hun også hatt lyst til helt siden hun begynte å skrive bøker, for 25 år siden. Men det var noe som holdt henne tilbake. I mellomtiden har hun skrevet fem andre romaner, blant dem

som hun i 2015 mottok P.O Enquist-prisen for. 

– På den tiden, det var på 90-tallet, det var akkurat da mat hadde begynt å bli et slags uttrykk for identitet og status, og matkulturen var ganske kommodifisert. Men på samme tid som mat skulle uttrykke status, så var matkultur fortsatt stadig et kvinnelig anliggende, et lavstatus-felt. Og jeg tror at jeg skammet ganske mye for min egen interesse for matlagning. Det dro det meg bort fra emnet.

– Fram til nå altså. Da jeg leste boken din, tenkte jeg på et sitat av den britiske forfatteren G. K. Chesterton: «Poets have been mysteriously silent on the subject of cheese». Hvordan skriver man egentlig godt om mat? Og hvem gjør det, etter ditt syn?

– Jeg kommer ikke på så mange. Jeg tror jeg vendte meg mer mot bildekunsten, mot gamle malerier, stilleben, den slags. Det var et av de store problemene, å skrive om mat og om matens dragningskraft. Det er litt som å skrive om sex, dømt til å mislykkes. Og det føltes jo som en utfordring, en risiko, nesten, å finne det sensuelle i matopplevelsen, uten at det bikker over i noe pornografisk eller platt. Men samtidig syns jeg det var gøy å skrive om maten når den ble konkretisert, og kanskje ikke like vanskelig når jeg først var i gang, som jeg hadde forestilt meg i utgangspunktet.

Brød og melk 

– Det var noe utfordrende over å skulle skrive om noe så hverdagslig som mat. Jeg tenker på en guadeloupisk forfatter som heter Maries Condé, hun har skrevet to bøker om mat. Der skriver hun om hvordan hun lager ulike middager rundt om i verden, og at vennene hennes blir så ukomfortable når hun sammenligner matlagningen med sitt skrivende liv. I deres øyne er skrivingen, og spesielt hennes forfatterskap, noe opphøyd, mens matlagning er banal og hverdagslig. Jeg tror jeg også kjempet med denne forestillingen om mat er noe som ikke passer inn i skjønnlitteraturen. Da denne boken kom ut for et år siden, traff jeg en kollega, en forfatter, som spurte hva boka het. Jeg fortalte at den het 

, og jeg husker han sa: «Men ikke brød og melk bokstavelig, vel?» Og jeg mener, jovisst finnes det en sterk symbolikk i de her ordene, brød og melk handler jo om overlevelse, liv, fødsel og kjærlig på et vis. Men boken handler jo om brød og melk også rent bokstavelig. Og han sa: «Men du har vel ikke skrevet en bok om mat?», da kjente jeg igjen denne skammen av at jeg hadde valgt noe som ikke passet inn i litteraturen.

– Hvis man tenker på at mat henger nøye sammen med arv og tradisjoner, fellesskap og familie og alle disse tingene, så vil man jo tenke at mat som symbol, men også rent bokstavelig, er underspilt i litteraturen?

– Ja, jeg tror det. I den litteraturen jeg leste som barn, hadde mat ofte en ganske fremtredende rolle i for eksempel Enid Blyton, Roald Dahl og Astrid Lindgrens bøker. Men det var jo mer enn noe annet et krydder for å føre leseren inn i teksten. Det å gjøre mat til hovedemnet, der var jeg veldig nølende først. Og plutselig følte jeg en dragning til å skrive boka. Jeg tror at en stor del av å være forfatter, handler om å følge sitt skrivende begjær. Til sist ble det såpass viktig for meg, og jeg ville jo også skildre denne familieberettelsen. Jeg ville anvende mine egne minner, og skildre dem så sant som jeg kunne. Og mye handlet om at jeg ville på noen sett vende tilbake til min familie, trenge inn i min egen barndom, så å si.

Hva er det barndomsmaten, eller i hvert fall ditt møte med mat i barndommen, representerer for deg? Og når du snakker om mat som et språk, hva er det dette språket kan fortelle?

– En av de sterkeste sakene for meg som barn, og som jeg tror jeg har følt med, det var dels den sinnsforandrende opplevelsen av å spise, som jeg oppdaget veldig tidlig. På en måte er jo mat et perfekt emne. Det finnes så mange paralleller til litteraturen. Hvordan mat kan innebære en type flukt, eller en mulighet til å gå inn i seg selv og stenge ut omverdenen, og kjenne noe annet enn det jeg til vanlig kjenner, på et vis. Men det var også virkelig et klassespørsmål. For meg, da jeg vokste opp, var min familie ganske delt av et slags klasseskille. Det kom så tydelig til uttrykk i maten, hva man spiste.

– Jeg vokste opp med min mormor mye rundt, som i boken, og hun var så glad i matlagning og alle husligheter, alt som hadde med hjemmet å gjøre, å skape et hjem. Og på den andre siden hadde jeg mamma, som var enslig forsørger og en veldig utpreget 68´er-feminist, med venner som dro henne med seg bort fra kjøkkenet og betraktet matlagning som et onde. De så på så ideen om den nye kvinnen som en som ikke skulle befatte seg med sånne saker. Så jeg tror det var to ulike kvinneroller som var i konflikt med hverandre. Jeg ville så gjerne skrive denne boken, men jeg trengte til dels først å undersøke, på et privat plan, det destruktive i min egen relasjon til mat.

– Et sted i boken skriver du at misunner dem med et uforpliktende forhold til mat, hvor maten ikke betyr så mye eller opptar en særlig plass i livene deres. Hvorfor tror du at maten kan være så hemmende eller begrensende, når den egentlig er livgivende?

