Det er svært mange festivaler rundt omkring de kommende ukene - la oss håpe det er nok mikrofoner til alle. Et av høydepunktene kommer antakeligvis allerede klokken 17 torsdag, et stykke ned på plakaten på Loaded-festivalen ved Kontraskjæret, men likefullt en av rockens viktigste nålevende enkeltpersoner. Såpass må man kunne melde.

den nye levende legende-alderen?), mest kjent for sitt tidlige arbeid med The Velvet Underground i New York i andre halvdel av 1960-årene, en fruktbar periode der avantgarde-strategier, reklame, samtidskunst og dekadent rocke’n’roll møttes. Bandet var som kjent ingen stor suksess den gangen, men i ettertiden har deres viktighet bare blitt tyngre for hvert år som går. Mye på grunn av all kunstnerisk innovasjon og alle de unike plateutgivelsene og handlingene deres, men også for deres betydelige påvirkning på nesten all alternativ rock og pop siden midten av 70-tallet.

John Cale har også hatt en snodig, langvarig og svært interessant solokarriere, og han kom faktisk med ett av sin karrieres mest imponerende album 

så sent som i år - 2023. Ikke at verden og markedet gikk av skaftet den grunn, men det burde det absolutt gjort.

Her er 10 gode argument for hans unike posisjon i rockens kanon.

Han kom fra klassisk og samtidsmusikk, og var noe av et vidunderbarn ved klaveret hjemme i Wales og med et stipend kom han seg over til USA og traff de rette menneskene som fikk åpnet hans horisont og gav ham nye, usunne vaner. Med sin bakgrunn fikk han dyttet det merkelige rockprosjektet The Velvet Underground over i noe de var helt alene om. Han spilte bass og orgel i dette bandet, men den tydeligste signaturen er den elektriske bratsjen som skjærer en dyp rift i lytterens sjel fra første lytt.

Andrealbumet «White Light White Heat» kan skremme fanden på flatmark, men har også mange suggererende grooves og en helt særegen, medrivende stemning. Selv i 1968 ble det ansett som aparte å utgi en åtte minutter lang låt med en opplesning av en novelle. Den handler om Waldo Jeffers som blind av forelskelse sender seg selv som en pakke til sin utkårede Marsha Bronson, bare for å møte sitt endelikt da Marsha ser seg nødt til å hogge gjennom den nennsomme innpakningen med en stor kniv. Novellen var en gammel tekst skrevet av gitarist/sanger Lou Reed, men det er John Cales 

opplesningsstil som gjør denne låten så virkningsfull. En variant av denne historien ble forøvrig levert på engelsk tentamen på Brandbu Ungdomsskole av undertegnede.

Svart høyhalser, midtskill og mørke solbriller

Det var vel også en periode at John Cales stil fra disse første årene med The Velvet Underground ble forsøkt appropriert. En meget slående stil var det i alle fall.

Etter mye krangling med Lou Reed var det ut av bandet. I stedet ble han virkningsfull produsent for en rekke mildt sagt revolusjonerende albumutgivelser, som The Stooges debutalbum, den tidligere Velvet Underground-sangeren Nicos trilogi, Patti Smiths debut 

 og mange andre. Han var også musiker for den da ukjente britiske folk-artisten Nick Drake. Tidlige, mer konvensjonelle soloalbum som 

og samarbeidet med minimalisme-komponisten Terry Riley på 

viste hans allsidighet og vanskelige salgbarhet.

En pussig detalj i hans karriere var at han, på grunn av tidlige bedrifter, ble en del av A&R-teamet i Reprise records, inn i ledergruppa med alle legendene i Warner-systemet, med fancy bolig på vestkysten og ny livsstil med dyre sportsbiler og alt som hører med. Han fikk ikke signet mange kommende legender i sin tid for labelet, men fikk utgitt noen spennende soloalbum selv, der den vakre og orkestrale 

En ny fase i solokarrieren kom da han i 1974 flyttet til England for å jobbe som A&R på Island Records i stedet, og der han også fikk startet nytt rockebasert band. Et enormt aktivitetsnivå medførte at han spilte inn intet mindre enn tre (!) klassiske album på litt over et år: 

Sistnevnte inneholder en av de skjønneste sangene som finnes, en klar «spille i begravelsen»-kandidat ved navn «(I Keep a) Close Watch». Intet øye tørt.

Parallelt med kunstmusikk og vakre pianoballader, var han i disse årene også en svært konfronterende live-utøver, som fikk påvirkning på punk-artistene som kom i årene etter. Klipp av hans goth-metal cover av «Heartbreak Hotel» er rett og slett rystende å se på, men også svært, svært bra. Hans bruk av hockeymaske var det også andre som tok etter senere, men hans beryktede stunt med å hogge hodet av en levende kylling ble heldigvis en engangsforeteelse. Han hadde mange indre stridigheter denne perioden.

Soloplater kom og gikk i tiårene som fulgte, av noe varierende kvalitet men alltid interessant og med mange gullklumper gjemt blant det grå og vanskelige. Mange forskjellige musikalske eksperimenter og stemingsleier, store verk og tøffe rockalbum om hverandre. Han skrev også musikk til et stort antall filmproduksjoner.

Cale gikk også inn i noen sjelden samarbeidsprosjekt, f.eks. spartanske 

sammen med Lou Reed,tilegnet deres gamle mentor Andy Warhol, og en duo sammen med Brian Eno. Fra nittitallet kommer han også inn i en ny delig stilperiode med velfrisert lugg, Comme des Garcons-klær og en massiv aura.

