Totenske Sofie Tollefsbøl er sammen med bandet sitt, Fieh, landets mest pålitelige leverandør av rnb og soul. De er såpass bra at du ikke engang trenger å føler deg teit når du en av de snart kommende vårdagene kommer til skade for å smile av deres siste singel «Texas Baby».

Fieh ble nylig nominert til Spellemann for 

. Tollefsbøl er dermed selv nominert til å fortelle Tidens ånd om hva hun har på hjernen om dagen:

, et musikkart, hvor man seriøst kan surfe inn i evigheten. Jeg endte med et kick på et knippe låter – Another Chance av Roger Sanchez, Lady Hear Me Tonight av Modjo og Desenchantée av Kate Ryan.

Nettsida ga meg også tilbake min ungdoms grimekick. Det igjen førte meg til et underlig sted på Youtube, nærmere bestemt en kanal som heter 

, der grimeartister i Blackpool – som er barn – disser hverandre og kaller hverandre 

Denne podcasten har inspirert meg veldig mye i det siste – Björk er så björkete. Hu forteller om hvordan hu lager plater i sykluser på rundt tre år, hvordan hver plate representerer en ny periode i livet hennes og hvordan hu tydelig ser for seg hvilke følelser, farger og materialer som hører til hver plate. For eksempel ordene hu beskriver 

med: shy, beginner, humility, virgin, beige, silver, mohairo, the messenger.

Å gå på skøyter og å se på folk som er dritgode til å gå på skøyter

I det siste har jeg gått litt på skøyter, og når man ser folk som er gode til å gå på skøyter, er det så fett. Noen av dem hører på musikk og ser ut som de har det så zen aleine på isen – de går rundt og gjør snurrer og hopp og alt mulig. Ishockey har fine, grasiøse og mjuke bevegelser, kombinert med straight vold, som er moro å se på.

. Generelt ting av Bong Joon-ho og Park Chan-wook. Fikk ikke sååååååå kick på den 

En serie om en veldig søt, syklende dealer i New York som alltid gir meg glede og sjelefred.

1: Å kjøpe en grønnsak man ikke helt veit hvordan brukes. Forleden dag kjøpte jeg en pepperrot. Kommer ikke til å avsløre noe om dens egenskaper her, men det var en lærerik reise.
2: Å spise en rett og se en film fra samme land. Her om dagen lagde vi en sørkoreansk pannekake som het pajeon, til en av de nevnte filmene.

Denne serien er så bra! Ble inspirert, lærte ting, kunne relatere og koste meg.

Ymse dufter, blant annet de følgende dufter

– Ting som lukter petitgrain og bergamot.
– Parfymene til Maison Marie Louis.
– Duftlyset Teakwood & Tobacco fra P.F. Candle Co.

Et britisk-bulgarsk merke, mange av klærne er laga av brukte tekstiler som putetrekk og forklær. Eg bær på en 

 om en kjole eller skjørt herifra. Tror jeg først så klær av dem på hu ene i Wet Leg. Jeg liker også Wet Leg!

Smakssak

Sofie Tollefsbøl er sammen med bandet sitt, Fieh, landets mest pålitelige leverandør av rnb og soul. Og nå også leverandør av egen smak i Tidens ånd. 

Smakssak: Sofie Tollefsbøl i Fieh 

Og vi markerer med et ikke ubetydelig snøfall østafjells, og et tilbud: nå kan du lese alt innholdet vårt for 

Bli Tidens ånd-abonnent

Høydehusopphold, vulgære smørebusser, sponsormakt, klaging, arroganse. Det har demret for flere av oss i årevis, at denne interessen er noe vi deler med svært få andre på kloden, en håndfull land, og knapt nok dem. Likevel har vi lullet oss inn i en fortsatt drømmetilstand der dette er selve ur-idretten. Men nå er illusjonen brutt, skriver Audun Vinger. 

Langrennssportens meningstap 

... Er melken, slår The Atlantic fast, med overskriften: 

Vi fryktet umiddelbart at dette dreide seg om nok et lavmål, de kunne like gjerne erklært at 

var tappet for mening, og vi forberedte oss på å bli forbanna. Men det viste seg å være semantisk, at

melk som er tømt for mening, utvannet av all liksom-melken som har flommet over markedet det siste tiåret. Meieri-industrien har i like lang tid forsøkt å overbevise FDA (Food and Drug Administration) om at plantebasert melk ikke er melk, og at det dermed ikke bør få lov til å 

 m-ordet heller, og nå har FDA kommet med sin anbefaling, skriver magasinet. 

Det bør være ok å kalle det melk så lenge det er tydelig hvor melken kommer fra. Så sant det ikke kommer fra en ku, da heter det fortsatt bare: melk. Enn så lenge. 

melk består altså, selv om Q-meieriene henvender seg til deg på melkekartongen som «kjære melkedrikker», som om man tilhører en sjelden, utdøende art som må motiveres ved direkte henvendelse. 

Og apropos, eh, henvendelser på melkekartongen 

Tine-meieriet henvender seg også til alle potensielle og eksisterende melkedrikkere der ute, med sin årlige påskekrim. Og påsken den kom tidlig i år: allerede i starten av februar stod påske-kartongene i en kjøledisk nær deg, på grunn av emballasjemangel i Tine. Sensibiliteten for handelsstandens kronisk premature markering av høytider har vel uansett nådd et historisk bunnivå, i takt med at høytid for enkeltmennesket stort sett betyr at det var på høy tid med ferie (hvordan denne dad-joken klarte å unnslippe Tidens ånds redigerer er en krimgåte!). Men uansett, snart påske, med alt det innebærer av ski, skum og krim. 

