Haarr og Hurum har en svung over seg, litt som Harm & Hegseth. Men de er ikke egentlig en duo. Elisabeth Haarr, festspillkunstner i 2021, er snart 80, hadde sin første soloutstilling – nettopp i Oslo kunstforening – for 50 år siden, og er kjent som tekstilkunstner med feministisk tilsnitt. Marianne Hurum er 45, midt i karrieren, og maler ofte abstrakte former som bringer tankene til biologi, i hvertfall sånn bakterier blir seende ut når man blir bedt om å tegne dem.

Denne utstillingen er noe helt annet. Alle verkene er malt med vannmaling, sterke og svake farger som flyter utover.

Utstillingen er delt i tre. Et rom til Haarr, et til Hurum og i et midtre rom bilder de har laget sammen, i en prosess dokumentert av NRK-programmet Kunstnerliv, sesong to.

Haarr har fylt sitt rom med 326 (!) små, selvbiografiske og samfunnskommenterende bilder. Parallelt med tekstil, har hun de siste årene malt små akvareller for å «komme i gang», uten tanke på å gjøre det 

Bildene er inspirert av alt fra tepper fra Aleppo, som er brukt til å henge foran vinduene for å gi beskyttelse, til den gangen hun møtte opp på ballett som liten pike i en mosegrønn kjole, innkjøpt av hennes far – alle andre møtte selvsagt opp i rosa.

I noen andre bilder tar hun utgangspunkt i Wergelands dødsdikt «Til min gyldenlak», som hun rekonstekstualiserer og fortolker med sinne. Ingen vil jo dø. Haarr forteller, under en særdeles morsom pressevisning, at vi jo alle har en drøm om å gjøre et eller annet i livet. Vi har noe vi strever etter, selv om vi kanskje blir skuffet. Henrik Wergeland, for eksempel, sier Haarr, ble aldri prest.

. Små, og på grunn av vannmalingen søte, figurer gjør romerske hilsener foran kokende folkemengder. Vær på vakt mot det allmenne forføreriet, sier Haarr.

Ellers har hun blant annet malt mange ulike ansikter, og dessuten en del dyr. Dette er bare nye arbeider, og med tanke på hvor hun er i karrieren er det fristende å fortolke dette som en slags memoarer. Et liv!

Under pressevisningen forteller Haarr om sin største suksess, den hadde hun i syvende klasse da hun lå hjemme og var syk og produserte papirdukker en masse.

Hurums rom er fylt med den samme energien, men er ganske annerledes. Blant annet har Hurum malt portretter av kvinner hun på ulike måter har noe med å gjøre i livet sitt. Bildene er uskarpe, fargene glir utover og de får et drømmeaktig slør. Hun har også malt noen sko, et yndet objekt blant malere, sikkert på grunn av de kulturelle konnotasjonene, fottøyet sier jo sitt om folk, men også på grunn av de tildels skulpturelle formene. Det er her utstillingens beste bilde, under stor konkurranse, kommer: et maleri av en crocs-aktig tøffel. Den ser nesten hellig ut. Jeg blir helt hypnotisert.

Litt den samme følelsen får jeg av bildet «Alva», hvor de gule fargene lyser ut av bildet. Dette er virkelig kjempebra greier, og helt annerledes det jeg har sett av Hurum tidligere, hvor de abstrakte formene har stått sterkere, og hvor ikke minst malingen er tykkere og mer bestemt.

Midtrommet, satt av til samarbeidsverkene, er etter alt dette mest interessant som et eksperiment, hvor bildene først og fremst fremstår som små detetktivgåter hvor det handler om å avdekke hvem som har gjort hva. For selv om kunstnerskapene støter mot hverandre i disse bildene, oppstår det ikke den samme energien i disse bildene som i soloprosjektene, men det skal mye til – for de føles som en vårforelskelse.

Haarr & Hurum

Ukens utstilling

Ukens utstilling: En lett og energisk dobbeltustilling med Elisabeth Haarr og Marianne Hurum, hvor personlige minner og samfunn glir over i hverandre.

Som en vårforelskelse

At det står dårlig til med film på kino er en kjent sak, men at årets største titler nesten ikke blir sett av noen på strømmetjenestene heller, kan få en til å lure på om langfilmen i det hele tatt har livets rett. Én ting er at kinovinduet – tidspunktet filmer er eksklusivt tilgjengelige på kino – stadig blir mindre, men vi velger også å se på helt andre ting når filmene først blir mulige å strømme.

For det er ikke tilgjengeligheten det kommer an på. Det har aldri vært enklere å følge med på filmene den amerikanske bransjen selv mener er det beste fra i fjor. I år ligger over halvparten av de nominerte titlene ute til strømming i forkant av utdelingen. Filmene har likevel ikke klart å kapre mer enn en marginal prosentandel av plattformenes totale strømmetall, 

Skyldes den manglende interessen for såkalt 

 at Oscar-akademiets arkaiske kvalitetsstempel fullstendig har mistet sin relevans, eller er folk ganske enkelt ikke lenger interessert i å se god film, når det finnes et mindre forpliktende alternativ bare et tastetrykk unna?

Av de fem filmene som er nominert i kategorien for beste film var det bare tre som nådde over 5 millioner visninger, hvorav to av dem i forkant gjorde stor suksess på kino: 

, Netflix’ egen produksjon som i en god stund har vært tungt promotert på forsiden deres.

Variety påpeker imidlertid at det er vanskelig å sammenlikne unike visninger på tvers av svært forskjellige plattformer. Statistikken måles derfor også etter hvor mange 

 av brukerne som har sett filmene. Rian Johnsons 

, som raskt ble en av Netflix’ mest populære filmer, ble sett av 17 prosent av plattformens aktive brukere. På den andre siden ble den første sesongen av 

Det er derfor ingen stor overraskelse at filmskapere som tidligere hadde vært opptatt med å lage filmer på mellomstort budsjett nå heller holder på med serier. Til og med en av bransjens mest suksessrike filmskapere, Martin McDonagh (

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

 ikke blir sett av mer enn tre prosent av HBO Max’ brukere.