At han hatet å jobbe med dem er tydelig i hans fantastiske selvbiografi / coffee table-bok 

ien svært ærlig, selvkritisk, bitter, morsom og litterær stil som var uvant i rockbiografifaget den gangen. Og med grundige beskrivelser av et liv og et kunstnerskap som er forbløffende rikt og som trenger langt mer enn 10 punkter. Svært anbefalelsesverdig, også for billedmaterialet, illustrasjonene av Dave McKean og den tidstypiske designen.

I bedre fysisk og psykisk form som gammel mann, har han taklet sin legendestatus med å gjøre alt mulig annet enn hva som er pleier kjennetegne en gammel rockehelt som er i posisjon til å cashe inn på statusen. En rekke meget interessante plater med electronika, eksperimentell pop og rock, hiphop og så videre har blitt utgitt uten hits men med stor verdighet, samarbeid med folk som Dangermouse, og nå i år den store triumfen med dystre og gripende 

, der han samarbeider med folk som Weyes Blood, Laurel Halo og Animal Collective. John Cale har stadfestet sin posisjon som et av moderne musikks største ikoner - men har vært i stadig utvikling.

Loaded arrangeres på Kontraskjæret mellom Akershus festning og Rådhusplassen torsdag og fredag, med bl.a. Selma French, Fieh, The War on Drugs og Gluecifer på plakaten. Mer info: 

En av rockens største gjenlevende legender - på Kontraskjæret?! I ettermiddag spiller waliseren på Loaded-festivalen.

10 grunner til å skrive John Cale inn i kanon

Vi leser skjønnlitteratur for å oppdage nye verdener og alternative historieforståelser. I moderne tid har tydeligvis skjønnlitteratur hatt vel så mye med å tilnærme seg virkeligheten og faktiske personers følelsesliv og beveggrunner. Mange vil si at dette har vært ødeleggende for hvordan man forholder seg til skrift og diktning og forfatterrollen, men det er en diskusjon man kan ta en annen gang. Noen ganger dukker det opp bøker som dekker begge disse lystene. Man har en 

 følelse av å lese en nøkkelroman som like gjerne kunne vært en biografi som et essay som en detektivhistorie, og som er alt dette på samme tid.


Den amerikanske forfatteren Cathrine Lacey bedriver i alle fall et solid stykke eksistens- og verdensbygging på sin avanserte og lettleste kunstnerroman 

en imponerende konstruksjon og godt uttenkt idé der overbygningen sjelden står i veien for lesbarheten.

Det store og fryktede tverrfaglige kunstnerikonet som bare gikk under navnet X, et mysterium av en kvinne og et kynisk kunstmonster som slo gjennom med performance og romaner og musikk og mye annet, utført under en lang rekke forskjellige alias på Manhattans downtown-scene fra 70-tallet og frem til verdensherredømme, faller død om. Hun etterlater seg en sørgende kone, et enormt livsverk, mange beundrere og en lang rekke spørsmål. Hvem var hun egentlig? Hvorfor var hun så vanskelig, og så uimotståelig? Hvem eier historien om henne nå? Hvordan skriver man en biografi over et menneske som ikke ville være bare én?

Den etterlatte blir så indignert over en for tidlig og ifølge henne totalt feilslått suksessbiografi som blir utgitt, at hun så smått begynner å gjøre research til sin egen. Ikke for å bli en stor suksessforfatter selv, hun har øyensynlig få ambisjoner på egne vegne og fremstår som en mer fargeløs og anonym skikkelse sammenliknet med sin voldsomme kone. Men for å prøve å forstå hvem det var hun var gift med og forgudet.

Romankarakteren X er tydeligvis et amalgam av betydelige kvinnelige profiler i kunsthistorien: Kathy Acker, Susan Sontag, Joni Mitchell, Edie Sedgwick, Laurie Anderson og andre, flere av dem like hatet som elsket av sine nærmeste. Antallet personaer hun hadde blir avdekket, og vi ser henne i profesjonell og privat interaksjon med mange virkelige kunstnere og mennesker, og noen og noe som er oppfunnet. Dette kunne selvfølgelig blitt litt for smart og fiffig for sitt eget beste, en litt vel tenkt konstruksjon som kunne blitt trettende i lengden, men Cathrine Lacey behersker sitt eget narrespill svært godt. Det er en haug referanser til intervjuer og bokutgivelser og utstillinger og annet som X har vært involvert i gjennom livet, og man merker etterhvert at mange av dialogene og sitatene er direkte hentet fra romanskikkelsens virkelige forlegg.

Det er altså satt til en verden som likner «vår» verden, samtidig er det også en kontrafaktisk verdenshistorie - en meget besnærende sådan. Om man skreller X-løken inn til innerste kjerne, kommer man frem til en oppvekst i et helt annet USA. Et USA som var delt inn mellom et søndre og et nordre territorie, adskilt av en stor mur og med vidt forskjellige lover og moralske regler. Det blir tidlig klart i romanen at X som ung var involvert i en Weather Underground-aktig terrorist/frigjøringsgruppe, noe som kaster nytt lys over hennes senere kunstnerskap og hennes mange forskjellige liv når hun klarte å komme seg over på den andre siden. Det kommer også endel andre historiske diskrepanser i fortellingen som dytter litt på synsvinkelen på det hele.