Og krimmen som påsketradisjon, har vel et slags 100-årsjubileum i år. I 1923 kom krimromanen 

av Jonathan Jerv (Nordahl Grieg og Jens Lie), som fem år senere ble utgangspunkt for den 

 med internasjonale ambisjoner. Den lyktes i alle fall med å bli forbudt i Sverige.  

Jubileet markeres med påskekrimantologien 

Påskekrim 2023 - buss for tog til Bergen plyndret i natt, 

med bidrag fra Roald Dahl, Patricia Highsmith,  Edgar Allan Poe og ... en katte-novelle av Edvard Munch: 

Ellers: krimfestivalen ble nettopp arrangert, og hvis du ergrer deg over å ha gått glipp av det, kan det visst streames i sin helhet. 

Og apropos både meningstap og kriminalitet

«SoSoPa – en bydel i New York? Nei, den er faktisk i Oslo. Og den er full av bra serveringssteder og butikker.» skriver de inne på Aftenposten Vink, og sikter tydeligvis til området sør for Sofienbergparken.  

Et lovbrudd mot anstendigheten, konstaterer vi, og hopper videre: 

Bordet kunne ikke vært bedre dekket for multivers-actionkomedien 

under nattens Oscar-utdeling. Etter utdelingen for noen år siden fikk massiv kritikk for å ha unngått å nominere noen etniske minoriteter i noen av klassene for andre år på rad, tok Akademiet grep og utvidet antallet medlemmer betraktelig. Og «The Daniels»-regissørduoen, med sin 

-humor, sammen med et hipt produksjonsselskap, en virtuos klipper, et cast med asiatisk herkomst og en enkel, sentimental moralpreken i bunnen, viste seg å være akkurat det Akademiet er ute etter i 2023. Filmen ble nominert i 10 kategorier, og endte opp med syv av statuettene, deriblant for de gjeveste: beste film og beste regissør. 

Beste mannlige skuespiller gikk forutsigbart nok til Brendan Fraser i 

, for sin comeback-rolle som sykelig tjukk homofil. Den indiske megasuksessen 

 fikk sin velfortjente utmerkelse for beste originale låt, selv om den selvsagt burde vært nominert i alle de andre kategoriene også (ingen annen film vist på vestlige kinoer fra det siste året har i alle fall ikke klart å få publikum til å reise seg fra setene, danse og 

 virker det ikke som om det er noen kritikere som faktisk bryr seg om, selv om den ble tildelt fire Oscar-statuetter og en BAFTA tidligere i år. Mens Todd Fields

, og som var nominert i seks kategorier, fikk ingen. 

nominert i kortfilmkategorien, fikk heller ingen statuett. Og etter å ha sett den, tenker vi at dét kanskje ikke var helt uforståelig. 

Amerikanske forskere har som vanlig funnet ut av noe, og denne gangen  at folk opplever feilstavede merkenavn som insisterende trendy og lite oppriktig, stod det i en notis i ukas Morgenbladet.

Jaaaja, for sent å gjøre noe med det nå, 

! Men det er aldri for sent å begynne med priser. Den 3. mai arrangeres den for første gang: 

Prisen «skal hylle lydboken og de som bringer den til live, nemlig innleserne som i løpet av fjoråret har fått det norske folkets hjerter til å banke litt ekstra.». 

Det eneste vi med sikkerhet kan si per nå, er at vinneren ikke er det norske språk. 

«Haaland Is Proof Footballers Cannot Be Stylish», skriver 

. Og det handler ikke om at fotballspillerne ikke

, det er i det hele tatt som om de går inn for å se så ubekvemme ut som mulig, skriver nettstedet, ja, rett og slett som om de er ikledd et annet menneskes 

Det hele synes uunnggåelig, når hver kroppsdel er redusert til en reklame

, eller når hver av antrekkets bestanddeler ser ut til å være avgjort av én enkelt faktor: at det er 

. Med andre ord robbet for det som karakteriserer god stil: tanken.

Men, men. Det viktigste er vel at det scores mål. Og det gjør Haaland. Og Haaland? Han er

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #33: «SoSoPa», generelt meningstap, påskekrimmen, Oscar-utdelingen ++ 

Atter en Kollen-helg er snart over. Strålende sol, god glid, norsk dominans. Langrenn som toppidrett har vært en sentral del av vår kulturelle og historiske kanon. Enorme ressurser, mye energi og svært store pengesummer over tid er investert i at alt dette skal fortsette å vokse. Høydehusopphold, vulgære smørebusser, sponsormakt, klaging, arroganse.

Det har jo demret for flere av oss i årevis over at denne interessen er noe vi deler med svært få andre på kloden, en håndfull land, og snart knapt dem. Likevel har vi lullet oss inn i en fortsatt drømmetilstand der dette er selve ur-idretten, en plattform for oss å vise verden hva vi egentlig er laget av. Men nå er illusjonen brutt.