 – til tross for sine mange nominasjoner er det ikke mer enn to prosent av Peacocks brukere som har sett den etter en uke på plattformen, som tilsvarer færre enn en halv million seere.

Film/TV

Oscar-favoritter er ikke strømmefavoritter

Jeg våknet i dag 7. mars, og fikk inntrykk av at det var den store tidsskriftdagen. Hvor enn jeg så, i papiravisen, i innboksen eller på mobilen, kunne jeg finne tanker om tidsskriftenes ve og vel, om deres kommende undergang og fortsatte viktighet. Du leser jo på sett og vis i et tidsskrift akkurat nå også. Men kommer du, eller dine barn, til å bry seg om noe så gammelmodig som et tidsskrift i fremtiden? Når selv den lyden jeg likte aller best har forsvunnet, lyden av et nytt Bookforum som lander i postkassen, er det lett la ens indre kulturpessimist overta. Når det ikke engang er marked for et så fett blad som Bookforum,hvordan skal det da gå for alle oss andre? I alle fall med alle rapportene og livredde uttalelsene her og der om studenter og ungdoms labre lese- og konsentrasjonsevner. Kanskje det også er noe av dette de har i tankene, når det nå snart startes opp en bokpodkast ved navn Bokklubben, med Maria Navarro Skaranger, Yohan Shanmugaratnam og Zeshan Shakar – for å invitere lesere og ikke minst potensielle lesere som tidligere har følt seg litt utenfor dette litterære kretsløpet.

Snakking er bra det, men det er nå engang skrift det handler om. Jeg skulle også til å si at mye av alt det virkelig gode som faktisk skapes i små og større redaksjoner eller enerom i dag, dessverre faller ut i det tomme intet etter at det blir publisert, det blir sjelden tatt videre og diskutert ved voksenbordet, på TV eller i de (en gang) store avisene. Det er så nedslående. Selv folk som klager over tingenes tilstand i media og kulturen i dag, overser mye av den verdiskapningen som jo vitterlig foregår rett under nesa deres. Selv disse er slaver av det umiddelbare, harmdirrende, nevehyttende, som jo er blitt den nye folkesykdommen vår. Fremskreden nevehytting.

En viktig unntak, det eneste unntaket, og til gjengjeld et gedigent et, er så klart om noen skriver om Dag Solstad. Selve storoksen i norsk kulturliv. Hvor mange dobbeltsider har utgivelsen av det klassiske, akademiske tidsskriftet Agoras Solstad-nummer avstedkommet til nå? Det er sjukt. Det var vel tre sider i tanta senest i morges (riktignok med advarsler om at forfatterskapet var i fare for å bli kansellert og at det nok var det riktige å gjøre). Jeg gikk selvfølgelig til Tronsmo for å handle inn mitt eksemplar, 

, det er alltid gøy å observere boomer-raddiser med sølvfarget hår og gode sykkel-legger og ny yngre kone, inne i sjappa der på utgivelsesdagen til noe Solstad-relatert. Rett inn – rett ut, med noe mer Dag-stoff i neven. Men det må sies at denne utgaven må legges i sekken – er det tidenes tjukkeste utgave av et tidsskrift? Det er uansett verd å få med seg, her er det et litt mer kritisk blikk enn han pleier få rettet mot seg, spesielt om den kanoniserte 90-tallsperioden som «alle» elsker. Samtidig blir hans tidligere, mer politisk orienterte (og vi vet hva slags politikk) litteratur børstet støv av igjen. Even Teistung velger å omtale «Arild Asnes, 1970» som Solstads aller beste roman. Tidsskriftene er også et hjem for de kontrære stemmer! (Og en gammel pocketutgave av romanen er plukket ned fra hylla nå).

Men – vi må også videre fra tykke dørstoppere, tett skrift og gamle helter. I kveld kl. 18 er det foredrag i lokalene til Gyldendal om tidsskriftet og essayet – tanken og kritikken – og dens posisjon i det digitale samfunnet i dag og i morgen. Det er den Berlinbosatte LA-skribenten Ryan Ruby (f. 1983) som står for foredraget. Han er forfatter, oversetter og kritiker, har vunnet prisene Silvers Prize for Literary Criticism (2022) og Einstein Fellowship (2019), og har publisert i tidsskrift som The Baffler, n+1, The New York Review of Books og The Paris Review. Dette høres jo unektelig ut som en gammel sjel, en tweedmann, som nok vil kle bløtkaka i midten av bygningen på Sehesteds plass. Men stopp en hal - han mener vi er inne i en GULLALDER for tidsskrifter, essays og litteraturkritikk, og at det nettopp er internettet som har lagt til rette for den. I alle fall i engelskspråklig/forståelig sammenheng. Og han kan vel faktisk ha litt rett i. Spredningen av tankegods og språkføring virker da større nå enn på lenge, selv om papiropplag synker og det virker vanskeligere å få tak i tidsskrifter og utenlandske papiraviser (har dere vært på pølseboden Narvesen i det siste? Det er en nasjonal, kulturell skam. Ting har skjedd siden motebibliotek-gründer Elise By Olsen jobbet der, som hun også skriver om i spalten som hadde premiere i Klassekampens bokmagasin denne helgen: «Blad, blad, blad», om tidsskriftenes vilkår). 

Dessuten har det bidratt til en mer vital samtale om innholdet i disse essayene og tidsskriftene, og motstand har kanskje også avlet nye perspektiver? Etter foredraget vil det bli en samtale med Ida Lødemel Tvedt, som i seg selv har bidratt med en solid kvalitetsheving av frisk norsk essayistikk de siste årene, enten det er i bokform, i gammelavis eller på håndholdt.