Alt dette er stort sett livaktig og plausibelt fortalt, det er morsomt, gripende, frastøtende og intellektuelt pirrende, og rett og slett ganske så spennende å lese. Det setter lykten mot vår til nå overdrevne respekt for den vrange geni-skikkelsen, og det setter på en interessant måte store spørsmål ved om noen i det hele tatt kan fange andres liv i en biografisk sammenheng. Cathrine Laceys forsøk er en underholdende fiksjon, men også et tankevekkende prosjekt.

Biography of X 

Litteratur

Et kunstmonsters mange liv

Nå er det én uke siden det hele var over. Ikke siden Sex and The City har et TV-show skapt så mye blest om mote - eller ikke-mote, men 

. De skjulte kodene og den nedtonede auraen som bare sann rikdom kan skaffe (det finnes heldigvis flere måter å være rik på), men i dette tilfellet: Kalde, harde, arvede cash.

Jesse Armstrongs fire-sesongers familiekrønike, om den Murdochske Roy-familien og de fire søskenene som krangler om hvem som skal overta Waystar Royco etter patriarken Logan, har endret TV-landskapet på mange måter. At serien gjennom kostymedesignet skulle bli et av de viktigste stilfenomenene de siste årene, var noe ingen helt så komme. Nå er ‘stealth wealth’ og ‘quiet luxury’ etablerte begrep, og stilen har gått sin seiersgang på internett, sosiale medier og i motemagasinene parallelt med sesongene. 

Helt siden sesong 2, da kostymedesigner Michelle Matland virkelig meldte seg på som karakterbygger, har vi fulgt subtile hint om Successions bane gjennom skarpe dresser, høyhalsere, særegne merker, tweed-capser, kjole, boblejakker og én overdimensjonert Burberry-veske. 

Hva skjedde med Shiv da hun gikk i en ukledelig, litt for trang Ted Baker-kjole? (Hun senket guarden hjemme hos mamma, og fikk svi for det). Hvorfor er det så feil å få en Patek Philippe til 40-årsdagen av kjæresten din? (Fordi det viser at hun ikke kjenner deg)!

Ida Elise Eide Einarsdottir er moteredaktør i KK og har fulgt serien tett, skrevet flere saker om Succession og stilpåvirkningen det har hatt. Hun er med oss i episoden der vi virkelig graver oss ned i materien - så Succession-fans der ute; denne er for dere!

Hvem er egentlig neste generasjon moteskapere å se opp for her til lands?

Motelandskapet er i stor endring, etablerte navn og moteskapere som pleide å dominere moteukene har tatt nye steg i karrieren og - spørsmålet er da: Hvem er Norges nye designstjerner?

For å gjøre deg opp en egen mening, ta turen til noen av visningene og presentasjonene som holdes ved landets fremste designskoler i disse dager.

Lørdag 10. juni kan du se KHiO-studentene kl 15 på nettopp Kunsthøyskolen og OsloMet-studentene kl 18 i Pilestredet 52.

Oslo Runway lanserte også nylig sin egen visningsplattform for unge talenter, Oslo Runway NEXT og en titt på dem viser noen av profilene som holder på å etablere seg som viktige navn. Først og fremst har vi kanskje Margaret Abeshu. Abeshu gikk ut fra KHIO ifjor og har allerede vunnet DS Fashion Talent Awards, i tillegg til å kuratere moteutstilling med Admir Batlak og på andre måter blitt sentral på den norske scenen. Følg med over sommeren - Oslo Runway arrangeres 14-19 august.

Et annet høydepunkt denne uken er bokbad med Norges kanskje største klesdesigner gjennom tidene - 

gammel KHIO-student (tidligere SKHS - Statens Kunst og Håndverksskole), nemlig Per Spook.

Han gjør en sjelden opptreden i forbindelse med lanseringen av sin nye bok, 

 - og den høres ut som noe å få med seg. Boka er et samlerobjekt gitt ut i begrenset opplag på et fransk forlag, og handler både om Per Spooks haute couture-kolleksjoner og livet til Hélène Martini, som han kledte opp og jobbet tett med. 

Museet skriver at Hélène Martini var en polskfødt, fransk eksotisk danser som ble en profilert nattklubbeier i Paris. Martini drev blant annet nattklubben Pigalle, og satt opp show med legender som Edith Piaf og Josephine Baker, skriver Klassekampen i et

Han er eneste nordmann som har drevet sitt eget Haute Couture-hus i byen, etablert i 1977, og som har vunnet fransk motes høyeste utmerkelser, Gullsynålen og Gullfingerbølet. Før han etablerte Per Spook som motehus var han sjefdesigner hos Louis Feraud, og hadde bakgrunn fra både Christian Dior og Yves Saint Laurent. Han var tema for en stor retrospektiv ved Museet for Samtidskunst i 2006, en utrolig flott utstilling, og et innblikk i Spooks eget blikk på Paris-tiden er helt unik norsk motehistorie. 

Det er International Library of Fashion Research som sammen med Nasjonalmuseet inviterer til samtale om det glade 1970- og 80-tallet. Førstkommende fredag 9. juni klokken 18:00, begrenset antall plasser.

Balenciaga lanserte nylig sin vårkolleksjon for 2024, digitalt, en film spilt inn på gaten foran haute couture-studioet på Avenue George V i Paris. Den andre kolleksjonen siden skandalen er fortsatt nedtonet, været i kortfilmen skifter fra sol til regn og plaggene er gjenkjennelige i stil og silhuett. Absolutt ingen krumspring akkurat nå.

