Nylig leste jeg Kristin Vallas selvbiografiske sakprosa-utgivelse 

Egne steder. Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda 

Den utkom i vår og er ennå ikke blitt en bestselger, men burde ha muligheter til å bli det, skulle den bli oversatt til andre språk. Det har ofte vist seg være et suksessrikt konsept: fortelleren kommer til et punkt i livet der hen trenger en forandring eller en utfordring, og gjennom beskrivelser av de gjenvordigheter dette medfører, kombinert med forskjellige nedslagspunkt i kulturhistorien, kommer fortelleren nærmere seg selv, og gjennomgår en slags gjenfødelse.

For Kristin Valla, en forholdsvis suksessrik forfatter og kulturjournalist med komplett familie og et liv i relativ velstand, kom hun frem til at hun ikke lenger 

I en middag med John Irving etter en scenesamtale med ham, unnlot hun å nevne at hun hadde utgitt flere romaner og til og med var oversatt til flere språk. Hun led ikke av noe så høylitterært som en skrivesperre, ikke egentlig, det var mer at hun ikke lenger følte at forfatter var en del av hennes identitet. Hun fortjente ikke lenger å kalle seg forfatter. Dessuten var det så vanskelig å finne roen til å tenke de lange tanker og få dem ned på papiret, når det var så mye annet å forholde seg til i det moderne, urbane livet. Kan man egentlig være 

i dag, uten å være gudbenådet inspirert, eller på en annen side være en kynisk tekstprodusent?

Egne Steder 

For henne var det ikke nok å sitte på Nesbøs bord på Schrøder eller i luksuriøs ro på Nasjonalmuseets nye bibliotek, slik jeg har observert andre gjøre. Den ytterste perfeksjon måtte til. Valla fant løsningen i form av et temmelig falleferdig gammelt hus i den lille franske landsbyen Roquebrun. Hun følte det talte til henne, 

Hun tar opp lån og forlater i store perioder familien, som et annet «art monster», for å dedikere seg til egen selvrealisering, og til praktiske utfordringer hun føler hun må løse selv. Det er mange av oss i dag som er opptatt av ekstrem oppussing, upålitelige håndverkere, dumme bygningsregler og så videre. Store deler av denne boken er viet dette handlingsforløpet. Det bryr meg egentlig midt i ryggen, men Valla klarer nok å interessere mange lesere med denne relaterbare spenningskurven. Mer givende er det hvordan hun klarer å levendegjøre dette sommerhusets egen historie og personlighet, det fikk meg til å tenke litt på Jenny Erpenbecks fenomenale roman 

. Man kan også lese Vallas egen vekst gjennom de problemene hun opplever med huset. Noen ganger er hun like ved å gi opp. Kanskje hun uansett ikke er forfatter likevel?

Som redaktør og forfatter-journalist gjenkjenner Valla en god idé når hun ser den. Og dette er en god idé. Fortellingen om huset foregår i temmelig ordinær lettlest men personlig prosa, men det veksler også flytende med partier der hun bedriver en viss romantisering av litteraturhistoriens kvinner, som i Virgina Woolfs ofte siterte ord har følt behovet for å finne «sitt eget rom». De fleste av disse kvinnene levde i tider da ens personlige bevegelsesfrihet var hemmet av samfunnets uskrevne regler, og andre mer konkrete hindringer. Desto større pondus på forfatter-auraen. Det er snakk om giganter som Woolf, Marguerite Duras, Sigrid Undset, Halldis Moren Vesaas, Suzanne Brøgger og så videre. Huskjøp og egne rom er så klart mest metaforer for åndelig selvstendighet, og det er ikke slik av Valla hever seg opp på deres litterære nivå eller at hun har hatt like store sosiale utfordringer som dem. Men som 

kan hun identifisere seg med dem, og det er som dét de blir presentert i denne boken. Således blir de på samme nivå likevel.

Jeg ble egentlig litt oppstemt av å lese Vallas bok. Ja, det er en romantisk idealisering av kanoniserte, sterke kvinner, og således ingen intellektuell kraftprestasjon. Men på sitt vis bærer boken bud om at tanker om et litterært liv fortsatt betyr noe i dag. Det er sannelig ikke alltid slik.

Hvor enn man snur seg får man undergangsforestillinger om litteraturen og lesningens fremtidige endelikt. Det er over nå, sier ’em. Setningsstrukturer, lengre resonnementer, inndelingen i kapitler, poesi, hele bokgrensesnittets tålmodige arkitektur - alt dette legges tilsynelatende til side til fordel for visuelle fortellerteknikker og umiddelbart tilgjengelig informasjon. Når man kan komme raskt til løsningen på det man lurer på, hvorfor gå den lange omveien gjennom en tidkrevende og muligens krevende bok? I vonde stunder ser jeg få tilløp til håp i disse spørsmålene, men kan hende det bare er den paradoksalt nok deilig trøstende følelsen av kulturpessimisme - det gjør litt godt å være bitter.

Samtidig opplever jeg for egen del en kraftig økende leseappetitt med årene, ja jeg er riktig stolt av meg selv, og føler jeg er tilbake til det lovende, glupske stadiet fra da jeg lånte med meg cirka ti bøker på Brandbu bibliotek hver fredag etter svømmingen. Og jeg kan neppe være enestående i så måte. Ja, her jeg nå sitter på Deichman Bjørvika, for å få unna litt skriving og jobblesing, er jeg knappest alene. Jeg måtte kretse rundt i etasjene i en halvtimes tid før en enslig sitteplass materialiserte seg. Dette er blitt en av de suverent viktigste adressene i Oslo for folks ve og vel. Det er mulig det ikke alltid er så stille som det ideelt sett burde, men det fyller en essensiell funksjon for svært mange deler av samfunnet i dag. Og det er fortsatt, selv med flere nye distraksjoner, med boken i sentrum.

Det utpreget litterære blikket på verden føles dog ikke lenger like sentralt, mange leser, men man kan i minkende grad sitte i lunsjen og referere til en klassiker eller en roman man nylig har lest og regne med å få tilsvar eller anerkjennende nikk. «Å føle seg litt som Hans Castorp» er en setning som blir mottatt med enda flere skuldertrekk i dag. Interesse for bøker som ikke inneholder krim, selvhjelpsråd, annen verdenskrig eller historisk romantikk, faller snart over i kategorien jazz - noe som først og fremst lever godt blant spesielt interesserte.