Alt dette foregår i regi av våre kolleger i Vinduet, et nobelt papirtidsskrift med tidligere redaktører som Janneken Øverland, Johan Borgen, Maria Horvei og undertegnede, som forlot det noble for et par år siden nå, og med redaktørduoen Ola Innset og Simen V. Gonsholt har de bitt i det sure eplet, blitt heldigitalt, og kanskje funnet ut at det smaker ganske søtt likevel? Uten å vite noe om økonomi eller lesertall, virker det da som de holder på med mye bra greier, som også blir lagt merke til.

Kommentar

Mye av alt det virkelig gode som faktisk skapes i små og større redaksjoner eller enerom i dag, faller ut i det tomme intet, skriver Audun Vinger. 

De sier det er en ny gullalder 

Vi mennesker er sosiale dyr. Derfor synes vi oftest det er litt kjedelig å snakke om Tingen og veldig morsomt å snakke om hvordan det snakkes om Tingen. Tingen, for eksempel en bok, en utstilling, en politisk utvikling, reduseres fra å være et eget objekt eller fenomen til et vagt omdreiningspunkt for 

. Vi ser på hverandre som ser på hverandre, og så videre. På sosiale medier har metadebatten satt den vanlige debatten fullstendig i skyggen. Litt sånn er det med kritikken også. Man liker å snakke om kritikken. Drøfte ståa, bejamre seg over at den var bedre før, understreke hvor viktig den er, slike ting.

Men nå, nå er det mulig en ny type kritikk i emning. 

 Hva er det, da? Det er kritikerlaget avdeling kunsts nyeste påfunn, det. Én kunstkritiker har reist til Barents Spektakel-festivalen i Kirkenes for å se en utstilling der på gamlemåten, fysisk til stede, med det gigantisk flymaskin-genererte karbonavtrykket det innebærer, mens en annen kritiker har opplevd utstillingen via digital formidling og videodokumentasjon. Er sistnevnte nok til å gi en fullverdig kunstopplevelse? Hva er det i så fall som mangler?

Og er dette uansett veien videre for en kunstindustri som «oppfordrer til lite bærekraftige levemåter» og hvor «Tunge kunstverk fraktes verden rundt, mens kritikere, kuratorer, museumsansatte og andre profesjonelle aktører flyr etter fra den ene internasjonale biennalen til den andre.»?

Det skal Tuva Mossin, Nicklas Norton og Ingrid Halland finne ut av. Når? Tirsdag 7. mars 2023 kl. 18.00–19.15. Hvor? Kunstnernes hus kino i Oslo eller på Youtube (men blir det en fullverdig opplevelse, tru?).

Med ressurs- og klimamessige implikasjoner i mente hadde det ikke … Det er en radikal idé, men hadde ikke … det beste vært å bare droppe hele kunsten? Konse hundre prosent på kritikken, samtale bare om samtalen? Det ville vært klimavennlig.

Denne teksten stod først på trykk i Tidens ånds nyhetsbrev, som kommer hver mandag og torsdag. Ikke mottaker? Slapp av! Det kan du bli 

nyhetsbrev

Vi ser på hverandre som ser på hverandre, osv. 

Hybridkritikken kommer! 

Det er mange år siden flere av oss begynte å leke med ideen om å starte et musikkmagasin som utelukkende skulle bestå av nekrologer. Først og fremst fordi det er et marked for det, og artister fra noen av populærmusikkens største gullaldre nå står i kø for å bli studert med dette 

Det er noen med historisiteten ved anledningen, og muligheten til å være en smule høystemt i skrift, som gjør disse tekstene spesielt egnet for musikkjournalister og skribenter som er fans eller en tanke nostalgisk anlagt. Det er også noe med den følelsesmessige påkjenningen man lider av i øyeblikket, i kombinasjon med kort tekstleveringsfrist, som gjør at skriverne kjapt kommer frem til en eller annen kjerne (gjerne noe om en selv, men det er en annen diskusjon). Det har likevel vist seg vanskelig å gjennomføre, dette blad-eventyret, det er for mange storheter, glemte kuriositeter og kulthelter som har forlatt oss de siste årene, i en jevn ukentlig strøm, så det har bare ikke blitt tid til å sette i gang med det. Sorry! Dessuten fungerer visse sosiale medier som en liknende, rullerende nekrologavis uansett.

De siste dagene har vi blant annet mistet veteranrapperen Trugoy the Dove fra De La Soul, det viktige Pulp-medlemmet og produsenten Steve Mackey, Todd Rundgrens kapellmester og gitarist Jesse Gress, og den enestående roots-strengemesteren David Lindley, kjent for sine snodige gitarer og mye godt sessionarbeid for blant annet Jackson Browne. Noe for enhver smak, det er mer enn nok legendedød for alle. Hvor dypt sorgen stikker kan selvfølgelig diskuteres, det viktigste er at det faktisk gir en mulighet til å tenke, minnes, undersøke og også nyte all denne musikken og innovasjonen som ligger der og venter på å bli forstått i et annerledes, og i alle fall sterkere lys. Det er ikke alltid slik at man har gått rundt og studert disse avdøde menneskenes karriere inngående hver eneste dag de siste årene, men artister som var aktive mellom 60- og 90-tallet har gjerne hatt en sterkere og mer langvarig historisk appell enn mange av dem som har kommet til etterpå.

I det mest aktuelle tilfellet med den store jazzkjempen Wayne Shorter, saksofonist, komponist, tenker og medmenneske, blir han selvfølgelig et hardt savn for familie, musikervenner og andre i jazzbransjen som har vært i hans omkrets. Han hadde kanskje hatt litt mer å gi, han mottok tross alt Grammy-pris for et par uker siden i den kledelige kategorien «best improvised solo», hadde nylig komponert en opera, og ga for kun fem år siden ut et trippelalbum med medfølgende sci-fi tegneserieroman. Men med sine 89 år hadde han også gjort sitt og mere til, og det er ikke sorg, men kunstnerisk glede som preger de fleste reaksjonene nå. Og en glupsk iver etter å høre musikken hans og vurdere hans tenkning, enten det er for n’te gang eller ved å oppdage nye aspekter ved kunstnerskapet. Med så mange aktive tiår som han hadde, er det virkelig et stort basseng å hoppe uti. Om du scroller nedover listen med album på Spotify, er det selvfølgelig også lett å miste motet – hvordan begynner man og slutter man egentlig? Den berømte jazzangsten, følelsen av å beskue et system av viten og tradisjoner som har avfødt mange nærsynte eksperter, kan virke lammende. Men Shorter var en snill og søkende mann, og det er et slikt stemningsleie man må oppsøke det.