Det var en litt mer lokal deltakerliste enn det pleier være, og mange av de utenlandske toppløperne er slitne etter en lang sesong og et nettopp tilbakelagt VM, og holdt seg hjemme. Men det var likevel følelsen av et dødsstøt å se 10 nordmenn på toppen av resultatlista etter lørdagens femmil for herrer. Det meningsløse ved å se denne defileringen av røde skidresser ute i løypa under en treig fellesstart får ingen ny tyngde av en eventuelt underholdende innspurt. Den tomheten man føler inni seg er egentlig en tragisk følelse, dette var jo virkelig noe av det som ga livet mening. Nå betyr det minimalt. Kanskje spesielt under sprintøvelsene, det er jo verdens minst interessante idrettsgren. Hva er vitsen? Det er å fjerne lang fra langrenn, som å lese verdens hardest redigerte Readers Digest-utgave av det som egentlig burde være et epos. Med unntak av Klæbo som er en slags TV-kjendis fordi han var tøff i trynet tidlig i karrieren, er ikke dagens toppløpere lenger noen folk vet hvem er eller hva heter. Jeg tok meg selv i å være hjemme med tid til overs under starten verdensmesterskapet nylig, uten å skru på TV-en. Først mot slutten våknet jeg. Det ville vært utenkelig for noen år siden.

Da er kvinneklassen langt mer spennende, med mindre norsk dominans, amerikanske solstråler som Jessie Diggins, noen svenske friskuser og finske slitere. Det beste som hendte kvinnelangrenn på årevis var at Therese Johaug la opp og ga plass til de andre. Selv om hun fortsatt spiller en altfor dominerende rolle som brekete studiokommentator, hun er jo live inne også under løpet, som om kommentator og sidekommentator fra før ikke er nok. Kameraet følger hennes reaksjoner fortløpende, ikke minst hennes forhold til løperne som tidligere kollega av dem, som hun kan gå og gråtkvalt klemme etterpå, med mikrofon i hånd. Dette som atter et forsøk på å gjøre idretten tilnærmet reality-etoset. Vekk med det!

Femmila i dag var faktisk veldig spennende og jeg banket hardt i gulvet under innspurten, akkurat som i glansdagene. Ragnhild Haga, se det er et skikkelig skiløpernavn, oppvokst som jeg er med innesluttede skogstusser fra steder som Skrautvål med navn som Inger Helene Nybråten som skiløperidoler. Faktisk så begynte dette meningsfallet så smått allerede med Bjørn Dæhlie, som utviste en type ambisiøsitet og grådighet som skurret med dette glorifiserte bildet av den trauste norske skogssliteren. Dæhlie skulle dessverre bli prototypen på Den Nye Nordmannen, som slo ut i full blomst noen tiår senere.

TV-bildene fra Holmenkollen er virkelig skjønne, det fyller meg med undring og stolthet å se hovedstaden med alle sine muligheter og problemer ligge rett der nedenfor der de går i løypa. Men om kvinneklassen faktisk var spennende, variert og underholdende, det var en god avgjørelse å la dem gå faktiske fem tunge mil i stedet for den noe feminiserte 30-kilometeren, viste jo ikke dette seg ute i løypa. Det var langt, langt færre til stede i dag enn i går, selv om været var minst like gnistrende. Nordmenn klarer rett og slett ikke å kose seg uten alkohol lenger, på en annen side er de så treige at de ikke tør drikke dagen før en ny arbeidsdag. For en gjeng med bønder. Denne holdningen er også avgjørende for at det sjelden er festivaldager på søndag, i vår ellers festivaldominerte virkelighet. Musikk- og kulturinteressen stikker altså ikke dypere enn at massene ikke gidder å møte opp om det ikke er duket for heldagsfyll i samme slengen. Det var også pinlig tomt da kvinnene skulle hoppe i Raw Air-konkurransen senere på dagen lørdag. Selv med Maren Lundby på bommen var det ikke noe interessant. Det er fordi folk ikke egentlig bryr seg disse nordiske grenene. De er der bare for «festen» og muligheten for en markering av norsk eksepsjonalisme.

Altså, jeg elsker å drikke selv, og har hatt det som en av mine hovedbeskjeftigelser siden tenårene. Men jeg lurer på om «festing» kanskje er et tilbakelagt stadium, det er ikke så lett å identifisere seg med det lenger. Det er noe for ungdommen og den blærete Nye Nordmannen. Hva er det man egentlig har å feire? At man er norsk og er trygt plassert på toppen av verden? Jeg lurer på om det også er derfor, i tillegg til ny innsikt i folkesjelen via kommentarfelt og så videre, at det er litt vanskeligere å heie på Norge i klassisk forstand – det er vanskeligere å dele en generell entusiasme for og føle fellesskap med sine med-innbyggere. Altså, jeg har mer enn nok å interessere meg for - familie og venner, fotball og friidrett og darts på TV, romaner, kunstutstillinger, LP-plater og konserter. Livet er fylt med mening og utfordringer og glede. Men det er litt smertefullt å se den nyrike vrækinga ta den en gang så noble langrenssporten i Holmenkollen som gissel. Det samme har skjedd med så mange andre av de viktige og hyggelige merkedagene i året. Den Nye Nordmannen har ødelagt 17. mai, påsken, sommerferien, ja nesten også jula.

Nå var det visst enda verre for et par år siden, med nyutklekket nikkersadel som dreit på perrongen og fullt kaos, men det kom stadige rapporter om unge gutter i Amundsen-klær fra topp til tå som måtte tas hånd om av politi og helsevesenet.

Men, man kan vel neppe argumentere godt nok mot en suksess som det Holmenkollen er i en ellers ganske trist kalender for utøvere i de nordiske grenene. For den som går rundt i de naturskjønne omgivelsene og kjenner på dette trøkket, er det vel en fin avveksling fra det generelle meningstapet de føler på enkelte arenaer nede i Europa nå, uten natursnø, uten publikum, uten seertall, uten innsikten om at det sliter ut kroppene sine for egentlig har noen betydning.

Som en svensk løper sa etter målgang: «Det er jo mektig på et vis når 10.000 nordmenn buer på deg».

