Hvis du, som en vanlig, passe online person, de siste månedene har snublet inn i en artikkel om hva vi kan forvente av den kommende Barbie-filmen, kan det se ut som at verden har blitt gal. Independent skriver at fans «går av hengslene» over et «genialt» shot fra traileren (Barbie som tar av seg skoene og steller seg på tærne). Pinknews skriver at fans er fra seg av begeistring etter det «episke øyeblikket» i samme trailer når en remix-versjon av Aqua-låta spilles av, mens Daily Mail og Ladbible skriver at andre fans «raser» over det samme. I mang en 

 om hvordan trailerne refererer til både 

 og historiske Barbie-dukker, utnevnes regissør Greta Gerwig til et geni.

Det er ikke mer enn et par tiår siden denne typen språk og entusiasme over en leketøymerkevare var forbeholdt en liten gruppe dramatisk hengivene, antisosiale superfans. Men tegneserie-subkulturen har for lengst tatt over massekulturen, og tendensen vi har for å gli inn i superfan-hysteri gjør det lett for PR-byråer å selge oss konsepter uten etablerte historier, univers eller karakterer. Barn er lettlurte superfans av natur, og det er kanskje derfor vi de siste årene har sett så mange filmer av merkevarer som ikke har noen naturlig plass i en kinosal, som 

. Og så lenge filmene er ironiske nok, kan de også nytes av voksne.

Barbie-filmen har heller ingenting å selge et kinopublikum, sånn egentlig. Det er et blankt lerret for Gerwig, en filmskaper med velkjent, feministisk tilsnitt, til å si noe om dukkens historie. Men nysgjerrigheten for hva hun har på hjertet om ideen om Barbie som vestlig, konservativt skjønnhetsikon, og hvordan Mattel har gått andre- og tredjebølgefeminismen i møte ved å lansere multikulturelle karrieredukker, føles sekundært. Siden Barbie-filmen er markedsført mot voksne millennials med merkevare-dominerte barndomsminner, er det åpenbart graden av selvbevissthet – alle elementene som peker på absurditeten i prosjektet – som skaper forventningene: «nøyaktig 

 uhøytidelig kommer den til ta seg selv?»

Selv om publikum ikke har noen forventning til filmens emosjonelle, dramatiske eller estetiske innhold (bortsett fra hvorvidt den er 

 nok), har vi til gjengjeld store forventninger til publikumsfrieriet i seg selv. Vi ønsker oss en slags cinematisk Twitter-tråd, en helaften med riffing, 

, visuelle referanser og alt det andre som holder popkulturnettsteder i live. Barbie-filmens største forbrytelse vil derfor være å mislykkes med å gi publikum en tilstrekkelig renselse etter å ha bitt på agnet. Vi stoler på at Gerwig besitter den riktige sensibiliteten og møter oss på halvveien, slik at vi som voksne kan nyte merkevaren, ukritisk og fri for skam, akkurat som vi gjorde da vi var barn.

I perioden Barbie-filmens promomateriale har gått viralt i sosiale medier har nytelseskompetanse-begrepet, lansert av film- og TV-kritiker Aksel Kielland, skreket mot oss. Nytelseskompetanse, 

 han, er «kombinasjonen av ferdigheter og kunnskaper som skal til for å kose seg og formidle dette til omverdenen, og er for mange nøkkelen til mestringsfølelse i sosiale medier og den SoMe-infiltrerte offentligheten.» Begrepet må imidlertid ikke forveksles med vanlig kulturelitisme og snobberi, for faktisk «er det å skvise nytelse ut av objektivt dårlig kultur, mat, handlingsmønstre og samfunnsutvikling et av de fremste bevisene på at man besitter nytelseskompetanse.»

Som det heter i traileren: «Hvis du elsker Barbie, er dette filmen for deg. Hvis du hater Barbie, er dette filmen for deg». Det er likegyldig om du liker eller ikke liker, for tomheten er ikke bare utilslørt, det er filmens viktigste salgsargument. Vi gleder oss til Barbie-filmen fordi den ser ut til å ville omfavne kynismen til et publikum som ikke lenger tror på noe – et publikum som setter seg ned i kinosetene på kødd og som vil belønnes for ikke å ta noe på alvor.

Film/TV

Hvorfor gleder man seg til Barbie-filmen?

Mitt forhold til Tove Jansson som voksen begrenser seg til to ting: 

, som jeg har et psykotisk forhold til, og et postkort jeg fikk en gang, med et fotografi av Jansson i atelieret sitt. 


Fotografiet er tatt av Janssons seks år yngre bror, Per Olov Jansson, og viser billedkunstneren Jansson, på huk på gulvet, omgitt av lerret, rammer og materialer. Rommet er luftig, med mange meter høye tak, store buede vinduer, vegger dekket av bokhyller, skulpturer, kunst, et orientalsk teppe, takrammen til en gammel, forgylt himmelseng suspendert fra taket. Kort sagt, et godt rom.

Tove Jansson var ikke en kvinne som var redd for å teste ting. Hun var forfatter, tegneserieskaper, billedkunstner, karikaturtegner, dramatiker, illustratør og poet. Dessuten mestret hun det Deborah Levy omtaler som kanskje den viktigste av alle kunstarter: Kunsten å leve.

Atelieret i Helsinki var både hjem og arbeidssted. Hun flyttet inn i krigens siste år, kjøpte det etter å ha landet en syvårskontrakt med London Evening News om å lage Mummi-tegneserier på 50-tallet, og bodde der til hun døde i 2001. I samme bygning hadde Janssons livspartner gjennom 45 år, Tuulikki Pietilä, sitt studio. Der levde de som Jansson var oppvokst, uten klare skiller mellom arbeid og privatliv, kunsten og livet. De hadde hvert sitt sted, koblet sammen av en passasje på loftet. Gjennom den besøkte de hverandre daglig for å spise middag sammen. Hver sin lille øy, på samme kontinent.

Jansson tilbragte alle livets somre på ulike øyer i den finske skjærgården. Fra barndommen med familien, helt til alderen gjorde det vanskelig å få opp fiskegarnet og terrenget ble forrædersk. Sheila Heti skriver i et essay i New Yorker hvordan øyene i Janssons liv forbandt motsetningene i henne: hun som elsket egenværen og hun som satte pris på vennskap. Hun som elsket eventyr og hun som elsket rutiner. Alt kom naturlig sammen.