– Noen har sagt at det er en bok om spiseforstyrrelser, men jeg tror det handler om noe annet. Mitt forhold til mat kan minne om posisjonen skriving har i livet mitt: Det handler om å oppdage en annen lojalitet enn den til livet. Da jeg var liten, var det en utrolig opplevelse da jeg begynte å tenke på virkeligheten i et slags narrativ, og på den måten kunne kontrollere den, på en måte. Liknende er det med maten, at jeg merket at om jeg spiste noe, så forsvant omverdenen på et vis. Det var som å stige inn i et eget rom: det var en sinnsforandrende opplevelse. Når man systematiserer den i sitt liv, så blir det en slags tilflukt der alt annet blir underordnet. Jeg kunne forsvinne inn i skrivingen og glemme virkeligheten. Og på samme måte var det med spisingen og matlagingen. Å lage mat var en måte å forsvinne på.

– Jeg tenkte på en scene i boka, hvor du lager rispudding til datteren din. Du har så innmari lyst til at hun skal oppleve det samme som du gjorde i din barndom, og at hun skal ta del i din historie og verden. Og så vil hun ikke engang smake på den. Du skriver: «(...) jeg ville at rispuddingen skulle si henne alt jeg ikke klarte om dem(besteforeldrene), og hvor jeg kom fra. Alt hun aldri hadde spurt om, men likevel måtte få vite på et eller annet vis.» Det virker som mye å forlange av en rispudding?

– Ja, men jeg tror det handler om denne klassefølelsen. Og igjen er det en parallell til litteraturen. Å lage mat handler jo om å stille seg i forbindelse med andre mennesker som har gjort samme som man selv. Akkurat som man i litteraturen stiller seg i forbindelse med en masse andre mennesker. Og også det at livet mitt og oppveksten min var så fundamentalt annerledes enn besteforeldrene mines. Og å lage et måltid til noen minner om å skrive en bok og på en måte skulle påtvinge andre sin skriving. At man lager noe, man skaper noe, og så vil man gi det til en annen, og så vil man at hen skal konsumere det og gjøre det til en del av sin kropp. Og det er vel på samme sett med rispuddingen som med hele boken. At jeg ville fremkalle en virkelighet som nå er forsvunnet.

Intervju

Karolina Ramqvist trekker paralleller mellom det å skrive og å spise: begge er en måte å få omverden til å forsvinne på. 

– Utfordrende å skrive om noe så hverdagslig som mat 

For bare noen uker siden stod fotograf, tekstil- og skulpturkunstner Hans Hamid Rasmussen ikledd gult og sort arbeidstøy i kloakken med skittent vann på alle sider. Nå er Rasmussen aktuell med utstillingen 

 på Trafo kunsthall i Asker. Som fotograf og tekstilkunstner er Rasmussen representert med flere arbeider i Nasjonalmuseet. Han har utdanning fra Konstfack i Stockholm og Statens kunstakademi i Oslo, og i tillegg til dette har han vært amanuensis og professor med fagområde tekstilkunst ved Kunsthøgskolen i Oslo i en periode på 12 år. Men nede i kloakken var ikke Rasmussen på kunstnerisk befaring. Han var på jobb.

– Da tenkte jeg at det her er for drøyt, sier han selv.

– Med så lang utdannelse og med så mange egenskaper, så sitter jeg på huk under byens overflate, bokstavelig talt omgitt av rotter og møkk!

Hans Hamid Rasmussen. Født i 1963. Oppvokst i Rakkestad i Østfold. Tekstilkunstner og fotograf. Siste utgivelse: 

Elva er et annet sted – Bilder fra tømmerfløting på Glomma

Han snakker med tydelig dialekt, Rasmussen. Plutselig bruker han et svensk ord, sier «sätt» i stedet for «måte». Som 15 år gammel tømmerfløter var han «lensegrabb»

 som arbeidet på lensa på Glennetangen lense i Glomma.

Av utseende minner han litt om Michael Imperioli anno 

Siden 2020 har kunstneren tatt diverse oppdrag i anleggsbransjen. Hovedsaklig med to formål: Én: å tjene penger til kunstnerisk produksjon. To: å reorientere seg, både kunstnerisk og menneskelig.

 opplevde jeg et behov for å komme tilbake til arbeidskulturen jeg vokste opp med. Å arbeide fysisk med manuelt arbeid, de yrkene som var helt nødvendig den gangen som de er i dag, sier Rasmussen.

Et foreløpig resultat ser man i utstillingssalen på Trafo: Et tunnelsystem laget av et reisverk i tre sprayet med betong, hvor det her og der dukker tekstil ned fra taket, og gir inntrykk av lys som strømmer inn ovenfra.

Utstillingen er konkret inspirert av Rasmussens egne erfaringer som arbeider i Tyholttunnelen i Trondheim i 2022. Hvor han som eneste nordmann i et arbeidslag fylt med innleide polakker skuflet tonn etter tonn med grus og avfall etter at de store maskinene – som stort sett styres av nordmenn og svensker – har gjort sitt.

– Under et slikt arbeid blir det tvingende nødvendig å reorientere min posisjon som menneske, og derfor også som kunstner.

Det var også litt av poenget med å slutte som akademiker og begynne som arbeider.

– Jeg ønsket å fjerne meg fra den rollen jeg hadde fått som professor. Det selvbildet som et menneske som var vant til å håndtere makt, sier Rasmussen.

Som fagområdeansvarlig for tekstilkunst ved Khio opplevde Rasmussen at han uunngåelig inkorporerte en utøvelse av faglighet. Som del av generasjonen som vokste på opp på universitetene mens postmoderne teori sto på sitt sterkeste, lærte han å forstå denne fagligheten som maktutøvelse.

En side ved ham han ikke likte fikk piple fram.

– Jeg satte folk opp i mot min kunnskap. Og det var lett match for meg. Da begynte jeg å skjønne at Hans, den maktviljen som du bærer med deg, ved å være kunstner og professor … Det er ikke noe personlig, men det er noe jeg bærer med meg og som jeg bruker. Det er en måte å være på, en måte å se verden på.

Rasmussen er født i Algerie i 1963, rett etter frigjøringskrigen mot Frankrike. Faren var revolusjonær kommunist og anti-kolonialistisk kriger. Han var fortsatt bare tidlig i 20-årene da han ble minister i frigjøringsbevegelsens nye regjering. Etter et militærledet statskupp som ble Algeries første president, Ahmed Ben Bella avsatt. Med far i fengsel, senere i eksil, ble det utrygt for familien. Rasmussens norske mor flyktet med barna, først til Ungarn, så til Rakkestad i Østfold.