Kommentar

Høydehusopphold, vulgære smørebusser, sponsormakt, klaging, arroganse.

Livet kan for de fleste ligne en feberdrøm iblant, selv om den mest sannsynlig aldri vil oppleves så intens som som den gjør for Tommy Wiseau.

, ble raskt selve symbolet for «så dårlig at den er bra»-type filmer – et stempel Wisau noe motvillig har måttet omfavne. Selv om det for Wiseau må ha vært vanskelig å forstå den ironiske begeistringen for filmen han lagde med genuin intensjon, har han ikke hatt noe annet valg enn å akseptere mottakelsen, fortsette å promotere filmen og takke ja til invitasjoner om å møte opp på spesialvisningene rundt om i USA. Han er tvunget til å leve parallelt med en subkultur som er bygget på hans sviktende virkelighetsoppfatning.

De siste årene har nok bare gjort kløften mellom omverdenen og hans egne opplevelser større. I 2013 kom 

-medspiller Greg Sestero. Boka forsøkte å forklare filmen og Wiseaus eksentriske vesen, og ble i 2017 filmatisert med James Franco i hovedrollen.

. Bob Odenkirk skal denne gangen spille rollen som katastrofekunstneren, noe han bekrefter i en twittermelding:

. Ifølge nettstedet er det Brando Crawford og organisasjonen Acting For a Cause som står bak prosjektet, med et mål om å la overskuddet gå til veldedige formål. Antakelig er det Bella Heathcote, kjent fra Nicolas Winding Refns 

, som skal være en av Odenkirks mest sentrale medspillere i rollen som Lisa. Mesteparten av filmen skal sies å foregå foran en greenscreen.

Dermed er Tommy Wiseau atter en gang tvunget til å se sitt eget liv og virke mutere til en ny hallusinasjon. Mon tro hva det er han ser selv.

Film/TV

– Dette er ekte. Dette er sant, skriver «Breaking Bad»-skuespilleren i en twittermelding.

Bob Odenkirk skal spille Tommy Wiseau i en remake av «The Room»

Hvilke andre steder får du ordene teaterdiagnosen, Salong, Houellebecq, Det argentinske diktaturet og Elon Musk i samme åndedrag? Nettopp. Du har fått nyhetsbrev av Tidens ånd. Igjen!

Men selv om folka i nyhetsbrev.no kanskje vil ha det annerledes, så er ikke nyhetsbrevet 

. I alle fall ikke for oss. Inne på tidensand.no denne uka har vi skrevet om at 

 (dette er ikke tiden for livsfjern eksess!), om 

 (vi hører de sier det!), kritikk av Undergrunn, Veps, og Kanaan (om 90-tallsrevival i indierocken og om det å hoppe bukk over nittitallsmimringen og heller gå for saftige, kommersielle Def Jam-beats!). Og mye mer. 

Mote er over 

De sier det er en ny gullalder 

Døden på Oslo S-teaterregissør: – Jeg hadde kvaler med å dra Nationaltheatret opp hit

– Jeg føler at jeg bidrar til gentrifiseringen på et vis. Men jeg har vel tenkt at jeg prøver å være en slags trojansk hest. Samtidig tenker jeg at vi kan vise Nationaltheatret og publikummet en annen måte å tenke på, sier Simen Formo Hay. 

– Jeg prøver virkelig å lage en forestilling som er et innlegg i byforandringen. De skal kanskje ikke rive Høyblokka, men de skal rive alt annet. Jeg føler det er så jævla meningsløst. Det er kun økonomiske motiver som ligger til grunn. Målet mitt har vært å bruke denne kjente tittelen og Nationaltheatret og all den hypen man kan skape rundt det, for å kunne dra 23.000 mennesker opp hit og vise dem hvorfor byen bør være mer nedtagga, forsøpla og 

. Jeg vil lage et sted hvor de som til vanlig føler seg veldig hjemme på Nationaltheatret, ikke gjør det. Jeg vil, helt ærlig, at de skal føle seg litt utilpass.

Les hele intervjuet om penger som råder i byutviklingen, teaterets tilstand og dikotomien undergrunn/mainstream: 

«Døden på Oslo S»-regissør: – Svikter jeg undergrunnen ved å gjøre det mainstream? 

Det er blitt laget dokumentarfilmer om Elon Musk før, men ingen har virkelig  klart å knuse mytene han så omhyggelig har skapt rundt seg selv. Mens 

 diskuterte problemene med Teslas selvkjørende biler, ble det 

 at den lett kunne forveksles med reklame.

Men den kommende dokumentaren, bare kalt 

 (vi har begynt å miste troen på at det lenger går an å kalle biografiske fortellinger på film noe annet enn bare 

), er det Alex Gibney som står bak. Mye tyder på at den vil gå grundigere til verks.

Gibney debuterte med braksuksess i 2005 med filmen 

, som handlet om hvordan kraftselskapets regnskap skjulte milliarder av dollar i gjeld. Ti år senere laget han 

Going Clear: Scientology and the Prison of Belief

, der den kritiske linsa ble rettet mot scientologi-kirkens historie med mishandling og forbrytelser. I 2019 var det den nå berømte historien om svindleren Elizabeth Holmes og bioteknologi-selskapet Theranos som stod for tur. Om 

 har Gibney sagt at den er i ferd med å bli en «definitiv», «utilslørt» og «streng» undersøkelse.

Forhåpentligvis vil den ligne mer på True Anons skarpe og harselerende podkast-serie om Musk, 

Fredag 10. mars, altså i dag, inviterer vi i Tidens ånd til salong på Dangerous Club for å debriefe uka. 