Tonen og spillestilen hans var totalt sublim, og han har vært til stede ved flere seismiske utviklingseksplosjoner i jazzens historie, tilbake til 50-tallet, som medlem av sentrale band som Art Blakey’s Jazz Messengers, Miles Davis’ andre store kvintett, en haug helt fabelaktige og egenartede utgivelser under eget navn, og i kommersiell sammenheng og det musikalske uttrykket som kanskje føles mest relevant i dag, som medlem av 70-tallets støtte fusion/jazzrockband Weather Report. Det var flere store medlemmer der, men særlig den virtuose og eksentriske bassisten Jaco Pastorious og keyboardtrollmannen Joe Zawinul, har satt noen usedvanlig lekre fingeravtrykk på musikkens kollektive bevissthet. Elementer av R&B, etnisk musikk og eksperimentell synthbruk, gjorde dette bandet til noe helt spesielt. Det avfødte også pophits som låten 

, en låt som er i faresonen for å være en klisjé, men som er totalt uimotståelig. Selv i coverversjon av vokalgruppen Manhattan Transfer.

Men selv om man skulle lide av allergiske reaksjoner mot jazzmusikk, eller føle at katalogen er for avansert til å skulle sette seg inn i, er det mange måter å kunne nyte hans spill på. Albumet 

 (1975) som han lagde sammen med den brasilianske sangeren Milton Nascimento, er et tidlig eksempel på verdensmusikk og har et sjelfullt og groovy sound som igjen har blitt veldig populært de siste årene. «Ponta de Areia» er noe i nærheten av en perfekt sang, så himla vakker og med et lydbilde som setter lytteren i en sjeldent håpefull tilstand.

Via Jaco kom også musikere fra Weather Report i kontakt med Joni Mitchell, og deltar på album som 

 Med sitt sildrende sopransaksofonspill, det føles virkelig som å se en vakker fugl fly rolig avsted, ble han en viktig signatur i Jonis videre albumkarriere. Møtet mellom den sene Jonis dype sigarettrasp og Shorters trillende toner er en av de flotteste kombinasjonene som finnes. Han var ikke vanskelig å ha med å gjøre, han utsondret en Buddha-aktig ro, men var ikke spesielt selvhøytidelig, så det er egentlig rart at ikke enda flere artister ønsket å koble sin lydsignatur opp mot hans. Det er mange tenkte samarbeid med nålevende, unge artister i alle sjangre som mer enn gjerne kunne blitt noe av. Det er et tap.

Det aller første jeg tenkte på da dødsbudskapet kom, til tross for at jeg nylig hadde hatt en raptus med viktige 60-tallsalbum med ham som bandleder, som 

, for kun nevne et fåtall, var dog noe helt annet. Nærmere bestemt et gjestespill hos et svært suksessfullt band ved navn Steely Dan. Hans langtur av en solo på tittelkuttet til deres ultraklassiker 

 (1977), hører hjemme i rockens, i musikkhistoriens, ypperste kanon, og er nok et av øyeblikkene jeg setter høyest av alt som er innspill av musikk til nå. Man kan kanskje frykte musikknerders pissekonkurranser og evinnelige hang til lister og rangeringer, og noe sånt som «den beste soloen» har jo en eim av meritokratisk maskulinitet, overmenneske-tenkning og så videre. Men følelsen man sitter igjen med når man hører den første gang, flere hundre ganger senere, full i Uber med Bluetooth på vei hjem fra byen, eller når man har en fri og rolig morgen hjemme hos seg selv og er ekstra mottakelig for det verden har å by på, er lykke og undring. Det er som en omfattende fortelling, denne lange soloen som bygger og bygger opp mot det klimaktiske, men gir også inntrykk av å være noe organisk som oppsto i øyeblikket, ikke en «epic sax guy» som imponerer med sin frapperende teknikk, men et utbrudd av pur menneskelig glede og søken mot det himmelske.

Virkeligheten var en smule mer prosaisk. For dem som ikke liker Steely Dan, ligger ord som kynisk, glatt og perfeksjonisme lett på tungen. Rockbandet som i grunn var befolket av to jazzfantaster, fikk da også først nei fra Shorter da selskapet kontaktet ham. Men via kolleger fikk de lurt ham til å møte opp for å legge en overdub likevel. Han lyttet til backingtracket og likte det han hørte. Han brukte 35 minutter på å spille inn seks deler av soloen, takket for jobben, og dro hjem igjen. Walter Becker og Donald Fagen limte sammen innspillingene, og satt sikkert og perfeksjonerte sin «studio tan» i et halvt år til. 

 var platen som sementerte deres posisjon som de vanskeligste «geniene» og studiorottene i bransjen. Men når man hører på albumet, og spesielt Shorters solo i sammenhengen, høres det ut som verdens mest naturlige og harmoniske hendelse.

Som så mange ganger i Wayne Shorters liv og karriere hadde han bidratt med en 

som gjorde andres hverdag bittelitt bedre.

Nekrolog

Hans langtur av en solo på tittelkuttet til deres ultraklassiker Aja (1977), hører hjemme i rockens, i musikkhistoriens, ypperste kanon, og er nok et av øyeblikkene jeg setter høyest av alt som er innspill av musikk til nå.

Wayne Shorter (1933-2023) 

Det skal Tuva Mossin, Nicklas Norton og Ingrid Halland finne ut av. Når? Tirsdag 7. mars 2023 kl. 18.00–19.15. Hvor? Kunstnernes hus kino i Oslo eller på Youtube (men blir det en fullverdig opplevelse, tro?).