Erfaringene som innflytter – innvandrer – til Rakkestad på 60-tallet preger Rasmussen den dag i dag. Han har sjeldent hatt problem med å bli oppfattet som annerledes.

– Jeg tror det har mye med å gjøre at jeg er født i Algerie. Jeg visste hele tiden at jeg var annerledes. At uansett hva jeg ville funnet på å gjøre, så ble jeg sett på som en annerledes type. Jeg kunne ikke bli innafor. Og det visste jeg.

Han ble mobbet, men bygdefolk på 60-tallet hadde liten kunnskap om arabisk kultur. Skjellsordene stoppet ved «araber flikk-flakk». Da folk ikke fant noe annet å henge utenforskapet hans tydde man til homohets. 

– De klarte ikke å finne noe å sette fingeren på, så fant enkelte på å betegne meg som «rompis».

I tillegg til tunnelarbeid med polakker, har Rasmussen sparklet merder til fiskeoppdrett med rumenere. Rumenerne er de beste til å sparkle, sier han. De beveger hånda i rolige, faste bevegelser. Utfordringen er å klare det samme 11 timer om dagen, seks dager i uken.

– Første uka går noenlunde rundt, andre uka oppleves kroppen som en kokt grønnsak. Og tredje uka så er jeg bare, ja. Det er ingenting.

Rasmussen er som regel eneste nordmann i arbeidslaget. Han gjør 

 han kan for å bli kjent med arbeidskameratene.

– Det er noe jeg har med meg fra barndommen da jeg kom til Norge: Dere er nødt til å godta meg! Jeg insisterer på å bli godtatt sånn som jeg er. Jeg vil ikke være annerledes. Det er også det jeg prøver som kunstner, å lage et uttrykk som er på mine vilkår. Jeg vil ikke kitche Algerie og gjøre postkoloniale ting, selv om det er en del av historien – jeg har møtt Che Guevara og vært midt i senteret av en frigjøringskrig. Mitt liv er forbundet med postkolonial historie.

Han har lært seg litt polsk. Når han byr på te bruker han det polske ordet 

Langsomt utvikler arbeidskameratene respekt for ham, forteller Rasmussen. Det til tross for at han er norsk, er kunstner, på venstresiden, er født i Algerie og på typisk norsk vis kan finne på å slå av en hyggelig prat med sjefen. Det siste kan gjøre utlendingene mistenksomme.

– I utmattelsen begynner vi å dele et felleskap.

Å snakke er dessuten en god anledning til å si i fra. For eksempel er det nesten ingen nordmenn som i dag vet hvilken form en god spade skal ha, forteller Rasmussen. Det visste ikke han heller.

– Jeg hadde ikke stått i en sånn type jobb, spadd tonnevis med grus, uke etter uke. Da er det ganske stor forskjell på en god og dårlig spade.

(En god spade er vinklet, har passe stor skje og langt skaft. Og er ofte produsert i USA.)

Innleide arbeidere. De kan sendes hjem på dagen. De må betale egen forsikring. De må kjøpe arbeidstøy selv, iblant også verktøy. Bil må man dessuten også ha. Man må betale for påkrevde sikkerhetskurs av egen lomme.

De utenlandske arbeiderne tjener dessuten en god del mindre enn Rasmussen.

– Nei. Jeg vet at innleide polske og rumenske håndverkere tjener kanskje halvparten av meg. Deres selskap tar kanskje en 

 på 50 prosent. Bygdeservice, som jeg jobber for, tar 10 prosent. Det utgjør en stor forskjell. Og det er ubehagelig å tenke på.

– Hvor politisk er denne utstillingen ment?

– Jeg har prøvd å insistere på at kunsten ikke må være eksplisitt politisk. Samtidig er bakgrunnen for både utstillingen og bokprosjektet en politisk og sosial beslutning. Jeg fortalte dem jeg jobbet med i høst at jeg ville lage en utstilling med utgangspunkt i arbeidet i tunnelen. Det er et landskap i fjell og betong som uttrykker våre veier og byene vi lever i i dag. Det å løfte frem dette landskapet er i seg selv politisk.

Også på sin personlige Instagram-konto løfter Rasmussen frem dette landskapet. Han er fotograf, så bildene er vakre.

– Bildene du deler på Instagram, iscenesetter du? Romantiserer?

– Når du står og lemper prell … De første dagene, har vi litt overskudd til å ta hensyn til hverandre. Tredje, fjerde dagen er det som om det menneskelige i deg blir borte. Du blir malt ned til et vesen som bare jobber. Du orker ikke lengre å bry deg om de andre. Det er bare å holde ut. Så setter vi oss på en sekk og drikker 

 og jeg fleiper med Jarek, Kacper og Ryszard om at sist det var polakker her å arbeidet så hardt i Tyholttunnelen var det sannsynligvis krigsfanger.

– Da blir jeg invitert på vodka med honning. De skjønner at han gærningen der, han prøver å fortelle vår historie. Og det er det få andre som gjør. Det var det samme med fløtinga, at jeg var en opplevende kunstner som tok del i jobben. Det var mange fotografer som kom og sto på elvebredden og tok bilder av fossefall og sånn, men det er noe helt annet enn å gå i vannet, fryse, være sliten, og så ta det bildet. Du hadde ikke tatt det bildet om du ikke var helt utslitt og sto i en situasjon og så plutselig ser at der! Der var det noe vakkert.

– Det høres brutalt ut. Men du må ha en dragning mot det? De fleste som har en professorstilling ville ikke valgt det livet? Å ha vondt i ryggen hver dag, liksom. Er du en hardhaus?

– Har du hatt dårlig samvittighet? Du kom fra den bakgrunnen, var tømmerfløter som ungdom, men så ble du akademiker. Intellektuell.