Adresse: Maridalsveien 10, Oslo. Kom klokken 16 og bli til sent! Ketil Sellæg Ramberg og Audun Vinger spiller plater. Det blir skøyyy. 

Kunst-/pornofilmen med Michel Houellebecq utsettes på ubestemt tid. På kunstnerkollektivet KIRACs Instagram-konto (@keeping.it.real.art.critics) meddelte Stefan Ruitenbeek tirsdag at kunstnergruppen har mottatt to søksmål fra Houellebecq og hans kone i forbindelse med filmen, og at premieren 11. mars derfor ikke blir noe av. Foreløpig.

Filmen, Kiracs 27 i rekken, skulle vise forfatteren pornodebutere på et hotellrom i Amsterdam. I en trailer som nå er fjernet fra jordens overflate, kunne man se forfatteren i sengen med en av kvinnene, og at han lepjer i seg en sigg med en verdensvanthet som stiller alle oss andre i forlegenhet. 

Ruitenbeek beroliger i samme innlegg at alt dette blir en del av filmen.

Siden 2016 har kunstnergruppen KIRAC laget filmer som iscenesetter konfrontasjoner mellom ulike kulturaktører. I 2021 gikk de viralt med Kirac 23 – Honey pot, hvor den nederlandske, høyreradikale politikeren Sid Lukassen lå med en venstrevridd studine, og hvor forakten fra alle involverte er ... påtakelig. 

Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo har vart et par dager, og varer ut helgen. Få med deg argentinske 

(The Trial) om rettsoppgjøret etter militærjuntaens fall på tidlig 80-tall.

I løpet av rettsaken ble 833 vitner hørt, og gjennom deres forklaringer ble militærdiktaturets grusomheter gjort kjent for allmennheten – også utenfor Argentinas grenser. På 70-tallet hadde mer enn 30 000 mennesker blitt drept eller bare «forsvunnet». De øverste militære lederne ble kjent skyldige i forbrytelser mot menneskeheten.

Norske Dag Hoel er medprodusent på filmen. Til bransjenettstedet 

 fortalte han i febuar at lydarbeidet i stor grad er produsert i Trondheim og Oslo. Det er flere koblinger til Norge: Opptakene fra rettsalen ble i sin tid smuglet ut av Argentina og lagret trygt i Norge, i Stortingsarkivet.

Filmen hadde premiere på Berlinalen, og er blitt vist på MoMa i New York. Befinner du deg ikke i Oslo, men f.eks. i Trondheim, kan den ses på Kosmorama. 

«Det er tydelig at å i stedet for simulere alle mulige stiler, fostrer AI fremveksten av en distinkt visuell stil», skrev den tyske forfatteren og medieviteren Roland Meyer på 

 på tirsdag. Han hevder den kunstige intelligensens visuelle kjennetegn stammer fra steder som DeviantArt – store, offentlige bildebanker med sin egne, visuelle kultur, som deretter hentes frem av Dall-E.

, der motivene ser ut til å skinne og glitre, som om de er «lyst opp fra innsiden». Meyer sier også at fargepaletten er påfallende: kontrasterende, varme jordfarger, med sterk belysning og høy dynamisk rekkevidde. En komposisjon han mener ofte forekommer, er symmetriske objekter i tvunget perspektiv, som lett fanger oppmerksomheten til kjapt scrollende brukere (sånne typer bilder som festivalgående elever på medier og kommunikasjon repostet på Tumblr i 2013).

Mobilskjermen har mye med saken å gjøre, skriver Meyer: «Jo mer bildene gløder og drar deg inn, desto mer suksessrike er de».

I utstillingen Haarr og Hurum møtes to ganske ulike kunstnerskap under en felles paraply: vannmalingen.

Haarr og Hurum har en svung over seg, litt som Harm & Hegseth. De er ikke egentlig en duo, men i denne utstillingen møtes de. Les Yngve Sikkos anmeldelse 

Som en vårforelskelse

Nyhetsbrev #32: Salong, Det argentinske diktaturet, Elon Musk, nordisk poesifestival og AI

Nyhetsbrev #32: Teaterdiagnosen, Salong, Houellebecq, Det argentinske diktaturet, Elon Musk 

Hvor mye veier et riff? Det later til at de tre musikerne i Kanaan er besatt av dette spørsmålet. Men hver eneste gang de prøver, kommer de stoner rock-glade guttene øyensynlig frem til at svaret er et tonn. Så er også tilfelle med deres nye single «Orbit», som begynner søkende, sakralt og moody, før det ugjenkallelig trykkes på bokser ved minuttmerket, og de blir i det hårete element i fem minutter til. Trommeslager Ingvald Vassbø, bassist Eskild Myrvoll og gitarist Ask Vatn Strøm har etter oppsiktsvekkende mange utgivelser og konserter på kort tid funnet frem til det vi gjerne kalles et telepatisk groove sammen, og der de klarer alltid å kryste noe interessant ut av ellers ganske minimalistiske komposisjoner. Men er det tegn til endring? I denne låten er det tilløp til både melodiske partier og litt friform mot slutten. Er det 

på gang? Enn så lenge har låten akkurat riktig vekt.

Herregud, er det 90-talls revival i indierocken også nå. Som ikke det var nok med hiphop og jazz. Men det føles helt greit likevel. Oslobandet Veps utga sitt debutalbum Oslo Park før jul, og i likhet med alle andre utgivelser for tiden er det kø hos trykkeriene og den i sjangeren så viktige LP-versjonen kommer først nå snart. Men det ga dem tid til å legge til et ekstra spor, og den låten utkommer også som single i dag. «Nr. 2» har denne utpregede stopp-start-stilen som var så dominerende i sånn bråkete fuzzpop fra det nevnte tiåret. Låten er produsert av bandet selv og Marcus Forsgren, og mikset av Matias Tellez, og låter dermed helt riktig. Snart skal vel Flott Gjort starte opp So What igjen.