Mange spekulerer i om merket klarer å hente seg inn etter skandalen i fjor og ikke minst hvordan det vil skje - de hadde for eksempel massiv backing på Cannes-festivalen, 

 i The New York Times. Uansett hvordan det går til blir det en case for lærebøkene. 

Selve kolleksjonen det ble så mye blest om - Balenciaga Objects - skrev vi faktisk en sak om, før det smalt. Kontroversen kom med, men saken handlet egentlig om prosjektet i seg selv. Les den 

. Interessant nok gjorde de akkurat som kunstner Agatha Wara etterspurte - og slapp mønsteret til en av sine klassiske dressjakker fritt til nedlasting før siste kolleksjon. Kanskje de også leser Tidens Ånd?

Podkast om Successions stilarv, avgangsuke for designstudentene i Oslo og Paris-fokus; fra Per Spook-bokbad om Paris på 80-tallet til Balenciagas digitale gatemote anno 2023.  

OM STIL #4

OM STIL Nyhetsbrev #4

Han elsker Carl Barks, synes å tegne er kjedelig og fikk en gang nikotin intravenøst som del av et forskningsprosjekt.

Han har jobbet som illustratør for magasiner, aviser og band, og har en karriere som støymusiker bak seg under navnet Narwhalz of Sound.

Småfascinerende type, tegnseriekunstner Brian Blomerth.

Nå er amerikaneren, som i anledning tegneseriefestivalen Oslo Comic Expo for første gang har reist utenfor Nord-Amerika, midt i en serie på fire bøker hvor han tegner den psykedeliske revolusjonens historie. 

forteller historien om da den sveitsiske kjemikeren Albert Hoffman i 1943 ved en tilfeldighet syntetiserte LSD, halvveis tilfeldig inntok en ganske stor dose – og deretter syklet hjem. I 2021 kom oppfølgeren 

om ekteparet R. Gordon Wasson og Valentina Pavlovna som på 50-tallet oppdaget og gjorde pcyolcibinsoppens psykoaktive egenskaper kjent – noe CIA raskt blandet seg selv inn i. Snart følger bøkene om ketamin og MDMA. 

– Jeg satt og så en dokumentar på Youtube om LSD hvor Albert Hoffmann dukket opp. Han fortalte at den første LSD-opplevelsen var en forferdelig opplevelse for ham. Han var sånn: Det var definitivt grusomt. Jeg tenkte, 

, det er ganske artig! Så jeg sjekket opp litt mer rundt det og ... Jeg ble litt sjokkert, egentlig. Det var en interessant historie.

Brian Blomerth

Blomerths bøker er strålende, fargerike, og fulle av små artige detaljer. Figurene hans er hundemennesker, lignende de i Donald-bladet. De er Langbein-er og Olivia-er hele gjengen. Blomerth er sterkt inspirert av denne epoken innen tegneserier og -film. Fargene han bruker er nesten utelukkende hentet fra en Dell Comics-manual til fargebruk fra 1940-tallet.

På omtrent samme tid skjedde den en psykedelisk revolusjon. De samme årene som tegnefilmen var i sin gullalder, hadde kjemien sin. Stoff etter stoff ble syntetisert i laboratorier i håp om å finne noe man kunne tjene penger på.

, altså ikke tegneserier med en haug med ruter, ikke sant. Jeg ville gjøre noe sånt, noe som var litt i mellom tegneserier og en barnebok, kanskje. Litt som en animasjon. Et stort format hvor det bare er masse ting å se på. Og denne første LSD-trippen, det var en så kondensert historie. Bare to avsnitt – så jeg tenkte at det kunne passe. Dessuten, var jeg litt sjokkert over at ingen hadde gjort det fra før. Det virket så enkelt å gjøre det, en sånn psykedelisk historie-ting i tegneserieformat.

Fortell om din siste bok, Mycellium Wassonii

. Jeg har forstått det sånn at noe av det som fascinerer deg med disse historiene er hvordan alle på en eller annen måte handler om parforhold? 

– Det handler om et par, ja. Kona var russisk og mannen var Engelsk-amerikansk. På bryllupsreisen dro hun ut i skogen og plukket sopp. Hun kom hjem og var sånn: disse skal vi spise til middag i dag. Mannen, R. Gordon, var sånn: det der er 

. Vi skal ikke ha det der til middag. Nei.

 Så småkranglet de litt. Neste dag prøvde han disse soppene, og var sånn, vet du hva? Disse var faktiske ganske gode. Så, etter hvert begynte de å skrive på en kokebok om sopp sammen, som en hobby.

– Kokeboken ble til slutt noe annet. De fant ut masse om hvilken rolle sopp har spilt i ulike kulturer, og utviklet en teori knyttet til det. Kokeboken endte i stedet opp som et tobinds verk om hvordan folk ser på sopp rundt omkring i verden.

– Det er ... Ok, greia er: enkelte folkeslag er mycofiliske. Andre er mycofobiske. Noen kulturer er anti-sopp, mens andre, som franskmennene synes sopp er det beste på jord. Russerne er helt like. Sveitserne også, tror jeg, mens i England nekter de å spise sopp. De vil rett og slett ikke ha noe av det, skjønner du?

Kan godt forstå det. Sopper kan være ekle, slimete ...

– Ja, de kan være ganske ekle. I noen kulturer er de assosisert med døden, eller ereksjoner. Eller, liksom, sæd. Kroppslig slim.