På starten av 60-tallet slo Tove Jansson og Tuulikki Pietilä seg ned på Klovharun, et lite skjær i Pellinge skjærgård i Finskebukta. I 

ser Jansson tilbake på tiden der, illustrert av Pietiläs sepiatonede laveringer og akvatinter. Boka kom i 1996, fem år etter at paret forlot øya for godt, og inkluderer dagboksnotater fra den første høsten, våren og sommeren. Hun beskriver vindretninger, måkedrama, drageflyging, vedhugging, stormer som tar med seg all veden til sjøs.

løper liksom gjennom alt Jansson foretok seg kunstnerisk. Det gjelder ikke minst 

, som kom i 1972, om lille Sophia og farmoren hennes. Om en sommer på en øy, der alt er konkret og smått og viktig og stort på en gang. Sydøsten og gresset som vokser i sanden og katter som nekter å bli elsket, men som man likevel vil ha. Det er en sånn bok folk leser igjen og igjen, sånn barn leser bøker: ute av tiden og dermed fri til å hengi seg uten forbehold til det de elsker.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest 

, eller når jeg leste den første gang, men jeg vet hvorfor den grep tak i meg. Det er lengselen etter en øy, som melder seg så snart det blir sommer. Å ligge på en stein. Være omgitt av havet.

En øy blir forferdelig for den som nærmer seg utenfra. Alt er ferdig, hver og en har sin bestemte plass, egensindig, rolig og seg selv nok. Innenfor strendene deres fungerer alt etter ritualer som er beinharde av gjentakelse, og samtidig slentrer de gjennom sine dager så lunefullt og tilfeldig som om verden endte i horisonten.

Når Jansson og Pietilä har bestemt seg for å gjøre Klovharun sitt og satt opp et telt nede i en kløft (som Sophia i 

gjør en natt) ror en øynabo ved navn Brunström i land. Han har værbitt ansikt, bruker ikke adjektiver, og båten hans er uten navn. “Vi trodde på honom, omedelbart”, skriver Jansson. Han hjelper dem å reise en hytte med vinduer i alle retninger etter en ikke helt avsluttet og noe lemfeldig bygningssøkeprosess.


 i form av Eriksson, som putrer rundt i en navnløs båt og iblant kaster gaver i land.

De hadde for lenge siden og uten å snakke om det forstått at Eriksson ikke var særlig glad i fiske eller jakt eller motorer. Det han var glad i, var vanskeligere å presisere, men helt forståelig. Hans sinn og hans plutselige lengsler fløy som havets bris over vannet, snart her og snart der, og han levde uavbrutt i en stillferdig spenning.

Man må ikke bygge sin egen hytte på et eget skjær for å ha en sommerøy, man kan være gjest, man kan finne sin egen, ta den i besittelse noen timer av gangen, eller noen dager, om man er heldig. Det viktige er at man kommer tilbake hvert år, at man vet hvor det er farlig og hvor det er mykt, hva som vokser der, hvordan horisonten ser ut når det er i ferd med å tordne og hvor vakkert det er når det er vindstille og havet helt blankt.

Tove Jansson hadde den nordiske sommeren i blodet, den som føles evig, men brått blir skiftet ut med streng iskulde, for så å komme tilbake, like evig. Det er en følelse hun syntes å ha direkte tilgang til, og som hun evnet å formidle gjennom kunsten sin. Følelsen av å være i kontakt med barndom og evighet på en gang, man er Sophia på seks og farmor på 80, samtidig, mens man vanligvis bare er en dum voksen som kjøper ting og tar tvilsomme valg. Som gjør Mummibøkene til noe mer enn barnebøker. Som gjør kunsten hennes så umiddelbart tilgjengelig for betrakteren. Som tar inn verdens alvor i all sin fylde, men minner om at få ting er virkelig farlig.

 kalt “Måneskinn” våkner Sophia midt på natten. Det er mørkt, det er fullmåne, og gjennom de doble vinduene er verden mystisk og truende i Sophias halvvåkne tilstand. Hun vekker farmoren ved å forsiktig dra henne i en flette. Spør:

Den er åpen, svarte farmoren. Den står alltid åpen, du kan sove helt trygt.”

Den første norske separatutstillingen med Tove Janssons tegninger og malerier åpner på Tegnerforbundet imorgen, onsdag 21. juni kl 18:00 og står til 3. september 2023. 

Utstilling 

En ny utstilling på Tegnerforbundet viser tegninger og malerier av Tove Jansson. Maja Hattvang skriver om Janssons metaforiske og reelle øyrike, den nordiske sommeren og hennes kanskje fremste innsikt; kunsten å leve. 

Muligheten av en øy

For godt over ti år siden skulle jeg og noen venner besøke den nå nedlagte restauranten Gilbert Scott i London. Den var en relativt nyåpnet affære, signert stjernekokken Marcus Waering, plassert i en smakfullt nyoppusset og storslått spisesal. Stedet hadde allerede sikret seg velfortjent oppmerksomhet, både gjennom gode anmeldelser og et forsiktig vink fra Michelinguiden.

I døren ble vi møtt av en velstelt middelaldrende mann, pent antrukket i en noe korny tweed-dress, som landet akkurat på riktig side av Dickens-cosplay. Han strålte en type selvsikker stolthet som gjerne tilhører en øst-Londoner med lang og tro tjeneste i serveringsbransjen. I tillegg til å ha overoppsyn med salen, besto arbeidsoppgavene hans hovedsakelig i å ønske oss velkommen, å forsiktig påse at måltidet forløp knirkefritt, og til sist å overlevere regningen akkompagnert av en røverhistorie fortalt på kameratslig vis.

Jeg må innrømme at jeg ikke husker noe særlig av maten vi spiste den kvelden, annet enn at den var et absolutt tilfredsstillende eksempel på en moderne tolkning av det klassiske engelske kjøkken. Det kan skyldes den gode samtalen rundt bordet eller de mange flaskene med vin vi entusiastisk tømte i gapet, men jeg minnes ikke en eneste matrett, råvare eller anretning. Det jeg derimot husker er mannen i tweed-dressen. Jeg minnes hvor godt ivaretatt vi ble, den uformelle, men samtidig høflige servicen. Tross et tydeligvis forglemmelig måltid, vil jeg alltid huske besøket som minneverdig, med høy score på den fiktive terningen.

 de som ivaretar gjesteopplevelsen når vi er ute på livet. De som uanfektet passer på at besøket svarer til forventningene, som tar uforutsette utfordringer på strak arm, enten det er plutselig beskjed om uannonserte livsfarlige allergier, vriompeiser med bedriftskort eller bestemødre som sårt trenger en høneblund etter å ha overvurdert sitt eget dessertvininntak. 