Norsk hiphop er garb, påstår Tøyen Holding på sin nye plate. Det er lov å mene, men det er mange som på hver sine vis prøver å motbevise det.

Etter tre soloutgivelser som kanskje fikk enkelte til å frykte at Norges største boyband Undergrunn hadde mistet kjernen av syne, er de nå ute med den nye singelen 

. De fikk som ventet svært mange nominasjoner til Spellemannprisen, og de lurer vel fælt på hvor alle haters har blitt av. Italia blir nevnt og mye er gjenkjennelig, men de hopper over nittitallsmimringen og går heller for saftige, kommersielle Def Jam-beats slik de låt på begynnelsen av 00-tallet med Just Blaze, Swizz Beats og resten av kara. Veldig hyggelig gyng som sikkert låter best i bil på vei et sted. Nå har dem vel fått førerkort også.

Kortkritikk

Fredag, og nye låter av Veps, Kanaan og Undergrunn. 

Er det en sell-out på gang? 

Vi befinner oss på på det nedlagte Økernsenteret. Skjønt, nedlagt. Som kjøpesenter, absolutt, men ikke som 

I 1969 ble senteret bygget for å «avlaste Oslo», og nå, vel, fortsetter det å avlaste Oslo på et vis. Stedet har blitt teaterscene. Nationaltheatret setter opp musikal av Ingvar Ambjørnsens roman 

I den anledning: smått forfalne butikkfasader, åttitalls-dekor, en grå toyota som ruller hit og dit, vegger dekorert av en gjeng taggere som ikke kan krediteres i programmet fordi ... politiet, sofaer, hundrevis av stoler. 

På en av dem sitter teateregissøren, Simen Formo Hay, og kikker rundt seg. Det er dagen før premieren. 

Vil gjøre Nationaltheatrets publikum utilpass 

– Jeg er vant til å jobbe i dette formatet her. Ikke i denne størrelsen, men med stedsspesifikke oppsetninger hvor publikum er spredt rundt i lokalet. Det handler litt om at jeg synes veldig mye teater er kjedelig, og at det ikke trenger å være sånn. Det er egentlig en levende kunstform. Teater er potensielt ganske pønka.

– Hva er det med settingen og estetikken rundt

– Det er en jævlig hard ungdomsfortelling, som handler om barneprostitusjon og heroin og dødsfall. Vi er vant til 

 og alle de P3-seriene, men dette er noe annet, og jeg tror at unge folk liker at det handler om noe ekte.

– Men også at det gir en mulighet til å løfte opp alt det politiske i samtiden. Da filmen og boka kom, så handlet det litt om at Oslo faktisk var litt farlig noen steder. Og at det handlet om at det er tryggheten som skal seire. Men nå har den tryggheten seiret, da. Og se hvordan det gikk! Kanskje er dette et slags motinnlegg.

– Jeg synes det er ganske mye mangel på respekt for det bestående her oppe. Byen skal bygges så jævlig pen og planlagt. Vi trenger det man på folkemunne kaller «stygge byer».

– For at det skal være plass til alle mulige folk. Det er mye lettere for folk med masse penger og makt å være i et stygt byrom, enn det er for dem som lever litt hardt å være i ekstremt strigla byrom. Jeg mener byutviklingen gjenspeiler hvordan man behandler folk, at det henger ganske tett sammen. I mediene snakkes det om Økern som om det ikke er noe her. Det er en replikk i stykket, der Nina, den av karakterene som kanskje er mest herja, sier: «Jeg har faen ikke bedt om å bli redda, jeg klarer meg helt fint». Fortellingen handler om at det trygge Oslo redder en på den andre sida. Men jeg vil gjerne flytte det over til at det trygge Oslo lærer noe av det stygge Oslo. Og akkurat det er ganske spennende med tanke på Nationaltheatret, som er en representant for høykulturen. Jeg merket at jeg hadde kvaler med å dra Nationaltheatret opp hit. Jeg føler at jeg bidrar til gentrifiseringen på et vis. Men jeg har vel tenkt at jeg prøver å være en slags trojansk hest. Samtidig tenker jeg at vi kan vise Nationaltheatret og publikummet en annen måte å tenke på.

– Men egentlig føler jeg at slaget er tapt. Dette handler mer om å gå ned med et skrik.

– Hvordan har det vært å jobbe med en institusjon som Nationaltheatret?

– For det første er det masse flinke folk som jobber ræva av seg. Det syns jeg har vært jævlig kult å være med på. Men man merker at det er om ikke motstand, så er det et hus som ikke er vant til å tenke så hardt og politisk på denne måten. Det har vært en utfordring. Et eksempel, da: Hvem skal komme på premieren? Nationaltheatret har masse VIP-publikummere plassene er forbeholdt, ikke sant. Men jeg vil bare ha unge folk her, det er det vi trenger her, ungdommer og anmeldere. Men det blir en blanding, da.

– Det er et stort problem at teater er ekstremt høykulturelt

– Hva må til for å bekjempe monokulturen i byutvikling og kulturlivet?