– Uansett. Så var det noen som foreslo at de skulle dra til Mexico. For det hadde vært rapporter siden tidlige kolonitider om mennesker som har tatt sopp og fått spirituelle opplevelser. Men det hadde aldri blitt bekreftet. Så da dro dette ekteparet ned dit og sjekket det ut selv. 

– Den første reisen var helt uten suksess. Men på neste forsøk fant de det faktisk, og de endte opp med å ta psykedelisk sopp i en sermoni. Det er helt sykt!

I et av de fineste bildene i boken spiser R. Gordon Wasson sopp med poeten Robert Graves, som også var blitt interessert i psykedelika. Hvordan startet hele denne sopp-greia, spør Graves. Wasson svarer: «Jeg er ikke helt sikker. Jeg tror jeg bare elsket kona mi».

Blomerth går kledd i en rødrutete tømmerhoggerskjorte og en grålig, syrete caps påsydd et merke som forestiller tegneseriefiguren Snoopy som tisser på en beholder. Merket er symbolet på Operation Golden Flow, et anti-narkotika tiltak igangsatt under Nixon-æraen som innebar at samtlige soldater i Vietnam skulle la seg narkotestes. Man ville hindre at soldatene tok med seg eventuelle nye uvaner – som heroinavhengighet – hjem. Tisset de ikke rent måtte de bli igjen i Asia. 4,5 % av testene var positive.

– Det er greia: alle amerikanske kriger har sin tegneserie-karakter, sier Blomberth entusiastisk.

Hans egen far tjenestegjorde i den første Gulfkrigen (90-91), og pleide å tegne Taz fra Looney Tunes for enheten sin.

– Andre verdenskrig: definitivt Looney Tunes. 100 %. Kanskje litt Mikke Mus. I Vietnam var det Snoopy. Korea ... jeg vet ikke helt, men i den første Gulfkrigen var det definitivt Bart Simpson. Afghanistan og Irak var South Park og etter hvert Family Guy. Operation

100 % Kenny. Kenny dominerte i begynnelsen, men så ble det bittelitt Stewie (fra 

Hva skyldes denne koblingen mellom krig og tegneseriefigurer, tror du?

– På samme måte som med tegneserier er ideen i militæret å forenkle noe, slik at masse 

 blir enklere å håndtere – eller tegne. Tegning har også den psykologiske fordelen av at det er abstrakt, og hvis det er abstrakt er det lett for menneskesinnet å feste hva som helst til det. 

– Det artigste med mennesker er hvordan du kan se ...

Blomerth flytter litt rundt på glassene på bordet. Slik at to av glassene er som øyne og det tredje blir en munn.

– Et fjes. Ikke sant? Det er interessant som faen. Et par linjer til ville laget et helt annet ansikt. Folk knytter seg til det på en rar måte, jeg vet ikke helt hvorfor. Det er litt det samme med stoffer. Det er sånn: det er 

 med dette. Det er et eller annet med dette stoffet. Men samtidig: 

. Mye blanko. Vanligvis starter jeg med nesen. Sånn vet jeg hvor personen skal være. Det er et par ulike typer neser. Du har soppen, du har olivenen ... Det er en som er som oliven i en slags pose, en oliven som ... Det er en nese som på en måte er mellom en oliven og et egg.

– Jeg byttet fra Koh-I-Noor Radiograph til en annen Radiograph. Den er brun. Hva faen er det den heter, igjen? Det er en isograph. Rotring! Jeg er en Rotring-fyr nå.

 den, ikke sant? Koh-I-Noor ble solgt til et annet selskap, Chart Pack, og de begynte å lage 

 penner. Så jeg begynte å kjøpe gamle fra Ebay. Men også de sugde, fordi folk, du vet, de 

 hvordan de skal ta vare på penner. Hovedårsaken til at du kan ha en sånn penn i to år er fordi du bruker den hver eneste dag. Hvis du lar de ligge bare bittelitt begynner blekket å sprekke opp. Så når jeg drar tilbake til USA kommer jeg til å måtte fucke med disse tingene en stund før de er oppe å går igjen. Det er som den første uken med løping, ikke sant. Du må få maskineriet i gang.

Blomerth bruker Photoshop til å fargelegge. Mens det kan ta 12 til 18 timer å tegne en veldig komplisert side, er selve fargeleggingsjobben rundt tre til seks timer.

Blomerths favoritter

– Det kommer ikke til å funke for meg. Fargeleggingsstilen min er veldig, veldig spesifikk. Jeg har en pallett, og jeg 

 holder meg til den. Jeg fucker ikke rundt. Jeg har farger jeg 

 elsker. Jeg jobber hardt for de fargene.

Han anslår at han har rundt 32 «hovedfarger».

– Jeg kan prøvekjøre en ny farge en liten stund. Hvis den er virkelig bra blir den lagt til i rotasjonen, men ja, det hører til sjeldenhetene.

– Det er ganske kjedelig. Ja, det er kjedelig.

– Tegning er som å legge puslespill. Du bare sitter der i timesvis. Hver gang jeg er ute og gjør ting tenker jeg at dette er supert, men jeg skulle ønske jeg kunne tegnet nå. Og når jeg tegner er jeg sånn, jeg 

Vi sitter ørlite i stillhet og nyter den bedre Pizza Quattro Formaggi-en som står på bordet mellom oss.