– Nei. Jeg oppfatter meg som intellektuell. Det å intellektualisere, det å problematisere ulike perspektiver, politiske eller estetiske, den evnen har jeg. Kanskje nettopp at jeg har den kapasiteten til å jobbe fysisk, slik at jeg møter helt ulike mennesker enn jeg jobber med og møter ellers … Jo, kanskje det er et politisk prosjekt der? Jeg synes faktisk at det er greit. Det er et interessant å gå inn i. Men du rører borti noe …

Rasmussen nevner kunstneren Joseph Beuys som en inspirasjon. I tillegg til å være kanskje den ledende samtidskunstneren i en periode på 70-tallet, var Beuys politisk engasjert, og med på å stifte partiet De grønne. Blant hans sterkeste overbevisninger var den om direkte demokrati, altså folkeavstemninger. Beuys brukte en bikube som et eksempel på hvordan et samfunn kunne fungere; hele tiden en utveksling mellom det indre og det ytre.

– Det er litt som jeg lever, sier Rasmussen.

Ute og en del av arbeidsmiljøet og hverdagen til folk, og så inne i atelieret hvor han produserer kunst.

– Som kunstner gjør man klassereiser som jeg må innrømme det er vanskelig å forstå. Bildene mine blir kjøpt til samlinger som styres av ressurssterke personer det kan være en Lego-arving, Jysk og her i Norge har Rolf og Wenke Hoff og Andresen i Ferd kjøpt arbeider. Og verk er kjøpt inn til en rekke offentlige samlinger i Norden.

– Man tar klassereise-heisen opp og ned.

– Det er jo rart. At du kan sitte i et studio blakk og ha vanskelige dager materielt sett, og så noen dager etter står der på en åpning foran et nytt arbeide og skåler i champagne med en prins eller direktør for et gigantisk selskap. Der og befinner kunstneren seg i en utsatt situasjon.

– Sånn sett har kunstnere tilgang til å gi dem som utøver makt et uttrykk. Der er det stor forskjell på gutta jeg jobber med og meg selv.

Installasjonen er for det meste inspirert av arbeidet i tunnelen, men Rasmussen også hentet inspirasjon fra en kunstner som Barbera Hepworth.

– Det som er spennende med henne er at han hun har jobbet med tråder i skulpturene sine. Skulpturene kan ha modernistiske strenge former, så er det bare en vaier som går tvers gjennom og skaper en enorm spenning. 

Også i Rasmussens installasjon dukker tekstilelementer opp som kontraster til den tunge, mørke betongen.

– Nå er jeg skikkelig blakk, så jeg må ut å jobbe igjen.

Ujevne overganger

Kunst

– Jeg ønsket å fjerne meg fra den rollen jeg hadde fått som professor. Selvbildet som et menneske som var vant til å håndtere makt, sier Hans Hamid Rasmussen, nå aktuell med betongkunst på Trafo kunsthall.

Sluttet som kunstprofessor og begynte i anleggsbransjen

Filmskaperen Caveh Zahedi har blitt oppsummert som en slags persisk bizarro Woody Allen eller Larry David – bare fra et parallelt univers, hvor det å være genierklært, morsom, grenseoverskridende, nevrotisk, etisk tvilsom, ekstremt selvbevisst og utleverende på grensen til det smertefulle, ikke fører til suksess. Bare for de som plagierer ham. 

Han har tatt konseptet «selvbiografisk film» til hyper-hyper-personlige nivåer, med mål om å bryte gjennom alle lag med skam, og til slutt nå fram til en universell sannhet. Det er her selve livet skal leves, slik Zahedi ser det, og på veien dit kan han kaste alle under bussen. Også seg selv. 

På starten av 90-tallet dro han til Las Vegas med far og lillebror (15 år), der målet var å ta et oppgjør med barndomstraumene … og middelet var ecstacy. Det ble filmen 

På vei inn i sitt tredje ekteskap lagde han

, om hvordan hans dragning mot prostituerte hadde ødelagt alle hans tidligere forhold, og de siste årene har han prøvd å runde av sitt meta-kaotiske mesterverk 

 – en nådeløs, brutalt ærlig og selvrefleksiv serie hvor hver episode skulle handle om innspillingen av den forrige – flere episoder er nå fjernet fra YouTube på grunn av endeløse rettstvister med kona og flere andre involverte (men den kan ses i sin helhet 

Vi møter Zahedi over Zoom, han i sin New York-leilighet med en liten mikrofon festet til kragen. Det er en del av et podkastprosjekt inspirert av den taiwanske performancekunstneren Techin Hsieh. I løpet av ett år skal han ta opp lyden av alt og alle rundt seg. Tre måneder ut i prosjektet ble det slutt med kjæresten, og podkasten fikk nytt navn: «Recording Myself And Everyone Around Me Was Destroying All My Relationships So I'm Doing A Daily Audio Journal Instead». 

«Hvordan kom du over filmene mine egentlig», spør Zahedi. Svaret: Jeg bladde gjennom en utgave av kulturfanzinen SEX MAGAZINE, hvor det var en småmystisk helsides annonse for 

. Kombinasjonen av den progressive, persiske pappa-looken hans, og blurbene fra Rick Alverson, var nok til at jeg sjekket det opp. Og da var det gjort. Jeg så alt, hørte alt, og satte opp to filmer på jobben min på Kunstnernes Hus: 

kortfilmen Dimitri in the Mud With Turquoise 

– Og vi kan egentlig starte med den visningen. Det var første gang du ble satt opp i Norge, og jeg har sjeldent opplevd et så oppjaget publikum i en kinosal. Folk hoiet og jublet. Hva tror du er den universelle appellen i filmene dine?

– Jeg vet ikke. De har ikke vært så veldig universelt godt mottatt for å være ærlig. Men ja, ærlighet, tror jeg. Ærlighet er appellerende. 

– Man kommer nesten ikke foruten radikal ærlighet når man snakker om deg og filmene dine. Kan du en gang for alle forklare hvorfor radikal ærlighet er så viktig for deg at du omtrent baserer alt du lager rundt det?

– Det var en veldig gradvis prosess. Jeg tror jeg innså at når jeg gjemte ting fra andre, fra kjærester, så følte jeg meg fremmedgjort. Jeg klarte ikke å skape nærhet til personen foran meg. Og når de viste meg kjærlighet, klarte jeg ikke å ta den imot. Det finnes en Jonathan Richman-sang som heter

, hvor han sier «I look so lifeless when I try to lie». Jeg relaterer veldig til den linjen. Jeg føler meg livløs når jeg ikke snakker sant. Det er kanskje litt egoistisk, fordi det er mest for meg selv, ikke andre. 