– Nå føler jeg litt at slaget er tapt. Nå må vi bare gå hardere inn i undergangen. Jeg gleder meg til det bare er Askeladden & Co igjen i byen, da kan man virkelig bedrive hærverk med god samvittighet. Ingen av de som jobber i butikkene har noe ansvar eller tilhørighet til stedene, og eierne har råd til å fikse det med meste ... det er noe litt forlokkende med å tenke seg en slags total destruksjon. Men for å svare på spørsmålet, tror jeg det handler om penger, at penger har altfor mye makt i måten man skal forandre byen på. Det er konserner som driver lobbyvirksomhet og jobber på, og de har jævlig mye penger. Og så klarer ikke politikerne å stå imot.

– Kan man bevare undergrunnskulturen hvis det er penger som styrer gamet, hvis markedet dikterer hva som er viktig kultur og hva som skal være tilgjengelig?

– Man har et ansvar som kunstner til å ikke bare bli med på hva som helst. Man må bruke anledningene man har til å fremme undergrunnskultur. Og det er jeg litt spent på med dette prosjektet. På en måte er det undergrunnskultur hevet opp til høykulturens borg. Spørsmålet er jo: svikter jeg undergrunnen ved å gjøre det mainstream? Men forsøket mitt ligger i å vise vanlige kulturbrukere og institusjoner som Nationaltheatret at det går an å tenke annerledes. Og jeg håper og tror at det kan skape litt ringvirkninger, at teaternorge ser at dette var jævlig gøy, at de tenker: «La oss tenke annerledes». Det er et stort problem at teater er ekstremt høykulturelt og myntet på en veldig liten gruppe mennesker med mye penger. Å fortelle historier i et rom, hvis man ser på det sånn, er egentlig veldig folkelig.

– Hvordan står det egentlig til med norsk teater anno 2023?

– Jeg synes det står litt dårlig til. Eller, hvis du er innenfor en høykulturell sfære, så går det sikkert greit. Men det er veldig få som er det. Det er uinteressant. Jeg personlig, som har teaterutdanning, synes veldig ofte at det er vanskelig å forstå alt i en oppsetning. Og enten er det gjerne litt kjedelig, eller så føles det ikke som om det er for meg, da.

– Jeg har vært opptatt av at dette prosjektet ikke skal være 

. Fordi en stor del av det er at nå kommer det jævlig mye folk fra et ganske bredt samfunnslag. Jeg stiller meg alltid spørsmål som: Hvor er kunsten i dette prosjektet? Og det ligger på en måte ikke i å la seg plage av hvordan man utfører en viss scene, men å fortelle den øvrige historien på en bra og hard og effektiv måte. Med sterke skuespillerprestasjoner og musikk og alt det der, uten at skal være vanskelig å henge med. De radikale grepene ligger mer i formen og utformingen av rommet og den slags. Vi har for eksempel en stor konsert midt i forestillingen hvor det er stage-diving og masse rart. Men en forestilling som altså ikke er vanskelig å forstå.

– Forestillingen er en musikal. Hvordan har du foretatt utvalget, og hvilken rolle spiller musikken i forestillingen?

– Vi åpner én time før forestillingen, og da kjører vi mye postpunk og New Wave, både litt norske greier, mye fra 80-tallet og sånn, typ det Gylne Triangelet og Krim U, men også en del DDR og Sovjet-greier. Musikken er kjempeviktig, og det handler om at Frank Hammersland, som døde tidligere i år, komponerte fantastisk musikk til forestillingen. Der det i filmen er et mer rocka musikalsk uttrykk, har Frank i større grad skrevet pop-låter, men da tufftet i den delen av 80-tallets musikken som ligger i postpunk, New Wave-landskapet. Og vi ville på en måte bygge ut den estetikken, da. Både med kostymene og kulissene, men også så i musikken vi spiller før og etter for forestillingen.

– Du er ikke redd for revy-assosiasjonene?

– Nei. Vi er ganske tydelige fra starten at det ikke er noe kødd. 

Teaterstykket «Døden på Oslo S» 

Teater

– Man har et ansvar som kunstner til å ikke bare bli med på hva som helst. 

Det er ikke et godt tegn for en musikkscene at The New York Times-journalister begynner å skrive flere hundre siders lange bøker om den. Joe Coscarellis 

(Simon & Schuster, 2022) handler om Atlanta-rappens hegemoni. Atlanta-rappen, «an oral tradition of neighborhood dope-boy mythology with melodic, ominous synth-and-808- driven beats», ble først en dominerende undersjanger innen hiphop, senere en premissgiver for den bredere popmusikken og -kulturen utover 2010-tallet.

Ifølge Coscarelli kan Atlanta-rap 2013-2020 sammenlignes med grunge i Seattle på 90-tallet, Londons 80-talls post-punk og Detroits soul og r&b på 60-tallet hva gjelder kulturell betydning.

Han har dekket Atlanta-scenen som journalist i mange år, Coscarelli, og i boken kommer vi på innsiden av noen av de store navnene. Artister som Lil Baby, City Girls, Migos og Jeezy. Og ikke minst managerne/mogulene Coach K og P, som sammen står bak plateselskapet Quality Control, i disse årene det definerende omdreiningspunktet for scenen. Men også de som 

 lykkes helt får plass, artister som Lil Reek og Marlo.