Restaurantbransjen og media har lenge fokusert på alt som foregår på kjøkkenet og romantisert personalet bak passet (utleveringspunktet for mat) som genierklærte perfeksjonister og heltemodige outsidere i evig tidsklemme, med brennmerker og bandasjer. Likevel er det sjeldent dem man faktisk møter når man drar på restaurantbesøk. Kanskje de (ofte motvillig) presenterer en rett eller to under måltidets utrettelige avansement, men det er servitørene, hovmesterne, runnerne og bartenderne som ønsker deg velkommen og kvalitetssikrer besøket ditt, så du trygt kan hengi deg til fråtsing og virkelighetsfraskriveri.

Det som utgjør godt vertskap kan være så mangt, og veldig individuelt. Noen spiller på sjarmen, med en innarbeidet, avvæpnende «løssluppenhet» og såkalt glimt i øyet. Andre er profesjonelle serveringsmaskiner, som heller bruker høflig effektivitet, og makter å holde måltidet sømløst i gang helt uten koseprat og floskler. Og for noen er vertskapsrollen så naturlig at de på nesten gladkristent vis flommer over av arbeidsglede og entusiasme over å ivareta gjesteopplevelsen.

Skulle ikke alt svare til forventningene er det gjerne i salen besøket reddes. Enten kjøkkenet salter maten til det uspiselige, kamskjellemulsjonen uteblir eller vinen smaker surt, faller oppgaven med å berge opplevelsen på dem som jobber på gulvet. Tross dårlig lønn, såre føtter og ukonvensjonell arbeidstid stråler de av yrkesstolthet, formidlingsglede og nestekjærlighet som er avgjørende for at du som gjest hengivent skal kunne fortsette å gasse deg.

Og som oftest er de på ditt lag. En kveld jeg selv var på jobb i et av byens daværende heitere restaurantalternativ, måtte vi stenge hele sjappa før tiden, da kjøkkenet havnet såpass på felgen at de leverte mat langt under pari og med forsinkelser som ville fått selv den mest tålmodige til å reagere. Skammen over å ikke kunne levere var så følelsesmessig nedverdigende, at vi kollektivt tok avgjørelsen om å stenge. Heller det enn å utsette gjester for kulinarisk apokalypse og pinlige unnskyldninger fra vår side. Det var en allmennpreventivt riktig avgjørelse. Heldigvis gjentok det seg aldri.

For et serveringsted er det viktig med nøkkelpersoner i salen. Et besøk som ellers kunne føltes som kjedsommelig tidsfordriv gir i stedet en følelse av å bli invitert hjem til noen, med personalets utvidete vennekrets som medgjester. Det kan raskt gi en opplevelse av trygghet, skuldersenk og løssluppenhet, som kan utvikle seg til stammis-status, kompispris på Fernet og en betjening som bare ved å gi deg et enkelt nikk som velkomst, automatisk har et iskaldt beger klart før du rekker å sette deg på plassen din, for de kjenner deg (og minst drikkemønsteret ditt).

Ok, noen ganger kan serveringsbransjen fremstå som selvhøytidelig, bedrevitende og i verste fall totalt avvisende, i møte med enten et blasert hipstertryne med bedre ting på agendaen enn å ta vare på deg, eller sommelieren som lirer av seg fremmedgjørende kunnskapsonani og himler med øynene skulle plebeiere som deg være så frekke å komme på visitt.

Men jeg tør påstå at dette hører med til sjeldenhetene. Som oftest blir man ønsket velkommen av og ivaretatt av mennesker – med eller uten tweed – som faktisk bryr seg om deg og helhetsopplevelsen din. Mer verdt enn kokkekunst på elitenivå, genierklærte vinpakker og cocktailparings, er følelsen av for en kveld å bli forstått, passet på og sett. 

De passer på at vi kan forlate restauranten mette, i perlehumør og sånn passe påseilet. Hvem er de? Servitører, hovmestere, runnere og bartendere.

Alle som jobber på gulvet: Salut!

Ved siden av John Cale og Fieh var det ekstra gledelig å se selveste Syverkiosken, Pride of Oslo, representert med bua si i matområdet nede på Loaded-festivalen. Dette er noe vi har venta på! Jeg assosierer jo automatisk rockekonsert med pølser etter Leiv Vidars sponsorat av de store Valle Hovin-konsertene på 80 og 90-tallet. Men Syverkiosken har jo langt mer kred, og kvaliteten er uslåelig.

For en velknekkende pølse med jalapenosalat, brød, lompe og litt sprøstekt løk kom jeg unna med 47 kroner. Det må da være det billigeste og beste måltidet i festival-Norge?! Mindre søl blir det også. De fleste andre aktørere øker prisene radikalt i slike sammenhenger, men ikke Syver’n. De lever som kjent etter mottoet «Det er hyggelig å servere gode pølser» - som om det er belønning nok i seg selv.

Personlig er jeg innom et par formiddager i måneden, bena går dit av seg selv når behovet melder seg. Siden jeg bor og tidligere arbeidet i området, er det blitt rundt 30 år med pølsespising der. Barna mine har vokst opp der. Jeg var der også 11. september, etter det andre flyet - vi var i sjokk og trengte noe betryggende. Selv under en av vår tids mest dramatiske hendelser, kunne man stole på Erlend Dahlbo og hans pølseknekk. «Det er Osama Bin Laden som har gjort det, nå er de på vei mot Pentagon», husker jeg han sa. Hvordan hadde han fått vite det? Det er vel noe i det man sier om pølser og politikk.

Syverkiosken er ikke bare en minirestaurant, det er også en sosial sentral for folk i området som ligger i grenseland mellom St.hanshaugen, Sagene og Grünerløkka. Lørdag inviterer de til endagsfestivalen Musikk på Taket. Det ga omsider Tidens ånd en grunn til å gjøre et lite intervju med Erlend i Bua.

Pølsene dine er ute av denne verden. Hva er hemmeligheten bak den gode smaken - selve pølsa, eller noe du putter oppi vannet?

– Hemmeligheten med pølsene er riktige råvarer, riktig kraft og riktig temperatur, og ikke minst at pølsene ikke ligger for lenge. Å trekke pølser på damp er dødssynd!

Hva er det perfekte drikkefølget til en nøktern pølse? Dere er ambassadører for Jarritos, det føler jeg er en god kandidat, også estetisk.

– Jeg synes alle kan velge hva de vil, men de fleste drikker brus av forskjellig sorter hos meg.

Hvor lenge har du egentlig jobbet på Syverkiosken, hva liker du best ved jobben?

– Jeg har jobbet i Syverkiosken i 32 år. Det jeg liker best med jobben er å få så mange hyggelige faste kunder, folk er jo så positive og fine og det hjelper veldig på humøret. Ja, hele tiden opplever jeg morsomme ting. 


Du opplever sikker mye rart der, noe du har et spesielt minne om?