– Jeg opplever at du har en ganske smittsom effekt på folk jeg anbefaler deg til, som jeg ikke så ofte opplever med så mange andre kunstnere og filmskapere. At de som biter på, gaper fort over det meste. Mens de andre avviser deg fullstendig. Hvorfor tror du det er sånn?

– Jeg ser på kunsten min som anti-moralistisk. Så hvis du er en moralist, hater du det, fordi den jobber i mot deg. Og hvis du er PK, som er en underkategori av moralist, så hater du det også. Men hvis du hater moralisme, eller har noe som helst imot det, så elsker du det nok fordi det er sjeldent å høre noen snakke ut mot moralismen. Så jeg tror filmene gir folk tillatelse til å være hvem de egentlig er, og jeg tror mange som meg føler seg kvelt, holdt tilbake eller anstrengt av sosiale forventninger.

Naucica Renner skrev nylig et essay i N+1 («radical narcissist»). Hun oppdaget deg, slukte alt, før det snudde tvert. I teksten konkluderer hun med at du er en manipulativ narsissist som hersker med folk rundt deg for egen personlig vinning. Klarer du å se hvordan folk kan trekke så forskjellige konklusjoner etter å ha sett på det samme?

– Jeg leste den, og ja, jeg kan egentlig det. Jeg er jo ikke helt enig med henne, selv om hun har et poeng. Hehe. Det handler kanskje om hvordan man definerer ordet narsissist. For meg virker det som om alle gjør akkurat det på et eller annet nivå, hele tiden, uten å være åpne om det. Jeg tror de som tenker det om meg har ikke akseptert sin egen narrsisisme eller sin egne manipulative trekk. Jeg er veldig åpen om det, som jeg tenker er ganske anti-manipulativ og anti-narsissistiske trekk. Så det er en ganske komplisert dialektikk som jeg spiller ut, som ikke alle plukker opp på. Jeg føler meg ikke mer narsissistisk enn andre. 

– Tenker du personlig at viktigheten av å vise seg frem ærlig, ufiltrert og transparent veier tyngre enn å bevare intimiteten i nære relasjoner?

– Den er vanskelig. Det er viktig for meg, og jeg prøver hele tiden å finne den riktige balansen, hvor jeg pusher grensene mine for ærlighet, uten å samtidig knuse alle sjanser jeg har for personlig intimitet. Men det tror jeg igjen at vi alle gjør. Prøver å være så ærlige som vi kan, uten å ødelegge hele fundamentet vårt for å utvikle egne relasjoner.

– Hvorfor veier du ærligheten så sterkt, opp mot all denne dritten du får som konsekvens? Brudd i relasjoner, karakterdrap i N+1 ... 

– Det er en slags frihet i det også. Frihet er et rart ord og konsept, men det er en følelse man har som alle vet hva er. Man føler seg «fri». Problemet med uærlighet og moralisme og etikette er at det ikke er frihet. Det er anti-frihet. Det er noe i mennesket, eller meg, som ivrer etter frihet. Og dessverre kommer den friheten i form av ensomhet noen ganger, men det er fortsatt noe nobelt der som er vanskelig å slå. 

– Mitt håp før jeg dør er å finne en slags indre ro, som jeg for øyeblikket ikke har. Jeg går rundt bekymret, angstete, sint, stressa, håpløs og trist. Mens jeg håper jeg kan gå rundt fredfull, rolig og glad.

–Tilbake til kinovisningen. Jeg gjorde en kort introduksjon av deg før filmene, og midt i den var den en fyr fra salen som ropte: «Autofiksjon må dø!». Kan du se paralleller mellom autofiksjon og ditt eget arbeid?

– Jeg tror ikke jeg helt vet hva autofiksjon betyr. Det betyr vel egentlig bare autobiografisk innhold som redigeres for å fremstå skjønnlitterært? Som jeg for så vidt er imot. Jeg er bare 

. Jeg er ikke så opptatt av skjønnlitteratur.

– Så du leser ingenting av det? Hva med den mest åpenbare: Karl Ove Knausgård? (wink wink).

– Nei, eller jeg har startet på ham noen ganger og hatt lyst å fullføre, men ble distrahert vekk fra det. Jeg har egentlig vært litt sjalu og irritert på Knausgård, fordi han er så berømt.

– Apropos berømmelse. Har du de siste årene følt en crowd forme seg rundt deg?

– Uten tvil. Spesielt de siste par årene. 

– Opplever du noen gang at andre kunstnere eller filmskapere lar seg inspirere av det du lager, eller at noen rett slett plagierer stilen din?

– Ja! Mer og mer og mer. Det er jo litt flatterende, men egentlig mest irriterende. Mest fordi det ofte innebærer noen andre tjene masse penger på det, mens jeg ikke gjør det.

– Det var egentlig en usmooth måte å bevege meg inn i Nathan Fielders 

som mange mener ligger kanskje litt for tett opp til The 

– Ja, jeg har det. Og jeg syns det er veldig bra, men jeg bare føler sånn «åååh … plagierer du meg her?». Og jeg ville engang brydd meg om han gjorde det, så lenge han hjalp meg litt, eller fortalte meg personlig at «jeg liker det du lager og nå kopierer jeg det, men jeg skal spre ordet om serien din og få det ut til folk». Da ville det vært greit, men nei. 

– Så hvis han blurba deg i et intervju eller noe så hadde alt vært ok?