Men det er ikke bare musikkhistorie. Capital-delen av tittelen har dobbelt betydning, og mange sider går med til opptegnelse av business-modellene og -kranglene som har hatt sin tendens til å prege en scene drevet av en råkapitalistisk 

Boken er bedre når den zoomer ut, og peker på hvordan Atlanta som sted har påvirket musikken. At Atlanta er det største urbane området med svarte i USA etter New York, hvordan Atlanta ikke egentlig er en 

 av ulike nabolag som alle føles som at de ligger midt i skogen. Motorveiene som raser tvers igjennom og bringer impulser og varer inn og ut. Og ikke minst det soniske, som riktignok litt for ofte havner i bakgrunnen: Atlanta-rappen har av pengemessige hensyn vært mindre preget av hiphop-hovedingrediensen samples enn andre steder. Dette favoriserte et minimalistisk lydbilde, med masse plass til 

(bakgrunnsutrop) som rappere kan bruke både til å skape rytmisk dynamikk og til å markedsføre seg selv ved å rope ut egenartede ord og fraser. Perfekt til korte 

i sosiale medier.

En bok som dette er tydelig prov på Atlantas betydning, men samtidig gir den et anstrøk av irrelevans. Musikk er noe man hører på, leser man bøker om det er det historie og passé. Vår tids hiphop er nok bygget på grunnsteiner fra Atlanta, men den voldsomme populariteten ble også den regionale scenens død – i dag skjer utviklingen andre steder.

Rap Capital – an Atlanta Story

Utvalgt

UTVALGT: «Rap Capital - an Atlanta Story» er best når det ikke handler om business.


Vår tids grunge, motown og post-punk

Den viktigste musikalske scenen siden Seattle-grunge

Denne samlingen, utgitt av Ace, de britiske øyers dyktigste arkivist-plateselskap (see what I did there?), samler 25 låter med det de kaller «She-punks & Beyond», ukjente og superkjente låter utgitt mellom 1975 og 2016 i England og USA. Alle med det som en gang ble kalt «sterke kvinner», og som man vel innenfor denne konteksten av en kuratert sammenheng, gjerne fortsatt kan kalles det. Man kan argumentere for at noe av tilstanden har endret seg til det bedre i løpet av disse årene, både i musikkbransjen og i samfunnet som helhet, men en viss form for 

«Guerilla Girls»

Samlingen tar sin tittel fra den fortsatt aktive, anonyme aktivistgruppen Guerilla Girls som bedrev «culture jamming» og gjorde fysiske intervensjoner i amerikansk kunstliv på midten av 80-tallet, der menn besatt de fleste styreplasser i museer og forbund, og prosentandelen kvinnelige kunstnere som fikk plass med verkene sine i utstilllingslokalene var i dramatisk undertall. Avbildning av nakne kvinnekropper var man derimot godt forspent med. På grunn av en skrivefeil fra en av de plakatskrivende aktivistene ble de tidlig omtalt som gorilla girls, og de tok denne svakheten og gjorde det til sin styrke, med gorillamasker og det hele. I dag kan det se ut som det er snarere er vikingdrakt som er det dominerende for kulturkrigere i kunstfeltet.

Og det er med følelsen av at det er liknende intervensjoner i mange av låtene som er på denne samlingen. Punkrock-årene var neppe så glorifisert en era som den er er omtalt som, men også denne sexistiske og destruktive gjengen fant rom for en rekke kvinnelige kunstnere og amatører som har laget utgivelser som kanskje ble ignorert av de fleste den gangen, men som nå står som de viktigste fra hele epoken. Da tenker jeg ikke bare på stjernene som Debbie Harry og Patti Smith, som på hver sine vis skapte sine egne rom i musikklivet, til enorm betydning for dem som kom senere. Band som The Raincoats, Essential Logic og The Slits har en større samtidsrelevans enn de fleste av sine bandbrødre. Og utover i post-punk-årene utvidet det hele seg, hør fantastiske bevis på dette i form av mindre kjente en-single-band som pragVEC eller Ludus, som hadde den viktige britiske performancekunstneren og illustratøren Linder Sterling med i besetningen.

Men apropos masker var man nok nødt til å gå til ekstreme tiltak for å oppnå respekt som kvinner. I den ellers ikke kvinnetunge Los Angeles-punken (som låt annerledes enn den fra østkysten, som alltid, er det få band som var friskere enn The Bags, som i starten opptrådte med brune papirposer over trynet. Deres «Survive» er en perle også i dag. Utover åttitallet fikk oppsiktsvekkende mange dilla på sekstitallet, og ut av den mer avantgardistiske postpunken vokste det frem mye avansert neo-psykedelia og annet som virket med fascinert av den mer uskyldige delen av tiåret. Representert på dette albumet finner vi herlige låter som The Bangles’ «Bitchen Summer», The Pussywillows «Come On Now» og The Pandoroas «It’s About Time». Disse bandene motbeviste den seiglivede myten om at kvinner ikke kan være platesamlere og nerder, men de endte dessverre opp som objekter i eget miljø den gangen.

Da fungerte det litt bedre ti år senere, i alternativrocken og grungens era, også den håpløst maskulin, til band som Huggy Bear og Bikini Kill dukket opp. Ingen av dem ble likevel i nærheten av like store som «gutta» den gang, men historien har definitivt vært på Riot Grrrl-bevegelsens side. Her ser man hvordan arkivist-aktivitet har noe for seg. Samlingen avsluttes med et knippe band som tok opp igjen denne arven tyve år senere, for eksempel den britiske trioen Skinny Girl Diet som hadde den beste konserten på Bylarm i 2016.

Samlingen kommer utstyrt med et tjukt hefte med omfattende linernotes skrevet av Lucy O’Brien, som i 1995 utga den viktige boken She Bop. The Definitive History of Women in Popular Music. En historie som fortsatt skrives.

Musikk

Samleplaten «Guerilla Girls» demonstrerer hvordan arkivist-aktivitet har noe for seg. 

Alle artikler