Flere burde kanskje gjøre som Valla - risikere hverdagslivet og samtidens åk, og hengi seg til romantiserende tanker om bokens vesen, skrivingens forløsende kraft og ideen om at bokstaver på sammenheftede papirsider fortsatt teller, og har betydning for menneskets helse og forstand.

Litteratur

Flere burde kanskje gjøre som Valla - risikere hverdagslivet og samtidens åk, og hengi seg til romantiserende tanker om bokens vesen, skriver Audun Vinger om 'Egne Steder'. 

Kristin blir forfatter igjen 

Italienske dubbere gikk ut i streik i mars, i møte med ny teknologi som muligens kommer til å gjøre dem overflødige. Nå ser det ut som at teknologien har ankommet.

AI-selskapet Flawless, grunnlagt i samarbeid med filmskaper Scott Mann, har nå inngått et partnerskap med XYZ Films og produsenten Tea Shop Productions, for å skaffe rettigheter til fremmedspråklige filmer. Planen? Å scanne ansiktene til utenlandske skuespillerne og animere munnen så den passer til den engelske dubben.

 fra i fjor, primært for å fjerne alle gangene skuespillerne sa «fucking», erstatte det med «freaking», senke aldersgrensen på filmen og dermed øke distribusjon og inntekter betraktelig.

Men hva skjedde med kunstnerisk integritet og intensjon, skuespillernes eierskap til eget arbeid, kulturelle nyanser, publikumskontrakten og … undertekster? Hørte ikke – vi sitter hypnotiserte, som spebarn med rangler, og ser på denne utrolige 

«Dette er veldig kul teknologi», lyver Eamonn Blake i kommentarfeltet. «Fra perspektivet til en klipper tror jeg fjerning av dialog har store fordeler, når man sitter med en flott, følelsesladet tagning, men regissøren vil fjerne en replikk».

Årets festivalopplevelse finner du, etter alt å dømme, i Moss. Lyse netter ønsker å gjøre ting på en helt ny måte, og matcher artister på tvers av band.

Ingen festival har i år fått bredere omtale på bar, i parken og i pausene på jobb. Den relativt obskure festivalen har nemlig lansert et imponerende program med store, internasjonale navn, der man i tillegg får se artistene opptre i helt nye konstellasjoner.

Ikke bare kommer Brainbombs, The Brian Jonestown Massacre og krautrock-legendene Faust i fullformat (som skal spille hele sin 

 fra 1973), men medlemmene skal også samarbeide på tvers av band, spille solo og prate med publikum.

Susanne Sundfør skal opptre i duoformat, Lee Ranaldo fra Sonic Youth skal spille med Raül Refree, Neil Halstead fra Slowdive skal spille solo og Colm O'Ciosoig fra My Bloody Valentine skal spille plater. I tillegg viser de frem litteratur, visuell kunst og performancekunst.

Og lista fortsetter: Lindstrøm, Hilma Nikolaisen, Backstreet Girls, Veps, André Bratten, Bjørn Torske og The Megaphonic Thrift. Blant annet.

– Jeg mener det er en fin modell for hvordan man kan møtes, bli inspirert og gjøre ting on the go, sier festivalarrangør Emil Nikolaisen til Tidens ånd.

– Vi setter folk i en lurvete setting. Seriøse folk får sjansen til å møtes og jobbe sammen i en kort og intensiv periode.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? 

Vi lever i munchske tider. Tenk bare på den rare Munch-filmen, eller det rare Munchmuseet. Eller hvordan angsten i Munchs bilder appellerer til nesten alle mennesker i vår tid, tilsynelatende. Man burde ha nådd et metningspunkt – omtrent i går.

Derfor er det bittelitt sensasjonelt det Oslo-galleriet VI, VIIs nye Munch-utstilling «Landskap» gjør: Den bringer noe nytt til bords. Galleriet har rett og slett klart det. Det har satt Munch i, bokstavelig talt, nytt lys. To timer på slutten av hver visningsdag vil nemlig persiennene heves littegrann, og man kan se bildene slik Munch så dem: I naturlig lys.

Det er ikke blitt gjort, etter det man kan bedømme, på flere tiår. Munchs bilder, både maleriene og trykkene, er skjøre og følsomme for lys. De vises derfor så godt som aldri i dagslys. Derfor er dette en happening.

Fortellinger om terrorangrep preges gjerne av stormannsgale vrangforestillinger, men bombingen av oljerørledningen i 

 fremstår verken glamorøs eller heltemodig.

Det er en film som rettferdiggjør terror mot demokrati og privat eiendom, og samtidig en film man ikke kan avfeie. Ikke på grunn av en rørende historie som forfører deg til å sette de ubehagelige premissene til side (

), eller artistiske ambisjoner så høye at de overdøver det politiske budskapet (

), men fordi den handler om et av de viktigste – og mest kontroversielle – spørsmålene i vår tid, uten å la noe bli hengende i lufta.

Filmen er umulig å overse, fordi den snakker åpent og direkte om et tema som er for tabubelagt for de aller fleste institusjoner. Ta NRK som eksempel, som etter Stopp Oljeletinga-protestene på Nasjonalmuseet og i Vigelandsparken inviterte aktivisten Joachim Skahjem til Debatten. Der tok han til orde for bruk av vold og ødeleggelse som virkemidler i fremtidige klimaprotester. Han sa både at virkemidlene vil være uunngåelige dersom temperaturen ikke faller, og at han selv ikke er fremmed for å ta til våpnene («hvis PST følger med nå: jeg ville gjort det»). Programleder Fredrik Solvang reagerte med vantro («skjønner du hva du sier nå?»), og den påfølgende samtalen mellom MDG, Natur og Ungdom og Miljøstiftelsen Bellona dreide seg, i det store og det hele, om hvor grusomt og uakseptabelt vold er.

Samtidig var det ingen andre enn Skahjem som ville peke ut deres felles fiende. Det gjør derimot Daniel Goldhaber med glede, i en film som likner mer på et politisk manifest fremfor en actionthriller.