– Hva er det mest kjente fra hjembyen din?

– Jamestown. Hvis du har hørt om Pocahontas og sånn, det er rett nord for hjembyen min. De har en replika av en av skipene der. Hvert år måtte vi dra dit på skoletur. Vi måtte dra og se på den båten. Dere har det sikkert sånn i Oslo, også, lignende gamle båter som dere må dra og se på hele tiden.

– Du har holdt på med tegning i cirka ti år.

– Jeg har tegnet mye lenger enn det. Profesjonelt, kanskje ti år. Men jeg har tegnet hele livet mitt, alltid elsket å tegne. Jeg klarte bare aldri å finne ut hvordan jeg skulle tjene penger på det. Sånn helt til jeg hadde bodd i New York et par år. En venn av meg fra England, også illustratør, kom til New York. Den første uken tok han med seg portfolioen sin til The New York Times og de gav ham jobb. Han tok med portfolioen sin og det virket! De ansatte ham! Han fortalte meg dette, og jeg var sånn er det 

 i helvete det fungerer? Hva er det du snakker om!? Jeg visste ikke at det var sånn det fungerte. Så utrolig dumt.

– Jobbet som hundepasser, masse sånne drittjobber i veldig lang tid. Og greia er: du blir mye bedre når du får betalt. Du har en deadline, og det er også pengene, som gjør at du tar det mer seriøst, og faktisk forbedrer deg. Jeg har definitivt blitt bedre de siste årene. Selv om jeg er gammel nå. En gammel idiot. Jeg skulle egentlig ikke blitt bedre nå, jeg skulle ha nådde et platå, kanskje skulle det gått i nedoverbakke. 

Sånn sett har Blomerth noe til felles med en av sine store inspirasjonskilder, Donald-tegner Carl Barks:

– Det er to ting med ham som er helt sykt, sier Blomerth. 

– Nummer én: Han klarte ikke å tjene penger på tegning før han var veldig gammel. Mye eldre enn meg. Han jobbet som tømmerhogger i mange år, tok en haug med strøjobber. Og nummer to: han elsket å reise 

 å reise. Han omga seg med bunker av National Geographic-magasiner, og elsket å lære om andre steder.

 puff av en nikotin-vape. Tidligere drev han et selskap som solgte nettopp sånne, men han sluttet da han skjønte at han kunne jobbe som tegner.

– I et annet intervju leste jeg at du har fått nikotin injisert en gang?

– Det var galskap. Jeg følte meg gal. Det var Langbein-greier. Men ja, det var fantastisk. Jeg jobbet som labrotte i rundt to år. Som regel var jeg i kontrollgruppen, og så var, typ, heroinavhengige de ekte testsubjektene. Så i blant så bodde jeg på sykehuset med disse heroinistene, og vi hang sammen og bare røyka. 

– Det var greit. Det var som en jobb, ikke sant? Du prøver bare å finne ut av ting. I Amerika så er det ingen som setter deg opp med en dritt. Så før jeg fant ut at det bare var å møte opp der du ville jobbe, vise dem arbeidene dine, og det er sånn du får jobb, så gjorde jeg masse rar dritt.

– Carl Barks jobbet som tømmerhogger …

– Carl Barks jobbet som tømmerhogger, jeg injiserte nikotin.

Tegneserie

– Jeg var litt sjokkert over at ingen andre hadde gjort det, sier tegneserieskaper Brian Blomerth, på svipptur innom Oslo i anledning Oslo Comic Expo.

Lager tegneserieromaner om 1900-tallets psykedelika-revolusjon

Lager tegneserieromaner om LSD, sopp og 1900-tallets psykedelika-revolusjon

Record collectors are pretentious assholes, sa det legendariske hardcore-rockbandet Posion Idea på en platetittel en gang. Men jeg er ikke så sikker på det, jeg kjenner ganske mange av arten, fine gutter og jenter alle sammen. Det er noe rørende og fintfølende ved mange av dem, de klarer bare ikke å gi seg med disse små daglige gledene det er å lete etter skatter, og en dyp kjærlighet til musikk finnes også mange steder. Det er ikke bare krangling om katalognumre, feiltrykk og elendige PostNord-bud. 

I tillegg til nødvendige musikalske inntrykk, er det også mange som samler, kjøper, hamstrer inn LP-plater på grunn av estetisk nytelse - coverne er rett og slett pene, interessante, stygge - uansett verd å se og tenke på. Spesielt gjelder dette mye god grafisk design og fotokunst, men det er også en subsjanger der mer eller mindre kjente tegneserietegnere får fritt spillerom til å dekorere omslagene.

Og det er nettopp mange eksempler på dette vi kan meske oss med på Frogner-galleriet (art with a) PURPOSE, som vi var innom for etpar uker siden også. Det er drevet av tidligere plateselskapmogul Micke Manasse - som denne helgen har overlatt mye av det kuratoriske arbeidet til Lars Fiske. Han er en høyt elsket veteran innen illustrasjon og tegneserietegnerfaget her hjemme, med en lang rekke klassiske utgivelser under beltet, for barn, voksne og helst de som ikke finner seg til rette i noen av kategoriene. 

Dette årtusenet har han også utmerket seg med en rekke tegnede og oppfinnsomme bøker om forskjellige kunstnerskap og kunstnerprofiler som Kurt Schwitters og George Grosz, og samarbeidsprosjektet Kanon med Steffen Kverneland. Ikke uventet er han også en musikk-freak, og det var kanskje på tide at han gjorde noe som dette her. Vær oppmerksomme at utstillingen kun holder oppe to helger (lørdag og søndag), så her må man ikke sove eller ta gåturen i feil retning.