– Syntes det var utrolig hyggelig at ordfører Marianne Borgen kom innom og delte ut prisen Oslos Hverdagshelt i fjor, jeg trodde ikke det var sant! Sto der så stolt med småtassene mine.

Hvor mange pølser kan du selge på en god dag?

– Jeg teller ikke pølser da hadde jeg blir gal, jeg teller heller smil og dem er det mange hundre av. 


Det er noen andre kioskvarer enn pølse der, men virkelig ikke mange. Omsetningen er likevel til å leve med?

– Jo færre ting man kan bli god på, jo lettere er det. Har man kebab og sushi og indisk så snur jeg i døra. 

Det er en slags bakgård der, med naboer i fin interaksjon med tilfeldige kunder. Viktig å skape et slags rom for nærmiljøet?

— Ja, jeg syntes det er viktig at naboene også har det hyggelig. I forrige uke kjøpte jeg to bord og fire stoler slik at de kan kose seg. 

Det er også kunstgalleri og øvingslokale rett i nærheten, jeg føler at Syverkiosken i tillegg til typisk pølsesultne byboere appellerer til kunstnersjeler! Emile the Duke har jo også vært et velkjent fjes i bua. Mange spesielle stamkunder, kan jeg tenke meg?

– I Syverkiosken liker vi kunst veldig godt. Moren min Torill Thorstad Hauger var kunstner, hun malte og skrev bøker og Vanessa Baird og fem andre gatekunstnere har jo laget kunsten på veggen ved siden av kiosken. Kunst er så viktig å få ut på gatenivå til alle.

Det er musikkfestival der til helgen. Når begynte dere med det, og hvorfor?

– Vi har holdt på med festival i 10 år nå, og Ole Maaland spurte meg det første året om de kunne spille på taket mitt, og da sa jeg selvfølgelig ja. Det ble dødsbra og etter det har det blitt en tradisjon – dette likte folk. Det er gratis og bærekraftig, med posepils, verdens beste pølser og lang dasskø. 

Oslos mest sympatiske musikkfestival. På taket av Syverkiosken i Maridalsveien 45B braker det løs lørdag 17. juni klokken 13:00.

Oslos mest utsøkte pølsebu inviterer til musikkfestival. 

Nye Wiener-klassikere

— Utgangspunktet for utstillingen var historien om sauen Shrek - et bortkomment lam som holdt på å bli kvalt av sin egen ull i villmarken i Austraila, forteller Simone Farresin. Han står midt i sin egen utstilling, Oltre Terra, i en av de store lyssalene (i dette tilfelle mørklagt) på Nasjonalmuseet.

— Hvorfor feller ikke sauen hammen, slik andre dyr gjør?, spør han.

– Hva skjedde i vår relasjon med sauene som har gjort at det har blitt sånn?

 stålstruktur, har Nasjonalmuseets invitert noen av designverdens fremste formidlere, duoen Formafantasma, til å fabulere vitenskapelig rundt ull - og vårt forhold til den. Formafantasma - som betyr ‘spøkelsesform’ - drives av Farresi og Andrea Trimarchi, et multidisiplinært studio som beveger seg i front, men også i randsonene av designfeltet. Prosjektene deres, som de stiller ut i museer, samarbeider med kommersielle aktører om eller forsker på selv, brer seg ut praktisk, forskningsmessig og kommenterende rundt tema de leser inn i samfunnsveven. De har holdt utstillinger ved Serpetine Galleries i London, er kjøpt inn av MoMA og samarbeider med selskap som Artek og Prada - i flytende overgang mellom design, kunst, historie, håndverk og vitenskap. 

Oltre Terra er det italienske navnet på tradisjonen som kalles transhumans, forflytning over og kryssing av landegrenser for å finne beitemark og hente ut ressurser av landskapet. En sesongbasert forflytning i pakt med andre levende vesener. Transhumane levemåter innebærer at mennesker, dyr og miljø inngår i konstante forhandlinger, kan vi lese i utstillingsteksten.

— Begrepet fordrer en respektløshet ovenfor grenser som er interessant, sier Hanne Eide, kurator for samtidsmote på Nasjonalmuseet.

Foran oss kan vi se et pastoralt tablå - en gjeter som følger en saueflokk ved en isbre i de sveitsiske alper, malt av norske Thomas Fearnley. På tross av at Oltre Terra tar for seg en viktig del av norsk kulturhistorie, har utstillingen først og fremst et aktivt internasjonalt perspektiv, ikke uten kulturkritisk kant. 

Den aller første utstillingen om klær, tekstil og mote ved det nye Nasjonalmuseet handler altså om det mest grunnleggende. Etter halvannet år med research og utallige intervjuer med blant annet forskere, biologer, bønder, kuratorer og historikere er datagrunnlaget behandlet og presentert i Formafantasmas bilde, med en fyldig katalog og egen nettside ved siden av. Timingen er god. Sjelden har ‘forskningsbaserte utstillinger’ vært mer i dagen, med Artforums Claire Bishops kritikk av tendensen på lederplass. Kurator Hanne Eide, som selv har bakgrunn som moteforsker, forteller at det forskningsbaserte er selve grunnfiberet i prosjektet:

— Forskingsbaserte utstillinger er utfordrende i det at man ikke vet hva som kommer ut av dem eller hvordan de skal bli, sier hun.

— Det er en måte å jobbe på som er både eksperimentell og utfordrende. Du må ha tiltro til prosessen.

— Likevel blir det ofte kjøttigere, mer på beinet, på den måten, enn om du jobber med materiale som dette ut fra en egen tese.

Materialet - ull - opplevdes også formmessig gitt, varmt og velkjent nok til at det forskningsmessige løfter frem ukjente aspekter ved noe nesten privat.

— Det er noe med både kontakten og relasjonen mellom menneske og dyr som er vakker, en historie om en inter-arts pakt som er helt utrolig. Ull er jo et magisk materiale, sier hun. 

Kuratoren forteller at hun opplevde duoen som ydmyke i tilnærmingen til materialet:

— Det første de gjorde da de fikk briefen var - rett fra Milano, kledd i Prada, typ - å oppsøke en arkeolog på Kulturhistorisk Museum i Oslo. Jeg opplever at de jobber litt som trojanske hester, der de gjennom samarbeid med kommersielle aktører fletter inn forskning, ganske radikal kunnskap og metodikker, og sprer det ut i verden, forteller hun.

— Utstillingen er definitivt et startskudd for

– Det er ofte sånn vi får mulighet til å utvikle løsninger som vi senere bruker inn i designfeltet, som ellers ikke ville være mulige å jobbe frem.