Nyhetsbrev

Ukens oppsummering: AI-dubbing, Munch i nytt lys og Lyse netter

Nyhetsbrev #43: AI-dubbing, Munch i nytt lys og Lyse netter

Ingen festival har i år fått bredere omtale på bar, i parken og i pausene på jobb enn Lyse netter. Den relativt obskure mossefestivalen har nemlig lansert et 

 med store, internasjonale navn, der man i tillegg får se artistene opptre i helt nye konstellasjoner.

 fra 1973), men medlemmene skal også samarbeide på tvers av band, spille solo og prate med publikum. Susanne Sundfør skal opptre i duoformat, Lee Ranaldo fra Sonic Youth skal spille med Raül Refree, Neil Halstead fra Slowdive skal spille solo og Colm O'Ciosoig fra My Bloody Valentine skal spille plater. I tillegg viser de frem litteratur, visuell kunst og performancekunst.

– Jeg mener det er en fin modell for hvordan man kan møtes, bli inspirert og gjøre ting 

, sier festivalarrangør Emil Nikolaisen til Tidens ånd.

– Skjønte at tiden min som produsent var over

Nikolaisen ser for seg et slags «psykedelisk Andeby», etter de har flydd inn en god porsjon av kontaktlista hans til Moss. Tanken er å matche folk fra forskjellige bakgrunner, artister og kunstnere han selv tror kunne skapt noe sammen.

Han omtaler dem som en «utvidet familie», og anser arrangementet som en slags kulminasjon av hans «vandring i musikkens verden».

– Det krever så klart mye mer arbeid enn en ordinær festival, men til gjengjeld er det mer spennende, både for artister og publikum, sier han.

– Større musikkarrangementer er gjerne avhengige av store, rike eiere, men bak denne står det bare et ekte musikkmiljø.

Selv om festivalnavnet ikke er splitter nytt, har prosjektet definitivt fått ny giv. Siden 2018 har de hatt besøk av artister som Motorpsycho, Silvana Imam, Cezinando og Jaga Jazzist – konserter som har blitt holdt i tøylene av Martin M. Sørhaug. Han er en av hovedpersonene bak House of Foundation, et kunstkollektiv, litteraturhus, forlag og bokhandel. Huset finner man også i Moss, der de lefler med venstreradikal og eksperimentell litteratur. House of Foundation er også en sentral del av Lyse netter.

– Årets samarbeid begynte da jeg en dag våknet opp og skjønte at tiden min som produsent var over, sier Nikolaisen.

– Jeg orket ikke engang tenke på det. Jeg så en kompressor og fikk lyst til å spy.

Dersom han ikke sluttet med å produsere musikk kom han aldri til å komme i gang med sin egen igjen, tenkte han, som tidligere har laget album med Årabrot, Carmen Villain, Okkultokrati, søsteren Elvira Nikolaisen og Maria Solheim. Nikolaisen er mannen bak Serena Maneesh, og har tidligere spilt i band som The Loch Ness Mouse, Silver, Royal og Extol.

Under pandemien fant han seg et studiolokale i Møllebyen – et «skikkelig The Factory-aktig rom». Etterhvert som lokalet tok seg opp, tok venner og kjente turen ut for å se. Snart var kalenderen full av avtaler om besøk og samarbeid.

– Så var det fire fra Jonestown som ville komme på besøk, uavhengig av hverandre. Da var veien kort til å organisere en full konsert, og vi var i gang.

De bestemte seg for å flytte festivalen utendørs, samtidig som en god porsjon av programmet også skal foregå inne.

– Noen av konsertene skal tas opp i Moss-A-go-go studio, med publikum til stede. Det blir bare noen få plasser, så vi regner med kø, sier Nikolaisen.

Er Moss i ferd med å bli en kulturforstad? Nikolaisen håper det. Han opplever massiv støtte fra lokalbefolkningen, som hiver seg rundt for å stille med mat, drikke og annen praktisk organisering. Men han har også møtt motstand – intet mindre enn beint frem 

– Det har jeg opplevd i Moss’ mørkeste kroker, fra gutta på gølvet – en jantelov jeg aldri har sett maken til. En kveld møtte jeg en skikkelig pessimist, som med en hånlig tone sa at folk har prøvd på dette i alle år, men aldri fått det til å funke. Sånt kommer som regel fra folk som er på en helt annen planet, folk som driver de bruneste stedene og heller vil drikke seg i hjel enn å prøve noe nytt.

– Jeg håper det blir en god kulturby, ja, at den har rom for at man kan ta sjanser. Den mentale sperren med å dra til Moss kommer sakte men sikkert til å forandre seg, tror jeg. Folk ser verdien av det vi gjør, så de støtter oss mer og mer. Det er mange kule folk som har engasjert seg, noen skikkelige connoisseurer på hver sine felt: Michelin-folk på drinker og moromann Espen Thoresen vegg i vegg med Faust. Det passer bra, for det er mange lokale som både digger Backstreet Girls og høykulturelle ting.

Musikk

Emil Nikolaisen er mannen bak årets store festivalsnakkis

Ser for seg et slags 'psykedelisk Andeby' 

Vi lever i munchske tider. Tenk bare på den rare 

, eller det rare Munchmuseet. Eller hvordan angsten i Munchs bilder appellerer til nesten alle mennesker i vår tid, tilsynelatende. Man burde ha nådd et metningspunkt – omtrent i går.

Gallerist Esperanza Rosales sier når Tidens ånd er innom at disse ni bildene ikke er dem man mest forbinder med Edvard Munch.

De er ikke rasende og i følelsenes vold. Utvalget er stillfarent. Motivene: Utsikt fra et soveromsværelse, et hustrig norsk bondelandskap, klesvask ved vannkanten. Det ene maleriet som er med er en liten akvarell av utsikten, 

(1879-1880), som Munch malte da han var 16 og nettopp hadde droppet ut av den tekniske skolen, bestemt seg for at det var kunstner han skulle bli. Noen hus oppe på en hei med en forgylt ramme rundt. Resten er trykte motiver.