«I want Bentley, I want money, I want Bentley, I want money, I want Bentley, I want money»

Portland-rapper Yeat (født 2000) lager avantgardistisk idiot-rap á la Young Thug og Playboi Carti. Akkurat hva som blir sagt kommer hundre prosent i bakgrunnen av hvordan det sies.

Yeat er i motsetning til de fleste pop-artister av i dag ikke enkeltlåtenes artist. Fram til ... nå? Det nyeste albumet 

har flere minneverdige enkeltspor, for eksempel den mørke emo-soundcloud-aktige «Rav3 p4rty» og kirkeklokke-skumle «Bëttr off», for ikke å glemme den overraskende partylåten «Nun id change».

Men albumets klare høydepunkt er «Split», der han rapper over en alarmistisk Chasethemoney-beat til det høres ut som han kveles.

Når ingenting kan holdes tilbake

Bli Tidens ånd-abonnent

Et bekmørkt rusdrama med gnikkende skinnjakker, sado-masochistisk cucking og umiskjennelige Wam & Vennerødskke one-liners. Ingen av karakterene har sammenhengende psykologi, det finnes ikke noe meningsfullt plot, og den er et perfekt uttrykk for det norske 80-talls-mindreverdighetskomplekset.

Utvalgt

Hans langtur av en solo på tittelkuttet til deres ultraklassiker 

 (1977), hører hjemme i rockens, i musikkhistoriens, ypperste kanon, og er nok et av øyeblikkene jeg setter høyest av alt som er innspill av musikk til nå. Man kan kanskje frykte musikknerders pissekonkurranser og evinnelige hang til lister og rangeringer, og noe sånt som «den beste soloen» har jo en eim av meritokratisk maskulinitet, overmenneske-tenkning og så videre. Men følelsen man sitter igjen med når man hører den første gang, flere hundre ganger senere, full i Uber med Bluetooth på vei hjem fra byen, eller når man har en fri og rolig morgen hjemme hos seg selv og er ekstra mottakelig for det verden har å by på, er lykke og undring. 

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for

Det måtte skje: Spotify lanserer en tiktok-aktig feed 

Facebook og Twitter hadde nyhetsstrømmen, Instagram hadde umiddelbar deling av bilder, Youtube hadde langvideo, Vine hadde kortvideo og Snapchat hadde bildemeldinger og stories

 Nå har alle alt, og det vi sitter igjen med er en app-flora der alle ligner på muterte versjoner av hverandre.

Spotify lanserer en Tiktok-aktig feed

I morgen er det visning av Jafar Panahis «No bears» klokken 17.30 på Klingenberg kino i Oslo, og som vanlig er det bare å sende en mail til post@tidensand.no hvis du vil komme! Det er gratis! 

Ellers registrerer vi at det ikke lenger er mulig å gå inn på en hvilken som helst nettside uten å bli fortalt hvordan A.I kommer til å ødelegge livene våre, at Japans kjæreste spillskaper Hideo Kojima i helgen 

 (kanskje han får en rolle i Death stranding 2?), at danske Sarah Lookofsky 

 på Kunstneres Hus, at sir David Attenborough (96) 

 for å se lunder og havlirekyllinger for at vi skal få se dem i serien 

 (premiere neste uke), og apropos høyder: «Byens Tak» finnes nå, at pop-musikkens puls 

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #31: Hybridkritikken kommer, nekrolog, tiktokifisering, avantgardistisk idiot-rap

Nyhetsbrev #31: Hybridkritikken kommer, førpremiere, nekrolog, tiktokifisering, avantgardistisk idiot-rap

25 år med klubben og utestedet i Brenneriveien påkaller minner om bra DJ-kvelder, overbevisende konserter og overrumplende fyllekuler. Man er vant til å se mange av byens løse fugler og musikere blant stamgjestene der inne. Men det var slående under den første jubileumskvelden denne uken, med inviterte, bløtkake, bobler og konsert med Jaga Jazzist på nøyaktig samme dato som de spilte på åpningskonserten i 1998, at det er en annen type gjest som også har vært med på å sette preg på stedet. Kulturbyråkratene. 

Og stedet har har en infantiliserende virkning på dem. På samme måte som et oppmøte på Øya, der de kan henvende seg til et slags drømmeaktig plenum som de kaller «Øya!» ikledd frekke t-skjorter og påsponset øl. Men dette blir enda sterkere på BLÅ, der stedets kulturelle status blir sauset sammen med ungdomsminner, stolthet over gentrifisering, og besjeling av Akerselva. Men den største besjelingen er nok over Blå selv. Selvfølgelig var kulturminister Anette Trettebergstuen på plass, og holdt en litt 

 tale der hun både småbannet, innrømmet at hun hadde blitt kastet ut etter å i begeistring ha kastet en øl på scenen under Lars Vaular-gig, og ikke minst henvendte seg til stedet i et gråtkvalt «kjære Blå», kombinert med et mer AP-tradisjonelt «Dere!». Den siste der benyttet kulturbyråd Omar Samy Gamal fra SV seg også, for anledningen i en ungdommelig lue, og stadige presiseringer av hvor mye man har «svetta» der inne på konsert eller klubb. BLÅ har mye bra å vise til, men et av de mest sentrale resultatene av disse 25 årene er nok fremveksten av denne politiker og byråkrat-typen. Det var litt større avstander mellom undergrunnen og makthavernes bord før BLÅ.