Både utstillingen, samarbeidet og tematikken ser i bunn og grunn ut til å handle om produktive relasjoner - mellom museet og kunstner, mellom menneske og dyr, det monetære og det materielle.

Men er ikke Eide museets kurator for samtidsmote? Med en uttalt satsing på det yngre motefeltet, er det likevel design som kom først til bords, kan det virke som - Formafantasmas Prada-dresser til tross.

— Jeg så utstillingen ‘Cambio’ som de gjorde ved Serpentine Galleries i London, og ble utrolig imponert av den, forteller kuratoren.

Cambio var en meditasjon over tømmer og tømmerets plass i vår kultur, sett gjennom de bakenforliggende kreftene i materialet - og hvordan vitenskap, ingeniørkunst, lovgivning og historie sammen formet en koherent, men fragmentert fortelling om oss, sett fra et annet, organisk perspektiv.

Eide så en naturlig parallell i noe grunnleggende for nordisk kultur, og mener det er på høy tid vi tar et hardt, fast blikk på realitetene i mote-, tekstil og designfeltet;

— Mote har vært sene på ballen, mens designfeltet er kommet litt lenger, sier hun.

‘Oltre Terra’ kan sees som en oppfølger, en videreføring av tilnærmingen utviklet i Cambio - en videre meditasjon over materialers plass i vår kultur, som omdreiningspunkt og nav; hva kommer først - ulla eller sauen? Kultur eller kommersialisering? Hvem bruker og påvirker hvem?

— Vi vil gjerne forme lenker mellom ulike felt, utveksle kunnskap og ikke bare porsjonere den i kakebiter. Vi trenger hele kaken, sier Eide.

— Det er veldig tydelig i hvordan Formafantasma arbeider - at de i dette tilfellet smelter sammen koblinger som ofte holdes fra hverandre. Evolusjonsbiologi som grunnlag for ullkunnskap, for eksempel.

– Utover det grunnleggende materielle, som mote selvfølgelig bygger på - hvordan ser du alt dette i sammenheng med moten som fenomen, eller samfunnskraft, lik de sammenhengene som avdekkes i utstillingen?

— Biodiversitet er viktig, det setter mangfold i et større perspektiv, sier Eide.

Materielle spørsmål og tilnærminger har en tendens til å fordre uventede perspektiv, som i fortellingen om hvordan den morderne sauen er et produkt av våre behov:

— Avl og design, det snakker jo mye om å nettopp ‘designe’ andre skapninger, sier Eide.

— Som jeg vil hevde er det man gjør i mote hele tiden.

I en mote- og designverden som ofte selger og skaper overflate, er foldingen ut av de indre sammenføyningene og nettverk en øyeåpnende opplevelse. Fra tidlige jeger og sanker-samfunn til vikingenes egen ull, sauene og ullens relevans i tidlig kapitalisme  i den grad at buskapen preger de tidlige pengesedlene, til sauen Dollys genetiske kode - den første levende klonen, argumenterer Oltre Terra godt for et verdensbilde i ullens varme favn.

Det samme kan kanskje sies om det norske selvbildet rundt begrepet. For ved siden av en sau med norsk råull, og viking-artifakter som en tunika i filt, og et norsk flagg, er den lokale konteksten vag - et bevisst valg tatt på tross av dominante narrativ om en enestående norsk kulturtradisjon og en levende lokal ullproduksjon, noe kritikerne også har påpekt.

Et norsk ullflagg ligger utstilt, rester etter da ullmateriale var basis i brukstekstiler til seil, flagg og en reell del av lokal tekstilproduksjon. Idag er virkeligheten mer kompleks og global - nesten alt vi bruker av ull er importert fra Australia - den berømte kløfrie merinoen.

— Dette representerte kanskje et norsk selvbilde tidligere, kommenterer Farresin foran flagget, mens det idag er ‘helt andre materialer norske flagg er laget av og som bedre representerer en norsk økonomi og identitet’.

— Vi ønsker å ikke fokusere på nasjonal identitet, men heller ta et tema som er viktig for en norsk kontekst og se det i et globalt perspektiv, sier Eide.

— Museet har et mandat til å være en del av en nasjonal og en internasjonal sfære, og økologi er et komplekst spørsmål. Men vi ser jo for eksempel at transhumans-spørsmål er en viktig del av dagsorden her også, bare se på debatten om hensyn til reindrift og beiteområder. 

Hun håper folk vil se utstillingen som en mulighet til utvide etablerte sannheter og kunnskapen om noe de fleste tror de kjenner veldig godt. Kanskje inspirere til å ta et alternativt blikk på det ‘norske’ arvesølvet.

— Det er jo et ganske anstrengende narrativ som krever et engasjement, sier hun.

— Publikum oppfordres til å plukke opp tråden selv.

Intervju

Nasjonalmuseet ga den italienske designduoen Formafantasma i oppdrag å forske på ull. Resultatet setter selve samlivet mellom mennesket og sau under lupen.

Den siste sauejakten 

En av de mer gledelige suksesshistoriene i norsk kulturliv de siste par årene er utvilsomt Bjørn Hatterud, en selverklært avviker med merkelig kropp og legning og interesser. Han var - i bittesmå miljøer - tidligere mest kjent som kunstskribent, kurator og støymusiker, men er på et vis blitt hele Norges kronikør av utenforskapets plager og gleder. Han er også en nydelig og alternativ representant for det snurrige bygdelivet, som for ham ofte var ganske så jævlig, men som han utvilsomt også var glad i. Han har vært bygutt i en større del av sitt liv nå, men selv om han kom til flere av sine egne blant kulturelle utskudd i storbyen og fant lykken der, beskriver han livet og stemningen utenfor bykjernen med varme og oppfinnsomhet - og total oppriktighet. Den prisvinnende litterære sakprosabok 

 ble en liten storselger og en klar leserfavoritt, og oppfølgeren er nå ute. Selvbiografisk sakprosa med et blikk for det umiddelbare samfunnet rundt ham, og med et i norsk sammenheng velkjent, men helt eget bløtt hjerte for sliterne og de mindre perfekte menneskene der ute.

Blokka på Bjerke. Tretten år i tredje etasje, 

forteller han fortsatt fritt om egne svakheter og styrker, og bruker en nært forestående flytting fra de tidligere noe uglesette blokkene ved Bjerke Travbane som et symbol på at han er inne i et nytt kapittel i livet. Boken er litt en historie om livet hans i endring under tretten år på denne bopelen med sitt nydelig grelle oransje kjøkken og ellers eksentriske halvplanlagte innredning, om forholdet til kjæresten Peder og til NAV, om området rundt, verdiene ved å bo i blokk, gentrifisering og liknende urbane problemstillinger. Han har gjort litt research, og skriver om byutvikling og om arkitektene og lokalhistorie. Dette er et spor han gjerne kunne fulgt opp enda tettere og over langt flere sider, slikt er interessant å lese mer om.