Utstillingens tittel er «Landskap». Og hos Munch skjer det ofte ting i landskapet i bakgrunnen som kontekstualiserer figurene i forgrunnen. Tenk himmelen i 

 er ikke med her, selvsagt, men det er også sånn i 

 (1915). I sistnevnte plukker to mennesker i forgrunnen epler fra et bugnende tre mens det i bakgrunnen forliser et skip. En kommentar til Norges nøytralitet under første verdenskrig.

(1912-1913) er med i to utgaver, både som litografi og tresnitt. Et håndfarget trykk av 

(1920) overrasker. Det er ikke den sørgtunge, engstelige eller romantiske Munch som vi kjenner så godt, men en lettere og mer moderne en, som med en pastellpalett gir assosiasjon til 1980-tallet. Plutselig trer han inn i vår tid, Edvard Munch.

Hva gjør lys med bilder, hva gjør lys med farger? Munchmuseets varme lys fremhever det røde. Kaldt gallerilys fremhever det blå. Naturlig lys har hele spekteret – alle fargene i regnbuen. Det diskriminerer ikke. Munch selv oppbevarte ofte maleriene sine utendørs. Er det fordi det fremhever hans  gusje, gule og grønn?

Galleriet åpner persiennene og litt lys strømmer inn fra gråværsdagen utenfor. 

På trykk som disse gjør det ikke veldig stort utslag, men grepet gjør at man fininnstiller øynene. Oppriktig er ikke forskjellen stor, men den følelsen av å liksom gjøre noe ulovlig, å snike seg til en titt …

Så. Er dette altså Munch slik han er ment å sees?

Den vanlige norske måten er å se store mengder av gangen. Ta en halv dag, på eget initativ eller i regi av skolen, hvor man forsøker å ta inn over seg flere hundre bilder i slengen. Nesten umulig. Man døser, våkner bare såvidt til når en av de kjente dukker opp: En 

Det er altså sant at VI, VII evner å vise frem Munch på en ny måte. Men det er ikke de to timene med naturlig lys på slutten av hver visningsdag som sørger for det. Det er det sobre utvalget, både i størrelse og omfang, sin fortjeneste. Kjente verk skygger for denne gangen ikke for at man virkelig 

Landskap

Kunst

Oslo-galleriet VI, VIIs lille, nye Munch-utstilling klarer noe overraskende: å vise Munch på en helt ny måte.

Slik er ikke Munch blitt vist på flere tiår

 er en film som rettferdiggjør terror mot demokrati og privat eiendom, og samtidig en film man ikke kan avfeie.

Ikke på grunn av en rørende historie som forfører deg til å sette de ubehagelige premissene til side (

Filmen er umulig å overse, fordi den snakker åpent og direkte om et tema som er for tabubelagt for de aller fleste institusjoner. Ta NRK som eksempel, som etter Stopp Oljeletinga-protestene på Nasjonalmuseet og i Vigelandsparken inviterte aktivisten Joachim Skahjem til 

. Der tok han til orde for bruk av vold og ødeleggelse som virkemidler i fremtidige klimaprotester. Han sa både at virkemidlene vil være uunngåelige dersom temperaturen ikke faller, og at han selv ikke er fremmed for å ta til våpnene («hvis PST følger med nå: jeg ville gjort det»). Programleder Fredrik Solvang reagerte med vantro («skjønner du hva du sier nå?»), og den påfølgende samtalen mellom MDG, Natur og Ungdom og Miljøstiftelsen Bellona dreide seg, i det store og det hele, om hvor grusomt og uakseptabelt vold er.

Samtidig var det ingen andre enn Skahjem som ville peke ut deres felles fiende. Det gjør derimot Daniel Goldhaber med glede, i en film som likner mer på et politisk manifest fremfor en actionthriller. Det er kanskje ikke så overraskende, når kilden er en radikal sakprosabok med samme navn, skrevet av Andreas Malm. I boka tar den svenske forskeren til orde for at sabotasje og ødeleggelse av eiendom som tilhører den fossile energiindustrien, som før eller siden vil påføre oss lidelse, sykdom, fattigdom, krig og død, er logiske komponenter i en kamp mot klimaendringene.

-aktig heistfilm, der vi hopper frem og tilbake i tid for å bli kjent med den brokete gjengen unge amerikanere og deres motiver. Som regel deler banden erfaringen av å ha blitt overkjørt av systemet. Xochitl har mistet moren sin til hjerteinfarkt, forårsaket av en hetebølge. Michael ser sine forfedres land bli ødelagt av oljeraffinerier, og Theo har fått kreft av å ha vokst opp i nærheten av et.

 er derfor en heistfilm strippet for humor, vittigheter og kule, stilistiske valg. Her finnes det bare sorg, nerver og praktisk organisering. Drømmene har de lagt bak seg. Det er derfor ingen stormannsgale vrangforestillinger å spore i personlighetene deres. Det er ingen himmel med 72 jomfruer som venter våre helter. Ingen rasekrig som føres i martyrenes navn. Vi får ikke se noen triumferende tale fra rettssalen. Selv ikke gjennom den innfødte amerikaneren Michael, som i større grad enn de andre er drevet av hevn, opplever vi en ordentlig katarsis. Det siste vi ser av ham er at han sitter på bussen på vei hjem, alene og nervøs.

, ser vi klimaendringene fungere som plotpoeng for å legge til rette for heltemot. I et stigende hav av bedøvende klimahelt-fantasier, kamuflert som relevante historier med viktige budskap, er 

 en kalddusj av realisme. Den inneholder ingen bilder av Gud som utøver sin vrede på de syndende gjennom naturkatastrofer av episke proporsjoner, eller en helt som i siste sekund redder oss fra undergangen. Bombingen av oljerørledningen er verken glamorøs eller heltemodig. Sluttreplikken lyder edru og resignert: «Dette var en handling gjort i selvforsvar».

Film/TV

Fortellinger om terrorangrep preges gjerne av stormannsgale vrangforestillinger, men bombingen av oljerørledningen i «How to Blow Up a Pipeline» fremstår verken glamorøs eller heltemodig.

En film man ikke kan skyve under teppet

Velkommen tilbake, eller hjertelig velkommen til deg som nettopp har meldt deg på nyhetsbrevet!