– Ja. Jeg kan jo aldri vært helt sikker på at han har sett serien min, men jeg er god venn med John Wilson. John elsker det jeg lager, jeg ba ham vise det til Nathan og jeg vet han ba Nathan om å sjekke det ut. Så det ville vært litt merkelig om han ikke har sett det, alt det tatt i betraktning, men hvem vet. Jeg liker min egen serie mer selvfølgelig, men jeg syns hans var veldig bra. Det er også en annen serie som nettopp kom ut på Peacock som minner veldig om 

– Ja, og det er det samme opplegget her: han 

 ha sett greiene mine! Jeg tok faktisk kontakt med han, og han innrømmet å ha sett noe av det, men aldri 

. Og jeg må bare tro på ham. Men ellers virker det som om vi har mye å snakke om, og jeg har faktisk spurt om han vil være med på en 

– Er rusmidler fortsatt en nødvendighet for deg for å nå denne tilstanden du jakter etter, eller mer et fartøy som speeder opp prosessen? Det har jo tatt opp ganske mye plass i alt du lager.

– Nei. Mindre og mindre egentlig. Jeg fant det veldig nyttig i få en slags oversikt over «landskapet» jeg har å jobbe med, men hvis du spør meg og hvordan prosessen min er så er jeg veldig fan av boken 

hvor jeg tror mye av min kosmologi stammer fra. Altså jeg tenker i de termene. Om ego og gud, og så videre. 

 Betyr det at du er religiøs nå? Du har vært mye frem og tilbake på det i dine tidligere intervjuer. Jeg kjenner best den boken som en slags bibel for folk på avrusning. 

– Jeg kan ikke huske de intervjuene, men jeg har blitt mer og mer religiøs. Jeg tror på Gud og er dypt inni det spirituelle. Ordet religiøs kan bety så mye. Jeg er religiøs, men tilhører ingen form for organisert religion. Jeg er imot organisert religion.

– Jeg leste også i et annet intervju hvor en av dine venner omtalte deg som en person som er helt totalt uvitende om all kultur annen enn din egen. At du en gang helt uironisk prøvde å bestille en peppermynte-te på en strippeklubb. Så spørsmålet mitt er vel egentlig hvordan du forholder deg til kulturen rundt deg og ellers i verden?

– Jeg vet ikke. Jeg drikker ikke alkohol. Jeg var tørst. Jeg vet ikke. Jeg ville ha peppermynte-te. Men ja, jeg føler folk hører til forskjellige stammer rundt om i verden, og tenker ikke så mye i form av nasjoner eller kulturer. Gother, punker, jocks, geeks. Jeg har aldri følt jeg har passet inn i noen form for subkultur. Men når jeg har jeg tenkt over disse stammene så er vel «kunstner» min form for stamme, men det en også en stamme som er veldig splitta. Jeg tror allikevel at når jeg møter noen som er en ekte kunstner så kan jeg veldig fort relatere og like dem. Jeg liker folk som tenker for seg selv. Mennesker flest virker å bare gjenta ting de har blitt fortalt, inkludert meg. Så hvis noen forteller meg noe jeg aldri har hørt før eller ville klart å tenkt selv, blir jeg fort veldig begeistret.

– Helt til slutt… jeg har en venn som er stor fan av deg og arbeidet ditt. Han ga meg et utrolig langt spørsmål. Kan jeg lese det opp for deg også bare svarer du som du vil også avslutter vi det der?

– Bare ett sekund … (han kikker på sønnen sin i bakgrunnen) «Beckett jeg er ferdig om ca 5 min, vil du bli med meg til dyrebutikken om 5 min?» Nei, svarer sønnen. «Du vil ikke gå allikevel?» Nei, svarer sønnen igjen. «Du vil ikke gå?» (Kikker tilbake på meg). 

– Kjære Caveh Zahedi. Jeg heter Jo Forbord Stavdal, og jeg er en venn av Daniel Vatsvåg. Jeg har vært en fan av arbeidet ditt i lang tid, og ikke bare av arbeidet ditt, men også av ditt metafysiske verdensbilde, som angir metoden for radikal ærlighet som alfa og omega for en oppfylt åndelig eksistens. Det har gitt meg stor kunstnerisk glede å se det manifestert i filmene og intervjuene dine. En tydelig begeistring følger med det. Noe som virker så vanskelig, viser seg å være så enkelt. Er det vår tids knipe at folk misforstår ærlighetens grasiøse vektløshet som umulig å skille fra et infernalsk fall? I mange år trodde jeg det, og oppmuntret av arbeidet ditt tok jeg metoden din til hjertet og brukte den på mine egne relasjoner. Mye harme, misforståelser og konstruert sentimentalitet ble utvist av ærlighetens talisman. Jeg blomstret i auraen av din innflytelse. Men så, uventet, etter en lang periode med zahediansk ærlighet, endret noe seg. Det skjedde etter en visning av I Don’t Hate Las Vegas Anymore på Kunstnernes Hus i Oslo i vinter. I løpet av filmen snek en følelse av uro inn på meg. En engleskikkelse skilte seg ut for meg, og fikk meg til å tvile, og likevel tro enda sterkere. Det var din far, hans gudfryktige natur, sammen med hans utøvelse av kjærlighet her på jorden, på den mest profane måte – og derfor, i vår profane verden den mest ekte – gjennom penger, som rystet meg. En strøm av skremmende spørsmål angrep meg: Hvis modernitet er en kategori i helvetes teologi, må da ikke ærlighet, under disse forholdene, nødvendigvis bare løftes opp til en høyere størrelsesorden? Faktisk til en monstrøs størrelsesorden? Vil det å prøve å realisere ærlighetens himmel her på jorden, nødvendigvis føre til helvetes institusjon i disse landene? Er ærlighet kanskje ikke noe vi kan gjøre (djevelen, må vi huske, fristet oss med kunnskap – med andre ord: sannheten), men noe som gud kan tillate oss å manifestere? Er vi ikke alle allerede ærlige til det fulle, er vi ikke alle engler, i kraft av å være Guds skapninger? Hvem, bortsett fra djevelen selv, kan overbevise oss om å tro at vi ikke er det, og derfor, som mangelfulle vesener, krever hans profane magi – ærlighet? Disse tankene har forfulgt meg siden den skjebnesvangre dagen, og jeg følte derfor at det var min plikt å dele dem. Ikke i ærlighetens navn, men i Guds navn.