Men det er nye tider. 31-bussen som går døgnet rundt er som et rullende fortau ned til sentrums attraksjoner, og Bjerke-området er plutselig blitt et sted bemidlede unge voksne i profesjonelt treningsutstyr og fancy handleposer kunne tenke seg å bo.

Det er sikkert ikke slik at Hatterud direkte misliker disse nye vellykkede menneskene, selv om det ikke er til å unngå en viss antipati fra hans side. Men det er en kjensgjerning at gentrifisering ikke bare påvirker næringslivet positivt og øker verdien på leilighetene. Det gjør også at mange ikke lenger føler seg hjemme i sitt eget nærområde, man tør ikke lenger gå i (den metaforiske) joggebuksa på butikken, og mister sitt faste grunnlag under føttene i tilværelsen. Hvor skal de bli av alle disse mindre perfekte menneskene, alle de slitne gamle og smårare? Hatterud skriver godt om dette, og det aller beste ved boken er utvilsomt hans kjærlige portretter av naboene han blir kjent med, slik som den traumatiserte krigsseileren Bjarne og stilige Ester, som vokste opp i fattigdom på søppelbefengte Langøyene. Da denne raden med blokker ble reist og klart for innflytting i 1961, var det som en ny håpefull verden for beboerne.

er en usedvanlig lettlest affære, du sluker den glatt på en ettermiddag, med sine korte kapitler og joviale syntaks. Stilen er lett gjenkjennelig, selv om det mildt pikareske preget fra debuten uteblir. Men den lune, selvironiske tonen er i behold. Den er ganske muntlig fortellende i stilen, med noen små henvendelser til leseren og «her jeg sitter og skriver»-bisetninger som gjerne kunne blitt luket ut.

Noe av stoffet virker kjent, spesielt der han beskriver sine sykdomsplager, praktiske problemer og tilløp til selv-tvil, og for den som har lest noen av hans mange kronikker og petiter tidligere, føles det dessverre som han gjentar seg selv. Men det er jo også nøyaktig disse følelsene og inntrykkene folk har satt pris på å lese om de siste årene.

Han virker genuint forundret over hvordan han tross alt har lykkes i livet, som om han rister flirende på hodet mens han skriver. Og det er med null prosent selvmedlidelse han minnes veien hit. Det han skriver om hverdagsfattigdom, som er et langt, langt større nasjonalt problem enn vi liker å tenke på, gjør inntrykk. Hatterud har funnet noe verdifullt, det han skriver om har betydning. Men det hadde vært gøy om han i fortsettelsen av forfatterskapet også brukte mer av sine kunnskaper om frastøtende musikk og avantgarde-kunst og subversivt natteliv og fortalte om det på en måte som vil få rullgardina til å gå opp for de nye lesende masser han har fått et så fortrolig forhold til. Det er bare å glede seg.


Det er lanseringsarrangement for boka på Litteraturhuset torsdag kveld, der ham møter Bølers litterære monark Tove Nilsen til samtale.

Blokka på Bjerke. Tretten år i tredje etasje

Litteratur

Det oransje kjøkken 

Joda, vannet i fjorden er ikke lenger «ganske kaldt», men kulturnyhetene slutter ikke å komme av den grunn. 
Akkurat nå: 

I en serie artikler ser vi på hva som egentlig rører seg innen byutvikling og uteliv i 2023. 

I anledning lørdagens aller siste visning av teateroppsetningen ‘Døden på Oslo S’,  skriver kultursosiolog og musiker Knut Schreiner om tematikken rundt dagens moderne Oslo sett opp mot Nationaltheaterets hyllest til den 'skitne, stygge og ustreite' byen fra 90-tallet som har skapt årets teaterbegivenhet. 

Rundt forestillingene ble det laget events – kulturarrangement med pønkband og panelsamtaler med overskrifter som «Hvem utvikler vi byen for?». Det skinner gjennom et savn etter en by som en gang var, eller som står i fare for å gå tapt i møte med dagens, «generiske» byutvikling.

Hvor kommer denne fascinasjonen for «Stygge Oslo» fra? Og er den farlige storbyen så mye å savne egentlig?, spør han. 

«For å forsøke å finne svar, vil jeg ta en liten reise i tid, gjennom det Oslo jeg har elsket, hatet og fryktet siden jeg kom hit for første gang som barn.»

Er du ikke selv abonnent på dette nyhetsbrevet? 

Dokumentarfilmskaper Lea Glob klarte ikke å skru av kameraet i møte med maleren Apolonia Sokol. Hundrevis av malerier, en brann, en skyteepisode, et selvmord, en abort, en dramatisk fødsel og et møte med Harvey Weinstein senere, har historien endelig blitt til filmen 

Tidens ånd møtte henne i en hotellbar før filmen skulle vises på Vega Kino, med Apolonia selv i salen.

– Blikket i filmen har endret seg mye, sier Glob.

Det er ikke akkurat et mysterium hvorfor hun brukte 13 år på å ta kameraet vekk fra den polsk-dansk-franske maleren. I 

 får vi observere henne gjennom hele hennes tiår som noen-og-tjueåring, der hun innehar de fleste mytene kan forbinder med den kvinnelige kunstneren. Hun er ung, rastløs, vakker, bestemt og ambisiøs, uansett om hun befinner seg i et alternativt teater, på vernissage i Los Angeles, i parken i København, hos bestemor i Polen eller i Romas Villa Medici.

Mens Apolonias liv og karriere stadig tok nye vendinger, følte Glob at hun også måtte fortsette sin egen historie. Etterhvert som hennes opprinnelige idé druknet i motforestillinger, ønsket hun i stedet å komme frem til en slags helhet – et fullstendig, dokumentarisk portrett av en ung kvinne og kunstner.

Tegneserieromaner om LSD, sopp og 1900-tallets psykedelika-revolusjon

– Jeg var litt sjokkert over at ingen andre hadde gjort det, sier tegneseriekunstner Brian Blomerth til Tidens ånd.

Han elsker Carl Barks, synes å tegne er kjedelig og fikk en gang nikotin intravenøst som del av et forskningsprosjekt.

Han har jobbet som illustratør for magasiner, aviser og band, og har en karriere som støymusiker bak seg under navnet Narwhalz of Sound. 

Nå er amerikaneren, som i anledning tegneseriefestivalen Oslo Comic Expo for første gang har reist utenfor Nord-Amerika, midt i en serie på fire bøker hvor han tegner den psykedeliske revolusjonens historie.