Siden sist har vi feiret 17. mai - denne gang med stort frislipp av festdrakter og bunadsvarianter. Bunadsdiskusjonen i Norge er like aktuell hvert år, virker det som, og diskursen rundt Hulda Garborgs protestplagg har ikke stilnet, mer enn hundre år senere.

Elise Dybvig i Morgenbladet skriver om det mange føler på her; 

, eventuelt bunadsskammen - om det er den ene eller andre veien. Bunad er blitt en egen stilkategori i Norge, et plagg som trumfer all fornuft og logikk.

I år handlet debatten om hva som var innafor av egendefinerte påfunn, bunadspolitiet og deres holdning, det hele sparket opp av kollektivet Fæbrik og deres alternative festdrakter. 

Jeg synes bunader er spennende materie, altså - og etter årets runde debatt, tillot jeg meg å style min med Martin Rose’ x Nike slip-on sneakers denne gangen.

Men først: I uken podkast-episode av OM STIL handler det om en annen evig aktuell stil. Og ekstra aktuell her hjemme for tiden! Temaet er o store Chanel - og alle ting Coco, Karl og kamelia; fra én med fersk ekspertise på området, nemlig journalist Anna Skavlan.

Anna er journalist i D2 og har har skrevet en fantastisk og 

 om Chanel som merkevare og fenomen i anledning den nye butikken som åpnet i Oslo i slutten av mars. Hun tok kontakt med meg som kilde - og da var det bare naturlig å fortsatte samtalen i OM STIL. Og for en samtale det ble! Hun har vært i Paris og sett Chanel-show, hun har snakket med motesjefen deres, hun har researchet dypt og bredt - og har en egen, spesiell historie knyttet til merket.

Chanel er en evig fascinerende merkevare, fylt med kontroverser og verdenshistorie. I tillegg til sagaen om Gabrielle ‘Coco’ Chanel selv, er merket uløselig forbundet med designer og legende Karl Lagerfeld. Han er tema for årets utstilling ved The Costume Institute ved The Metropolitan Museum i New York, og med det - også tema for årets største mote-event 

, som alltid arrangeres første helgen i mai. 

Vi snakker om alt dette om mye mer - hør den!

Den aller første designkolleksjonen til H&M var faktisk med salige Karl Lagerfeld tilbake i 2004.

 designsamarbeid er den første ut av en ny generasjon moteskapere; med nye holdninger til mote og hvem den er for. Mugler - grunnlagt av avdøde Thierry Mugler - er mest kjent for en teatralsk og hyperfeminin estetikk. Den passer som hånd i gjennomsiktig hanske til Casey Cadwaller, designeren som har tatt over og kler opp modellene sine i bodysuits med åpne paneler, stramt, skarpt og nakent, preget av mangfold og en feiring av motekultur.

Mugler x H&M ble lansert 11. mai  - vi tok turen til flaggskipet i Oslo for å sjekke temperaturen.

Ellers er det mye å se frem til i ukene som kommer, foruten deilig vær - kanskje først og fremst åpningen av 

, den første separatutstillingen ved moteavdelingen til vårt egen ‘Costume Institute’, satsingen på Samtidsmote ved Nasjonalmuseet.

Forma Fantasma tar plass i Lyshallen, kuratert av Hanne Eide. Duoen jobber interdisiplinært med tema som preger samtiden innen felt som mote, design, arkitektur og kunst - og retter nå blikket mot selve nasjonalskatten - ull som 

, så dette blir veldig spennende. En merkedag! 

Utstillingen åpner 26. mai på Nasjonalmuseet. 


Del gjerne med en venn som du tror vil ha glede av dette innholdet

Nyhetsbrev OM STIL #3

– Dommeren har i utgangspunktet utsatt saken til en annen serie med rettssaker, skrev kunstkollektivet KIRAC, eller Keeping It Real Art Critics, på Twitter, tirsdag 16. mai.

Sjebnen skulle ha det til at den verdensberømte, franske forfatteren Michel Houellebecq skulle falle for de rappkjeftede og skarpsynte kritikerne fra Nederland, og i kunstens navn gå med på å la seg filme i sengen med et par av gruppas kvinnelige medlemmer. Senere har Houellebecq angret seg, og satt i gang et langtekkelig rettsdrama.

KIRAC har de siste årene bemerket seg med sin krasse systemkritikk av vestlige kunstinstitusjoner, der den konfronterende kritikken, i fri videoform, ofte fremstår som et kunstverk i seg selv. I sin hittil mest kjente episode, 

, forsøkte de å bygge bro mellom høyrevridde incel-menn og marxistiske humaniora-kvinner, og førte to av dem sammen for å ha sex på kamera. Situasjonen utspilte seg ikke som den konservative filosofen Sid Lukassen hadde tenkt, og etter endt innspilling forsøkte han å trekke seg fra prosjektet.

Enda mindre gikk etter planen da de forsøkte det samme med Houellebecq.

Den franske 67-åringen hadde angivelig fulgt prosjektet deres med stor interesse, og fremmet et tilbud gjennom kona, da hun møtte KIRACs Stefan Ruitenbeek i Paris i fjor.

«Jeg fortalte ham at jeg kjente flere jenter i Amsterdam som av ren nysgjerrighet vil ha sex med den berømte forfatteren, og at jeg kan arrangere et besøk hvis jeg får tillatelse til å filme alt», lød det fra stemmen til Ruitenbeek i traileren til episoden.

Det var rundt da alt raknet. Kona til Houellebecq figurerer nemlig også i traileren, der Ruitenbeek insinuerer at hun angivelig hadde organisert prostituerte for mannen sin. Houellebecq hevder dette er en løgn. KIRAC er vant med at medvirkende forsøker å påvirke retningen av filmene deres, både i og etter produksjonen, men da Houellebecq og kona gikk til søksmål trakk de tilbake traileren fra Youtube og utsatte den opprinnelige premieredatoen.

De angivelige æreskrenkelsene var imidlertid ikke det eneste som fikk Houellebecq til å ville trekke seg fra filmprosjektet. I e-postene forfatteren utvekslet med KIRAC, etter scenene ble spilt inn, oppstod det uenigheter om hvordan forfatteren bør fremstilles.