Grunnen til at Blå har holdt ut et kvart århundre, er så klart først og fremst at stedet ikke har stått på stedet hvil kunstnerisk, og faktisk inneholdt svært mange forskjellige uttrykk. Brorparten av publikum som har frekventert stedet i årenes løp skjønner vel ikke stort av at det skal være et jazzsted. Forskjellige former for støyrock og indierock har vært dominerende hele veien, mens det andre år har vært techno, hiphop, electroclash, R&B eller oslo-disco. Stedet ble egentlig mer kjent for folk flest da de opprinnelige jazz-menneskene på stedet forsvant. Og stedet har jo hatt mer kommersielt orienterte musikkelskere som Christine Dancke og DJ Patski Love som bookingansvarlige der. Det har altså i realiteten vært mange forskjellige BLÅ selv om stedet stort sett har sett klin likt ut, og viben har vært den samme. Det glorifiserte drivhuset som har innkapslet uteserveringen – det som i flere år har vært selve hjertet av Blå – aner vi ikke hvor lenge får lov til å stå oppe, og det er et lønnlig håp om at det forsvinner nå som sola snart stikker frem igjen for sesongen.

Men selv om stedet er blitt stedet det er fordi det forholder seg til og befinner seg i nuet, prøvde jeg å tenke på noen få historiske høydepunkt, uten å sjekke oversikten over alle arrangementene som har vært der inne. Det har vært mange.

Frijazz-konserter måtte man lenge hit for å kunne oppleve. Å høre Peter Brötzmanns enorme Chicago Tentet fremføre «Machine Gun» var en massiv trøkk for systemet. Men en glohet sommerdag da Ingebrigt Håker Flaten på bass og Joe McPhee på sax/lommetrompet spilte akustisk på gulvet med publikum i ring rundt dem, gjorde enda større inntrykk.

En av mine favoritt R&B-sangere fra 90-tallet, Biggies tidligere øyensten Faith Evans, fikk frem New York-stemningen som arkitekturen der inne innbyr til.

Tidenes høyeste og faktisk deilig skremmende konsert med Yves Tumor, som i tillegg satte røykmaskinene på full pupp så publikum gråt, dro jakkene over hodet og rømte inn på det ellers ikke fristende toalettet.

Legendariske DJs har det vært mange av, med store øyeblikk med for eksempel Carl Craig, Moodymann og Francois Kevorkian. Jeg har selv hatt mange klubbarrangementer der inne, et typisk minne var den eksentriske London-gangsteren Paul «Trouble« Anderson som spilte eklektisk og herlig, og med kronprins Haakon Magnus på gjestelisten (han sto i den litt ugjestmilde køen rundt hjørnet mens snøen lavet ned).

Men dagen som best oppsummerer BLÅ for meg, var en ekte heldags en lørdag med koronarestriksjoner, med freakfolkjazz med Marthe Lea Band til lunsj, det vakre kunst-black metal-bandet Ved Buens Ende til middag og houseklubben Sunkissed til kvelds.

Jeg spør på tampen mangeårig tidligere bookingansvarlig og fortsatt medeier Einar Idsøe Østevik Eidsvåg om han har tre favoritter fra sin tid:

— Vanskelig å dra opp tre fra hatten ass. Jeg var booking- og markedsføringsansvarlig, så stod for omtrent alt, men J.Dilla - han satt i rullestol og hadde nesten ikke stemme igjen og løp bak for å se han dra avgårde med mammaen. Caribou og Bear In Heaven under øyanatt.

Å koke ned noen konkrete minner av de i overkant av 2k konsertene jeg var booking- og markedsføringsansvarlig for er nesten umulig, men første minne er da lille meg på 28 år fikk jobben uten å søke - det innebar en følelse av avmakt. Var ikke lett at det lå en konflikt (som ikke jeg var en del av) bak. Fra 2006 -2012 boltra jeg meg i å gi folk kulturopplevelser var det oslodisco, fransk elektronika, Diplo, A-trak og Steve Aoki, sørstatsrap, skandi-rock sang på siste vers, pop-indie, pop-elektronika. Kjølig filmatisk disco produsert av Johnny Jewel med Glass Candy og Desire fra labelen Italians do it better var også hipt som f***.

Monolithic sin første konsert hos oss, med Kenneth Kapstad og Stian Westerhus. Skeiv musikk fra hele verden begynte også så smått å gjøre sitt inntog. Mye av musikken har ikke holdt tidens tann. Sånn er det jo.

Uteliv

Det var litt større avstander mellom undergrunnen og makthavernes bord før BLÅ. 

BLÅs infantiliserende virkning på kulturbyråkratene 

De siste tjue årene har Norge utmerket seg i negativ forstand i så henseende. Drapet på Benjamin Hermansen, 22.juli-terroren og Philip Manshaus danner bakteppet for denne dokumentarserien, hvor dokumentarist Tommy Gulliksen forsøker å tegne opp et bilde av den norske høyreekstremismen på 2000-tallet.

Gulliksen har tidligere laget filmer om alt fra Morten Traaviks samtidskunstprosjekt i Nord-Korea, Karpe, Michael Krohn fra Raga Rockers, Jesse Jones, mordene i Kongo og en trilogi om 22. juli.

forteller vil fra før være kjent for de fleste. Serien forteller heller ikke disse på en ny måte. Det er i stor grad nøktern og beskrivende. Intervjuer med tidsvitner og eksperter tilfører kontekst. Komiker Yousef Hadaoui forteller om oppveksten på Bøler i tiden hvor Boot Boys spredde frykt i gatene. Gulliksen spør moren om hun husker Joe Erling Jahr, som ble dømt for drapet på Benjamin Hermansen, noe hun gjør: han var en stakkarslig karakter som ikke hørte hjemme noe sted, foreldrene var fraværende og alle syntes litt synd på ham.

Også høyreekstremistene selv, som Vigrids Tore Tvedt, SIANs Lars Thorsen, Alliansens Hans Lysglimt og Den nordiske motstandsbevegelsens Richard Eide, kommer til orde. Det virker ikke nødvendig. Kritiske spørsmål til tross, er det ikke alltid en klar forskjell på å «konfrontere» ekstremister med spørsmål og påstander og det å gi dem en talerstol.

I serien benyttes også naturlig nok arkivopptak fra 90- og 00-tallet også, men mest i glimt og som krydder. Det er sikkert lurt, for disse typer kornete VHS-bilder har en romantisk kraft som passer bedre inn i kontekster som for eksempel Drillos-dokumentaren 

(også TV2!). Man husker noen år tilbake da NRKs 

 gjorde et trippeldrap om til en fest i Y2K-retro.