– Ehm ... det var bra sagt. Men jeg føler kanskje ikke ærlighet er det riktige ordet her. Vet du hva en ønskekvist er? Du vet folk som leter etter vann under jorden men sånn pinne som rister osv. Jeg føler at alle går rundt med en slags ønskekvist i livet, og hver gang de nærmer seg noe som føles ekte, ærlig, autentisk eller viktig så begynner den å riste. Men mange ignorerer denne ristingen og leter ikke etter selve kilden for ristingen, og heller etter noe trøstende, behagelig ro eller en slags tidligere eksisterende versjon av dette «gode» Når det egentlig finnes en fysisk ekte opplevelse av det som får deg til å riste, og for meg er det deg jeg ville kalt ærlighet, men for andre kan det være noe annet. Kanskje det kan være stillhet, i møte med noe. Det er altså mer en individuell vibrerering med en høyere frekvens, og knytte dette opp mot en spesifikk oppførsel, eller ikke-oppførsel blir feil måte å tenkte på det. Så det virker som i denne dialektikken mellom ærlig - uærlighet som vi alle befinnes oss i, er i en slags tid hvor selve energien i pendelen for øyeblikket ligger i ærligheten, mens det kanskje på et senere tidspunkt vil ligge mer energi i å gi slipp på det og la pendelen slippe tilbake, ikke tvinge den frem sånn som nå. Men den er som den er nå, i hvert fall for meg, og ingen kan si hva som er riktig for noen andre. Så jeg sier ikke at alle skal være ærlige, men det jeg sier er: Det hjalp meg. Jeg fant det nyttig. Og hvis du gjør det også, så vil jeg oppmuntre til det. Det er selvfølgelig tider hvor man trenger det motsatte av man trengte før vice versa. Det er svaret mitt.

En radikal narssisist, et geni, plagiert av Nathan Fielder og sjalu på Karl Ove Knausgård. For filmskaper Caveh Zahedi er livet enkelt: han snakker sant så ofte han kan, selv om det gjør livet vanskelig. 

Jakten på ærligheten 

Lite er mer tilfredsstillende enn en kort roman som i tillegg er god. Frederik Svindland (f. 1985) har nå utgitt tre av dem, korte, lyriske romaner om – hva ellers – oppvekst, familie, omgivelser og porøse sosiale relasjoner, romaner som likevel er pregnante som en omfattende livshistorie.

 i 2016, omtalt som årets norske debutbok av Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen (eller Benhard Ellefsen som Cappelen Damms markedsavdeling i en liten freudian slip omtaler ham som på bokomslaget). Oppfølgeren 

 fulgte i 2018, før vi nå etter noen års opphold kan motta avslutningen i form av 

Boken er slank som en diktsamling, med et ganske forlokkende irrelevant omslagskunstfoto et sted mellom Pussy Riot og Ballinciaga, men som også setter tonen for en poetisk, underliggjort beskrivelse av ungdommens i øyeblikket enormt tette vennskapsforbindelser, lidelse, kjedsomhet, utforskningstrang og små poff av lykke. Det episodiske preget, som små glimt av en vokse- og løsrivelsesprosess, gjør 

 til en bok som føles som en samling med sammenknyttede kortprosatekster. Dette er ikke negativt, det gir snarere en mer dynamisk rytme til lesingen, med korte og veldig korte kapitler, og det understreker hvordan historiefortellingen er underordnet språkfølelsen.

Idet romanen tar til har hovedpersonen blitt kastet ut av én skole og overført til en annen i småbyen. Han er «den andre» blant nye klassekamerater, men får seg venner, flere av dem i utkanten av det sosiale hierarkiet. Gamlevennen Sal er også elev på denne skolen, og er en sentral skikkelse i romanen, med sin aparte oppførsel er han både noen å beundre og å måle seg opp mot – og fra. Det er herlige skildringer av mer eller mindre uskyldig rusbruk, mer kjedsomhet, 

, rituell felles lytting på National Rap Show, hjemmefester, tilfeldig og meningsløst skadeverk, begravelser, og annet som hører oppveksten til. Tiden snegler seg av gårde, dramatiske hendelser inntreffer, men eksistensen føles likevel langsom. Det er riktig skjønt beskrevet.

Litteratur

Frederik Svindland avslutter sin nøkterne trilogi «Dyrenes lykke» med svimlende språkbruk. 

Lite er mer tilfredsstillende enn en kort roman som i tillegg er god

St. Hanshaugen er Oslo fineste sjelløse strøk. Eller er det motsatt? Er det det jævligste strøket 

 sjel? Det balanseres i alle fall på en knivsegg akkurat i det høgget der. Disneyslott-aktige bygårder i søte farger med tårn som spirrevipper seg oppover og har en viss romantisk sjarm, spesielt på gode vårdager, er kulissene for det som fortoner seg som et eneste stort Oslomet om man senker blikket fra husfasadene. St. Hanshaugen er innflytternes første møte med 

 Oslo utenfor de mest åpenbare turiststrøkene. En eim av tilgjort tilhørighet – 

dette er mitt nye hjem og jeg eeeelsker det! –

 ligger over gatene. To av Oslos mest brukte bussruter, 21 og 37, skjærer gjennom området. Trafikkstøyen medfører forlengede skjenketider (altså sjel?), men som vel blir for lite utnyttet (sjelløst). Fasadene på gateplan domineres av eiendomsmeglerkontor og boligannonser.

 er det også på Galleri Melk om dagen. I galleriet, som ligger i en rolig sidegate opp mot 'haugen, har kunstner Emil Finnerud dekket veggene med mørk filt. På gulvet ligger steiner og togskinner som løper innover før sporet tar en liten sving, og ender opp i et rom hvor det står et mekanisk troll av typen vindusutstilling-på-turistbutikk og veiver med en stav. Rundt trollet går et system av samlebånd, som er vinklet slik at det som ligger oppe på båndene faller skranglende ned fra det ene til det andre i en evig runddans. Og det som ligger oppå dem? 3D-printede avstøpninger av ansikter ... 

Det sies at en person som får hodet avkappet er bevisst i flere sekunder etter at kropp og hode skilles. Det er vel omtrent der vi er som samfunn nå, det?

Finnerud har også tidligere vist en fascinasjon for det døde blant oss. Både i motiv og ved å bruke døde materialer, som stein og metall, ikke-liv som er helt nødvendig for å holde samfunnet i gang. Tidligere blant annet ved å ta i bruk bildeler fra Porscher involvert i dødsulykker som skulpturelle elementer.