JUDGE IT BY THE COVER! 100 LP COVERS BY COMIC BOOK ARTISTS

Hva i alle dager er det du har stelt i stand nå, Fiske?

– Det lurte jeg lenge på også, men nå er det altså et faktum: en utstilling med 100 LP-cover laget av 60 ulike tegneserieskapere. LP formatet valgte jeg for å ha en begrensning, og for at det er det beste å pakke musikk inn i. At jeg møtte Michael, som har galleriet (art with a) PURPOSE, var helt avgjørende for at dette nå skjer.

Jeg lurer litt på hvordan du har fått tak i dette, er alt fra egen samling?

– Halvparten er mine egen. Samlingen har eskalert kraftig det siste halvåret, da jeg endelig bestemte meg for å gjøre dette. Det meste er kjøpt brukt i platebutikker, noe på nett og den andre halvparten har jeg fått låne av brødre, venner og entusiaster jeg har truffet på. For dette temaet har virkelig gjort folk lykkelige og gira. De er mine med-kuratorer kan du si.


Cirka hvor mange plateomslag av kjente tegnere finnes det, og når begynte denne trenden?

– Det er i alle fall veldig mange flere enn de vi har fått tak i. Stadig nye dukker opp. Jeg har en fantastisk Bix Beiderbecke med omslagstegning av Guido Crepax som står fast i tollen! Uansett; noen av verdens fremste tegneserieskapere er med på utstillingen. Alt fra Watchmen-tegner Dave Gibbons til Mad-tegneren Don Martin.

Ideen dukket opp på en tur til Edinburgh i 2018, der jeg fikk tak i John Zorn LP´n 

, med et helt spektakulært flott plateomslag tegnet av Mark Beyer. Tegning og musikk i en perfekt enhet.

Hvorfor gjør tegneserie-estetikken, i sin allsidighet, seg så godt som omslagskunst tror du?

– Nettopp det at den er så variert, og det at tegneserieskapere ofte er veldig gode på å utvikle helt særegne uttrykk, gjør det til et perfekt valg for en artist som vil stå ut i platehylla. Her får jeg vel påpeke at denne utstillingen tar utgangspunkt i den fysiske handlingen det er å kjøpe en LP.

I starten var jo også du en «rocketegner» i musikkavis. Motkultur var noe man assosierte med tegneseriekunst og rock. Er det slik fortsatt?

– Det var tider! Nå er det både ja og nei. Disse to kunstuttrykkene har jo havnet i finrommet litt, men fortsatt dukker det opp noe som stritter imot.


Er det noen tendens i innfallsvinkelen her, tar tegnerne seg tid til å lytte til albumene og lese tekstene, eller er det mer assosiativt til albumtittel og så videre?

– Noen få sier de både har hørt og lest nøye. Jeg får inntrykk av at mange i alle fall har hørt på musikken, mange er alt fans av artisten, noen gjør det for et band de kjenner, og andre liker ikke musikken overhodet, slik tilfellet er med Robert Crumb som tegnet det berømte 

omslaget for Janis Joplin - Big Brother and the Holding Company.

Hva med «vanlig» billedkunst og design, er det noen retninger som går igjen?

– Her går det på kryss og tvers og spriker i alle retninger. Tegneserietegnere er veldig gode på å inkorporere andre kunstuttrykk og gjøre de til en naturlig del av sitt uttrykk.

noen ekstra verdifulle, økonomisk, som kunstverk?

— Ikke noen voldsomme verdier, men jeg ser jo at 1000-lappene kan fly på Discogs, i den grad man skal stole på deres prisbarometer. Ser at Jimi Hendrix’ 

»-gatefolden med Moebius’ omslag er unødvendig dyr.

Men er det noen ny generasjon i Norge og utlandet som bemerker seg på denne arenaen?

– Norge stiller ekstra sterkt nå om dagen synes jeg, artister som Todd Terje, Sex Judas og The Good The Bad And The Zugly har fått noen av landets fremste tegneserieskapere på omslaget.

 av det fantastiske garasjebandet Thee Headcoats. Hvem er dine tre favoritter?

– Den alt nevnte John Zorn, Vince Guaraldi 

; enkelt og genialt cover, topp jazz, og så er jeg solgt på Joost Swarte. Av hans 5 omslag liker jeg veldig godt det til 

o. Men musikken er jeg litt usikker på. Vi snakker plateomslag på denne utstillingen.

Men et annet viktig spørsmål til sist. Kommer det noen ny bok fra deg snart?

Den geniale tegneren Lars Fiske har gått hen og blitt utstillingskurator. Men slapp av, det dreier seg om vakre plateomslag designet av tegneseriekunstnere. Utstillingen åpner på (art with a) PURPOSE lørdag.

Heng plata opp på veggen!

Siste episode strømmet mandag kveld, og Jesse Armstrongs fire-sesongers familiekrønike, om den Murdochske Roy-familien og de søskenene som krangler om hvem som skal overta Waystar Royco etter mediemogulen Logan, har endret TV-landskapet på mange måter.

Drama var det - men var det en tragedie eller en slags komedie? Og hvordan kan så lite handling bli til så mye fantastisk TV? Hvor mange måter kan man style en høyhalset genser? Og hvordan forlater man egentlig et helikopter med stil? 