KIRACs intensjon var angivelig å skape en «vakker film om sex», og leke med grensen mellom fiksjon og virkelighet. «Med å leke med bilder av den virkelige, påkledde forfatteren, satt opp mot de pornografiske bildenes fiktive virkelighet, kan den fulle seksuelle dimensjonen bli en del av filmen. En fullstendighet jeg drømmer om som filmskaper», skrev Ruitenbeek i en e-post til forfatteren. Men Houellebecq ble usikker på kollektivets intensjoner etter å ha lest et 

 med Ruitenbeek i Vice, og hevdet i retten at kunstkollektivet hadde utnyttet seg av depresjonen hans.

I tillegg hadde han undertegnet avtalen mens han var full, hevder Houellebecq selv. Avtalen gikk ut på at ingen bilder som kunne identifisere ham som person også kunne inneholde underlivet hans, slik at det kunne være en mulighet for seeren å anta at de hadde benyttet seg av en pornoskuespiller.

Forfatteren har nå flere ganger møtt KIRAC i retten. Han tapte den første runden, som handlet om at traileren har skadet hans privatliv. Han tapte også den andre, som forsøkte å stoppe KIRAC fra å publisere filmen. Dommeren konkluderte med at KIRAC har rett til å publisere, så lenge de holder seg til den opprinnelige avtalen om at underliv ikke vises sammen med ansikt.

Men Houellebecq anket, og tirsdag 16. mai ble nok et punktum satt i det langtekkelige rettsdramaet – et punktum som ikke markerer annet enn starten på et nytt kapittel. Lagmannsretten i Amsterdam konkluderte med at avtalen mellom forfatteren og KIRAC, som de skrev under før scenene ble filmet, fortsatt gjelder. Kollektivet har dermed makt over sitt eget materiale, men – og det er et stort og merkelig motstridende men – at Houellebecq har rett til å se filmen før publisering, og atter en gang gå rettens vei dersom han har innvendinger til resultatet. Det 

Det er vanskelig å forstå hva Houellebecq vil oppnå. Prosjektets opprinnelige ambisjon – å leke med grensen mellom virkelighet og pornografiens fiksjon – gikk opp i luften idet forfatteren, gjennom å saksøke prosjektet, indirekte innrømmer at kjønnsorganet i bildene tilhører ham. Siden Houellebecq mener avtalen han skrev under på med KIRAC ikke er bindende, er det rimelig å anta at han kommer til å protestere på filmen uansett hvordan den kommer til å se ut. Nye runder i retten virker uunngåelig, og det er all grunn til å tro at premieren blir utsatt, nok en gang, på ubestemt tid.

I mellomtiden har KIRAC publisert en rekke videointervjuer med sakens involverte. Houellebecq har selv annonsert at han skal publisere en bok der han forteller sin side av saken, kalt 

). Ifølge den franske avisen Le Point skal boken 

Får vi noen gang se KIRACs Houellebecq-porno?

Feiringen av Norge er over, og det er igjen på tide å senke blikket, bøye ryggen, låse opp telefonen og underkaste seg ukas kulturbegivenheter.

Vi skal ikke gå inn på detaljene, men det gjør den amerikanske filmskaperen Daniel Goldhaber. Tidligere denne uka traff vi ham i Oslo, aktuell med heistfilmen 

Filmen har, med sin konkrete tittel og instruksjonelle narrativ, ikke bare skapt oppmerksomhet blant kinogjengere og kritikere, men også innad i det amerikanske maktapparatet. I april meldte The Intercept at myndigheter i Kansas City i Missouri hadde mottatt en rapport om en «økende trussel» knyttet til filmen, selv om trusselen, slik den fremstod i rapporten, ikke så ut til å inneholde noe spesifikt.

Så kan man spørre seg: en økende trussel mot 

Tidens ånd møtte ham etter han hadde vist filmen til et norsk, oljerikt publikum – et klimabevisst folk som helst vil pumpe opp så mye olje som overhodet mulig (for å finansiere det grønne skiftet, selvfølgelig).

– På visningen i går kunne jeg definitivt føle på den konflikten, sier Goldhaber.

– Forholdet Norge har til olje og klimaendringer er ekstremt komplisert, delvis fordi det er et land som systemisk anerkjenner klimaendringer, og som har gjort så mye for å adressere det, samtidig som dere finansierer kampen med oljepenger.

– I Norge hadde vi også vår andel klimaprotester i kunstgalleriene, som skapte mange overskrifter til tross for at ingen malerier ble skadet. Samtidig har mer ødeleggende protester, som fastlenking og hindring av trafikk, knapt blitt omtalt. Tror du slike kreative protester kan være mer effektive enn de som pirker på eiendommen til en såpass stor industri?

– Jeg synes filmen stiller spørsmål om moral, fremfor taktikker. Den drøfter hvorvidt ødeleggelse av fossilt brennstoff kan regnes som selvforsvar. Og den forteller historien om folk som mener det kan det. Men det finnes ingen magisk løsning. Jeg tror at media bare dekker det media forstår, som er veldig lite. Det trenger ikke å være tilfellet med individuelle journalister, men det er sånn med institusjonene. Jeg tror at menneskene som styrer mediene er den slags folk som synes museumene er hellige kuer, som må forsvares uansett hva. Jeg tror begge deler er legitime former for protest, men vi må innfinne oss med at museer er leketøyene til eliten. De er steder der oljepenger og annen institusjonell velstand har blitt hvitvasket, sammen med deres omdømme. Museer og store kunstverk har lenge eksistert på denne måten for forsterke ryktet til monarker og kirken. Å få folk til å konfrontere disse maktstrukturene er fullstendig legitimt.

Lange sølvfargede coffin-negler, heldekkende bodysuits med åpne mesh-paneler, bolero-hansker, spiral-kutt og neonfargede kjoler. For den våkne fashionista er dette stikkord som sender tankene til dagens alternative motescene, som snakker til de innvidde, samtidig som den står fremst på scenen med Dua Lipa og hennes kolleger.