Audun Vinger skriver om Cathrine Laceys Biography of X:

– Vi leser skjønnlitteratur for å oppdage nye verdener og alternative historieforståelser. I moderne tid har tydeligvis skjønnlitteratur hatt vel så mye med å tilnærme seg virkeligheten og faktiske personers følelsesliv og beveggrunner. Mange vil si at dette har vært ødeleggende for hvordan man forholder seg til skrift og diktning og forfatterrollen, men det er en diskusjon man kan ta en annen gang. Noen ganger dukker det opp bøker som dekker begge disse lystene. Man har en uncanny følelse av å lese en nøkkelroman som like gjerne kunne vært en biografi som et essay som en detektivhistorie, og som er alt dette på samme tid.

Skaper spekulativ kulturjournalistikk analfabete TV-seere?

Etter medietrykket å dømme, kan det se ut som om 

 hadde premiere for flere måneder siden.

Lenge har det gått rykter om vanskelige tilstander på settet til 

 i mars om dyre reshoots og provokative uttalelser fra medskaper Abel Tesfaye, om at han vil redusere seriens kvinnelige perspektiv. Flere av produksjonens ansatte har angivelig luftet bekymringer for hvordan serien forholder seg til vold og seksualisering av kvinner, og stiller seg tvilende til om Levinson egentlig vil den Britney Spears-liknende hovedkarakteren Jocelyn, spilt av Lily-Rose Depp, sitt beste. Hun er verdens mest kjente popstjerne, i ferd med å gjøre et comeback etter et psykisk sammenbrudd, når hun innleder et forhold til den kultleder-aktige figuren Tedros, spilt av Tesfaye selv.

Allerede etter første episode har man kunnet lese fordømmende profetier om seriens innhold, intensjon og etikk. Er serien en satire med et budskap som drukner i mannlige pornofantasier og overdådig stil? Er det bare en stormannsgal 

-oppfølger som prøver for hardt å være edgy? 

Nyhetsbrev #45: 

Nyhetsbrev #45: Post "Døden på Oslo S", byutvikling på 90-tallet og storbynostalgi

I en serie artikler ser vi på fordeler og ulemper ved byutvikling og utelivet i 2023.

Gjestekronikk

har denne våren vært en publikumssuksess på Økern. I et nedslitt og forlatt kjøpesenter har scenografene utfoldet seg og gjenskapt et urbant ødeland hvor graffiti, knuste ruter og gamle sofaer setter rammen for teatermusikalen.

Hvor kommer denne fascinasjonen for «Stygge Oslo» fra? Og er den farlige storbyen så mye å savne egentlig?

For å forsøke å finne svar, vil jeg ta en liten reise i tid, gjennom det Oslo jeg har elsket, hatet og fryktet siden jeg kom hit for første gang som barn.

Oslobilder – en fotografisk dokumentasjon av bo- og leveforhold i Oslo

 er tittelen på en fotobok av Åsmund Lindahl fra 1981. Over hundre sider i sort-hvitt, viser boka det som var norgeshistoriens siste slumområde: Indre by øst. Bilde etter bilde viser fram en elendighet man ikke lenger ser i det moderne Norge. Våte, kalde og skitne barn stirrer ut av mørke portrom eller opp fra klaskedassen i trappa. Førti år senere har disse bildene noe fascinerende over seg. Men de var på ingen måte ment som en estetisering av sosial nød og undergang da.

På begynnelsen av 1980-tallet stod den sentrale, tette byen lavt i kurs. De fleste som hadde råd, hadde allerede flyttet ut i drabantbyene. Lys, luft og moderne leiligheter med eget bad og toalett, koblet på sentrum gjennom skinnegående transport og motorveier, framsto som langt mer attraktivt enn trekkfulle murgårder nederst på Grønland med stall i bakgården.

 var Oslo kommunes langsiktige program for å restaurere den gamle murbyen i sentrum, og grunnen til at vi har populære kvartalsbyer som Grünerløkka og Nedre Tøyen /Grønland i dag. På begynnelsen av 1980-tallet var det likevel mange utviklere som spekulerte i å la gamle gårder forfalle inntil de fikk saneringsverdig status. Det var tomta, ikke gården, som var verdt noe. Og det var menneskene overlatt til denne skjebnen 

 dokumenterer på rystende vis. Dette var folk som av ulike grunner ikke greide eller ville komme seg vekk: lavtlønnede og trygdede, funksjonsnedsatte, syke, alkoholikere, nyankomne landsmenn, enslige og de som ikke ønsket – eller tålte – det miljøskiftet som flytting ‘ut’ ville medføre.

 premiere. Lokasjonen i filmen var de samme bydelene som i boka 

. Men filmen viste også fram det som var «Den nye byen» på denne tida: Oslo City, Spektrum, Plaza og Galleri Oslo.

I flere scener i filmklassikeren fra 1990, ser vi Pelle og Proffen vandre rundt i et bylandskap i endring. Vi ser Plaza og Trafikanten har kommet opp, men ikke Byporten. Oslo Spektrum, som utgjør et viktig rom i filmens spenningsklimaks, er fortsatt under oppføring. I andre scener er Pelle og Proffen på ferd gjennom østkantens ruinliknende bakgårder, da de drister seg inn i «Dønkereiret». Den gamle, forfalne byen i kombinasjon med Plaza som skinner høyrakt, gir filmen en særegen stemning og Oslo-koloritt som antageligvis bare kunne fanges på dette tidspunktet. I et NRK-intervju i forbindelse med filmens 30-års jubileum, fortalte regissør Eva Isaksen at hun ønsket å få fram kontraster i filmen.

By-designet vi kjenner som Oslo City, Plaza, Spektrum og Galleri Oslo med bussterminalen, vokste fram mot slutten av 1980-tallet. Det var et resultat av LPO Arkitekters vinnerforslag for Oslo kommunes konkurranse om 

 i 1983. Det er noe voldsomt urbant over hele greia; det nærmeste man kommet en 

 framtidsby med gang-broer mellom høyhus i et motorveilandskap. Designet er preget av å være premissgitt den gamle trafikkmaskinen, med Nylandsbroa som et monument over massebilismens introduksjon i byens historie.

I dag er denne delen av byen omstridt og upopulær (selv om den bidrar til et effektivt knutepunkt). Å rive både broa og Galleri Oslo har lenge vært et mainstream synspunkt på lederplass i Aftenposten. Samtidig begynner tiden å innhente kritikerne; det historiske, tidsmessige trer tydeligere fram og bidrar til byens arkitektoniske variasjon og lesbarhet.