Trollet, da? Det har et merkelig forhold til stein. Jeg mener vi trodde i barnehagen at troll 

 stein? Det stemmer sikkert ikke. I alle fall er det sånn at den som tar på troll, blir omgjort til stein, at trollet blir gjort til stein om det treffes av solstråler, og at trollene tidligere kastet gigantiske steiner mot kirker, derav store steiner som ligger rundt omkring i norsk natur.

Grelle saker. Det er stygt og på ingen måter 

 Men i en tid hvor mye av kunsten er så søt, så natur-romantisk, eller liksom-problematiserer AI/Internett på en måte som tydelig uttrykker positiv fascinasjon over denne nye teknologien (buhu, teknologi er forferdelig, her er en sykt fet film jeg lagde med teknologi), er det godt å se at noen fortsatt løfter frem det stygge og fæle. Det som lurer i dypet. Troll-figuren peker mot noe som ligger i det norske, i oss. Den metaforiske steinen som vi bærer med oss, men som vi helst ikke vil tenke på.

Attrition

Emil Finneruds stedsspesifikke installasjon «Attrition» må være årets styggeste og fæleste utstilling til nå.

Døden er et turistifisert troll

Finnerud's wake

Noe av det som skiller oss fra dyrene, er at vi bruker deodorant, og at vi lyver. 

I dag kom f.eks. podkastepisoden «Who was H.G Carrillo - A novelist whose fiction went too far»på The New Yorkers Radio Hour: han var ikke det han utga seg for å være, noe ektemannen hans gjennom flere år fant ut etter hans død. P3 haddde nylig 

 som løy om hva han spiste til frokost, og vi har lagt merke til at studentavisa Under Dusken har viet en dobbeltside til temaet i 

. Og hvorfor lader vi os gang på gang forføre av løgnere, 

 nå nettopp, etter at det kom fram at sjefen for det danske, børsplanlagte selskapet Meew ikke var den nevrovitenskapsmannen han utgav seg for å være  – han hadde lest fagstoffet, men aldri gått på skole og tatt eksamen. Litt som ... Jean-Claude Romand, som forfatteren Emmanel Carrére skriver om i 

Fylla er det eneste som ikke lyver i en verden av løgn, skrev samme Carrére i en annen bok (

 uansett, argumenterer Juan Jacinto Muñoz-Renge i boka 

Men midt i denne pølen av halvsannheter, butler-lies og reinspikket fabrikasjon, står filmskaper Caveh Zahedi og praktiserer sin 

Zahedi har blitt oppsummert som en slags persisk bizarro Woody Allen eller Larry David – bare fra et parallelt univers, hvor det å være genierklært, morsom, grenseoverskridende, nevrotisk, etisk tvilsom, ekstremt selvbevisst og utleverende på grensen til det smertefulle, ikke fører til suksess (bare for de som plagierer ham!). 

Han har tatt konseptet «selvbiografisk film» til hyper-hyper-personlige nivåer, med mål om å bryte gjennom alle lag med skam, og til slutt nå fram til en universell sannhet. Det er her selve livet skal leves, slik Zahedi ser det, og på veien dit kan han kaste alle under bussen. Også seg selv.

– Det er en slags frihet i det også, sier han i intervjuet vi publiserte inne på tidensand.no i dag. 

– Det er noe i mennesket, eller meg, som ivrer etter frihet. Og dessverre kommer den friheten i form av ensomhet noen ganger, men det er fortsatt noe nobelt der som er vanskelig å slå. 

Bli Tidens ånd-abonnent

, kunne du lese i Tidens ånd for litt siden, men man kan ikke frata Mindreverdighetskomplekset all æren heller. Vi ser til andre byer, og vil være som dem, men på vår egen måte, og aller helst på en

måte. Helt siden Bilbao fikk Guggenheim-museet, vil alle ha et. Og siden vi bor i Norge, fikk vi 

«Døden på Oslo S»-regissør: – Svikter jeg undergrunnen ved å gjøre det mainstream? 

Nå vil Danmark ha et nytt nasjonalmuseum, skriver danske Weekendavisen. Det nåværende museet «ligner mere et fængsel end et museum», ifølge direktør Rane Willerslev. Dersom planene får gjennomslag, vil det lyses ut en arkitektkonkurranse i løpet av 2024. Det skal bli det største bygget siden Operaen (som åpnet i 2005), og prislappen på mellom 1-2 milliarder, skriver den danske avisen. 

Vi har et nytt, gigantisk signalbygg som heter noe med «Nasjonal» og «museet», og som kostet noen milliarder, så vi tok kontakt med dem for å høre om de hadde noen 

. Men det hadde de ikke, så da får vi bare ønske danskene lykke til. 

Livet kan for de fleste ligne en feberdrøm iblant, selv om den mest sannsynlig aldri vil oppleves så intens som som den gjør for Tommy Wiseau. Hans kultkalkun fra 2003, 

, ble raskt selve symbolet for «så dårlig at den er bra»-type filmer. Og selv om det må ha vært vanskelig å forstå den ironiske begeistringen for filmen han lagde med genuine intensjoner, har han ikke hatt noe annet valg enn å akseptere mottakelsen, og til å leve parallelt med en subkultur som er bygget på hans vaklende virkelighetsoppfatning. 

I 2017 kom en remake med James Franco i hovedrolle og regissørstol, og nylig ble det annonsert at det kommer enda en med Bob Odenkirk (fra 

Alle artikler

Smaken til Anja Lauvdal

– Utfordrende å skrive om noe så hverdagslig som mat

Sluttet som kunstprofessor og begynte i anleggsbransjen

Jakten på ærligheten

Lite er mer tilfredsstillende enn en kort roman som i tillegg er god

Finnerud's wake

Nyhetsbrev #36: Løgn, radikal ærlighet, Caveh Zahedi, bilbao-syndromet ++

En annen grønn verden

Nyhetsbrev #35: Porno-snakk, røyk, poesi, Dag Solstad og Houellebecq ++

Døden på Økern