Ida Elise Eide Einarsdottir er moteredaktør i KK og har fulgt serien tett, og skrevet flere saker om Succession, stilen og påvirkningen det har hatt. Hun er med oss i episoden der vi virkelig graver oss ned i materien. 

Vi oppsummerer serien, men først og fremst stilen - nemlig ‘stealth wealth’-fenomenet som har gjort en serie om livsfjerne næringslivsfolk til moderne stilikon, og snakker om Successions bane gjennom dyre dresser, høyhalsere, boblejakker, klokker, tweed, t-skjorter og én overdimensjonert Burberry-veske. 

Ikke siden Sex and The City har et TV-show skapt så mye blest om mote - eller ikke-mote, men 

. De skjulte kodene og den nedtonede auraen som bare sann rikdom kan skaffe (det finnes heldigvis flere måter å være rik på), i dette tilfellet: Kalde, harde, arvede cash.

Film/TV

Podkast: Hva var egentlig Succession-stilen? 

Sommeren har akkurat meldt sin ankomst, som betyr, blant annet, én ting: at hele det offentlige Oslo åpner dørene sine for alskens spillende og lyttende folk. Det er Musikkfest.

Men som Audun Vinger skriver i ukas musikknyhetsbrev, Lydens ånd: er ikke hver dag en musikkens dag, i en by som vasser i konserter og DJ-sets?

For hvor mange kabler og mikrofoner er egentlig i aktivitet til enhver tid i hovedstaden nå? Ikke få. Men ingen klager over dette. Det er en kjensgjerning at norsk musikk er usedvanlig mye bedre og rikere enn i Musikkens dag, som det het før, sin barndom.

Er du ikke selv abonnent på dette nyhetsbrevet? 

Det var også gøy med den gamle indie-rock-scenen som pleide bli presentert av So What! og Last Train, dette var en ytterst sjelden mulighet til å se stamgjester og ansatte på disse stedene i dagslys, etterhvert med kledelig tskjorte-skille.

Men det har sin sjarm fortsatt. Et enormt antall artister av forskjellig karakter, ikke alle like fantastiske, er i gang fra tidlig formiddag til sent kveld, på etablerte scener og langt mer provisoriske. Jeg synes egentlig ikke det er riktig å velge seg ut favoritter fra programmet, ja bare det å se på programmet føles som et overgrep. Det handler om sol, luft og å ta det man får servert. Om det er norske rappere som gjør sin første offentlige opptreden, et kor, noe søplete rockeband eller en genial visesanger får komme som det passer. Finn et sted du liker å henge eller sitte, eller la deg sakte drive gjennom din del av byen.

Også i år var kritikerne uenige med Cannes-juryen

I filmbransjen sier man gjerne at det er den nest beste som vinner, i alle fall ifølge den Gullruten-vinnende 

-produsenten Brede Hovland. Lars von Trier har uttalt seg på samme måte, da han slo fast at han synes regelen også gjelder for hans egen gullpalmevinner fra år 2000, 

. En «middle of the road»-film, kalte han den.

Det virker som en uungåelig konsekvens av demokratiet, at en gruppe mennesker som ikke nødvendigvis har noe til felles skal bli enige om hva de liker best, og dermed ender opp med å løfte frem noe alle liker, men ingen elsker. Slik ble det også i fjor, da den høythengende prisen i Cannes for andre gang gikk til Ruben Östlund og hans selvgratulerende kritikk av kapitalismen, 

. Utmerkelsen gjorde heller ikke den ordinære mottakelsen av filmen mer unison: konsensusen er at den er for lang og for grunn, til tross for dens treffende satire og velfungerende drama.

Etter den franske filmfestivalen takker for seg, pleier det amerikanske filmnettstedet Indiewire å spørre kritikere om hva de synes om juryens avgjørelse, gjennom en avstemning. I fjor var det Lukas Dhonts skeive oppvekstdrama 

 som toppet lista, med Park Chan-wooks virtuose 

Også i år er kritikerne helt uenige i juryens avgjøresle.

Jesse Armstrongs familiekrønike, om den Murdochske Roy-familien og  søskenene som krangler om hvem som skal overta Waystar Royco etter patriark og mediemogul Logan Roy, har endret TV-landskapet på mange måter. Ikke minst i dets forhold til stil. 

For en siste dose 'stealth wealth', hør mer om serien, stilen og familien Roys påvirkning på motebildet i denne ukens podkast OM STIL. 

Gjest er Succession-fan og moteredaktør i KK (i den rekkefølgen) Ida Elise Eide Einarsdottir. Du finner den 

, har 77-årigen forelsket seg i den tredje dimensjonens muligheter.

Mang en gang har filmbransjen forsøkt å gjenopplive 3D-effekten. Det som startet som et triks for å hevde seg på det tyske filmmarkedet rundt 1910, ble igjen brukt som kinolokkemat for TV-frelste amerikanere på 50-tallet. Deretter kom 

-spillet man lånte på biblioteket, som dessverre aldri inneholdt de nødvendige, røde og grønne pappbrillene.

 i 2009, og dens gjennomsiktige briller, og deretter 3D-TVer, at man trodde teknologien igjen var kommet for å bli. Men samtlige, nye 3D-blockbusterne kan man fortsatt se i 2D, også på Imax-kinoer. VR-filmer har også latt vente på seg. Nok en gang har publikum gått lei av illusjonen.

Alle artikler