Volden siden 2000 brukes for å belyse dagens situasjon hvor SIAN jevnlig arrangerer demonstrasjoner for å provosere frem en gnist som kan tenne volden, og hvor Den Nordiske Motstandsbevegelsen, stort sett bestående av innreiste svensker, marsjerer på Karl Johan. 

s hovedbudskap finnes i denne påminnelsen: det er ikke noe nytt at høyreekstreme viser seg i offentligheten på mer eller mindre «harmløse» måter. Miljøene får nye uttrykk – etter Benjamin Hermansen forsvant skinheadsene – men tankegodset er det samme. Selv om det i perioder virker stille, kommer volden til slutt til å boble opp igjen. Det er nemlig vold ideologien er bygget på.

Det hvite sinnet

Volden er en feature, ikke en bug 

 borte på Marienlyst. Såkalte «harde prioriteringer», etter at de ble nødt til å

kroner i årets budsjett. Nå har de myst på kalkylene og funnet ut at de skal kutte der skoen trykker. Det populære lørdagsprogrammet 

, med Else Kåss Furuseth og Markus Neby, tas av skjermen etter tre år. 

«Vi setter oss ned allerede nå med dem for å utvikle nye ting som forhåpentligvis skal opp og stå», sa NRKs redaksjonssjef Vivi Stenberg til Nettavisen, og befester med det vår posisjon som et kulturelt utviklingsland, vi er hjemsøkt av en besettelse etter nye konsepter, det skal utvikles, fornyes og ihjeltilpasses nye formater og konsummåter, man skal nå ungdommen og støte ingen, og graden av vellykkethet synes å være løsrevet fra det som har med 

 å gjøre, og overlatt til det kvantifiserbare: antallet kjente fjes det er mulig å få plass til, antallet blodtrykksøkende overskrifter det kan generere, klikk. 

Og midt i manien, gir man avkall på det som allerede fungerer. Dét har fått flere til å reagere, 

. Skuespiller John Brungot kaller det en «reell krise», skuespiller Vidar Magnussen som «verdens tristeste ting» og skuespiller Linn Skåber trekker fram viktigheten av TV som leirbål: «man trenger tradisjoner på TV, slik at vi føler at vi er del av et folk.». Kringkastingsrådet har også mottatt flere klager. 

Kringkastingsrådet, som enn så lenge kan ses i NRKs nettspiller (det som oppstår i brytningspunktet reality-tv og sakte-tv), og som Markus Neby for øvrig trakk fram i 

Markus Neby: – Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil , får det til å vri seg i sjelen

– Tre hendelser fra julekalenderen jeg var med å lage havnet nylig i Kringkastingsrådet, og jeg synes det er helt vanvittig rått at man en gang i måneden kan streame live at Jan Bøhler, Snorre Valen og Trude Drevland sitter i et rom og diskuterer blant annet om det er greit å vise puppene eller fortelle om runking på NRK, meddelte han Tidens ånd. 

Neste møte i Kringkastingsrådet er 9. mars, der de blant annet skal diskutere samarbeidet med Sophie Elise. 

at «Klassekampen satser mer på helgen». 

Neida. De skal flytte musikkmagasinet, som vanligvis har gjort mandagen litt bedre, til fredag. Det gir for så vidt mening: fredag er kulturens mandag. Det er dagen for ny musikk, og det er straks helg, et konsept som åpner for å høre musikk live. Blant mye annet. 

Og dette «mye annet» innebærer f.eks. å lese alt det andre lesestoffet som tårner seg opp som en eneste stor innføring i egen utilstrekkelighet: Helgestoffet™. 

Er det noen ting de fleste filmfestivaler har til felles, foruten om å vise film, så er det at det er helt uMuLiG å danne seg en oversikt over hvilke filmer de viser. På grunn av fiendtlig design. Og ja, akkurat nå ser vi på dere, Kosmorama, CPH: Dox og Human – like rundt hjørnet alle tre. Tittel, kort bio, tidspunkt, et bilde. Det kan ikke være så vanskelig å lage en oversikt som ikke aktivt innbyr til å klappe igjen laptopen og dra ut i naturen. Og kanskje til og med innse at man liker det best?

Av en eller annen grunn snakker vi fortsatt om 

. Tydeligvis har vi en umettelig appetitt for rike folk som er helt jævlige på TV. I dag har sesong tre premiere på NRK.

 sesong tre for «kjedelig». Det fikk serieskaper Øystein Karlsen og produsent Petter Testmann-Koch til å ... reagere. «Da er du suicidal», sa Karlsen og fulgte opp med at Slettemark burde oppsøke lege om han kjedet seg så mye av å se serien hans.

 beholdning er utelukkende at seeren skal lukke øynene og se for seg hvordan det hadde vært å være rik. Serien er plump og helt uten sjarm. Skuespillet er tidvis sketsje-aktig, men vitsene er 

Riking-porno er i tidsånden. Det har nok noe med inflasjonen og synkende reallønninger å gjøre, men etter «Succession», «The White Lotus» og litt undervurderte «Industry» blir den norske varianten rett og slett bare teit. 

NB! Både Munch- og Nasjonalmuseet gjør cameo-opptredener som Exit-karakterenes kontorer. De sterkeste symbolene på velstand i dette landet tilhører visst fortsatt det offentlige.