H&Ms nye samarbeid med Mugler bekrefter at popkulturell kred fortsatt er oppskriften i kampen om kundene. Kjeden har nemlig produsert en begrenset kolleksjon med motehuset Mugler, grunnlagt av franske Thierry Mugler, som de siste årene har peilet seg inn på et segment de var i første rekke til å eie – den glamorøse undergrunnen.

Enklere versjoner av ekte vare, et utvalg plagg og objekter fra 149 til 5999 kroner, ingen kontroll på spredningen … Hvorfor stiller store merkevarer opp på samarbeid som potensielt kan utvanne brandet deres, som gjør ekte vare mindre eksklusivt – noe de jobber beinhardt for å unngå resten av året?

Houellebecq vs. det nederlandske kunstkollektivet som kanskje eller kanskje ikke har filmet tissen hans

Tirsdag 16. mai ble nok et punktum satt i det langtekkelige rettsdramaet mellom den verdenskjente, franske forfatteren Michel Houellebecq og det frittalende kunstkollektivet fra Nederland, KIRAC – et punktum som ikke markerer annet enn starten på et nytt kapittel.

Lagmannsretten i Amsterdam konkluderte med at avtalen mellom forfatteren og KIRAC, eller Keeping It Real Art Critics, som de skrev under før scenene ble filmet, fortsatt gjelder. Kollektivet har dermed makt over sitt eget materiale, men – og det er et stort og motstridende men – at Houellebecq har rett til å se filmen før publisering, og atter en gang gå rettens vei dersom han har innvendinger. Det 

Sjebnen skulle ha det til at Houellebecq, i kunstens navn, skulle gå med på å la seg filme i sengen med et par av KIRACs kvinnelige medlemmer. Houellebecq har siden 

 – noe som har resultert i flere runder i både fransk og nederlandsk rett.

KIRAC har de siste årene bemerket seg med sin krasse kritikk av vestlige kunstinstitusjoner, der den konfronterende kritikken, i fri videoform, ofte fremstår som et kunstverk i seg selv. I sin hittil mest kjente episode, 

, forsøkte de å fungere som brobygger mellom høyrevridde incels og marxistiske humaniora-kvinner, og førte to av dem sammen for å ha sex. I likhet med dagens situasjon forsøkte også den konservative filosofen Sid Lukassen å trekke seg fra prosjektet i etterkant, da situasjonen ikke utspilte seg som han hadde forventet.

Enda mindre gikk etter planen da de forsøkte det samme med Houellebecq, en selverklært islamofob og sexkunde. 67-åringen hadde angivelig fulgt prosjektet deres med stor interesse, og fremmet et tilbud gjennom kona, da hun møtte KIRACs Stefan Ruitenbeek i Paris i fjor. «Jeg fortalte ham at jeg kjente flere jenter i Amsterdam som av ren nysgjerrighet vil ha sex med den berømte forfatteren, og at jeg kan arrangere et besøk hvis jeg får tillatelse til å filme alt», lød det fra stemmen til Ruitenbeek i traileren til episoden. Den er nå fjernet fra Youtube.

Men i e-postene forfatteren utvekslet med KIRAC etter scenene ble spilt inn, oppstod det en uenighet om hvordan han bør fremstilles. KIRACs intensjon var angivelig å skape en «vakker film om sex», og leke med grensen mellom fiksjon og virkelighet:

«Med å leke med bilder av den virkelige, påkledde forfatteren, satt opp mot de pornografiske bildenes fiktive virkelighet, kan den fulle seksuelle dimensjonen bli en del av filmen. En fullstendighet jeg drømmer om som filmskaper», skrev KIRACs Stefan Ruitenbeek i en e-post til forfatteren.

Men Houellebecq mislikte hvordan han ble fremstilt i traileren, og fikk kalde føtter etter å ha lest et 

 med Ruitenbeek i VICE. I retten hevdet han at kollektivet hadde utnyttet seg av depresjonen hans.

Jean Luc-Godard, en av filmhistoriens aller mest innflytelsesrike personligheter, døde i fjor, 91 år gammel. Franskmannen var også en av mediets aller mest produktive aktører, og holdt seg aktiv helt til siste åndedrag. Hans 

, er en 20 minutter lang trailer for en film som ikke eksisterer. Premieren står som høydepunktet i sideprogrammet som hedrer regissørens liv og virke, under den nå pågående festivalen.

«Jean-Luc Godard transformerte ofte handlingene sine om til estetiske programmer», skriver festivalen i en offisiell uttalelse, og at hans siste film følger denne tradisjonen. Filmen beskrives slik:

«To no longer trust the billions of diktats of the alphabet to give back freedom to the incessant metamorphoses and metaphors of a true language by returning to the places of past shoots while taking into account the present stories.»

Tidens ånd har startet et nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. 

Nyhetsbrev #42: Houellebecqs pornofilm og sprengning av oljerørledninger

 har, med sin konkrete tittel og instruksjonelle narrativ, ikke bare skapt oppmerksomhet blant kinogjengere og kritikere, men også innad i det amerikanske maktapparatet. I april 

 The Intercept at myndigheter i Kansas City i Missouri hadde mottatt en rapport om en «økende trussel» knyttet til filmen, selv om trusselen, slik den fremstod i rapporten, ikke så ut til å inneholde noe spesifikt.

Det er muligens et under at en film som dette ikke har blitt laget før nå. Klimaekspertene har ringt i alarmbjellene i årevis, og det blir tydeligere for hvert år, når verdens land samles på FNs klimakonferanse, at nåtidens ledere ikke er i stand til å snu skuta. I 2021 tok derfor den svenske aktivisten og forsker i humanøkologi ved Lunds universitet, Andreas Malm, til orde for at sabotasje og ødeleggelse av eiendom som tilhører den fossile energiindustrien, som før eller siden vil påføre oss lidelse, sykdom, fattigdom, krig og død, er logiske komponenter i en kamp mot klimaendringene. Boka bærer det samme navnet som filmen, som har norsk premiere 26. mai. 

«Dette var en handling gjort i selvforsvar». Slik lyder den siste replikken fra filmen, laget av Daniel Goldhaber. Til Tidens ånd forteller amerikaneren at han umiddelbart fikk bilder i hodet av å lese boka, selv om det er en sakprosabok. Han har jobbet med film siden han ble uteksaminert fra Harvard, og i 2018 slo han gjennom med den internettske thrilleren 

, om en sexarbeider som en dag ser seg selv være erstattet av en annen, identisk, strømmende kvinne.