I intervjuer og foredrag har Pål Henry Engh (P’en i LPO arkitekter) fortalt at deres vinnerforslag var drevet fram av en litt fandenivoldsk holdning der man særlig ville utfordre anti-urbane tendenser i Norsk kultur generelt, og i nærliggende SV-kretser spesielt. De ville utfordre «folk med Sigrun Berg-sjal» som framholdt den gamle trehusbebyggelsen på Rodeløkka og Kampen som ‘Det gode liv’ i storbyen. De ville bygge noe skikkelig urbant; en skyskraper i glass med bar på toppen! Oslos høyeste! Den skulle være vendt mot Mekka. Den skulle markere en ny epoke i byens historie.

To år etter at Aftenposten bestilte riving av Galleri Oslo på lederplass, ser man en gryende fascinasjon for den snart 40-år gamle byen nord for jernbanesporene. Verneinteressene er i emning hos en ny generasjon arkitekter. Stedet trer fram med en historisk patina og noen særegne kvaliteter bare man forstår det på dets egne premisser. Sånn er det gjerne med våre estetiske dommer fra en epoke til en annen.

Man kan undres om regissør Eva Isaksen og manusforfatter Axel Hellstenius intuitivt leste noe av dette da de lagde 

At både den skitne murbyen og Plazas glassfasade var to urbane stereotypier på hvert sitt vis. Som arkitektur passet begge inn i et drama som virkelig skulle formidle Oslo som storby til en hel ungdomsgenerasjon, og sette et støkk i dem.

Over de tretti årene som har gått siden 

, har Oslo vokst på alle måter og i alle retninger. 

 har blitt et sentralt begrep i den offentlige samtalen, som engasjerer bredt. Man ser byen forandre seg foran sine øyne. På samme tid har det foregått en 

 urbanisering, der nordmenn har blitt mer urbane i verdier og preferanser. Mange har fått et annet blikk på den tette byens kvaliteter enn hva folk på åttitallet tenkte.

Et retorisk grep for teateroppsetningen av 

, er at dagens byutvikling fortjener et kritisk søkelys. I starten av stykket holder Nina en monolog der hun langer ut:

«Rulletrapper overalt. Og glass og glass og glass. River ned de kule, gamle bygga. Gjøre Oslo helt glætt. Folk som sitter bak glassene sine høyt oppi der. Og som klør seg på balla mens de lurer på hvordan i helvete dem skal bli kvitt oss».

I en byutviklingsdebatt ledet av Aftenpostens Nazneen Khan Østrem før en utsolgt forestilling, var overskriften «Er det ikke plass til alle i dagens by?». Man får inntrykk av en slags slumromantiserende, «føkk makta!»-idé i bånn. Man kjenner det igjen fra Christopher Nielsens tegneserieunivers, der liknende tanker var essensen i kunstnerens «anti-Bjørvika» utstilling 

på Tøyen. Verdien av gamle, slitne bygg som emosjonelle rom der kunsten trives, ser fortsatt ut til å holde stand i kulturen: Lars Vaular skapte nylig en kortfilmserie fra det samme Økernsenteret i lanseringen av sitt siste album 

Med litt godvilje kan man godta dette som et positivt budskap om en mer inkluderende og fargerik by. Kanskje Nationaltheatret må mate publikum med ei ekstra stor skje for å introdusere det klassiske dramaet til en ny generasjon. Likevel er det noe som skurrer.

Hvis man sammenlikner Oslo i 1990 og 2023, og stiller seg spørsmålene «Har Oslo blitt en åpnere og friere by? Lettere å være annerledes i? Med større variasjon i opplevelser, kulturtilbud og uteliv?», så er svaret et rungende «JA!». Så hvem eller hva er det som fordrives fra byen slik Nationaltheatret legger til grunn for sin oppsetning på Økern?

Flere aktuelle debatter ser ut til å sauses sammen i et vagt ideologisk bakteppe. Den første er Arkitekturopprøret og kritikken av nye bygg og bydeler. Den andre er boligdebatten der begrepet «sykepleierindeksen» peker på hvordan vanlige folk ikke har råd til egen bolig lenger i sentrale bydeler. Den tredje handler om gentrifisering; hvordan kunstnere må flytte ut av arbeidslokaler i indre by når disse får større verdi på eiendomsmarkedet. Den fjerde er kulturminnevernet, med Y-blokka friskt i minne. Og den siste er kanskje ordskiftet omkring human narkotikapolitikk. Alt dette blandes i en radikal cocktail med et litt banalt syn på helter og skurker. 

En viktig forskjell mellom gårsdagens og dagens byutvikling preges av at den skjer på tidligere industrieiendommer, og ikke jorder, sånn som drabantbyene fram til 80-tallet. Det gir de nye områdene et litt hardt og goldt, avgrenset preg. Eiendommene ligger der, mellom andre logistikk-, lager- og industritomter, men er på grunn av sentrumsnærheten dyre eiendommer. Det gjør at utviklerne presser utnyttelsesgraden til det ytterste av hva planmyndighetene kan anbefale. Det gir en høy og tett, ny-pushwagnersk arkitektur, fattig på grøntområder, smett og smug og uplanlagt overskuddsareal der nyskapende lek kan foregå. Og siden tomtene utvikles prosjekt for prosjekt, får man aldri de visjonært planlagte bydelene sånn som i gamle dager.


Samtidig er det dette som gjør Oslo til en tett by med urbane kvaliteter. For å sitere Erling Dokk Holm: Det er Markagrensen som gjør at vi ikke bygger rekkehus på Kikut, men fortetter på Økern. Der andre byer og tettsteder bedriver byspredning og utbygging i naturområder, bygger Oslo innenfor en grense. Vi får nye delområder med identitet og felleskap, som med tiden binder byen sammen i et finmasket nettvert av 

Løren er kanskje ikke like fint som Frogner, men det er heller ikke 

Det er heller ikke sånn at alle gamle «sjelfulle» bygg rives og erstattes av kalde kontorbygg. På veien mot å få en reguleringsplan vedtatt på Rådhuset, har både riks- og byantikvar hatt mye å si for hvordan en eiendomsutvikler ivaretar lokale- og nasjonale verneinteresser. Vern av stedsmarkører i form av gamle bygg og strukturer er ikke bare noe som både naboer og byantikvar engasjerer seg i. Også utviklere kan se potensialet i disse byggene som særlig egnet som samfunnshus fordi de representerer stedets historie.

Nationaltheaterets hyllest til den 'skitne, stygge og ustreite' byen har skapt årets teaterbegivenhet i 'Døden på Oslo S'. Hvor kommer denne fascinasjonen for «Stygge Oslo» fra? Og er den farlige storbyen så mye å savne egentlig?, spør kultursosiolog og musiker Knut Schreiner.

Alle artikler