Og stedet har har en infantiliserende virkning på dem. På samme måte som et oppmøte på Øya, der de kan henvende seg til et slags drømmeaktig plenum som de kaller «Øya!» ikledd frekke t-skjorter og påsponset øl. Men dette blir enda sterkere på BLÅ, der stedets kulturelle status blir sauset sammen med ungdomsminner, stolthet over gentrifisering, og besjeling av Akerselva. Men den største besjelingen er nok over Blå selv. Selvfølgelig var kulturminister Annette Trettebergstuen på plass, og holdt en litt 

 tale der hun både småbannet, innrømmet at hun hadde blitt kastet ut etter å i begeistring ha kastet en øl på scenen under Lars Vaular-gig, og ikke minst henvendte seg til stedet i et gråtkvalt «kjære Blå», kombinert med et mer AP-tradisjonelt «Dere!». Den siste der benyttet kulturbyråd Omar Samy Gamal fra SV seg også, for anledningen i en ungdommelig lue, og stadige presiseringer av hvor mye man har «svetta» der inne på konsert eller klubb. BLÅ har mye bra å vise til, men et av de mest sentrale resultatene av disse 25 årene er nok fremveksten av denne politiker og byråkrat-typen. Det var litt større avstander mellom undergrunnen og makthavernes bord før BLÅ. 

Ukens ånd

Uke #9:  Kulturell forflatning, riking-porno, kulturbyråkratene på Blå, Helgekampen

I midten av februar ble det kjent at N.E.R.D-stjernen og vår tids kanskje mest joviale hitmaker, Pharrell Williams, skulle ta over som kreativ leder i Louis Vuitton etter Virgil Ablohs bortgang. Williams har hatt flere samarbeid med luksusgiganten, i tillegg til å ha jobbet med Chanel, Moncler og Adidas, og med egne merker som Billionaires Boys Club. Likevel ble nyheten mottatt med en viss ambivalens, om ikke åpenlys skuffelse. Det var mange gode navn i omløp. 

Er det ikke lenger designere som skal lede an i motefeltet?

Mote og musikkindustriens tette sammenvevning speiler på mange måter forholdet mellom mote og filmindustri da rød løper-kulturen ble et fenomen på slutten av 90-tallet. Med kjendisene som utbyttbare modeller og papirdukker fikk motehus uslåelig PR, filmpremierer og prisutdelinger massevis av glamour og oppmerksomhet. Begge kapitaliserte stort på det. Før internett kom og ødela alt.

For mens film- og musikkindustrien er en av strømmesamfunnets store tapere, er moten internettets beste venn. Mote og internett går hånd i hånd: visuell kultur fyller alle flater hele tiden, mens de fysiske objektene til nevnte bransjer er gått opp i luft. Motebransjen derimot er langt fra ferdig meta-fisert og leverer fortsatt håndfaste produkter: klær, leppestift, vesker, sko, t-skjorter, eller 

Uten at motehusene går god for deg kommer du ingen vei som megakjendis i dag, og samarbeidene mellom ulike former for stjernestatus og påvirkningskraft, er utallige. Med motens dominerende rolle følger også makt, det gjør dem som kler verden til premissleverandører. Plettfri stil kan ta deg fra B-kjendis til A, det er en nødvendighet og dermed et maktverktøy.

Migos slo gjennom da de enkelt og greit rappet om Versace, mens Jared Leto og Harry Styles har bygget brand via Gucci. Kim Kardashian, Ye, Cardi B og Offset har alle vært Balenciaga-ambassadører. Renate Reinsve er tilknyttet til Louis Vuitton, mens internett er forelsket i Margot Robbie ute av sin Chanel-fase, kontrakten som ikke lot henne bruke annet enn det franske merket i årevis.

Det er kanskje derfor en posisjon som kreativ leder for et eget motehus er selve gullmedaljen. I hvert fall for de få som tilsynelatende har oppnådd «alt», og søker etter aksept i enda et felt: ingen har vel helt klart det helt enda, kanskje bortsett fra Mary Kate og Ashley Olsen, designere for kredible The Row som tilsynelatende har lagt skuespilleriet på hylla.

Kanye West eller Ye’s ferd har vært illustrerende for utviklingen: fra artist med stilsans til Yeezy til hvordan han etter den famøse White Lives Matter-visningen var opptatt av å snakke om Bernard Arnault, eier av verdens største motekonglomerat LVMH (selv når han selv var affiliert med konkurrenten Kering gjennom sitt samarbeid med Balenciaga), og mest av alt ønsket seg statusen som stjernedesigner, visuell ledestjerne, stilleder. Han har, som kjent, bestemt seg for å gjøre alt selv, og var jo godt på vei.

Det samme kan sies om Rihanna. Hennes reise fra Pon the Replay, Umbrella og stadionhits til den ultimate kredartist med bred appell har gått via moteverdenenes aksept og veiledning. Superstylist Mel Ottenberg jobbet fast med henne noen år, og sto bak ikoniske øyeblikk, som det heter, som den gule Guo Pei-kjolen på Met Galaen, blant andre. Sminkemerket Fenty Beauty ble enormt, og sies å stå for en overveldende del av milliardformuen hennes. Puma-samarbeidet Fenty by Puma var relativt vellykket - og relanseres nå, mens high fashion-linjen Fenty hun lanserte med LVMH var en relativt svak affære og ble kansellert under Covid. Det er ikke så lett å omsette ideer til reelt gode kolleksjoner og produkter, tross alt.

Og det er her spenningen ligger i Pharrell Williams nye posisjon som leder for Louis Vuitton. Virgil Ablohs lekne, varierte og uferdige visjon for Louis Vuitton satte en kurs for nye markeder og kunne tilsynelatende ikke håndteres av en ukjent designer. Den eneste løsningen var opp til et enda større globalt navn, og Pharrell har egne stilistiske visjoner innen hip-hop og menswear, og har stått for innovasjon og en haug med populærkulturelle samarbeid gjennom mange år. At han er en annerledes superstjerne, som har vært i gamet i en årrekke og sett og gjort mye definerende er det ingen tvil om. Om det er nok, er en annen sak.

Mote

Motebransjen pleide å være veien inn for kommende stjerner, men dette har snudd. De største navnene innen populærkulturen søker til nye posisjoner og roller: som kreative ledere for motehus.

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Musikk

Litteratur

Kunst

Tema

Kontakt 

Annonsering

Abonnementsvilkår

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.

Alle artikler