Tidens ånd møter Goldhaber i et betongdekket markedsføringskontor i Oslo, etter han ble ferdig med å vise filmen sin til et norsk, oljerikt publikum – et klimabevisst folk som helst vil pumpe opp så mye olje som overhodet mulig (for å finansiere det grønne skiftet, selvfølgelig).

Etter en allerede lang dag i møte med pressen, som kanskje eller kanskje ikke krevde et ekstra kaldt holde i møte med fryktspredende tabloidskribenter, falt ikke den utsendte journalistens innledende moroklump-spørsmål i god jord hos Goldhaber:

– Heh. Ehm ... Pass. Det er ikke et særlig interessant spørsmål. Jeg er mer interessert i hva som defineres som terrorisme, hvorfor staten bruker terrorisme som en betegnelse for visse handlinger. Jeg mener terrorisme er noe staten bruker for å definere handlinger de selv mener er truende, mens de overser de tingene som virkelig terroriserer folk.

– Kjente du til Andreas Malm fra før? Når slo det deg at boka hans kunne bli en spillefilm?

 var mitt første møte med ham. Det slo meg umiddelbart da jeg leste den. Den inneholder bilder og ideer alle som var involvert med filmen trodde kom til å funke bra – ideen om at noe kan bli gjort for å kjempe mot klimaendringene.

– Hva slags effekt har filmen hatt på offentligheten, bortsett fra et og annet bekymret organ?

– Ja, det har vært en del sikkerhetsadvarsler knyttet til filmen. Den har fått et bredt spekter av mottakelser, folk som har vært begeistret, folk som har kritisert – på begge ender av det politiske spekteret. Og det var målet, å få folk til å snakke om disse ideene. Forhåpentligvis fortsetter det å skje.

– Har du vært overrasket over noen av mottakelsene?

– Nei, de har vært forutsigbare, dessverre, med tanke på dagens politiske klima og hvordan visse folk reagerer på visse ting. Vi var klar over det da vi lagde filmen. Vi prøvde å lage noe som ville engasjere så mange mennesker som mulig.

– Vi så at det var mange høyreradikale som plutselig så ut til å begynne å bry seg om kunst, etter galleriprotestene.

– Ja, for selv om man ikke skjønner hva det innebærer å stoppe lastebiler fulle av olje, for eksempel, så skjønner man at store kunstverk og museer er kjennetegn på status quo. Å true dem, symbolsk og kulturelt, betyr at status quo trues. Det er derfor man får reaksjoner fra høyreradikale. Det er også derfor jeg synes det er verdifull praksis, selv om det har begrensede muligheter til å faktisk forandre noe. 

- Jeg har selv sagt at jeg har villet brenne alle historiens store malerier, hvis det hadde gjort at vi hadde sluttet med fossilt brennstoff. Det hadde vært en rettferdig byttehandel. Faktisk hadde vi sluppet ekstremt billig unna, hvis det var en mulighet.

– Det ser ut som at alle kulturer har behov for en forestilling om en apokalypse. I 

 kan vi lese om en velkjent oversvømmelse og byggingen av en stor båt. I 

 står det at solen og stjernene skal slukne, og 

 har sin Johannes' åpenbaring. Kan dette være en av grunnene til at vi har blitt oppmerksomme på klimakrisen på akkurat dette tidspunktet i historien, tror du? Fordi vi er sekulære, ferdige med den kalde krigen og mangler en undergangsfortelling?

– Det kan være noe i det. Klimakrisen er ikke noe nytt, den har pågått i 300 år. Og vi har visst det. Siden industrialiseringen har vi snakket om kostnadene, ødeleggelsen av naturen ... Og vi har ikke klart å takle det. Det har nok forandret apokalypsens ansikt. Men noe annet som er verdt å merke seg er at grunnen til at apokalypsen alltid har eksistert i kulturen er fordi apokalypsen alltid har eksistert i livet. Imperier faller, byer kollapser, naturkatastrofer skjer. Vi har alltid lett etter mening i det. Jeg tror en av tingene som skiller klimaendringene fra tidligere underganger er at det er et globalt problem, et problem vi selv har skapt, et problem vi kan stoppe når vi vil, men som vi velger ikke å gjøre noe med. Det er unikt. De siste hundre årene har vi blitt vår egen verste fiende, og det har skapt en stor kognitiv dissonans i kulturen.

– En av grunnene til sekulariseringen er at vi mer eller mindre har blitt guder selv, med tanke på alle de egenskapene vi tidligere har tilskrevet guder som nå kan oppnås gjennom vitenskap. Vi kan til og med forandre været, om enn ikke så vellykket ennå. Jeg tror det har skapt en eksistensiell maktesløshet, en passivitet. Vi ser hva som kommer, men føler oss maktesløse til å stoppe det. Avhengigheten av nostalgi er derfor veldig interessant, måten kulturen i vesten har stått frosset fast siden rundt 9/11. Man skulle tro at en slik kultur, som klamrer seg til fortiden, er livredd for fremtiden.

– Men vi har også noen futurister som ser positivt på fremtiden. Hvorfor tror du ikke de er overbevisende på samme måte som futuristene på starten av 1900-tallet?

– Problemet er at futurisme har blitt kvakksalverne i Silicon Valley sitt domene. Jeg har jobbet med klimafilm hele mitt profesjonelle liv, og jeg husker i 2012, da jeg jobbet på en klimadokumentar (

, journ.anm), at alle snakket om at Elon Musk skulle redde oss. Problemet er at så mye av den optimistiske futurismen er basert på forestillingen om at vi kan konsumere oss til en bedre fremtid. Som i 

, skrevet av Kim Stanley Robinson. Altså, han er en smart fyr, men i hans verden er 

- Jeg tror problemet er at folk tror det finnes en løsning innenfor det eksisterende systemiske paradigmet, som er basert på evig vekst. Evig vekst og bærekraft er fundamentalt motstridende.

I 'How to blow up a pipeline' bestemmer en gruppe unge mennesker seg for å sprenge en oljerørledning. 

Alle artikler